6 Planeksempler

6.1 Innledning

Dette kapittelet vil vise eksempler framstilling av plankart og bruk av bestemmelser.

I prinsippet alle andre formål som brukes på land også brukes på sjøareal der det er hensiktsmessig. Det er viktig at kystkonturen vises tydelig i plankartet, så det framgår hva som er sjøareal og hva som er landareal, og i hvilken grad det planlegges for eksempel utfylling i sjø.

I tillegg til arealformålene som framgår av Tabell 8, kan også hensynssoner og bestemmelsesområder brukes der det er behov for det. Dette framgår av kart- og planforskriften vedlegg I bokstav B og C. Karteksemplene er merket med KP for kommuneplan og RP for reguleringsplan.

6.2 Planbeskrivelse og temakart

De rettslig bindende resultatene av en planprosess er plankart og bestemmelser. Planbeskrivelsen skal blant annet dokumentere hvorfor disse dokumentene er utformet slik de er og dermed argumentere for hvordan planmyndigheten har prioritert.

For å styrke planbeskrivelsen bør det produseres ett eller flere temakart som viser hvilke hensyn og interesser som knytter seg arealene innenfor og i tilknytning til planområdet. Disse kartene bør utformes slik at sammenhengen mellom temakart og plankart er tydelig, samtidig som temakartet ikke skal kunne forveksles med et rettslig bindende plankart. God bruk av temakart kan også bedre planbeskrivelsens pedagogiske funksjon, noe som blant annet kan bedre medvirkningsprosesser og forståelse for planmyndighetens prioriteringer blant publikum.

Det bør være et hovedprinsipp at alle arealformål, hensyns- eller bestemmelsessoner i plankartet blir forklart i planbeskrivelsen med henvisning til mål, konsekvensutredning og dialog med sektormyndigheter og andre berørte interessenter.

Figur 3 viser et eksempel på temakart som viser noen av verdiene og interessene i et fjordsystem. Enkelte av eksemplene på framstilling av plankart videre i dette kapittelet tar utgangspunkt i situasjonen i dette kartet for å vise ulike prioritereringer i plan.

Figur 6.1 Eksempel på et illustrasjonskart til bruk i en planbeskrivelse

6.3 Hovedformålet

Arealformålet Bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone (hovedformålet) omfatter alle underformål, med mindre bestemmelsene sier noe annet. Hovedformålet kan brukes der det er få arealkonflikter og en ikke har behov for å ta nærmere stilling til arealbruken i sjøområdene. For de arealene der kommunen bruker hovedformålet, skal det i nødvendig utstrekning gis bestemmelser som klargjør vilkårene for bruk og vern av arealene.

Dersom ikke alle underformål er tillatt, må dette framgå tydelig av bestemmelser til planen. Dette kan være aktuelt for formål som for eksempel akvakultur, småbåthavn, oppankring av husbåter og andre tiltak og virksomheter som krever konsekvensutredning. Det er viktig at det framgår tydelig av planen hvilke underformål som er med.

Eksempel på bestemmelser knyttet til hovedformålet:

Bestemmelsene i eksempelet ovenfor innebærer at flytebrygger, kaianlegg og akvakultur ikke er tillat innenfor hovedformålet. Eksempelet åpner imidlertid for tiltak i vannsøylen og på havbunnen innenfor dette formålet, også fortøyning for akvakultur. I senere avsnitt vises eksempler på hvordan slike tiltak kan styres mer detaljert gjennom plankart og bestemmelser/retningslinjer.

Areal- og utbyggingspresset på sjøarealene langs kysten varierer. Bestemmelsene som gjelder for hovedformålet bør derfor tilpasses den enkelte kommunes behov for styring av arealbruken. En kystkommune med lite press på arealene kan etter en konkret vurdering åpne for mindre, definerte tiltak på sjøbunnen eller mindre brygger i tilknytning til bebygd eiendom, innenfor hovedformålet. Dette bør framgå tydelig av plandokumentene, og konsekvenser for tema som friluftsliv, landskap og naturmangfold, må beskrives.

6.4 Underformål til plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 6

Hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone kan inndeles i underformålene ferdsel, farleder, fiske, akvakultur, drikkevann, natur- og friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon. I områder hvor arealplanen bare angir hovedformål for arealbruk, skal det i nødvendig utstrekning gis bestemmelser som klargjør vilkårene for bruk og vern av arealene, jf. §§ 11-9 til 11-11.

I de tilfeller der planmyndigheten har behov for å differensiere arealbruken ved å benytte underformålene under bruk og vern av sjø og strandsone, er det i hovedsak enten for å indikere at en type tiltak, bruk eller verdi skal ha prioritet framfor andre, eller for å gi en type bruk enerett over arealet. Forskjellen mellom disse to kategoriene kan illustreres ved at formålet fiske, som er et underformål, normalt ikke hindrer ferdsel, friluftsliv eller andre aktiviteter, mens et akvakulturanlegg, normalt vil forhindre annen bruk. Å avsette arealer til underformålene akvakultur og småbåthavn vil i kommuneplanens arealdel også kreve konsekvensutredning, se kapittel 4.

Figur 4 viser et eksempel på hvordan et plankart for situasjonen i temakartet i Figur 3 kan framstilles. Kartet viser at planmyndigheten i dette tilfellet har tatt i bruk flere ulike virkemidler for å styre arealbruken i store deler av sjøarealene. I de følgende avsnittene vil ulike planmessige temaer og utfordringer illustreres i større detalj.

Figur 6.2 Eksempel på utsnitt av kommuneplanens arealdel for sjøområder med utgangspunkt i temakartet (Figur 3)

6.4.1 Ferdsel

Bruk av underformålet ferdsel kan benyttes på deler av sjøområdene som har særlig høy trafikk og/eller trange farvann for å indikere at annen aktivitet som er til hinder for slik trafikk, eller som vil påvirkes negativt av trafikken, ikke kan etableres.

Ferdselsformålet kan benyttes for å indikere særlige forhold som gjelder fri ferdsel/fritidsbåttrafikk på sjøen, til forskjell fra farledsformålet som mer spesifikt kan knyttes til nyttetrafikk.

I trange områder med høy trafikk kan støy og bølger fra båttrafikk påvirke sjøarealene og arealene i strandsonen. Ved å bruke ferdselsformålet i slike områder sikrer planmyndigheten at det tas hensyn til virkningene av båttrafikken ved planlegging av annen arealbruk. For å sikre slike forhold kan det knyttes bestemmelser til ferdselsformålet som hindrer utlegging av flytebrygger, etablering av badeplasser eller liknende. Bestemmelsene kan sette krav til at hensynet til ferdsel og konsekvenser av ferdsel må dokumenteres når reguleringsplan eller søknad om tiltak skal behandles.

Figur 6.3 Eksempel på bruk av ferdselsformål ved planlagt småbåthavn i kommuneplanens arealdel

Figur 6.4 Restriksjoner for vannscooter vist som bestemmelsessone i kommuneplanens arealdel

Etter pbl. § 11-11 nr. 6, kan kommunen i arealplan regulere ferdsel for sine sjøområder. Eksempelvis kan det innføres forbud mot vannscooter i enkelte områder. Slike reguleringer kan knyttes til underformål som for eksempel friluftsområde eller naturområde etter § 11-7 nr. 6, avhengig av hvilke interesser som gjør at vannscooterkjøring er uønsket. Ferdselsreguleringen kan gis ut fra hensynet til friluftsliv, vern eller nøringsutøvelse, og den alminnelige retten til ferdsel og opphold etter friluftsloven. Videre kan det gis et generelt forbud og regler om ferdsel med vannscooter i nærheten av badeplasser, naturområder, farleder, sjømerker mv. Alternativt kan bestemmelsen om forbud mot vannscooterkjøring vises i plankartet som en bestemmelsessone som vist i Figur 6.

Innenfor kommunens sjøområde og i kommunens innsjøer og elver som er farbare med fartøy fra sjøen, kan kommunestyret treffe enkeltvedtak og fastsette lokale forskrifter om fartsbegrensninger i medhold av havne- og farvannsloven § 8. Slik regulering av fart i sjøområdene bør sees i sammenheng med arealbruken både på land og i sjø, og koordineres på tvers av kommunegrenser.

6.4.2 Farled

Staten har forvaltningsansvar og myndighet i kommunens kyst- og sjøarealer slik:

• Ansvar for framkommelighet i hovedled og biled (havne- og farvannsloven (hfl.) § 6 første ledd)
• Ansvar for farvannsutbedringer (hfl. § 6 andre ledd).
• Regulering av ferdsel (hfl. § 7) – (kommunens forskrifter om fritidsfartøy går foran statens forskrifter etter hfl. § 7, med mindre annet er bestemt jf. hfl. § 8)
• Navigasjonsinstallasjoner som f.eks. fyr, lykter og merker (hfl. § 10)

Det er viktig å merke seg at sjøtrafikkarealet som Kystverket legger til grunn for planlegging eller vedtak etter havne- og farvannsloven, ikke nødvendigvis sammenfaller med den geografiske avgrensingen av hovedled og biled som er gjort i farledsforskriften.

Figur 6.5 Illustrasjon av den geografiske fordeling av ansvar og myndighet mellom stat og kommune, jf. § 3 bokstav f). Kilde: Kystverket

Gjennom medvirkning i planprosessen og behandling av søknader vil det særlig være behov for avklaring av egnede områder for og konkret plassering av fysiske anlegg i sjø, eksempelvis for akvakulturanlegg og småbåthavner. Kystverket gjør da en vurdering av hva som er nødvendig sjøtrafikkareal vurdert opp mot andre interesser, for eksempel et konkurransedyktig næringsliv som også skal ivaretas etter havne- og farvannslovens formål.

I kommuneplanen skal hoved- og biled vises som juridisk bindende samferdselslinje farled. Arealet til hoved- og biled inngår normalt i hovedformålet. I en del områder kan det imidlertid være hensiktsmessig å benytte arealformålet farled som prioriterende formål for å vise at skipstrafikken er så omfattende at det påvirker annen bruk av sjøarealet. Slike områder kan være farleder med høy trafikktetthet som enkelte bilfergestrekninger eller gjennom trange farvann. I reguleringsplaner skal areal til hovedled og biled vises på plankart ved bruk av underformålene farled, hovedled, biled eller i kombinasjon med andre arealformål.

Figur 6.6 AIS trafikkplott fra Oslofjorden ved Horten og Moss. Dette er et område der bruk av farledsformålet kan være aktuelt. (Kilde: www.kystinfo.no)

Planbestemmelsene knyttet til linjesymbolet eller arealformålet farled bør synliggjøre Kystverkets interesser og peke på at tiltak i eller i nærheten av slike områder må avklares i samråd med Kystverket.

Figur 6.7 Figuren viser hvordan farleder kan framstilles i kommuneplanens arealdel. Linjesymbolene viser farled mens farledsformålet kun viser de arealene med særlig stor skipstrafikk. (Eksempelet er fiktivt og tar utgangspunkt i temakartet i Figur 3)

Navigasjonsinstallasjoner

Det finnes et stort antall navigasjonsinnretninger som fyrlykter, staker, lanterner mv. langs kysten. Disse er utplassert for å legge til rette for trygg ferdsel i farvannet. arealplanleggingen må det tas hensyn til merkesystemet i farvannet ved plassering av tiltak/bebyggelse og belysning (lyskilder). Ved nattseilas er de sjøfarende avhengig av merkesystemer i farvannet. Bebyggelse og lyskilder må derfor plasseres slik at navigasjonsbelysningen ikke blir skjermet eller forsvinner i annen belysning, eller at belysningen virker blendende. Dette kan presiseres i de generelle bestemmelsene. Navigasjonsinstallasjon kan vises som eget arealformål i reguleringsplaner. I bestemmelsene må det presiseres hva dette formålet gjelder for. Det er ikke noe eget formål for dette i kommuneplanens arealdel, men det kan gis bestemmelser om plassering.

Etter pbl. § 1-8 er det et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak i 100-metersbeltet langs sjøen. I pbl. § 1-8, fjerde ledd, er det åpnet for at kommunen kan gjøre generelt unntak fra dette når tiltaket skal tjene ferdselen. Dette gjelder i landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift og bruk og vern av sjø og vassdrag. Det anbefales at kommunene av hensyn til sikker seiling og framkommelighet gir en bestemmelse i kommuneplanen som åpner for at etablering, vedlikehold og fjerning av navigasjonsinstallasjoner, er tillatt innenfor disse formålene. Det innebærer at slike tiltak ikke vil trenge dispensasjon fra planen.

Eksempel på bestemmelse kan være:

Dersom et aktuelt byggeareal er utlagt til annet formål, må adgangen til å iverksette navigasjonstiltak langs sjøen eventuelt sikres gjennom fastsetting av byggegrenser i arealplan i medhold av § 1-8 tredje ledd. I plankartet skal den juridiske linjen for byggegrense brukes for å oppheve byggeforbudet i pbl. § 1-8.

Ved fastsettelse av annen byggegrense enn 100 meter gjennom plan, skal det tas særlige hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser.

6.4.3 Ankringsområder

Kystverket har under etablering et landsdekkende datasett for de viktigste ankringsområdene, opplagsområdene og riggområdene (områder hvor blant annet offshoreinstallasjoner kan ankres opp). Ankringsplasser er områder som dekker både nasjonale og regionale behov for sikker oppankring, og er derfor viktige å ivareta i plansammenheng. I deler av landet har ankringsområder, opplagsområder og riggområder vært innarbeidet i regionale og kommunale planer i mange år. I områder som nyttetrafikken benytter til ankring og opplag eller områder hvor det ankres opp offshoreinstallasjoner (riggområder) er det viktig å holde bunn og vannsøylen fri for andre permanente installasjoner.

Ankringsområder vises med arealformålet ankringsområde i kommune- og reguleringsplaner, jf. pbl. § 11-7 nr. 6 og § 12-5. På tilsvarende måte vises opplagsområde som arealformålet ferdsel og underformålet opplagsområde, og riggområde som arealformålet ferdsel og underformålet riggområde. Det er hensiktsmessig å påføre ankring, opplag eller rigg på plankartet for å skille områdene fra annen arealbruk med samme blåfarge. En kan også benytte et bestemmelsesområde til arealet for å sikre bruken til ankring, opplag eller rigg.

Figur 6.8 Ankringsområde vist i sjøkart (rød ring) t.h. og eksempel på fremstilling i kommuneplan t.v

6.4.4 Havner som del av transportsystemet

Havnene har flere funksjoner og kan være trafikkhavner, godshavner, industrihavner, fiskerihavner og småbåthavner. Noen havner retter seg mot flere typer skipstrafikk, mens andre retter seg mot mer spesialiserte funksjoner.

Havn er et knutepunkt mellom ferdsel på sjøen og landtransport. I den forbindelse er det viktig at det i planleggingen settes av tilstrekkelige og hensiktsmessige arealer, til en framtidsrettet og effektiv drift i havnene. Regjeringen har i Nasjonal havnestrategi fra 2015 satt fokus på utvikling av robuste havner som effektive, intermodale knutepunkter.

Havnevirksomhet reguleres delvis gjennom konkrete bestemmelser i havne- og farvannsloven. For nærmere informasjon om slik virksomhet vises det til havne- og farvannsloven med forskrifter og Prop. 86 L (2018-2019).

Bryggeanlegg kan være kommunekaier, fergekaier og mindre brygger/kaier av privat karakter. I kommuneplanen kan formålet havneområde i sjø benyttes for sjøarealet i tilknytning til kommunekaier og fergekaier, mens selve kaien vises som havn i kommuneplan eller kai i reguleringsplan.

For mindre brygger og kaier av privat karakter kan man benytte formålene havneområde i sjø, småbåthavn eller bøyehavn i reguleringsplan, og det må gå fram av bestemmelsene hvor det åpnes for tiltak. Dersom dette skal vises i kommuneplan, kan havneområde i sjø eller småbåthavn brukes, eller det kan defineres bestemmelsesområder som defineres hvor det kan åpnes for brygger og kaier. Formålet molo kan også benyttes for å detaljere funksjoner knyttet til havneområder i kommuneplan dersom det er hensiktsmessig.

6.4.5 Havner og andre næringsområder

Maritim næringsvirksomhet er avhengig av havneområder og tilkomst til disse. Samtidig er det et økende behov for testområder, ankrings-, rigg- og opplagsområde i sjøområdene. Tilgang på sjøareal vil for en del av næringsaktørene være avgjørende for om de kan ekspandere både drift og type aktivitet. Eksisterende næringsareal på land, og etablering av nye, må ses i sammenheng med hvilken aktivitet det er på sjøen. I den forbindelse er det viktig at det i planleggingen settes av tilstrekkelige og hensiktsmessige arealer også på landsiden til en framtidsrettet og effektiv drift i havnene, og økt tilrettelegging for sjørettet næringsvirksomhet. Videre er det viktig at en ser på tvers av kommunegrensene når det gjelder tilkomst og ferdsel.

Næringsområder med tilgang til havn/kai skaper ofte en klyngedannelse av virksomheter innen samme bransje. Dette skaper synergieffekter som kan føre til reduserte kostnader og bedre utnyttelse av ressursene. Det er viktig å styre arealbruken i og omkring de gode havneområdene, med hensyn til god tilkomst både fra sjøsiden og landsiden. Havneområdene er ofte også attraktive områder for bolig- og sentrumsutvikling. Samlokalisering kan være konfliktfylt, og planleggingen må legge vekt på gode løsninger i transformasjonsprosessen, også i sjøområdene.

Kart- og planforskriften gir mulighet til å bruke arealformålet havneområde i sjø også på kommuneplankartet. Arealformålet bør brukes i arealene der havnevirksomhet, lasting/lossing og buksering av nyttefartøyer er dominerende aktivitet. Ved behov kan formålet også kombineres med andre formål.

Næringsområder som ligger ved sjø inneholder ofte sjørelaterte virksomheter med ulike behov knyttet til fartøyene som skal ha tilgang til næringsområdet. Det kan være behov for å sikre en viss eksklusivitet slik at fartøy knyttet til næringsvirksomheten kan ligge uhindret i sjøen, og at det ikke blir etablert anlegg i sjøbassenget. I slike tilfeller bør formålet havneområde i sjø benyttes i reguleringsplaner. I havneområdene i sjø vil ferdselen skje mer fritt og båter vil også kunne ligge i ro. I slike havner kan det være behov for å sikre ferdselen inn til området. I både reguleringsplaner og i overordnede planer kan en sette av areal som er lokalt viktige til farled da farledformålet ikke entydig er knyttet farledene som er fastsatt i farledsforskriften. Farledsarealet vil være et område med trafikk av et visst omfang langs en gitt trasé.

Fiskerihavner

Fiskerihavner har det til felles at de primært brukes til fiskerivirksomhet og at de på ulike måter er tilrettelagt for dette formål. Disse havnene varierer både i størrelse og med hensyn til hvilke fasiliteter som tilbys. De kan bl.a. omfatte mottak av fisk, foredling, virksomhet knyttet til produksjon og handel, videretransport av fisk og fiskeprodukter, ulike former for service rettet mot fartøy og mannskap, samt å dekke behov for trygge liggeplasser (det vil si fortøyningsplass/ankringsplasser) for fiskefartøy når de ikke er i aktivt fiske.

På samme måte som for andre havner, bør sjøarealet der havnevirksomheten skal ha prioritet avsettes til havneområde i sjø, både i kommune- og reguleringsplan. For fiskerihavner bør infrastruktur som molo settes av til arealformålet samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur, underformål havn eller molo i kommuneplan.

Figur 6.9 Reguleringsplan for havneområde i sjø og tilgrensende næringsområde m.m.

Figur 6.10 Kartet viser hvordan en fiskerihavn kan fremstilles i kommuneplan.

6.4.6 Industriaktivitet i sjø

Industriaktivitet i sjø kan være testing av utstyr, vedlikehold eller opphogging av oljeinstallasjoner med mer. Denne aktiviteten foregår gjerne i tilknytning til industri på land. Hvordan slik aktivitet skal framstilles i arealplan vil være avhengig av om aktiviteten ekskluderer annen bruk eller lar seg kombinere med for eksempel fiske, akvakultur, ferdsel og farled.

Det er ikke et eget arealformål for industriområder i sjø. Arealene kan i kommuneplanen vises som ferdsel, havneområde i sjø eller riggområde med bestemmelser som knytter arealbruken til bestemte aktiviteter. Det kan også være aktuelt å bruke kombinert formål. Det kan også brukes arealformål under for eksempel pbl. § 11-7 nr. 1 (bebyggelse og anlegg. Grensen mellom sjø og land må framgå tydelig av plankartet, og det må gis bestemmelser som styrer arealbruken.

I reguleringsplaner har man muligheten til å bruke angitt formål i sjø kombinert med andre angitte hovedformål. Da kan man kombinere for eksempel havneområde i sjø og industri, slik det er gjort i eksempelet fra Vindafjord, figur 13.

Industriaktivitet i sjø er vanskeligere å avgrense enn på land. I vurderingen av hva som er industri, bør det legges vekt på i hvilken grad aktiviteten er ekskluderende for annen bruk av sjøarealene. Dersom aktiviteten ekskluderer annen arealbruk, bør den avgrenses og settes av som beskrevet over.

I tilknytning til industriområdet på sjø vil det gjerne være behov for å sette av areal til farled for å sikre tilkomst til industriområde og nok manøvreringsareal til skip som skal inn og ut av havnen. Slike områder kan også avsettes til havneområde i sjø. Dette vil være arealer der farvannet skal holdes åpent for trafikk relatert til virksomheten, mens arealene som skal benyttes til industri kan ha faste installasjoner og ikke benyttes til trafikk.

Opplag av rigger er aktuelt noen steder langs kysten. I disse områdene kan fartøy ligge oppankret i påvente av håndtering i nærliggende industriområde. Slik arealbruk kan framstilles ved bruk av arealformålene ankringsområde, riggområde eller opplagsområde.

Ved detaljregulering bør det stilles krav til planlegging vertikalt, dvs. overflate, vannsøyle og sjøbunn. Det er ikke tilstrekkelig å sette av et stort område i sjø, for eksempel «riggområde» uten å angi konkret hvor på overflaten installasjoner skal lokaliseres, og hvor på sjøbunnen ytterpunktene for ankring skal holdes innenfor.

Dersom det finnes fiskeområder i eller ved områdene som benyttes til industri eller trafikk, må det vurderes om aktivitetene kan kombineres, og da vises som kombinert formål ferdsel/fiske eller farled/fiske.

Figur 6.11 Reguleringsplan for sjøområder i Vats og Yrkjefjorden, Vindafjord kommune. (Kart- og planforskriften åpner fra 1. mars 2018 for bruk av riggområde som eget arealformål et formål som kan være aktuelt å bruke i stedet for ferdsel i arealet merket «o_Ferdsel 2».

6.4.7 Småbåthavner og småbåtanlegg

Småbåthavn er et underformål av formålet farled, som både kan brukes i kommuneplan og i reguleringsplan.

Formålet kan brukes både på sjø- og landarealer. Det kan i mange tilfeller, særlig i kommuneplan, være hensiktsmessig å avsette areal på land i tilknytning til småbåthavner for å sikre areal til parkering, opplag og liknende. Kystkonturen må komme tydelig fram, og i bestemmelsene må det tas stilling til hvilke tiltak som er tillatt innenfor arealet. Nye småbåthavner bør detaljeres gjennom reguleringsplan.

På kommuneplannivået bør areal for nye småbåthavner ses i sammenheng med arealformål på land og i strandsonen ellers. For å sikre samordning der kommuneplanen åpner for nye, større småbåthavner, kan det være hensiktsmessig å definere en hensynssone: Gjennomføringssone, med krav om felles planlegging for flere eiendommer.

Figur 6.12 Eksempel på fremstilling av ny småbåthavn i kommuneplan, med krav om felles planlegging sammen med landformål

Godt tilrettelagte småbåtanlegg fungerer ofte som møteplasser i bolig- og hytteområder. Service og utleie av båtplasser bidrar også til lokal næringsutvikling. Benyttes småbåthavner intensivt, vil dette både konsentrere inngrepene i strandsonen og gi mindre påvirkning av det marine miljø. Det er fornuftig å skille mellom småbåthavner til bruk av private båteiere og publikumsrettede havner eller marinaer med gjestebrygge og eventuelt servicetilbud på land. Ved planlegging av slike marinaer vil det ofte være riktig å bruke fritids og turistformål sammen med småbåthavn-formålet.

I kommuneplanens arealdel må kommunen vurdere eventuelle nye arealer til småbåthavn med tanke på adkomst, parkering og naboskap. I tillegg må eventuelle miljøkonsekvenser av tiltaket vurderes. Nye areal for småbåthavner er normalt gjenstand for konsekvensutredning i kommuneplanens arealdel, se kapittel 4 i denne veilederen. Det er også viktig å ta i betraktning en småbåthavns behov for areal på land som parkeringsplasser, lagringsplasser, og eventuelle naust og boder.

I reguleringsplaner kan en i tillegg til formålet småbåthavn også benytte formålet småbåtanlegg i sjø og vassdrag eller småbåtanlegg i sjø og vassdrag med tilhørende strandsone, som er to underformål under hovedformålet bebyggelse og anlegg. Dette er formål som er egnet til mindre småbåtanlegg knyttet til hytter, boliger eller naust. Formålet har en oransje farge, som synliggjør at dette formålet har en større tilknytning til tiltak på land. Småbåtanlegg kan ikke brukes som formål i kommuneplaner. I Tabell 9 på neste side vises to eksempler på bruken av småbåthavn og småbåtanlegg i sjø og vassdrag i reguleringsplan.

Ved regulering av småbåthavner bør behov for reguleringsbestemmelser om følgende forhold som gjelder sjødelen av havnen vurderes;

• Størrelsesbegrensning, arealbeslag, antall båtplasser, seilingsdybde
• Krav om miljøundersøkelser
• Krav knyttet til mudring
• Forurensning (båtpuss, bunnstoff fra sliping andre utslipp)
• Avfallshåndtering
• Fylling av drivstoff
• Lyssetting
• Allmenn ferdsel gjennom småbåthavnen
• Vinteropplag

Mange større båthavner har i dag en miljøplan med regler for å sikre at faren for forurensning blir så liten som mulig. Nødvendig forankring av havneanlegget skal i utgangspunktet holdes innenfor småbåthavnformålet. Hvis det tillates forankring av installasjonene utenfor formålsgrensen, må dette gå fram av bestemmelsene, og området der bestemmelsen skal gjelde kan avgrenses som bestemmelsesområde.

Bruken av småbåthavn og småbåtanlegg i sjø og vassdrag for reguleringsplaner.

Småbåthavn og småbåtanlegg i reguleringsplan
Eksempelet viser en reguleringsplan for småbåthavn. Her er formålet småbåthavn brukt både på sjø og land. Formålet er delt i VS 1-6 der det i bestemmelsene er presisert hva som er land (inkl. utfylling) og sjø. Brygger (veiledende plassering) med byggegrenser er vist på plankartet. Maks antall båtplasser er angitt i bestemmelsene. Det er også bestemmelser om rett til båtferdsel gjennom ett areal for småbåthavn til et annet. For å bedre lesbarheten kunne dette kartet brukt et egnet byggeformål (pbl. § 12-5 nr. 1) på landarealene.	RP
Dette eksempelet viser reguleringsplankart for bolig og næringsområde med tilhørende sjøareal. Det ligger en eksisterende småbåthavn i nord, som er vist med formål småbåthavn (o_VS1). I sør planlegges et nytt bolig – og næringsområde hvor det er ønske om å tilby nye beboere båtplass. Denne båthavna er vist med formålet småbåtanlegg (f_BSB). I bestemmelsene framgår det at småbåtanlegget skal benyttes som felles småbåtanlegg for det nye bolig- og næringsområdet (KB1 og KB2).	RP

6.4.8 Samferdsel og teknisk infrastruktur

Samferdsel

Ved vegutbygging eller andre samferdselstiltak, kan det være behov for utfylling i sjø. Det vil også være broer som krysser større og mindre fjordstrekninger. Områder i sjø som skal fylles ut i direkte forbindelse med et samferdselsanlegg, bør settes av til formål innenfor nr. 2 samferdselsanlegg og infrastruktur. Dette vil tydeliggjøre skillet mellom sjøformål og landformål. Det bør skilles mellom deponi som fylles opp til overflaten, slik at det blir nytt landareal, og deponi som blir liggende under overflaten. I de fleste tilfeller er disse grepene mest relevant for reguleringsplaner. Kommuneplaner for nye veg-/baneanlegg framstilles i hovedsak med linjesymboler for traseene og areal båndlagt i påvente av vedtak etter pbl. med gjeldende arealformål fra KPA/KDP under, Se Figur 15.

Figur 6.13 Eksempel på kommunedelplankart for ny hovedveg. Bru over fjord med tunnel på begge sider. Arealformål fra gjeldende KPA. Skille mellom båndleggingsområde H 710 og H 730 er synlig i det digitale kartet

Ved deponering av masser i sjø i forbindelse med bygging av et samferdselstiltak uten tilknytning til eller funksjon i selve veganlegget, bør dette vises som bestemmelsesområde i kombinasjon med hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone hvor bruken spesifiseres gjennom bestemmelser etter pbl. §11-11 nr. 3 (jf. Kapittel 6.4.15). Dersom masser fra vegutbygging deponeres i sjø slik at det vinnes nytt landareal, kan en vurdere annen arealbruk. Deponi over sjøoverflaten kan reguleres til annen veg-/banegrunn.

Figur 6.14 Utsnitt av reguleringsplankart for ny jernbane (Høringsutkast) der masser skal benyttes for fylling i sjø til nytt landareal. Nytt landareal får relevant arealformål, mens fylling under vannflaten er gitt kombinert vannformål (VKA). Hele fyllingen er merket med bestemmelsesområde for midlertidig bygge- og anleggsområde. Dette skal kun brukes i anleggsperioden, siden bygge- og anleggsområdet er midlertidig. Arealformålene viser arealbruken etter at området er fylt ut.

Arealplaner som inneholder flere vertikalnivå, skal framstilles slik at hvert vertikalnivå kan forvaltes hver for seg og slik at det er mulig å framstille sømløse datasett for hvert av vertikalnivåene.

I reguleringsplaner vises bruer i vertikalnivå 3 (over grunnen) som formål innenfor nr. 2 samferdselsanlegg og infrastruktur. Vertikalnivå 2 viser arealformål på grunnen/på vannoverflaten, dette kan for eksempel være ferdsel eller friluftsområde i sjø og vassdrag.

Figur 6.15 Eksempel på framstilling av bru og sjøareal i reguleringsplan i vertikalnivå 2 (bakken) og vertikalnivå 3 (over bakken). NB bruk av rød eiendomsgrense i basiskart er i strid med anbefalt bruk av basiskart.

6.4.9 Teknisk infrastruktur

Teknisk infrastruktur er sammen med samferdselsanlegg et eget hovedformål i pbl. §11-7 nr. 2. En del teknisk infrastruktur er unntatt planlegging etter plan- og bygningsloven, som kraftledninger og petroleumsledninger. Kraftledninger blir behandlet etter energiloven. Kongen i statsråd er konsesjonsmyndighet for de største kraftledningene og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er konsesjonsmyndighet for de øvrige. Petroleumsledninger behandles etter petroleumsloven med Olje- og energidepartementet som myndighet. Som en del av konsesjonsbehandlingen av slike tiltak skal forholdet til kommunale planer vurderes. Slike installasjoner vil kunne legge begrensninger på annen ønsket aktivitet, som for eksempel opplag, ankring og ferdsel. Kraftledninger og petroleumsledninger er uansett forhold som en må ta hensyn til i planleggingen. Luftspenn over sjøområder kan vises som en hensynssone.

Fiske, og særlig tråling, er en aktivitet som lett kan bli begrenset av ledninger i sjøen. Fiskeridirektoratet krever at der det legges ut ledninger i trålfelt, må disse plasseres og bearbeides slik at man kan tråle i området.

Noen typer sjøledninger vil være omfattet av pbl., blant annet vann- og avløpsledninger, samt ledninger for telekommunikasjon. Utlegging av ledninger mv. i sjøen vil i tillegg være søknadspliktige tiltak etter havne- og farvannsloven § 14. Tillatelse vil som regel gis på nærmere angitte vilkår hvor blant annet nedspyling og overdekking vil kunne være aktuelt.

Figur 6.16 Reguleringsplan der trasé for hovedvannledning er markert som hensynssone med krav til infrastruktur der angivelse av type infrastruktur – hovedvannledning (H410).

F.eks. drifter Kystverket et betydelig antall navigasjonsinnretninger som er tilkoblet ett eller flere ledningsnett. Også andre instanser legger kabler i sjøen, som f.eks. nettselskaper innen sektorer som vann- og avløp, el-forsyning og ekom. Mange private grunneiere legger private vann- og avløpsledninger, og ledninger for varmeanlegg (kollektorslanger), i sjøen.

Kommunen kan gi bestemmelser om ledningsnett til kommuneplanens arealdel, jf. pbl. § 11-9 nr. 3 og § 11-11 nr. 3. Kommunen kan også gi bestemmelser i reguleringsplan, jf. § 12-7 nr. 1, 2 og 4.

Kommuneplanprosessen kan være en god arena for å finne felles traséer, dersom det er praktisk mulig. Det er ulik praksis for bruk av reguleringsplan for å avklare trasé for avløpsnett eller annen VA-infrastruktur (vann og avløp). Det er mest aktuelt å regulere dette i områder med stort arealpress. En måte å regulere teknisk infrastruktur, som VA-anlegg og -ledninger, er med hensynssone krav til infrastruktur (H410). Eksisterende hovedvannledning er i Figur 18 vist som hensynssone H410, krav til infrastruktur. Denne planen omfatter regulering av et boligområde på land, hvor det er viktig å ta hensyn til eksisterende infrastruktur. Hovedvannledningen er derfor vist som hensynssone.

En annen måte er å regulere et område på havbunnen som et formål under nr. 2 samferdsel og infrastruktur, for eksempel avløpsnett (2142) i vertikalnivå 4 (på bunnen), jf. Figur 19.

Figur 6.17 Reguleringsplan for avløpsrenseanlegg.

Statens kartverk formidler informasjon om ledningsnett til brukere av navigasjonsprodukter til sjøs, og har et stort behov for en koordinert og standardisert tilgang til slike data. Det følger av Kystverkets gjeldende rutiner for godkjenning av ledninger i sjøen, at utbygger skal rapportere beliggenhet mv. til Sjødivisjonen i Statens kartverk. Dette vilkåret blir satt for å sikre at ledningene blir publisert i Etterretninger for sjøfarende og for sjøkartets ajourhold, – dersom de ikke er sikkerhetsgradert eller klassifisert etter sikkerhetsloven.

6.4.10 Fiske

Fiske er et eget underformål under hovedformålet som kan brukes i kommuneplaner. På reguleringsplannivå kan man benytte underformålene fiskeområde, låssettingsplasser og gytefelt elleroppvekstområde for yngel.

En viktig oppgave i planleggingen er å ta stilling til hvilke fiskeområder som bør gis prioritet i planen gjennom å vise dem med formål fiske. Slike prioriteringer må den enkelte planmyndighet gjøre i samråd med Fiskeridirektoratet, fiskerne og med hensyn til andre interessenter og mål med planarbeidet.

Figur 6.18 Temakart over fiskeridirektoratets kystnære fiskeridata (kilde: Fiskeridirektoratet.)

Områder som blir satt av med formålet fiske i arealplaner er vanligvis hentet fra Fiskeridirektoratets kystnære fiskeridata. De er blant annet tilgjengelige i Fiskeridirektoratets elektroniske kartverktøy Yggdrasil. Kystnære fiskeridata er delt inn i ressursområder og bruksområder.Bruksområdene erinndelt i fiskeplasser for aktive redskaper, fiskeplasser for passive redskaper og låssettingsplasser. Ressursområdene er inndelt i gytefelt og oppvekst og/eller beiteområder. Kommunen må ha nær dialog med Fiskeridirektoratet om behovet for å vise fiskeområder som et eget prioritert arealbruksformål i planen.

I kommuner hvor fiske er en viktig næring vil det være mer aktuelt å sette av prioriterte områder til fiske enn i kommuner hvor næringsfiske har mindre betydning. Man må ta i betraktning at fiskeri foregår uavhengig av kommunegrenser. Det bør derfor ses i et nasjonalt, regionalt eller lokalt perspektiv.

Fiskeplasser for aktive redskap som er i regelmessig bruk av yrkesfiskere bør som hovedregel settes av til arealformål fiske, slik at denne arealbruken gis prioritet her. Områder for passive redskap kan være store i utstrekning, de kan la seg kombinere med annen arealbruk, og kan dermed oftere inngå i hovedformålet. I sjøområder med både viktige fiskeriinteresser og ferdselsinteresser benyttes kombinert fiske/ferdsel eller fiske/farled. Hvorvidt et fiskeområde kan kombineres med andre formål eller ikke, avgjør om det bør avsettes til underformål fiske eller i kombinasjon med andre underformål. Bruk av kombinasjonsformål fiske/farled/ferdsel må uansett avklares med både Fiskeridirektoratet og Kystverket før planen kan godkjennes. Det er også viktig med en god planprosess som sikrer at både oppdatert vitenskapelig og lokal kunnskap legges til grunn for planen.

Fiskeridirektoratets datasett er ikke komplett, men er under oppgradering. Flere av disse områdene blir nå vurdert med hensyn til bruksverdi, noe som er en god indikasjon på om fiskeriaktiviteten bør prioriteres i planen eller ikke.

I en planprosess kan det komme fram ulike syn på hvordan kystnære fiskeridata skal benyttes til avgrensing av fiskeområder. Det kan hevdes at dataene ikke fanger opp alle viktige fiskeområder, samtidig som det ikke blir fisket i alle de områdene som er vist som fiskeplasser. Dette illustrerer noe av utfordringen med å vise arealbruk for en næring som varierer både i tid og rom. Selv om fiskeriene kan variere fra år til år, stemmer likevel de kystnære fiskeridataene bra over tid.

Gyte- og oppvekstområder

Gyte- og oppvekstområdene er sårbare for påvirkning i form av arealbeslag, sprengning/støy og forurensning og endringer i strømforhold, og kan vises som fiskeformål, hensynssone naturmiljø eller begge deler. Gytefelt for torsk er kartlagt spesielt. Havforskningsinstituttet har verifisert gyteområdene gjennom blant annet eggtellinger og undersøkelser av kjønnsmodning av fisk fanget i aktuelle områder. Disse områdene er verdisatt på en tredelt skala: A – svært viktig, B – viktig, C – lokalt viktig. Dette er nyttig informasjon til bruk i arealvurderinger og konsekvensutredning.

Figur 6.19 Låssettingsplasser og gyteområder er satt av til fiske i kommuneplan for Øygarden (tv.). I interkommunal kystsoneplan for Tromsøregionen (th.).er områder både for aktive og passive redskap avsatt til fiske, og utgjør dermed store deler av planområde. Merk at basiskartet (sjøkartet), har informasjon som kan oppfattes som en del av det juridisk bindende arealplankartet. Bl.a. er lysfargen fra fyrene for tydelig. Videre er fiskesymbolet ikke lengre en del av tegnereglene for arealplaner. Se her nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister del 2.

Figur 6.20 Eksempel på framstilling av plankart for kommuneplanens arealdel (KP) der fiskeriinteressene er prioritert. Kartet tar utgangspunkt i kystnære fiskeridata som vist i Figur 20 og temakartet, Figur 3. Merk at gyteområdene også er vist med angitt hensynssone for bevaring naturmiljø (H560).

Låssettingsplasser

Låssettingsplasser er områder hvor fiskerne fester låser/merder/nøter for oppbevaring av fangsten i kortere eller lengre periode. Disse plassene er etablert og benyttet gjennom generasjoner, og har vært en forutsetning for utøvelse av brislingfisket.

Fiskeridirektoratet har i samarbeid med notfiskerne kartlagt lokaliseringen av kjente låssettingsplasser. Låssettingsplassene er nå langt på vei innarbeidet i kommuneplanene. I mange kommuner har en gjennom rullering foretatt en sortering av plassene, og resultatet har blitt langt færre, men prioriterte, låssettingsplasser.

Låssettingsplasser lar seg vanskelig kombinere med annen bruk, og bør avsettes med arealformål fiske med en bestemmelse om at området brukes til låssetting. Det kan eventuelt settes bestemmelser om annen bruk på tider av året når det aktuelle fiske ikke pågår.

Figur 6.21 Låssetting.

Foto © Svein Hadland/Fiskeridirektoratet

Levendelagring

Levendelagring av fisk, for tiden først og fremst torsk fanget i Nordland, Troms og Finnmark, forlenger tiden mellom høstingen og tidspunktet hvor fangsten føres på land. Villfisken blir overført til en installasjon, et merdanlegg («torskehotell») der den kan holdes og omsettes som villfisk inntil 12 uker etter fangst. Installasjonene kan være permanent eller midlertidig plassert.

Levendelagring i merdanlegg har en klar sammenheng med utøvelsen av fiske, men siden det dreier seg om en installasjon med fortøyninger, er det en eksklusiv bruk av arealene. I områder der denne formen for høsting drives må derfor arealbruken avklares i arealplanene. Konfliktavklaringene i forhold til annen arealbruk vil være som for annen akvakultur. Det mest hensiktsmessige er å bruke arealformålet akvakultur med bestemmelser om at arealet er satt av til restitusjons- og mellomlagringsmerder for levendelagring av fisk. Området kan også vises som en kombinasjon med akvakultur og andre underformål som for eksempel fiske og friluftsliv hvis mellomlagringen er av mer midlertidig karakter, og plassering av merder med oppankring ikke er i konflikt med andre interesser. Området må avgrenses klart på plankartet. Det konkrete anlegget med ankringsområde kan også framstilles som bestemmelsesområde. Uavhengig av framstilling må det framgå av bestemmelsene at området skal brukes til mellomlagring av villfanget fisk. Det kan skilles på arter.

Installasjonene må uansett lengde på oppbevaringen, kunne plasseres på steder der vannkvalitet og miljøforholdene er optimale for å sikre høy overlevelse, god fiskevelferd og et best mulig økonomisk utbytte for fisker og kjøper.

Aktører som ønsker å drive med levendelagring, må også ha tillatelse fra Kystverket etter havne- og farvannslovens § 14. Om tiltaket trenger tillatelse etter forurensningsloven, vil være avhengig av mengde forurensning jf. forurensningsforskriften. Villfanget fisk som skal holdes levende i sjø lengre enn 12 uker og fôres før den slaktes, omfattes av akvakulturloven og krav om tillatelse til fangstbasert akvakultur. Forskrift om fangstbasert akvakultur(FOR-2014-12-15-1831) gjelder ikke restitusjons- og mellomlagringsmerder for levendelagring av fisk i inntil 12 uker. Fangstbasert akvakultur er en mer omfattende og langvarig aktivitet enn låssetting. Akvakulturområdene bør differensieres med hensyn på art eller artsgrupper her for eksempel en bestemmelse om at området brukes til mellomlagring av villfanget marin fisk.

De aktørene som ønsker å drive næringsvirksomhet basert på hold av villfanget fisk i merder i sjøen i mer enn 12 uker, og fôrer fisken fram til slakting, må ha gyldig tillatelse til fangstbasert akvakultur. Det er fylkeskommunen som kan gi tillatelse. Aktiviteten krever eksklusiv bruk, og det må legges til grunn at merdene mest sannsynlig blir liggende i sjøen til neste sesong. Det er likevel en forskjell gjennom at fisken ikke får fôr3 og medikamenter. Merdene benyttes heller ikke til oppdrettslaks og faren for lakselus-spredning er ikke til stede. Rømming er normalt heller ikke en vesentlig problemstilling ettersom det dreier seg om villfanget fisk som normalt hører til det lokale økosystemet.

Framstilling av areal for levendelagring av fisk i kommuneplanens arealdel

KP	Areal for villfanget fisk som skal holdes levende i sjø lengre enn 12 uker og fôres før den slaktes bør avsettes til «akvakultur» i kommuneplanen, jf. pbl § 11-7 nr.6. Formålet indikerer langvarig eksklusiv bruk av sjøarealene.
KP	Dersom areal for levendelagring kan kombineres med annen bruk, for eksempel friluftsområder eller naturområder, kan kombinert formål brukes. Dette er mest aktuelt for låssettingsplasser for fisk med redskap av midlertidig karakter
KP	Låssettingsplasser for sei eller pelagiske fiskearter som forutsetter en mer midlertidig bruk enn fangstbasert oppdrett, kan i plankartet merkes med en geografisk avgrenset planbestemmelse (#1).

6.4.11 Naturområder

Norges kystlinje omfatter skjærgårdslandskap, fjordarmer og eksponerte havområder. Denne variasjonen gir et variert og rikt plante- og dyreliv. Høyt mangfold og sterke bestander av både plante- og dyreliv kan gi grunnlag for høsting og ressursuttak, for eksempel gjennom fiske. Naturverdiene er ofte knyttet til et bestemt område eller habitat. Det kan være ålegrasenger, sjøfuglreservat, korallforekomster, gytefelt og oppvekstområder. Presset på kystsonen gjennom utbygging og aktivitet har vært en trussel for en del naturtyper og arter som er avhengige av spesielle forhold eller som er sjeldne. Områder som blir avsatt eller regulert til naturområder i arealplaner er vanligvis hentet fra marine verneplaner, naturbasen, norsk rødliste, Artsdatabanken eller lokale kartlegginger.

Figur 6.22 Eksempel på naturmangfolddata fra Miljødirektoratet

Naturen skal forvaltes slik at planter og dyr som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander. Variasjonen av naturtyper, landskap og geologi skal opprettholdes.

Kommunene har gjennom plan- og bygningsloven hovedansvaret for å disponere arealene i Norge. Dette er en viktig og sentral rolle i arbeidet med å ivareta naturmangfoldet. Når kommunen utarbeider og vedtar arealplaner som berører naturmangfold, skal reglene om bærekraftig bruk i naturmangfoldlovens kapittel II brukes. Naturmangfoldloven kapittel II er sektorovergripende og miljøprinsippene skal også vurderes og vektlegges når det fattes vedtak etter sektorlover. Kjente registreringer av marine naturtyper og arter er stedfestet og finnes i Naturbase og Artskart. Disse inneholder informasjon om arter og naturtyper som er truet, utsatt for reduksjon eller er sjeldne. Det er foreløpig manglende kunnskap om det marine naturmiljøet, noe som gjør føre-var prinsippet sterkere gjeldende.

Det bør være et tydelig skille mellom områder som er vernet etter naturmangfoldloven og andre områder med viktige naturverdier. Vernede områder, som naturreservater og landskapsvernområder, skal i kommuneplanen merkes som areal båndlagt etter naturmangfoldloven. For andre viktige naturområder kan planmyndigheten, etter en konkret vurdering, bruke arealformålet naturområde hvis det er behov for å knytte bestemmelser til arealet som sikrer mot inngrep som kan være til skade for naturmangfoldet. Hensynssone angitt hensyn naturmangfold kan også brukes for å framheve områdets verdi som naturområde i plankartet. Merk at det bare er i randsonen til nasjonalparker og landskapsvernområder det kan knyttes bestemmelser til denne hensynsonen.

Havressursloven har bestemmelser for å beskytte viktige marine ressursområder, som korallforekomster og hummerfredningsområder.

Naturområder er et eget underformål under hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone. På reguleringsplannivå kan man benytte formålene naturområde i sjø og vassdrag eller naturområde i sjø og vassdrag med tilhørende strandsone.

I kommuner som har kartlagt marint biologisk mangfold, kan denne kartleggingen være grunnlag for avgrensning av naturområder i sjø.

Naturmangfold i kommuneplan

Verdifulle områder for naturmangfold kan framstilles på flere ulike nivåer i kommuneplaner. Alle verneområder skal markeres med båndleggingssone som indikerer at arealet er båndlagt etter naturmangfoldloven. (Eksemplene i denne tabellen tar utgangspunkt i temakartet i Figur 24.)	KP
For å ivareta hensyn til naturmangfold kan planmyndigheten benytte arealformål naturområde (6600). For slike områder kan det knyttes bestemmelser som hindrer tiltak og aktiviteter som an påvirke den relevante naturmangfoldverdien. Bestemmelsene kan gjelde andre vertikalnivå enn overflaten dersom verdiene er knyttet til sjøbunnen.	KP
Det er også mulig å ivareta naturmangfoldverdier gjennom bruk av hensynssoner angitt hensynssone (H560). Denne løsningen kan være relevant dersom planmyndigheten ønsker å åpne for ulik arealbruk innenfor sonen, men likevel etablere retningslinjer om naturmangfoldhensyn.	KP

Figur 6.23 Naturområder i reguleringsplan

6.4.12 Friluftsområder

Tilgjengelig natur er avgjørende for at allmennheten skal ha muligheter til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet. Koblingen mellom sjø og strandsone er særlig sterk for friluftslivet. Båtliv og fritidsfiske er blant de fritidsaktivitetene i kystsonen som er mest utbredt. En helhetlig planlegging for å ta vare på åpne og tilgjengelige strandsoneareal, samt god tilgang til sjø, er sentralt i friluftslivssammenheng. Økt press på sjøområdene og strandsonen kan føre til at de tilgjengelige arealene for allmenheten begrenses. Arealplanlegging må også ha fokus på å forbedre mulighetene for utøving av friluftsliv.

Områder satt av til friluftsområder er vanligvis hentet fra nasjonal base for kartlagte friluftsområder eller statlig sikrede friluftsområder i Naturbasen. Dersom det ikke er gjort slik kartlegging i kommunen, anbefales det at slik kartlegging og verdisetting gjøres som grunnlag for videre planlegging av kystsonen. Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder for slik kartlegging. I tillegg kan turstier fra for eksempel Den norske Turistforening, regionale friluftsråd eller lokale turlag være gode grunnlagsdata.

Friluftsområder er et eget underformål under hovedformålet. På reguleringsplannivå kan man også benytte formålene friluftsområde i sjø og vassdrag, friluftsområde i sjø og vassdrag med tilhørende strandsone, idrett og vannsport og badeområde.

I arbeid med kommuneplanens arealdel bør en ta stilling til hva sjøarealene skal brukes til, og om det er nødvendig å prioritere friluftsliv spesifikt. Mange steder vil det være mest hensiktsmessig å bruke hovedformålet, For friluftsområde på land er det ofte et samspill med sjøarealene. Det kan derfor være ønskelig å sikre en sone i sjøen til friluftsformål, dersom det på land er avsatt område til friluftsliv. Dette gjelder spesielt badeområder og utfartsområder med mulighet for ilandstigning på holmer. Friluftsformål på land og i sjø som brukes i sammenheng, anbefales i reguleringsplaner satt av til formålet friluftsområde i sjø og vassdrag med tilhørende strandsone.

I vurdering av arealbruken i kommuneplanprosesser bør en vurdere bruk av friluftsområde rundt utfartsområder til sjø, badeplasser, småbåthavner, overnattingshavner, områder som brukes til ilandstigning, farleder for fritidsbåter og rundt kyststier og rundt planlagte og etablerte hytteområder. I tilknytning til slike områder bør en være oppmerksom på lokalisering av tiltak som kan forringe friluftsområdet. Dette kan for eksempel være utslipp via vann og støy og lukt. Her vil avstand være ett viktig moment.

Fysisk aktivitet favner både om friluftsliv og idrett. Idrett kan foregå på samme premisser som friluftslivet, men det kan også være aktiviteter som krever egne anlegg i naturområdene eller arealer reservert for aktiviteten i lengre perioder. Her kan det derfor være konflikt mellom ulike friluftsaktiviteter. I områder der idrettsaktivitet skjer regelmessig og relativt hyppig kan det være hensiktsmessig å skille disse områdene med egne bestemmelsesområder i kommuneplanen, eventuelt kan de reguleres til idrett og vannsport i reguleringsplan.

Figur 6.24 Eksempel på bruk av friluftsområde i sjø i kommuneplanens arealdel.

For friluftsområder i strandsonen der det er planlagt stor grad av tilrettelegging bør det etableres reguleringsplaner som gjelder for både land og sjøareal. Slik tilrettelegging kan være: Etablering av kaier, mindre bygg og anlegg, kunstige sandstrender, etc. Etablering av kunstig sandstrand er et «vesentlig terrenginngrep» som er i strid med byggeforbudet i strandsonen. Det må være avsatt areal i kommuneplanen eller reguleringsplan. Det må i tillegg foreligge tillatelse fra fylkesmannen, før det kan etableres.

6.4.13 Akvakultur

Arealer for ulike typer akvakultur, inklusiv mobile anlegg, avklares gjennom regionale og kommunale planer, og bør som hovedregel avsettes i kommuneplanens arealdel. Det vil vanligvis ikke være nødvendig med reguleringsplan for akvakulturanlegg i sjø. Kommuneplanens arealdel og prosessen med lokalitetsavklaring etter akvakulturloven gir de nødvendige detaljerte rammene for virksomheten.

Kommunene har mulighet til å planlegge for akvakultur som eksklusivt arealformål eller for flerbruk der akvakultur inngår. Kommunene har anledning til å vedta bestemmelser om «hvilke artsgrupper eller arter av akvakultur som enkeltvis eller i kombinasjon kan etableres» (pbl. § 11-11 første ledd nr. 7). Dette formålet kan brukes til produksjon av for eksempel laksefisk, torsk, skjell og vannlevende planter som tang og tare, samt områder for havbeite. Produksjon av de ulike artene har ulikt arealbeslag og virkning for miljø, derfor må man i nødvendig utstrekning angi hvilke arter som skal produseres.

Det kan planlegges for «bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn» (pbl. §11-11 første ledd nr. 3). Bestemmelser om avstander og nærmere plassering kan også være aktuelt å bruke der man legger ut større områder for ny akvakultur. Viktige hensyn som bør inngå i slike vurderinger er for eksempel adkomst fra sjø, landskapsvirkning og støy.

Kommunene kan sette krav om «miljøkvalitet, estetikk, natur og landskap», jf. pbl. § 11-9 første ledd nr. 6. Slike krav skal være overordnet og ikke ha form av konkrete bestemmelser om drift og teknologiske innretninger på det enkelte akvakulturanlegg.

Noen kystkommuner har gamle arealdeler til kommuneplanen, som ikke har innarbeidet hensyn til nye arter for akvakultur, teknologi og nye driftsformer. Istedenfor å løse dette gjennom dispensasjoner, bør kommunen revidere kommuneplanen eller starte arbeidet med en kommunedelplan for hele eller en del av sjøområdene.

Det følger av forskrift om konsekvensutredning at det må utarbeides konsekvensutredning ved avsetting av arealer til akvakultur i regionale og kommunale planer. Samtidig gjøres det mer detaljerte vurderinger av miljøvirkninger ved behandling av lokalitetsklarering etter akvakulturloven, som utfyller vurderingene i kommuneplanen. Det er derfor ikke nødvendig at alle miljøforhold er avklart i detalj i kommuneplanen.

I planleggingen er det også viktig å ta hensyn til utvikling av ny teknologi og nye typer havbruksinstallasjoner, herunder havbruk utenfor kysten.

Kommunene kan stille krav om reguleringsplan i områder med særlig komplekse interesseforhold eller som et alternativ til dispensasjonssøknad for lokaliteter som ikke er i tråd med kommuneplanens arealdel. I sistnevnte tilfelle vil det normalt være krav om konsekvensutredning. Det er viktig at slike reguleringsplanprosesser samordnes med saksbehandling etter sektorlover og at det ikke fastsettes bestemmelser i planen som reguleres etter sektorlov. Krav til type teknologi og drift skjer i forbindelse med behandlingen etter akvakulturloven.

Slike reguleringsplaner bør være overordnet og vektlegge å avklare arealbruken i forhold til andre interesser. En slik reguleringsplan kan samordnes med saksbehandlingen knyttet til lokalitetsklarering etter akvakulturloven.

Akvakulturanlegg omfatter alle typer oppdrettsanlegg, skjellfarmer og lignende, jf. akvakulturloven, se rammetekst. Det framgår av akvakulturloven at det rundt oppdrettsanlegg er forbudt å fiske nærmere enn 100 meter (fiskeforbudssonen). Ferdsel kan pågå i fiskeforbudssonen, men det er et ferdselsforbud nærmere enn 20 meter fra anleggene.

Tillatelse til å etablere akvakulturanlegg, også kalt lokalitetsklarering, reguleres av akvakulturloven og gis av fylkeskommunen etter en samordnet søknadsprosess. Søknaden skal behandles av ulike sektormyndigheter (som Fiskeridirektoratet, Fylkesmannen, Kystverket og Mattilsynet) som skal fatte vedtak og avgi uttalelser og eventuelt fatte dispensasjonsvedtak etter sitt regelverk.

Fylkeskommunen sender også søknaden om klarering av en lokalitet til uttalelse til kommunen. Fylkeskommunen skal etter høringen vurdere om anlegget får vesentlige virkninger for miljø og samfunn og om det skal behandles etter forskrift om konsekvensutredning for tiltak etter sektorlover. Dersom det foreligger en oppdatert arealplan for sjøområdene, vil vanligvis denne prosessen være enklere.

Tillatelse til kommersiell produksjon av matfisk av laks, ørret og regnbueørret i sjøvann er begrenset og tildeles av departementet. Dette skyldes at det er stor etterspørsel etter slike tillatelser, og myndighetene ønsker derfor å kontrollere veksten av hensyn til blant annet miljø og marked. Det er disse tillatelsene som regulerer produksjonsvolumet. I dag måles dette i en viss størrelse maksimalt stående biomasse, gjerne forkortet MTB. Dette bestemmer hvor mye levende fisk innehaveren av tillatelsen kan ha stående i sjøen til enhver tid.

Nye områder for akvakultur

I akvakulturloven § 15 a) fastsettes vilkåret om at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven. Slik arealavklaring skjer normalt på kommuneplannivå. Dermed blir det en kommunal oppgave å definere rammene for akvakultursatsingen i kommunen gjennom målstyrt planlegging og konsekvensutredning. En kommune som ønsker å satse på økt akvakulturaktivitet bør gjennomføre en strukturert lokaliseringsprosess under revisjon av kommuneplanens arealdel. Resultatet av en slik prosess kan være at kommunen definerer relativt store arealer der akvakulturanlegg kan etableres. Størrelsen på arealene og avgrensning mot andre interesser, bør avklares i planprosessen med planprogram og konsekvensutredning. Innenfor disse arealene vil lokaliseringstillatelsen etter akvakulturloven avklare den mer detaljerte plasseringen av nye akvakulturanlegg.

Figur 6.25 Kartet er et temakart som viser et område der det vurderes å avsette et nytt areal for akvakultur (Eksempelet er fiktivt)

Figur 27 viser et område som kan være egnet for akvakultur, men der kommunen ikke har nok informasjon til å avgrense området i detalj. Det kan da være aktuelt å avsette et litt større område til for eksempel kombinert formål fram til området kan avgrenses mer konkret

Når kommunen skal vurdere nye arealer til akvakultur, er det viktig å utrede relevante miljø- og samfunnsmessige tema og etablere tidlig dialog med sektormyndigheter som Kystverket, Fiskeridirektoratet, fylkesmannen, Forsvarsbygg og andre interessenter. Det er også viktig å sikre medvirkning fra andre berørte som kystfiskere, innbyggerne og lag og foreninger.

Kommunen må ha en oversikt over kartlagte forekomster av sårbare marine naturtyper som koraller og ålegress. Det er viktig i slike saker å ha grundige vurderinger i samråd med fylkesmannen og ander faginstanser for å foreta konfliktavklaringer mot de kartlagte hensynene som for eksempel naturmangfold og fiske (villfisk). Kommunen må også vurdere strømforhold og avstand til viktige friluftsområder og naturområder i forhold til påvirkning. Potensiale for støy og plagsom lukt til nærliggende planlagte areal for bolig, hytter og vilt- eller verneområder er andre tema som vil være nødvendig å undersøke. Kommunen bør også vurdere omfang og plassering når det gjelder innvirkning på navigasjonsveiledningen (merkesystemet) og ferdsel.

I planprogrammet for arealplanen der akvakulturområder skal vurderes, skal det tas stilling til utredningsbehovet og datagrunnlaget i det enkelte tilfelle jf. Kapittel 4 i denne veilederen. Regionale myndigheter skal bidra med datagrunnlag.

Utredningsprosessen kan sammenliknes med alternativvurderinger av arealformål på land, der kommuneplanen utreder alternative lokaliseringer på et visst nivå og overlater detaljutformingen av tiltak til neste nivå som enten reguleringsplan eller byggesøknad.

Fordelen med å benytte kombinert formål framfor akvakulturformålet er at det gir en viss fleksibilitet fram til man har konkrete søknader og får detaljerte informasjon om for eksempel strøm og bunnforhold.

Til akvakulturanlegg med åpne merder i sjø, er ikke bestemmelsesområder vurdert som hensiktsmessige å bruke. For oppdrett av andre arter som tar i bruk sjøbunnen eller vannsøylen der vannoverflaten fortsatt kan benyttes til andre formål, kan imidlertid bestemmelsesområde være relevant å bruke. I så tilfelle må bestemmelsene ta stilling til hvilke arter og driftsformer planen kan åpne for innenfor dette arealet.

Når det er gitt tillatelse til akvakultur etter akvakulturloven, vil tiltakets plassering med oppankring være avklart. Ved første revisjon av overordnet arealplan bør plankartet tilpasses den nye situasjonen vise arealet som et eksisterende anlegg. Det bør avsettes nok areal til tilpasning og utvikling av anlegget. Arealet må også ta høyde for fôrflåter og andre tekniske anlegg. Merdene og andre tekniske anlegg, som har direkte tilknytning akvakultur, som fôrflåter, inngår i akvakulturformålet. Hele anlegget med fôrflåte skal plasseres i samsvar med plan, men det krever ikke tillatelse etter byggesaksreglene. Det er egne teknisk standard for flytende akvakulturanlegg med ankring, (NYTEK-forskriften), som sikrer forsvarlig teknisk standard på anleggene.

Figur 6.26 Eksempel på hvordan arealet fra Figur 27 kan fremstilles i et kommuneplankart. Eksempelet viser hvordan bestemmelsessoner og hensynssoner kan brukes for å spesifisere rammene for arealbruk i plankartet.

Eksisterende akvakultur

Underformålet akvakultur kan brukes til alle typer oppdrettsanlegg. Akvakulturområdene som settes av i kommuneplanen bør ha tilstrekkelig størrelse til at det er mulig å gjøre tekniske tilpassinger og mindre justeringer av anlegget. Det er viktig at kommunene i dialog med næringen avklarer framtidig arealbehov, slik at planen er aktuell og at en unngår unødvendig bruk av dispensasjoner. Størrelsen på akvakulturområdet må vurderes konkret ut fra forholdene på stedet og hvor store utvidelser det ut fra en planfaglig vurdering bør åpnes for.

Rundt anlegget i er det et ferdselsforbud på 20 meter. Her er friluftsliv, fiske, farled og ferdsel forbudt. Videre er den en fiskeforbudssonen på 100 meter, den lar seg ikke kombinere med fiske. Det synlige anlegget i overflaten, samt fiske- og ferdselsforbudet rundt anlegget bør derfor framstilles med akvakulturformålet.

Framstilling av anlegget i plankart kan løses på ulike måter gjennom plankart og bestemmelser. I en del tilfeller vil arealbehovet til fortøyninger komme i konflikt med ferdsel/farleder. Det må da presiseres i bestemmelsene hvilke begrensninger som gjelder i vannsøylen, for eksempel at fortøyninger må ligge dypere enn 25m fra overflaten.

Eksempel på planbestemmelse:

Formålet akvakultur kan også brukes sammen med kombinert formål. Det kombinerte formålet bør omfatte fortøyninger, og kan være en kombinasjon av akvakultur og ferdsel, fiske, farled eller friluftsliv – alt etter som hvilke formål som skal kombineres. For at kombinasjonen kan la seg bruke uten konflikt, er det nødvendig å sette en del begrensninger i hvor fortøyningene skal plasseres. Det må komme klart fram at det bare er fortøyninger og ikke andre deler av anlegget som tillates innenfor det kombinerte formålet. I stedet for kombinert formål kan en benytte hensynssone (sikringssone jf. pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav a) til å angi ankringsområdet.

Eksempel på planbestemmelser til kombinert formål (alle med hjemmel i pbl. §11-11 første ledd nr. 3):

Et alternativ for framstilling av areal til fortøyninger kan være å benytte de ulike vertikalnivåene i planleggingen. Da kan arealet til fortøyninger på bunnen vises som akvakultur i vertikalnivå 4 (på sjøbunnen), i vannsøylen kan arealet til fortøyninger vises som akvakultur i vertikalnivå 5 (vannsøylen). Anlegget på overflaten inkludert ferdsels- og fiskeforbudssonen vises som akvakultur i vertikalnivå 2 (på overflaten). Dersom fortøyninger kan komme i konflikt med skipstrafikk, må det knyttes bestemmelser om dette til vertikalnivå 5 (vannsøylen). Vertikalnivå blir i liten grad brukt ved kartframstilling av kommuneplanen, men er mer aktuelt på reguleringsplannivå.

Figur 6.27 Oppdrettsanlegg for laks/ørret, med og uten fortøyninger. (Norge i bilder)

Ulike prinsipp for framstilling av eksisterende akvakulturanlegg.

KP	Akvakulturanleggene er framstilt med akvakulturformål (VA), som representerer anleggets arealbruk i overflaten. Liten fleksibilitet for utvidelse/flytting av anlegg. Ikke arealavklaring for fortøyninger. Kan benyttes dersom det ikke er ønskelig med utvidelser og ellers få interesser i vannsøylen/sjøbunnen
KP	Akvakulturområdet er framstilt med kun kombinert formål (VKA) som også dekker anleggets areal i vannsøylen og på bunnen. Kartet skiller ikke mellom vertikalnivå Bestemmelsene kan spesifisere hvilke underformål i tillegg til akvakultur som gjelder. Gir fleksibilitet for endring/flytting av anlegg.
V H190_1 VA VKA Tegnforklaring
KP	Akvakulturanleggene er framstilt med VA formål i overflaten og kombinert formål for fortøyningsarealene. VKA formål regulerer bruk av vannsøylen og bunn uten å gi akvakultur eksklusivitet. Aktuelt i områder med mye aktivitet på bunnen (rør og kabler) og/eller flytting av store installasjoner og fartøy. Bestemmelser til kombinert formål kan angi hvilke arealinteresser som er prioritert i området
KP	Akvakulturanleggene er framstilt med VA formål i overflaten og hensynssone for fortøyningsarealene Liknende løsning som kombinert arealformål Kan bruke sikringssone (pbl. § 11-8 første ledd nr. 1.), eller bestemmelsesområde (pbl. § 11-11 første ledd nr. 3). Valg avhenger av lesbarhet og type interesseavveiing. Brukes i stedet for VKA dersom behov for differensiering av arealformål i overflaten. (her VFR)
V H190_1 VA VKA Tegnforklaring

Akvakultur på land

Ved planlegging av landbaserte akvakulturanlegg, settefiskanlegg og oppdrett av ferskvannsfisk, kan kommunen bruke bebyggelse og anlegg, jf. pbl. § 11-7 først ledd nr. 1. Det finnes ikke underformål for akvakultur på land. Bebyggelse og anlegg vil naturligvis også kunne omfatte infrastruktur på land knyttet til virksomheten på sjø, for eksempel mottaksanlegg, lagerhaller og annet. Slike tiltak vil normalt kreve reguleringsplan. Det planlegges nå for en rekke ulike typer landbaserte anlegg, der hele eller deler av fiskens livsløp skjer i kar på land. Noen har også gjennomstrømning av saltvann. Det er også et (politisk) ønske om å øke produksjonen i ferskvann. Det er ikke rom for å gå nærmere inn disse forholdene i denne veilederen, men formålene i 11-7 nr. 6, blant annet akvakultur, kan også brukes i ferskvann.

6.4.14 Høsting av tang og tare

Det har vært høstet tare i Norge i mange tiår, men på 1970-tallet ble høstingen mekanisert med blant annet taretrål. Høstingen foregår på cirka 5-15 meters dyp, og hovedsakelig i den ytre skjærgården på strekningen fra Rogaland til Trøndelag. Det er ikke tillatt å høste tare dypere enn 20 meter. På grunn av bunnforholdene langs norskekysten, med kuperte arealer og vanskelige høsteforhold, vil det vanligvis være store områder med uberørt tareskog også innenfor et høstefelt. Samtidig er tareskogen oppvekstområde for yngel og har et stort mangfold av arter, slik som krepsdyr, bløtdyr og alger som også kan være viktig for annet naturmangfold. Selv om ikke alt areal kan høstes på grunn av naturgitte forhold, kan det være behov for å skjerme nærmere angitte områder for tarehøsting av hensyn til naturmangfold, fiske, friluftsliv og andre hensyn som for eksempel kulturminner.

Tang og tare faller inn under havressursloven og forvaltningsansvaret er lagt til Nærings- og fiskeridepartementet med Fiskeridirektoratet som utøvende organ. Høsting av tang og tare er regulert gjennom forskrift om høsting av tang og tare. Fiskeridirektoratet har i samråd med Miljødirektoratet hjemmel til å tillate og regulere høsting av tare i enkelte regioner gjennom egne regionale forskrifter for hvert fylke. Det åpnes for dersom det er sannsynlig at ressursen og økosystemet i området kan tåle den belastningen høstingen innebærer. Høstingen reguleres ved at områdene deles inn i felter som rullerer, slik at hvert felt er åpent for taretråling for eksempel hvert femte år.

Det er ikke eget underformål for høsting av tang og tare i kart- og planforskriften. Det er mulig å bruke hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone som i prinsippet åpner opp for alle typer tiltak. Som en viltlevende marin ressurs vil uttak av tare i prinsippet også kunne vises som arealformålet fiske.

Ordlyden «bruk og vern» av sjø og vassdrag er vid, og åpner for at kommunene ut fra vernehensyn kan gi bestemmelser om forbud mot tarehøsting i et konkret område, så lenge kommunene har et saklig behov og bestemmelsene er innenfor lovens formål. Avsetting av for eksempel naturområde i sjø må begrunnes ut fra konkrete forhold som hensyn til kartlagte naturtyper, sjøfuglområder og gyteområder av stor verdi. Etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3 kan kommunen vedta bestemmelser om bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn, og dermed kan det gis bestemmelser om at taretråling ikke er tillatt innenfor slike områder. Tilsvarende kan kommunen utarbeide reguleringsplan for viktige naturområder i sjø.

Da arealplanen styrer framtidig arealbruk og ikke eksisterende bruk, vil kommunens prioriteringer i arealplanen være et grunnlag for innspill i prosessen med utarbeidelse av nye forskrifter om taretråling.

Figur 6.28 Areal for bevaring av tareskog som bestemmelsesområder

Eksempel på planbestemmelse til bestemmelsesområder som vist i Figur 30:

Figur 6.29 Areal for bevaring av tareskog som angitt hensynssone

Eksempel på retningslinjer til hensynssone angitt hensyn naturmiljø som vist i Figur 31:

6.4.15 Deponi og uttak av masser i sjø

Deponi og uttak av masser i sjø er behov som kan oppstå for eksempel som følge av utdyping av farleder, mudring, vegbygging, eller mineral- og metallutvinning.

Norge har store geologiske ressurser både på og under havbunnen. I kystnære områder er det primært sand og grus som er de viktigste uttak av ressurser, men også metaller og mineraler er en framtidig ressurs som kan bli viktig. Andre uttak av masser er mudring og sprengning ved utdyping av farleder. Deponering av gruvemasser i sjø fra gruver på land er også en aktuell problemstilling.

Det er ikke egne formål i kart- og planforskriften verken for deponi i sjø eller for uttak av masser i sjø. Deponi og uttak av masser på sjøbunnen kan vises som bestemmelsesområde i kombinasjon med hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone i kommuneplanen, hvor bruken spesifiseres gjennom bestemmelser etter pbl. § 11-11 første ledd nr. 3. Dette gir en muligheten til å styre spesifikt hvor deponiet skal være og hvor en kan ta ut masser. Alternativt kan en benytte arealformålet råstoffutvinning eller kombinert formål for uttak av sand, grus, metaller og mineraler i kommuneplan. Bestemmelser knyttes til vannflaten, vannsøylen og bunnen. I reguleringsplan kan arealformålet masseuttak benyttes.

Midlertidig deponering og uttak av masser i forbindelse med farledsutbedring eller andre anleggstiltak, bør i reguleringsplaner vises som bestemmelsesområde, midlertidig bygg og anleggsområde. Arealformålet for området der det skal deponeres eller tas ut masse skal reflektere bruken som var før og som da vil gjeninntre etter at den midlertidige aktiviteten har opphørt jf. Figur 17 og Figur 32.

Figur 6.30 Eksempel på reguleringsplankart for utdyping av farled og midlertidig deponering av masser.

Skjellsand

Utvinning av skjellsand, sand og grus på havbunnen foregår spredt langs kysten, men de største opptakene finnes på Vestlandet. Skjellsand brukes som kalkningsmiddel i landbruket, kalking av vassdrag og som kalktilskudd i kraftfor og hønsefor. Skjellsand kan også brukes til etablering av kunstige sandstrender. De største forekomstene av skjellsand finnes gjerne i strømrike områder, på dyp mellom 10-30 meter. Skjellsand, sand og grus på havbunnen regnes som en ikke fornybar ressurs innenfor overskuelige tidsrammer. Det er en pågående kartlegging av bl.a. bunnforhold gjennom programmet MAREANO som vil være et grunnlag for en bærekraftig utnytting av sand og grus på havbunnen.

Skjellsand er en naturtype som har betydning som gyte- og oppvekstområde for fisk og skalldyr. Ved utnyttelse av skjellsand som ressurs, bør en vurdere samfunnsnytten (for eksempel kalking som miljøforbedrende tiltak) opp mot miljøkostnaden (varig tap av ikke-fornybar naturressurs).

Utnytting av skjellsand, sand og grus på havbunnen faller innenfor Lov om undersjøiske naturforekomster, kontinentalsokkelloven og tilhørende rundskriv med retningslinjer for saksbehandling og tildeling av konsesjoner i henhold til loven. Bestemmelsene omfatter ikke områder som er undergitt privat eiendomsrett. Det kan ikke treffes vedtak om konsesjon i strid med arealbruk i planer som vedtas i medhold av plan- og bygningsloven Det er fylkeskommunen som er myndighet i konsesjonssaker etter kontinentalsokkelloven § 2.

Fylkeskommunen kan ikke ta søknad om opptak av skjellsand til behandling dersom omsøkt areal for opptak av skjellsand er i strid med gjeldende arealplan. Kommunen må i så fall behandle saken som dispensasjonssak fra gjeldende arealplan før fylkeskommunen kan sende den på høring.

Uttak av skjellsand, sand og grus er ikke et eget underformål etter kart- og planforskriften. Areal kan avsettes til utvinning av skjellsand, sand og grus på havbunnen ved hovedformålet bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone, hvor bruken spesifiseres gjennom bestemmelser etter §11-11 nr. 3 som gir mulighet til å styre uttak av skjellsand, sand og grus. Alternativt kan en benytte arealformålet råstoffutvinning i kommuneplan og masseuttak i reguleringsplan. I plankartet bør uttak av masser vises som vertikalnivå 4 (på bunnen) i tillegg til vertikalnivå 2 (på vannoverflaten).

Figur 6.31 Areal for skjellsanduttak framstilt med bestemmelsesområde (pbl. § 11-11 første ledd nr. 6.). Aktuelt å benytte dersom annen arealbruk også skal vises i plan, her fiskeområde.

Figur 6.32 Areal for uttak av skjellsand som arealformål. Aktuelt å benytte dersom det ikke er andre arealinteresser.

6.4.16 Forsvaret

Forsvarets interesser i sjøområder er i hovedsak knyttet til følgende forhold:

• - Skyte- og øvingsfelt
• - Forbudsområder
• - Installasjoner og teknisk infrastruktur
• - Hensyn knyttet til farleder
• - Hensyn knyttet til øving på særskilte objekter eller i særskilte områder utenfor etablerte øvingsområder

Forsvarets arealbruk skal tas hensyn til i planer og følge reglene i plan- og bygningsloven Unntaket er saker som faller inn under bestemmelsene i pbl. § 20-7, og hvor tiltaket er unntatt fra pbl. kapittel 20-25. Pbl § 20-8 kan også komme til anvendelse ved ivaretagelse av Forsvarets interesser i sjø, jf. sikkerhetslovens bestemmelse om skjermingsverdige byggverk og objekter.

Forsvarets arealbruksinteresser både på land og i sjø ivaretas i høringssaker av Forsvarsbygg etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet.

Forsvarets interesser i sjøområdene, skal så langt det ikke utfordrer sikkerhetsgradert informasjon, synliggjøres i kommunale og fylkeskommunale arealplaner. Ivaretagelsen av Forsvarets arealbruksinteresser kan skje enten gjennom fastsetting av arealformålet forsvaret eventuelt underformål skytefelt/øvingsområde, bruk av hensynssone faresone – militær virksomhet eller kombinasjoner av disse.

Skyte- og øvingsfelt på sjø vil i de fleste tilfeller kunne ivaretas i arealplaner gjennom sone for militær virksomhet. Slike felt utgjør faresoner med tidsavgrenset aktivitet som ofte gjør det mulig å kombinere med ferdsel, fiske, farled og friluftsliv, mens etablering av faste anlegg som eksempelvis akvakulturanlegg, vil kunne være uforenlig med Forsvarets bruk av skytefeltene. Bestemmelsene til faresonen må derfor utformes slik at konflikt med annen arealbruk avverges. Forsvarets virksomhet i et skyte- og øvingsfelt vil, når skyteøvelser pågår, ekskludere annen ferdsel innenfor området. Praktisk sett vil sikkerheten ved gjennomføring av øvelser, ivaretas gjennom faste rutiner for varsling av sjøfarende og lufttrafikk.

Forbudsområder i sjøområder vil være hjemlet i forskrift om militære forbudsområderinnen Sjøforsvaret i medhold av sikkerhetsloven. Forbudsområdene skal ivareta Forsvarets rett til å forby ferdsel innenfor de gjeldende områdene, og må følgelig også hindre etablering av faste sivile installasjoner. Forbudsområdene er stedfestet med geografiske koordinater i forskriftsteksten. Forbudsområdene skal i kommunale arealplaner angis med sone for båndlegging etter andre lover, alternativt med arealformål Forsvaret,med tilhørende bestemmelser.

Funksjon og lokalisering av militære installasjoner og teknisk infrastruktur på havbunnen vil kunne være sikkerhetsgradert informasjon, og skal da ikke framkomme i offentlige arealplaner. Installasjoner vil imidlertid kunne ligge i tilknytning til arealer som framkommer som områder for Forsvaret, og vil kunne ligge til grunn for de bestemmelsene som må knyttes til arealbruksformålet eller faresonen.

Hensynet knyttet til farleder skal ivaretas av Kystverket i planleggingen. I konkrete saker om tillatelser i farvannet, jf. havne- og farvannslovens bestemmelser, vil forsvars- og beredskapsinteresser vurderes av Kystverket. Tiltak som kan påvirke forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet skal, uavhengig av plassering, alltid behandles av Kystverket, jf. havne- og farvannsloven § 14 første ledd

Hensynet knyttet til øving på særskilte objekter, eller i særskilte områder utenfor etablerte øvingsområder, vil sjelden være gjenstand for egen arealbruksavklaring i planer etter plan- og bygningsloven

Det kan imidlertid i forbindelse med klarlegging av bestemmelser til verneplaner etter naturmangfoldloven, være riktig å tydeliggjøre Forsvarets behov for tilstedeværelse og beredskapsmessige øvelser, der verneområdene omfatter arealer som har operativ betydning.

Figur 6.33 Eksempel på hvordan øvingsområdet for forsvaret kan fremstilles i kommuneplanens arealdel som faresone