2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 har bestemmelser om avtalens saklige anvendelsesområde. I følge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 bokstav f).

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Avtalen omfatter ikke formuesskatt og berører derfor ikke Norges adgang til å oppkreve formuesskatt i henhold til norsk lovgivning.

Artiklene 3-5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som forekommer i avtalen.

Det følger av artikkel 3 punkt 1 b) at avtalen bare får anvendelse på norsk territorium. Dette innebærer at Norge uten hinder av avtalen kan skattlegge personell og virksomhet på norsk kontinentalsokkel i henhold til norsk intern rett.

I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det avtalt at avtalen ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger stort sett OECD-mønsteret.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal tillegges den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen. Dette gjelder bare såfremt det ikke fremgår av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket "person bosatt i en kontraherende stat". Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller i Georgia på grunnlag av domisil, bopel, stedet for selskapets ledelse eller lignende. Personlige skattytere er bare skattepliktig i Georgia på grunnlag av inntekter som har sin kilde der (territorialitetsprinsippet). Det er enighet om at slike skattytere også skal omfattes av skatteavtalen.

Av protokollen fremgår det at uttrykkene ”regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter” for Georgias del også skal omfatte landets ”administrative-territoriale enheter” og ”lokale selvstyremyndigheter”.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Georgia. Bestemmelsene er i tråd med OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket "fast driftssted". Definisjonen danner rammen for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat oppebærer ved virksomhet i den annen stat etter artikkel 7.

Punktene 1, 2 og 3 er i samsvar med OECD-mønsteret. Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid eller et anleggs- eller installasjonsprosjekt å anse som et fast driftssted for foretaket bare såfremt stedet opprettholdes eller virksomheten varer lenger enn 6 måneder. OECD-mønsteret stipulerer her en grense på 12 måneder.

OECDs mønsteravtale har ingen egen bestemmelse om beskatning av tjenester, men har i kommentarene til artikkel 5 tatt inn et forslag til en slik bestemmelse for de stater som ønsker å særregulere beskatningen av tjenester. Punkt 4 er i overensstemmelse med dette forslaget.

Etter punkt 4 a) foreligger det et fast driftssted for et foretak når en fysisk person er til stede i den andre staten i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode. Forutsetningen er imidlertid at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekter fra aktiv virksomhet i disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. Denne bestemmelsen er knyttet til opphold generelt og gjelder selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Bestemmelsen vil i praksis ha størst betydning for enkeltpersonsforetak eller fåmannsselskaper.

Punkt 4 b) regulerer tjenesteyting til ett bestemt prosjekt eller ett eller flere tilknyttede prosjekter. Etter denne bestemmelsen vil det i slike tilfeller oppstå et fast driftssted for foretaket dersom en eller flere fysiske personer utfører tjenester i den andre staten i ett eller flere tidsrom som overstiger 183 dager i en tolvmånedersperiode.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 3 og punkt 4 i artikkel 5. For de tilfeller som i prinsippet dekkes av begge bestemmelsene, skal punkt 4 gå foran.

Punkt 5 angir noen innretninger som ikke omfattes av begrepet "fast driftssted". I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering ikke skal utgjøre et fast driftssted.

Punkt 6 regulerer når en representant skal anses for å være "avhengig" og således anses for å kunne utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 5.

Punkt 7 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør fast driftssted for oppdragsgiver såfremt representanten opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 8.

Artiklene 6-20 har nærmere regler om beskatningsretten til forskjellige former for inntekt. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de forskjellige inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor den skattepliktige er bosatt eller den annen stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten).

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle sats som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en kontraherende stat utøver i den annen stat. Inntekt fra slik virksomhet kan bare skattlegges i den sistnevnte stat dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. De nærmere definisjoner av hva som forstås ved et fast driftssted er som nevnt ovenfor, tatt inn i artikkel 5.

Artikkel 7 inneholder hovedprinsippene for selve ansettelsen av fortjeneste som skriver seg fra det faste driftssted. I henhold til OECDs mønster, er det bare inntekt som kan tilskrives det faste driftssted som skal kunne skattlegges i kildestaten. Inntekt av annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller således utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Artikkelens punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftssteds fortjeneste, nemlig at driftsstedet skal tilskrives den fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold, og det opptrådte helt uavhengig i forhold til det foretak hvis faste driftssted det er ("armlengdeprinsippet").

Artikkelens punkt 3 gir regler om rammen for utgiftsfradragene ved fastsettelsen av det faste driftsstedets skattbare fortjeneste. Artikkelen er basert på den tilsvarende artikkel i OECD-mønsteret slik den var utformet inntil 2010, da bestemmelsen fikk ny utforming. 2010-versjonen har foreløpig ikke fått tilslutning fra land utenfor OECD.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 bokstav h).

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, ettersom det fastsetter at fortjeneste ved drift av skip eller luftfartøy som drives i internasjonal fart, bare skal skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften er hjemmehørende. Dette er i samsvar med de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene.

Punkt 2 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 også gjelder fortjeneste som et foretak i en kontraherende stat får gjennom deltakelse i en "pool", et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdestandarden, jf. skatteloven § 13-1. Artikkel 9 inneholder også regler om korresponderende retting i den stat hvor det annet foretak er hjemmehørende.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den kontraherende stat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan dessuten skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten), men den skattesats som kan benyttes er begrenset i punkt 2. Punkt 2 a) fastsetter at kildestaten kan skattlegge utbytte med 5 prosent kildeskatt når de utbetales til et selskap (unntatt et interessentskap) som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og det mottakende selskapet er den virkelige rettighetshaveren til utbyttet.

Skattesatsen som benyttes i andre tilfeller, er i punkt 2 b) begrenset til 10 prosent.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når utbyttet er oppebåret av og rettmessig tilkommer regjeringen i en av de kontraherende stater eller en av regjeringens regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter. For Norges del skal utrykket ”regjeringen i en kontraherende stat” også omfatte Norges Bank og Statens Pensjonsfond.

De ovenfor nevnte begrensninger i adgangen til å kreve kildeskatt gjelder likevel ikke når de aksjene som utbyttet utdeles på, reelt er knyttet til næringsvirksomhet gjennom et fast driftssted som rettighetshaveren har i den stat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter. Det er fastsatt at slike inntekter bare kan skattlegges i den stat hvor den som mottar dem er bosatt, jf artikkelens punkt 1. Dette er et avvik fra OECD-mønsteret, men i tråd med den skatteavtalepraksis Norge har fulgt i de senere år.

For øvrig er artikkelen stort sett utformet i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty. Royalty kan bare skattlegges i mottakerens bostedsstat. Bestemmelsen samsvarer med OECDs mønsteravtale.

Uttrykket ”royalty” er definert i punkt 2.

Det er for tiden ikke hjemmel i norsk skattelovgivning for å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til mottaker bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsene bygger på det prinsipp at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den stat som var berettiget til å skattlegge avkastning av et formuesobjekt før det ble realisert.

Etter punkt 1 kan gevinst som oppebæres ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den kontraherende stat hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den kontraherende stat hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip eller luftfartøy i internasjonal fart bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretak som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Alle andre gevinster skal utelukkende kunne skattlegges i bostedsstaten, jf. punkt 4.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 14. Som etter OECD-mønsteret tilkommer det den stat hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene med mindre arbeidet utføres i den annen kontraherende stat. I så fall har den stat hvor arbeidet utføres rett til å skattlegge inntektene. Det gjelder et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. For tilfeller der arbeidskraft er utleid for arbeid i den andre staten er det i punkt 3 fastsatt et unntak fra 183-dagersregelen som innebærer at hovedregelen i punkt 1 kommer til anvendelse. Bostedsstaten vil avhjelpe dobbeltbeskatning etter bestemmelsene i artikkel 21.

Artikkelens punkt 4 gir særlige regler for lønnsarbeid utført om bord i et skip eller luftfartøy drevet i internasjonal fart. Lønnsinntekt fra slikt arbeid kan skattlegges i den stat hvor foretaket som driver virksomheten er hjemmehørende, men den kan også skattlegges i den stat der lønnstakeren er bosatt. Dobbeltbeskatning avhjelpes i bostedsstaten.

Artikkel 15 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 16 fastsetter at artister og idrettsutøvere kan skattlegges i den stat hvor virksomhet som sådan utøves, uansett reglene i artiklene 7 og 14. Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den stat hvor artisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, f.eks. et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet. Reglene i punktene 1 og 2 er i samsvar med OECDs mønster.

I punkt 3 er det gjort unntak fra nevnte regler når opptredenen i en kontraherende stat helt eller i det vesentlige er finansiert av offentlige midler fra den ene eller begge de kontraherende stater. I slike tilfeller skal inntekten bare kunne skattlegges i den stat hvor artisten eller idrettsutøveren er bosatt.

Artikkel 17 omhandler pensjoner og sosiale trygdeytelser. Til forskjell fra tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret omhandler denne artikkelen både private og offentlige pensjoner. Pensjoner og trygdeytelser som betales fra en kontraherende stat til en person bosatt i den annen kontraherende stat skattlegges både i den stat hvor inntekten skriver seg fra og i den stat hvor mottakeren er bosatt. Kildestaten kan beskatte inntekten med inntil 15 prosent av pensjonens bruttobeløp. Bostedsstaten skal gi fradrag (kredit) i skatten på den samme ytelsen og derved hindre dobbeltbeskatning.

Artikkel 18 omhandler lønn og tilsvarende godtgjørelse i offentlig tjeneste. Som hovedregel og i samsvar med OECDs mønster, er den stat som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. For så vidt angår lønnsutbetalinger gjelder hovedregelen ikke når de bestemte vilkår i punkt 1 bokstav b) er oppfylt, og heller ikke i forbindelse med utøvelse av offentlig forretningsvirksomhet, jf. punkt 2.

Artikkel 19 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte stat av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 20 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige artikler. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den stat hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes i der.

Artikkel 21 gir regler om fremgangsmåten til unngåelse av dobbeltbeskatning. Både Norge og Georgia benytter kreditmetoden som metode for unngåelse av dobbeltbeskatning. Bestemmelsen innebærer at Norge, overfor personer bosatt i Norge, også kan skattlegge en inntekt når det av avtalens materielle bestemmelser fremgår at inntekten kan skattlegges i Georgia. Norge må imidlertid i den utlignede norske skatten på den inntekten som kan beskattes i Georgia, med visse begrensninger, gi fradrag for den skatt som er betalt i Georgia på inntekten, jf. punkt 2 a).

For de inntekter som i henhold til avtalen er forbeholdt Georgia å skattlegge, skal det i Norge brukes den såkalte alternative fordelingsmetode. I punkt 2 b) er det således fastsatt at i den utstrekning en person bosatt i Norge mottar inntekter som i henhold til noen bestemmelser i avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, så kan inntekten likevel medregnes i beskatningsgrunnlaget, men da slik at det i den beregnede skatten gis et fradrag som tilsvarer den samlede norske skatt som faller på den georgiske delen av inntekten. Fradraget i norsk skatt skal altså skje med et beregnet beløp, uavhengig om dette beløpet er høyere eller lavere enn det beløpet som faktisk er betalt i Georgia.

Artiklene 22-25 inneholder enkelte særlige bestemmelser om ikke-diskriminering (artikkel 22), fremgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndigheter i de to stater (artikkel 23), utveksling av opplysninger (artikkel 24), bistand til innfordring (artikkel 25) samt særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat (artikkel 26). Disse bestemmelsene er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale.

Artiklene 27 og 28 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 27 skal statene underrette hverandre når de nødvendige konstitusjonelle krav for at avtalen kan tre i kraft er oppfylt. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underretninger. Avtalen vil få virkning i begge stater fra og med det inntektsår som følger etter det året da avtalen trer i kraft.