3 Høringsinstansenes syn og departementets vurderinger

Departementet har mottatt høringsuttalelser fra 48 instanser. Flere av innspillene har gått på endring av lovens tittel. Departementet er også av den oppfatning at utvidelsen av lovens virkeområde gjør det nødvendig å endre tittelen. Det er imidlertid ikke ønskelig å endre den vanlige forkortelsen «husdyrloven», selv om denne er noe misvisende i forhold til lovens virkeområde.

3.1 Merknader til utvidelse av lovens virkeområde

Høringsinstansene har i all hovedsak vært positive til utvidelsen av husdyrlovens virkeområde. Fagsenteret for fjørfe uttrykker imidlertid bekymring for at fokus flyttes fra dyr til mennesker.

Departementet understreker at den sentrale oppgaven i forhold til husdyrloven fremdeles vil være å sørge for en god dyrehelse. Dette er en viktig betingelse for et intensivt og lønnsomt husdyrbruk. Departementet vil samtidig peke på at en god dyrehelse er av stor betydning for folkehelsen.

Statens helsetilsyn påpeker at lovendringsforslaget gir flere grenseflater mellom husdyrloven og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer. Departementet er av den oppfatning at lovendringsforslaget ikke vil medføre motstridende regelverk.

For øvrig har høringsinstansenes kommentarer på dette punkt knyttet seg til tekniske og språklige forbedringer. Disse er delvis tatt til følge.

3.2 Merknader til hjemmel for innkreving av avgift og gebyr

Norges Bondelag var skeptisk til signalene om at brukerne i økende grad skal finansiere lovpålagte dokumentasjons- og kontrolloppgaver fordi fortjenestemarginene er små og kostnader av denne typen vil være en faktor i inntektsbildet. For øvrig uttrykte høringsinstansene at avgift og gebyr innebærer økt økonomisk belastning og dermed innstramming av rammebetingelsene for jordbruket. Av de instanser som uttalte seg om hjemmel for avgift og gebyr var det generell motstand mot hjemmel for innkreving av gebyr på øremerker, og at midlene kunne benyttes til finansiering av vedlikehold og oppgradering av offentlige registre. Høringsinstansene uttrykte videre motstand mot gebyr for offentlige oppgaver med å dokumentere helsesituasjonen i norsk husdyrpopulasjon. Flere instanser pekte på faren for skjult husdyrhold som følge av gebyr for utføring av offentlig sykdomskontroll. GENO og Norsvin fremholdt at overvåkings- og kontrollprogram er kompensatoriske tiltak til redusert zoosanitært grensevern i forbindelse med gjennomføring av EØS-avtalen. Instansene var av den oppfatning at kostnadene ved slike tiltak derfor bør være et nasjonalt anliggende.

Departementet anser det som nødvendig med en vid hjemmel for å kreve brukerbetaling. Departementet ser at gebyr utgjør en økonomisk belastning slik at bruk av gebyr utgjør en del av rammebetingelsene for jordbruket.

3.3 Merknader til hjemmel for internkontroll

Høringsinstansene var positivt innstilt til internkontroll. Det ble understreket at virksomhetene bør være med på å utvikle internkontrollsystemer i samarbeid med myndighetene. Flere av instansene pekte på Kvalitetssystem i landbruket (KSL), som er et hjelpemiddel for å systematisere arbeidet med å sikre god kvalitet på norske matvarer. Norsk kjøtt var kritisk til at myndighetene ville innføre flere kvalitetssystemer, og mente det må være mulig å bygge videre på eksisterende KSL.

Departementet er av den oppfatning at KSL er et nyttig verktøy for gjennomføring av internkontroll. Gjennom Kvalitetssystem i landbruket har næringen i samarbeid med offentlige instanser fastsatt minimumskrav for dokumentasjon for de enkelte produksjoner. Kravene dekker lover og forskrifter, ved siden av de krav næringen har pålagt seg selv. For at KSL skal virke som et hensiktsmessig verktøy for landbruksnæringen må det revideres i samsvar med offentlige krav. De virksomheter som benytter seg av KSL vil derfor langt på vei ha gjennomført krav om internkontroll.

3.4 Merknader til innføring av standardiserte satser for erstatning for dyr

Norges Bondelag uttalte at systemet med standardiserte satser virker forutsigbart og rettferdig. Fylkesmannen i Telemark kommenterte at forslaget minimerer problemet med ulike tolkninger og skjønn i forskjellige distrikt. Norsk kjøtt og Kjøttbransjens Landsforbund var imot ordningen fordi konsekvensen blir at den faktiske verdien av dyrene ikke alltid blir dekket, og videre at det vil bli vanskelig å utforme satsene fordi faktorer som rase, drektighet, bruks- eller avlsdyr vil innvirke på verdien.

Flere instanser ønsket en ordning hvor de standardiserte satsene bare skulle benyttes dersom eier ikke kunne fremsette dokumentasjon på annen verdi. GENO understreket at erstatning for avlsdyr må bygge på dokumentert avls- og markedsverdi, og at satsene for øvrig må reguleres i samsvar med prisvariasjoner i markedet. Tilsvarende uttalte Norges veterinærhøgskole at de standardiserte satsene må tilpasses kostnadsnivået til enhver tid. Statens dyrehelsetilsyn fremholdt at de standardiserte satsene må gjelde dyr med normal verdi, med mulighet for å avvike oppover i tilfeller avlsverdi og annet kan dokumenteres. Fagsenteret for fjørfe uttalte at satsene må være så detaljerte at de skiller mellom dyr av ulik alder og produksjonstype. Samtidig ble det påpekt at undertaksering av dyr kan medføre at eier ikke melder fra om sykdom. Til sist nevnes at Norsvin og Norsk sau- og geitalslag uttalte at erstatning må bygge på prinsippet om reetablering av produksjonen og at satser vanskelig kan ta høyde for kvalitets- og verdiforskjeller.

Etter departementets oppfatning er det ikke aktuelt med satser som i realiteten fungerer som minimumserstatning for de tilfeller hvor eier ikke kan dokumentere høyere verdi. Gevinsten ved en standardiseringsordning bortfaller dersom det legges opp til nye vurderingstema, som f.eks. tilfredsstillende dokumentasjon på høyere markedsverdi. Departementet vil peke på at ordningen med maksimalsatser virker på samme måte. Innføring av standardiserte satser for erstatning vil bety at ingen får lavere erstatning enn standardsatsen. Eiere av svært kostbare dyr må vurdere å tegne forsikring for den verdien som overstiger de standardiserte satsene. Departementet ser ikke for seg at det blir aktuelt å lage standardiserte satser for erstatning for alle dyrearter. Erstatning for dyr som det ikke er utarbeidet standardsatser for på det tidspunktet det blir fattet vedtak om nedslakting/destruksjon, skal utmåles etter skjønn. Det vil ikke kunne fastsettes maksimalsatser for slike dyr.

Departementet legger til grunn at det er mulig å innarbeide distriktsmessige, rase- eller aldersmessige forskjeller i en forskrift om standardiserte satser. Ved utarbeidelse av en forskrift må det tas høyde for behovet for å regulere satsene i forhold til utviklingen i markedet. Det vil likevel ikke være gjennomførbart med en automatisk oppjustering av satsene i forskriften i forhold til svingninger i markedet. I forbindelse med høring av en forskrift om standardiserte satser, vil høringsinstansene ha anledning til å komme med forslag om hvor ofte og hvordan satsene skal kunne reguleres.

Departementet påpeker at enkelte av uttalelsene om erstatning for reetablering ville innebære en utvidelse av erstatningsbestemmelsene i forhold til gjeldende rett.

3.5 Merknader til erstatningsansvar for innførte dyr

Uttalelsene departementet har mottatt er i hovedsak kritiske til lik erstatning for innførte og norskfødte dyr. Bakgrunnen er at instansene frykter at lovforslaget vil øke faren for innførsel av smittestoffer. Norges Bondelag ønsket ikke at handel med levende dyr over landegrensene skal stimuleres gjennom et bedre erstatningsrettslig vern. Bisjukdomsnemda uttalte at begrensning i erstatning for innførte dyr motiverer importøren til å stille tilleggskrav og at forslaget innebærer at motivasjonen reduseres eller bortfaller. Finansdepartementet bemerket at staten ikke i større utstrekning enn i dag bør overta den økonomiske risikoen for dyresykdom ved import av dyr. Det ble likevel lagt til grunn at forslagene er i tråd med internasjonale forpliktelser.

Departementet er av den oppfatning at lovendring er nødvendig fordi begrensning i krav på erstatning for innførte dyr er i strid med internasjonale forpliktelser. Det påpekes at det er andre forhold enn erstatning som har betydning for import av levende dyr. Norske bønder er klar over faren for innslep av sykdom. Utviklingen går dessuten i retning av innførsel av avlsmateriale (sæd, egg og embryo) i stedet for levende avlsdyr. Handel med avlsmateriale er rimeligere og innebærer mindre risiko.