2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Avtalen omfatter ikke formuesskatt og berører derfor ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Som i skatteavtalen fra 1970 omfatter Portugal i geografisk forstand også øygruppene Azorene og Madeira, jf. artikkel 3 punkt 1 a). I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. Som i den gjeldende avtalen omfatter utkastet begge staters kontinentalsokler. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal tillegges den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket “person bosatt i en kontraherende stat“. Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Portugal på grunnlag av domisil, bopel, stedet for selskapets ledelse eller lignende kriterium.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Portugal. Begge disse punktene følger OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket “fast driftssted“. Definisjonen danner rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7.

Punktene 1 og 2 er stort sett i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er forskjellig fra mønsteret. Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt, eller en kontroll- og rådgivningsvirksomhet å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. At kontroll- og rådgivningsvirksomhet også er omfattet, er i samsvar med hva som er tatt inn i de avtaler som Norge har inngått i den senere tid.

Etter punkt 4 a) foreligger det et fast driftssted for foretaket når en fysisk person er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode. Forutsetningen er imidlertid at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for en- eller fåmannsselskaper.

Punkt 4 b) regulerer tjenesteyting til ett bestemt prosjekt eller ett eller flere tilknyttede prosjekter. Etter denne bestemmelsen vil det i slike tilfeller oppstå et fast driftssted for foretaket dersom en eller flere fysiske personer utfører tjenester i den andre staten i et eller flere tidsrom som overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode.

I tillegg er det tatt inn ytterligere en bestemmelse om tjenesteyting i artikkel 14 som vil utfylle bestemmelsene i artikkel 5 punkt 4. Se omtalen av artikkel 14.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet “fast driftssted“. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller som har karakter av hjelpevirksomhet ikke skal utgjøre et fast driftssted. Bestemmelsen avviker imidlertid fra OECDs mønster ved at punkt 5 a) og b) ikke omfatter utlevering av varer.

Punkt 6 fastsetter at en representant som anses for å være avhengig, skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

Artiklene 6-21 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. I henhold til OECDs mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er (“armlengdeprinsippet“).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfart, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav i).

Utkastets punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en “pool“, et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

I artikkelens punkt 3 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av et konsortium Det er kun den del av inntekten som tilfaller et selskap som er hjemmehørende i Norge, og som tilsvarer dette selskapets andel av konsortiet, som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Portugal.

Med unntak av punkt 2, bygger artikkel 9 på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender. Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2.

Punkt 2 a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge dividender med 5 prosent kildeskatt når de utbetales til et selskap (unntatt et interessentskap) som er den virkelige rettighetshaveren til dividendene og som direkte har innehatt minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap i en uavbrutt periode på minst 12 måneder på den dato dividendene besluttes utdelt.

Uavhengig av kravet om eierandel og eiertid kommer den reduserte skattesatsen på 5 prosent også til anvendelse når dividenden er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen i en av de kontraherende stater eller et av regjeringens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller en av statenes sentralbanker. For Norges del er det presisert i protokollens punkt 3 at utrykket ”regjeringen i en kontraherende stat” særlig skal omfatte Statens Pensjonsfond – utland.

Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller, er i punkt 2 b) begrenset til 15 prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted eller et fast sted, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 4 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 14.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Overensstemmende med OECDs mønsterartikkel er det fastsatt at slike inntekter kan skattlegges både i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf artikkelens punkt 1, og i den stat hvor rentene skriver seg fra, jf artikkelens punkt 2. Kildeskatten i sistnevnte stat skal dog ikke overstige 10 prosent av rentenes bruttobeløp. Det er for tiden ingen generell hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av renter som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet, jf. dog skatteloven § 2-3 tredje ledd.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når renten er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen i en av de kontraherende stater eller et av regjeringens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter eller en av statenes sentralbanker. For Norges del er det presisert i protokollens punkt 3 at utrykket ”regjeringen i en kontraherende stat” særlig skal omfatte Statens Pensjonsfond – Utland.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men satsen for den kildeskatt som kan kreves er begrenset til 10 prosent av royaltyens bruttobeløp. Disse bestemmelsene avviker fra OECDs mønster, der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

Uttrykket ”royalty” er definert i punkt 3 og avviker fra OECD-mønsteret ved at godtgjørelse for tekniske tjenester i forbindelse med bruken av eller retten til å bruke enhver opphavsrett, utstyr eller informasjon som punkt 3 får anvendelse på også omfattes av begrepet.

Hvor royaltyen skal anses å ha sin kilde er definert i punkt 5.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted eller et fast sted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftsstedet eller det faste stedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftssted eller det faste stedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip og luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Etter punkt 4 kan fortjeneste ved avhendelse av aksjer hvor mer enn 50 prosent av verdien direkte eller indirekte skriver seg fra fast eiendom som ligger i den annen kontraherende stat, skattlegges i den stat hvor det foretak som oppebærer fortjenesten er hjemmehørende.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 5.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av fritt yrke. OECD-mønsteret har fra og med 2000-versjonen ikke lenger noen særskilt regulering av utøvelse av fritt yrke. I 2008-versjonen er det imidlertid tatt inn i kommentarene til artikkel 5 et forslag til en bestemmelse om tjenesteyting. Etter ønske fra Portugal inneholder utkastet til ny avtale både en artikkel 14 og den alternative bestemmelsen i artikkel 5. Se omtalen foran av artikkel 5 punkt 4.

Etter artikkel 14 skal inntekter ved utøvelse av fritt yrke skattlegges i den stat hvor yrkesutøveren er bosatt. Hvis yrkesutøveren i den annen kontraherende stat råder over et fast sted (kontor eller liknende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet, kan sistnevnte stat også skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Den sistnevnte stat kan også skattlegge dersom oppholdet i denne stat i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 2 i artikkelen definerer nærmere hva som ligger i begrepet “fritt yrke“, og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således ikke f.eks. en lege som holder foredrag eller lignende, men som for øvrig er fast ansatt arbeidstaker. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres også rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder dog et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket om skattlegging i arbeidsstaten at arbeidsgiver og arbeidstaker er bosatt i samme land. I tillegg er det gjort uttrykkelig unntak for utleid arbeidskraft.

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekt fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende, men den kan også skattlegges i den stat der lønnstakeren er bosatt.

I artikkelens punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til lønnsinntekt opptjent om bord på et skip eller et luftfartøy drevet i internasjonal trafikk av et konsortium, når konsortiet består av selskaper fra ulike land inkludert et selskap som er hjemmehørende i en av statene. Slik lønnsinntekt skal bare kunne skattlegges i den stat der lønnstakeren er bosatt.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artiklene 14 og 15. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det gjort unntak fra nevnte regler når opptredenen i den ene kontraherende stat i det vesentlige er finansiert av offentlige midler i den annen kontraherende stat. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 18 omhandler pensjoner og lignende ytelser som utbetales som vederlag for tidligere lønnsarbeid og er uendret i forhold til gjeldende avtale. I samsvar med OECD-mønsteret, skal slike ytelser som utbetales til en person bosatt i en kontraherende stat, bare kunne skattlegges i denne staten. Bestemmelsen medfører at Norge ikke kan skattlegge pensjoner som utbetales fra Norge til en person bosatt i Portugal, når det dreier seg om pensjon som er vederlag for tidligere lønnsarbeid. I praksis omfatter bestemmelsen private tjenestepensjoner og tilleggspensjon etter folketrygden som er opptjent i privat tjeneste.

Artikkel 19 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder ikke hovedregelen når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 3.

Pensjoner og lignende ytelser som utbetales av, eller fra fond opprettet av, en kontraherende stat eller en av dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter i anledning tjenester ytet denne staten eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, reguleres av artikkel 19 punkt 2. Det fremgår av denne bestemmelsen at slike pensjoner bare skal kunne skattlegges i utbetalingsstaten, med mindre mottakeren både er statsborger av og bosatt i den andre kontraherende staten. Denne reglen for offentlige tjenestepensjoner er i samsvar med OECD-mønsteret. Bestemmelsen medfører at Norge har rett til å skattlegge offentlige tjenestepensjoner samt tilleggspensjon etter folketrygden opptjent i offentlig tjeneste.

Artikkel 20 fastsetter at studenter og forretningslærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 21 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). De bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler som Norge har inngått og omhandler særbestemmelser for virksomhet på kontinentalsokkelen. Denne bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende avtale,

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som ellers måtte følge av overenskomsten.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 2. Således er det i punkt 3 bestemt at fast driftssted eller fast sted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra de generelle reglene i punktene 2 og 3. Det gjelder fortjeneste av transport av forsyninger eller personell, eller av drift av taubåter eller lignende hjelpefartøy knyttet til virksomhet som omhandlet i artikkelen. Slik fortjeneste skal bare skattlegges i den staten der personen som mottar fortjenesten er bosatt.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Etter punkt 5 a) kan slik lønnsinntekt skattlegges i sokkelstaten såfremt arbeidet utenfor kysten knyttet til slik virksomhet overstiger 30 dager i løpet av en eller flere perioder på 12 måneder. Denne begrensningen på 30 dager gjelder likevel ikke dersom arbeidstakeren er ansatt hos en arbeidsgiver som er hjemmehørende i sokkelstaten.

Det er gjort unntak fra denne regelen i punkt 5 b). Lønnsinntekter for tjeneste om bord i skip eller luftfartøy som er omfattet av unntaket i punkt 4, skal bare kunne skattlegges i den staten der arbeidsgiveren er hjemmehørende.

Artikkel 22 er ny i forhold til gjeldende avtale og gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten også beskattes i virksomhetslandet. Bestemmelsen avviker imidlertid fra det som er vanlig i skatteavtaler som Norge har inngått med andre OECD-land, idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes i den annen stat når inntekten skriver seg fra kilder i den annen stat.

Bestemmelsen vil få særlig betydning for beskatningen av pensjoner som ikke er vederlag for tidigere lønnsarbeid og som dermed ikke reguleres av artikkel 18 eller artikkel 19 punkt 2. Ytelser som faller i denne kategorien vil for eksempel være utbetaling av pensjon eller livrenter som ikke er knyttet til et tidligere arbeidsforhold og grunnpensjon etter folketrygden. Etter artikkel 22 punkt 3 vil både Norge og Portugal ha rett til å skattlegge slike utbetalinger.

Artikkel 23 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og Portugal benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Portugal. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i Portugal, med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Portugal på inntekten, jf. punkt 2 a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Portugal å skattlegge skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men i den beregnede skatten skal det gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den portugisiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Portugal.

Artiklene 24-28 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 24), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 25), utveksling av opplysninger (artikkel 26), bistand vedinnkreving av skatter (artikkel 27) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 28).

Artiklene 29-30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 29 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft tretti dager etter datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen vil få virkning i begge stater fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.