4 Ny pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs

4.1 Hovedtrekk

4.1.1 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg foreslår en ny pensjonsmodell som er i tråd med prinsippene i pensjonsreformen. Ved vurderingen av tilpasninger av pensjonsordningen la utvalget til grunn at prinsippene for ny alderspensjon i folketrygden skal være førende. Det vil si at alternative pensjonsløsninger skal ha som utgangspunkt alleårsopptjening, levealdersjustering og nøytralt fleksibelt uttak. Utvalget la også vekt på hensyn som større samsvar mellom innbetaling og utbetaling, bedre arbeidsinsentiver og mobilitetsegenskaper, og at det var ønskelig å gå fra en tidligpensjonsordning til en påslagsordning på folketrygdens alderspensjon.

Med utgangspunkt i utvalgets kartlegging og endringene som er gjort i folketrygdens alderspensjon, vurderte utvalget alternativer for supplerende pensjonsløsninger for sjømenn. Utvalget vurderte om dagens sjømannspensjon kan erstattes med en AFP-ordning eller omdannes til en innskuddspensjonsordning. Utvalgets vurdering var at en endring av dagens sjømannspensjonsordning gir det beste utgangspunktet for å ivareta sjømenn på en god måte. I en tilpasset ordning innenfor pensjonstrygden vil det være større frihet til å fastsette uttaksalder, utbetalingsperiode, kvalifiseringskrav, opptjeningssatser, uttaksregler og mulighet for løpende finansiering, enn ved å gå over til AFP eller innskuddspensjon.

Utvalget la til grunn at avgiftene fra rederiene og sjømennene skal være på om lag samme nivå som i dag, og at statsgarantien ikke skal øke i forhold til dagens ordning. I utligningssystemet som trygden har i dag, vil resultatet av inntekter og utgifter hvert år avhenge av antall pensjonister og antall aktive sjømenn i bestanden, samt av deres inntekt. Utvalget la til grunn at de forventede pensjonsutgiftene med ny ordning ikke skal øke utover det som følger av en videreføring av dagens regler, men at pensjonen utformes på en annen måte og etter andre prinsipper enn i dag.

4.1.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er gjennomgående positive til utvalgets forslag til ny pensjonsmodell. Dette gjelder blant andre Industri Energi, NHO Sjøfart, Norges Rederiforbund og Pensjonstrygden for sjømenn. Norges Rederiforbund uttaler:

«Rederiforbundet gir innstillingen sin fulle tilslutning og mener forslaget til ny sjømannspensjonsordning vil gi en fremtidsrettet og god pensjonsordning som er tilpasset prinsippene i pensjonsreformen og samtidig ivaretar de særskilte forholdene som gjør seg gjeldende i maritim næring.»

Pensjonstrygden for sjømenn mener den foreslåtte modellen er godt tilpasset pensjonsreformen og tjenestepensjonsordningene i privat sektor. Forslaget vil også på sikt medføre administrative forenklinger.

4.1.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at utvalget utredet flere modeller for en ny pensjonsordning for sjømenn. Et samlet utvalg foreslår en modell i samsvar med prinsippene i pensjonsreformen. Alternative modeller som en innskuddspensjonsordning eller en minimumstilpasset ordning innenfor pensjonstrygden, avvises av utvalget.

Departementet konstaterer at høringsinstansene støtter hovedtrekkene i utvalgets forslag til ny modell. Ingen tar til orde for å videreføre dagens ordning, eller noen av de øvrige modellene utvalget drøftet.

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets vurderinger. Det legges i proposisjonen her frem forslag til ny pensjonsordning for arbeidstakere til sjøs i tråd med de sentrale linjene i utvalgets forslag, men med enkelte justeringer.

Høringsinstansenes synspunkter på enkeltforslag i utvalgets utredning er kommentert under behandlingen av de ulike forslagene.

4.2 Personkrets

4.2.1 Gjeldende rett

Det er gitt en redegjørelse for hvem som omfattes av pensjonstrygden for sjømenn (rettighetssubjektet) i kapittel 3. Sjømannspensjonsloven kapittel I inneholder reglene for hvem som er dekket. I utgangspunktet omfattes etter § 1 nr. 1 enhver norsk statsborger eller person med fast bopel i Norge meldt til folkeregisteret, og som er ansatt som arbeidstaker om bord på skip som nevnt i nr. 2 første ledd. Vurdering av eventuelle endringer i personkretsen inngikk ikke i utvalgets mandat, og departementet legger til grunn at gjeldende rett videreføres, jf. punkt 3.2.

4.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår ingen endringer med hensyn til hvem som skal være omfattet av ordningen.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser, bortsett fra Pensjonstrygden for sjømenn, har merknader til utvalgets forslag. Pensjonstrygden for sjømenn støtter forslaget om å beholde gjeldende personkrets. De foreslår imidlertid å endre ordlyden i sjømannspensjonsloven § 1, slik at det framgår klart av bestemmelsen hvem som er omfattet av ordningen:

«I dag lyder omfangsbestemmelsen i lov om pensjonstrygd § 1 nr. 1 slik:

«Pensjonstrygden omfatter med de unntak som følger av loven enhver norsk statsborger eller person med fast bopel i Norge meldt til folkeregisteret, og som er ansatt som arbeidstaker om bord på skip som nevnt i nr. 2 første ledd.»

EØS-reglene om trygd innebærer at statsborgere, flyktninger og statsløse fra EØS-land er omfattet av ordningen i samme utstrekning som norske statsborgere. Bestemmelsene i Nordisk konvensjon innebærer at tilsvarende gjelder for alle som er bosatt i Norden, uansett statsborgerskap. Vi foreslår at disse reglene kommer frem i selve lovteksten, og foreslår at ordlyden endres slik:

«Pensjonstrygden omfatter statsborgere, flyktninger og statsløse fra ethvert EØS-land eller person med fast bopel i Norge meldt til folkeregisteret, og som er ansatt som arbeidstaker om bord på skip som nevnt i nr. 2 første ledd. Tilsvarende gjelder for statsborgere utenfor EØS dersom de er bosatt innenfor Norden.»

En slik endring i loven gjør det enklere for alle å forstå hvem som er omfattet av ordningen.»

4.2.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at det er et grunnvilkår for rett til sjømannspensjon at man tilhører dekket personkrets. Etter sjømannspensjonsloven omfattes i utgangspunktet enhver norsk statsborger eller person med fast bopel i Norge meldt til folkeregisteret og som er ansatt som arbeidstaker om bord på skip i lovens forstand. Verken utvalget eller høringsinstansene foreslo endringer i på dette punktet.

Når det gjelder Pensjonstrygden for sjømenn sitt forslag om å endre ordlyden i sjømannspensjonsloven § 1, viser departementet til lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven). Det fremgår av § 2 at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle konflikt skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Departementet påpeker at det ikke er tradisjon for å ta inn slike presiseringer i lovverket som Pensjonstrygden for sjømenn foreslår. Det er for eksempel ikke tatt inn tilsvarende formuleringer i personkretsbestemmelsene i kapittel 2 i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven).

Departementet foreslår på denne bakgrunn at gjeldende rett om personkrets videreføres i ny ordning.

4.3 Pensjonsopptjening

4.3.1 Gjeldende rett

Sjømannspensjon beregnes i dag på grunnlag av sjømenns fartstid som over- eller underordnet, jf. sjømannspensjonsloven kapittel III, sammenholdt med kapittel II. Dette innebærer at sjømannspensjonen utmåles uavhengig av inntekt.

4.3.2 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg foreslo en omlegging av sjømannspensjonsordningen slik at det årlig tjenes opp til en pensjonsbeholdning som etter uttak av pensjon fordeles over antall år som pensjonist, det vil si etter samme prinsipper som alderspensjon i folketrygden. Utvalget foreslo at retten til opptjent pensjon er uavhengig av fortsatt arbeid til sjøs. Et samlet utvalg foreslo at opptjening av pensjon i den nye ordningen skal skje på grunnlag av inntekt. Utvalget foreslo videre at opptjeningssatsen skal være en gitt prosent av inntekt, uavhengig av stillingskategori og inntektsnivå.

Utvalget vurderte om øvre grense for inntekt som grunnlag for pensjonsopptjening burde settes til 7,1 G som i folketrygdens alderspensjon og AFP i privat sektor, eller til 12 G som i offentlig tjenestepensjon og i lovene om skattebegunstiget privat tjenestepensjon. Utvalget var delt i spørsmålet om hvor stor del av inntekten som skal være pensjonsgivende. Jo høyere den øvre grensen for inntekt settes, desto lavere kan opptjeningssatsen være innenfor en gitt utgiftsramme. Utvalget vurderte mulige opptjeningssatser i ny ordning med 7,1 og 12 G som alternative nivåer på øvre grense for inntekt. Flertallet foreslo en øvre grense på 12 G, mens et mindretall mente at den øvre grensen skulle være 7,1 G. Et annet mindretall pekte på utfordringer knyttet til grupper med en inntekt opptil 6 G og ba departementet se særskilt på dette. Utvalget vurderte imidlertid ikke andre øvre grenser for inntekt enn 7,1 og 12 G.

Arbeidstakere som er ansatt om bord på fartøyer som driver fiske og fangst får ikke utbetalt lønn, men lott (andel av fangsten). Utvalget gikk ikke nærmere inn på spørsmålet om pensjons- og avgiftsgrunnlag for disse arbeidstakerne, og la til grunn at dette måtte vurderes nærmere i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets innstilling. Pensjonsgrunnlag drøftes nedenfor. Grunnlag for avgift omtales nærmere i punkt 6.1.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene var delte i synet på hva som burde være øvre grense for inntekt.

Den Norske Aktuarforening mente først og fremst at det burde sørges for størst mulig likhet mellom innbetalinger som er foretatt fra henholdsvis arbeidsgiver og arbeidstaker og den pensjon som utbetales, men tok ikke konkret stilling til om innbetaling og opptjening bør skje opp til 7,1 eller 12 G.

Industri Energi støttet et pensjonsgrunnlag på opptil 12 G, men presiserte at dette ikke er avgjørende for deres støtte til utvalgets forslag til ny ordning. Industri Energi uttalte blant annet:

«Ved å redusere denne grensen til 7,1 G som utvalgets mindretall foreslår, vil opptjeningssatsen gå opp pga. den totale økonomien i forslaget. Det er umulig å avgjøre hva som er den «beste løsningen», da dette vil slå forskjellig ut mellom arbeidstakerne og de forskjellige yrkesgruppene (inntektsnivåene). Det som er best for noen er dårligere for andre – og omvendt.»

Norges Rederiforbund ga sin tilslutning til 12 G og uttalte blant annet:

«Forbundet mener det er et viktig prinsipp at pensjonsrettighetene til den enkelte i størst mulig grad står i forhold til den innbetalte premien, og vil derfor fremheve flertallets innstilling om at rettighetene opptjenes i prosent av lønn opp til 12 G.

Det er fra vår side ikke ønskelig å innføre nye omfordelingsmekanismer mellom pensjonsberettigede medlemmer ved at det ikke gis opptjening for inntekter over 7,1 G til fordel for en høyere opptjeningssats for de med inntekt under 7,1 G. Det bør i så måte også legges vekt på at en slik løsning også vil gi en betydelig omfordeling mellom bedriftene. Når arbeidsgivers avgift er forslått opprettholdt i prosent av brutto lønn vil det skje en omfordeling fra de bedriftene som har en høyere andel ansatte med inntekt over 7,1 G. Disse bedriftene må på sin side tegne kostnadsdrivende private tjenestepensjonsordninger for å motvirke effekten av en slik omfordeling.

Forbundet mener at dagens folketrygd og AFP-ordningen gjennom 7,1 G-begrensningen allerede omfordeler til fordel for de som ligger i de lavere lønnsnivåene, og at en ytterligere omfordeling vil gjøre det vanskelig for de med inntekter mellom 8 og 12 G å kunne oppnå en pensjon som står i rimelig forhold til arbeidsinntekten før pensjonsalder.»

Også SAFE støttet flertallssynet.

Sjømannsorganisasjonenes Fellessekretariat sluttet seg til utvalgets mindretall:

«Sjømannsorganisasjonene støtter mindretallet i utvalget om en modell med opptjeningsprosent på 7,5 prosent opptjening av inntekt opp til 7,1 G. Beregninger som fremkommer i NOU 2014: 17 viser at flertallets forslag om en opptjeningsprosent på 6,3 prosent av inntekt opp til 12 G vil favorisere de høytlønnede med inntekter langt over hva flertallet av de sjøfolk sjømannsorganisasjonene representerer. Flertallets innstilling med å anbefale en opptjeningsprosent på 6,3 prosent av inntekt opp til 12 G favoriserer inntektsnivåer på 10 G og høyere. Hovedtyngden av lønnsmassen for offiserer ligger i sjiktet 6-8 G. For underordnede 4-7 G. Disse er beskjeftiget innen innenriks fart, herunder passasjerskip i ferge og lokalfart og fraktefart. Også innen de fleste andre fartsområder ligger hovedtyngden av lønnsmassen under 10 G. Dette tilsier at arbeidstakere til sjøs er mer tjent med en annen opptjeningsprosent. Denne gruppen vil gjennomsnittlig få en bedre pensjonsuttelling ved alternativet 7,5 prosent opptjening av inntekt opp til 7,1 G. Dette innebærer en noe større omfordeling enn flertallets forslag, men vil lettere kunne aksepteres av hovedtyngden av de som arbeider til sjøs. Flertallets forslag innebærer at flere av de som kvalifiserer til pensjon etter ny ordning, får mindre enn etter dagens ordning.

Vi er av den oppfatning at ivaretakelsen av inntekter over 7,1 G kan gjøres ved andre private tjenestepensjonsordninger og ikke den lovfestede sjømannspensjonsordningen som pensjonstrygden for sjømenn er.»

4.3.4 Departementets vurdering og forslag

Et samlet utvalg foreslo en omlegging av sjømannspensjonsordningen ved at det årlig tjenes opp til en pensjonsbeholdning som fordeles over antall år som pensjonist. Et samlet utvalg foreslo at pensjonsopptjening i ny ordning skal foretas på grunnlag av inntekt og ikke være inntektsuavhengig som i dag. Utvalget foreslo at opptjeningssatsen skal være en gitt prosent av inntekt som skal gjelde for alle, og ikke variere med stilling eller inntektsnivå.

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget, herunder overgang til en inntektsavhengig pensjonsopptjening.

Inntektsbegrepet i ny ordning

Departementet foreslår at inntektsbegrepet i dagens ordning, bruttoinntekt om bord, videreføres i ny ordning. Bruttoinntekt om bord svarer i praksis til skattepliktig inntekt. Ut over at inntektsbegrepet har samme rettslige innhold som i dag, gir det administrative forenklinger for arbeidsgiverne og for Pensjonstrygden for sjømenn.

Opptjeningsgrunnlaget for arbeidstakere på fartøyer som driver fiske og fangst

Departementet viser til at ansatte om bord på fartøyer som driver fiske og fangst i dag, tjener opp pensjon etter sjømannspensjonsloven på samme måte som andre medlemmer i ordningen. Når pensjonsopptjeningen nå legges om til å bli inntektsbasert, er det naturlig at dette skal gjelde alle, også arbeidstakere på fartøyer som driver fiske og fangst. Pensjonsopptjeningen må tilpasses at disse arbeidstakerne får sin inntekt i form av hyre (lønn) eller i form av lott (andel av fangsten), eller som en kombinasjon. Lotten baseres på nettoutbyttet av fangsten etter fradrag for fellesutgifter (delingsfangsten) fordelt på båtlott, redskapslott og mannskapslott. Mannskap som deltar i den felles fangsten, får sin andel av mannskapslotten.

Hyre beskattes som hovedregel som lønn, mens lott beskattes som næringsinntekt etter lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 5-1, jf. § 5-30, og skal periodiseres etter realisasjonsprinsippet, jf. skatteloven § 14-2. Arbeidsgiver plikter å innrapportere løpende både hyreinntekt og lott ved a-melding etter lov 22. juni 2012 nr. 43 om arbeidsgivers innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold m.m. (a-opplysningsloven) § 3. Det faktum at lott beskattes som næringsinntekt, er ikke til hinder for at lott som inntekt legges til grunn som pensjonsopptjening. Når arbeidsgiver innrapporterer lott som del av den løpende innrapporteringen til a-ordningen, er det heller ingen praktiske hindre for at lott legges til grunn for pensjonsopptjeningen.

Med en slik omlegging til pensjonsopptjening gjennomgående på grunnlag av inntekt, bringes pensjonsordningen for sjømenn på linje med det som er vanlig i pensjonslovgivningen.

Øvre inntektsgrense for pensjonsopptjeningen

I utvalget var det ulike oppfatninger av om lønn opp til 7,1 eller 12 G skal inngå som pensjonsgivende inntekt i ny ordning. Det var også ulike syn blant høringsinstansene.

Utvalgets flertall mente at opptjeningssatsen skal være en gitt prosent av lønn opp til 12 G, slik at kompensasjonsgraden fra en ny pensjonsordning for sjømenn blir lik for alle inntektsnivåer opp til 12 G. Dersom inntekt opp til 12 G gir pensjonsuttelling, vil pensjonsopptjeningen stå bedre i forhold til innbetalingene, også for dem med inntekter over 7,1 G. Flertallet blant høringsinstansene støttet denne oppfatningen.

Departementet påpeker at en pensjonsordning som gir en viss prosent årlig opptjening for lønn opp til 12 G, harmonerer godt med andre private og offentlige tjenestepensjonsordninger, og ny sjømannspensjon vil med et slikt øvre inntektstak være godt tilpasset øvrige pensjonsordninger. Et øvre inntektstak på 7,1 G for pensjonsopptjening vil innenfor samme økonomiske ramme gi rom for å øke opptjeningssatsen i ordningen. Valget mellom et øvre inntektstak på 7,1 eller 12 G har dermed konsekvenser for fordelingsprofilen i ordningen.

Omlegging til inntektsavhengige pensjonsytelser innebærer mindre omfordeling enn i dagens ordning. Innenfor et slikt system er det etter departementets oppfatning ikke ønskelig at ny pensjonsordning skal baseres på omfordelingsmekanismer mellom pensjonsberettigede medlemmer ved at det ikke gis opptjening for inntekter over 7,1 G til fordel for en høyere opptjeningssats for dem med inntekter under 7,1 G.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det gis pensjonsopptjening for inntekter opp til 12 G.

Andre grenser for pensjonsopptjening

Pensjonstrygden har i dag ingen begrensninger for opptjening av pensjon i form av nedre aldersgrense, minste stillingsprosent eller minsteinntekt. Spørsmålet om hva som bør gjelde i ny ordning ble ikke vurdert av utvalget eller kommentert av høringsinstansene. Det ble ikke problematisert om det burde vært andre grenser enn et tak på inntekt for å tjene opp til pensjon.

Departementet legger til grunn at pensjonsopptjening i den nye ordningen skal skje fra «første krone» i tråd med prinsippene i folketrygdens alderspensjon.

Departementet foreslår at gjeldende rett på dette punktet videreføres i ny ordning.

Departementet viser til lovforslaget § 33.

4.4 Opptjeningssats

4.4.1 Gjeldende rett

I dag beregnes sjømannspensjonen på grunnlag av antall pensjonsgivende fartsmåneder multiplisert med pensjonssatser som gjelder på uttakstidspunktet for fartstid opptjent som over- og/eller underordnet. Satsene på uttakstidspunktet utgjør for overordnet 0,91 prosent av G og for underordnet 0,76 prosent av G for fartstid opptjent etter 30. april 1993, jf. sjømannspensjonsloven § 5 første ledd. For fartstid opptjent før 1. mai 1993 utgjør satsen 0,65 prosent av G for underordnet.

4.4.2 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall foreslo en opptjeningssats på 6,3 prosent av inntekt opp til 12 G, mens utvalgets mindretall forslo 7,5 prosent av inntekt opp til 7,1 G. Begge alternativene gir om lag samme forventede utgifter som ved videreføring av dagens ordning. Det er da forutsatt at det gis pensjon etter 3 års samlet opptjeningstid.

4.4.3 Høringsinstansens syn

Høringsinstansene hadde synspunkter på forslagene om hva som bør være øvre grense for inntekt som grunnlag for pensjon – opp til 7,1 eller opp til 12 G, se punkt 4.3. Ingen av dem hadde merknader til forslagene om opptjeningssatser på henholdsvis 7,5 prosent (7,1 G) eller 6,3 prosent (12 G).

4.4.4 Departementets vurdering og forslag

Utvalget legger til grunn at de forventede utgiftene til pensjon i en ny ordning skal være på om lag samme nivå som med videreføring av dagens regelverk. Det må derfor foretas en avveiing mellom opptjeningssats på den ene siden og øvre grense for inntekt som grunnlag for pensjon på den andre siden, og mellom opptjeningssats på den ene siden og krav til opptjening for å kvalifisere for pensjon på den andre siden.

Hvilken opptjeningssats som er mulig, uten å øke de forventede utgiftene, henger derfor sammen med to viktige omfordelingsspørsmål. For det første hvorvidt alle som det er betalt avgifter for, skal ha krav på pensjon, eller om det som i dag kun skal gis pensjon til personer som har en viss samlet opptjening. For det andre hvorvidt det gis opptjening for samme inntekt som det innbetales avgifter for, eller om det som i dag skal innbetales avgifter for høyere inntekter enn det som ligger til grunn for pensjonsberegningen.

Departementet foreslår i punkt 4.3 at øvre grense for inntekt i ny ordning skal være 12 G. Gitt en øvre grense på 12 G, har utvalget foreslått en opptjeningssats på 6,3 prosent. Departementet har fått gjennomført ytterligere beregninger, som bekrefter de beregninger utvalget fikk utført. En opptjeningssats på 6,3 prosent årlig opptjening av inntekt opp til 12 G og med 3 års opptjeningstid for rett til pensjon, vil forventningsmessig gi de samme utgiftene som ved en videreføring av dagens ordning.

Departementet foreslår at opptjeningssatsen i ny ordning skal være 6,3 prosent.

Departementet viser til lovforslaget § 33.

4.5 Opptjeningstid

4.5.1 Gjeldende rett

Etter hovedregelen kreves minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder (12,5 år) for å få rett til sjømannspensjon, jf. sjømannspensjonsloven § 4 nr. 1 første ledd. Utgangspunktet er at tiden vedkommende har vært omfattet av pensjonstrygden, og som det er betalt avgift for, regnes som pensjonsgivende fartstid. Dette gjelder trygdepliktig tid om bord på skip som går inn under pensjonstrygden, og tid med frivillig medlemskap.

Innføringen av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser (samordningsloven) fra 1. januar 1959, innebar blant annet at sjøfolk på visse vilkår kunne medregne tjenestetid fra andre pensjonsordninger for å oppfylle minstekravet om 150 fartsmåneder for rett til pensjon.

I dag følger det av sjømannspensjonsloven § 4 nr. 1 andre ledd at opptjening i følgende pensjonsordninger kan medregnes som tjenestetid for rett til sjømannspensjon:

• Pensjonstrygden for fiskere

• Offentlige tjenestepensjonsordninger om bord på skip

• Vernepliktstjeneste før 1981, dersom avtjeningen tok til innen seks måneder etter utløpet av pensjonsgivende tidsrom eller maritim skolegang

For å kunne medregne tjenestetid i andre pensjonsordninger, kreves det opptjening i minst 12 pensjonsgivende fartsmåneder i pensjonstrygden for sjømenn. Videre er det krav om at pensjonsalderen er nådd i den ordningen som vedkommende arbeidstaker har tjenestetid fra.

EØS-avtalens trygdekoordineringsregler innebærer at også tjenestetid på skip i andre EØS-land som regel kan sammenlegges med fartstid i pensjonstrygden for sjømenn for å nå minstekravet om 150 fartsmåneder. Det er ikke noe krav om at arbeidstakeren har nådd pensjonsalderen i de andre EØS-landenes pensjonsordninger.

Slik ekstern tjenestetid har kun betydning med hensyn til å oppfylle minstekravet på 150 fartsmåneder, og tas ikke med i beregningen av sjømannspensjonen. Pensjonen beregnes forholdsmessig etter tjenestetiden i den enkelte pensjonsordning hvor pensjonen er opptjent.

4.5.2 Utvalgets forslag

Dagens krav om minst 150 fartsmåneder for rett til pensjon, gjør at om lag 75 prosent av medlemmene i gjeldende ordning forventningsmessig ikke får pensjon. Utvalget viste til at dette oppfattes som urimelig av mange av dagens medlemmer, og la derfor til grunn at kravet til minste sammenlagte tjenestetid for rett til pensjon i en ny pensjonsordning må bli vesentlig lavere. Utvalget kom på denne bakgrunn frem til at 3 års samlet opptjeningstid bør være minstekravet for å få pensjon i en ny pensjonsordning.

I pensjonstrygden oppnås i dag full pensjon etter 30 års opptjening, men utvalget la til grunn alleårsprinsippet for ny pensjonsordning, der all opptjeningstid er pensjonsgivende, gitt at minstekravet er oppfylt. En ordning hvor all opptjeningstid, også utover 30 år, bidrar til økt pensjon, vil styrke arbeidsinsentivene i sjømannspensjonsordningen.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser bortsett fra Unio hadde merknader til utvalgets forslag om å redusere minstekravet til opptjeningstid. Unio anførte at de legger stor vekt på at langt flere sjøfolk får rett til pensjon gjennom den kraftige reduksjon i minstekravet fra 12,5 til 3 år som det legges opp til i forslaget.

Nordland Fylkes Fiskarlag fremholdt til spørsmålet om ekstern fartstid (hjelpetid):

«Styret registrerer forslaget om å fjerne samordningen mellom pensjonstrygd for sjømenn og pensjonstrygd for fiskere. Styret mener at disse 2 ordningene fortsatt må ses i sammenheng da det ofte er de samme personene som går igjen i begge ordningene. Det er også slik at mange ganger får en ikke nok opptjent tid i en eller begge ordningene til å kunne oppnå pensjon, men dersom en ser begge ordningene i sammenheng gjør en det. Styret mener derfor at disse to ordningene må ses i sammenheng. Beregningene i rapporten dokumenterer at pensjonistene også tjener på en samordning rent økonomisk i form av større pensjonsutbetalinger.»

4.5.4 Departementets vurdering og forslag

Det høye kravet til fartstid i sjømannspensjonstrygden for rett til pensjon, gjør at svært mange medlemmer i dagens ordning forventningsmessig ikke vil få alderspensjon, noe som også har vært gjenstand for kritikk.

Departementet er enig med utvalget i at dagens minstekrav til fartstid bidrar til at for mange betalende medlemmer ikke får rett til pensjon, og at dette innebærer urimelige fordelingseffekter mellom dem som får og ikke får pensjon. Det høye minstekravet til fartstid kan også ha uheldige mobilitetsegenskaper som kan bidra til å låse personer til ordningen for å få rett til pensjon. Departementet legger derfor til grunn at minste opptjeningstid for rett til pensjon i ny ordning, må settes vesentlig lavere enn i dag.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at minstekrav for rett pensjon i en ny ordning bør være 3 år. Til sammenligning er kravet til opptjening 1 år for rett til pensjon i innskuddspensjonsloven, jf. lov 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold. I Prop. 40 L (2018–2019) Endringer i innskuddspensjonsloven mv. (egen pensjonskonto) foreslås at innskuddspensjonsloven endres slik at en tjener opp pensjonsrettigheter uavhengig av arbeidsforholdets varighet.

Hensynet til at flere skal få alderspensjon hvis minstekravet reduseres bør veie tyngre enn reduksjonen i ordningens pensjonsnivå som er nødvendig for å opprettholde samme økonomiske ramme. På den annen side vil et minstekrav på færre enn 3 år føre til at pensjonsnivået i ordningen blir for lavt.

Minstekravet i dagens ordning er definert som fartstid (fartsmåneder), det vil si tid som det er betalt avgift for, jf. sjømannspensjonsloven § 3 nr. 1 første ledd første punktum.

Pensjonstrygden for sjømenn er en kvalifikasjonsordning ved at det settes krav om fartstid for rett til pensjon, og ved at utmålingen av pensjon ikke er basert på opptjening av pensjon ut i fra inntekt. Utvalgets forslag innebærer en omlegging til en opptjeningsordning, hvor pensjon opptjenes med en fast prosent av inntekt, og hvor pensjonsutbetalingen står i forhold til avgiftsinnbetalingen. I tråd med dette legger departementet til grunn at begrepet opptjeningstid anses mest dekkende i ny ordning.

Utvalget foreslår at fartstid etter dagens regler skal kunne legges sammen med opptjeningstid i ny ordning i forbindelse med konvertering av opptjente rettigheter for arbeidstakere i dagens ordning som også får opptjening i ny ordning, jf. kapittel 5. Departementet støtter dette.

Utvalget tok ikke stilling til spørsmålet om dagens regler om ekstern fartstid (hjelpetid) bør videreføres. Med ekstern fartstid menes muligheten for at tjenestetid i enkelte andre pensjonsordninger medregnes for å nå minstekravet på 12,5 år med fartstid for rett til sjømannspensjon etter dagens regler. I lys av at minstekravet i ny ordning foreslås satt til 3 år, legger departementet til grunn at det i praksis ikke vil være behov for å medregne ekstern fartstid for å nå minstekravet. I tråd med dette, foreslår departementet at dagens regler om medregning av ekstern fartstid for å nå minstekravet, ikke videreføres i ny ordning.

Norge er imidlertid folkerettslig forpliktet til å medregne tjenestetid på fartøyer i andre EØS-land ved vurderingen av om minstekravet er oppfylt. Inntekt fra tjeneste på fartøyer i andre EØS-land skal ikke medregnes ved beregning av pensjon i ny ordning.

Medlemmer i fiskerpensjonsordningen kan i dag få medregnet fartstid i sjømannspensjonstrygden for å nå minstekravet på 750 premieuker for rett til alderspensjon fiskerpensjonsordningen, jf. lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 6 nr. 1 andre ledd.

Departementet foreslår at prinsippet om sammenlegging i fiskerpensjonsordningen videreføres for opptjeningstiden i ny pensjonsordning for sjømenn.

Departementet viser til lovforslaget §§ 32 og 33 og II.

4.6 Barne- og pensjonstillegg

4.6.1 Barnetillegg

Det gis barnetillegg for pensjonister med barn under 18 år, jf. sjømannspensjonsloven § 5 nr. 4. Tillegget er 10 prosent av sjømannspensjonen for hvert barn under 18 år som pensjonisten forsørger. Det er ingen begrensninger i antallet barn som det kan gis barnetillegg for.

Utvalget foreslår enstemmig at det ikke skal gis barnetillegg i pensjonen i ny ordning. Ingen høringsinstanser kommenterte forslaget om å avvikle barnetillegget

Departementet viser til at barnetillegget ikke er en nødvendig del av en tjenestepensjonsordning, og kan mer ses som en sosial ytelse. Departementet nevner at det i private tjenestepensjonsordninger og i AFP i privat sektor ikke gis barnetillegg i pensjonen, mens det ytes i offentlige tjenestepensjonsordninger. Det foreslås imidlertid i Prop. 87 L (2018–2019) at det ikke skal ytes barnetillegg i ny offentlig tjenestepensjon.

Departementet foreslår at gjeldende regler om barnetillegg ikke videreføres i ny ordning.

Departementet viser til lovforslaget § 35.

4.6.2 Pensjonstillegg

Etter sjømannspensjonsloven kan det ytes pensjonstillegg. Hensikten med pensjonstillegg er å sikre større pensjon for sjømenn som fortsetter i yrket nær opp til uttaksalderen på 60 år, og som i det vesentlige bare har pensjonen å leve av. Tillegget ble innført i år 2000, og siden den gang er det blitt mer vanlig med tariffestede tilleggspensjonsordninger som supplerer sjømannspensjonen.

Utvalget gikk ikke inn på forholdet mellom dagens pensjonstillegg og forslaget til ny pensjonsordning. Ingen høringsinstanser kommenterte spørsmålet om pensjonstillegg.

Departementet viser til at de hensyn som pensjonstillegget er ment å ivareta, ikke lenger vil være aktuelle med forslaget til ny ordning der pensjonen reflekterer faktisk opptjening. Departementet viser også til at det i dag er vanlig med supplerende pensjonsordninger for sjømenn.

Departementet foreslår at gjeldende regler om pensjonstillegg ikke videreføres i ny ordning.

Departementet viser til lovforslaget § 35.

4.7 Uttaksalder

4.7.1 Gjeldende rett

Etter sjømannspensjonsloven er tidligste uttaksalder («pensjonsalder») som hovedregel 60 år. For dem som begynte i tjeneste 1. januar 1969 eller senere, kreves det minst 120 pensjonsgivende fartsmåneder (10 år) etter fylte 40 år for å kunne ta ut pensjon ved fylte 60 år. De som har færre fartsmåneder kan først ta ut pensjonen fra et senere tidspunkt. For hver annen måned som mangler for å oppfylle kravet om 120 måneder, må pensjonsuttaket utsettes med en måned.

Dette innebærer blant annet at arbeidstakere som sluttet å arbeide til sjøs før fylte 40 år, må vente til de fyller 65 år før de kan ta ut pensjon. En slik glidende pensjonsalder ble innført for å tilpasse pensjonstrygden til folketrygdens alderspensjon som ble innført fra 1967. Begrunnelsen var at sjøfolk som sluttet i yrket før de fylte 40 år, og som tar arbeid på land, bør ha en høyere pensjonsalder enn dem som har arbeidet til sjøs hele yrkeslivet.

Det er et vilkår for å få rett til sjømannspensjon før fylte 62 år at vedkommende har sluttet å arbeide til sjøs. Etter langvarig praksis kan det sees bort fra vikariater i inntil 3 måneder i løpet av en 12 måneders periode. Etter fylte 62 år er det ikke lenger et krav om å ha sluttet i pensjonsgivende tjeneste til sjøs.

Det er mulig å ta ut redusert pensjon inntil 5 år før den alminnelige pensjonsalderen på 60 år dersom summen av fartstid og alder er 80 år eller mer. Arbeidstakeren må derfor ha pensjonsgivende fartstid i minst 25 år for å kunne ta ut pensjon ved den tidligste pensjonsalderen på 55 år. Pensjonen settes ned med 0,7 prosent for hver måned vedkommende mangler for å ha nådd den ordinære pensjonsalderen på 60 år, helt til pensjonen kun utgjør 58 prosent ved uttak fra den tidligste pensjonsalderen på 55 år.

4.7.2 Utvalgets forslag

Folketrygdens alderspensjon og pensjonsordninger i privat sektor kan tas ut tidligst ved 62 år. Utvalgets flertall vurderte om en videreføring av dagens regel om uttak av sjømannspensjon fra 60 år alene vil gi sjømenn tilstrekkelig pensjon til å leve av mellom 60 og 62 år. Utvalget konkluderte med at uttak fra tidligst 62 år fremstår som mest fornuftig som ordinær nedre uttaksalder, da dette muliggjør at pensjonen kan kombineres med uttak av folketrygdens alderspensjon og andre private tjenestepensjonsordninger. En økning av tidligste uttaksalder til 62 år innebærer imidlertid at en gruppe sjøfolk mellom 60 og 62 år mister muligheten til pensjon de ville hatt etter dagens regler. Tilsvarende vil gjelde sjømenn som unntaksvis i dag har rett til pensjon allerede fra 55 år. Utvalgets forutsetning for å foreslå at tidligste uttaksalder settes til 62 år, var at det gis romslige overgangsregler for de eldste årskullene. Mindretallet mente at dagens uttaksalder på 60 år må videreføres, blant annet med henvisning til ILO-konvensjon nr. 71.

Utvalget la til grunn at seneste uttaksalder settes til 70 år. På denne bakgrunn vil det ikke være naturlig med ytterligere opptjening eller innbetaling for sjømenn over 70 år. Dette samsvarer med øvre grense for uttak av privat AFP, men er lavere enn øvre alder på 75 år for uttak av alderspensjon i folketrygden og i tjenestepensjonsordninger i privat sektor.

Utvalget foreslo at den nye pensjonsordningen skulle være nøytralt utformet, der det er valgfritt for det enkelte medlem når pensjonsuttaket skal starte mellom 62 og 70 år.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Det var ulike syn blant høringsinstansene på forslaget om å øke tidligste uttaksalder for pensjon fra 60 til 62 år.

Norges Rederiforbund støttet forslaget og anførte blant annet.:

«Rederiforbundet støtter utvalget og mener det er viktig å heve pensjonsalderen innen PTS fra 60 til 62 år. En slik endring vil gi bedre fleksibilitet, og gjøre det enklere for både arbeidsgivere og arbeidstakere å tilpasse seg de øvrige pensjonsordningene i Norge. En heving av aldersgrensen til 62 år vil også fremme arbeidslinjen. Som kjent har både folketrygden, private tjenestepensjoner og AFP en nedre pensjonsalder på 62 år, og frem til i dag har det blant annet ikke vært mulig å slutte seg til AFP-ordningen der dette har vært ønskelig, på grunn av aldersgrensen på 60 år. Det er også på sin plass å påpeke at Stortinget, så sent som i 2013, valgte å heve aldersgrensen for oppsigelsesvernet fra 62 til 70 år i den nye skipsarbeidsloven.»

Fiskebåt og Fraktefartøyenes Rederiforening hadde lignende synspunkter.

Industri Energi var forbeholden til forslaget:

«Utvalget foreslår å endre pensjonsalder fra 60 år til 62 år. Dette er problematisk av to årsaker:

a) Det vil være en gruppe arbeidere som kan komme til å miste helsesertifikatet (som i dag), men ikke blir uføre. Disse vil falle mellom to stoler all den tid ordningen med tap av helsesertifikat er tilpasset en pensjonsalder på 60 år. Dette må ved endring av pensjonsalder rettes opp.

b) Når det gjelder ILO direktiv nr. 71 artikkel 3 foretok staten et valg da pensjonsloven kom. Selv om ordlyden i konvensjonen kun stiller krav om at ett av alternativene a) eller b) er oppfylt, mens Norge har innrapportert begge, kan ikke dette trekke i retning av at staten nå står fritt til å «stryke» det ene alternativet og dernest ha mulighet til – uten varsel – å heve pensjonsalderen for sjømenn fra 60 år til 62 år.

Hensynet til forutberegnelighet og spesielle forhold for sjømenn tilsier en fortsatt 60 årsgrense. 60 års aldersgrense for rett til å gå av med pensjon har vært praktisert siden 1948. For å kunne akseptere en ny pensjonsalder på 62 år må utvalgets forslag om lang overgangsordning imøtekommes.»

Unio ba departementet gjøre en særskilt vurdering av forpliktelsene etter ILO-konvensjon nr. 71, som sier at pensjonsalderen for sjømenn er 60 år.

SAFE støttet ikke forslaget. De skrev blant annet at nye og skjerpede krav til helsesertifikat, samt en økning i livsstilssykdommer, tilsa at særaldersgrensen på 60 år må opprettholdes. SAFE fant det beklagelig dersom pensjonsalderen endres fra 60 til 62 år. De anførte at sjømannsyrket er hardt og slitsomt, og at det fortsatt vil være behov for någjeldende pensjonsalder. For øvrig viste man til særmerknad fra arbeidstakerrepresentantene i utvalget om ILO-konvensjonen og aldersgrensen på 60 år.

4.7.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at utvalget ikke foreslår noen pensjonsalder i ny ordning, men at 62 år skal være laveste alder for uttak av sjømannspensjon. Dette svarer til den laveste uttaksalderen i AFP i privat sektor og folketrygdens alderspensjon. Videre foreslår utvalget at 70 år skal være seneste alder sjømannspensjon kan tas ut. Innenfor disse aldersgrensene er det opp til den enkelte når han eller hun velger å ta ut pensjon.

Uttaksalder («pensjonsalder») for sjømenn er i dag som hovedregel 60 år, men det er på visse vilkår mulig å ta ut pensjon allerede fra fylte 55 år. Disse aldersgrensene har ligget fast siden ordningen ble opprettet i 1948. Et flertall i utvalget og blant høringsinstansene foreslår å heve den til 62 år, mens et mindretall i utvalget og blant høringsinstansene ønsker å videreføre 60 år, blant annet med henvisning til ILO-konvensjon nr. 71.

At arbeid til sjøs kan være krevende i høy alder, kan tilsi at enkelte sjømenn kan ha behov for å tre ut av yrket tidligere enn andre yrkesgrupper. En tilleggsdimensjon er at noen sjømenn mister helsesertifikatet i en alder hvor de ikke lenger er omfattet av erstatningsordningene som næringen har for dette. For en del i denne gruppen kan dermed sjømannspensjonen fra 60 år være et økonomisk sikkerhetsnett. På den annen side viser inntektsstatistikk for pensjonerte sjømenn at mange av dem som mottar sjømannspensjon fra 60 år, og som derfor ikke lenger arbeider til sjøs, har høye inntekter fra annet arbeid.

Det vises ellers til at grensen for opphør av arbeidsforhold grunnet alder for arbeidstakere på skip er økt til 70 år i lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip, noe som taler for at det både er mulig og ønskelig å arbeide til sjøs utover 60 år.

I dagens ordning er det ingen insentiver til å utsette uttak av pensjon, siden det innebærer tap av pensjon. Dette kan bidra til at enkelte sjømenn ønsker å ta ut pensjon allerede fra 60 år. Departementet foreslår at den nye ordningen skal være nøytralt utformet slik at den enkelte selv betaler for tidliguttak av pensjon. En lavere nedre uttaksalder er mindre problematisk i en ordning hvor den enkelte bærer kostnadene ved tidliguttak. På en annen side innebærer en nøytralt utformet ordning at en ikke taper på å utsette pensjonsuttaket. Dette trekker også i retning av at det ikke er behov for å opprettholde en nedre uttaksgrense på 60 år.

I dag er de fleste sjømenn omfattet av tariffestede ordninger som sammen med sjømannspensjon gir 60 prosent kompensasjonsgrad, gitt full opptjening. Når flere kvalifiserer for pensjon i ny ordning og ordningen er nøytralt utformet, vil pensjonsnivåer ved tidliguttak bli lavere enn i dag, gitt samme økonomiske ramme. Siden folketrygdens alderspensjon, privat tjenestepensjon og AFP kan tas ut tidligst fra 62 år, kan det stilles spørsmål ved om en opprettholdelse av nedre alder for pensjonsuttak på 60 år vil gi nok pensjon å leve av før 62 år. Det kan ikke forutsettes at arbeidsgiverne i så fall vil kompensere for at sjømannspensjonen ved uttak før 62 år blir lavere enn etter dagens regelverk. For å gi pensjoner på nivå med dagens fulle pensjoner fra 60 år innenfor rammen av sjømannspensjonen, må innbetalingen øke sammenlignet med i dag.

Hvis laveste tidligste uttaksalder settes til 62 år, vil det være sjømenn mellom 60 og 62 år som mister mulighet til pensjon som de har etter gjeldende rett. Departementet mener likevel at uttaksalder bør være 62 år. Uttak fra 62 år fremstår som mest fornuftig som ordinær nedre uttaksalder, siden pensjonen da kan kombineres med uttak av folketrygdens alderspensjon og uttak fra andre private pensjonsordninger. Nedre uttaksalder på 62 år innebærer at den nye sjømannspensjonsordningen harmoniseres med folketrygdens alderspensjon, andre tjenestepensjonsordninger og AFP. Departementet viser her til at heving av tidligste uttaksalder til 62 år foreslås kombineres med en romslig overgangsordning for dem med kort tid igjen til pensjonsuttak, slik at disse beholder retten til pensjon etter gjeldende regler, jf. kapittel 5 om overgangsordning. Dette vil gi sjømenn tid til å tilpasse seg ny nedre uttaksalder. En heving av tidligste uttaksalder til 62 år i ny ordning, innebærer at det vil være drøyt 18 prosent av dagens medlemmer som vil miste retten til pensjon før 62 år. Samtidig vil et betydelig antall medlemmer som i dag ikke får pensjon, eller kun får pensjon etter 62 år, kunne ta ut pensjon fra fylte 62 år.

Når det gjelder spørsmålet om ILO-konvensjon nr. 71/1946 innebærer at Norge må ha en nedre pensjonsalder for sjøfolk på 60 år i ny ordning, nevner departementet at konvensjonenes artikkel 3 nr. 1 oppstiller to alternative sett av vilkår for pensjonsordningens utforming. I alternativ a stilles det opp aldersgrenser, 55 og 60 år «avhengig av hva som er fastsatt i ordningen», mens det i alternativ b ikke stilles opp noen aldersgrenser, men pensjonen må oppfylle visse vilkår.

Departementet viser til at Norge har rapportert over begge alternativene i artikkel 3. I sin rapport for perioden 1963 til 1965 ga Norge uttrykk for følgende:

«We assume that the conditions outlined in both a) and b) of Article 3, paragraph 1 of the Convention have been fulfilled»

Departementet kan ikke se at det faktum at en ratifiserende stat innledningsvis har overoppfylt sin rapporteringsforpliktelse, gjennom å rapportere etter både alternativ a og alternativ b, skulle medføre en eksplisitt eller implisitt unilateral aksept av ytterligere begrensninger i det nasjonale handlingsrommet enn det som fremgår av ordlyden i artikkel 3 nr. 1. En slik fortolkning vil etter departementets skjønn være i strid med konvensjonens ordlyd, og man kan heller ikke se andre momenter som skulle tale for denne tolkningen. Norges rapportering etter begge alternativer kan følgelig ikke innebære at Norge er bundet til å oppfylle begge alternativer helt frem til en eventuell oppsigelse av avtalen. Det anses ikke å være konvensjonsmessige forpliktelser til hinder for å ha en nedre uttaksalder (aldersgrense) på 62 år i ny pensjonsordning.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at nedre alder for uttak av pensjon i ny ordning settes til 62 år, og at øvre uttaksalder settes til 70 år.

Departementet foreslår videre at arbeidstakere bør ha rett til pensjonsopptjening ved arbeid etter uttak av pensjon til og med året de fyller 70 år. En slik mulighet vil styrke arbeidsinsentivene, og harmonerer med folketrygdens alderspensjon og andre tjenestepensjonsordninger.

Departementet viser til lovforslaget § 35.

4.8 Utbetalingsperiode

4.8.1 Gjeldende rett

Uttaksalder («pensjonsalder») er i dag etter hovedregelen 60 år, jf. sjømannspensjonsloven § 4 nr. 2. På visse vilkår kan det ytes pensjon inntil 5 år før arbeidstakeren fyller 60 år, jf. § 4 nr. 5. De som sluttet å arbeide til sjøs før fylte 40 år, vil imidlertid måtte vente til de fyller 65 år før de kan ta ut pensjonen.

Etter § 4 nr. 3 ytes pensjon til og med den kalendermåned pensjonisten fyller 67 år, eller til den kalendermåned pensjonisten får uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger etter lov om folketrygd for hel uførhet eller full AFP som omfattes av lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjon- og trygdeytelser (samordningsloven) § 1 nr. 1 første ledd bokstav d.

4.8.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo at den enkelte bør gis frihet til å velge om pensjonsbeholdningen (de opptjente pensjonsrettighetene) skal utbetales over en relativt kort tidsperiode, eller spres over flere år. Å endre tidligste uttaksalder til 62 år innebærer imidlertid at utbetalingsperioden minimum bør settes til 5 år for å sikre utbetaling til 67 år, da folketrygdens alderspensjon uansett kan tas ut. Utvalget gikk derfor inn for at utbetalingsperioden for pensjon skal være valgfri mellom 62 og 80 år, men med en nedre grense på 5 år. Videre foreslo utvalget at pensjonene ikke skal levealdersjusteres, siden pensjonene ikke er livsvarige.

4.8.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser kommenterte utvalgets forslag om valgfri utbetalingsperiode for pensjonen mellom 62 og 80 år. Den Norske Aktuarforening stilte imidlertid spørsmål ved om en utbetalingsperiode til fylte 80 år i realiteten innebærer en livsvarig utbetaling med derav krav om levealdersjustering:

«Sjømannspensjonen har i likhet med folketrygden fleksibilitet i uttakstidspunkt (62–70 år). Men i motsetning til i folketrygden så er det hevdet at det ikke er behov for å levealdersjustere ytelsen basert på uttakstidspunktet. Et av argumentene som brukes for ikke å levealdersjustere ytelsen fra sjømannspensjonen er at utbetalingstiden er svært kort (60–67). Basert på en slik utbetalingsperiode er Aktuarforeningen enig i at det har liten hensikt i å levealdersjustere ytelsen. Men vi vil bemerke at det er lagt opp til en fleksibilitet i å benytte en utbetalingsperiode opp til 80 år. Ved å bruke mulighetsrommet som forslaget foreslår vil det derfor ha stor betydning om ytelsen levealdersjusteres eller ikke. Med utbetalingsperiode opp til 80 år så beveger man seg kraftig mot en livsvarig utbetaling og vi vil derfor peke på siste avsnitt i kapittel 6.9 der det hevdes at skal man ha en livsvarig ytelse må det fastsettes et delingstall.

Aktuarforeningen vil bemerke at sjømannspensjonen kan nærme seg en livsvarig ytelse, og at utredningen selv påpeker behovet for delingstall.»

4.8.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at utvalget foreslår at den enkelte arbeidstaker bør ha frihet til å velge om de opptjente pensjonsrettighetene skal utbetales over en relativt kort periode, for eksempel i de første årene etter 62 år før folketrygdens alderpensjon tas ut, eller om de skal spres utover flere utbetalingsår, som en tilleggspensjonsordning til alderspensjon fra folketrygden. For utvalget var det en vesentlig premiss at den nye ordningen skulle kunne utbetales over en periode på ned til 5 år. På den måten ville den nye ordningen sikre et pensjonsnivå som det er mulig å leve av for dem som har lang fartstid frem til 67 år, når folketrygdens alderspensjon uansett kan tas ut.

En heving av nedre aldersgrense for tidligste uttak av sjømannspensjon til 62 år, gjør at sjømenn på nærmere vilkår vil kunne ta ut ny pensjon i ny ordning sammen med AFP i privat sektor, forutsatt blant annet at bedriftene er tilsluttet Fellesordningen for AFP i privat sektor.

En viktig premiss for 5 års utbetalingsperiode for utvalget var at sjømenn skal kunne ha en pensjon å leve av frem til alle kan ta ut alderspensjon fra folketrygden ved 67 år. Det ble ikke tatt hensyn til at ansatte i næringen med den økte uttaksalderen også kan omfattes av AFP i privat sektor. Med dette som forutsetning vil flere være kvalifisert til å ta ut folketrygdens alderspensjon og AFP fra 62 år. Dette betyr at grunnlaget for 5 års utbetalingsperiode er svekket.

Departementet mener at det vil være lite formålsrettet om hele pensjonsbeholdningen skal kunne utbetales over 5 år. Departementet foreslår derfor at minste utbetalingsperiode bør være 7 år, noe som vil redusere muligheten for høye kompensasjonsgrader for dem som også mottar alderspensjon fra folketrygden og AFP. For dem som har 30 års opptjening vil kompensasjonsgradene reduseres med om lag 10 prosentpoeng ved å øke utbetalingsperioden fra 5 til 7 år. Det er også et moment at pensjonen også i dag som hovedregel utbetales i 7 år, altså fra 60 til 67 år. Departementets forslag til utbetalingsperiode har vært drøftet med styret i Pensjonstrygden for sjømenn, hvor de sentrale organisasjonene er med, uten at det har fremkommet innvendinger til den foreslåtte løsningen.

Til merknadene fra Den Norske Aktuarforening om levealdersjustering bemerkes at kalibreringen er gjort basert på at alle tar ut pensjon ved 62 år og fordeler den på 5 år. Dette er «dyrere» enn alle andre utbetalingsperioder. Endringer i levealder bør derfor ha minimal effekt på utgiftene. Departementet støtter utvalgets forslag om at pensjonene i ny ordning ikke skal levealdersjusteres.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at pensjon i ny ordning kan tas ut mellom 62 og 80 år, og at minste utbetalingsperiode skal være 7 år.

Departementet foreslår videre at pensjonen bare skal kunne tas ut helt, og ikke delvis – for eksempel 50 prosent. Dette er i tråd med utvalgets forslag. Etter departementets syn bør den valgte utbetalingsperioden, av hensyn til effektiv administrering av ordningen, ikke senere kunne endres. Med tilsvarende begrunnelse bør det heller ikke være mulig å stanse uttaket etter at det er startet.

Utbetaling av alderspensjon

Utvalget tok ikke stilling til reglene for utbetaling av alderspensjon i ny ordning. Dette ble heller ikke kommentert av høringsinstansene.

I dag regulerer sjømannspensjonsloven kapittel IV utbetaling av ytelser etter kapittel III. Bestemmelsene her, tidligere plassert i lovens § 41, ble opprinnelig i det vesentlige fastsatt ved lov 20. desember 1968 nr. 2 i samsvar med dagjeldende bestemmelser i folketrygdloven.

Ny sjømannspensjon innebærer omlegging til en ordning med alleårsopptjening, hvor pensjon tjenes opp basert på en fast prosent av inntekt opp til 12 G til en beholdning.

I private tjenestepensjonsordninger og i ny offentlig tjenestepensjon, jf. Prop. 87 L (2018–2019), må vedkommende gi melding til pensjonsinstitusjonen når pensjonen ønskes tatt ut, og fra hvilket tidspunkt. En slik løsning er også naturlig så lenge det i dette regelverket ikke er noen fast pensjonsalder, men en laveste nedre uttaksalder. Det er dermed opp til medlemmet når han eller hun ønsker å ta ut pensjon. Departementet foreslår at tilsvarende regler om melding om uttak skal gjelde for ny sjømannspensjon.

Selv om medlemmet i pensjonsordninger som nevnt i utgangspunktet selv velger når han eller hun kan ta ut pensjon, er det bestemmelser om at pensjonsutbetalingen uansett skal starte opp når vedkommende når en viss alder. I eksempelvis innskuddspensjonsloven er alderen satt til 75 år. Blir det av ulike grunner ikke gitt melding om uttak av pensjon, sikrer dette at pensjonen kommer til utbetaling «av seg selv». Departementet foreslår at det skal gjelde tilsvarende regler i ny sjømannspensjon, men at alderen settes til 70 år og at utbetalingsperioden i slike tilfeller skal settes til 7 år.

Ny sjømannspensjon er videre basert på nøytrale uttaksregler, slik at årlig pensjon blir større jo senere den tas ut. Dette, i tillegg til «automatiske» utbetalingsregler, tilsier at det i ny ordning ikke er påkrevd med regler om etterbetaling av pensjon, herunder renter ved etterbetaling.

Departementet viser til lovforslaget § 39.

4.9 Regulering

4.9.1 Gjeldende rett

Pensjon under opptjening reguleres med folketrygdens grunnbeløp. Pensjon under utbetaling reguleres med lønnsveksten og fratrekkes deretter 0,75 prosent, det vil si i tråd med folketrygdens prinsipper, jf. sjømannspensjonsloven § 5 nr. 3 første ledd.

4.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo at det ikke gjøres endringer i reguleringsprinsipper som benyttes i dagens ordning. Regulering av pensjon både under opptjening og utbetaling bør følge prinsippene i folketrygdens alderspensjon.

4.9.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget. Nordland Fylkes Fiskarlag uttalte imidlertid at man ser det som en fordel at pensjonstrygden for sjømenn tilpasses den allmenne pensjonsordningen.

4.9.4 Departementets vurdering og forslag

Det følger av omleggingen til ny ordning med en opptjeningsbasert pensjonsmodell at det må være nye bestemmelser om regulering av alderspensjonen.

Departementet foreslår at pensjonsopptjeningen for et kalenderår oppreguleres med lønnsvekst og tilføres pensjonsbeholdningen fortløpende.

Departementet foreslår videre at pensjonsbeholdningen reguleres med G i opptjeningsperioden, og at pensjoner under utbetaling reguleres med G fratrukket 0,75 prosent. Det foreslås at reguleringene skjer årlig med virkning fra 1. mai.

Gunstigere regulering av pensjon under opptjening enn av pensjon under utbetaling, kan gi utilsiktede forskjeller i pensjonsnivå avhengig av uttakstidspunkt. Slike effekter nøytraliseres ved å justere første regulering etter uttak ut fra uttaksmåneden.

Forslagene er hovedsakelig i samsvar med prinsippene i folketrygdens alderspensjon.

Departementet viser til lovforslaget § 34.

4.10 Forholdet til andre ytelser

4.10.1 Gjeldende rett

I dagens ordning kan den som tar ut sjømannspensjon samtidig ha rett til pensjoner og ytelser fra andre ordninger, jf. punkt 3.5. Sjømannspensjonen er tilpasset dette, dels ved bestemmelser i sjømannspensjonsloven, dels gjennom bestemmelser i samordningsloven.

Sjømannspensjon ytes til og med den kalendermåneden pensjonisten fyller 67 år, jf. sjømannspensjonsloven § 4 nr. 3. Pensjonen ytes likevel ikke lenger enn til den kalendermåned pensjonisten får uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger for hel uførhet eller full AFP som omfattes av samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd bokstav d. Dette må ses i sammenheng med sjømannspensjonsloven § 5 nr. 2, hvor det fremgår at hvis pensjonisten eksempelvis har fått tilstått uføretrygd for mindre enn hel uførhet, bortfaller en forholdsmessig del av pensjonen som svarer til uføregraden. Det skjer ingen avkorting krone mot krone.

Det følger av folketrygdloven § 11-4 at det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet er mellom 18 og 67 år. Etter samme lovs § 12-7 første ledd er vilkåret for rett til uføretrygd at evnen til å utføre arbeid (inntektsevnen) er varig nedsatt med minst halvparten. Vedkommende må være mellom 18 og 67 år, jf. § 12-4 første ledd. I følge § 20-2 tredje punktum ytes ikke alderspensjon til den som mottar uføretrygd etter en uføregrad på 100 prosent.

Etter samordningsloven § 22 nr. 2 foretas samordningsfradrag i sjømannspensjonen for grunnpensjon dersom pensjonisten mottar etterlattepensjon fra folketrygden. Dersom sjømannspensjonisten også har rett til alderspensjon fra en annen tjenestepensjonsordning som omfattes av samordningsloven, vil pensjonene bli samordnet hvis summen av dem overstiger full pensjon i den ordningen der det sist er opptjent pensjon, jf. samordningsloven § 7. Denne pensjonsordningen skal da gjøre fradrag for overskytende beløp.

Det foretas ikke samordning med folketrygdens alderspensjon. Fra fylte 62 år vil det dermed være mulig å motta disse pensjonene samtidig, uten avkorting. Det er heller ingen samordning av sjømannspensjonen med private tjenestepensjoner eller AFP i privat sektor.

Selv om pensjon i privat sektor ikke påvirker retten til uttak av sjømannspensjon, kan uttak av sjømannspensjon før 62 år påvirke retten til AFP i privat sektor. I følge vedtektene for Fellesordningen for avtalefestet pensjon, har personer som har fått utbetalt pensjon, ventelønn eller lignende ytelser på mer enn 1,5 G i løpet av de tre siste årene før de fylte 62 år, fra nåværende eller tidligere arbeidsforhold, ikke rett til AFP. For sjømannspensjonister innebærer dette at den som mottar årlig sjømannspensjon som overstiger 1,5 G før fylte 62 år, ikke har rett til AFP i privat sektor.

4.10.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo at ny ordning fritt skal kunne kombineres med arbeid uten avkorting, og at det ikke skal være noe krav til at vedkommende slutter i stillingen for å få utbetalt pensjon. Ved uttak av pensjonen før fylte 70 år, skal videre arbeid i ordningen gi opptjening frem til 70 år.

Dagens avkorting av sjømannspensjon mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, ble foreslått videreført. Det ble ikke foreslått samordning mot andre ytelser eller inntekter.

Utvalget la til grunn at når arbeidstaker dør, går pensjonsbeholdningen til finansiering av andre pensjoner.

4.10.3 Høringsinstansenes syn

Arbeids- og velferdsdirektoratet knyttet kommentarer til spørsmålet om samordning av pensjon fra pensjonstrygden for sjømenn mot ytelser fra folketrygden:

«I dag gis det ikke sjømannspensjon til uføretrygdede. Det følger av utredningens kapittel 7.3.8 at det heller ikke med den nye modellen skal gis sjømannspensjon i kombinasjon med uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger etter 62 år. I den nye modellen legges det opp til at prinsippene i dagens ordning skal videreføres. Utredningen er ikke tydelig på hvordan samordningen skal foregå i den nye modellen. I kapittel 7.6 står det at ny sjømannspensjon skal avkortes mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Det fremgår ikke av forslaget om samordningen skal foretas ved at sjømannspensjonen faller bort, eller om den skal avkortes mot ytelsene fra folketrygden, for eksempel krone mot krone.

Uførereformen legger opp til at det skal være lettere for mottakere av uføretrygd å arbeide ved siden av trygden. Utbetaling av uføretrygd vil derfor kunne variere avhengig av arbeidsinntekter. Arbeidsinntekten kan variere fra måned til måned, og uføretrygdens størrelse kan bli endret flere ganger i løpet av året, noe som ved ev samordning må hensyntas ved beregning og utbetaling av sjømannspensjonen.

Ved samordning av sjømannspensjon mot arbeidsavklaringspenger oppstår tilsvarende problemstilling. Mottakere av arbeidsavklaringspenger kan jobbe opp til 60 %, og samtidig motta reduserte arbeidsavklaringspenger. NAV reberegner arbeidsavklaringspengene hver 14. dag i forbindelse med at bruker sender meldekort hvor antall timer i arbeid siste periode framgår.

I det videre arbeidet frem mot et eventuelt lovforslag bør det klargjøres nærmere hvordan avkortningen mer konkret skal foretas mot arbeidsavklaringspenger, og mot uføretrygd der uføregraden er lavere enn 100 %.

Utredningen vurderer ikke om ny sjømannspensjon skal samordnes med ytelser tilsvarende uføretrygd og arbeidsavklaringspenger som utbetales fra utenlandske trygdeordninger. Dette kan være relevant både i tilfeller der brukeren nå bor i Norge, og der brukeren er bosatt i utlandet. Når det arbeides videre med den nye ordningen bør spørsmålet om avkortning av sjømannspensjon mot utenlandske ytelser også adresseres.

Det foreligger en avtale om informasjonsutveksling mellom Pensjonstrygden for sjømenn og Arbeids- og velferdsetaten. Vi antar at de relevante opplysningene knyttet til samordning av ytelsene er dekket av den utvekslingen som allerede finner sted i dag knyttet til samordning mellom ytelsene.»

Den Norske Aktuarforening skrev at det kan virke noe urimelig at en opptjent sjømannspensjon skal miste (avkorte) denne retten som følge av at de nå er uføre. Aktuarforeningen mente at det bør vurderes ytterligere om man skal avkorte sjømannspensjonen mot uføretrygd.

Industri Energi var uenig i at ny pensjonstrygd for sjømenn skal samordnes med uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. De mente at utvalget ikke har hatt en grundig gjennomgang av dette spørsmålet. Subsidiært mente Industri Energi at ny pensjonstrygd for sjømenn underlegges de samordningsregler som vil gjelde for uførepensjon i tjenestepensjonslovene i privat sektor.

Nordland Fylkes Fiskarlag støttet ikke at det skal være en samordning mellom sjømannspensjon og folketrygdens uføretrygd.

Pensjonstrygden for sjømenn anførte, på bakgrunn av blant annet tilbakemeldinger fra deres medlemmer, at ordningen med avkorting av sjømannspensjon mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger oppfattes som sterkt urimelig. Man ba departementet vurdere på nytt om det er ønskelig å beholde en slik regel. For Pensjonstrygden for sjømenn vil det være en administrativ forenkling om gjeldende avkortingsregler fjernes.

SAFE mente at ny sjømannspensjon også må kunne inkludere uføre arbeidstakere, og bør ikke føre til avkorting. Beregninger viser at det ikke medfører økte kostnader at uføre får del i sjømannspensjonen.

4.10.4 Departementets vurdering og forslag

Departementet viser til at det er enighet i utvalget om at ny sjømannspensjon kan kombineres med privat eller offentlig AFP og andre tjenestepensjoner, herunder fiskerpensjon. Utvalget foreslo at ny sjømannspensjon, som i dag, avkortes mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger (AAP) fra folketrygden. Utvalget viser til at med en ordning som åpner for en utbetalingsperiode som er såpass kort, vil ny modell fortsatt kunne fungere som en tidligpensjonsordning. Utvalget peker på at det vil kunne gi uheldige insentivvirkninger dersom ordningen skal kunne kombineres fullt ut med trygdeytelser som typisk skal erstatte inntekt før ordinært uttak av alderspensjon. Utvalget drøftet ikke spørsmålet om uføre sjømenns rett til pensjon etter uttak av folketrygdens alderspensjon. Det lå for øvrig ikke i utvalgets mandat at det skulle foretas noen særskilt vurdering av uføres rettighetsbilde etter sjømannspensjonsloven.

Høringsinstansene sluttet opp om utvalgets innstilling, bortsett fra at ny sjømannspensjon avkortes mot uføretrygd og arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Dette støttes av enkelte høringsinstanser, men kritiseres av andre. Kritikerne mener det er urettferdig at uføre ikke kan få rett til pensjon i ny ordning, og at ytelsen bør kunne finansieres ved økte premier fra arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Departementet viser til at sjømenn med arbeidsavklaringspenger og uføretrygd i dag har rett til sjømannspensjon. Pensjonen er imidlertid avgrenset til å omfatte dem med graderte trygdeytelser, jf. sjømannspensjonsloven § 4 nr. 5 og § 5 nr. 2. En forholdsmessig del av pensjonen som svarer til uføregraden, bortfaller. Utvalgets forslag innebærer at gjeldende rett skal videreføres, det vil si at gradert uføre opprettholder dagens rettigheter.

Departementet har etter høringen fått utført beregninger som viser hva pensjonsopptjeningssatsen ville kunne være, innenfor en gitt kostnadsramme, dersom de helt uføre også gis pensjonsrett og dersom det gis premiefritak for uførhet. Beregningene indikerer at opptjeningssatsen da vil måtte reduseres fra 6,3 til om lag 3,8 prosent, eventuelt at premiesatsen må økes. Departementet kan ikke se at det i næringen skulle være grunnlag for å redusere opptjeningssatsen og/eller øke premiene, som er nødvendig for å finansiere pensjonsrett til uføre utover hva de har rett til i dag. I tråd med dette legges det opp til at helt uføre ikke skal ha rett til sjømannspensjon i ny ordning. Departementet foreslår imidlertid at gradert uføre, som etter dagens regler, skal få rett til en redusert sjømannspensjon i ny ordning.

Ny sjømannspensjon skal tjenes opp som en beholdning som kan tas ut fleksibelt over en valgfri utbetalingsperiode. Avkortingsreglene mot uføretrygd og AAP må tilpasses dette slik at uttakstidspunkt og utbetalingslengde ikke påvirker avkortningen. Avkortingsreglene må med andre ord være nøytrale for uttaksperiode. Dette innebærer at ny sjømannspensjon ikke kan avkortes krone-mot-krone mot uføretrygd eller AAP. Da vil det lønne seg å vente med uttak av sjømannspensjon til etter 67 år, når uføretrygden eller AAP har falt bort.

En avkortingsmekanisme som er nøytral for uttaksperiode, er å avkorte beholdningen ved 67 år etter hvor mange år i perioden 62–67 år en har mottatt uføretrygd eller AAP fra folketrygden. På denne måten vil samlet sjømannspensjon være uavhengig av når pensjonen utbetales og hvor mange utbetalingsår den enkelte velger.

Departementet foreslår at beholdningen ved 67 år skal avkortes med så stor andel av perioden 62–67 år det har blitt utbetalt uføretrygd eller AAP. Dersom uføretrygd eller AAP har vært redusert/gradert i perioden skal avkortingen av beholdningen reduseres forholdsmessig. Det skal legges til grunn en gjennomsnittlig uføregrad. Ved for eksempel ett års mottak av ugradert uføretrygd før 67 år, skal beholdningen avkortes med 1/5. Ved mottak av 50 prosent uføretrygd i hele perioden 62–67 år, skal beholdningen avkortes med 1/2 (0,5×5/5).

Ved uttak av sjømannspensjon samtidig med mottak av uføretrygd eller AAP før 67 år bortfaller en forholdsmessig del av sjømannspensjonen som svarer til uføregraden. Ved samtidig mottak av sjømannspensjon og uføretrygd eller AAP før 67 år, skal ytelsen reberegnes ved 67 år ved å beregne en restbeholdning. Restbeholdningen utgjør den avkortede beholdningen fratrukket allerede utbetalt sjømannspensjon, målt i grunnbeløp. Restbeholdningen fordeles på gjenstående utbetalingsperiode.

Dersom et medlem som mottar sjømannspensjon dør, foreslår departementet at utbetaling av sjømannspensjon opphører måneden etter dødsfallet.

Departementet viser til lovforslaget §§ 36 og 37.