3 Endringer i andre lover som følge av ny vergemålslov

3.1 Innledning

Lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål vil, når den trer i kraft, erstatte lov 28. november 1898 om umyndiggjørelse og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Den nye loven innebærer omfattende endringer i reglene om opprettelse av vergemål og vergemålets innhold. Loven innebærer også en omorganisering av vergemålsmyndigheten. En oversikt over hvilke endringer den nye loven innebærer, finner man i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 7-10.

Det følger av § 101 nr. 1 at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det tas sikte på at loven skal tre i kraft 1. juli 2013. Før loven settes i kraft er det nødvendig å gjøre endringer i annen lovgivning. I lovgivningen ellers finner man mange bestemmelser som knytter seg til vergemålsloven 1927 og umyndiggjørelsesloven 1898, for eksempel ved at de på sitt område gir særskilte regler for umyndige personer.

I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) ble det ikke lagt frem noe fullstendig forslag til endringer i annen lovgivning, men det ble uttalt at det vil bli fremmet et forslag om dette på et senere tidspunkt, se merknaden til § 102 på side 227. I proposisjonen her foreslås slike endringer i annen lovgivning som følge av reglene i den nye vergemålsloven.

I tillegg til rent tekniske endringer, som for eksempel justering av lov- og paragrafhenvisninger, er det særlig to reformer i den nye vergemålsloven som nødvendiggjør endringer i annen lovgivning. Vergemålsloven 2010 innebærer for det første at man går over fra ordningen med umyndiggjøring og hjelpevergemål til et individtilpasset vergemål. Behovet for endringer i andre lover som følge av dette er nærmere beskrevet i punkt 3.2. Videre innebærer vergemålsloven 2010 en omorganisering av vergemålsmyndigheten, slik at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet overføres fra de kommunale overformynderiene til fylkesmannen. Dette er nærmere beskrevet i punkt 3.3.

I lovforslaget fremmes det forslag om en rekke endringer i annen lovgivning. Bakgrunnen for endringsforslagene fremgår av spesialmerknadene. Se dessuten punkt 3.2.2, 3.2.3 og 3.3.2 om enkelte mer prinsipielle spørsmål som reiser seg for noen av endringsforslagene.

3.2 Individtilpasset vergemål – umyndiggjøring og hjelpevergemål faller bort

3.2.1 Begrepsbruk etter gammel og ny lov

Begrepet «umyndig» brukes i dag om personer under 18 år og om personer over 18 år som er umyndiggjort etter umyndiggjørelsesloven. At en person er umyndiggjort, innebærer at personen tilnærmet fullt ut er fratatt den rettslige handleevnen. Vilkårene for umyndiggjøring følger av umyndiggjørelsesloven § 1.

Umyndiggjøring er et inngripende tiltak og brukes lite i praksis. For voksne personer som trenger bistand til å ivareta sine interesser, brukes i stedet gjerne hjelpevergemål. Et hjelpevergemål innebærer at det oppnevnes en hjelpeverge som får myndighet til å handle på vegne av personen i sin alminnelighet eller på bestemt angitte områder. Personen selv beholder sin rettslige handleevne under et hjelpevergemål.

Umyndiggjørelsesinstituttet og hjelpevergeordningen faller bort med den nye loven. Dagens tosporete system, som går ut på enten tilnærmet full fratakelse av den rettslige handleevnen (umyndiggjøring) eller hjelpevergemål med den rettslige handleevnen fullt ut i behold, blir etter den nye loven erstattet med en ordning med individtilpassede vergemål. Dette innebærer at omfanget av vergemålet skal tilpasses den enkeltes behov.

At en person settes under vergemål, innebærer at det oppnevnes en verge for personen som innenfor rammen av sitt mandat kan foreta rettslige handlinger og råde over midler på vegne av personen under vergemål, jf. § 21 første ledd første punktum og § 32 i den nye loven. Vergemålet kan omfatte økonomiske og/eller personlige forhold. Ved et ordinært vergemål beholder personen sin rettslige handleevne. Etter nærmere vilkår kan det imidlertid besluttes hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen. Fratakelsen kan gjelde det økonomiske eller det personlige området eller begge deler.

§ 21 tredje ledd annet punktum i den nye loven bestemmer at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig. Dette innebærer for ordinære vergemål at vergens mandat ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig, og ved fratakelse av handleevnen at fratakelsen ikke skal omfatte flere former for disposisjoner enn det som er nødvendig. En adgang til delvis fratakelse av den rettslige handleevnen er nytt i forhold til reglene etter umyndiggjørelsesloven.

Bestemmelser i annen lovgivning som bruker begreper knyttet til umyndiggjøring og hjelpevergemål, må etter dette endres når den nye vergemålsloven trer i kraft.

Heller ikke begrepet «umyndig» kan videreføres. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) uttales det følgende om dette på side 169:

«Også begrepet «umyndig» brukes flere steder i lovgivningen, men etter departementets syn bør dette begrepet ikke videreføres. For en person som bare delvis er fratatt den rettslige handleevnen, vil det virke misvisende å si at personen er umyndig. Dette vil bare delvis være treffende, siden personen vil være «myndig» på de områder der handleevnen ikke er tatt fra ham eller henne. Å omtale en person som delvis har sin rettslige handleevne i behold, som umyndig, vil også kunne virke stigmatiserende på en måte som er lite forenlig med hensynene bak prinsippet om at vergemålet ikke skal gå lenger enn behovet tilsier.

Man kunne riktignok tenke seg at begrepet «umyndig» ble forbeholdt mindreårige og voksne som fullt ut er fratatt handleevnen. I så fall ville det imidlertid ikke være samsvar mellom begrepet «myndig» og begrepet «umyndig», noe som ville virke forvirrende.

Begrepet «umyndig» er etter dette ikke brukt i forslaget til ny vergemålslov. Begrepet bør heller ikke videreføres i annen lovgivning. Departementet foreslår derfor ikke noen legaldefinisjon av «umyndig». Med prinsippene om individtilpasset vergemål gir ikke begrepet i seg selv noen mening. Det kan derfor ikke brukes uten en definisjon av hvilke former for vergemål det siktes til. Som nevnt kan det heller ikke logisk forstås som det motsatte av det å være «myndig».»

Når annen lovgivning bruker begrepet «umyndig», må begrepet etter dette erstattes av en mer konkret beskrivelse av hvilke personer og hva slags former for vergemål det siktes til. Det samme gjelder begrepet «umyndiggjort». I noen bestemmelser er det klart at man med begrepet «umyndig» egentlig sikter til personer under 18 år. I så fall kan man si nettopp dette, eller bruke begrepet «mindreårig», jf. § 8 i den nye loven.

For andre bestemmelser som i dag bruker begrepet «umyndig» eller begrepet «umyndiggjort», må man foreta en nærmere vurdering av om bestemmelsen (når det gjelder voksne) skal omfatte alle personer det er vedtatt vergemål for (med andre ord både dem som står under ordinært vergemål, og dem som er fratatt rettslig handleevne), eller bare dem som er fratatt den rettslige handleevnen. I det sistnevnte tilfellet må det også vurderes om bestemmelsen skal gjelde bare dem med full fratakelse av handleevnen eller om den også skal gjelde personer med delvis fratakelse av handleevnen. Det kan også være et spørsmål om bestemmelsen bør begrenses til å gjelde personer som er fratatt handleevnen på et bestemt område. Gjelder bestemmelsen økonomiske disposisjoner, kan det for eksempel være aktuelt med regler bare for dem som har fått fratatt handleevnen på det økonomiske området.

I høringsnotatet uttales følgende:

«I en slik vurdering av bestemmelsens rekkevidde må man ta utgangspunkt i formålet med lovbestemmelsen. Videre bør man tilstrebe at bestemmelsen ikke får en større rekkevidde enn formålet med bestemmelsen tilsier. Regelen i vergemålsloven § 21 tredje ledd annet punktum om at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig, gir uttrykk for et viktig prinsipp som bør ha betydning også for lovbestemmelser utenfor vergemålsloven. En lovbestemmelse som gir særregler for personer under vergemål, bør ikke omfatte flere former for vergemål enn det formålet bak bestemmelsen tilsier.»

Under høringen har Finansnæringens Fellesorganisasjon pekt på at man bør tilstrebe en konsekvent begrepsbruk. Videre antar denne høringsinstansen at når det gjelder voksne, kan det være fornuftig at begrepet «umyndig» i lovgivningen gjennomgående erstattes av «personer som er fratatt rettslig handleevne», slik at det ikke stilles tilleggskrav om at handleevnen skal gjelde et bestemt område. Departementet er enig i at man bør tilstrebe en konsekvent begrepsbruk på den måten at man i de forskjellige lovbestemmelsene bruker samme ordlyd om samme form for vergemål. Sammenhengen begrepet skal brukes i, kan likevel tilsi at man unntaksvis velger en noe annen ordlyd enn i andre bestemmelser. Departementet er derimot ikke enig i at man gjennomgående bør velge samme innholdsmessige løsning i de bestemmelsene som i dag bruker begrepet «umyndig». Departementet legger som nevnt vekt på at en bestemmelse med særregler for personer under vergemål ikke bør få en større rekkevidde enn formålet med bestemmelsen tilsier.

På bakgrunn av de nye reglene om individtilpasset vergemål er det i § 2 i den nye loven gitt enkelte legaldefinisjoner av begreper som beskriver vergemålets rekkevidde. Disse legaldefinisjonene kan det være aktuelt å bruke i lover som i dag bruker begreper som «umyndig» og «umyndiggjort».

§ 2 første ledd gir en legaldefinisjon av «personer under vergemål». Med dette menes a) personer under 18 år og b) personer som har fylt 18 år, og som det er vedtatt vergemål for etter lovens kapittel 4. Det fremgår av merknaden til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) på side 168 at legaldefinisjonen etter vergemålsloven som utgangspunkt bør være bestemmende også når begrepet brukes i annet regelverk.

§ 2 annet ledd definerer hva som menes med begrepet «personer som er satt under vergemål». Med dette menes personer som det er vedtatt vergemål for etter vergemålsloven kapittel 4. Begrepet omfatter med andre ord ikke de mindreårige. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) uttales følgende på side 168:

«Annet ledd forklarer hva som menes med personer «satt under vergemål». Dette er personer som det er vedtatt vergemål for etter kapittel 4, det vil si voksne under vergemål. Uttrykket brukes enkelte steder i lovforslaget når bestemmelsen bare får anvendelse for voksne under vergemål, ikke de mindreårige, se for eksempel § 28 femte ledd, § 29 annet ledd, § 33, § 38 og § 44. Dersom uttrykket brukes i annet regelverk, er det naturlig å forstå det slik at det viser til hva som ligger i uttrykket etter vergemålsloven.»

§ 2 tredje ledd gir en legaldefinisjon av «myndige personer». En myndig person er etter denne definisjonen en person som har fylt 18 år, og som ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) uttales på side 168:

«Tredje ledd definerer begrepet «myndig». Dette begrepet brukes i dag om den som er over 18 år, og som ikke er umyndiggjort etter umyndiggjørelsesloven. Personer under 18 år og voksne personer som er umyndiggjorte, er etter gjeldende lovgivning «umyndige».

En slik terminologi kan ikke opprettholdes etter lovforslaget, fordi de foreslåtte reglene om vergemål for voksne går ut på at vergemålet skal tilpasses den enkeltes behov. Den rettslige handleevnen skal ikke fratas en person i større grad enn det som er nødvendig, jf. § 22 og § 21 tredje ledd annet punktum. Dette innebærer at en person kan være fratatt den rettslige handleevnen på ett begrenset område, og at personen ellers har handleevnen i behold. Etter lovforslaget vil det, når det gjelder voksnes rettslige handleevne, dermed ikke være et «enten – eller», slik det er etter dagens lovgivning. Det gir da heller ikke god mening å skille skarpt mellom myndige og umyndige personer.

Departementet antar at det likevel fortsatt kan være behov for å videreføre begrepet «myndig» om personer med rettslig handleevne. I lovgivningen er det en rekke bestemmelser som stiller krav om at en person må være «myndig», eller som på annen måte bruker dette begrepet. Departementet mener derfor at det særlig av hensyn til særlovgivningen kan være hensiktsmessig å videreføre begrepet med et klart definert innhold. Alternativet ville være at man i hver enkelt bestemmelse presiserer hvilke former for vergemål som omfattes. Dette ville være tungvint.

Siden det etter lovforslaget som nevnt ikke gir seg selv hvem som skal anses som «myndige», foreslår departementet at man gir en legaldefinisjon av begrepet i vergemålsloven, som også kan legges til grunn i annen lovgivning.

Departementet foreslår at begrepet i fremtiden brukes om personer med full rettslig handleevne, det vil si personer som er over 18 år, og som ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. Som nevnt er det ikke gitt at begrepet bør defineres på denne måten. Departementet legger imidlertid vekt på at dette antakelig vil gi en riktig avgrensning i de fleste bestemmelser som i dag bruker begrepet. For noen bestemmelser vil dette likevel ikke slå til. Man må i så fall presisere på en annen måte hvilke personer det siktes til, for eksempel at det siktes til personer som ikke er under vergemål, jf. første ledd.

Det forutsettes at legaldefinisjonen legges til grunn ikke bare i vergemålsloven, men også i annet regelverk. Som nevnt er det særlig på grunn av bestemmelser utenfor vergemålsloven at det foreslås en legaldefinisjon. Det vil være naturlig å tolke en bestemmelse som bruker et begrep som «myndig» slik at den viser til hva som ligger i dette etter vergemålsloven. Skal man legge noe annet i begrepet «myndig» enn det som er foreslått i vergemålslovens definisjon, må det være klare holdepunkter for dette.

Med den nevnte begrepsbruken vil en person som er under vergemål, men som ikke er fratatt den rettslige handleevnen, være å anse som «myndig».»

I flere bestemmelser i særlovgivningen vil det, som beskrevet foran, være mest aktuelt at vergemålet utvides ved vedkommende lovbestemmelse. Det vil si at dersom personen er under en nærmere definert form for vergemål, kommer bestemmelsen til anvendelse med krav for eksempel om samtykke fra vergen selv om vedkommende type disposisjon ikke uttrykkelig er omfattet av det konkrete vergeoppdraget. En fordel med en slik regulering er at vergemålsmyndigheten ikke trenger å ha oversikt over alle former for disposisjoner i særlovgivningen der det har betydning om en person er under vergemål eller ikke. I arveloven finner man for eksempel flere bestemmelser som krever samtykke fra overformynderiet eller vergen for visse arverettslige disposisjoner som har betydning for en arving under vergemål. Det er en fordel om slike bestemmelser til vern av personer under vergemål får anvendelse selv om vedkommende arverettslige disposisjon ikke er angitt i beskrivelsen av det konkrete vergemålet. Prinsippet om individtilpasset vergemål bør ikke trekkes så langt at det stilles krav om at enhver disposisjon som er regulert i særlovgivningen (og der det for personer under vergemål er aktuelt å stille krav om for eksempel vergesamtykke eller samtykke fra fylkesmannen), må være beskrevet i vergemålet for at samtykkekravet etter vedkommende lovbestemmelse skal gjelde. En slik tilnærmingsmåte ville være svært krevende for vergemålsmyndigheten, og det må antas at man ofte ville kunne komme til å overse bestemmelser i særlovgivningen som burde få anvendelse for vedkommende vergetrengende. Som omtalt foran kan det i stedet være aktuelt at bestemmelser i særlovgivningen for eksempel får anvendelse generelt for personer som er satt under vergemål, eller anvendelsesområdet kan begrenses for til å gjelde personer som har fått fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området eller personer som er fratatt rettslig handleevne på det personlige området.

I lovforslaget i proposisjonen her har departementet i stor utstrekning valgt den tilnærmingsmåten som er beskrevet ovenfor. For noen lovbestemmelser i særlovgivningen kan det likevel være mest hensiktsmessig at et krav om vergesamtykke eller liknende bare gjelder hvis dette er omfattet av beskrivelsen av vergemålet i det konkrete tilfellet. Et slikt krav er tatt inn i forslaget om endring av ekteskapsloven § 2 med krav om samtykke fra vergen til å inngå ekteskap, se nærmere punkt 3.2.3. Noen typer disposisjoner som er regulert i særlovgivningen, er av så stor viktighet eller gjelder så personlige forhold at vergemålsmyndigheten bør ha tatt aktivt stiling til om det i det konkrete tilfellet er grunn til å stille krav om samtykke fra vergen eller fylkesmannen. Se også ekteskapsloven § 28 tredje ledd. Det vises videre til spesialmerknaden til helse- og omsorgsloven § 9-3.

3.2.2 Adgangen for personer under vergemål til å ha verv som styremedlem

I selskapslovgivningen er det flere bestemmelser som stiller krav om at en person må være myndig for å kunne ha verv som styremedlem, se for eksempel sparebankloven § 14 femte ledd, aksjeloven § 6-11 annet ledd, allmennaksjeloven § 6-11 annet ledd, samvirkeforetaksloven § 64 første ledd annet punktum og eierseksjonsloven § 38 annet ledd tredje punktum. I og med at begrepene «umyndig» og «myndig» faller bort eller får et annet innhold enn etter gjeldende rett, jf. punkt 3.2.1, må det vurderes hvilke krav som skal stilles til styremedlemmer etter den nye vergemålsordningen. Hensynet til et oversiktlig og tilgjengelig regelverk tilsier at bestemmelser i slike sammenslutningsrettslige lover så langt som mulig har samme løsning når det gjelder adgangen for personer under vergemål til å være medlem av styret.

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre rettstilstanden for mindreårige. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget. Departementet går, som i høringsnotatet, inn for å videreføre forbudet mot at personer under 18 år kan velges som styremedlem.

Når det gjelder adgangen for voksne under vergemål til å være styremedlem, fremstår spørsmålet som mer tvilsomt. I høringsnotatet ble det foreslått at personer som helt eller delvis er fratatt rettslig handleevne, ikke skal kunne velges som styremedlem. Forslaget ble begrunnet slik:

«Adgangen til å kunne påta seg styreverv og på den måten kunne delta i næringslivet og samfunnslivet må ses som et gode som ikke bør begrenses uten at det er særlig grunn til det. Ut fra dette hensynet er det ikke grunn til å innføre spesielt strenge regler for adgangen for personer under vergemål til å inneha styreverv. I den sammenheng må det også legges vekt på at vervet som styremedlem tildeles gjennom valg. Det må kunne antas at personer som på grunn av sinnslidelse, svekket helbred eller andre forhold som kan gi grunnlag for vergemål, må anses uskikket for et styreverv, normalt heller ikke blir valgt til et slikt verv.

Etter departementets syn ville det gå for langt om loven skulle utelukke alle personer under vergemål fra å kunne påta seg styreverv. At en person er satt under vergemål, trenger ikke i seg selv å bety at personen ikke kan fylle rollen som styremedlem på en god måte. Hvor krevende vervet som styremedlem er, vil også variere. Vervet som styremedlem i et selskap med stor omsetning og mange ansatte kan ikke sammenlignes med vervet som styremedlem i en liten familiebedrift med beskjeden virksomhet.

Det kan likevel være grunn til å videreføre visse begrensninger når det gjelder adgangen for personer som er satt under vergemål, til å kunne velges som styremedlem. Styrevervet innebærer et ansvar for å forvalte andres verdier og interesser, og det kan derfor være behov for å stille visse krav til den som skal ha et slikt tillitsverv. Også hensynet til den vergetrengende selv taler for at loven setter grenser. Selskapslovgivningen pålegger styremedlemmer en rekke plikter, og brudd på disse pliktene kan etter omstendighetene medføre erstatningsansvar og straffansvar. Dette kan tale for at loven begrenser adgangen til å kunne bli valgt som styremedlem til personer som har evne til å overskue konsekvensen av å påta seg et slikt verv.

På grunnlag av en avveining av disse hensynene foreslås det at personer som helt eller delvis er fratatt rettslig handleevne, ikke bør kunne velges som styremedlem. En slik regel vil også være enkel å praktisere for Enhetsregisteret og Foretaksregisteret ved at det ikke er nødvendig å ta nærmere stilling til hva slags fratakelse av handleevnen det dreier seg om i det enkelte tilfellet.»

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget.

Departementet følger også på dette punktet opp forslaget i høringsnotatet og viser til begrunnelsen som ble gitt der.

Forslaget går etter dette ut på at det bare er personer over 18 år som fullt ut har den rettslige handleevnen i behold, som kan være styremedlemmer. Dette er den samme avgrensningen som etter legaldefinisjonen av «myndig person» etter vergemålsloven § 2 tredje ledd. Flere av lovene på området bruker allerede dette begrepet, og det er dermed ikke behov for endringer. Begrepet må forstås i samsvar med legaldefinisjonen, se punkt 3.2.1. Lover som knytter kravet til styremedlemmene til begrepet «umyndig», må imidlertid endres. Det vises i den forbindelse til forslaget om endring av lov 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner § 38, lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper § 6-8, lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper § 6-8, lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser § 27, lov 6. juni 2003 nr. 38 om bustadbyggjelag § 6-7 og lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak § 72.

3.2.3 Krav om samtykke fra vergen ved inngåelse av ekteskap

Inngåelse av ekteskap krever at det avgis en rettslig forpliktende erklæring. Ekteskapsloven bygger dermed på en forutsetning om at den som på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemming eller annen tilstand mangler evne til å forplikte seg rettslig, ikke kan inngå ekteskap, jf. NOU 1986: 2 side 35 og Ot.prp. nr. 28 (1990-91) side 16. Ekteskapsloven § 9 gir mulighet for en viss prøving av om brudefolkene har tilstrekkelig rettslig handleevne.

Den nye vergemålsloven § 21 fjerde ledd bestemmer at et vergemål ikke kan omfatte kompetansen til blant annet å inngå ekteskap. § 21 fjerde ledd omfatter kompetanse i det som må regnes som «særlig personlige forhold», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009), og begrensningen er ifølge proposisjonen gitt for å ivareta den enkeltes integritet og rettssikkerhet. Et vedtak om vergemål vil med andre ord ikke kunne frata en person kompetansen til å inngå ekteskap eller overlate denne kompetansen til vergen (jf. også ekteskapsloven § 1 b annet punktum). Personen kan imidlertid som nevnt rent faktisk mangle evne til å inngå ekteskap.

I tillegg til spørsmålet om personens egen evne til å inngå ekteskap er det et spørsmål om det for personer som er satt under vergemål, bør kreves samtykke fra vergen. Dette er regulert i ekteskapsloven § 2. Etter denne bestemmelsen kan umyndiggjorte bare inngå ekteskap hvis vergen samtykker. Det samme gjelder personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, «dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke». Dersom vergen eller hjelpevergen nekter, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

Spørsmålet om det bør kreves samtykke fra vergen når umyndiggjorte eller personer under hjelpevergemål skal inngå ekteskap, er drøftet i NOU 1986: 2 side 27-28 og Ot.prp. nr. 28 (1990-91) side 15-16. Som begrunnelse for samtykkekravet for umyndiggjorte ble det i forarbeidene vist til at et ekteskap vil ha betydelige rettsvirkninger, og at grunnlaget for umyndiggjøringen nettopp er at den umyndiggjorte mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods. Det ble vist til at kravet om samtykke vil innebære en beskyttelse av den umyndiggjorte mot uoverveide ekteskapsinngåelser og mot mulig utnyttelse av den annen part. Ekteskapsutvalget pekte samtidig på at ekteskapsinngåelse er et personlig anliggende, og at det er et argument som taler mot en regel om at vergen må samtykke.

Når det gjelder hjelpevergemål, uttalte departementet i den nevnte proposisjonen at hvis hjelpevergemålet er gjort generelt, er det grunn til å anta at personen vanligvis vil mangle evne til å forstå hva en ekteskapsinngåelse innebærer og evne til normal motivering for å inngå ekteskap. Hvis hjelpevergens oppdrag er begrenset til spesielle områder, måtte det avgjørende etter departementets syn være om samtykke til ekteskap naturlig faller innenfor hjelpevergens oppdrag.

Et krav om samtykke fra vergen for «[d]en som er gjort umyndig» eller «den som har fått oppnevnt hjelpeverge», kan ikke videreføres når den nye vergemålsloven trer i kraft, jf. punkt 3.2.1. Spørsmålet blir da om man skal videreføre et krav om samtykke fra vergen for personer som er under vergemål, og hvis samtykkekravet videreføres, hvilke vergemål samtykkekravet skal gjelde for.

I høringsnotatet foreslo departementet et krav om samtykke fra vergen dersom det faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. Forslaget ble begrunnet slik:

«Etter departementets syn er det fortsatt behov for en regel om at vergen i visse tilfeller må samtykke for at en person som er satt under vergemål, skal kunne inngå ekteskap. For noen personer vil det klart være behov for en slik beskyttelse som samtykkekravet innebærer. Det foreslås samtidig en videreføring av bestemmelsen om at fylkesmannen, hvis vergen har nektet samtykke, likevel kan gi tillatelse til ekteskapsinngåelsen hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen. En slik regel gjør at et krav om vergesamtykke blir mindre betenkelig.

En mulighet kunne være en regel om at visse former for vergemål utløser et krav om samtykke. Man kunne for eksempel tenke seg en regel om at dersom vergemålet gjelder det økonomiske området, kan personen ikke inngå ekteskap uten samtykke fra vergen. Ekteskapsinngåelse har imidlertid betydning for partene både på det personlige og det økonomiske området. I noen tilfeller kan det være de økonomiske konsekvensene av ekteskapet som er problematisk, i andre tilfeller kan det være mer personlige forhold som gjør at vergen bør ha en rolle. En slik regel ville derfor neppe treffe særlig godt.

Videre vil det være slik at uansett hvilket område vergemålet gjelder, og om det er med eller uten fratakelse av rettslig handleevne, trenger det ikke å være noen sammenheng mellom vergemålet og personens evne til å ivareta egne interesser når det gjelder spørsmål om ekteskap. En person som for eksempel har fått oppnevnt verge fordi han eller hun har et bistandsbehov når det gjelder visse økonomiske disposisjoner, kan fullt ut være i stand til å treffe en fornuftig beslutning om ekteskapsinngåelse.

Ekteskapsinngåelse er et svært personlig anliggende. På et område som dette er det særlig grunn til å legge vekt på den enkeltes egne valg og retten til å bestemme over eget liv. Dette kan tale for at en regel med krav om vergesamtykke bør begrenses til vergemål der det faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. […] Dette innebærer at fylkesmannen eller retten i forbindelse med vedtaket om vergemål må ta stilling til om det skal omfatte ekteskapsinngåelse i den forstand at vergen må samtykke til at personen under vergemål kan inngå ekteskap. Departementet antar at dette vil være uaktuelt i de fleste saker om vergemål, men det vil for eksempel kunne være aktuelt å vurdere for enkelte yngre personer med psykisk utviklingshemming.»

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om forslaget.

Departementet foreslår i proposisjonen en endring av ekteskapsloven § 2 i samsvar med det som ble foreslått i høringsnotatet. Det vises til begrunnelsen som er gjengitt foran. Se for øvrig den generelle omtalen i punkt 3.2.1 av spørsmålet om vergens kompetanse bør utvides ved bestemmelser i særlovgivningen, eller om det bør kreves at disposisjoner etter særlovgivningen må være uttrykkelig omfattet av vergens mandat.

3.3 Omorganisering av vergemålsmyndigheten

3.3.1 Generelt

Den nye vergemålsloven innebærer at oppgavene til dagens kommunale overformynderier overføres til fylkesmannen. Etter de nåværende reglene er overformynderiene kommunale organer, jf. vergemålsloven 1927 kapittel 3. De kommunale overformynderiene består av to politisk valgte overformyndere, men fylkesmannen kan etter søknad fra kommunestyret beslutte at overformynderiet skal ha en fast formann, jf. vergemålsloven 1927 § 28 første ledd. De tre viktigste oppgavene for overformynderiene er å oppnevne verger, hjelpeverger og setteverger, å forvalte umyndiges midler og å veilede og føre tilsyn med verger.

Etter den nye vergemålsloven er det fylkesmannen som skal være lokal vergemålsmyndighet, jf. lovens § 6. Hvert fylke skal i utgangspunktet utgjøre ett vergemålsdistrikt, se § 5.

For nærmere omtale av den nåværende organiseringen og bakgrunnen for omorganiseringen, se Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) kapittel 5.

I annen lovgivning er det flere bestemmelser som bygger på at overformynderiet er lokal vergemålsmyndighet. Blant annet finner man bestemmelser også utenfor vergemålsloven som legger oppgaver til overformynderiet. Dette vil være oppgaver som har nær sammenheng med oppgaven etter vergemålsloven som lokal vergemålsmyndighet. Etter arveloven er det for eksempel flere bestemmelser som krever at overformynderiet må samtykke til visse arverettslige disposisjoner når den som skal foreta disposisjonen, er under vergemål.

Etter den nye loven vil begrepet «overformynderi» falle bort. Oppgavene overtas som nevnt av fylkesmannen. Annen lovgivning som bruker begrepet «overformynderi», må endres. Det vil som en klar hovedregel være naturlig at dette erstattes av «fylkesmannen».

3.3.2 Særlig om fylkesmannens rolle etter helse- og sosiallovgivningen

Som det fremgår av punkt 3.3.1, innebærer den nye vergemålsloven at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet overføres fra kommunene til fylkesmannsembetene. En sentral oppgave for fylkesmannen etter den nye loven vil være å oppnevne verger, jf. lovens § 25 første ledd. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om forholdet til enkelte bestemmelser i helse- og sosiallovgivningen som krever at vergen skal samtykke til eller begjære visse former for tiltak eller inngrep etter disse lovene samtidig som at fylkesmannen har en rolle som tilsyns- eller klageorgan eller på annen måte har en rettssikkerhetsfunksjon på området. Til illustrasjon ble det vist til lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering, der § 4 stiller krav om at vergen i visse tilfeller skal samtykke til eller fremsette søknad eller begjæring om sterilisering. Søknaden om sterilisering skal i visse tilfeller avgjøres av steriliseringsnemnda, der fylkesmannen, eller den han bemyndiger, skal være medlem. At fylkesmannen både skal ivareta interessene til den vergetrengende ved vergeoppnevningen og samtidig har en rolle i forbindelse med vedtaket om sterilisering, kan reise et spørsmål om mulighet for rolleblanding. Tilsvarende spørsmål reiser seg for lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd §§ 4 og 9 og lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. § 1.

I høringsnotatet ble det uttalt følgende om denne problemstillingen:

«At fylkesmannen ved ikrafttredelsen av vergemålsloven overtar oppgaven som lokal vergemålsmyndighet, og dermed skal stå for vergeoppnevningene, skaper etter dette enkelte nye utfordringer i forhold til de oppgavene fylkesmannen allerede har på helse- og sosialområdet. Etter departementets syn vil det være mulig å håndtere dette ved organisatoriske grep, for eksempel kan man tenke seg at oppgaven med å oppnevne verger legges til en annen avdeling enn den avdelingen som utfører oppgavene som vedtaksorgan eller tilsynsorgan etter helse- og sosiallovgivningen. Fylkesmannen vil ha et ansvar for å organisere arbeidet slik at de forskjellige oppgavene kan løses på en forsvarlig måte. I enkelte særlige tilfeller kan det heller ikke utelukkes at det kan være aktuelt at et annet fylkesmannsembete overtar behandlingen av en sak. Dersom høringsinstansene har særlige synspunkter vedrørende utfordringer i tilknytning til fylkesmannens rolle i helse- og sosialsaker, mottar departementet gjerne innspill om dette.»

I høringsnotatet ble det etter dette ikke foreslått særskilte lovregler om fylkesmannens oppgaveutførelse etter helse- og sosiallovgivningen. Det ble likevel reist spørsmål om det er fylkesmannen eller tingretten som bør stå for vergeoppnevningen etter enkelte bestemmelser i lov om svangerskapsavbrudd, steriliseringsloven og sosialtjenesteloven (som nå er erstattet av lov om helse- og omsorgstjenester):

«I denne forbindelse nevnes det likevel at det for lov om svangerskapsavbrudd § 4 tredje ledd og steriliseringsloven § 4 fjerde ledd kan være et spørsmål om hvem som skal stå for vergeoppnevningen når det fra før ikke er oppnevnt verge. Se også steriliseringsloven § 8 annet ledd om kastrering. Slik disse bestemmelsene nå er utformet, er det tingretten som skal oppnevne verge i disse tilfellene. Departementet foreslår at denne ordningen videreføres, selv om det kan hevdes at det etter systemet etter den nye vergemålsloven ville være mest nærliggende å legge oppgaven til fylkesmannen, jf. vergemålsloven § 25 første ledd. Dersom det fra før ikke er oppnevnt verge, vil vergeoppnevningen ha så nær tilknytning til begjæringen om svangerskapsavbrudd, sterilisering eller kastrering at det kan være hensiktsmessig at det ikke er fylkesmannen som står for oppnevningen.

En tilsvarende løsning kan tenkes for vergeoppnevning etter sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd. Denne bestemmelsen har i dag ikke noe krav om at det er tingretten som skal oppnevne verge. Departementet er imidlertid i tvil om hensiktsmessigheten av en slik løsning på dette området. Bestemmelsen gjelder bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemming. Slike saker vil kunne haste, og det vil dermed kunne være behov for å få oppnevnt verge meget raskt, kanskje på dagen. Departementet antar at fylkesmannen vil ha bedre forutsetninger for å kunne foreta en rask vergeoppnevning enn tingretten, siden dette vil være en nokså ekstraordinær oppgave for tingretten. I lovforslaget er det etter dette ikke tatt inn noen endring av sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd første punktum på dette punktet. Departementet legger for øvrig til grunn at de personene kapittel 4A gjelder for, i de aller fleste tilfellene har verge fra før, slik at det vil være nokså sjelden det vil være behov for å oppnevne verge etter § 4A-3 tredje ledd første punktum.»

Under høringen viser Helse- og omsorgsdepartementet til faren for rolleblanding og habilitetsproblematikk og uttaler:

«Av den grunn anser Helse- og omsorgsdepartementet det som viktig at det ved organisatoriske grep hos Fylkesmannen sikres at vergeoppgavene skilles klart fra oppgaver gitt i henhold til helse- og omsorgstjenestelovgivningen. Videre må det sikres at det i særlige tilfelle, hvis det kan stilles spørsmål ved habilitet, gis anledning til at et annet fylkesmannsembete overtar behandlingen av en sak.»

Grenland overformynderi mener at vergemålsoppgavene er «så vidt forskjellige fra de oppgaver som fylkesmannen har i dag at disse bør legges til en egen avdeling slik at interne habilitetsproblemer unngås i størst mulig grad».

Fylkesmannen i Møre og Romsdal uttaler:

«Utfordringar knytt til fylkesmannen si rolle i helse- og sosialsaker er fullt ut løysbare ved organisatoriske grep internt i embetet. Skulle det oppstå ein situasjon der habiliteten kan trekkjast i tvil, vil ein kunne be om at settefylkesmann vert oppnemnt på vanleg måte.»

Tilsvarende synspunkter gir Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Rogaland, Bærum overformynderi, Kristiansand tingrett og Sør-Trøndelag tingrett uttrykk for.

KS mener det er behov for å etablere en ytre kontroll med fylkesmannen og at det bør vurderes overprøvingsordninger der også kommunene har mulighet til å få overprøvd vedtak som har økonomiske følger for kommunene.

Følgende høringsinstanser tar til orde for at fylkesmannen, og ikke tingretten, bør oppnevne verger etter reglene i lov om svangerskapsavbrudd § 4 tredje ledd, steriliseringsloven § 4 fjerde ledd og § 8 annet ledd første punktum og sosialtjenesteloven 4A-3 tredje ledd første punktum (som nå er erstattet av lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. § 9-3 tredje ledd første punktum):

Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bærum overformynderi, Grenland overformynderi, Tinn overformynderi, Kristiansand tingrett og Sør-Trøndelag tingrett. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler:

«Fylkesmannen støtter ikke departementets forslag om en videreføring av ordningen med tingretten som oppnevnelsesmyndighet i saker etter helselovgivningen, jf. lov om svangerskapsavbrudd § 4 tredje ledd og steriliseringsloven § 4 fjerde ledd og § 8 annet ledd. Vi mener det er mest nærliggende å legge også denne oppgaven til Fylkesmannen, som landets eneste med oppnevningsmyndighet. Fylkesmannen vil besitte spesialkompetanse på å oppnevne verger noe som vil medføre en rask og betryggende saksbehandling. I de aktuelle sakene etter helselovgivningen må dette antas å være av stor betydning.»

Helse- og omsorgsdepartementet gir uttrykk for at fylkesmannen bør stå for vergeoppnevninger etter lov om svangerskapsavbrudd § 4 tredje ledd siden det i saker om søknad om svangerskapsavbrudd er viktig å sikre en hurtig saksgang.

Den norske legeforening slutter seg til forslaget i høringsbrevet om at tingretten fortsatt skal oppnevne verge i saker om svangerskapsavbrudd, sterilisering og kastrering. Det samme gjør Fylkesmannen i Rogaland, som samtidig uttaler at fylkesmannen «har ingen sterke meninger om dette».

Justis- og beredskapsdepartementet er enig i synspunktet som er anført under høringen, om at problemstillinger knyttet til rolleblanding og habilitet må kunne løses ved organisatoriske grep hos fylkesmannen. Dette kan for eksempel gjøres ved at vergeoppnevninger legges til en annen avdeling enn den avdelingen som har oppgaver etter helse- og sosiallovgivningen. I særlige tilfeller kan det også være behov for at en sak overføres til et annet fylkesmannsembete.

Når det gjelder spørsmålet om det er tingretten eller fylkesmannen som bør stå for vergeoppnevningen etter enkelte bestemmelser i lov om svangerskapsavbrudd, steriliseringsloven og helse- og omsorgstjenesteloven (tidligere sosialtjenesteloven), har departementet kommet til at de beste grunner taler for at fylkesmannen oppnevner verger også etter disse lovene. Vergeoppnevning ligger utenfor domstolenes kjerneområde, og det må antas at dette er en oppgave domstolene nokså sjelden vil komme i befatning med. Fylkesmannen vil derimot ha en spesialkompetanse som vil sikre en hurtig saksbehandling i de tilfellene det haster å få oppnevnt verge. Som det ble pekt på i høringsbrevet og også i høringsuttalelsen fra Helse- og omsorgsdepartementet dreier det seg om sakstyper hvor det i noen tilfeller er av stor betydning at saken kan behandles raskt.