3 Hovedinnholdet i avtalen

Avtalen består av fortale, herunder prinsipper, og 28 artikler.

Fortalen understreker bl.a. at avtalen ikke forhindrer statsparter i å opprettholde eksisterende, eller å innføre nye, nasjonale bestemmelser som går lenger enn avtalens egne regler, for å fremme avtalens målsetting. Det vises også til at det er enhver stats suverene rett å regulere og kontrollere konvensjonelle våpen innenfor eget territorium, i henhold til dens eget rettslige og konstitusjonelle system.

Artikkel 1 fastsetter at formålet med avtalen er å etablere så høye standarder som mulig for internasjonal handel med konvensjonelle våpen og å forhindre illegal handel med slike våpen, med sikte på å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet og å redusere menneskelige lidelser, samt bidra til samarbeid, åpenhet og ansvarlighet hos statspartene.

Artikkel 2 angir avtalens virkeområde, og dermed hvilke kategorier av våpen som omfattes av avtalen. Stridsvogner, pansrede kampvogner, grovkalibrede artillerisystemer, kampluftfartøy, angrepshelikoptre, krigsskip, missiler og utskytningsenheter, samt håndvåpen og lette våpen er omfattet. Følgende transaksjonstyper er omfattet: eksport, import, transitt, omlasting og våpenformidling. Internasjonale våpenforflytninger av, eller på vegne av, en statspart for eget bruk er ikke omfattet, under forutsetning av at våpnene forblir statspartens eiendom.

Artikkel 3 bestemmer at hver statspart skal etablere og opprettholde et nasjonalt kontrollsystem for å regulere eksport av ammunisjon til de våpen som omfattes av artikkel 2.

Artikkel 4 bestemmer at hver statspart skal etablere og opprettholde et nasjonalt kontrollsystem for å regulere eksport av deler og komponenter som kan settes sammen til våpen som er omfattet av artikkel 2.

Artikkel 5 gir regler for den generelle gjennomføringen av avtalen. Hver statspart skal etablere og opprettholde nasjonale kontrollsystemer, herunder nasjonale kontrollister for våpen som er omfattet av avtalen. Listene skal som minimum omfatte våpen i de kategoriene som er listet i artikkel 2, basert på de beskrivelser som finnes i FNs eget register for konvensjonelle våpen. For håndvåpen og lette våpen skal beskrivelser i andre relevante FN-instrumenter benyttes som et minimum. Dette innebærer videre en plikt til å opprettholde eller innføre et system for lisensbehandling for varer som er oppført på listene.

Artikkel 6 lister opp overførsler som er forbudt under avtalen. Dette innbefatter overførsler som medfører brudd på sanksjoner vedtatt av FNs sikkerhetsråd, herunder våpenembargoer, statenes øvrige traktatforpliktelser samt overførsler av våpen som eksportørstaten har kunnskap om at vil kunne bli brukt til å begå folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Artikkel 6 innebærer også at våpen, ammunisjon og deler og komponenter som eksporteres, skal tilfredsstille kravene som stilles til krigføringsmidler i den humanitære folkeretten.

Artikkel 7 omhandler betingelser og kriterier for eksport av våpen og varer under avtalen. Kriteriene er knyttet til en forhåndsvurdering av mulige konsekvenser for fred og sikkerhet og risiko for brudd på internasjonale menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett, internasjonale regler om terrorisme og regler om transnasjonal organisert kriminalitet. Hvis det er overveiende sannsynlig at slike negative konsekvenser kan inntreffe, skal eksporttillatelse ikke gis. Eksportørstaten skal i sin forhåndsvurdering også ta hensyn til risikoen for at våpeneksporten kan bli brukt til å gjennomføre alvorlig kjønnsbasert vold eller vold mot kvinner og barn.

Artikkel 8 inneholder bestemmelser om import. Importørstaten skal treffe tiltak for regulering av import av våpen under avtalen i den grad det anses nødvendig. Enhver importørstat er forpliktet til å stille til rådighet relevant informasjon som eksportørstaten trenger for å gjennomføre vurdering av eksportsøknader. Slik informasjon kan inneholde sluttbruks- eller sluttbrukerdokumentasjon.

Artikkel 9 fastslår at enhver statspart skal treffe adekvate tiltak for å regulere transitt og omlasting under statspartens jurisdiksjon av våpen som er omfattet av avtalen, i samsvar med folkeretten.

Artikkel 10 fastslår at enhver statspart skal treffe tiltak for å regulere aktivitet knyttet til våpenformidling under egen jurisdiksjon.

Artikkel 11 omfatter tiltak mot utilsiktet spredning av våpen, herunder at risiko for utilsiktet spredning skal vurderes i tilknytning til eksporttillatelser. Videre oppfordres statspartene til å samarbeide og utveksle informasjon for å hindre slik utilsiktet spredning av våpen under avtalen.

Artikkel 12 gir bestemmelser knyttet til registerføring. Enhver statspart skal ha registre over eksporttillatelser eller faktisk eksport av våpen som omfattes av avtalen. Videre oppfordres statspartene til å ha registre som omfatter våpen som blir importert, eller er autorisert for transitt eller omlasting under statspartens jurisdiksjon.

Artikkel 13 angir rapporteringsforpliktelser knyttet til avtalen. Enhver statspart skal rapportere til sekretariatet om tiltak som iverksettes nasjonalt for å gjennomføre avtalen. Videre skal enhver statspart rapportere årlig til sekretariatet om autoriserte eller faktiske overførsler av våpen som er omfattet av artikkel 2. Kommersiell eller sikkerhetsmessig sensitiv informasjon kan utelates.

Artikkel 14 fastslår at hver statspart skal påse på egnet måte at nasjonale lover som regulerer gjennomføringen av avtalen, blir håndhevet.

Artikkel 15 inneholder bestemmelser om internasjonalt samarbeid. Statspartene oppfordres til å samarbeide om gjennomføringen av de ulike bestemmelser i avtalen, herunder utveksling av informasjon, blant annet om tiltak mot ulovlig handel med og utilsiktet spredning av våpen, tiltak knyttet til etterforskning og siktelser for brudd på nasjonale bestemmelser knyttet til avtalen, og tiltak mot korrupsjon i forbindelse med våpenhandel.

Artikkel 16 inneholder bestemmelser om internasjonal assistanse til å gjennomføre avtalen. Det generelle utgangspunkt er at enhver statspart kan anmode om assistanse både bilateralt, multilateralt og gjennom sivilsamfunn knyttet til gjennomføring av avtalens ulike bestemmelser. Slik assistanse kan omfatte kapasitetsbygging blant annet til infrastruktur, institusjonsbygging, lovgivning, lagerforvaltning med mer. Det er frivillig for enhver statspart å yte assistanse. Avtalen etablerer et frivillig fond for å bistå statsparter som anmoder om assistanse.

Artikkel 17 inneholder bestemmelser om statspartskonferanser. Den første statspartskonferansen skal beslutte finansieringen av og oppgavene til sekretariatet som opprettes etter artikkel 18. Statspartskonferansene skal føre tilsyn med og vedta tilrådninger knyttet til gjennomføringen av avtalen, vurdere endringer av avtalen i henhold til artikkel 20 og generelt utøve enhver funksjon som er i samsvar med avtalen.

Artikkel 18 oppretter et sekretariat som skal bistå statspartene i gjennomføringen av avtalen. Sekretariatet skal ha administrative oppgaver, herunder funksjoner knyttet til mottak og distribusjon av rapporter fra statspartene, være knutepunkt for tilbud og anmodninger om assistanse i henhold til avtalen, fremme internasjonalt samarbeid og legge til rette for statspartskonferanser.

Artikkel 19 inneholder bestemmelser om tvisteløsning. Dersom det oppstår tvister knyttet til tolkning eller gjennomføring av avtalen, skal statspartene konsultere hverandre og, forutsatt gjensidig samtykke, samarbeide for å løse slike tvister, herunder ved forhandlinger, mekling, forlik eller ved andre fredelige midler.

Artikkel 20 inneholder bestemmelser om endringer av avtalen. Enhver statspart kan foreslå endringer av avtalen tidligst seks år etter avtalens ikrafttreden. Vedtakelse av endringsforslag krever tre fjerdedelers flertall av de statsparter som er til stede og voterer, så fremt alle muligheter for konsensus først er uttømt. En vedtatt endring av avtalen trer i kraft for en statspart når denne har deponert sitt tiltredelsesinstrument, men tidligst nitti dager etter at et flertall av statspartene har deponert sine tiltredelsesinstrumenter til endringen.

Artikkel 21 bestemmer at avtalen åpnes for undertegning i FN i New York fra 3. juni 2013.

Artikkel 22 bestemmer at avtalen trer i kraft nitti dager etter at 50 stater har deponert sine ratifikasjons- eller tiltredelsesinstrumenter. Etter avtalens ikrafttreden vil den tre i kraft for enhver stat som slutter seg til, nitti dager etter at staten har deponert sitt tiltredelsesinstrument.

Artikkel 23 bestemmer at enhver stat kan avgi en erklæring om at den vil anvende artikkel 6 og 7 i avtalen midlertidig etter å ha undertegnet avtalen eller deponert sitt ratifikasjons- eller tiltredelsesinstrument, i påvente av at avtalen trer i kraft. Det tas sikte på at Norge ved ratifikasjon avgir erklæring om midlertidig anvendelse av artikkel 6 og 7 i henhold til denne bestemmelse.

Artikkel 24 inneholder bestemmelser om varighet og oppsigelse. Avtalen er av ubegrenset varighet og kan sies opp med nitti dagers varsel.

Artikkel 25 har regler om reservasjoner som kan tas ved undertegning, ratifisering eller tiltredelse til avtalen. Enhver stat kan ved undertegning, ratifisering eller tiltredelse reservere seg mot deler av avtalen så fremt disse forbeholdene ikke strider mot avtalens gjenstand og formål.

Artikkel 26 fastslår at avtalen ikke skal berøre forpliktelser statsparter har påtatt seg i tilknytning til andre gjeldende eller fremtidige internasjonale avtaler som de er tilsluttet så fremt disse forpliktelsene er forenelige med foreliggende avtale. Avtalen kan ikke påberopes som grunnlag for å sette til side avtaler om forsvarssamarbeid mellom statsparter til avtalen.

Artikkel 27 bestemmer at FNs generalsekretær skal være depositar til avtalen.

Artikkel 28 regulerer språkversjoner. Avtalens språkversjoner på arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk skal være autentiske og likeverdige.