Programkategori 00.10 Det kongelige hus

Utgifter under programkategori 00.10 fordelt på kapitler

Allmenn omtale

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for bevilgningene til Kongehuset. I tillegg til bevilgningene under kap. 1 H.M. Kongen og H.M. Dronningen og kap. 2 H.K.H. Kronprinsen og H.K.H. Kronprinsessen, blir følgende midler foreslått til kongelige formål i 2012:

Programkategori 01.00 Administrasjon mv.

Utgifter under programkategori 01.00 fordelt på kapitler

Programkategorien omfatter driftsbevilgningen til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, tidsavgrensede fornyingsprosjekter og departementets utgifter til forskning. I tillegg omfatter programkategorien tilskudd til kompetanseutvikling og midler til opplæring og utvikling av tillitsvalgte.

Programkategori 01.10 Fylkesmannsembetene

Utgifter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.10 fordelt på kapitler

Innledning

Regjeringen ønsker en sterk offentlig sektor som fremmer demokrati og rettssikkerhet og står for faglig integritet og effektivitet. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et samordnings- og koordineringsansvar i arbeidet med å forbedre og utvikle offentlig sektor. I dette ligger også et ansvar for å sørge for at innretningen av regional stat og styringssystemet knyttet til denne delen av statlig forvaltning er tilpasset Stortingets behov for gjennomføring av nasjonal politikk. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et særlig ansvar for fylkesmannsembetene i denne sammenheng.

Fylkesmannsembetene er regionale statlige forvaltningsorganer. Embetene utgjør et viktig bindeledd mellom den sentrale statsforvaltningen og kommunene. Et særtrekk ved embetene er at de utfører fagoppgaver for flere departementer (12) og direktorater/tilsyn (9), samtidig som de har et ansvar for samordning av statlig aktivitet i fylket.

Hvert departement er faglig overordnet embetene på det aktuelle fagområdet. Ansvaret for fylkesmannens virksomhet er dermed delt mellom flere statsråder. Fagoppgavene som embetene utfører, er nærmere omtalt i fagproposisjonene til de respektive departementene.

Som administrativt overordnet fylkesmannsembetene har Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet et særlig ansvar for å legge til rette for god og helhetlig styring av embetene. Departementet er spesielt opptatt av at fornyingsperspektivet inngår i alle deler av fylkesmannens virksomhet, i samsvar med regjeringens politikk for utvikling av en effektiv og brukerrettet oppgaveløsning i offentlig forvaltning. Å sikre god drift og bidra til fornying av administrative styringssystemer, som understøtter fylkesmennenes arbeid og fagdepartementenes behov for styring, er et viktig fokusområde for departementet.

Kilde: Fylkesmannsembetene. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets andel er i hovedsak de administrative årsverkene: lønn til fylkesmannen, assisterende fylkesmann samt administrasjonsavdeling (arkiv, personal, økonomi). Utgifter til husleie, IKT, kontor, reiser m.m. er fellesutgifter som er fordelt likt på alle departementer etter deres relative størrelse. I kategorien «andre» inngår Samferdselsdepartementet, Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet.

Roller og funksjoner for fylkesmannen

Sektorrollen

Det er det enkelte departement eller direktorat som legger regionale arbeidsoppgaver til fylkesmennene, og disse fagmyndighetene har direkte instruksjonsmyndighet overfor embetene på sitt ansvarsområde. Fylkesmannens handlingsgrunnlag kommer til uttrykk i særlovgivning, tildelingsbrev, embetsoppdrag, og gjennom øvrige politiske signaler. Fylkesmannen utøver i dag sektormyndighet innenfor helse- og omsorgstjenester, sosialtjenester, barnevern, barnehager, utdanning, landbruk, miljøvern, samfunnssikkerhet og beredskap.

Som sektormyndighet skal fylkesmannen gjennom tilsyn, veiledning og dialog med kommunene og fylkeskommunen medvirke til å iverksette nasjonal politikk. Rapportering tilbake til sentralt nivå om kommunenes og sektorenes oppfølging av statlige mål og interesser, samt hvordan statlig styring virker, er en viktig oppgave for fylkesmannen.

Samordningsrolle

I henhold til Instruks for fylkesmenn skal fylkesmannen bidra til å samordne, forenkle og effektivisere den statlige virksomhet i fylket.

Det generelle ansvaret for samordning og samspill i offentlig sektor omfatter både oppgaver som ligger innenfor og utenfor fylkesmannsorganisasjonen. I kommunelovens kap. 10 A har fylkesmannen fått en lovfestet rolle som samordner av statlig tilsynsvirksomhet som retter seg mot kommunene. Fylkesmannen må også se til at den fagbaserte styringen av kommunene ikke blir sterkere enn det er hjemmel for i lovgivningen eller i politiske vedtak og retningslinjer gitt av Storting og regjering.

Rollen som rettssikkerhetsinstans

Ivaretakelse av rollen som rettssikkerhetsinstans er grunnleggende for ivaretakelse av fylkesmannens oppgaver og står sentralt i håndteringen av kommunikasjonen med omverdenen. Det er viktig at tilstrekkelige rettssikkerhetshensyn bygges inn i alle forvaltningsoppgaver fylkesmannen utfører.

Tilsynsoppgavene og klagebehandlingen fylkesmannen utfører på statens vegne overfor kommuneforvaltningen utgjør likevel hovedelementene i fylkesmannens rettssikkerhetsrolle.

Veiledningsrollen og informasjonsknutepunkt mellom sentral stat og kommunene

Fylkesmannen ivaretar rollen som veileder overfor kommunene, og representerer et informasjonsknutepunkt mellom sentral stat og kommunene. I dette ligger også det å være et talerør for sitt fylke overfor staten.

Gjennom oppfølging, veiledning og kompetanseheving bidrar fylkesmannen til at kommunene opprettholder god forvaltningspraksis i sin saksbehandling. Gjennom kommunedialogen og nettverkssamarbeid skal fylkesmannen bidra til at kommunene har tilstrekkelig kompetanse og kvalitet til å gjennomføre nasjonal politikk.

Utfordringer og utviklingstrekk

Regjeringen mener det er viktig å holde fast ved fylkesmannen som et sentralt bindeledd mellom stat og kommune. Dette for å samordne og formidle statlig politikk overfor kommunene, og for å bidra til å sikre grunnleggende rettssikkerhetshensyn for innbyggerne og næringslivet. Fylkesmannen har gjennom sin brede sektorkompetanse og kunnskap om regionale og lokale forhold en viktig funksjon knyttet til å formidle hvordan nasjonal politikk virker lokalt og regionalt. Det vises for øvrig til St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional fremtid og St.meld. nr. 19 (2008–2009) Ei forvaltning for demokrati og fellesskap.

Det er viktig at man ved jevne mellomrom stiller spørsmål om hvordan fylkesmannsordningen best bør organiseres for å sikre gode offentlige tjenester, for å sikre effektiv nasjonal styring der dette er nødvendig, og for å sikre og understøtte prinsippene om lokalt og regionalt folkestyre. Flere trekk ved utviklingen gir grunn til refleksjon og drøfting av fylkesmannsrollen. Mange av de statlige kontroll- og godkjenningsordningene overfor kommunene er avviklet med begrunnelse i et ønske om i større grad av lokalt selvstyre. I tillegg benevnes stat og kommune i økende grad som likeverdige parter. Styringsrelasjonene preges i større grad av partnerskap og samhandling. Så vel konsultasjonsordningen og avtalesystemet med KS, den felles NAV-forvaltningen og viktige elementer i samhandlingsreformen bærer preg av denne tenkningen. Et stort antall sektorreformer har funnet sted i de senere år. Det vises til fremveksten av fagdirektorater og tilsyn på det sentrale nivå, samtidig som det er gjennomført betydelige organisatoriske og inndelingsmessige endringer i den regionale statsforvaltningen.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil sammen med berørte sektordepartementer følge opp tilpasningen av fylkesmannsrollen i lys av de utviklingstrekk som er skissert ovenfor. Departementet vil også se nærmere på om fylkesmannens samordningsmandat omfatter riktige virkemidler. Departementet vil videre ta initiativ til en gjennomgang av styringsdialogen og styringsdokumenter knyttet til embetene, blant annet med sikte på å bidra til økt fokus på fylkesmannens helhetlige virksomhet og kommunesektorens behov og utfordringer.

Mål, strategier og prioriteringer

I det følgende presenteres sentrale mål, strategier og prioriteringer fylkesmannsembetene står overfor i 2012. Omtalen er av overordnet karakter. For ytterligere omtale og presiseringer av oppdrag til embetene vises det til de enkelte fagproposisjonene.

Fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor

Regjeringen er opptatt av fornying, utvikling og omstilling i offentlig sektor og ønsker en effektiv og brukerrettet oppgaveløsning i offentlig forvaltning. Gjennom veiledning, samordning og tildeling av skjønnsmidler bidrar fylkesmannen til økt kompetanse og bevissthet om ovennevnte i kommunesektoren.

Det er et overordnet nasjonalt mål at kommunene utvikler en bærekraftig og fornuftig økonomiforvaltning. Fylkesmannen skal veilede og formidle kunnskap om regelverk på økonomi, planlegging og rapportering til kommunene. Kommuner i register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK) og kommuner med store innsparingskrav skal følges opp spesielt.

Regjeringen har bestemt at det skal gjennomføres endringer i organiseringen av den offentlige forvaltningen av reindriften. Det tas sikte på å forenkle forvaltningsstrukturen ved å avvikle områdestyrene og overføre områdekontorene til fylkesmannen. Den sentrale forvaltningen videreføres med lokalisering i Alta og får benevnelsen Statens reindriftsforvaltning. Reindriftstyret videreføres som i dag. Det faglige ansvaret for reindriftsforvaltningen vil fremdeles ligge under Landbruks- og matdepartementet. Det tas sikte på å gjennomføre endringene i forvaltningen av reindriften i løpet av 2012. Landbruks- og matdepartementet har invitert Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund til konsultasjoner om saken.

Velferd, helse og personlig tjenesteyting

Fylkesmannen skal bidra til å gjennomføre nasjonal politikk i helse-, omsorgs- og sosialsektoren regionalt, samt iverksette sektorpolitikken gjennom kommunene. Fylkesmannen skal drive rådgivning mot sentrale myndigheter, kommunene, fylkeskommunene, helseforetakene, frivillige organisasjoner og befolkningen, og har oppgaver knyttet til kvalitetsutvikling og prioritering i helse- og omsorgstjenesten.

Ved bruk av tilsyn, klagesaksbehandling og veiledning bidrar fylkesmannen til at innbyggerne får de tjenestene som de i henhold til lov og forskrifter har krav på.

Gjennom Stortingets vedtak om ny lov om vergemål 11. mars 2010, får fylkesmennene en ny rolle. Fra tidligere å ha hatt tilsyns- og klageansvaret i forhold til de kommunale overformynderiene, blir fylkesmennene etter den nye loven selv lokal vergemålsmyndighet med direkte ansvar for forvaltning av rundt 50 000 løpende vergemål og tilnærmet et tilsvarende antall verger. Etableringen av en ny, helhetlig, effektiv og serviceorientert forvaltning innenfor vergemålsområdet skal styrke rettsikkerheten for dem som ikke kan ivareta egne interesser.

Sentrale målsettinger i den nye loven er styrket rettssikkerhet for de som ikke kan ivareta egne interesser samt etableringen av en ny, helhetlig, effektiv og serviceorientert forvaltning innenfor vergemålsområdet.

Gjennomføring av vergemålsreformen krever et omfattende planleggings- og forberedelsesarbeid som ble startet opp i 2011 og som videreføres i 2012. Regjeringen tar sikte på ikrafttredelse av ny lov 1. juli 2013. Regjeringen ønsker at den nye vergemålsforvaltningen skal realiseres med vekt på digitalt førstevalg og som et utstillingsvindu for en moderne e-forvaltning.

Gjennom samhandlingsreformen, som gradvis innføres fra 1. januar 2012, søker regjeringen å imøtekomme fremtidens helseutfordringer. Reformens hovedmål er å fremme helse og forebygge sykdom slik at færre trenger helsetjenester. Samtidig skal den enkelte pasient og bruker få bedre tjenester der de bor og tjenestene skal være bedre koordinert. Kommunens plikter samles i ny folkehelselov og ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Fylkesmannen etableres som felles klage- og tilsynsinstans på helse- og omsorgsområdet. Helsetilsynet i fylket vil fra 1. januar 2012 integreres på lik linje med andre fagområder i fylkesmannsembetet. Kommuner og sykehus plikter å formalisere samarbeidet gjennom samarbeidsavtaler, og kvalitet på tjenester skal måles bedre. Fylkesmannen vil ha en sentral rolle i å bistå kommuner og spesialisthelsetjeneste i gjennomføring av reformen gjennom informasjon om nytt lovverk, råd og veiledning. Som tidligere vil en viktig oppgave for fylkesmannen være å bidra til nødvendig samarbeid mellom kommuner og helseforetak.

Fylkesmannen viderefører i 2012 den fireårige satsingen på tilsyn med tjenester til eldre. Innsatsen i 2012 vil bli rettet mot oppsummering og spredning av funn fra tilsynet med kommune- og spesialisthelsetjenestene i 2010–2011, videreføring av tiltak støttet av tilskuddsmidler fra Helse- og omsorgsdepartementet og lokale/regionale gjennomgåelser av klage- og tilsynssaker vedrørende eldre.

Fylkemannen vil gjennomføre landsomfattende tilsyn med kreftbehandling i 2012, med særlig vekt på håndtering og vurdering av henvisninger. Innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten tas det sikte på å gjennomføre landsomfattende tilsyn med kommunal legevakt.

Ved behandling av klager på vedtak om sosiale tjenester, medregnet stønad til livsopphold (sosialhjelp) og kvalifiseringsstønad, skal fylkesmannen bidra til å sikre at innbyggerne får forsvarlige tjenester og ytelser i samsvar med lov og forskrift. Fylkesmennene viderefører i 2012 tilsyn med kommunenes tildeling av kvalifiseringsprogram. Kvalifiseringsprogrammet er fra 2011 flyttet fra øremerket tilskudd til den kommunale rammen. Fylkesmannen hadde i 2011, og vil også i 2012 ha et særlig ansvar for å følge den videre implementeringen av programmet.

Fylkesmannen bidrar til utvikling, kompetanse og kvalitet i sosialtjenesten og legger til rette for boligsosialt arbeid, veiledning i personlig økonomi og andre oppgaver i kommunene knyttet til innsatsen mot fattigdom.

Utfordringene for omsorgstjenesten er først og fremst knyttet til nye brukergrupper og sterk vekst i yngre brukere med nedsatt funksjonsevne, behovsvekst som følge av et økende antall eldre og knapphet på omsorgsytere. Omsorgsplan 2015 er regjeringens handlingsplan for å sikre at samfunnet er rustet til å møte disse utfordringene. Omsorgsplan 2015 løfter fram fire store prosjekter: 12 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten, 12 000 heldøgns omsorgsplasser, Demensplan 2015 og Kompetanseløftet 2015. Fylkesmannen skal, i samarbeid med bl.a. KS og Husbanken, sørge for at alle tiltakene og delplanene i Omsorgsplan 2015 blir fulgt opp som en helhetlig plan. Fylkesmannen er sentral i arbeidet med å utvikle både institusjonstjenestene og hjemmetjenester for å møte de ulike brukergruppenes behov, og se mulighetene som ligger i sektorovergripende tiltak.

Gjennom dialog og formidling av kunnskap til kommunene skal fylkesmannen følge opp regjeringens satsing på å styrke det lokale folkehelsearbeidet. Fylkesmannen skal medvirke til å bygge opp systemer som kan gi nødvendig oversikt over helsetilstanden i kommunene, tiltak som sikrer at det forebyggende helsearbeidet forankres i ordinære plan- og styringssystem samt i arbeidet for å motvirke sosiale forskjeller i befolkningen. Fylkesmannen skal både som myndighetsorgan, herunder tilsynsmyndighet og planmyndighet, som fagorgan, og som iverksetterorgan bidra til at ny folkehelselov implementeres. Som fagorgan skal fylkesmannen være pådriver for et kunnskapsbasert folkehelsearbeid på regionalt og lokalt nivå, som formidling av normer og standarder for godt folkehelsearbeid. Fylkesmannen skal ivareta folkehensyn innenfor alle områder fylkesmannen har myndighet, herunder i sin rolle med å samordne de statlige styringssignalene ovenfor kommuner.

Fylkesmannen har en viktig pådriverrolle overfor regionale aktører både innen rusfeltet og psykisk helse. Ved å følge opp intensjoner, tiltak og arbeidsmåter skissert i opptrappingsplaner på fagområdene, bidrar embetene til å forbedre kvalitet og kompetanse i kommunenes arbeid mot målgruppene. Det er et mål at fylkesmannens arbeid innen psykisk helse, rus og NAV ses i sammenheng.

Fylkesmennene har de senere år hatt en betydelig vekst i antall søknader om dispensasjon fra førerkortforskriftens helsekrav, samt meldinger om helsesvikt i forhold til forskriften. Fylkesmennene har fortsatt krav om å behandle slike saker innen seks uker. Økningen i antall saker gjør at embetene skjønnsmessig må prioritere innenfor oppgaveporteføljen på helseområdet for å oppnå resultatkravet.

Oppvekst, barnehager, utdanning og likestilling

Barn og unges oppvekst og levekår har stor innvirkning på deres fysiske, psykiske og sosiale utvikling og helse. Fylkesmannen skal gi råd til og motivere kommunene til samarbeid mellom tjenester og ulike institusjoner som arbeider for og med barn og unge og deres familier. Dette gjelder blant annet helsestasjoner, skolehelsetjenesten, barnehager, skoler, barnevern, NAV-kontor og ulike frivillige organisasjoner.

Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp til rett tid. Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunene utfører de oppgaver de er pålagt etter barnevernloven. Fylkesmannen skal rettlede og følge opp kommunene og bidra til nytenkning, organisasjonsutvikling og kompetanseutvikling i barnevernet.

Fylkesmannen skal føre individ- og systemrettet tilsyn med barn i institusjoner etter barnevernloven. Tilsynet skal gjennomføres på et tidspunkt der det er sannsynlig at barna er til stede på institusjonen.

Fylkesmannen skal føre tilsyn med sentere for foreldre og barn og med at kommunene oppfyller pliktene som de er pålagt etter lov om kommunale krisesentertilbud (krisesenterloven). Oppgaven med å føre tilsyn med omsorgssentrene for enslige mindreårige asylsøkere skal videreføres i de aktuelle fylkesmannsembetene i 2012.

Fylkesmannen skal arbeide aktivt og målrettet for å fremme likestilling og motvirke diskriminering knyttet til kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne og seksuell orientering gjennom å påvirke og rettlede kommunene på alle politikkområder, samt internt i egen organisasjon. Fylkesmannen skal forvalte tilskudd til norskopplæring og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Gjennom kontakt med kommunene skal fylkesmannen bidra til rask bosetting av flyktninger. Regjeringen har vedtatt å iverksette fylkesmannstilsyn med ordningene i introduksjonsloven. Statlig tilsyn og kommunal internkontroll vil medvirke til bedre kvalitet og opplæring i samsvar med loven. De første tilsynene vil gjennomføres i løpet av 2012.

Det er et overordnet nasjonalt mål å sikre likeverdig og høy kvalitet i alle barnehager. Fylkesmannen skal bidra til høy og likeverdig kvalitet i alle barnehager gjennom oppfølging av barnehageloven med rammeplan for barnehagens oppgaver og innhold og igangsetting av tiltak for økt kvalitet i barnehagesektoren, som kompetanseutvikling, rekruttering og likestilling. Fylkesmannen skal i 2012 prioritere tilsyn av kommunen som barnehagemyndighet med særlig fokus på forskrift om likeverdig behandling ved tildeling av offentlig tilskudd til ikke-kommunale barnehager og retten til barnehageplass.

Det er et overordnet mål at fylkesmannens arbeid med tilsyn, informasjon og veiledning skal øke graden av regelverksetterlevelse innenfor utdanningssektoren og dermed bidra til at nasjonale målsettinger for grunnopplæringen nås.

Hovedoppgaven for fylkesmannsembetene på utdanningsområdet er tilsyn. I skoleåret 2011–2012 skal embetene i tillegg til de prioriterte tilsynsområdene følge opp resultatene fra gjennomførte tilsyn med elevenes psykososiale miljø og sørge for lukking av avvik. Embetene skal også i 2012 videreføre felles nasjonalt tilsyn med samme tematikk, i et nedjustert omfang.

Arealdisponering, byggesaker og universell utforming

Planlegging etter plan- og bygningsloven er et viktig redskap for å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling og areal- og ressursforvaltning. Nasjonale forventninger til den regionale og kommunale planleggingen, jf. Kgl.res. av 24. juni 2011, gir viktige føringer for planleggingen etter plan- og bygningsloven. Forventningene er ment å gi økt forutsigbarhet for fylkesmannens medvirkning i planleggingen og må sees i sammenheng med stortingsmeldinger, statlige planretningslinjer, statlige planbestemmelser og andre forskrifter.

Regjeringens handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet gjelder for perioden 2009–2013. Fylkesmannen skal integrere universell utforming som strategi i egen virksomhet og rettlede kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder.

Fylkesmannen skal sikre at nasjonale og regionale mål blir ivaretatt, være en pådriver for at planarbeid innenfor prioriterte tema igangsettes, samt synliggjøre kommunenes handlingsrom innen plan og miljøområdet. I den løpende dialogen og veiledningen av kommunene skal fylkesmannen ha spesiell oppmerksomhet på om kommunene har oppdaterte kommuneplaner med både samfunnsdel og arealdel.

Sikring av jordbruksarealer og landbrukets kulturlandskap er høyt prioritert i den nasjonale miljø- og landbrukspolitikken. Fylkesmannen skal følge opp de nasjonale føringene for jordvern og bidra til at arealpolitikk settes på den politiske dagsorden i kommunene. Fylkesmannen skal medvirke til at kommunene har en styrket og samlet strategi for å ivareta viktige kulturlandskap og sikre vern om dyrket og dyrkbar jord gjennom veiledning og kommunikasjon. I forvaltningen av de 22 utvalgte kulturlandskapene i jordbruket skal fylkesmannen bidra til å styrke lokal næringsutvikling knyttet til disse områdene.

Planlegging etter plan- og bygningsloven skal ivareta hensynet til samfunnssikkerhet og gi grunnlag for å forebygge risiko for skade og tap av liv, helse, viktig infrastruktur og samfunnsviktige funksjoner. I dette arbeidet er fylkesmannens viktigste oppgave å medvirke til at kommuner og fylkeskommuner får oversikt og kunnskap for å unngå arealdisponering som skaper ny eller økt risiko og sårbarhet.

For å nå klimamålene skal fylkesmannen følge opp vedtatte klima- og energiplaner gjennom den ordinære planleggingen etter plan- og bygningsloven. Beslutninger om lokalisering og utforming av næring, boliger og infrastruktur, påvirker energibruk og utslipp fra transport og stasjonær sektor i lang tid framover. For å bidra til og forebygge naturhendelser der det kan være fare for liv, helse og materielle verdier, skal klimatilpasningstiltak vurderes i planleggingen på alle forvaltningsnivåer. Fylkesmannen har en viktig rolle som pådriver for å sikre at planleggingen ivaretar denne type utfordringer på en god og helhetlig måte.

Fylkesmannen skal legge til rette for verdiskaping, næringsutvikling, gode boliger og bomiljø, og gode oppvekst- og levekår i alle deler av landet. Samordnet areal- og transportplanlegging skal følges opp med vekt på at offentlige virksomheter, bedrifter og boligbebyggelse lokaliseres ut i fra et helhetlig bærekraftig perspektiv. De nasjonale målene for bygningspolitikken skal ivaretas og formidles. Fylkesmannen skal arbeide for god kvalitet i det bygde miljø ut fra hensynet til klimautfordringer og nye energikrav, samt prinsippet om universell utforming.

Norges natur- og kulturlandskap er en viktig ressurs for regional utvikling. Fylkesmannen skal derfor bidra til at natur- og kulturressursene danner grunnlag for friluftsliv og næringsmessig utvikling uten at miljø- og kulturverdiene påvirkes negativt. Som det eneste landet i Europa har Norge fjellområder med villrein, og det utarbeides nå regionale planer for en helhetlig og langsiktig forvaltning av fjellområdene som er spesielt viktig for villreinens framtid i Norge. Fylkesmannen har en rolle som pådriver for å sikre at planleggingen ivaretar disse hensynene og som pådriver for at de regionale planene følges opp.

Strandsonen er i deler av landet utsatt for et sterkt utbyggingspress. Alle skal ha tilgang til sjøen, og allmenne interesser skal gis fortrinn i 100-metersbeltet. Viktig natur, kulturmiljø og landskap skal bevares. Regjeringen har vedtatt statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen som tar hensyn til de ulike forholdene langs kysten. Kommunene skal fortsette med en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og i fjellområdene.

Fylkesmannen har en oppgave i å se til at kommunene tar vare på landskapet og sikrer miljøverdiene i vassdragsnaturen. Ved behandling av plansaker bidrar fylkesmannen til at kommunene tar hensyn til truede naturtyper og truede og sårbare arter.

Landbruksbasert forvaltning og næringsutvikling, naturressursforvaltning og miljøvern

Det er et mål å styrke næringsutviklingen i landbruket, blant annet ved at fylkesmannen sammen med kommuner og det regionale partnerskapet bidrar til å styrke verdiskapingen og innovasjonsevnen i alle deler av næringen og legger til rette for å utnytte bredden av landbrukets ressurser. Fylkesmannen skal bidra til å synliggjøre regionale og lokale fortrinn og potensial for å sikre det økonomiske grunnlaget i ulike produksjoner, bidra til at forbrukerdimensjonen ivaretas og finne synergi mellom verdikjeder i landbruket og andre sektorer. Det skal støttes opp under aktiviteter knyttet til regional matkultur, kunnskapsoppbygging om mat, matproduksjon og helse, spesielt rettet mot barn og unge. Det er viktig å få til et godt samspill mellom næringsliv, forskning og forvaltning gjennom målrettede tiltak.

Fylkesmannen skal føre kontroll med kommunenes forvaltning av økonomiske og juridiske virkemidler i landbruket. Det skal legges vekt på rettmessige reaksjoner og sanksjoner dersom det avdekkes avvik ved kontroll, samt å synliggjøre forbedringspunkter i forvaltning og saksbehandling.

Det er regjeringens mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Fylkesmannen skal bidra til satsningen blant annet ved å styrke produsentnettverk, utvikle og følge opp tiltak i de fylkesvise handlingsplanene. Fylkesmennene i økologiske foregangsfylker er gitt særskilt ansvar innenfor et utviklingsområde for økologisk produksjon og forbruk, og skal legge vekt på å fremskaffe og formidle kunnskap om sine innsatsområder.

Inn på tunet tilbyr tilrettelagte tjenester på gårdsbruk til skole-, helse- og sosialsektoren. Fylkesmannen skal bidra til at kommunene forankrer Inn på tunet-tilbudet i sitt plan- og strategiarbeid, og å finne gode samarbeidsformer og modeller i tjenesteutviklingen på tvers av sektorgrenser. Fylkesmannen har en sentral rolle innenfor mange av tjenesteområdene for Inn på tunet, både som veileder, klageinstans, tilsynsmyndighet og tilrettelegger for tjeneste- og næringsutvikling.

Fylkesmannen skal bidra til gjennomføring av vedtatt rovviltpolitikk i tråd med stortingspartienes rovviltforlik i 2011. Fylkesmannen skal samordne landbrukspolitiske og miljøpolitiske virkemidler og koordinere samarbeid med berørte etater for å redusere konflikt mellom beiteinteresser og vern av rovvilt. Fylkesmannen skal også følge opp vedtatt forvaltningsplan for rovvilt i regionen og føringer vedtatt i rovviltnemndene. Oppfølging foretas med forvaltningsmessige vedtak om tiltak rettet mot rovvilt, og om forebyggende tiltak mot rovviltskader på beitedyr. I tråd med rovviltforliket vil fylkesmannen bistå aktuelle kommuner med oppbygging av kompetanse for håndheving av rovviltspørsmål.

Landbruks- og matdepartementets miljøstrategi 2008–2015, nasjonale og regionale miljøprogram og fylkesvise midler til informasjons- og utviklingstiltak på miljøområdet skal bidra til å sikre miljøhensyn ved næringsvirksomhet og synliggjøre de positive miljøbidragene fra landbruket. I løpet av 2012 skal fylkesmannen revidere regionale miljøprogram.

For å nå regjeringens mål om bærekraftig forvaltning, økt verdiskaping og miljø- og energigevinster gjennom bedre utnyttelse av skogressursene, skal fylkesmannen være en pådriver for styrket aktivitet i skogbruket, økt bruk av trevirke og treprodukter og biomasse til bioenergi. Fylkesmannen skal arbeide for å styrke langsiktige investeringer knyttet til oppbygging og skjøtsel av ny skog, med hensyn til skogproduksjon og framtidig verdiskaping.

På partsmøte under Konvensjonen om biologisk mangfold i oktober 2010 ble det vedtatt et nytt globalt hovedmål og 20 delmål for sikring av jordas naturmangfold. Hovedmålet er å stanse tapet av naturmangfold for å sikre at økosystemene innen 2020 er velfungerende og leverer nødvendige økosystemtjenester for mennesker.

En stor del av den statlige miljøforvaltningen er lagt til fylkesmannen, og embetenes arbeid på miljøområdet er en forutsetning for å gjennomføre regjeringens miljøpolitikk og bidra til å følge opp de nye globale målene. De prioriterte oppgavene for fylkesmannen på miljøområdet er arbeidet for å sikre og forvalte truede og spesielt verdifulle naturtyper, ta vare på truede og sårbare arter, herunder villaks og rovvilt og bekjempe fremmede organismer. Embetene har det miljøfaglige ansvaret for vannforvaltning og skal gjennomføre arbeid innenfor klimaområdet, konsesjonsbehandling og føre tilsyn med ulike virksomheter på forurensingsområdet og påse opprydding i gammel forurensning.

Det er regjeringens mål at arter som finnes naturlig skal sikres i levedyktige bestander, og at variasjonen av naturtyper skal ivaretas innenfor sitt naturlige utbredelsesområde og med det mangfoldet av arter og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Det arbeidet som fylkesmannen gjør er viktig for gjennomføring av skogvernet og gjennomføring av marin verneplan. Etter at nasjonalparkplanen og de fylkesvise verneplanene i det alt vesentlige nå er gjennomført, skal fylkesmannens fokus i 2012 dreies mot å ta vare på verneverdiene i de vernede områdene. Dette skal blant annet skje gjennom bedre forvaltning og skjøtsel i de verneområdene hvor fylkesmannen er forvaltningsmyndighet, samt ved å følge med på at forvaltningen i verneområder som nå forvaltes av nasjonalpark-/verneområdestyrer skjer i tråd med forutsetningene.

Mange fylkesmenn har, og vil få, oppgaver knyttet til ordningen med utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Flere embeter skal utføre arbeid med å utvikle faglig grunnlag for forskrifter for en rekke prioriterte arter etter naturmangfoldloven, samt oppfølging av handlingsplaner for prioriterte arter og andre truede arter som har fått egen handlingsplan.

Det er et mål å sikre god økologisk og kjemisk tilstand, eventuelt godt økologisk potensial i vannforekomstene innen 2021. Fylkesmannen har et overordnet og koordinerende ansvar for det miljøfaglige grunnlaget for vannforvaltningsplanene. Fylkesmannen har derfor et sentralt ansvar i karakteriserings- og risikovurderingsarbeidet. Det er en prioritert oppgave for fylkesmannen å bidra til bedre overvåking av vannressursene. I dette arbeidet vil fylkesmannen samarbeide tett med fylkeskommunen og videre bidra til samordning mellom de statlige etatene som deltar i oppfølging av vannregionplanene.

Det er regjeringens målsetting at utslipp og bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier ikke skal føre til helseskade eller skader på naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Fylkesmannen har en svært viktig rolle i dette arbeidet, blant annet gjennom tilsyn, sanksjoner og oppfølging av industrivirksomheter og avfallsanlegg. Fylkesmannens arbeid med opprydding i forurensede sediment og arbeidet med grunnforurensning og nedlagte avfallsdeponi er en viktig satsing for å nå regjeringens mål.

Samfunnssikkerhet og beredskap

Regjeringen tydeliggjør i St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet betydningen av samvirke og samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt, innenfor arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. I meldingen er det satt søkelys på fremtidens risiko-, trussel- og sårbarhetsbilde som omfatter naturhendelser og klimaendringer, pandemi, bortfall av kritisk infrastruktur, ulykker med farlige stoffer, terror og annen sikkerhetstruende aktivitet, samt utfordringer i nordområdene. Samordning og felles risikobilde har vært særlig prioritert innen samfunnssikkerhet og beredskap og har resultert i at mange direktorater, fylkesmennene og alle kommunene har et krisehåndteringsverktøy. Videre målsetting vil være å videreutvikle bruken av verktøyet for å gi et felles situasjonsbilde, felles forståelse av situasjoner som måtte oppstå, og gi fyldig bakgrunnskunnskap for beslutninger i krisehåndteringen.

For å sikre at innbyggerne varsles og bistås på en god måte ved kriser og hendelser, er kommuner og andre aktører pålagt å utarbeide oppdaterte og koordinerte beredskapsplaner. Fylkesmannen skal på ulike måter bidra til at kommuner, helseforetak og vannverk har oppdaterte og koordinerte beredskapsplaner med rutiner for å forebygge kriser, oppdage hendelser og kriser, varsling, effektiv ressursdisponering og samhandling ved kriser. Fylkesmannen skal ha oppdaterte, koordinerte og øvede beredskapsplaner og ha rutiner for varsling og rapportering om hendelser iht. overordnet nasjonal helse- og sosialberedskapsplan.

Etter innføring av kommunal beredskapsplikt 1. januar 2010, jf. lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret (Sivilbeskyttelsesloven), er fylkesmennenes tilsyn med kommunene innen samfunnssikkerhet og beredskap lovhjemlet. Beredskapsplikten vil konkretiseres nærmere gjennom forskrift om kommunal beredskapsplikt og en veileder. Forskriften vil fastsettes i løpet av 2011. For 2012 vil det være en viktig oppgave for fylkesmennene å bistå kommunene i implementeringen.

Fylkesmannen skal ha oversikt over risiko og sårbarhet, og samordne samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet i fylket. Fylkesmannen skal ivareta en rolle som pådriver og veileder mot lokale og regionale myndigheter. Fylkesmannen skal bidra til etablering av et regionalt risiko- og sårbarhetsbilde, og på bakgrunn av dette være pådriver for en areal- og samfunnsplanlegging og utbygging i fylket som ivaretar samfunnssikkerhetshensyn.

Rapport 2010

Arbeidsdepartementet

Fylkesmannen har i 2010:

• gitt veiledning og informasjon til sosialtjenesten i kommunene og NAV-kontorene

• gjennomført 84 systemrevisjoner (tilsyn) med de kommunale tjenestene i NAV-kontorene

• behandlet 3 266 klager etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

• arbeidet med oppfølging av Handlingsplan mot fattigdom

• bidratt til videreutvikling av Kvalifiseringsprogrammet i kommunene

• medvirket i gjennomføringen av NAV-reformen og støttet opp under etableringen av de siste lokale NAV-kontorene

• avholdt kurs og konferanser som det fremgår av «Kompetanseplan for NAV-kontorene 2010»

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Fylkesmannen har i 2010:

• ført tilsyn med barnevernsinstitusjonene og barnevernstjenesten i kommunene

• hatt en måloppnåelse på om lag 90 pst. ved 4 av 18 fylkesmannsembetene i forhold til lovkravene om individrettet tilsyn i institusjonene

• i ulik grad fulgt opp kravet om systemrevisjon i institusjonene

• fulgt opp enkeltkommuner som følge av fristoversittelser og utført kompetansehevende tiltak i det kommunale barnevernet etter behov

• ført tilsyn med tiltak for enslige mindreårige asylsøkere

• i ulik grad fulgt opp aktivitets- og rapporteringspliktene etter likestillings-, tilgjenglighets- og diskrimineringslovgivningen

• i ulik grad ført tilsyn med kommunenes oppfølging av pliktene til krisesentertilbud

• i ulik grad integrert universell utforming som strategi i egen virksomhet og veiledet kommunene om universell utforming på alle relevante politikkområder. Enkelte embeter har utarbeidet meget gode planer og rapporter

• behandlet søknader om separasjon og skilsmisse. Det ble innvilget 11 700 separasjoner og 10 300 skilsmisser

• ført tilsyn med familievernkontor

• informert om de økonomiske og juridiske rammevilkårene for opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere og introduksjonsordningen

• behandlet 70 klager på kommunale vedtak etter lov om norskopplæring og introduksjonsordning for nyankomne innvandrere

• gjennomført 25 statsborgerseremonier i 2010 med i alt 1 758 deltagere. 21,8 pst. av de som ble invitert til seremoni deltok. (Samlet har ca. 6 800 statsborgere deltatt på seremoniene etter oppstarten i 2007)

• gjennomført 1 088 tilsyn ved barneverninstitusjoner

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• deltatt i lederutviklingsprogram for ledergruppen, og fulgt opp med konkrete tiltak for å styrke helhetlig og samordnet ledelse i det enkelte embetet

• gjennomført og fulgt opp medarbeiderundersøkelse

• fulgt opp i eget fylke elementer fra spørreundersøkelse til rådmenn og ordførere om deres oppfatning av og erfaring med fylkesmannen

Helse- og omsorgsdepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• bistått kommunene i forberedelsene til implementeringen av Samhandlingsreformen

• medvirket i arbeidet med Omsorgsplan 2015

• medvirket til styrking av folkehelsearbeidet i fylker og kommuner gjennom bedre samordning mellom flere politikkområder, og bidratt med faglig rådgiving og veiledning på ulike nasjonale tematiske satsingsområder

• drevet rådgivning og veiledning om alkoholloven til kommunene, og behandlet klagesaker etter samme lov

• medvirket med oppgaver knyttet til Opptrappingsplanen for rusfeltet

• medvirket i arbeidet med psykisk helsefeltet gjennom veiledning til kommunene, og medvirket til god samhandling på individ- og systemnivå

• medvirket i oppfølging av tiltak i Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 overfor kommunene

• behandlet 1 104 klagesaker etter sosialtjenesteloven, mot 1 041 i 2009

• behandlet 15,5 pst. flere førerkortsaker i 2010 i forhold til 2009. Det var også en stor økning fra 2008 til 2009 (om lag 18 pst.). Det er store forskjeller i antall saker per 100 000 førerkortinnehavere mellom fylkene. I samarbeid med fylkesmennene vil Helsedirektoratet undersøke nærmere hva som ligger bak de påviste forskjellene

• gjennomført 169 tilsyn som systemrevisjoner etter sosialtjenesteloven

• gjennomført 339 systemrevisjoner med helsetjenestene

Justis- og politidepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• 15 av 18 har en oppdatert systematisk analyse over risiko og sårbarhet i fylket

• bistått kommunene i deres arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser etter plan- og bygningsloven pgf. 4-3

• behandlet nær 3 000 areal- og reguleringsplaner, blant annet for å sikre at samfunnssikkerhet ivaretas i kommuneplanleggingen

• fremmet innsigelse til 130 areal- og reguleringsplaner på bakgrunn av manglende ivaretakelse av samfunnssikkerhet i planene.

• behandlet om lag 250 klagesaker innenfor vergemålsområdet og ført tilsyn med de kommunale overformynderiene

Kommunal- og regionaldepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• stimulert kommunene i omstillings- og fornyingsarbeidet og medvirket til å skape kultur for omstilling i kommunene. Fylkesmannen har i 2010 gitt om lag 130 mill. kroner i skjønnsmidler til 489 utviklingsprosjekter. Prosjektene har vært gjennomført i enkeltkommuner og interkommunale samarbeid, og noen har omfattet utvalgte sektorer, mens andre har omfattet hele kommunen. Over halvparten av prosjektene hadde kvalitets- og tjenesteutvikling som endelig mål for prosjektet

• veiledet kommunene i økonomiforvaltning og regelverk. Fylkesmennene kontrollerte og godkjente 61 budsjett og tilhørende låneopptak for kommuner i Register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK). Embetene fulgte i 2010 spesielt opp arbeidet med kommuner i ROBEK og kommunenes oppfølging av ny finansforskrift

• godkjent 162 av 169 kommunale garantier

• veiledet kommunene om rapportering, frister og bruk av KOSTRA-data. Behandlet 4 314 klagesaker etter plan- og bygningsloven, en liten reduksjon i saksvolum fra 2009. Saksbehandlingstiden er gjennomsnittlig 3,7 måneder, en økning i forhold til 3,4 måneder i 2009

Kunnskapsdepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• vært en pådriver overfor kommunene i arbeidet med full barnehagedekning gjennom informasjons- og veiledningsarbeid og møter/samlinger med kommunene. Fylkesmennene har hatt særlig fokus på kommuner som har hatt utfordringer med å skulle oppfylle retten til barnehageplass

• medvirket i oppfølgingen av Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren (2007–2010) gjennom å forvalte statlige midler til lokale kompetansetiltak, og rettet innsatsen mot at aktørene i sektoren, både kommunale og ikke-kommunale, følger opp aktuelle satsinger for kvalitet i barnehagene. Det er utstrakt samarbeid med høyskoler og kompetansemiljøer i fylkene, hvor fylkesmannen er en viktig samarbeidspart

• vært pådriver for igangsetting av ulike tiltak og etablering av samarbeidsfora med lokale og regionale aktører med fokus på rekruttering til førskolelærerutdanningen, i henhold til Strategi for rekruttering av førskolelærere til barnehagen (2007–2011)

• informert og veiledet kommunen som barnehagemyndighet og kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere i forståelsen av barnehageloven, forskriftene og rundskrivene, inkludert informasjon om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager

• gjennomført tilsyn etter barnehagelovens pgf. 9 med systemrevisjon som metode. Det er særskilt fokusert på kommunenes tilsyn med barnehagene, kommunene som godkjenningsmyndighet og kommunenes håndtering av regelverket om pedagogisk bemanning. Det er variasjoner mellom embetene i omfanget av tilsynet, men alle embetene har arbeidet målrettet med tilsyn. Avvik blir fulgt opp

• forvaltet og ført kontroll med statlige tilskudd til barnehagene etter retningslinjene som gjelder for hver enkelt tilskuddsordning

• ført tilsyn med at skoleeierne følger lover og tilhørende regelverk på utdanningsområdet

• gjennomført felles nasjonalt tilsyn på utdanningsområdet. Det nasjonale tilsynet i 2010 kontrollerte arbeidet med elevenes psykososiale miljø. Det operative tilsynet ble gjennomført på skolene, mens påleggene ble rettet mot skoleeier. Tilnærmet alle kommuner det ble ført tilsyn med fikk pålegg om retting

• Fylkesmennene i Nordland, Troms og Finnmark har ført tilsyn med hvordan rettighetene til de samiske elevene blir ivaretatt hos ni skoleeiere. Det ble avdekket avvik hos tre av skoleeierne

• Fylkesmennene i Oslo og Akershus og Nord-Trøndelag har gjennomført tilsyn med voksnes rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring etter opplæringsloven kap. 4 A i én fylkeskommune og to kommuner. Det ble samlet sett i disse kommunene avdekket 10 avvik. Over halvparten av disse avvikene er krav som stilles til voksnes rett til spesialundervisning på grunnskolens område. Videre er det avvik knyttet til forsvarlig system for å sikre at voksnes rett til opplæring blir oppfylt og krav som stilles til bestemmelser om enkeltvedtak

• utført faste oppgaver tilknyttet nasjonale prøver, eksamen, klagebehandling og tilskuddsforvaltning. Det ble behandlet 3 801 klager knyttet til opplæringsloven og privatskoleloven, noe som er en nedgang fra 2009, da man behandlet 4 636 klager. Det er ikke entydig hva nedgangen skyldes

Landbruks- og matdepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• gitt råd og veiledning på landbruksområdet generelt, og særlig overfor kommunene gjennom kompetansetiltak og møtevirksomhet. Gjennomført dialog med rådmenn og ordførere, slik at landbrukspolitikken blir satt på dagsordenen i kommunene

• påsett at nasjonale mål og retningslinjer innen eiendomslovgivningen knyttet til landbruket blir fulgt opp av kommunene

• gjennomført forvaltningskontroll i 109 kommuner og 485 kontroller knyttet til jordbruksforetak. Noen av foretakskontrollene er gjennomført ved at data fra ulike fagsystemer er sammenholdt. Utviklingen i fylkesmannsembetenes kontrollaktiviteter viser en økning i 2010

• revidert og fulgt opp de regionale strategiene for landbruksbasert næringsutvikling. Næringsorganisasjonene og de regionale partnerskapene har deltatt i arbeidet

• stimulert til samarbeid, innovasjon og verdiskaping gjennom de fire programmene for matproduksjon, reiseliv, trebasert innovasjon og bioenergi

• fulgt opp regjeringens satsing på bærekraftig skogbruk og økt bruk av bioenergi ved å utarbeide regionale strategier for økt avvirkning og økt verdiskaping i samarbeid med næringen, kommunene og de regionale partnerskapene, og bidratt i kommunenes arbeid med klima- og energiplaner

• iverksatt regjeringens satsning på økologisk landbruk gjennom revidering av fylkesvise handlingsplaner og igangsetting av foregangsfylker innenfor ulike produksjoner

• fulgt opp regionale miljøprogram i jordbruket

• utarbeidet tiltak for å redusere forurensningen i landbruket

• medvirket til økt samordning av landbruks- og miljøpolitiske virkemidler i områder med beiting og rovvilt, blant annet ved oppfølging av rovviltnemndene

• samarbeidet med statlig forvaltning, fylkeskommuner, kommuner og annen statlig forvaltning om utviklingsprosjekter, fylkesplaner, kommuneplaner og andre strategiske næringsplaner

• arbeidet for å hindre gjengroing av kulturlandskap og nedbygging av dyrket jord gjennom dialog med kommunene og deltakelse i planprosesser

• samarbeidet med fylkeskommunene om deres nye rolle og oppgaver som regional utviklingsaktør på landbruks- og matområdet

• bidratt i fellesprosjektet for å styrke kommunene som førstelinje innen næringsutvikling

Miljøverndepartementet

Fylkesmennene har i 2010:

• arbeidet med gjennomføring av verneplaner i tilknytning til nasjonalparkplanen og utvidet skogvern, og med forvaltning av verneområdene, herunder oppfølging av ny forvaltningsordning for verneområder

• bidratt i arbeidet med opplæring og veiledning knyttet til den nye naturmangfoldloven

• bidratt i arbeidet med gjennomføring av statlig rovviltpolitikk og -forvaltning, blant annet gjennom å sikre bestander av bjørn, jerv, ulv, gaupe og kongeørn i tråd med etablerte bestandsmål i regionen, og ved å bidra til å minimere skader av rovvilt på husdyr og tamrein. Arbeidet er utført i tråd med føringer fra rovviltnemnda i den enkelte region

• bidratt i arbeidet med å utrydde lakseparasitten Gyrodactylus salaris i aktuelle fylker

• hatt en viktig rolle i utarbeiding og gjennomføring av handlingsplaner for truede arter og utvalgte naturtyper og i arbeidet med å bekjempe skadelige fremmede organismer

• arbeidet med kartlegging av naturmangfold i kommunene, blant annet fordelt tilskudd og gitt faglig veiledning med fokus på kvalitetssikring og nasjonale standarder. Fylkesmannen har oppdatert og kvalitetssikret databaser som Naturbase, Rovbase, INON, Vanninfo og Hjorteviltregisteret

• formidlet og behandlet nasjonal miljøpolitikk i forhold til sektormyndigheter og kommuner, og bidratt til samordning av statlige interesser i behandling av kommunale og fylkeskommunale planer

• i tråd med regjeringens politikk ført en streng praksis ved behandling av plansaker i strandsonen og fjellområder

• hatt fokus på universell utforming i tilknytning til planlegging, og veiledet kommunene om dette i arbeidet med kommuneplaner og reguleringsplaner

• ivaretatt rollen som forurensningsmyndighet, både mot næringsliv og kommunale virksomheter

• under vannforskriften koordinert det miljøfaglige arbeidet med karakterisering og klassifisering, og deltatt i det tverrsektorielle arbeidet i vannregion- og vannområdeutvalgene

• fortsatt arbeidet med å gjennomføre tiltaksplaner for forurensede sedimenter i de prioriterte fjordområdene og gjennomføre opprydding ved hundre utvalgte skipsverftlokaliteter

• arbeidet med å hente inn og kvalitetssikre miljødata og formidle miljøtilstand og utvikling på blant annet egne nettsteder, Miljøstatus.no i eget fylke og nettstedet norskeutslipp.no

• styrket arbeidet med klimaspørsmål i eget fylke og formidlet statlige forventninger til kommunene, formidlet klimainformasjon på eget nettsted og samordnet de regionale aktørenes arbeid på området

• gjennomført nasjonale tilsynsaksjoner og risikobasert tilsyn hos andre virksomheter

Programkategori 01.20 Fellestjenester i regjeringskvartalet m.m.

Utgifter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.20 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et overordnet ansvar for de administrative fellestjenestene i departementsfellesskapet.

De administrative fellestjenestene spenner over et bredt felt, blant annet vakt og sikkerhet, kontortjenester, IKT og informasjonsforvaltning. Utførelsen av de administrative tjenestene foretas i all hovedsak av Departementenes servicesenter.

Felles administrative støttefunksjoner har stordriftsfordeler, blant annet ved bruk av standardiserte løsninger. Dette bidrar til kostnadseffektive tjenester for departementene og avlaster departementene slik at de i større grad kan konsentrere seg om primæroppgavene. I tillegg understøtter fellestjenestene samhandlingen på tvers av departementsområdene.

Flere av bygningene i regjeringskvartalet ble sterkt skadet i terroranslaget 22. juli. Dette vil påvirke utførelsen av de felles administrative støttefunksjonene i 2012.

Utfordringer og utviklingstrekk

Etter terroranslaget 22. juli har Departementenes servicesenter primært hatt hovedfokus på å gjenopprette funksjonelle tjenester for vakthold og sikring, IKT og normal kontordrift i departementsfellesskapet. Dette vil naturlig nok redusere etatens mulighet for å drive planlagt utviklingsarbeid i den nærmeste tiden.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil så langt det er mulig styrke innsatsen for å etablere gode felles løsninger. Det er samtidig viktig å oppnå en god balanse mellom støtte til departementenes egne løsninger og løsninger som skal dekke fellesskapet. Effektivisering av arbeidsprosessene i departementsfellesskapet krever at fellesløsningene legger til rette for fleksibilitet og samhandling. Rollefordelingen og ansvaret mellom leverandøren av fellestjenestene og det enkelte departement må derfor være tydelig og avklart. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil bygge videre på strategiarbeidet for fellestjenestene med vekt på kostnadseffektivitet i tjenesteleveransene og bedring av dokumentflyten mellom departementene og mellom regjeringen og Stortinget.

Det skal legges vekt på at offentligheten skal ha god tilgang til oppdatert informasjon. Departementenes hjemmeside (regjeringen.no) er en viktig informasjons- og kommunikasjonskanal som skal videreutvikles. Brukervennlighet og dialog med innbyggerne er grunnleggende i dette arbeidet. Det skal også legges vekt på økt publisering av informasjon på samiske språk.

Informasjonssikkerheten er gjenstand for en særskilt gjennomgang fra departementets side. Det er dokumentert behov for at både Departementenes servicesenter og de enkelte departementene må ivareta informasjonssikkerheten på en mer effektiv måte enn hittil. Arbeidet med å forbedre IKT-sikkerheten på bakgrunn av påviste svakheter i rapporter fra Riksrevisjonen og Nasjonal sikkerhetsmyndighet startet 2011 og vil fortsette i 2012. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med nærmere orientering når utredningsprosjektet om IKT-sikkerhet er avsluttet.

Mål og strategier

Etter terroranslaget 22. juli har det viktigste målet vært å reetablere fellestjenestene på et tilfredsstillende nivå så raskt som mulig for alle departementer. Dette gjelder både for departementene i regjeringskvartalet og for de departementene som midlertidig har fått ekstern kontorlokalisering andre steder. Arbeidet med dette vil ha høy prioritet for etaten i 2012.

De langsiktige hovedmålene må ta høyde for både den løpende tjenesteleveransen og tjenesteutviklingen som skal løse framtidige behov.

Hovedmålene på lengre sikt er:

• de administrative fellestjenestene skal være kostnadseffektive og av god kvalitet

• fellestjenestene skal utvikles ved bruk av ny teknologi og nye arbeidsformer

Strategiene for å oppnå målene er:

• stordrift og samling av standardiserte løsninger

• god brukerdialog og utvikling av fagstrategier på de sentrale tjenesteområdene, og samarbeid med brukerne om tjenesteutviklingen

• bruk av arbeidsformer som fremmer samhandling mellom departementene og med vekt på gevinster for miljø, kvalitet og effektivitet

• utvikle tjenester i samarbeid med brukerne gjennom utnyttelse av ny teknologi

For øvrig må ledelse og drift av fellestjenestene være preget av gode administrative rutiner, gode økonomisystemer, bruk av risikovurderinger, en fungerende internkontroll og rapporteringsrutiner som ivaretar behovene til både tjenesteleverandøren og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet som ansvarlig departement.

Programkategori 01.30 Partistøtte

Programkategori 01.33 Samiske formål

Utgifter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.33 fordelt på kapitler

Innledning

Staten Norge er opprinnelig etablert på territoriet til to folk, samer og nordmenn, og begge folk har den samme rett til å kunne utvikle sin kultur og sitt språk. Samepolitikken skal tjene den samiske befolkningen, slik at samisk språk, kultur og samfunnsliv har en sikker framtid i Norge.

Grunnloven pgf. 110a og sameloven er det nasjonale rettsgrunnlaget for samepolitikken. Det politiske grunnlaget for samepolitikken fremgår av St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken. Meldingen gir en bred omtale av målsettingene for ulike samfunnsområder, bl.a. språk, helse, samiske barn og unges oppvekstvilkår, forskning, kulturspørsmål og næringsutvikling.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede samordningsansvaret for statlig samepolitikk. Fagdepartementene har ansvar for å ta initiativ til og gjennomføre samepolitikken innenfor sine sektorer.

ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater fastsetter at regjeringen har en plikt til å konsultere samene i saker som kan få direkte betydning for dem. Sametinget står her i en særstilling og må ha innflytelse på saksområder som er viktige for samene.

Sametinget er etablert gjennom sameloven for å etterleve Grunnloven pgf. 110a. Som folkevalgt organ har Sametinget stor frihet. Det er ikke en ordinær etat eller et underliggende organ for regjeringen, og regjeringen er derfor ikke ansvarlig for Sametingets politiske virksomhet eller vedtakene som Sametinget gjør som politisk organ. De enkelte statsråder har imidlertid et konstitusjonelt ansvar for bevilgninger gitt over vedkommende departements budsjett.

Internasjonalt reindriftssenter og Gáldu – Kompetansesenter for urfolks rettigheter er forvaltningsorganer med særskilte fullmakter, ledet av egne styrer. Styrene har det overordnede ansvaret for sentrenes virksomhet innenfor de rammer som departementet fastsetter og har bl.a. ansvar for faglig utvikling, ressursbruk og prioriteringer. Når det gjelder forvaltnings- og økonomispørsmål ved sentrene er Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet overordnet departement.

Utfordringer og utviklingstrekk

Rettighetsutvikling, institusjonsbygging og formalisering av dialogen mellom myndighetene og samene har lenge stått sentralt i samepolitikken. Det er etablert lover, regelverk og ordninger for å styrke samiske språk, kultur og nærings- og samfunnsliv. Samepolitikken vil bygge videre på de institusjonelle og rettslige rammene som er lagt. Det vil i den videre politikkutformingen likevel bli lagt sterkere vekt på «hverdagspolitikken», den praktiske integreringen av samiske hensyn i politikkutforming og i tiltak på alle samfunnsområder og forvaltningsnivåer. Det er fortsatt en utfordring å få et likeverdig tjenestetilbud til samiske brukere innenfor flere ordninger.

Departementene er i gang med oppfølgingen av forslagene fra Samerettsutvalget II. Det er også startet forhandlinger mellom Finland, Norge og Sverige om nordisk samekonvensjon.

Sametinget skal sikres reell innflytelse på områder som er viktige for utviklingen av samisk kultur og språk. Siden opprettelsen har Sametinget styrket sin stilling, blant annet gjennom konsultasjonsprosedyrene mellom Sametinget og statlige myndigheter.

De siste årene har vi sett en utvikling med fraflytting og befolkningsnedgang i en rekke samiske områder. Vi ser likevel også tendenser til at enkeltpersoner flytter tilbake til hjemplassen sin etter endt utdanning og bygger opp arbeidsplasser, ofte i nye næringer. Dette er en utvikling det er verdt å støtte opp om.

Det har kommet ny forskning som viser at mange samer har opplevd mobbing og diskriminering, og at det for noen har ført til negative helseeffekter. Samtidig ser vi at flere og flere barn vokser opp med en selvfølgelig samisk identitet, og det samiske har blitt en mer synlig del av det offisielle Norge. Satsing på synliggjøring av samisk språk og samiske institusjoner er viktig for å bekrefte og støtte samisk identitet og tilstedeværelse. Samiske kulturhus og språksentra kan være betydningsfulle både for enkeltindivider og samiske områder.

Samisk språk

Stadig flere offentlige virksomheter har tilpasset sitt tilbud til samiskspråklige brukere og den samiske befolkningen generelt. Undersøkelser viser imidlertid at samisk språk- og kulturkompetanse i offentlige organer er mangelfull. Dette må fortsatt vies oppmerksomhet.

Antallet elever med samisk i fagkretsen er samlet sett ikke stort. I skoleåret 2010–2011 var antallet 2259 elever. Av disse hadde 2073 elever opplæring i nordsamisk, 96 elever opplæring i lulesamisk og 90 elever opplæring i sørsamisk. I Samiske tall forteller 3 fra Faglig analysegruppe for samisk statistikk vises det til at det i perioden fra 2006 til 2009 var en markant nedgang i antallet grunnskoleelever med samisk som andrespråk.

Situasjonen for samiske språk er kritisk i mange områder. På UNESCOs røde liste over truede språk er nordsamisk klassifisert som et truet språk, mens sør- og lulesamisk er klassifisert som alvorlig truede språk. Et truet språk defineres som språk med nedgang i antallet barn som kan snakke språket, mens et alvorlig truet språk forstås som et språk som nesten bare har voksne brukere.

Alle offentlige virksomheter har et ansvar for å ta hensyn til brukere av samiske språk innenfor sitt arbeidsområde, i tråd med sektoransvarsprinsippet. Kulturdepartementet er språkpolitisk ansvarlig fagdepartement, og har et overordnet og sektorovergripende ansvar for å utforme, tolke og fremme språkpolitiske mål i Norge. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har hovedansvaret for forvaltningen av språkreglene i sameloven, samordningen av arbeidet med Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) og oppfølgingen av Handlingsplanen for samiske språk. Fagdepartementene har ansvar for samisk språkarbeid innenfor sine egne sektorer.

Sametinget har en svært sentral rolle i arbeidet med samiske språk, med ansvar for å arbeide for vern og videreutvikling av samiske språk i Norge, jf. sameloven pgf. 3-12. Også kommunene og fylkeskommunene har en sentral rolle i utviklingen av samiske språk. Videre har staten ansvar for å legge forholdene til rette slik at samiske språk kan vernes og videreutvikles.

Erfaring har vist at et av de viktigste virkemidlene for å få til systematisk språkarbeid i en kommune er innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk. Siden 2006 er tre nye kommuner, Tysfjord, Snåsa og Lavangen, innlemmet i forvaltningsområdet. Forslag om innlemmelse av Røyrvik kommune er sendt på høring og Tromsø kommune har søkt om innlemmelse. Kommunene Skånland og Evenes er også i gang med utredninger og vurderinger av innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk.

Handlingsplan for samiske språk

I Handlingsplan for samiske språk, som ble lagt fram i 2009, legges grunnlaget for en bred og langsiktig innsats på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Handlingsplanen har en virketid på 5 år. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet koordinerer oppfølgingen av handlingsplanen og vil årlig presentere en gjennomgang av status for tiltakene. Arbeidet skjer i samarbeid med berørte fagdepartementer og i dialog og konsultasjon med Sametinget. Publikasjonen Handlingsplan for samiske språk – status 2010 og videre innsats 2011 ble lagt fram i februar 2011. Statusrapporten gir en oversikt over nye tiltak og gjennomføringen av tiltakene i planen. Rapporten omfatter i alt 78 tiltak, bl.a. en rekke tiltak for å styrke revitaliseringen av sørsamisk og lulesamisk språk. I 2011 vil det også settes i gang tiltak for revitalisering av samisk språk i det markasamiske området.

Gjennom arbeidet med Handlingsplan for samiske språk er det avdekket behov for mer systematisert kunnskap om bruken av samiske språk. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Sametinget har derfor våren 2011 tatt initiativ til at det gjennomføres en større språkundersøkelse som kartlegger språksituasjonen på individnivå i den samiske befolkningen. Formålet med undersøkelsen er å få en oversikt over hvor mange som behersker hvert av de samiske språkene muntlig og skriftlig, i hvilke sammenhenger de bruker språket og i hvor stor grad samisk språk brukes som samhandlingsspråk i barnehage, skole, jobb, utdannelse, fritid, lokalsamfunn og i frivillig eller politisk arbeid. Rapport fra undersøkelsen skal foreligge våren 2012.

På bakgrunn av evalueringen av samelovens språkregler fra 2007, og at forvaltningsområdet for samelovens språkregler er utvidet til å omfatte lulesamisk og sørsamisk språkområde, har departementet satt i gang en gjennomgang av samelovens språkregler. Arbeidet gjøres i samarbeid med andre aktuelle departementer og i dialog med Sametinget. Det vil bli tatt stilling til behov for en eventuell revisjon av samelovens språkregler etter at gjennomgangen er ferdigstilt.

Mål og strategier

Et godt møte med offentlig forvaltning

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken er det signalisert at oppmerksomheten skal rettes mot «hverdagspolitikken», altså hvordan samepolitiske målsettinger og etablerte rettigheter kommer til praktisk uttrykk innenfor velferdsstatens ordninger og tilbud.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil arbeide med samiske brukeres møte med offentlig forvaltning og tjenesteyting. Hensynet til samiske og samisktalende brukere skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet. Dette betyr at ordninger som berører både samer og den øvrige befolkningen, bør ivaretas av ordinære velferdsordninger og forvaltningsorganer.

Fylkesmannen i Nordland har over flere år opparbeidet seg erfaringer knyttet til embetets veiledningsrolle overfor kommuner med samiske brukere. Fylkesmannen i Nordland har i 2011 igangsatt et pilotprosjekt hvor målet blant annet er å få mer kunnskap om arbeidet med samiske saker i kommuner med samisk befolkning. Pilotprosjektet skal i første omgang avgrenses til barn og unges oppvekstvilkår, samisk språk, helse- og sosialtilbud og reindrift og arealpolitikk. Prosjektet finansieres av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

KS, Sametinget, Kommunal- og regionaldepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har etablert et samarbeid hvor målsettingen blant annet er å kartlegge kommunesektorens utfordringer med å gi likeverdige tjenester til den samiske befolkningen. Dette arbeidet vil være et viktig bidrag for å belyse kommunenes situasjon.

God kvalitet i tjenestetilbudet forutsetter at det finnes personell med kompetanse i samisk språk og kultur. Det er derfor iverksatt flere tiltak for å styrke rekrutteringen til samisk høyere utdanning. Det er blant annet innført en ordning for avskrivning av utdanningsgjeld for lånetakere som tar samisk lærerutdanning eller som skaffer seg kompetanse i samisk som del av lærerutdanningen, jf. Prop. 1 S (2009–2010) Kunnskapsdepartementet.

Samiske språk

Hovedmålet med Handlingsplan for samiske språk er å legge til rette for en trygg framtid for de samiske språkene i Norge – nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. Handlingsplanens hovedfokus er å styrke innsatsen for de samiske språkene på ulike samfunnsområder, særlig innenfor opplæring og utdanning, offentlig tjeneste- og omsorgsyting, samt bruk og synliggjøring av samiske språk i offentlig sammenheng.

Et viktig tiltak for å styrke de samiske språkene har vært å utvikle et elektronisk korrekturprogram for samiske språk, Divvun, jf. omtale under kap. 1534 post 51.

Departementet arbeider med å legge til rette for samisk i IKT-sammenheng, og har som mål at alle offentlige registre skal kunne registrere samiske bokstaver korrekt, og at utvekslingen av slike data mellom registrene skal fungere. Som ledd i dette arbeidet er det vedtatt en rekke nye obligatoriske IKT-standarder for offentlig sektor.

Samiske næringer og det materielle grunnlaget for samisk kultur

Det rettslige vernet av samisk kultur omfatter ikke bare ideelle kulturuttrykk som språk, religion og kunst, men også de materielle forutsetningene for den totale samiske kulturutøvelsen, også omtalt som naturgrunnlaget for samisk kultur. Primærnæringene reindrift, jordbruk og fiske er sentrale elementer i det materielle grunnlaget for samisk kultur. Sentralt står også kombinasjoner av disse primærnæringene og andre tradisjonelle samiske næringer, som duodji (samisk husflid) og utmarksnæringer. Samtidig er også nye næringer en viktig faktor for sysselsetting og bosetting i samiske områder.

Samerettsutvalget II har utredet spørsmål omkring retten til, og disponeringen og bruken av land og vann i tradisjonelle samiske områder fra Troms i nord til Hedmark i sør. Enkelte av utvalgets forslag berører også Finnmark. Arbeidet med forslagene fra Samerettsutvalget II er i gang. Det legges opp til en bred informasjons- og høringsprosess underveis.

Forhandlinger om en nordisk samekonvensjon startet opp i mars 2011. Forhandlingene foregår mellom delegasjoner fra Finland, Norge og Sverige.

Samisk tradisjonskunnskap er viktig for ivaretakelse og utvikling av samisk språk, kultur og næringstilpassing. Departementet støtter derfor prosjektet Árbediehtu – kartlegging, bevaring og bruk av samisk tradisjonell kunnskap, som gjennomføres i regi av Samisk høgskole, jf. omtale under kap. 1534 post 50.

Deltakelse i beslutningsprosesser

Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget, fastsatt i mai 2005, forplikter regjeringen, departementer, direktorater og andre statlige virksomheter til å konsultere Sametinget og eventuelt øvrige samiske interesser så tidlig som mulig når det overveies å innføre lover eller tiltak som kan påvirke samiske interesser direkte.

Erfaringene har så langt vist at prosedyrene virker relasjonsbyggende mellom Sametinget og den statlige myndighet som konsulterer Sametinget. De fleste konsultasjonene ender i enighet. Prosedyrene har også lagt grunnlag for mer jevnlig kontakt mellom statlige myndigheter og Sametinget og bidratt til mer kunnskap om og forståelse for samiske forhold i statsforvaltningen.

Sametinget og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er ikke fullt ut enige om hvilke føringer folkerettens regler om urfolk og minoriteter kan antas å gi for departementenes arbeid med årlige budsjettforslag til Stortinget. Med dette som bakgrunn er det likevel enighet om et sett med rutiner som skal følges i kontakten mellom Sametinget og regjeringen om de delene av statsbudsjettet som gjelder samiske formål. Rutinene tar utgangspunkt i dagens praksis og etablerer en fast struktur for møter mellom Sametinget og aktuelle departementer om budsjettsaker. Et særlig viktig hensyn er at regjeringen på et tidlig tidspunkt i budsjettprosessen skal få sjansen til å danne seg et bilde av situasjon og budsjettbehov i det samiske samfunn på ulike områder.

Utvikle et godt kunnskapsgrunnlag om samisk samfunnsliv og kultur

Forskning om samiske forhold skal bidra til å styrke, bevare og utvikle samisk språk, kultur, nærings- og samfunnsliv, jf. St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning. Fleksibilitet, omstillingsevne, kontinuitet og fornyelse er sentrale begreper for vern og utvikling av det samiske samfunnet. Forandringstakten gir klare kunnskapsutfordringer for det samiske samfunnet med sikte på å kunne tolke og styre over egen situasjon og samfunnsutvikling. Samiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, kompetansemiljøer, næringslivet og offentlige myndigheter står overfor store utfordringer med kunnskapsproduksjon tilpasset samiske samfunn. Til dette arbeidet hører også dokumentasjon og integrering av samisk tradisjonskunnskap i kunnskapsgrunnlaget, som en viktig kompetanse og et supplement til tradisjonell akademisk forskning. Samisk forskning har lange tradisjoner for kontakt og samarbeid med internasjonale miljøer som driver med urfolks- og/eller minoritetsrelatert forskning. Dette gir fortrinn for samisk forskning og urfolksforskning i et nordisk- og i et nordområdeperspektiv.

I St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken fremheves viktigheten av å bringe fram kunnskap om samiske forhold som grunnlag for gjennomføring av samepolitikken. Mangelen på en individbasert statistikk, som er utviklet på basis av en representativ samisk populasjon i landet, er den største utfordringen i framtidig utvikling av samisk statistikk. Sametinget har bestemt at Sametingets valgmanntall ikke skal kunne brukes som grunnlag for utvikling av individbasert statistikk. Det vil derfor ikke nå være mulig å gå videre i arbeidet med å utvikle individbasert samisk statistikk eller utprøving av aktuelle metoder. Sametinget har tatt opp spørsmålet om individbasert samisk statistikk i stedet kan utvikles på grunnlag av registreringer i folketellinger. Departementet ser ikke dette som en aktuell framgangsmåte og viser til at folketellinger i dag i hovedsak gjøres gjennom sammenstillinger av eksisterende data i blant annet folkeregisteret.

Tilgang til sammenstilt data/tall, statistikk, oversikter og analyser vil føre til økt kvalitet på valgarbeidet. Samisk valgforskningsprogram (2008–2011), støttet av Forskningsrådets samiske program, avsluttes i 2011. Spørsmålet framover er hvordan programmets erfaringer, kunnskap og kompetanse kan nyttiggjøres og videreføres.

Helhet og sammenheng i samepolitikken nasjonalt og internasjonalt

Arbeidet med samiske og samiskrelaterte spørsmål skjer i dag innenfor rammen av målsettingen om en helhetlig samepolitikk, der samene selv gjennom Sametinget, samiske institusjoner og organisasjoner er medspillere og premissleverandører. I utviklingen av en helhetlig samepolitikk er det viktig å se samiske spørsmål i et felles nordisk perspektiv med utvikling og etablering av fellestiltak og samarbeid på tvers av landegrensene. Ministrene med ansvar for samiske saker i Norge, Finland og Sverige, og sametingspresidentene i de respektive land, har etablert et fast samarbeid for regelmessig drøfting og behandling av samiske spørsmål av felles interesse. Samarbeidet har uformell, men nær tilknytning til Nordisk ministerråd.

Urfolksdimensjonen er ett av syv satsingsområder i Regjeringens nordområdestrategi (2006). Nordområdepolitikken skal trygge urfolkenes livsgrunnlag, kultur og næringer i nordområdene. Det skal legges til rette for at urfolk har gode vilkår for å delta i beslutningsprosesser, for å kunne nyttiggjøre seg de muligheter framtidig utvikling i nord kan gi. I felleserklæring om styrking av det grensenære samarbeidet mellom Norge og Russland (2010) er styrking av urfolkskontakter, revitalisering og bevaring av urfolkenes tradisjonelle kultur og næringsveier og trygging av urfolks livskvalitet prioritert. Erklæringen følges opp av en gjensidig arbeidsplan (2011) hvor konkrete grenseoverskridende urfolkstiltak er sentrale. Innenfor det norsk-russiske kultursamarbeidet er samisk kultur/urfolkskultur ett av fem temaområder som er trukket frem i et treårig program for kultursamarbeid med Russland for perioden 2010–2012.

Tildelinger over andre departementers budsjetter

En helhetlig framstilling av bevilgninger til samiske formål fra departementene gis i et eget vedlegg til statsbudsjettet, jf. Bevilgninger til samiske formål i statsbudsjettet 2012.

Prográmmakategoriija 01.33 Sámi ulbmilat

Prográmmakategoriija 01.33 golut juhkkojuvvon kapihttaliidda

Prográmmakategoriija 01.33 boađut juhkkojuvvon kapihttaliidda

Álggaheapmi

Norgga stáhta lea álgoálggus juo vuođđuduvvon guovtti álbmoga eatnamiidda, namalassii sámiid ja dáččaid, ja dasa ahte goappašiid álbmogiin leat ovttalágan vuoigatvuođat ja vejolašvuođat ovddidit kultuvrraset ja gielaset. Sámepolitihkka galgá fuolahit sámi álbmoga nu ahte sámi gielas, kultuvrras ja servodateallimis lea dorvvolaš boahtteáigi Norggas.

Vuođđolága paragráfa 110a ja sámeláhka leat sámepolitihka riikkalaš riektevuođđu. Sámepolitihka politihkalaš vuođđu boahtá ovdan St. dieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka. Dieđáhus válddahallá viidát sierranas servodatsurggiid ulbmiliid, ee. giela, dearvvašvuođa, sámi mánáid ja nuoraid bajásšaddaneavttuid, dutkama, kulturáššiid ja ealáhusovddideami.

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanttas lea bajimus ovddasvástádus oktiiheivehallat stáhta sámepolitihka. Fágadepartemeanttain lea ovddasvástádus čuovvolit ja čađahit sámepolitihka iežaset fágasurggiin.

ILO-konvenšuvdna nr. 169 Álgoálbmogiid ja čeardaálbmogiid birra iehčanas stáhtain nanne ahte ráđđehusas lea geatnegasvuohta ráđđádallat sámiiguin áššiin mat njuolgga gusket sidjiide. Sámedikkis lea danne sierra sajádat, ja das ferte leat dadjamuš áššesurggiin mat leat dehálaččat sámiide.

Sámediggi lea ásahuvvon sámelága vuođul ollašuhttin dihtii Vuođđolága paragráfa 110a. Álbmotválljen orgánan Sámedikkis lea stuorra friddjavuohta. Dat ii leat dábálaš etáhta dahje ráđđehusa vuollásaš orgána, ja danne ráđđehusas ii leat ovddasvástádus Sámedikki politihkalaš doaimmas dahje dain mearrádusain maid Sámediggi dahká politihkalaš orgánan. Stáhtaráđiin lea dattetge vuođđolágalaš ovddasvástádus dain juolludemiin mat juolluduvvojit guđege departemeantta stáhtabušeahtas.

Riikkaidgaskasaš boazodoalloguovddáš ja Gáldu – Álgoálbmotvuoigatvuođaid gelbbolašvuođaguovddáš leat hálddahusorgánat main leat erenoamáš fápmudusat ja maid sierra stivrrat jođihit. Stivrrain lea bajimus ovddasvástádus guovddážiid doaimmas daid rájáid siskkobealde maid departemeanta mearrida, ja dain lea ee. ovddasvástádus fágalaš ovddideamis, resursageavaheamis ja vuoruhemiin. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanttas lea bajimus ovddasvástádus guovddážiid hálddahus- ja ekonomiijagažaldagain.

Hástalusat ja ovdánansárgosat

Vuoigatvuođaovddideapmi, ásahusovddideapmi ja eiseválddiid ja sámiid gaskasaš gulahallama formaliseren leat guhká leamaš guovdilat sámepolitihkas. Ásahuvvon leat lágat, njuolggadusčoahkit ja ortnegat mat galget ovddidit sámegielaid, kultuvrra ja ealáhus- ja servodateallima. Sámepolitihkka hukse viidáseappot daid ásahuslaš ja rievttálaš rámaide mat leat mearriduvvon. Viidásat politihkkahábmemis dattetge galgá eanet deaddu biddjojuvvot «beaivválaš politihkkii», sámi deastagiid ovttasteapmái buot servodatsurggiid ja hálddahusdásiid politihkkahábmemis ja doaibmabijuin. Ain lea hástalus nákcet fállat sámi geavaheaddjiide ovttadássásaš bálvalusfálaldaga máŋgga ortnega oktavuođas.

Ráđđehus lea čuovvoleamen Sámi vuoigatvuođalávdegotti II árvalusaid. Álggahuvvon leat maiddái Suoma, Norgga ja Ruoŧa šiehtadallamat davviriikkalaš sámekonvenšuvnna birra.

Sámediggi galgá oažžut duohta dadjamuša surggiin mat leat dehálaččat sámi kultuvrra ja giela ovdáneapmái. Sámedikki ásaheami rájes dan fápmu lea dađistaga lassánan, ee. Sámedikki ja stáhtalaš eiseválddiid gaskasaš ráđđádallanvugiid geažil.

Maŋimus jagiid mii leat oaidnán eretfárrema ja olmmošlogu njiedjama máŋgga sámi guovllus. Mii oaidnit dattetge mearkkaid das ahte muhtun olbmot fárrejit ruovttoluotta iežaset ruovttubáikái ja huksejit bargosajiid, dávjá ođđa ealáhusain, go leat geargan oahpu váldimis. Dát ovdáneapmi lea dakkár maid gánnáha doarjut.

Ođđa dutkan lea almmustuvvan mii čájeha ahte ollu sámit leat vásihan givssideami ja vealaheami, ja ahte muhtumiin dat lea čuohcan gillájeaddjiid dearvvašvuhtii. Seammás mii oaidnit ahte dađistaga eanet mánát šaddet bajás lunddolaš sámi identitehtain, ja sápmelašvuohta lea boahtán eambbo oidnosii almmolaš dásis Norggas. Áŋgiruššan sámegielain ja sámi ásahusaiguin lea dehálaš go áigumuš lea duođaštit ja doarjut sámi identitehta ja ássama ja ássanmearkkaid. Sámi kulturviesut ja giellaguovddážat sáhttet leat mávssolaččat sihke oktagasaide ja sámi guovlluide.

Sámegiella

Dađistaga eanet almmolaš doaimmahusat leat heivehan iežaset fálaldaga sámegielalaš geavaheaddjiide ja sámi álbmogii oppalohkái. Iskkadallamat čájehit dattetge ahte almmolaš orgánain sámi giellamáhttu ja kulturmáhttu ii leat doarvái buorre.

Daid oahppiid buohkanas lohku guđiin lea sámegiella fágan, ii leat stuoris. Skuvlajagi 2010–2011 oahppiid lohku lei 2259. Sis 2073 oahppi ožžo oahpahusa davvisámegielas, 96 oahppi ožžo oahpahusa julevsámegielas ja 90 oahppi ožžo oahpahusa oarjilsámegielas. Sámi logut muitalit 3 maid Sámi statistihka fágalaš lađastallanjoavku lea ráhkadan, čájeha ahte áigodagas 2006–2009 njiejai mearkkašahtti láhkai daid vuođđoskuvlaoahppiid lohku geain lei sámegiella nubbegiellan.

Sámegielat leat áibbas hearkkes dilis máŋgga guovllus. UNESCO áitojuvvon gielaid rukses listtus lea davvisámegiella luohkkáduvvon áitojuvvon giellan, ja oarjilsámegiella ja julevsámegiella fas leat árvvoštallojuvvon erenoamážit áitojuvvon giellan. Áitojuvvon giella meroštallojuvvo dakkár giellan mas giela hálddašeaddji mánáid lohku njiedjá, ja erenoamážit áitojuvvon giella fas čilgejuvvo dakkár giellan maid measta dušše rávesolbmot hálddašit ja geavahit.

Buot almmolaš doaimmahusain lea ovddasvástádus váldit vuhtii sámegielalaččaid iežaset bargosuorggis, suorgeovddasvástádusprinsihpa mielde. Kulturdepartemeanta lea dat fágadepartemeanta mas lea ovddasvástádus giellapolitihkas, ja das lea bajimus ja suorgerasttideaddji ovddasvástádus hábmet, dulkot ja ovddidit giellapolitihkalaš ulbmiliid Norggas. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanttas lea váldoovddasvástádus hálddašit sámelága giellanjuolggadusaid ja oktiiordnet barggu Regiovdna- dahje unnitlohkogielaid eurohpalaš lihtuin (unnitlohkogiellalihtuin) ja čuovvolit Sámegielaid doaibmaplána. Fágadepartemeanttain lea ovddasvástádus sámi giellabarggus iežaset surggiin.

Sámedikkis lea hui guovdilis doaibma sámegielaide guoski barggus, go das lea ovddasvástádus suodjalit ja ain eambbo ovddidit sámegielaid Norggas, gč. sámelága paragráfa 3-12. Gielddain ja fylkkagielddain lea maiddái guovddáš doaibma sámegielaid ovddideamis. Dasto lea stáhtas ovddasvástádus láhčit diliid nu ahte sámegiela lea vejolaš suodjalit ja ovddidit.

Vásáhusat leat čájehan ahte deháleamos váikkuhangaskaomiin, jus ulbmil lea oaččoahit áigái systemáhtalaš giellabarggu gielddas, lea dat go gielda beassá sámegielaid hálddašanguvlui. Jagi 2006 rájes leat 3 ođđa gieldda, Divttasvuotna, Snoasa ja Loabát, beassan hálddašanguvlui. Evttohus váldit Røyrviikka suohkana mielde hálddašanguvlui lea sáddejuvvon gulaskuddamii, ja Romssa suohkange lea ohcan. Skániid ja Evenášši suohkanat leat maiddái čielggadeamen ja árvvoštallamin galget go geahččalit beassat sámegielaid hálddašanguvlui.

Sámegielaid doaibmaplána

Sámegielaid doaibmaplána, mii almmuhuvvui jagi 2009, galgá láhčit vuođu surggiid ja hálddahusdásiid rastásaš áŋgiruššamii mii lea viiddis ja guhkesáigásaš. Doaibmaplána galgá bistit 5 jagi. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta oktiiheivehallá doaibmaplána čuovvoleami ja dat galgá jahkásaččat válddahallat man muddui doaibmabijuid čađaheapmi lea ollen. Bargu čađahuvvo ovttasráđiid daid departemeanttaiguin maidda áššit gusket, ja departemeanttaid ja Sámedikki gaskasaš gulahallamiin ja ráđđádallamiin. Preanttus Sámegielaid doaibmaplána – gielladilli jagi 2010 ja joatkevaš barggut jagi 2011 almmuhuvvui guovvamánus 2011. Stáhtusraporta addá visogova plána ođđa doaibmabijuin ja doaibmabijuid čađaheamis. Raporttas leat oktiibuot 78 doaibmabiju, ee. máŋga doaibmabiju mat galget buoridit oarjilsámegiela ja julevsámegiela ealáskáhttima. Jagi 2011 álggahhuvvojit maiddái doaibmabijut maid ulbmil lea ealáskahttit sámegiela márkosámi guovllus.

Sámegielaid doaibmaplána barggus lea čielgan ahte dárbbašuvvojit eanet systemáhtalaš dieđut sámegiela geavaheami birra. Danne Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta, Máhttodepartemeanta ja Sámediggi leat jagi 2011 giđa mearridan čađahit stuorát giellaiskkadallama mii kárte sámi álbmoga gielladili oktagasdásis. Iskkadallama ulbmil lea oažžut visogova das man olus hálddašit guđege sámegiela njálmmálaččat ja čálalaččat, makkár oktavuođain sii geavahit giela ja man muddui sámegiella geavahuvvo gulahallangiellan mánáidgárddis, skuvllas, barggus oahpahusas, astoáiggis, báikegottiin ja eaktodáhtolaš dahje politihkalaš barggus. Raporta galgá gárvánit jagi 2012 giđa mielde.

Sámelága giellanjuolggadusaid árvvoštallama vuođul jagi 2007 ja dannego sámelága giellanjuolggadusaid hálddašanguovlu lea viiddiduvvon fátmmastit julevsámi ja oarjilsámi giellaguovlluid, de departemeanta lea geahčadišgoahtán sámelága giellanjuolggadusaid. Bargu čađahuvvo ovttasráđiid eará áššáigullevaš departemeanttaiguin ja Sámedikkiin. Go sámelága giellanjuolggadusaid geahčadeapmi lea čađahuvvon, de mearriduvvo galget go daid nuppástuhttit.

Ulbmilat ja strategiijat

Buorre deaivvadeapmi almmolaš ásahusaiguin

St.dieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka lea geažiduvvon ahte eanemus beroštupmi galgá leat «beaivválaš politihkas», namalassii das mo sámepolitihkalaš ulbmilat ja ásahuvvon vuoigatvuođat dovdojit geavadis ja bohtet oidnosii čálgostáhta ortnegiin ja fálaldagain.

Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta áigu bargat dainna áššiin mo sámi geavaheaddjiid deaivvadeapmi lea almmolaš ásahusaiguin ja bálvalusfálaldagaiguin. Sámiid ja sámegielalaš geavaheaddjiid vuhtiiváldin galgá ovddimusat heivehuvvot dábálaš bálvalusfálaldahkii. Dat mearkkaša ahte ortnegiid mat gusket sihke sámiide ja álbmogii muđuid berrejit dábálaš čálgoortnegat ja hálddašanorgánat fuolahit.

Nordlándda fylkkamánne lea máŋga jagi čohkken vásáhusaid daid gielddaid bagadeaddjin main leat sámi geavaheaddjit. Nordlándda fylkkamánne lea jagi 2011 álggahan ovddasmanni prošeavtta oažžun dihtii eanet dieđuid das mo bargu sámi áššiiguin lea gielddain main sámit ásset. Ovddasmanni prošeakta galgá álggus ráddjejuvvot mánáid ja nuoraid bajásšaddaneavttuide, sámegillii, dearvvašvuođa- ja sosialfálaldagaide ja boazodollui ja areálapolitihkkii. Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta ruhtada prošeavtta.

Gielddaid guovddášlihttu (KS), Sámediggi, Gielda- ja regiovdnadepartemeanta ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta leat álggahan ovttasbarggu man áigumuš lea ee. kártet gielddasuorggis daid hástalusaid mat leat ovttadássásaš fáláldagaid addimis sámi álbmogii. Dat lea dehálaš veahkki go áigumuš lea oažžut dieđuid das mo gielddaid dilli lea.

Bálvalusfálaldagaid buorre kvalitehta eaktuda ahte leat bargit geain lea sámegiela ja sámekultuvrra máhttu. Danne leat álggahuvvon eanet doaibmabijut mat galget nannet studeanttaid háhkama sámi alit ohppui. Dakkár ortnet lea ásahuvvon, ee., mii addá vejolašvuođa sihkkut oahppoloana osiid daidda studeanttaide geat čađahit sámi oahpaheaddjioahpu dahje váldet sámegiela fágan iežaset oahpaheaddjioahpu oassin, gč. Prop. 1 S (2009–2010) Máhttodepartemeanta.

Sámegielat

Sámegielaid doaibmaplána váldoulbmil lea Norggas láhčit dorvvolaš dili sámegielaide – davvisámegillii, julevsámegillii ja oarjilsámegillii. Doaibmaplána galgá vuosttažettiin nannet áŋgiruššama sámegielaiguin sierranas servodatsurggiin, erenoamážit oahpahusas ja oahpuin, almmolaš bálvalus- ja fuollafálaldagain, ja vel sámegielaid geavaheami ja oainnusin dahkama almmolaš oktavuođain.

Dehálaš doaibmabidju sámegielaid nannemis lea leamaš elektrovnnalaš divvunprográmma ráhkadeapmi sámegielaide, Divvun, gč. válddahallama kapihttala 1534 poasttas 51.

Departemeanta lea láhčimin vejolašvuođaid geavahit sámegiela IKT-oktavuođain, ja das lea dat ulbmil ahte buot almmolaš registarat galget sáhttit registarastit sámegiela bustávaid riekta, ja ahte registariid gaskka galgá leat vejolaš lonohallat dakkár dieđuid. Dán barggu oassin leat mearriduvvon máŋga ođđa bákkolaš IKT-standárdda almmolaš suorggi várás.

Sámi ealáhusat ja sámekultuvrra ávnnaslaš vuođđu

Sámekultuvrra rievttálaš suddjemii eai gula dušše jurddalaš kulturilbmadeamit, nugo mahkáš giella, oskkoldat ja dáidda, muhto maiddái dievas sámi kulturdoaibma, mii maiddái gohčoduvvo sámekultuvrra luondduvuođđun. Váldoealáhusat boazodoallu, eanadoallu ja guolásteapmi leat sámekultuvrra ávnnaslaš vuođu guovdilis oasit. Dehálaš leat maiddái ahte dát váldoealáhusat doaimmahuvvojit veahkkálagaid eará árbevirolaš sámi ealáhusaiguin, nugo dujiin ja meahcceealáhusaiguin. Seammás ođđa ealáhusat leat dehálaččat maiddái barggaheapmái ja ássamii sámi guovlluin.

Sámi vuoigatvuođalávdegoddi II lea čielggadan makkár riekti lea eatnamiidda ja čáziide, ja daid geavahit árbevirolaš sámi guovlluin davvin Romssa fylkka rájes lulás Hedmárkku rádjai. Lávdegotti muhtun árvalusat gusket Finnmárkui ge. Sámi vuoigatvuođalávdegotti II árvalusaiguin leat jo bargamin. Áigumuš lea barggu áiggi čađahit viiddis diehtojuohkin- ja gulaskuddanproseassa.

Šiehtadallamat davviriikkalaš sámekonvenšuvnna birra álggahuvvojedje njukčamánus 2011. Suoma, Norgga ja Ruoŧa sáttatgottit čađahit šiehtadallamiid.

Sámi árbediehtu lea dehálaš sámiid giela, kultuvrra ja ealáhusheiveheami seailluheapmái ja ovddideapmái. Danne departemeanta doarju prošeavtta Árbediehtu – sámi árbevirolaš dieđuid ja máhtuid kárten, bisuheapmi ja geavaheapmi, mii čađahuvvo Sámi allaskuvlla olis, gč. válddahallama kapihttala 1534 poasttas 50.

Searvan mearridanproseassaide

Stáhta eiseválddiid ja Sámedikki gaskasaš ráđđádallanvuogit, mat mearriduvvojedje miessemánus 2005, geatnegahttet ráđđehusa, departemeanttaid, direktoráhtaid ja eará stáhtalaš doaimmahusaid ráđđádallat Sámedikkiin ja vejolaččat eará sámi beroštusaiguin nu árrat go vejolaš, go jurdda lea addit ođđa lágaid dahje čađahit doaibmabijuid mat njuolgga sáhttet váikkuhit sámi beroštumiide

Vásáhusat dássážii leat čájehan ahte ráđđádallanvuogit huksejit Sámedikki ja stáhtalaš ráđđádalli eiseválddi gaskii lagašvuođa. Eanaš ráđđádallamat lohppet ovttaoaivilvuođain. Prosedyrat leat maiddái láhčán vuođu dasa ahte stáhtalaš eiseválddiin ja Sámedikkis lea dávjjit oktavuohta, ja dat lea váikkuhan dasa ahte stáhtahálddahusas leat lassánan dieđut ja áddejupmi sámi diliin.

Sámediggi ja Ođasmahttin-, hálddahus- ja girkodepartemeanta eai leat áibbas ovttaoaivilis das makkár láidagiid álbmotrievttálaš njuolggadusat álgoálbmogiid ja unnitloguid birra sáhttet addit departemeanttaid bargui jahkásaš bušeahttaárvalusaiguin Stuorradiggái. Dattetge lea ovttamielalašvuohta makkár bargovugiid mielde Sámedikki ja ráđđehusa oktavuohta galgá leat daid stáhtabušeahta osiid birra mat gusket sámi ulbmiliidda. Bargovugiid vuođus lea otná geavat, ja dat ásaha bissovaš minstara Sámedikki ja guovdilis departemeanttaid gaskasaš čoahkkimiidda bušeahttaáššiid birra. Erenoamáš dehálaš bealli lea dat ahte ráđđehusas árrat bušeahttaproseassas lea vejolašvuohta oažžut gova diliin ja bušeahttadárbbuin mat leat sámi servodaga sierranas surggiin.

Ovddidit buori diehtovuođu sámi servodateallima ja kultuvrra birra

Sámi diliid dutkan galgá váikkuhit dasa ahte sámi giella, kultuvra, ealáhus- ja servodateallin nannejuvvojit ja ovddiduvvojit, gč. St.meld. nr. 30 (2008–2009) Klima for forskning. Dávggasvuohta, heivehannákca, joatkevašvuohta ja ođasmahttin leat guovdilis doahpagat sámi servodaga suodjaleamis ja ovddideamis. Nuppástuhttinleaktu addá čielga máhttohástalusaid sámi servodahkii go áigumuš lea dulkot ja stivret iežas dili ja servodatovdáneami. Sámi dutkan- ja oahpahusásahusain, gelbbolašvuođabirrasiin, ealáhusain ja almmolaš eiseválddiin leat stuorra hástalusat buvttadit máhtu mii lea heivehuvvon sámi servodagaide. Dán bargui gullet maiddái sámi árbevirolaš dieđu ja máhtu duođašteapmi ja heiveheapmi máhttovuđđui, mii lea dehálaš gelbbolašvuohta ja lassi árbevirolaš akademalaš dutkamii. Sámi dutkamis leat guhká leamaš oktavuohta ja ovttasbargu dakkár riikkaidgaskasaš birrasiiguin mat barget álgoálbmogiidda ja/dahje unnitloguide guoski dutkamiin. Dát addá ovdamuni sámi dutkamii ja álgoálbmotdutkamii davviriikkaid ja davviguovllu geahčadanhálttis.

St.dieđáhusas nr. 28 (2007–2008) Sámepolitihkka deattuhuvvo ahte lea dehálaš háhkat dieđuid sámi diliid birra sámepolitihka čađaheami vuođđun. Sámi statistihka boahtteáigásaš ovddideamis stuorámus hástalus lea dat go dakkár oktagasvuđot státistihkka váilu, mii lea ovddiduvvon ovddasteaddji sámi riikkapopulašuvnna vuođul. Sámediggi lea mearridan ahte válgajienastuslohku ii galgga geavahuvvot oktagasvuđot státistihka ráhkadeami vuođđun. Danne ii leat vejolaš joatkit barggu mas oktagaslunddot statistihkka ovddiduvvo ja guovdilis metodat geahččaluvvojit. Sámediggi lea váldán ovdan jearaldaga, lea go oktagassii vuođđuduvvon sámi statistihka sadjái vejolaš ráhkadit státistihka olmmošlohkamiid registarastimiid vuođul. Departemeanta ii ane dan guovdilis vuohkin ja čujuha ahte olmmošlohkamat odne eanaš čađahuvvojit gávdnojeaddji dieđuid oktiibidjamiin, earret eará álbmotregistara dieđuid oktiibidjamiin.

Oktiibiddjojuvvon dieđut/logut, visogovat ja guorahallamat buoridivčče válgabarggu. Sámi válgadutkanprográmma (2008–2011), maid Norgga dutkanráđi sámi prográmma lea dorjon, loahpahuvvo jagi 2011. Jearaldat lea dalle mo lea vejolaš ávkin geavahit prográmma vásáhusaid, dieđuid ja gelbbolašvuođa ja daid viidáseappot ovddidit.

Riikkalaš ja rikkaidgaskasaš sámepolitihka ollisvuohta ja gittalasvuohta

Bargu sámi ja sámiide guoski áššiiguin čađahuvvo odne ráđđehusa ollislaš politihka ulbmila rájáid siskkobealde main sámit ieža Sámedikki, sámi ásahusaid ja organisašuvnnaid bokte leat ovttasdoaibmit ja eaktudeaddjit. Ollislaš sámepolitihka ovddideamis lea dehálaš geahččat sámi áššiid oktasaš davviriikkalaš geahčadanhálttis ja geahččalit ovddidit ja ásahit oktasaš doaibmabijuid ja ovttasbarggu riikarájáid rastá. Ministarat geain lea ovddasvástádus sámi áššiin Norggas, Suomas ja Ruoŧas, ja dáid riikkaid sámediggepresideanttat leat ásahan bissovaš ovttasbarggu mas sii jeavddalaččat besset digaštallat ja meannudit buot golmma riikii guoski sámi áššiid. Ovttasbargu čatnasa eahpeformálalaččat, muhto lahka Davviriikkaid ministtarráđái.

Álgoálbmotolli lea okta ráđđehusa čieža áŋgiruššansuorggis Ráđđehusa davviguovlostrategiijas (2006). Davviguovlopolitihkka galgá suddjet álgoálbmogiid eallinvuođu, kultuvrra ja ealáhusaid davviguovlluin. Dilit galget nu láhččojuvvot ahte álgoálbmogiin leat buorit eavttut searvat mearridanproseassaide vai sii sáhttet geavahit alcceseaset ávkin daid vejolašvuođaid maid boahtteáigásaš ovdáneapmi davvin sáhttá addit. Oktasaš julggaštusas Norgga ja Ruošša gaskasaš rádjalagaš ovttasbarggu birra (2010) vuoruhuvvojit álgoálbmotoktavuođaid nannen, álgoálbmogiid árbevirolaš kultuvrra ja ealáhusaid ealáskahttin ja suodjaleapmi ja algoálbmogiid buorredilálaš eallima suddjen. Julggaštusa čuovvola latnjalassii manni bargoplána (2011) mas konkrehta rádjarasttideaddji álgoálbmotdoaibmabijut leat dehálaččat. Norgga-Ruošša kulturovttasbarggus sámekultuvra/álgoálbmotkultuvra lea viđa fáddásuorggis okta, dain mat leat gessojuvvon ovdan golmmajahkásaš kulturovttasbarggu prográmmas mii galgá leat Ruoššain áigodaga 2010–2012.

Juolludeamit eará departemeanttaid bušeahtain

Departemeanttaid juolludeamit sámi ulbmiliidda válddahallojuvvojit dievvasii stáhtabušeahta sierra mildosis, gč. Juolludeamit sámi áigumušaide jagi 2012 stáhtabušeahtas.

Programkategori 01.40 Nasjonale minoriteter

Utgifter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.40 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for samordning av statlig politikk som berører nasjonale minoriteter i Norge. Som samordningsdepartement skal Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet arbeide for helhet og sammenheng i politikken som berører nasjonale minoriteter, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. Departementet vil legge til rette for at personer som tilhører nasjonale minoriteter skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur.

Fagdepartementene har et selvstendig ansvar for å følge opp gjennomføringen av den statlige politikken overfor de nasjonale minoritetene innenfor sine sektorer. Også kommunale og fylkeskommunale myndigheter har et ansvar for å oppfylle Norges minoritetspolitiske forpliktelser. Norsk politikk overfor nasjonale minoriteter er forankret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, som blant annet Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, Den europeiske pakten for regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.

Politikken som omhandler nasjonale minoriteter bygger på prinsippet om likeverd og ikke-diskriminering. Minoritetsgrupper kan være sårbare i et demokrati der avgjørelser fattes ved flertallsvedtak. For å fremme reell likestilling er det i noen tilfeller nødvendig å gjennomføre særskilte tiltak for å styrke en eller flere minoritetsgruppers stilling på ulike samfunnsområder.

Med nasjonale minoriteter forstår vi etniske minoriteter med langvarig tilknytning til Norge. Gruppene jøder, kvener/norskfinner, rom (sigøynere), romanifolket/taterne og skogfinner har alle en historie i Norge som går langt tilbake i tid, og gruppene er anerkjent som nasjonale minoriteter. Når det gjelder avgrensning av minoritetene legger departementet avgjørende vekt på den enkeltes selvidentifisering.

Det har de siste årene vært debatt om bruken av betegnelsen kvener, særlig i Øst-Finnmark. En av organisasjonene med tilknytning til minoriteten har uttrykt ønske om at departementet burde omtale gruppen også som «norskfinner». Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har hatt en dialog med aktuelle organisasjoner og institusjoner om hvilken eller hvilke betegnelser det er ønskelig at departementet benytter om denne minoritetsgruppen i offisielle dokumenter. Departementet registrerer at det er uenighet blant de kvenske/norskfinske organisasjonene om hvilken benevnelse som er mest hensiktsmessig å benytte, og at enkelte av organisasjonene også uttrykker skepsis mot bruk av en skråstrekbetegnelse, dvs. «kvener/norskfinner». For å synliggjøre at det er tale om én nasjonal minoritet vurderer departementet det likevel som mest hensiktsmessig å benytte betegnelsen «kvener/norskfinner» i offisielle dokumenter. Departementet understreker imidlertid at det ut fra selvidentifikasjonsprinsippet er full frihet for den enkelte til å utforme og uttrykke sin identitet og omtale sin tilhørighet på ulike måter. Departementets valg av betegnelse på gruppen vil heller ikke innebære noen form for pålegg til frie institusjoner (som for eksempel innen akademia, museer og språksentre).

Utfordringer og utviklingstrekk

Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Norske myndigheter har som følge av denne ratifiseringen påtatt seg et særlig ansvar for å påse at de nasjonale minoritetene får en reell mulighet til å leve i det norske samfunnet på samme vilkår og med samme mulighet som andre.

Norge oversendte sin tredje rapport om gjennomføringen av rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter til Europarådet i juli 2010. Europarådets rådgivende komité gjennomførte i mai 2011 møter med de nasjonale minoritetenes organisasjoner, norske institusjoner og myndigheter om Norges oppfølging av rammekonvensjonen.

Gjennom ratifiseringen av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter har norske myndigheter forpliktet seg til å motvirke diskriminering av de nasjonale minoritetene og i dialog med gruppen legge til rette for å opprettholde kultur, språk og identitet, jf. rammekonvensjonens artikkel 4 og 5.

Det er fremdeles slik at diskriminering er et problem for personer som tilhører nasjonale minoriteter. Det gjelder både i kontakt med det offentlige og i privatsfæren. Informasjon og økt kunnskap om nasjonale minoriteter og deres kulturuttrykk vil kunne motvirke diskriminering og negative holdninger.

Norge har forpliktet seg internasjonalt til å bevare og styrke de nasjonale minoritetenes språk. Minoritetsspråkpakten, som Norge ratifiserte i 1993, er særlig aktuell. Kvensk, romani (romanifolkets språk) og romanes (roms språk) er omfattet av de generelle delene av konvensjonen (art. 1-7). Ansvaret for samordning av arbeidet med Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten) er lagt til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. I St.meld. nr. 35 (2007–2008) Mål og meining er det understreket at Kulturdepartementet likevel har det overordnede språkpolitiske ansvaret også for samiske og nasjonale minoriteters språk, og at det å verne og styrke disse språkene vil inngå som en del av den nye helhetlige språkpolitikken som er skissert i meldingen.

Mål og strategier

Legge til rette for at de nasjonale minoritetene sikres effektiv deltakelse

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ønsker å videreutvikle dialogen med de nasjonale minoritetene om prioriteringer og utforming av tiltak. Målet er at de nasjonale minoritetene selv skal formulere og fremme egne interesser. Ordningen med tilskudd til nasjonale minoriteter er et viktig virkemiddel for å legge til rette for dialogen mellom de nasjonale minoritetene og myndighetene. Formålet med ordningen er å støtte frivillige organisasjoner som har basis i en nasjonal minoritet.

Ett av tiltakene i Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo er etableringen av et samråd for rom og norske myndigheter. Oslo kommune og aktuelle departementer og faginstanser vil bli invitert til å delta i samrådet etter behov.

Et godt møte med offentlig forvaltning

Med utgangspunkt i sosial- og velferdspolitikken skal alle inkluderes i det norske fellesskapet. Hensynet til de nasjonale minoritetene skal som hovedregel integreres i det ordinære offentlige tjenestetilbudet.

Tiltakene i Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo er utformet med sikte på å bidra til å gjøre allerede etablerte offentlige ordninger, for eksempel innen utdanning, sysselsetting, helse og bolig mer tilgjengelig for rom. I tråd med handlingsplanen har Oslo kommune etablert en veiledningstjeneste for rom og arrangert seminarer for ansatte i kommunale og statlige etater om rom. Veiledningstjenesten og seminarene finansieres med tilskudd fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet.

Innsats mot diskriminering av nasjonale minoriteter

Tiltak mot diskriminering og rasisme rettet mot samer, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper blir av myndighetene sett i sammenheng. Diskrimineringsloven og diskrimineringsombudsloven er viktige instrumenter for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering av de nasjonale minoritetene. Diskriminering av de nasjonale minoritetene omfattes av Likestillings- og diskrimineringsombudets ansvarsområde.

Målene i «Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering 2009–2012» er å bekjempe diskrimineringen som særlig innvandrerbefolkningen, samer og nasjonale minoriteter kan oppleve. Planen har særlig fokus på arbeidsliv, offentlig tjenesteyting, barnehage/skole/utdanning, boligmarked og på diskriminering på offentlige steder, som serverings- og overnattingssteder.

Fremme bevaring og utvikling av de nasjonale minoritetenes språk

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har sammen med Troms fylkeskommune, Storfjord kommune og Sametinget bidratt til finansieringen av Storfjord språksenter. Språksenteret har aktiviteter på kvensk, finsk og samisk språk.

Konferansen om revitalisering av kvensk språk, som ble avholdt i Skibotn i juni 2010, vil danne et viktig grunnlag for et mer helhetlig og systematisk språkstyrkingsarbeid. Oppfølgingen vil skje i nært samarbeid med representanter for språkbrukerne, alle de aktuelle departementene og representanter for relevante fagmiljøer.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Kulturdepartementet vil fortsette dialogen med romanifolket og rom angående utvikling av språktiltak overfor romani og romanes. Behovet for en slik dialog om utforming av tiltak for vern og utvikling av romani og romanes er også understreket i språkmeldingen.

Utvikle et godt kunnskapsgrunnlag om de nasjonale minoritetene

Prosjektet Romanikultur, språk og opprinnelse i regi av Norges forskingsråd er videreført. Deler av prosjektet ble avsluttet i 2010.

Prosjektet «Romani/taterfolket – fra barn til voksen» ble avsluttet i 2009, og det er utarbeidet en sluttrapport fra prosjektet: «Taterfolket fra barn til voksen. Et skole- og kulturprosjekt». Formålet med prosjektet har vært å synliggjøre romanifolkets/taternes kultur i barnehagen og skolen, samt å identifisere miljøfaktorer som er av betydning for romanielevers og -førskolebarns trivsel i skolen og barnehagen. Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) har fått ansvar for videreføring av prosjektet. Dronning Maud Minnes Høgskole viderefører tiltak for barnehage og skole, for overgang mellom barnehage og skole og samarbeid med hjemmene. Høgskolen i Sør-Trøndelag er ansvarlig for tiltak for informasjonsspredning via nett. Begge høgskolene bidrar videre til informasjonsspredning gjennom NAFOs skole- og barnehagenettverk. Hensikten er å spre erfaringene fra prosjektet. Det er laget et temahefte «Om tatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn. Kulturformidling i barnehage og skole».

Utdanningsdirektoratet utvikler en brosjyre om nasjonale minoriteter som er tenkt som informasjon til blant annet lærere. Brosjyren skal omhandle ulike sider ved språk og kultur for de fem nasjonale minoritetene i Norge.

For mange rom er reising en viktig del av deres kultur. Erfaringer viser at roms seminomadiske livsstil gir særlige utfordringer når det gjelder rombarnas rett og plikt til grunnopplæring. Kunnskapsdepartementet har, i tråd med Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo, fått overlevert en utredning om forholdet mellom nasjonal og internasjonal rett på opplæringsområdet.

Helhet og sammenheng i politikken for nasjonale minoriteter, nasjonalt og internasjonalt

Mange europeiske land har en større andel nasjonale minoriteter enn Norge og har lengre erfaring med utvikling av politikk overfor gruppene. Deltakelse i internasjonale fora er derfor et viktig grunnlag for arbeidet med å utvikle politikken overfor de nasjonale minoritetene, spesielt på nordisk, men også på europeisk nivå.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet representerer Norge i Europarådets ekspertkomité for romspørsmål (CAHROM), i ekspertkomiteen for nasjonale minoriteter (DH-MIN) og etter behov på relevante møter i OSSE.

Dialogen mellom ulike sektorer og mellom ulike nivå i forvaltningen har vist seg viktig for å få en helhetlig utvikling av politikken overfor nasjonale minoriteter. Et eksempel på dette er dialogen mellom departementet og Oslo kommune om situasjonen for rom. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil i samtaler med KS (Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) drøfte hvordan man kan organisere et nærmere samarbeid om kommunenes arbeid med nasjonale minoriteter.

Tildelinger over andre departementers budsjett

Kunnskapsdepartementet

Kunnskapsdepartementet gir tilskudd til tiltak for å bedre språkforståelsen blant minoritetsspråklige barn i førskolealder. Barn som tilhører nasjonale minoriteter er omfattet av tilskuddsordningen. Nærmere omtale av tilskuddsordningen finnes i Prop. 1 S (2011–2012) for Kunnskapsdepartementet.

Det gis tilskudd til opplæring i finsk som andrespråk i grunnskolen og videregående opplæring, jf. kap. 225, post 67. Målet med tilskuddet til grunnskolen er å bidra med finansiering til kommuner og private skoler i Troms og Finnmark slik at det blir gitt opplæring i finsk som andrespråk i samsvar med rettighetene som framgår av pgf. 2-7 i opplæringsloven, og å medvirke til å styrke lærernes kompetanse i finsk. Det er et mål å kunne tilby opplæring i finsk som andrespråk til elever med kvensk-finsk bakgrunn i videregående opplæring. Det gis tilskudd til fylkeskommuner og private videregående skoler som gir slik opplæring. Læreplan i finsk som andrespråk omtaler både finsk og kvensk språk og kultur. Det bevilges videre midler over Kunnskapsdepartementets budsjett til utvikling av tiltak som gjelder nasjonale minoriteter, jf. kap. 226, post 50.

Kulturdepartementet

Kulturdepartementet gir faste årlige tilskudd til Kainun institutti – Kvensk institutt og avisa Ruijan Kaiku. Det tildeles også midler til avisen over Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets budsjett. Tilskuddet til Kainun institutti – Kvensk institutt finansierer blant annet arbeid med normering og standardisering av kvensk språk. Instituttet oversetter og produserer også tekster på kvensk og holder kurs i kvensk språk.

Norsk kulturråd ligger under Kulturdepartementet og forvalter og fordeler midler fra Norsk kulturfond. Fra fondet kan det søkes om midler til prosjekter som omhandler minoriteters språk og kultur. Kulturrådet forvalter også prosjektmidler til museum og arkiv. Av prosjektmidler til museer ble 3,1 mill. kroner fordelt i 2010 til prosjekter i kategorien minoriteter og kulturelt mangfold.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet koordinerer, på vegne av Justis- og politidepartementet og Utenriksdepartementet, arbeidet med en undersøkelse om den norske befolkningens holdninger til jøder og jødedom. Undersøkelsen vil også berøre synet på andre minoritetsgrupper, som rom (sigøynere) og muslimer. Det er avsatt totalt 3 mill. kroner til undersøkelsen som blir gjennomført av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Etter planen skal prosjektet ferdigstilles våren 2012.

Programkategori 01.50 Konkurransepolitikk

Utgifter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.50 fordelt på kapitler

Innledning

Fornynings-, administrasjons- og kirkedepartementet har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av de sektorovergripende virkemidlene i konkurransepolitikken. Dette innebærer blant annet:

• utforming, forvaltning og håndheving av den norske konkurranseloven, pristiltaksloven og EØS-konkurranseloven med forskrifter, samt lov om offentlige anskaffelser og lov om offentlig støtte med forskrifter m.m.

• kompetanse til å fatte vedtak om tvangslisens etter patentlovens bestemmelser for å kunne utnytte en oppfinnelse kommersielt uten tillatelse fra patenthaveren. Formålet er å hindre at patenthavere misbruker patentrettigheter

• deltakelse i arbeidet med utvikling av nytt EØS-relevant konkurranseregelverk i EU og innlemmelse av nytt EØS-regelverk i norsk rett. Deltakelse i overvåkningsorganenes håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler i enkeltsaker. Behandling av klager på Konkurransetilsynets vedtak

• etatsstyring av Konkurransetilsynet, herunder også av sekretariatet til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA)

• å bidra til at det blir lagt tilstrekkelig vekt på konkurransehensyn innenfor andre politikkområder

Det er i hovedsak Konkurransetilsynet som i det daglige utøver konkurransepolitikken gjennom håndheving av konkurranseloven med tilhørende forskrifter. I det følgende er det i all hovedsak departementet sitt arbeid på det konkurransepolitiske området som omtales. Arbeidet til Konkurransetilsynet er omtalt under kap. 1550 Konkurransetilsynet.

Direktoratet for forvaltning og IKT har gjennom et styrket kompetansetilbud for offentlige anskaffelser en viktig rolle i arbeidet med å heve kompetansen på anskaffelsesområdet. Virksomheten til direktoratet er omtalt under kap. 1560 Direktoratet for forvaltning og IKT.

Konkurranseloven

Formålet med konkurranseloven er å fremme konkurranse for effektiv bruk av samfunnets ressurser, med særlig vekt på forbrukernes interesser. Viktige trekk ved konkurranseloven er at:

• loven forbyr samarbeid som begrenser konkurransen mellom foretak og forbyr foretak å utnytte en dominerende stilling på en utilbørlig måte. Forbudsbestemmelsene i konkurranseloven er harmonisert med de tilsvarende bestemmelsene i EØS-avtalen artikkel 53 og 54

• loven pålegger Konkurransetilsynet å gripe inn mot foretakssammenslutninger som tilsynet finner at vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning av konkurransen. Meldeplikten for foretakssammenslutninger gir Konkurransetilsynet mulighet til å oppdage slike potensielt konkurransebegrensende fusjoner og oppkjøp av foretak

• loven pålegger Konkurransetilsynet å påpeke konkurransebegrensende virkninger av offentlige tiltak, eventuelt ved å fremme forslag med sikte på å styrke konkurransen og lette adgangen for nye konkurrenter

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet er klageorgan for Konkurransetilsynets vedtak etter konkurranseloven.

EØS-konkurransereglene for foretak

EØS-avtalens konkurranseregler setter forbud mot konkurransebegrensende samarbeid og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Forbudsbestemmelsene kommer til anvendelse dersom forholdet kan påvirke samhandelen mellom EØS-land merkbart, og kan komme til anvendelse parallelt med de tilsvarende bestemmelsene i konkurranseloven. Bestemmelsene håndheves av EU-kommisjonen, EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og Konkurransetilsynet.

EØS-avtalen fastsetter også regler for tilsyn med foretakssammenslutninger. Foretakssammenslutninger som har en EØS-dimensjon (omsetning over visse terskelverdier), behandles enten av EU-kommisjonen eller ESA.

Reglene om offentlige anskaffelser

Offentlige anskaffelser spiller en stor rolle for bruken av ressurser i offentlig sektor, og er et viktig marked for næringslivet. I 2009 utgjorde samlet innkjøp av varer og tjenester i offentlig sektor ca. 327 mrd. kroner (ekskl. oljesektoren). Reglene om offentlige anskaffelser skal bidra til at offentlige midler utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive anskaffelser, samtidig som allmennheten skal ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte. Regelverket er et prosessuelt rammeverk som blant annet stiller krav til konkurranse, god forretningsskikk, likebehandling av leverandørene og at prosessene er forutsigbare, gjennomsiktige og etterprøvbare.

God etterlevelse av reglene skal gi effektive offentlige anskaffelser. Det offentlige må opptre profesjonelt og sørge for at man får mest mulig igjen for fellesskapets midler. På den måten kan det offentlige frigjøre ressurser som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste for fellesskapet. Gjennom å være en krevende innkjøper, kan det offentlige gjennom sine innkjøp også bidra til å sikre andre samfunnshensyn, som sosiale og miljømessige hensyn.

Reglene om offentlig støtte

Hovedregelen i EØS-avtalen artikkel 61 er at offentlig støtte til næringslivet er forbudt. Forbudet mot offentlig støtte er imidlertid ikke absolutt, og det er gitt en rekke unntak fra det generelle forbudet. Et tiltak som innebærer offentlig støtte i henhold til EØS-avtalen kan dermed godkjennes, men støttegiver må notifisere støtten til ESA. ESA må godkjenne støttetiltaket før det kan iverksettes.

Visse typer støtte er unntatt for notifikasjonsplikt og underlagt en enklere meldingsordning. Det alminnelige gruppeunntaket oppgir en liste over visse tiltak som anses som forenlig støtte, og som er forhåndsgodkjent av ESA. Støtte som oppfyller vilkårene i gruppeunntaket kan dermed tildeles uten at ESA (eller Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) foretar en kontroll av om støtten faktisk er i tråd med EØS-avtalen. Det alminnelige gruppeunntaket omfatter støtte til blant annet investeringer i små- og mellomstore bedrifter, kvinnelig entreprenørskap, miljøbeskyttelse og forskning, utvikling og innovasjon. Det skal sendes en melding til ESA 20 dager etter iverksettelse eller tildeling av støtten.

Regelverket åpner også for at det kan gis bagatellmessig støtte som ikke må notifiseres.

Det er støttegiver (departement, fylkeskommune eller kommune) som har ansvar for at støtte er gitt i samsvar med regelverket, og for å notifisere støtten eller melde støtten til ESA i etterkant når det er påkrevd. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har ansvaret for å koordinere informasjon av ny støtte til ESA og kan gi råd og veiledning om hvordan notifikasjonen/melding om bruk av gruppeunntak bør utformes.

Forsommeren 2011 hadde ESA 9 norske notifikasjoner og ca. 25 norske klagesaker til behandling.

I 2010 ble det totalt tildelt om lag 23,5 mrd. kroner i statsstøtte. Støtte til fiskeri- og landbrukssektoren omfattes ikke av EØS-avtalen.

Hovedlinjer i konkurransepolitikken

Ved utforming og håndheving av konkurranseregelverket og ved utforming av andre offentlige regler og tiltak som påvirker konkurransen, legger myndighetene rammene for hvor det skal være konkurranse og hvordan konkurransen skal virke på ulike områder. Innenfor viktige områder som helse, omsorg og utdanning vil regjeringen bygge på fellesskapsløsninger.

I en markedsøkonomi bidrar konkurranse til at ressursene blir utnyttet bedre, markedsaktørene blir mer effektive og dermed mer konkurransedyktige på internasjonale markeder. Konkurranse gir forbrukerne et bedre tilbud av varer og tjenester med god kvalitet og rimelige priser enn det som ville vært tilfelle med markedsaktører som ikke må konkurrere. Det gjelder i de fleste markedene. Da blir sunn konkurranse fremmet gjennom konkurranseloven og håndhevingen av den. I tillegg bidrar reglene om offentlig anskaffelser til å stimulere konkurransen.

På en del områder virker ikke markedene som forutsatt eller i samsvar med andre samfunnsmål. For å løse problemer knyttet til svikt i markeder som for eksempel forurensing, naturlig monopol som i kraftnettet og produksjon av kollektive goder som veier, er det påkrevd med annen offentlig styring og kontroll enn tilsyn med markedene. Markedene alene tar heller ikke tilstrekkelig hensyn til fordeling av velferd. Finanskrisen har også vist nødvendigheten av å ha et effektivt tilsyn med og offentlig regulering av aktørene i særskilte markeder.

Offentlige tiltak kan gjennomføres for å korrigere markedssvikt uten stor innvirkning på konkurransen. En avgift på forurensinger er et eksempel på at en svikt i markedet kan korrigeres uten at det gripes inn i konkurransen i markedet. I andre tilfeller blir det iverksatt tiltak som griper inn i markeds- og konkurranseforholdene. Det kan for eksempel være konsesjonsordninger som skal sikre at aktørene i markedet har tilstrekkelige kvalifikasjoner, men som gjør det vanskeligere å etablere seg for nye konkurrenter. Her setter både konkurranseloven og de offentlige reguleringene rammer for konkurransen. Konkurransemyndighetene skal peke på konkurranseskadelige virkninger av offentlige reguleringer og foreslå tiltak som kan avgrense de skadelige virkningene.

I mange konkurransesaker vil ulempene i form av redusert konkurranse være små for den enkelte forbruker mens fordelene er store for den næringsdrivende. I utøvingen av konkurransepolitikken må myndighetene derfor være særlig oppmerksomme på avveiningen mellom hensyn til forbrukerne opp mot næringshensyn. Offentlige tiltak må ligge innenfor rammene av konkurransereglene i EØS-avtalen og EØS-regelverket om offentlige anskaffelser og offentlig støtte.

Sunne markeder blir best sikret gjennom en streng konkurranselov og et effektivt tilsyn fra konkurransemyndighetene. Konkurranseloven og EØS-konkurranseloven skal motvirke handlinger som hindrer markedsmekanismene å fungere. Det gjelder handlinger som misbruk av markedsmakt, konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og foretakssammenslutninger som fører til konkurransebegrensende strukturendringer i markedet. Sammen med regelverket for offentlig støtte til næringslivet og regelverket for offentlige anskaffelser skaper dette en helhetlig konkurransepolitikk.

Utfordringer og utviklingstrekk

Videreutvikling av lover og forskrifter

Konkurranseloven

Konkurranseloven ble vedtatt og trådte i kraft i 2004. Erfaringene med loven og utviklingen av konkurransepolitikken nasjonalt og internasjonalt gjør det nødvendig å foreta en gjennomgang av loven. Det sikrer at den inneholder de virkemidler konkurransemyndighetene trenger for å sikre effektiv konkurranse i markedet. På denne bakgrunn ble det i statsråd 17. desember 2010 oppnevnt et lovutvalg som skal se på behovet for og fremme eventuelle forslag til lovendringer. Utvalget ledes av prof. dr. juris Erling Johan Hjelmeng, og skal fremlegge sin innstilling innen 1. februar 2012. Utvalget har et bredt mandat, og kan ta opp de problemstillinger det finner nødvendig og ønskelig. Mandatet fastsetter imidlertid at utvalget skal vurdere lovens formålsbestemmelse, lovens kapittel 4 om foretakssammenslutninger, prosessuelle regler for håndhevingen av forbudsbestemmelsene i konkurranseloven pgf. 10 og pgf. 11, regelverket knyttet til opplysningsplikt, Konkurransetilsynets kontrollfullmakter og innsyn i konkurransemyndighetenes saksdokumenter, lovens sanksjonssystem og krav til bevis og bevisbyrde. En viktig side av utvalgets arbeid vil være å se på behovet for en ytterligere harmonisering med konkurranselovgivningen i andre jurisdiksjoner og særlig i EU/EØS, og behovet for et eventuelt tettere samarbeid med konkurransemyndigheter i andre jurisdiksjoner i håndhevingen av konkurransereglene.

Bokbransjen i Norge har i en årrekke samarbeidet om priser og andre forretningsvilkår gjennom såkalte bokavtaler. Adgangen til prissamarbeidet i bokomsetningen hviler i dag på to unntak fra konkurranseloven. Ut fra en samlet vurdering vedtok regjeringen i kgl.res. av 17. desember 2010 å gi fortsatt unntak fra konkurranseloven for samarbeid om faste videresalgspriser for skjønnlitteratur og fagprosa og for fagbøker til høyere utdanning, til henholdsvis 31. desember 2014 og 31. desember 2012. Forskrift om unntak fra konkurranseloven opphører deretter. Unntakene er begrunnet med at det i en overgangsperiode er behov for en viss stabilitet i offentlige rammebetingelser fordi bransjen står overfor store utfordringer med etablering av et marked for elektroniske bøker og at en eventuell full avvikling av systemet med faste priser vil kreve en stor systemomlegging. Regjeringen besluttet 6. juli 2011 at det skal bes om tilbud på gjennomføring av en utredning av statlige virkemidler på litteraturområdet som skal ferdigstilles i en skriftlig rapport senest desember 2011. Det skal blant annet vurderes hvordan ulike fastprisordninger, for eksempel i egen boklov eller gjennom unntak fra konkurranseloven, knyttet til skjønn- og faglitteratur påvirker prisene på og utvalget av litteratur som forbrukerne står overfor. Et litteraturpolitisk virkemiddelapparat uten fastprisordning skal være en del av utredningen som et referansealternativ.

Konkurransetilsynet påla i 2007 Tide Reiser AS og Veolia Transport Sør AS (Veolia) opphør av samarbeidet om ekspressbussruten «Kystbussen» på strekningen Bergen – Stavanger etter konkurranseloven pgf. 10. Vedtaket ble påklaget til departementet samme år. Klagesaksbehandlingen i departementet har blitt utsatt blant annet på grunn av arbeidet med en mulig forskrift om unntak fra konkurranseloven for ekspressbussamarbeid. Departementet tar sikte på å sluttføre klagesaken i 2011. Departementet er i ferd med å få gjennomført en utredning av mulige effektivitetsgevinster ved samarbeidet som saken gjelder. Spørsmålet om å arbeide videre med en forskrift om unntak fra forbudet i lovens pgf. 10 første ledd vil måtte vurderes på bakgrunn av utfallet av klagesaksbehandlingen og det handlingsrommet EØS-avtalen gir.

Reglene om offentlige anskaffelser

Reglene om offentlige anskaffelser må være i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser. Samtidig er det muligheter for tilpasninger i den konkrete utformingen av de norske reglene. Myndighetene skal sørge for riktig og hensiktsmessig utforming og tolkning av regelverket, og følge opp det internasjonale samarbeidet om offentlige anskaffelser i EØS og WTO.

I Prop. 1 S (2009–2010) Fornyings- og administrasjonsdepartementet ble Stortinget informert om at regjeringen hadde satt ned et offentlig utvalg for å utrede og anbefale hvordan et nytt EU-direktiv om håndheving av reglene om offentlige anskaffelser bør gjennomføres i norsk rett. Utvalget leverte sin utredning NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser i april 2010, med forslag til endringer i reglene om offentlige anskaffelser. Regjeringen vil så snart som mulig fremme en lovproposisjon for Stortinget som følger opp utredningen.

Departementet og Forsvarsdepartementet arbeider i fellesskap med å gjennomføre et nytt direktiv om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Direktivet gir regler som er særlig tilpasset behovene som gjør seg gjeldende ved forsvars- og sikkerhetsanskaffelser.

I januar 2011 la EU-kommisjonen frem en Grønnbok om modernisering av anskaffelsesregelverket. Denne var gjenstand for bred høring. Samtidig gjennomførte Kommisjonen flere studier, blant annet om anskaffelser på tvers av landegrensene, små og mellomstore bedrifters deltakelse i offentlige anskaffelser og erfaringer med bruk av anskaffelser for å fremme utviklingen på andre politikkområder, som for eksempel miljø og samfunnsansvar. Kommisjonen tar sikte på å legge frem forslag til nytt regelverk ved årsskiftet 2011/2012. Departementet følger denne prosessen tett og har også avgitt et høringsinnspill på vegne av norske myndigheter. Departementet skal også ha et særlig fokus på å følge utviklingen i EU når det gjelder anskaffelse av sosiale tjenester.

Reglene om offentlig støtte

Departementet har ansvar for å sikre at norske interesser blir ivaretatt ved utforming av nye regler om offentlig støtte i EU/EØS.

I forbindelse med finanskrisen vedtok ESA i 2010 nye retningslinjer for støtte til realøkonomien og for støtte til finanssektoren. Regelverket er midlertidig og vil bli fulgt opp med nytt regelverk i 2011/2012. I løpet av 2010 initierte Kommisjonen også en revisjon av regelverket for finansiering av tjenester av allmenn økonomisk interesse. Målet er å forenkle regelverket, klargjøre viktige begreper samt å utforme mer målrettede regler. Særlig vil Kommisjonen se nærmere på mulige forenklinger i regelverket om støtte til sosiale tjenester og tjenester som ytes lokalt. Det tas sikte på å vedta nytt regelverk i 2011.

I begynnelsen av 2011 startet Kommisjonen arbeidet med revisjon av retningslinjene for regionalstøtte. Regelverket gir blant annet grunnlaget for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og distriktsutviklingstilskudd til bedrifter lokalisert i det distriktspolitiske virkeområdet. Norske myndigheter har gitt et første innspill til Kommisjonen og gitt uttrykk for at det er viktig at disse virkemidlene kan videreføres.

Som et ledd i EUs klima- og energipakke ble kvotehandelsdirektivet revidert. Gjennom direktivet underlegges kraftprodusentene kvoteplikt for sine CO2-utslipp. Det reviderte kvotehandelsdirektivet åpner for at statene fra 2013 kan gi støtte til særskilte virksomheter som kompensasjon for at CO2-utslippskostnader hos kraftprodusentene fører til økt kraftpris. I 2011 startet Kommisjonen en prosess med sikte på å vedta nytt regelverk som vil regulere statenes adgang til å gi slik støtte. Formålet med et regelverk som tillater slik støtte er å unngå at industri flyttes til land uten karbonregulering. Fra norske myndigheters side er det vist til at et fremtidig støtteregime ikke bør utformes slik at det undergraver prissignalene i kvotesystemet og mulighetene for å få på plass en global klimaavtale. Norske myndigheter har videre understreket at fremtidige retningslinjer må baseres på et teknisk korrekt grunnlag, med hensyn til valg av metode for å beregne kvotekostnadsinnslaget i kraftprisen i det nordiske vannkraftbaserte kraftmarkedet.

Norske myndigheter følger aktivt opp disse prosessene med Kommisjonen. Nytt regelverk på området vil hovedsakelig vedtas av ESA i form av retningslinjer som angir vilkårene for forenlig støtte.

Internasjonalt arbeid

På konkurranseområdet er departementet ansvarlig for å forberede saker og å utforme og framføre norske posisjoner både ved håndheving av regelverket i enkeltsaker og ved utviklingen av nytt regelverk. Departementet er også ansvarlig for å sikre at nytt regelverk blir innlemmet i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen og gjennomføre EØS-avtalens konkurranseregler i norsk rett. Konkurransemyndighetene deltar derfor både i EU-, EØS- og EFTA-fora for å ivareta norske interesser, både direkte i enkeltsaker og ved utvikling av EØS-relevant regelverk.

Departementet har ansvaret for å klargjøre og samordne norske interesser og for å påvirke premissene for og det konkrete innholdet i forslag til nytt EØS-relevant regelverk. Det skjer ved høringer og møter med norske foretak og myndigheter, deltakelse i Kommisjonens og ESAs rådgivende komiteer og arbeidsgrupper, samarbeid med andre lands myndigheter og gjennom skriftlige kommentarer eller muntlig kontakt med overvåkningsorganene.

Departementet deltar også i WTO-forhandlingene om en ny avtale om offentlige anskaffelser (GPA-avtalen). I tillegg til Norges arbeid i WTO, deltar departementet i arbeidet gjennom EFTA med bilateralt å forhandle fram handelsavtaler med andre land. Departementet har ansvaret for bestemmelsene i handelsavtalene om konkurranse og offentlige anskaffelser.

Videre er konkurransemyndighetene sentrale i arbeidet med å sikre norske interesser i enkeltsaker (notifikasjons- og klagesaker om offentlig støtte og klagesaker om offentlige anskaffelser).

Konkurransemyndighetenes deltakelse i OECD har en annen karakter enn i EØS-sammenheng. Arbeidet munner ikke ut i bindende normer eller vedtak, men i anbefalinger og retningslinjer for utforming av konkurransepolitikken. Viktige temaer som har vært behandlet i 2011, er forholdet mellom konkurranse og andre reguleringer, bruk av økonomiske analyser i konkurransesaker, kvantifisering av skade ved brudd på konkurransereglene, konkurranse og havnetjenester, konkurranse og nettverksnøytralitet, evaluering av konkurranserettslige avgjørelser og betydning av «compliance»-programmer i foretakene.

De nordiske konkurransemyndighetene har årlige konferanser der både departement og tilsyn deltar og drøfter saker av felles interesse.

Mål og strategier

Konkurransemyndighetene skal føre en aktiv konkurransepolitikk for å sikre gode og rimelige varer og tjenester til forbrukerne og fremme effektiv ressursbruk.

For å oppnå dette, arbeider departementet mot disse hovedmålene:

• konkurranseloven, EØS-konkurranseloven, regelverket for offentlige anskaffelser og regelverket for offentlig støtte skal utvikles og håndheves i samsvar med internasjonale regler og plikter slik at de blir effektive virkemidler for å fremme konkurranse

• reglene om offentlige anskaffelser skal sikre at offentlige midler utnyttes best mulig gjennom kostnadseffektive anskaffelser, samtidig som allmennheten ska ha tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte, blant annet ved å ta miljø- og samfunnsansvar

• regelverket om offentlig støtte skal hindre tildeling av ulovlig støtte og motvirke skadelig støtte

• det skal foretas en riktig avveining mellom konkurransehensyn og andre samfunnshensyn som bidrar til å fremme regjeringens politikk på ulike områder

• det skal tas hensyn til norske interesser når ESA håndterer klager og notifikasjoner etter regelverket om offentlig støtte

• etatsstyringen av Konkurransetilsynet skal ha klare mål, gi tydelig rollefordeling mellom departement og tilsyn, og en resultatoppfølging som sikrer en effektiv utøving av konkurransepolitikken og håndheving av lovene

Konkurransetilsynet står for den utøvende delen av konkurransepolitikken gjennom håndhevingen av konkurranseloven. Departementet skal bidra til å oppnå målene gjennom løpende regelverksutvikling og ved å påpeke konkurransebegrensende effekter av offentlige tiltak. Dersom det ved gjennomføringen av offentlige tiltak ikke er tatt hensyn til regelverket om offentlig støtte, skal departementet påpeke dette og gi råd og veiledning om regelverket.

Prioriterte områder 2012

Konkurransekriminalitet

Forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet er en av konkurransemyndighetenes kjerneoppgaver, og avdekking av ulovlig prissamarbeid, anbudssamarbeid og markedsdeling er en høyt prioritert oppgave for Konkurransetilsynet.

Lempningsordningen er et sentralt virkemiddel for å avsløre slik kriminalitet, ved at den som avslører et ulovlig samarbeid kan redusere eller eliminere sanksjonen for sin egen deltakelse. Etter flere år med målrettet informasjonsarbeid om lempningsordningen i konkurranseloven, har Konkurransetilsynet nå flere saker til behandling som følge av at en av partene avslørte samarbeidet i en søknad om lempning. For nærmere detaljer om denne utviklingen vises det til Konkurransetilsynets rapportering under kap. 1550 Konkurransetilsynet.

Konkurransemyndighetene vil fortsatt ha særlig fokus på forebygging og avdekking av konkurransekriminalitet i 2012.

Oppfølging av Matkjedeutvalgets rapport

Tidlig i 2010 nedsatte regjeringen et utvalg som skulle utrede styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Utredningens formål skulle være å beskrive konsekvenser som utviklingen i matvarekjeden har hatt og vil kunne ha framover. Effektiv ressursbruk skulle være et overordnet formål for utredningen, og utvalget skulle foreslå tiltak som kan ivareta forbrukernes interesser og mulighetene for tilfredsstillende kontroll. Den 13. april 2011 avla Matkjedeutvalget sin rapport, NOU 2011:4 Mat, makt og avmakt. Denne ble sendt på alminnelig høring i juni 2011 med høringsfrist 1. desember samme år. Etter at høringen er gjennomført vil regjeringen vurdere hvordan Matkjedeutvalgets rapport skal følges opp.

Midlertidig unntak fra konkurranseloven for klinisk veterinærvakt

Unntaket gjør det mulig for veterinærene å samarbeide om sentrale avtaler med KS om priser og vilkår ved levering av veterinære vakttjenester og gjelder fram til 30. juni 2012.

I samarbeid med Landbruks- og matdepartementet foretar Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vurdering av unntaket. Det tas sikte på å sende ut et høringsnotat om saken til berørte instanser i løpet av andre halvår 2011.

Håndheving av anskaffelsesreglene

Reglene om offentlige anskaffelser skal være så gode som mulig, og håndhevingssystemet må være utformet slik at det sikrer god etterlevelse. Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) er et uavhengig organ som håndterer klager over brudd på anskaffelsesregelverket. Nemnda skal sikre at leverandørene har tilgang på rask og rimelig klagebehandling på et lavt konfliktnivå, samt medvirke til økt kompetanse og rettsavklaringer på området. Nemnda kan ilegge overtredelsesgebyr ved ulovlige direkte anskaffelser.

Klagenemndas saksmengde har fram til 2010 stadig økt. I 2010 var antallet nye saker til nemnda 396. Dette er mer enn det dobbelte av antallet i 2006 og 2007. I tillegg har sakene blitt mer komplekse. Kort saksbehandlingstid er viktig for at nemnda skal oppleves som et reelt alternativ til domstolene. Dette er særlig viktig i saker der oppdragsgiver venter med å inngå kontrakt til Klagenemnda for offentlige anskaffelser har vurdert saken. Som følge av dette har nemnda i flere år blitt tildelt tilleggsbevilgninger gjennom året, dette gjaldt også i 2011.

Utviklingen i 2011 viser så langt at antallet nye saker i 2011 har avtatt sammenliknet med 2010. Det er for tidlig å si om denne utviklingen er varig. Regjeringen vil så snart som mulig sende en lovproposisjon til Stortinget som følger opp forslagene fra NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser. Videre vil departementet i 2012 foreta en gjennomgang av Klagenemnda for offentlige anskaffelser for å se om det er behov for endringer i nemndas innretning og rammevilkår.

En offensiv innkjøpspolitikk

Effektive offentlige anskaffelser kan frigjøre ressurser som kan brukes til mer velferd og økt verdiskapning til det beste for fellesskapet. I St.meld. nr. 36 (2008–2009) Det gode innkjøp framgår det at gode regler om anskaffelser og et godt system for håndheving ikke alene er nok for å unngå brudd på anskaffelsesregelverket og for å få til vellykkede og effektive anskaffelser. Innkjøpsfaglig kompetanse, økt lederforankring og bedre organisering er også vesentlig.

Gjennom etableringen av Direktoratet for forvaltning og IKT, med en egen avdeling for offentlige anskaffelser, la regjeringen i 2008 grunnlaget for et nasjonalt kompetansesenter for offentlige anskaffelser og arbeidet med å sikre bedre, enklere og sikrere anskaffelser ble intensivert.

Direktoratet for forvaltning og IKT skal arbeide for at offentlige oppdragsgivere gjennomfører kostnadseffektive, miljøvennlige og kvalitetsrettede anskaffelser i overensstemmelse med anskaffelsesregelverket. Dette skal blant annet gjøres gjennom å oppdatere og videreutvikle www.anskaffelser.no, som er en portal for å støtte oppdragsgivere i offentlig sektor. Det er også et mål å utvikle tilbud som kan hjelpe ledere å organisere og styre anskaffelsesområdet, samt videreutvikle og styrke innkjøpsnettverk. Direktoratet skal fortsatt arbeide for at det offentlige kan ta ut effektiviseringspotensialet når anskaffelser planlegges, gjennomføres og følges opp. Direktoratet skal videre arbeide for å bedre statistikkgrunnlaget om offentlige anskaffelser.

Departementet har mottatt en utredning om effektiviseringspotensialet ved økt samordning av offentlige anskaffelser. På bakgrunn av denne utredningen vil det bli vurdert å iverksette tiltak for økt samordning av anskaffelser. Bruk av elektroniske løsninger er et viktig effektiviseringstiltak som kan redusere tidsbruken ved offentlige anskaffelser, øke konkurransen og legge til rette for anskaffelser som er mer gjennomsiktige og som lettere kan etterprøves. En rapport fra Senter for statlig økonomistyring (2006) viser at gjennom økt bruk av ehandel i anskaffelsesprosessen vil samfunnet kunne spare opptil 4 mrd. kroner i løpet av en tiårsperiode. Regjeringen gjennomfører derfor en sterkere satsing på elektroniske handelsløsninger, slik som innføring av obligatorisk elektronisk fakturaløsning, økt satsing på støttetjenester og økt sentralfinansiering av e-handelsplattformen.

Leveranser av helse- og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner

Frivillig sektor som en viktig samfunnsaktør

Frivillige organisasjoner er en kanal for engasjement og deltakelse og har stor betydning for livskvalitet, fellesskap og utvikling i samfunnet. Gjennom omfattende frivillig innsats og tjenesteproduksjon yter frivillig sektor betydelige bidrag til samfunnet av økonomisk, menneskelig og samfunnsmessig karakter. Å skape gode rammevilkår og en sterkere anerkjennelse av frivillig sektor er et kjernepunkt i regjeringens politikk. Regjeringen fører derfor en aktiv frivillighetspolitikk. Det eksisterer en rekke ordninger som støtter opp under sektoren, herunder lempninger på skatte- og avgiftsområdet, merverdikompensasjon og ulike statlige tilskudd.

I helse- og omsorgssektoren yter mange ideelle organisasjoner en viktig innsats som tjenesteleverandører. Disse har høy kompetanse og stort engasjement, og kan bidra til nye løsninger på velferdsutfordringene. Staten og kommunene er avhengig av innsatsen til disse leverandørene for å sikre borgerne gode tjenester. Regjeringen vil ikke privatisere eller kommersialisere grunnleggende velferdstjenester, men vil videreutvikle samhandlingen mellom offentlig sektor og frivillige aktører og ideelle organisasjoner.

Utredning av aktuelle tiltak innenfor helse- og sosialsektoren

I forbindelse med stortingsbehandlingen av dokument 8:68 med forslag om innføring av samfunnskontrakt for å bedre samspillet mellom offentlig og frivillig sektor, uttalte helseministeren at dette var en problemstilling hun ønsket å vurdere nærmere, og at hun ville komme tilbake til Stortinget med resultatet av arbeidet. Helseministeren varslet også at det ville bli igangsatt et arbeid med en gjennomgang av rammevilkårene for sektoren. Dette sluttet fornyings-, administrasjons- og kirkeministeren seg til i forbindelse med behandlingen av dokument 8:136 om rammevilkårene for ideelle aktører som driver helse-, omsorgs- og barneverntjenester. Det ble også her varslet at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget på en egnet måte med en nærmere redegjørelse.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har gjennomført flere samråd med de ideelle organisasjonene for å få bedre kunnskap om hvilke utfordringer de står overfor. De ideelle organisasjonene er opptatt av gode og forutsigbare rammevilkår i forbindelse med at det offentlige gjennomfører sine anskaffelser. De har reist en rekke spørsmål knyttet til blant annet kontraktenes lengde, bruk av rammeavtaler og fastsettelse av relevante og gode kvalitetskrav der også de ideelles særtrekk blir tilstrekkelig verdsatt. Departementet har blant annet på bakgrunn av disse samtalene og med innspill fra berørte departementer vurdert ulike tiltak for å møte disse utfordringene.

Regjeringens målsetninger

Det er et offentlig ansvar at vi har helse- og sosialtjenester av god kvalitet. Disse kan leveres av det offentlige selv eller kjøpes av leverandører av slike tjenester. Dersom andre enn det offentlige skal levere slike tjenester, er det viktig at dyktige aktører, som de ideelle organisasjonene, finner det attraktivt å levere sine tjenester til det offentlige og til riktige priser. Leverandører som bidrar til velferdsproduksjonen til det offentlige, skal ha forutsigbare avtalevilkår og arbeidsforhold, samtidig som vi skal stille klare krav til kvalitet, kostnader og arbeidsvilkår. Regelverket om offentlige anskaffelser er derfor viktig for å ivareta det offentliges ansvar for helse- og sosialtjenester av god kvalitet og til riktig pris. Handlingsrommet i lov og forskrift om offentlige anskaffelser og de rettslige rammene EØS-avtalen setter, må brukes for at ideelle organisasjoner skal være viktige bidragsytere til offentlige tjenester.

Regjeringens tiltak

På denne bakgrunn har regjeringen besluttet å gjennomføre en rekke tiltak for å bidra til best mulige anskaffelser innen helse- og sosialsektoren og mer forutsigbare rammevilkår for leverandørene innenfor gjeldende nasjonale og EØS-rettslige rammer.

Samarbeidsavtale

Deler av ideell sektor har fremmet forslag om å få etablert en samarbeidsavtale mellom offentlig sektor og ideell sektor som tjenesteleverandør, med overordnede prinsipper for en god samhandling. Regjeringen ønsker dette forslaget velkommen. Flere europeiske land, herunder Sverige og England, har inngått overordnede samarbeidsavtaler med frivillig sektor. Regjeringen har tatt et initiativ overfor sektoren med sikte på å utvikle samarbeidsformer basert på norske forhold. Regjeringen ønsker at dialogen skal synliggjøre hvordan de ideelle organisasjonenes særtrekk og kvaliteter som tjenesteleverandør kan mobiliseres i arbeidet for å nå de overordnede målene innen helse- og sosialsektoren og tjenester av god kvalitet til riktig pris.

Regjeringen vil:

• videreføre dialogen med ideelle organisasjoner som tjenesteleverandør med sikte på å inngå en samarbeidsavtale om overordnede prinsipper for et godt samarbeid

• oppfordre kommunene til å inngå tilsvarende samarbeid med ideelle organisasjoner

Kontaktforum

En god dialog mellom offentlig sektor og leverandørene av helse- og sosialtjenester er viktig for å øke forståelsen mellom partene om overordnede målsetninger og rammevilkår og hvilke utfordringer partene står overfor.

Regjeringen ønsker at dialogen om en samarbeidsavtale blant annet skal munne ut i:

• etablering av et kontaktforum mellom regjeringen og de ideelle organisasjonene. Kontaktforumet kan møtes en til to ganger i året og drøfte sentrale spørsmål som berører de ideelle organisasjonenes rolle og arbeidsvilkår som tjenesteleverandør

Lønns- og arbeidsvilkår

Ideelle organisasjoner hevder at de kan ha problemer med å konkurrere på pris fordi de har andre lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjonsvilkår, enn enkelte andre aktører. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter stiller krav om at offentlige oppdragsgivere i sine kontrakter skal pålegge leverandører å gi sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn hva som følger av tariffavtale eller det som ellers er normalt for tilsvarende arbeid i den aktuelle sektoren. Forskriftens krav er sentrale for å hindre utnytting av arbeidskraften når det offentlige kjøper tjenester i markedet. Oppdragsgiver skal gjennomføre nødvendig kontroll med at kravene overholdes. Ryddige lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte som bidrar til å oppfylle kontrakten, er også viktig for å sikre tjenestenes kvalitet.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Arbeidsdepartementet har i fellesskap hatt et forslag til endringer i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter på høring. Den direkte bakgrunnen for høringssaken var at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har gjort gjeldende at forskriften ikke er i samsvar med EØS-avtalen. Norge er ikke enig i ESAs syn, men ser likevel at forskriften kan klargjøres på enkelte punkter. Arbeidet er ikke sluttført ennå. Saken kan komme opp for EFTA-domstolen.

Det vises for øvrig til Arbeidsdepartementets Prop.1 (2011-2012) Resultatområde 4, Delmål 3: Bidra til å fremme et seriøst og anstendig arbeidsliv og hindre sosial dumping.

Regjeringen vil:

• arbeide for å opprettholde krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

Utvikling av gode kvalitetskriterier og -krav

Gode og relevante kvalitetskriterier og kvalitetskrav i kontraktene må benyttes for å sikre tjenester av høy kvalitet. Mange ideelle organisasjoner opplever at deres kvaliteter ikke blir fanget opp på en god måte i de kvalitetskriteriene som benyttes i konkurransegrunnlagene. De mener at dette fører til at de ikke får full uttelling for de særtrekk de representerer og som bidrar til å løfte kvaliteten på tjenestene.

Det er behov for en nærmere dialog med leverandørene for å identifisere hvilken merverdi de kan bidra med i forbindelse med ulike typer tjenester og hvordan denne merverdien bedre kan reflekteres i konkurransegrunnlagene. Kvalitetskravene må blant annet tilpasses brukernes individuelle behov. Det vil være vanskelig å utarbeide generelle, treffende kvalitetsindikatorer. Det er likevel behov for å tilegne seg mer kunnskap som kan benyttes ved utforming av konkrete kvalitetskriterier og -krav i de enkelte anskaffelser.

Departementene og deres underliggende virksomheter vil:

• bidra til videreutvikling av gode kvalitetskriterier og -krav

• identifisere hvordan konkurransegrunnlaget kan utformes slik at leverandørenes reelle fortrinn og kvaliteter blir verdsatt i de enkelte anskaffelser

Veiledning om handlingsrommet for anskaffelser av helse- og sosialtjenester

Regelverket om offentlige anskaffelser har et handlingsrom som bør utnyttes best mulig for å sikre gode tjenester til riktig pris. Dette forutsetter kunnskap om handlingsrommet knyttet til fastsettelse av blant annet kvalitetskrav, kontraktslengde, kontraktsform og muligheten for å reservere kontrakter for ideelle organisasjoner i konkrete anskaffelser.

Det kan være krevende å avklare grensene for handlingsrommet. Dersom innkjøperne trår feil, kan de potensielle økonomiske konsekvensene være store. Dette kan bidra til at handlingsrommet ikke blir utnyttet fullt ut. Det er behov for mer veiledning om handlingsrommet og hvordan dette kan utnyttes slik at innkjøperne får større trygghet til å treffe gode valg.

Den 13. juli 2011 traff Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) en avgjørelse i en sak som gjaldt påstand om ulovlige direkte anskaffelser av institusjonsplasser for barn innen barnevern. KOFA kom til at enkeltkjøpene ikke var omfattet av forskrift om offentlige anskaffelser og dermed ikke var underlagt en kunngjøringsplikt. Denne avgjørelsen vil kunne gi økt fleksibilitet ved anskaffelser. Departementet vil foreta en nærmere analyse av de muligheter for økt handlingsrom avgjørelsen gir.

Departementet har gitt Direktoratet for forvaltning og IKT i oppdrag å:

• utarbeide en veileder for offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester. Veilederen skal omhandle temaer som blant annet kontraktenes lengde, fornuftig bruk av rammeavtaler, særtrekk ved ideelle organisasjoner og handlingsrommet for fastsettelse av kvalitetskrav. De ideelle organisasjonene blir invitert til å medvirke i dette arbeidet

Aktiv styringsdialog med underliggende etater for å sikre gode tjenester

Styring av underliggende etater er en viktig del av sektoransvaret for departementene. Det er viktig at disse departementene gjennom styringsdialogen følger opp at deres underliggende etater gjennomfører gode anskaffelsesprosesser.

Departementene vil:

• aktivt følge opp at det gjennomføres gode anskaffelsesprosesser i underliggende etater i samsvar med regjeringens politiske prioriteringer og de prinsippene som blir nedfelt i samarbeidsavtalen mellom regjeringen og de ideelle organisasjonene

• gjennom styringsdialogen med underliggende etater, vurdere tiltak som bidrar til gode anskaffelser og forutsigbare rammevilkår for leverandørene i sin sektor

Gode innkjøpsstrategier

Ledelsen i hver enkelt virksomhet er ansvarlig for at innkjøp av varer og tjenester støtter opp under målene som er satt for virksomheten, og at de blir utført i samsvar med gjeldende lover og regler og de overordnede politiske målene. Tydelig ledelsesfokus på innkjøpsaktiviteten i hver enkelt virksomhet er en sentral forutsetning for profesjonelle, korrekte og gode innkjøp. Hvordan overordnede målsetninger skal ivaretas i anskaffelsesprosessene, må forankres i ledelsen gjennom gode innkjøpsstrategier og kan ikke være opp til hver enkelt innkjøpers skjønn.

Departementene vil:

• stille krav til gode innkjøpsstrategier i sine underliggende virksomheter

Forutsigbare rammevilkår

Forutsigbare rammevilkår er viktig for å sikre at dyktige leverandører finner det attraktivt å levere sine tjenester til offentlig sektor. Korte kontraktslengder og bruk av rammeavtaler gir det offentlige fleksibilitet. Lengre kontraktsperioder er til fordel for den leverandøren som får kontrakten, men til ulempe for andre leverandører. For mange tjenester er langsiktige relasjoner og stabilitet over tid viktig, både for brukerne og for å få samfunnsøkonomisk riktige investeringer.

Departementene skal sørge for at:

• innkjøpsstrategiene til underliggende virksomheter skal bidra til forutsigbare rammevilkår

• for tjenester der stabilitet over tid er viktig skal virksomhetene vurdere å benytte lengre kontraktsperioder

• oppdragsgivere også vurderer når det er hensiktsmessig å inngå rammeavtaler og hvordan slike rammeavtaler skal utformes for at de ideelle organisasjonene skal få tilstrekkelig forutsigbarhet

Aktiv kontraktsoppfølging

Det er ikke tilstrekkelig å stille gode og relevante kriterier og -krav i konkurransegrunnlaget og kontraktene. Kravene må også følges opp i praksis gjennom hele kontraktsperioden. Aktiv kontraktsoppfølgning gjennom løpende dialog med leverandøren i kontraktsperioden, effektiv kontroll med at kontrakten oppfylles og sanksjonering ved mangelfull ytelse er viktig for å sikre tjenestenes kvalitet.

Departementene vil gjennom styringsdialogen:

• stille krav om at underliggende etater har gode rutiner for god kontraktsoppfølging

Sektorspesifikke kompetansehevende tiltak

De ulike virksomhetene må ha god innkjøpsfaglig kompetanse som er tilpasset særtrekkene ved de ulike tjenestene. Det er behov for sektorspesifikke kompetansehevende tiltak, for eksempel kurs og seminarer. Det er også viktig at oppdragsgiver før konkurransegrunnlaget utformes har skaffet seg god kunnskap om tjenesten og om leverandørmarkedet. Det kan være nyttig for oppdragsgivere å ha en dialog med leverandører i forkant av en utlysning for å ha bedre forutsetninger for å gjøre en god anskaffelse. Et annet tiltak for å styrke innkjøpskompetansen kan være å videreutvikle innkjøpsnettverk.

Departementene skal i styringsdialogen stille krav om at:

• underliggende etater sikrer at de har god innkjøpsfaglig kompetanse som er tilpasset særtrekkene ved de ulike tjenestene

• virksomhetene gjennomfører kompetansehevende tiltak som for eksempel kurs og seminarer, videreutvikling av innkjøpsnettverk og styrking av dialogen med leverandørmarkedet

Programkategori 01.60 Forvaltningsutvikling og IKT-politikk

Utgifter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.60 fordelt på kapitler

Innledning

Globale utfordringer og raske samfunnsendringer stiller krav til forvaltning, næringsliv og samfunnet for øvrig om effektivitet, produktivitet, demokratisk deltakelse og bærekraftig utvikling.

Forvaltningen har gjennomgått omfattende endringer de senere årene, men stadig nye krav til utforming og virkemåte – forventninger om fornying, effektivisering, samt bruk av ny teknologi stiller forvaltningen overfor kontinuerlige endringsbehov.

I de kommende årene må statlige virksomheter utnytte teknologiske muligheter i stor skala for å understøtte formåls- og kostnadseffektiv drift. Stadig mer av samhandlingen mellom de ulike forvaltningsnivåene og mellom offentlige virksomheter, innbyggere og næringsliv vil skje digitalt. Nye digitale arbeidsprosesser og informasjonsflyt vil kreve mer samordning og samvirke i offentlig sektor. Dette vil utfordre tradisjonelle måter å organisere forvaltningens oppgaveløsning på. Hensynet til effektiv ressursbruk vil også kreve mer samordnende tilnærminger til utvikling, forvaltning og drift av eksisterende og nye fellesløsninger.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil legge til rette for denne utviklingen. De enkelte fagdepartementene må anvende teknologiske muligheter som redskap for organisasjons- og tjenesteutvikling i egen sektor, i tråd med generelle forvaltningspolitiske prinsipper. I tillegg må de enkelte sektorene tilpasse utvikling av organisasjonsformer, tjenester og tekniske løsninger i en større forvaltningspolitisk sammenheng, blant annet slik at samhandling og informasjonsutveksling på tvers kan ivaretas mer effektivt og i overensstemmelse med innbyggernes og næringslivets krav og forventninger.

IKT og internettøkonomien berører alle samfunnsområder. For å skape gode rammebetingelser for IKT-basert verdiskaping i privat og offentlig sektor, er det nødvendig å identifisere utfordringer og samordne strategier på tvers av sektorene gjennom en offensiv og målrettet IKT-politikk. IKT er en drivkraft i samfunnsutviklingen og står for en betydelig andel av innovasjon, verdiskaping og nyetableringer. Teknologien endrer seg i stadig hurtigere tempo. Det samme gjør bruksområdene og bruksomfanget. Samtidig har Norge behov for nye næringer når oljen gradvis blir en mindre viktig inntektskilde. Effektiviteten og produktiviteten i eksisterende næringer må øke dersom landet skal opprettholde og styrke sin konkurranseevne. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil bidra til dette gjennom utvikling og implementering av en helhetlig IKT-politikk. Det gjelder blant annet på områder som utbredelse av høykapasitets bredbånd, digitalisering av innhold og medier, digitalisering av forretningsprosesser, informasjonssikkerhet, elektronisk identifikasjon, opphavsrett, helse, kompetanse og utdanning, miljø, standardisering, inkludering og demokratiutvikling.

Utfordringer og utviklingstrekk

Statsforvaltningen har tilpasset seg og endret seg mye de siste tiårene. I årene som kommer vil utviklingen stille forvaltningen overfor utfordringer som vil kreve ytterligere endringer og tilpasninger:

• aldringen av befolkningen og økte forventninger til kvaliteten på offentlige tjenester vil skape et sterkt utgiftspress i årene som kommer. Ressurs- og formålseffektivisering av offentlig sektor vil kunne gi viktige bidrag til å dempe utgiftsveksten

• tilstrekkelig kunnskap om hva som er god og målrettet virkemiddelbruk er ofte en stor utfordring for forvaltningen. Forvaltningen må få bedre kunnskap om hvordan ulik virkemiddelbruk fungerer

• forvaltningen må kommunisere bedre med innbyggerne. Samhandlingen må forenkles. Unødvendige byrder for innbyggere og næringsliv må reduseres. Forenkling av regelverk og gjennomgang av regelverk med sikte på å legge til rette for digitalisering skal vurderes. Et klart og godt språk gjør det enklere for innbyggerne å ivareta sine demokratiske rettigheter. Et godt språk vil også redusere antall henvendelser til forvaltningen. Dette sparer både myndigheter og innbyggerne for tid og ergrelser. Innbyggere, næringsliv og frivillig sektor forventer et godt møte med det offentlige og høy kvalitet på det offentlige tjenestetilbudet. I økende grad finner dette møtet sted via elektroniske tjenester. Brukerne har økende forventinger til omfang og utbredelse av elektroniske tjenester. De kan gi bedre service for brukerne og store effektiviseringsgevinster for det offentlige

• tilfredsstillende organisering av møtepunktene mellom offentlig forvaltning og brukerne er i stigende grad avhengig av at offentlige virksomheter evner god samordning. Økt anvendelse av elektroniske tjenester forutsetter at relevant informasjon for tjenestetilbudet kan utveksles effektivt i forvaltningen. Forvaltningen må fremstå enhetlig overfor innbyggere og næringsliv

• kommunene må utnytte og anvende teknologiske muligheter bedre. Det må utvikles kultur og struktur for mer utstrakt samarbeid om IKT-løsninger i kommunal sektor i den hensikt å lette kommunenes eget arbeid med fornying og effektivisering av kommunale tjenester. En viktig tilnærming vil være å vurdere sam- og gjenbruksmuligheter

• offentlig forvaltning kjøper inn varer og tjenester for om lag 327 mrd. kroner i året (eksl. oljesektoren). Dette er fellesskapets midler som skal brukes på best mulig måte. Det er nødvendig med økt profesjonalisering av offentlige anskaffelser

På IKT-politikkens område er langsiktige investeringer i forskning og infrastruktur blant de viktigste strukturelle utfordringene. En IKT-politikk for digital verdiskaping må kunne understøtte og bidra til næringsutvikling og sysselsetting i hele landet. Kreativ bruk av IKT er blitt en vesentlig faktor i utviklingen av tjenesteytende næringer. IKT-bransjen/informasjonssektoren omfatter noen av de største næringene i Norge med betydelig potensial for verdiskaping. Godt samspill med departementer som ivaretar regelverk og har virkemidler på de ulike områdene, vil være avgjørende for politikkutviklingen på dette området. Internettøkonomiens globale karakter gjør at en nasjonal IKT-politikk også må ta hensyn til den internasjonale utviklingen, blant annet i EU, som i mai 2010 la fram en felles IKT-politikk – Europeisk digital agenda. Norge deltar i oppfølgingen av den europeiske digitale agendaen gjennom etablerte samarbeidsmekanismer med EU.

Mål og strategier

Forvaltningsutvikling på tvers av sektorer krever et godt kunnskapsgrunnlag og et faglig sterkt forvaltningspolitisk apparat som kan kartlegge utviklingstrekk, peke på områder der det trenges forbedringer og medvirke til fornying av offentlig sektor.

Bedre bruk av ressursene i offentlig sektor, og nye måter å løse og organisere velferdsoppgavene på, vil gjøre det mulig å produsere det samme omfanget av tjenester med mindre arbeidsinnsats, og dermed bidra til å lette finansieringen av velferdsordningene. Et aktivt effektiviseringsarbeid og kartlegging av produktivitetsutviklingen i offentlig sektor er viktig for å sikre et best mulig offentlig tjenestetilbud.

Regjeringen vil fortsette et systematisk arbeid for å identifisere fornyings- og effektiviseringsmuligheter, blant annet knyttet til mer hensiktsmessig organisering av administrative støttefunksjoner i staten.

Regjeringen vil arbeide for å identifisere innbyggernes forventninger til offentlig virksomhet og øke kunnskapen om hvordan virkemiddelbruken fungerer. I denne sammenheng er det viktig å videreutvikle arbeidet med å få fram og publisere data og informasjon om ressursbruk i staten. Dette vil blant annet være brukerundersøkelser, innbyggerundersøkelsen, StatRes, effektivitetsundersøkelser og annet arbeid som skal legge grunnlag for effektivisering av staten.

Kommunikasjonen mellom forvaltningen og brukerne skal bli klarere og bedre. Brukernes behov skal tillegges stor vekt, og brukerne skal kunne innvirke på hvordan tjenestene utformes. Viktige tiltak i brukerrettingsarbeidet vil blant annet være:

• arbeidet med å sikre at brukernes vurderinger og synspunkter blir systematisk kartlagt og brukt i styringen og utviklingen av virksomhetene

• arbeidet med å realisere digitalt førstevalg. Digitalt førstevalg betyr at tjenestene skal tilbys digitalt, at så mange som mulig av brukerne skal over på digitale løsninger og at brukerne aktivt må velge manuelle løsninger hvis de foretrekker det

• arbeidet med forenkling for innbyggerne og næringsliv gjennom enklere krav til rapportering og myndighetskontakt

• arbeidet med innbyggerundersøkelser for å identifisere hvordan innbyggere og bedrifter kan få et bedre møte med det offentlige

• arbeidet med å videreføre og styrke klart språk i offentlig sektor, slik at klarspråksarbeidet kan bli en naturlig del av den ordinære saksbehandlingen

Det er innført krav til statlige virksomheter om bedre samordning av IKT-investeringer. Alle statlige IKT-investeringer skal gjennomføres i samsvar med de overordnede prinsipper for arkitektur, felleskomponenter og felles standarder. For å realisere ambisjonene om økt og samordnet anvendelse av teknologi i offentlig sektor er det nødvendig å videreutvikle en slik felles IKT-arkitektur.

Eksisterende IKT-løsninger varierer i stor grad med hensyn til hvordan de er organisert og styrt, og finansieringsmodellene for de ulike løsningene er ulikt utformet. Felles IKT-løsninger må organiseres, styres og finansieres på annen og mer målrettet måte enn hva tilfellet er i dag. Offentlig sektors behov for samordning mellom nivåer, virksomheter og sektorer er stort. Det er nødvendig å utvikle og etablere mekanismer for å legge til rette for dette samordningsbehovet.

Kommunene har behov for de samme elektroniske støttetjenestene. Dette må det tas hensyn til i de styrings- og finansieringsmodellene som velges. Videre kan samarbeid om både elektronisk tjenesteutvikling og IKT- drift være kostnadsbesparende og frigjøre kompetanse og ressurser i kommunene. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og Direktoratet for forvaltning og IKT har i samarbeid med KS og Kommunal- og regionaldepartementet startet opp et arbeid som vurderer muligheten for effektivisering og samordning av IKT i kommunal sektor.

For å realisere potensialet for næringsutvikling og verdiskaping som ligger i kreativ bruk av IKT er det behov for tiltak som påvirker utviklingen i flere sektorer. Departementet vil arbeide med en langsiktig politikk for dette med utgangspunkt i arbeidet med en digital agenda for Norge. Tilrettelegging for nye tjenester basert på digitalt innhold, fortsatt sterk satsing på viderebruk av offentlige data, samt bruk av IKT i klimapolitikken vil være prioriterte oppgaver.

IKT påvirker samfunnsdeltakelsen blant annet gjennom bruk av sosiale medier og brukerskapt innhold på internett. IKT-politikken skal legge til rette for at alle kan mestre det digitale samfunnet. Departementet vil videreføre arbeidet med universell utforming av IKT-løsninger. Trygghet og tillit i elektronisk kommunikasjon og sikring mot identitetstyveri er viktig for at folk og virksomheter kan utnytte IKT fullt ut. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet vil i samarbeid med Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet legge til rette for at utbyggere velger å gi tilbud om bredt bredbånd til flest mulig. Satsing på IKT-forskning og infrastruktur er nødvendig for å gi virksomheter, organisasjoner og innbyggere et godt grunnlag for å kunne innovere og bruke IKT.

IKT-politikken er et viktig område for internasjonalt samarbeid og koordinering. Norges innsats er særlig rettet mot arbeidet som skjer i EU og OECD. Vi deltar i flere IKT-programmer, som er et av de mest omfattende samarbeidsområdene innen EU/EØS. Det arbeides blant annet med utvikling og spredning av felleseuropeiske elektroniske løsninger gjennom program som CIP og ISA. Det utvikles også analyser og statistikk ved hjelp av tematiske nettverk.

Programkategori 01.70 Personvern

Utgifter under programkategori 01.70 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.70 fordelt på kapitler

Innledning

Personvernreglene skal beskytte enkeltindividets personlige integritet og privatliv. Både nasjonalt og internasjonalt regelverk setter grenser for inngrep i borgernes rett til personvern. I den enkelte konkrete sak må likevel inngrepet i personvernet for den enkelte veies mot behovet for å ivareta andre samfunnsinteresser. Personverninngrep skal være nødvendige og proporsjonale i forhold til det formålet som søkes oppnådd.

Avveininger mellom personvernhensyn og andre samfunnshensyn er krevende. Personvern er en ideell interesse som vanskelig kan beregnes i en økonomisk nytte-/kostnadsanalyse. Stilt opp mot hensyn som sikkerhet, liv og helse, eller effektiv trafikkavvikling på veiene, kan det være utfordrende å tillegge personvernet tilstrekkelig vekt. I disse situasjonene er det viktig å verdsette personverninteressene, og å se dem i sammenheng med andre grunnleggende interesser som ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Personopplysningsloven implementerer EUs personverndirektiv fra 1995. Inngrep i enkeltindividets personlige integritet skal som hovedregel enten være hjemlet i lov eller være basert på samtykke fra den registrerte. Bruk av personopplysninger skal alltid undergis en forholdsmessighetsvurdering. I avveiningen mellom ulike tiltak for å nå formålet, skal det minst personverninngripende tiltaket velges. Noen prinsipper står sentralt i oppbyggingen og etterlevelsen av personvernlovgivningen:

• det skal være saklige grunner for innsamling og bruk av personopplysninger. Opplysningene skal samles inn til klart definerte formål og kan ikke brukes utover dette

• registrering av personopplysninger skal i størst mulig grad være basert på frivillig og informert samtykke. Opplysninger i offentlige registre, der registrering er pliktig, skal ha hjemmel i lov

• ved innhenting av personopplysninger har alle rett til å få opplyst om det er frivillig eller obligatorisk å gi fra seg personopplysningene, hvilket formål opplysningene skal brukes til, og om de vil bli utlevert til andre

• den som er ansvarlig for å forvalte de registrerte personopplysningene, skal informere og bistå de registrerte i å få innsyn i opplysningene som er lagret, hva de skal brukes til, og hvor de er hentet fra

• registrerte personopplysninger skal være korrekte. Uriktige opplysninger skal rettes, slettes eller sperres. Overskuddsinformasjon og opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet med registreringen, skal slettes

• informasjonssikkerhet skal ivaretas

• når nye teknologiske løsninger utvikles og tas i bruk, skal det legges vekt på personvernvennlige alternativer

Utfordringer og utviklingstrekk

De fleste samfunnsområder berøres i større eller mindre grad av personvernregelverket og de hensynene som ligger bak. I tillegg berøres personvernet sterkt av den teknologiske utviklingen. Den teknologiske utviklingen kan true personvernet på nye måter, men representerer også muligheter for å beskytte personvernet. Norge har som mål å være et foregangsland for bruk av IKT i samhandlingen mellom befolkningen og offentlig forvaltning, og en satsing i det offentlige på personvernvennlig IKT kan markere Norge ytterligere i positiv retning.

Bruk av automatiske kontrollsystemer og automatisk overvåkning øker. Elektroniske brikker og betalingsløsninger brukes i stadig flere sammenhenger; i adgangskontrollsystemer, i kantinen på arbeidsplassen, ved helautomatiske bompasseringer, eller i kollektivtrafikken. I omsorgssektoren fremheves teknologien av mange som et mulig bidrag til å løse de store omsorgsutfordringene i årene fremover. Automatiske betalings- og registreringssystemer medfører at det samles inn store mengder opplysninger om den enkelte bruker. Teknologi som medfører automatisk innsamling av personopplysninger, kan løse praktiske utfordringer og gjøre hverdagen enklere for mange. Fordelene må likevel alltid avveies mot konsekvensene ved registrering av personopplysninger i et stort omfang. Ikke minst er det viktig å se ulike, omfattende registreringsregimer i sammenheng.

Overvåking i arbeidslivet har fått økt oppmerksomhet de senere årene. Teknologien åpner store muligheter for arbeidsgivers kontroll med de ansattes tidsbruk, effektivitet og oppgaveløsning. En del tiltak kan oppleves som belastende kontroll, men er nettopp til for å beskytte de ansatte. Andre registrerings- og kontrollordninger kan være begrunnet i offentligrettslige kontroll- og rapporteringskrav. Det er viktig at arbeidsgivere holder seg innenfor legitime kontrollformål, og at de ikke fristes til å bruke innsamlede personopplysninger til andre formål enn innsamlingsformålet.

Stadig flere personvernsaker har internasjonale aspekter ved seg, blant annet som følge av lagring av data i nettskyen, bruk av databehandlere med lagringskapasitet i andre land og borgernes stadig økende bruk av internettbaserte tjenester. Dette nødvendiggjør samarbeid med myndigheter og organisasjoner i andre land. For tiden pågår arbeid med å oppdatere både OECDs personvernretningslinjer fra 1980 og EUs personverndirektiv, direktiv 95/46/EF. Vårt nasjonale personvernregelverk er basert på disse internasjonale instrumentene, og vår nasjonale lovgivning på området må tilpasses eventuelle endringer i de internasjonale regelverkene.

Økt globalisering utfordrer det enkelte lands jurisdiksjon på personvernområdet. Særlig tydelig er dette når data lagres i nettskyen. Når opplysninger fra en behandlingsansvarlig etablert i ett land, behandles av en databehandler etablert i et annet land, mens personopplysningene i realiteten lagres på servere plassert i ulike tredjeland, kan det oppstå vanskelige lovvalgsspørsmål.

De registrertes rett til informasjon om og kontroll med behandling av personopplysninger om seg selv, er sentralt i personvernsammenheng. Etter personopplysningsloven skal et samtykke være frivillig, uttrykkelig og informert. Stadig oftere ønsker likevel behandlingsansvarlige å benytte såkalt passivt samtykke, dvs. en reservasjonsadgang som grunnlag for sin personopplysningsbehandling. Dette forutsetter en aktiv handling fra den registrerte dersom vedkommende ikke ønsker at opplysninger om ham skal behandles.

Bruk av passivt samtykke er ikke uproblematisk fra et personvernståsted. Ikke minst er det utfordrende fordi man ikke vet om de registrerte har satt seg inn i informasjon om en personopplysningsbehandling og foretatt et aktivt valg. De senere årene er oppmerksomheten omkring de registrertes rett til kontroll og medbestemmelse økt, og temaet står sentralt i revisjonen av EUs personverndirektiv. Ikke minst fremheves betydningen av «retten til å bli glemt», dvs. retten til å få slettet opplysninger når de ikke lenger er nødvendige for innsamlingsformålet.

Mål og strategier

Hovedmålet er at alle skal ha personvernbeskyttelse i tråd med gjeldende personopplysnings-regelverk. Regelverk, Datatilsynets virksomhet og Personvernnemnda som uavhengig overprøvingsinstans for Datatilsynets vedtak, skal sikre en forsvarlig ivaretakelse av personvernet. Alle virksomheter, både private og offentlige, har ansvar for at deres virksomhet er i samsvar med gjeldende lovgivning på personvernområdet. Det er derfor viktig at disse har god kjennskap til gjeldende regelverk på området. Datatilsynet har et særskilt ansvar for å følge opp og sikre et helhetlig personvernarbeid. Det pågående arbeidet med en melding til Stortinget om personvern, som ledd i oppfølgingen av Personvernkommisjonens rapport fra 2009, vil være med på å danne grunnlag for en helhetlig personvernpolitikk.

Programkategori 01.80 Bygge- og eiendomspolitikk

Utgifter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.80 fordelt på kapitler

Innledning

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har et overordnet ansvar for statens bygge- og eiendomspolitikk. Departementet har ansvar for utforming og oppfølging av retningslinjer for håndtering av bygge- og eiendomssaker internt i statsforvaltningen. Departementet koordinerer arbeidet med statens byggeprosjekter og har ansvar for en samlet budsjettmessig oppfølging av disse. Departementet leder arbeidet med gjenoppbygging og rehabilitering av regjeringskvartalet etter terrorangrepet 22. juli.

Departementet har det overordnede ansvaret i alle prosjekter der Statsbygg er byggherre. Departementet har også det overordnede ansvaret for eiendomsforvaltningen som skjer i regi av Statsbygg.

Statsbygg er en stor og viktig aktør i det norske bygge- og eiendomsmarkedet. I tillegg til å håndtere egne prosjekter og egen eiendomsportefølje, skal Statsbygg bidra med råd og fagkunnskap til andre statlige virksomheter.

Utfordringer og utviklingstrekk

Arbeidet med mer miljø- og energivennlige bygninger vil være høyt prioritert i årene som kommer. Energiutfordringene er størst i den eksisterende bygningsmassen. Siden 1998 har det vært et internt krav at statlige bygg skal oppføres med energifleksible varmesystemer. I de aller fleste tilfeller innebærer dette at statens bygninger har radiatorsystemer som gjør at man kan benytte seg av ulike kilder til oppvarming. Det gjør at statlige bygg i stor grad kan velge mer miljøvennlige energibærere og knytte seg til fjernvarmeanlegg der slike bygges ut. Statlige bygninger skal i minst mulig grad benytte seg av fossile brenselsstoffer til oppvarming.

Digitaliseringen av systemer for prosjektgjennomføring og eiendomsforvaltning åpner store muligheter for effektivisering på disse områdene, samtidig som miljø- og energikrav kan håndteres på en mer systematisk og analytisk måte. Statsbygg skal ligge i front når det gjelder å ta i bruk nye systemer. Alle større byggeprosjekter i regi av Statsbygg skjer nå i digitale systemer som innebærer at alle medvirkende kan jobbe i samme prosjektmodell. Utviklingen på dette området skjer raskt. Statsbygg skal være en aktiv medspiller og lede an i utviklingen.

I tillegg til at staten er en stor byggherre og eiendomsbesitter, er staten også en stor leietaker i privatmarkedet. Denne posisjonen må i enda sterkere grad benyttes til å stille krav til utleier, ikke minst gjelder dette krav til lokalenes miljøvennlighet og energieffektivitet. Det er et mål at hele statens byggportefølje skal være i tråd med gjeldende krav til miljø og universell utforming, både når det gjelder eide og leide bygg.

Statsbygg skal gi råd til statlige virksomheter om lokalisering, planlegging, bygging og forvaltning av miljøriktige og universelt utformede bygg og uteområder. Klimautfordringen gjør det nødvendig å fokusere på klimaeffektivitet gjennom hele verdikjeden, fra beslutning om lokalisering av en virksomhet, gjennom hele plan-, prosjekterings- og byggeprosessen, til drift- og forvaltningsfasen og til avhending eller destruering. Det er avgjørende å begrense bruk av byggeprodukter som inneholder helse- og miljøfarlige stoffer, samt å øke arealeffektiviteten.

Mål og strategier

Staten skal som byggherre og eiendomsforvalter gå foran med et godt eksempel på en rekke områder, blant annet gjelder dette miljø- og energi, universell utforming, arkitektur, stedsutvikling og kulturminnevern. Statsbygg skal innenfor rammen av sitt samfunnsansvar, drive kostnadseffektivt og målrettet. Gode anskaffelsesprosesser og kontraktsformer er viktige faktorer for å nå statens mål i plan- og byggeprosjektene. Statsbygg skal bidra til økt seriøsitet i byggenæringen og motvirke sosial dumping.

Statsbygg forvalter store eiendomsverdier. Disse skal sikres for framtiden gjennom et verdibevarende vedlikehold.

Under kap. 2445 Statsbygg omtales flere mål. Nedenfor omtales hovedmål for prosjektgjennomføringen og eiendomsforvaltningen. Målene skal være konsistente over tid, slik at utviklingen kan følges over noen år.

Hovedmål 1

Byggeprosjektene blir gjennomført i tråd med godkjente økonomiske rammer til avtalt tid.

Strategi

For å nå hovedmål 1 er det viktig med gode prosjektstyringssystemer og dyktige prosjektledere. Markedet må utnyttes godt. Det skal være høy kvalitet på anbudsprosessene ved kjøp av både konsulent- og entreprenørtjenester. Gjennomført forprosjekt ligger til grunn for beregning av kostnadsrammene som kvalitetssikres av eksterne. Dette skal sikre at prosjektene er godt gjennomarbeidet når en gjør vedtak om oppstart, slik at risikoen for avvik blir redusert.

Hovedmål 2

Eiendomsforvaltningen er kostnadseffektiv.

Strategi

For å nå hovedmål 2 må bygningene sikres et verdibevarende vedlikehold. Dette krever gode rutiner for forvaltning, drift og vedlikehold. Hoveddelen av eiendommene som Statsbygg forvalter inngår i den statlige husleieordningen. Husleieinntektene danner det økonomiske grunnlaget for et regelmessig vedlikehold. Riktige vedlikeholdstiltak til rett tid krever god oversikt over tilstanden i den samlede eiendomsporteføljen, slik at tiltak gjøres i prioritert rekkefølge og de ulike arbeidene samordnes på en mest mulig optimal måte. Effektivitet og kvalitet i eiendomsforvaltningen skal sikres gjennom en kombinasjon av innkjøpte vedlikeholdstjenester og eget driftspersonell med inngående kjennskap til bygningene.

Programkategori 01.90 Den norske kirke

Utgifter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

Inntekter under programkategori 01.90 fordelt på kapitler

Innledning

Under programkategorien hører driftsutgiftene til de regionale og sentralkirkelige organer (Kirkerådet, Kirkemøtet, biskopene og bispedømmerådene), prestetjenesten og Det praktisk-teologiske seminar. Kategorien omfatter også tilskudd til kirkelig virksomhet, blant annet til kirkens trosopplæring, Sjømannskirken og døvemenighetene, samt utgifter til det bygningsmessige vedlikeholdet av Nidaros domkirke og Erkebispegården og utgifter til krigsgravtjenesten. Også Opplysningsvesenets fond hører inn under kategorien.

Departementets hovedoppgaver på det kirkelige området er:

• forvaltningen av det kirkelige lovverket, særlig kirkeloven og gravferdsloven

• etatsansvaret for de regionale og sentralkirkelige organene

• etatsansvaret for prestetjenesten

• etatsansvaret for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider

• etatsansvaret for Opplysningsvesenets fond

Utfordringer og utviklingstrekk

Kirkeforliket og kirkeordningen

Helt siden kristendommen ble innført i Norge har det vært tette bånd mellom konge-/ statsmakt og kirke. Kristenretten ble for 1000 år siden en del av det alminnelig gjeldende lovverket i landet. Ved reformasjonen ble kirken nasjonalisert og staten konfesjonelt knyttet til den evangelisk-lutherske lære. Det kongelige kirkestyret som ble etablert under enevoldstiden, danner grunnlaget for den norske statskirkeordningen, slik den ble nedfelt i Grunnloven av 1814.

Med bakgrunn i kirkeforliket, som de politiske partiene på Stortinget inngikk avtale om 10. april 2008, foreligger det nå forslag til endringer i alle de sju grunnlovsparagrafene som regulerer statskirkeordningen. Det følger blant annet av den politiske avtalen at det skal igangsettes en prosess for å overføre ansvaret for utnevning av biskoper og proster fra kirkelig statsråd til kirkelig organ som kirkemøte eller bispedømmeråd.

Forslag til grunnlovsendringer i tråd med kirkeforliket ble framsatt i forrige stortingsperiode, jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008). I samsvar med Grunnloven pgf. 112 vil det derfor være opp til dette Storting å bestemme om disse endringene skal finne sted.

Med inngåelsen av kirkeforliket er det lagt til rette for at det i løpet av 2012 kan gjennomføres en forfatningsreform som endrer det konstitusjonelle forholdet mellom staten og Den norske kirke. De aktuelle grunnlovsendringene inngår i en mangeårig og kontinuerlig reformprosess, der stadig flere oppgaver og mer ansvar er overført til kirkens egne valgte organer. Det framgår av kirkeforliket at vesentlige elementer i dagens ordning skal videreføres. Den norske kirkes ordning skal fortsatt reguleres i en egen kirkelov og kirken skal fortsatt ha en offentlig finansiering.

Ved gjennomføringen av de foreslåtte grunnlovsendringene, vil arbeidet med å utvikle kirkens rammeverk og ordninger i framtiden fortsette blant annet med bakgrunn i disse. Utfordringene på det ordningsmessige området knytter seg til kirkens organisering i mange sokn, forvaltningsområder og -nivåer, prestetjenestens organisering mv. Kirkelige instanser er nå i ferd med å identifisere utfordringene og trekke opp mål for det videre arbeidet med kirkens ordning, jf. omtalen nedenfor under Kirkemøtets mål og strategier.

Kirkens virksomhet – nøkkeltall

Selv om Den norske kirke ofte benevnes som statskirken, er den i første rekke en lokalkirke med nær tilknytning til kommunene. Soknet er den grunnleggende enhet i kirken. Kirkemedlemmenes inntrykk av kirken vil for mange være preget av personlige møter og opplevelser i sin menighet, blant annet gjennom deltakelse under gudstjenester og kirkelige handlinger. I en større innbyggerundersøkelse blant brukerne av offentlige tjenester, som Direktoratet for forvaltning og IKT gjennomførte i 2010, ble Den norske kirke rangert med gjennomgående høyest brukertilfredshet blant de virksomhetene som inngikk i undersøkelsen.

Nøkkeltall om kirkens virksomhet, jf. nedenfor, belyser ulike utviklingstrekk i Den norske kirke. Det er overveiende stabilitet i slike nøkkeltall fra år til år, noe som viser at Den norske kirke fortsatt har stor oppslutning, og at det i landets menigheter pågår et kontinuerlig og omfattende arbeid som mange er engasjert i. Skal Den norske kirke bevares som folkekirke, slik at kirkens mange medlemmer også i framtiden kjenner tilhørighet til den, er det en vedvarende utfordring å utvikle kirkens arbeidsmåter og uttrykksformer slik at kirken oppleves nærværende og relevant. I denne sammenheng må reform av kirkens trosopplæring regnes som det viktigste folkekirkelige prosjektet for å sikre kirkens framtid som folkekirke for nye generasjoner.

Gudstjenestelivet er det sentrale i menighetenes virksomhet. I 2010 ble det avholdt i alt 65 000 gudstjenester i Den norske kirke, som til sammen samlet vel 6 millioner deltakere. Dette tallet holder seg nokså stabilt, men det er over tid registrert en viss nedgang i antallet avholdte gudstjenester og i gudstjenestedeltakelsen totalt. Mens det i 2010 i gjennomsnitt var 98 mennesker til stede på gudstjenestene på søn- og helligdager, var det tilsvarende tallet 102 for ti år siden. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) utarbeidet i 2010 en tilstandsrapport for Den norske kirke, som særlig analyserte statistikk for blant annet gudstjenestedeltakelse. Ifølge KIFO er det en tendens at antallet personer som ofte går til gudstjeneste (minst en gang per måned) blir færre, men uten at det totale gudstjenestebesøket er redusert tilsvarende. Analysen tyder altså på at mens antallet hyppige gudstjenestedeltakere synker, øker antallet personer som går til gudstjeneste av og til, eller en sjelden gang.

KIFO har levert en tilsvarende tilstandsrapport for 2011, som særlig presenterer nye data om befolkningens og kirkemedlemmenes oppfatninger omkring betydningen av de kirkelige ritualene knyttet til store overganger i livet. KIFO viser til at oppslutningen om dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd holder seg godt. Dette gjelder særlig for konfirmasjon og gravferd. Nær 42 000 ungdommer ble konfirmert i Den norske kirke i 2010. Dette var et noe høyere antall enn året før og tilsvarte en andel på 65 pst. av årskullet. Når tallet sees i forhold til antallet som ble døpt 14 år tidligere, holder konfirmasjonsandelen seg stabil på godt over 80 pst. av de døpte. Det fødes hvert år ca. 61 000 barn. I 2010 ble 41 000 barn døpt i Den norske kirke, hvilket tilsvarte en andel på 67 pst. av alle fødte. I 2010 ble det gjennomført 38 200 kirkelige gravferder, som var samme antallet som året før. Andelen kirkelige gravferder var på vel 92 pst. Antallet par som ble viet i Den norske kirke, sank fra 10 000 i 2009 til 9 500 i 2010.

Utviklingen når det gjelder oppslutningen om de kirkelige handlingene, følger for en stor del medlemsutviklingen. Til tross for at medlemstallet i kirken de senere årene har ligget relativt stabilt på ca. 3,8 millioner, har medlemsprosenten av totalbefolkningen vært synkende år for år. Fra 1990 og fram til i dag har andelen av befolkningen som er medlem eller tilhørende Den norske kirke sunket fra ca. 90 pst. til 78 pst. Nedgangen i medlemsprosenten er først og fremst et resultat av at Norge er blitt et mer flerreligiøst og flerkulturelt samfunn, dvs. at det nå er flere innbyggere som har en annen religiøs tilhørighet eller som står uten tilknytning til et tros- eller livssynssamfunn. I 2010 valgte 6 500 personer å melde seg ut av kirken, mens 1 100 meldte seg inn i Den norske kirke.

Ved siden av gudstjenesteliv og kirkelige handlinger skjer det en omfattende virksomhet i regi av menighetene i Den norske kirke. Virksomheten omfatter en lang rekke aktivitets- og opplæringstilbud for barn og unge, diakonale tiltak, samtale- og undervisningsgrupper for voksne, korvirksomhet, konserter og andre kulturarrangementer. Aktivitetsnivået kan blant annet illustreres ved at flere enn 19 000 deltok på baby- eller småbarnssang i menighetene i 2010. Innenfor det diakonale arbeidet har kirken de senere år hatt en betydelig økning i antall sorggrupper, og det ble for 2010 rapportert om 716 ulike sorggrupper i menighetene. Det ble videre avholdt vel 24 000 andakter på ulike institusjoner og aldershjem. Gjennom året ble det arrangert 11 500 konserter og andre kulturarrangementer, som totalt samlet 1,3 millioner besøkende. Oppslutningen om konserter og kulturarrangementer i kirkene har vært i sterk vekst de siste årene, noe som understreker kirkens rolle som kulturformidler. Kirkerådet angir at mer enn 100 000 frivillige er engasjert i menighetenes virksomhet. Kirken er en vesentlig bidragsyter til den frivillige innsatsen i samfunnet.

Kirkeøkonomien

Av de offentlige bevilgningene til Den norske kirke kommer nær 2/3 fra kommunale overføringer. Kommunene har det økonomiske ansvaret for drift og vedlikehold av kirker, kirkegårder og andre lokalkirkelige utgifter. Staten finansierer prestetjenesten. I tillegg bidrar staten til å finansiere kirkens trosopplæring og kateket- og diakonstillinger i menighetene.

I 2010 ble det over kommunebudsjettene bevilget nær 2,4 mrd. kroner til kirken lokalt. I tillegg kommer overføringer på 529 mill. kroner til investeringer. Over statsbudsjettet ble det til driften av Den norske kirke utgiftsført 1,5 mrd. kroner i 2010, hvorav utgiftene til prestetjenesten var på 895 mill. kroner. De samlede offentlige utgiftene til Den norske kirke var etter dette på 3,9 mrd. kroner i 2010.

Det er de kirkelige fellesrådene i den enkelte kommune som forvalter de kommunale overføringene og som drifter kirkebyggene og kirkegårdene. Fellesrådenes økonomiske situasjon utrykker langt på vei den økonomiske situasjonen for Den norske kirke. I tabellen nedenfor er utviklingen i fellesrådenes økonomi fra 2008 til 2010 framstilt på bakgrunn av fellesrådenes regnskapstall som er innrapportert til Statistisk sentralbyrå.

Som det går fram av tabellen, økte fellesrådenes driftsinntekter fra 3,3 mrd. kroner i 2008 til 3,7 mrd. kroner i 2010. Fellesrådenes driftsutgifter økte noe mindre i samme periode.

Karakteristisk for utviklingen de senere årene har vært en betydelig økning i fellesrådenes investeringsinntekter og -utgifter. De relativt høye investeringsutgiftene i 2009 er i vesentlig grad videreført i 2010, noe som i første rekke skyldes fortsatt økt istandsetting av kirkebygg, jf. nærmere omtale under kap. 1590, post 72. Investeringsutgifter knyttet til oppgradering og utvidelse av kirkegårdsanlegg/gravlunder økte fra 177 mill. kroner i 2008 til 214 mill. kroner i 2009 og til 217 mill. kroner i 2010.

Netto driftsresultat, som viser driftsoverskudd etter at renter og avdrag er betalt, var lavere i 2010 enn i 2009. Resultatet var 124 mill. kroner i 2010, mot 155 mill. kroner i 2009. 104 mill. kroner av netto driftsresultat ble i 2010 overført til investeringsregnskapet for å dekke investeringsutgifter. Tilsvarende tall var 105 mill. kroner i 2009 og 87 mill. kroner i 2008.

Overføringene fra kommunene er den viktigste finansieringskilden for fellesrådene. Veksten i de kommunale overføringene i 2010 til dekning av fellesrådenes driftsutgifter var på 3,4 pst. Lønns- og prisveksten i kommunesektoren fra 2009 til 2010 er beregnet til det samme, dvs. 3,4 pst3. Fra 2008 til 2009 økte de kommunale overføringene til fellesrådene med 5,7 pst. Lønns- og prisutviklingen for kommunesektoren var da lavere (3,9 pst.). Fordelt på kommunestørrelse viser regnskapstallene at inntektsøkningen de to siste årene fordeler seg noe ulikt mellom fellesrådene i små og større kommuner. Til fellesråd i kommuner med færre enn 5 000 innbyggere (230 fellesråd) økte de kommunale overføringene med 12,2 pst. fra 2008 til 2010. De kommunale overføringene til fellesrådene i kommuner med innbyggertall 5 000-10 000 (88 fellesråd) økte med 9,4 pst. Til fellesråd i kommuner med flere enn 10 000 innbyggere (108 fellesråd), var økningen disse årene på 8,3 pst. Lønns- og prisveksten for kommunesektoren 2008–2010 er beregnet til 7,4 pst. De samlede kommunale overføringene til fellesrådene i 2008–2010 økte til sammenlikning med 9,3 pst. For fellesrådene under ett har de kommunale overføringene fra 2008 til 2010 dermed økt mer enn lønns- og prisveksten i kommunesektoren. Samtidig vil det være variasjoner fellesrådene imellom.

De statlige overføringene til fellesrådene økte med 19 mill. kroner fra 2009 til 2010, dvs. med 6,1 pst. Samlet sett utgjorde de statlige og kommunale overføringene 73,1 pst. av fellesrådenes driftsinntekter i 2010, mot 73,4 pst. i 2009.

Av den registerbaserte personellstatistikken for kirken som Statistisk sentralbyrå utarbeider, framgår at antallet årsverk under de kirkelige fellesrådene hadde en økning fra 4 165 i 2009 til 4 180 i 2010.

Mål og strategier

Oppfølging av kirkeforliket

På bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke, jf. Innst.S. nr. 287 (2007–2008), er det lagt fram forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen, jf. Dokument nr. 12:10 (2007–2008) og omtale ovenfor.

Forslagene til endringer i Grunnloven som følger av kirkeforliket, hviler på at det skal gjennomføres en demokratireform i kirken, slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene. Gjennomføringen av demokratireformen er nært knyttet til de kirkelige valgene. Kirkevalgene i 2009 og 2011 er gjennomført med bakgrunn i kirkeforliket og forutsetningene som demokratireformen trekker opp. Den faglige sluttevalueringen av demokratireformen er forutsatt ferdigstilt rundt årsskiftet 2011/2012.

Dersom Stortinget vedtar endringer i Grunnloven i tråd med kirkeforliket og grunnlovsforslagene som er fremmet i Dokument nr. 12:10 (2007–2008), er det behov for visse endringer i lovgivning og annet regelverk. De foreliggende forslagene til endringer i Grunnloven vil tre i kraft straks dersom de blir vedtatt. Dette innebærer at regelverk som skal ivareta konsekvensene av grunnlovsendringene, må tre i kraft på tilnærmet samme tidspunkt. Foruten en gjennomgang av demokratireformen, tar departementet sikte på å legge fram forslag til nødvendige lovendringer våren 2012.

Ved de seneste endringene i gravferdsloven, jf. Innst. 393 L (2010–2011) og Prop. 81 L (2010–2011), er det i tråd med kirkeforliket gjort tilpasninger for bedre å ivareta minoritetene. Samtidig ble det gjort enkelte endringer i kirkeloven. Spørsmålet om å nedsette et offentlig utvalg for å utrede behovet for endringer i systemet for avgifter og brukerbetaling ved gravferd er til vurdering.

Departementet mener framdriften i oppfølgingen av kirkeforliket er som forutsatt.

Den norske kirkes selvforståelse som trossamfunn og folkekirke har vært bærende elementer i kirkepolitikken i nyere tid. Kontinuiteten i politikken er understreket i kirkeforliket og i forslaget til ny pgf. 16 i Grunnloven, hvor det heter: «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten.» Dette innebærer blant annet at Den norske kirke skal videreføres som en åpen, inkluderende og landsdekkende folkekirke, med dåpen som eneste medlemskriterium, og med rom for ulike grader av engasjement og ulike teologiske retninger.

Kirkemøtets mål og strategier

Det følger blant annet av Den norske kirkes egenart som trossamfunn, at kirkelige styringsorganer på selvstendig grunnlag må fastsette mål og strategier for kirkens virksomhet. Statens ansvar er i første rekke knyttet til de rettslige, organisatoriske og økonomiske rammebetingelsene for kirken. Tilsvarende vil det være kirkens organer, ikke minst Kirkemøtet/Kirkerådet, som må utarbeide overordede mål for kirkens virksomhet og menighetenes arbeid og utvikle egnede metoder for vurdering av resultater og utviklingstrekk, jf. omtalen av mål under kap. 1590.

Kirkemøtet vedtok i 2008 et samlende visjonsdokument for Den norske kirke, under overskriften: «I Kristus, nær livet – en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.» Samtidig pekte Kirkemøtet ut følgende satsingsområder for Den norske kirke i perioden 2009–2014:

• diakoni

• kirkemusikk og kultur

• barn og unge

• gudstjenesteliv

• samisk kirkeliv

De fem satsingsområdene er fulgt opp gjennom egne planverk som Kirkemøtet har vedtatt. Disse planverkene vil være retningsgivende for arbeidet i menighetene. Kirkemøtets planer er gjennomgående utarbeidet på en måte som gir rom for lokale tilpasninger.

Kirkens lokale forankring har ikke minst hatt betydning i Kirkemøtets arbeid med Reform av kirkens gudstjenesteliv som har pågått over flere år. Hensikten med reformen er blant annet å åpne for større grad av fleksibilitet og mer involvering fra flere deltakere i menighetenes gudstjenestefeiring. Kirkemøtet 2011 gjorde vedtak om ny ordning for hovedgudstjenesten, ny dåpsliturgi og ny tekstbok. De nye ordningene vil gjelde fra 1. søndag i advent i 2011, og vil gradvis bli innført i menighetene.

Trosopplæringsreformen er en annen stor reform som Kirkemøtet har behandlet i senere år. Kirkemøtet vedtok i 2009 Plan for trosopplæring i Den norske kirke. Det er et overordnet perspektiv for planen at det skal utvikles et systematisk og sammenhengende trosopplæringstilbud for alle døpte i alderen 0-18 år. Reformen er nærmere omtalt under kap. 1590.

Diakoni er kirkens omsorgstjeneste og tilhører menighetenes kjernevirksomhet. Kirkemøtet vedtok i 2007 Plan for diakoni i Den norske kirke. I planverket er fire viktige uttrykksformer for diakoni trukket fram; nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. Ut fra grunnelementene i planen er det meningen at det skal utarbeides lokale planer hvor menighetene tar utgangspunkt i lokale utfordringer og ressurser. Den langsiktige Bærekraftreformen 2007–2017, som Kirkemøtet behandlet i 2007, er ment å være en konkretisering av diakoniplanen og en styrking av Den norske kirkes engasjement for miljø, klima, forbruk og rettferd.

Ved behandlingen av den kirkelige kulturmeldingen Kunsten å være kirke i 2005, understreket Kirkemøtet behovet for et sterkere samarbeid mellom kirken og kulturlivet for øvrig. Som en oppfølging av denne meldingen er det nå tilsatt kulturrådgivere i alle bispedømmer og i Kirkerådet. Kulturrådgiverne skal være med å legge til rette for økt kirkelig kulturvirksomhet i samspill med ulike aktører fra det allmenne kulturlivet. I Plan for kirkemusikk fra 2008 har Kirkemøtet lagt vekt på at mangfoldet i de kirkemusikalske tradisjonene skal formidles i et samspill mellom profesjonelle og amatører.

Plan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet 2011. Planen skal bidra til en systematisk ivaretakelse og inkludering av samisk kirkeliv i Den norske kirke. I arbeidet med planen er det lagt særlig vekt på strategier og tiltak som kan styrke bruken av samiske språk i Den norske kirke. Samisk kirkeråd har i tilknytning til planarbeidet utarbeidet og vedtatt en egen plan for trosopplæring blant samiske barn og unge. Økumenikk og religionsdialog er en sentral del av kirkens arbeid. Mellomkirkelig råd, som er et organ under Kirkemøtet, har til oppgave å samordne og fremme kontakten mellom Den norske kirke og andre kirker, organisasjoner og livssynssamfunn. Målet for dette arbeidet er å styrke kristen enhet, misjon, sosial rettferdighet og interreligiøs dialog i Norge og internasjonalt.

Organisasjonsutvikling og forvaltning

Utover det reform- og fornyelsesarbeidet som er beskrevet ovenfor, pågår det i kirken et utviklingsarbeid innrettet mot kirkens organisering og forvaltning. Dels er dette arbeidet initiert av de endringer i kirkeordningen som kirkeforliket peker fram mot, dels er det begrunnet i behovet for å utvikle tjenlige organisasjonsformer for kirkens lokale forvaltning og virksomhet. Den norske kirke kjennetegnes ved sin inndeling i mange og ofte små menigheter (1 280 sokn) med nær økonomisk tilknytning til kommunene. Det er et økende behov for å samordne oppgaver av blant annet forvaltningsmessig karakter på tvers av menighets- og kommunegrensene.

I Kirkerådet er det igangsatt et arbeid med å utrede forslag til en ny helhetlig kirkeordning. Det er tatt sikte på at et forslag til ny ordning skal legges fram til behandling i kirkelige organer i løpet av 2012–2013.

Over lengre tid har det pågått et forsøks- og utviklingsarbeid for å utprøve ulike samarbeidsformer på tvers av sokne- og kommuneinndelingen. Også bruk av ny teknologi og IKT-tjenester kan lette samarbeid og samordning på tvers av organisatoriske enheter og forvaltningsnivåer. Kirkerådet vedtok i 2009 en IKT-strategi for Den norske kirke med formål å komme i møte dette behovet. Sammen med den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA arbeider Kirkerådet med å følge opp strategien, forbedre elektroniske løsninger og utvikle fellesløsninger på området. Spørsmål som gjelder organisering, styring og finansiering står sentralt i arbeidet. Sentrale mål er at kirkens medlemmer skal bli bedre betjent gjennom IKT, blant annet gjennom økt satsing på nett-tjenester. I 2011 har departementet gitt støtte til et prosjekt for elektronisk registrering av kirkebokopplysninger i tilknytning til kirkens medlemsregister.

Drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder er en vesentlig del av kirkeforvaltningen. I tillegg til at kirkene er i bruk som menighetskirker, er de blant våre fremste kulturminner. Arbeidet med å sikre og vedlikeholde kirkebyggene har hatt høy prioritet de siste årene. Det vises til nærmere omtale under kap. 1590, post 72.

De organisatoriske rammene for prestetjenesten har vært under vesentlig endring i senere år. Formålet med de tiltak og endringer som er gjennomført, har vært å bedre rammevilkårene for tjenesten, til beste for menighetene og den enkelte prest. Gjennom prostereformen er det lagt til rette for bedre ledelse og mer samarbeid mellom prestene i et prosti. Nye ordninger, blant annet for beredskap, har gitt prestene mer forutsigbar fritid. En viktig utfordring for prestetjenesten i tiden framover, er den generelt vanskelige rekrutteringssituasjonen, jf. omtale under kap. 1591.

Kap. 1590 Kirkelig administrasjon

				(i 1 000 kr)
Post	Betegnelse	Regnskap 2010	Saldert budsjett 2011	Forslag 2012
01	Driftsutgifter	194 081	201 008	207 648
21	Spesielle driftsutgifter	29 017	27 616	28 472
70	Demokratireformen, kan overføres, kan nyttes under post 01	1 950	65 860
71	Tilskudd til kirkelige formål	195 777	203 430	209 730
72	Tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene	10 000	10 000	10 000
73	Tilskudd til virksomheten ved Nidaros domkirke	3 000	3 000	3 000
74	Tilskudd til Oslo domkirke	1 000	1 000	1 000
75	Trosopplæring, kan overføres, kan nyttes under post 01	159 006	177 870	182 900
76	Tilskudd til forsøks- og utviklingstiltak i kirken, kan overføres	4 110
79	Til disposisjon, kan overføres	480	500	500
	Sum kap. 1590	598 421	690 284	643 250

Innledning

Kapitlet omfatter driftsutgifter til Kirkerådet, bispedømmerådene og biskopene, foruten tilskudd til kirkelige formål, blant annet til trosopplæringsreformen, Sjømannskirken og døvemenighetene.

Mål og prioriteringer 2012

Den norske kirke skal være en landsdekkende, lokalt forankret kirke som inviterer mennesker i alle aldre og livssituasjoner til tro og fellesskap. Kirken skal bidra til å styrke lokalsamfunn, målbære menneskeverdet og utfordre til solidaritet.

Bevilgningene under kapitlet skal understøtte Kirkemøtets mål for Den norske kirke som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.

Kirkerådets og bispedømmerådenes oppgaver og ansvarsområde er regulert i kirkeloven og følger også av vedtak som Kirkemøtet gjør. Viktige oppgaver er av forvaltningsmessig karakter, ikke minst overfor prestetjenesten, jf. ellers målene for prestetjenesten under kap. 1591.

Kirkerådet og bispedømmerådene skal legge til rette for at Kirkemøtets mål og strategier kommer til anvendelse i menighetene. På grunnlag av Kirkemøtets visjonsdokument for Den norske kirke i perioden 2009–2014 og tilhørende planverk, jf. ovenfor, har Kirkemøtet bestemt at følgende satsingsområder skal ha særlig prioritet i kirken og i menighetene framover:

• kirkens gudstjenesteliv skal fornyes slik at det gir rom for større fleksibilitet og valgfrihet i menighetene, mer involvering fra flere deltakere og sterkere stedlig forankring

• trosopplæringsreformen skal videreføres, med sikte på å utvikle et systematisk og sammenhengende trosopplæringstilbud for alle døpte mellom 0 og 18 år

• menighetenes diakonale omsorgstjeneste skal styrkes, slik at den kommer til uttrykk gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferd

• kirken skal videreutvikle og styrke sin rolle som kulturformidler, ved å satse på bredde, kvalitet og samspill mellom amatører og profesjonelle aktører

• samisk kirkeliv skal utvikles i pakt med samiske tradisjoner og samisk selvforståelse, som en nødvendig og likeverdig del av Den norske kirke

Målene retter seg mot arbeidet i menighetene, som er rettslig og økonomisk selvstendige enheter. Mål for deres arbeid som Kirkemøtet gjør vedtak om, kan ikke binde menighetene, men det forventes at menighetene følger opp Kirkemøtets vedtak og mål. Kirkerådet og bispedømmerådene vil tydeligere være forpliktet på mål satt av Kirkemøtet.

De bevilgninger som gis over statsbudsjettet til Kirkerådet og bispedømmerådene over kap. 1590 er blant annet knyttet til disse rådenes innsats og oppfølging overfor menighetene, ikke minst på områder som følger av Kirkemøtets vedtak, som for eksempel gudstjenestereformen. Tilsvarende er det Kirkerådet og bispedømmerådene som må utvikle metoder og indikatorer som grunnlag for å dokumentere resultater og vurdere i hvilken grad de mål som er satt, er oppfylt.

Budsjett 2012

Post 01 Driftsutgifter

Posten skal dekke driftsutgiftene for bispedømmerådene og biskopene, utgiftene til Kirkemøtet og Bispemøtet. Liturgisk senter, lokalisert til Erkebispegården i Trondheim, finansieres også over posten. Under posten er det også budsjettert utgifter som Kirkerådet og bispedømmerådene har til trosopplæringsreformen. For 2012 er disse budsjettert med 20,1 mill. kroner, jf. omtale under post 75.

Det 12. bispeembetet med hovedfunksjon som preses i Bispemøtet ble opprettet i 2011, med sete i Trondheim. Samtidig ble Bispemøtet styrket. De budsjettmessige sider ved saken er innarbeidet under posten.

Kirkerådet gjorde i 2008 vedtak om flytting av Samisk kirkeråd til Tromsø. Plan for samisk kirkeliv, som Kirkemøtet vedtok våren 2011, gir saken høy prioritet. Det er under posten innarbeidet en budsjettøkning på 400 000 kroner til Kirkerådet for å dekke økte utgifter ved flytting av Samisk kirkeråd til Tromsø.

I forhold til 2011 er bevilgningen under posten økt med 900 000 kroner som følge av at utgiftene til produksjon av kirkelig tjenestestatistikk er overført fra kap. 1591, post 01. Posten er videre økt med 1,150 mill. kroner som følge av at utgifter knyttet til en stilling som kirkegårdskonsulent er overført fra kap. 1592, post 01. Utover dette innebærer forslaget under posten en videreføring av bevilgningen i 2011.

Post 21 Spesielle driftsutgifter

Bevilgningen under posten dekker utgiftene til ulike prosjekter og tiltak i regi av de kirkelige rådene som finansieres ved eksterne midler. Bevilgningen kan bare nyttes i samme omfang som det kan skaffes inntekter.

Post 70 Demokratireformen, kan overføres, kan nyttes under post 01

Kirkevalgene i 2009 og 2011 er finansiert av bevilgninger under posten. Som følge av at det ikke skal gjennomføres kirkevalg i 2012, er det ikke ført opp bevilgningsforslag for 2012.

Post 71 Tilskudd til kirkelige formål

Bevilgningen under denne posten gjelder tilskudd til de formål som er ført opp i tabellen:

	(i 1000 kroner)
	2011	2012
Sjømannskirken	66 900	69 000
Døvekirkene	9 600	9 900
Kristent Arbeid Blant Blinde	300	300
Stiftelsen Kirkeforskning	5 700	5 850
Diakoni, undervisning og kirkemusikk	116 210	119 810
Kirkens ressurssenter mot vold og overgrep	2 100	2 165
Samisk bibeloversettelse	1 450	1 500
Nidaros pilegrimsgård	1 170	1 205
Sum	203 430	209 730

Tilskudd til Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet

På vegne av Den norske kirke skal Sjømannskirken ivareta den kirkelige betjeningen av nordmenn i utlandet.

I tillegg til statstilskuddet blir Sjømannskirkens virksomhet finansiert gjennom ofringer, gaver og innsamlingsaksjoner, bidrag fra lag og foreninger, tilskudd fra oljeselskap og rederinæringen mv. Sjømannskirkens hovedregnskap, som inkluderer alle personalutgiftene, viste i 2010 samlede utgifter på 158 mill. kroner. I tillegg kommer utgifter ved utestasjonene. Arbeidet ved utestasjonene (sjømannskirkene) er det sentrale i Sjømannskirkens virksomhet, samtidig som ambulerende tjenester har fått økt betydning i senere år. I 2010 hadde Sjømannskirken 32 faste stasjoner og åtte ambulerende tjenester. Sjømannskirken er til stede på alle kontinenter i mer enn 80 land. Det diakonale behovet ved flere stasjoner er økende. Sjømannsmisjonen registrerer en særlig økning i sosialsaker der barn er involvert.

Statstilskuddet til Sjømannskirken i 2011 gir dekning for 109 årsverk, hvorav 8 årsverk ved den hjemlige administrasjonen. For 2012 foreslås et tilskudd på 69 mill. kroner, som er en prisjustert videreføring av tilskuddet for 2011. Det er i budsjettforslaget lagt til grunn samme antall årsverk som i 2011. Tilskuddet per årsverk vil etter dette øke fra 614 000 kroner i 2011 til 633 000 kroner i 2012.

Tilskudd til døvekirkene

Bestemmelsen i kirkeloven som regulerer kommunenes økonomiske ansvar overfor kirken, gjelder ikke for døvemenighetene. Finansieringen av det kirkelige arbeidet for døve skjer i hovedsak gjennom tilskudd fra staten. Arbeidet skjer med utgangspunkt i døvemenigheter i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Møre. Det statlige tilskuddet skal blant annet bidra til at gudstjenester for døve kan avholdes, at andre kirkelige tjenester kan ytes og at det er tilstrekkelig administrativ hjelp for Døvekirkenes fellesråd, som er et fellesråd for alle døvemenighetene. Bevilgningsforslaget under posten representerer en prisjustert videreføring av bevilgningen i 2011.

Til nå har departementet forestått utbetaling og oppfølging av tilskuddet, med direkte kontakt med Døvekirkenes fellesråd om disponering av tilskuddet mv. Departementet ser det som naturlig at Kirkerådet får denne oppgaven i framtiden, og har tatt spørsmålet opp med Kirkerådet og døvemenighetene.

Tilskudd til Kristent Arbeid Blant Blinde

Tilskuddet til Kristent Arbeid Blant Blinde (KABB) gis som generell driftsstøtte til utgivelse av kristen litteratur mv. for blinde og svaksynte. For 2012 foreslås det en driftsstøtte på 300 000 kroner. Til bibliotekdrift mottar KABB dessuten statstilskudd fra Kulturdepartementet over kap. 326.

Tilskudd til Stiftelsen Kirkeforskning

Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) ble opprettet etter vedtak i Kirkemøtet i 1993 med formål å drive forsknings-, utrednings- og utviklingsarbeid innenfor fagfeltene kirke, religion og livssyn, og å formidle forskning og forskningsresultater til menigheter, samfunnet og den offentlige debatt. KIFO har i løpet av få år blitt en sentral forskningsinstitusjon innenfor religions- og livssynsområdet, med et stort antall forskerpublikasjoner per år og aktiv kommunikasjon med ulike brukergrupper og offentligheten. KIFO utarbeider årlig en tilstandsrapport for Den norske kirke, der utvalgte tema belyses nærmere. I tillegg til det statlige driftstilskuddet finansieres virksomheten ved oppdragsvirksomhet og medlemskontingenter fra andre kirkelige institusjoner. Samlede inntekter for KIFO i 2010 var 7,8 mill. kroner, hvorav statstilskuddet utgjorde 5,5 mill. kroner. For 2012 foreslås en prisjustert videreføring av bevilgningen i 2011.

Tilskudd til diakoni, undervisning og kirkemusikk

Målsettingen med tilskuddet er å stimulere til innsats innen kirkelig undervisning og diakoni i menighetene og til kirkemusikalsk arbeid ved landets domkirker. Det er bispedømmerådene som disponerer tilskuddet under posten, som i hovedsak anvendes som tilskudd til de kirkelige fellesrådene til dekning av lønnsutgifter for kateketer og diakoner. I 2010 ble det fra denne posten gitt tilskudd til 155 diakonstillinger og 138 kateketstillinger. Det er fra tidligere forutsatt at minst 1 mill. kroner av bevilgningen skal nyttes til kirkemusikalsk arbeid ved domkirkene. Under posten er også innarbeidet 1 mill. kroner til kurs og opplæring for medlemmer av fellesråd og menighetsråd m.fl.

Bevilgningsforslaget under posten representerer en prisjustert videreføring av bevilgningen for 2011.

Tilskudd til kirkens ressurssenter mot vold og overgrep

Kirkens ressurssenter mot vold og overgrep ble stiftet i 1996 med bakgrunn i vedtak i Kirkerådet. For å styrke ressurssenterets finansieringsgrunnlag har det vært gitt statstilskudd siden 2003. I 2010 svarte statstilskuddet til ca. 40 pst. av senterets inntekter. Foruten statstilskuddet finansieres senteret gjennom bidrag fra kirkelige samarbeidspartnere. Samfinansieringen bidrar til å bekrefte og sikre senterets kirkelige forankring.

Tilskudd til samisk bibeloversettelse

Fra posten gis tilskudd til oversettelse av bibelske tekster til lule-, sør- og nordsamisk. Siden 1998 har tilskuddet i hovedsak gått til oversettelse av Det gamle testamente til nordsamisk. Det Norske Bibelskap er mottaker av tilskuddet.

Til nå har departementet forestått utbetaling og oppfølging av tilskuddet, med direkte kontakt med Bibelselskapet om disponeringen mv. Departementet ser det som naturlig at Kirkerådet/Samisk kirkeråd for framtiden får oppgaven med å forvalte tilskuddet, og har tatt spørsmålet opp med Kirkerådet og Bibelselskapet.

Nidaros pilegrimsgård – nasjonal pilegrimssatsing

Nidaros pilegrimsgård tar i mot pilegrimer som kommer til Nidaros. Pilegrimsgården drives som et ressurs-, kompetanse- og retreatsenter. I tillegg skal pilegrimsgården ivareta funksjonen som regionalt pilegrimskontor i Trøndelag. Nidaros pilegrimsgård representerer en styrking av Trondheim og Nidaros som et kirkelig tyngdepunkt og er viktig for å videreutvikle pilegrimstradisjonene både ved Nidaros domkirke og i landet for øvrig. Pilegrimsgården er etablert som en stiftelse og finansieres gjennom offentlige tilskudd og brukerbetalinger. Den offentlige støtten gis fra stat, kommune og fylke, fordelt med 60/20/20.

For å understøtte utviklingen av pilegrimstradisjonene i Norge, er det opprettet fem regionale pilegrimskontorer (Oslo, Gran, Hamar, Hundorp og Dovre). Et nasjonalt pilegrimssenter i Trondheim ble midlertidig etablert i 2011 av Riksantikvaren.

Post 72 Tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunene

Det har under denne posten i flere år vært avsatt midler til sentrale tiltak for kirkebyggene og kirkenes forvaltning. Midlene forvaltes i hovedsak av den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA og har vært innrettet mot etablering av en sentral forsikringsordning for kirkebygg, oppbygging og drift av en nasjonal kirkebyggdatabase, brann- og innbruddsforebyggende tiltak, rådgivning innen oppvarming/inneklima, foruten formidling og forskningsbasert dokumentasjonsarbeid om kirker. KA har etter dette bygget opp betydelig egenkompetanse innen kirkebygg og kulturminneforvaltning.

I perioden 2005–2010 er det bevilget rundt 112 mill. kroner til KA for å ivareta oppgaver innen kirkebyggfeltet, hvorav 30 mill. kroner har gått til to landsomfattende tilstandsundersøkelser av landets kirker, 12 mill. kroner har vært budsjettert for brann- og innbruddsforebyggende tiltak og vel 20 mill. kroner til etablering og drift av kirkebyggdatabasen. Basen driftes av KA og består av moduler for forvaltning, drift og vedlikehold, inventar, energi, orgler m.m. Den er et verktøy blant annet for kirkeeierne (fellesrådene) i den daglige bygningsforvaltningen. Deler av databasen er gjort tilgjengelig for allmennheten som en kilde til kunnskap og økt bevissthet om kirkene som kulturminner. Nær 90 pst. av fellesrådene er registrert som brukere av kirkebyggdatabasen, og ca. 80 pst. av fellesrådene brukte databasen i varierende grad i 2010.

Tilskuddet fra post 72 har bidratt til etableringen av en sentral forsikringsordning for kirkebygg. 80 pst. av kirkene inngår i forsikringsordningen, med en samlet forsikringssum på ca. 30 mrd. kroner. Grunnkapitalen i ordningen ble redusert fra nær 70 mill. kroner ved utgangen av 2009 til noe under 60 mill. kroner ved utgangen av 2010. Statens tilskudd til forsikringsordningen opphørte fra 2009.

Departementet foreslår at tilskuddet under post 72 til KA holdes på samme nivå i 2012 som i 2011. Det vil ligge til KA å prioritere bruken av midlene på tiltak til beste for kirkebyggene, i samråd med departementet og fagmiljøene på området.

Norsk institutt for kulturminneforskning har over flere år fått et tilskudd på 1 mill. kroner til et elektronisk, forskningsbasert dokumentasjonsarbeid som utføres overfor kirkene. Tilskuddet foreslås opprettholdt i 2012.

Kirkebyggenes istandsettings- og vedlikeholdsbehov

Tilstandsrapporter og undersøkelser i regi av Riksantikvaren og KA har tidligere avdekket et etterslep i vedlikeholdet av kirkebyggene. Dette ble i 2004/2005 beregnet til ca. 5 mrd. kroner for alle kirkebygg. I tillegg kommer utgifter til oppgradering og ombygging. De senere år er innsatsen for å sette i stand kirkebyggene vesentlig forsterket. Blant annet har den generelle styrkingen av kommuneøkonomien og rentekompensasjonsordningen for kirkebygg bidratt til dette.

I 2005 hadde 33 av landets 426 fellesråd bygge-/rehabiliteringsprosjekter på sine kirkebygg med utgifter på minst 1 mill. kroner. I 2009 var antallet økt til 90 og i 2010 gjaldt dette for 88 fellesråd. Kirkeregnskapene viser at vedlikeholds- og investeringsutgiftene til kirkebygg har hatt en vesentlig økning de seneste år, jf. figur nedenfor.

Under rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg ble investeringsrammen utvidet med 400 mill. kroner i 2011, jf. Prop. 1 S (2010–2011) Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet. Gjennom ordningen kompenserer staten for renteutgiftene ved investeringer til istandsetting av kirker, inventar og utsmykning. Samlet investeringsramme for ordningen utgjør 2,9 mrd. kroner i 2011. Siden ordningen ble etablert i 2005, er det gitt tilsagn om rentekompensasjon til prosjekter ved i alt 605 kirker fordelt på 255 kommuner. Det foreslås ikke ny investeringsramme for 2012. Etterspørselen etter ordningen har utover i 2011 vært lav sammenliknet med tidligere år. Per 1. september 2011 er det gitt tilsagn om rentekompensasjon for 140 mill. kroner av rammen på 400 mill. kroner for 2011.

Ordningen administreres av Husbanken og budsjetteres under Kommunal- og regionaldepartementet, jf. kap. 582, post 61.

KA gjennomførte i 2009/2010 en undersøkelse av vedlikeholdstilstanden for kirkene. Rapporten «Vel bevart? En tilstandsrapport for norske kirker 2009/2010» ble ferdigstilt høsten 2010. Prosjektet ble finansiert med tilskudd fra Riksantikvaren og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og omfattet blant annet kontroll av elektriske anlegg, lynvernanlegg, elektriske varmeovner og kirkenes bygningsmessige tilstand med hensyn til vedlikehold og istandsetting. Materialet som er kommet til gjennom prosjektet, gir kommunene og de kirkelige fellesrådene detaljert kunnskap om tilstand og sikringsbehov ved hver enkelt kirke. Etter kirkeloven ligger ansvaret for å iverksette sikringstiltak hos kommunen og kirkeeier (menighetsråd/kirkelig fellesråd).

Post 73 Tilskudd til virksomheten ved Nidaros domkirke og post 74 Tilskudd til Oslo domkirke

Målsettingen med tilskuddet under postene er å styrke den kirkelige og musikalske virksomheten ved domkirkene i Nidaros og Oslo utover det som følger av vedkommende kommunes økonomiske ansvar. Statstilskuddet har bakgrunn i Nidarosdomens karakter som nasjonalhelligdom, og i at Oslo domkirke har enkelte riksdekkende oppgaver. Tilskuddet under postene foreslås videreført på samme nivå som i 2011 med 3 mill. kroner til Nidaros domkirke og 1 mill. kroner til Oslo domkirke.

Post 75 Trosopplæring, kan overføres, kan nyttes under post 01

Trosopplæringsreformen ble iverksatt i 2004 med bakgrunn i Innst. S. nr. 200 (2002–2003) og St.meld. nr. 7 (2002–2003) Trusopplæring i ei ny tid. Reformens mål er at kirken kan tilby et systematisk og sammenhengende trosopplæringstilbud til alle døpte i alderen 0-18 år. Som veiledende dimensjoneringsnorm for opplæringen ble det tatt utgangspunkt i et opplæringsomfang på rundt 315 timer for den enkelte, fra dåpen til fylte 18 år. Dette er siden lagt til grunn og innarbeidet i den nasjonale planen for trosopplæring som Kirkemøtet vedtok i 2009. I stortingsmeldingen om reformen ble det lagt til grunn et budsjettmål på ca. 250 mill. kroner for reformens gjennomføring.

Reformen er basert på at opplæringstilbudet skal være lokalt forankret, tilpasset ulike alderstrinn og tilrettelagt slik at det når ut til bredden av alle døpte. Kirkerådet er gitt ansvaret for reformens gjennomføring og å fordele bevilgningen på bispedømmer, menigheter og reformtiltak for øvrig. Tilskuddet under posten benyttes i hovedsak som tilskudd til trosopplæring i menighetene. Deler av midlene benyttes til regionale og nasjonale metode- og utviklingsprosjekter, mentorordninger, kompetansenettverk, forskning, evaluering og informasjonstiltak. For en nærmere omtale av reformens status, vises til rapportomtalen nedenfor.

Etter at den femårige forsøks- og utviklingsfasen ble avsluttet i 2008, gikk reformen over i gjennomføringsfasen fra 2009. Menighetene innlemmes i gjennomføringsfasen prosti for prosti. Tildelingen til disse skjer ikke lenger etter en søknadsprosess, slik som i forsøksfasen, men på bakgrunn av nøkkeltall og nasjonale tildelingskriterier. Hvor mange menigheter og prostier som hvert år kan innlemmes i reformen, bestemmes av de årlige bevilgningene til reformen.

I august 2011 mottar i alt 829 av landets 1 282 menigheter tilskudd fra reformens bevilgning over post 75. 453 menigheter er ennå ikke innfaset i reformen.

I St.meld. nr. 7 (2002–2003) Trusopplæring i ei ny tid, jf. Innst.S. nr. 200 (2002–2003), ble det som nevnt lagt til grunn en budsjettmessig opptrapping til rundt 250 mill. kroner for gjennomføring av reformen. Tidsperspektivet var anslått til fem til ti år. I meldingen ble det understreket at en slik opptrappingsplan hvert år måtte vurderes i lys av den aktuelle budsjettsituasjonen. For 2012 foreslås det en bevilgning under posten på 182,9 mill. kroner. I tillegg kommer 20,1 mill. kroner budsjettert under kap. 1590, post 01. Samlet bevilgning til reformen vil dermed være kommet opp i 203,0 mill. kroner, som er en økning på 6 mill. kroner i forhold til 2011.

Som nevnt inngår opptrappingsplanen og de årlige bevilgningene til reformen i de alminnelige vurderinger av budsjettsituasjonen fra år til år. Det er etter dette ikke mulig å si noe om framdriften i den videre budsjettmessige opptrappingen eller når reformen kan regnes som fullfinansiert.

Dersom Kirkerådet ved disponeringen av bevilgningen under post 75 finner grunn til å prioritere tiltak som etter sin art skal utgiftsføres under post 01, vil det være adgang til dette gjennom stikkordsfullmaktene på posten.

Post 76 Tilskudd til forsøks- og utviklingstiltak i Den norske kirke, kan overføres

Posten ble avviklet fra 2011. Det vises ellers til omtale under kap. 1500, post 21 og kap. 1561, post 22.

Post 79 Til disposisjon, kan overføres

Departementet mottar gjennom året søknader om økonomisk støtte fra ulike institusjoner, organisasjoner eller personer, for eksempel til ulike kirkelige arrangementer, kirkejubileer m.m. Formålet med tilskuddet under posten er å ha et beløp til disposisjon for denne type enkelttiltak som departementet blant annet ut fra helhetskirkelige hensyn ser det som verdifullt å bidra til realiseringen av. De enkelte tilskudd varierer i størrelse, avhengig av tiltakets formål, finansieringsbehov m.m.

Rapport 2010

I Prop. 1 S (2009–2010) Kultur- og kirkedepartementet ble det trukket opp følgende mål for bevilgningene til Kirkerådet, bispedømmerådene og biskopene:

• videreføring av demokratireformen i Den norske kirke, herunder evaluering av kirkevalgene i 2009, jf. den politiske avtalen 10. april 2008 om forholdet mellom staten og Den norske kirke, St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke og Innst. S. nr. 287 (2007–2008). Målet for demokratireformen er at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring blant kirkemedlemmene

• videreføring av trosopplæringsreformen i samsvar med de retningslinjer og forutsetninger som gjelder for reformen, jf. St. meld. nr. 7 (2002–2003) Trusopplæring i ei ny tid. Målet er et systematisk og sammenhengende tilbud om trosopplæring for alle døpte fram til fylte 18 år. Tilbudet skal være lokalt forankret, tilpasset ulike alderstrinn og tilrettelagt slik at det når ut til bredden av alle døpte

• det skal legges til rette for lokalt forsøks- og utviklingsarbeid, blant annet gjennom økt samarbeid på tvers av menighets- og kommunegrenser, slik at kirkens organisering og forvaltning er funksjonell, kostnadseffektiv og brukerorientert. Tilsvarende mål gjelder for Kirkerådets og bispedømmerådenes egen organisasjon og forvaltning

Demokratireformen

Demokratireformen er nært knyttet til utprøving av nye valgregler ved kirkevalgene i 2009 og 2011 (valg til bispedømmeråd/Kirkemøtet og menighetsråd). I Prop. 1 S (2010–2011) Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, under kap. 1590 og «Rapport 2009» er kirkevalgene 2009 og erfaringene fra disse særskilt omtalt.

I revidert budsjett for 2010 ble det under kap. 1590, post 01 bevilget 6 mill. kroner til Kirkerådets forberedelser av kirkevalgene i 2011. Høsten 2010 ble det utarbeidet en ny kommunikasjonsplan for valgene, og Kirkerådet påbegynte samtidig arbeidet med valgmateriell, valghåndbok, opplæring av medarbeidere og å forbedre de tekniske systemløsningene for valgene. I tråd med hovedkonklusjonene fra evalueringsrapporten for kirkevalgene i 2009, fastsatte Kirkemøtet i november 2010 reviderte valgregler for valgene i 2011. Også flere av bispedømmene påbegynte forberedelsene av valgene i løpet av 2010. Det er Kirkerådet som er ansvarlig for forberedelsene og den praktiske gjennomføringen av valgene, og som skal sørge for at den faglige evalueringen av valgene i 2009 og 2011 foreligger ved årsskiftet 2011/2012.

Trosopplæringsreformen

Trosopplæringsreformen er et hovedsatsingsområde i Den norske kirke. Reformen bygger på et helhetlig læringssyn der læring skjer gjennom undervisning og deltakelse. Opplæringen i den enkelte menighet er basert på lokale planer, som utvikles over tid innenfor de faser, rammer og retningslinjer som gjelder for reformen. I reformens første fase, dvs. forsøksfasen fra 2004 til 2009, ble reformen prøvd ut i utvalgte menigheter etter årlige søknadsprosesser. Forsøksfasen har vært gjenstand for en omfattende forskningsbasert evaluering.

Fra 2009 gikk reformen over i gjennomføringsfasen. Basert på blant annet erfaringer fra forsøksperioden og nasjonal plan for trosopplæring som Kirkemøtet vedtok i 2009, skal menighetene i gjennomføringsfasen innen tre år utforme et systematisk og sammenhengende opplæringstilbud for reformens målgruppe, dvs. alle døpte i alderen 0-18 år. De lokale planene skal godkjennes av biskopen. Innordningen av menighetene i gjennomføringsfasen skjer prostivis, i takt med bevilgningene til reformen. Når menighetenes opplæringsplaner er godkjent av biskopen, regnes gjennomføringsfasen som avsluttet. Menighetene er da kommet over i en driftsfase.

I august 2011 er 677 av landets 1 282 menigheter i gjennomføringsfasen, fordelt på 55 prostier. Ytterligere 152 menigheter er omfattet av reformen fra tidligere gjennom forsøksfasen. Disse er lokalisert i de resterende 52 prostiene som ennå ikke er kommet over i gjennomføringsfasen. 453 menigheter er ikke innfaset i reformen. 829 av alle landets menigheter, dvs. en andel på 65 pst., mottar etter dette tilskudd til trosopplæringen.

Reformens målgruppe omfatter ca. 800 000 barn og unge. 525 000 av disse, dvs. 66 pst., er hjemmehørende i de menigheter som mottar tilskudd gjennom trosopplæringsreformen. Reformen har vitalisert trosopplæringen i alle landets menigheter. Også menigheter som ikke mottar tilskudd, søker å tilrettelegge for en styrket trosopplæring i tråd med reformen.

Det varierer hvor langt menighetene har kommet i å utvikle et sammenhengende og systematisk trosopplæringstilbud til alle døpte. Utforming og gjennomføring av lokale opplæringsplaner er krevende. Det innhentes årlig data som belyser utvikling i omfanget av tilbudet, av oppslutning, fordeling på alderskategorier, kjønn osv. Disse gjør det mulig å følge reformens utvikling i menighetene fra år til år, og vil gi verdifull kunnskap for videre evaluering av reformen, for justeringer i planer, tiltak mv. Det tar imidlertid tid å innarbeide opplæringstilbud som ivaretar reformens breddeperspektiv. Reformens betydning og virkninger må vurderes over lengre tidsrom. Utvikling av metoder for datainnsamling som belyser viktige utviklingstrekk, er en viktig del av Kirkerådets oppgaver på reformens område.

Rapporteringen fra menighetene viser at deltakelsen i menighetenes opplæringstiltak generelt er størst i mindre menigheter. I aldersgruppene er det flest tilbud blant 4-åringer. For 2010 har Kirkerådet opplyst at menighetene har rapportert både på nyutviklede og tidligere etablerte tiltak. Dette er gjort for å gi et mer helhetlig bilde av oppslutningen. Det er for 2010 rapportert om totalt ca. 2 700 tiltak. Menighetene ble for 2010 særlig bedt om å rapportere om oppslutningen på seks utvalgte tiltak som kunne tjene som indikator for reformens oppslutning: Dåpssamtalen, utdelingen av 4-årsbok, breddetiltak for 6-åringer, arrangementet «Lys Våken» for alle 11-åringer, konfirmasjonen, samt et breddetiltak for 16-åringer (året etter konfirmasjonen). Den gjennomsnittlige oppslutningen for disse tiltakene er regnet til 57 pst., med en variasjonsbredde fra 40 til 75 pst. mellom bispedømmene. Størst oppslutning var det for konfirmasjonen og dåpssamtalen. Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har særskilt analysert de tre tiltakene som retter seg mot henholdsvis 4-, 11- og 16-åringene. Ifølge KIFO hadde utdelingen av 4-årsboken en gjennomsnittlig oppslutning på 50 pst. med en variasjonsbredde fra i snitt ca. 70 pst. for menighetene i Møre bispedømme til i snitt ca. 30 pst. for menighetene i Oslo bispedømme. For arrangementet «Lys Våken», som er et årlig overnattingsopplegg for 11-åringer i menighetens kirke, ble det rapportert en gjennomsnittlig deltakerprosent på 26, med størst oppslutning i menighetene i Nord-Hålogaland bispedømme (56 pst.) og lavest i Borg (16 pst.). Tiltak for 16-åringer hadde en langt svakere oppslutning. Denne var i gjennomsnitt på ca. 10 pst. Rapporteringen fra menighetene har ulik kvalitet og KIFO understreker at det er usikkerhet ved datagrunnlaget.

I samarbeid med en rekke faginstitusjoner og kristne organisasjoner er det etablert omfattende støtteordninger for reformen i form av kurs og konferanser, materiellutvikling, mentortjeneste, utviklings- og evalueringsprosjekter. I tillegg til den nasjonale planen for trosopplæring, foreligger det en egen plan for samisk trosopplæring. Også i 2010 er det gjennomført særskilte tiltak og prosjekter for å legge til rette for at alle, også barn med særskilte behov, skal få mulighet til likeverdig deltakelse.

Reformen har tidligere vært gjenstand for omfattende evalueringer. For perioden 2011–2013 er Stiftelsen Kirkeforskning tildelt evalueringsoppdrag, som blant annet omfatter evaluering av reformens gjennomføringsfase. Viktige deler av oppdraget er også videreutvikling av metodikk for innhenting og kvalitetssikring av data om opplæringstilbudenes omfang, oppslutning m.m., jf. ovenfor.

Av den samlede oppslutningen på tiltak i 2010, er fordelingen mellom jenter og gutter regnet til henholdsvis 54 og 46 pst. Reformen har medført opprettelse av mange nye stillinger, fordelt på vel 300 ansatte. I tillegg utløser reformen et betydelig frivillig engasjement i menighetene. Det er i 2010 registrert nærmere 11 000 frivillige medarbeidere med oppgaver i tilknytning til reformen. Kvinneandelen blant disse er på 63 pst. Den nasjonale trosopplæringskonferansen, som er en årlig fag- og inspirasjonssamling for medarbeidere innen trosopplæringen, samlet i 2010 om lag 1 300 deltakere.

Forsøks- og utviklingsarbeid

Det er i årene 2003–2010 gitt tilskudd til en rekke lokale forsøk og utviklingsprosjekter i Den norske kirke. Forsøkene har involvert mange menigheter og kirkelige fellesråd. I tillegg er det flere steder gjennomført forsøk med sammenslåing av menighetsråd. Kirkerådet og den kirkelige arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen KA har forvaltet tilskuddene og hatt et særlig ansvar for å identifisere og følge opp de ulike prosjektene. Det fremste formålet med forsøk og tiltak på området, har vært å vinne erfaringer med nye samarbeidsformer på tvers av kommune- og soknegrenser. På grunnlag av erfaringene har KA utviklet modeller for interkommunalt kirkesamarbeid, i stor grad etter mønster av tilsvarende modeller fra kommunesektoren.

Erfaringene viser at det er tid- og ressurskrevende å utvikle og etablere samarbeidsmodeller på tvers av kirkestrukturen, men at det er over tid kan oppnås gode effekter og resultater. Med bakgrunn i de erfaringene som er gjort, har KA publisert flere rapporter som skal bidra til spredning av erfaringer, og som også gir ideer, råd og veiledning til praktisk utviklingsarbeid i kirken lokalt.

Kirkerådet og bispedømmerådene har et selvstendig ansvar for å fremme samarbeid på tvers av organisatoriske grenser. Gjennomføringen av trosopplæringsreformen, og den prostivise innlemmingen av nye menigheter i reformen, har mange steder vitalisert et slikt samarbeid. Også gjennomføringen av prostereformen har gitt viktige erfaringer for den videre organisasjonsutviklingen i kirken.