Del 2
Proposisjonsdel

6 Endringer i domstolloven

6.1 Myndighet til å fastsette og legge ned rettssteder

6.1.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 22 bestemmer Kongen rikets inndeling i rettskretser for tingrettene. Etter domstolloven § 25 første ledd ligger det til Domstoladministrasjonen å fastsette ett eller flere faste rettssteder for tingrettene, og dermed tingrettenes lokalisering innenfor den enkelte rettskrets. Myndigheten etter § 25 omfatter også myndigheten til å fastsette jordskifterettenes rettssteder, se nærmere i punkt 6.3.4. Av forarbeidene fremgår imidlertid at Stortinget fastsetter domstolenes organisering med hensyn til antall instanser og domstolenes saklige ansvarsområder. Det fremgår av Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) punkt 7.12.1 at «[p]raksis er også at spørsmål om nedleggelser, sammenslåinger og lokalisering av domstoler forelegges Stortinget av regjeringen, selv om regjeringen formelt har kompetanse til å treffe beslutninger om dette selv». Det er på denne bakgrunn uklart hvor langt Domstoladministrasjonens myndighet til å fastsette rettssteder går etter dagens regler.

6.1.2 Forslaget i høringsbrevet 2. mars 2020

Det fremgår av Domstolkommisjonens mandat at kommisjonen skal vurdere hvor myndigheten til å vedta endringer av rettskretser og lokalisering av domstoler bør ligge. Kommisjonen har ikke tatt stilling til dette i strukturutredningen.

Departementet foreslo i høringsbrevet å klargjøre rettstilstanden ved å lovfeste praksisen med å vedta rettsstedene etter samme prosess og på samme måte som rettskretsene, slik at Domstoladministrasjonens myndighet etter domstolloven § 25 første ledd overføres til Kongen, samt å klargjøre for eksempel i § 22 at rettssteder vedtas og bare kan legges ned ved forskrift gitt av Kongen. Departementet foreslo videre å regulere i forskrift hvilke bemannede rettssteder som eksisterer, og som dermed ikke kan legges ned uten endringer i forskrift. I motsetning til kommisjonen foreslo ikke departementet å fastsette hovedrettssteder. Det innebærer at rettsstedene vil være likestilte etter departementets anbefaling om struktur.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene som uttaler seg om hvor myndigheten til å avgjøre rettsstedenes plassering bør ligge støtter forslaget i høringsbrevet om å overføre myndigheten etter domstolloven § 25 første ledd til Kongen. Mange høringsinstanser fremhever at rettsstedene bør fastsettes etter samme prosess og på samme måte som rettskretsene. Valdres tingrett, saksbehandlerne i Fosen tingrett, Akershus og Oslo jordskifterett, Finnmark jordskifterett og Helgeland jordskifterett, Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordland jordskifterett, Romsdal jordskifterett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Østfold jordskifterett, Kongsberg kommune, Lindesnes kommune, Nærøysund kommune, Tynset kommune, Voss kommune, Ørland kommune, Tekna – Teknisk-naturvitenskapelig forening og Advokatfirmaet Thallaug er blant høringsinstansene som støtter forslaget. Fylkesmannen i Vestland støtter også forslaget, men stiller spørsmål ved om det bør ligge til Stortinget å fatte avgjørelse dersom en viss andel av stortingsrepresentantene krever det, for eksempel en tredel. Regionstyret i Valdres støtter forslaget og bemerker samtidig at det er en forutsetning for aksept av større rettskretser at nedleggelse av rettssteder underlegges politisk behandling.

Domstoladministrasjonen påpeker at det er uklart om den har kompetanse til å legge ned et rettssted, og at lovendringen som departementet foreslår uansett vil frata Domstoladministrasjonen en slik mulig kompetanse.

Glåmdal tingrett mener det bør klargjøres i loven hvordan endringer av rettskretser og rettssteder kan skje og hvor kompetansen skal ligge. Domstolstrukturen er ifølge tingretten et nasjonalt anliggende som må undergis politisk behandling i Stortinget. Tingretten er enig i at vedtak om strukturen for rettsstedene bør underlegges samme praksis som prosessen for rettskretsene, at praksisen bør lovfestes, og at det bør klargjøres at sammenslåing eller nedlegging av domstoler ikke kan skje uten etter stortingsvedtak. Tingretten fremhever at myndigheten til å fatte beslutninger om rettskretser og rettssteder bør ligge hos Stortinget, og ikke hos regjeringen. Lignende synspunkter fremkommer av høringssvarene til blant andre Hallingdal tingrett, Heggen og Frøland tingrett, Kongsberg og Eiker tingrett, Øst-Finnmark tingrett og Parat. Hardanger tingrett mener forslaget innebærer at spørsmålet om hvorvidt et distrikt skal ha et rettssted vil unntas behandling på Stortinget, og at en slik ordning vil medføre en forskyvning av maktbalansen mellom regjeringen, Stortinget og domstolen, hvilket representerer et konstitusjonelt problem.

Senja tingrett mener det følger av konstitusjonell praksis at «[n]edleggelsen av to tredjedeler av alle tingrettene i Norge» skal legges frem for Stortinget for votering, og at det i denne sammenheng vil være av svært liten betydning om det er Domstoladministrasjonen eller departementet som bestemmer antall rettssteder.

Namdal tingrett, Nedre Telemark jordskifterett, Nordmøre jordskifterett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett og Lofoten og Vesterålen jordskifterett, Øvre Buskerud jordskifterett, Akademikerne og Hardangerrådet gir uttrykk for at myndigheten til å opprette eller nedlegge rettssteder bør ligge til Stortinget. Sandnes kommune mener at fremtidige endringer i rettskretsene og rettsstedene må bli gjenstand for politiske beslutningsprosesser, både lokalt og nasjonalt. Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet stiller spørsmål om ikke rettskretsene bør reguleres i domstolloven og rettsstedene fastsettes i forskrift.

Stavanger tingrett og Dommerforeningen mener spørsmålet om myndigheten til å avgjøre rettsstedenes lokalisering henger sammen med spørsmål om domstolens uavhengighet og forholdet mellom domstolene og de øvrige statsmaktene. Disse høringsinstansene mener derfor at dette spørsmålet ikke bør behandles løsrevet fra andre spørsmål om uavhengighet, som skal undergis en grundig behandling i den andre og siste delutredningen.

6.1.4 Departementets vurdering

I forbindelse med opprettelsen av Domstoladministrasjonen uttalte departementet i Ot.prp. nr. 44 (2000–2001) punkt 7.12.1 at det er «Stortinget som bestemmer hva slags domstoler landet skal ha, etter forslag fra regjeringen», og at omorganiseringen av den sentrale domstoladministrasjonen ikke ville gjøre endringer i dette. Departementet tilføyde:

«Stortingets medvirkning i disse overordnede beslutningene om domstolenes organisering representerer en viktig demokratisk innflytelse på domstoladministrasjonen i fremtiden.»

Om og i hvilket tempo endringer i rettsstedene bør skje, vil blant annet bero på leieavtaler, bygningsstandard, ansettelsesforhold og sakstilfang. Dette er administrative forhold som det i utgangspunktet er nærliggende at Domstoladministrasjonen, som ansvarlig for driften av domstolene, tar stilling til. Som høringen har vist, er imidlertid domstolenes lokalisering også et viktig politisk spørsmål. Nærvær av et rettslokale i et lokalsamfunn gir kompetansearbeidsplasser i distriktet i form av dommerstillinger, og markedsgrunnlag for advokatkontorer, noe som bidrar til innbyggernes tilgang til juridisk kompetanse både i og utenfor rettssalen. Slike helhetlige, distriktspolitiske og samfunnsmessige hensyn vil kunne komme i bakgrunnen dersom beslutninger om domstolenes lokalisering skal fattes administrativt basert på rent domstolfaglige og økonomiske vurderinger. Dette illustrerer også at de demokratiske hensynene som lå til grunn for arbeidsfordelingen som i sin tid ble fastsatt mellom domstolene som statsmakt og Domstoladministrasjonen på den ene siden, og Stortinget og regjeringen på den andre siden, fortsatt gjør seg gjeldende. Dette taler for å klargjøre i lovgivningen at avgjørelser om å opprette og legge ned rettssteder skal treffes etter politisk behandling.

På den annen side taler nettopp hensynet til maktfordeling og demokratiske prosesser for at spørsmål om kompetansedelingen mellom Domstoladministrasjonen og de øvrige statsmaktene bør avgjøres på et mer prinsipielt og kunnskapsbasert grunnlag. Departementet er enig med Dommerforeningen og Stavanger tingrett i at dette spørsmålet henger sammen med spørsmål om domstolens uavhengighet og forholdet mellom domstolene og de øvrige statsmaktene.

Det fremgår som nevnt av Domstolkommisjonens mandat at kommisjonen skal vurdere om det bør gjøres endringer i dagens system for styring av domstolene, herunder hvilket forhold det bør være mellom Stortinget og regjeringen på den ene siden, og domstolene som statsmakt og Domstoladministrasjonen på den andre. Kommisjonen drøfter spørsmålet om kompetanse til å endre rettssteder i den andre og siste delutredningen. Høringsrunden viser videre at det er ulike synspunkter på hvor denne kompetansen bør ligge, samt i hvilken grad praksisen knyttet til nedleggelse av tingretter bør lovfestes.

Etter departementets vurdering er det på denne bakgrunn mest hensiktsmessig å avvente eventuelle lovendringer på dette punktet til oppfølgingen av den andre delutredningen. Spørsmålet om hvem som bør ha myndighet til å opprette og legge ned rettssteder er prinsipielt og har etter departementets syn en fremtredende politisk dimensjon. Departementet mener at en avgjørelse av dette spørsmålet bør skje på bakgrunn av et bredere beslutningsgrunnlag. Departementet foreslår derfor i denne omgang ikke å foreta endringer i domstolloven §§ 22 eller 25. Departementet forutsetter likevel at eventuelle fremtidige endringer i rettskretsene og domstolenes lokalisering inntil videre blir forelagt for Stortinget i tråd med praksis.

6.2 Regulering av bemanning ved rettsstedene

6.2.1 Gjeldende rett

Etter domstolloven § 19 første ledd første punktum skal tingrettene «ha en sorenskriver som leder og så mange tingrettsdommere som til enhver tid er bestemt». Domstoladministrasjonen fastsetter antall faste dommerstillinger for den enkelte domstol, jf. domstolloven § 33 c annet ledd første punktum. Det er dermed opp til Domstoladministrasjonen å bestemme hvor mange dommere den enkelte domstol skal ha ut fra saksinngangen. Bestemmelsen sier ikke noe om bemanningen på det enkelte rettssted.

Etter jordskifteloven § 2-3 første ledd skal jordskifterettene «ha ein jordskifterettsleiar som òg er jordskiftedommar, og så mange jordskiftedommarar som til kvar tid er bestemt». Det er fastsatt i annet ledd at jordskifteretten også skal ha teknisk personale, som gjerne omtales som «ingeniører». Utover dette stiller ikke loven krav til tilstedeværelse på det enkelte rettssted eller i det enkelte jordskiftesognet (rettskretsen). Nord-Gudbrandsdal jordskifterett lokalisert til Vågåmo drives i dag fra Lillehammer, hvor Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett er lokalisert, og er et eksempel på et rettssted som ikke lenger har ansatte til stede i jordskiftesoknet der de etter forskriften er lokalisert. Årsaken er at det har vært problematisk å rekruttere ansatte til dette rettsstedet.

6.2.2 Forslaget i høringsbrevet 2. mars 2020

Departementet foreslo i høringsbrevet å gi en hjemmel i domstolloven § 19, § 22 eller § 25 til å fastsette en minimumsbemanning i forskrift, for å bidra til å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne den samme nærheten til domstolene som i dag. Som eksempel på en slik regulering pekte departementet i høringsbrevet på at hvert rettssted som utgangspunkt skal ha minst én tilstedeværende embetsdommer. I høringsbrevet ble ikke muligheten for å regulere bemanningen på rettsstedene i jordskifterettene trukket frem særskilt.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om å regulere minimumsbemanning er imot forslaget, men med noe ulik begrunnelse.

Domstoladministrasjonen påpeker at bemanning av domstolene er en sentral del av administrasjonen av domstolene og at spørsmålet om å overføre denne myndigheten til regjeringen er av vesentlig prinsipiell betydning. Domstoladministrasjonen kan vanskelig se at dette er nødvendig av hensyn til brukerne, og viser til at regelen om behandling av saker der de geografisk hører hjemme vil gjelde uavhengig av bemanningen i den enkelte domstol.

Dommerforeningen mener at samfunnsøkonomiske hensyn tilsier at det foretas en samlet og løpende vurdering av ressursene i rettskretsen. Dommerforeningen påpeker at hensynet til domstolenes uavhengighet og mulighetene for å finne gode løsninger lokalt trekker i samme retning. Etter Dommerforeningens syn bør det derfor ikke innføres generelle regler som i for stor grad låser dagens struktur eller binder domstolleders myndighet. Jæren tingrett støtter Dommerforeningens syn.

Flere høringsinstanser, deriblant Fosen tingrett, Nord-Troms tingrett, Stavanger tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og dommerforeningen i Sør-Trøndelag tingrett uttrykker at det bør være opp til domstolleder eller Domstoladministrasjonen å bemanne de enkelte rettsstedene etter behov, uten føringer om minimumsbemanning. Sogn og Fjordane tingrett vil advare mot krav til minimumsbemanning på rettsstedene. Tingretten mener man ikke vil oppnå vern om og utvikling av nye kompetansearbeidsplasser i distriktene ved å fragmentere fagmiljøene. Slik fragmentering mener tingretten vil skje dersom man skal opprettholde dommerbemanning på rettssteder der det ikke er grunnlag i sakstilfanget for mer enn ett eller to dommerårsverk. I disse tilfellene bør det etter tingrettens syn være mulig å samle dommerressursene på ett kontorsted innenfor rettskretsen. Sogn og Fjordane tingrett påpeker at domstolen som hovedregel likevel bør ha plikt til å gjennomføre sakene ved det rettsstedet der de geografisk hører hjemme, se punkt 6.3.

Nordland politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) mener forslaget om å lovfeste en minimumsbemanning for hvert rettssted ikke vil sikre at rettsstedene faktisk blir brukt, i motsetning til hva en lovfesting av bruk av nærmeste rettssted vil gjøre. Politidistriktet mener lovfesting av minimumsbemanning vil være problematisk blant annet med hensyn til spesialisering blant dommerne, samt at det vil frata domstolene noe av den fleksibiliteten som savnes med dagens ordning.

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

«I tillegg til forslag om reduksjon av rettskretser og rettssted, foreslås at bemanning av domstolene reguleres i forskrift på et senere tidspunkt. LO frykter at denne fremgangsmåten kan medføre ytterligere nedbygging på lengre sikt, ved at lav minimumsbemanning igjen fører til lav kapasitet, samt høye driftskostnader på mindre steder. Dette kan ramme de minste rettsstedene, og føre til nye nedleggelser ved neste korsvei.»

Glåmdal tingrett mener regulering av minimumsbemanning bør omfatte både dømmende og ikke-dømmende årsverk, og ikke settes lavere enn praksis for de minste embetene etter dagens ordning. Tingretten fremhever at det lokale service- og tjenestetilbudet må kunne opprettholdes på rettsstedene. Flere høringsinstanser, for eksempel Sande kommune, Vanylven kommune og Ørsta kommune, har særlig trukket frem behovet for servicefunksjoner på hvert enkelt rettssted. Nærhet til notarialbekreftelser har av flere, blant andre Ulstein kommune, blitt fremhevet som en domstolfunksjon det er vesentlig for innbyggere og lokale bedrifter å ha nærhet til. Ulstein kommune etterlyser en avklaring av om alle rettsstedene fortsatt skal ha servicefunksjoner.

Flere høringsinstanser synes å tolke forslaget om minimumsbemanning dit hen at bemanningen på flere av rettsstedene ikke skal overgå minimumet. Senja tingrett mener at en regulering av minimumsbemanning som går ut på tilstedeværelse av minst én embetsdommer, vil innebære en umiddelbar nedleggelse av førsteinstansdomstolen Senja tingrett med ni ansatte, og at bemanningen på én dommer trolig vil vedvare frem til Domstoladministrasjonen eller departementet rent administrativt til slutt fjerner hele rettsstedet fra kartet på grunn av liten aktivitet.

Lokalsamfunnsforeningen uttaler:

«Ettersom dei domstolane som vert føreslege nedlagt har svært ulik storleik, må naudsynleg eit felles minimumskrav bli formulert svært lågt. I høyringsbrevet er det t.d. føreslege eit minimuskrav om ein domar på kvar bemanna rettsstad. Denne konkretiseringa syner tydeleg at regjeringa ikkje tilbyr noko som sikrar dagens drift. Ein domar åleine utgjer ingen domstol. Kva drift det vert utover ei eventuelt definert minimumsbemanning vil verta bestemt av domstolsleiaren i den sentraliserte tingretten innanfor dei føringar og rammer Domstoladministrasjonen set. Leiinga i Domstoladministrasjonen har over mange år stått i spissen for å nedleggja små tingrettar. Det er ingen grunn til å tru anna enn at Domstoladministrasjonen framleis vil meina at ressursar vert best utnytta når dei vert brukt der flest ressursar er tilgjengelege frå før.»

Kongsberg og Eiker tingrett påpeker at det ikke sies noe om at rettsstedene skal være bemannet med saksbehandlere. Advokatmiljøet på Kongsberg, Hokksund og Vikersund mener saksbehandler fortrinnsvis bør være fysisk til stede på rettsstedet der saken behandles. Kongsberg og Eiker tingrett mener forslaget innebærer at rettsstedene i realiteten blir ubemannende, og at publikum ikke vil få tilgang til bistand fra dette rettsstedet. Kongsberg og Eiker tingrett påpeker at det heller ikke vil være slik at én tingrettsdommer vil være i stand til å behandle alle saker som naturlig hører under et rettssted. Forslaget skaper på denne måten etter tingrettens oppfatning helt uberettigete forventning om arbeidsplasser i distriktene og opprettholdelse av tilbud til det rettssøkende publikum.

Landbruks- og matdepartementet oppfatter at Domstoladministrasjonens begrunnelse for å fraråde minimumsbemanning er at en forskrift som fastsetter minimumsbemanning på hvert rettssted kan låse domstolens ressurser på en måte som ikke nødvendigvis står i forhold til sakstilfanget. Landbruks- og matdepartementet peker på at det særlig vil være aktuelt for jordskifterettene, som gjennomgående er organisert i mindre enheter enn tingrettene, og hvor sakstilfanget kan variere mye fra år til år. Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, som er lokalisert i Vågå, betjenes i dag fra Lillehammer og er et eksempel på at det allerede i dag finnes jordskifteretter som ikke har egen bemanning. Landbruks- og matdepartementet er derfor usikker på om det bør utformes en forskriftshjemmel som også skal omfatte jordskifterettene. Landbruks- og matdepartementet er også usikker på hvor stor distriktspolitisk gevinst som kan oppnås ved å låse bemanningen ved jordskifterettens rettssteder gjennom forskrift.

Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordland jordskifterett mener at for at den nye domstolstrukturen skal fungere godt, må det være skranker som regulerer både lokaliseringen av bemannede rettssteder og minimumsbemanningen på rettsstedene.

Flere høringsinstanser, deriblant Indre Sogn jordskifterett og Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett, Nordmøre jordskifterett, Valdres jordskifterett og Øvre Buskerud jordskifterett, gir uttrykk for at det må være en minimumsbemanning på minst to jordskiftedommere, to ingeniører og én saksbehandler i jordskifterettene. Flere høringsinstanser har lignende innspill hva gjelder tingrettene. Valdres tingrett mener for eksempel det bør være minst to dommerårsverk og to saksbehandlerårsverk ved de minste rettsstedene. Regionrådet Nord-Gudbrandsdal mener at hvert rettssted minimum bør ha én tingrettsdommer, to til tre kontorstillinger og én dommerfullmektig. Fylkesmannen i Vestland mener alle faste rettssteder bør ha en bemanning på minst to dommerårsverk, for å sikre et minimum av fagmiljø på kontorstedet. Fylkesmannen påpeker at bemanningen for øvrig må svare til saksinngangen. Namdal regionråd peker også på at bemanningen må være i samsvar med saksmengden. Regionrådet bemerker videre at tilgjengelig kompetanse må være den samme enten domstolen er stor eller liten. En fullverdig tingrett må ha den bemanningen og kompetansen som kreves, deriblant en sorenskriver. Sør-Østerdal tingrett og Nord-Østerdal tingrett mener «hvert ‘rettssted’ må sikres en minimumsbemanning av dommer(e) og saksbehandler(e) slik at rettsstedets virksomhet reelt sikres bemanningsmessig som et operativt kontor».

Noen høringsinstanser, deriblant Frøya kommune, Lierne kommune, Nærøysund kommune og Fjellnettverket, støtter forslaget om minimumsbemanning for å sikre en forutsigbar rettsstedsstruktur og domstolenes tilstedeværelse i distriktene. Tekna – Teknisk-naturvitenskapelig forening støtter forslaget om å regulere minimumsbemanningen, med for eksempel minst én tilstedeværende embetsdommer. Tekna bemerker at det for øvrig bør være innenfor Domstoladministrasjonens myndighetsområde å bemanne rettsstedene etter saksinngangen.

Finnmark jordskifterett og Helgeland jordskifterett, Indre Hordaland jordskifterett og Nord- og Midhordland jordskifterett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett og Lofoten og Vesterålen jordskifterett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Romsdal jordskifterett, Brønnøy kommune, Voss kommune og Fjellnettverket støtter forslaget om regulering av minimumsbemanning.

6.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med Domstoladministrasjonen i at bemanningen er en viktig del av administrasjonen av domstolene. Avhengig av sakstilfang og andre ressurshensyn vil behovet for både saksbehandlere og dommeres tilstedeværelse på det enkelte rettssted variere, både periodevis og på mer permanent basis. Departementet forutsetter likevel at rettsstedene har åpningstider og bemannes både med dommerressurser og saksbehandlerressurser, slik at funksjoner som krever fysisk oppmøte, for eksempel notarialbekreftelser, kan tilbys ved det lokale rettsstedet. Hvordan bemanningen konkret skal fordeles mellom rettsstedene i den enkelte rettskrets bør det etter departementets syn være opp til domstolleder å avgjøre.

Dommernes fysiske tilstedeværelse på det enkelte rettssted har på den annen side også andre implikasjoner som ikke nødvendigvis er relevante sett fra et administrativt perspektiv, men som kan være av stor betydning for et lokalsamfunn. Domstolene er for eksempel en viktig statlig arbeidsplass for jurister, som kan bidra til å gjøre det attraktivt å bosette seg utenfor sentrale strøk. I lys av innspillene som har kommet inn i høringsrunden vil likevel en generell regulering som innebærer at hvert enkelt rettssted må ha en minimumsbemanning til enhver tid, etter departementets vurdering, gå for langt. Saksinngangen bør være styrende for bemanningen på det enkelte rettssted. Departementet er enig med Sogn og Fjordane tingrett i at regulering av bemanningen kan bidra til å fragmentere fagmiljøene unødig, og deler Nordland politidistrikts og flere andre høringsinstansers syn når det gjelder at et minimumskrav til bemanningen vil kunne frata domstolene noe av fleksibiliteten som den nye strukturen er ment å gi. Det vil for eksempel være uheldig dersom krav til minimumsbemanning medfører at dommere er nødt til å oppholde seg på rettssteder hvor det i en periode ikke går noen saker, mens det er saksbehandlingskøer på andre steder i rettskretsen. Et krav om minimumsbemanning vil i slike tilfeller videreføre effektiviseringspotensialet Riksrevisjonen påpeker i sin rapport, og motvirke hensikten med større rettskretser.

Slik departementet ser det er det en regel om behandling av saker der de geografisk hører hjemme som vil være avgjørende for å sikre at det opprettholdes aktivitet på samtlige rettssteder, og slik bidra til å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne den samme nærheten til domstolene som i dag. Departementet foreslår på bakgrunn av ovennevnte ikke å innføre en lovbestemmelse som gir adgang til å fastsette bestemmelser om minimumsbemanning.

6.3 Behandling av saker der de geografisk hører hjemme

6.3.1 Gjeldende rett

Hvor den enkelte sak i de alminnelige domstolene skal behandles, følger i dag av bestemmelsene om verneting i tvisteloven kapittel 4 II og straffeprosessloven kapittel 3. Disse bestemmelsene angir hvilken rettskrets den enkelte sak skal behandles i. Ettersom angivelse av rettskrets etter dagens ordning i de fleste tilfeller i praksis også angir rettssted, gir ikke gjeldende vernetingsregler presise retningslinjer for hvor i rettskretsen den enkelte sak skal behandles. Etter domstolloven § 19 femte ledd kan Kongen gi nærmere regler om fordelingen av sakene i tingrettene. Denne adgangen har så langt ikke blitt benyttet.

Etter jordskiftelova § 6-3 første ledd første punktum skal krav om sak «setjast fram for jordskifteretten i det jordskiftesoknet der eigedommen ligg». Myndigheten til å fastsette jordskiftesognene (rettskretsene) ligger til Kongen, jf. jordskiftelova § 2-1. Det er inndelingen i jordskiftesogn som styrer hvilken jordskifterett som skal behandle hver enkelt sak.

6.3.2 Forslaget i høringsbrevet 2. mars 2020

Departementet vurderte i høringsbrevet en hovedregel om at saker skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen hvor saken geografisk hører hjemme. Departementet presiserte at en mulig måte å gjennomføre dette på var å gi nærmere regler i forskrift om fordeling av saker i tingrettene, jf. domstolloven § 19 femte ledd. Departementet viste til at fordelingen kan skje etter de samme prinsippene som gjelder for fordeling av saker mellom rettssteder i lagmannsrettene etter domstolloven § 18 første ledd tredje punktum, slik at det ved fordeling av saker tas utgangspunkt i hvilke kommuner rettsstedene (de tidligere rettskretsene) dekket før rettskretsendringene.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Et klart flertall av høringsinstansene som uttaler seg om forslaget er positive til en hovedregel om at sakene skal behandles på det rettsstedet der de geografisk hører hjemme. Kongsberg kommune mener at dersom reglene presiseres slik at partene kan velge verneting på rettsstedsnivå, uten at domstolene kan sette dette valget til side, vil man kunne kompensere noe for det negative ved forslaget til ny domstolstruktur. Også Sør-Gudbrandsdal tingrett og Nord-Gudbrandsdal tingrett, Sør-Østerdal tingrett og Nord-Østerdal tingrett, Haugalandet og Sunnhordland jordskifterett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett og Lofoten og Vesterålen jordskifterett, Regionrådet Nord-Gudbrandsdal, Valdres jordskifterett, Vestoppland og Sør-Gudbrandsdal jordskifterett og Nord-Gudbrandsdal jordskifterett, Frøya kommune, Sandnes kommune, Vefsn kommune og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet støtter forslaget.

Øvre Buskerud jordskifterett mener det kan stilles spørsmål ved hvorvidt det er behov for en slik hovedregel, da det åpenbart er det eneste logiske, men bemerker at det kan være greit for å rettlede domstolledere som har et annet syn.

Landbruks- og matdepartementet legger til grunn at det på dette punktet bør være like regler for tingretter og jordskifteretter, og hvis det vedtas en forskriftshjemmel for tingrettene bør den etter departementets syn også gjelde for jordskifterettene. Landbruks- og matdepartementet påpeker at en hovedregel om at saker skal behandles der de geografisk hører hjemme er et naturlig utgangspunkt når alle rettssteder innen hver rettskrets skal opprettholdes, men at det ikke kan være til hinder for fleksibiliteten en felles rettskrets gir.

Domstoladministrasjonen fremhever at det må legges til grunn at alle dommere innenfor rettskretsen må ta saker på alle rettsstedene i de nye rettskretsene. Regelen om geografisk tilhørighet vil ifølge Domstoladministrasjonen sikre en drift på hvert rettssted som står i samsvar med saksinngangen, samtidig som overkapasitet på dommere ett sted vil kunne utnyttes ved et annet rettssted innenfor samme rettskrets.

Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet støtter forslaget om en hovedregel om at saker skal behandles der de geografisk hører hjemme, forutsatt at hovedregelen sikrer stor fleksibilitet – særlig i de større og komplekse sakene. Fakultetet påpeker at dersom et flertall av de berørte partene mangler tilknytning til det rettsstedet som saken har nærmest tilknytning til, eller begge partene representeres av en advokat som har sitt kontor et annet sted, kan det være mer praktisk og økonomisk å gjennomføre rettsmøtene på et annet rettssted i rettskretsen, og viser til at i sivile saker er det naturlig at partene kan avtale et annet rettssted i tråd med reglene i tvisteloven kapittel 4.

Nedre Buskerud jordskifterett støtter forslaget, men «likevel ikke uten frihetsgrader – da dette vil være kjernen i utnyttingen av ressursene».

Glåmdal tingrett er enig i at det bør gis en hovedregel om at sakene skal behandles der de geografisk hører hjemme med utgangspunkt i de tidligere rettskretsene, og mener det bør stilles strenge vilkår for hva som kan begrunne unntak – strengere enn hva som kreves for lagmannsrettene etter domstolloven § 18. Tingretten fremhever at domstolens reisebudsjett ikke bør være tilstrekkelig grunn til å flytte saker.

Nordland politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) trekker frem egne erfaringer med at hvor det omtvistede forhold har skjedd noen ganger ikke har vært avgjørende for hvilket rettssted som velges, og viser til at i 2018 ble minst 27 hovedforhandlinger som geografisk var tilknyttet Mosjøen som rettssted likevel berammet i Sandnessjøen, og at det samme skjedde med minst 24 hovedforhandlinger i 2019. Videre peker politidistriktet på at enedommersaker, slik som tilståelsessaker, førerkortbeslag, besøksforbud, prøving av beslag o.l., i all hovedsak går ved hovedsetet i rettskretsen. Dette innebærer at publikum må reise til dette stedet, og politidistriktet mener at med et dårlig utbygd kollektivtilbud i store deler av landet vil det kunne innebære at de som ønsker sin sak prøvd ikke får gjort dette i praksis, for eksempel ved førerkortbeslagsprøving. Politidistriktet mener derfor det bør lovfestes at saker skal føres for det rettsstedet som ligger geografisk nærmest der handlingen har skjedd. Samtidig peker politidistriktet på at dersom rett settes på et rettssted hvor det ikke er mulig å frakte varetektsfanger daglig mellom rettssted og fengsel, løses dette med hotellovernatting for varetektsfangen med politivakthold gjennom natten. Dette er ifølge politidistriktet svært ressurskrevende for politiet og dessuten ikke gjennomførbart for alle fanger. Det bør derfor etter politidistriktets oppfatning åpnes for unntak fra hovedregelen hvor saken skal føres for det rettssted som er nærmest hvor saken har sitt utspring, i de tilfellene hvor tiltalte eller sentrale vitner er fengslet. Slik tilfeller bør etter politidistriktets mening avholdes ved et rettssted hvor fengsel er tilgjengelig.

Troms politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) mener lignende at i de tilfellene tiltalte soner eller er varetektsfengslet, bør det lovfestes at hovedforhandlingen skal gå der påtalemyndigheten gir anvisning på/fremstilling av tiltalte lettest kan skje. Politidistriktet viser til at politidistriktet de senere år unntaksvis har hatt hovedforhandlinger over flere dager hvor tiltalte daglig transporteres 5–6 timer. Dette har ifølge politidistriktet vært en stor belastning for tiltalte og medført betydelig kostnader for politidistriktet, både økonomisk og i form av svekket beredskap og tapt produksjon.

Med de ferske erfaringene fra politireformen er ikke Namdal regionråd betrygget av at forslaget fra departementet om en hovedregel om at saker skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen hvor saken geografisk hører hjemme vil ivareta hensynet til å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne nærhet til domstolene.

Nordmøre tingrett mener en regel om behandling av saker der de geografisk hører hjemme innebærer en økonomisk merkostnad for domstolene og en økt menneskelig belastning for dommerne, og vil føre til dårligere ressursutnyttelse i form av økt reisetid, økte reiseutgifter og slitasje på dommerkorpset. Det vises til at færre saker behandles der saken geografisk hører hjemme på grunn av ABE-reformen og fokus på saksbehandlingstid, og at rett i stedet blir satt i rettens lokaler til tross for at de fleste aktører er hjemhørende i andre deler av rettskretsen. En uttalt hovedregel kan dermed, ifølge tingretten, faktisk bli en unntaksregel.

Stavanger tingrett vil advare mot at det forskriftsfestes en ordning om at saker som hovedregel skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen der de geografisk hører hjemme, og mener dette vil skape unødige hindringer for rasjonell drift. Fosen tingrett og Sør-Trøndelag tingrett er av samme oppfatning, og viser til at domstolene normalt vil ha som utgangspunkt at sakene så langt som mulig behandles der partene ønsker. Akademikerne er opptatt av at det ikke gis for absolutte regler om hvor saker skal behandles, fordi det må være adgang til å ta også sikkerhetsmessige hensyn ved vurderingen av hvilket rettssted som skal benyttes.

Advokatmiljøet på Hokksund, Kongsberg og Vikersund mener forslaget ikke er tilstrekkelig til å avhjelpe ulempene med endringer i rettskretsene.

6.3.4 Departementets vurdering

Mot forslagene til strukturendringene i førsteinstans beskrevet i meldingsdelen har flere høringsinstanser innvendt at det er en risiko ved forslagene for at de mindre rettsstedene vil nedprioriteres, og etter hvert stå i fare for å bli lagt ned. Et sentralt hensyn bak den anbefalte strukturreformen er å sørge for at domstolenes brukere fortsatt skal ha og oppleve nærhet til domstolene, og at rettsstedene derfor skal bestå. En hovedregel om at saker som utgangspunkt fortsatt skal behandles på de rettsstedene de behandles i dag, vil bidra til dette. Selv om en slik regel i noen grad vil påvirke domstolenes fleksibilitet, slik blant andre Stavanger tingrett og Sør-Trøndelag tingrett peker på i sine høringssvar, er en slik regel etter departementets vurdering hensiktsmessig for å sikre fortsatt drift på det enkelte rettssted. Av hensyn til behovet for fleksibilitet i domstolene, bør det imidlertid ikke oppstilles en for streng hovedregel om behandling på sakens geografiske hjemsted.

Etter departementets vurdering gir ikke domstolloven § 19 femte ledd adgang til å fastsette bestemmelser om hvor i rettskretsen en sak skal behandles, slik som foreslått i høringsbrevet. Domstolloven § 19 omhandler bemanningen i tingrettene og organiseringen internt av denne bemanningen, ikke den stedlige innretningen av saksavviklingen. Femte ledd viderefører sammen med tredje ledd en tidligere bestemmelse i domstolloven § 11 annet ledd, som lød: «Har herreds- og byretten flere medlemmer, fordeler domstolens formand forretningene mellem dem efter regler, som Kongen gir», se Ot.prp. nr. 25 (1994–95) s. 30–31. Gjeldende § 19 femte ledd gir altså hjemmel til å regulere den interne fordelingen av saker mellom dommere innad i den enkelte domstol i forskrift, jf. tredje ledd, ikke mellom rettssteder innad i domstolen. Departementet foreslår derfor en ny presisering i femte ledd, hvor det fremgår at myndigheten til å gi nærmere regler om fordelingen av sakene i tingrettene også omfatter myndighet til å gi bestemmelser om fordelingen mellom rettsstedene.

Som oppfølging av forslaget i høringsbrevet vil det med hjemmel i domstolloven § 19 femte ledd bli fastsatt i forskrift at saker i førsteinstans i alminnelighet skal behandles på rettsstedet i den delen av rettskretsen hvor saken geografisk hører hjemme. Det innebærer at sakene i utgangspunktet skal behandles på det rettsstedet der de ville ha blitt behandlet dersom man beholdt dagens struktur, med utgangspunkt i hvilken rettskrets den enkelte kommune tilhører i dag. I tilfellene hvor enkeltkommuner etter anbefalingen om ny struktur skifter rettskrets, slik som for eksempel Hamarøy kommune, som skifter rettskrets fra dagens Ofoten tingrett, en tingrett som det anbefales at skal tilhøre nye Midtre Hålogaland tingrett, til nye Salten tingrett, bør det tas utgangspunkt i blant annet hvilket rettssted som ligger geografisk nærmest for den aktuelle kommunen. Ved den konkrete vurderingen av hvilket rettssted det er naturlig og hensiktsmessig å behandle en sak ved, bør domstolen i alminnelighet se hen til blant annet partenes og de øvrige aktørenes bosted og arbeidssted, partenes og aktørenes synspunkter, geografiske og kommunikasjonsmessige forhold og kapasiteten og fasilitetene ved rettsstedene. Forskriftsbestemmelsen vil sikre at driften på det enkelte rettssted samsvarer med saksinngangen, slik Domstoladministrasjonen påpeker i sitt høringssvar.

Særlig for jordskifterettene er nærhet et sentralt hensyn. Befaring er en vanlig del av behandlingen i jordskifterettene, og det er ikke uvanlig at jordskifterettene setter rett i kommunale bygninger og grendehus, av hensyn til nærhet til den aktuelle eiendommen. Etter jordskifteloven § 2-2 gjelder domstolloven for jordskifterettene når ikke annet er bestemt, og i Prop. 101 L (2012–2013) er det forutsatt at blant annet de organisatoriske bestemmelsene om tingretten i domstolloven §§ 19 til 25 skal gjelde også for jordskifterettene. Den nye forskriftsbestemmelsen vil gjelde både for tingrettene og jordskifterettene, i tråd med denne forutsetningen.

For å bevare den nødvendige fleksibiliteten vil det i forskriftsteksten presiseres at saker kan behandles andre steder i rettskretsen når dette er hensiktsmessig. Utgangspunktet om behandling der saken geografisk hører hjemme vil dermed ikke være til hinder for at saker kan gå ved andre rettssteder i rettskretsen. For eksempel der hensynet til habilitet eller ressursutnyttelse tilsier det, hvor hovedregelen vil påføre partene eller tiltalte uforholdsmessig lang reisevei, herunder i forbindelse med fengslinger og fengslingsforlengelser, eller hvor partene eller andre involverte påføres store reiseutgifter, vil saken kunne overføres til et annet rettssted i rettskretsen. I denne vurderingen bør det, slik flere høringsinstanser har påpekt, ikke bare tas hensyn til domstolenes ressursbruk, men også partenes ressursbruk. Å sette rett på et mindre rettssted med ledige lokaler og kapasitet kan for eksempel være tid- og ressursbesparende for partene selv om saken i utgangspunktet hører geografisk hjemme ved et større rettssted med mindre kapasitet. Den foreslåtte ordningen forutsetter at alle dommerne som utgangspunkt må behandle saker på alle steder i rettskretsen, særlig av hensyn til spesialisering. Dommerne må derfor påregne noe økt reisevirksomhet innenfor de nye rettskretsene. Den nye hovedregelen er for øvrig ikke til hinder for at det settes rett i andre lokaler enn rettslokalene når det er hensiktsmessig, jf. domstolloven § 25 fjerde ledd.

7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Tingrettene

Konsekvenser av strukturendringer

Domstolkommisjonen har gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse av flertallets forslag til tingrettsstruktur, se strukturutredningen punkt 29. Kommisjonen peker på et betydelig innsparingspotensial, sammenlignet med en forsvarlig videreføring av dagens struktur (nullalternativet). Innsparingspotensialet ved kommisjonens forslag er også betraktelig større enn ved departementets forslag. Dette påpekes av flere av høringsinstansene, deriblant Borgarting lagmannsrett og Domstoladministrasjonen, som et argument for å velge kommisjonens forslag. Differansen i innsparingspotensialet mellom kommisjonens forslag og departementets forslag er etter Domstoladministrasjonens beregninger anslått til om lag 500 mill. kroner i perioden 2021–2040. Dette skyldes at det er kostnadskrevende å opprettholde, vedlikeholde og digitalisere alle dagens rettssteder. Færre rettssteder ville gitt lavere fremtidige utgifter.

Når det gjelder oppfølgingen av effektiviseringspotensialet Riksrevisjonen har pekt på, se punkt 2.4, er det imidlertid ikke så store forskjeller mellom kommisjonens og departementets forslag. I sitt høringssvar anslår Domstoladministrasjonen at effektiviseringspotensialet ved departementets forslag tilsvarer ca. 44 dommerårsverk (ca. 6 prosent) årlig i analyseperioden 2021–2040. Det innebærer at tingrettene med dagens bemanning vil kunne behandle flere saker enn de gjør i dag, fordi ressursene kan utnyttes mer effektivt i større rettskretser. Dette vil bidra til at tingrettene på sikt kan nå Stortingets mål om gjennomsnittlig saksbehandlingstid og overholde lovbestemte frister. Til sammenligning har Domstoladministrasjonen anslått et effektiviseringspotensial ved kommisjonens forslag som tilsvarer ca. 58 årsverk (ca. 8 prosent) årlig i samme periode. Domstoladministrasjonen har i sine beregninger lagt til grunn Riksrevisjonens vurderinger av effektiviseringspotensialet. Departementet legger i likhet med Domstoladministrasjonen til grunn at domstolene over noe tid vil kunne realisere hele effektiviseringspotensialet ved departementets forslag, på seks prosent.

En konsekvens av å videreføre dagens struktur vil være at man blir nødt til å øke bemanningen i noen tingretter, samtidig som det vil være ledig kapasitet i andre tingretter, dersom man skal nå Stortingets mål om gjennomsnittlig saksbehandlingstid. Det vil, slik både kommisjonen og flere høringsinstanser påpeker, ikke være kostnadseffektivt. Flere høringsinstanser, deriblant Asker og Bærum tingrett, Bergen tingrett og Glåmdal tingrett, understreker at dersom det ikke gjøres endringer i strukturen, må Stortinget bevilge nødvendige midler.

Både kommisjonens forslag og departementets forslag innebærer en reduksjon av antall domstolledere. Det medfører at det vil bli flere ordinære dommere, som igjen kan bidra til å øke kapasiteten ytterligere. Samtidig kan det bli behov for noen flere avdelingsledere enn i dag, for eksempel i rettskretser med store reiseavstander mellom rettsstedene. Det innebærer at deler av denne effektiviseringsgevinsten går tapt. Ettersom det vil være opp til den enkelte domstolleder å vurdere behovet for avdelingsledere, har departementet ikke forsøkt å beregne effektiviseringsgevinsten av at det blir færre domstolledere. Dette kommer i tillegg til effektiviseringsgevinsten som er beskrevet over.

Noen høringsinstanser bemerker at kommisjonen ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til konsekvensene av strukturforslaget for andre enn domstolenes budsjetter. Nordland politidistrikt (se Politidirektoratets høringssvar) påpeker for eksempel at dersom hovedforhandlinger avvikles langt fra tjenestestedet som har håndtert saken, vil det kunne svekke politiberedskapen på tjenestestedet, som følge av at polititjenestemennene som skal vitne må reise til rettsstedet. Nordland politidistrikt mener at regnestykket for hva som er mest kostnadseffektivt for det offentlige som sådan, vil ha en annen konklusjon enn hvis man utelukkende ser på kostnadene for domstolene. Regionrådet Nord-Gudbrandsdal mener mye av kommisjonens arbeid synes å være tuftet på at parter og vitner skal reise til dommeren, ikke omvendt. Regionrådet bemerker at det kanskje er en lønnsom måte å drive domstoler på, men at det ikke er samfunnsmessig lønnsomt. Kongsberg og Eiker tingrett peker likeledes på at etablering av større domstoler vil føre til økte kostnader, herunder reiseutgifter, på andre budsjettkapitler enn domstolenes. Departementet viser til at forslaget om lokal behandling av sakene innebærer at det i utgangspunktet ikke vil bli endringer i reisetid eller reiseutgifter for partene eller andre aktører. Mer effektiv ressursbruk og flere behandlede saker det enkelte år kan imidlertid medføre økte årlige, regelstyrte sideutgifter ved domstolsbehandling (særskilte straffesaksutgifter, fri rettshjelp mv.). Det vil imidlertid ikke medføre at de samlede sideutgiftene vil øke, kun når de påløper.

Noen høringsinstanser, blant andre Parat og Ulstein kommune, påpeker at departementets forslag forutsetter økte ressurser. Til dette vil departementet understreke at dette ikke er en konsekvens av at rettskretsene utvides, men en konsekvens av at alle dagens rettssteder opprettholdes. Det er behov for investeringer, uavhengig av om det gjøres endringer i strukturen, og uavhengig av hvilket alternativ som gjennomføres. Investeringsbehovet er høyere dersom alle dagens rettssteder opprettholdes, fordi det da vil være flere lokaler med et investeringsbehov enn dersom noen rettssteder legges ned. I tillegg kommer nødvendig vedlikehold av lokaler, herunder oppgradering og utbedring av sikkerhet. Investeringsbehovet vil i utgangspunktet være det samme i departementets anbefalte struktur som i dagens struktur. Enkelte høringsinstanser har uttalt at når besparelsene ved departementets forslag er så små, er det ikke grunn til å gjennomføre forslaget. Departementet understreker at effektiviseringspotensialet, som er beskrevet over, bare er én av konsekvensene ved departementets anbefaling. Anbefalingen legger også til rette for blant annet sterkere fagmiljøer, kortere saksbehandlingstid, jevnere produksjon, og redusert bruk av dommerfullmektiger i sakstyper som etter gjeldende anbefalinger skal behandles av embetsdommere. Den anbefalte strukturen vil sikre et likere domstoltilbud enn i dagens struktur, uavhengig av bosted. Departementet viser for øvrig til omtale under kap. 410 Domstolene, post 01 Driftsutgifter i Prop. 1 S (2020–2021).

Konsekvenser av endringer i domstolloven

Departementets forslag om at saker som hovedregel skal gå ved det rettsstedet der de geografisk hører hjemme vil bidra til å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne den samme nærheten til domstolene som i dag. Forslaget innebærer at dommerne må påregne noe økt reisevirksomhet innenfor rettskretsen. Det innebærer, slik blant andre Jæren tingrett, Eidsivating lagmannsrett og Dommerforeningen påpeker, et effektivitetstap, i form av reisetid, reisekostnader og ekstra administrasjon. Dette er det tatt høyde for i beregningen av effektiviseringspotensialet over. Samtidig medfører forslaget at det blir flere medarbeidere å fordele reisebelastningen på. Forslaget om lokal behandling av sakene innebærer at det i utgangspunktet ikke vil bli endringer i reisetid eller reiseutgifter for partene eller andre aktører. Forslaget vil heller ikke føre til at grunnlaget for å drive advokatvirksomhet i distriktene svekkes, slik flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for. Endringene i domstolloven gjelder både tingrettene og jordskifterettene, og konsekvensene gjelder derfor også jordskifterettene.

7.2 Jordskifterettene

Domstolkommisjonen har ikke foretatt en samfunnsøkonomisk analyse av forslaget til ny jordskifterettsstruktur. Det skyldes at datamaterialet som foreligger for jordskifterettene, etter kommisjonens vurdering, ikke er tilstrekkelig til at fremtidig saksmengde og bemanningsbehov kan anslås på en forsvarlig måte. På samme måte som for tingrettene vil konsekvensen av å opprettholde alle rettssteder, slik departementet anbefaler, være at investeringsbehovet i utgangspunktet vil være det samme som i dag. Også i jordskifterettene er det et betydelig etterslep på investeringer. En reduksjon av antall rettskretser vil likevel medføre en mer effektiv utnyttelse av dagens ressurser.

Riksrevisjonens effektivitetsanalyse er utgangspunktet for departementets vurderinger av effektiviseringspotensialet i tingrettene. Det er ikke gjort tilsvarende analyser av effektiviteten i jordskifterettene. Domstoladministrasjonen har, på etterspørsel fra departementet, likevel gjennomført en enklere analyse av antall saker avgjort per dømmende årsverk i jordskifterettene i perioden 2017–2019, for å kunne si noe om konsekvensene av anbefalingen. Analysen indikerer et samlet effektiviseringspotensial på om lag 20 prosent. Domstoladministrasjonen understreker at det er heftet usikkerhet ved analysen. Saksinngangen i hver enkelt jordskifterett er relativt liten, og en enkelt sak vil kunne påvirke resultatet. Jordskifterettene har ulike naturgitte forutsetninger for å drive teknisk markarbeid og også en betydelig grad av selvprosederende parter. Sakstypen rettsendrende saker betinger ofte at det også må gjennomføres prosesser med å innhente offentlige tillatelser, hvilket i stor grad påvirker saksavviklingen. Analysen indikerer likevel at det er et betydelig effektiviseringspotensial. Dersom man legger til grunn tilsvarende effekt i jordskifterettene som i tingrettene, seks prosent, noe som etter Domstoladministrasjonens vurdering er realistisk, vil departementets forslag medføre et effektiviseringspotensial på ca. ti dommerårsverk årlig i analyseperioden 2021–2040. Det innebærer at jordskifterettene med dagens bemanning vil behandle flere saker enn de gjør i dag, fordi ressursene vil kunne utnyttes mer effektivt i større rettskretser, og at jordskifterettene kan bygge ned restanser.

7.3 Lagmannsrettene

Domstolkommisjonens flertall forutsetter at justeringene mellom rettskretsene ikke vil medføre netto økt bemanning, muligens med unntak av i en overgangsperiode. Videre legger flertallet til grunn at justeringene ikke vil føre til økt reiseavstand eller reisekostnader for partene, fordi lagmannsrettene ved behov kan sette rett i lokalene til alle tingrettene i rettskretsen. Dette gjøres allerede i stor utstrekning i dag. Departementet mener at rettskretsen til Borgarting lagmannsrett i første omgang bør justeres mot Eidsivating lagmannsrett. Forslaget medfører at kompetansearbeidsplasser flyttes fra Oslo til Hamar. Forslaget innebærer økt reisevirksomhet for dommerne i Eidsivating lagmannsrett. Tilsvarende vil reisevirksomheten for dommerne i Borgarting lagmannsrett reduseres. Reiseavstanden fra Hamar til Østfold og Follo er noe lengre enn reiseavstanden fra Oslo. Det innebærer at den totale reisebelastningen på dommerne blir noe større enn i dagens struktur. Departementet legger i likhet med kommisjonens flertall til grunn at justeringene i rettskretsene ikke vil medføre netto økt bemanning. Eidsivating lagmannsrett påpeker i sitt høringssvar at det kan vurderes om overføringen bør skje i to etapper, først nye Follo tingrett og deretter Østfold tingrett, for å redusere omstillingsperioden og de økonomiske virkningene av «dobbeltbemanningen». Det må være opp til Domstoladministrasjonen å gjennomføre strukturendringene, i dialog med domstollederne. Departementet forutsetter imidlertid at endringer i bemanningsbehovet gjennomføres ved naturlig avgang. Forslaget vil på sikt sette Borgarting lagmannsrett i stand til å nå Stortingets mål om gjennomsnittlig saksbehandlingstid.

Domstoladministrasjonen legger i sitt høringssvar til grunn at Eidsivating lagmannsrett vil kunne disponere lagmannsrettens rettssaler i Østfold. Domstoladministrasjonen påpeker at overføringen likevel medfører et behov for tilpasninger i lokalene på rettsstedet i Hamar, og legger til grunn at Eidsivating lagmannsrett vil ha behov for økte arealer i form av kontorarealer på Hamar, samt en ekstra rettssal på Hamar, selv om lagmannsrettens rettssaler i Østfold videreføres. Etter Domstoladministrasjonens beregninger vil det være behov for en engangsinvestering på 3 mill. kroner, og økte leiekostnader på 2 mill. kroner årlig. Eidsivating lagmannsrett bemerker at det er naturlig å se for seg at flere av sakene fra Østfold og Follo som Borgarting lagmannsrett i dag trekker til Oslo, vil bli avholdt i lagmannsrettens lokaler på Eidsvoll. Eidsivating lagmannsrett påpeker at lagmannsretten allerede i dag har behov for en større sal på Eidsvoll. Eventuelle merutgifter knyttet til denne anbefalingen dekkes innenfor Justis- og beredskapsdepartementets gjeldende budsjettrammer. Departementet bemerker for øvrig at utgangspunktet er at reisebelastningen skal påhvile dommeren og at saken skal gå i den delen av lagdømmet hvor den hører hjemme, se punkt 5.3.

8 Merknader til endringene i domstolloven § 19

Til § 19

I domstolloven § 19 femte ledd presiseres at myndigheten til å gi nærmere regler om fordelingen av sakene i tingrettene også omfatter myndighet til å gi bestemmelser om fordelingen mellom rettsstedene. Endringen innebærer at det kan gis generelle bestemmelser om hvordan saker skal fordeles mellom ulike rettssteder i en rettskrets, se nærmere i punkt 6.3.4.