Del 3
Omtale av særlige tema

5 Status for helse og omsorg

De siste 20 årene har alle grupper i Norge, uavhengig av utdanning og inntekt, fått bedre helse. Levealderen i Norge er blant de høyeste i verden. Gjennomsnittlig forventet levealder i 1970 var 71 år for menn, og 77 år for kvinner. I 2014 er tallene 80,0 år for menn og 84,1 år for kvinner. Levealderen øker i alle grupper, men det er fortsatt store sosiale ulikheter i forventet levealder. Spedbarnsdødeligheten er svært lav, omkring 3 per 1000 levende fødte. Stadig færre dør før pensjonsalderen.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at Norge i 2014 brukte om lag 290 mrd. kroner på helse og omsorg i primær- og spesialisthelsetjenesten. Det svarer til rundt 56 500 kroner per innbygger. Dette omfatter alle private og offentlige utgifter som går til forbruk eller investeringer mv. Sammenliknet med andre europeiske land ligger Norge sammen med Sveits på topp i bruk av helseutgifter per innbygger. Det offentlige dekker om lag 85 pst. av de samlede helseutgiftene i Norge, og dette er godt over gjennomsnittet i EU-landene, som i 2012 var på 73 pst. Den offentlig finansierte andelen har vært stabil her i landet de siste årene og noe høyere sammenliknet med første halvdel av 2000-tallet. Andelen av BNP som benyttes til helseformål utgjorde 9,2 pst. i 2014. Tall fra 2013, som er de nyeste tallene tilgjengelige fra OECD, viser at de løpende helseutgiftene i Norge da utgjorde 8,9 pst. av BNP. Dette er som gjennomsnittet for OECD-landene når privat og offentlig finansiering sees under ett.

5.1 Sykelighet og sykdomsfaktorer

Tre av ti oppgir at de har helseproblemer som påvirker hverdagen. Én av fire har muskel- og skjelettlidelser. 8–10 pst. har betydelige psykiske plager.

Dødsårsaker i alderen 0–74 år er om lag 20 pst. hjerte- og karsykdommer og 40 pst kreft og 10 pst. voldsomme dødsfall.

Kreftdødeligheten har endret seg lite de siste tiårene – når vi ser på antall dødsfall per 100 000 innbyggere og korrigerer for økt levealder. Kreftforekomsten har derimot økt. Med bedre diagnostikk oppdages flere tilfeller av kreft tidligere.

10 pst. i yrkesaktiv alder mottar uførepensjon. Over 60 pst. av uførepensjonistene har enten en psykisk lidelse eller sykdommer i muskel- og skjelettsystem og bindevev. I 2011 var andelen med psykiske lidelser (31,6 pst.) for første gang høyere enn andelen med muskel- og skjelettlidelser.

Om lag 40 pst. av eldre over 90 år rammes av demens.

Mellom 20 og 50 pst. av pasienter på institusjon har en underernæringstilstand (inkl. eldre, funksjonshemmede, langtidspasienter mv. i sykehus og sykehjem).

Psykiske lidelser er skyld i nær 20 pst. av sykefraværsdagsverkene i Norge. Angst og depresjon er de vanligste psykiske lidelsene.

15–20 pst. av barn og unge har psykiske vansker som går ut over trivsel, læring, daglige gjøremål og samvær med andre. Om lag 8 pst. (70 000) av barn og unge har en diagnostiserbar psykisk lidelse. Angst, depresjon og atferdsproblemer er de vanligste lidelsene.

290 000 barn har foreldre med psykiske lidelser eller alkoholproblemer som går ut over daglig fungering.

Om lag 8–10 pst. av den voksne befolkningen har astma. Om lag 20 pst. av barn og unge har astma.

Det anslås at 3–4 pst. har symptomer på matallergi. Anslagsvis 6–8 pst. av barn under skolealder har symptomer på matallergi.

Mellom 250 000 og 300 000 personer anslås å ha kols (kronisk obstruktiv lungesykdom).

Antall personer med diagnosen diabetes i Norge er anslått til vel 200 000 personer. I tillegg er det et betydelig, antagelig mer enn 100 000, med udiagnostisert diabetes. Innvandrere fra Pakistan, India, Sri Lanka ser ut til å ha høyere risiko for type 2 diabetes.

Mellom 15 og 20 pst. av alle voksne anslås å lide av fedme (kroppsmasseindeks over 30). I gjennomsnitt har 16 pst. av 8–9-åringer overvekt eller fedme. 8 pst. har bukfedme.

Vel 30 pst. av voksne oppfyller anbefalingene om fysisk aktivitet, men det er en svak positiv utvikling. Kvinner er mer aktive enn menn i alle aldersgrupper, og aktivitetsnivået øker med utdanningsnivå for begge kjønn. Unge voksne er minst aktive. Voksne bruker 62 pst. av våken tid til stillesitting. Menn sitter mer i ro enn kvinner. Vi er mest stillesittende i Europa og nest mest i verden. Stillesitting og fysisk inaktivitet er en selvstendig risikofaktor for sykdom og helseplager.

Om lag 90 pst. av seksåringene og niårige gutter er fysisk aktive i tråd med anbefalingen om minst 60 minutter hver dag, mens det gjelder for bare 70 pst. av niårige jenter. Aktivitetsnivået synker kraftig fra 9 til 15 års alder. Bare halvparten av 15-åringene er tilstrekkelig fysisk aktive. Tid i ro per dag øker i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år fra seks til 15-årsalder. Daglig variert fysisk aktivitet er nødvendig for barn og unges normale vekst og utvikling.

Om lag en av fem voksne spiser anbefalt mengde frukt og grønt daglig. Voksne inntar dobbelt så mye salt som anbefalt. Om lag 40 pst. av 16-årige gutter drikker brus 5–6 ganger per uke, og under halvparten spiser grønnsaker 5–6 ganger per uke.

Om lag 13 pst. voksne røyker daglig, og om lag 9 pst. røyker av og til. Hvert år dør om lag 6600 personer i Norge av sykdommer knyttet til røyking. Om lag 5 pst. av 16–24-åringer røyker daglig, og om lag 12 pst. røyker av og til.

Bruken av snus har økt spesielt blant unge det siste tiåret. Blant unge menn i alderen 16–24 år snuser om lag 23 pst. daglig, og om lag 10 pst. av og til. Blant unge kvinner snuser 12 pst. daglig og 6 pst. av og til. I Sverige bruker 17 pst. unge menn og 4 pst. unge kvinner i alderen 16–29 år snus daglig. Tallene er ikke direkte sammenliknbare, men antyder at bruk av snus blant unge kvinner ligger langt høyere i Norge enn i Sverige.

Salget av alkohol i Norge er høyere nå enn for 20 år siden, men det har falt noe fra 2008 til 2014. Alkoholforbruket i Norge er lavt i europeisk sammenheng. Alkohol er den tredje største årsak til sykdom og tapte leveår i den vestlige verden. Alkohol fører også til tredjepartsskader og store kostnader for samfunnet.

Bruk av illegale rusmidler i Norge er lavt, men antallet overdosedødsfall er høyt.

Hvert år forårsaker akutte forgiftninger om lag 300–500 dødsfall.

Om lag 1800 dødsfall hvert år skyldes ulykker. Skader og ulykker er årsak til rundt 10 pst. av alle døgnopphold i sykehus.

Forekomst av resistente sykdomsframkallende mikrober øker både hos dyr og mennesker. Norge er fortsatt blant de landene som er best stilt når det gjelder antibiotikaresistens og sykehusinfeksjoner.

Det er lav forekomst av smittestoffer i drikkevann, mat og hos husdyr, men det er likevel nødvendig med systematisk tilsyn.

5.2 Omsorgstjenestene

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser at samlede brutto driftsutgifter i de kommunale omsorgstjenestene var på 101 mrd. kroner. I tillegg kommer 5,8 mrd. kroner knyttet til kommunenes utgifter til samhandlingsreformen. Samlet tilsvarer dette 28 pst. av kommunenes samlede brutto driftsutgifter. Vel 341 000 personer var registrert som mottakere av en eller flere kommunale omsorgstjenester gjennom året i 2014. Bl.a. has veksten i antall yngre tjenestemottakere ført til en vridning av ressursbruken i omsorgstjenestene mot hjemmebaserte tjenester og bort fra tradisjonelle institusjonstjenester. I 2014 gikk 54,6 pst. av kommunenes brutto driftsutgifter til omsorgstjenestene til tjenester til hjemmeboende, inkludert aktiviserings- og servicetjenester. De kommunale omsorgstjenestene utførte om lag 134 300 årsverk i 2014. Antall årsverk økte i 2014 med om lag 1600.

5.3 Primærhelsetjeneste

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå utgjorde kommunenes brutto driftsutgifter til helsetjenester om lag 15 mrd. kroner i 2014. I tillegg dekkes om lag 6,6 mrd. kroner til helsetjenester i kommunen til bl.a. allmennlege-, fysioterapi-, kiropraktor og jordmortjenester gjennom statlige trygderefusjoner. De fleste av utgiftene går til diagnostisering, behandling, habilitering og rehabilitering i kommunene, i tillegg kommer utgifter til forebyggende helsearbeid.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser en positiv årsverksutvikling i de kommunale helsetjenestene.

Det er betydelige mangler i kunnskapsgrunnlaget for de kommunale helsetjenestene. Mangelen på gode data fra kommunenes helsetjenester gjør at nasjonale myndigheter, kommuneledelsen og fagpersoner i tjenestene ikke har nødvendig kunnskap for å utvikle gode og trygge tjenester. Det arbeides derfor med å etablere et kommunalt pasient- og brukerregister (KPR). Registeret vil være en viktig datakilde for statistikk, helseanalyser, kvalitetsforbedringsarbeid, beredskap, forebyggende arbeid og forskning.

5.4 Tannhelsetjeneste

Om lag 1 070 000 personer ble undersøkt og behandlet i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten i 2014. Fylkeskommunenes brutto driftsutgifter til tannhelsetjenester utgjorde om lag 3,3 mrd. kroner. I tillegg ble det gitt i underkant av 2,2 mrd. kroner i statlig stønad over folketrygden til å dekke utgifter til tannbehandling.

5.5 Spesialisthelsetjeneste

I følge Helsedirektoratets rapport Samdata – Spesialisthelsetjenesten 2014 var de samlede driftskostnadene i spesialisthelsetjenesten om lag 128 mrd. kroner inkl. kapitalkostnader og pensjonskostnader i 2014. Kostnadene (målt i faste priser) har økt med 3,4 pst. sammenliknet med 2013. Antall årsverk var om lag 105 000 for spesialisthelsetjenesten totalt i 2014, dvs. en økning på 2,6 pst. fra 2013. Aktiviteten ved sykehusene fortsetter å øke. I underkant av 2,5 millioner unike pasienter hadde én eller flere kontakter med spesialisthelsetjenesten. Tallet inkluderer både alle sektorer og avtalespesialister. Det var om lag 810 000 døgnopphold, 211 000 kirurgiske dagbehandlinger og i underkant av 5,6 mill. polikliniske konsultasjoner ved somatiske sykehus i 2014. I underkant av 1,86 mill. pasienter hadde minst én kontakt ved somatiske sykehus. Tilsvarende tall innen psykisk helsevern voksne og tverrfaglig spesialisert rusbehandling var hhv. om lag 178 000 og 31 000 pasienter. I overkant av 57 000 pasienter hadde minst én kontakt ved psykisk helsevern barn og unge i 2014.

Gjennomsnittlig ventetid til utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten, inkl. psykisk helse og rusbehandling, var 72 dager i 2014. Ventetiden er redusert med 2 dager sammenliknet med 2013. Det var om lag 1,4 mill. nyhenviste til spesialisthelsetjenesten i 2014. Dette er en økning på 2,1 pst. sammenliknet med 2013.

5.6 Legemidler

Ifølge Folkehelseinstituttet ble det solgt legemidler med markedsføringstillatelse for vel 22 mrd. kroner i 2014. Sammenliknet med 2013 har omsetningen av legemidler til mennesker økt med 8,9 pst. Det offentlige dekker, enten gjennom helseforetak eller folketrygd, om lag to tredeler av disse legemiddelkostnadene.

6 Folkehelsepolitikken

Regjeringen la våren 2015 fram en ny folkehelsemelding, Mestring og muligheter, Meld. St. 19 (2014–2015). Meldingen ble behandlet i Stortinget 16.06.2015, jf. Innst. 380 S (2014–2015). Meldingen bygger videre på hovedlinjene i folkehelsepolitikken som det var tverrpolitisk enighet om da Stortinget behandlet Meld. St. 34 (2012–2013), jf. Innst. 478 S (2012–2013). Regjeringen har valgt å legge hovedvekten på ny politikk på områder som enten ikke har vært tilstrekkelig prioritert, eller som den mener krever nye løsninger. Dette omfatter psykisk helse i folkehelsearbeidet, helsevennlige valg og aktive eldre. Det er videre lagt vekt på forebyggende arbeid rettet mot barn og unge.

Psykiske helseproblemer er blant de største folkehelseutfordringene vi har i dag og sosiale forskjellene i forekomst av psykiske helseproblemer er store. Regjeringen vil derfor legge mer vekt på forhold som har betydning for den psykiske helsen, som sosiale nettverk, sosial støtte, mestring og trivsel. Kommunen og lokalmiljøet er en satsingsarena for utvikling av tverrfaglig innsats og tiltak. For det andre vil regjeringen satse på aktive eldre. Det er et mål at eldre som selv ønsker det skal få mulighet til å delta i arbeidslivet. Når levealderen øker, er det nødvendig å legge til rette for god helse i eldre år. Helsefremmende livsstil med bl.a. fysisk aktivitet, god ernæring og sosial aktivitet er viktig for å stå i jobb og holde seg funksjonsfrisk. For det tredje vil regjeringen gi arbeidet med livsstilssykdommer en ny og mer positiv vinkling. Livsstilsykdommer har stor betydning for folkehelsen, og det forebyggende arbeidet mot disse sykdommene må styrkes. Regjeringen vil legge vekt på positiv motivasjon i kombinasjon med tiltak som gjør det lettere for den enkelte å ta de sunne valgene. Tiltak for bedre folkehelse må også veies opp mot enkeltmenneskets valgfrihet. Dette dreier seg om forholdet mellom den enkeltes selvbestemmelse og samfunnsrettede tiltak, og hvordan politikken i større grad kan innrettes slik at den fremmer den enkeltes muligheter for livsutfoldelse.

De nasjonale målene for folkehelsepolitikken er at:

• Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder

• befolkningen skal oppleve flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller

• vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen.

Levealder er et godt mål på helsesituasjonen i befolkningen, og må ses i sammenheng med de andre målene. Målet om å øke forventet levealder skal først og fremst nås ved å redusere for tidlig død og ved å utjevne sosiale helseforskjeller i helse og levealder. Innsatsen må rettes inn mot forutsetningene for et langt liv med god helse.

Norge har sluttet seg til Verdens helseorganisasjons mål om å redusere for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) som hjerte- og karsykdommer, diabetes, kols og kreft med 25 pst. innen 2025. De globale målene for risikofaktorer som er relevante for folkehelsepolitikken er:

• stoppe økningen i diabetes og overvekt

• minst 10 pst. reduksjon av skadelig bruk av alkohol

• 10 pst. reduksjon av forekomst av utilstrekkelig fysisk aktivitet

• 30 pst. reduksjon i forekomst av tobakksforbruk

• 25 pst. reduksjon av forekomst av forhøyet blodtrykk

• 30 pst. reduksjon i gjennomsnittlig inntak av salt eller natrium

Regjeringen vil legge målene til grunn for utviklingen av nasjonal politikk og styrke innsatsen på tvers av sektorer for en mer helsevennlig livsstil. Målene må tilpasses nasjonale forhold, og det er spesielt behov for å supplere med mål som fanger opp helsefremmende faktorer som godt kosthold, gode måltidsvaner og daglig fysisk aktivitet som kilde til overskudd og livsglede.

Samarbeid med og understøttelse av kommunesektoren er viktig for å utvikle og sette i verk folkehelsepolitikken. Den nasjonale politikken skal støtte opp om folkehelsearbeidet lokalt og regionalt og sørge for god samordning mellom nasjonal politikk og kommunale planprosesser.

Riksrevisjonen har gjennomført en undersøkelse om folkehelsearbeid. Undersøkelsen omfatter perioden fra og med 2012 til og med januar 2015. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad kommunenes og fylkeskommunenes folkehelsearbeid er systematisk og langsiktig, og i hvilken utstrekning de statlige virkemidlene understøtter folkehelsearbeidet lokalt og regionalt. Riksrevisjonen anbefaler at Helse- og omsorgsdepartementet:

• legger til rette for økt kunnskap om folkehelse og hva som er effektive folkehelsetiltak, både gjennom forskning og ved formidling av erfaringsbasert kunnskap i kommunene.

• bidrar med tettere oppfølging og tiltak som understøtter det lokale og regionale folkehelsearbeidet, særlig overfor kommuner som er kommet kort i det systematiske arbeidet.

• styrker arbeidet med å forankre folkehelse på tvers av sektorer, bl.a. gjennom å synliggjøre helsekonsekvenser og legge til rette for at sektormyndigheter utenfor helse i større grad deltar i folkehelsearbeidet.

Anbefalingene fra Riksrevisjonen er i tråd med de utfordringene som er beskrevet i Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen. Regjeringen vil derfor legge vekt på å styrke kunnskaps-grunnlaget, bistå til implementeringen av folkehelseloven i kommunene og styrke arbeidet med å forankre folkehelse på tvers av sektorer.

Regjeringen vil bl.a. trappe opp innsatsen og videreutvikle nasjonale tiltak for å støtte det lokale folkehelsearbeidet gjennom sterkere faglig støtte til kommunen og videreutvikling av arbeidet med å spre metoder og verktøy. Dette blir fulgt opp bl.a. gjennom etatsstyringen av Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Helsedirektoratet skal bl.a. videreutvikle veiviserne i lokalt folkehelsearbeid, som praktisk hjelpemiddel til kommunenes tverrsektorielle folkehelsearbeid, for å gjøre folkehelsearbeidet kunnskapsbasert og systematisk. Meldingen varsler også at vi vil bygge opp kunnskap om implementering i kommunene og legge til rette for mer systematisk evaluering av tiltak og formidling av god praksis.

Regjeringen vil fastsette sektorvise indikatorer for å følge utviklingen i folkehelsepolitikken. Skal det være mulig å tilpasse den nasjonale politikken til nye utfordringer, er det behov for indikatorer som gjør det mulig å følge utviklingen av forhold som har stor betydning for befolkningens helse. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle slike indikatorer i nært samarbeid med andre statlige direktorater og fagmiljøer.

I forbindelse med revisjon av utredningsinstruksen skal Helse- og omsorgsdepartementet gi ut en veileder om oppfølging av instruksens krav om vurdering av konsekvenser for befolkningens helse og sosiale helseforskjeller.

6.1 Utjevning av levekår og sosial inkludering

Befolkningens helse og sosiale forskjeller i helse henger nært sammen med velferdsutvikling og forskjeller i levekår og inntekt. Regjeringen vil jobbe for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. De viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom er gode barnehager og skoler som utjevner sosiale forskjeller og et åpent og inkluderende arbeidsliv med plass til alle. Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og et godt utbygd utdanningssystem har bidratt til færre fattige og jevnere inntektsfordeling i Norge sammenliknet med andre land. Til tross for høy sysselsetting og godt utbygde velferdsordninger, er det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer pga. dårlig økonomi eller dårlige levekår. Det må arbeides på bred front for å hindre at mennesker faller utenfor. Regjeringen vil tette hullene i det sosiale sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom. Dette innebærer bl.a. å sikre barn som vokser opp i fattige familier mer likeverdige muligheter.

Regjeringen vil arbeide for å styrke ordningene som legger til rette for funksjonshemmede i arbeidslivet, arbeide videre for et universelt utformet samfunn og legge vekt på universell utforming innen IKT. Høsten 2015 legger regjeringen fram en ny handlingsplan for universell utforming.

Grunnleggende økonomisk og sosial trygghet

Norge har små inntektsforskjeller sammenliknet med andre OECD-land. Målt med Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på inntektsulikhet internasjonalt, har Norge de nest minste inntektsforskjellene. Gini-koeffisienten går fra 0 til 1, der 0 er absolutt likhet (alle tjener like mye) og 1 absolutt ulikhet (1 person har all inntekt). Norge, Island og Danmark har en Gini-koeffisient på omkring 0,25, mens Finland og Sverige ligger noe høyere på hhv. 0,26 og 0,27. Bare Slovenias Gini-koeffisient på 0,245 er lavere enn Norges. I den andre enden av skalaen finner vi land som USA og Chile på omkring 0,4 og 0,5.

Selv om inntektsforskjellene er små, er det noen som har så lav inntekt og levestandard at dette begrenser deres muligheter for fullverdig deltakelse i samfunnet. En mye brukt indikator for hvor mange som er utsatt for fattigdom, er andelen med inntekt under et gitt nivå (vanligvis 60 pst. eller 50 pst. av medianinntekten). Andelen i Norge med vedvarende lavinntekt har gått kraftig ned blant de eldre de siste årene, men steget i de fleste andre aldersgrupper (se figur). Nesten 9 pst. av barn under 18 år bor i familier med vedvarende lavinntekt. Andelen barn i lavinntektsfamilier ble fordoblet i perioden 1997–2009, blant disse er det en stor andel enslige forsørgere. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av fattige under 18 år.

Særlig bekymringsfullt er det at andelen og antallet barn (under 18) som lever i lavinntektshushold øker:

Regjeringen la våren 2015 fram en strategi mot barnefattigdom, Barn som lever i fattigdom, for perioden 2015–2017. Strategien inneholder 64 tiltak og formålet med strategien er todelt. Den prioriterer økt forebyggende innsats for å motvirke at fattigdom går i arv fra foreldre og barn. I tillegg inneholder den en rekke tiltak som skal dempe negative konsekvenser for barn og ungdom som vokser opp i fattigdom. Strategien er nærmere omtalt i Prop. 1 S (2015–2016) Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Gjelden i befolkningen er i ferd med å øke. Fra 2005 til 2013 økte andelen husholdninger med gjeld minst tre ganger større enn samlet inntekt fra 10,7 pst. til 15,8 pst.

Folketrygden skal gi økonomisk trygghet ved å sikre den enkelte inntekt og kompensere for særlige utgifter ved bl.a. arbeidsløshet, aleneomsorg for barn, sykdom og uførhet. Samtidig skal trygdeordningene bidra til utjevning av inntekt og levekår og hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv. Deltakelse i arbeidslivet gir for de fleste en betydelig velferdsgevinst. Arbeid er også det viktigste for å unngå fattigdom og sosial eksklusjon. Høy sysselsetting gir samfunnet verdiskaping og et trygt økonomisk grunnlag for velferden.

Sosial boligpolitikk

Visjonen for det boligsosiale arbeidet er at alle skal bo godt og trygt. Regjeringen vil forsterke innsatsen overfor barnefamilier og unge som ikke bor bra.

Kommunene har hovedansvaret for å hjelpe vanskeligstilte på boligmarkedet, men staten må bidra. Selv om de aller fleste bor svært godt i Norge i dag, gjelder ikke dette alle. Dårlige boforhold eller bostedsløshet kan ha store negative konsekvenser for helse og livskvalitet. Det blir vanskeligere å ta imot og ha nytte av helse-, omsorgs- og velferdstjenester, gjennomføre utdanning og delta i arbeidslivet. En utrygg bosituasjon kan hindre integrering, og gjøre veien til kriminalitet, rusproblemer og psykiske vansker kortere. Særlig alvorlig er det når boligen og bomiljøet virker negativt på oppvekstvilkårene for barn og unge.

Nytenkning og oppmerksomhet på samfunnsplanlegging som virkemiddel er nødvendig for å forebygge og redusere opphoping av levekårsutfordringer i enkelte områder.

Arbeids- og sosialdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet la i 2014 fram en nasjonal strategi om boligsosialt arbeid, Bolig for velferd (2014–2020). Strategien retter en særlig innsats mot barnefamilier og unge.

Regjeringen vil styrke innsatsen på rusfeltet og vil fremme en ny opptrappingsplan for rusfeltet, som en egen proposisjon høsten 2015 med en ramme på 2,4 mrd. kroner i perioden 2016–2020. Et sentralt mål i planen vil være å bidra til at flere rusavhengige får et bedre sted å bo, i tråd med oppfølging av den nasjonale boligsosiale strategien Bolig for velferd (2014–2020), som understreker at det er en stor utfordring at mange kommuner disponerer for få egnede boliger til vanskeligstilte.

Tilknytning til arbeidslivet

Et velfungerende arbeidsmarked med lav ledighet og høy sysselsetting er et viktig mål for regjeringen. Aktiv deltakelse i arbeidslivet er avgjørende for å bekjempe fattigdom, heve levestandarden og bedre livskvaliteten. Arbeids- og velferdspolitikken skal bidra til høy yrkesdeltakelse og forebygge langvarig ledighet og utstøting fra arbeidslivet.

Å være i arbeid er som regel bra for helsen; arbeidet kan ha en verdi i seg selv gjennom læring og selvutvikling, sosial inkludering og fellesskap. Arbeid sikrer inntekt som muliggjør et selvstendig og forutsigbart liv. Yrkesaktive har gjennomgående bedre helse enn yrkespassive.

For å sikre en god og stabil arbeidslivstilknytning, er det viktig å sikre overgangen fra skole til arbeidslivet, og redusere frafallet i videregående skole. Det er gjennomført en rekke tiltak for å styrke grunnleggende ferdigheter og øke gjennomføringen i videregående opplæring.

Helsedirektoratet har etablert et indikatorsystem som følger med på innsatser i andre sektorer som har betydning for befolkningens helse. En indikator følger utviklingen i langtidsledighet fordelt på ulike yrkesgrupper. Trendene viser at langtidsledigheten har gått noe opp fra 2013 til 2014 i alle yrkesgrupper bortsett fra for ingeniør, IKT-fag og akademiske yrker. Regjeringens arbeid med å styrke omstillingen av norsk økonomi er viktig for å sikre fortsatt høy sysselsetting.

Når det gjelder overgang til arbeid eller trygdeytelser blant personer som er registrert i Arbeids- og velferdsetaten med status nedsatt arbeidsevne 3. kvartal 2014, så har 29 pst. status som arbeidstaker og 33 pst. har status som ufør i 1. kvartal 2015. Det er et mål å forebygge langtidsledighet og uførepensjoner, og dette krever en samlet innsats fra både Arbeids- og velferdsetaten og helsesektoren.

Intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) er et viktig virkemiddel for å oppnå overordnede mål i arbeids- og sosialpolitikken. Avtalen er inngått mellom Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet, og nåværende avtale gjelder ut 2018. Forebyggende arbeidsmiljøarbeid har fått økt vekt i denne avtalen i forhold til tidligere, og det nye overordnede målet til avtalen er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefraværet og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet.

Det er fastsatt tre delmål: reduksjon i sykefraværet med 20 pst. i forhold til nivået i andre kvartal 2001, hindre frafall og øke sysselsetting av personer med nedsatt funksjonsevne og forlenget yrkesaktivitet etter fylte 50 år.

Avtalen bygger på en felles erkjennelse av at aktivitet gjennom arbeid fremmer helse og at tidlig iverksetting av aktive tiltak vil kunne forebygge frafall fra arbeid. Arbeidsplassen er den viktigste arenaen for et inkluderende arbeidsliv. Resultatene av et godt IA-arbeid skapes i den enkelte virksomhet hvor tillitsvalgte, arbeidstakere og arbeidsgivere har satt seg felles mål, og hvor myndighetene bidrar med støttende tiltak for å nå disse målene.

6.2 Trygge oppvekstsvilkår

Målet er at alle barn og unge skal ha like muligheter til god helse uavhengig av foreldres økonomi, utdanning, etnisk og geografisk tilhørighet. Det skal legges til rette for gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å styrke foreldrenes kompetanse, videreutvikle kvalitet på barnehager og skoler, videreutvikle og styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten og sikre bedre samhandling mellom tjenestene. Satsingen på det forebyggende arbeidet til familievernet vil fortsette i 2016.

Ungdata er et system for gjennomføring av lokale spørreskjemaundersøkelser blant elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Det primære målet med undersøkelsene er å utvikle lokal kunnskap om ungdoms oppvekst- og levekår, samt å få bred oversikt over levevaner og helsetilstanden til ungdom lokalt. En oversikt per april 2015 viser at Ungdata er gjennomført i 344 av Norges 429 kommuner og i tre fylkeskommuner (Nordland, Vestfold og Finnmark). Våren 2015 gjennomføres Ungdata i 104 kommuner og to fylkeskommuner.

Ungdata viser at 9 av 10 elever trives på skolen. Samtidig er det drøyt 4 pst. av skoleelevene som opplever mobbing to eller flere ganger i måneden og langt flere opplever krenkelser. Å bli utsatt for mobbing kan ha svært negative konsekvenser både for skoleprestasjoner og psykisk helse. Barn og unges mestring i skolen har sammenheng med familiebakgrunn og sosiale forhold. Barn av foreldre med høy utdanning og inntekt har bedre skoleresultater.

Det er en betydelig andel som ikke fullfører videregående opplæring; kun halvparten av guttene fullfører på normert tid, mens 65 pst. av jentene gjør det.

Foresattes økonomiske rammer er viktig for barns oppvekst. Å være fattig i Norge handler bl.a. om at man ikke får delta i samfunnet på samme måte som andre. Å falle utenfor pga. økonomiske og sosiale ressurser kan være ekstra vanskelig i et samfunn som er preget av forventninger om å lykkes på mange arenaer. I 2014 trådte flere endringer i barnevernloven i kraft som skal sikre god kvalitet i barnevernet gjennom krav til rettssikkerhet, forsvarlighet og medvirkning. De fleste barneverntiltakene handler om å styrke foreldreferdigheter.

Bedre tverrfaglig innsats (BTI) har siden 2012 tilpasset den systematiske tverrfaglige samhandlingsmodellen til norsk i samarbeid med 8 kommuner og regionale kompetansesentre på rusfeltet. I 2014 ble det opprettet en ny tilskuddsordning, som kommuner kunne søke på med støtte til å utvikle lokal samhandling om barn, unge og foresatte som trenger ekstra innsats. 41 kommuner søkte og 29 fikk tilskudd. Den norske versjonen av BTI blir ferdigstilt i løpet av 2015.

Regjeringen har styrket innsatsen for å forebygge og avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og for at de som blir utsatt for vold og overgrep skal få god hjelp og behandling. Det har blitt utarbeidet en ny tiltaksplan for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Tiltaksplanen En god barndom varer livet ut (2014–2017) inneholder 43 tiltak. Planen er resultat av ett tett samarbeid mellom Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Bufdir har fått i oppdrag å iverksette tiltakene i planen og koordinere samarbeidet med andre aktører. Regjeringen vil i 2016 følge opp vedtaket fra Stortinget om å fremme en opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, jf. Innst. 315 S (2014–2015). Tiltaksplanen En god barndom varer livet ut vil være et godt utgangspunkt for opptrappingsplanen, i tillegg til forslagene som ble fremmet i innstillingen. Helsedirektoratet skal bidra med tverrsektorielle innsatser for å styrke regjeringens tiltaksplan En god barndom varer livet ut (2014–2017).

6.3 Helsevennlig arbeidsliv

Forhold ved arbeidsplassen kan påvirke helse både i positiv og negativ retning. Generelt har norske yrkesaktive et godt arbeidsmiljø, og utviklingen i norsk arbeidsliv er god. Likevel gjenstår det utfordringer med å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø for alle. Deler av arbeidslivet er preget av høyt langtidssykefravær, frafall og utstøting, og enkelte bransjer er preget av useriøsitet og økende alvorlig arbeidslivskriminalitet.

Nasjonal overvåking av arbeidsmiljø og -helse (Noa) er en avdeling under Statens arbeidsmiljøinstitutt (Stami) som arbeider for å utvikle et felles kunnskapsgrunnlag for aktørene på arbeidsmiljøområdet som grunnlag for utforming av politikk, strategier og prioriteringer på nasjonalt nivå, bransje- og virksomhetsnivå. De legger med jevne mellomrom fram en samlet og omfattende oversikt over arbeidsmiljø- og arbeidshelsetilstanden i norsk arbeidsliv, hvor status og utviklingstrekk skal belyses.

Arbeidet mot sosial dumping videreføres bl.a. gjennom styrking av Arbeidstilsynet, videre satsing på treparts bransjesamarbeid i utsatte bransjer og tiltak mot arbeidslivskriminalitet.

For å bekjempe den økende arbeidslivskriminaliteten har regjeringen forsterket samarbeidet mellom offentlige kontroll- og tilsynsetater. Regjeringen lanserte i 2015 sin strategi mot arbeidslivskriminalitet. Se Prop. 1 S (2015–2016) Arbeids- og sosialdepartementet for nærmere omtale.

Helsedirektoratet utvikler og implementerer intervensjoner rettet mot helseatferd på arbeidsplassen. I desember 2014 lanserte Helsedirektoratet Nasjonale anbefalinger for mat og drikke i arbeidslivet. Anbefalingene bygger på Helsedirektoratets kostråd. Videre samarbeider Helsedirektoratet med aktørene i arbeidslivsektoren for å få økt kunnskap om fysisk aktivitet og stillesitting.

Regionalt kompetansesenter for rusmiddelspørsmål Vest Stavanger og Universitetet i Stavanger har på oppdrag fra Helsedirektoratet satt i gang en effektstudie av tidlig intervensjonsverktøy som skal redusere risikofylt alkoholkonsum i arbeidslivet. Om lag 10 000 arbeidstakere inkluderes i studien. Resultatene forventes å foreligge ved utgangen av 2016.

Statens institutt for rusmiddelforskning gjennomfører en større befolkningsundersøkelse som strekker seg over fire år. Undersøkelsen skal bl.a. kartlegge alkoholbruk i arbeidssammenheng, alkoholrelatert sykefravær og yteevne og kostnader i arbeidslivet. Studien vil også se på alkoholkultur, regulering og hånderting av problemer knyttet til alkohol på arbeidsplassen. De første resultatene forventes å komme i 2016.

6.4 Psykisk helse og livskvalitet

Regjeringen har som mål å inkludere psykisk helse som en likeverdig del av folkehelsearbeidet. Det betyr å legge mer vekt på forhold som påvirker psykisk helse og livskvalitet. Det er nødvendig å se ut over helsetjenesten, f.eks. gjelder dette levekår, barnehager, skole- og læringsmiljø, arbeid og arbeidsmiljø, boligforhold, frivillig deltakelse og forhold i nærmiljø og lokalsamfunn. I tillegg er det behov for å styrke det forebyggende arbeidet i helsetjenesten og samarbeidet med familievernet og barnevernet for å sikre at flere får hjelp tidlig.

God psykisk helse er en ressurs for den enkelte og for samfunnet. I følge Folkehelserapporten 2014 har Norge sammen med de andre nordiske landene høyest livskvalitet i verden. Dette gjelder både voksne og ungdom. De siste årene har undersøkelser vist at unge mennesker, og spesielt jenter, rapporterer at de opplever stress, press og bekymring for framtiden. Angstlidelser og alvorlig depresjon er blant de fem viktigste årsakene til år levd med helsetap. Personer med psykiske lidelser har høyere forekomst av somatiske sykdommer enn befolkningen for øvrig. Det er store sosiale forskjeller i psykisk helse i befolkningen. Grupper med lang utdanning har færre psykiske plager, er mer tilfreds med livet og har mer sosial støtte enn grupper med kort utdanning. I enkelte innvandrergrupper er forekomsten av psykiske plager og lidelser høyere enn i resten av befolkningen.

Helsedirektoratet bygger opp kompetanse på området. Dette innebærer et samarbeid med Folkehelseinstituttet og SSB om måling av befolkningens livskvalitet og utvikling av relevante indikatorer på sosial støtte, deltakelse og livskvalitet. Det utvikles kompetansestøtte til kommunene, samt en rapportserie om livskvalitet og påvirkningsfaktorer. Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet samarbeider om hvordan psykisk helse og trivsel kan ses som del av skolens kjernevirksomhet.

Helsedirektoratets arbeid med utbygging av lavterskel psykisk helsetilbud i kommunene og opprustning av kompetanse på psykisk helse blant helsepersonell videreføres, i lys av ny folkehelsemelding.

Frivillighet

Frivillig innsats skaper identitet, tilhørighet og levende lokalsamfunn som bidrar til god folkehelse. Det er et stort behov og potensial for å ta i bruk samfunnets frivillige ressurser for å beholde og utvikle et godt velferdssamfunn. På denne bakgrunn har Helse- og omsorgsdepartementet i fellesskap med Frivillighet Norge og KS utarbeidet en nasjonal strategi for frivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strategien skal bidra til å rekruttere og beholde frivillige i alle aldre for å motvirke ensomhet og styrke det systematiske samarbeidet mellom frivillige organisasjoner, frivillighetssentraler, frivillige enkeltpersoner og kommunen. Strategien er nærmere omtalt under programkategori 10.60 Helse- og omsorgstjenester i kommunene.

Frivillig innsats spiller en avgjørende rolle for å motvirke ensomhet. Mobilisering mot ensomhet handler om å fremme helse gjennom sosialt felleskap, møteplasser og deltakelse. Se nærmere omtale under kap. 714, post. 79.

6.5 Aktive eldre

I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen varsler Regjeringen at den vil fremme en strategi for en moderne eldrepolitikk. Med flere eldre i befolkningen, og hvor de fleste lever lenger med god helse, er det nødvendig at alle sektorer bidrar til å skape en samfunn hvor eldre kan leve aktive liv. Det er viktig for samfunnets bærekraft, og for den enkeltes helse og trivsel. Strategien skal bidra til holdningsendring om eldre menneskers rolle i arbeids- og samfunnsliv. Vi må endre etablerte tankemønstre og sektorene skal utfordres til å se muligheter, og ikke begrensninger, som flere eldre gir.

At levealderen øker i store deler av befolkningen og at antallet eldre i forhold til yngre øker, er et utviklingstrekk som berører og får konsekvenser for samfunnsutviklingen. Selv med relativt høye fødselstall og innvandring i Norge, øker andelen eldre i befolkningen. Gjennomsnittlig levealder øker, og flere mennesker lever lenger. En gjennomsnittlig norsk 65-åring vil i dag ha 15–20 funksjonsfriske år foran seg.

Aktive eldre handler også om likestilling og om å bekjempe aldersdiskriminering. Regjeringen vil at flere eldre skal kunne arbeide lenger og har bl.a. økt aldersgrensene i arbeidsmiljøloven. Det er like viktig å ta tak i holdninger, utvikle en mer treffsikker seniorpolitikk og legge mer vekt på forhold som kompetanseutvikling og fleksible karriereløp. Betydningen av et universelt utformet samfunn forsterkes av at vi blir flere eldre. God og menneskevennlig utforming og tilgjengelighet i boliger, arbeidsplasser, offentlige møteplasser og –bygg, transport, mv. har store ringvirkninger.

Utviklingen av teknologiske hjelpemidler har også bidratt til å utvikle nye produkter som kommer alle til gode. Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet vil sammen med Helse- og omsorgsdepartementet igangsette en utredning som skal vise hvordan vi kan bidra til et samfunn med like muligheter for alle. Sivilsamfunn og frivillig sektor vil få økt betydning for å bidra til aktive eldre. Mange eldre mennesker vil ha stor glede av å delta i frivillig arbeid. Regjeringen vil bl.a. styrke frivillig arbeid i helse- og omsorgssektoren. Flere eldre lever alene og mange erfarer ensomhet. Å få flere med på sosiale og fysiske aktiviteter vil ha stor effekt, og Helse- og omsorgsdepartementet vil samarbeide med frivillig sektor om dette. Strategien skal bidra til mer vektlegging av helsefremmende og forebyggende arbeid. Å bidra til at eldre mennesker er aktive, kan mestre hverdagen og være selvstendige så lenge som mulig, vil forebygge helseproblemer og utsette behovet for helse- og omsorgstjenester. En passiv pensjonisttilværelse over mange år er ikke helsefremmende. Det blir viktig å få mer kunnskap om aldringen av samfunnet, om eldres helse, og om sammenhengene mellom aktivitet og helse. Norge vil bl.a. vurdere å slutte seg til Active Ageing Index som vil belyse styrker og utfordringer om situasjonen for eldre i Norge på områder som arbeidsliv, sosial deltakelse, helse- og økonomiske trygghet. En moderne eldrepolitikk vil handle om dagens, men også morgendagens eldre. Dagens 50- og 60-åringer vil møte aldringen med andre ressurser og forventninger enn tidligere generasjoner, og vil ha større muligheter til å være aktive. Med en demografisk utvikling hvor vi blir flere eldre, vil aktive eldre også være viktig for å kunne bevare velferdssamfunnet også for neste generasjoner. En samfunnsutvikling for aktive eldre angår derfor både yngre og eldre generasjoner. Det tas sikte på at strategien skal fremmes i løpet av 2015.

6.6 Helsevennlige valg

Regjeringen vil gjøre det enklere å velge sunt og legge til rette for at hensynet til liv og helse i større grad skal være et premiss for samfunnsutviklingen. Følgende prinsipper skal legges til grunn for arbeidet med å fremme helsevennlige valg:

• Det skal bli enklere for folk å velge helsevennlig.

• Barn og unge skal beskyttes særskilt, jf. barnekonvensjonen.

• Folkehelsemål skal samordnes med andre sentrale samfunnsmål, som f.eks. klima, miljø, kunnskap og arbeid.

• Innsats skal rettes inn for å styrke den enkeltes mestringsevne. Virkemidler skal brukes effektivt.

Barn er mer sårbare enn voksne og ofte ikke i stand til å ta informerte valg eller overskue konsekvensene av valgene. Både helseforhold, erfaringer og vaner fra oppveksten kan få konsekvenser for resten av livet. FNs konvensjon om barns rettigheter (barnekonvensjonen) gir barn og unge rett til beskyttelse, medbestemmelse og medvirkning. Det omfatter beskyttelse mot vold, rus, overgrep og omsorgssvikt, men også mot å utvikle helseskadelig atferd knyttet til tobakk, kosthold, alkohol og fysisk inaktivitet.

Kosthold og ernæring

De største utfordringene på kostholdsområdet framover er å øke inntaket av grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk og å redusere inntaket av mettet fett, salt og sukker. Kun en fjerdedel av befolkningen følger kostrådene om å spise nok frukt og grønnsaker, fullkorn og fet fisk.

Arbeidet med å forebygge ikke-smittsomme sykdommer ses i sammenheng med Verdens helseorganisasjons globale handlingsplan for å redusere forekomsten av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) 2013–2020, hvor fire av ni mål og 12 av 25 indikatorer er relatert til kosthold.

Arbeid med en helhetlig handlingsplan med konkrete tiltak for å fremme sunt kosthold i hele befolkningen vil pågå i 2016. Planen vil synliggjøre og konkretisere tiltakene i Folkehelsemeldingene Meld. St. 34 (2012–2013) og Meld. St. 19 (2014–2015) og andre relevante strategier og planer. Den vil videre bli basert på Verdens helseorganisasjons evaluering av handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) og Helsedirektoratets sluttrapport om denne handlingsplanen. I tillegg vil internasjonale forpliktelser overfor EU og Verdens helseorganisasjon bli vektlagt.

Helsedirektoratet og Mattilsynet har siden 1990-årene samarbeidet om et felles system for overvåking av mat- og kosthold. Dataene brukes til utforming og evaluering av ernæringspolitikken, i folkehelsestatistikk og i risikovurderinger i regi av Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Deler av Helsedirektoratets oppgaver i dette arbeidet er fra 2016 overført til Folkehelseinstituttet.

Helse- og omsorgsministeren har etablert en egen næringslivsgruppe på matområdet som drøfter utfordringer og tiltak som kan gjennomføres i næringen. Sentrale tema for denne gruppen er reduksjon av salt, sukker og mettet fett i matvarene, samt utnytte potensialet i merkeordningen Nøkkelhullet og legge til rette for at det skal være enkelt å velge sunt.

Helsedirektoratet har startet implementering av en tiltaksplan for å redusere saltinntaket i befolkningen.

Helsedirektoratet har utviklet anbefalinger og verktøy for å stimulere kantiner/mattilbud i arbeidslivet og serveringsmarkedet for øvrig til sunnere mat- og drikketilbud. Det er også utviklet materiell om tips til forbrukere som handler mat på farten.

Bransjens system for selvregulering av markedsføring av mat og drikke rettet mot barn og unge skal evalueres i 2016.

Merkeordningen Nøkkelhullet er nylig revidert og nye og strengere kriterier trådte i kraft 1. mars 2015. I følge Norsk Spisefakta brukes merket uavhengig av sosial tilhørighet, utdanning og bosted. Ny matinformasjonsforskrift er gjennomført i norsk regelverk med virkning fra 13. desember 2014. Kravet om merking med obligatorisk næringsdeklarasjon på ferdigpakkede mat- og drikkevarer trer i kraft 13. desember 2016.

I 2014 ble anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet revidert. Disse er basert på nordiske anbefalinger (Nordic Nutrition Recommendations). I en tid med mange ulike kostholdsråd i media, er det avgjørende med kontinuerlig og tydelig kommunikasjon om helsemyndighetenes anbefalinger. Satsingen Små grep, stor forskjell videreføres med særlig oppmerksomhet på salt. Norge deltar også i nordisk samarbeid om kommunikasjon om salt.

Det nasjonale kostholdsprogrammet Fiskesprell videreføres og videreutvikles.

Det er viktig at elevene får i seg mat i løpet av skoledagen, og måltidene er også en viktig sosial arena. Kartlegging fra 2013 viser at så mange som 60 pst. av elever på femte til sjuende trinn får mindre enn 20 minutters spisetid. Det er satt i gang et utredningsarbeid for å se på hvordan ulike aktører kan samarbeide og hvordan ressurser kan ses mer i sammenheng og støtte opp under lokale tiltak for å tilrettelegge for gode måltider i skolen. Helsedirektoratets retningslinjer for skolemåltidet legges til grunn.

Abonnementsordningen Skolefrukt ble fra skolestart 2014 utvidet til å omfatte også skoler med ungdomstrinn. Totalt er det 11 pst. av elevene i grunnskolen som deltar i skolefruktordningen, for rene ungdomsskoler er deltakelsen 4 pst. Se for øvrig kap. 714, post 74. Ordningen gjennomgås for å se på alternative måter å øke inntaket av frukt og grønt i hele grunnskolen, og vurderes endret fra høsten 2016 med bakgrunn i nevnte utredningsarbeid om skolemåltidet.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet skal bidra til å styrke arbeidet innen dette feltet i barnehager og skoler og i helsestasjons- og skolehelsetjenesten bl.a. gjennom å samle og formidle kunnskap og erfaringer. Senteret arbeider høsten 2015 med å samle erfaringer og eksempler fra organisering av måltider og skolen, og bidrar i Helsedirektoratets arbeid med å implementere nye anbefalinger for skolemåltidet.

Frisklivssentralene er viktige arenaer for å nå ut med kostholdsinformasjon til personer med risiko for utvikling av sykdom eller med allerede etablert sykdom. Helsedirektoratets Bra Mat-kurs er et nyttig verktøy for å formidle generelle kostholdsråd til brukere. I 2014 ble det gjennomført tre kurslederkurs i regi av Helsedirektoratet, hhv. i Oslo, Finnmark og i Rogaland. Bra Mat-konseptet skal vurderes i sammenheng med arbeidet for å styrke befolkningens kunnskap om praktisk matlaging.

Amming er et viktig helsefremmende tiltak og kan også bidra til å forebygge ikke-smittsomme sykdommer, både hos mor og barn. Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring, som er en revisjon av Anbefalinger for spedbarnsernæring fra 2001, publiseres i 2015. Et mål er å øke andelen barn som ammes og fullammes. Ulike implementeringstiltak vil gjennomføres i 2015–16, inkludert revisjon av Mat for spedbarn til foreldre.

Høsten 2013 ble det gjennomført en landsomfattende undersøkelse om amming og noen andre sentrale forhold ved spedbarnskosten. Resultatene viser at en stor andel av spedbarna fullammes og ammes, men sammenliknet med tidligere data (Spedkost 2006–2007) er det færre som ammes i andre levehalvår.

Fysisk aktivitet

Gjennom positiv motivering og bruk av strukturelle virkemidler i en rekke samfunnssektorer vil regjeringen gjøre det enklere å være fysisk aktiv i fritiden og i dagliglivet, jf. Meld. St. 19 (2014–2015). For personer som er fysisk inaktive, vil selv en liten økning i aktivitetsnivå gi en betydelig helsegevinst. Målet er å redusere utilstrekkelig fysisk aktivitet med 10 pst. innen 2025.

Over 2,5 millioner voksne er for lite fysisk aktive. Samfunnsutviklingen har ført til at fysisk aktivitet som tidligere var en naturlig del av arbeid og daglige gjøremål er sterkt redusert. Vi ser tendenser til økt polarisering med et økende segment som trener mye og en stor andel som beveger seg lite. Økt trening og mosjon på fritiden de siste tiårene i deler av befolkningen kompenserer ikke for sterkt redusert hverdagsaktivitet hos de fleste. Nye nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet og stillesitting ble lansert i 2014.

Objektivt registrert fysisk aktivitet fra nasjonale tverrsnittstudier viser en økning med 3 pst. i det totale aktivitetsnivået blant voksne i løpet av dagen fra 2008/2009–2014/2015. Andelen aktivitet av moderat eller høy intensitet økte med 10 pst. i seksårsperioden. Likevel oppfyller kun 32 pst. blant voksne og eldre minimumsanbefalingene om 150 minutter moderat fysisk aktivitet ukentlig, eller 75 minutter med høy intensitet, eller en kombinasjon av moderat og høy intensitet. 34 pst. av kvinnene i aldersgruppen 35–49 år oppfyller minimumsanbefalingene sammenliknet med 27 pst. av mennene. Det er sosiale forskjeller i fysisk aktivitet blant voksne. 39 pst. av dem med minst fire års høgskole- eller universitetsutdanning oppfyller anbefalingene sammenliknet med 22 pst. av dem med grunnskole som høyest fullførte utdanning. Aktivitetsnivået blant barn og unge reduseres kraftig fra seks til femtenårsalder. Rundt 90 pst. av seksåringene er moderat fysisk aktive i minst 60 minutter hver dag. I niårsalderen er de fleste gutter fortsatt fysisk aktive i tråd med anbefalingene, mens det bare gjelder for 70 pst. av jentene. Blant femtenåringene er andelen fysisk aktive redusert til omtrent halvparten.

Stillesitting registrert med aktivitetsmåler viser at inaktiv tid per dag øker i gjennomsnitt med 17 minutter for hvert år fra seksårsalder opp til femtenårsalderen. En sammenlikning av data fra 2005/2006 med data fra 2011 viser at tiden som brukes i ro øker blant niåringer og 15-åringer. I kartleggingen av stillesitting blant voksne og eldre viser objektive mål at kvinner og menn i snitt er i ro omtrent 62 pst. av våken tid.

Kampanjen Dine30 – hver bevegelse teller startet våren 2014 og er gjennomført i et samarbeid med en rekke frivillige organisasjoner og kommersielle aktører. Kunnskapsformidling og positiv informasjon, tilrettelegging og inspirasjon til økt hverdagsaktivitet er basert på nye anbefalinger for fysisk aktivitet og sittestilling vektlagt. Bevegelsesglede og mestring, og det å være en positiv motvekt til kroppsfokus og ekstreme treningsmetoder vil framover stå sentralt. Helsedirektoratet viderefører kampanjen i 2016, jf. kap. 714, post 21. Samtidig videreføres samarbeid med vegmyndigheter og frivillige organisasjoner om kommunikasjonstiltak knyttet til aktiv og trygg transport.

Daglig fysisk aktivitet i skolen er viktig for læring og konsentrasjon, trivsel og helse. Fysisk aktivitet må derfor være en naturlig del av sentrale oppvekstarenaer som barnehage, skole og nærmiljø, samtidig som fritidstilbud og nærmiljøer må gi muligheter for både organisert og spontan lek og fysisk utfoldelse.

Et prosjekt i bydel Grorud om mer fysisk aktivitet i barnehager med støtte fra Helsedirektoratet, er gjennomført med gode resultater i perioden 2013–2015. Det er innført felles retningslinjer for kosthold og fysisk aktivitet og idrettspedagoger er ansatt i de kommunale barnehagene. Andelen av barna som er fysisk aktive minst 60 minutter fysisk aktivitet daglig økte fra 16 pst. i 2013 til 56 pst. i 2015.

Regjeringen vil legge til rette for at skolene sikrer daglig fysisk aktivitet for elevene. I Folkehelsemeldingen varsles iverksetting av et treårig forsøk med ekstra tid til kroppsøving og fysisk aktivitet på ungdomstrinnet der behovet for fysisk aktivitet er størst, og økt innsats for kunnskaps- og erfaringsformidling av god praksis.

Regjeringen mener det er nødvendig å skape et godt kunnskapsgrunnlag for framtidig arbeid med kroppsøving og fysisk aktivitet i skolen, og vil derfor iverksette et forsøk med et utvalg ungdomsskoler der elevene vil få om lag fire timer fysisk aktivitet og kroppsøving i uken. Utfordringer i ulike deler av opplæringsløpet må møtes med egnede og alderstilpassede virkemidler. Forsøket gjennomføres som et forskningsprosjekt og innrettes slik at en best mulig kan studere virkningene av mer fysisk aktivitet og/eller mer kroppsøving på fysisk og psykisk helse, på læringsmiljø og læringsutbytte. Arbeidet med forsøket starter opp i 2015 med en forskningskartlegging som sammen med erfaringsbasert kunnskap og teori vil ligge til grunn for modeller som skal prøves ut i skoler fra skoleåret 2016–2017. Utdanningsdirektoratet har fått i oppdrag å sørge for gjennomføringen av forsøket i samarbeid med Helsedirektoratet og Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet. Det vises til omtale under kap. 714, post 21.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet fikk i 2015 i oppdrag å samle, systematisere og formidle gode erfaringer og eksempler på hvordan både skoler og barnehager innenfor dagens regelverk kan arbeide for å sikre daglig lek og fysisk aktivitet for alle elevene og barna. Senteret har for øvrig blant sine kjerneoppgaver å samle og formidle kunnskap, erfaringer og god praksis om daglig fysisk aktivitet i skolen, samt å være en ressurs for fagene kroppsøving og mat og helse. Arbeidet fortsetter i 2016.

Kommunale frisklivssentraler har tilbud om individuelt tilpasset og gruppebasert fysisk aktivitet. De har oversikt over aktuelle aktivitetstilbud i nærmiljøet og samarbeider med frivillige organisasjoner, offentlige tjenester og private aktører som treningssentre om lavterskeltilbud for fysisk aktivitet og leder videre til disse når det er aktuelt. I Folkehelsemeldingen oppfordres det til samarbeid med private aktører om tilbud for mennesker som kan ha nytte av fysisk aktivitet og som trenger veiledning og aktiv oppfølging. Gode lavterskeltilbud er viktige for at mennesker som i utgangspunktet er fysisk inaktive skal finne tilbud som passer dem. Det vises til kap. 762, post 60.

Treningssenterbransjen er en viktig aktør for å fremme fysisk aktivitet i befolkningen, og treningssentre benyttes i økende grad til trening og mosjon på fritiden – enten som hovedarena for trening eller som supplement til fotturer eller øvrig uteaktivitet som løping, sykling og skigåing. Treningssentrene har en kompetanse som gjør dem til en samarbeidspartner for den kommunale helse- og omsorgstjenesten om aktivitetstilbud under kyndig veiledning, som f.eks. funksjonell styrketrening eller gruppetrening med kjent fallforebyggende effekt. Ved samarbeid om, og eventuelt kjøp av slike tjenester, vil regelverket om offentlige anskaffelser komme til anvendelse.

Muligheter for fysisk aktivitet så vel i dagliglivet som i fritiden ivaretas i den generelle samfunns-, areal- og transportplanleggingen. Aktivitetsvennlige bo- og nærmiljøer og god tilgjengelighet til naturområder er sentralt for å fremme fysisk aktivitet gjennom hele livet. Sti- og løypenett og gode forbindelser til disse reduserer terskelen for bruk av natur, skog og kulturlandskap til rekreasjon, trening og avkopling. Samtidig fremmer god tilrettelegging for sykkel og gange aktiv transport på en trygg måte. Se 6.7 Miljø og helse.

Friluftslivets År ble markert i 2015. Gåing og sykling har fortsatt en særstilling som fritidsaktivitet i den norske befolkningen, og friluftsliv skårer høyest når folk blir spurt om hva de ønsker å gjøre mer av. Regjeringen vil samarbeide med friluftsråd og frivillige organisasjoner for bedre folkehelse gjennom fysisk aktivitet og friluftsliv, og legge fram en ny stortingsmelding om friluftsliv. Regjeringen vil gi gode rammevilkår for idretten og tilrettelegge for at alle som ønsker det skal kunne delta i fysisk aktivitet – og særlig senke terskelen for barn og unges deltakelse i idrett og fysisk aktivitet. Det skal legges bedre til rette for at funksjonshemmede og utviklingshemmede får anledning til å delta i idrettsaktivitet.

Tobakk

Røyking er fortsatt en av de viktigste årsakene til sykdom og for tidlig død i Norge. Røyking fører hvert år til om lag 6600 dødsfall i Norge, tilsvarende 16 pst. av alle dødsfall. I gjennomsnitt taper hver person som døde av røyking 11 leveår, og om lag halvparten av storrøykerne dør før 70-årsalderen. Beregninger har vist at de totale samfunnskostnadene er svært høye. Å slutte å røyke er positivt for helsen uansett alder.

Som varslet i folkehelsemeldingen vil regjeringen legge mer vekt på tiltak for å gjøre tobakk mindre attraktivt for barn og unge og styrke arbeidet med hjelp til røykeslutt. Verdens helseorganisasjons globale mål for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer forutsetter minst 30 pst. reduksjon i forekomsten av tobakksbruk.

I 2014 røykte 13 pst. av befolkningen (16 til 74 år) daglig, mot 15 pst. i 2013, dvs. om lag 60 000 færre røykere. Blant unge (16 til 24 år) gikk andelen ned fra 7 til 5 pst, og dermed er målet i den nasjonale tobakksstrategien nådd to år før tiden. Det er store sosiale og geografiske forskjeller i røyking. Blant gravide røykte i 2014 om lag 7 pst. ved svangerskapets begynnelse, og om lag 4 pst. ved svangerskapets slutt, ned ett prosentpoeng fra året før. Vi har ikke tilsvarende tall for gravides bruk av snus. Ny forskning har påvist at snusbruk under svangerskap medfører stor helserisiko for fosteret.

Samtidig som stadig færre røyker, har snusbruken lenge økt, men med mulig tendens til utflating det siste året. I 2014 brukte 9 pst. av befolkningen snus daglig, som året før. Snus er imidlertid mest utbredt blant unge. I alderen 16 til 24 år brukte 18 pst. snus daglig, mot 21 pst. året før. Snusbruk er vanligst blant unge menn, men de siste årene har økningen vært markant også blant unge kvinner. Utdanning ser ikke ut til å bety noe for hvem som snuser, men det er geografiske forskjeller.

Fra 1. juli 2014 ble alle arbeidslokaler og offentlige lokaler helt røykfrie, med visse snevre unntak. Det ble også innført tobakksfrie barnehager og skoler, røykfrie inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter, samt forbud mot selvbetjening av tobakksvarer. Innføring av en bevillingsordning for salg av tobakk er utsatt da regjeringen ønsker å utrede en enklere og mindre byråkratisk ordning. Departementet arbeider med et revidert forslag til tilsynsordning, og tar sikte på å sende dette på høring tidlig i 2016.

Det ble i 2014 gjennomført tre massemediakampanjer med tema snus- og røykeslutt og tobakksfri skoletid. Kampanjene var basert på brukerinvolvering. I 2015 fokuseres det i tillegg på snus og unge. Helsedirektoratets strategi for tobakkskampanjer ble i 2014, på oppdrag fra departementet, vurdert av en ekstern ekspert, som konkluderte med at det bør satses mer på hardtslående massemediakampanjer, da disse er dokumentert effektive. Slike kampanjer bør kombineres med tiltak som motiverer og støtter tobakksavvenning.

Helsedirektoratet jobber videre med å implementere Nasjonal plan for tobakksavvenning, herunder sørge for at helsepersonell etterspør tobakksbruk ved konsultasjoner, benytter minimal intervensjon og henviser til kunnskapsbaserte metoder for tobakksavvenning. Hjelp til tobakksavvenning tilbys ved alle frisklivssentralene i Norge, hvor Helsedirektoratet har kurset over 230 slutteveiledere.

Innringertallet til Røyketelefonen går stadig nedover, mens bruken av elektroniske sluttetjenester øker. Slutta-appen for mobil ble i løpet av 2014 lastet ned 300 000 ganger, den brukes av folk i alle aldre og mest av snusbrukere.

Nesten halvparten av landets skoler bruker FRI, et forebyggende program i ungdomsskolen, og fire av ti elever skriver tobakksfri-kontrakter. Deltakelsen er lavere enn ønskelig da samlet bruk av tobakk blant unge ikke har gått ned de siste årene.

Prosessen med å implementere EUs tobakksdirektiv fra 2014 er startet, og det gjennomføres i 2015 alminnelig høring. Direktivet omhandler bl.a. regulering av elektroniske sigaretter, forbud mot smakstilsetninger, større og nye helseadvarsler og et nytt merkings- og sporingssystem for å redusere ulovlig handel med tobakk.

Departementet gjennomførte våren 2015 en høring av standardiserte tobakkspakninger. I juni 2015 arrangerte departementet, i samarbeid med Kreftforeningen, en europeisk workshop om juridiske spørsmål knyttet til innføring av standardiserte pakninger. Sommeren 2015 deltok også helse- og omsorgsministeren på et ministermøte i Paris, hvor 10 land som har innført eller vurderer å innføre standardiserte pakninger møttes og ble enige om en felles erklæring om viktigheten av å stå sammen mot tobakksindustriens forsøk på å undergrave innføring av tiltaket.

Rusmidler og dopingmidler

Det overordnede målet med rusmiddelpolitikken er å redusere de negative konsekvensene rusmiddelbruk har for enkeltpersoner, for tredjepart og for samfunnet.

Salget av alkohol i Norge er høyere nå enn for 20 år siden, men det har falt noe fra 2008 til 2014. Alkoholforbruket i Norge er lavt i europeisk sammenheng. I 2014 tilsvarte det registrerte salget 6,06 liter ren alkohol per person 15 år og eldre. I tillegg kommer forbruk knyttet til tax free-salg, øvrig grensehandel og smugling.

Menn drikker fortsatt mer alkohol enn kvinner. Flere eldre drikker alkohol nå enn for 15 år siden, de drikker oftere enn før, men de drikker seg ikke oftere fulle enn før. Andelen i befolkningen over 65 år vil øke de neste tiårene. At de eldre blir stadig flere og samtidig drikker mer alkohol, antas å føre til flere alkoholrelaterte problemer i denne gruppen. I den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet vil vi se nærmere på denne problematikken, herunder vurdere behovet for økt kompetanse.

For unge viser tall fra Espad-undersøkelsene 1995–2015 at alkoholbruken er redusert fra årtusenskiftet, men bruk av andre rusmidler har flatet ut. Dette viser også Ungdata-undersøkelsen og Ung i Oslo.

Alle kommuner har i 2015 utsalgssted for alkohol, antall vinmonopolutsalg er økt med om lag 50 pst. de siste 10 årene og antall skjenkesteder er mer enn doblet på 30 år. Om lag 90 pst. av kommunene har en salgstid som tilsvarer lovens maksimaltid, til klokken 20 på hverdager og til klokken 18 på lørdager. 87 pst. av kommunene har valgt en kortere skjenketid enn lovens maksimaltid som er klokken tre. Den vanligste skjenketiden er til klokken to både for øl, vin og brennevin.

Narkotikabruken i Norge er lav i europeisk sammenheng. I perioden 2012–2014 har det vært liten endring i narkotikabruken. For ungdom (15–16 år) var det i perioden 1999–2015 en nedgang i bruken av cannabis fra 12 til 7 pst.

Antallet overdoser og narkotikarelaterte dødsfall er høyt. I 2013 ble det i Norge registrert 234 narkotikadødsfall (SSB). Forekomsten av hiv blant personer som injiserer narkotika er lav, samtidig som en relativt høy andel er bærere av hepatitt C.

De siste års utvikling med et stort antall nye psykoaktive rusmidler på det illegale markedet gir grunn til bekymring. Det er rapportert om et dødsfall relatert til bruk av syntetiske cannabinoider. I Sverige har de hatt flere slike dødsfall. Norge har til nå hatt 33 dødsfall knyttet til et nytt psykoaktivt stoff som kalles PMMA.

Omsetningen av nye psykoaktive rusmidler skjer hovedsakelig via internettbutikker. Antallet internettbutikker var økende fram til 2012, men har senere vært synkende. Internasjonalt samarbeid om varsling, overvåkning og informasjonsutveksling er nødvendig for å følge med på utviklingen. Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) inngår i EMCDDAs varslingssystem, der det leveres data basert på analyser av beslag og biologiske prøver. I 2013 ble det innrapportert 15 psykoaktive stoffer som for første gang ble oppdaget i Norge, sammenliknet med 30 i 2012. Kripos’ foreløpige inntrykk er at tallene for 2014 er på om lag samme nivå. Sirus, Kripos, Legemiddelverket, Tolldirektoratet og Folkehelseinstituttet samarbeider også med helsemyndigheter i Norden i et lukket e-postbasert nettverk (NADiS) som utveksler analyser av stoffprøver og avdekker tilførsel av narkotiske stoffer.

Etter at bruk og besittelse av dopingmidler ble kriminalisert 1. juli 2013 er det registrert en betydelig økning i antall beslag av anabole steroider, ifølge Kripos. Sammenliknet med siste halvår 2012, har det i siste halvår 2013 vært en økning i antall beslag på 60 pst. Det var samtidig en økning på 145 pst. i antall foreleggsaker.

Forskning indikerer at om lag 2 pst. av befolkningen har prøvd dopingmidler noen gang gjennom livsløpet. Blant dem som oppgir å ha brukt dopingmidler, rapporterer de fleste om kortvarig og forbigående bruk. Tilgjengeligheten til dopingmidler synes å være betydelig, og relativt mange sier at de har blitt tilbudt eller vet hvor de skulle kunne skaffe dopingmidler.

Stortinget vedtok i 2014 en hjemmel for at myndighetene kan beslaglegge og destruere ulovlig privatimporterte legemidler, uten at det skal være nødvendig å involvere politi- og påtalemyndigheter. En forskrift om gjennomføring av ordningen er sendt på høring, og iverksetting antas å skje fra 1. oktober 2015. Endringene vil effektivisere tollmyndighetenes arbeid med å stoppe falske legemidler.

Ansvarlig alkoholhåndtering er en viktig satsning på alkoholområdet. Dette er en satsning for å styrke kommunenes forvaltning av alkoholloven. Hensikten er å forebygge og redusere uheldige skadevirkninger av alkoholbruk, bidra til trygge lokalsamfunn og hindre vold og ulykker. Det arbeides med sikte på å redusere overskjenking og salg/skjenking til mindreårige. I arbeidet legges det spesiell vekt på godt samarbeid mellom kommune og politi og veiledning av utelivsbransjen og økt kvalitet på salgs- og skjenkekontrollene.

Som et ledd i å styrke etterlevelsen av regelverket arbeides det med å revidere Rundskriv IS/5-2008 (Håndbok i alkoholloven mv.) og Veileder i internkontroll (IS-1337). Fra 1. januar 2016 blir det krav om at skjenkekontroll skal utføres av to kontrollører, samt at kontrollører skal ha bestått elektronisk kunnskapsprøve.

Helsedirektoratet tok sammen med Politidirektoratet, Oslo kommune og Oslo politidistrikt i desember 2010 initiativ til Prosjektet Salutt – Sammen lager vi utelivet tryggere – for å styrke arbeidet med overholdelse av alkoholloven. Prosjektperioden var fra 2011 til 2013. Målet med Salutt var å redusere og forebygge overskjenking, skjenking til mindreårige, vold og ordensforstyrrelser samt øke trygghetsfølelsen i utelivet. Gjennom Salutt er det lagt vekt på økt samarbeid mellom aktørene, økt kompetanse og ansvarsfølelse blant ansatte i utelivsbransjen og bedre tilrettelegging for næringsinteresser. Statens institutt for rusmiddelforskning har evaluert prosjektet. Evalueringen viser at prosjektet har bidratt til økt oppmerksomhet om alkoholhåndtering lokalt, regionalt og nasjonalt. Videre har prosjektet bidratt til samarbeid, dialog med utelivsbransjen og økt kunnskap om utelivet og om hva som kan utløse rusrelatert vold og ordensforstyrrelser. Salutt har etablert arenaer for kontakt, veiledning og kompetanseheving. Evalueringsrapporten viser at i møtet med bransjen har Salutt lagt mer vekt på dialog enn på kontroll og sanksjoner i tradisjonell forstand. Helsedirektoratet mener at slik veiledningsvirksomhet er et positivt og nødvendig virkemiddel i lokal forvaltning av alkoholloven, men at det ikke må være til hinder for å gjennomføre kontroll og sanksjoner slik loven krever. Det er Helsedirektoratets vurdering at Salutt ikke kan anbefales for andre kommuner som en helhetlig modell uten at kontroll/sanksjoner blir en mer likeverdig og integrert del av innsatsen.

I tidlig intervensjonssatsingen er det utviklet flere samhandlings- og opplæringsløp tilpasset den enkelte kommune og tjeneste. Det er inngått samarbeidsavtaler med åtte nøkkelkommuner og de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål. Veilederen Fra bekymring til handling oppdateres i samarbeid med Utdanningsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Politidirektoratet. Det skal være en bred innfallsvinkel til den bekymringen en har for et barn eller ungdom med mål om god oppvekst for alle barn og unge. Hele livsløpet og tiltak rettet mot voksne og eldre skal også ivaretas.

Arbeidslivet og universiteter og høgskoler er viktige arenaer for å forebygge negative følger av rusmiddelbruk. Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk hjelper ledere og medarbeider med å forebygge rus og avhengighet, slik at sykefravær reduseres og effektivitet og livskvalitet økes. Akan skal evalueres for å se på utviklingsmuligheter og hvordan Akan kan bidra til å møte utfordringene i et arbeidsliv i stadig endring.

De sju regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål arbeider regionalt med oppbygging og formidling av rusfaglig kompetanse og med å iverksette og implementere statlige føringer på rusmiddelområdet. Kompetansesentrene har i 2014 bidratt til kommunenes oversiktsarbeid ved å bistå kommuner med kartlegging gjennom Ungdata og Brukerplan. De fleste kommunene har nå gjennomført slike kartlegginger etter en standardisert mal som gir mer systematisk oversikt over rusmiddelsituasjonen på kommunalt nivå.

6.7 Miljø og helse

Innsats skal rettes mot miljø- og samfunnsforhold som bidrar til god fysisk og psykisk helse eller som hindrer at sykdom og skade oppstår.

Nærmiljø- og lokalsamfunnsutvikling

Nærmiljø- og lokalsamfunnsutvikling er løftet fram som et utviklingsområde i folkehelsepolitikken, jf. Meld. St. 34 (2012–2013) og Meld. St. 19 (2014–2015). Gode steder, nærmiljøer og lokalsamfunn har stor betydning for livskvalitet, for utvikling av sosiale nettverk og for god fysisk og psykisk helse. Ambisjonen er å sette mennesker og mennesker sine behov i sentrum for planlegging og samfunnsutvikling. Dette er viktig for å legge til rette for sunne valg, og dette er viktig for å skape vilkår for gode liv for mennesker i alle aldre.

Fram mot 2030 kan de største byområdene i Norge få en vekst i folketallet på opp mot 30 pst. Statlige planretningslinjer for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging ble vedtatt i 2014. Retningslinjene skal legges til grunn ved statlig, regional og kommunal planlegging. Planleggingen skal bidra til å utvikle bærekraftige byer og tettsteder, og fremme helse, miljø og livskvalitet. Etter retningslinjene bør utbyggingsmønster og transportsystem fremme utvikling av kompakte byer og tettsteder, og legge til rette for klima- og miljøvennlige transportformer. Hensynet til gode uteområder, lysforhold og miljøkvalitet tillegges vekt. Planleggingen skal bidra til å styrke sykkel og gange som transportform. I større by- og tettstedsområder der økt bruk av sykkel og gange kan bidra til effektive løsninger for transportsystemet, bør det utarbeides planer for et sammenhengende gang- og sykkelvegnett med høy kvalitet. I planleggingen skal det tas hensyn til overordnet grønnstruktur, viktig naturmangfold, kulturhistoriske verdier og estetiske kvaliteter. Kulturminner og kulturmiljøer bør tas aktivt i bruk som ressurser i by- og tettstedsutviklingen. Et mangfoldig bymiljø, som fremmer trivsel og livskvalitet, lavere klimagassutslipp og mindre luftforurensning, og høyere andel sykling og gange, bidrar positivt til folkehelsen.

Helsehensyn og muligheter for aktiv og sosial livsutfoldelse må ivaretas i den generelle samfunns- og arealplanleggingen og i regionalt og lokalt utviklingsarbeid. Helsedirektoratet har som ledd i implementeringen av folkehelseloven utviklet en veiledning for hvordan fremme folkehelse i planprosesser. Veiledningen ligger på nettstedet Kommunetorget.no.

Det er gjennomført et toårig utviklingsarbeid i perioden 2013–2014 for å bygge opp kompetanse på hvordan nærmiljøkvaliteter og -tiltak som kan fremme befolkningens helse og trivsel. 25 kommuner i fem fylker har deltatt, i tillegg til at høgskoler og universiteter har vært involvert i kompetanseoppbyggingen i et samarbeid med respektive fylkeskommuner. Evalueringsrapport foreligger. Helsedirektoratet har bidratt med faglig og ressursmessig innsats.

Helsedirektoratet har i 2015 fått i oppdrag å planlegge og gjennomføre et utviklingsarbeid som tar sikte på å styrke faktorer nærmiljø og lokalsamfunn som fremmer folkehelse. Planen er at utviklingsarbeidet skal gå over tre år og inkludere minst tre kommuner i deltakende fylker. Invitasjonen til å delta har gått til landets fylkeskommuner. Det skal legges til rette for medvirkning av befolkningen i kartlegging og identifisering av kunnskap om nærmiljøkvaliteter som påvirker helse og trivsel. Arbeidet er et ledd i implementeringen av folkehelseloven og skal bidra til å gi et bedre kunnskapsgrunnlag for kommunale planprosesser og tiltak for å fremme innbyggernes helse, trivsel og livskvalitet. Utviklingsarbeidet knyttes opp mot folkehelseloven §5 c om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse. Det legges opp til bruk og utvikling av egnede metoder for medvirkning i et samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Kompetansebygging og evalueringsopplegg skjer i samarbeid med regionale forsknings- og utdanningsinstitusjoner og fylkeskommuner.

Helsemyndighetene bidrar for øvrig om pågående nærmiljøsatsing i regi av Miljødirektoratet, og deltar i det tverretatlige Forum for stedsutvikling og i storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Samarbeidet videreføres i 2016. Fysisk aktivitet i et nærmiljøperspektiv var ett av hovedtemaene under den nordiske folkehelsekonferansen i 2014 i Trondheim.

Enkelte områder i større byer har utfordringer av et slikt omfang at det er behov for en særlig områdesatsing. Bidraget til områdesatsinger i Oslo, hhv. i Groruddalen, og i Oslo Sør, i bydel Årstad, Indre Laksevåg og Ytre Arna i Bergen og i bydel Saupstad-Kolstad i Trondheim. I tillegg er det fra 2014 en områdesatsing i Indre Oslo Øst og på Fjell i Drammen. Flere av satsingene er samfinansiert mellom flere departementer og respektive kommuner, og de omfatter infrastrukturtiltak for å motvirke sosiale forskjeller i helse og livskvalitet, og for å sikre bedre levekår, miljøopprusting og bærekraftig sosial utvikling.

Helsefremmende transportløsninger

Hensynet til framkommelighet, fysisk aktivitet, lokalt miljø, klima og arealknapphet krever et paradigmeskifte i tilrettelegging for sykling og gåing i byområdene og langs skoleveger. Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter omtaler og understøtter Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal transportplan (NTP) 2014–2023, som følger opp klimaforliket om at veksten i persontransporten i byer og tettsteder skal tas med kollektiv, sykkel og gange, og som legger opp til en styrket satsing på gang- og sykkelveier. Helsefremmende transportløsninger og redusert vekst i biltrafikken er nødvendig for å oppnå bedre lokal luftkvalitet. Lokal luftforurensning utgjør i dag en vesentlig risikofaktor for sykdom og helseplager og mennesker med luftveissykdommer rammes i særlig grad.

Helsemyndighetene deltar i oppfølging av NTP 2014–2023, herunder Nasjonal sykkelstrategi og Nasjonal gå-strategi, arbeidet med bymiljøavtaler, nasjonale programmer som storbynettverk for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging og i plansatsing mot store byer. I samarbeid med vegmyndighetene vil helsemyndighetene fortsatt bidra i holdningsskapende arbeid for å fremme økt bevissthet om sykling og gåing som aktiv transport, for redusert luftforurensing og attraktive steder, og i tiltak for å påvirke ulike befolkningsgrupper til å gå eller sykle mer. I 2015 utvikles et rapporteringssystem på folkehelsearbeidet der tilrettelegging for aktiv transport vil være en viktig del av området Trygge og helsefremmende miljøer.

Trygg mat og trygt drikkevann

Norge har et av de dårligste vann- og avløpsnettene i Europa. Gjennomsnittlig tapes 30 til 40 pst. av det rensede drikkevannet pga. lekkasjer i ledningsnettet. Tilsvarende tap i Danmark, Finland og Sverige er i størrelsesorden 7–16 pst. I gjennomsnitt er det bare 0,5–0,6 pst. av ledningsnettet som fornyes hvert år. Om lag 90 pst. av ledningsnettet er kommunalt, resten er privateid. Når ledningsnettet lekker, kan avløpsvann fra omgivelsene lett trenge inn og forurense drikkevannet. Dette kan føre til alvorlige sykdomsutbrudd. I følge Folkehelseinstituttets anslag, basert på studier fra utlandet, fører dårlig ledningsnett og mangelfull rensing av drikkevannet til mellom 225 000 og 400 000 tapte arbeidsdager per år. Estimatene er usikre og det er behov for mer kunnskap om sykdomsforekomst som skyldes vannbåren smitte. Sikker levering av drikkevann er også avgjørende for at vann til sanitær- og beredskapsformål som toaletter, dusj, mulighet for tapping av brannvann mv., skal fungere. De forventede klimaendringene med bl.a. økte nedbørsmengder og dermed mer overvann forventes å forsterke problemene.

Om lag 600 000 forbrukere har sin vannforsyning fra små anlegg, der status på drikkevannet i stor grad er ukjent for myndighetene.

Regjeringen fastsatte 22. mai 2014 nasjonale mål på vannområdet knyttet til Verdens helseorganisasjon/UNECEs Protokoll for vann og helse (vannprotokollen). Målene blir fulgt opp med en gjennomføringsplan innen Helse- og omsorgsdepartementets sektorområde. I Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen omtales utfordringene og regjeringens tiltak nærmere. Drikkevannsforskriften er for tiden under revisjon som et ledd i gjennomføringsplanen. Det vil bli lagt vekt på å styrke regelverket for å få tydeligere krav til eksempelvis oppgradering og vedlikehold. Tilstandsdata vil bli innarbeidet i folkehelseprofilene som Folkehelseinstituttet utarbeider. Mattilsynets tilsyn med vannverkene vil bli styrket som en del av oppfølgingen av de nasjonale vannmålene.

Til tross for at Norge har en av Europas laveste forekomster av smitte fra matvarer, har forekomsten av mat- og vannbårne infeksjoner steget kraftig de siste tiårene. Økningen skyldes for en stor del at flere blir smittet i utlandet gjennom økt reisevirksomhet til land med større smittepress. Også internasjonal handel med matvarer har ført til flere enkelttilfeller og utbrudd av slike sykdommer. I de siste årene har det vært en rekke utbrudd der smittekilden har vært importerte grønnsaker og bær.

I tråd med regjeringens ønsker om å legge til rette for en enklere, mer enhetlig og effektiv forvaltning er antall forvaltningsnivåer i Mattilsynet redusert fra tre til to og antall regioner redusert fra åtte til fem. I Mattilsynets strategi fram mot 2020 legges det vekt på å utvikle en fleksibel organisasjon som fremmer samhandling og effektiv utnyttelse av faglig kompetanse i organisasjonen. Ressurser skal overføres fra styre- og støttefunksjoner til det utøvende tilsynet. Målet er å være mer synlig og gjennomføre flere tilsyn.

For å styrke tilsynet med serveringsvirksomheter og øke forbrukernes mulighet for å ta informerte valg innføres en landsdekkende smilefjesordning fra januar 2016. Smilefjes er dels en tilsynsordning med at hygieneregelverket etterleves, dels en informasjonsordning som opplyser forbrukerne om de hygieniske forholdene i serveringsvirksomheten ved hjelp at et lett synlig symbol. Forsøksordningen i region Trøndelag og Møre og Romsdal som har pågått siden 2007, har gitt gode resultater og fått anerkjennelse både fra forbrukerne og fra bransjen. Ordningen har ført til bedre etterlevelse av regelverket og mindre behov for oppfølgingsbesøk etter inspeksjoner.

Det henvises for øvrig til Prop. 1 S (2015–2016) for Landbruks- og matdepartementet for nærmere omtale av Mattilsynets tilsyn med trygg mat og trygt drikkevann.

Smittevern

Det nasjonale vaksinasjonsprogrammet og smittevernloven er kjernen i smittevernarbeidet. Smittevernloven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak, samordner virksomheten og ivaretar rettssikkerheten til den enkelte. Særlig prioriterte områder er å forebygge antimikrobiell resistens, redusere forekomsten av helsetjenesteassosierte infeksjoner, redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner og sikre at alle som er hiv-smittet får god oppfølging, samt å sørge for at staten har et faglig oppdatert og godt tuberkuloseprogram og god beredskap mot pandemisk influensa. Disse områdene blir fulgt opp gjennom nasjonale strategier og beredskapsplaner.

Antimikrobiell resistens (AMR)

Regjeringen lanserte i juni 2015 en tverrsektoriell nasjonal strategi mot antibiotikaresistens. Strategiens hovedmål er å redusere den totale bruken av antibiotika og opprettholde ansvarlig antibiotikabruk i alle sektorer, øke kunnskapsgrunnlaget og være en internasjonal pådriver for å motvirke antibiotikaresistens. Strategien bygger på rapporten fra en tverrsektoriell ekspertgruppe Antibiotikaresistens – kunnskapshull, utfordringer og aktuelle tiltak fra august 2014. Strategien er i overensstemmelse med den globale handlingsplanen (Global Action Plan) mot antibiotikaresistens som ble vedtatt av Verdens helseforsamling i mai 2015. Det vil bli laget handlingsplaner for ulike deler av innsatsen.

Antibiotikaresistens er i dag et raskt voksende problem i verden og utgjør en alvorlig trussel mot global helse. Verdens helseorganisasjon (WHO) slo i 2012 fast at dette er en av de største helsetruslene verden står overfor. Framveksten av antibiotikaresistens kommer samtidig med en stagnasjon i utviklingen av nye antimikrobielle legemidler. Vi risikerer derfor en framtid hvor infeksjoner som i dag regnes som ufarlige, igjen kan bli et alvorlig helseproblem og en hyppig dødsårsak. I dagens globaliserte verden er det ikke mulig for ett eller flere land å isolere seg fra hva som skjer ellers i verden. Antibiotikaresistens flytter seg over landegrenser gjennom handel, mat, mennesker, dyr og miljø, og krever en global respons. Alle har interesse av at det praktiseres en ansvarlig antibiotikabruk, slik at dagens og morgendagens antibiotika forblir virksomme.

I global sammenheng har vi et moralsk ansvar for å sikre flest mulig tilgang til antibiotika når det er et reelt behov. Samtidig har alle interesse av at det utvikles nye antibiotika raskere enn i dag, slik at vi til enhver tid er i forkant av utviklingen. For å oppnå dette kreves et styrket internasjonalt normativt grunnlag, slik at flest mulig land fører en politikk som minsker risikoene knyttet til antibiotikaresistens.

Virksomme antibiotika er en forutsetning for moderne medisinsk behandling; det gjelder i alle situasjoner der infeksjoner kan gi alvorlige utfall, som ved kreftsykdommer, innen nyfødtmedisin, ved transplantasjonskirurgi og ved en del vanlige kirurgiske inngrep hvor antibiotika benyttes forebyggende for å forhindre infeksjoner. Uten effektive antibiotika vil risikoen ved slik behandling øke til uakseptable nivåer. Dette kommer i tillegg til nødvendig bruk av antibiotika ved alvorlige bakterielle infeksjoner som lungebetennelser og hjernehinnebetennelse.

Norge ligger blant de aller laveste i Europa når det gjelder forbruk av antibiotika til dyr. I fiskeoppdrett har innføringen av effektive vaksiner redusert bruken av antibiotika med 99 pst. målt i kg totalt forbruk av virkestoff fra 1987 til i dag, samtidig som produksjonen i norsk fiskeoppdrett er over 20-doblet i samme periode. Selv om norsk husdyrhold og matproduksjon er i en svært god situasjon, er alvorlige former for antibiotikaresistens nå også påvist hos norske produksjonsdyr som fjørfe og svin.

Vi har i dag begrenset kunnskap om miljøets påvirkning på utvikling av resistens. Tidligere antok man at spredning av resistens i hovedsak skjer fra menneskeskapte miljø til naturmiljø. Nyere studier indikerer at også naturmiljø kan være en kilde til resistensutvikling. For å forstå hvordan naturmiljøer kan bidra til å spre resistens i ulike miljøer, er det viktig å kartlegge tilstedeværelsen av resistens i bakteriesamfunn i jord, ferskvann, sjø, sedimenter, viltlevende dyr og husdyr. På bakgrunn av en slik kartlegging kan man etablere forvaltningsstrategier og iverksette forebyggende tiltak og overvåkning.

De sterke sammenhengene mellom human-, landdyr- og fiskehelse og miljø krever en samlet innsats på tvers av fagområder. Denne strategien tar derfor mål av seg til å se helhetlig på forbruk av antibiotika og andre resistensdrivere, utvikling og spredning av resistens hos mennesker, dyr, i mat og det ytre miljø. Den angir retningen for det samlede arbeidet mot antibiotikaresistens fram mot 2020, med konkrete mål og tiltaksområder.

Hiv-forbyggende arbeid

I Norge har forekomsten av hiv holdt seg relativt stabil de siste årene. I 2014 ble det diagnostisert 249 nye hivsmittede i Norge, en moderat økning fra 2013. Blant menn som har sex med menn (msm) har det imidlertid vært en tredobling av antall meldte hivtilfeller de siste ti årene, til 107 tilfeller i 2014. Økningen ses blant innvandrere smittet før ankomst til Norge, som nå utgjør om lag 50 pst. av de meldte tilfellene blant msm. Blant norskfødte msm har hivtallene gått ned med om lag 30 pst. de siste årene, fra 74 tilfeller i toppåret 2006.

Det har vært en økning i heteroseksuell smitte mens bosatt i Norge, til 47 tilfeller i 2014. Økningen kom i hovedsak blant menn, med hovedvekt på smitte i Thailand, og personer med innvandrerbakgrunn. Blant asylsøkere og familieinnvandrere smittet før ankomst Norge, har det vært en jevn nedgang i påviste tilfeller de siste tre årene. I 2014 var det påvist 83 hivtilfeller i denne gruppen, mot 138 i 2008.

Det hivforebyggende arbeidet må målrettes mot de grupper som er utsatt for hivsmitte. Msm med innvandrerbakgrunn ser ut til å være en spesielt risikoutsatt gruppe i msm-miljøet, og bør derfor gis prioritet i forebyggingsarbeidet. For å kunne iverksette gode smitteforebyggende tiltak, må vi ha bedre kunnskap om hvem som smittes, hvor, hvordan og hvorfor de smittes. God dialog og samarbeid med personer som lever med hiv er en forutsetning for å få fram denne kunnskapen, likeså med forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner, helsepersonell og andre som jobber tett på gruppene.

Tidlig diagnostikk er viktig for å redusere spredningen av hiv. Helsedirektoratet og Utlendingsdirektoratet samarbeider om tiltak for å sikre tidlig diagnostikk, rådgivning og informasjon til asylsøkere og familiegjenforente. Hurtigtest for hiv ser ut til å redusere terskelen for å oppsøke hivtest. Helsedirektoratet finansierer flere lavterskeltilbud som retter seg mot msm, innvandrere og personer som kjøper sex. Ordningen med målrettet kondomdistribusjon videreføres. Det er betydelig forbedringspotensial i arbeidet med smitteoppsporing.

Nasjonale helsemyndigheter har startet arbeidet med å utrede konsekvensene av Verdens helseorganisasjons anbefaling om bruk av preeksponeringsprofylakse (PrEP) for grupper med høy sårbarhet for hiv. PrEP innebærer at hivnegative personer tar hivmedisiner på lik linje med en hivpositive for å forebygge smitte. Relevante fagmiljøer og frivillige organisasjoner vil bli involvert i prosessen.

Hivforebyggende tiltak vil ha en sentral plass i samlet strategi for seksuell helse 2016–2021.

Tuberkulose

I 2014 var det 327 tilfeller av tuberkulose i Norge hvorav 23 var norskfødte. Seks av de norskfødte har foreldre født i utlandet.

Tuberkulose er en sykdom som kan behandles effektivt med medisiner. Kun få av de som har hatt tett kontakt med syke blir smittet. Enda færre vil utvikle sykdommen. Bare de som er syke med lungetuberkulose kan smitte andre. Når det oppdages et tilfelle av lungetuberkulose vil helsetjenesten i kommunen gjennomføre smitteoppsporing.

Personer som har hatt tett kontakt med syke blir tilbudt undersøkelse for å avklare mulig smitte av tuberkulose. De som eventuelt får påvist tuberkulose blir tilbudt behandling og oppfølging av spesialisthelsetjenesten.

Det er lite nysmitte av tuberkulose i Norge, mesteparten av tuberkulose skyldes reaktivering av smitte før ankomst. Dette kan man vite med stor sikkerhet fordi under 20 pst. av pasientene i Norge har bakterie med samme stamme (cluster) som en annen pasient. Få pasienter er del av clustere med både norsk- og utenlandsfødte pasienter. Det er svært lite tuberkulose blant barn i Norge. Få pasienter oppdages ved smitteoppsporing.

I Norge var BCG-vaksinasjon i 14-årsalder en del av vaksinasjonsprogrammet for alle barn fra 1947 til 2009. Fra sommeren 2009 inngår BCG-vaksine i barnevaksinasjons-programmet bare for barn med mor eller far fra land med høy forekomst av tuberkulose.

Utfordringer i Norge:

• tidligere diagnostikk av tuberkulose og multiresistent tuberkulose

• færre dødsfall

• økt årvåkenhet blant helsepersonell

• sikre rask tilgang for utsatte grupper; innvandrergrupper & papirløse

• forbedre screeningprogrammet

• bedre målretting av forebyggende behandling

Miljørettet helsevern

Etter folkehelseloven har kommunene ansvar for helsefremmende og forebyggende arbeid, bl.a. for å føre tilsyn med virksomheter og eiendom som direkte eller indirekte kan ha betydning for helsen. Landsomfattende undersøkelser de senere årene har avdekket omfattende svikt med kommunenes arbeid med miljørettet helsevern, bl.a. i tilsyn med det fysiske miljøet i skolene.

Det er et mål for Helsedirektoratet gjennom råd og veiledning å styrke kommunenes kompetanse i miljørettet helsevern som del av folkehelsearbeidet i kommunene. Helsedirektoratet er i gang med å utvikle tilsynsveileding og standarder for godt lokalt folkehelsearbeid. Veileder i tilsyn med miljørettet helsevern vil bli fullført i 2015.

Det er behov for å utvikle bedre støttefunksjoner for kommunene. Det er aktuelt å vurdere om de arbeids- og miljømedisinske sentrene i helseforetakene bør utvikles til regionale kompetansemiljøer på miljømedisin.

Et godt fysisk og psykososialt miljø i barnehagen og skolen er en forutsetning for god folkehelse, dvs. for et godt og produktivt læringsmiljø, og for at barna/elevene skal trives og ikke få helseplager, som astma, allergi mv. Dette innebærer også tilrettelegging for gode måltider og daglig fysisk aktivitet. Mer enn 300 000 elever går på skoler som ikke er godkjente. Manglende vedlikehold av skoler og barnehager er et folkehelseproblem. I tillegg viser undersøkelsen generelt manglende tilsyn med skolene. Nesten halvparten av alle skoler mangler vedlikeholdsplan. Regjeringen vil foreta en gjennomgang og oppdatering av regelverket for fysisk og psykososialt miljø i barnehager og skoler. Gjennomgangen skal ha som mål å etablere et helhetlig regelverk som tydeliggjør ansvar og krav til barnas arbeidsmiljø, sikrer barnas rettigheter og samordner tilsynsordninger.

Dårlig inneklima grunnet manglende vedlikehold av skoler er et folkehelseproblem. Kartlegginger fra de senere årene viser at kommunene har et stort vedlikeholdsetterslep på skolebyggene, og at svært mange elever går på en skole som ikke tilfredsstiller folkehelselovgivningens krav til det fysiske miljøet. Se også Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, side 119–121.

Utdanningsdirektoratet, Arbeidstilsynet, Direktoratet for byggkvalitet, Helsedirektoratet og fylkesmennene samarbeider om kursopplegg for å styrke kommunenes kompetanse på det fysiske skolemiljøet.

En kartlegging av miljøforholdene i landets barnehager er under planlegging hos helse- og utdanningsmyndighetene. Godt innemiljø er viktig også i andre bygninger der mennesker må oppholde seg over lengre tid, f.eks. asylmottak og fengsler.

Regjeringen vil i 2015 legge fram en egen handlingsplan om miljøgifter. Handlingsplanen skal være konkret og gi god og helhetlig styring for de berørte i arbeidet med å nå 2020-målet om miljøgifter. Handlingsplanen vil bl.a. omtale internasjonale og nasjonale tiltak, tilsyn og kontroll, forbrukerinformasjon og bransjedialog. Helse- og matmyndighetene vurderer i samarbeid med miljømyndighetene tiltak for sikre en trygg hverdag i tråd med de nasjonale målene.

Strålevern

Radon i inneluft øker risikoen for lungekreft. Risikoøkningen bestemmes av hvor lang tid man utsettes for radon og av hvor høyt radonnivået er. Det er Statens stråleverns oppgave å ha kunnskap om og oversikt over radoneksponeringen for befolkningen. I skoler, barnehager og utleieboliger, som er omfattet av strålevernforskriften, stilles det bindende krav til radonnivåene. Når det gjelder andre bygninger, anbefaler Statens strålevern at de skal ha så lave radonnivåer som praktisk mulig og innenfor anbefalte grenseverdier.

Nasjonal strategi for å redusere radoneksponeringen i Norge er videreført til 2020. Strålevernets overordnede mål er en betraktelig reduksjon i antallet lungekrefttilfeller fra radoneksponering.

Helsedirektoratet har i samarbeid med Statens strålevern igangsatt et prosjekt med å utvikle en veileder til bruk for kommunene i deres tilsyn med radonforholdene i skoler, barnehager og utleieboliger, samt gi god informasjon til befolkningen om tiltak i boligen, mv. Utvikling av sektorvise indikatorer for folkehelsearbeidet vil kunne sees i sammenheng med dette. Veilederen planlegges ferdigstilt i 2015.

Astma, allergi og andre overfølsomhetsreaksjoner

Som oppfølging av Nasjonal strategi for forebygging og behandling av astma- og allergisykdommer (2008–2012) har Helsedirektoratet utarbeidet forslag til Handlingsprogram for astma, allergi og annen overfølsomhet. Under utarbeidelsen av programmet har alle de regionale helseforetakene vedtatt å opprette regionale astma-, allergi og overfølsomhetssentre.

Skader og ulykker

På tross av en betydelig nedgang i ulykkesdødsfall de siste tiårene er personskader som følge av ulykker fortsatt en stor utfordring for folkehelsen. Ulykker er den viktigste årsaken til dødsfall for personer under 45 år. Forebygging av fallulykker blant eldre skal forsterkes. Innsatsen må ses i sammenheng med målet om at flere eldre skal bli boende hjemme.

Rapporten Skadebildet i Norge, Hovedvekt på personskader i sentrale registre, som ble utgitt av Folkehelseinstituttet i 2014, ga et samlet bilde av ulykker i Norge. Analyser basert på koplinger av ulike registre viser at om lag 540 000 personer skades i Norge hvert år. I dette anslaget inngår både ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. Årlig dør rundt 2500 personer som følge av skader, mens i overkant av 100 000 personer rammes av skader som må behandles direkte i spesialisthelsetjenesten. Nærmere halvparten av skadepasientene blir ferdigbehandlet i primærhelsetjenesten. Det skal utgis en ny rapport over skadebildet i 2016.

Skadebildet i Norge har gitt et mer samlet bilde av situasjonen enn tidligere. De fleste ulykkes- og skaderegistrene er imidlertid preget av mangelfull dekningsgrad og kvalitet. Skaderapporteringen til Norsk pasientregister er bedre enn foregående år, men det er fortsatt mangler knyttet til kvalitet og kompletthet. Somatiske sykehus og enkelte legevakter (Oslo, Bergen og Trondheim) har siden 2009 hatt plikt til å rapportere om omstendighetene rundt skader og ulykker til Norsk pasientregister. Det ble innrapportert informasjon om omstendighetene for 38 pst. av alle skader som ble behandlet ved sykehusene i 2014, i overkant av 120 000 av 300 000 skadetilfeller. 21 av 26 rapporteringspliktige enheter rapporterte skadedata til Norsk pasientregister. Helsedirektoratet har gjennomført flere tiltak for å forbedre registreringen og innrapporteringen av data om skader og ulykker. Flere enheter forventes å rapportere, og det er grunn til å tro at kvaliteten og komplettheten på skadedataene blir bedre når rutiner for registrering og rapportering bedres.

Det tverrsektorielle arbeidet med å forebygge skader og ulykker har vært forankret i Ulykker i Norge – nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade 2009–2014. I folkehelsemeldingen går det fram at strategien, med dens hoved- og delmål, videreføres til 2018. Det ene hovedmålet er at det skal være mulig å tallfeste nasjonale mål for reduksjon av skader og ulykker. Regjeringen har bl.a. som mål å redusere hoftebrudd med 10 pst. innen 2018. For å oppnå dette, og øvrige mål i strategien, er det viktig med fortsatt vekt på innsats på tvers av sektorer, og med flere typer virkemidler. St. Olavs Hospital og NTNU har f.eks. fått støtte i 2015 til å utforme og gjennomføre et kurs i fallforebygging med fokus på fysisk trening

Forsikringsbransjen er en viktig partner i det ulykkesforebyggende arbeidet. Finans Norge og Helse- og omsorgsdepartementet gikk i 2013 sammen om å fornye en fem års avtale som gir midler til Skadeforebyggende forum, et nasjonalt kontakt- og samarbeidsorgan. Skadeforebyggende forums arbeid med Trygge lokalsamfunn videreføres i 2016.

Støy

Tilfeller der støyhensyn ikke er vurdert i planleggingen kan være en vesentlig kilde til tap av livskvalitet for den enkelte som er utsatt for støy. Støy er en årsak til mange klager fra enkeltpersoner som blir behandlet av miljørettet helsevern i norske kommuner.

Støy er et alvorlig folkehelseproblem, og det er estimert over 10 000 tapte friske leveår hvert år som følge av sterk søvnforstyrrelse pga. vegtrafikkstøy i Norge. Dette tilsvarer mer enn 6 mrd. kroner i velferdstap per år. Stress forårsaket av støy kan bl.a. være en medvirkende årsak til forskjellige helseplager, f.eks. muskelspenninger og muskelsmerter, nedsatt prestasjonsevne og risiko for ulykker, og en medvirkende årsak til utvikling av diabetes type 2 og hjerte- og karsykdom.

Befolkningsveksten i sentrale områder med behov for boliger, press på arealer og infrastruktur gjør det spesielt viktig å sette krav til at støyhensyn ivaretas i samfunns- og arealplanleggingen og ved utforming av bomiljø.

Nasjonal handlingsplan mot støy er oppdatert i 2014 og videreføres ut 2015. Folkehelseinstituttet har ledet arbeidet med en rapport som dokumenterer virkninger av støy på søvn og helse. Rapporten gir en faglig vurdering av hvilke indikatorer for støy som best kan forutsi virkninger på søvn.

Ulike former for nabostøy er en belastning i mange kommuner. På oppdrag fra Helsedirektoratet skal Norsk forening mot støy utvikle en veileder for kommunene i forebygging og løsning av støyproblemer i nærmiljøet.

6.8 Mer forebygging i helse- og omsorgstjenesten

Helse- og omsorgstjenester i kommunene

Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste beskriver hvordan en framtidig primærhelsetjeneste må innrettes for å nå målene om mer forebygging og egenmestring. Det er særlig behov for tiltak rettet mot barn, unge og eldre, styrket brukermedvirkning, og et helhetlig syn på helse. Ivaretakelse av ernæringsstatus og aktivitet er f.eks. en viktig del av et helhetlig helse- og omsorgstilbud.

I 2014 ble kommunenes frie inntekter økt med 180 mill. kroner begrunnet med behovet for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2015 ble rammen ytterligere styrket med 270 mill. kroner med samme begrunnelse. I 2016 foreslås en ytterligere økning på 200 mill. kroner gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Tiltak for å ta arbeidet med helsestasjons- og skolehelsetjenesten videre beskrives i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste. Målet er bedre samhandling og en tjeneste som så tidlig som mulig fanger opp barn og unge med problemer, gir dem det tilbudet de trenger eller henviser videre ved behov.

Det er et stort potensial for å utvikle helse- og omsorgs- og tannhelsetjenestenes arbeid med livsstilsendring. Tjenestene må i sterkere grad enn i dag vektlegge teamarbeid i forebyggende tjenester, opplæring, aktiv oppfølging og gode pasientforløp. Mange kommuner har etablert kommunale frisklivs, lærings- og mestringstilbud som gir individuelt tilpasset og gruppebasert støtte til endring og mestring av levevaner spesielt tilpasset personer med kronisk sykdom. I mange kommuner utgår tilbudet fra en frisklivssentral. I andre kommuner er tilbudene mer integrert i de øvrige tjenestene. Majoriteten av brukerne er personer med sammensatte helseplager og kronisk sykdom. Formålet er å bistå til bedre levevaner og fremme fysisk og psykisk helse, primært gjennom veiledning og tilpassede tiltak for fysisk aktivitet, bedre kosthold og tobakksavvenning. Målgruppen er personer med økt risiko for eller begynnende utvikling av sykdom, uavhengig av diagnose eller etablert kronisk lidelse. De kommunale frisklivs- lærings- og mestringstilbudene samarbeider tett med øvrige kommunale tjenester, andre private og frivillige aktører og med lærings- og mestringssentrene i spesialisthelsetjenesten. De har oversikt over og henviser til, aktuelle lokale lavterskeltilbud og likepersonsarbeid som brukerne kan delta i etter avsluttet oppfølgingsperiode. Pasienter før og etter behandling i spesialisthelsetjenesten og/eller rehabilitering kan ha nytte av å delta i frisklivs,- lærings- og mestringstilbud. Det gis tilskudd over kap. 762 til utvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud.

For personer med kroniske lidelser og personer med langvarig sykdom, er tilpasset fysisk aktivitet nødvendig for å opprettholde funksjonsevne, selvhjulpenhet og god psykisk helse. For godt voksne og eldre inngår styrke- og balansetrening i de nye anbefalingene om fysisk aktivitet. Tidlig intervensjon for eldre bidrar til å vedlikeholde motoriske funksjoner og hindre funksjonsfall. Treningssentre har en kompetanse som kan gjøre dem til en samarbeidspartner for den kommunale helse- og omsorgstjenesten om tilbud under kyndig veiledning, som f.eks. funksjonell styrketrening eller gruppetrening med kjent fallforebyggende effekt. I Folkehelsemeldingen oppfordres det til samarbeid med private aktører om tilbud for mennesker som kan ha nytte av fysisk aktivitet og som trenger veiledning og aktiv oppfølging.

Spesialisthelsetjenesten

Spesialisthelsetjenesten har et ansvar for å fremme folkehelse og motvirke sykdom, skade og lidelse. Det er potensiale for mer strukturert forebyggende arbeid i spesialisthelsetjenesten. Systematisering av arbeidet med røykeslutt før planlagte operasjoner og tilrettelegging for fysisk aktivitet under behandling er to eksempler. Helseforetakene kartlegger ernæringsmessig risiko, herunder tilstrekkelig kapasitet innen klinisk ernæringsfaglige tjenester til ulike grupper. Nasjonal kompetansetjeneste for sykdomsrelatert underernæring ble opprettet i 2015 og skal samle og bygge ernæringskompetanse til bruk i helse og omsorgstjenestene i hele landet og bidra til en helhetlig kvalitet i pasienttilbudet. Smittevernarbeid og beredskapsarbeid i samarbeid med kommunesektoren er en del av spesialisthelsetjenestens ansvar for forebyggende arbeid.

7 Spesialisthelsetjenesten

For 2014 er styringskravene i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene og foretaksmøtene i større grad sett i sammenheng. Oppdragsdokumentene for 2014 er forenklet sammenliknet med 2013, bl.a. er det færre mål. Midlene som stilles til disposisjon til de regionale helseforetakene kommer i all hovedsak fra kap. 732 Regionale helseforetak.

I årlig melding 2014 har de regionale helseforetakene rapportert hvordan de har fulgt opp oppgaver og styringsparametere i oppdragsdokumentene og foretaksmøter. Årlig melding, årsregnskap og årsberetning ble behandlet i foretaksmøter i juni 2015. Nedenfor redegjøres det for rapportering 2014 og status 2015 på de områdene som er trukket fram i 2014 og 2015, samt de regionale helseforetakenes økonomiske langtidsplaner for perioden 2016–2019. Omtalen er delt inn under følgende overskrifter:

• Aktivitet

• Tilgjengelighet og brukerorientering

• Kvalitet og pasientsikkerhet

• Personell, utdanning og kompetanse

• Forskning og innovasjon

• Økonomi og investeringer

Aktivitet

Det ble satt mål til aktivitet under kap. 732, post 76 og 77. Det vises til rapportering 2014 under kap. 732, post 76 og 77.

Tilgjengelighet og brukerorientering

Det er et mål at tjenestene skal være tilgjengelige og innrettet etter brukernes behov. Dette ble i 2014 fulgt opp gjennom flere mål og aktuelle styringsparametere som det rapporteres på nedenfor.

Ventetid og fristbrudd

Ventetid til utredning eller behandling er en viktig indikator på tilgjengelighet og kvalitet i helsetjenesten. Lang ventetid kan redusere pasientens muligheter for å oppnå maksimalt utbytte av behandling og kan indikere kapasitetsproblemer i sykehusene. God informasjon om ventetid er derfor sentral i den daglige driften av sykehusene og for pasientenes valg av behandlingssted. Pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp, kommer til behandling uten ventetid. Om lag 70 pst. av alle døgnopphold i sykehus er øyeblikkelig hjelp.

Hovedoppgavene i spesialisthelsetjenesten skal løses ved de offentlige sykehusene. Det er en utfordring at mange pasienter venter unødvendig lenge på nødvendig behandling, også på helsetjenester der det er ledig kapasitet hos private aktører. Det er et mål at ventetiden reduseres. Regjeringen vil gjøre mer bruk av de private der dette kan bidra til å redusere ventetidene. Regjeringen innfører reformen fritt behandlingsvalg i 2015. Reformen skal redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive, jf. omtale under kap. 732, postene 72 til 75.

De regionale helseforetakene og sykehusene har satt i gang flere tiltak for å redusere ventetiden. Flere sykehus har bedret aktivitetsplanleggingen og bruker ventelistene aktivt i planleggingen av driften. Andre tiltak er utvidet kjøp fra private aktører, utvidede åpningstider på sykehusene, samarbeid mellom sykehusene og Kontoret for fritt sykehusvalg og kontakt med enkeltpasienter for å avklare videre behandling. For å få brukt ressursene på sykehusene optimalt er det igangsatt prosjekter for å få flere pasienter til å møte opp til time. For å understøtte dette arbeidet ble gebyret ved manglende oppmøte til poliklinikk doblet fra 1. januar 2015, jf. Prop. 1 S (2014–2015). For å skjerme rusavhengige og mennesker med psykiske lidelser i de tilfeller dette vurderes nødvendig, har departementet bedt de regionale helseforetakene om at det utvises et skjønn for disse pasientgruppene. For å redusere ventetidene ytterligere, har de regionale helseforetakene utarbeidet egne planer i løpet av første halvår 2015. Dette viktige arbeidet skal intensiveres i 2015 og videreføres i 2016, og det vises til omtale under kap. 732, Særskilte satsingsområder 2016.

Selv om det har vært en positiv utvikling i ventetid og andel fristbrudd de siste årene og hittil i 2015, er gjennomsnittlig ventetid fortsatt for høy. Gjennomsnittlig ventetid for pasienter som har fått utredning og/eller behandling har gått ned fra 73 dager i første tertial 2014 til 70 dager i første tertial 2015. Ventetiden for pasienter innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling har vist en særlig positiv utvikling med 12 dagers reduksjon i samme periode. Dette må sees i sammenheng med regjeringens prioritering av området. I samme periode har andel fristbrudd for alle rettighetspasienter gått ned fra 12 til 8 pst. Månedstall for mai, juni og juli viser at ventetiden og andel fristbrudd reduseres i om lag samme takt. I løpet av første tertial 2015 ble om lag 473 000 nyhenvisninger vurdert. Dette er en nedgang på en pst. sammenliknet med samme periode i fjor.

Kreftbehandling

Målet er høy kvalitet og kompetanse, tilstrekkelig kapasitet, likeverdig tilgjengelighet, hensiktsmessig organisering og bedre samhandling mellom alle aktører på kreftområdet. Høy kvalitet og kompetanse i utredning, behandling og rehabilitering av pasienter med kreft skal ivaretas i tråd med nasjonale handlingsprogrammer for kreftsykdommer. God behandlingskvalitet skal ivaretas gjennom gode pasientforløp. Dette skal sikre at kreftpasienter unngår unødig venting på utredning og behandling. Nasjonal kreftstrategi (2013–2017) skal legges til grunn for utvikling av tjenestetilbudet til kreftpasienter. Det er utarbeidet en nasjonal handlingsplan for kreft 2015–2017 som følger opp strategien. Handlingsplanen konkretiserer hva som må gjennomføres for å nå de fem målene i Sammen mot kreft, Nasjonal kreftstrategi 2013–2017.

Fra 2015 er det innført pakkeforløp kreft. Det er satt som mål at:

• Andel kreftpasienter som registreres i et definert pakkeforløp er 70 pst.

• Andel pakkeforløp som er gjennomført innen en definert standard forløpstid, uavhengig av type pakkeforløp er 70 pst.

Pakkeforløp for lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft ble innført i helseforetakene fra 1. januar 2015. Formålet med pakkeforløpene er at pasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendige ikke-medisinsk begrunnede forsinkelser i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløpene skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasienter og pårørende ved å sikre informasjon og brukermedvirkning.

Kvalitetsindikatoren Andel pakkeforløp gjennomført innen standard forløpstid viser måloppnåelse på de definerte standardforløpstidene for de fire første av til sammen 28 pakkeforløp for kreft – lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft. På landsbasis er 77,7 pst. av avsluttede pakkeforløp 1. tertial 2015 gjennomført innen normert forløpstid. Det er totalt avsluttet 1231 pakkeforløp for lunge-, bryst-, prostata- og tykk- og endetarmskreft innen standard forløpstid i 1. tertial 2015. Det er god måloppnåelse for denne indikatoren i første tertial. For kvalitetsindikatoren Andel nye kreftpasienter som inngår i pakkeforløp viser en måloppnåelse på landsbasis at 57,6 pst. av totalt 2 555 nye kreftpasienter med de fire diagnosene er inkludert i et pakkeforløp 1. tertial 2015. Rapportering av pakkeforløp til Norsk pasientregister er et nytt krav til helseforetakene fra 1. januar 2015. Det tar tid å etablere rutiner for inkludering av pasienter i pakkeforløp, samt registrering, kvalitetssikring og rapportering av data. Resultatene for de to kvalitetsindikatorene må tolkes med varsomhet.

Et mål i 2014 var redusert ventetid, økt kapasitet og god kompetanse innen brystrekonstruksjon for pasienter med brystkreft. De regionale helseforetakene har levert på målene i oppdragsdokumentene. Det blir gjennomført stadig flere primære rekonstruksjoner av bryst og det er bygd opp robuste fagmiljøer ved flere helseforetak. De fleste helseforetak har ikke ventetid utover den som er anbefalt ut fra medisinske forhold.

I Helse Sør-Øst har den største nedgangen i ventetid vært på Oslo universitetssykehus, der ventetiden for operasjoner med rekonstruksjon av bryst med eget vev har gått ned fra ti til to år. For rekonstruksjon med implantater er ventetiden under ett år. I tillegg er andelen pasienter som får rekonstruert bryst ved primæroperasjonen for brystkreft økt. Ved de andre helseforetakene er det kortere ventetider, og ved noen helseforetak får pasienten direkte tilbud om behandling etter at utredningen er gjennomført.

I Helse Vest er det økt kapasitet og det er bygget opp god kompetanse. I Helse Stavanger er det ikke ventetid ut over det som er medisinsk begrunnet. I Helse Bergen er ventetiden for brystrekonstruksjon om lag 6 måneder. Ventetiden for rekonstruksjon med eget vev er redusert, og er på rundt 12 måneder. Det er ingen ventetid i Helse Førde for primær rekonstruksjon, og oppfølgende inngrep blir gjort i planlagt tid.

I Helse Midt-Norge er ventetiden redusert betraktelig de siste årene. Ved utgangen av 2014 var ventetiden ved St. Olavs Hospital om lag 5,5 måneder for brystrekonstruksjon med eget vev og med protese, mens ventetiden ved Helse Møre og Romsdal var om lag 3,5 måneder.

I Helse Nord er ventetiden redusert fra to til ett år ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Kapasiteten er økt og kompetanseoppbygging er gjennomført. Ved Nordlandssykehuset får alle pasienter med nyoppdaget brystkreft som må fjerne brystet tilbud om primær rekonstruksjon når de oppfyller kravene til dette. Ved Helgelandssykehuset er ventetiden om lag en måned.

I 2014 er det stilt krav om at det etableres minst ett tverrfaglig diagnosesenter for pasienter med uavklart tilstand i hver helseregion. Hensikten med et diagnosesenter er at pasienten skal få en rask og effektiv utredning av kreftsykdom. Et diagnosesenter vil kunne legge til rette for effektiv utredning, slik at flest mulig undersøkelser kan utføres innenfor et kort tidsrom, gjerne samme dag. Det er nå etablert tverrfaglige diagnosesentre i alle helseregioner. Ahus har vært pilot for etablering av diagnosesenter i Helse Sør-Øst. Erfaringene er foreløpig begrenset og ikke evaluert. Det tas sikte på en trinnvis utbygging av flere sentre, samtidig som diagnosesentertenkningen vil være inkludert i gjennomføringen av de samlede pakkeforløp i 2015. Helse Vest vil etablere et diagnosesenter i hvert helseforetak. I Helse Bergen ble det første diagnosesenteret startet opp i januar 2015. I Helse Midt-Norge ble et diagnosesenter ved St. Olavs Hospital åpnet i september 2014. Helse Nord-Trøndelag og Helse Møre og Romsdal har fått i oppdrag å etablere tverrfaglige diagnosesenter for pasienter med uavklart tilstand. I Helse Nord ble diagnosesenter for pasienter med uavklart tilstand etablert ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i 2013. Diagnosesenteret gir et regionalt tilbud.

I 2014 er det stilt krav om at det etableres minst to prostatasentre i Helse Sør-Øst og minst ett i de tre øvrige helseregionene. De regionale helseforetakene har nå etablert prostatasentre. I Helse Sør-Øst åpnet det regionale prostatasenteret ved Oslo universitetssykehus i september 2014. Sørlandet Sykehus og Sykehuset Innlandet skal videreutvikle områdesykehusansvaret med vekt på tidlig avklaring/utredning og behandling, gode behandlingsforløp i samhandling med førstelinjetjenesten og gode rutiner for overvåking og unngåelse av overbehandling. Samme oppgaver er lagt til fellessenteret for Sykehuset i Vestfold, Sykehuset Telemark og Vestre Viken. Senteret har hovedsete i Sykehuset Vestfold og representerer en «virtuell» organisering hvor virksomheten ved de enkelte sykehusene videreføres. Senteret ble åpnet i februar 2015. I Helse Vest ble det etablert prostatasenter i Helse Bergen våren 2015 og i Helse Stavanger vil senteret komme i drift fra høsten 2015. I Helse Midt-Norge ble prostatasenteret etablert ved St. Olavs Hospital i september 2014. Helse Nord har vedtatt å etablere prostatasenter ved Universitetssykehuset Nord-Norge og Nordlandssykehuset. Begge prostatasentrene er nå i drift.

Standardiserte pasientforløp

I 2014 er det videre stilt krav om at det etableres flere standardiserte pasientforløp i henhold til nasjonale retningslinjer for de ulike fagområdene. De regionale helseforetakene har etablert flere standardiserte pasientforløp, og er godt i gang med å etablere flere. I tillegg til pasientforløp for pasientgrupper med tykktarmskreft, brystkreft og lungekreft, er det etablert eller er det under etablering pasientforløp bl.a. for pasientgrupper med prostatakreft, KOLS, hoftebrudd, hjerneslag og alkoholisme.

Ventetider på fritt sykehusvalg.no

Informasjonen på nettstedet Fritt sykehusvalg i Norge skal være pålitelig, oppdatert og relevant som grunnlag for å gjøre informerte valg av behandlingssted, jf. pasient- og brukerrettighetsloven. Det ble satt som mål at alle ventetider på nettsiden fritt sykehusvalg er oppdatert siste fire uker, jf. tabell 7.3. Indikatoren brukes som et mål på hvor oppdatert informasjonen på nettstedet er. Indikatoren er også et mål på hvorvidt helseinstitusjonene oppfyller plikten om å gi pasienter og brukere nødvendig informasjon.

I 2013 hadde Helse Vest og Helse Midt-Norge klart høyest andel oppdaterte ventetider, med tilnærmet full måloppnåelse på alle fagområdene. Andelen har sunket noe i 2014, spesielt innenfor somatikk i Helse Vest og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i Helse Midt-Norge. Helse Sør-Øst og Helse Nord har betydelig bedre resultater i 2014 enn i 2013, men har fortsatt ikke nådd målet som er 100 pst.

Pasienterfaringsundersøkelser

For å oppnå regjeringens mål om å skape pasientens helsetjeneste, er det avgjørende at pasienter og brukere aktivt medvirker i utformingen av tjenestetilbudet. Et viktig virkemiddel er gjennomføring og oppfølging av lokale pasienterfaringsundersøkelser. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2014 ble det satt som mål at det er gjennomført lokale pasienterfaringsundersøkelser på behandlingsenhetsnivå, at resultatene er offentliggjort på helseforetakenes nettsider og aktivt fulgt opp i tjenesten. I hovedsak er det gjennomført pasienterfaringsundersøkelser i helseforetakene, men i varierende grad på behandlingsenhetsnivå. Stort sett blir også resultatene offentliggjort, men det gjenstår fortsatt en del arbeid med å følge opp resultatene på lokalt nivå.

Brukerstyrte plasser innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling

Det er etablert brukerstyrte plasser innen psykisk helsevern i nesten alle helseforetak i landet. De fleste foretak har også etablert brukerstyrte plasser innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Koordinator for pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester

For pasienter med behov for sammensatte eller langvarige og koordinerte tjenester, har sykehusene etter spesialisthelsetjenestelovens § 2-5a plikt til å oppnevne koordinator. Det ble bedt om rapportering på gjennomføring av lovkravet i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2014. Koordinatorer er oppnevnt i noen, men ikke alle helseforetak. For kreftpasienter er det mange steder oppnevnt forløpskoordinatorer som ivaretar denne rollen overfor den enkelte pasient.

Det er departementets vurdering at dagens bestemmelse om koordinator i spesialisthelsetjenesten, som sier at «koordinator bør være lege, men annet helsepersonell kan være koordinator når det anses hensiktsmessig og forsvarlig», ikke er treffsikker, og at dette kan ha forsinket oppfyllelse av lovkravet. Det er derfor fremmet et lovforslag for Stortinget der det foreslås å innføre en ordning med fast kontaktlege i spesialisthelsetjenesten for alvorlig syke pasienter med behov for behandling eller oppfølging over tid. Samtidig foreslås det å fjerne hovedregelen om at koordinator i spesialisthelsetjenesten skal være lege, slik at koordinatorfunksjonen kan ivaretas av andre yrkesgrupper.

Kvalitet og pasientsikkerhet

Langvarige smerte- og utmattelsestilstander der årsaken er klar

I oppdragsdokumentet for 2014 ble de regionale helseforetakene bedt om å etablere et effektivt og brukerorientert utrednings- og behandlingsforløp for pasienter med langvarige smerte- og utmattelsestilstander der årsaken er uklar. Tilbudet skulle utarbeides i samarbeid med kommunene og brukerorganisasjonene. Helse Midt Norge har rapportert at målet ble nådd i 2014, mens de øvrige regionale helseforetakene har rapportert at de er i gang med arbeidet. Rapportene viser at tilbudene varierer både mellom helseregionene og mellom de ulike helseforetakene innad i helseregionene. Departementet har i 2015 bedt Helse Midt-Norge om å opprette et pilotprosjekt for tverrfaglig behandling i form av f.eks. diagnosesentre for å sikre et likeverdig tilbud for pasientgruppen. Det vises til omtale av dette under kap. 732, post 70.

System for innføring av nye metoder

Systemet for innføring av nye metoder og ny teknologi i spesialisthelsetjenesten ble opprettet i 2013 og skal sikre at pasienter så raskt som mulig får likeverdig tilgang til nye metoder i spesialisthelsetjenesten som er sikre og virkningsfulle.

Systemet bygger på at det skal utføres metodevurderinger som beskriver nytte, effekt, sikkerhet og kostnadseffektivitet av nye metoder, teknologi eller legemidler. Metodevurderingene skal gi et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag som grunnlag for å vurdere om en ny metode skal innføres som etablert behandling i sykehusene. Metodevurderingene utføres både på lokalt (mini-metodevurderinger) og nasjonalt nivå.

Beslutninger om innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten følger av de regionale helseforetakenes sørge for-ansvar. I mai 2014 etablerte de regionale helseforetakene Beslutningsforum for nye metoder etter styrevedtak i alle fire regionale helseforetak. Beslutningsforum beslutter innføring av nye metoder etter kriterier som er konkretisert av de regionale helseforetakene og publisert på nettstedet nasjonalt system for innføring av nye metoder. Beslutningsforum har hatt fem møter i 2014 og har behandlet 15 saker hvorav 9 metoder ble besluttet innført. En beslutning om innføring av en ny metode skal koordineres med Helsedirektoratet som har ansvar for nasjonale faglige retningslinjer.

Alle regionale helseforetak, med unntak av Helse Nord, har etablert nødvendig kompetanse og metodestøtte for utførelse av lokale metodevurderingen, såkalte mini-metodevurderinger, i form av regionale kompetansemiljøer. Antall gjennomførte og påbegynte mini-metodevurderinger i de regionale helseforetakene har hatt sterkt økning i 2014. I løpet av 2014 ble det sendt inn flere mini-metodevurderingen til Kunnskapssenterets database: 5 av Helse Sør-Øst, 2 av Helse Vest og 1 av Helse Midt-Norge. I tillegg har Helse Sør-Øst påbegynt 13 mini-metodevurderinger og varsler opp mot 30 under utarbeidelse. Helse Vest melder om 6 påbegynte mini-metodevurderinger.

Pasientsikkerhetsprogrammet

Det er et mål å redusere antall uønskede hendelser og pasientskader i spesialisthelsetjenesten. En forutsetning for dette er åpenhet om risiko og uønskede hendelser, og at virksomheten arbeider systematisk med tiltak for å forebygge svikt på risikoområder. Ledere på alle nivåer har ansvar for å sikre velfungerende systemer for melding av uønskede hendelser, at ansatte opplever det trygt å melde, at hendelsene undersøkes og følges opp med tiltak ut fra et system- og læringsperspektiv, samt involverer og følger opp pasienter og pårørende på en god måte.

Det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender (2014–2018) har som mål å redusere pasientskader, bygge varige strukturer for pasientsikkerhet og forbedre pasientsikkerhetskulturen ved hjelp av målrettede tiltak i helse- og omsorgstjenesten. Programmet viderefører tiltak og metodikk fra pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender, som ble avsluttet i 2013 (se også omtale under kap. 781, post 21).

Det ble i oppdragsdokumentet for 2014 satt som mål at de 12 tiltakspakkene som er videreført fra kampanjen inngår som en del av sykehusenes ordinære aktivitet, og resultatene følges opp i ledelseslinjen. Målet er delvis nådd i alle de regionale helseforetakene. Helse Sør-Øst informerer om gradvis framgang i arbeidet, og at progresjonen rapporteres hvert tertial i linjen fra helseforetakene til Helse Sør-Øst. Helse Vest har etablert regionalt program for pasientsikkerhet med egen styringsgruppe bestående av ledere på ulike nivå, samt brukere og tillitsvalgte/verneombud. Administrerende direktør leder gruppen. Status for tiltakspakkene for hvert helseforetak legges fram i styringsgruppemøtene. Helse Vest har iverksatt tiltak for automatisert innhenting av data for å vise status på tiltakspakkene. Helse Midt-Norge har også etablert et regionalt program for kvalitet og pasientsikkerhet, hvor hovedoppgaven er innføring av tiltakspakkene i programmet. Status på spredningsgrad rapporteres tertialvis, og er tema på dialogmøter med helseforetakene. Helse Nord melder at alle helseforetak arbeider for å innføre tiltakspakkene i ordinær aktivitet, men at det er ulik progresjon i helseforetakene. De melder at det er krevende å få arbeidet til å bli en del av den daglige drift og ressurskrevende å opprettholde målinger over tid. Det arbeides med å finne gode løsninger for videreføring av målinger. Status og resultater følges opp i ledermøter, dialogmøter og via kvalitetsrapporter.

Økt frivillighet i de psykiske helsetjenestene

Frivillighet er hovedregelen i både psykisk og somatisk behandling. Tvang er et alvorlig inngrep i et enkeltmenneskes liv og skal kun benyttes når dette er strengt nødvendig for å få gitt behandling og såframt det ikke finnes reelle, frivillige alternativer. Videre skal pasienten være underlagt rettssikkerhetsgarantier.

Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri Helse Sør-Øst (SIFER) kartla i 2014 bruk av tvangsmidler og skjerming på oppdrag fra Helsedirektoratet. Antall pasienter som underlegges tvangsmidler og skjerming har økt noe fra 2009 til 2012. Det er en gradvis nedgang i bruken av mekaniske tvangsmidler som hindrer pasientens bevegelsesfrihet og bruk av legemidler for å berolige eller bedøve pasienten. Samtidig er det en økt tendens til å bruke virkemidler som kortvarig fastholding, skjerming og i de mest ekstreme situasjonene å isolere pasientene. Bruk av tvang varierer mellom helseforetakene/institusjonene. Undersøkelsen kan ikke forklare årsakene til variasjonen.

Som ledd i Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012–2015) Bedre kvalitet – økt frivillighet er det i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene for 2015 satt som mål at pasienter i psykisk helsevern så langt det er forsvarlig skal kunne velge mellom ulike behandlingstiltak, herunder behandlingstiltak uten medikamenter. Tilbudet skal utformes i nært samarbeid med brukerorganisasjonene. De regionale helseforetakene ble videre bedt om å rapportere planer for gjennomføring innen 1. mars 2015. Departementet har mottatt planene som viser at det er etablert prosesser for oppfølging av saken i alle regioner. Det er i tillegg stilt krav om at andel tvangsinnleggelser i helseregionene er redusert sammenliknet med 2014.

Medisinske kvalitetsregistre

Det er et mål at data fra nasjonale medisinske kvalitetsregistre benyttes til regelmessig evaluering av klinisk praksis og til systematisk forbedringsarbeid, inkludert utarbeidelse av nasjonale kvalitetsindikatorer og oppfølging av sentrale anbefalinger i nasjonale faglige retningslinjer. I 2014 ble det satt som mål at medisinske kvalitetsregistre med nasjonal status har:

• Nasjonal dekningsgrad

• Omfatter pasientrapporterte effektmål (prom)

• Benyttes til regelmessig evaluering av klinisk praksis, systematisk forbedringsarbeid og forskning

Regionenes rapportering på måloppnåelse er basert på årsrapportene for 2013, som ble publisert i oktober 2014. Dette innebærer at det ikke foreligger rapporteringer fra registre som fikk nasjonal status i 2013 og 2014, og at det er vanskelig å si noe om måloppnåelse for 2014. To av målene er gitt i tidligere oppdragsdokument, og status for disse tre områdene for 2013 presenteres derfor likevel. Målet om pasientrapporterte effektmål var nytt i 2014.

Helse Sør Øst har 22 kvalitetsregistre med nasjonal status. De har rapportert for 19 av disse registrene. 12 av registrene i Helse Sør-Øst er forankret i forskriften til hhv. kreftregisteret (8), hjerte-karregisteret (3) og medisinsk fødselsregister (1). Registrering til disse registrene er obligatorisk for tjenesten, og registrene melder om over 95 pst. dekningsgrad på individnivå. Dekningsgraden varierer mer blant registrene som er basert på konsesjon og samtykke, men enkelte registre har 90 til 100 pst. dekningsgrad. Flere av registrene i Helse Sør-Øst har gjennomført dekningsgradsanalyse mot NPR, som grunnlag for målrettet arbeid for å bedre både dekningsgrad og datakvalitet.

Fire av registrene omfattet i 2013 pasientrapporterte effektmål. Flere av registrene viser til det pågående arbeidet i regi av Nasjonalt servicemiljø for medisinske kvalitetsregistre med å etablere felles løsninger og veiledertjeneste for pasientrapporterte effektmål (PROM), og at innfasing av PROM vil gjøres i samarbeid med servicemiljøet. De aller fleste registrene i Helse Sør-Øst benyttes til regelmessig evaluering av klinisk praksis, systematisk forbedringsarbeid og/eller forskning. Unntaket er de registrene som er i startfasen og som har lav dekningsgrad. Det framkommer av rapporteringen fra Helse Sør-Øst flere konkrete eksempler hvor registrene har avdekket kliniske forbedringsområdet, bidratt inn i arbeidet med å utvikle og revidere faglige retningslinjer, blitt brukt som grunnlag for forbedringsprosjekt og til at praksis er blitt endret.

Helse Vest har 15 medisinske kvalitetsregistre med nasjonal status. Helse Vest rapporterer at 8 av 15 registre har over 80 pst. dekningsgrad på institusjonsnivå. Det foreligger mangelfulle opplysninger om dekningsgrad på individnivå. To registre har gjennomført dekningsgradsanalyse målt ved kopling mot NPR. Disse har en dekningsgrad på individnivå over 90 pst. (Nasjonalt register for leddprotese og Nasjonalt hoftebruddregister). De øvrige registrene forankret i Helse Vest planlegger dekningsgradsanalyse for å få oversikt over dekningsgraden på individnivå. 9 av 15 registre rapporterer at pasientrapporterte effektmål er inkludert i registrene. De fleste registrene som samler data rapporterer at de bruker data fra registeret til evaluering av klinisk praksis, systematisk forbedringsarbeid og forskning. Styret i Helse Vest vedtok i 2013 en egen strategi og handlingsplan for arbeidet med kvalitetsregistre. Full dekningsgrad og bruk av data til forskning og kvalitetsforbedring er en del av denne. Helse Vest viser til en rekke konkrete tiltak knyttet til kvalitetsregistre spesielt og kvalitetssatsingen generelt med betydning for kvalitetsregistrene.

Helse Midt-Norge har fem kvalitetsregistre med nasjonal status. Fire av dem er tilknyttet Hjerte-karregisteret. Med unntak av ett register har alle registrene 100 pst. nasjonal dekningsgrad på sykehusnivå. De fire registrene tilknyttet hjerte-karregisteret har igangsatt et prosjekt med Folkehelseinstituttet, for å gjennomføre dekningsgradsanalyse på individnivå med uttrekk fra basisregisteret. Tre av de fem registrene omfattet i 2013 pasientrapporterte effektmål. Tre av fem registre viser til eksempler hvor registeret bidrar til kvalitetsforbedring, herunder bidrag i arbeidet med å utvikle nasjonale kvalitetsindikatorer. De to siste registrene har planlagte tiltak. Norsk hjerneslagregister rapporterer at de har utarbeidet 10 kvalitetsindikatorer for regelmessig evaluering av klinisk praksis. Disse er brukt i lokale kvalitetsforbedringsprosjekter. Det planlegges kvalitetsforbedringsprosjekter på nasjonalt nivå med utgangspunkt i registerets kvalitetsindikatorer. Registeret er med i det nasjonale kvalitetsindikatorprosjektet. Målinger knyttet til det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke på hjerneslag registreres i registeret.

Helse Nord har fem kvalitetsregistre med nasjonal status. Nasjonalt kvalitetsregister for ryggkirurgi har en dekningsgrad på 90 pst. på institusjonsnivå og 56 pst. på individnivå. For de fire andre registrene er dekningsgraden usikker. For tre av registrene skyldes dette at registrene er nyetablerte og ikke er kommet ordentlig i gang. Vedrørende nasjonalt register for arvelige og medfødte nevromuskulære sykdommer påpekes det at registeret har særskilte utfordringer pga. en sammensatt pasientgruppe som sjelden behandles i sykehus. Registeret omfattet i 2014 anslagsvis 20 pst. av de aktuelle pasientene. Fire av de fem registrene inneholder pasientrapporterte effektmål. Nasjonalt kvalitetsregister for ryggkirurgi brukes regelmessig som grunnlag for forbedringsarbeid og forskning. For de andre registrene er dekningsgraden foreløpig for dårlig til å kunne benyttes etter sitt formål. Helse Nord melder at det arbeides og rettes fokus på innrapportering til alle registrene for å øke dekningsgrad slik at de kan brukes som grunnlag for forbedringsarbeid. Videre arbeid med modernisering av nasjonale medisinske kvalitetsregistre skal skje i tråd med føringer i Nasjonal helseregisterstrategi. Se omtale under kap. 701, post 21 og 71.

Kvalitetsindikatorer og ventetider

I oppdragsdokumentet for 2014 ble det satt som mål at kvalitetsindikatorer og ventetider som rapporteres til Helsedirektoratet, inkludert til fritt sykehusvalg, skal rapporteres på sykehusnivå. Samtlige regionale helseforetak har meldt om at dette er rapportert på sykehusnivå.

Øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunene

Det ble satt som mål i 2014 at det er etablert flere øyeblikkelig hjelp tilbud i kommunene i samarbeid mellom helseforetak og kommuner. Det vises til rapportering 2014 under kap. 762, post 62.

Høyere vekst innen psykisk helsevern og rusbehandling enn for somatikk

I 2014 ble følgende oppdrag gitt i oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene:

Det er høyere vekst innen psykisk helsevern og rusbehandling enn for somatikk på regionalt nivå. Det legges til grunn at veksten innen psykisk helsevern skjer ved DPS og innenfor psykisk helsevern for barn og unge. DPS skal bygges ut og utrustes til å ta ansvar for gode akuttjenester gjennom døgnet, ambulante tjenester, poliklinikk og døgnbehandling, slik at befolkningens behov for vanlig spesialisthelsetjenester er dekket. Veksten måles bl.a. gjennom endring kostnader, ventetid og aktivitet.

Tilbakemelding fra de regionale helseforetakene viser at dette målet ikke ble innfridd fullt ut i noen helseregion. I Helse Sør-Øst var utviklingen i ventetidene innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) og psykisk helsevern for barn og unge (PHBU) ikke i tråd med målet. Aktivitet ble målt gjennom polikliniske konsultasjoner, døgnbehandling og antall utskrivninger. Rapporteringen fra Helse Sør-Øst viser at målet er nådd for noen av aktivitetsmålene, men ikke på andre. Videre viste tallene større vekst innen somatikk fra 2013 til 2014. For Helse Vest gikk ventetidene innen psykisk helsevern for voksne (PHV), PHBU og TSB mer ned enn for somatikk. Dette var i tråd med målet. Målet for aktiviteten ble nådd på noen områder, men for andre ikke. Kostnadstallene viser at det var større vekst innen TSB enn innen somatikk, men at veksten innen PHV og PHBU var lavere enn for somatikk. Rapporteringen fra Helse Midt-Norge viser at ventetidene innen PHV, PHBU og TSB gikk mer ned enn somatikk. Dette var i tråd med målet. Målet for aktiviteten ble nådd på noen områder, men for andre ikke. Kostnadstallene viser at det var større vekst innen TSB enn somatikk, men at veksten innen PHV og PHBU var lavere enn somatikk. Helse Nord rapporterte at ventetidene innen PHV, PHBU og TSB gikk mer ned enn somatikk. Dette var i tråd med målet. Målet for aktiviteten ble nådd på noen områder, men for andre ikke. Kostnadstallene viser at det var større vekst innen somatikk enn innen PHV, PHBU og TSB.

Foretaksmøtet 1. juni 2015 konkluderte med at det var rom for forbedringer for alle helseregionene.

Økning i andel årsverk DPS i forhold til antall årsverk innen psykisk helsevern i sykehus

Bortsett fra ett helseforetak er målet nådd for alle helseforetak.

Andel tvangsinnleggelser for helseregionene er redusert med 5 pst. sammenliknet med 2013

For Helse Sør-Øst tyder statistikken for 2014 på at kravet er innfridd. I Helse Vest, Helse Nord og Helse Midt-Norge er det noe usikkert hvorvidt målet er oppnådd, da tallgrunnlaget er for usikkert.

Døgnkapasitet innen TSB er økt

I oppdragsdokumentet for 2014 ble det stilt følgende krav:

Døgnkapasiteten innen TSB er økt med om lag 110 plasser utover den kapasitet som gjeldende avtaler representerer for 2013. Plassene skal kjøpes fra ideelle virksomheter. Plassene skal bidra til mer mangfold i behandlingstilbudet, sikre at alle regioner har avtaler om TSB-plasser der rusfrihet er et mål i behandlingen (ikke LAR) og at det er tilgjengelige plasser innenfor behandlingsmetoden terapeutiske samfunn i alle regioner. Innkjøpet skal gjøres så raskt som mulig i 2014. Plassene skal kjøpes til følgende pasientgrupper: o Langtidsplasser for rusavhengige

• Pasienter med samtidig rus- og psykiske lidelser

• Akutt- og abstinensbehandling

• Gravid/familier med rusproblemer

• Unge med mer omfattende hjelpebehov

Alle de regionale helseforetakene gjennomførte anskaffelsesprosesser og innfridde dette kravet i 2014.

Etablert dropout-team for rusavhengige

Det ble etablert dropout-team i alle helseregioner i 2014 – to slike team ble etablert i Helse Sør-Øst. Videre er det etablert brukerstyrte plasser i alle helseregioner innen TSB.

Behandlingstilbud til samiske pasienter ved Samisk nasjonalt kompetansetjeneste

Helse Sør-Øst, Helse Vest og Helse Midt-Norge har samarbeidet med Helse Nord om inngåelse av en samarbeidsavtale om behandlingstilbud til samiske pasienter ved Samisk nasjonalt kompetansetjeneste i Helse Nord – psykisk helsevern og rus (Sanks). Avtalene vil bli undertegnet i løpet av 2015.

Personell, utdanning og kompetanse

Langsiktige mål er at de regionale helseforetakene skal sørge for tilstrekkelig helsepersonell med riktig kompetanse, bedre utnyttelse av personellressursene og utdanningsoppgaver godt ivaretatt. De skal rekruttere, beholde og utvikle kompetanse hos medarbeiderne og sikre bærekraftig utvikling.

Et mål i 2014 var å gjennomføre analyser og utarbeide planer for håndtering av behov for personell. Særlig innsats må rettes mot behovet for spesialisert kompetanse for å sikre gode tjenestetilbud. Rapporteringen viser at de regionale helseforetakene og helseforetakene har kommet langt i analyse av behov for personell der sårbare fagmiljøer er identifisert.

Et annet mål var tilstrekkelig antall utdanningsstillinger for legespesialister, også innen den nye spesialiteten i rus- og avhengighetsmedisin som ventes godkjent i 2014. De regionale helseforetakene har fulgt opp helseforetakenes ansvar for å opprette nye legestillinger og utdanningsstillinger i henhold til behovet og innenfor tildelte økonomiske rammer. Endringer registreres i Helsedirektoratets Legestillingsregister slik at både helseforetakene og myndighetene har oppdaterte opplysninger om antall stillinger fordelt på de ulike spesialitetene. De regionale helseforetakene startet planleggingsarbeidet for å få tilstrekkelig antall godkjente overleger i rus- og avhengighetsmedisin til å kunne utdanne nye spesialister på feltet. Det planlegges også for å få godkjent helseforetak og private ideelle sykehus som utdanningsinstitusjoner.

Et tredje mål var å redusere omfanget av midlertidige stillinger i helseforetakene. De regionale helseforetakene rapporterer om at det arbeides med dette området i helseforetakene og de regionale helseforetakene har oppmerksomhet og oppfølging av området. Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp målet videre på egnet måte.

Et fjerde mål var å gjennomføre oppgavedelingstiltak og oppnå reduserte ventetider og gode og effektive pasientforløp. Helseforetakene melder om at det å sikre rett kompetanse på rett sted til rett tid kan bidra positivt i forhold til kvalitet og ressursutnyttelse, og har gjennomført forskjellige oppgavedelingstiltak i 2014. Helseforetakene har også deltatt i utarbeidelsen av opplegg for konkrete pilotprosjekter innen oppgavedeling.

Forskning og innovasjon

Forskning

De regionale helseforetakene har levert på alle mål i oppdragsdokumentet for 2014. Det ble registrert 3 547 vitenskapelige artikler fra helseforetakene i 2014 av totalt 17 342 vitenskapelige artikler publisert i universitets-, høyskole-, institutt- og helsesektoren og rapportert inn 323 avlagte doktorgrader, som er en nedgang fra 2013, der antallet var 340. Helse Sør-Øst hadde en andel på 61,8 pst. av publiseringspoengene, etterfulgt av Helse Vest med 19,7 pst., Helse Midt-Norge 10,8 pst. og Helse Nord 7,8 pst. I forbindelse med endringer i forskningsindikatoren gjennomført i 2013, ble det gitt uttelling for tildeling av finansiering fra Norges forskningsråd og EU. Beregningen inngår i de endelige forskningspoengene, sammen med publiseringspoengene. Helse Sør-Øst hadde en andel på 62,3 pst. av de totale forskningspoengene, etterfulgt av Helse Vest med 19,0 pst., Helse Midt-Norge med 10,0 pst. og Helse Nord med 8,8 pst.

I 2014 hadde 49,2 pst. av artiklene internasjonalt medforfatterskap (mål: over 40 pst.) og 20,4 pst. var publisert i ledende tidsskrifter (mål: over 20 pst.), jf. tabell 7.4.

Det er samlet sett en klar økning i andelen av forskningen som er internasjonalt sampublisert. Andelen artikler i ledende tidsskrifter har en nedgang fra de foregående år.

Det var forskningsaktivitet ved alle helseforetak i 2014. Universitetssykehusene stod for 81 pst. av rapporterte driftskostnader til forskning og 80 pst. av forskningsårsverkene i sektoren. Hovedtyngden av forskningen er pasientrettet forskning for å utvikle ny diagnostikk og behandling, og for å kvalitetssikre behandlingstilbudet. Den totale ressursbruken til forskning inkl. personell, infrastruktur og eksterne finansieringskilder i de regionale helseforetakene tilsvarte om lag 2,8 pst. av totale driftskostnader i 2014, mot 2,6 pst. i 2013. En beregning justert for pensjonsendringen for både totalkostnader og forskningskostnader viser imidlertid nullvekst for denne indikatoren. Av forskningsmidlene gikk om lag 11 pst. til psykisk helseforskning og 1,7 pst. til rusforskning.

Det er fortsatt et potensial for å øke omfanget av søknader til Norges forskningsråd og EUs rammeprogram for helseforskning. For å øke omfanget av søknader fra helseforetakene til EUs rammeprogram for forskning er det i 2014 etablert insentiv- og/eller støttesystemer i to av de regionale helseforetakene, i de to øvrige helseregionene ferdigstilles etableringen i 2015. Samtlige regionale helseforetak samarbeider med universitetene i regionen om dette tiltaket.

For andre gang har de regionale helseforetakene utarbeidet en felles årlig rapport som beskriver forskningens resultater og implikasjoner for tjenesten Forskning og innovasjon til pasientens beste, Fellesrapport fra spesialisthelsetjenesten 2014. De regionale helseforetakene har i samarbeid i 2014 ferdigstilt retningslinjer for større grad av brukermedvirkning i forskningens ulike faser, retningslinjene behandles i styrene i de regionale helseforetakene i 2015.

Det er påbegynt et arbeid med å utvikle retningslinjer for fordeling av ansvar og finansiering ved gjennomføring av kliniske studier der flere regioner deltar. Arbeidet ferdigstilles i 2015 og er forankret i forskningsinfrastrukturnettverket for kliniske studier, NorCRIN.

De regionale helseforetakene har i samarbeid initiert tre nye kliniske multisenterstudier på biotilsvarende legemidler, føflekkreft (ipilimumab) kronisk utmattelsessyndrom/ME (rituximab) gjennom NorCRIN-nettverket. Helse Sør-Øst leder arbeidet med de to førstnevnte, mens Helse Vest leder ME-studien. Helseforetak i alle regioner deltar i alle de tre studiene.

Studien på biotilsvarende legemidler hadde deltakelse fra 40 studiesentra ved 23 helseforetak og studien på ipilimumab hadde deltakelse fra 8 studiesentra fra alle helseregioner. Ved utgangen av 2014 hadde inklusjon til studien om biotilsvarende legemidler gått som planlagt og studieledelsen antok at studien ville være fullt inkludert med om lag 500 pasienter i juni 2015. Det er stor internasjonal interesse for studien om biotilsvarende legemidler. Inklusjonen av pasienter til studien om ipilimumab gikk raskere enn først antatt og ble nådd allerede i slutten av september 2014. Det ble deretter besluttet å utvide studien med ytterligere 50 pasienter innenfor bevilget ramme, og inklusjonsmålet ble ved utgangen av 2014 antatt å være nådd i løpet av første kvartal 2015.

Det er etablert system for særskilt nyttevurdering, i tillegg til kvalitetsvurdering, ved tildeling av tilskuddsmidler til forskningsprosjekter. Nyttevurdering er gjennomført ved tildeling av regionale forskningsmidler i alle regionale helseforetak. I forbindelse med utlysningen av midler til nasjonale samarbeidsprosjekter på syv utvalgte fagområder (jf. kap. 732, post 78) ble det nedsatt en komité med representasjon fra alle helseregioner og brukere. Kvalitetsvurderingen ble gjennomført av Norges forskningsråd på vegne av de regionale helseforetakene. Nyttevurderingen ble gjennomført uavhengig av kvalitetsvurderingen og tillagt vekt ved tildeling av midlene.

Statens helsetilsyn fører tilsyn med medisinsk og helsefaglig forskning og forvaltningen av forskningsbiobanker ved helseinstitusjoner, universiteter, høyskoler og andre forskningsinstitusjoner. Det er ikke opprettet nye tilsynssaker ved helseforetakene i 2014.

Innovasjon

Rapporten Forskning og innovasjon til pasientens beste, Fellesrapport fra spesialisthelsetjenesten 2014 presenterer innovasjonsprosjekter og nasjonale nøkkeltall for innovasjonsaktiviteten.

Med hensyn til etablering av en nasjonal database for innovasjonsindikatorer er dette arbeidet i samråd med departementet satt på vent mens det er pågår en utvikling av en innovasjonsindeks for helseforetakene. Rapport fra arbeidet er ventet høsten 2015.

Økonomi og investeringer

God kontroll med økonomien er en forutsetning for riktige prioriteringer og legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet har i 2014 hatt en tett oppfølging av de regionale helseforetakene. De regionale helseforetakene har rapportert til departementet hver måned på økonomisk resultat, likviditet, aktivitet, bemanning og sykefravær, samt tertialvis på kontantstrøm og investeringer. Rapporteringen følges opp i møter mellom departementet og de regionale helseforetakene.

Det ble i felles foretaksmøte i januar 2014 stilt krav om at alle de regionale helseforetakene skulle innrette virksomheten innenfor de økonomiske rammer og krav som fulgte av Prop. 1 S (2013–2014), foretaksmøtet og oppdragsdokumentet for 2014, slik at sørge-for-ansvaret oppfylles og at det legges til rette for en bærekraftig utvikling over tid, samt at det ble satt et tak for bruk av driftskreditt. Dette innebærer at drift og investeringer ved de regionale helseforetakene må håndteres innenfor bevilget ramme.

Samtidig ble det tatt følgende forbehold: «Beregning av regnskapsmessig pensjonskostnad for 2014 er under utarbeidelse og det samlede kostnadsnivået for de regionale helseforetakene foreligger derfor ikke. Dersom det viser seg at det blir større endringer i forhold til det kostnadsnivået som er lagt til grunn i Prop. 1 S (2013–2014), vil det bli tatt stilling til om det er grunnlag for endringer i bevilgningen».

Endelig beregning av pensjonskostnadene for de regionale helseforetakene for 2014 viste et kostnadsnivå på om lag -2 300 mill. kroner, noe som var om lag 15 140 mill. kroner lavere enn tidligere lagt til grunn. Den vesentlige endringen forklares ved regnskapsføring av virkningen av levealdersjusteringen som ble innført for offentlige tjenestepensjonsordninger for personer født i 1954 eller senere. Den regnskapsmessige håndteringen er i tråd med veileder fra Norsk Regnskapsstiftelse framlagt i august 2014. Ved behandlingen av Prop. 23 S (2014–2015) Endringer i statsbudsjettet 2014 under Helse- og omsorgsdepartementet ble basisrammen til de regionale helseforetakene satt ned med 5 040 mill. kroner, mens den øvrige kostnadsreduksjonen ble disponert til å styrke foretakenes egenkapital, tilsvarende 10 100 mill. kroner. De regionale helseforetakene samlede resultatkrav for 2014 ble derfor endret til et samlet positivt resultat på 10 100 mill. kroner.

Etter at Helse- og omsorgskomiteen la fram Innst. 102 S (2014–2015) jf. Prop. 23 S (2014–2015) fikk Helse- og omsorgsdepartementet informasjon om at Statens pensjonskasse hadde benyttet feil forholds-/delingstall i sine kostnadsberegninger som lå til grunn for Prop. 23 S (2014–2015). Dette omfatter beregninger for Sykehusapotekene og de tidligere statssykehusene. I foretaksmøtet 17. desember 2014 ble det oppgitt at det ville bli sett hen til dette når regnskapsresultatene for 2014 for de regionale helseforetakene skulle godkjennes i foretaksmøter i mai 2015. Endelige beregninger av samlede pensjonskostnader for 2014 viste at disse ble om lag 200 mill. kroner lavere enn lagt til grunn ved håndteringen nevnt ovenfor og de regionale helseforetakene ble følgelig overkompensert tilsvarende.

I perioden 2002–2014 er det akkumulerte korrigerte regnskapsmessige underskuddet på 1,4 mrd. kroner og det akkumulerte ordinære regnskapsmessige årsresultatet minus 1,5 mrd. kroner for de regionale helseforetakene. Forskjellen mellom resultatbegrepene skyldes unntaket for regnskapsmessige avskrivninger, som var høyere enn bevilgningen til gjenanskaffelse av bygg og utstyr på 10,3 mrd. kroner i perioden 2003–2007. Økte pensjonskostnader på til sammen 4,8 mrd. kroner ble unntatt fra resultatkravet i perioden 2006–2008 og i sin helhet kompensert i 2010. Samtidig ble det for 2014 stilt et positivt resultatkrav på 10,1 mrd. kroner som følge av håndtering av virkningen av levealdersjusteringen som ble innført for offentlige tjenestepensjonsordninger for personer født i 1954 eller senere.

Årsregnskapene for 2014 ble godkjent i foretaksmøter i juni 2015. Alle helseregioner oppnådde positive økonomiske resultater, og for sjette år på rad etter at staten overtok eierskapet for spesialisthelsetjenesten, ble det et positivt resultat for de regionale helseforetakene samlet sett. Det ble i 2014 et samlet positivt avvik fra resultatkravet på 2 777 mill. kroner. Dette er en del høyere enn i 2013 og forklares hovedsakelig med resultatforbedring i Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge. De positive resultatene de senere årene må ses opp mot tidligere års underskudd og investeringsbehovene i årene framover. Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord kan nå vise til et samlet positivt avvik i forhold til styringskravet for perioden 2002 til 2014.

Det positive resultatet i 2014 påvirkes både av inntektsførte netto gevinster ved salg av anleggsmidler på om lag 44 mill. kroner og kostnadsførte nedskrivninger av eiendeler på om lag 244 mill. kroner. Slike nedskrivninger foretas når eiendeler har et varig verdifall, og denne type engangseffekter er ikke direkte knyttet til den ordinære driften av foretakene. Tatt hensyn til disse effektene er departementets vurderingsgrunnlag for resultatoppnåelse et positivt resultat på 2 977 mill. kroner.

De regionale helseforetakene har budsjettert med positive resultater på til sammen om lag 1,6 mrd. kroner i 2015. Det er for 2015 stilt krav om at de regionale helseforetakene skal sikre en bærekraftig utvikling over tid. Videre skal de sikre en forsvarlig likviditetsstyring og håndtere driftskreditten innenfor vedtatte rammer. De budsjetterte resultatene må sees i sammenheng med de regionale helseforetakenes investeringsplaner.

Hovedstadsområdet

I hovedstadsområdet hadde både Vestre Viken og Oslo universitetssykehus positive økonomiske resultater i 2014. Akershus universitetssykehus hadde fortsatt et negativt økonomisk resultat i 2014. Samlet sett har Helse Sør-Øst et positivt økonomisk resultat.

Oslo universitetssykehus tok i bruk et nytt felles regionalt elektronisk pasientjournalsystem høsten 2014, og innføringen gikk etter planen.

Oslo universitetssykehus har videre arbeidet med prosjektet idéfase Oslo universitetssykehus, som bl.a. var ute på høring i 2014. Prosjektet skal gi et godt grunnlag for videre utvikling av sykehuset fram mot 2030. Pakkeforløp og kapasitet framover er også med i arbeidet. Helse Sør-Øst RHF arbeider med å gå gjennom framtidige muligheter for optimalisering av drift og oppgave- og arbeidsdeling for spesialisthelsetjenesten i Oslo og Akershus, hvor Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Oslo kommune, tillitsvalgte og brukere deltar. Resultater av begge arbeidene skal legges fram for de respektive styrene i desember 2015.

Helse- og omsorgsministeren har videre bedt om at Helse Sør-Øst RHF vurderer om det kan være hensiktsmessig å overføre Kongsvinger sykehus med tilhørende befolkningsområde til Akershus universitetssykehus. Dette må sees i sammenheng med den planlagte overføringen av befolkningen i Vestby kommune fra Akershus universitetssykehus til Sykehuset Østfold fra 1. januar 2017 og eventuelt andre tiltak.

Investeringer

De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar for investeringer og drift i sykehusene. Midler til investeringer inngår derfor i basisbevilgningen og ikke som øremerkede tilskudd. Større prosjekter kan delvis lånefinansieres ved låneopptak gjennom Helse- og omsorgsdepartementet. Fra 2013 kan helseforetakene få lån på inntil 70 pst. av forventet prosjektkostnad basert på kvalitetssikrede konseptplaner.

Styringssystemet for investeringer bygger på en kombinasjon av at foretakene er gitt utstrakte fullmakter på investeringsområdet samtidig som det skjer en oppfølging og styring på overordnet nivå, slik at investeringer skjer i samsvar med overordnede helsepolitiske mål og innen aksepterte ressursrammer. For prosjekter over 500 mill. kroner skal resultater og vurderinger etter endt konseptfase legges fram for departementet, sammen med ekstern kvalitetssikring. Kostnader som følge av slitasje og elde på bygg og utstyr kommer fram som avskrivninger i foretakenes regnskaper, og reflekterer dermed tidligere års investeringer. For å opprettholde verdien på foretakenes eiendeler må de årlige investeringene over tid være lik de årlige avskrivningene. Mens avskrivningskostnaden er en relativt stabil størrelse, vil de årlige investeringene kunne variere avhengig av hvilke utbygginger som pågår. I 2014 investerte helseforetakene for om lag 10,8 mrd. kroner i bygg og utstyr og immaterielle verdier. Hensyntatt av- og nedskrivninger samt salg og korrigeringer i balansen, innebar dette at verdien på helseforetakenes driftsmidler økte med nær 4,5 mrd. kroner i 2014.

Ved innføringen av helseforetaksmodellen ble det foretatt en verdsetting av helseforetakenes bygningsmasse og utstyr. Verdien på sykehusenes bygg og utstyr har økt med 17,7 mrd. kroner fra 66,6 mrd. kroner i 2003 til 84,3 mrd. kroner i 2014. Det er store variasjoner mellom de regionale helseforetakene. Helse Midt-Norge er den regionen med størst økning i verdien av bygg og utstyr i perioden. Oppgradering og fornying av bygningsmassen er en kontinuerlig prosess for å tilpasse bygg til dagens drift og for å få en mer funksjonell bygningsmasse. Helseforetakene må prioritere sine investeringsplaner innenfor tilgjengelige økonomiske og finansielle rammer. Samtidig må det settes av midler til ordinært vedlikehold.

Økonomiske langtidsplaner

De regionale helseforetakene oppdaterer årlig økonomisk langtidsplan. De økonomiske langtidsplanene bygger på vedtatte strategier i de regionale helseforetakene, som igjen baseres på nasjonale strategier og føringer, og gjeldende økonomiske rammebetingelser.

De regionale helseforetakene forvalter betydelige beløp på vegne av samfunnet for å sikre gode spesialisthelsetjenester. Langsiktig planlegging og prioriteringer er en forutsetning for å sikre gode sykehustjenester. De regionale helseforetakene legger gjennom sine langtidsplaner til rette for at helseforetakene kan nå målene for pasientbehandlingen. Langtidsplanene tar hensyn til hvordan befolkningsutvikling, sykdomsutvikling, utvikling innen medisinsk teknologi og forventningene til helsetjenestene vil påvirke behov og etterspørsel etter helsetjenester. Videre gjøres det prioriteringer knyttet til personell og kompetanse, bygg og utstyr, IKT og annen viktig infrastruktur, samt hvordan helseforetakene kan tilpasse tjenestene for å møte utfordringer innenfor de økonomiske rammene.

Det er gjennom god styring og god drift at helseforetakene legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling og forbedring av behandlingstilbudet. De regionale helseforetakene har ansvar både for drift og investeringer og må planlegge langsiktig og se dette i sammenheng.

Helseforetakenes langtidsplaner viser at de planlegger investeringer for nær 40 mrd. kroner i perioden 2016–2019. Planen forutsetter årlige effektiviseringskrav i helseforetakene og god økonomisk kontroll. Eventuelle overskridelser av budsjettene medfører utsettelse av nye investeringer og redusert handlingsrom. Selv med et betydelig investeringsomfang er det utfordringer med å fornye bygningsmassen og medisinskteknisk utstyr samt gjennomføre nødvendige IKT-satsinger.

Helse Sør-Øst

I perioden 2016–2019 planlegger Helse Sør-Øst å investere for 19,2 mrd. kroner, herav 3,3 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 4,8 mrd. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under gjennomføring:

• nytt østfoldsykehus, ferdigstilles etter planen

• Oslo universitetssykehus viderefører samlokalisering fase I

• Tønsbergprosjektet ved Sykehuset i Vestfold

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• vedlikeholdsinvesteringer ved Oslo universitetssykehus inkl. medisinskteknisk utstyr

• prosjektet nytt sykehus i Vestre Viken videreføres til konseptfase

• nytt psykiatribygg ved Sørlandet sykehus

I tillegg pågår det planleggingsarbeid ved Oslo universitetssykehus, Sykehuset Telemark (utvidelse og ombygging), Akershus universitetssykehus, samt Sykehuset Innlandet.

Helse Vest

I perioden 2016–2019 planlegger Helse Vest å investere for 8,9 mrd. kroner, herav 0,9 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 1 mrd. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under gjennomføring:

• nytt barne- og ungdomssenter fase I ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen, planlagt ferdigstilt i 2015

• nytt barne- og ungdomssenter fase II ved Haukeland universitetssjukehus, Helse Bergen

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt sykehus i Helse Stavanger, hvor konseptfaseutredning planlegges ferdigstilt i løpet av 2015, planlagt start på sykehusutbyggingen er 2017

• nybygg ved Sentralsjukehuset i Førde i Helse Førde

• rehabilitering og nybygg ved Haugesund sykehus i Helse Fonna

Helse Midt-Norge

I perioden 2016–2019 planlegger Helse Midt-Norge å investere for 5,7 mrd. kroner, herav 1,1 mrd. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 900 mill. kroner til IKT.

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• nytt sykehus i Helse Møre og Romsdal

Helse Nord

I perioden 2016–2019 planlegger Helse Nord å investere for nær 6 mrd. kroner, herav 600 mill. kroner til investeringer i medisinskteknisk utstyr og 500 mill. kroner til IKT.

Prosjekter under gjennomføring:

• nybygg og renovering ved Nordlandssykehuset, Bodø, prosjektet ferdigstilles i 2018, det største byggetrinnet ferdigstilles og tas i bruk i 2015

• ny A-fløy ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø, i drift 1. kvartal 2016

• nytt pasienthotell ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø, ferdigstilles våren 2015

• nybygg ved Finnmarkssykehuset, klinikk Kirkenes, prosjektet hadde byggestart våren 2014 og planlagt ferdigstillelse i løpet av 2016

Prosjekter over 500 mill. kroner under planlegging:

• PET-senter ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø

I tillegg pågår det planleggingsarbeid vedrørende nytt sykehus ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Narvik, nybygg ved Finnmarkssykehuset, Hammerfest og videre utvikling av Helgelandssykehuset.

8 IKT og digitalisering

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) er en forutsetning for å lykkes med å skape pasientens helsetjeneste. Digitale tjenester gir nye muligheter for å involvere pasienter, brukere og innbyggere på en helt annen måte enn i dag. Moderne IKT-løsninger vil gi helsepersonell tilgang på alle relevante pasientopplysninger, og oppdatert kunnskaps- og beslutningsstøtte. Dette vil sikre at pasienter og brukere får lik og best mulig kvalitet på behandlingen.

Digitale tjenester for innbyggerne

IKT-løsninger skal legge til rette for at innbyggere kan ta eierskap til og delta i egen helse og behandling. Teknologien gir nye muligheter for å involvere og følge opp pasienter enn det tradisjonelle, fysiske møtet mellom behandler og pasient. F.eks. kan pasienter med diabetes og kols, og innenfor psykisk helse, få oppfølging ved hjelp av telemedisin. Mobilteknologi kan gi innbyggerne bedre mulighet til å mestre eget liv og helse, og bidra til at flere kan bo lenger hjemme til tross for nedsatt funksjonsevne.

Det er en økende forventning hos innbyggerne om å kunne kommunisere digitalt med helse- og omsorgstjenesten. Innbyggerne er i stor grad aktive nettbrukere som er vant til digitale tjenester både til innhenting av informasjon, kommunikasjon og til å utføre tjenester selv.

Selv om helse- og omsorgssektoren ligger noe bak andre sektorer når det gjelder tjenester på nettet, blir tilbudet stadig utvidet. Nye digitale tjenester gjør det mulig for pasienter og brukere å ha elektronisk dialog med sine behandlere, og å finne relevant informasjon om egen helse. I løpet av noen få år har helsenorge.no blitt en viktig informasjonskilde og kommunikasjonskanal for pasienter, brukere og innbyggere. Helsenorge-portalen ble etablert i 2011 og portalen videreutvikles kontinuerlig. Ved å logge seg på Min helse får innbyggeren sikker tilgang til nyttige e-helsetjenester, som kjernejournal, oversikt over egne egenandeler, vaksiner og resepter, bytte fastlege og melde bivirkninger. Flere nye tjenester kommer under overskriften Min helse framover, bl.a. tilgang til egen sykehusjournal, timeavtaler på sykehus og digital dialog med fastlegen.

Verktøy for helsepersonell

Pasientjournalsystemer og pasientadministrative systemer er helsepersonells viktigste arbeidsverktøy. Helsepersonell har behov for IKT-verktøy som er tilgjengelige og brukervennlige, og som gir sikker tilgang til pasientopplysninger uavhengig av hvor i landet pasienten blir syk eller får behandling.

Norge har i dag en god utbredelse av elektroniske pasientjournaler i alle deler av sektoren. De siste årene har imidlertid Norge blitt hengende etter de ledende miljøene i bruken av mer avanserte IKT-løsninger som vi finner internasjonalt.

Pasientens journalopplysninger er i dag spredt i en rekke systemer i de avdelinger og virksomheter hvor pasienten og brukeren har mottatt helsehjelp. Det er tidkrevende for helsepersonellet å få en samlet oversikt over pasientens eller brukerens opplysninger. Helsepersonellet må logge inn i ulike systemer, og informasjon må etterspørres fra andre aktører. Manglende oversikt kan gå ut over kvaliteten på helsehjelpen som gis.

Med den nye pasientjournalloven som trådte i kraft 1. januar 2015, åpnet det seg nye muligheter til å dele og hente fram informasjon på mellom helsepersonell og virksomheter. Loven åpner for at nødvendige opplysninger om en pasient kan gjøres tilgjengelige uavhengig av hvor pasienten har fått helsehjelp tidligere og hvordan helsesektoren er organisert. Lovendringen er en viktig forutsetning for å kunne arbeide mot én innbygger –én journal.

Én innbygger – én journal beskriver en visjon der helsepersonell som deltar i pasientbehandlingen får tilgang til alle nødvendige og oppdaterte opplysninger uavhengig av hvor pasienten befinner seg. Helsedirektoratet er i gang med å utrede hvordan disse ambisjonene kan realiseres både teknisk og organisatorisk. Utredningen omfatter hele helse- og omsorgssektoren og foregår i tett samarbeid med sektoren og pasient- og brukerorganisasjoner.

Kunnskapsutviklingen skjer raskt, og det er viktig at nye IKT-verktøy gir tilgang til oppdatert kunnskap og beslutnings- og prosesstøtte på en enkel og brukervennlig måte. Slik funksjonalitet kan være nyttig i mange situasjoner, for eksempler for å kunne stille riktig diagnose og planlegge behandlingsforløp, og ved forskriving av legemidler.

Personvern og informasjonssikkerhet skal være en integrert del av utvikling og innføring av alle IKT-tiltak. Det skal være tillit i befolkningen til at opplysningene blir behandlet på en trygg og sikker måte. Helseopplysninger skal være tilgjengelige, og opplysningenes konfidensialitet og integritet skal ivaretas. Helseopplysninger skal sikres ved både tekniske funksjoner, opplæring og organisatoriske tiltak for å hindre uautorisert bruk.

Kunnskap om helsetjenesten

Tilgang til helsedata og statistikk av god kvalitet er nødvendig for å sikre at helsepersonell, ledere og myndigheter har tilstrekkelig styringsinformasjon om kvaliteten og effekten av pasientbehandlingen som ytes i helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonell må kunne oppleve nytte av egen registrering gjennom å få tilgang på oppdaterte nøkkeltall og resultater. Dagens IKT-systemer og helseregistre tilrettelegger ikke godt nok for dette. Det er et behov for økt kunnskap og forståelse om hvordan teknologien kan utnyttes på dette feltet. Kunnskapsgrunnlaget for styring, kvalitetsforbedring og forskning skal gjøres mer tilgjengelig.

Utfordringene på helseregisterområdet har mange paralleller til utfordringene på e-helseområdet for øvrig. Arbeidet med helseregistre skal derfor i 2016 i større grad sees i sammenheng med øvrige e-helsetiltak for å sikre en forutsigbar og ønsket utvikling.

Velferdsteknologi og m-helse

Digitale tjenester gir nye muligheter for å involvere og behandle pasienter enn det tradisjonelle, fysiske møtet mellom behandler og pasient. Det er viktig at vi tar disse mulighetene i bruk.

Regjeringen vil ta i bruk velferdsteknologi og mobil helseteknologi for behandling og oppfølging av personer med kroniske sykdommer. Nye løsninger skal styrke pasientenes mestring i hverdagen og gi bedre utnyttelse av helse- og omsorgstjenestens ressurser. Bruk av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene åpner et mulighetsrom på flere måter.

Det ble i 2013 etablert et Nasjonalt program for utvikling og innføring av velferdsteknologi. Hovedmålet er at velferdsteknologi skal være en integrert del av tjenestetilbudet i helse- og omsorgstjenestene innen 2020. Velferdsteknologiprogrammet følges opp av Helsedirektoratet. Det er gjennom Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi gitt støtte til prosjekter med formål å utvikle og utprøve velferdsteknologiske løsninger.

I 2015 startet et stort, nasjonalt prosjekt for behandling og pleie av kronisk syke på avstand ved hjelp av velferdsteknologi, som f.eks. bruk av nettbrett og sensorteknologi for å følge opp personer med kroniske sykdommer. Det er bevilget 30 mill. kroner til dette prosjektet som skal omfatte 400–500 brukere i fire forskjellige fylker.

Sterkere nasjonal styring

Det er et stort behov for en sterkere nasjonal styring og en bedre organisering av IKT-feltet i helse- og omsorgssektoren. Dagens styringsmodell og de mange aktørene gir lav gjennomføringsevne med lite koordinert utvikling av IKT i helse- og omsorgssektoren.

Det er derfor besluttet å etablere et direktorat for e-helse. Direktoratet skal etableres i 2016. Direktoratet for e-helse skal og ta ansvar for nasjonal koordinering og styring på IKT-feltet i sektoren, herunder styring, gjennomføring og forvaltning av nasjonale IKT-prosjekter. I dette ligger også ansvar for forvaltning og utvikling av lover, forskrifter og IKT-standarder. Direktoratet baseres på divisjon e-helse i Helsedirektoratet og skal ha tett kobling med Helsedirektoratet som faglig normerende etat.

I tillegg ble Nasjonal IKT HF etablert i januar 2014 for strategisk samarbeid på IKT-området i spesialisthelsetjenesten. Dette var ett av flere grep for å sikre bedre samordning på IKT-området i helse- og omsorgssektoren. En sentral oppgave for Nasjonal IKT er å koordinere de regionale helseforetakene sitt arbeid inn i de nasjonale IKT-prosjektene.

9 Utviklingstrekk i kommunale helse- og omsorgstjenester

De kommunale helse- og omsorgstjenestene er i kontinuerlig utvikling. De siste 20 årene har kommunene fått nye oppgaver, og samtidig hatt en stor tilvekst av nye brukergrupper.

En rekke nye lover og reformer har lagt grunnlaget for et omfattende tjenestetilbud på kommunalt nivå. Økt aktivitet i spesialisthelsetjenesten, omlegging av driften til kortere liggetid, mer dagbehandling og poliklinisk virksomhet har også bidratt til at flere oppgaver enn tidligere blir løst i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det ytes derfor stadig mer kompleks medisinsk behandling i de kommunale tjenestene. Samtidig er det i kommunene en dreining fra tradisjonelle institusjonstjenester til hjemmebasert behandling, tilrettelegging og oppfølging.

9.1 Brukere av helse- og omsorgstjenestene

Iplos-registeret gir detaljert informasjon om omsorgstjenestenes brukere og hvilke tjenester som forbrukes. I tillegg gir registeret detaljert informasjon om utviklingen i tjenestene. Foreløpige tverrsnittstall fra Iplos viser at det i alt var i underkant av 272 000 personer som mottok kommunale omsorgstjenester ved utgangen av 2014. Av disse mottakerne hadde i overkant av 43 000 personer opphold i institusjon, og om lag 180 000 personer mottok hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand i eget hjem. Nesten 49 000 personer mottok andre typer tjenester som avlastning, omsorgslønn, støttekontakt mv. Tverrsnittstallene viser videre at nær to av ti tjenestemottakere bor i en institusjon, eller i en bolig med fast tilknyttet personell hele døgnet. En av ti bor i en annen bolig som kommunen stiller til disposisjon, og noen av disse boligene har fast personell deler av døgnet. De aller fleste tjenestemottakerne, syv av ti, bor imidlertid i en vanlig bolig. Halvparten av alle hjemmeboende tjenestemottakere bor alene.

Nesten to av tre mottakere av omsorgstjenester er kvinner, og i den eldste aldersgruppen 80 år og over er nesten tre av fire tjenestemottakere kvinner. Dette har bl.a. sammenheng med at gjennomsnittlig levealder er høyere for kvinner enn for menn, og at kvinner ofte har en lengre periode enn menn med alvorlig sykdom og funksjonssvikt mot slutten av livet. Andelen menn som mottar tjenester er imidlertid økende, noe som skyldes stigende levealder også for menn. I aldersgruppen 18–66 år er det nesten like mange menn som kvinner, og blant unge under 18 år er det flere gutter enn jenter blant mottakerne.

De foreløpige tallene viser videre at vel 341 000 unike personer mottok en eller flere kommunale omsorgstjenester i løpet av 2014. Det betyr at omsorgstjenestene betjener om lag 25 pst. flere brukere enn tverrsnittstallene ved årets utgang viser. Antall personer som mottar tjenester er stadig økende, og fra 2007 til 2014 har antall unike tjenestemottakere i løpet av året økt med 11 pst.

Merknader: Mottakere er her beboere i helse- og omsorgsinstitusjoner og mottakere av hjemmesykepleie og/eller praktisk bistand. Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De kommunale omsorgstjenestene har mottakere i alle aldre med et mangfold av behov, både mht. boform og tjenestetilbud. De fleste mottakere av omsorgstjenester er i aldersgruppen over 67 år. I løpet av 2014 mottok nesten 147 000 unike personer over 80 år omsorgstjenester. I årene som kommer vil antall personer i aldersgruppen mellom 67 og 79 år øke. Dette vil være en utfordring for hjemmetjenesten spesielt. Morgendagens eldre vil likevel ha andre ressurser å møte alderdommen med i form av bedre helse, bedre økonomi, bedre boforhold og høyere utdanning sammenliknet med tidligere generasjoner. Erfaringstall fra de siste 20 år viser samtidig at tallet på eldre brukere i omsorgstjenestene ikke øker i takt med veksten i eldrebefolkningen.

Det har imidlertid, over en periode på 20 år, vært en tredobling av antall tjenestemottakere under 67 år. Mer enn hver tredje mottaker av omsorgstjenester er nå under 67 år. Undersøkelser viser at mange av de som mottar omsorgstjenester ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Dette avspeiles i de endringene som skjer i tjenestetilbudet, hvor det kan ses en økt vekt på tjenestetilbudet utenfor institusjon.

Merknad: Fram til 2006 ble tallet på mottakere innhentet med summariske skjema. F.o.m. 2007 er data hentet fra Iplos-registeret. Tall fra 2007 og senere lar seg derfor ikke uten videre sammenlikne med tidligere år. Tall for 2014 er foreløpige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

De største endringene i de kommunale omsorgstjenestene skjer derfor i hjemmetjenestene. Det er først og fremst hjemmesykepleien som står for veksten, både ressursmessig og i antall brukere, mens praktisk og sosial bistand viser en nedgang. Tall fra Iplos-registeret viser at et sentralt utviklingstrekk er prioriteringen av kurative og medisinske tjenester framfor forebyggende tiltak, praktisk bistand og sosiale tjenester. Forebygging, habilitering/rehabilitering og tidlig innsats er sentrale mål både i samhandlingsreformen og i Omsorg 2020, som legger til grunn en faglig omstilling med større vekt på aktiv omsorg, hverdagsrehabilitering, sosialt nettverksarbeid og bruk av velferdsteknologi. Det er derfor grunn til å følge den videre utvikling nøye, med sikte på om virkemidlene som tas i bruk gir tilstrekkelig effekt.

Foreløpige tall viser at det ved utgangen av 2014 var 3007 brukere som mottok tjenester organisert som brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Andelen tjenestemottakere som mottar tjenester organisert som BPA holder seg relativt stabil på rundt 1 pst. Det har likevel vært en økning i antall BPA-mottakere fra 2009 til 2014 på 467 personer, som tilsvarer en økning på 18 pst. Nesten ingen tjenestemottakere over 67 år har BPA. Bare 1 pst. av dem som har BPA får hjelp mindre enn to timer per uke, og 64 pst. får hjelp 15 timer eller mer per uke.

Kommunene har ansvar for å sikre nødvendig kapasitet og god kvalitet i allmennlegetjenesten. Allmennlegetjenesten i kommunene omfatter fastlegeordningen, legevakt og andre allmennlegeoppgaver, f.eks. i sykehjem og helsestasjon. Det ble utført om lag 14 mill. konsultasjoner hos allmennlege både i 2012, 2013 og 2014. Det ble utført om lag 1,1 mill. konsultasjoner på legevakt i årene 2010–2013 og om lag 1,2 mill. konsultasjoner i 2014.

Den kommunale fysioterapitjenesten omfatter fast ansatte fysioterapeuter og selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter kommunen har avtale med. Det ble foretatt 8,4 millioner konsultasjoner hos avtalefysioterapeuter i 2014. Det var om lag 456 000 brukere av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2014. Av disse var om lag 53 pst. sykdomslistebrukere (brukere med rett til gratis behandling).

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er viktige forebyggende tjenester for barn og unge 0–19 år. Det fødes om lag 60 000 hvert år. Tjenesten når ut til alle, og har tilnærmet 100 pst. oppslutning. Det har vært stort fokus på utvikling av tjenestene de siste årene, noe som har gitt resultater. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 99 pst. av spedbarna fikk gjennomført helseundersøkelser innen åttende leveuke i 2014. Det har vært en årlig økning siden 2012 i andel barn som har vært til undersøkelser på helsestasjon. Dette gjelder både de minste og de større barna. Det er imidlertid fortsatt slik at andelen som blir undersøkt, er mindre jo eldre barna er. Ser man på to- og treåringene, fikk 98 pst. gjennomført en helseundersøkelse, mens dette gjaldt 96 pst. av fireåringene. Andelen som får gjennomført undersøkelser før første skoletrinn er 94 pst. Om lag fire av fem kommuner tilbyr helsestasjon for ungdom.

Helsestasjonen er en viktig aktør innen svangerskapsomsorgen. I 2014 var det 8016 gravide som fullførte fødselsforberedende kurs i helsestasjonens regi. Dette er 2 pst. færre enn i 2013 og det samme som i 2010.

9.2 Personell i helse- og omsorgstjenestene

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå har det i perioden 2006–2014 vært en betydelig økning i antall årsverk i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Allmennlegetjenesten

Tall fra Helsedirektoratet fra utgangen av juni 2015 viser at 95,7 pst. av fastlegepraksisene er basert på selvstendig næringsdrift, mens 4,3 pst. er fastlønte. Ved innføringen av fastlegeordningen var 10,2 pst. av praksisene fastlønte. Stadig flere fastleger arbeider i grupper med flere leger. Rundt 10 pst. av fastlegene antas i dag å arbeide alene, mot 18 pst. før innføringen av fastlegeordningen. 8,2 pst. av fastlegepraksisene er del av en fellesliste, dvs. at de har et felles ansvar for listepopulasjonen.

Ved innføringen av fastlegeordningen var 28,8 pst. av fastlegene kvinner. Andelen kvinnelige fastleger har gradvis økt til 40,1 pst. per juni 2015. Av økningen i antall fastleger fra utgangen av 2002 til utgangen av juni 2015 utgjorde kvinnelige leger 86 pst. (739 av 860 fastleger).

Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser at den samlede årsverksinnsatsen i allmennlegetjenesten utgjorde 5325 årsverk, en økning på 128 årsverk fra 2013 (2,5 pst.). Økningen fordeler seg med 94 årsverk til fastlegevirksomhet, en økning på 2,2 pst., og 31 årsverk til institusjoner for eldre og funksjonshemmede, en økning på 6 pst. Fra 2002 til 2014 økte antall årsverk i allmennlegetjenesten med til sammen 1174 årsverk (28,3 pst.) fra 4151. Til sammenlikning økte antall legeårsverk i spesialisthelsetjenesten i samme periode med 51,5 pst. fra 9300 til 14 089 årsverk.

Tall fra Helsedirektoratet viser at det ved utgangen av andre kvartal 2015 var registrert 4563 fastleger i kommunene (4580 fastlegepraksiser). Dette er en økning på 860 fastleger fra utgangen av 2002. Av totalt 4637 fastlegehjemler var 57 ikke besatt. 0,6 pst. av befolkningen (32 958 innbyggere) sto på lister knyttet til disse hjemlene. Flertallet av disse listene er betjent av vikarer, ofte korttidsvikariater. I noen områder av landet er det fortsatt betydelige utfordringer med å opprettholde stabiliteten i allmennlegetjenesten. Utfordringene har vært størst i de fire nordligste fylkene, på nordvestlandet og i enkelte innlandsområder. Per 30. juni 2015 var andelen ledige hjemler størst i Nordland og Finnmark med hhv. 5,2 pst. og 8,5 pst. Andelen ubesatte hjemler i Sogn og Fjordane var 2,5 pst. Hvert kvartal benytter rundt 1,5 pst. av innbyggerne seg av muligheten til å bytte fastlege.

Kommunen skal ha et system som sikrer ivaretakelse av øyeblikkelig hjelp hele døgnet, bl.a. gjennom legevakt og heldøgns medisinsk akuttberedskap. De fleste kommuner deltar i et interkommunalt legevaktsamarbeid. Antall legevakter/ legevaktdistrikter er redusert de senere år. I 2014 var det 191 legevakter, hvorav 111 interkommunale og 80 kommunale. Til sammenlikning var det totalt 203 i 2012 og 241 i 2009. Det registreres også en utvikling med reduksjon i antall legevaktsentraler med 165 i 2007, 145 i 2009, 116 i 2012 og 109 i 2015. Kommunen kan gjennom fastlegeavtalen tilplikte den enkelte fastlege å delta i organisert legevaktordning utenfor kontortid og i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten. Den enkelte fastlege har i tillegg ansvar for å yte øyeblikkelig hjelp til innbyggere på sin liste innenfor den åpningstid som er avtalt med kommunen.

Forebyggende helsetjenester

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er sentral i kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid blant barn og unge. Grunnbemanningen i helsestasjons- og skolehelsetjenesten er helsesøster, jordmor, lege og fysioterapeut.

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 økte antall årsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten med 112 eller 2,6 pst. fra 2013 til 2014. Totalt i perioden 2010–2014 økte antall årsverk med 351 eller 8,7 pst. med en svak nedgang fra 2012 til 2013. Ved utgangen av 2014 var det 4381 årsverk i tjenesten, inkludert leger og fysioterapeuter. Tallene skiller ikke mellom årsverk i hhv. helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten.

Svangerskaps- og barselomsorg mv.

Kommunen skal tilby svangerskaps- og barselomsorgstjenester. Tjenestene er i hovedsak knyttet til helsestasjonsvirksomheten selv om et flertall av gravide kvinner også har en eller flere konsultasjoner hos sin fastlege. Svangerskaps- og barselomsorg ytes av leger, jordmødre og helsesøstre.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå for 2014 viser at antall jordmorårsverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten var 288, en økning på ni årsverk fra 2013. Det er gjennomsnittlig 0,7 jordmorårsverk per kommune.

Fysioterapeuter

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at årsverksutviklingen for fysioterapeuter i kommunene er relativt stabil. Det er en økning i årsverk for fastlønte fysioterapeuter og fysioterapeuter med driftsavtale. Tallene viser at det i 2014 var 8,9 årsverk per 10 000 innbyggere som er tilsvarende som i 2013. Det totale antallet årsverk for fysioterapeuter i kommunene var i 2014 på 4596. Av disse var 2670 årsverk avtalefysioterapeuter og 1925 fastlønte inkludert 157 årsverk for turnuskandidater. 82 pst. av fysioterapeutårsverkene går særlig med til diagnostisering, behandling og rehabilitering. Årsverk som går med til forebyggende helsearbeid og innsats i institusjon viser en svak økning fra 2013. Fysioterapeuter knyttet til helsestasjons- og skolehelsetjenesten viser en vekst på to årsverk fra 2013.

Kommunenes kostnader til fysioterapitjenesten er knyttet til lønn til ansatte og driftstilskudd til selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter med driftsavtale. For fysioterapeuter med avtale skal det som utgangspunkt inngås 100 pst. driftsavtalehjemmel, dersom praksisen skal drives på heltid. Kommunene skal bare lyse ut deltidshjemler med minimum 50 pst. når dette samsvarer med det reelle tjenestebehovet. Fysioterapeuter med driftsavtale med kommunen kan ikke kreve egenandeler eller annet honorar utover det som er fastsatt av staten. Økte egenandeler under henvisning til redusert hjemmel o.l. er å anse som misligholdelse av driftsavtalen med kommunen. Mange avtalefysioterapeuter har over tid hatt deltidshjemler. Etter at regjeringen la om finansieringen av den avtalebaserte fysioterapitjenesten i 2009 og i 2010 i honorartarifforhandlingene, har kommunene løftet en rekke av disse deltidshjemlene. I 2014 hadde fortsatt 49 pst. av avtalefysioterapeutene deltidshjemler. Utviklingen går i retning av større hjemmelstørrelser. Gjennomsnittlig hjemmelsstørrelse var i 2014 på 0,79 pst. mot 0,76 pst. i 2013. Det vises til omtale under kap. 2755, post 71.

Manuellterapeuter er fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi. Disse arbeider hovedsakelig i primærhelsetjenesten. Manuellterapeuter med driftsavtale med kommunen kan utføre undersøkelse og behandling med rett til refusjon fra folketrygden uten at pasienten må gå til fastlegen eller annen henvisende instans. Manuellterapeuter kan heve forhøyede takster for sin virksomhet. I tillegg er manuellterapeuter og kiropraktorer gitt mulighet til å henvise pasienter til legespesialist, røntgenologisk undersøkelse, samt å sykmelde pasienter med muskel/skjelettplager i inntil 12 uker. Manuellterapeuter og kiropraktorer avlaster derfor fastlegene på muskel/skjelettområdet.

Det er en liten vekst av avtalefysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi i kommunene. I følge tall fra KUHR (kontroll og utbetaling av helserefusjoner) leverte 498 manuellterapeuter oppgjør til Helfo i 2014–2015 mot 471 i 2013–2014.

Fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi har anledning til å heve forhøyede takster for sin virksomhet. Det er også en liten vekst av avtalefysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi i kommunene. I 2014 leverte 329 fysioterapeuter med videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi oppgjør til Helfo, mot 324 i 2013.

Ergoterapeuter

I følge foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2014 viser årsverksutviklingen for ergoterapeuter en økning på 113 årsverk i kommunene. Antall ergoterapeuter er fortsatt lavt i Norge sammenliknet med andre nordiske land. Foreløpige tall for 2014 viser at det fortsatt er 104 kommuner som ikke har ergoterapeut i sitt tjenestetilbud.

Omsorgstjenestene

I løpet av de siste 20 årene har årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene omtrent blitt fordoblet til dagens om lag 134 300 årsverk. Veksten har i stor grad kommet i hjemmetjenestene. For 20 år siden gikk to tredeler av årsverkene til institusjonsomsorg, og en tredel til hjemmetjenester. I dag er det hjemmetjenestene som utfører flest årsverk. Det er hjemmesykepleien som først og fremst er i vekst, sammen med andre fagtilbud utført av helse- og sosialpersonell med høgskole- og universitetsutdanning, mens hjemmehjelpstjenesten reduseres.

Veksten i omsorgstilbudet til eldre over 67 år har kommet i form av en noe styrket bemanningsfaktor i sykehjemmene, og ikke i form av vekst i hjemmetjenestetilbudet. Noe av årsaken kan ligge i at funksjonsevnen blant de yngste eldre (67–79 år) er blitt bedre etter hvert som levealderen har økt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at kommunene økte årsverksinnsatsen i omsorgstjenestene med i underkant av 27 300 årsverk i perioden 2005–2014. Om lag 91,4 pst. av disse besto av personell med helse- og sosialfaglig utdanning. Dette har gitt en økning i andelen personell med helse- og sosialfaglig utdanning i omsorgssektoren fra 66,4 pst. i 2005 til 71,4 pst. i 2014. Det legemeldte sykefraværet er igjen økt i 2014 til 8,7 pst., etter en oppgang til 8,5 pst. i 2013.

Det er utfordringer knyttet til tilgangen på helsefagarbeidere, som er den største utdanningsgruppen i omsorgssektoren. Etter omleggingen av hjelpepleier- og omsorgsarbeiderutdanningen til helsearbeiderfaget har tilgangen på denne utdanningsgruppen blitt betydelig redusert. Beregninger foretatt av Statistisk sentralbyrå i 2012 i Helsemod viser at det også kan bli mangel på sykepleiere i løpet av noen år.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå har antall årsverk av leger i institusjon i perioden 2004 til og med 2014 økt med til sammen 242 årsverk. Dette tilsvarer over en dobling av antall årsverk, og viser at kommunene har prioritert, og fortsetter å prioritere, en styrking av det medisinske tilbudet til beboere i institusjon, som i all hovedsak betyr beboere i sykehjem.

Psykisk helse og rusarbeid

Helse- og omsorgsdepartementet følger utviklingen i kommunenes innsats på rus- og psykisk helsefeltet. Kommunenes rapportering om psykisk helsearbeid for perioden 2007–2013 bygger på rapporteringsskjema som fylkesmennene innhenter fra kommunene. Sintef har sammenstilt datamaterialet for 2014, og analysert utviklingen fra 2007. Tilsvarende har Sintef sammenstilt og analysert utviklingen innen kommunalt rusarbeid.

Det har vært knyttet usikkerhet til kvaliteten på datamaterialet, og Sintef anslår at om lag 2500 årsverk har vært rapportert både i rus- og psykisk helsearbeid. Dette skyldes delvis at ulike personer har hatt ansvar for å rapportere på de forskjellige områdene, men også at det har blitt stadig vanskeligere for kommunene å skille mellom psykisk helse- og rusarbeid i rapporteringsøyemed. Dette er en ønsket utvikling, som tydeliggjør at kommunene i større grad ser de to fagområdene i sammenheng. Den nye, samlede rapporteringen gir også et riktigere bilde av kommunenes ressursbruk innen fagområdene.

Sammenstillingen innebærer et brudd i tidsserien for 2014, og at tallene for 2014 ikke direkte kan sammenliknes med rapporteringen fra tidligere år. Sintef vurderer at det trolig ikke er store endringer i årsverksinnsatsen fra 2013 til 2014. For psykisk helsearbeid har det ikke vært store endringer i den samlede årsverksinnsatsen siden opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet. Dette til tross for at befolkningen har økt betydelig i perioden. Det innebærer en reell redusert kapasitet i tjenesten. Særlig bekymringsverdig har utviklingen innen arbeid rettet mot barn og unge vært – hvor det har vært en ikke ubetydelig reduksjon i antall årsverk. Samtidig er det viktig å påpeke at kompetansen i tjenesten har økt jevnt gjennom perioden. Regjeringens satsing på styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten sammen med et løft i rekrutteringen av psykologer til kommunene vil styrke det helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeidet rettet mot barn.

I 2014 var det totalt 13 131 årsverk innen kommunalt psykisk helsearbeid og rusarbeid. I 2014 hadde om lag 58 pst. av personalet innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne relevant høyskoleutdanning/universitetsutdanning. For tjenester rettet mot barn og unge hadde 73 pst. av personalet i 2014 høyskoleutdanning/ universitetsutdanning.

I 2014 ble om lag 41 pst. av årsverkene innenfor kommunalt psykisk helse- og rusarbeid til voksne avsatt til tjenester i bolig med fast personell. 24 pst. av tjenestene til voksne går til behandling, oppfølging og rehabilitering mens 21 pst. går til hjemmetjenester/ambulante tjenester for hjemmeboende brukere. For barn og unge går 48 pst. av årsverkene til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, mens 43 pst. går til helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Nasjonalt kunnskapssenter for psykisk helsearbeid gjennomførte i februar 2015 en kartlegging av psykologer i kommunale helse- og omsorgstjenester, og fant at 183 kommuner og bydeler hadde ansatt totalt 350 psykologer. Helsedirektoratet opplyser at det i 2014 ble gitt tilskudd til om lag 100 nye psykologstillinger.

For det kommunale rusarbeidet viste tallene fra 2010–2013 forholdsvis små endringer i årsverksinnsatsen.

9.3 Botilbud

Kommunene tilbyr plasser i institusjon eller plass i ulike former for omsorgsboliger til personer med behov for et tilrettelagt botilbud. Både i perioden under og i perioden etter Handlingsplan for eldreomsorgen er det bygget et stort antall omsorgsboliger til omsorgsformål. Mange av disse er imidlertid ikke tilpasset personer med demens og kognitiv svikt, eller tilrettelagt for å kunne yte heldøgns tjenester.

Antallet institusjonsplasser har som helhet blitt noe redusert de siste to tiårene. Det er først og fremst de gamle aldershjemmene som er tatt ut av drift, mens foreløpige tall viser at sykehjemsplasser har hatt en økning fra om lag 35 500 i 1998 til om lag 40 200 i 2014. Siden 1998 er i tillegg om lag halvparten av institusjonsplassene fornyet eller skiftet ut, og standarden på institusjonsplassene har derfor økt. Bl.a. er nå de fleste institusjonsplassene i enerom.

Den andre halvparten av institusjonsplassene vil etter flere tiårs intensiv bruk trenge fornyelse eller utskifting i årene som kommer. Dette gjelder også et stort antall omsorgsboliger. En slik modernisering må samtidig sikre at bo- og institusjonstilbudet i omsorgssektoren blir tilpasset framtidas brukergrupper. Fornyelsen bør skje i perioden før den sterke veksten i tallet på eldre 80 år og over setter inn om 10–15 år. Det er også nødvendig med fortsatt innsats for å tilrettelegge allerede eksisterende omsorgsboliger, slik at det også der kan ytes heldøgns omsorgstjenester.

Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det ved utgangen av 2014 var i overkant av 22 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning. Dette kommer i tillegg til de som mottar heldøgns tjenester i sykehjem og aldershjem. Tallene viser samtidig at for 2014 var dekningsgraden for heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger på 29 pst. sett i forhold til antall innbyggere på 80 år og over. Samtidig er det en del mennesker som får et omfattende tjenestetilbud i eget opprinnelige hjem. Utviklingen av tjenestetilbudet i omsorgssektoren må vurderes ut fra det samlede tilbudet i både sykehjem, omsorgsboliger og eget hjem. Det vises for øvrig til omtale av investeringstilskudd til heldøgns omsorgsplasser under kap. 761, post 63.

I følge Sintef var 41 pst. av årsverkene i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for voksne i bolig med fast personell i 2014.

9.4 Kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester

Foreløpige tall viser at kommunenes brutto driftsutgifter til helse- og omsorgstjenestene var om lag 122 mrd. kroner i 2014. Av dette utgjorde om lag 15 mrd. kroner utgifter til kommunehelsetjenester, om lag 101 mrd. kroner utgifter til omsorgstjenestene og 5,8 mrd. kroner utgifter for kommunene knyttet til samhandlingsreformen. Siden 2007 har kommunene hatt høyere utgifter til hjemmetjenester og aktivisering, enn til tjenester i institusjon. Det vesentligste av kommunenes utgifter til omsorgsformål finansieres gjennom kommunenes frie inntekter. For kommunene utgjorde inntektene fra brukerbetaling for opphold i institusjon og for praktisk bistand til sammen 6,5 mrd. kroner i 2014. I tillegg bevilges en rekke øremerkede tilskudd til omsorgsformål over Helse- og omsorgsdepartementets budsjett, bl.a. et eget investeringstilskudd til kommunale heldøgns omsorgsplasser i sykehjem og omsorgsboliger. Det over Kommunal- og moderniseringsdepartementets budsjett i 2015 utbetalt 8, 3 mrd. kroner til toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester.

Kommunenes utgifter til rusmiddeltiltak og til psykisk helse inngår for en stor del i kommunenes samlede utgifter til helse- og omsorgstjenester.

Statlige trygderefusjoner til helsetjenester i kommunene omfatter allmennlegehjelp, fysioterapi, jordmorhjelp, kiropraktorbehandling, logopedisk og ortoptisk behandling og utgjorde 6,6 mrd. kroner i 2014. Nærmere omtale av utviklingen i trygderefusjoner er gitt under programområde 30. Brukerbetaling og egenandeler utgjør i tillegg en viktig del av finansieringen av helse- og omsorgstjenestene.

Datakilder som Kostra og Iplos gir oss detaljert oversikt over store deler av utviklingen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

10 Kompetanseløft 2020

Kompetanseløft 2020 er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Formålet med planen er å bidra til en faglig sterk tjeneste, og å bidra til å sikre at den kommunale helse- og omsorgstjenesten har tilstrekkelig og kompetent bemanning.

10.1 Bakgrunn

Meld. St. 26 (2014–2015), Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, framhever behovet for å se den kommunale helse- og omsorgstjenesten som en helhet. Den trekker fram utfordringene på kompetanse- og ledelsesområdet og viser til tidligere vedtatt politikk på kompetansefeltet som framgår av Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg og Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd. Prioriterte tiltak for å styrke kvaliteten og kompetansen i helse- og omsorgstjenesten og oppfølging av tiltakene i Meld. St. 29 (2012–2013), er nærmere omtalt i regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020, Omsorg 2020.

I tråd med utviklingen som er skissert i Meld. St. 26 (2014–2015) og Omsorg 2020, er det behov for en styrking av helse- og sosialfaglig kompetanse. Brukergruppene blir stadig faglig mer krevende og har ofte sammensatte behov. Kommunen må ta utgangspunkt i brukernes samlede behov når tjenester planlegges og utføres. Slik utvikles pasientenes og brukernes tjeneste.

Utfordringsbildet tilsier behov for styrking av kompetansen på flere områder, deriblant høyere og bredere utdanning av helse- og sosialfaglig personell. Det er behov for å forbedre den medisinske oppfølging av brukere i sykehjem og hjemmetjenestene. Den medisinske oppfølgingen er særlig knyttet til forebygging, behandling, lindrende behandling, og rehabilitering av brukere med kroniske sykdommer med et komplekst og sammensatt sykdomsbilde. Sosialfaglige hensyn som i tillegg skal ivaretas er knyttet til sosial trygghet, likestilling og likeverd, forebygging av sosiale problemer, styrking av sosiale relasjoner og at alle skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre. Brukergrupper som særlig er avhengig av sosialfaglig kompetanse er bl.a. mennesker med psykisk utviklingshemming, med rusproblemer og psykiske lidelser. Det er behov for kompetanseheving om rus og psykisk helse i helse- og omsorgstjenesten, behov for mer kompetanse om somatiske helseutfordringer for brukere med psykisk helse og rusproblemer, og å integrere tjenesten til disse brukerne med øvrige tjenester. De samlede utfordringer i kommunen må svares ut med mer tverrfaglighet og på flere nivåer, slik det framgår av de samlede strategiene i Kompetanseløft 2020. Tjenesten har i tillegg særskilte utfordringer knyttet til et høyt antall personell uten helse- og sosialfaglig utdanning.

Det er behov for bedre ledelse på alle nivåer, å heve det faglige nivået, å sikre en tilstrekkelig faglig bredde, å endre innretning på videreutdanningene slik at de møter utfordringene i tjenestene, og å bidra til faglig utvikling og kunnskapsspredning. Det er behov for mastergradsutdanninger som både gir fordypning og kompetanse på bredere fagområder enn det som er tilfelle for mange av dagens videreutdanninger. Dette for å møte behovene til brukere med sammensatte behov og samtidig legge til rette for mer fagutvikling, innovasjon, kunnskapsbasert praksis og forskning i tjenestene.

Kompetanseløft 2020 er en plan for kompetanse i den kommunale helse– og omsorgstjenesten. Gjennom Kompetanseløft 2020 vil kommunene oppfordres til å sette de samlede kompetanseutfordringene på dagsorden i den helhetlige kommunale planleggingen.

Kompetanseløft 2020 skal bygge på de gode erfaringene fra Kompetanseløftet 2015. En følgeevaluering foretatt av NIBR og NIFU i perioden fra 2007 til i dag viser at Kompetanseløftet 2015 har vært en viktig pådriver og et viktig tiltak for at kommunene har satt i gang med oppbygging av kompetansen i brukerrettede omsorgstjenester, uavhengig av kommunenes økonomiske situasjon (NIBR-notat 2015:102). Videre viser følgeevalueringen at kommunal deltakelse i Kompetanseløftet 2015 ser ut til å være sterkt styrt av faktiske behov for relevant kompetanse i forhold til mottakere av omsorgstjenester.

10.2 Strategier

Kompetanseløft 2020 følger opp både Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste og regjeringens plan for omsorgsfeltet, Omsorg 2020.

Kompetanseløft 2020 består av seks strategier:

1. Sikre god rekruttering og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell

2. Sikre at grunn– og videreutdanningene har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov

3. Heve kompetansen hos de ansatte med mål om styrket forskning, innovasjon og kunnskapsbasert praksis

4. Legge til rette for tjenesteutvikling, teamarbeid og innovasjon

5. Bidra til god praksis, faglig utvikling, større faglig bredde og kunnskapsspredning

6. Bidra til bedre ledelse gjennom målrettet satsing på økt lederkompetanse

10.3 Tiltak

Kompetanseløft 2020 består av tiltakene nedenfor. Tiltakene består bl.a. av iverksatte tiltak som følger opp Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2012–2013) og regjeringsplattformen, og av tiltak som er varslet i Meld. St. 26 (2014–2015). Videreføring av eksisterende tiltak og iverksetting av nye tiltak med budsjettmessige konsekvenser utover regjeringens budsjettforslag for 2016 vil bli vurdert i de årlige statsbudsjettene. Tiltakssammensetningen kan bli justert i løpet av planens virketid.

Strategi 1: Sikre god rekruttering og stabil bemanning av helse- og sosialfaglig personell

• Rekruttering: Menn i helse (kap. 761, post 21)

• Rekruttering av sykepleiere og helsefagarbeidere til kommunene (kap. 761, post 60)

• Tilskudd for å bedre legesituasjon i områder av landet med dårlig legedekning (kap. 762, post 70)

• Tilskudd til kvalifisering av fremmedspråklige (kap. 761, post 60)

• Tilskudd til rekruttering av psykologer i kommunene (kap. 765, post 60)

• Utdanningsstillinger i allmennmedisin (kap. 762, post 63)

Strategi 2: Sikre at grunn- og videreutdanningene har god kvalitet og er tilpasset tjenestens behov

• Gjennomføre et pilotprosjekt med nasjonal deleksamen for bl.a. sykepleierutdanningen (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Utarbeide et konkret opplegg for gjennomføringen av kollegagrupper i kommunene (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Utrede etablering av nye kliniske videreutdanninger på mastergradsnivå rettet mot oppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenester (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Utrede om utvalgte grupper skal gis utvidede rettigheter til å forskrive legemidler mv. (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Utrede om utvalgte helsefaglige utdanninger holder tilstrekkelig kvalitet med hensyn til kandidatenes sluttkompetanse (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Vurdere om det bør etableres offentlig spesialistgodkjenning for sykepleiere med utvalgte masterutdanninger (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Vurdere om innholdet i dagens videreutdanninger for sykepleiere møter behovet i tjenestene (Meld. St. 26 (2014–2015))

Strategi 3: Heve kompetansen hos de ansatte med mål om styrket forskning, innovasjon og kunnskapsbasert praksis

• Stimuleringstiltak for psykologer (kap. 765, post 73)

• Demensomsorgens ABC (kap. 761, post 60)

• Driftstilskudd til institusjoner som driver videre, etter og spesialistutdanninger innenfor psykisk helse (kap. 765, post 73)

• Eldreomsorgens ABC (kap. 761, post 60)

• Etisk kompetanseheving (kap. 769, post 70)

• Gjennomgå flere av sektorforskriftene og vurdere om det i forskriftene skal fastsettes konkrete minimumskrav til kompetanse for ulike tjenester eller tjenesteområder (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Innføre kompetansekrav i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Kompetansetiltak til ansatte innen psykisk helse- og rusproblematikk (kap. 761, post 68)

• Kunnskap og informasjon om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt for barn og unge (kap. 761, post 21)

• Kurspakke for ufaglærte (kap. 761, post 60)

• Lønnstilskudd til gjennomføring av utdanning innen avansert klinisk sykepleie (kap. 762, post 63)

• Mitt Livs ABC (kap. 761, post 21)

• Styrking av kompetansen om palliasjon (kap. 761, post 21)

• Styrking og videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten (kap. 762, post 60)

• Tiltak til styrking av kompetansen i legemiddelhåndtering av ansatte i omsorgstjenesten (kap. 761, post 68)

• Tilskudd til fagskoleutdanning (videreutdanning) innen helse- og sosialfag (kap. 761, post 60)

• Tilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten (kap. 761, post 68)

• Tilskudd til lindrende behandling og omsorg ved livets slutt (kap. 761, post 67)

• Tilskudd til kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering (kap. 762, post 63)

• Tilskudd til Stiftelsen Livsglede for eldre, til opplæring, støtte og veiledning til å sette i system aktiviteter og gode opplevelser for den enkelte sykehjemsbeboer (kap. 761, post 21)

• Tilskudd til Verdighetssenteret, til opplæring av frivillighetskoordinatorer for frivillig arbeid og omsorg ved livets slutt (kap. 761, post 21)

• Tilskudd til økt kompetanse innen mat, kosthold og ernæring i omsorgstjenestene (kap. 761, post 68)

• Tilskuddsordning til styrking og spredning av kunnskap og kompetanse om nevrologiske lidelser (kap. 761, post 21)

• Tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge (kap. 761, post 68 og kap. 765, post 21)

• Utredning av krav til at alle allmennleger i den kommunale helse og omsorgstjenesten skal være spesialister eller under spesialisering i allmennmedisin (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Velferdsteknologiens ABC (kap. 761, post 21)

Strategi 4: Legge til rette for tjenesteutvikling, teamarbeid og innovasjon

• Driftsmidler til Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (kap. 761, post 67)

• Kunnskaps– og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten (kap. 765, post 74)

• Legge til rette for teamorganisering av tjenester (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Styrking og videreutvikling av helsestasjons- og skolehelsetjenesten (kap. 762, post 60)

• Læringsnettverk for gode pasientforløp (kap. 762, post 21)

Strategi 5: Bidra til god praksis, faglig utvikling, større faglig bredde og kunnskapsspredning

• Driftsmidler til Utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester (kap. 761, post 67)

• Kunnskaps- og kompetansesentre utenfor spesialisthelsetjenesten (kap. 765, post 74)

• Læringsnettverk for gode pasientforløp (kap. 762, post 21)

• Tilskudd til grunn-, videre- og etterutdanning av ansatte i omsorgstjenesten (kap. 761, post 68)

• Tilskudd til kompetanseheving i tjenestene til personer med utviklingshemming (kap. 761, post 67)

• Tverrfaglig videreutdanning i psykososialt arbeid med barn og unge (kap. 761, post 68 og kap. 765, post 21)

• Utrede endring av lov om kommunale helse og omsorgstjenester m.m, slik at kommunene a) får en veiledningsplikt overfor spesialisthelsetjenesten som speiler spesialisthelsetjenestenes veiledningsplikt over kommunen og b) en plikt til kompetansedeling innad i de kommunale helse– og omsorgstjenestene (Meld. St. 26 (2014–2015))

• Utvikle arenaer for kompetanseoverføringer mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten innenfor utvalgte tema (Meld. St. 26 (2014–2015))

Strategi 6: Bidra til bedre ledelse gjennom målrettet satsing på økt lederkompetanse

• Nasjonal lederutdanning for primærhelsetjenesten (kap. 761, post 21, kap. 765, post 21 og kap. 770, post 70)

• Kommunal deltakelse i topplederprogrammet (kap. 762, post 21)Utarbeide veileder for kommunens oppfølging av private aktører med driftsavtale (Meld. St. 26 (2014-2015))

Tiltak som dekker flere strategier gjentas i opplistingen ovenfor.

11 HelseOmsorg21-strategien

HelseOmsorg21-strategien ble overlevert statsministeren og helse- og omsorgsministeren 25. juni 2014 og inneholder om lag 140 anbefalinger rettet mot de aktørene som fikk i oppdrag å utarbeide strategien, dvs. næringsliv, sykehus, universitetene og høyskolene, offentlig forvaltning, kommunesektoren, brukere og brukerorganisasjoner og forslag til tiltak rettet mot departementene som ikke deltok i utforming av strategien. Aktørene selv har hovedansvaret for å følge opp strategien, men Regjeringen vil bidra for å virkeliggjøre visjonen i HelseOmsorg21 om kunnskap, innovasjon og næringsutvikling for bedre folkehelse.

Regjeringen har fulgt opp flere av de foreslåtte tiltakene i strategien gjennom statsbudsjettet for 2015, men også gjennom tildelingsbrev til Norges forskningsråd, Helsedirektoratet og oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene. Helse og omsorg er også prioritert og integrert i Meld. St. 7 (2014–2015), Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Videre har regjeringen i løpet av 2015 lagt fram flere meldinger som følger opp forslag til tiltak fra strategien. Bl.a. gjennom omtale og tiltak i Meld. St. 19 (2014–2015), Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, og Meld. St. 28 (2014–2015), Legemiddelmeldingen Riktig bruk – bedre helse. I Statsbudsjettet for 2016 prioriterer regjeringen økte bevilgninger til flere tiltak fra strategien fordelt på flere departementers ansvarsområder. Se kap. 780 om følgeevalueringer av fritt behandlingsvalg og pakkeforløp kreft, kap. 920 i Nærings- og fiskeridepartementets budsjett om styrking av de generelle næringsvirkemidlene og kap. 281 og 285 i Kunnskapsdepartementets budsjett for omtale av tiltak for økt kvalitet og internasjonalt forskningssamarbeid gjennom økt deltakelse i Horisont 2020, styrking av Fri prosjektstøtte og forskningsinfrastruktur og styrking av programmet FORNY2020.

Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for oppfølgingen av HelseOmsorg21 som gir en samlet oversikt over regjeringens oppfølging. Planen vil sette regjeringens førende politikk i sammenheng med HelseOmsorg21 og vise hvordan de 10 prioriterte satsingsområdene i HelseOmsorg21-strategien følges opp på kort og lang sikt.

Som ledd i oppfølgingen oppnevnte Helse- og omsorgsdepartementet i 2015 HelseOmsorg21-rådet, som skal bidra til en samkjørt og helhetlig oppfølging av HelseOmsorg21-strategien. Rådet består av 27 personer fra næringsliv, sykehus, universitetene og høyskolene, offentlig forvaltning, kommunesektoren og brukerorganisasjoner. Rådet skal være en felles arena for alle aktørene og bidra til en helhetlig oppfølging av HelseOmsorg21-strategien. Forskningsrådet er sekretariat for rådet.

12 Internasjonalt samarbeid

Norge deltar aktivt i internasjonalt helsesamarbeid og helseforskningssamarbeid på tvers av landegrensene. Hovedmålet er å medvirke til å realisere og videreutvikle sentrale helsepolitiske mål gjennom multilaterale og bilaterale kanaler, bl.a. i FN, Verdens helseorganisasjon, EU, Europarådet, OECD, Norden, nordområdene, Barents- og Russlandsamarbeidet.

FN/Verdens helseorganisasjon (WHO)

Som FNs særorganisasjon for helse er WHO en sentral arena for Norges internasjonale helseengasjement. Norge gir økonomisk støtte over Utenriksdepartementets budsjett i form av kontingent og frivillige bidrag. Helse- og omsorgsdepartementet leder delegasjonen til møtene i WHOs styrende organer. Helsedirektøren er delegasjonsleder i fravær av politisk ledelse.

Mål for 2016 er aktivt å støtte opp under gjennomføringen av WHO-reformen, der det fortsatt er gjenstående behov relatert til finansiering, effektivisering av arbeidet i de styrende organer og mål- og resultatrapportering. Dette inkluderer også reformsporet knyttet til WHOs interne kriseberedskaps- og krisehåndteringsstruktur, og styrkingen av globale systemer for beredskap. Helsesystemstyrking på landnivå, inkludert gjennomføring av Det internasjonale helsereglementet (IHR 2005), er viktige komponenter i dette arbeidet.

IHR 2005 gir retningslinjer for varsling og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse, bl.a. ved pandemier og grenseoverskridende kjemikaliehendelser. Norge har gjennomført hoveddelen av reglementet ('kjernekapasitetene') i norsk rett og arbeider med resterende implementering med hjemmel i folkehelseloven. Folkehelseinstituttet er nasjonalt kontaktpunkt for IHR 2005 i Norge.

I mai 2012 vedtok Verdens helseforsamling (WHA) på oppdrag for FNs generalforsamling et globalt mål om 25 pst. reduksjon i prematur dødelighet som følge av ikke-smittsomme sykdommer (NCD) innen 2025. Som oppfølging av resolusjonen er det framforhandlet et rammeverk for monitoreringen av ikke-smittsomme sykdommer. De globale ambisjonene på dette området vil påvirke prioriteringene både nasjonalt og i det internasjonale helsesamarbeidet i årene som kommer.

En kraftig reduksjon i tobakksbruken er avgjørende for å kunne nå det vedtatte NCD-målet. Et effektivt verktøy i denne sammenheng er WHOs tobakkskonvensjon, som har 180 parter. Konvensjonen implementeres løpende og neste partsmøte finner sted i India i 2016. Hovedfokus er den vedtatte protokollen mot ulovlig handel med tobakk som er signert av 54 parter, heriblant Norge, men per august 2015 kun ratifisert av ni. Det er en uttalt målsetning at protokollen skal ratifiseres av de nødvendige 40 partene, slik at den kan tre i kraft i tide til partsmøtet i India.

Det internasjonale toppmøtet om ernæring (ICN2) ble arrangert av WHO og FAO i november 2014, og gir føringer for videre globalt og nasjonalt ernæringsarbeid. Det ble framforhandlet to sluttdokumenter, en politisk deklarasjon, Rome Declaration on Nutrition, og et rammeverk med forslag til tiltak. Det er et mål at WHO og FAO skal arbeide for et kosthold som både er sunt og bærekraftig ved å se på hele matvarekjeden fra primærproduksjon, via bearbeiding og markedsføring mv. til forbruker.

WHOs medlemsland har vedtatt et globalt rammeverk for pandemisk influensaberedskap og respons. Rammeverket skal sikre rask deling av virus gjennom WHO-samarbeidssentra for å legge grunnlaget for utvikling av vaksiner mot pandemier. Samtidig sørger rammeverket for at resultater og goder som følger av dette samarbeidet gjøres tilgjengelig for alle medlemsland, herunder vaksiner og samarbeid/kompetanseoverføring.

Verdens helseforsamling vedtok i mai 2015 en global handlingsplan mot antimikrobiell resistens. Handlingsplanen vektlegger behovet for en tverrfaglig tilnærming mellom folkehelse-, dyrehelse-, mat- og miljømyndigheter. Planen ble derfor utarbeidet i nært samarbeid med Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Norge vil delta aktivt i oppfølgingen av handlingsplanen.

Verdens helseforsamling vedtok i mai 2014 at det skal utarbeides en global strategi for helsefremmende aldring med et tverrsektorielt perspektiv, og i mai 2015 en tilsvarende strategi for ungdomshelse. Norge vil støtte dette arbeidet.

Norge deltar aktivt i miljø- og helseprosessen i regi av WHOs europaregion (WHO EURO), herunder gjennomføring av WHO EURO/UNECE-protokollen (United Nations Economic Commission for Europe) om vann og helse. Norge sitter i byrået for perioden 2013–16 samt deltar i arbeidsprogrammet til protokollen knyttet til overvåking av vannbårne sykdommer og overvåking av vannkvalitet. Norge har videre sluttet seg til og bidrar til oppfølgingen av Parmaerklæringen (2010) som ble vedtatt på WHOs femte ministerkonferanse for miljø og helse i Europa. Erklæringen har som mål å styrke den politiske innflytelsen i helse- og miljøprosessen og styrke tiltakene mot konsekvenser av klimaendringer på fysiske og sosiale miljøfaktorer, herunder transport. Norge deltar også aktivt i det Pan-europeiske programmet for transport, helse og miljø (THE PEP) og følger opp Paris-erklæringen fra 2014.

Norge deltar også aktivt i arbeidet i Codex Alimentarius, FAO og WHOs felles organisasjon, der internasjonale standarder på matområdet utarbeides og vedtas. Norge ble i 2015 valgt inn i Eksekutivkomiteen for Codex Alimentarius for en to-års periode. Mattilsynet er norsk kontaktpunkt for Codex Alimentarius og vil ivareta norsk deltakelse i Eksekutivkomiteen.

Helse- og omsorgsdepartementet koordinerer Norges internasjonale arbeid med narkotikaspørsmål og deltar i det styrende organet for FNs narkotikasamarbeid, FNs narkotikakommisjon (CND). Norge gir økonomisk støtte til FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC). I 2015 arbeides det med å forberede FNs generalforsamlings spesialsesjon (UNGASS) om narkotika som skal avholdes i april 2016. For å understøtte arbeidet har Norge gitt bidrag til Civil Society Task Force, opprettet på initiativ fra UNODC, for å sikre sivil sektors muligheter til å delta i prosessen opp mot UNGASS. For å sikre en helhetlig tilnærming til narkotikaspørsmålene, har Norge i 2015 også gitt et frivillig bidrag til WHO, for å muliggjøre at WHO deltar aktivt i prosessene opp mot UNGASS.

FNs generalforsamling vedtok i september 2015 nye globale bærekrafts- og utviklingsmål (Sustainable Development Goals). Dette målsettet vil i stor grad prege den globale utviklingsagendaen i årene som kommer, også på helsefeltet. Helseforvaltningen i Norge vil aktivt bidra i oppfølgingen av det nye målsettet, inkludert i WHO og andre av FNs særorganisasjoner som behandler helserelaterte problemstillinger.

EU og EØS

Mål for 2016 er å fremme norske helse- og mattrygghetspolitiske hensyn ved å delta aktivt i EUs ulike prosesser, programmer og byråer på helse- og mattrygghetsområdet. Norge deltar i EFTAs og Europakommisjonens arbeidsgrupper på helse- og mattrygghetsområdet.

Pasientrettighetsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen 9. juli 2014, og gjennomført i norsk rett med virkning fra 1. mars 2015. Direktivet gir regler for når en pasient har krav på å få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp pasienten har valgt å få utført i et annet EØS-land.

EUs forordning om ny mat ble innlemmet i EØS-avtalen 12. juni 2015. Forordningen er gjennomført i norsk forskrift. Ny mat er næringsmidler og næringsmiddelingredienser som ikke har blitt brukt i betydelig grad innen EU før ikrafttredelsen av forordningen (15. mai 1997).

EU har vedtatt et nytt tobakksproduktdirektiv. Hovedinnholdet i direktivet er nye og større helseadvarsler, forbud mot smakstilsetninger i røyketobakk, utvidede rapporteringsforpliktelser, et nytt merkings- og sporingssystem for å hindre ulovlig handel samt regulering av e-sigaretter. Prosessen med å innlemme direktivet i EØS-avtalen er påbegynt og forventes sluttført i 2016. Norge deltar i EUs regulatoriske komité under det gjeldende tobakksproduktdirektivet og i EU-kommisjonens ekspertgruppe på tobakk.

Kommisjonen har foreslått nytt regelverk for veterinære legemidler og medisinfôr. Formålet er å bidra til økt beskyttelse av menneskers og dyrs helse. Forslaget inneholder en rekke tiltak for å regulere antibiotikabruken i legemidler, som advarselsmerking på pakninger, at dokumentasjon for risikoen for antibiotikaresistens skal vedlegges søknaden, forbeholde bruken av visse typer antibiotika til mennesker og reseptplikt. Norske myndigheter arbeider for å ivareta norske interesser på området.

Norge arbeider for å påvirke hvilke påstander om ernærings- og helseeffekter som skal kunne knyttes til mat, i henhold til det pågående arbeidet med det EØS-baserte påstandsregelverket. Norge deltar også aktivt i revisjon av regelverk for næringsmidler til særskilte ernæringsmessige og medisinske behov. Videre arbeides det med å innlemme i EØS-avtalen EUs forordninger om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer.

Norge arbeider for oppheving av unntaket for alkoholholdige produkter fra EUs krav om innholdsmerking, jf. anmodningsvedtak nr. 429 (2014–2015) omtalt i del III kapittel 14.

Norge deltar på medlemsstatenes arenaer for oppfølging av alkoholpolitiske spørsmål, gjennom deltakelse i Committee on national alcohol policy and action (CNAPA). Norge deltar videre i et Joint Action program om alkohol, og har formannskapet i programmets rådgivende komite.

Norske fagmyndigheter deltar i Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) og EU-byrået for godkjenning av legemidler, European Medicines Agency (EMA). Norge er medlem i EUs narkotikaovervåkingssenter, The European Monitoring Center for Drugs and Drug Addiction (EMCDDA). Senteret samler inn og analyserer data, driver utviklingsarbeid for å forbedre sammenliknbarheten av data på tvers av grenser, og formidler og distribuerer informasjon.

Norge deltar i EUs Helsesikkerhetskomité (HSC). HSC utvikler bl.a. felles standarder og krisehåndteringsverktøy og har nettverk for informasjon og varsling. Videre deltar Norge i EUs senter for forebygging og kontroll av smittsomme sykdommer (ECDC) i Stockholm. ECDC ivaretar smittevernovervåkning, varsling og vitenskapelig basert rådgivning til landene om håndtering av sykdomsutbrudd. Nytt regelverk for å styrke EUs beredskap og håndtering av alvorlige grensekryssende helsetrusler er vedtatt i EU, innlemmet i EØS-avtalen, og vil bli gjennomført i norsk rett. Regelverket formaliserer HSC. Norge deltar også i komitologikomiteen som er etablert under dette regelverket. Regelverket er kompatibelt med IHR 2005.

Norge deltar i EUs tredje handlingsprogram på området helse (2014–2020). Helseforvaltningen er representert i programkomiteen og i gruppen av nasjonale kontaktpunkt, og norske fagmiljøer deltar i flere prosjekter og Joint Actions (samarbeid mellom landenes myndigheter på bestemte saksområder).

1. januar 2014 startet det nye store forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont 2020 i EU, der Norge deltar. ’Helse, demografisk endring og livskvalitet’ er en av de sju samfunnsutfordringene som er særlig prioritert. Helse- og omsorgsdepartementet har delegat i konfigurasjonen Helse, demografisk endring og livskvalitet. Norges forskningsråd deltar som ekspert og nasjonalt kontaktpunkt. Videre deltar Norge i totalt ti såkalte Fellesprogrammer, Joint Programming Initiatives (JPI), i EU, og av disse er tre særlig rettet mot helse; nevrodegenerative sykdommer og Alzheimer (JPND), antibiotikaresistens (8AMR) og forebygging av kostholdsrelaterte sykdommer (HDHL). Fellesprogrammene er medlemslandenes initiativ, og Kommisjonen skal støtte opp under arbeidet ut fra sitt mandat og kompetanse.

Norge deltar i EUs Høynivågruppe for ernæring og fysisk aktivitet som våren 2014 lanserte en «EU-handlingsplan om barneovervekt 2014–2020».

Helse er et stort samarbeidsområde under EØS-midlene 2009–2014, bl.a. innenfor folkehelse og vold i nære relasjoner. Ny avtale ble undertegnet i juli 2015. Norge skal bidra med om lag 3,3 mrd. kroner (388 mill. euro) per år til 15 av de mindre velstående landene i EU. Helsesamarbeid forventes å bli videreført som et sentralt samarbeidsområde også under den nye avtalen.

Europarådet

Samarbeidet i Europarådet har som hovedmålsetting å fremme demokrati, rettsstaten og respekt for menneskerettigheter. Europarådet har 47 medlemstater med en samlet befolkning på 820 millioner, hvorav 28 land er medlemmer av EU. I 2012 ble det gjennomført en ny og forenklet struktur for komiteene, og politiske saker er i større grad satt på Europarådets dagsorden. Samarbeidet med EU er styrket. EU er en viktig partner for å sikre samsvar mellom Europarådets og EUs mekanismer for ivaretakelse av grunnleggende rettigheter, demokrati og rettssikkerhet. Den mellomstatlige komitéstrukturen ble på ny gjennomgått i 2013 og det er vedtatt ny struktur for perioden 2014–2015. Komiteen for sosialt samhold (CDCS) ble nedlagt og etterfulgt av en ny komité med utvidelse av ansvar og ressurser, Committee for Human Dignity, Equality and Social Cohesion (CDDECS).

Retten til helse er forankret i Den europeiske sosialpakten (the European Social Charter). Norge deltar i de mellomstatlige komiteene og i helsefaglige ekspertfora. Komiteen Bioethics, DH-BIO, arbeider med områdene rettigheter og vern av pasienter og forskningsdeltakere, veiledning for aktører på biomedisinområdet, genetiske undersøkelser, medisinsk- og helsefaglig forskning, transplantasjon, bruk av tvang innen psykisk helsevern, beslutningsprosesser ved livets slutt, bruk av biobanker, utfordringer ved nye teknologier mv.

Europarådets konvensjon mot ulovlig handel med menneskeorganer (The Council of Europe Convention against Trafficking in Human Organs) ble vedtatt 9. juli 2014. Norge signerte konvensjonen den 25. mars 2015. Formålet med konvensjonen er å forebygge og bekjempe organhandel. Dette skal skje gjennom å kriminalisere alle sider av organhandel, å beskytte offer for organhandel og å legge til rette for samarbeid mot organhandel på nasjonalt og internasjonalt nivå. Statene forplikter seg til å sørge for nødvendig lovgivning og andre tiltak for å kunne straffe dem som begår handlinger som er knyttet til ulovlig uttak og innsetting av menneskelige organer. Konvensjonen forplikter også statene til å sikre befolkningen likeverdig tilgang til transplantasjonsbehandling.

Pompidougruppen er Europarådets helse-, sosial- og justispolitiske gruppe for narkotikaspørsmål. Norge har formannskapet i Pompidougruppen for perioden 2015 til 2018, og vil arbeide for at menneskerettighetsdimensjonen tydeliggjøres i den regionale og internasjonale narkotikapolitikken, samt for at gruppen blir en viktig forberedelsesarena fram mot FNs spesialsesjon (UNGASS) om narkotika i 2016.

Europarådets direktorat for kvalitet av legemidler (EDQM) fungerer som sekretariat for den europeiske farmakopékommisjonen som har ansvaret for utviklingen av den europeiske farmakopeen (Ph. Eur.) som ble vedtatt av Europarådet i 1964. Farmakopeen beskriver standarder for virkestoffer og hjelpestoffer som inngår legemidler. EDQM ble opprettet i 1994 ut fra et felles ønske i EU og Europarådet om å utvikle et europeisk nettverk mellom kontrollaboratoriene i de nasjonale legemiddelmyndigheten.

Nordisk Ministerråd

Det er en hovedoppgave for Helse- og omsorgsdepartementet å ivareta samarbeidet under Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk og Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmidler og skogbruk. Det nordiske helse- og mattrygghetssamarbeidet er en arena for samarbeid mellom naboland, bl.a. om helsetjenester, ernæring og mattrygghet, beredskap og krisehåndtering.

Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk satte i 2013 i gang programmet Holdbar nordisk velferd 2013–2015. Med dette programmet vil man videreutvikle og fornye den nordiske velferdsmodellen og finne fram til løsninger som skal bidra til økt kvalitet og likestilling i utdanning, arbeid og helse for Nordens 25 millioner innbyggere.

I 2014 har man oppnådd resultater innen en rekke prosjekter, bl.a. kliniske multisenterstudier, velferdsteknologi, sosialt entreprenørskap, om landenes erfaringer med å rekruttere og beholde personell i helse- og omsorgstjenesten, om samarbeid innen velferdsprofesjoner og innen forskning om sosial ulikhet i helse og velferd.

Det treårige (2013–2015) nordiske samarbeidsprosjektet om kliniske multisenterstudier har omfattet etablering av et nettverk kalt Nordic Trial Allicance med sekretariat i Nordforsk og forankring i alle de nordiske landene, utvikling av en felles web-portal med relevant informasjon og gjennomføring av flere nordiske demonstrasjonsstudier. Det ble i 2014 lyst ut 16 mill. NOK til kliniske multisenterstudier gjennom Nordic Trials Alliance, Norge deltar i flere av prosjektene, og det er opprettet arbeidspakker innen åtte sentrale temaer som er viktige for økt gjennomføring av kliniske multisenterstudier. Det ble i 2015 vedtatt i embetsmannskomiteen for helse- og sosialspørsmål at prosjektet Nordic Trials Alliance videreføres til 2016.

Arbeidet med programmet Holdbar nordisk velferd vil fortsette utover programperioden med å samle inn og formidle kunnskap og erfaringer fra prosjektene. Enkelte av prosjektene følges videre opp i forbindelse med gjennomføringen av forslagene i rapporten Det framtidige nordiske helsesamarbeidet (Bo Könberg 2014). I rapporten foreslås 14 konkrete forslag til nordisk helsesamarbeid de neste 5–10 år.

I 2014 drøftet de nordiske helseministre Könbergrapportens forslag i sin helhet og besluttet å arbeide videre med fem av anbefalingene; høyspesialisert behandling, sjeldne diagnoser, psykiatri, helseberedskap og tjenestemannsutveksling. Ministrene besluttet også å diskutere forslaget om antibiotikaresistens og å fortsette diskusjonen om rapportens øvrige forslag.

I 2015 diskuterte de nordiske ministrene folkehelse. Det danske formannskapet løftet fram tre folkehelserelaterte saker på ministermøtet i september; 1) økt samarbeid om folkehelse, 2) en nordisk folkehelsepolitisk plattform for å minske sosial ulikhet i helse, og 3) tiltak mot antibiotikaresistens.

Finland vil med sitt formannskap i Nordisk Ministerråd i 2016 videreføre satsingen på folkehelse.

De nordiske landene arbeider for å løse grensehindre mellom landene. Den nordiske arenaen utgjør også en plattform for samarbeidet inn mot EU og Nordens nærområder, FN/WHO, Europarådet og OECD.

Det nordiske samarbeidet på trygdeområdet er i stor grad knyttet opp mot å gjennomføre og utvikle den nordiske konvensjonen om trygd. Siden alle de nordiske landene er omfattet av EØS-samarbeidet, med unntak av Grønland og Færøyene, er formålet med den nordiske konvensjonen nå i hovedsak å sikre at reguleringen av internordiske trygdespørsmål ikke kommer i konflikt med EU/EØS-reglene om koordinering av trygderettigheter. Konvensjonen er også svært viktig for å få Færøyene og Grønland med i det nordiske trygdesamarbeidet.

Konvensjon om sosial bistand og sosiale tjenester (Bistandskonvensjonen) skal revideres. Flere forhold mellom de nordiske landene har endret seg siden Bistandskonvensjonen ble inngått i 1994, bla knyttet til EU-lovgivning. Et eksempel på dette er at EU-rettens forbud mot diskriminering pga. nasjonalitet ikke gjenspeiles i Bistandskonvensjonen, ettersom bestemmelsene kun gjelder nordiske medborgere. Arbeidet skal ses i sammenheng med det arbeidet generalsekretæren i Nordisk Ministerråd har igangsatt med å gjennomgå alle de nordiske avtaler.

Norge deltar aktivt i en embetsmannsgruppe for alkohol som er etablert under Embetsmannskomiteen for sosial- og helsepolitikk under Ministerrådet. Formålet er å drøfte og samarbeide om regionale og internasjonale prosesser innenfor det alkoholpolitiske området (WHO, EU).

Ministerrådet for fiskeri og havbruk, jordbruk, næringsmiddel og skogbruk (MR-FJLS) og Ministerrådet for sosial- og helsepolitikk (MR-S) sin handlingsplan for bedre helse og livskvalitet gjennom mat og fysisk aktivitet inneholder visjoner fram til 2021.

Det er gjennomført en nullpunktmåling for kosthold og fysisk aktivitet blant barn og voksne i alle nordiske land i 2011. En felles nordisk monitoreringsmetode vil gi et viktig bidrag til arbeidet i EU og WHO og påvirke planleggingen i EU på folkehelseområdet.

Norge, Sverige og Danmark innførte den felles nordiske ernæringsmerkeordningen Nøkkelhullet som en felles frivillig merkeordning for sunne matvarer i 2009. Reviderte kriterier for ordningen trådte i kraft 1. mars 2015. Disse har bl.a. nye og skjerpede krav til maksimalt saltinnhold. Det er også utarbeidet en felles nordisk veileder for tilsyn av merkeordningen. Det pågår nå et nordisk samarbeid om kommunikasjonstiltak for å redusere inntaket av salt.

Under ernæringskonferansen ICN2 (International Conference on Nutrition) som ble avholdt i Roma i november 2014, arrangert av WHO og FAO, samarbeidet de nordiske land med Tyskland og Brasil om et sidearrangement på konferansen. Det ble etablert et eget nettsted www.nordicnutrition.org med informasjon på engelsk om det nordiske samarbeidet innen ernæring.

Det felles veterinære beredskapssamarbeidet i Norden har fortsatt høy prioritet. Målsettingen er å styrke beredskapen i de nordiske og baltiske land på dyrehelseområdet. Det planlegges en beredskapsøvelse i 2015.

Ministerrådet har jobbet med antimikrobiell resistens (AMR) i flere år. En nordisk myndighetsgruppe for samarbeid om AMR i et One Health perspektiv er etablert og gruppen hadde sin andre rundebordskonferanse i Reykjavik i november 2014. I 2014 ble det avsluttet et nordisk prosjekt om økende forekomst av antibiotikaresistente bakterier i fjørfeproduksjonen i Norden og det planlegges også igangsatt et prosjekt om kartlegging av kinolonresistens hos svin og fjørfe.

Drikkevannsforsyning var tema på et nordisk-baltisk møte i Oslo i 2012. Som oppfølging av dette er det nå etablert et nordisk-baltisk nettverk på drikkevannsområdet med koblinger til oppfølgingen av Verdens helseorganisasjon/UNECE-protokollen om vann og helse.

Nordisk samarbeid om tilsyn på matområdet er et område med stor nordisk nytte. Det er også en årlig juristkonferanse i nordisk regi som samler både jurister og tilsynsmedarbeidere.

Den nordlige dimensjon, Barents- og Russlandssamarbeidet

Mål for 2016 er å ivareta norsk deltakelse i Barents helse- og sosialsamarbeid og helsesamarbeidet under Den nordlige dimensjon, bidra til implementeringen av Barents helse- og sosialsamarbeidsprogram og videreføre det bilaterale norsk-russiske helsesamarbeidet.

Norge spiller en aktiv rolle i det regionale helsesamarbeidet i nordområdene. Samarbeidet foregår først og fremst gjennom Den nordlige dimensjons partnerskap for helse og livskvalitet (NDPHS) og helsesamarbeidet under Barentsrådet. NDPHS arbeider for å bedre helsesituasjonen i regionen ved å bekjempe smittsomme og ikke-smittsomme sykdommer og fremme en sunn livsstil. Barentssamarbeidet vektlegger særlig hiv/aids og tuberkulose, men også ikke-smittsomme sykdommer og ulike tiltak for utsatte barn og unge.

Norge har en bilateral helseavtale med Russland fra 1994, som følges opp gjennom norsk-russiske helsesamarbeidsprogram som utarbeides for avgrensede perioder. I programmene legges hovedføringene for helsesamarbeidet mellom de to land for den aktuelle perioden.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter, på vegne av Utenriksdepartementet, en tilskuddsordning til faglige samarbeidsprosjekter under Barents helsesamarbeid og NDPHS. Nytteverdi for norsk og russisk side, bærekraft og egenbidrag fra prosjektpartnerne vektlegges ved utvelgelsen av hvilke prosjekter som mottar støtte.

Andre internasjonale organisasjoner og avtaler

Mål for 2016 er å ivareta helsepolitiske hensyn i internasjonale handels- og frihandelsavtaler. Videre er det et mål å videreutvikle allerede etablerte avtaler.

Norge er i handelssammenheng, både gjennom EFTA og Verdens handelsorganisasjon (WTO), forpliktet på flere områder som angår helse, bl.a. regler for handel med varer og tjenester. Norge deltar i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) på helse- og mattrygghetsområdet. Norge ved Helse- og omsorgsdepartementet leder fra 2014 helsekomiteen i OECD.

Helse- og omsorgsdepartementet er ansvarlig for norsk deltagelse i Den internasjonale vinorganisasjonen (OIV), som lager internasjonale standarder på vinområdet.

Norge og Moldova inngikk en helseavtale 19. mai 2014 for perioden 2014–2020. Formålet med avtalen er å utveksle informasjon om helsetjenester innenfor folkehelse, primærhelse og helsesystemer. Det vil også arbeides for besøk fra helsepersonell i landene for å utveksle kompetanse, og samarbeid mellom landenes folkehelseinstitutter. Det er utarbeidet et toårig arbeidsprogram for 2015–2016 for å konkretisere samarbeidet nærmere, hvor formålet er å utarbeide prosjekter innenfor primærhelse, sykehusorganisering, e-helse og smitteovervåkning.

Norge har et bilateralt helsesamarbeid med Kina. Norge vil i 2016 arbeide for undertegning av en ny handlingsplan under Kina-samarbeidet. Aktuelle temaer for samarbeidet med Kina vil være utvikling av helsesystemer, særlig primærhelse, pleie og omsorgstjenester. Andre sentrale områder er IKT og forebyggende folkehelsearbeid.

Norge er partner og bidragsyter til European Observatory on Health Systems and Policies sammen med Sverige, Finland, Spania og Hellas, WHOs Europakontor, Verdensbanken, The European Investment Bank, Open Society Institute, London School of Economics samt London School of Hygiene & Tropical Medicine. Formålet er, gjennom sammenliknende studier, å gjøre kunnskap og erfaringer fra ulike helsesystemer tilgjengelig som grunnlag for politikkutforming.

Helse- og omsorgsdepartementet samarbeider med Utenriksdepartementet i initiativet Utenrikspolitikk og global helse. Initiativet drives av de sju landene Senegal, Sør-Afrika, Brasil, Indonesia, Frankrike, Thailand og Norge. Landene samarbeider om helsepolitiske områder der utenrikspolitikken kan representere en merverdi for å styrke arbeidet.

13 Administrative fellesomtaler

13.1 Sektorovergripende miljøvernpolitikk

Helse- og omsorgsdepartementets hovedmålsetting er å oppnå tryggere og mer helsefremmende miljø. Viktige tiltak er bl.a. å støtte kommunenes arbeid med miljørettet helsevern og arbeidet med å forebygge allergi, astma og inneklimasykdommer. Dette berører miljøfelt som luftforurensninger, støy og helse- og miljøfarlige kjemikalier. Oppfølgingen av folkehelsemeldingen fra 2014–2015 omfatter bidrag til at helsehensyn skal få en større plass i utviklingen av steder, nærmiljø og lokalsamfunn, herunder at det skal legges til rette for helsefremmende transportløsninger.

Statens strålevern ivaretar oppgaver for Klima- og miljødepartementet innenfor fagfeltet radioaktiv forurensning og annen stråling i det ytre miljø. Strålevernet har videre ansvar for faglig utredningsarbeid, tilsyn med radioaktiv forurensning og for å koordinere nasjonal overvåking av radioaktiv forurensning i det ytre miljø.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, samt fylkesmennene, er rådgivere for sentrale og lokale helsemyndigheter, utreder og tar del i overvåking av miljøforurensning. Både folkehelseloven og forskrift om miljørettet helsevern peker på kommunenes ansvar for oversikt, rådgivning og medvirkning som ledd i arbeidet med å fremme folkehelse og bidra til gode forhold med hensyn til miljøet. Kommunene skal også gjennom planlegging sikre befolkningen mot skadelige faktorer i miljøet, bl.a. biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale, som kan ha negativ innvirkning på helsen.

Helse- og omsorgsdepartementet forvalter statens eierskap av de regionale helseforetakene. Departementet har i sitt styringsbudskap til de regionale helseforetakene bedt om at spesialisthelsetjenesten foretar en helhetlig tilnærming til miljø- og klimautfordringene. Organiseringen av miljø- og klimaprosjektet som et samarbeidsprosjekt mellom de fire helseregionene viser at sektoren tar et samlet grep for å møte disse utfordringene. Etablering av miljøledelse innebærer at miljøhensyn blir integrert som en naturlig del av den overordnede virksomhetsstyringen i helseforetakene. Hovedmålsettingen i perioden 2011–2014 har vært å sørge for at det blir etablert miljøledelse og miljøstyringssystem som er sertifisert i alle helseforetakene innen utgangen av 2014. ISO 14001- standarden fastsetter ikke miljømål eller standarder for miljøprestasjon. Dette skal hvert helseforetak selv gjøre med utgangspunkt i egen situasjon og konkret miljøstatus i virksomheten.

Som en del av regjeringens oppfølging av klimaforliket har man satt som mål å fase ut bruken av fossil olje til fyring i alle offentlige bygg innen 2018. De regionale helseforetakene forvalter store eiendomsmasser med energikrevende sykehusbygg. Helseforetakene har over tid arbeidet med planer for å fase ut oljefyr i sine bygg. Det gjenstår nå kun 41 bygg hvor bruk av oljefyring som grunnlast fortsatt benyttes, og det er lagt planer for utfasing av disse innen utgangen av 2018. Helse- og omsorgsdepartementet har også stilt krav om at helseforetakene intensiverer sine tiltak for å sikre målsettingen om utfasing av fyring med fossil olje innen utløpet av 2018. Det vises til omtale i Prop. 1 S for Klima- og miljødepartementet for nærmere rapportering.

13.2 Forenklingsarbeid, modernisering og bedre gjennomføringskraft

Omorganisering av den sentrale helseforvaltningen

Med bakgrunn i regjeringens mål om en mer effektiv forvaltning har Helse- og omsorgsdepartementet foretatt en gjennomgang av organiseringen av underliggende etater. Som en konsekvens av gjennomgangen, vil det fra 1. januar 2016 bli gjennomført en strukturreform som reduserer antall etater underlagt Helse- og omsorgsdepartementet fra 15 til 11. Ny organisering rydder i ansvarsforhold og oppgaver i helseforvaltningen, og samler fagmiljøer for bedre utnyttelse av faglig kompetanse og økt omstillingsevne.

Helsedirektoratet får en mer rendyrket rolle som fag- og myndighetsorgan. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell, og Seksjon for meldesystemer og sekretariatet for Prioriteringsrådet som i dag er en del av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, innlemmes i Helsedirektoratet. Statens strålevern organiseres som en etat i Helsedirektoratet for å styrke og forenkle den nasjonale helseberedskapen. Strålevernet etableres i direktoratet med egen direktør og eget budsjett. Myndighetsoppgaver, kunnskapsstøtte og tilsynsoppgaver beholdes samlet.

Folkehelseinstitutt får en tydeligere rolle som kunnskapsprodusent for hele helseområdet. Samfunnsoppdraget utvides til å omfatte kunnskapsproduksjon for helsetjenesten. Det gjøres ved å innlemme Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (med unntak av oppgaver som flyttes til Helsedirektoratet), Statens institutt for rusmiddelforskning (Sirus) og sekretariatet for Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM). Uavhengigheten i faglige spørsmål vil bli videreført i uendret form. Vitenskapskomiteens uavhengigheten ivaretas gjennom egne vedtekter. Ordningen med at komitemedlemmene oppnevnes av Helse- og omsorgsdepartementet videreføres.

Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten etableres gjennom en fusjon av sekretariatene for Pasientskadenemnda, Klagenemnda for behandling i utlandet, Preimplantasjonsdiagnostikknemnda og Statens helsepersonellnemnd. Videre overføres ansvaret for enkelte klagesaker fra Helsedirektoratet og Helfo til klageorganet. Virksomheten vil bestå av om lag 100 ansatte. Klageorganet skal lokaliseres i Bergen, men vil en overgangsperiode på tre år ha kontorer både i Bergen og Oslo. De aktuelle nemndene opprettholder sin uavhengige stilling. Som sekretariat for nemndene, vil klageorganet være faglig underlagt nemndene og skal ikke kunne instrueres av departementet.

Direktoratet for e-helse etableres for å styrke den nasjonale styringen og øke gjennomføringskraften i digitaliseringen av helse- og omsorgssektoren. Direktoratet for e-helse skal ha ansvar for styring, gjennomføring og forvaltning av nasjonale IKT-prosjekter. Direktoratet etableres i Oslo med utgangspunkt i e-helsedivisjonen i Helsedirektoratet.

Det skal innføres modell for felles administrative tjenester i den sentrale helseforvaltningen. En mer sentralisert produksjon av felles administrative tjenester, som inkluderer drift av IKT, skal gi en mer effektiv helseforvaltning. Helsedirektoratet skal i samarbeid med øvrige virksomheter foreslå anbefalt modell innen 1. november 2015. Vedtatt modell skal innføres gradvis fra 1. januar 2016. Alle virksomheter i den sentrale helseforvaltningen skal være underlagt felles modell fra 1. januar 2018.

Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren

IKT er et sentralt virkemiddel som kan gjøre møtet mellom helsetjenesten og brukerne enklere. Gode IKT-verktøy gir helsepersonell mulighet for å jobbe smartere og frigjør mer tid til kjerneoppgavene. Det er et mål å øke innovasjonen i helse- og omsorgstjenestene, jf. HelseOmsorg 21. IKT muliggjør forbedring av tjenestene.

Helsenorge-portalen er en felles inngangsport til offentlige helsetjenester på nett. Stadig flere bruker denne nettjenesten. I 2015 passerte nettstedet over 900 000 unike brukere i måneden. Portalen videreutvikles kontinuerlig og vil i 2015 tilby løsning for digital dialog mellom innbygger og helsetjenesten, og mulighet for innsyn i egen journal.

Refusjonsordningen ved transport til og fra behandling (pasientreiser) skal forenkles med standardiserte satser og færre dokumentasjonskrav. Elektronisk løsning skal etableres på helsenorge-portalen.

Nasjonal utbredelse av kjernejournal er godt i gang og over halvparten av Norges innbyggere har fått kjernejournal. Kjernejournalene gjør at helsepersonell raskere kan finne viktige pasientopplysninger hvis man får behov for akutt helsehjelp.

Den nasjonale styringen og oppfølgingen av helseregisterfeltet er styrket. Modernisering og samordning av helseregistre må ses i sammenheng med øvrige nasjonale tiltak på e-helseområdet. Hensikten er å sikre enklere datafangst, bedre datakvalitet og bedre utnyttelse av registerdata.

Spesialisthelsetjenesten

Det er et lovpålagt ansvar for de regionale helseforetakene å bidra til et likeverdig spesialisthelsetjenestetilbud og til at ressursene blir utnyttet best mulig. Det er imidlertid stor variasjon både i ventetider, kvalitet og effektivitet mellom sykehusene, og de regionale helseforetakene har fått i oppdrag å utarbeide strategier for å få til dette.

Regjeringen startet i 2015 innføringen av fritt behandlingsvalgreformen i spesialisthelsetjenesten. Reformen skal redusere ventetidene, øke valgfriheten for pasientene og stimulere de offentlige sykehusene til å bli mer effektive.

Som følge av vedtatte endringer i pasient- og brukerrettighetsloven har Helsedirektoratet i samarbeid med spesialisthelsetjenesten gjennomført revisjon av 33 prioriteringsveiledere som gir anbefalinger om rettigheter og frister for start av helsehjelp. Det er også utarbeidet en henvisningsveileder til bruk for henvisere (hovedsakelig fastleger) til spesialisthelsetjenesten. Veilederne bidrar til bedre beslutningsstøtte for de som henviser og de som vurderer henvisningene og kan være med på å forenkle arbeidsprosesser.

For å gi et enda bedre helsetilbud er det viktig for spesialisthelsetjenesten at alle møter til timen. Bedre oppmøte vil bl.a. føre til kortere ventetider. Alle de regionale helseforetakene arbeider med å forbedre kommunikasjonen mellom pasient og sykehus, slik at flere bruker den timen de er satt opp til. Tiltak er internettløsning for endring av timeavtale, bedre telefontjenester og forbedring av pasientbrevene. Det er tatt i bruk sms-varsling i alle regioner. Mange helseforetak har også de to siste årene hatt utvidet åpningstid, fordi det for mange er enklere å møte etter arbeidstid.

De regionale helseforetakene startet i 2012 et arbeid for å videreutvikle sitt innkjøpssamarbeid. På bakgrunn av en felles rapport avgitt i 2014 har Helse- og omsorgsdepartementet bedt de regionale helseforetakene om å legge fram en plan for etablering av et felles eid foretak for samordning av innkjøp innen 15. september 2015. Foretaket skal være etablert 1. januar 2016. Hovedkontoret skal ligge i Vadsø for å bygge videre på innkjøpsmiljøet i Helseforetakenes innkjøpsservice AS. Regionale ressurser og enheter skal innlemmes i foretaket innen utgangen av 2016 i det desentralt organiserte helseforetaket. Ved å etablere en nasjonal innkjøpsfunksjon er det forventet gevinster i form av innkjøpsbesparelser, effektivisering gjennom standardisering av prosesser og en kvalitativ styrking av innkjøpskompetansen i spesialisthelsetjenesten i nærhet til den kliniske virksomheten i helseregionene.

Sykehusbygg HF ble etablert i 2014 og eies av de fire regionale helseforetakene. Foretaket skal sikre større grad av standardisering av nye sykehusbygg ved erfaringsoverføring og gjenbruk av planleggingsgrunnlag fra tidligere prosjekter. Det felleseide helseforetaket skal ha ansvar for oppgaver innen analyse, systematisering og formidling av kompetanse og erfaringer, samt rådgivning og byggherrefunksjoner ved gjennomføring av investeringsprosjekter.

Alle de regionale helseforetakene arbeider med aktivitetsstyrt bemanningsplanlegging. Helse Vest har utviklet dette videre til avansert oppgaveplanlegging. Dette innebærer å tilpasse bemanning bedre til variasjon i aktivitet mellom ukedager, og lage lengre tidshorisont i legenes timebøker. Målet er bedre planlegging og lengre planleggingshorisonter som gir bedre forutsigbarhet for pasienter og bedre og mer effektiv utnyttelse av medarbeidernes arbeidstid og kompetanse.

I tillegg til dette pågår det kontinuerlig endrings- og utviklingsarbeid for å utvikle egne organisasjoner, behandlingsformer, samhandling, tilgjengelighet mv. i de regionale helseforetakene. Reduksjon i liggedøgn, overgang fra døgn til dag og poliklinikk, effektivisering i akuttmottak, tverrfaglige og standardiserte pasientforløp, reduksjon av uønskede reinnleggelser, mer utstrakt bruk av IKT for å understøtte behandlingsforløpene, digitale møtearenaer og e-læring er noen av effektiviseringstiltakene hos helseforetakene.

Fylkesmennene

For å effektivisere saksgangen i tilsynssaker, har Statens helsetilsyn etablert elektronisk kommunikasjon med Fylkesmennene.

Fylkesmennene bruker mye ressurser på å behandle saker som gjelder helsekravene for førerrett. En prosjektgruppe nedsatt av Helsedirektoratet har laget en rapport med tilrådning og forslag til tiltak for å redusere saksmengden. Helsedirektoratet arbeider videre med utgangspunkt i disse anbefalingene, herunder forslag til ny forskrift.

Forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene

Det er satt i gang et utredningsarbeid for å starte opp et forsøk med statlig finansiering av omsorgstjenestene. Forsøket vil settes i gang i 2016 med to modeller og vil løpe over 3 år. Målet med forsøket er å se om endret finansiering vil bidra til bedre kvalitet, riktigere behovsdekning for brukerne og mer likebehandling over kommunegrensene.

I kommuner innenfor modell A skal tjenester tildeles etter nasjonale tildelingskriterier og statlig satt budsjettramme basert på en prismodell. Bevilgningen som skal gå til forsøket vil gis stikkordet overslagsbevilgning. I kommuner innenfor modell B skal kommunen tildele tjenester og midlene til sektoren øremerkes.

Forsøket skal finansieres ved at det for hver forsøkskommune gjøres et uttrekk fra kommunerammen tilsvarende de faktiske utgiftene til omsorgstjenestene. Veksten til sektoren skal følge den generelle veksten i kommuneøkonomien i de tre årene forsøket løper. I tillegg vil forsøkskommunene få et eget inntektspåslag. Bevilgningen til kommuner i forsøket vil skje over en tilskuddspost på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Det anslås en årlig kostnad på om lag 230 mill. 2016-kroner i forbindelse med forsøket. Disse midlene skal benyttes til et inntektspåslag til deltakende forsøkskommuner. I tillegg innebærer forsøket en overslagsbevilgning. Inntektspåslaget i forsøksperioden vil bli gradvis avviklet over tre år, etter at forsøket er avsluttet.

Alkoholpolitikken

Hovedlinjene i alkoholpolitikken skal ligge fast, men regjeringen fjerner unødvendige reguleringer og justerer enkelte regler for å tilpasse regelverket dagens samfunn. Regjeringen har opphevet forbudet mot salg av alkohol på valgdager, samt forbudet mot salg fra Vinmonopolet på påske-, pinse- og nyttårsaften. Regjeringen har også fremmet forslag om å endre den såkalte fireårsregelen, samt sendt på høring forslag om lovendring som vil utvide nisjeprodusenter av alkohol sine muligheter for å selge produktene direkte fra sitt produksjonssted.

13.3 Oppfølging av likestillingslovens krav om å gjøre rede for likestilling

Lovens formålsbestemmelse er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Dette gjelder på alle samfunnsområder herunder helsesektorens virkeområde.

Regjeringen legger vekt på at alle skal ha krav på å få de samme mulighetene til å utvikle seg, utnytte sine evner og leve sine liv, uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet. Likestilling i medisinen betyr å ta både kvinner og menn som pasienter på alvor. Dette eren del av regjeringens mål om å skape pasientens helsetjeneste.

Regjeringens mål i likestillingspolitikken er at kvinner og menn skal ha like gode tjenester av høy kvalitet. Regjeringen arbeider med å utvikle kvaliteten i helsetjenesten på en rekke nivåer. Nye, effektive og sikre behandlinger tas i bruk og det legges til rette for kunnskapsbasert utvikling av tjenestene. Sykdomsbildet for kvinner og menn er forskjellig. Noen sykdommer rammer i størst grad kvinner, mens andre i størst grad rammer menn, og sykdomsforløpet kan arte seg forskjellig for kvinner og for menn. Det er biologiske og fysiologiske forskjeller mellom kvinner og menn og maskuline og feminine normer som kan påvirke helsen og helseatferd på ulik måte. For at alle skal ha tilgang til likeverdige helse- og omsorgstjenester av god kvalitet, må tjenestene være treffsikre. En større bevissthet på kvinner og menns ulike behov og utvikling av mer kjønnsspesifikk behandling mm, kan bidra til økt kvalitet på helse- og omsorgstjenestene. I arbeidet med å skape pasientens helsetjeneste er det derfor viktig å se på kjønn som en av variablene som påvirker pasientens behov. Helse- og omsorgstjenesten er en kunnskapsintensiv sektor. Prosedyrer, behandlinger og metoder er i stadig utvikling, og kunnskap om hva som er beste praksis er ingen gitt størrelse. Det er et mål å sørge for systemer som gjør at oppdatert kunnskap om menn og kvinners særlige behov tas i bruk. Regjeringen har styrket pasientens rolle og vil legge til rette for at kvinner og menn skal ha innflytelse i hele endringsprosessen fra forskning til utvikling og evaluering av tjenestene. Grunnlaget for framtidens helsetjeneste legges gjennom tydelige strategier, gjennomarbeidede planer og helhetlige oversikter som skal forankres i politiske beslutninger. Regjeringen vil sørge for at tjenestene blir rettet mot menn og kvinners ulike behov der det er kunnskapsmessig dekning for dette ved at kjønnsperspektivet blir vurdert i utviklingen og oppfølgingen av strategier og handlingsplaner der det er påvist uønskede kjønnsulikheter i helse. På flere områder er det mangler i kunnskapen vi har om årsakene til forskjellene i helse mellom kvinner og menn. Regjeringen vil øke kunnskapene om årsakene til uønskete forskjeller i helse og tjenestetilbud mellom kvinner og menn. Det er bl.a. behov for mer systematisk oversikt over faktorer som påvirker kvinner og menns helse – særlig gjelder det kvinner og menn med innvandrerbakgrunn. Regjeringen har derfor lagt vekt på utvikling av registre, datainnhenting, analyser og konsekvensvurderinger.

Lovens kapittel 3 gjelder offentlige myndigheters plikt til aktivt likestillingsarbeid. Offentlige myndigheter skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene.

Andel menn som arbeider i omsorgstjenesten har økt svakt i perioden 2007–2014 fra 10,2 til 12,6 pst. I tillegg til legene, er andelen menn høy blant sosionomer, miljøterapeuter, fysioterapeuter og vernepleiere. Også blant personell uten formell utdanning er andelen relativ høy. Blant de nye helsefagarbeiderne som er rekruttert inn i perioden 2010–2014 er andel menn vesentlig høyere enn for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Det er siden 2010 gitt økonomisk støtte til Trondheim kommunes prosjekt Menn i helse gjennom Kompetanseløftet 2015. Prosjektet har gjort Trondheim kommune til en foregangskommune i arbeidet med å rekruttere flere menn i omsorgstjenesten, og vurderes å ha overføringsverdi til andre kommuner. For å bidra til økt rekruttering av menn i omsorgssektoren er det igangsatt et nasjonalt prosjekt – Menn i helse – basert på erfaringene fra Trondheim kommune. Tiltaket inngår i Omsorgsplan 2020. Se kap. 761, post 21 for nærmere omtale.

Regjeringen er opptatt av å utvikle en heltidskultur i spesialisthelsetjenesten og redusere bruken av deltid. Det er stilt krav om at arbeidet med utviklingen av en heltidskultur i helseforetakene videreføres, og at flest mulig medarbeidere tilsettes i hele faste hele stillinger. Dette er en viktig forutsetning for å lykkes med å utvikle pasientens helsetjeneste. De regionale helseforetakene skal samarbeide med arbeidstakerorganisasjonene i arbeidet for å etablere en heltidskultur. Det å etablere en heltidskultur er et langsiktig arbeid som vil medvirke til å øke kvinners generelle stillingsprosent i helseforetakene, og er dermed et viktig likestillingsperspektiv som også understøtter kvalitetsperspektivet i spesialisthelsetjenesten.

Resultatene fra det systematiske arbeidet som spesialisthelsetjenesten har gjort gjennom de siste årene viser en positiv effekt på flere områder:

• Bruken av deltid er redusert med omkring 20 pst. i alle regionene siden 2011.

• Mange av medarbeiderne i sykehusene har fått hele stillinger og mange har økt sin stillingsprosent.

• Det er en økt bevissthet i hele organisasjonen omkring denne utfordringen.

• Det arbeides systematisk for fortsatt å redusere bruk av deltid og for å skape en heltidskultur.

• Det er et økt kunnskapsgrunnlag omkring årsakene til og bruk av deltid.

• Det er et økt samarbeid mellom arbeidsgiver og de ansattes organisasjoner knyttet til spørsmål om bruk av deltid.

Sykehusene har som arbeidsgivere arbeidet med å utvikle nye og fleksible tiltak som motiverer medarbeiderne til å ville arbeide i økte stillingsprosenter, og helst i hele stillinger. Det er dessuten behov for å etablere større grad av fleksibilitet i virksomhetene slik at medarbeidere kan arbeide ved ulike avdelinger, og at deler av stillingen er knyttet til sykehusenes egne bemanningssentre o.l. Ledere og tillitsvalgte i sykehusene har samarbeidet om å finne løsninger som gjør at flest mulig kan få hele stillinger. Det innebærer også å tilrettelegge for de som av ulike årsaker har krav eller behov for redusert arbeidstid.

Mer enn 70 pst. av medarbeiderne i sykehusene er kvinner. Det betyr også at helseforetakene må ha strategier for å rekruttere bedre fra begge kjønn. Det å arbeide med å øke bruken av faste, hele stillinger sammen med å øke nærværet (redusere sykefraværet) er noen av de tiltakene som er høyt prioritert i sykehusene. Hele faste stillinger er rekrutteringsfremmende både blant kvinner og menn.

Likestillingsrapport

Oversikten viser at det i Helse- og omsorgsdepartementet er 58,3 pst. kvinnelige ledere når alle lederstillinger er medregnet (dep.råd, ekspedisjonssjefer og avdelingsdirektører). Ser en øverste ledernivå alene, som omfatter departementsråd og ekspedisjonssjefer, var det ingen endring i kvinneandelen fra 2014 på 25 pst.

Forskjellen i gjennomsnittlig årslønn mellom kjønnene var i 2014 på 90 000 kroner, som er en økning på 20 000 kroner fra 2013.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde et gjennomsnittlig fravær på bakgrunn av sykdom i 2014 på 2,9 pst., som er en nedgang fra foregående år. Helse- og omsorgsdepartementet vil som før legge vekt på likestilling i nåværende og framtidige aktiviteter.

Helsedirektoratet

Helsedirektoratet hadde per 31. desember 2014 en kvinneandel på 65 pst. Dette er ett prosentpoeng ned fra 2013. Menn hadde gjennomgående høyere lønn enn kvinner i alle aldersgrupper og stillingskoder, unntatt rådgivere som er likelønnet. Til tross for særlige tiltak i lokale forhandlinger for gruppene seniorrådgivere, spesialstillinger/prosjektledere og avdelingsdirektører, er kvinner fortsatt lønnet lavere enn menn. Differansen i lønn mellom kvinner og menn i gruppa seniorrådgivere er fire lønnstrinn, uendret siden 2010. Den høyeste kvinneandelen er i lønnsgruppene saksbehandlere, kontorstillinger og rådgivere, mens gruppa spesialstillinger har den laveste kvinneandelen. Etter at det ble satt inn målretta tiltak ved rekruttering, hadde direktoratet i 2013 like mange kvinner som menn i gruppa divisjonsdirektører. Direktoratet hadde i 2014 igjen en stor overvekt av menn i gruppa.

Direktoratet har i all hovedsak et stabilt sykefravær, med nedgang de siste to årene. Kvinner har et høyere sykefravær enn menn, og deltidsansatte har et høyere sykefravær enn heltidsansatte. Gjennomsnittlig egenmeldt og sykmeldt fravær i 2014 er 5,0 pst. mot 5,5 pst. i 2013.

Folkehelseinstituttet

Folkehelseinstituttet er bevisst på å ha samme lønns- og personalpolitikk overfor alle ansatte. 68 pst. av de ansatte er kvinner. I lederstillinger er kvinneandelen nå 62 pst., det samme som forrige år. Instituttet har nå en kvinneandel på 64 pst. i senior fagstillinger (forsker 1110 og 1183, overleger og seniorrådgivere), som er en liten økning. Den største utfordringen for likestilling er å øke andelen kvinner blant seniorforskerne, slik at det over tid samsvarer med den høye andelen kvinner blant stipendiater og postdoktorer (72 pst.). Bl.a. vil instituttet sikre seg at kvinner og menn får like muligheter for meritterende oppgaver.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

Kunnskapssenteret hadde ved utløpet av 2014 en kvinneandel på 67 pst. Fordelingen var uendret sammenliknet med 2013. Ledergruppen bestod ved utløpet av 2014 av seks kvinner og to menn, mens seksjonsledergruppen består av åtte kvinner og sju menn. Det totale sykefraværet i 2014 var på 4,0 pst. Dette er høyere enn i 2013 da sykefraværet var på 3,4 pst. Kunnskapssenteret jobber systematisk med oppfølging av sykefravær.

Norsk pasientskadeerstatning

Norsk pasientskadeerstatning hadde ved utløpet av 2014 totalt en kvinneandel på 69 pst. Fordelingen var uendret sammenliknet med 2013. Andelen kvinner i lederstillinger har økt og er nå på 62 pst. Det er en klar overvekt av kvinnelige søkere til ledige stillinger i Norsk pasientskadeerstatning. For å øke tallet på mannlige ansatte i stillingskategorier der andelen av menn er lav, oppfordrer etaten alle kvalifiserte kandidater om å søke, uavhengig av kjønn, i stillingsannonsene. Styret til Norsk pasientskadeerstatning har en kvinneandel på 62 pst.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell

Autorisasjonskontoret hadde ved utgangen av 2014 en kvinneandel på 68 pst. Andelen er uendret fra utgangen av 2013. Ledergruppen bestod av 86 pst. kvinner og 14 pst. menn. Kvinner er i gjennomsnitt lønnet noe høyere enn menn i gruppene seniorrådgiver/rådgiver, mens de i gjennomsnitt er lønnet noe lavere enn menn i gruppene førstekonsulent/konsulent.

Dette er en endring fra 2013 da kvinner i gruppene seniorrådgiver/rådgiver var lønnet noe lavere enn menn, mens kvinner i gruppene førstekonsulent/konsulent var lønnet noe lavere enn menn. Sykefraværet i 2014 var 8,4 pst. mot 8,7 pst. i 2013. Etaten arbeider systematisk for å redusere sykefraværet.

Statens helsetilsyn

Helsetilsynet hadde ved utgangen av 2014 en kvinneandel på 66,1 pst. I stillingsgruppen ledere (avdelingsdirektør, underdirektør og fagsjef) er 66,7 pst. kvinner. Dette ligger godt innenfor Hovedavtalens mål om 40 pst. kvinner i lederstillinger innenfor definert lederstillingsgruppe. Statens helsetilsyn har deltatt i Statens traineeprogram for ansatte med høyrere utdannelse og nedsatt funksjonsevne i 2013–2014.

Statens institutt for rusmiddelforskning

Statens institutt for rusmiddelforskning hadde ved utgangen av 2014 en kvinneandel på 64 pst. I tillegg kommer fire forskere, hvorav tre menn og én kvinne, alle ansatt i 20 pst. stillinger. De tre faste lederstillingene var i 2014 besatt av to menn og én kvinne, mens fire midlertidige stillinger som forskningsledere var besatt av én mann og tre kvinner. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for alle ansatte per 31. desember 2014 tilsvarte lønnstrinn 67 i statsregulativet. Mennene hadde et høyere gjennomsnittlig lønnstrinn (l.tr. 69) enn kvinnene (l.tr. 65). Dette har sammenheng med at det bare er kvinner i de lavest lønnede stillingene (stillinger som er teknisk administrative og ved biblioteket). I instituttets tilpasningsavtale til Hovedavtalen i staten er det nevnt likestillingstiltak som kjønnsnøytrale kriterier for lønnsfastsettelse, at kvinner skal gis samme mulighet som menn til å arbeide med kvalifiserende arbeidsoppgaver, ivareta prosjektleder- og andre lederfunksjoner. Ut fra dagens situasjon har ikke instituttet sett behov for andre tiltak.

Statens legemiddelverk

Legemiddelverket har flere kvinnelige tilsatte enn menn, og har kontinuerlig fokus på å oppnå en jevn kjønnsfordeling. Kvinnelige ansatte utgjør 72 pst. av arbeidsstokken, og i toppledergruppen er 56 pst. kvinner. Mellomledergruppen har en kvinneandel på 70 pst. Legemiddelverket har i 2014 videreført arbeidet med å tydeliggjøre sin livsfasepolitikk og med virkemidler for å unngå redusert arbeidstid og ulønnet permisjon. For å sikre god praksis og utvikling på dette området gjennomfører etaten årlige interne undersøkelser hvor bl.a. likestilling og mangfold er berørt.

Statens strålevern

I Strålevernet er det kjønnsbalanse. I gjennomsnitt tjener kvinner om lag fem pst. mindre enn menn – mot fire pst. i 2014. Det er ingen vesentlig forskjell i lønn for kvinner og menn i samme stillingskategori. Hovedårsaken til lønnsforskjellen er færre kvinner i overordnete stillinger – dette gjelder i forskerstillinger og tekniske stillinger. Det er ingen vesentlig forskjell på kvinner og menn når det gjelder midlertidig tilsetting – om lag ti pst., eller uttak av foreldrepermisjon. Om lag fire pst. av menn har deltidsstilling, for kvinnene er tilsvarende del sju pst. Sykefraværet er i snitt to til fire pst. – og uendret over tid. Ledergruppen består nå av tre kvinner og tre menn. På seksjonssjefsnivå er hovedandelen kvinner. Utfordringen med tanke på likestilling for Statens strålevern er å rekruttere kvinner til ledende forsker- og tekniske stillinger.

Årsrapportene for virksomhetene under Helse- og omsorgsdepartementet inneholder nærmere omtale av likestilling.

13.4 Omtale av lønnsvilkårene mv. til ledere i heleide statlige virksomheter

Administrerende direktør i Helse Sør-Øst RHF har i regnskapsperioden 2014 mottatt lønn på 2 024 218 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 4 994 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 195 566 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via Pensjonskassen for helseforetakene i hovedstadsområdet (PKH) og har ingen avtale om tilleggspensjon. Under gitte forutsetninger har ledergruppen rett på etterlønn i 12 måneder fra fratredelsesdato. Etterlønn vil bli redusert med lønn fra ny arbeidsgiver. Det er ikke gitt lån eller sikkerhetsstillelse til administrerende direktør.

Administrerende direktør i Helse Vest RHF har i regnskapsperioden 2014 mottatt lønn på 2 206 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 14 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 552 000 kroner. I dette beløpet inngår kostnader knyttet til pensjon utover kollektiv pensjonsordning. Ledende ansatte skal omfattes av offentlig tjenestepensjon på lik linje med andre ansattes vilkår, det vil si gjennom ordinær ordning i KLP. Det er ikke anledning til å inngå avtale om pensjon utover ordinære vilkår gjennom KLP. Tidligere inngått avtale med administrerende direktør om pensjon utover 12G kan opprettholdes da den var inngått før de generelle retningslinjene var vedtatt. Det er ikke inngått avtale om sluttvederlag eller liknende for administrerende direktør. Det er ikke gitt lån eller sikkerhetsstillelse til administrerende direktør.

Tidligere administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF fratrådte stillingen 1. november og har i regnskapsperioden 2014 mottatt lønn på 1 740 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 110 000 kroner. Pensjonskostnader på 305 000 kroner er i sin helhet knyttet til kollektiv pensjonsordning i KLP. Arbeidsavtale med tidligere administrerende direktør innebar at han ved fratredelse etter anmodning fra styret hadde krav på lønn i oppsigelsestiden som er seks måneder. Videre hadde tidligere administrerende direktør avtale om etterlønn tilsvarende en årslønn ved fratredelse under omstendigheter der virksomheten eller administrerende direktør selv anser at vedkommende ikke har den nødvendige legitimitet til å gjøre en god jobb som toppleder eller det foreligger andre situasjoner hvor virksomheten ser seg best tjent med en ny leder. Tidligere administrerende direktør sa opp sin stilling i Helse Midt-Norge RHF med virkning fra 16. oktober 2014. Arbeidsforholdet ble formelt avsluttet den 1. november 2014. I forbindelse med avgangen har partene inngått avtale om ett års etterlønn, noe som var i tråd med tidligere inngåtte avtale. I tillegg til opprinnelig avtale er det inngått avtale om at etterlønnen gir rett til feriepenger, samt er pensjonsgivende og tidligere administrerende direktør vil være tilsluttet Helse Midt-Norge RHFs sin pensjonsordning i perioden. Kun lønn fra fast stilling hos annen arbeidsgiver skal gå til fradrag i etterlønnen. Etterlønnsavtalen er kostnadsberegnet til 2 450 000 kroner. Tidligere samhandlingsdirektør ble konstituert i stillingen som administrerende direktør fra og med 16. oktober 2014. Konstituert administrerende direktør har i 2014 mottatt 1 406 000 kroner i lønn, mens andre ytelser beløp seg til 5 000 kroner. Pensjonskostnader er i sin helhet knyttet til kollektiv pensjonsordning i KLP.

Administrerende direktør i Helse Nord RHF har i regnskapsperioden 2014 mottatt lønn på 1 848 000 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 4 000 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 239 000 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Dersom administrerende direktør må fratre sin stilling eller stillingen bortfaller som følge av omorganisering, har han rett til ordinær lønn i 12 måneder ut over avtalt oppsigelsestid.

Administrerende direktør i Norsk Helsenett SF har i regnskapsperioden 2014 mottatt lønn på 1 548 964 kroner, mens andre ytelser beløp seg til 5 840 kroner. Pensjonsutgiftene til administrerende direktør utgjorde 277 484 kroner. Administrerende direktør har ordinære pensjonsvilkår via KLP og har ingen avtale om tilleggspensjon. Hvis styret anmoder administrerende direktør om å si opp sin stilling, eller administrerende direktør i samråd med styrets leder eller styret velger å si opp sin stilling uten at det foreligger saklig grunn til oppsigelse eller avskjed, har administrerende direktør i tillegg til lønn i oppsigelsestiden krav på sluttvederlag i ni måneder etter oppsigelsestidens utløp. Dersom administrerende direktør i perioden for sluttvederlag, men etter utløpet av ordinær oppsigelsestid, har andre inntekter, skal sluttvederlaget reduseres krone for krone. Det gis ikke lån eller stilles garanti om sikkerhet til lånopptak til administrerende direktør.

Administrerende direktør i AS Vinmonopolet hadde per 31. desember 2014 en årslønn på 2 231 000 kroner. I tillegg til lønn har administrerende direktør andre godtgjørelser på 170 000 kroner i året. Vinmonopolet innførte i 2007 en lederpensjonsordning som finansieres over drift. Total pensjonskostnad for administrerende direktør i 2014 var 956 000 kroner. Administrerende direktør har en etterlønnsavtale på 12 måneder.

14 Anmodningsvedtak

Vedtak nr. 189 (2007–2008), 3. desember 2007:

«Stortinget ber Regjeringen endre kvalitetsforskriften slik at lokalpolitisk behandling av kvalitetskravene til omsorgstjenesten sikres.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av St.prp. nr. 1 (2007–2008), jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008). Hjemmel for å stille krav om lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav til kommunale helse- og omsorgstjenester er tatt inn i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2. Den videre oppfølging har blitt sett i sammenheng med arbeidet med Meld. St. 10 (2012–2013) God Kvalitet – trygge tjenester, som ble lagt fram desember 2012. I tråd med uttalelser i meldingen sendte Helse- og omsorgsdepartementet i juli 2013 på høring forslag om endring av forskrift 27. juni 2003 nr. 792 om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene slik at det innføres et krav om lokalpolitisk behandling. Departementet har gjennomgått høringsuttalelsene og har i Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, som ble lagt fram 7. mai 2015, uttalt at departementet vil utrede tiltak for å sikre lokalpolitisk behandling av kvalitetskrav.

Vedtak nr. 556 (2008–2009), 19. juni 2009

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den framtidige ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsevesenet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Ot.prp. nr. 83, jf. Innst. O. nr. 122 (2008–2009).

Sykehusenes organisering, behandlingstilbud og vaktordninger er tilknyttet legenes spesialistutdanning og spesialitetsstruktur. Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet gjort den første helhetlige gjennomgangen av legenes spesialistutdanning. Det har vært en bred prosess der relevante aktører er trukket inn: Legeforeningen, universitetene, fagmiljøene ved sykehusene, de regionale helseforetakene, KS, Spekter og pasientforeninger. Det vises også til rapportering til Stortinget i Prop. 1 S for budsjettårene 2013 og 2014. Temaer primært knyttet til spesialitetsstruktur, herunder ny spesialitet for akuttmottak, vil legges fram for Stortinget i Nasjonal helse- og sykehusplan. Temaer som gjelder innhold og organisering av utdanningen, omtales her.

Spesialistutdanningen for leger må innrettes mot framtidige behov. Det er sammenheng mellom kvaliteten i spesialistutdanningen og behandlingskvalitet og pasientsikkerhet. Utdanningen må være fleksibel nok til å ta opp i seg endringer i den medisinsk-teknologiske utviklingen og i pasientenes og helsetjenestenes behov. Helsedirektoratet har foreslått en ny tredelt modulbasert utdanningsmodell. For å ivareta breddekunnskapen legges det opp til felles kompetanseplattformer i del 1 og del 2. Dagens turnusordning beholdes med små endringer, som del 1 i den nye ordningen. Del 2 omfatter felles kunnskap for grupper av spesialiteter som har stort slektskap, og i del 3 skjer spesialiseringen som er unik for den enkelte spesialitet. I tillegg skal det i hele utdanningsløpet være gjennomgående kompetansemoduler i fag som er nødvendige for den moderne legerollen.

Å utvikle legenes spesialistutdanning er et langsiktig arbeid som krever tett samarbeid mellom de involverte aktørene. Det legges derfor opp til en trinnvis implementering, der tiltak utvikles og iverksettes i henhold til en langsiktig plan. Hovedelementene i Helsedirektoratets forslag, som med noen unntak har fått bred tilslutning i høringsrunden, legges til grunn for en utviklingsprosess for legenes spesialistutdanning, der målene er:

• Etablere helhetlige utdanningsløp på minimum 6,5 år, som er tredelt og der del 1 er felles for alle (og relativt lik dagens turnusordning), del 2 er felles for grupper av fag og del 3 er ren spesialisering.

• Etablere kompetansemoduler i hele utdanningsløpet for utdanning i etikk, kommunikasjon, brukermedvirkning, opplæring av pasienter/pårørende, helsesystem-kunnskap, forskningsmetodikk, kunnskapshåndtering, kvalitet og pasientsikkerhet, lovgivning, samhandling, ledelse, IKT med mer.

• Innføre moderne pedagogikk med større vekt på beskrivelser av læringsutbytte i stedet for krav til tjenestetid og prosedyrer, større vekt på e-læring, simulatortrening, og større vekt på veiledning, vurdering og ev. testing.

• Etablere helhetlige utdanningsløp som sees i sammenheng med faste utdanningsstillinger (leger i spesialisering, LIS). Kravet til tjenestetid ved spesifikke grupper av sykehus (gruppe 1 og 2) opphører.

• Vurdere å innføre obligatorisk etter- og videreutdanning.

• Klinisk forskning kan inngå i utdanningsløpene.

I dag tar det i gjennomsnitt ni år å utdanne en legespesialist. Det vil bli en kraftig økning i behovet for spesialisthelsetjeneste i tiårene framover, og det må derfor legges opp til mer strukturerte og effektive utdanningsløp for å få flere spesialister. Klinisk forskning skal kunne inngå i utdanningsløpene, forankret i nytt system med læringsmål for den enkelte spesialitet.

Den sentrale læringsarenaen for leger i spesialisering er praksisfeltet i klinikken, noe som illustreres ved at 40–50 pst. av legeårsverkene ved sykehusene utføres av leger i utdanningsstillinger. Utdanningen er i første rekke praksisbasert: «(..) viktigste læringsarena er den daglige aktiviteten under supervisjon (mester-svenn) og samarbeidet med andre kolleger og annet helsepersonell» (Helsedirektoratets hovedrapport; Framtidens legespesialister, november 2014). Dette tilsier at størst effekt av utviklingsarbeidet framover vil oppnås ved å ruste opp opplæring, supervisjon og vurdering i praksisfeltet og å bevare utdanningens kliniske preg. Å legge til rette for en god utdanning i praksisfeltet står derfor sentralt i valg av ny organisatorisk modell. Dette er også i tråd med retningen i reformarbeidet for legenes spesialistutdanning i de andre skandinaviske landene, der det legges betydelig vekt på utdanningen i praksisfeltet.

Det sees videre som viktig å legge til rette for at teorikursene er integrerte i helhetlige utdanningsløp. Dette må også sees i sammenheng med pågående arbeid med sikte på faste LIS-stillinger. Selv om teoriutdanningen er en liten del av den helhetlige spesialiseringen (i snitt om lag 200 obligatoriske timer), er det en viktig del, som må ha høy kvalitet og komme på riktig tidspunkt i utdanningsløpene. Det er lagt vekt på å legge opp til samarbeidsformer som kan sikre at den særegne kompetansen til de ulike aktørene kan ivaretas, utvikles og benyttes på en god måte i utdanningen.

Organiseringen av legenes spesialistutdanning har ikke vært endret til tross for store reformer i helsetjenesten. Etter opprettelsen av Helsedirektoratet er en naturlig utvikling at myndighetsoppgavene for legenes spesialistutdanning blir sterkere ivaretatt i direktoratet. Dette er også i tråd med ordningene i øvrige skandinaviske land. Samtidig skal Legeforeningen med sin kompetanse og erfaring fortsatt ha en viktig rolle.

Det er lagt vekt på å legge til rette for en organisering som gir legitimitet, som kan understøtte tilgrensende ansvarsområder, og legge grunnlaget for en langsiktig utviklingsprosess. Derfor tas det utgangspunkt i den ordinære ansvars- og oppgavedelingen i helsetjenesten, med skille mellom myndighetsoppgaver og operativt ansvar, og koordinering i tilhørende styringssystemer. Samarbeid med aktører utenfor helsetjenestens styringssystem ivaretas gjennom andre mekanismer. Overordnet legges følgende oppgavedeling til grunn:

Helsedirektoratet ivaretar myndighetsansvaret. Dette omfatter bl.a. tilrådning om spesialitetsstruktur, fastsette læringsmål og godkjenne spesialister.

De regionale helseforetakene skal i ordinær styringslinje ha ansvar for at helheten i undervisningen i teori og praksis ivaretas og at systemer etableres, jf. det helhetlige ansvaret for å sikre tilstrekkelig og kvalifisert personell. Herunder er ansvaret for helhetlige utdanningsløp på tvers av helseforetakene et viktig område. Samarbeid med universitetene forankres i samarbeidsorganene om forskning og utdanning og kommunene bringes inn på en hensiktsmessig måte.

De største universitetssykehusene (regionsykehusene) ivaretar operativt ansvar for teoriundervisningen på oppdrag fra de regionale helseforetakene, i samarbeid med universitetene, og i tråd med direktoratets føringer. Videre ivaretar de ansvar, på oppdrag fra de regionale helseforetakene, for å tilrettelegge for helhetlige utdanningsløp, i samarbeid med øvrige helseforetak, som har arbeidsgiveransvaret for legene, kommunene og de regionale helseforetakene. Faste LIS-stillinger vil bli utgangspunkt for utdanningsløpene i tråd med pågående arbeid på området. Videre har de ansvar for veiledning og vurdering av legene etter retningslinjer fra direktoratet.

Universitetene bidrar i teoriundervisningen på teoritunge områder, i utvikling av veilederkurs, e-læringskurs, pedagogisk kvalitetssikring og ev. utvikling av tester, i det omfanget som de regionale helseforetakene og de største universitetssykehusene finner hensiktsmessig.

Samarbeidet forankres i regionale samarbeidsorgan mellom universitetene og de regionale helseforetakene/regionsykehusene. Legeforeningen deltar med faglig rådgivning til direktoratets arbeid.

Modellen er lagt opp i tråd med aktørenes ordinære ansvarsområder, noe som gir legitimitet til videre arbeid samt mulighet for helhetlig styring og oppfølging fra Helse- og omsorgsdepartementet i de ordinære styringslinjene. Modellen gir mulighet for i større grad å integrere teori og praksis ved at et større samlet ansvar legges til klinikken. Klinikknær teoriundervisning er viktig for spesialistenes faglige kvalitet. Spesialistutdanningen er praksisbasert, og et større ansvar til aktørene i klinikken vil gi sterkere engasjement for den helhetlige oppgaven. Det legges opp til en tydelig myndighetsstyring av utdanningen ved at læringsmål fastsettes i Helsedirektoratet, basert på faglige råd.

Den overordnede arbeidsdelingen legges til grunn i ny modell for å iverksette trinnvise endringer i legenes spesialistutdanning. Dette vil legge grunnen for et langsiktig utviklingsarbeid for å rette spesialistutdanningen og spesialitetsstrukturen bedre inn mot dagens og morgendagens behov. Ny ordning skal forankres i nye forskrifter. Oppfølging av anmodningsvedtaket er gitt omtale i de årlige budsjettforslagene.

Vedtak nr. 408 (2011–2012) 1. mars 2011

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå erfaringene fra ordningen med fast kontakt for ofre og pårørende i forbindelse med en krise og vurdere om den skal utvides til å bli en generell ordning for kommunene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Innst. 207 S (2011–2012).

Helsedirektoratet er gitt i oppdrag å gjennomgå ordningen som en del av deres oppdrag med å koordinere oppfølgingen av NOU 2012: 14, Rapport fra 22. juli-kommisjonen, jf. Innst. 207 (2011–2012) og direktoratets rapport Helseinnsatsen etter terrorhendelsene 22. juli 2011. Læring for bedre beredskap. Direktoratet skal gjennomgå den nevnte ordningen som en del av deres samlede oppfølgingsoppdrag. Departementet vil ta stilling til hvorvidt det skal tilbys fast kontaktperson i kommunene når evaluering av modellen for den proaktive oppfølgingen av rammede i kommunene er gjennomført. Evaluering skal gjennomføres av eksterne aktører og vil nyttiggjøre kunnskap fra forskningen på terrorens konsekvenser. Helsedirektoratet har informert om at arbeidet er forsinket, da det er vanskelig å finne tilbydere.

Vedtak nr. 26 (2013–2014), 26. november 2013:

«Stortinget ber regjeringen vurdere rammevilkårene for ideelle organisasjoner som leverer helsetjenester i henhold til avtale med regionale helseforetak, herunder forhold knyttet til pensjon.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Prop. 1 S (2013–2014), jf. Innst. 11 S (2013–2014).

Mange ideelle organisasjoner utøver et svært viktig samfunnsarbeid for offentlige myndigheter. Regjeringen ønsker å videreføre og videreutvikle samarbeidet med ideell sektor om leveranser av helse- og sosialtjenester. På denne bakgrunn har regjeringen utarbeidet en tiltaksplan som tar sikte på å bedre rammevilkårene for de ideelle tjenesteleverandørene på helse- og sosialområdet. Regjeringen har tatt initiativ til å videreutvikle samarbeidsavtalen med ideell sektor til også å omfatte kommunal sektor. KS har blitt brakt inn som en ny part i samarbeidsavtalen om leveranser av helse- og sosialtjenester, siden mange av de tjenestene som de ideelle aktørene tilbyr også blir levert etter avtale med en kommune. Avtalen skal bl.a. sikre god dialog mellom partene. Regjeringen, KS og ideell sektor skal ha jevnlige møter for å drøfte aktuelle problemstillinger rundt leveranser av helse- og sosialtjenester.

Regjeringen nedsatte den 10. april 2015 et ekspertutvalg for å utrede grunnlaget for en eventuell statlig dekning av ideelle organisasjoners historiske pensjonskostnader. Utvalget skal legge fram sin utredning innen 30. juni 2016.

Vedtak nr. 485 (2013–2014), 10. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen utrede behovet for flere leger med sosialpediatrisk kompetanse og hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke kapasiteten for medisinske undersøkelser av barn som mistenkes for å ha vært utsatt for seksuelle overgrep.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:31 S (2013–2014), jf. Innst. 269 S (2013–2014).

Det vises til omtale i Prop. 1 S (2014–2015). Helse- og omsorgsdepartementet ba Helsedirektoratet i 2014 om å vurdere hvordan det kan sikres tilstrekkelig sosialpediatrisk kompetanse til å fange opp barn utsatt for vold og overgrep. Som en del av dette oppdraget inngikk også en vurdering av hvor mange steder i Norge som bør ha denne kompetansen, hva den bør bestå i og forslag til hvordan den sosialpediatriske kompetansen best kan sikres. Som oppfølging av Helsedirektoratets vurderinger er det i oppdragsdokumentene til de regionale helseforetakene for 2015 satt følgende mål: Etablert kombinerte stillinger som sosialpediatere med arbeidssted både i Statens barnehus og barneavdeling, og avsatt ressurser til sosialpediatrisk virksomhet i barneavdelinger som ikke har Statens barnehus i sitt opptaksområde.

Vedtak nr. 503 (2013–2014), 17. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget, der Stortinget kan behandle de overordnede prinsipper for utvikling og struktur for sykehus og spesialisthelsetjenesten i planperioden.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:25 S (2013–2014), jf. Innst. 199 S (2013–2014).

Regjeringen vil legge fram en nasjonal helse- og sykehusplan høsten 2015.

Vedtak nr. 506 (2013–2014), 17. juni 2014

«Stortinget ber regjeringen utrede en opptrapping for førstelinjen innen psykiske helsetjenester med fokus på kvalitet, forebygging og samhandling med spesialisthelsetjenesten og med en særlig prioritering av barn og unge.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:54 (2013–2014), jf. Innst. 274 S (2013–2014).

Primærhelsetjenesten utgjør førstelinjen. Regjeringen har lagt fram en melding om primærhelsetjenesten for Stortinget i mai 2015. Tjenester til barn og unge og til mennesker med psykisk helse- og rusproblemer er et eget egne tema i meldingen. Flerfaglige tjenester er ofte nødvendig for å gi brukerne gode tjenester. Barn og unge med psykiske helseutfordringer er blant dem som har størst behov for flerfaglige tjenester og lett tilgjengelige lavterskel tilbud. Regjeringen har gjennom flere år styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten gjennom økning av kommunens frie inntekter. Det er foreslått en ytterligere styrking av disse tjenestene i 2016 med 200 mill. kroner i kommunenes frie inntekter – til sammen 667 mill. 2016-kroner, fra 2014 til 2016. Midlene skal gå til å styrke helsetjenestene til barn og unge i kommunen, herunder sikre tverrfaglighet i tilbudet. I meldingen om primærhelsetjenesten varsles det også at regjeringen vil innføre krav om psykologkompetanse i kommunene fra 2020, og at tilskuddsordningen skal legges om for å gi økt forutsigbarhet og høyere rekrutteringstempo. Gjennom å heve kompetansen om psykisk helse i kommunene, vil regjeringen sørge for bedre kvalitet, tilgjengelighet og samhandling mellom tjenester.

Vedtak nr. 45 (2014–2015), 1. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen medvirke til at helseforetakene følger opp HelseOmsorg21-strategiens målsettinger om mer innovative innkjøp.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Tilleggsinnstilling fra finanskomiteen om nasjonalbudsjettet for 2015 og forslaget til statsbudsjett for 2015, jf. Innst. 2 S Tillegg 1 (2014–2015). Flere av anbefalingene i HelseOmsorg21-strategien er fulgt opp av Helse- og omsorgsdepartementet eller andre departementer, gjennom bl.a. styringsdokumenter og meldinger til Stortinget. I oppdragsdokumentet for de regionale helseforetakene for 2015 er det gitt følgende oppdrag innen innovative anskaffelser: «Mål 2015: Gjennomført før-kommersielle prosjekter som en del av oppfølgingen av «Fremme innovasjon og innovative løsninger i spesialisthelsetjenesten gjennom offentlige anskaffelser» fra 2012.»

Regjeringen vil legge fram en handlingsplan som vil konkretisere hvordan regjeringen følger opp de ti prioriterte satsningsområdene i HelseOmsorg21-strategien på kort og lengre sikt. HelseOmsorg21-strategien er skrevet av og for alle aktørene som har ansvar for å bidra til forskning og innovasjon i helse og omsorg. Det betyr at mye av oppfølgingsarbeidet skjer i regi av involverte aktører, inkludert de regionale helseforetakene.

Vedtak nr. 71 (2014–2015), 2. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen legge fram en helhetlig utredning om taxfree-ordningen i inneværende stortingsperiode, inkludert en gjennomgang av de sosialpolitiske perspektivene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:83 S (2013–2014), jf. Innst. 63 S (2014–2015). Helse- og omsorgsministeren vil komme nærmere tilbake til hvordan Stortingets vedtak skal følges opp.

Vedtak nr. 337 (2014–2015), 16. desember 2014

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte redegjøre for hvordan regjeringen vil løse de ikt-utfordringene i helsevesenet som denne innstillingen viser, jf. Innst. 67 S (2014–2015).»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av Innst. 67 S (2014–2015) Innstilling til Stortinget fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Regjeringen vil legge til rette for ny organisering av den sentrale helseforvaltningen med sikte på iverksetting 1. januar 2016. Endringene inngår i regjeringens arbeid for å effektivisere offentlig sektor. Målet er en mer brukerorientert helseforvaltning. Samtidig vil reformen over tid skape grunnlag for effektivisering og en samlet reduksjon i kostnader.

Den nasjonale styringen av IKT i helsesektoren skal styrkes for å sikre økt gjennomføringskraft. Det etableres fra 1. januar 2016 et direktorat for e-helse. Direktoratet skal ha ansvar for styring, gjennomføring og forvaltning av nasjonale IKT-prosjekter. Helsedirektoratet har fått i oppdrag å sørge for etablering av det nye direktoratet, som etableres med utgangspunkt i e-helsedivisjonen i Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet har fått i oppdrag, i samarbeid med sektorens aktører, å utrede framtidens helseinformasjonssystem. Utredningen er en oppfølging av Meld. St. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal. Helsedirektoratet skal levere en forstudierapport høsten 2015.

I tillegg har Helsedirektoratet fått i oppdrag å etablere et samarbeid med kommunene, regionale helseforetak og Norsk Helsenett SF, der hensikten er å vurdere ny statlig virkemiddelbruk for å styrke gjennomføringsevnen på IKT-feltet. Arbeidet skal inkludere vurderinger knyttet til:

• modeller for finansiering av IKT-utviklingen på tvers av aktørene i sektoren

• etablering av felles beslutningsprosesser for IKT-utvikling som omfatter hele sektoren

• behov for nye eller endrede lov- og forskriftshjemler for å kunne iverksette statlige føringer for IKT-utvikling, samt regulere aktørenes plikter til å følge opp

1. juli 2015 ble det vedtatt en forskrift for IKT-standarder. Forskriften trådte i kraft 1. september. Målet er at alle skal ta i bruk og hente ut gevinster av elektronisk samhandling. Forskriften er hjemlet i den nye pasientjournalloven og tydeliggjør for leverandører og helse- og omsorgstjenesten hvilke krav som stilles til IKT-systemene. Innholdet i forskriften er en start, og forskriften skal være dynamisk og utvikles over tid, i takt med utvikling og behov i sektoren.

Vedtak nr. 423 (2014–2015), 17. februar 2015

«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2015 fremme en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier, jamfør tiltaksområder under Helsedepartementets ansvarsområder i «Rapport fra tverrsektoriell ekspertgruppe, Folkehelseinstituttet 2014», med mål om å redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 pst. innen utløpet av 2020.»

Vedtaket ble truffet ved Stortingets behandling av Dokument 8:2 S (2013–2014), Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjersti Toppe og Trygve Slagsvold Vedum om en handlingsplan i helsevesenet mot utbredelse av antibiotikaresistente bakterier.

Folkehelseinstituttet har fått i oppdrag, sammen med andre relevante aktører, å utarbeide et utkast til handlingsplan mot antibiotikaresistens med det mål å redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 pst. innen utløpet av 2020. Handlingsplanen vil væren en konkretisering av strategien på ett område innen human medisin. Departementet vil fremme handlingsplanen innen utgangen av 2015 i tråd med Stortingets vedtak.

Vedtak nr. 425 (2014–2015), 17. februar 2015

«Stortinget ber regjeringen snarest innføre krav om diagnosekoder ved forskrivning av antibiotika på alle typer resepter, på en måte som ivaretar personvernet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:2 (2014–2015), jf. Innst. S. nr. 156 (2014–2015).

Helse- og omsorgsdepartementet har i tildelingsbrevet for 2015 gitt Helsedirektoratet i oppdrag å vurdere mulige løsninger for å innføre krav om diagnosekoder på alle antibiotikaresepter, herunder behov for juridiske og tekniske rammer.

Vedtak nr. 429 (2014–2015) 17. februar 2015

«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvenser for EØS-avtalen, småskalaprodusenter og nasjonal alkohol- og næringsmiddellovgivning ved innføring av krav om merking av alkoholholdig drikk.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:29 S (2014–2015), jf. Innst. 164 S (2014–2015).

Helse- og omsorgsdepartementet er i gang med å utrede konsekvenser i tråd med anmodningsvedtaket. Arbeidet omfatter utredning av i hvilken grad EØS-avtalen åpner for at det kan fastsettes nasjonale krav om merking av alkoholholdige drikkevarer med ingrediensliste og næringsdeklarasjon. Departementet vil videre vurdere hvilke endringer som må gjøres i eksisterende regelverk, som matinformasjonsforskriften og alkohollovgivningen, ved en eventuell innføring av slike nasjonale krav. Arbeidet vil også omfatte utredning av konsekvenser for småskalaprodusenter. Videre arbeid i EU om mulig regelverksutvikling på området vil fortsatt bli fulgt opp aktivt.

Vedtak nr. 494 (2014–2015), 9. april 2015

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring av helse- og omsorgstjenesteloven som fastsetter en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015).

Regjeringen vil fremme forslag til endring av helse- og omsorgstjenesteloven som fastsetter en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.

Vedtak nr. 495 (2014–2015), 9. april 2015

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fylkesmennene aktivt informerer kommunene om tilskuddsordningen og om det mangfold av muligheter som finnes for innretning av dagaktivitetstilbud.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:53 S (2014–2015), jf. Innst. 221 S (2014–2015).

Helsedirektoratet har allerede i oppdragsbrev både i 2014 og 2015 anmodet fylkesmannsembetene om å forsteke innsatsen for å spre informasjon og kunnskap om tilskuddsordningen og det mangfold som finnes av muligheter for innretning av dagaktivitetstilbud, samt følge opp kommuner som ikke har søkt på ordningen. Helsedirektoratet vil vektlegge dette også i oppdragsbrev for 2016.

Vedtak nr. 591 (2014–2015), 4. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med opptrappingsplanen for rusfeltet, varslet høsten 2015, se nærmere på tilbudene til de mest hjelpetrengende rusavhengige, og herunder vurderer ytterligere tiltak enn de som i dag eksisterer for å sikre lavterskeltilbud med medikamentell behandling der dette er formålstjenlig.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:64 S (2014–2015), jf. Innst. 278 S (2014–2015).

Regjeringen vil legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet for Stortinget høsten 2016, som en egen proposisjon. Departementet vil følge opp anmodningsvedtaket som del av dette arbeidet.

Vedtak nr. 624 (2014–2015), 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle kommuner har kunnskap om, og kan tilby nødvendig hjelp og veiledning til personer som har utfordringer med sinnemestring, eller som er dømt for vold eller seksuelle overgrep.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:54 S (2014–2015), jf. Innst. 315 S (2014–2015).

I 1998 startet Brøset Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri et behandlings- og forskningsprosjekt med terapigrupper som retter seg mot menn med volds- og aggresjonsproblemer. Videre utviklet senteret et undervisningsprogram for å spre kunnskap om behandlingsmodellen og det ble satt i gang en nasjonal implementering av Sinnemestringsprogrammet. I Handlingsplan mot vold i nære relasjoner, Et liv uten vold (2014–2017), er ett av tiltakene å spre sinnemestringsmodellen fra Brøset videre. Det er fra og med 2014 bevilget 5 mill. kroner årlig til de fem Regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) for å spre modellen i sin region.

Det er i 2015 bevilget 50 mill. kroner som skal gå til familievernets forebyggende arbeid og til å styrke familievernets tilbud til familier med høyt konfliktnivå og til voldsutsatte familier, barn og voldsutøvere. Handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (2014–2017) har tiltak for å styrke familievernet, bl.a. å lage en plan for hvordan familieverntjenesten kan styrke tilbudet til voldsutøvere. Dette arbeidet skjer i samarbeid med stiftelsen Alternativ til vold. Det er i ferd med å bli etablert et spisskompetansemiljø ved et familievernkontor, slik at familievernet skal kunne gi hjelp og behandling knyttet til voldsproblematikk. Utover dette tilbyr familievernkontor sinnemestringskurs. Alle kommuner har en tilknytning til det familievernkontoret som er etablert i området til kommunen. I tillegg kommer de tilbud som gis i regi av kriminalomsorgen. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har fått i oppdrag å kartlegge flere forhold knyttet til behandlingstilbudet for voldsutøvere.

Videre arbeid med kompetanse og tilbud knyttet til sinnemestring og overgrep vil bli vurdert i sammenheng med arbeidet med en opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep, jf. vedtak nr. 623, 8. juni 2015, Innst. 315 S (2014–2015).

Vedtak nr. 625 (2014–2015), 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sikre at førstelinjen i helsetjenesten får styrket sin kompetanse om vold mot barn gjennom kursvirksomhet for ansatte.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:54 S (2014–2015), jf. Innst. 315 S (2014–2015).

Tiltaksplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn og unge (2014–2017), En god barndom varer livet ut, har kompetanse som et av hovedområdene for tiltak. Mange av tiltakene er relevante for førstelinjen i kommunene og gjelder flere sektorer, bl.a. tiltaket Kunnskap i profesjonsutdanningene om vold og seksuelle overgrep. Andre tiltak er rettet direkte mot helsetjenesten. Fastlegene skal tilbys e-læringskurs, en veileder for helsetjenestens arbeid med vold og overgrep skal utarbeides og det skal iverksettes kompetansehevingstiltak for skole- og studenthelsetjenesten. I henhold til akuttmedisinforskriften som trådte i kraft 1. mai 2015 kan en lege ha legevakt alene, uten kvalifisert bakvakt, dersom han eller hun har gjennomført kurs i akuttmedisin og kurs i volds- og overgrepshåndtering. Det stilles også krav til at helsepersonell som arbeider sammen med lege i vakt, bl.a. operatører av kommunale legevaktsentraler, ha gjennomført kurs i akuttmedisin og kurs i volds- og overgrepshåndtering. Det er gitt en overgangsordning på fem år fra ikrafttredelsen av forskriften. De fem Regionale ressurssentrene om vold og traumatisk stress (RVTS) er fra og med 2014 styrket med 5 mill. kroner for å gi økt veiledning og kompetanse til helse- og omsorgstjenesten for deres arbeid med vold i nære relasjoner. I Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, er tiltak og behov for økt kompetanse i tjenesten om vold og overgrep omtalt. Stortingets behandling av Dokument 8:54 S(2014–2015), vedtak nr. 623 (2014–2015) omhandler en forpliktende og helhetlig opptrappingsplan som skal redusere forekomsten av vold i nære relasjoner samt styrke ivaretakelsen av barn utsatt for vold og overgrep. Ytterligere tiltak for kompetanse om vold mot barn vil bli vurdert i forbindelse med opptrappingsplanen.

Vedtak nr. 626 (2014–2015), 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen utrede en bindende minimumsnorm i skolehelsetjenesten.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:54 S (2014–2015), jf. Innst. 315 S (2014–2015).

Tjenesten har svært høy oppslutning i befolkningen. Ingen annen helsetjeneste når så stor andel av sin målgruppe, og det er bred politisk enighet om tjenestens viktighet. I 2014 ble kommunenes frie inntekter økt med 180 mill. kroner begrunnet med behovet for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I 2015 ble rammen ytterligere styrket med 270 mill. kroner med samme begrunnelse. I 2016 foreslås en ytterligere økning på 200 mill. kroner gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Dette blir til sammen 667 mill. 2016-kroner. Kostra-tall fra juni 2015 viser at vi er på rett vei med tanke på flere årsverk i denne tjenesten. Men det er fortsatt et stykke å gå, før vi er i mål. Det rapporteres fra barn og unge selv at skolehelsetjenesten er lite tilgjengelig når de trenger det. Elever gir klart uttrykk for at de ønsker at helsesøster skal være tilgjengelig hver dag. På skoler der helsesøster er mye tilstede, øker den proaktive, universelle jobbingen mot alle elever. Samarbeidet med skolen blir bedre, og helsesøster er med i planleggingen av relevant undervisning, grupper, temadager, foreldremøter med mer. En studie fra Sveits viser at nærvær av helsepersonell i skolen er et svært viktig forebyggende tiltak mot frafall/drop-out.

Helse- og omsorgsdepartementet ba i 2009 Helsedirektoratet om å utrede alternative tiltak for å styrke kapasiteten i skolehelsetjenesten, herunder en mulig nasjonal minstenorm for bemanning (Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten, 2010). Helsedirektoratet forslo som hovedgrep å tydeliggjøre kravene til innhold til tjenestene. Subsidiært ble det foreslått faglig normering av personellressursinnsatsen i tjenestene som virkemiddel for å øke kapasiteten. I strategien pekes det på behov for økning i antall årsverk i flere yrkesgrupper, ikke kun helsesøstre. Dette er i tråd med signalene som er gitt i Meld. St. 26 (2014–2015), Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet, der det pekes på utfordringen knyttet til samhandling og godt koordinerte tjenester til brukere med store og sammensatte behov. Flerfaglig arbeid er ofte nødvendig for å gi brukerne gode tjenester. Selv om hver enkelt deltjeneste opplever å oppfylle sine lovpålagte krav til forsvarlighet, sikrer ikke dette alene at kommunens overordnede ansvar for å sikre forsvarlige og koordinerte tjenester er oppfylt. En viktig forutsetning er en ledelse som legger til rette for flerfaglighet og som har kjennskap til hva de enkelte aktørene kan bidra med i det tverrfaglige samarbeidet. Til tross for at flerfaglighet fremstår som nødvendig og riktig, er det mye som tyder på at ansatte i skolehelsetjenesten bruker svært lite av sin tid på flerfaglig samarbeid. Det er også viktig å merke seg at Utviklingsstrategi for helsestasjons- og skolehelsetjenesten påpeker at behovet for styrking av psykologkompetanse må ses i lys av eksisterende kompetanse i kommunene. I Meld. St. 14 (2014–2015) Kommunereform – nye oppgaver til større kommuner uttrykker regjeringen bl.a. at større kommuner, med gjennomgående god kapasitet og kompetanse, vil kunne gjennomføre en nasjonal velferdspolitikk i henhold til nasjonale mål, og at statens styring av kommunene skal være basert på rammepreget regelverk. Dette gir handlingsrom for å tilpasse velferdstilbudet til innbyggernes behov. Det er en utfordring at Kostra i dag ikke skiller mellom ansatte i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Kostra-tallene sier derfor ikke noe spesifikt om personellsituasjonen i de ulike deltjenestene. For å kunne følge med på utviklingen er det behov for at tjenestene splittes når det gjelder telling av årsverk. På denne måten vil man kunne følge med på de to deltjenestene og sette inn mer målrettede tiltak både knyttet til antall årsverk og sammensetning av yrkesgrupper for å møte befolkningens behov og utfordringer. Helse- og omsorgsdepartementet vil be Helsedirektoratet samarbeide med SSB for å få bedre oversikt over årsverk i hhv. helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet vil gi Helsedirektoratet i oppdrag å utrede mulige løsninger for, og virkninger av, en bindende minimumsnorm i skolehelsetjenesten, også sett i sammenheng med helsestasjonstjenesten.

Vedtak nr. 627 (2014–2015), 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sikre at helsepersonell har kunnskap om fritak fra taushetsplikten når det er mistanke om mishandling eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:54 S (2014–2015), jf. Innst. 315 S (2014–2015).

Det er viktig at virksomhetene på alle ledernivå, i tillegg til det enkelte helse- og omsorgspersonell, har tilstrekkelig oppmerksomhet på voldsproblematikken.

I Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er det uttalt at det i løpet av 2015 vil bli igangsatt et arbeid med å vurdere om helselovgivningen bør tydeliggjøre helse- og omsorgstjenestenes ansvar på systemnivå for å bidra til å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep. I meldingen er det videre uttalt at det i løpet av 2015 også vil bli igangsatt et arbeid for å klargjøre bestemmelsen om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet i helsepersonelloven. Formålet med arbeidet er bl.a. å bidra til at bestemmelsen om helsepersonells opplysningsplikt til barnevernet blir enklere å forstå, herunder at det blir enklere å forstå hva plikten omfatter og når den inntrer. I tillegg utga Helsedirektoratet og Politidirektoratet 15. juli 2015 et nytt rundskriv hvor det redegjøres for helsepersonells taushetsplikt, herunder personellets rett og plikt til å utlevere opplysninger til politiet, bl.a. ved mistanke om mishandling og andre former for alvorlig omsorgssvikt. Regjeringen ønsker med disse tiltakene å bidra til at tjenestene utvikler en kultur hvor arbeidet med å avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep blir en mer naturlig del av det å yte helse- og omsorgstjenester.

Vedtak nr. 628 (2014–2015), 8. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen utarbeide retningslinjer for medisinske undersøkelser/tannhelseundersøkelser ved barnehusene.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument nr. 8:54 S (2014–2015), jf. Innst. 315 S (2014–2015).

Det har vært tatt opp ved flere anledninger, bl.a. gjennom NOU 2008:4 Fra ord til handling. Bekjempelse av voldtekt krever handling, at sporsikring og dokumentasjon av skader gjøres i for liten utstrekning, og at dette går ut over rettssikkerheten. Helsedirektoratets veileder for overgrepsmottak (IS-1457, 2007) anbefaler at sporsikring gjøres som en del av helsehjelpen, og at det også sikres materiale til toksikologiske undersøkelser, uavhengig av om forholdet er meldt til politiet.

Helsedirektoratet og Politidirektoratet har fått i oppdrag å utrede ansvarsforhold rundt og finansiering av sporsikring og skadedokumentasjon i volds- og overgrepssaker. Dette gjelder også for barn. På bakgrunn av denne utredningen vil behovet for veileder/retningslinje for medisinske undersøkelser ved barnehusene bli vurdert.

Helsedirektoratet er i ferd med å utarbeide retningslinjen Tannhelsetjenester til barn og unge. Departementet har bedt direktoratet vurdere behovet for eventuell særskilt omtale/beskrivelse i retningslinjene knyttet til tannhelseundersøkelser ved barnehusene. Retningslinjene vil bli ferdigstilt i 2016.

Vedtak nr. 702 (2014–2015), 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak som på kort og mellomlang sikt sikrer nødvendig trygghet, kapasitet og forutsigbarhet i sykehustilbudet til Oslos befolkning, herunder bruk av ledig kapasitet ved Aker sykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet Sykehus til lokalsykehusfunksjoner.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:83 S (2014–2015), jf. Innst. 374 S (2014–2015). På kort sikt mener Helse Sør-Øst RHF at sykehusene i hovedstadsområdet har en samlet tilstrekkelig kapasitet. Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus, Lovisenberg diakonale sykehus og Diakonhjemmet sykehus deler i dag lokalsykehusansvaret for Oslos befolkning. I framtiden kan det bli aktuelt at Lovisenberg og Diakonhjemmet får en større del av dette ansvaret. Oslo universitetssykehus gjennomfører nå prosjektet Idéfase Oslo universitetssykehus for å få et godt grunnlag for videre utvikling av sykehuset fram mot 2030. Pasientforløp og kapasitet framover er også med i arbeidet. Arbeidet inkluderer bruken av Aker sykehus. Aker sykehus er i dag en viktig del av den samlede kapasiteten for Oslo universitetssykehus, men med hovedvekt på elektiv (planlagt) behandling, poliklinikk og laboratorievirksomhet. Helse Sør-Øst RHF arbeider med å gå gjennom framtidige muligheter for optimalisering av drift og oppgave- og arbeidsdeling for spesialisthelsetjenesten i Oslo og Akershus, hvor Oslo universitetssykehus, Akershus universitetssykehus, Diakonhjemmet sykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Oslo kommune, tillitsvalgte og brukere deltar. Resultater av begge arbeidene skal legges fram for de respektive styrene i desember 2015. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med orientering om sykehusene i hovedstadsområdet i statsbudsjettet for 2017.

Vedtak nr. 704 (2014–2015), 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen sikre at befolkningen i Nord-Troms, i kommunene Nordreisa, Skjervøy, Kåfjord og Kvænangen, får likeverdige spesialisthelsetjenester, og at det blir lagt til rette for helsetjenester utenfor sykehus i samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Stortinget ber regjeringen i nasjonal helse- og sykehusplan beskrive former for og utvikling i samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten om spesialisthelsetjenestetilbud.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:84 S (2014–2015), jf. Innst. 376 S (2014–2015). I oppdragsdokumentet for 2015 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag å bidra til å desentralisere spesialisthelsetjenester der dette er hensiktsmessig, samt bidra til å utvikle og styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Viktige virkemidler er samarbeidsavtalene og spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt overfor de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Omstilling av tjenester innen somatikk, psykisk helsevern, rusbehandling og rehabilitering som berører kommunene skal synkroniseres slik at de ikke gjennomføres før kommunene er i stand til å håndtere de nye oppgavene. Det er en forutsetning at omstillingene gir brukerne et kontinuerlig og like godt eller bedre tjenestetilbud enn tidligere. Det forutsetter et nært samarbeid mellom regionale helseforetak/helseforetak og kommunene, samt brukerne og deres organisasjoner.

Det framgår av Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet at regjeringen vil styrke kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen har i Prop. 1 S (2014–2015) varslet at det skal utvikles en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling i omsorgstjenestene, Kompetanseløft 2020. Regjeringen foreslår at planen utvides til å omfatte hele den kommunale helse- og omsorgssektoren. Kompetanseløft 2020 skal inneholde langsiktige strategier og konkrete tiltak for kompetanseheving og fagutvikling. Målet er å bidra til en faglig sterk tjeneste og sikre at sektoren har tilstrekkelig og kompetent bemanning.

Regjeringen legger fram sin nasjonale helse- og sykehusplan høsten 2015. Planen vil legge rammer for hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikles for å møte framtidens behov. I mange deler av landet er det gode tilbud om spesialisthelsetjenester utenfor sykehus. Mange av disse er samlokalisert med kommunale tjenester. Tilbudene er etablert med utgangspunkt i lokale behov og initiativ. Regjeringen mener desentraliserte spesialisthelsetjenester bør bli en viktig del av framtidens helsetjeneste. Tilbudet bør videreutvikles der forholdene ligger til rette for å gi spesialisthelsetjenester av god kvalitet nærmest mulig der folk bor. Samlokalisering med kommunale helse- og omsorgstjenester fremmer god samhandling og helhetlige pasientforløp.

Vedtak nr. 707 (2014–2015), 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en helhetlig offentlig utredning (NOU) av palliasjonsfeltet, med bredt sammensatt representasjon fra ulike fagmiljøer, og hvor barnepalliasjon er en del av arbeidet.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Dokument 8:92 S (2014–2015), jf. Innst. 379 S (2014–2015). Helse- og omsorgsministeren vil komme nærmere tilbake til hvordan Stortingets vedtak skal følges opp.

Vedtak nr. 708 og 709 (2014–2015), 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen kartlegge behovet for egne ambulante team for barnepalliasjon tilknyttet alle helseregioner.»

«Stortinget ber regjeringen utrede muligheten for etablering av Avansert hjemmesykehus for barn innen alle helseregioner, samt kartlegge behovet for styrking av det eksisterende hjemmetilbudet.»

Vedtakene ble truffet ved behandling av Dokument 8:92 S (2014–2015), jf. Innst. 379 S (2014–2015).

Helsedirektoratet arbeider med en faglig retningslinje om palliativ behandling av barn. Retningslinjen er planlagt ferdig i løpet av 2015. Ambulante team for barnepalliasjon og Avansert hjemmesykehus for barn er blant de temaer som vil bli omtalt i retningslinjen. Retningslinjen vil bl.a. komme med anbefalinger som har konsekvenser for organisering og utøvelse av barnepalliasjon både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten. Departementet vil avvente retningslinjens anbefalinger før det tas stilling til behovet for en ytterligere kartlegging. Stortinget har bevilget midler til nye tiltak på palliasjonsfeltet. I tillegg er det nylig lagt fram en stortingsmelding om den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og det vil bli lagt fram en nasjonal helse- og sykehusplan i løpet av året. Departementet foreslår derfor at disse initiativene og tiltakene må utvikles og virke, slik at det kan trekkes erfaringer fra dem og slik vurdere innretningen av palliasjonsfeltet.

Vedtak nr. 713 (2014–2015) 16. juni 2015

«Stortinget ber regjeringen om å sørge for at det utarbeides en helhetlig handlingsplan med konkrete tiltak for å fremme sunt kosthold i hele befolkningen.»

Vedtaket ble truffet ved behandling av Meld. St. 19 (2014–2015) Folkehelsemeldingen, jf. Innst. 380 S (2014–2015).

Helse- og omsorgsdepartementet vil i løpet av 2015 forberede arbeidet med å utarbeide handlingsplanen, i samarbeid med andre relevante departementer, sett i lys av Folkehelsemeldingen og Stortingets behandling av denne. Som utgangspunkt for arbeidet vil departementet be Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet om et oppdatert kunnskapsgrunnlag angående status og utfordringene på kostholdsområdet og en oversikt over hvilke tiltak som pågår eller bør iverksettes.

I senere faser av arbeidet vil det være aktuelt å drøfte utfordringer og tiltak med andre aktører, som frivillige organisasjoner og matvarebransjen. Det vil bli lagt vekt på å synliggjøre oppfølging av internasjonale forpliktelser som WHOs globale mål for å redusere ikke-smittsomme sykdommer, samt å følge opp WHOs evaluering av arbeidet med den tidligere handlingsplanen for kosthold (2007–2011). Det tas sikte på at arbeidet med handlingsplanen pågår i hele 2016, med ferdigstillelse i 2017.