3 Gjeldende regler

3.1 Sameloven og minoritetsspråkpakten

Sameloven § 1-5 slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og språkene er likestilt etter bestemmelser i sameloven kapittel 3. Sameloven har ikke særskilte regler om bruk av samiske stedsnavn. Vedtak av navn på landet på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk vil imidlertid være i samsvar med samelovens formål om «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk (…)», jf. § 1-1. På samme måte er vedtak av nye samiske navn på landet også i tråd med grunnlovsvernet som følger av § 108, som pålegger statens myndigheter «å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Norge har ratifisert Europarådets pakt for regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten), og har dermed påtatt seg et spesielt ansvar for å støtte tiltak som skal ta vare på, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene. I Norge er blant annet nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk definert som minoritetsspråk som har beskyttelse etter minoritetsspråkpakten. Nordsamisk har det strengeste vernet og er beskyttet av minoritetsspråkpakten del II og III. Lulesamisk, sørsamisk og kvensk har beskyttelse etter minoritetsspråkpakten del II.

Minoritetsspråkpakten del II artikkel 7 nr. 1 bokstav a forplikter staten til å anerkjenne minoritetsspråk som et uttrykk for kulturell rikdom. Etter minoritetsspråkpakten del III artikkel 10 nr. 2 bokstav g forplikter staten seg til å tillate og/eller oppmuntre til bruk eller innføring av tradisjonelle og korrekte former av stedsnavn på minoritetsspråk. Vedtak av offisielt nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og kvensk navn på landet åpner for synliggjøring av navnene i det offentlige rom og stadfester navnene som viktige, nasjonale kulturminner.

3.2 Stedsnavnloven

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i samråd med Kulturdepartementet vurdert om samiske og kvensk navn på Kongeriket Norge bør vedtas etter stedsnavnloven. Kulturdepartementet forvalter stedsnavnloven. Formålet med stedsnavnloven er å ta vare på stedsnavn som språklige kulturminner, gi dem en skriftform som er praktisk, og som ikke skygger for meningsinnholdet i navnet, og medvirke til kjennskap til og aktiv bruk av navnene. Loven skal sikre hensynet til norske, samiske og kvenske stedsnavn i samsvar med nasjonalt lovverk og internasjonale avtaler og konvensjoner.

Etter stedsnavnloven § 7 er Kartverket vedtaksmyndighet for gårdsnavn, seternavn, naturnavn, navn på reinbeitedistrikt og navn på statlige anlegg. Kommunene vedtar navn på tettsteder, grender, kommunale gater, torg osv., innenfor kommunens grenser. De norske navnene Norge og Noreg er ikke behandlet etter reglene i stedsnavnloven. Departementene kom på den bakgrunn fram til at vedtaket om offisielle navn på landet på samiske og kvensk språk heller ikke bør gjøres etter reglene i stedsnavnloven.

Kulturdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet mener likevel at stedsnavnloven har saksbehandlingsregler som er relevante å bruke for å komme fram til samiske og kvensk navn på Kongeriket Norge, og mener at både regler om valg av navn og regler om fastsetting av skrivemåte bør gjøres etter prinsippene i stedsnavnloven. For eksempel slår § 8 i stedsnavnloven fast at navnevalget skal høres og at lokale organisasjoner med tilknytning til stedsnavnet er regnet som parter i saken. Det er viktig å understreke at et navnevalg oftest innebærer å videreføre et navn som allerede har både muntlig tradisjon på et sted og som det kan dokumenteres at har vært i offentlig bruk. Derfor er navnevalget avgrenset av bestemmelsene om navnevern i § 3, som hindrer at navn fra ett språk overtar for navn på et annet, og som sikrer at man ikke tar i bruk navn med tradisjon fra andre steder. I § 4 heter det at man ved fastsetting av skrivemåte skal ta utgangspunkt i gjeldende rettskrivingsprinsipper for samisk og kvensk. Av § 13 framgår det at Språkrådet er stedsnavntjeneste for norske og kvenske stedsnavn og at Sametinget er stedsnavntjeneste for samiske stedsnavn. Stedsnavntjenestene skal gi rettledning og tilråding om skrivemåten av stedsnavn, navneskikk og navnsetting før vedtak. Tjenestene kan også uttale seg om bruk av stedsnavn.

3.3 Ny, helhetlig språklov

I Prop. 108 L Lov om språk (språklova) foreslår Kulturdepartementet å gi samiske språk status som urfolksspråk. Loven gir etter forslaget ingen nye rettigheter til samiske språkbrukere, men innlemmer samiske språk i et helhetlig fundament for en aktiv språksikringspolitikk. Etter forslag til formålsparagraf skal det offentlige bruke, utvikle og styrke samiske språk. Hver sektor har ansvar for å vurdere aktive tiltak som styrker samiske språk som samfunnsbærende. Videre er forslaget i Prop. 108 L Lov om språk (språklova) å formalisere statusen til kvensk språk som nasjonalt minoritetsspråk, i tråd med minoritetsspråkpakten. Etter formålsparagrafen foreslås det at offentlige organer skal verne og fremme kvensk språk.