2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav d.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Avtalen omfatter ikke formuesskatt og berører derfor ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av ulike ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Av måten ”Norge” er definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav a, følger det at avtalen får virkning også for den norske kontinentalsokkelen når det gjelder utøvelse av rettigheter knyttet til havbunnen, undergrunnen og naturforekomster der. I likhet med de fleste av våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at overenskomsten ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

Tilsvarende fremgår det av måten ”Malta” er definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav b at avtalen også får virkning for Maltas kontinentalsokkel når det gjelder utforskning av kontinentalsokkelen og utnyttelse av deres naturforekomster.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal tillegges den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket ”person bosatt i en kontraherende stat”. Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Malta på grunnlag av domisil, bopel, stedet for selskapets ledelse eller lignende.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Malta. Bestemmelsene er i tråd med OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket ”fast driftssted”. Definisjonen danner rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den andre staten etter artikkel 7.

Punktene 1, 2 og 3 er i samsvar med OECD-mønsteret. Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lengre enn 12 måneder.

Punkt 4 omhandler tjenester. Bestemmelsen bygger på et forslag til tekst utarbeidet av OECD for de stater som ønsker å ha en særregel for beskatning av tjenester. Etter punkt 4 bokstav a foreligger det et fast driftssted når et foretak utfører tjenester gjennom en fysisk person som er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode. Forutsetningen er imidlertid at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt, og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for en- eller fåmannsselskaper.

Punkt 4 bokstav b regulerer tjenesteyting til ett bestemt prosjekt eller ett eller flere tilknyttede prosjekter. Etter denne bestemmelsen vil det i slike tilfeller oppstå et fast driftssted for foretaket dersom en eller flere fysiske personer utfører tjenester i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5. For de tilfeller som i prinsippet dekkes av begge bestemmelsene, skal punkt 3 gå foran. Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet ”fast driftssted”. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre et fast driftssted. Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være ”avhengig” og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den andre staten, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

Artiklene 6-20 har regler om beskatning av ulike former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt, eller den andre staten hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten, eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende skatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den andre staten. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted, er som nevnt ovenfor tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for fastsettelse av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftsstedet. I henhold til OECDs mønster er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt fra annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet, under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er (”armlengdeprinsippet”).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h.

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene. Etter OECD-mønsteret er beskatningsretten lagt til den stat hvor foretakene har sin virkelige ledelse.

Artikkelens punkt 2 fastslår at beskatningsretten etter punkt 1 også omfatter fortjeneste fra utleie av skip eller luftfartøy dersom disse drives i internasjonal fart, eller dersom utleiefortjenesten står i sammenheng med skips- og luftfartsvirksomheten. Denne forståelsen ville blitt lagt til grunn selv uten denne bestemmelsen, og er kun tatt med for klargjøring.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsen i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en ”pool”, et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den stat hvor det andre foretaket er hjemmehørende.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. Etter artikkelens punkt 2 kan de samme inntektene dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet, er hjemmehørende (kildestaten). Den skattesats kildestaten kan benytte er imidlertid begrenset i artikkelens punkt 2 bokstavene a (der Norge er kildestat) og b (der Malta er kildestat).

Etter punkt 2 bokstav a underpunkt i skal det ikke trekkes kildeskatt av utbytte som utdeles fra et selskap hjemmehørende i Norge til en person bosatt i Malta, dersom virkelig rettighetshaver til utbyttet er et selskap (unntatt et interessentskap) som, i en sammenhengende periode på 24 måneder, direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap på den dato utbyttet utbetales. I andre tilfeller hvor det utdeles utbytte fra et norsk selskap til en virkelig rettighetshaver bosatt i Malta, er skattesatsen begrenset til 15 prosent, se artikkelens punkt 2 bokstav a underpunkt ii.

Hvor utbyttet utdeles fra et selskap hjemmehørende i Malta til en person hjemmehørende i Norge, skal maltesisk skatt på utbyttets bruttobeløp ikke overstige den skatt som kan ilegges fortjenesten som utbyttet utdeles av, forutsatt at mottaker er virkelig rettighetshaver til utbyttet, se artikkelens punkt 2 bokstav b.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når utbyttet er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen i en av de kontraherende stater, eller en av regjeringens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. For Norges del skal utrykket ”regjeringen i en kontraherende stat” særlig omfatte Norges Bank og Statens Pensjonsfond – utland, samt et lovbestemt organ eller enhver institusjon som helt eller for det vesentligste eies av regjeringen i Norge, og som de kompetente myndigheter i de kontraherende stater til enhver tid enes om.

De ovennevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav utbyttet utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret ved at beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Etter artikkelens punkt 1 er bostedsstaten gitt eksklusiv beskatningsrett. Artikkelen følger OECD-mønsteret.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punkt 4 inneholder en særregel som gir en kontraherende stat rett til å skattlegge gevinster fra salg av aksjer der mer enn 50 prosent av verdien av aksjene skriver seg fra fast eiendom som ligger i denne staten.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 5.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnstakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene, med mindre arbeidet utføres i den andre kontraherende staten. I så fall har også den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. I artikkelens punkt 2 er det på nærmere vilkår gjort unntak fra arbeidsstatens beskatningsrett for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Dersom lønnstakeren oppholder seg i arbeidsstaten i en eller flere perioder som ikke overstiger 183 dager og godtgjørelsen for arbeidet betales av eller på vegne av en arbeidsgiver som ikke er bosatt i arbeidsstaten, og godtgjørelsen heller ikke belastes et fast driftssted arbeidsgiver har i arbeidsstaten, vil bostedsstaten likevel ha eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntektene.

I punkt 3 fremgår det at unntaket i punkt 2 ikke kommer til anvendelse dersom det foreligger utleie av arbeidskraft. Med utleie av arbeidskraft menes i denne sammenhengen personer som formelt er arbeidstakere og får utbetalt lønn av et utenlandsk foretak, men hvor arbeidstakerne er stilt til disposisjon for et annet foretak, og er under dette foretakets instruksjon og ansvar.

Artikkelens punkt 4 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekt fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende, men den kan også skattlegges i den stat der lønnstakeren er bosatt. Bostedsstaten må i et slikt tilfelle gi fradrag (kredit) for den skatt som er betalt i den stat hvor virksomheten er hjemmehørende.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Styregodtgjørelse og andre lignende inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artiklene 7 og 14. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det gjort unntak fra nevnte regler når opptredenen i en kontraherende stat helt eller i det vesentlige er finansiert av offentlige midler fra den ene eller begge de kontraherende stater. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 17 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser og underholdsbidrag. I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen både private og offentlige pensjoner. Etter punkt 1 kan pensjoner og trygdeytelser som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den andre kontraherende staten skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Kildestaten kan beskatte med inntil 15 prosent av pensjonens bruttobeløp.

Punkt 2 innholder en definisjon av ”livrente”.

Punkt 3 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker bosatt i den andre staten, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren, skal underholdsbidraget imidlertid unntas fra beskatning i mottakerlandet.

Artikkel 18 omhandler offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen, tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 bokstav b er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten, og som midlertidig oppholder seg i den andre staten i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 inneholder ulike bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i andre skatteavtaler Norge har inngått, og omhandler særbestemmelser for virksomhet på kontinentalsokkelen.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Således er det bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende foretaks hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og foretakene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 3 bokstavene a og b tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til et område hvor det foregår offshorevirksomhet, eller mellom slike områder, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor foretaket som oppebærer fortjeneste ved denne driften, er hjemmehørende. Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og annet hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket ”hjelpefartøy” innebærer at bestemmelsen blant annet omfatter brannslukningsfartøy og kombinasjonsfartøy.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 bokstav a skattlegges i sokkelstaten, men hvis arbeidsgiver ikke er bosatt i sokkelstaten, kan sokkelstaten kun beskatte lønnsinntekten såfremt arbeidet er utført i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode.

Punkt 5 bokstav b omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy mv. som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt kan beskattes i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet, er hjemmehørende.

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkelaktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved avhendelse av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetsstaten. I så fall kan inntekten beskattes i virksomhetsstaten.

Artikkel 22 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og Malta benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Malta. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i Malta, med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Malta på inntekten, jf. punkt 1 bokstav a.

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Malta å skattlegge, skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 1 bokstav b er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den maltesiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig av om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Malta.

Artiklene 23-27 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 23), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 24), utveksling av opplysninger (artikkel 25), bistand til innfordring (artikkel 26), samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 27).

Artikkel 28 inneholder bestemmelser om begrensning av skattefritak etter avtalen. Punkt 1 fastslår at avtalen ikke er til hinder for at avtalestatene kan anvende gjennomskjæringsregler de måtte ha i sin interne lovgivning.

Videre inneholder punkt 2 en bestemmelse om begrensning av skattefritak i den ene stat når skatteplikten i den andre staten er begrenset til beløp som overføres (remitteres) dit. Bestemmelsen hindrer ikke-beskatning av visse inntekter som er unntatt fra beskatning i Malta.

Etter punkt 3 får overenskomsten ikke anvendelse for personer som nyter spesielle skattefordeler i henhold til lover som er identifisert i protokoll til overenskomsten.

Artiklene 29-30 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 29 skal statene underrette hverandre når de tiltak som er nødvendige for at overenskomsten kan tre i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen vil få virkning i begge stater fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.

Avtalen har også en protokoll som utgjør en integrert del av avtalen.