7 Merknader til bestemmelsen

Bestemmelsen gir både supplerende rettsgrunnlag for utlevering i de tilfellene som omfattes av bestemmelsen, jf. forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. nr. 3, og grunnlag for viderebehandling for uforenlige formål i tilfeller der utleveringen ellers ville stride mot prinsippet om formålsbegrensning og derfor vært forbudt, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b og artikkel 6 nr. 4. I tilfeller hvor utleveringen ikke er uforenlig med de opprinnelige innsamlingsformålene, sperrer ikke prinsippet om formålsbegrensning for utlevering, og bestemmelsen får i disse tilfellene ingen selvstendig funksjon som unntak fra artikkel 5 nr. 1 bokstav b.

Bestemmelsen skal ikke forstås slik at utveksling av personopplysninger på områder som ikke dekkes av bestemmelsen, er forbudt. Slik utveksling av personopplysninger kan være tillatt så lenge utleveringen av opplysningene har rettslig grunnlag i annen lovgivning.

Det følger av bestemmelsens første ledd første punktum at offentlige organer kanutlevere personopplysninger til hverandre når det er nødvendig for å forebygge, avdekke, forhindre eller sanksjonere arbeidslivskriminalitet. Begrepet «arbeidslivskriminalitet» er ikke nærmere definert i bestemmelsen. Begrepet er imidlertid definert på følgende måte under punkt 2 i regjeringens strategi for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet:

«Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.»

Definisjonen i strategien ble ikke utarbeidet med sikte på å definere «arbeidslivskriminalitet» som et vilkår i en lovbestemmelse. Definisjonen inneholder flere begreper som har et uklart innhold, herunder «handlinger som undergraver samfunnsstrukturen». Definisjonen gir likevel anvisning på hva som er kjernen i regjeringens arbeid mot arbeidslivskriminalitet – å motvirke brudd på reglene som regulerer arbeidslivet. Definisjonen signaliserer også at det i hovedsak tas sikte på lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad eller et visst omfang. Ved anvendelsen av bestemmelsen her må det tas utgangspunkt i definisjonen over. Lenger ned under punkt 2 i ovennevnte strategi listes det imidlertid opp flere elementer som kjennetegner arbeidslivskriminalitet, og flere av disse går utover «handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter». Det pekes blant annet på konkurskriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Det er trolig flere handlinger enn det som omfattes av den ovennevnte definisjonen av arbeidslivskriminalitet, som vil kunne være del av det arbeidet som gjøres av offentlige organer mot arbeidslivskriminalitet, for eksempel ved a-krimsentrene. Dette gjelder for eksempel arbeid som gjøres for å bekjempe handlinger som bryter med reglene som regulerer ulike typer næringsvirksomhet eller brudd på tekniske krav. En del av arbeidet mot arbeidslivskriminalitet går ut på å avdekke virksomheter som ikke følger reguleringen som gjelder for den aktuelle næringen. Slike regelbrudd vil kunne virke konkurransevridende, samt kunne innebære fare for forbrukere eller andre. Bestemmelsen vil også kunne omfatte utveksling av personopplysninger for å bekjempe slike lovbrudd, så lenge lovbruddene har en tilknytning til arbeidslivet. Formuleringen «arbeidslivskriminalitet» må uansett forstås slik at den dekker alt arbeidet som gjøres av offentlige organer som deltar i samarbeid mot arbeidslivskriminalitet i et a-krimsenter eller ved et nasjonalt tverretatlig etterretnings- og analysesenter. Det er normalt Arbeidstilsynet, NAV, politiet, Skatteetaten, skatteoppkreveren og, i noen tilfeller, Tolletaten, som deltar i arbeidet ved a-krimsentrene, men også en rekke andre etater samarbeider i sentrene eller deltar i arbeid knyttet til sentrene.

Formålet med utleveringen må ikke nødvendigvis være knyttet til strafferettslig forfølgning, på tross av at det vises til arbeidslivskriminalitet. Bestemmelsen er ment å speile alt arbeidet som gjøres mot arbeidslivskriminalitet, også der det kun er aktuelt å forfølge saken med administrative sanksjoner. Bestemmelsen dekker utlevering i alle ledd i saksbehandlingen hos aktørene som omfattes.

Det følger av første ledd annet punktum at bestemmelsen ikke omfatter utlevering av særlige kategorier av personopplysninger, jf. forordningen artikkel 9 nr. 1. Utlevering av særlige kategorier av personopplysninger krever derfor et annet rettslig grunnlag.

Forskriftshjemmelen i første ledd tredje punktum er ment som en sikkerhetsventil, slik at det ved behov kan defineres nærmere hvilke etater som er omfattet av bestemmelsen. Bestemmelsen gir utleveringsadgang uavhengig av om forskriftshjemmelen er benyttet.

Det følger av bestemmelsens annet ledd at adgangen til utlevering etter første ledd ikke gjelder der noe annet er bestemt i eller i medhold av lov og ikke gir adgang til utlevering av opplysninger som er omfattet av lovbestemt taushetsplikt. Dette innebærer at utleveringsadgangen vil begrenses av andre lovbestemmelser som regulerer utleveringsadgangen uttømmende. Hvis det eksempelvis er bestemt i særlovgivningen at et offentlig organ bare kan utlevere personopplysninger til en avgrenset krets av eller konkrete angitte offentlige organer, vil bestemmelsen ikke utvide denne utleveringsadgangen. Dersom bestemmelser om utlevering av opplysninger i særlovgivning ikke regulerer utleveringsadgangen uttømmende, vil den foreslåtte bestemmelsen derimot gjelde i tillegg til disse bestemmelsene.

At utleveringsadgangen bare gjelder i den utstrekning ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, innebærer også at utlevering ikke vil kunne skje der dette vil stride mot lovbestemt taushetsplikt. Av pedagogiske grunner nevnes dette særskilt i bestemmelsens ordlyd, da taushetsplikt vil være en praktisk viktig begrensning i utleveringsadgangen. Utlevering av taushetsbelagte personopplysninger krever derfor et annet rettslig grunnlag. Bestemmelser som gir grunnlag for unntak fra taushetsplikt, og som etter departementets syn også kan gi grunnlag for utlevering av personopplysninger, jf. punkt 3, vil etter departementets syn likevel ikke uttømmende regulere adgangen til utlevering av personopplysninger som ikke er taushetsbelagte. Bestemmelsen vil derfor få realitetsbetydning ved siden av slike reguleringer, for eksempel der bestemmelsen her gir lempeligere vilkår for utlevering.