5 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 39m

Vederlagskravet aktualiseres ved overdragelse av rett til utleie av film eller lydopptak. Dvs CD-plater, audiokassetter, videokassetter eller andre lagringsmedier for lyd eller levende bilder. Kravet gjelder også om overdragelsen har skjedd etter presumsjonsregelen i § 39f. Bestemmelsen omfatter alle verk som inngår i de opptak som leies ut forutsatt at verkene er vernet i henhold til åndsverkloven.

«Utleie» skal forstås på samme måte her som ellers i åndsverkloven og på samme måte avgrenses mot «utlån». Som i åndsverkloven § 19 vil bytte som drives som organisert virksomhet være likestilt med leie.

Hva som er et rimelig vederlag må avgjøres ut fra de til enhver tid gjeldende omstendigheter innenfor vedkommende utnyttelsesområde. Alle relevante forhold skal trekkes inn, f eks må sedvane innen bransjen antas å ha en viss betydning. Det må også tas hensyn til i hvilket omfang den berørte opphavsmann har bidratt til filmen eller lydopptaket.

Dersom partene ikke blir enige, er det i siste hånd domstolene som avgjør hva som skal anses som et rimelig vederlag.

Vederlaget kan utbetales som en rund sum ved avtalens inngåelse og/eller ved flere utbetalinger senere, f eks som en viss andel av utleieinntektene. Fordi man ved fastsetting av vederlaget også må ta hensyn til de faktiske inntektene fra utleie, kan opphavsmannen ha krav på etterbetaling dersom disse overstiger det som ble forutsatt ved fastsettelsen av vederlaget.

Den enkelte opphavsmann står fritt til å bestemme om vederlagsretten skal forvaltes gjennom en organisasjon.

Til § 42

Henvisningen til § 39m medfører at bestemmelsen om vederlagskrav gjøres tilsvarende gjeldende for utøvende kunstnere. Kravet vil bestå selv om overføring av utleieretten har skjedd etter presumsjonsregelen i § 42 fjerde ledd.

Til § 54 sjuende ledd

Det følger av åndsverkloven § 54 sjuende ledd at overtredelser av loven ved at et verk er brukt på en måte som er nevnt i §§ 13, 14 og 17 fjerde ledd, kan påtales av den organisasjon som kan inngå avtale etter § 36, så lenge fornærmede ikke motsetter seg det. Ved en inkurie ble det i endringslov 2 juni 1995 nr 27 ikke vist til at dette også skal gjelde ved overtredelse av loven ved bruk som nevnt i § 34. Dette antas likevel å være gjeldende rett fordi det er en konsekvens av åndsverkloven § 34 andre ledd at den organisasjon som opphavsmannen må utøve sin enerett gjennom som regel vil være å anse som fornærmet i henhold til § 54 sjette ledd. En slik virkning er forutsatt i merknadene til § 38b med hensyn til søksmålskompetanse, og det samme må gjelde i forhold til påtalerett. Idet organisasjonen forvalter rettighetene på vegne av opphavsmannen vil organisasjonen ikke kunne begjære påtale dersom opphavsmannen motsetter seg det.

I likhet med hva som gjelder med hensyn til søksmålskompetanse etter åndsverkloven § 38b, følger det av merknadene til § 34 andre ledd i Ot prp nr 15 (1994-95) at det for klarhets skyld var ment å ta inn en henvisning til § 34 i § 54 sjuende ledd. Da dette ved en inkurie ikke ble gjort, foreslår departementet at det gjøres nå, jf utkastet til § 54 sjuende ledd.

Til § 55

Ved lov 23 juni 1995 nr 37 ble fotografiloven opphevet og bestemmelser om vern av fotografier innført i åndsverkloven. Fotografiloven § 15 om vern av avbildet person ble videreført i åndsverkloven § 45c.

For fotografiloven gjaldt en regel om at ved krenking av den avbildedes rett etter § 15 kunne vedkommende tilkjennes oppreisning for skade av ikke-økonomisk art. Denne regelen ble ved en inkurie ikke videreført i åndsverkloven. Det er ingen grunn til at den avbildede som nå gis vern etter § 45c ikke skal ha rett til slik oppreisning. Departementet foreslår derfor en endring i § 55 slik at denne retten gjeninnføres.

Til lovutkastet del II (ikrafttredelses- og overgangsregler)

Det foreslås her overgangsbestemmelser i samsvar med utleiedirektivet artikkel 13. Bestemmelsene i § 39m og tilsvarende henvisning fra § 42 vil ikke gjelde avtaler som er inngått før direktivets ikrafttreden 19. november 1992. Avtaler om utleie som er inngått mellom nevnte dato og 1. juli 1994 vil ikke gi grunnlag for vederlagskrav etter § 39m med mindre det er fremmet krav til tilvirkeren før 1. januar 1997, jf direktivet artikkel 13 pkt 9.