3 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om overenskomstens saklige anvendelsesområde . I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av overenskomsten. Overenskomsten omfatter bare inntektskatt. Den berører således ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i overenskomsten.

Som i den gjeldende avtalen omfatter overenskomsten uttrykkelig norsk kontinentalsokkel. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det fastslått at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Artikkel 4 definerer uttrykket « person bosatt i en kontraherende stat ». Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Polen.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket « fast driftssted ». Definisjonen danner rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret, mens punkt 3 er forskjellig fra så vel mønsteret som den gjeldende overenskomsten. I følge bestemmelsen i gjeldende avtale er stedet for et bygnings- eller monteringsarbeid å anse som fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 18 måneder. I den nye avtalens punkt 3 etableres fast driftssted for foretak som utøver slik virksomhet når stedet eller virksomheten opprettholdes i mer enn 12 måneder. Dette er i tråd med OECD-mønsteret og har vært et svært viktig punkt under forhandlingene. At installeringsprosjekter også er omfattet, er nytt.

Punkt 4 er et avvik fra OECD-mønsteret og slår fast at tjenesteyting, herunder ledelses- eller rådgivningstjeneste, gjennom en fysisk person som er til stede i den annen stat i mer enn 183 ­dager i en tolvmåneders periode, eller hvor et foretak gjennom en eller flere fysiske personer utfører tjenester til et eller flere tilknyttede prosjekter i den annen stat, skal anses som fast driftssted, når slik virksomhet finner sted på et prosjekt eller tilknyttede prosjekter i den annen stat i et eller ­flere tidsrom som overstiger 183 dager i en tolvmåneders periode, forutsatt at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i de nevnte tidsrom skriver seg fra tjenester utført i den annen stat for tjenester ytt av de nevnte fysiske personer.

Punkt 5 angir hva som ikke omfattes av begrepet «fast driftssted». I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være «avhengig» og således anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Dette gjelder når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

Når det gjelder forretningsvirksomhet på kontinentalsokkelen, er det fastsatt særlige regler i artikkel 20.

Artiklene 6-21 har regler om beskatning av forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake kildeskatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret. Det samme gjelder ved inntekt fra direkte bruk eller annen utnyttelse av fast eiendom, jf. punkt 3.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som etter avtalen utgjør et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftsstedet. I henhold til OECDs mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftsstedet som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er («armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal skips- og luftfartsvirksomhet , som definert i artikkel 3 punkt 1 g).

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er imidlertid i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy også omfatte inntekter ved utleie av skip eller luftfartøy på bareboatbasis og utleie, bruk og vedlikehold av containere, når denne virksomheten står i sammenheng med aktivitet som nevnt i punkt 1.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsen i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en stat får gjennom deltakelse i en «pool», felles forretningsvirksomhet eller i et internasjonalt driftskontor.

I punkt 4 er det fastsatt hvordan bestemmelsene skal anvendes i forhold til inntekter som oppebæres av SAS-konsortiet. Det er kun den del av inntekten som tilfaller den norske interessent (SAS Norge AS) og som står i forhold til i SAS Norge AS’ andel av SAS-konsortiet som etter denne avtale er unntatt fra skatt i Polen.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre . Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengde-standarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av dividender . Etter artikkelens punkt 1 kan dividender skattlegges i den stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler dividendene er hjemme­hørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestaten fritar dividender fra skattlegging når dividender utbetales til et selskap som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og har gjort det i en uavbrutt periode på minst 24 måneder på den dato dividendene blir utdelt, og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til dividendene. Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller er i punkt 2 b) begrenset til prosent.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjer hvorav dividendene utdeles, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted, som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall dividendene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7. Tilsvarende bestemmelser gjelder etter artikkel 11 punkt 5 for renter og etter artikkel 12 punkt 4 for royalty.

For øvrig er det i punkt 3 fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når dividenden er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen i en av de kontraherende stater. Av punkt 3 i protokollen fremgår det at for Norges del skal utrykket «regjeringen i en kontraherende stat» særlig omfatte Statens Pensjonsfond – Utland.

Artikkel 11 gir bestemmelser om skattlegging av renter . Slike inntekter kan etter bestemmelsens punkt 1 skattlegges i den stat der mottakeren er bosatt.

Punkt 2 gir adgang for kildestaten til å skattlegge slik inntekt, forutsatt at virkelig rettighetshaver er bosatt i den annen kontraherende stat. Skatten kan i et slikt tilfelle ikke overstige 5 prosent av rentenes bruttobeløp. Slik kildeskatt er i tråd med løsningen i OECD-mønsteret.

Det er gitt vide unntak fra kildestatens beskatningsrett i punkt 3. Det fastsettes her at dersom den virkelige rettighetshaveren til rentene er bosatt i den annen stat rentene kan bare skattlegges i bostedsstaten når mottakeren er den kontraherende stat selv eller dens heleide institusjon, når rentene er knyttet til eksportkreditter, eksportgarantier, kredittsalg av industrielt, kommersielt eller vitenskaplig utstyr eller lån innvilget av en bank.

Artikkelen er for øvrig utformet i samsvar med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty . Royalty kan skattlegges både i mottakerens bostedsstat og i kildestaten, men etter punkt 2 kan den kildeskatt som kreves ikke overstige 5 prosent av royaltyens bruttobeløp. Dette avviker fra OECDs mønster der beskatningsretten kun er lagt til bostedsstaten.

Definisjonen av royalty i punkt 3 avviker fra OECD-mønsteret ved at godtgjørelse for bruken av industrielt, kommersielt eller vitenskapelig utstyr er inkludert i royaltybegrepet. Av punkt 4 i protokollen framgår det at utbetalinger som vederlag for bruk av utstyr som brukes i sammenheng med undersøkelse og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster, ikke skal anses som royalty.

For øvrig er artikkelen utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster . Bestemmelsen bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge vedkommende formuesgode og dets avkastning før avhendelse fant sted.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til punkt 2 skattlegges i den stat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Etter punkt 4 har en stat rett til å beskatte gevinster ved salg av aksjer i et foretak hjemmehørende i denne stat når mer enn 50 prosent av verdien av aksjene skriver seg fra fast eiendom beliggende i denne staten. Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 5.

Artikkel 14 omhandler lønnsinntekter . Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Blant annet er det satt som vilkår for unntaket om skattlegging i arbeidsstaten at arbeidsgiver og arbeidstaker er bosatt i samme land. Unntaket i punkt 2 b) kommer ikke til anvendelse dersom det foreligger arbeidsleie. Dette er presisert i punkt 2 d).

Artikkelens punkt 3 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip i internasjonal fart. Slike lønnsinntekter kan skattlegges i den stat hvor foretaket som driver slik virksomhet er hjemmehørende. Unntak er gjort for inntekter fra lønnsarbeid utført om bord på skip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS). Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor arbeidstakeren er bosatt.

Artikkelens punkt 4 omhandler lønnsinntekter fra arbeid utført om bord på luftfartøy. Lønnsinntekter fra slikt arbeid skal bare kunne skattlegges i den stat hvor arbeidstakeren er bosatt.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse . Slike inntekter kan i overensstemmelse med OECD-mønsteret skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor slik virksomhet utøves, uansett reglene i artikkel 7 om fortjeneste ved forretningsvirksomhet og artikkel 14 om lønnsinntekt. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster. Artikkelens punkt 3 gjør unntak i tilfeller hvor slik virksomhet helt eller hovedsakelig er støttet ved offentlige midler ytt av en stat eller dens regionale eller lokale forvaltningsorgan. I et slikt tilfelle kan inntekten bare skattlegges i artistens eller idrettutøverens bostedsstat.

Artikkel 17 omhandler pensjoner, livrenter, sosiale trygdeytelser ogunderholdsbidrag . I motsetning til tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen både private og offentlige pensjoner. Etter punkt 1 kan pensjoner, livrenter og sosiale trygdeytelser som betales fra en stat til en person bosatt i den annen stat skattlegges bare i bostedsstaten.

I punkt 2 er kildestaten gitt beskatningsrett i de tilfeller hvor utbetalingene stammer fra denne statens trygdelovgivning, obligatorisk pensjonsordning eller skattefavoriserte pensjonsordninger i denne staten.

Punkt 3 fastslår at underholdsbidrag som hovedregel kun skal beskattes i den stat hvor mottakeren er bosatt. Dersom bidraget utdeles av en person bosatt i en av statene til en mottaker bosatt i den annen stat, og beløpet ikke er fradragsberettiget for betaleren, skal underholdsbidraget imidlertid unntas fra beskatning i mottakerlandet.

Artikkel 18 omhandler offentlig tjeneste . Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2. Offentlige pensjonsutbetalinger omfattes som nevnt av artikkel 17.

Artikkel 19 fastsetter at studenter og lærlinger som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat i anledning sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 inneholder forskjellige bestemmelser som får anvendelse på visse virksomheter utenfor kysten (kontinentalsokkelaktiviteter). Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelser i ­andre skatteavtaler som Norge har inngått og ­omhandler særbestemmelser for virksomhet på kontinentalsokkelen.

Punkt 1 fastslår at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område uansett hva som måtte følge av overenskomsten for øvrig.

Punktene 3 og 4 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår.

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Således er det i punkt 4 bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende persons hjemstat, noe som både for skattemyndighetene og selskapene innebærer administrative fordeler. De nærmere vilkår som er fastsatt i punkt 4 a) og b) tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 5 inneholder et viktig unntak fra hovedregelen om at all virksomhet kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy engasjert i transport av forsyninger eller personell til eller fra installasjoner som benyttes i forbindelse med offshorevirksomhet, eller mellom slike installasjoner, bare være gjenstand for beskatning i den stat hvor den person som oppebærer fortjeneste ved denne driften er bosatt (hjemmehørende). Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og andre hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Uttrykket «hjelpefartøy» innebærer at bestemmelsen blant annet omfatter brannslukningsfartøy, dykkerskip og kombinasjonsfartøy.

I punkt 6 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 6 a) skattlegges i sokkelstaten såfremt ansettelsesforholdet knyttet til virksomheten utenfor kysten overstiger 30 dager i løpet av enhver tolvmånedersperiode. Denne begrensningen på 30 dager gjelder likevel ikke dersom arbeidstakeren er ansatt hos en arbeidsgiver som er hjemmehørende i sokkelstaten. Punkt 6 b) omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy som er omhandlet i punkt 5. Slik inntekt skal bare kunne beskattes i den stat hvor arbeidstakeren er bosatt med mindre arbeidsgiveren er bosatt i den annen stat. I så fall har den annen stat rett til å skattlegge lønnsinntekten.

Punkt 7 klargjør beskatningssituasjonen med hensyn til visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den stat hvor kontinentalsokkel-aktivitetene foregår. Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer eller andeler som henter sin verdi fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 21 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i overenskomstens øvrige artikler. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt. Bestemmelsen avviker fra det som er vanlig i skatteavtaler som Norge har inngått med andre OECD-land, idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes i den annen stat når inntekten er tilknyttet et fast driftssted i den annen stat.

Artikkel 22 gir regler om framgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning . Norge benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning, mens Polen benytter unntaksmetoden. For Norges vedkommende sier artikkelen innledningsvis at bestemmelsene i skatteloven §§ 16-20 til 16-28 skal kunne gis anvendelse ved beregningen av fradrag i norsk skatt for skatt betalt i Polen. De alminnelige retningslinjer for kreditmetoden er imidlertid inntatt i bestemmelsen og innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, kan skattlegge en inntekt også når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Polen. Norge må imidlertid i den utlignede skatt på den inntekten som kan beskattes i Polen, gi fradrag for den skatt som er betalt i Polen.

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Polen å skattlegge, skal det i Norge brukes den alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den polske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig av om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Polen.

For Polens vedkommende skal inntekt som Norge etter avtalen har beskatningsretten til unntas fra beskatning i Polen. I punkt 1 c) er det fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Polen mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i overenskomsten er unntatt fra beskatning i Polen, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget. Unntak fra denne hovedregelen gjelder i tilfeller hvor en person bosatt i Polen oppebærer inntekt som etter avtalens artik­ler 10, 11, 12, 13 eller punkt 7 i artikkel 20 kan skattlegges i Norge. I et slikt tilfelle skal Polen gi fradrag (kredit) i polsk skatt for et beløp som tilsvarer den inntektsskatt som er betalt på inntekten i Norge, begrenset oppad til den delen av inntektsskatten som henføres til den inntekt som kan skattlegges i Norge.

Artiklene 23-27 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 23), framgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 24), utveksling av opplysninger (artikkel 25), bistand til innfordring av skatter (artikkel 26) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 27).

Artiklene 28 og 29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør). Etter artikkel 28 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at overenskomsten kan tre i kraft er oppfylt. Overenskomsten trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Overenskomsten vil få virkning i begge stater fra og med det inntektsår som begynner på eller etter 1. januar i det kalenderår som følger etter det året da overenskomsten trer i kraft.