4 Statlig overtakelse av konfliktrådene

4.1 Arbeidsgruppens vurderinger og forslag

I arbeidsgruppens mandat ble det lagt til grunn at staten burde overta det fulle ansvaret for konfliktrådsordningen. Bakgrunnen for dette var som omtalt under kapittel 2, at Stortinget ga sin tilslutning til Stortingsmelding nr. 31 (2000-2001). Arbeidsgruppen tok ikke til orde for fortsatt kommunalt ansvar for konfliktrådsordningen.

Arbeidsgruppen ble også bedt om å vurdere ulike fremtidige organisasjonsløsninger for konfliktrådene som innebærer en tilknytning til Justisdepartementet. Arbeidsgruppen anbefalte en løsning der konfliktrådene legges som egen etat under departementet.

4.2 Høringsinstansenes syn

I hovedsak ga høringsinstansene sin tilslutning til arbeidsgruppens forslag om å overføre det fulle ansvaret for konfliktrådsordningen til staten. Flere høringsinstanser påpekte nødvendigheten av å samle ansvaret for konfliktrådene ett sted.

Kommunenes Sentralforbund uttalte:

«Kommunenes Sentralforbund anser konfliktrådene for å være en del av rettspleien, og rettspleien for å være et statlig ansvarsområde. Konfliktrådene bør derfor omgjøres til statlige organer.»

Konfliktrådene i Osloser slik på en statlig overtakelse av ansvaret:

«Vi slutter oss til prinsippet om en samlet ledelse, og at denne tilsluttes statlig rettspleie. Vi mener også at ledelsen bør ligge på et relativt høyt nivå i forvaltningen (departement) slik at beslutningsveiene er kortest mulig i felles og omfattende spørsmål. Dette fordi tiltaket fortsatt er under utvikling. Det berører andre sider ved rettspleien, og det er viktig med beslutningstakere som er i posisjon til å se sammenhenger og utvikle disse. Vi mener også at neste utfordring i utviklingen av tiltaket, er å sikre en viss grad av likebehandling samtidig som en ivaretar mangfoldet og individualiteten i tilbudet. Dette kan best ivaretas av en overordnet statlig styring. Som det står i rapporten vil man ved statlig overtakelse sikre at en stabil, livskraftig og ensartet meglingsvirksomhet kan tilbys hele befolkningen.»

Bare to høringsinstanser tok til orde for at konfliktrådsordningen bør forbli en kommunalt eiet ordning.

Fylkesmannen i Hedmarkhar følgende syn på den fremtidige organiseringen:

«Etter vårt syn burde konfliktrådsordningen ut fra sin idé og ideologi være en kommunal oppgave, men denne linjen synes å være forlatt og er ikke utredet nærmere av arbeidsgruppa.»

Helgeland Regionråduttaler:

«Helgeland Regionråd beklager at det allerede i utgangspunktet er slått fast at fremtidig organisering av konfliktrådene skal være statlig. Helgeland Regionråd er fortsatt av den oppfatning at konfliktrådene burde organiseres gjennom interkommunalt samarbeid som f. eks regionråd»

Flertallet av høringsinstansene sluttet seg til arbeidsgruppens konklusjon om at konfliktrådene bør organiseres som egen etat underlagt Justisdepartementet.

Sametinget uttaler:

«Sametinget er opptatt av at den samiske dimensjonen blir ivaretatt og innlemmet i det norske rettssystemet og i de alternative konfliktløsningsmodellene. Dette innebærer at man også ved valg av organisasjonsmodell må ta hensyn til at samer og nordmenn kan ha ulike konfliktløsningsmåter.»

4.3 Justisdepartementets vurderinger og forslag

Som nevnt under kapittel 2.1 har Justisdepartementet tidligere (i St.meld. nr. 31 (2000-2001)) sagt seg enig i Wilhelmsen-utvalgets konklusjon om at staten bør overta ansvaret for konfliktrådene (NOU 2000:22 Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune). Dette standpunktet har Justisdepartementet tatt på bakgrunn av erfaringene med dagens organisering gjennom 1990-tallet og frem til i dag.

En grunnleggende idé ved konfliktrådene var at de skulle bidra til å bringe konflikter tilbake til lokalsamfunnet og styrke dets evne til å håndtere konflikter ved egen hjelp. Denne ideen forsøkte Justisdepartementet å realisere ved å legge ordningen til kommunene. Kommunenes Sentralforbund og Justiskomiteens flertall slo i 1990 fast at konfliktrådene er en del av rettspleien og dermed et statlig ansvar, (se Innst. S. nr. 21 (1990-1991)). Dette flertallet rettet et spørsmål til departementet om en statlig organisering hadde blitt vurdert. Departementet svarte bekreftende på dette, men argumenterte likevel for en kommunal organisering av hensyn til konfliktrådenes grunnleggende idé om å bringe konfliktene tilbake til lokalsamfunnet. Departementet og komiteens flertall var enige om at staten skulle påta seg de økonomiske forpliktelsene for konfliktrådene. På bakgrunn av erfaringene fra forsøksperioden på 1980-tallet var det nærliggende å anta at de fleste konfliktrådene ville få magre økonomiske kår hvis man overlot til kommunene å fordele rammetilskuddet til konfliktrådene. Resultatet ble derfor en organisering med konfliktrådene som kommunale forvaltningsorgan, fylkesmannen som tilsynsorgan, lovfestet statlig finansiering gjennom øremerkede midler og sterke statlige føringer med hensyn til rammebetingelser og faglige spørsmål.

Denne organiseringen har imidlertid ikke svart til forventningene. Erfaringene viser at den er uklar, sårbar og underminerer eierforholdet til ordningen. Ansvarsfordelingen mellom fylkesmannen og kommunene har i en del tilfeller ført til ansvarspulverisering. Ansvaret bør derfor samles ett sted.

Det kan diskuteres om det er staten eller kommunene som bør overta det fulle ansvar for konfliktrådsordningen. Departementet mener at det vil være en dårlig løsning å legge det totale ansvaret til kommunene. Erfaringene har vist at de fleste kommunene har et begrenset eierforhold til konfliktrådene. Intensjonen om å styrke lokalsamfunnets evne til å løse egne konflikter er derfor ikke oppnådd. Til dette kommer at konfliktrådene er en del av rettspleien og derfor bør være en del av statens ansvarsområde. I en løsning med totalansvaret lagt til kommunene, vil det være opp til hver enkelt kommune å vurdere hvor mye det skal satses på konfliktrådsordningen. Bevilgningen til konfliktrådene vil i så tilfelle inngå som en del av rammetilskuddet til kommunene, og utviklingen vil trolig gå i retning av enda større ulikheter mellom konfliktrådene enn vi har i dag. Departementet er derfor enig med Agenda som i forbindelse med evalueringen av konfliktrådsordningen i 1996 skrev:

«I kommuner med stram økonomi og liten interesse for ordningen vil en kunne risikere en sterk nedprioritering. I disse kommunene vil man kun ta seg av de sakene som kommer, uten å arbeide med informasjonsformidling og oppfølging av henvisningsinstansene. Etter hvert vil det da være rimelig å forvente svært få saker, fordi ordningen er avhengig av informasjonsformidling. Ordningen vil etter hvert bli redusert i omfang og sakstyper, og kanskje bli en papirordning.»

På denne bakgrunn mener departementet at den mest hensiktsmessige løsningen er å legge det totale ansvaret for konfliktrådsordningen til staten. Departementet ønsker å arbeide aktivt for økt bruk av konfliktrådsmegling. Megling i konfliktråd er et verdifullt virkemiddel i kampen mot barne- og ungdomskriminalitet, og tiltaket bør i sterkere grad integreres i strafferettspleien. Departementet ønsker også å legge til rette for en mer effektiv drift av rådene. Det har imidlertid vist seg vanskelig for departementet å sette i gang virkningsfulle tiltak gjennom de eksisterende styringskanaler. Kommunene er i dag administrativt ansvarlig for konfliktrådene, men flere kommuner viser begrenset interesse og engasjement for driften. Kommunenes Sentralforbund har uttalt at kommunene ikke ønsker å beholde ansvaret for konfliktrådene og viser til at rådene er en del av rettspleien og dermed en statlig oppgave. Etter departementets mening er det behov for et engasjert ansvarlig organ for denne ordningen. En statlig overtakelse av konfliktrådene vil gjøre det enklere å ivareta en effektiv og faglig forsvarlig drift av rådene. Videre vil man kunne styre retningen på utviklingen av konfliktrådsordningen i lys av samfunnsutviklingen og i forhold til den øvrige rettspleien.

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens konklusjon om at konfliktrådene bør legges som egen etat under Justisdepartementet. På denne måten vil konfliktrådene få en naturlig plass i rettspleien, og mulighetene for samarbeid innad i justissektoren vil bli styrket. Dette kan ha avgjørende betydning for oppnåelsen av målet om økt bruk av megling i strafferettspleien. Justisdepartementet vil også, på grunn av enkle styringslinjer, kunne sette inn tiltak for å effektivisere og kvalitetssikre driften av rådene. Konfliktrådene som egen etat under Justisdepartementet er en fleksibel modell, og vil gi departementet anledning til å endre antallet konfliktråd og plasseringen av disse i tråd med endringer i rammevilkårene og distriktsmessige behov. Departementet vil kunne iverksette utviklingstiltak der det er mest formålstjenlig med hensyn til sakstilfang og ledige ressurser.

Departementet tar sikte på å avhjelpe sårbarheten ved konfliktrådene. Ved å redusere antall råd og omfordele stillingsressurser, vil hvert råd få økt sine stillingsressurser. Det er nærmere redegjort for dette i kapittel 5.

Det må understrekes at loven fortsatt skal ivareta lokal tilknytning til de enkelte kommunene. Departementet vil beholde ordningen med rekruttering av meglere i alle landets kommuner. Det finnes i dag ca. 750 meglere i funksjon. Disse meglernes verv vil videreføres etter den statlige overtakelsen. Den samiske befolkningens behov ivaretas ved at konfliktrådene i Finnmark knytter til seg meglere som er samisktalende.