2 Generelt om avtalen

Folketrygdloven § 1-3 gir Kongen hjemmel til å inngå avtaler om trygd med andre stater, og det kan herunder gjøres unntak fra lovens bestemmelser.

Forholdet mellom Norge og Canada på trygdeområdet er i dag regulert av avtale om sosial trygd mellom Norge og Canada av 12. november 1985, som trådte i kraft 1. januar 1987.

I løpet av tiden som har gått siden denne avtalens ikrafttredelse har det vist seg ønskelig å foreta enkelte endringer av materiell karakter i avtalen, samt en del tekniske tilpasninger som følge av administrative endringer og endringer i nasjonal lovgivning. Det har dessuten blitt ansett for ønskelig å bringe avtalen på linje med øvrige moderne avtaler. Av hensyn til brukerne og administrasjonen er det også formålstjenlig med en kodifisering av den praksis som har utviklet seg i forholdet mellom landene siden avtalen ble inngått, og en konsolidering av avtaleteksten.

På denne bakgrunn påbegynte norske og kanadiske myndigheter i mars 2006 en gjennomgang av gjeldende avtale og fremforhandling av en revidert trygdeavtale. Den nye avtalen skal erstatte någjeldende avtale.

Det materielle omfanget av den reviderte avtalen tilsvarer i vesentlig grad den gjeldende avtalen og for så vidt også de avtaler som er inngått med andre land i senere tid.

Avtalen omfatter alle som er eller har vært omfattet av lovgivningen i de to landene, inkludert deres familiemedlemmer og etterlatte. Det gis regler om likebehandling og om gjensidig fri eksport av trygdeytelser mellom de to land. Det er imidlertid tatt inn regler som innebærer at nærmere bestemte ytelser (grunnstønad, hjelpestønad med mer) ikke kan eksporteres. Videre reguleres lovvalget, dvs. hvilken av de to staters trygdelovgivning en person skal være omfattet av. Avtalen inneholder videre regler om sammenlegging av trygdeperioder for å oppfylle minimumskrav til forutgående trygdetid for å åpne rett til pensjon, og regler om beregningen av pensjonen i slike tilfeller.

Det viktigste materielle spørsmålet ved avtalerevisjonen har vært adgangen til pensjon fra folketrygden på grunnlag av tidsrom før 1. januar 1967. Fram til 1. januar 1991 ble slike tidsrom medregnet som trygdetid dersom vedkommende var bosatt i Norge på søknadstidspunktet. Ved søknader fremsatt etter flytting til utlandet var pensjonsretten på dette grunnlaget sterkt begrenset. Fra 1. januar 1991 kan perioder mellom 1936 og 1967 legges til grunn for pensjonsberegningen uten hensyn til hvor søkeren er bosatt på søknadstidspunktet, men endringen ble bare gjort gjeldende for nye søknader. Gjeldende avtale med Canada medfører ingen unntak fra dette.

Til sammenlikning gir trygdeavtalen med USA rett til å få medregnet de aktuelle periodene som pensjonsopptjening, uansett på hvilket tidspunkt søknaden ble framsatt. Pensjonistene i Canada har reagert sterkt på denne forskjellsbehandlingen. Etter artikkel 33 i den reviderte avtalen med Canada kan de berørte pensjonistene kreve omregning, slik at det tas hensyn til all botid i Norge før 1967 og etter 1936. Omregning kan skje med tilbakevirkning for 72 måneder forut for den reviderte avtalens ikrafttredelse, forutsatt at kravet framsettes innen 24 måneder etter sistnevnte dato. Bestemmelsen innebærer at pensjonister i Canada oppnår samme fordel som pensjonister i USA. Løsningen bygger på rimelighets- og likebehandlingsbetraktninger.

2.1 Merknader til de enkelte bestemmelsene i avtalen

I fortalen klargjøres formål og bakgrunn for avtalen.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av en del sentrale ord og uttrykk som brukes i avtalen.

Artikkel 2 angir hvilken lovgivning avtalen får anvendelse på i Norge og i Canada, og trekker således opp avtalens materielle ramme, dvs. hvilke trygdeordninger den gjelder for.

Artikkel 3 inneholder bestemmelser om avtalens personkrets. Avtalen skal i utgangspunktet gjelde for alle som er eller tidligere har vært omfattet av lovgivningen nevnt i artikkel 2, samt disses familiemedlemmer og etterlatte.

Artikkel 4 inneholder hovedregelen om likebehandling. De som er omfattet av avtalens personkrets, skal være likestilt ved anvendelsen av avtalepartenes trygdelovgivning.

Artikkel 5 inneholder hovedregelen om gjensidig fri eksport av trygdeytelser mellom de to staters territorier.

Artiklene 6 til 10 gir regler for lovvalget, dvs. hvilken av de to staters trygdelovgivning en person skal være omfattet av. Hovedregelen for arbeidstakere fremgår av artikkel 6 nr. 1. En person skal bare være omfattet av trygdelovgivningen i det landet hvor vedkommende er ansatt. Det er etter artikkel 7 unntaksadgang bl.a. for utsendte arbeidstakere, dvs. at personer som utsendes fra en virksomhet i den ene av statene for å arbeide for et kortere tidsrom (inntil 5 år) i den annen, under denne tiden fortsatt kan være omfattet av utsendingslandets ordninger.

Artikkel 11 inneholder en særskilt, tradisjonell unntaksklausul, som åpner for at de to staters myndigheter kan avtale unntak fra lovvalgsreglene i de foregående artiklene for enkeltpersoner eller persongrupper.

Artikkel 12 inneholder særskilte regler om hvilke tidsrom som skal anses som botid ved anvendelse av kanadisk lovgivning.

Artiklene 13 til 15 inneholder felles bestemmelser om sammenlegging av trygdetid for å oppfylle vilkår i de to staters lovgivning.

Artiklene 16 og 17 inneholder særbestemmelser om anvendelsen av kanadisk trygdelovgivning.

Artiklene 18 til 23 inneholder tilsvarende særbestemmelser om anvendelsen av norsk lovgivning.

Avtalen presiserer at ordningen med garantert minste tilleggspensjon til fødte og unge uføre skal være unntatt fra avtalens eksportregler, på samme måte som en del andre tilleggsytelser som ikke er avgiftsbaserte, jf. artikkel 22.

Artiklene 24 til 31 inneholder diverse bestemmelser av teknisk og administrativ karakter, så som gjensidig bistand og informasjonsutveksling, valuta, språk, tvisteløsningsmekanismer mv. Av artikkel 25 fremgår det at partenes kompetente myndigheter skal inngå en administrasjonsavtale som skal fastsette de tiltak som er nødvendige for anvendelsen av avtalen. Det er fremforhandlet en slik avtale mellom Arbeidsdepartementet på norsk side og det tilsvarende departementet på kanadisk side. Administrasjonsavtalen ble undertegnet samtidig med avtalen om sosial trygd. Administrasjonsavtalen er etter kanadisk ønske ikke en folkerettslig avtale, men kun en ikke rettslig bindende forståelse mellom de to staters ansvarlige departementer på området. Denne inneholder nærmere regler for gjennomføringen av bestemmelsene i avtalen, for eksempel regler om de kompetente institusjoner, samt om administrative prosedyrer og utveksling av opplysninger i forbindelse med anvendelsen av bestemmelsene i avtalen. Administrasjonsavtalen vil tre i kraft fra samme tidspunkt som selve avtalen.

Artiklene 32 til 35 inneholder de tradisjonelle overgangs- og sluttbestemmelsene, dvs. regler om ikrafttredelse og oppsigelse, samt om anvendelse av avtalen på tidsrom forut for dens ikrafttredelse.

Av artikkel 33 fremgår at det etter krav fra stønadsmottakerne skal finne sted en omregning av pensjoner hvor krav ble fremsatt før 1. januar 1991, og hvor det ikke er tatt hensyn til all botid på norsk territorium før 1967 og etter 1936. Dersom resultatet av omregningen er til gunst for stønadsmottakerne, skal differansebeløpet bli utbetalt, med tilbakevirkning for 72 måneder forut for den reviderte avtalens ikrafttredelse, så fremt krav er fremsatt innen 24 måneder etter denne datoen.

Artikkel 35 fastsetter at partene skal underrette hverandre gjennom de diplomatiske kanaler når deres respektive nasjonale krav for avtalens ikrafttreden er oppfylt. Avtalen vil tre i kraft på den første dag i den fjerde måned etter at slik noteveksling har funnet sted.