4 Nærmere om endringsforslaget

Initiativet til den endring som foreslås nå, er kommet fra familien Wedel Jarlsberg selv, som har anført at bestemmelsen om at stamhuset kun skal arves av mannlige agnatiske arvinger, ikke er i pakt med tiden.

Justisdepartementet slutter seg til standpunktet om at det ikke er i pakt med tiden at stamhuset kun skal arves av mannlige agnatiske medlemmer av familien. Det er en grunnleggende holdning i det norske samfunnet i dag at kvinner og menn skal ha like rettigheter og plikter. Det er lagt stor vekt på å gjennomføre prinsippet om likestilling mellom kjønnene i lovgivningen. Fra beslektede områder nevnes likestilling i odelsrekkefølgen som ble gjennomført ved odelsloven 28 juni 1974 nr 58, og likestilling i arverett til Kronen som ble gjennomført ved grunnlovsendringen 13 juli 1990 nr 550.

Forslaget om å endre arvegangsreglene for stamhuset Jarlsberg går ut på at mannlige og kvinnelige etterfølgere av slekten Wedel Jarlsberg skal likestilles, slik at stamhuset overdras til besitterens eldste barn uavhengig av kjønn.

Etter forslaget skal besitterens førstefødte og dennes linje ha best arverett. Dersom besitterens eldste barn dør før besitteren vil dermed det eldste barns livsarvinger ha bedre arverett enn besitterens yngre barn.

Etter forslaget skal endringen tre i kraft straks. Etter departementets syn er dette å foretrekke fremfor å knytte endringen til tidspunktet for den nåværende besitters død, i det man dermed unngår tvil om arvefølgen i en situasjon hvor eiendommen overdras mens den nåværende besitteren er i live.

Etter de gjeldende reglene skal eiendom som hører under Stamhuset Jarlsberg, tilfalle Universitetet i Oslo som fri eiendom når det ikke lenger finnes mannlige agnatiske arvinger av slekten Wedel Jarlsberg. Endringsforslaget får den virkning at arveutsikten til Universitetet i Oslo blir fjernere.

Etter departementets syn er imidlertid den foreslåtte endringen ikke i strid med hovedformålet med endringen som ble gjennomført ved lov 4 juli 1927 nr 11, som var å sørge for at stamhuset og de betydelige verdiene knyttet til eiendommen ble beholdt på norske hender. Det ble ansett fordelaktig at ordningen sikret at Universitetet i Oslo før eller senere kunne erverve betydelige verdier både i økonomisk og kulturell henseende. Endringsforslaget her innebærer ikke at Universitetets arverett avskjæres, men at betingelsene endres.

Departementet antar at det ikke knytter seg grunnlovmessige problemer til forslaget om endring, selv om endringen trer i kraft umiddelbart. Den nåværende besitter er foreløpig den eneste arveberettigete, slik at endringen ikke vil begrense noen allerede ervervet arverett, jf Grunnloven § 97. Dessuten viser vi til T H Aschehoug: Norges nuværende Statsforfatning III (2 utg, 1893) side 181 flg, der det anses utvilsomt at en lov som avskjærer adgangen for en som ennå ikke har ervervet et familiefideikommiss (som omfatter stamhus), til å komme i besittelse av fideikommisset, ikke er i strid med Grunnloven § 97. Det vises også til Høyesteretts dom 7 mai 1850 om forholdet mellom lov 8 august 1842 og grunnloven § 97.