2 Generelle merknader til forslagene

2.1 Endring i § 2 a første ledd - erverv av norsk statsborgerskap for barn med norsk far som ikke er gift med barnets utenlandske mor

Gjeldende rett

Nåværende § 2 a lyder:

«Barn under 18 år med foreldre som ikkje har vore gift med kvarandre, får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsatt ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd. Dersom faren døydde før barnet vart fødd, men hadde teke på seg farskapen, eller farskapen seinare vert fastsett ved dom, er det avgjerande om faren var norsk borgar då han døyde.

Det er eit vilkår at den eller dei som har foreldreansvaret for barnet gjev inn skriftleg melding til den tjenestemakta Kongen fastset. Barnet må samtykke i at slik melding vert gjeve inn dersom det har fylt 12 år.»

Bestemmelsen ble vedtatt av Stortinget 4. mars 1999 og den ble satt i kraft 01.10.1999. Bestemmelsen innebærer at barn født utenfor ekteskap av norsk far og utenlandsk mor, og som dermed ikke automatisk blir norsk borger, på nærmere vilkår kan meldes norsk, slik at det ikke er nødvendig å søke statsborgerskap for barnet. Hensikten med bestemmelsen var i størst mulig grad å likestille barn født i og utenfor ekteskap. Ordlyden utelukker imidlertid at barn av foreldre som tidligere har vært gift, kan omfattes av meldingsadgangen. For disse barna må det altså søkes om norsk statsborgerskap.

Bakgrunnen for forslaget

Etter ordlyden i § 2 a første ledd er det et vilkår for at barnet skal kunne meldes norsk at foreldrene ikke har vært gift med hverandre. Det innebærer at barn født utenfor ekteskap av norsk far og utenlandsk mor, ikke kan få norsk statsborgerskap ved melding dersom foreldrene tidligere har vært gift med hverandre. Det er utilsiktet at bestemmelsen utelukker barn av foreldre som tidligere har vært gift med hverandre. For barnas rett til statsborgerskap ved melding bør det være uten betydning om foreldrene tidligere har vært gift med hverandre. Det sentrale er at barn som ikke får norsk statsborgerskap etter § 1 eller 2, får dette etter en forenklet meldingsprosedyre i stedet for etter søknad. Departementet mener bestemmelsen bør endres slik at også barn født utenfor ekteskap av norsk far, hvor foreldrene tidligere har vært gift, kan meldes norske.

I departementets høringsbrev 4. august 1999 ble det foreslått å endre § 2 a første ledd slik at barn født av norsk far og utenlandsk mor kan meldes norsk når de øvrige vilkår er oppfylt, uavhengig av om foreldrene tidligere har vært gift med hverandre.

Departementet foreslo følgende endring i § 2 a første ledd, første punktum:

«Barn under 18 år, som ikkje får norsk borgarrett etter §§ 1 eller 2,får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsatt ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd.»

Høringsbrevet ble sendt til 62 høringsinstanser. Det var 36 høringsuttalelser vedrørende forslag til endret § 2 a. De fleste av disse slutter seg til forslaget eller har ikke kommentarer.

Høringsinstansenes syn

Barne- og familiedepartementet har i etterkant av høringsuttalelsen påpekt at henvisningen i § 2 a til «såframt (faren) har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov av 8. april 1981 om barn og foreldre § 4 ...» ikke gir tilstrekkelig bilde av hvilke regler som gjelder for fastsettelse av farskap. Det følger av barnelovens § 67 at også farskap som er fastsatt i utlandet, skal legges til grunn, jf:

«Fylgjer farskapen til eit barn beinveges av utanlandsk lov som skal nyttast etter rettsreglane i vedkommande land, skal dette leggjast til grunn i Noreg, så lenge anna ikkje er fastsett etter §§ 6-7.»

Bestemmelsens annet ledd gir hjemmel til forskrift som bestemmer at farskap som er fastsatt på annen måte etter utenlandsk lov, skal legges til grunn i Norge. Barne- og familiedepartementet opplyser at det ikke er gitt forskrifter, men de tar stilling til enkeltsaker.

Departementet bemerker

Departementet finner det riktig å tilføye en henvisning til barnelovens § 67 i statsborgerlovens § 2 a, for å gjøre det klart at regelen i barneloven § 67 som gjelder farskap som følger av utenlandsk lov også får virkning i forhold til spørsmålet om statsborgerskap. Dette innarbeides som nytt tredje punktum i § 2 a første ledd.

Departementet foreslår følgende endring i § 2 a første ledd:

«Barn under 18 år, som ikkje får norsk borgarrett etter §§ 1 eller 2,får norsk borgarrett etter faren såframt han har teke på seg farskapen i samsvar med reglane i lov av 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 4 eller farskapen er fastsett ved dom, og faren var norsk borgar då barnet vart fødd. Dersom faren døydde før barnet vart fødd, men hadde teke på seg farskapen, eller farskapen seinare vert fastsett ved dom, er det avgjerande om faren var norsk borgar då han døyde . For farskap som fylgjer av utanlandsk lov gjeld reglane i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre § 67.»

2.2 Endring i § 8 - bibehold av statsborgerskap for norsk borger født i utlandet

Gjeldende rett

Nåværende § 8 lyder:

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg. Men søkjer en slik borgar, før han fyller 22 år, om å få ha retten, kan Kongen eller den han gjev fullmakt la søkjaren få brev på det. Reglane i leden her gjeld ikkje såfremt han har misst den norske borgarretten etter § 9 a andre leden første punktum.

Misser nokon norsk boragarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vart utan borgarrett i noko land.»

For en norsk borger som er født i utlandet og som har bodd i utlandet uten å ha opphold eller større tilknytning til Norge, kreves det altså en aktiv adferd for å opprettholde retten til norsk statsborgerskap etter fylte 22 år. Det norske statsborgerskapet kan opprettholdes dersom man gir melding innen fylte 22 år. Hvis vedkommende ikke fremmer slik henvendelse, og heller ikke har tilstrekkelig tilknytning til Norge, faller det norske statsborgerskapet automatisk bort i kraft av loven. Denne bestemmelsen kan altså medføre at en tidligere norsk borger blir statsløs.

Bakgrunn for forslaget

Bestemmelsen i § 8 første ledd om bortfall av norsk statsborgerskap kan i visse tilfeller føre til at en person blir statsløs. Det kan skje dersom vedkommende ikke har eller får statsborgerskap i bostedslandet. For å unngå at noen blir statsløse i kraft av loven har man hittil gitt norsk statsborgerskap etter andre regler.

Lovens § 8 annet ledd inneholder en bestemmelse som medfører at barn av den som etter § 8 første ledd har mistet norsk statsborgerskap, ikke mister dette dersom barnet blir statsløst. Barnet av den som mister statsborgerskapet etter § 8 første ledd er altså vernet mot statsløsheten, men ikke de/den tidligere norske foreldrene/forelderen av barnet. Departementet mener at begrensningen i forhold til muligheten for å bli statsløs også bør omfatte de personer som kan bli statsløse etter § 8 første ledd.

Det at personer gjennom regler i de enkelte land blir gjort statsløse, er ellers ikke forenlig med prinsipper og forpliktelser som springer ut av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til, som for eksempel FNs konvensjon av 1961 om reduksjon av statsløshet og Europeisk konvensjon om statsborgerskap av 1997. De øvrige nordiske land, som har tilsvarende bestemmelse i sin statsborgerlovgivning, er derfor i ferd med eller har endret sine bestemmelser på dette punkt, for at deres lovgivning skal bli i samsvar med internasjonale forpliktelser.

I høringsbrevet 4. august 1999 foreslo derfor departementet at § 8 første ledd ble endret slik at muligheten for at en norsk borger, som er født og oppvokst i utlandet og som ikke har bedt om å opprettholde det norske statsborgerskapet innen fylte 22 år, likevel ikke mister sitt norske statsborgerskap dersom vedkommende ved dette ville blitt statsløs.

Departementet foreslo følgende endring i § 8 første ledd, første setning:

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg, såframt han ikkje då vert utan borgarrett i noko land.»

Departementet bemerker

De høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, slutter seg til det. Høringsforslaget opprettholdes. Departementet foreslår likevel en mindre justering av ordlyden i forslaget, i form av å flytte ordet «då» foran «ikkje» i stedet for å la det så bak. Dette har ikke betydning for innholdet av bestemmelsen. Videre endres verbet «vart» (preteritum) til «vert» (presens). For helhetens skyld endres også § 8 annet ledd slik at verbet blir stående i presens «vert».

Departementet foreslår følgende endring i § 8 første ledd første setning, samt annet ledd:

«Norsk borgar som er født i utlandet, misser den norske borgarretten når han fyller 22 år såframt han før den tid aldri har budd i riket og heller ikkje hatt tilhald her som tyder på samhøyrsle med Noreg, såframt han då ikkje vert utan borgarrett i noko land.

Misser nokon norsk borgarrett etter denne paragrafen, misser likeeins borna hans den norske borgarretten som dei har frå han, såframt barnet då ikkje vertutan borgarrett i noko land.»