5 Bør Norge ratifisere konvensjonen?

Samfunnet blir gradvis mer avhengig av datateknologi. Denne avhengigheten gjør oss sårbare for nye former for kriminalitet (f.eks. spredning av datavirus). Utviklingen åpner også for at gamle former for kriminalitet kan begås på nye måter (f.eks. spredning av barnepornografi). Felles for de ulike formene for datakriminalitet er at de ofte har stort skadepotensial, samtidig som oppdagelsesrisikoen er lav. Dette stiller samfunnet overfor nye utfordringer. For å kunne møte de utfordringer dagens og morgendagens kriminalitetsbilde stiller oss overfor, må lovverket være tilpasset den nye tids krav, innenfor de rammer hensynet til den enkeltes personvern og rettssikkerhet setter. De lovforslagene som fremmes i denne proposisjonen og som springer ut av konvensjonen, utgjør etter departementets syn et viktig bidrag i den forbindelse.

Men et godt lovverk ikke i seg selv tilstrekkelig. Datakriminalitet er ofte grenseoverskridende, samtidig som den nasjonale rettshåndhevelsen er bundet til statsterritoriet. Ved etterforskningen av denne type kriminalitet er man derfor ofte nødt til å samarbeide med politimyndigheter i andre land. Slikt samarbeid kan av praktiske og rettslige grunner være vanskelig, og tar gjerne lang tid. Disse vanskelighetene forsterkes når flere land er involvert.

Departementet er ikke i tvil om at konvensjonen vil bidra til å styrke det internasjonale samarbeidet i saker av denne type. Konvensjonen er det første forpliktende internasjonale initiativet på området, og har som nevnt fått tilslutning fra flere teknologisk ledende stater utenfor Europa, herunder USA. Det er viktig at Norge sammen med de andre medlemsstatene følger opp og slutter seg til konvensjonen.

På enkelte punkter åpner konvensjonen for at statene kan reservere seg, mens på andre er det anledning til å erklære at man ønsker å gjennomføre konvensjonsforpliktelsene på en bestemt måte, jf. artikkel 40 og 42. Datakrimutvalget foreslår at Norge bør reservere seg mot deler av artikkel 6 (ulovlige innretninger), 9 (barnepornografi) og 20 (innhenting av trafikkdata i sanntid), jf. NOU 2003: 27 s. 21, 25 og 49. Utvalget foreslår dessuten at det bør avgis to erklæringer i samsvar med artikkel 40. For det første forslås det at Norge bør opprettholde kravet til beskyttelsesbrudd i straffeloven § 145 annet ledd om datainnbrudd, jf. artikkel 2. For det annet foreslås det at Norge ikke bør åpne for midlertidig sikring av data etter anmodning fra fremmed stat med mindre den handlingen som etterforskes er straffbar også etter norsk rett, jf. artikkel 29.

Slik lovforslaget er utformet i proposisjonen her, vil det ikke være behov for å reservere seg mot noen del av artikkel 6 og 9. Gjennomføringen av artikkel 6 er drøftet i punkt 3.3 ovenfor. Når det gjelder artikkel 9, vil det som nevnt bli fremmet en egen proposisjon med forslag til ny barnepornografibestemmelse som fullt ut oppfyller de krav konvensjonen stiller. Derimot er departementet enig med utvalget i at Norge ikke bør åpne for innhenting av trafikkdata i sanntid i mindre alvorlige straffesaker, jf. artikkel 20. Det bør dessuten avgis erklæringer i tilknytning til artikkel 2 og 29, slik utvalget foreslår. Departementet viser i den forbindelse til punkt 3.2.6 og 4.3.5. I tillegg må Norge avgi erklæringer i tilknytning til artikkel 24 og 27.

På denne bakgrunn ber departementet om Stortingets samtykke til ratifikasjon av konvensjonen med den reservasjon og de erklæringer som nevnt ovenfor.