5 Nærmere om endringsforslaget

5.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 3 ble det uttalt:

«Forslaget tar sikte på en tydeligere forankring av våpeninstruksens bestemmelse om midlertidig bevæpning, og innebærer ikke noen materielle endringer. På bakgrunn av det aktuelle trusselbildet har norsk politi vært bevæpnet siden november 2014, og det kan ikke utelukkes at politiet av samme grunn også i fremtiden vil være bevæpnet over lengre tid. Departementet mener derfor at Stortinget bør ta stilling til om dagens modell for midlertidig bevæpning bør opprettholdes.

Lovforslaget fremhever at midlertidig bevæpning kun kan gjelde for et begrenset tidsrom. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig på forhånd å definere dette nærmere da det ikke vil være mulig å forutse fremtidige trusselbilder og tilsvarende behov for bevæpning.

Når begrepet «begrenset tidsrom» tas inn i lovbestemmelsen, innebærer det at en permanent generell bevæpning faller utenfor hva man kan fastsette i instruks. Om det i fremtiden er ønskelig med permanent bevæpning av norsk politi uavhengig av trusselsituasjonen, forutsettes det således at en slik ordning formelt må vedtas av Stortinget.

Bestemmelsen formaliserer også at bevæpningen og omfanget av denne forankres i trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon. På denne måten settes det klarere rammer for når midlertidig bevæpning kan finne sted. Bevæpningen kan på den måten gjøres mindre generell, eller falle helt bort dersom trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon tilsier dette.»

5.2 Høringsinstansenes syn

Politidirektoratet (POD) er enig i at ordningen med midlertidig generell bevæpning formaliseres med tydeligere forankring i lov slik at Stortinget tar stilling til rammene for en slik ordning. For å tydeliggjøre at lovendringen ikke berører den ordinære bevæpningshjemmelen som knytter seg til konkrete tjenesteoppdrag, foreslår POD å erstatte formuleringen i daglig tjeneste med uavhengig av konkrete tjenesteoppdrag eller –type. Det foreslås videre å erstatte formuleringen begrenset tidsrom med nærmere bestemt tidsromsom kan forlenges. POD mener at denne formuleringen tydeliggjør at tidsrommet for bevæpningen fremgår av de tidsmessige rammer som fremgår av våpeninstruksen samt departementets avgjørelser av PODs anmodninger om bevæpning. POD mener det av åpenbare grunner ikke kan fastsettes en absolutt ytre tidsgrense for den midlertidige bevæpningen da det må ses hen til det til enhver tid gjeldende grunnlaget for bevæpning.

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) påpeker at det etter dagens ordning er en klar ansvarfordeling mellom politiet og PST hva gjelder selve beslutningen om bevæpning. PST forstår høringsforslaget dit hen at dette skillet fortsatt skal gjelde, og støtter dette. PST utrykker at ordlyden i forslag til endringer i politiloven § 29 kan presiseres slik at det blir tydelig at man som ledd i en trusselvurdering ikke skal ta stilling til bevæpning som tiltak. PST påpeker videre:

«PST utarbeider flere typer trusselvurderinger knyttet til tjenestenes lovpålagte oppgaver. Disse kan være av henholdsvis strategisk, operativ og taktisk karakter. Formålet med tjenestens etterretningsprodukter er blant annet at det skal gi nødvendig beslutningsstøtte for mottaker. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at en trusselvurdering utarbeidet av PST skal eller bør inneholde anbefalinger knyttet til bevæpning. Hvordan mottaker så benytter en trusselvurdering fra PST, er imidlertid opp til mottaker og PST har ingen motforestillinger om at en beslutning om midlertidig bevæpning bygger på innholdet i en trusselvurdering fra tjenesten eller fra ordinært politi.»

PST understreker at tiltak som bevæpning bør besluttes på grunnlag av en vurdering av det totale kriminalitets- og trusselbildet, og ikke på grunnlag av en vurdering av trusselen fra enkeltgrupperinger.

Det nasjonale statsadvokatembetet (NAST) støtter forslaget til endringer i politiloven § 29 og er enig i at det ikke vil være hensiktsmessig å fastsette et nærmere bestemt tidsrom for den midlertidige bevæpningen da det fremtidige trusselbildet kan variere i tid. Det bemerkes videre at det vil være en uheldig inngripen i den utøvende makts beslutninger dersom Stortinget skal ha en rolle når trusselvurderinger gjør det nødvendig at bevæpningen varer i lang tid.

Politiets Fellesforbund (PF) og Norges Politilederlag (NPL) støtter lovendringen. Det samme gjør Landsorganisasjonen i Norge (LO). LO er på prinsipielt grunnlag tilhenger av et ubevæpnet politi i en normalsituasjon og utrykker bekymring over langvarig midlertidig bevæpning da de frykter negative konsekvenser som økt våpenbruk med fare for liv og helse.

Norsk Tjenestemannslag (NTL) støtter forslaget til lovendring da det gir en viktig presisering av at det ikke er åpning for varig og generell bevæpning. NTL mener det er behov for en økt demokratisk kontroll over våpenbruk i samfunnet og er bekymret for negative konsekvenser av langvarig midlertid bevæpning. NTL har imidlertid forståelse for høringsnotatets synspunkter hvor det legges vekt på å opprettholde det etablerte ansvar og rutiner i arbeidsfordelingen mellom Stortinget og regjeringen. Faglige vurderinger fra POD og PST gir best grunnlag til å vurdere hvorvidt trusselsituasjonen gjør det nødvendig med bevæpning. NTL avventer videre utredning av problemstillinger knyttet til bevæpning av politiet.

Advokatforeningen støtter den siden av forslaget til endringer i politiloven § 29 som innebærer at departementet bare skal ha kompetanse til å bestemme bevæpning i et begrenset tidsrom, i motsetning til varig bevæpning som må bestemmes av Stortinget.

Advokatforeningen påpeker videre:

«Svakheten i forslaget er at det ikke er presisert hva som er «for et begrenset tidsrom». På bakgrunn av at det siste begrensete tidsrommet er blitt på over et år, bør lengden på begrensningen presiseres i loven, og det bør oppstilles vilkår som regulerer grunnlaget for beslutningen.»

Advokatforeningen mener videre at varighet av bevæpning utover en måned bør godkjennes av Stortinget og heller ikke da på ubegrenset tid.

Rettspolitisk forening (Rpf) stiller seg positiv til at ordningen med midlertidig bevæpning får forankring i politiloven. Imidlertid mener de det er nødvendig med en sterkere demokratisk forankring når det ses hen til at den siste midlertidige bevæpningen var av lang varighet. Rpf er kritiske til lovforslagets utforming da det ikke inneholder en begrensing for hvor lenge den midlertidige bevæpningen kan forlenges. De foreslår derfor at departementet kan fastsette midlertid bevæpning i inntil tre måneder før Stortinget må kobles inn i avgjørelsen av eventuell forlengelse.

5.3 Departementets vurdering

Samtlige av høringsinstansene som har avgitt realitetsmerknader støtter forslaget om en tydeligere forankring av bestemmelsen om midlertidig bevæpning i politiloven § 29. Flere utrykker også støtte til den siden av forslaget som innebærer at permanent bevæpning av politiet heretter bare kan besluttes dersom Stortinget vedtar dette i lov.

Enkelte av høringsinstansene er skeptiske til at lovforslaget ikke gir anvisning på en konkret tidsmessig begrensing, og mener videre at en mer langvarig midlertidig bevæpning bør forelegges Stortinget. Advokatforeningen mener dessuten at bestemmelsen må inneholde vilkår som regulerer grunnlaget for beslutningen. Til dette vil departementet bemerke at en nærmere tidsangivelse av begrepet «begrenset tidsrom» er presisert i våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd hvor det fremgår at midlertidig bevæpning kan gis for inntil tre måneder og kan forlenges for inntil to måneder av gangen. Departementet har vurdert om lovforslaget bør angi en yttergrense for bevæpning, men har kommet til at en slik løsning ikke er å anbefale. Det er ikke mulig å forutse fremtidige trusselbilder og tilsvarende behov for midlertidig bevæpning. Dersom det settes en maksimal lengde og trusselen fremdeles består etter fristens utløp, vil man legge opp til en situasjon der departementet ikke lenger vil kunne samtykke i bevæpning til tross for at politiet fremdeles anbefaler bevæpning som et nødvendig tiltak. En slik ordning vil etter departementets oppfatning være uforsvarlig. På den annen side er det ikke vanskelig å se at en langvarig bevæpning kan tøye grensene for hva som er naturlig å karakterisere som begrenset tidsrom eller midlertidig bevæpning. Departementet mener imidlertid at vilkårene for midlertidig bevæpning som er nedfelt i lovforslaget og tidsfristene i våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd, gir tilstrekkelig sikkerhet for at midlertidig bevæpning ikke finner sted lenger enn nødvendig i den aktuelle situasjonen.

I hvilken grad nødvendighetskriteriet i politiloven § 29 er oppfylt er nærmere regulert i våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen at politiets beslutning om bevæpning skal være basert på politiets risiko og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) vurdert opp mot politiets oppgaveløsning, og at bevæpning må anses nødvendig for å sette politiet i stand til å kunne avverge eller stanse handlinger som vil være særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner. Med grunnlag i ROS-analyser, som tar utgangspunkt i trusselvurderinger (for eksempel fra PST) eller annen relevant informasjon som politiet er kjent med, må politiet vurdere om bevæpning er et nødvendig tiltak og hvilket omfang bevæpningen i så fall skal ha. Det kan således tenkes at bevæpningen begrenses til nærmere bestemte enheter innenfor politiet eller til avgrensede geografiske områder.

Departementet har vurdert om det er hensiktsmessig å oppstille ytterligere vilkår for midlertidig bevæpning i regelverket, slik Advokatforeningen synes å etterlyse. Som nevnt gir våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd konkret anvisning på hva som kan være formålet med midlertidig bevæpning og hva vurderingen skal være basert på. Hensikten med lovforslaget her er å tydeliggjøre at departementet har adgang til å gi instruks om midlertidig bevæpning, slik at det i loven gis rammer for i hvilke tilfeller midlertidig bevæpning kan finne sted.

Etter en nærmere vurdering har departementet kommet til at formålet med midlertidig bevæpning bør komme klarere frem i ordlyden enn hva som var foreslått i høringen. Det foreslås derfor at nødvendighetskravet knyttes til politiets evne til å kunne håndtere en alvorlig trusselsituasjon. Uttrykket «alvorlig» er ment å tydeliggjøre at midlertidig bevæpning ikke skal finne sted når man står overfor en trusselsituasjon som ikke skiller seg fra det som må betegnes som en «ordinær» trusselsituasjon. Forslaget innebærer ikke noen materielle endringer, men er ment å gjenspeile vilkårene i våpeninstruksen § 3-2 tredje ledd om at formålet med midlertidig bevæpning er å sette politiet i stand til å kunne avverge og stanse handlinger som vil være «særlig farlig for liv og helse eller viktige samfunnsfunksjoner». Derimot finner departementet ikke lenger grunn til at det i lovforslaget gis anvisning på hva som skal være beslutningsgrunnlaget for politiets anmodning om bevæpning (trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon). Det fremgår av våpeninstruksen at en slik anmodning skal være basert på risiko- og sårbarhetsanalyser vurdert opp mot politiets oppgaveløsning. Når det er oppstilt krav til formålet og nødvendighet, er det etter departementets vurdering gitt klare rammer for i hvilke tilfeller midlertidig bevæpning kan finne sted. Det ligger videre i sakens natur at trusselvurderinger mv. vil bero på et skjønn, samtidig som vurderinger av fremtidige trusler aldri vil kunne gis med absolutt sikkerhet. På denne bakgrunn kan man vanskelig se at det finnes egnede kriterier som ville bidra til klarere rammer for midlertidig bevæpning hva gjelder beslutningsgrunnlaget. Derimot er det viktig at beslutningsgrunnlaget for midlertidig bevæpning er så godt som mulig. Det må derfor tilstrebes at ROS-analysene er av høy kvalitet slik at trusselsituasjoner møtes med en så grundig vurdering som mulig.