4 Temaer i høringsrapporten som ikke munner ut i lovendringsforslag

4.1 Avledet forhandlingsrett etter lovens § 4 siste ledd

4.1.1 Gjeldende rett

Departementet foreslo i høringsrapporten endringer i denne bestemmelse, men har etter en fornyet vurdering basert på høringsinstansenes syn, kommet til at det ikke skal fremmes forslag til endringer.

Reglene om såkalt «avledet forhandlingsrett» kan føres tilbake til forhandlingsloven av 6. juli 1933 og fellesreglement av samme dato hvor det i § 3 annet ledd het:

«Anerkjennelse av en organisasjon som forhandlingsberettiget omfatter samtidig organisasjonens underavdelinger (kretser, avdelinger, distriktsforeninger, ledd, lokalforeninger og lignende) forsåvidt disse ikke opptar medlemmer utenfor hovedorganisasjonen.»

Organisasjoner som ikke fyller kravene i lovens § 3 har ingen regulær forhandlingsrett. Står slike organisasjoner alene får de ingen forhandlingsrett etter tjenestetvistloven. Går de inn som medlem og underavdeling til en forhandlingsberettiget organisasjon får de en begrenset forhandlingsrett, dvs. forhandlingsrett om avgrensede lokale spørsmål. Som selvstendig forhandlingsberettiget organisasjon regnes imidlertid kun organisasjoner som tilfredsstiller kravet til forhandlingsrett i lovens § 3. Dette vil kunne være en hovedsammenslutning, en tjenestemannsorganisasjon eller en yrkesorganisasjon.

Fyller først en organisasjon vilkårene for forhandlingsrett, får også underavdelingene av en slik organisasjon etter lovens § 4 tredje ledd rett til å kreve forhandlinger om «avgrensede, lokale spørsmål». Dette syn er overensstemmende med Frimann Dahls oppfatning (Tjenestetvistloven, 4. utgave 1979 side 35):

«Det er derfor ikke imot lovens intensjoner at forhandlingsberettigede organisasjoner opptrer i forhandlingene selv om de skulle ha bare ett medlem på vedkommende arbeidsplass.»

Bestemmelsen har vært praktisert slik at tjenestemannsorganisasjoner som står tilsluttet en hovedsammenslutning, men som ikke fyller vilkårene for forhandlingsrett, også har «avledet forhandlingsrett» selv om det ikke dreier seg om avgrensede lokale spørsmål. Se note 12 til tjenestetvistloven i Karnov norsk kommentert lovsamling 1999 (kommentarer ved Edvin Saastad).

4.1.2 Høringsforslag og høringsinstansenes syn

I den grad tjenestetvistloven § 4 gir en yrkesorganisasjon avledet forhandlingsrett, er Tarifforhandlingsutvalget av den oppfatning at bestemmelsen må endres til bare å gjelde hovedsammenslutninger. Utvalget legger til grunn at forhandlingsretten for en yrkesorganisasjon må begrenses til kun å omfatte de lønns- og arbeidsvilkår som har naturlig sammenheng med det yrkesbegrep som er lagt til grunn.

LO Stat og YS-Stat støtter departementets lovendringsforlag i høringsrapporten om å følge opp utvalgets forslag slik at den avledede forhandlingsretten i tjenestetvistloven § 4 siste ledd endres til å gjelde tjenestemannsorganisasjoner og underavdelinger av hovedsammen-slutninger. Akademikerne vil opprettholde någjeldende bestemmelser som gir yrkesorganisasjonen avledet forhandlingsrett. Heller ikke Lærerforbundet ønsker at det foretas endringer i forhold til hva som er gjeldende rett i dag. Norsk Lærerlag vil ikke skille mellom yrkesorganisasjoner og tjenestemannsorganisasjoner når det gjelder den avledede forhandlingsrett. Kommunal- og regionaldepartementetetterlyser en nærmere begrunnelse for hvorfor visse arbeidstakerorganisasjoner fratas den avledede forhandlingsretten. Øvrige departement har ingen innvendinger mot forslaget. Det har heller ikke de arbeidsgiverorganisasjonersom har avgitt høringssvar.

NITO støtter ikke forslaget, men foreslår i stedet at loven endres slik at det klart fremgår at den også gjelder «underavdelinger av yrkesorganisasjoner». Norsk Sykepleierforbund hevder at endringen vil innebære en klar svekkelse av forhandlingsretten for yrkesorganisasjonene, og går klart imot det fremsatte forslag. Norges Farmaceutiske Foreningsier at «konsekvensen av forslaget til tilføyelse i siste ledd synes uklar. Slik vi leser det, innebærer forslaget at organisasjoner uten tilknytning til hovedorganisasjoner ikke har rett til slike forhandlinger som omtales i bestemmelsen. Dermed er dette enda et eksempel på begrensning av forhandlingsretten som vi ikke kan akseptere.»

Professor Stein Evju hevder at de foreslåtte endringer i reglene om avledet forhandlingsrett er «en prinsipielt vidtgående endring», som ikke er tilstrekkelig begrunnet.

4.1.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet var opprinnelig enig med tarifforhandlingsutvalget og foreslo at avledet forhandlingsrett bare skulle gjelde for tjenestemannsorganisasjon som er medlem av en hovedsammenslutning.

Hovedtariffavtalen i staten har en rekke bestemmelser om lokale forhandlinger. Disse er nedfelt i avtalens punkt 2. Departementet legger stor vekt på at enkelte forhandlinger om lønns- og arbeidsforhold skal foregå lokalt på virksomhetsnivå.

Etter en samlet vurdering vil departementet ikke foreslå endringer i § 4 om avledet forhandlingsrett på det nåværende tidspunkt.

4.2 Tjenestetvistloven § 11

I lovens § 11 første ledd sondres det mellom hovedtariffavtaler og særavtaler. Forhandlingssystemet i det statlige tariffområdet er basert på partenes frie valg med hensyn til hva som skal reguleres i hovedtariffavtalen og hva som skal utskytes til særavtaler.

Etter gjeldende rett beror det, etter departementets syn, på hovedtariffavtalen hva som kan være gjenstand for særavtale. Det vises i denne sammenheng til en dom i Arbeidsretten inntatt i ARD 1999 side 44. Retten la enstemmig til grunn at hva som er forhandlingsgjenstand i tariffperioden, og således kan undergis behandling etter lovens regler om særavtaler, vil bero på «hovedtariffavtalens omfang og hva som er regulert gjennom den». Når hovedtariffavtalen regulerer et spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår, og den ikke uttrykkelig eller forutsetningsvis åpner for at den kan fravikes gjennom særskilte forhandlinger, har den enkelte tariffbundne part ikke krav på at interessetvistspørsmål i tariffperioden blir behandlet etter lovens regler for særavtaler og heller ikke undergis voldgiftsbehandling.

På grunnlag av ovennevnte arbeidsrettsdom legger departementet til grunn, at krav i tariffperioden om opprettelse av særavtale vedrørende kompensasjon for arbeidsplikter som tilligger vedkommende stilling, må ha særlig grunnlag eller hjemmel, med mindre hovedtariffavtalepartene er enige om å gjøre kravet til forhandlingsgjenstand. Særlig grunnlag kan være hovedtariffavtalens punkt 2.3 (lokale forhandlinger). Et slikt grunnlag kan også være at kravet er knyttet til særlige lønns- og arbeidsvilkår (særskilte tema) som tidligere har vært gjenstand for regulering mellom partene (f.eks i en eksisterende særavtale). Hovedtariffavtalepartene kan også bli enige om å ta spørsmål opp til forhandlinger i tariffperioden. Såfremt partene blir enige om dette, vil de kunne endre lønns- og arbeidsvilkår, samt etablere nye vilkår. Kompensasjon for nye arbeidsplikter som ikke er regulert i tariffavtale, vil også kunne danne grunnlag for opprettelse av tariffavtale, såfremt partene er enige om dette.

Selv om hovedtariffavtalen tar sikte på å gi en helhetlig regulering av lønns- og arbeidsvilkårene i tariffperioden, må det i hvert enkelt tilfelle avgjøres konkret hva som er regulert i avtalen. Rettstilstanden slik departementet oppfatter den er forøvrig omtalt i høringsrapporten. På grunnlag av ovennevnte arbeidsrettsdom, samt det som er redegjort for ovenfor, legger departementet til grunn at rettstilstanden er klargjort og vil ikke foreslå lovendringer.

4.3 Megling

Tarifforhandlingsutvalget har vurdert om meglingsfristene i tjenestetvistloven bør samordnes med arbeidstvistloven. Utvalget kom imidlertid til at meglingsfristene i tjenestetvistloven § 17 burde opprettholdes. Departementet støtter utvalgets syn. Utvalget kom også med flere andre forslag vedrørende meglingsreglene i arbeidstvistloven. Dersom Kommunal- og regionaldepartementet foreslår endringer her, vil departementet vurdere om disse også bør lovfestes i tjenestetvistloven. Se også punkt 3.

4.4 Tjenestetvistloven § 20 nr. 4 - Forholdet til Den europeiske sosialpakt (ESP art. 6 nr. 4)

Lovens § 20 nr. 4 nedlegger forbud mot arbeidskamp for enkelte grupper tjenestemenn som ikke er medlem av en tjenestemannsorganisasjon som er part i hovedtariffavtalen. Dette gjelder tjenestemenn som er medlemmer av en ikke-forhandlingsberettiget tjenestemannsorganisasjon og uorganiserte tjenestemenn. Tjenestemenn i en forhandlingsberettiget organisasjon som ikke har inngått tariffavtale er ikke omfattet av fredspliktbestemmelsen i tjenestetvistloven § 20 nr. 4. Det har blitt reist kritikk fra Sosialpaktens organer (Ekspertkomiteen i Conclusions XV-1 side 16) mot enkelte bestemmelser i § 20. Departementet foreslo i høringsrapporten at forbudet mot arbeidskamp kun skulle omfatte medlemmer av en ikke-forhandlingsberettiget organisasjon i vedkommende virksomhet. På bakgrunn av høringssvarene og rekkevidden av ESP artikkel 6 nr. 4, vil departementet i denne omgang ikke fremme forslag til endring av § 20 nr. 4. Departementet legger stor vekt på at Norges folkerettslige forpliktelser blir ivaretatt i nasjonal lovgivning. En vil komme tilbake til tolkningen av fredspliktsreglene i tjenestetvistloven etter å ha rådført seg nærmere med Sosialpaktens organer. Forhandlingsretten og forholdet til folkeretten er for øvrig drøftet under punkt 6.1.

4.5 Rikslønnsnemndas sammensetning

Rikslønnsnemnda skal i den enkelte sak settes med 7 medlemmer. Se lov 19. desember 1952 nr. 7 om lønnsnemnd i arbeidstvister § 2. Fem av disse oppnevnes av Regjeringen for 3 år av gangen. Tre av de faste medlemmene er uavhengige av Regjeringen og partene i arbeidslivet. De oppnevnes hovedsakelig blant ledende økonomer, jurister eller lignende. Når nemnda behandler tvister etter tjenestetvistloven, er det staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet som representerer arbeidsgiverinteressene, mens tjenestemannsinteressene ivaretas av den mest representative hovedsammenslutningen.

Den sammensetning som Rikslønnsnemnda har etter tjenestetvistloven § 26, har vist seg å være hensiktsmessig med hensyn til at nemnda skal være funksjonsdyktig og inneha nødvendig kompetanse. Departementet foreslo derfor i høringsrunden å følge opp forslaget fra flertallet i utvalget som sikret at den mest representative arbeidstakerorganisasjon blant de statsansatte, skulle sitte som representant i Rikslønnsnemnda. Dette ble gjort ved at uttrykket «representerer tjenestemann i statsstilling» ble foreslått tatt inn fremfor eksisterende ordlyd «representerer tjenestemannsinteresser» i tjenestetvistloven § 26 første ledd.

Departementet har etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er nødvendig med den foreslåtte presisering i lovteksten. For de medlemmer som representerer arbeidstakerinteresser stilles det ingen formelle krav. Det er imidlertid lovens forutsetning at det medlem som representerer tjenestemannsinteresser i nemnda skal være representativ for disse interesser. I praksis utpekes medlemmet som skal representere tjenestemannsinteresser fra en av de forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene. Den mest representative og største hovedsammenslutningen har det faste medlemmet, mens de øvrige forhandlingsberettigede hovedsammenslutningene oppnevner varamedlemmer. På denne bakgrunn anses det som unødvendig å endre lovteksten.

4.6 Lovens § 29 siste ledd og tjenestemannsorganisasjons krav på hovedtariffavtale

Ved lovendring av 11. juni 1982 ble lovens § 29 endret. Det har vært reist spørsmål om endringen har hatt de tilsiktede virkninger. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmål ved en generell revisjon av loven.