2 Opphevelse av ølloven og endring i alkoholloven

2.1 Forslagets bakgrunn

Ølloven av 1912 framstår som en lite tidsriktig lov. De nødvendige bestemmelser om oppkreving av avgift på øl har i dag tilstrekkelig lovhjemmel i lov 19. mai 1933 nr 11 om særavgifter. Tilsvarende har alkoholloven de nødvendige bestemmelser om tilvirkning og omsetning av øl. På denne bakgrunn, og for å få en rettslig opprydding av regelverket om øl, foreslås det at ølloven av 1912 oppheves, og at de bestemmelser som ikke er overflødige, overføres til henholdsvis særavgifts- og alkohollovgivningen. Det vil også klargjøre ansvarsdelingen mellom Finansdepartementet og Sosial- og helsedepartementet på alkoholområdet.

2.2 Nærmere om forslaget

Regelverket knyttet til omsetning og skjenking av alkoholholdig drikk er knyttet opp mot skillet mellom øl, vin og brennevin. Hva som faller inn under varegruppene øl, vin og brennevin er definert i alkoholloven. Når det gjelder definisjonen av øl, henviser alkoholloven til ølloven av 1912. Opphevelsen av ølloven gjør det derfor nødvendig at også øl defineres i alkoholloven.

Lov 2. juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m v inneholder i § 1-3 annet ledd følgende definisjon av øl:

Med øl forstås slik drikk som er beskrevet i lov av 28. juni 1912 om tilvirkning og beskatning av øl, § 1 første ledd og annet ledd, og som inneholder mer enn 2,50 volumprosent alkohol.

I utkastet til ny definisjon av øl i alkoholloven § 1-3 annet ledd foreslås gjeldende definisjon av øl, slik denne i dag fremstår i avgiftsregelverket, videreført i en modernisert form. Det legges til grunn at øl fortsatt som hovedregel vil være basert på ingrediensene vann, malt, humle og gjær. Definisjonen er imidlertid ment å omfatte øl som også inneholder andre stoffer som f eks ris og mais. Dette er ikke uvanlig når det gjelder øl fra utenlandske bryggerier.

I § 1-3 femte ledd foreslås gjeldende forskriftshjemmel utvidet slik at Sosial- og helsedepartementet kan gi utfyllende bestemmelser om definisjonen av øl. Formålet med utvidelsen er å gi hjemmel til å å trekke opp grensen mellom øl og vin. Det følger av Finansdepartementets forskrift 30. desember 1993 nr 1357 om tilvirkning, innførsel og beskatning av øl, jf § 1, at drikk med et karbohydratinnhold som overstiger 60 gram pr liter ikke anses som øl. På markedet finnes det enkelte fruktøltyper hvor karbohydratinnholdet kan overstige 60 gram pr liter. Forskriften fastsetter derfor også at tradisjonelle øltyper som ikke oppfyller dette kravet, likevel kan anses som øl. Sosial- og helsedepartementet tar sikte på å videreføre bestemmelsen med hjemmel i alkoholloven.

Tredje ledd i § 1-3, som definerer hvilke drikker som følger reglene for vin, foreslås rettet, og samtidig gitt en klarere utforming. Dette skyldes at tredje punktum i dette leddet ved en inkurie falt bort da alkoholloven ble revidert med virkning fra 1. januar 1998.

I høringsrunden er det ikke kommet noen merknader til utformingen av øldefinisjonen i § 1-3 annet ledd i alkoholloven. Reiselivsbedriftenes Landsforening peker imidlertid på at skillet mellom øl og sterkøl bør tas inn i alkoholloven § 4-2 eller 3-1. Sosial- og helsedepartementet antar at en vurdering av behovet for ytterligere presiseringer av skillet mellom øl og sterkøl bør skje i forbindelse med framtidig lovrevisjon.

EFTA's overvåkingsorgan (ESA) har i åpningsbrev 10. september 1998 hevdet at forbudet i ølloven § 17 mot innførsel og omsetning av øl med alkoholstyrke over 7 volumprosent, er i strid med EØS-avtalen. Etter departementenes vurdering foreligger det ikke avgiftsmessige grunner til å opprettholde forbudet. Når det gjelder omsetning, vil øl som inneholder mer enn 7 volumprosent alkohol kun bli solgt gjennom A/S Vinmonopolet, jf alkoholloven § 3-1 første ledd. Når det gjelder skjenking av alkoholholdig drikk, kan det differensieres mellom øl (dvs øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent) og sterkøl (øl med høyere alkoholinnhold), jf alkoholloven §§ 4-2 første ledd. Opphevelsen av ølloven § 17 nødvendiggjør ikke endringer i alkoholloven.

Opphevelsen av 7 % grensen nødvendiggjør imidlertid endringer i Stortingets vedtak om avgift på øl. I gjeldende stortingsvedtak er det kun oppgitt avgiftssatser for øl til og med 7 volumprosent alkohol. Forslag til utformingen av satsstrukturen for slike øltyper fremgår av stortingsproposisjonen om Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1999, som fremlegges i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1999.

I ølloven § 3 er det oppstilt avgiftsfritak for hjemmebrygging av øl til eget bruk, under forutsetning av at det malt, maltekstrakt eller vørter som benyttes, er egenprodusert. Kravet om bruk av egenprodusert malt har historiske årsaker, som det ikke lenger er avgiftsmessig eller alkoholpolitisk grunn for å opprettholde. Vilkåret foreslås derfor fjernet. Situasjonen blir etter dette parallell med hva som er tilfelle for hjemmebrygget vin. Et avgiftsfritak for ikke ervervsmessig produksjon av øl til eget forbruk er foreslått inntatt i ølavgiftsregelverket, jf utkast til endring i Stortingets vedtak om avgift på øl i Revidert nasjonalbudsjett for 1999.

Ølloven inneholder særskilte overtredelse- og straffebestemmelser. Disse avviker noe fra de parallelle bestemmelsene i særavgiftsloven og tolloven. Departementet anser at sanksjonsbestemmelsene som gjelder for de øvrige særavgifter er tilstrekkelige også i forhold til særavgiften på øl.

2.3 Økonomiske og administrative konsekvenser

Endringsforslagene forutsettes ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. For de økonomiske konsekvenser som følge av avgiftsinntekter også ved salg av øl over 7 volumprosent, samt forslag til satser, vises det til stortingsproposisjonen om Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet for 1999, som fremlegges i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1999.