6 Nærmere om lovforslaget

6.1 Formål mv.

Høringsbrevets forslag

Det fremgikk av høringsbrevet at formålet med forslaget var å styrke vernet av barn som søker familieinnvandring, mot seksuelle overgrep. Barn som kommer til Norge i familiegjenforening med én forelder er i en særlig sårbar situasjon og avhengige av sin mor/far og steforelder for å klare seg i sin nye hverdag i Norge. Barnets forelder i Norge vil kunne oppleve å være i et avhengighetsforhold til sin ektefelle, som gjør det vanskelig å bryte ut av forholdet til tross for (mistanke om) overgrep. Videre vil mange nyankomne familieinnvandrere ha lite selvstendig sosialt nettverk i Norge. Disse omstendighetene kan hindre at informasjon kommer frem til barnevernet eller andre myndigheter, slik at overgrep kan forhindres.

Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet, Politijuristene, UDI, UNE, Barneombudet, ROSA, Redd Barna og Jussformidlingen støtter i hovedsak forslaget. Juss-Buss er negativ til de foreslåtte endringene.

ROSA peker bl.a. på at barnevernet kan være vel så godt egnet til å styrke vernet av barn. De erfarer imidlertid at systematisk feilinformasjon om barnevernet blir brukt som en trussel for å tvinge kvinner til å tie om overgrep og vold, og de mener derfor at det er vel så viktig å gi kvinnene tilgang til korrekt informasjon på sitt språk om deres og barnas rettigheter i Norge.

Redd Barna støtter departementets forslag om å beskytte barn som søker familieinnvandring mot å bli utsatt for seksuelle overgrep i Norge, men understreker samtidig statens plikt til å beskytte alle barn mot overgrep.

Departementets vurdering

Departementet er enig i at staten har et ansvar for å beskytte alle barn i Norge mot overgrep. Barnevernet er tillagt et særskilt ansvar for alle barn som oppholder seg her, og det er et sentralt mål for regjeringen at flest mulig skal være godt kjent med den kompetansen barnevernet tilbyr. For å øke kunnskapen om barnevernet hos personer som er nye i Norge, har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet utgitt en informasjonsbrosjyre på en rekke språk.

Utlendingsloven § 40 femte ledd representerer bare ett av mange tiltak for å gi beskyttelse til barn mot vold og overgrep. Departementet mener det er viktig at utlendingsloven kan benyttes til å forhindre muligheten for fremtidige overgrep mot barn. Formålet med å søke om familieinnvandring er å kunne bosette seg sammen med referansepersoner. Det er et viktig hensyn å ivareta. Samtidig bør norske myndigheter kunne avslå en søknad om oppholdstillatelse når det å bo sammen med referansepersonen i Norge ikke vil være til barnets beste.

Forslaget vil omfatte et lite antall barn. Departementet mener likevel at det er viktig å hindre at bestemmelsene om familieinnvandring åpner for utnytting av sårbare personer.

6.2 Hvilke lovbrudd bør omfattes av karantenetidsbestemmelsen og det senkede beviskravet?

Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo innføring av en karantenetidsbestemmelse og senket beviskrav i saker om overtredelse av straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser dersom den straffbare handlingen var begått mot en mindreårig.

Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt mener, med støtte fra Politidirektoratet, at det er behov for å styrke vernet av særkullsbarn også mot annen type vold enn seksuelle overgrep, for eksempel dersom forelderens ektefelle tidligere er domfelt for drap, grov vold eller vold mot barn eller personer i nær relasjon.

Også Barneombudet anbefaler at departementet vurderer liknende bestemmelser når referansepersonen er dømt for grov vold eller annen alvorlig mishandling av nære familiemedlemmer. Ombudet mener at det er grunn til å tro at problemene man har møtt med beviskravet når det gjelder seksuelle overgrep, også vil kunne være det samme ved andre alvorlige overgrep i nær familie. ROSA mener forslaget bør utvides til også å gjelde brudd på bestemmelser i straffeloven om vold i nære relasjoner (§ 219) og menneskehandel (§ 224). Redd Barna savner en begrunnelse for hvorfor forslaget ikke omfatter referansepersoner som er dømt for grov vold eller annen alvorlig mishandling av nære familiemedlemmer.

Departementets vurdering

Karantenetid på ti år for oppholdstillatelse for særkullsbarn dersom mor eller fars ektefelle tidligere er straffedømt, er et strengt virkemiddel. Det vil kunne oppfattes stigmatiserende og kan komme i konflikt med prinsipper om at straffedømte skal tilbake til et liv ute i samfunnet. Domfellelse for vold utenfor familien er ikke i seg selv grunnlag for å si at vedkommende vil være en fare for særkullsbarn som senere kommer inn i familien. Personer som er dømt for overtredelse av straffelovens bestemmelser om vold i nære relasjoner (§ 219) eller menneskehandel (§ 224) kan utgjøre en fremtidig fare for et særkullsbarn. Vold i nære relasjoner er alvorlige overgrep som skjer i det som ellers skal være en trygg familiesfære, både for barn og voksne. Departementet mener likevel at det ikke foreligger tilstrekkelig gode grunner til å senke beviskravet for denne typen straffbare forhold i forbindelse med søknad om familieinnvandring. Tidligere domfellelser for slike handlinger vil vurderes etter gjeldende § 40 femte ledd, hvor alminnelig sannsynlighetsovervekt for mishandling eller grov utnyttelse legges til grunn.

Departementet mener gjeldende utlendingsregelverk, sammenholdt med andre mekanismer for vern av barn i Norge, er tilstrekkelig, og har etter en helhetsvurdering ikke funnet det nødvendig å innskrenke adgangen til familieinnvandring ytterligere ved å utvide bestemmelsens virkeområde til å gjelde andre bestemmelser i straffeloven enn de som fremgår av forslaget.

I forslaget er det ikke spesifisert hvilke bestemmelser i straffeloven som skal omfattes utover «bestemmelser om seksualforbrytelser». Departementet mener det er riktig at bestemmelsen gis anvendelse for brudd på alle bestemmelser i straffeloven om seksualforbrytelser (straffeloven kapittel 19), så lenge forbrytelsen er begått mot et barn.

6.3 Referansepersonens ektefelle er domfelt for seksuelle overgrep mot barn – forslag om karantenetid

Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at søknad om oppholdstillatelse fra særkullsbarn som hovedregel skal avslås dersom mor eller fars ektefelle i løpet av de siste ti årene har vært domfelt for seksuelle overgrep mot barn (både over og under den seksuelle lavalder), med mindre særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse likevel bør gis. Tidsbegrensningen på ti år skal gjelde fra rettskraftig straffedom.

Høringsinstansenes syn

Politijuristene mener tidsbegrensningen kan slå skjevt ut, og peker på at den som har begått et seksuelt overgrep som er så alvorlig at vedkommende må sone en fengselsstraff på åtte–ti år, ikke bør kunne være referanseperson for særkullsbarn kort tid etter soning. Særlig vil dette virke urimelig sammenlignet med en som er domfelt for et mindre overgrep med en kortere reaksjon, men som må vente i mange år etter at soningen er avsluttet for å kunne få den samme familiegjenforeningen. Politijuristene mener derfor at det vil være bedre å bruke avsluttet soning som utgangspunkt for beregningen. Politijuristene støtter videre en skjønnsmessig adgang til likevel å innvilge tillatelse i enkelte unntakstilfeller, og at den foreslåtte bestemmelsen omfatter alle brudd på straffelovens kapittel 19 når forbrytelsen er begått mot et barn.

Politidirektoratet stiller seg bak departementets vurderinger av gjentakelsesfare, og at det normalt ikke skal foretas en individuell vurdering av risikoen for overgrep. Direktoratet er også enig i at det bør åpnes for skjønnsmessige vurderinger i helt spesielle tilfeller.

Jussformidlingen støtter også den skjønnsmessige unntaksadgangen, men bemerker at denne ikke må praktiseres for strengt. Hensynet til barnets beste må være sentralt. Jussformidlingen mener det er viktig at det blir gitt noen momenter til vurderingen om når unntaket skal komme til anvendelse.

Juss-Buss mener en karantene på ti år er svært lenge og at grensen synes vilkårlig, da det vil variere hvor lang tid det tar fra selve den straffbare hendelsen til en rettskraftig dom foreligger. Juss-Buss mener videre at forslaget er for inngripende overfor referansepersonen, da det må tas i betraktning at også straffedømte kan endre seg med tiden. De mener også at forslaget kan fremstå som dobbeltstraff. Juss-Buss mener at hensynet til barnets beste bør være avgjørende i alle vurderinger etter bestemmelsen, og at det bør foretas en konkret helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

Departementets vurdering

Forslaget innebærer at oppholdstillatelse kan avslås uten at utlendingsmyndighetene foretar en konkret vurdering av fremtidig fare for overgrep. Departementet mener hensynet til rettssikkerhet blir godt ivaretatt ved at det må foreligge en rettskraftig straffedom.

Tillatelse skal avslås både i familieetableringstilfeller der mor eller far og et særkullsbarn søker sammen, og i familiegjenforeningstilfeller der et særkullsbarn søker familieinnvandringstillatelse med mor eller far som allerede er etablert i Norge. Dette er tilsvarende dagens § 40 femte ledd.

Hensynet til den domfelte tilsier at en tidligere straffedom ikke kan få betydning for en søknad om familieinnvandring for all fremtid. Departementet mener at ti år er en passende tidsbegrensning. Tilfeller der det er mistanke om at vedkommende vil forgripe seg på et barn selv om det er gått mer enn ti år siden en straffedom, vil omfattes av forslaget om et generelt senket sannsynlighetskrav ved mistanke om fare for seksuelle overgrep mot barn, jf. punkt 6.4 nedenfor.

Departementet foreslår at tiårsfristen skal løpe fra tidspunkt for rettskraftig dom. Dette vil innebære at det i alle saker vil være mer enn ti år siden det straffbare forholdet fant sted, og at det i enkelte saker vil ha gått en god del mer enn ti år. Forslaget innebærer at karantenetiden for en som er idømt kortere fengselsstraff kan løpe over flere år etter at soningen er avsluttet, mens en som er idømt en lengre fengselsstraff kan være referanseperson kort tid etter endt soning. Departementet mener imidlertid at hensynet til en enkel og forutsigbar bestemmelse tilsier at tidspunkt for rettskraftig dom legges til grunn. De straffbare forhold som omfattes er uansett svært alvorlige, og den skjønnsmessige adgangen til unntak vil forhindre urimelige utfall. Videre vises det til at en frist beregnet fra avsluttet soning medfører at soningskø og utsatt soning av andre årsaker kan føre til at karantenetiden blir uforholdsmessig lang for enkelte.

Departementet mener det er behov for en skjønnsmessig adgang til likevel å innvilge tillatelse, for å hindre urimelige vedtak og sikre vedtak i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Det er derfor foreslått en snever unntaksbestemmelse. Departementet understreker at det normalt ikke skal foretas en individuell vurdering av risiko for overgrep. Slike vurderinger er vanskelige å gjennomføre og ressurskrevende å forvalte. Det straffbare forholdet kan imidlertid i helt spesielle tilfeller tilsi at det likevel er relevant å ta hensyn til at det ikke foreligger en individuell risiko for overgrep. Eksempelvis må utlendingsmyndighetene vurdere om det er rimelig at en person som da vedkommende var 18 år ble dømt for seksuelt samvær med en 15-åring, ikke kan være referanseperson i en familieinnvandringssak ni år senere.

Ved vurderingen av om den foreslåtte hovedregelen likevel ikke skal anvendes i en sak hvor det foreligger straffedom, må det foretas en helhetsvurdering av hensynet til barnets beste. Utlendingsmyndighetene må ved søknader fra et særkullsbarn der forelderen allerede er etablert i Norge vurdere barnets omsorgssituasjon i hjemlandet, herunder herboende forelders omsorgsevne ved en reetablering sammen med barnet i hjemlandet. Eksempelvis kan retursituasjonen for kvinner som returnerer alene til enkelte land være så vanskelig at det anses utilrådelig å henvise mor og barn til (fortsatt) opphold der. Videre må alvoret i straffedommen inngå som en del av helhetsvurderingen. Hensynet til barnets beste og hensynet til å verne barnet mot overgrep skal være sentralt. De nærmere kriterier for denne helhetsvurderingen må utvikles i praksis.

Uansett har utlendingsmyndighetene en plikt til å melde fra til barnevernet når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Varslingsplikten for utlendingsmyndighetene er hjemlet i utlendingsforskriften § 17-6 og barnevernloven § 6-4. Utlendingsmyndighetene har også anledning til å kontakte barneverntjenesten uten at den berørte utlendingen identifiseres, dersom dette er ønskelig for å avklare om det er grunn til å melde bekymring uten brudd på taushetsplikten.

6.4 Generelt senket krav til sannsynlighet ved fare for seksuelle overgrep mot barn

Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo også et generelt senket krav til sannsynlighet når det er fare for fremtidige seksuelle overgrep mot barn, uavhengig av tidligere domfellelser. Forslaget innebærer at oppholdstillatelse til særkullsbarn kan nektes dersom det er grunn til å frykte at barnet vil bli utsatt for seksuelle overgrep.

Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, med unntak av Juss-Buss, støtter at det ikke bør stilles krav om sannsynlighetsovervekt for nye overgrep der det ikke foreligger straffedom. ROSA støtter at barnets rettssikkerhet skal ha forrang foran den voksnes, men mener det er problematisk at utlendingsmyndighetene selv skal vurdere opplysningene i en anmeldelsessak. Også Redd Barna er enig i at den voksnes rettsikkerhet må vike, men mener det ikke kommer frem i forslaget hvordan utlendingsmyndighetene skal sikre tilstrekkelig gode vurderinger i slike tilfeller.

UDI mener vurderingstemaet «grunn til å frykte» er noe uklart formulert i høringsbrevet og ber om en nærmere presisering av hvordan bestemmelsen skal praktiseres, da det kan være rom for tolkningstvil. UDI mener terskelen vil være tydeligere dersom den knyttes til at det må foreligge holdepunkter for at det er en «reell fare» eller lignende, for seksuelle overgrep.

UNE bemerker at vurderingstemaet og kravet til risiko er beslektet med returvernet etter utlendingsloven §§ 28 og 73, og således en type vurdering utlendingsmyndighetene er kjent med.

Politidirektoratet og Oslo politidistrikt mener at det senkede beviskravet også bør gjelde ved fare for andre typer mishandling og overgrep, se punkt 6.2 ovenfor.

Juss-Buss mener endringsforslaget vil medføre at referansepersonen kan bli straffet for noe vedkommende ikke har gjort. Juss-Buss mener også at ordlyden er for vag og i for stor grad åpner for skjønn, noe som kan føre til forskjellsbehandling. De mener at dersom endringen skal gjennomføres, må betydningen av ordlyden konkretiseres og utfylles ved forskrift eller rundskriv for at vurderingen skal kunne etterprøves.

Departementets vurdering

Etter departementets syn er et generelt senket krav til sannsynlighet nødvendig for å gi et tilstrekkelig godt vern mot utnytting i saker hvor det ikke foreligger domfellelse, eller hvor rettskraftig straffedom ligger mer enn ti år tilbake i tid.

Hensynet til referansepersonens rettsikkerhet taler for at kravet til sannsynlighet for fremtidige overgrep hvor det ikke foreligger tidligere domfellelse, ikke senkes for mye. Departementet mener imidlertid at hensynet til å beskytte barnet må veie tungt i denne sammenheng, og at barnets rettsikkerhet må ha forrang når det er fare for så alvorlige overgrep.

Departementet foreslår at oppholdstillatelse til særkullsbarn skal kunne nektes dersom det er grunn til å frykte at barnet vil bli utsatt for seksuelle overgrep. Med «grunn til å frykte» mener departementet at det må foreligge en viss sannsynlighet for at seksuelle overgrep vil finne sted, men at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt for slike overgrep.

Det må foreligge konkrete, objektive holdepunkter for at det er grunn til å frykte seksuelle overgrep i den aktuelle saken. Både dommer som ligger lengre tilbake i tid og dommer for overgrep mot voksne kan være relevante momenter i denne vurderingen. Det må særlig legges vekt på om referansepersonen har begått gjentatte seksuallovbrudd. I enkelte tilfeller kan det også være relevant å legge vekt på andre forhold enn straffedom, herunder om forelderens ektefelle har vært anmeldt for seksuelle overgrep. Utlendingsmyndighetene må imidlertid utvise stor varsomhet dersom det skal legges vekt på anmeldte forhold som ikke har resultert i straffedom.

Utlendingsmyndighetene må selv vurdere hvor etterrettelige opplysningene de sitter med er og vektlegge opplysningene i henhold til dette. Det kan forekomme tilfeller der årsaken til at forelderens ektefelle ikke er straffedømt, er at vedkommende ble ansett utilregnelig, at forholdet var foreldet eller andre særlige omstendigheter foreligger. Dersom saken etter anmeldelse ble henlagt, vil årsaken og omstendighetene rundt henleggelsen være viktige momenter i denne vurderingen. Det er også viktig at referansepersonen får anledning til å uttale seg om disse forholdene, slik at hensynet til kontradiksjon og den enkeltes rettssikkerhet blir ivaretatt på en god måte. Dette er særlig viktig når det ikke foreligger en rettskraftig dom.

6.5 Berostillelse av søknaden dersom straffesak ikke er rettskraftig avgjort

Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo i høringsbrevet at barnets søknad om familieinnvandring skal stilles i bero, dersom mor eller fars ektefelle i Norge er mistenkt eller siktet for seksuelle overgrep mot barn.

Høringsinstansenes syn

Det innkom ingen merknader til forslaget.

Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig å beskytte barn i de tilfeller hvor en forelders ektefelle i nær fremtid kan komme i en situasjon som omtalt i punkt 6.3. Søknaden skal gjenopptas dersom straffesaken blir endelig avgjort, enten ved rettskraftig dom eller henleggelse. Forslaget gjenfinnes i departementets forslag til § 40 nytt sjette ledd nest siste punktum.

6.6 Forholdet til EMK artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel 3

Departementet anser ikke endringen for å være uforholdsmessig inngripende i henhold til EMK artikkel 8. Å beskytte barn mot seksuelle overgrep er et legitimt formål i denne sammenheng, og tiltaket er egnet til å nå dette formålet. Det foreligger et tilstrekkelig rettslig grunnlag, da tiltaket foreslås fastsatt ved lov. Det understrekes også at departementet foreslår at oppholdstillatelse likevel kan gis dersom særlig grunner tilsier det.

Departementet vil peke på at den foreslåtte bestemmelsen kun vil gjelde i tilfeller der mor eller far var i en familieetableringssituasjon da vedkommende fikk oppholdstillatelse i Norge.

Spørsmålet om hva som er til barnets beste, jf. barnekonvensjonen artikkel 3, lar seg ikke enkelt besvare i de tilfellene forslaget gjelder, men det vil normalt ikke være til beste for barnet å gjenforenes med sin forelder i Norge dersom dette innebærer at barnet kan bli utsatt for seksuelle overgrep. Departementet mener at hensynet til barnets beste er ivaretatt i forslaget, også gjennom at myndighetene unntaksvis kan innvilge oppholdstillatelse til tross for tidligere domfellelse. Hensynet til barnets beste må være sentralt i denne vurderingen.

6.7 Endringer i utlendingsloven § 85 om vandelskontroll

Høringsbrevets forslag

Som følge av forslaget til endring i utlendingsloven § 40 ble det også foreslått enkelte mindre endringer i lovens § 85, slik at det legges til rette for vandelskontroll også i saker som vurderes etter lovens § 40 sjette ledd. Tilsvarende endring må også foretas i utlendingsforskriften § 17-8 første ledd siste punktum.

Høringsinstansenes syn

UDI mener det er behov for å hjemle at også utenriksstasjonene kan anmode politiet om vandelsopplysninger i sin saksforberedelse. UDI mener videre at det bør stilles krav om at referansepersonen selv må legge frem vandelsattest i de aktuelle sakene. Dette vil medføre at søknadene er bedre opplyst når saken kommer til UDI, samt korte ned saksbehandlingstiden.

Departementets vurdering

Utenriksstasjonene kan allerede i dag innhente opplysninger fra politiet i flere saker, jf. utlendingsforskriften § 17-7 f, men det gjelder opplysninger vedrørende utlendingen selv, og ikke referansepersonen i Norge. Da den endelige oppgavefordelingen når det gjelder organiseringen av førstelinjen på feltet ikke er klar, har departementet kommet til at det ikke er hensiktsmessig å følge opp forslaget fra UDI i denne omgang.

UDI foreslår også at referansepersonen selv skal legge frem vandelsattest i de aktuelle sakene. Departementet mener en slik løsning ikke i tilstrekkelig grad vil ivareta bestemmelsens kontrollhensyn, hvis mål er å forhindre alvorlige overgrep mot barn. Det er heller ikke uforholdsmessig ressurskrevende for utlendingsforvaltningen å innhente disse opplysningene selv. Dersom det går lang tid fra en søknad er fremmet til søknaden faktisk blir behandlet, må utlendingsforvaltningen uansett foreta en oppdatert vandelskontroll. En eventuell effektivitetsgevinst vil dermed bortfalle. Departementet ønsker derfor ikke å følge opp dette forslaget.

Departementet understreker for øvrig at alminnelige forvaltningsrettslige regler (om partsinnsyn, begrunnelsesplikt mv.) medfører at alle opplysninger som er vektlagt i et avslag, skal fremgå av vedtaket. Hensynet til kontradiksjon og rettssikkerhet er således ivaretatt ved at eventuelle vandelsopplysninger som utlendingsforvaltningen har innhentet og lagt vekt på vil fremgå av vedtaket, og at eventuelle feil dermed kan korrigeres i klageomgangen.