Del 1
Endringer i skatte- og avgiftsopplegget 2006
1 Endringer i lovbestemte beløpsgrenser mv.
1.1 Verdsettelse av aksjer, grunnfondsbevis og verdipapirfondsandeler ved formuesskatteligningen
Etter gjeldende regler verdsettes børsnoterte aksjer til 65 prosent av kursverdien per 1. januar i ligningsåret.
Ikke-børsnoterte aksjer i norske selskaper verdsettes til 65 prosent av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi per 1. januar i året før ligningsåret.
Ikke-børsnoterte aksjer i utenlandske selskaper skal i utgangspunktet verdsettes til 65 prosent av antatt salgsverdi per 1. januar i ligningsåret, men kan kreves verdsatt til 65 prosent av aksjenes forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi per 1. januar i året før ligningsåret, dersom skattyteren krever dette og kan sannsynliggjøre selskapets skattemessige formuesverdi.
Grunnfondsbevis verdsettes til 65 prosent av kursverdien per 1. januar i ligningsåret. Er kursen ikke notert eller kjent, settes verdien til 65 prosent av den antatte salgsverdi.
Formue i form av andeler i verdipapirfond verdsettes til 65 prosent av fastsatt andelsverdi per 1. januar i ligningsåret.
Det foreslås at alle aksjer, grunnfondsbevis og andeler i verdipapirfond skal verdsettes til 80 prosent av verdsettelsesgrunnlaget. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven §§ 4-12 og 4-13. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
1.2 Fradrag for fagforeningskontingent og kontingent til visse yrkes- eller næringsorganisasjoner
Etter skatteloven § 6-20 kan arbeidstakere på nærmere vilkår kreve fradrag for betalt fagforeningskontingent. Fradraget er begrenset til maksimalt 1 800 kroner. Aktive yrkesutøvere og næringsdrivende kan få fradrag for kontingent betalt til visse yrkes- og næringsorganisasjoner med samme beløp, jf. skatteloven § 6-19.
Departementet foreslår å øke det maksimale fradraget for disse kontingentene til 2 250 kroner. Dette er et ledd i oppfyllelsen av regjeringserklæringens målsetning om at fradraget for fagforeningskontingent skal økes til det dobbelte av dagens nivå. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 6-19 annet ledd fjerde punktum og § 6-20 fjerde ledd annet punktum. Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
1.3 Jordbruksfradraget
1.3.1 Innledning
Ved fastsetting av positiv alminnelig inntekt fra jord- og hagebruk har produsenten i henhold til skatteloven § 8-1 femte ledd krav på et jordbruksfradrag på inntil 36 000 kroner. I tillegg gis fradrag med 19 prosent av den del av jordbruksinntekten som overstiger 36 000 kroner, opp til et samlet fradrag på 61 500 kroner. Finansdepartementet legger med dette fram forslag om at den øvre grensen i jordbruksfradraget skal økes med 10 000 kroner til 71 500 kroner.
1.3.2 Departementets vurderinger og forslag
Regjeringen har funnet behov for en oppjustering av jordbruksfradragets øvre grense. Dette kan også ses i sammenheng med de øvrige elementene i det endrede skattesystemet for næringen.
Det vises til forslag om endring av tredje punktum i skatteloven § 8-1 femte ledd.
På tilsvarende måte som for jordbruket kan det også kreves særskilt inntektsfradrag ved fastsetting av inntekt fra reindrift og skiferproduksjon, jf skatteloven § 8-1 sjette og sjuende ledd. Øvre grense for disse fradragene endres ikke. Men det framgår av skatteloven § 8-1 åttende ledd at dersom skattyter driver flere av disse næringene i kombinasjon, kan inntektsfradragene til sammen ikke overskride 61 500 kroner. Denne kombinerte grensen foreslås økt til 71 500 kroner, som blir det nye maksimalfradraget for jordbruksvirksomhet.
For øvrig foreslås en lovteknisk oppretting av åttende ledds feilaktige henvisning til sjette, sjuende og åttende ledd. Riktig henvisning etter at fjerde ledd ble opphevet ved lov av 10. desember 2004 nr. 77, skal være femte, sjette og sjuende ledd. Det vises til forslag om endring av åttende ledd i skatteloven § 8-1.
1.3.3 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget
En økning av øvre grense i jordbruksfradraget med 10 000 kroner til 71 500 kroner vil gi et provenytap på 35 mill. kroner påløpt og 30 mill. bokført. Forslaget vil ikke ha administrative konsekvenser.
1.4 Lønnsfradraget i skjermingsmetoden for selvstendig næringsdrivende
I skjermingsmetoden for selvstendig næringsdrivende gis det et lønnsfradrag til virksomheter som har ansatte lønnstakere. Lønnsfradraget skal etter gjeldende regler settes til 20 prosent av summen av virksomhetens lønnsutbetalinger og arbeidsgiveravgift og andre trygdeavgifter for ansatte. Regjeringen foreslår å redusere satsen for fradraget til 15 prosent. Forslaget er også omtalt i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
Det vises til forslag til endring i skatteloven § 12-13 første ledd. Endringen trer etter forslaget i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
2 Minstefradrag
I Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) fremmet regjeringen Bondevik II forslag til endringer i skatteloven § 6-32 om minstefradrag. Forslaget innebærer en økning i minstefradraget for lønnsinntekter, ved at fradragssatsen settes opp fra 31 prosent til 33,5 prosent og øvre grense økes fra 57 400 kroner til 63 700 kroner. Regjeringen har i Ot.meld. nr. 1 (2005-2006) Om tilbaketrekning av deler av Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 – lovendringer, trukket lovforslaget, og fremmer i stedet i denne proposisjonen et nytt forslag om endringer i minstefradraget.
Minstefradraget for lønnsinntekter økes ved at fradragssatsen settes opp fra 31 prosent til 34 prosent og øvre grense økes fra 57 400 kroner til 61 100 kroner. Nedre grense beholdes uendret. Minstefradraget i pensjonsinntekter foreslås lønnsjustert fra 49 400 kroner til 51 100 kroner i samsvar med det opprinnelige lovforslaget. Forslag til endringer er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 6-32. Forslag til endringer i øvre grense for minstefradragene behandles som en del av Stortingets skattevedtak § 7-1 jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
De øvrige justeringene i skatteloven § 6-32 første ledd i det opprinnelige lovforslaget foreslås opprettholdt. Av tekniske grunner har en imidlertid valgt å fremme et nytt, samlet lovforslag til skatteloven § 6-32 første ledd. I likhet med det tidligere forslaget foreslås bestemmelsen å tre i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
3 Opphevelse av skattefritaket for fordelen av arbeidsgivers dekning av behandlingsforsikringer og sykdomsutgifter
Departementet kan etter skatteloven § 5-15 annet ledd fjerde punktum gi forskrift om skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes behandlingsutgifter under sykdom og av behandlingsforsikringer. Slike forskriftsbestemmelser er gitt i Finansdepartementets forskrift til skatteloven § 5-15-9.
Ordningen med skattefritak for behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer betalt av arbeidsgiver ble vedtatt ved lov 20. desember 2002 med virkning fra og med inntektsåret 2003. Hensikten med ordningen var å bidra til at syke og skadede arbeidstakere raskere kunne bringes tilbake i arbeid og at utgiftene til sykepenger kunne reduseres.
Når enkelte skattytere kan oppnå at en del av lønnen utbetales som skattefrie behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer, innebærer det et brudd med hovedregelen om at enhver fordel vunnet ved arbeid skal skattlegges.
Hensynet til likebehandling tilsier også at all avlønning bør skattlegges likt. Regjeringen foreslår derfor at fordelen ved behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer betalt av arbeidsgiver skal være skattepliktig. For en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for forslaget vises til omtalen i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006.
En fjerning av skattefritaket for behandlingsutgifter og behandlingsforsikringer ved sykdom betalt av arbeidsgiver, anslås å øke provenyet med 25 mill. kroner påløpt og 20 mill. kroner bokført.
Det vises til forslag om å oppheve skatteloven § 5-15 annet ledd fjerde punktum. Det foreslås at endringen trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2006.
4 Arveavgiftsfritak for samboere som har bodd sammen i minst to år
4.1 Innledning
Flertallsregjeringen uttalte i Soria Moria-erklæringen at «samboere som har bodd sammen i to år eller mer skal ha samme rett til fritak for arveavgift som ektefeller og samboere med barn» .
Etter gjeldende lov er ektefeller og samboere som har felles barn fritatt for arveavgift. Departementet foreslår at også samboere som har bodd sammen i to år eller mer skal være fritatt for arveavgift på arv og gave til hverandre. Slike samboere får da arveavgiftsfritak i likhet med ektefeller, og i likhet med samboere med felles barn i dag.
4.2 Gjeldende rett
All arv er arveavgiftspliktig, jf. arveavgiftsloven § 2 første punktum. Gaver til givers nærmeste arvinger, herunder testamentsarvinger og deres nærstående, er også arveavgiftspliktig, jf. arveavgiftsloven § 2. En samboer er ikke arving etter loven, slik at gave til samboer er avgiftsfri hvis det ikke foreligger testament. En samboer må, som andre ubeslektede mottakere, betale arveavgift av gave hvis han eller hun er betenkt i samboerens (giverens) testament på den tiden gaven ytes, jf. arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav b. Er samboeren betenkt i arvelaters testament ved dødsfallet, blir også gaver ytet mindre enn 5 år før dødsfallet avgiftspliktig, jf. arveavgiftsloven § 2 annet ledd.
Det skal også svares arveavgift av utbetalinger i forbindelse med dødsfall fra forsikringsselskap til dødsboet, avdødes arvinger eller noen som er oppnevnt som begunstiget etter forsikringsavtalen, jf. arveavgiftsloven § 2 åttende ledd. En samboer som er oppnevnt som begunstiget i samboerens livsforsikring plikter følgelig å betale arveavgift av forsikringsutbetalingen.
Samboere som ikke er fritatt for arveavgiftsplikt betaler arveavgift etter de høyere avgiftssatser som gjelder arv til andre enn egne barn.
Midler som noen mottar som arv, gave eller forsikringsutbetaling fra sin ektefelle eller registrert partner er fritatt for arveavgift, jf. arveavgiftsloven § 4 fjerde ledd og lov 30. april 1993 nr. 40 om registrert partnerskap § 3.
Med virkning fra 1. januar 2002 er arv, gave og forsikringsutbetaling noen mottar fra sin samboer fritatt for arveavgift, jf. arveavgiftsloven § 4 fjerde ledd. Samboere er definert som to ugifte personer som lever sammen dersom paret har eller har hatt felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre, jf. arveavgiftsloven § 47 A som viser til folketrygdloven § 1-5.
Ekteskap, registrert partnerskap og samboerskap (som faller inn under arveavgiftslovens definisjon) har også betydning for arveavgiftsplikten for gaver. En gave til giverens nærmeste arving etter loven (typisk giverens barn) er avgiftspliktig, jf. arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav a. Etter samme bestemmelse er også gave til giverens ektefelles, partners eller samboers nærmeste arving etter loven avgiftspliktig. En gave til samboerens særkullsbarn er avgiftspliktig hvis samboerne har felles barn, men er avgiftsfri hvis de ikke har felles barn og derfor faller utenfor lovens samboerdefinisjon.
4.3 Tidligere utredninger
I NOU 1999:25 (Samboerutvalget) gikk flertallet inn for at samboere som har levd sammen i minst to år før dødsfallet, eller som har felles barn, skal være fritatt for arveavgift på linje med ektefeller. I avnsitt 12.7.6 uttalte Samboerutvalget:
«For samboere som har levd sammen gjennom flere år, gjør de samme hensyn seg gjeldende som for ektefeller. I 3.2.3 refereres en intervjuundersøkelse om økonomisk fellesskap mellom gifte og samboere. Den viser at flere gifte enn samboere har helt eller delvis felles økonomi. Av samboerne svarte ca. 75 % at de hadde helt eller delvis felles økonomi. Resultatene i undersøkelsen er ikke kontrollert for varigheten av forholdet. Samboerskap varer kortere enn ekteskap. Det må forventes at med økende varighet øker også graden av felles økonomi, med den konsekvens at forskjellen mellom gifte og samboere som har levd sammen like lenge, blir mindre enn det som gikk frem av undersøkelsen.
Samboere som blir alene etter flere års samliv opplever en ikke ubetydelig avgiftsbelastning ved å bli sittende med den felles formuen etter førstavdødes bortgang. Den del av formuen som lengstlevende overtar, vil ofte være opparbeidet i fellesskap og knyttet til felles bolig og innbo, bil og muligens hytte. Ervervsgrunnlaget for etablering av formue for samboere er i hovedsak det samme som for ektefeller, jf. vedlegg 1 pkt. 3.1. Fritaket for arveavgift for ektefeller gjelder uavhengig av om de har felleseie eller særeie. Den tradisjonelle arving som svarer arveavgift får en berikelse utenfra. Samboere som har levd sammen gjennom noen år vil ikke oppleve arv knyttet til felles bolig og innbo m.v. som en berikelse utenfra.
Dersom samboerne - uavhengig av samboerskapets varighet - har felles barn, taler også hensynet til barnet for at gjenlevende samboer ikke belastes med arveavgift. Det er ønskelig å sikre at barns oppvekstvilkår ikke gjøres avhengig av om foreldrene valgte å leve som samboere eller som gifte. Resultatet av at gjenlevende samboer må betale en ikke ubetydelig arveavgift kan bli at den tidligere bolig må realiseres med den konsekvens at barna rives opp fra sitt vante miljø.
Hustandsfellesskapsutvalget foreslo at etterlatte husstandsmedlemmer skulle svare arveavgift etter den satsen som gjelder for barn (NOU 1988:12 side 50). Regelen skulle gjelde for hustandsfellesskap hvor partene var ugifte og hadde bodd sammen i minst to år ved dødsfallet, eller hadde/hadde hatt eller ventet barn sammen. Forslaget innebar ingen likestilling mellom ektefeller på den ene siden og samboere på den andre. Bakgrunnen var at man ikke ville gjøre forskjell på voksne barn som bodde sammen med den avdøde og som ville få en lavere avgift, og barn som ikke bodde sammen med den avdøde. Dette mothensynet gjør seg ikke gjeldende i forhold til samboende. Verken departementet eller komiteen kommenterte forslaget nærmere.
Utvalgets flertall legger til grunn at samfunnet ønsker å tilskynde samboere til å regulere formuesforholdet ved avtale og testament. Hvis samboere har tilgodesett hverandre i testament, må de svare avgift på gaver i levende live. Denne bestemmelsen tilskynder en utvikling i strid med samfunnets ønske om større grad av avtaleregulering mellom samboerne. Dette hensyn taler for fritak for avgift for gaver mellom samboere der mottaker er innsatt i givers testament.
Utvalgets flertall foreslår at samboere som har levd sammen i minst to års før førstavdødes bortgang eller har felles barn med avdøde, gis fritak for arveavgift og gaveavgift på linje med ektefeller».
I NOU 2000:8 (Arveavgiftsutvalget) ble det foreslått at alle samboere som faller inn under folketrygdloven § 1-5, skal likestilles med ektefeller. Utvalget foreslo altså den regel som gjelder i dag. Arveavgiftsutvalget drøftet ikke om Samboerutvalgets definisjon av samboer burde brukes også i arveavgiftsloven, men uttalte at det kan være grunn til å ta opp spørsmålet.
I Ot.prp. nr. 75 (2001-2002) avsnitt 1.6.2 begrunnet departementet valget av gjeldende samboerdefinisjon slik:
«Departementet er samd med arveavgiftsutvalet, som meiner at sambuarar etter folketrygdlova § 1-5 bør likestillast med ektefellar. Dette reiser ikkje store administrative problem eller bevisproblem. Avgiftsfritaket vil truleg ha mest å seie for gjenlevande sambuar som sit att med felles barn etter dødsfallet, og slikt fritak er oppnådd med ei endring som vert avgrensa etter forslaget.
Departementet ser at det kan vera grunn til å vurdere ei likestilling også for visse andre grupper av sambuarar. Men dette vil krevje utreiing og truleg ny høyring. Det vidare arbeidet må og sjåast i samanheng med eventuelle endringar som skjer for sambuarar i arve- og familieretten, jf. den planlagde oppfølginga av sambuarutvalet.»
I St.meld. nr. 29 (2002-2003) (Familiemeldingen) ble det foreslått å innføre en minstearv på 4 ganger folketrygdens grunnbeløp for samboere som har felles barn eller som har levd sammen i minst fem år. I meldingen ble det videre varslet at Regjeringen Bondevik II ville vurdere om arveavgiftsfritaket for ektefeller og samboere med felles barn bør utvides til også å gjelde minstearv etter loven for samboere uten felles barn, og som har levd sammen i minst fem år. Forslaget om minstearv for samboere er ikke fulgt opp ennå.
4.4 Departementets vurdering og forslag
4.4.1 Lovens samboerdefinisjon bør utvides til å gjelde samboere som har bodd sammen i minst to år
Departementet foreslår at fritaket for arveavgift utvides til også å gjelde to personer som bor sammen og har bodd sammen sammenhengende i minst to år i et ekteskapslignende forhold.
Flertallet av samboerne har felles økonomi på linje med det flertallet av ektefeller har. En person som arver sin samboer har like stort behov for avgiftsfritak som en ektefelle i samme situasjon. Det er den økonomiske realitet som bør ligge til grunn for avgiftsplikten og ikke partenes valg av samlivsform. Videre innebærer dagens regler at samboere som skriver testament til fordel for hverandre får avgiftsplikt for gaver. En slik arveavgiftsplikt kan i en viss grad motvirke at samboere skriver testament til fordel for hverandre. Samfunnet bør legge forholdene til rette for at samboere kan testamentere til fordel for hverandre. Et slikt fritak er i tråd med forslaget fra flertallet i Samboerutvalget, og departementet viser til Samboerutvalgets begrunnelse som er sitert over.
Når samboerskapet har vart i to år eller mer, er det etter departementets vurdering god grunn til å likestille det med et inngått ekteskap eller samboerskap hvor det er felles barn. Samboerutvalget la en slik toårsgrense til grunn. En slik fristregel vil innebære at noen samboere vil falle utenfor avgiftsfriheten selv om de har bodd sammen i opp mot to år. Vilkåret for hvem som skal være fritatt for arveavgift bør imidlertid ikke bero på skjønnsmessige kriterier. Departementet foreslår derfor å legge en absolutt tidsgrense til grunn.
4.4.2 Den nærmere utformingen av regelen
Departementet foreslår at samboerdefinisjonen i arveavgiftsloven § 47 A gis et tillegg, slik at samboerbegrepet i arveavgiftsloven også skal omfatte to ugifte personer som bor sammen og har bodd sammen sammenhengende i minst to år i et ekteskapslignende forhold. De samme regler vil gjelde for personer av samme kjønn som kunne inngått partnerskap etter partnerskapsloven.
Toårsfristen begynner å løpe når partene flytter sammen. Det avgjørende må være når partene faktisk flyttet sammen, men det vil være et sterkt bevismoment for felles bopel at partene har felles adresse i folkeregisteret, og motsatt at de ikke har det. Videre kreves det at partene har bodd sammen sammenhengende i to år. At partene bor midlertidig fra hverandre på grunn av arbeid, utdannelse, sykdom, institusjonsopphold eller andre lignende forhold innebærer ikke brudd på kravet til botid. Det vil bare være samlivsbrudd som innebærer at botiden må oppfylles på ny.
Kravet til at partene bor sammen og har minst to års sammenhengende botid innebærer at avgiftsfriheten faller bort ved samlivsbrudd. Det vil gjelde selv om testamentet som gir arverett, ikke er tilbakekalt ennå på grunn av bruddet. Å fastslå når et samlivsbrudd foreligger vil bero på en skjønnsmessig og konkret vurdering, hvor tidspunktet for utflytting fra felles bopel står sentralt. Utflytting av midlertidig karakter bør som et utgangspunkt ikke føre til at kravet til botid brytes. Det er et moment ved vurderingen om det er sendt flyttemelding eller foretatt andre handlinger som er vanlig i forbindelse med flytting.
Når to personer som kunne giftet seg eller inngått partnerskap har bodd sammen i to år, skal avgiftsmyndigheten som et klart utgangspunkt legge til grunn at forholdet er ekteskaps- eller partnerskapslignende. Kravet om at forholdet er ekteskaps- eller partnerskapslignende er satt for å hindre klare omgåelsestilfeller. Avgiftsmyndighetene skal derfor ikke uten konkrete holdepunkter granske forholdet nærmere. Videre innebærer kravet at søsken eller andre nært beslektede som ikke lovlig kan inngå ekteskap eller partnerskap, ikke skal omfattes av unntaket, selv om de har skrevet testament til fordel for hverandre.
Kravet om at begge er ugifte gjelder ikke for hele toårsperioden. En separert person kan starte et samboerskap med virkning for toårskravet, selv om skilsmissen skjer underveis i samboerskapet.
Ved arv vil det avgjørende være om paret oppfyller vilkårene ved dødsfallet. For ektefeller og samboere med felles barn, som er omfattet av avgiftsfriheten i dag, følger tidspunktet for vurderingen av om ekteskap eller samboerskap foreligger av lovens system. Det foreslås derfor at tidspunktet ikke reguleres nærmere ved utvidelsen av samboerdefinisjonen i arveavgiftsloven § 47 A, men skal følge de samme regler som gjelder for ektefeller og samboere med felles barn.
Lovforslaget har som konsekvens at flere gaver blir arveavgiftspliktige etter reglene i arveavgiftsloven § 2. Eksempelvis er gave til et barns ektefelle eller samboer avgiftspliktig, jf. arveavgiftsloven § 2 første ledd bokstav d. Lovforslaget innebærer eksempelvis at gave til et barns samboer blir avgiftspliktig selv om samboerparet ikke har felles barn, hvis de har bodd sammen i to år eller mer.
Arveavgiftsloven § 2 fjerde ledd lyder:
«Det er uten betydning for bestemmelsen foran om ekteskapet eller samboerskapet som omfattes av folketrygdloven § 1-5 har opphørt ved dødsfall».
Det foreslås at bestemmelsen skal vise til arveavgiftsloven § 47 A i stedet for folketrygdloven § 1-5. Bestemmelsen vil dermed omfatte alle samboere omfattet av lovens samboerdefinisjon.
Departementet foreslår at lovendringen gis virkning for arv og gave hvor rådigheten, jf. arveavgiftsloven §§ 9 og 10, går over 1. januar 2006 eller senere.
Departementet antar at utvidelsen av avgiftsfriheten vil innebære et begrenset provenytap.
Det vises til forslag til endring av § 47 A og § 2 fjerde ledd i arveavgiftsloven.
5 Merverdiavgift på romutleie i hotellvirksomhet mv. - ikrafttredelsestidspunkt
Det vises til forslaget fra regjeringen Bondevik II om innføring av merverdiavgift med laveste sats på 8 prosent på romutleie i hotellvirksomhet mv. og formidling av slike tjenester fra 1. januar 2006, jf. Ot.prp. nr. 1 Skatte- og avgiftsopplegget 2006 – lovendringer. Næringen har gitt uttrykk for at den trenger noe lenger tid på å gjennomføre de nødvendige endringene forslaget medfører. Regjeringen foreslår derfor utsatt ikrafttredelsestidspunkt til 1. september 2006. Regjeringen har i Ot.meld. nr. 1 (2005-2006) Om tilbaketrekning av deler av Ot.prp. nr. 1 (2005-2006) Skatte- og avgiftsopplegget 2006 – lovendringer, trukket ikrafttredelsesforslaget, og fremmer i stedet i denne proposisjonen et nytt ikrafttredelsesforslag.
Det vises til forslag om endring i merverdiavgiftsloven § 5a annet ledd ny nr. 2 og forslag om opphevelse av § 5 b første ledd nr. 10 med ikrafttredelse 1. september 2006.
Provenyvirkningen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005-2006) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet 2006. Der fremmes også forslaget til avgiftsvedtak om at romutleie i hotellvirksomhet mv. og formidling av slike tjenester fra 1. september 2006 skal ilegges den laveste merverdiavgiftssatsen på 8 prosent.
Med unntak av endringen i ikrafttredelsestidspunktet foreslås det opprinnelige lovforslaget opprettholdt. Av tekniske grunner har departementet imidlertid valgt å fremme et nytt ikrafttredelsesforslag til merverdiavgiftsloven § 5a annet ledd ny nr. 2 og opphevelse av § 5 b første ledd nr. 10.
En rekke hoteller tilbyr tilleggsytelser hvorav noen er innenfor avgiftsområdet – og da med full sats - og noen er utenfor avgiftsområdet. I dag anses adgang til svømmebasseng, badstue, trimrom mv. som selvstendige ytelser ved siden av servering og overnatting, likevel slik at det anses som en del av overnattingstjenesten dersom det ikke oppkreves særskilt vederlag for adgang til disse aktivitetstilbudene. Departementet antar at det kan være behov for en klargjøring i loven av hvilke ytelser som skal anses som en del av overnattingstjenesten. Departementet vil eventuelt komme tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 2006.
Departementet vil også vurdere om det er behov for å se på hotellers og lignende virksomheters utleie av lokaler til konferanser og møter mv. og andre aktørers utleie av slike lokaler. Departementet kommer eventuelt tilbake til dette i Revidert nasjonalbudsjett 2006.