2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Gjeldende rett

Markedsføringsloven § 18 første ledd har følgende ordlyd:

Det er forbudt i næringsvirksomhet å søke å fremme omsetningen av ytelser ved å iverksette utlodninger, konkurranser eller lignende for forbrukerne dersom deltakelse forutsetter kjøp eller motytelse. Forbudet gjelder ikke fordeling av premier for oppgaveløsninger eller iverksetting av konkurranser i mediene.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at konkurranser, utlodninger og lignende skal virke som salgsfremmende tiltak ved at forbrukernes deltakelse er avhengig av kjøp eller motytelse. Forbudet betyr eksempelvis at næringsvirksomheter ikke kan utlyse en konkurranse som pålegger en kjøpsplikt for å kunne bli med i trekningen av en ytelse, for eksempel en ipad eller en reise. Særlig barn og unge kan la seg friste av kjøpsbetingete konkurranser, utlodninger og lignende salgsfremmende tiltak.

2.2 Norsk rett og direktivet om urimelig handelspraksis

Urimelig handelspraksis er regulert i direktiv 2005/29/EU om urimelig handelspraksis. Dette er innlemmet i EØS-avtalen og gjennomført i markedsføringsloven.

Artikkel 5 i direktivet hjemler forbud mot urimelig handelspraksis, mens artiklene 6, 7 og 8 er særbestemmelser om typetilfeller av urimelig praksis (dette gjelder henholdsvis villedende og aggressiv handelspraksis). Hvorvidt en handelspraksis er urimelig skal bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av markedsføringstiltaket. Artikkel 5 suppleres av en liste over handelspraksis som skal anses urimelig under alle omstendigheter, uten at det foretas en individuell vurdering, en såkalt ”svarteliste”. Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv. Dette innebærer at man ikke har anledning til for eksempel å utvide ”svartelisten”.

Kjøpsbetingete konkurranser, utlodninger og lignende faller ikke inn under noen av punktene i ”svartelisten”. Et generelt forbud mot kjøpsbetingete konkurranser, utlodninger og lignende, uten en individuell vurdering, er derfor uforenlig med direktivet om urimelig handelspraksis. Dette ble fastslått i en avgjørelse av EU-domstolen i sak C-304/08 Plus Warenhandelsgesellshaft mot Tyskland. Domstolens klare konklusjon var at et generelt nasjonalt forbud mot kjøpsbetingete konkurranser strider mot EU-direktivet. Hvorvidt en kjøpsbetinget konkurranse er urimelig må vurderes individuelt for hvert enkelt tilfelle i henhold til de generelle bestemmelser om urimelig handelspraksis, herunder om handelspraksisen er villedende eller aggressiv.

Det norske forbudet i markedsføringsloven § 18 første ledd er i realiteten identisk med det tyske regelverket (Gesetz gegen den unlauteren Wettbewerb (UWG) vom 3. Juli 2004 Kapitel 1. Allgemeine Bestimmungen Paragraf 4 (6). Beispiele unlauterer geschäftlicher Handlungen) som EU-domstolen vurderte å være i strid med direktivet. Det er også flere andre dommer i EU-domstolen som på tilsvarende måte sier at generelle forbud mot salgsfremmende tiltak ikke står seg mot direktivet.

Selv om Norge ikke er bundet av EU-domstolens avgjørelser, og således ikke forpliktet til å endre norsk regelverk grunnet dommen, er både EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen forpliktet til å legge vekt på slike dommer. Ettersom dommen i EU-domstolen er svært klar, må det antas at EFTA-domstolen ville komme til samme resultat dersom ESA anlegger sak mot Norge.

Direktivet var gjennomført i medlemsstatene i begynnelsen av 2010. Etter det departementet erfarer, er det ingen medlemsstater som lenger har generelle forbud mot kjøpsbetingete konkurranser, utlodninger og lignende. Etter EU-domstolens sak mot Tyskland (Plus Warenhandelsgesellshaft), har Tyskland også innrettet seg. Danmark hadde et forbud mot slike konkurranser. Det ble opphevet og erstattet av spesifikke informasjonskrav. Disse anses imidlertid også av EU-kommisjonen å være uforenlig med direktivet.