6 Merknader til de enkelte bestemmelsene

6.1 Til lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.

Til § 1-7a

Overskriften endres slik at det fremgår at denne bestemmelsen også regulerer skjønnsutøvelsen ved behandling av en søknad om utvidelse av bevillingen.

I første ledd annet punktum foreslås det en presisering for å klargjøre at det også ved søknad om utvidelse av bevillingen kan legges vekt på om søkeren eller person som nevnt i § 1-7b er egnet til å ha slik bevilling.

Nytt annet ledd innebærer at kommunen bare kan gi tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet dersom slik tilvirkning og skjenking vil være en del av skjenkestedets helhetlige karakter og serveringstilbud. Det er med andre ord et krav at tilvirkning og skjenking skjer innenfor en helhetlig ramme. Dette innebærer både at det må være fysisk nærhet mellom lokalene der tilvirkning og skjenking skjer, og at gjestene gis tilbud om en totalopplevelse knyttet til sammenhengen mellom råvarer, produksjonsmetode og det komplette serverings- og skjenketilbudet. Også ved vurdering av om en skjenkebevilling skal utvides til å gjelde tilvirkning for skjenking i egen virksomhet står kommunen fritt til å vektlegge andre saklige hensyn, på samme måte som ved vurdering av om skjenkebevilling skal gis.

Til § 1-9

Overskriften endres for å presisere at kontrollen gjelder den totale utøvelsen av en bevilling. Når en skjenkebevilling er utvidet etter § 4-2 nytt tredje ledd, vil kontrollen også omfatte tilvirkningsdelen.

Til § 2-1

Bestemmelsen regulerer på hvilket grunnlag innførsel av alkoholholdig drikk kan skje. Hovedregelen er at innførsel kun kan skje på grunnlag av statlig engros- eller tilvirkningsbevilling. I tillegg kan innførsel skje der det gjelder vareprøver etter forskrift gitt av departementet. Endringene innebærer at innførsel også kan skje dersom det er gitt tillatelse til det av bevillingsmyndighet for salgs- eller skjenkebevilling etter §§ 3-1 tredje ledd eller 4-2 tredje ledd.

Videre innebærer endringene at departementet gis hjemmel til å gi forskrifter om at AS Vinmonopolet skal ha rett til innførsel av alkoholholdig drikk uten engros- eller tilvirkningsbevilling. Om bakgrunnen for forskriftshjemmelen vises til de alminnelige merknadene i kapittel 4.4.2.1. Se også merknadene til § 3-1 sjette ledd.

Omformuleringen av bestemmelsen om innførsel av vareprøver og flyttingen av samme bestemmelse fra første til annet ledd, innebærer ingen realitetsendring. Omformuleringen og flyttingen foreslås for å samle forskriftshjemlene i samme ledd og på den måten få et ryddigere regelverk.

Til § 3-1

Tredje ledd er hovedbestemmelsen om tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet. Bestemmelsen gir adgang til å utvide en kommunal salgsbevilling til også å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk.

Kommunal salgsbevilling gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 tredje ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet.

Alkoholholdig drikk som innføres i henhold til tillatelse etter dette ledd, kan kun selges ved det salgssted som har den salgsbevilling innførselstillatelsen er knyttet til. Slik drikk kan ikke omsettes på annen måte.

Lovens alminnelige bestemmelser i kapittel 1 og de særlige bestemmelsene om kommunale salgsbevillinger i kapittel 3 gis anvendelse så langt de passer. Dette gjelder uavhengig av om det er sagt eksplisitt i den enkelte bestemmelsen at den kommer til anvendelse på saker om tillatelse til innførsel for salg i egen virksomhet.

Det går fram av bestemmelsens sjette ledd at det bare kan selges alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling. Endringen innebærer at den som har fått tillatelse til innførsel av alkoholholdig drikk som tillegg til salgsbevilling, også kan selge alkoholholdig drikk som er innført i henhold til tillatelsen. Alkoholholdig drikk som AS Vinmonopolet innfører etter forskrift fastsatt etter § 2-1 annet ledd vil kunne selges på de vilkår som fastsettes i slik forskrift.

Til § 3A-1

Bestemmelsen regulerer engrossalg. Femte ledd presiserer at tilvirkerens rett til engrossalg er knyttet til statlig tilvirkningsbevilling. En tilvirkningstillatelse i henhold til § 4-2 annet ledd gir kun rett til skjenking i egen virksomhet. Den gir ikke rett til engrossalg.

Til § 3A-9

Ved lov 16. mai 1997 nr. 28 ble det gjort endringer i alkoholloven. En av endringene var at daværende tredje ledd i § 3A-9 ble opphevet. Etter endringen omhandler bestemmelsen ikke ny bevilling. I den anledning skulle derfor overskriftentil bestemmelsen vært endret, men ved en inkurie ble dette ikke gjort. Feilen har ingen praktiske eller juridiske konsekvenser, men rettes nå opp ved at «og ny bevilling» fjernes fra overskriften til § 3A-9, slik at ny overskrift blir «Melding og godkjenning».

Til § 4-1

Det går fram av bestemmelsens annet ledd at det bare kan skjenkes alkoholholdig drikk som er levert av en som har tilvirknings-, engros- eller salgsbevilling. Endringen innebærer at den som har fått tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet, også kan skjenke egenprodusert øl og vin og at den som har fått tillatelse til innførsel for skjenking i egen virksomhet, også kan skjenke alkoholholdig drikk som er innført i henhold til tillatelsen.

Til § 4-2

Tredje ledder hovedbestemmelsen om tillatelse til tilvirkning og innførsel for skjenking i egen virksomhet. Bestemmelsen gir adgang til å utvide en kommunal skjenkebevilling til også å omfatte tilvirkning av øl og vin. Det kan ikke gis tillatelse etter denne bestemmelsen til å tilvirke drikk som er tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin og brennevin). Bestemmelsen gir videre adgang til å utvide en kommunal skjenkebevilling til også å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk, inkludert drikk som er tilsatt tilvirket alkohol (sterkvin og brennevin).

Kommunal skjenkebevilling gitt for en bestemt del av året eller for en enkelt bestemt anledning, jf. § 1-6 tredje ledd, kan ikke utvides til å omfatte tillatelse til innførsel for skjenking i egen virksomhet.

Også statlige skjenkebevillinger kan utvides til å omfatte innførsel av alkoholholdig drikk. Statlige skjenkebevillinger kan ikke utvides til å omfatte tilvirkning av øl og vin.

Alkoholholdig drikk som tilvirkes eller innføres i henhold til tillatelse etter dette ledd, kan kun skjenkes ved det skjenkested som har den skjenkebevilling tilvirknings- eller innførselstillatelsen er knyttet til. Slik drikk kan ikke omsettes på annen måte.

Lovens alminnelige bestemmelser i kapittel 1 og de særlige bestemmelsene om kommunale skjenkebevillinger i kapittel 4 gis anvendelse så langt de passer. Dette gjelder uavhengig av om det er sagt eksplisitt i den enkelte bestemmelsen at den kommer til anvendelse på saker om tillatelse til tilvirkning eller innførsel for skjenking i egen virksomhet.

Femte ledd presiserer at det ikke kan være knyttet både statlig tilvirkningsbevilling og kommunal tillatelse til tilvirkning for skjenking i egen virksomhet til samme produksjonsanlegg.

Til § 4-5

Ambulerende bevillinger kan ikke utvides til å omfatte tilvirkning av øl og vin for skjenking i egen virksomhet eller innførsel av alkoholholdig drikk for skjenking i egen virksomhet.

Til § 6-1 første ledd

Bestemmelsen regulerer på hvilket grunnlag tilvirkning av alkoholholdig drikk kan skje. Etter endringen kan tilvirkning skje på grunnlag av bevilling gitt av departementet eller på grunnlag av tillatelse gitt av kommunen.

Til § 9-3

Sosial- og helsedirektoratet skal føre tilsyn med at bestemmelsene om reklameforbud fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Sosial- og helsedirektoratet står etter lovteksten fritt i organiseringen og utførelsen av tilsynet, men det legges til grunn at Sosial- og helsedirektoratet, som tidligere vil informere, veilede og følge opp henvendelser fra enkeltpersoner, kommuner og andre. Se for øvrig kapittel 2.4.1.1.

Til § 9-4

Til første ledd

Sosial- og helsedirektoratet kan pålegge retting dersom reklameforbudet er overtrådt. Et pålegg om retting innebærer at den pålegget er rettet mot, plikter å bringe det ulovlige forhold til opphør. Direktoratet setter en frist for rettingen. Se for øvrig kapittel 2.4.1.2.

Til annet og tredje ledd

Annet og tredje ledd gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å fastsette tvangsmulkt.

Etter hovedregelen i annet ledd kan tvangsmulkt fastsettes samtidig med at pålegg om retting gis.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes skjønnsmessig etter en konkret helhetsvurdering. Se kapittel 2.4.1.3.

Mulkt påløper når fristen for retting eventuelt er oversittet. Dagmulkt løper til forholdet er rettet.

Vedtak om tvangsmulkt har virkning for den overtredelse vedtaket er fastsatt i forhold til.

Etter unntaksregelen i tredje ledd kan Sosial- og helsedirektoratet på nærmere vilkår fastsette tvangsmulkt på forhånd, d.v.s. før en overtredelse har tatt til. For en nærmere beskrivelse av hvilke vilkår som må være oppfylt for at tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd, se kapittel 2.4.1.4.

Mulkt etter tredje ledd kan fastsettes for inntil ett år. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt aktualiseres ved nye overtredelser i løpet av vedtakets virketid.

Forvaltningslovens regler i kapittel IV-VI, blant annet om forhåndsvarsel og klage, gjelder for både pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt etter annet eller tredje ledd.

Ved iverksetting (inndriving) av tvangsmulkten må det konstateres at forholdet ikke er rettet innen den fastsatte fristen eller, ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt, fastslås at reklameforbudet på ny er overtrådt. Avgjørelser om dette og eventuelle avgjørelser om å oversende begjæring om utlegg for tvangsmulkt til namsmannen vil ikke være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Eventuelle innsigelser mot en slik avgjørelse kan fremmes under sak om tvangsfullbyrdelse av mulkten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Tvangsmulkt etter både annet og tredje ledd tilfaller staten. Mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Til fjerde ledd

Sosial- og helsedirektoratet kan helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt dersom særlige grunner tilsier det. Sosial- og helsedirektoratet kan på anmodning eller etter eget tiltak vedta å frafalle mulkten helt eller delvis. Det kan for eksempel være aktuelt å frafalle en forhåndsfastsatt tvangsmulkt helt eller delvis i tilfeller hvor den nye overtredelsen er mindre alvorlig. Videre kan frafallelse være aktuelt i tilfeller der force majeure-lignende forhold har vanskeliggjort retting innen fristen. Disse eksemplene regulerer ikke uttømmende hva som kan utgjøre særlige grunner etter den foreslåtte bestemmelsen om frafallelse. Se for øvrig kapittel 2.4.3.

Til femte ledd

Sosialdepartementet kan gi nærmere bestemmelser om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt, se kapittel 2.4.4.

Til § 9-5

Vedtak etter § 9-4 kan påklages til Markedsrådet. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsregler som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven så langt de passer. For øvrig gjelder forvaltningslovens bestemmelser.

De begrensningene som følger av markedsføringsloven § 12 om hensynet til forbrukerne eller likestilling av kjønnene, vil ikke gjelde her.

Det følger av forvaltningsloven § 34 annet ledd at klageinstansen kan prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter.

Dersom en klage blir gitt oppsettende virkning etter forvaltningsloven § 42, verken løper eller forfaller tvangsmulkten før klagen eventuelt er avgjort i klagerens disfavør. Det antas at det bare i spesielle tilfelle vil være aktuelt å gi oppsettende virkning. Se for øvrig kapittel 2.4.2.2.

6.2 Til lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader

Til § 8

Til første ledd

Sosial- og helsedirektoratet skal føre tilsyn med at bestemmelsene i tobakksskadeloven §§ 2 og 3, og bestemmelser gitt i medhold av disse lovbestemmelsene, overholdes. Sosial- og helsedirektoratet står etter lovteksten fritt i organiseringen og utførelsen av tilsynet, men det legges til grunn at Sosial- og helsedirektoratet som tidligere vil informere, veilede og følge opp henvendelser fra enkeltpersoner, kommuner og andre. Se for øvrig kapittel 2.4.1.1.

Til annet ledd

Sosial- og helsedirektoratet kan pålegge retting dersom bestemmelsene i tobakksskadeloven §§ 2 og 3, og bestemmelser gitt i medhold av disse lovbestemmelsene, er overtrådt. Et pålegg om retting innebærer at den pålegget er rettet mot, plikter å bringe det ulovlige forhold til opphør. Sosial- og helsedirektoratet setter en frist for rettingen. Se for øvrig kapittel 2.4.1.2.

Til tredje og fjerde ledd

Bestemmelsene gir Sosial- og helsedirektoratet hjemmel til å fastsette tvangsmulkt.

Etter hovedregelen i tredje ledd kan tvangsmulkt fastsettes samtidig med at pålegg om retting gis.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes skjønnsmessig etter en konkret helhetsvurdering. Se kapittel 2.4.1.3.

Mulkt påløper når fristen for retting eventuelt er oversittet. Dagmulkt løper til forholdet er rettet.

Vedtak om tvangsmulkt har virkning for den overtredelse vedtaket er fastsatt i forhold til.

Etter unntaksregelen i fjerde ledd kan Sosial- og helsedirektoratet i forhold til overtredelser av reklameforbudet på nærmere vilkår fastsette tvangsmulkt på forhånd, d.v.s. før en overtredelse har tatt til. For en nærmere beskrivelse av hvilke vilkår som må være oppfylt for at tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd, se kapittel 2.4.1.4.

Mulkt etter fjerde ledd kan fastsettes for inntil ett år. Forhåndsfastsatt tvangsmulkt aktualiseres ved nye overtredelser i løpet av vedtakets virketid.

Forvaltningslovens regler i kapittel IV-VI, blant annet om forhåndsvarsel og klage, gjelder for både pålegg om retting og fastsettelse av tvangsmulkt etter tredje eller fjerde ledd.

Ved iverksetting (inndriving) av tvangsmulkten må det konstateres at forholdet ikke er rettet innen den fastsatte fristen eller, ved forhåndsfastsatt tvangsmulkt, fastslås at reklameforbudet på ny er overtrådt. Avgjørelser om dette og eventuelle avgjørelser om å oversende begjæring om utlegg for tvangsmulkt til namsmannen vil ikke være å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Eventuelle innsigelser mot en slik avgjørelse kan fremmes under sak om tvangsfullbyrdelse av mulkten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 tredje ledd.

Tvangsmulkt etter både tredje og fjerde ledd tilfaller staten. Mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Til femte ledd

Sosial- og helsedirektoratet kan helt eller delvis frafalle ilagt tvangsmulkt dersom særlige grunner tilsier det. Sosial- og helsedirektoratet kan på anmodning eller etter eget tiltak vedta å frafalle mulkten helt eller delvis. Det kan for eksempel være aktuelt å frafalle en forhåndsfastsatt tvangsmulkt helt eller delvis i tilfeller hvor den nye overtredelsen er mindre alvorlig. Videre kan frafallelse være aktuelt i tilfeller der force majeure-lignende forhold har vanskeliggjort retting innen fristen. Disse eksemplene regulerer ikke uttømmende hva som kan utgjøre særlige grunner etter den foreslåtte bestemmelsen om frafallelse. Se for øvrig kapittel 2.4.3.

Til sjette ledd

For Svalbard kan Sysselmannen fatte vedtak etter denne paragrafen, se kapittel 2.4.6.2.

Til sjuende ledd

Vedtak etter denne paragrafen kan påklages til Markedsrådet. Ved behandlingen i Markedsrådet gjelder de saksbehandlingsregler som er gitt i eller i medhold av markedsføringsloven så langt de passer. For øvrig gjelder forvaltningslovens bestemmelser.

De begrensningene som følger av markedsføringsloven § 12 om hensynet til forbrukerne eller likestilling av kjønnene, vil ikke gjelde her.

Det følger av forvaltningsloven § 34 annet ledd at klageinstansen kan prøve alle sider av saken, herunder ta hensyn til nye omstendigheter.

Dersom en klage blir gitt oppsettende virkning etter forvaltningsloven § 42, verken løper eller forfaller tvangsmulkten før klagen eventuelt er avgjort i klagerens disfavør. Det antas at det bare i spesielle tilfelle vil være aktuelt å gi oppsettende virkning.

Til åttende ledd

Helsedepartementet kan gi nærmere bestemmelser om fastsettelse, beregning og innkreving av tvangsmulkt, se kapittel 2.4.4.