3 Forbud mot utførsel av kulturgjenstander – kulturminneloven § 23
3.1 Arbeidsgruppens forslag
Behovet for endringer i kulturminneloven § 23 ble aktualisert ved arbeidet med revisjonen av forskrift av 1. januar 2007 nr. 1 om utførsel og innførsel av kulturgjenstander som ble gjennomført i 2006. I høringsrunden kom det flere merknader som ikke kunne følges opp uten en endring i loven.
Kulturminneloven § 23 lyder som følger:
Uten departementets tillatelse må det ikke føres ut av landet:
Automatisk fredete kulturminner i medhold av loven her.
Bygninger av alle slag og deler av slike, mynter, arkivsaker, manuskripter, segl og signeter, møbler og annet innbo eller løsøre, drakter, våpen og liknende ting av kunst-, kultur- eller personalhistorisk interesse som er eldre enn 100 år. Når særlige grunner taler for det, kan departementet fastsette at utførselsforbudet skal omfatte slike gjenstander uten hensyn til alder.
Samiske kulturminner uten hensyn til alder.
Minner om fremstående eller sentrale personer og minner fra virksomheter og hendelser av betydning for norsk historie uten hensyn til alder.
Malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukter eldre enn 50 år.
Båter, motorvogner, luftfartøy og skinnegående materiell eller deler av slike eldre enn 50 år.
Departementet kan fastsette særskilte regler for gjennomføringen av utførselsforbudet, herunder nærmere om hvilke gjenstander som kommer inn under det.
Det vil til tider være aktuelt å revidere definisjonen av hvilke kulturgjenstander som omfattes av utførselsforbudet. Det vil derfor være hensiktsmessig å regulere definisjonen i forskrift fremfor i lovtekst.
Behovet for endringer kan best illustreres ved gjengivelse av noen av innspillene fra høringsrunden som ble foretatt i 2006. Nasjonalbiblioteket pekte på at aldergrensen på 100 år, jf. kml § 23 b) medfører at regelverket omfatter en betydelig mengde masseproduserte bøker utgitt i forholdsvis store opplag. Første og andre utgaver av norske bøker produsert så langt tilbake som 1850-årene finnes i et så stort antall i ulike private og offentlige samlinger innenfor landets grenser. Faren for at disse kulturgjenstandene helt skulle forsvinne fra landet er meget liten. Interessen for å samle slike norske bøker er betraktelig større i Norge enn i utlandet. Utførsel av masseproduserte bøker vil neppe representere noen fare for den norske kulturarven.
For arkivsaker, herunder lyd, foto og filmarkiv vil tidsgrensen på 100 år medføre at skjæringspunktet for utførselsforbudet kommer for langt tilbake i tid. Både lydinnspillinger og film har en relativt kort historie i Norge. Det ble knapt produsert film- og lydinnspillinger i Norge før 1900. Det betyr at disse antikvariske medieformatene ikke er omfattet av søkeplikten når gjenstandenes alder er under hundre år. Store deler av pionerarbeidet innenfor lyd- og filmhistorien i Norge vil således kunne føres ut av landet uten noen myndighetskontroll.
I brev av 27. februar 2007 oppnevnte Kultur- og kirkedepartementet en arbeidsgruppe som skulle vurdere endringer i kulturminneloven § 23 om utførsel av kulturgjenstander. Arbeidsgruppen bestod av representanter fra ABM-utvikling, Økokrim, Tollmyndighetene, Nasjonalmuseet for kunst, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk Museum, herunder Myntkabinettet.
Arbeidsgruppen fikk som mandat å se på følgende problemstillinger:
Hvilke kategorier av kulturgjenstander bør det kreves utførselstillatelse for?
Bør det knyttes aldersgrenser og/eller verdigrenser til gjenstanden, og i så fall hvor skal grensen settes?
Vurdere om de svenske eller danske reglene for utførsel og eksport av kulturgjenstander kan gi grunnlag for bedring av de norske reglene.
Vurdere forholdet mellom forskrift og lov.
Formålet med nedsettelsen av arbeidsgruppen var å finne frem til en mer hensiktsmessig definisjon av hva som regnes som kulturgjenstander, der man på den ene siden tar hensyn til behovet for å dokumentere utførsel av gjenstander av betydning for Norges kulturarv og på den andre side hensynet til å lage gjennomførbare regler. Arbeidsgruppen skulle også vurdere hva som bør reguleres i lov og hva som bør reguleres i forskrift. Arbeidsgruppen leverte sitt forslag 1. oktober 2007.
Arbeidsgruppen sier i sin vurdering av forholdet mellom forskrift og lov at:
«§ 23 i kulturminneloven har ganske detaljert formulering om hvilke kulturgjenstander som omfattes av utførselsforbudet. Ved høringsrunden etter siste forslag til endringer i forskrift til § 23 kom det flere merknader som ikke kunne følges opp uten en endring av loven. Arbeidsgruppen foreslår at departementet fremmer et forslag om en mer generell formulering i lovens bestemmelse slik at fremtidige justeringer eller endringer i omfang av utførselsforbudet i større grad kan håndteres gjennom endring av forskrift.»
Arbeidsgruppen foreslår følgende lovtekst:
«Uten departementets tillatelse må det ikke føres ut av landet kunst eller kulturmateriale som har stor betydning for forskning, bevaring og formidling av kulturarv, kunst og historie i Norge.»
3.2 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstansene hadde ingen merknader til forslaget fra arbeidsgruppen. Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (NHM) hadde merknader knyttet til naturhistorisk materiale. Det uttaler at i påvente av naturmangfoldloven er det viktig at kulturminneloven omfatter naturhistorisk materiale, og at dette defineres så presist som mulig. NHM foreslår derfor at definisjonen suppleres med kategorien naturhistorisk materiale.
3.3 Departementets merknader
Forskrift om gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) regulerer utførsel og innførsel av planter, dyr eller deres produkter. Ved utførsel fra Norge av CITES-listede planter, dyr eller deres produkter kreves CITES-eksporttillatelse. Inn- eller utførsel kan ikke finne sted før Direktoratet for naturforvaltning har gitt tillatelse.
Skal en art som står på CITES-lista, eller et produkt fra en slik art, tas med fra utlandet, må det søkes om eksporttillatelse fra utførselslandets CITES-myndigheter. Eksporttillatelsen gjelder også som importtillatelse og skal forevises tollmyndighetene ved innreise til Norge. I tillegg krever noen arter egen importtillatelse fra Direktoratet for naturforvaltning.
Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo mener at omfanget av det naturhistoriske materiale som det bør søkes om utførselstillatelse for er langt større enn det som følger av CITES-regelverket. I sin høringsuttalelse går det frem at dagens regelverk ikke omfatter viktige og verdifulle objekter som mineraler og fossiler. De mener imidlertid at det mest hensiktsmessige ville være at dette ble regulert i en lovbestemmelse i ny lov om naturmangfold.
Kultur- og kirkedepartementet er av den oppfatning at utførsel av naturhistorisk materiale bør løses etter annet regelverk enn kulturminneloven § 23.