2 Bakgrunn for lovforslaget

Den internasjonale finanskrisen i 2008 ledet til mer omfattende regulering av og tilsyn med finanssektoren i Europa og USA. For å styrke arbeidet i EU med makrotilsyn, finansiell stabilitet og et velfungerende finansmarked, vedtok Rådet og Europaparlamentet i november 2010 fire forordninger som etablerte et nytt europeisk finanstilsynssystem. Det nye europeiske finanstilsynssystemet består av de nasjonale finanstilsynene og Den europeiske banktilsynsmyndigheten (EBA), Den europeiske tilsynsmyndigheten for forsikring og tjenestepensjon (EIOPA), Den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten (ESMA) og Det europeiske rådet for systemrisiko (ESRB).

Etter etableringen av det europeiske finanstilsynssystemet har EU per 15. mars 2016 vedtatt om lag 180 EØS-relevante rettsakter på finansmarkedsområdet. De fleste av disse nye rettsaktene inneholder bestemmelser som bygger videre på EU-tilsynsforordningene og/eller ESRB-forordningen. Så lenge et stort og økende antall rettsakter «står på vent», vil det bli et økende sprik mellom henholdsvis forpliktelsene og rettighetene EU-statene imellom og de forpliktelsene og rettighetene Norge, Island og Liechtenstein har overfor EUs medlemsstater og hverandre. Som opplyst bl.a. i Prop. 100 S (2015–2016) er det viktig raskt å redusere dette etterslepet, dvs. å innlemme disse rettsaktene i EØS-avtalen og gjennomføre dem i nasjonal lovgivning i EØS/EFTA-statene.

Regjeringen på Island la i april frem for Alltinget tilsvarende forslag om samtykke til EØS-komitébeslutninger som forslaget fremmet for Stortinget i Prop. 100 S (2015–2016). Regjeringen i Liechtenstein legger frem tilsvarende forslag for sin nasjonalforsamling i mai. EU planlegger rådsbeslutning i løpet av juni. Dersom Stortinget og nasjonalforsamlingene på Island og i Liechtenstein gir samtykke, og EU-siden gjennomfører de nødvendige prosedyrene på sin side, vil beslutningene i EØS-komiteen som det er redegjort for i Prop. 100 S (2015–2016) trolig tidligst kunne fattes i juli.

EUs direktiver er rettet mot medlemsstatene, og skal gjennomføres ved nasjonale regler i den enkelte medlemsstat. EUs forordninger vil imidlertid, når de trer i kraft, gjelde i EUs medlemsstater uten nærmere nasjonal gjennomføringslovgivning. Når EØS-komitébeslutning om innlemmelse av direktiver og forordninger i EØS-avtalen er satt i kraft, vil EØS/EFTA-statene få en folkerettslig forpliktelse til å innrette nasjonal lovgivning i tråd med det direktivet eller forordningen krever. For EØS-regler som svarer til direktiver er situasjonen for EØS/EFTA-statene noenlunde lik situasjonen for EUs medlemsstater. EØS-regler som svarer til direktiver skal gjennomføres med nasjonale regler, og gir normalt et visst handlingsrom ved utformingen av den nasjonale gjennomføringen. EØS-regler som svarer til forordninger skal imidlertid gjennomføres med en ren henvisning til at forordningen med EØS-tilpasninger gjelder som nasjonal rett. For Norges vedkommende vil rettsvirkninger for norske markedsdeltakere og andre fysiske og juridiske privatpersoner forutsette nasjonal gjennomføringslovgivning. Slik henvisning kan fastsettes i lov eller forskrift, avhengig av innholdet i regelverket. De åtte nevnte forordningene har et innhold som tilsier at de gjennomføres ved lovvedtak.

Departementet foreslår i denne proposisjonen at Stortinget treffer lovvedtak som, i tråd med syv planlagte EØS-komitébeslutninger, gjennomfører EØS-regler som svarer til åtte parlaments- og rådsforordninger ved inkorporasjon. Den åttende planlagte EØS-komitébeslutningen det bes om samtykke til i Prop. 100 S (2015–2016) omfatter direktivet om forvaltere av alternative investeringsfond (AIFMD). De forventede EØS-reglene som svarer til dette direktivet er allerede i store trekk gjennomført i norsk rett ved lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond.