2 Nærmere om rettsakten
Forordning (EU) 2015/75 om formidlingsgebyrer for kortbaserte betalingstransaksjoner ble vedtatt 29. april 2015 og trådte i all hovedsak i kraft i EU 8. juni 2015.
Reglene om formidlingsgebyrer i forordningens kapittel 2 innfører maksimumsgrenser for formidlingsgebyrer for bruk av debet- og kredittkort. Maksgrensene vil utgjøre henholdsvis 0,2 og 0,3 pst. av transaksjonsverdien for debet- og kredittkort. Tilleggsgebyrer ved bruk av slike kort forbys også. Med tilleggsgebyr menes de gebyr som noen ganger settes for bruk av debet- eller kredittkort, for eksempel ved kjøp av flybilletter. Medlemsstatene er gitt mulighet til innenlands å sette lavere maksgrense for transaksjonsverdien for debetkort, og også til å la betalingstjenestetilbydere kreve et fast beløp per transaksjon på nærmere angitte vilkår. Også for kredittkort er det gitt adgang til å sette lavere maksgrense for transaksjonsgebyr innenlands.
Reglene om handelspraksis i forordningens kapittel 3 gjelder både «tre-parts betalingsordninger» og «fire-parts betalingsordninger». Fireparts kortordning består av fire parter: kortholder (betaler), kortutsteder (betalerens bank), kortinnløser (som regel betalingsmottakerens banker) og brukersted (betalingsmottaker). I tre parts kortordninger er utstederen av betalingskortet og innløseren av betalingstransaksjonen samme aktør. Både kortholder og brukersted har konto hos kortordningen.
Kapittel 3 om handelspraksis inneholder bl.a. bestemmelser om opplysninger til betalingsmottakeren om betalingstransaksjonene. Bestemmelser som begrenser betalingsmottakers adgang til å styre forbrukerne mot betalingsinstrumenter som betalingsmottakeren foretrekker, skal være forbudt. Bestemmelser som hindrer betalingsmottakere i å opplyse om formidlingsgebyrer og servicegebyrer, skal også være forbudt. Det er forbud mot bestemmelser om at dersom ett kort aksepteres, må også andre kortbaserte betalingsinstrumenter utstedt innenfor rammen av samme betalingskortordning aksepteres, såkalt «Honour All Cards Rule».
Forordningen stiller krav om at medlemsstatene påser at det finnes utenomrettslige tvisteløsningsorgan for behandling av tvister mellom betalingsmottakere og betalingstjenestetilbydere under forordningen.