1 Innledning. EØS-utvidelsesavtalen

Avtale om Den tsjekkiske republikks, Republikken Estlands, Republikken Kypros', Republikken Latvias, Republikken Litauens, Republikken Ungarns, Republikken Maltas, Republikken Polens, Republikken Slovenias og Den slovakiske republikks deltakelse i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 14. oktober 2003 (EØS-utvidelsesavtalen) utvider virkeområdet for EØS-avtalen til også å omfatte de ti nye landene som blir medlemmer av EU fra 1. mai 2004.

EØS-utvidelsesavtalen er forankret i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde av 2. mai 1992 (EØS-avtalen) art. 128, som sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU, skal søke om å blir part i EØS-avtalen. Hovedformålet med EØS-utvidelsesavtalen er å gjøre bestemmelsene som gjelder for økonomisk virksomhet og samkvem i og mellom EU og EFTA/EØS-landene, gjeldende i hele det utvidede EØS fra den dagen EU blir utvidet. Dette innebærer at EØS-avtalens rettigheter og plikter anvendes i et utvidet EØS med de tilpasninger og overgangsordninger som er avtalt mellom EU, de nye medlemslandene og EFTA/EØS-landene.

EØS-utvidelsesavtalen av 14. oktober 2003 har vært forelagt Stortinget som den 29. januar 2004 ga sitt samtykke til ratifikasjon på grunnlag av St.prp. nr. 3 (2003-2004), der avtalen er nærmere omtalt.

EØS-utvidelsesavtalen foranlediger endringer i lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. (EØS-loven) og i lov av 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patentloven). Behovet for endring i de to lovene er omtalt i St.prp. nr. 3 (2003-2004) kap. 7.3.