3 Myndighet til å godkjenne ugyldige ekteskap

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Ekteskapsloven

Vilkår for inngåelse av ekteskap og etterfølgende godkjenning av ugyldige ekteskap

Ekteskapsloven oppstiller formelle og materielle vilkår som må være oppfylt for at ekteskap skal kunne inngås og være gyldig i Norge. Bestemmelsene om ekteskapsvilkårene er begrunnet blant annet ut ifra beskyttelseshensyn. Et viktig mål er å ivareta hensynet til mindreårige og umyndiggjorte, og sikre at ekteskap inngås etter et reelt ønske fra begge parter. Ekteskapsloven angir derfor hvem som har myndighet til å foreta vigsler, og gir regler om prøving av vilkårene for ekteskap og hvordan vigselen skal foregå. Etter ekteskapsloven § 16 er et ekteskap ugyldig dersom riktig framgangsmåte ikke er fulgt eller vigsler manglet myndighet. Slike ekteskap kan likevel godkjennes når særlige grunner taler for det. Vedtaksmyndigheten er lagt til Bufdir med klage til departementet.

Anerkjennelse av utenlandske ekteskap

Utenlandsk ekteskap inngått i utlandet vil normalt bli anerkjent etter norsk rett hvis det ikke strider mot norsk rettsorden. Etter ekteskapsloven § 18 a andre ledd kan ikke utenlandske ekteskap anerkjennes i Norge hvis en av partene på vielsestidspunktet var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge, og ekteskapet var inngått mens en av partene var under 18 år, uten at en av partene var til stede (stedfortrederekteskap) eller til tross for at en av partene allerede var gift (bigami).

Ekteskapsloven § 18 a ble føyd til i ekteskapsloven i 2007 og har som formål å forhindre tvangsekteskap. Lovgiver så at tiltakene også kunne ramme ekteskapsinngåelser der det ikke var tale om tvang, og innførte derfor en snever unntakshjemmel i ekteskapsloven § 18 a siste ledd der ekteskapet kan anerkjennes etter begjæring fra begge parter hvis sterke grunner taler for det. Vedtaksmyndigheten etter denne bestemmelsen er lagt til Bufdir med klage til departementet.

3.1.2 Brudvigjingslova

Brudvigjingslova gir norske myndigheter anledning til å vie utenfor Norge etter norsk rett og utenlandske myndigheter rett til å vie i Norge etter sin egen rett. For å verne om norsk suverenitet på eget territorium, er det et krav om at utenlandske myndigheter som ønsker å vie i Norge får tillatelse fra norske myndigheter. Retten til å vie er også begrenset til å gjelde tilfeller der minst en av brudeparet er landets egen borger og ingen av dem er norske statsborgere. Etter lovens § 11 er en vielse foretatt i strid med loven ugyldig. Slike ekteskap kan likevel godkjennes når særlige grunner taler for det. Vedtaksmyndigheten er i loven lagt til Kongen, dette er delegert til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet med klage til Kongen i statsråd.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at myndigheten til godkjenning av ugyldige ekteskap etter ekteskapsloven §§ 16 og 18 a og brudvigjingslova § 11 skulle legges til ett eller flere fylkesmannsembeter, med klageadgang til Bufdir. Departementet foreslo også at det bør framgå direkte av lov hvem som behandler saker etter bestemmelsene. I høringsnotatet er det forutsatt at klageadgangen blir delegert til Bufdir, men dette blir ikke foreslått regulert i lov.

3.3 Høringsinstansenes syn

Femten høringsinstanser har uttalt seg om overføringen av myndighet, tolv instanser støtter uttrykkelig overføringen, de øvrige tre har uttalt seg om enkeltheter, uten å ta stilling til forslaget som sådan.

Enkelte høringsinstanser, særlig fylkesmennene, har uttalt seg om hvilke fylkesmannsembeter som bør behandle sakene. Det synes å være enighet blant høringsinstansene om at myndigheten bør legges til ett eller to fylkesmannsembeter. Enkelte høringsinstanser, som Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har understreket viktigheten av at embetene kompenseres ressursmessig dersom endringen medfører økt arbeidsbelastning. Bufdir har bemerket at det bør gjøres en endring i anerkjennelsesloven slik at det også etter denne loven går fram at fylkesmannen har myndighet til å anerkjenne utenlandske separasjoner og skilsmisser. Denne myndigheten er i dag delegert til fylkesmannen i forskrift.

3.4 Departementets vurdering

Ingen av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget, og forslaget har støtte hos fylkesmennene og andre relevante instanser. Departementet anbefaler derfor at forslaget følges opp. Departementet ser også at det er en fordel at det reelle myndighetsforholdet framgår av anerkjennelsesloven og foreslår at loven endres i tråd med Bufdirs forslag i høringsrunden. Dette medfører ikke overføring av myndighet siden fylkesmannen allerede behandler disse sakene. Departementet vi komme tilbake til spørsmålet om myndigheten bør legges til ett eller flere fylkesmannsembeter.