3 Departementets merknader til en del hovedspørsmål

3.1 Innledning - gjeldende rett og forbrukerkjøpsdirektivets krav til garantier

Garantier er frivillige ordninger som den næringsdrivende påtar seg i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser. Når garantier benyttes i markedsføring må det antas å ha en salgsfremmende effekt, fordi uttrykket gir positive assosiasjoner.

Garantier kan ikke begrense forbrukerens lovbestemte rettigheter. Dette følger allerede av at de fleste forbrukervernlover er ufravikelige, dvs. at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som følger av loven.

Forbrukerombudet fører tilsyn med standardvilkår og markedsføringstiltak etter markedsføringsloven. Etter generalklausulen i markedsføringsloven § 1 første ledd er det forbudt i næringsvirksomhet å foreta handling som er urimelig overfor forbruker. Bestemmelsen er en rettslig standard, hvor flere vurderingskriterier er aktuelle. Bestemmelsen i § 2 setter forbud mot villedende markedsføring, og § 3 inneholder et forbud mot markedsføring som gir utilstrekkelig veiledning. I medhold av disse bestemmelsene vil det kunne stilles krav til de opplysninger som gis forbrukeren, og krav om at visse opplysninger må tas inn i markedsføringen.

Etter markedsføringsloven § 9 a kan avtalevilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere, forbys dersom de finnes urimelige overfor forbrukerne. Ved rimelighetsvurderingen legges det vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. I medhold av § 9 a vil Forbrukerombudet kunne stille krav til avtalevilkår, herunder garantivilkår.

Markedsføringsloven § 2 tredje ledd presiserer hva som regnes som villedende markedsføring. Bestemmelsen lyder slik:

«Som villedende anses bruk av bruk av ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer eller tjenester dersom denne enten ikke gir mottakeren rettigheter i tillegg til eller dersom denne innskrenker de rettigheter han ville hatt uten garantien m.v.»

§ 2 tredje ledd er forstått slik at den bare gjelder i forbrukerforhold, dvs. mellom næringsdrivende og forbruker. Dersom garantiuttrykk brukes på en villende måte i markedsføring næringsdrivende imellom, kan dette likevel komme inn under forbudet mot villedende markedsføring i markedsføringsloven § 2 første ledd, eller generalklausulen i § 1 første ledd.

I praksis har Forbrukerombudet utledet en rekke krav til garantier i henhold til bestemmelsene i markedsføringsloven.

Forbrukerkjøpsdirektivet definerer «garanti» i artikkel 1 nr. 2 bokstav e. Definisjonen lyder slik:

«enhver forpliktelse som en selger eller en produsent har påtatt seg overfor forbrukeren til uten tilleggskostnader å tilbakebetale kjøpesummen eller omlevere, utbedre eller på annen måte avhjelpe mangler ved forbruksvaren dersom den ikke svarer til de spesifikasjoner som fremgår av garantierklæringen eller av den relevante reklamen.»

Direktivets garantibegrep er snevrere enn markedsføringslovens.

Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller nærmere krav til garantier og hvordan garantivilkårene skal presenteres og utleveres til forbrukeren. Bestemmelsene kan således betraktes som markedsrettslige, i motsetning til den sivilrettslige reguleringen i artikkel 6 nr. 1 og 5. Denne synsmåten understøttes av direktivets fortale punkt 21, der det vises til at formålet med å stille krav til garantiens innhold er å sikre at forbrukeren ikke blir villedet.

Selv om kravene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 i stor grad kan utledes av markedsføringsloven, følger det ikke direkte av lovteksten i markedsføringsloven eller annen lovgivning. Det vil derfor være behov for å synliggjøre gjennomføringen av direktivet med nye klare lovbestemmelser.

Eforum.no ber i sin høringsuttalelse om at departementet definerer garantibegrepet nærmere, og begrunne hvorfor en velger en definisjon som går lenger enn direktivets krav. Til dette vil departementet bemerke at en definisjon indirekte følger av markedsføringsloven § 2 tredje ledd og forslaget til § 9 c første ledd, nemlig at garantier er ordninger som gir forbrukeren tilleggsrettigheter i forhold til det han eller hun ellers har. En snevrere garantidefinisjon enn det som følger av markedsføringsloven i dag vil svekke eksisterende forbrukerrettigheter. Direktivets garantibegrep er uansett for snevert, dersom en velger en løsning der garantier i forhold til alle forbrukeravtaler reguleres, og ikke bare i forhold til forbrukerkjøp av varer.

3.2 Spørsmålet om direktivet artikkel 6 nr. 2-4 skal gjelde andre kontrakter enn forbrukerkjøp og plassering av bestemmelsene

3.2.1 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det foreslått at reglene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 utvides fra å gjelde forbrukerkjøp av varer til å gjelde generelt i forbrukerforhold. Det ble derfor foreslått å gjennomføre direktivets krav til garantier i markedsføringsloven. Videre foreslo departementet å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven som gjelder spesielt for garantier. Her samles både krav til markedsføring av garantier og krav til garantivilkårene. Nåværende § 2 tredje ledd ble foreslått omformulert og flyttet til det nye kapittelet om garantier.

ANFO Annonsørforeningen bemerker til dette:

«Vi ser argumenter for og i mot dette. Men vi er enig i departementets forslag begrunnet i at dette allerede er vedtatt i Danmark og antas å bli felles nordiske regler. Vi har derfor ikke store innvendinger mot at bruk av garantier reguleres for andre kontrakter enn direkte varekjøp. (...)

Vi har ingen innvendinger mot at alt om garantier samles i et eget kapittel.»

Bilbransjeforbundet uttaler:

«Forbrukerkjøpsdirektivet som er bakgrunnen for den foreslåtte lovregulering av garantier, omfatter kun forbrukerkjøp (av varer). Det er derfor ikke nødvendig, og vi ser heller ikke noe utpreget behov for, å utvide virkeområdet for norske bestemmelser til også å gjelde andre forbrukerkontrakter enn varekjøp.

Hvis denne løsningen velges, vil det som departementet selv bemerker, være mest nærliggende, og etter vårt skjønn mest brukervennlig, å legge bestemmelsene om krav til garantier inn i (forbruker)kjøpsloven. Vi legger til grunn at markedsføringslovens nåværende § 2 tredje ledd i så fall kan bli stående som en generell bestemmelse om markedsføring av garantier i forbrukerforhold, eventuelt supplert med et nytt annet ledd slik det fremgår av departementets forslag til ny § 9c.»

Advokatforeningen kommenterer forslaget slik:

«Advokatforeningen er enig i at de hensyn som ligger bak direktivet artikkel 6 gjør seg like sterkt gjeldende for andre forbrukerkontrakter hvor det avgis garantier. Når formålet er at forbrukere ikke skal bli villedet, er det naturlig at dette også gjøres gjeldende i forhold til andre forbrukerkontrakter. Også hensynet til enhetlig forbrukerlovgivning tilsier dette.

Advokatforeningen slutter seg derfor til Departementets vurdering om at direktivet artikkel 6 nr. 2-4 også bør gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp.

Advokatforeningen er enig med Departementet i at dersom bestemmelsene om garantier skal gjelde for forbrukerkontrakter generelt, passer reglene systematisk best i markedsføringsloven. Etter Advokatforeningens oppfatning vil det imidlertid være uheldig å ha bestemmelser om garantier forskjellige steder i markedsføringsloven.

Advokatforeningen slutter seg derfor til departementets alternativ om plassering av bestemmelser om garantier i et eget kapittel i markedsføringsloven, ved bl.a. å flytte den generelle bestemmelse om garantier i markedsføringsloven § 2, 3. ledd til et nytt kapittel II»

Eforum.no uttaler:

«Det synes fornuftig at bestemmelsene innføres i markedsføringsloven og at de legges i et eget kapittel (...), og at garantibestemmelsene gjelder forbrukerforhold generelt. Dette er mest forutsigbart for næringslivet.»

Energibedriftenes landsforening (EBL) har følgende kommentarer:

«EØS direktivet som ligger til grunn for endringsforslaget defineres i artikkel 1 pkt 2b direktivets virkeområde slik:

Forbruksvare er enhver løsøre gjenstand med unntak av

• vann og gass når disse ikke selges i et avgrenset volum eller en bestemt mengde

• elektrisitet

Det er viktig for EBL å understreke at kraftbransjen er en del av et integrert europeisk marked og at innføring av spesielle pålegg til det norske markedet først og fremst rammer norske aktører. Dersom kraftbransjen i Europa for øvrig unntas fra direktivet vil det kunne virke konkurransevridende med spesielle pålegg til norske aktører. Det vises også til uttalelser avgitt i forbindelse med høring av forslag til ny Forbrukerkjøpslov september 99.

EBL ønsker derfor at direktivets virkeområde med unntak legges til grunn ved innføring av reglene i norske lover.»

Forbrukerombudet uttaler:

«Jeg støtter opp om det som tidligere er anført om at hensynene bak art. 6 om å sikre at forbrukeren ikke blir villedet er like sterke for alle typer forbrukerkontrakter og at disse allerede langt på vei følger av praksis etter markedsføringsloven. Det kan for eksempel ikke være noen grunn til at et renseri som gir en garanti skal vurderes annerledes enn en selger av ting. I så fall ville det kunne bli et unaturlig skille, og i verste fall motstrid, mellom hva som generelt følger av markedsføringsloven og ny lovbestemmelse om garantier ved forbrukerkjøp. Det er derfor meget viktig at dette blir fastslått. (...)

På bakgrunn av ovennevnte forhold om at bestemmelsen bør gjelde generelt, er Forbrukerombudet enig i at bestemmelsen bør plasseres i markedsføringsloven. Jeg anser det også som hensiktsmessig at bestemmelsene vedrørende garantier samles i ett nytt kapittel som omhandler både markedsføring og avtalevilkår. Det kan i så henseende også vises til at Forbrukerombudet ved sin håndheving av markedsføringsloven vedrørende garantier både anvender mfl. §§ 2 og 9a, med andre ord bestemmelser fra hvert sitt kapittel. Det vil derfor kunne bli mer brukervennlig å samle bestemmelsene i ett kapittel. Det forhold at bestemmelsene vil være mer konkrete og spesialiserte enn de øvrige bestemmelsene i markedsføringsloven, taler også for å skille dem ut i et eget kapittel.»

Forbrukerrådet bemerker:

«Forbrukerrådet er meget tilfreds med at departementet støtter vårt syn på dette punktet, ved at man foreslår at garantibestemmelsene i artikkel 6 nr. 2-4 også skal gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp. Som påpekt i vår høringsuttalelse gjør hensynene bak bestemmelsene seg like sterkt gjeldende i andre forbrukerkontrakter enn kjøp. (...)

Forbrukerrådet støtter departementets forslag om å gjennomføre artikkel 6 nr. 2-4 i et eget kapittel i markedsføringsloven.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) uttaler:

«Som det er nevnt i høringsnotatet har HSH i forbindelse med Justisdepartementets høring støttet forslaget om at forbrukerkjøpsdirektivets bestemmelser om garantier gjennomføres i form av bestemmelser i markedsføringsloven. Vi viser til dette og slutter oss til departementets forslag om et nytt kapittel i loven om garantier.»

Justisdepartementet har følgende kommentarer:

«Justisdepartementet har ingen innvendinger til gjennomføringen av de aktuelle bestemmelsene i direktivet om forbrukerkjøp og garantier som foreslås i høringsnotatet. Justisdepartementet har heller ikke for sin del noe imot at de foreslåtte bestemmelsene gjøres generelle, slik at de også omfatter andre forbrukerforhold enn forbruker kjøp. Det synes videre hensiktsmessig å plassere de nye bestemmelsene i et nytt kapittel i markedsføringsloven som foreslått.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«NHO går inn for at forbrukerkjøpsdirektivets bestemmelser om krav til garantiers innhold implementeres etter sin ordlyd, og at det gjøres ved å endre (forbruker)kjøpsloven. NHO kan ikke se noen god begrunnelse for å utvide direktivets regler om garantier til også å gjelde andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøpskontrakter, og savner en reell begrunnelse fra departementet i så henseende. I direktivet har en valgt kun å regulere bruken av garantier når det gjelder forbrukerkjøp, og etter vår oppfatning må departementet særskilt og mer konkret enn hva som er gjort i høringsnotatet begrunne behovet for en utvidelse av virkeområdet.»

3.2.2 Departementets vurderinger

Høringsinstansene som har uttalt seg er delt når det gjelder spørsmålet om direktivets regler bør gjelde generelt i forbrukerforhold. Departementet fastholder likevel at hensynene bak artikkel 6, som er å sikre at forbrukere ikke blir villedet, jf. direktivets fortale punkt 21, gjør seg like sterkt gjeldende for alle forbrukerkontrakter. Det gis også garantier i forbindelse med forbrukertjenester av ulike slag, ikke bare ved kjøp av ting. Dersom kravene i artikkel 6 nr. 2-4 etter sin ordlyd bare skal gjelde for forbrukerkjøp, kan dette innby til antitetisk tolkning. Dette vil være uheldig, da de krav som er angitt i direktivet i alle fall delvis må antas å gjelde generelt på bakgrunn av utledninger av markedsføringsloven. Som eforum.no peker på, er det mest forutsigbart for næringslivet om dette kommer til uttrykk i lovteksten. Departementet vil også peke på Advokatforeningens merknad om at hensynet til en enhetlig forbrukerlovgivning tilsier dette.

Departementet er kjent med at de andre nordiske landene tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelser om garantier generelt i forbrukerforhold og ikke bare ved forbrukerkjøp. Det vises til § 4 i den danske markedsføringsloven, som allerede er trådt i kraft. Paragraf 4 stk. 2 er innsatt for å gjennomføre artikkel 6. Hele bestemmelsen lyder slik:

«§ 4 Over for forbrukere må erklæring om ydelse af garanti eller lignende kun anvendes, såfremt erklæringen giver mottakeren en væsentlig bedre rettsstilling end den, modtageren har efter lovgivningen.

Stk 2. Ydes der garanti, skal den erhvervsdrivende på klar og tydelig måde informere forbrugeren om dens innhold og give de opplysninger der er nødvendige for at gøre garantien gjældende. Endvidere skal den erhvervsdrivende på en klar og tydelig måde opplyse, at forbugerens ufravigelige rettigheder efter lovgivningen ikke berøres af garantien. Efter anmodning skal den erhvervdrivende udlevere garantien skriftligt. Skriftlige garantier skal være affattet på dansk.»

Departementet vil også vise til den fellesnordiske utredningen TemaNord 2000:612 «Implementeringen af direktivet om visse aspekter ved forbrugerkøb og garantier i forbindelse hermed - sett ut fra et nordisk forbrugerbeskyttelsesperspektiv». Utredningen er utarbeidet av en prosjektgruppe under Nordisk Ministerråd bestående av forbrukerrepresentanter fra alle nordiske land og ble utgitt i september 2000. Punkt 6.2 omhandler gjennomføringen av artikkel 6 nr. 2-4, og det konkluderes med følgende:

«Formkravsbestemmelsene har en sådan karakter, at de snarere hører hjemme i markedsføringslovgivningen, hvor manglende overholdelse af formkravene kan sanktioneres med offentligrettslige sanktioner. I det omfang de nordiske markedsføringsregler ikke allerede rummer formkrav til garantier, der inholdsmæssigt svarer til direktivets, bør man derfor i forbindelse med implementeringen af direktivet benytte lejligheten til, at ændre markedsføringslovens regler på dette punkt.»

Departementet konkluderer etter dette med at direktivet artikkel 6 nr. 2-4 også bør gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp. Dermed vil de nye bestemmelsene som gjennomfører direktivets krav systematisk passe best i markedsføringsloven.

Direktivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller krav til garantivilkårene, dvs. avtalevilkår i markedsføringslovens forstand. Markedsføringslovens systematikk er at kravene til markedsføring er plassert i kapittel I, mens kravene til avtalevilkår er plassert i kapittel II. Systematisk passer det derfor ikke å innta de nye bestemmelsene i forlengelsen av nåværende § 2 tredje ledd.

Som foreslått i høringsnotatet, mener departementet det vil være mest hensiktsmessig å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven som spesielt gjelder garantier og lignende. Her kan en samle bestemmelsene som gjelder markedsføring av garantier og garantivilkår på ett sted. Under forutsetning av at bestemmelsene skal plasseres i markedsføringsloven, hadde ingen høringsinstanser innvendinger til dette. Dette medfører at nåværende § 2 tredje ledd flyttes. I forbindelse med dette bør bestemmelsen etter departementets syn omformuleres, jf. forslag til § 9 c første ledd.

3.3 Særlig om gjennomføringen av direktivet artikkel 6 nr. 2-4

3.3.1 Artikkel 6 nr. 2 - minstekrav til garantivilkårenes innhold

3.3.1.1 Gjeldende rett og direktivet

Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene etter forholdene må inneholde:

1. Navn og adresse på vedkommende et eventuelt garantikrav skal rettes til.

2. Opplysninger om at kunden i tillegg til garantien har lovbestemte rettigheter og at garantien ikke på noe punkt begrenser disse rettighetene. Det bør henvises til aktuell lov på området.

3. Opplysninger om innholdet av garantien. Det må gis fullstendige og klare opplysninger om hva garantien gir av rettigheter utover det en ellers ville hatt uten garantien. Eventuelle begrensninger i garantien må fremgå.

4. Opplysninger om varigheten av garantien, og reklamasjonstiden dersom garantitiden er korterte enn reklamasjonstiden

5. Dersom garantien kun gjelder deler av et produkt, må også reklamasjonsfristen for produktet i sin helhet fremgå.

Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2 lyder slik:

«Garantien skal

• fastslå at forbrukeren har lovfestede rettigheter i henhold til gjeldende nasjonal lovgivning om forbrukerkjøp og gjøre det klart at disse rettighetene ikke berøres av garantien,

• på en enkel og lettfattelig måte angi garantiens innhold og de vesentlige opplysninger som er nødvendige for å gjøre bruk av garantien, særlig garantiens varighet og geografiske virkeområde samt garantigiverens navn og adresse.»

3.3.1.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet å innarbeide direktivets krav i en ny bestemmelse i markedsføringsloven om krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Siden bestemmelsen ble foreslått å gjelde generelt i forbrukerforhold, og ikke bare i forbrukerkjøp, ble det foreslått at det skal opplyses om at forbrukerens rettigheter etter den aktuelle lovgivningen ikke berøres av garantien.

Forbrukerombudet stiller i sin høringsuttalelse spørsmål om det går tilstrekkelig tydelig frem at den aktuelle lovgivningen også må presiseres, slik at forbrukeren får opplyst hvilken lov som eventuelt gjelder. Videre ønsker Forbrukerombudet at det skal gå frem av lovteksten at garantiens «innhold» også omfatter eventuelle begrensninger og særlige vilkår.

3.3.1.3 Departementets vurderinger

Direktivet synes å kreve en spesifikk henvisning til den relevante lovgivning, jf. artikkel 6 nr. 2 første strekpunkt. Departementet foreslår å presisere i lovteksten, i tråd med Forbrukerombudets merknad, at den aktuelle lovgivningen må angis nærmere. Det vises til forslag til § 9 d første ledd bokstav b og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

Garantiens «innhold» omfatter også slik departementet ser det eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser. Dersom garantien bare gjelder med bestemte forbehold, må dette tydelig angis i garantivilkårene. Hvis det derimot unnlates å gi opplysninger om bestemte begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantivilkårene, kan dette føre til at de overhodet ikke kan påberopes av den næringsdrivende, fordi de ikke kan anses avtalt. Det er derfor i den næringsdrivendes interesse at eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantien kommer klart og tydelig frem.

Departementet vil likevel for klarhets skyld foreslå at det presiseres i lovteksten at garantiens innhold også omfatter eventuelle begrensninger og særlige betingelser. Det vises til forslag til § 9 d første ledd bokstav a, og de spesielle merknadene til bestemmelsen.

Artikkel 6 nr. 2 er gjennomført i forslag til § 9 d første ledd bokstav a, b og c. Departementet har gjort en del redaksjonsmessige endringer i bestemmelsen i forhold til utkastet i høringsnotatet, men uten at innholdet er endret.

3.3.2 Artikkel 6 nr. 3 - utlevering av garantivilkårene

3.3.2.1 Gjeldende rett og direktivet

Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene må være tilgjengelige før kjøpet og følge med varen skriftlig.

Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 3 har følgende ordlyd:

«På anmodning fra forbrukeren skal garantien stilles til rådighet skriftlig eller på et annet varig medium som er til rådighet for forbrukeren og tilgjengelig for ham/henne.»

3.3.2.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatetble det reist spørsmål om en bør gå lenger enn direktivet og lovfeste at kjøperen alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen. Et motargumentet ble antydet, nemlig at det kan tenkes varer/tjenester med så lav verdi, og avtaler som inngås så ofte, at det kan være unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Det ble dessuten foreslått å lovfeste at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet for å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen.

Advokatforeningen mener at det bør lovfestes at forbrukeren alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen, og uttaler:

«Etter Advokatforeningens oppfatning vil formålet bak direktivets regler om garantier i større grad bli oppnådd dersom man lovfester at garantivilkårene alltid skal utleveres etter avtaleinngåelsen. Forbrukeren vil på denne måten bli bedre og riktigere informert, og vil lettere kunne kontrollere markedsføringen av garantien mot de faktiske vilkår garantien inneholder. Videre vil forbrukernes bevissthet rundt garantivilkårene trolig øke dersom disse alltid utleveres etter avtaleinngåelsen.

Også hensynet til klarhet og forutberegnelighet tilsier at garantivilkårene alltid bør utleveres. Det synes lite hensiktsmessig at forbrukeren ikke skal få informasjon om garantiens innhold og eventuelle begrensninger før det oppstår problemer med ytelsen. I enkelte tilfeller kan garantier inneholde begrensninger i form av vilkår om at visse prosedyrer må følges for at den skal kunne håndheves. Det vil være lite tilfredsstillende å få slike opplysninger i ettertid.

Departementet fremhever at enkelte varer/tjenester har så lav verdi, og inngås så ofte at det kan være naturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang.

Spesielt gjelder dette i situasjoner hvor verdien på varen/tjenesten er så lav at man har lett for å overse at det faktisk er en garanti som gis i markedsføringen. Hvis en frisørsalong reklamerer med en holdbarhetsgaranti på to måneder for en permanent, kan de krav som foreslås synes for tungvinte. Generelt (sett ut i fra rettsfilosofisk/rettssosiologisk synsvinkel) vil det alltid være en fare for at lovens krav ikke etterleves, fordi lovteksten «gaper over for mye».

Advokatforeningen har vurdert hvorvidt en nedre beløpsgrense er et hensiktsmessig virkemiddel for å bøte på denne uheldige konsekvensen, men har kommet til at garantivilkårene bør utleveres i den grad det faktisk gis garantier for varer/tjenester med så lav verdi. Dette fordi situasjoner som eksemplifisert ovenfor synes lite praktiske, og ikke minst med tanke på de problemer som vil oppstå i forbindelse med avgrensning av et minimumsnivå.

Videre vil Advokatforeningen peke på at eventuelle endringer i garantivilkårene for varer/tjenester som kjøpes ofte, vil bli mer synliggjort for forbrukere dersom garantivilkårene alltid utleveres.

Etter advokatforeningens oppfatning bør man lovfeste at forbrukeren alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen.»

Eforum.no uttaler:

«Det er bra at formuleringene er teknologinøytrale og at det er åpnet for at garantivilkårene kan sendes på e-post. eforum vil imidlertid understreke at det ved anmodning om at garantiene skal stilles til rådighet fra forbruker bør være tilstrekkelig at vilkårene er tilgjengeliggjort på weben, d.v.s. nettaktørenes hjemmesider, da det for forbruker er fullt mulig å skrive disse ut. Kravet til tilgjengelighet over et medium forbruker rår over må være oppfylt da forbruker som ikke har Internett heller ikke vil innhente informasjon eller inngå kontakter over Internett.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) bemerker:

«NHO støtter departementets forslag om at garantivilkårene skal stilles til forbrukerens rådighet på anmodning, og er enig i den begrunnelse som gis. Særlig for mindre kjøp vil det ofte være upraktisk, og heller ikke ønskelig for forbrukeren, å bli presentert et sett garantivilkår.»

Energibedriftenes landsforeninghar tilsvarende synspunkter som NHO.

Bilbransjeforbundet uttaler:

«Innen bilbransjen er det mangeårig praksis for at skriftlige garantivilkår utleveres til kundene ved levering av bilen. Dette gjelder uten unntak ved nybilsalg, men også i stor utstrekning ved salg av brukte biler hvor vi gjennom bl.a. anbefalinger til medlemsbedriftene og utformingen av våre standardkontrakter for forbrukerkjøp av bil, vektlegger at bruktbilgarantier skal gis skriftlig og overleveres til kjøperene.

Ettersom direktivet ikke stiller krav om dette, og av de hensyn som departementet selv nevner, finner vi imidlertid ikke grunn til å lovfeste et prinsipp om at forbrukeren uanmodet skal få utlevert skriftlige garantivilkår. Vi har imidlertid ikke innvendinger mot forslaget om at forbrukeren skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelse.»

Forbrukerrådet mener det bør lovfestes at garantigiveren skal opplyse om det finnes en garanti før avtaleinngåelsen, kombinert med at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene. Dersom dette forslaget gjennomføres, ser Forbrukerrådet at det vil være mindre behov for en regel om at garantien alltid skal utleveres etter avtaleinngåelsen.

Eforum.no mener derimot at en opplysningsplikt om det finnes en garanti før avtaleinngåelsen kan få utilsiktede og uheldige konsekvenser, og uttaler:

«Til departementets forslag om at forbruker skal ha lovfestet rett til på en enkel måte å gjøre seg kjent med garantivilkårene må det påpekes at det ikke er en plikt til å yte garantier. Tvert i mot er det en plikt til å ikke love mer enn man holder. Ved å ta inn en slik formulering får man lett utilsiktede konsekvenser. Disse konsekvensene er at næringsaktørene kan føle seg tvunget til å gi informasjon som kan være konkurransevridende og utilsiktet. En næringsdrivende som ikke yter garantier, men er flink til å informere og yte forbruker rett etter reklamasjonsbestemmelsene og har gode rutiner på dette kan være en like god eller bedre kontraktspart for en forbruker enn en aktør som yter garantier, men hvor forholdet mellom garantier og reklamasjoner er flytende, og hvor dette kan føre til diskusjoner og vanskelige behandlingsprosesser.

Hvis en næringsdrivende som ikke yter garantier eksplisitt må skrive at det ikke ytes garantier vil det fort få negativ «markedsføringseffekt». Hvis dette er en seriøs og ryddig aktør vil en slik effekt være svært uheldig.»

Forbrukerombudet har følgende kommentarer:

«Jeg har forståelse for at det kan være varer/tjenester med så lav verdi, og avtaler som inngås så ofte, at det kan være unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Som nevnt er det også i mange tilfeller fast praksis at garantivilkårene følger varen og jeg antar at dette i stor utstrekning dekker de reelle behovene. Under enhver omstendighet er den foreslåtte muligheten til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen en sikkerhetsventil. Dersom det er snakk om varer eller tjenester av store verdier, vil det også være en mulighet å kreve at vilkårene utleveres før avtaleinngåelsen etter mfl. § 9a og kravet til klarhet i avtaleforholdet. På denne bakgrunn støtter jeg departementets forslag i så henseende.»

3.3.2.3 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg Advokatforeningens synspunkter om hvorfor garantivilkårene bør utleveres hver gang. Et tungtveiende motargument er at dersom kravene til garantier blir for tungvinte, kan det medføre at garantier ikke blir gitt i det hele tatt. Siden det i utgangspunktet er i forbrukerens interesse at det gis garantier, dvs. rettigheter i tillegg til loven, ønsker departementet ikke å sette en stopper for at garantier gis også ved ytelser av lav verdi.

Departementet er enig med Forbrukerrådet i at det er mindre behov for å kreve at garantivilkårene utleveres hver gang dersom garantigiveren plikter å opplyse om garantien, samtidig som garantivilkårene er enkelt tilgjengelige for forbrukeren før avtaleinngåelsen. Som Forbrukerrådet også påpeker i sin høringsuttalelse, er det både i selgerens og forbrukerens interesse at forbrukeren får vite at det finnes en garanti før avtaleinngåelsen.

Departementet har vurdert forslaget på nytt på bakgrunn av høringsuttalelsene. Departementet har tatt utgangspunkt i forslaget fra Forbrukerrådet, nemlig at forbrukeren skal opplyses om garantien før avtaleinngåelsen, og tilføyd at forbrukeren også skal opplyses om at han eller hun har rett til å få garantivilkårene utlevert. En regel om at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen, vil etter departementets syn være overflødig med dette forslaget. Det vises til forslag til § 9 d tredje ledd første punktum.

Til merknaden fra eforum.no vil departementet presisere at bestemmelsen ikke skal forstås slik at næringsdrivende som ikke yter garantier skal opplyse om dette.

Dersom forbrukeren ønsker å gjennomgå garantivilkårene, kan han eller hun etter forslaget når som helst be om å få dem utlevert, jf. forslag til § 9 d tredje ledd andre punktum. Denne bestemmelsen er nødvendig for å gjennomføre direktivet artikkel 6 nr. 3.

Når og hvordan forbrukeren skal få utlevert garantivilkårene ved bl.a. handel på Internett er allerede regulert i angrerettloven (lov 21.12.2000 nr. 105). Etter § 9 skal forbrukeren motta garantivilkårene (og en rekke andre opplysninger) lesbart og lagret på papir eller annet varig medium som forbrukeren råder over. Ved avtaler om tjenester skal garantivilkårene gis snarest mulig etter avtaleinngåelsen. Ved kjøp av varer skal forbrukeren motta garantivilkårene senest ved levering.

Det er viktig å unngå motstrid mellom markedsføringsloven og angrerettloven når det gjelder hvordan garantivilkårene skal utleveres ved for eksempel internetthandel. Derfor foreslår departementet å bruke tilsvarende teknologinøytrale formulering som i angrerettloven, som innholdsmessig tilsvarer den i forbrukerkjøpsdirektivet.

I forarbeidene til angrerettloven, Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) uttales følgende i de spesielle merknadene til § 9:

«Opplysningene skal gis «lesbart og lagret på papir eller annet varig medium». Dette kan skje i form av et tradisjonelt skriftlig avtaledokument som sendes eller overleveres forbrukeren, men det kan også gjøres ved at opplysningene formidles på et annet varig medium. Kravet om at opplysningene skal være lagret medfører at de skal presenteres i en statisk form, og at det ikke kan kreves at forbrukeren skal gjøre noe aktivt for å dem gjort tilgjengelige for seg. Bestemmelsen vil medføre at forbrukeren skal motta opplysningene i en slik form at han eller hun kan lese dem og ha dem tilgjengelig uten å måtte foreta seg noe særskilt i form av opptak, registrering, kopiering e.l. Det vil for eksempel ikke være tilstrekkelig å henvise til at avtalevilkårene og de andre opplysningene forbrukeren har krav på, finnes på selgerens hjemmeside. Det vil derimot være tilstrekkelig om avtalen sendes som e-post. Sendes de i form av vedlegg til en e-post, må dette gjøres på en slik måte at forbrukeren ikke trenger å foreta noen operasjoner for å konvertere vedlegget til en form som er lesbar.»

Departementet legger samme forståelse til grunn når det gjelder hva som ligger i den foreslåtte formuleringen i markedsføringsloven.

Det er ikke tilstrekkelig å henvise forbrukeren til en nettside når han eller hun ber om å få utlevert garantivilkårene. Ettersom nettsider endres, er de heller ikke av statisk karakter. Garantivilkårene må formidles til forbrukeren på en slik måte at de er de samme fra en dag til en annen og at forbrukeren ikke behøver å foreta seg noe særskilt for å ha det lagret hos seg, jf. merknadene i forarbeidene til angrerettloven, Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) punkt 3.15.3.2 og spesielle merknader til § 9.

3.3.3 Artikkel 6 nr. 4 - krav om bestemte språk

3.3.3.1 Gjeldende rett og direktivet

Forbrukerombudet har stilt krav om at garantivilkårene skal være utformet på et forståelig skandinavisk språk, under forutsetning av at markedsføringen er rettet mot norske forbrukere.

Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 4 åpner for at medlemsstatene kan stille krav til språk garantivilkårene skal utformes på. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

«Den medlemsstat der forbruksvaren markedsføres, kan på sitt territorium i samsvar med reglene i traktaten fastsette at garantien skal utarbeides på ett eller flere språk som den velger blant Fellesskapets offisielle språk.»

3.3.3.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det foreslått at garantivilkårene skal være utformet på norsk der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet direkte til norske forbrukere. Departementet antok at det ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen å utvide bestemmelsen til å gjelde forbrukerforhold generelt. Det ble likevel reist spørsmål overfor høringsinstansene om det ligger en selvstendig begrensning i direktivets uttrykk «... i samsvar med reglene i traktaten...». Traktaten det vises til er for Norges del EØS-avtalen.

Advokatforeningener enig med departementets vurdering av lovforslagets forhold til EU-retten/EØS-retten.

Eforum.no er enig i utformingen av lovteksten, men ber om en presisering i forarbeidene.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Departementet foreslår å innføre lovkrav om at garantivilkårene må være på norsk der markedsføringen «er rettet direkte mot norske forbrukere». Etter NHOs mening fungerer de generelle hjemlene som allerede finnes i markedsføringsloven (§§ 1, 3 og 9) tilfredsstillende når det gjelder krav til språkvalg. Disse bestemmelsene åpner for en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, og det er å foretrekke fremfor et kategorisk krav om at vilkårene må være på norsk.

NHO mener dessuten det er noe uklart hva som menes med at dette kravet gjelder der markedsføringen er rettet «direkte mot norske forbrukere». Det virker som om det siktes til en særlig kvalifikasjon av markedsføringen. Dette bes klargjort.»

Energibedriftenes landsforening (EBL) har tilsvarende synspunkter som NHO.

Forbrukerrådet støtter departementets forslag og vurderinger om språkkrav.

Handels- og Servivenæringens Hovedorganisasjon (HSH) bemerker følgende:

«Etter § 9d må garantivilkår utformes på norsk hvor markedsføringen retter seg mot norske forbrukere. Etter vår oppfatning bør også en del andre offisielle Eu-språk kunne aksepteres, i det minste engelsk og tysk, og selvfølgelig svensk og dansk.»

Justisdepartementet finner det også noe uklart når markedsføringen skal anses å være «rettet direkte til norske forbrukere».

3.3.3.3 Departementets vurderinger

Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets vurdering av lovforslagets forhold til EU-/EØS-retten. Departementet fastholder derfor at det ikke kan anses i strid med EØS-avtalen om det innføres krav til norsk i garantivilkår generelt og ikke bare i forbrukerkjøp som direktivet åpner for. Det vises til den danske bestemmelsen i den danske markedsføringsloven § 4 som er gjengitt ovenfor i punkt 3.2.2. Her har en uten videre stilt krav om at skriftlige garantier skal være utformet på dansk. Danmark har ikke ansett at EU-retten er til hinder for et slikt språkkrav.

Det ligger uansett en begrensning i «lettfattelig» i direktivet artikkel 6 nr. 2 annet strekpunkt. Etter departementets syn vil garantivilkår som er utformet på andre språk enn norsk og dansk, muligens svensk, neppe kunne anses som lettfattelige for norske forbrukere generelt.

Bestemmelsen er ikke ment å begrense mulighetene til å utforme garantivilkårene på andre språk i tillegg til norsk.

Spørsmålet om markedsføringslovens geografiske rekkevidde er berørt i NOU 1995:2 Forslag til endringer i markedsføringsloven. Markedsføringsloven gjelder markedsføringstiltak som er rettet mot norske forbrukere (i Norge). Dette gjelder uansett om markedsføringen er utført av norske eller utenlandske næringsdrivende. Etter departementets syn er det klargjørende om dette kommer frem i lovteksten. Det er for eksempel ikke meningen å stille krav til norsk språk i garantivilkår når en vare via Internett markedsføres og selges av norske næringsdrivende utelukkende til utenlandske forbrukere.

EBL og NHO mener at de generelle hjemlene i markedsføringsloven (§§ 1, 3 og 9a) fungerer tilfredsstillende når det gjelder språkvalg. Lovteksten i disse bestemmelsene sier imidlertid ikke direkte noe om dette spørsmålet. Departementet mener det er klargjørende at en ved gjennomføringen av direktivet uttrykkelig regulerer språkvalget i lovteksten.

Departementet vil etter dette foreslå at det lovfestes et krav om at garantivilkårene skal være utformet på norsk, der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere. Dette er den samme ordlyden som i høringsnotatet, bortsett fra at ordet «direkte» er sløyfet. Denne betegnelsen antas ikke å ha noen selvstendig betydning i denne sammenheng.

Om markedsføringen er rettet mot norske forbrukere må avgjøres konkret etter en helhetsvurdering. Relevante momenter er nevnt i de nordiske forbrukerombudenes felles holdning til handel og markedsføring på Internett og tilsvarende kommunikasjonsformer, som ble offentliggjort i januar 1999. Herfra siteres:

«Ved vurderingen av om markedsføringen er rettet mot et bestemt marked, vil bl.a. følgende faktorer inngå:

• hvilket språk, valuta eller andre nasjonale kjennetegn som brukes.

• I hvilket omfang virksomheten eller den gjeldende tjenesten for øvrig markedsføres på det aktuelle nasjonale marked.

• I hvilken grad det er sammenheng mellom markedsføring på Internett og andre markedsføringsaktiviteter på det aktuelle nasjonale marked.

• I hvilken grad den næringsdrivende aksepterer å inngå avtaler med forbrukere hjemmehørende i det aktuelle nordiske land.

Markedsføringslovene i de nordiske land gjelder etter rettspraksis når markedsføringen er rettet mot det gjeldende marked.»

Det vises til forslag til § 9 d annet ledd.

3.4 Lovfesting av ytterligere krav til garantier

3.4.1 Innledning

I forbindelse med at forslaget om å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivets krav i markedsføringsloven, er det etter departementets syn ønskelig å benytte anledningen til å klargjøre rettstilstanden ved å lovfeste ytterligere krav til garantier enn de som følger av direktivet og gjeldende lovtekst. Dette er i hovedsak krav som allerede i dag blir lagt til grunn i praksis.

3.4.2 Opplysningsplikt om reklamasjonsfrist

3.4.2.1 Innledning

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) la i 1998 frem en undersøkelse, som viser at det er utbredte misforståelser både blant næringsdrivende og forbrukere når det gjelder forholdet mellom garantier og reklamasjon. Selv om mange er klar over at garantier gir bedre rettigheter enn lovgivningen, er det et problem at garantitiden ofte er mye kortere enn reklamasjonstiden etter lovgivningen. Dette leder mange til å tro at reklamasjonsrettighetene også faller bort når garantitiden utløper. Dersom selgeren for eksempel opplyser om at det er 1 års garanti, er det nok dette forbrukeren legger merke til. Dermed kommer kjøpslovens reklamasjonsfrister på 2 og 5 år i bakgrunnen.

Forbrukerombudet har lagt til grunn at dersom reklamasjonsfristen er lengre enn garantitiden, må det opplyses om reklamasjonsfristen i markedsføring og avtalevilkår. Dette begrunnes av Forbrukerombudet i sitatet rett nedenfor i punkt 3.4.2.2.

3.4.2.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet ble det foreslått at dersom garantitiden oppgis i markedsføringen, skal også reklamasjonsfristen etter lovgivningen oppgis. Det ble også foreslått en opplysningsplikt om den aktuelle lovens lengstefrist for reklamasjon i garantivilkårene, dersom den er lengre enn garantitiden.

Advokatforeningen støtter departementets forslag, og viser til at forholdet mellom garantier og reklamasjoner ofte er gjenstand for misforståelser mellom næringsdrivende og forbrukere.

Finansnæringens Hovedorganisasjon påpeker at de foreslåtte bestemmelsene først og fremst synes å ha hatt for øye reklamasjonsreglene etter (forbruker)kjøpsloven, og at lovteksten bør gjøres mer generell. Det foreslås at opplysningsplikten skal gjelde «... eventuell lovbestemt lengstefrist for reklamasjon...».

Forbrukerombudet uttaler:

«Det er meget positivt at det stilles krav til opplysningsplikt om reklamasjonsfristen dersom garantitiden oppgis, henholdsvis er lenger enn garantitiden. Dette er nødvendig for å unngå at forbrukeren skal tro at han eller hun ikke kan påberope seg en mangel etter garantitidens utløp. Standpunktet følger av mfl. § 2 første og tredje ledd og § 9a. Den næringsdrivende har i henhold til disse bestemmelsene plikt til å sørge for at markedsføringen ikke er villedende og at avtalevilkårene ikke er urimelige, herunder uklare eller ubalanserte. Hvis forbrukeren blir forledet til å tro at garantien uttømmende regulerer hans eller hennes rettsstilling, vil dette kunne anses i strid med mfl. § 2 og 9a. Begrepet «lovens lengstefrist» kan være egnet til å misforstås, og jeg vil reise spørsmål ved om det ikke bør fremgå av forarbeidene hva som ligger i dette.»

Forbrukerrådet bemerker:

«Forbrukerrådet er godt fornøyd med forslagene i punkt 3.5.1 om opplysningsplikt om reklamasjonsfrist. Det er særlig positivt at garantigiver får plikt til å opplyse om lovens lengstefrist for reklamasjon»

Justisdepartementet uttaler:

«Vi er litt i tvil om det er hensiktsmessig å regulere forholdet mellom garantitid og lovens reklamasjonsfrister uttrykkelig, jf. s. 10 i høringsnotatet og lovutkastet § 9 c annet ledd annet punktum og § 9 d første ledd annet punktum. Vi viser til at det i utkastet til ny § 9 d første ledd første punktum er foreslått en bestemmelse om at garantier ikke begrenser rettighetene forbrukeren måtte ha etter loven. Denne bestemmelsen er generell, og omfatter etter det vi forstår også rett til reklamasjon.»

For øvrig har ingen høringsinstanser innvendinger mot forslaget.

3.4.2.3 Departementets vurderinger

En lovfestet opplysningsplikt basert på klare lovbestemmelser i markedsføringsloven, vil slik departementet ser det, bevisstgjøre både forbrukere og næringsdrivende på forskjellen mellom garantitid og reklamasjonstid.

Med lovens lengstefrist for reklamasjon siktes til de såkalt absolutte reklamasjonsfrister. I kjøpsretten er disse i forbrukerkjøp 2 og 5 år for henholdsvis «vanlige» og «varige» varer. Håndverkertjenesteloven inneholder på tilsvarende måte absolutte reklamasjonsfrister på 2 og 5 år. Avhendingsloven og bustadoppføringslova, som gjelder kjøp/oppføring av fast eiendom, opererer med absolutte reklamasjonsfrister på 5 år.

Departementet har merket seg høringsinstansenes jevnt over positive tilbakemeldinger og fastholder derfor forslaget, med noen endringer i ordlyden.

Det vises til forslaget til § 9 c siste punktum og § 9 d første ledd bokstav d.

3.4.3 Opplysningsplikt om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset

3.4.3.1 Innledning

I forbindelse med spørsmålet om opplysningsplikt om reklamasjonsfrist, jf. punktet ovenfor, tar Forbrukerrådet og Forbrukerombudet opp at det bør lovfestes en opplysningsplikt om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset.

Forbrukerombudet bemerker følgende:

«De argumenter som taler for en opplysningsplikt når det gjelder reklamasjonsfristen, gjelder i like stor grad på andre områder. Av departementets forslag til § 9 d fremgår det at garantiens innhold skal angis og at dette innebærer at eventuelle begrensninger skal oppgis. Som eksempel nevnes at garantien ikke gjelder en del av tingen. Et annet eksempel kan være at garantien kun dekker deler av utbedringskostnadene. Selv om begrensningen i garantien etter forslaget skal oppgis, fremgår det etter det jeg kan se ikke at lovens regel som vil tre inn isteden for garantien skal oppgis. Det er i bestemmelsens første ledd en krav om generell henvisning til aktuell lovgivning. Ofte vil det ikke være spesielle begrensninger i garantien og da vil det være tilstrekkelig med en slik generell henvisning. I de tilfellene hvor det er begrensninger i forhold til lovgivningen må det imidlertid være helt nødvendig at forbrukeren blir informert om hvilke rettigheter han eller hun har etter loven, på samme måte som det opplyses om lengden på lovens reklamasjonsfrist i markedsføringen.

Dersom garantien kun dekker en del av produktet, må det således opplyses om at forbrukeren kan påberope seg mangel ved produktet for øvrig etter loven. Hvis ikke vil det være nærliggende å tro at det kun er delmangler som kan påberopes. Følgene kan bli at forbrukeren ikke påberoper seg mangler etter loven eller på produktet for øvrig, fordi han eller hun legger til grunn at vilkårene uttømmende regulerer rettstilstanden. Dersom garantien kun dekker deler av utbedringskostnadene (50/50-garanti), risikerer man på samme måte at forbrukeren vil dekke resten av utbedringskostnadene for en mangel som den næringsdrivende etter loven skulle ha dekket fullt ut.

(...)

Det vil etter min mening altså ikke være tilstrekkelig å oppgi begrensningene i garantien. På det området hvor det ligger en begrensning, må også den rettslige stillingen etter loven angis. Hvis ikke vil garantien medføre en ekstra fare for at forbrukeren ikke får de rettigheter og den beskyttelse som er tilsiktet etter gjeldende forbrukerlovgivning.»

Forbrukerombudet foreslår følgende tilføyelse til § 9 d:

«Forbrukerens reklamasjonsrettigheter etter loven skal oppgis dersom de kan være gunstigere for forbrukeren enn rettighetene etter garantien.»

Eller alternativt:

«Garantien skal ikke utformes slik at den i praksis innskrenker forbrukerens lovbestemte rettigheter.»

Subsidiært mener Forbrukerombudet at det som et minimum må fremgå av forarbeidene at det generelt kan stilles krav etter § 9 a til at det gis opplysninger dersom vilkårene er uklare, og at § 9 d ikke skal tolkes antitetisk.

Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet er enig i at det er viktig at det går klart frem hva garantien omfatter. Det kan være en viss fare for at en opplysning om at garantien ikke gjelder f eks bestemte deler av en bil, kan få enkelte kjøpere til å tro at man ikke har noen rettigheter overhodet dersom disse delene får mangel. Dette kan nok også skje når garantigiver har oppfylt kravene i § 9 d, dvs at det i garantien står klart (men generelt) at garantien ikke begrenser forbrukers øvrige rettigheter.

Dette kunne tale for at garantigiver, dersom visse deler unntas, får plikt til å opplyse at det kan reklameres på disse delene etter den aktuelle lovgivningen. Dette vil slik vi ser det, samsvare med tankegangen bak lovutkastet § 9 c annet ledd siste setning og § 9 d første ledd annen setning, ved at det må opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon hvis garantien har en (kortere) tidsbegrensning. I begge tilfeller vil hensynet være at opplysninger om garantien ikke skal føre til misforståelser mht innholdet i de lovbestemte rettigheter.»

3.4.3.2 Departementets vurderinger

Departementet er enig i at det kan være behov for en regel som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet skisserer. Forbrukerombudet mener at opplysningsplikten skal gjelde hvilke reklamasjonsrettigheter forbrukeren har, dvs. etter det departementet forstår en henvisning til spesifikke misligholdsbeføyelser. Forbrukeren vil etter omstendighetene kunne ha krav på en rekke ulike misligholdsbeføyelser etter loven, f.eks. retting, omlevering, prisavslag, hevning og erstatning. Vilkårene for å ha krav på de forskjellige misligholdsbeføyelsene er forskjellige, og de kan inneholde vanskelige skjønnsmessige vurderinger. Sett i forhold til at bestemmelsen skal gjelde garantier i forhold til alle slags varer og tjenester, vil departementet ikke foreslå å lovfeste en generell bestemmelse om at forbrukerens rettslige stilling etter loven skal beskrives i garantivilkårene, for de delene av ytelsen som eventuelt ikke er dekket av garantien. Departementet vil foreslå en særlig opplysningsplikt ved begrensede garantier om at det kan reklameres etter den aktuelle lovgivningen på ytelsen i sin helhet, jf. forslag til § 9 d første ledd bokstav e. Forbrukerombudet kan etter omstendighetene stille ytterligere krav til garantivilkår ved begrensede garantier etter den generelle bestemmelsen i § 9 a, dersom garantivilkårene er uklare i en konkret sak.

3.4.4 Opplysningsplikt om vesentlige begrensninger i garantien ved markedsføring

3.4.4.1 Gjeldende rett

Forbrukerombudet har i sin praksis etter markedsføringsloven stilt krav om at dersom garantien inneholder særlige begrensninger eller vilkår må det opplyses om dette i markedsføringen. Prinsippet utledes bl.a. av markedsføringsloven § 3, som er en generell bestemmelse som forbyr utilstrekkelig veiledning m.v. i markedsføring.

3.4.4.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet en opplysningsplikt om vesentlige begrensninger eller særlige vilkår i garantivilkårene ved markedsføringen.

Advokatforeningen stiller seg positiv til forslaget.

Bilbransjeforbudet uttaler at det ikke har innvendinger mot lovforslaget på dette punkt.

Forbrukerombudet mener det er en fornuftig ordning at det i markedsføringen er tilstrekkelig å opplyse om eventuelle vesentlige begrensninger eller særlige vilkår, mens begrensninger for øvrig må oppgis i garantivilkårene. Det påpekes at dette er en naturlig konsekvens av at det er begrenset hva som kan gis av opplysninger i markedsføringen, mens det i avtalevilkårene er rom for, og nødvendig med, utførlige opplysninger om avtaleforholdet.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er i mot forslaget og uttaler:

«NHO stiller seg negativ til å lovfeste at det skal opplyses om vesentlige begrensninger eller særlige vilkår i garantien. Departementet peker selv på deler av begrunnelsen; det følger av markedsføringsloven § 3 at det er forbudt å gi utilstrekkelig veiledning. Videre følger det av alminnelig avtalerett hvordan vilkårene må utformes for at de skal kunne påberopes. En særskilt lovbestemmelse om dette kan derfor vanskelig ses å ha noen berettigelse. Generelt arbeider NHO for å unngå dobbeltregulering, og en bestemmelse som her er foreslått vil innebære nettopp en slik uønsket dobbeltregulering.»

Energibedriftenes landsforening (EBL) har tilsvarende synspunkter som NHO.

3.4.4.3 Departementets vurderinger

Departementet ser at hensynet til å hindre dobbeltregulering kan tale mot forslaget. Likevel mener departementet at hensynet til klarhet og forutberegnelighet i dette tilfellet veier tyngre. Siden det har vist seg å være mange misforståelser omkring garantier, ønsker departementet å samle kravene til garantier ett sted i markedsføringsloven, og gjøre lovteksten så klar og uttømmende som mulig. Det understrekes likevel at de generelle bestemmelsene i markedsføringsloven etter omstendighetene kan komme til anvendelse på forhold omfattet av dette lovforslaget.

Bestemmelsen er ment å forhindre de samme tilfellene som § 3 forbyr, nemlig markedsføring der viktige opplysninger blir utelatt, og denne unnlatelsen av å gi opplysninger må anses som urimelig. Slikt sett blir den foreslåtte bestemmelsen et speilbilde av § 3: § 3 forbyr slik markedsføring, mens forslag til § 9 c annet ledd første punktum oppstiller en positiv opplysningsplikt.

For å klargjøre rettstilstanden og skape forutberegnelighet for næringsdrivende, foreslår departementet å lovfeste dette prinsippet i det nye kapittelet om garantier. Det vises ellers til punkt 3.3.1.3 om opplysningsplikten om garantiens innhold, herunder begrensninger, der det ble påpekt at det også vil være i den næringsdrivendes interesse at eventuelle begrensninger i garantien kommer klart og tydelig frem.

Etter en fornyet vurdering av forslaget er departementet kommet til at «særlige vilkår» neppe har noen selvstendig betydning i forhold til «vesentlige begrensninger». Departementet foreslår derfor å sløyfe «særlige vilkår» i lovteksten.

Et eksempel på hva som etter omstendighetene kan falle inn under opplysningsplikten, er at garantien ikke gjelder sentrale deler av tingen, f.eks. batteriet til en mobiltelefon eller bestemte deler på en bil. Hva som ellers ligger i «vesentlige begrensninger» må overlates til praksis. Departementet understreker at praksis etter markedsføringsloven § 3 vil gi veiledning i hvordan den nye bestemmelsen skal forstås.

Det vises til forslag til § 9 c annet ledd første punktum.

3.5 Sanksjoner

3.5.1 Gjeldende rett og direktivet

Forbrukerombudet og Markedsrådet fører tilsyn med markedsføringsloven ut i fra hensynet til forbrukere, jf. markedsføringsloven §§ 12 og 13. Loven kapittel V inneholder nærmere regler om sanksjoner. Det er to hovedtyper sanksjoner: tvangsgebyr og straff.

Tvangsgebyr benyttes i forbindelse med forbudsvedtak. Blir Forbrukerombudet oppmerksom på en handling som antas å være i strid med markedsføringsloven, skal det gjøres forsøk på å få den næringsdrivende til å innrette seg etter loven. Dersom det ikke oppnås en frivillig ordning, kan Forbrukerombudet bringe saken inn for Markedsrådet, med begjæring om at det nedlegges forbud mot tiltaket. Hvis det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak, kan Forbrukerombudet selv treffe forbudsvedtak. Et forbudsvedtak innebærer både en konstatering av at det har funnet sted en lovstridig handling og et forbud mot gjentagelse eller fortsettelse av handlingen. I vedtaket skal det, med mindre særlige grunner foreligger, fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket overtres, jf. § 16. Tvangsgebyret fastsettes skjønnsmessig, og så høyt at overtredelse ikke vil lønne seg. Overtredelse av vedtaket er også straffbart etter § 17.

De fleste forbudene i markedsføringsloven er sanksjonert med straff, jf. § 17. Dette gjelder imidlertid ikke § 1 og § 9 a, idet disse bestemmelsene inneholder så vidt fleksible rettslige standarder som bygger på skjønnsmessige vurderinger, at straff er ansett for uhensiktsmessig. Brudd på Forbrukerombudets/Markedsrådets vedtak etter § 1 og § 9 a er imidlertid straffbart. Straffebestemmelsene håndheves ved ordinær straffesaksbehandling av påtalemyndigheten og domstolene.

Markedsføringsloven § 2 tredje ledd, om villedende bruk av garantier, er i dag straffsanksjonert, jf. oppregningen i § 17. Ovenfor under punkt 3.4.4 ble det fremholdt at opplysningsplikten om vesentlige begrensninger i garantien i forslaget til § 9 c annet ledd første punktum, må antas å følge av markedsføringsloven § 3. Paragraf 3 er også sanksjonert med straff og tvangsgebyr.

Forbrukerkjøpsdirektivet fastsetter ingen sanksjoner ved manglende oppfyllelse av artikkel 6 nr. 2-4. Direktivet kan neppe forstås slik at varen anses som mangelfull dersom formkravene til garantier ikke er oppfylt.

3.5.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet foreslo departementet at ny § 9 c sanksjoneres både med straff og tvangsgebyr, mens § 9 d kun sanksjoneres med tvangsgebyr. Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen var at innholdet i § 9 c for en stor del er en videreføring av nåværende § 2 tredje ledd og § 3. Disse bestemmelsene er i dag sanksjonert med straff. I norsk rett er det ellers ikke vanlig at regler om opplysningsplikt i kontraktsforhold er straffsanksjonert. Departementet foreslo derfor til høringsinstansenes overveielse at de nye bestemmelsene om formkrav til garantier og opplysningsplikt i utkastet til § 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr etter markedsføringsloven, men ikke med straff.

Advokatforeningen mener det bør vurderes om man skal begrense seg til tvangsgebyr som virkemiddel, men at man opprettholder § 17 om straffbarhet for brudd på vedtaket. Begrunnelsen er at det neppe er noen grunnleggende forskjell på det som foreslås gjort straffbart i § 9 c og det som ikke foreslås straffsanksjonert i § 9 d. Videre vises det til at straff ikke alltid er den beste løsning for å hindre uønsket adferd, og at det tvert i mot kan virke mot sin hensikt. Det reises også tvil om straffebestemmelsene blir brukt.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Energibedriftenes landsforening (EBL)er enige med departementet i at det ikke er naturlig å straffsanksjonere § 9 d.

Eforum.no foreslår at brudd på §§ 9 c og 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr, mens brudd på en bestemmelse som gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 5 kan sanksjoneres med tvangsgebyr og straff.

Bilbransjeforbundet uttaler:

«Vi er enige i at brudd på lovforslagets § 9 d ikke sanksjoneres med straff. Dersom man velger å ta inn bestemmelsene i kjøpsloven, går vi ut fra at det heller ikke blir aktuelt med tvangsgebyr ved eventuelle overtredelser.

Derimot vil vi ta sterk avstand fra forslaget om at brudd på de nye bestemmelsene i forslaget til § 9 c, annet ledd gjøres straffbare. Tvangsgebyr må i disse tilfellene være tilstrekkelig.»

Forbrukerrådet har ingen innvendinger til departementets forslag til offentligrettslige sanksjoner, men ønsker i tillegg sivilrettslige sanksjoner. Det vises bl.a. til anbefalinger i utredningen TemaNord 2001:549 «Reklamens bindende virkning». I utredningen blir det foreslått et fellesnordisk kapitttel i markedsføringslovgivningen, der det bl.a. foreslås erstatningsvar overfor forbruker ved misvisende eller villedende reklame, samt en lovfesting av prinsippet om at reklame rettet mot allmennheten, som fremstår som bindende, anses som bindende tilbud fra avgiver.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er enig med departementet i at § 9 d ikke bør sanksjoneres med straff.

3.5.3 Departementets vurderinger

Flere høringsinstanser har innvendinger til forslaget om å sanksjonere forslag til § 9 c med straff. Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdert spørsmålet på nytt.

I praksis er forbudsvedtak i første omgang den aktuelle reaksjonsform, og brudd på vedtaket er straffbart etter § 17. Departementet antar at dette vil være tilstrekkelig sanksjoner i forhold til de nye bestemmelsene om garantier.

Departementet foreslår etter dette at §§ 9 c og 9 d sanksjoneres med tvangsgebyr, men ikke med straff. Det understrekes at overtredelse av forbudsvedtaket som ligger til grunn for tvangsgebyret vil kunne sanksjoneres med straff etter § 17.

Forbrukerrådet ønsker i tillegg sivilrettslig sanksjonering av garantibestemmelsene. Den sivilrettslige siden av garantibestemmelsen i forbrukerkjøpsdirektivet vurderes av Justisdepartementet, jf. punkt 1 foran. Et generelt forslag som nevnt i Tema Nord 2001:549, og av Forbrukerrådet, har ikke vært på høring, og departementet finner derfor ikke å kunne foreslå slike regler i denne omgang. Departementet ser at det er behov for en større gjennomgang og eventuell revisjon av markedsføringsloven. I den forbindelse vil bl.a. anbefalingene i rapporten TemaNord 2001:549 bli vurdert.

Henvisninger til de nye bestemmelsene om garantier må innarbeides i markedsføringsloven kapittel III om Markedsrådet og Forbrukerombudet og kapittel V om sanksjoner.