4 Råd og innspill om veien videre
4.1 Rapport fra ekspertgruppe
Mandat mv.
Ekspertgruppen for samfunnsøkonomiske effekter av smitteverntiltak fikk i april et tilleggsmandat fra Finansdepartementet om å vurdere følgende forhold:
1. Hvordan og når midlertidige økonomiske tiltak bør fases ut.
2. Justeringer i tiltak, dersom disse vil måtte vare lenger enn man trodde innledningsvis.
3. Forutsetningene for, hvordan og når det bør settes inn økonomiske tiltak som skal stimulere til vekst og omstilling.
Ekspertgruppens rapport ble offentliggjort 27. mai og er tilgjengelig på Finansdepartementets nettsider. Ekspertgruppen har bestått av Steinar Holden (leder, Universitetet i Oslo), Hilde Bjørnland (Handelshøyskolen BI), Thomas von Brasch (SSB), Katrine Løken (Norges Handelshøyskole), Erik Magnus Sæther (Oslo Economics), Kjersti Næss Torstensen (Norges Bank) og Ragnar Torvik (NTNU).
Nedenfor gis en oppsummering av gruppens råd og vurderinger.
Den økonomiske utviklingen
Utviklingen i norsk økonomi fremover vil i stor grad avhenge av smitteforløpet, utviklingen i internasjonal økonomi, og av hvor langvarige effekter virusutbruddet vil ha på atferden til husholdninger og bedrifter. I ekspertgruppens referansescenario, hvor det er lagt til grunn at mange av smitteverntiltakene gradvis slippes opp, ventes en lavkonjunktur som vil vedvare i flere år fremover. Skulle utviklingen ute bli svakere enn lagt til grunn, eller smitten blusse opp igjen, kan tilbakeslaget i norsk økonomi bli større og mer langvarig enn anslått. Gruppen illustrerer to nedsidescenarioer i rapporten.
De av smitteverntiltakene som i størst grad direkte har begrenset økonomisk aktivitet, er nå opphevet eller planlagt opphevet. I takt med at tiltakene er blitt opphevet eller lettet på, har det skjedd en bedring i norsk økonomi. Det er stor usikkerhet om hvor raskt bedringen vil skje, og varigheten av denne fasen. Det er viktig at offentlige og private virksomheter nå legger vekt på å få mest mulig normal aktivitet, samtidig som de planlegger hvordan de kan opprettholde virksomheten ved en eventuell gjenoppblomstring av epidemien.
I den kommende tiden bør man i større grad avveie smittevern mot samfunnsøkonomisk kostnad. For de økonomiske tiltakene vil det fortsatt være sentralt å dempe velferdstap og motvirke langvarig skade. Samtidig må det fremover legges mer vekt på insentiver og budsjettvirkninger.
Vurdering av de innførte midlertidige økonomiske tiltakene
På et overordnet nivå skal økonomisk politikk dels bidra til at samlet verdiskaping blir så høy som mulig, og dels bidra til at verdiskapingen fordeles. Kostnadene ved epidemien og smitteverntiltakene er svært ujevnt fordelt. Unge personer og personer med lav inntekt eller lav utdanning er overrepresentert blant dagpengesøkerne. Oppsigelse og permittering innebærer en risiko for umiddelbar inntektsreduksjon, likviditetsproblemer og svekket kjøpekraft for den enkelte. Da er det gode argumenter for at fellesskapet dekker en større del av tapet til de husholdninger som rammes, enn ved inntektstap som skyldes mer vanlige konjunktursvingninger og sjokk. Det kan i tillegg være grunn til å støtte bedriftene, men da må hensikten være å forhindre samfunnsøkonomiske tap ved konkurser og nedleggelser som fører til tapt produksjonskapasitet og arbeidsplasser.
Flere av de økonomiske tiltakene som er iverksatt har som mål å kompensere for bedriftenes inntektsbortfall og forbedre deres likviditet og soliditet. Tiltak som sikrer arbeidsplasser og som gir insentiver til å hente inn permitterte arbeidstakere, vil bidra til å dempe inntektsulikhet som oppstår på grunn av virusutbruddet.
De økonomiske tiltakene har bidratt til å gi økonomisk trygghet for arbeidsledige og permitterte, og de reduserte omfanget av nedleggelser av bedrifter og arbeidsplasser i en krisesituasjon. Det har vært en viktig funksjon i akuttfasen, og et sentralt bidrag til at norsk økonomi og samfunn skal komme mest mulig velberget gjennom krisen.
Samtidig har flere av de mest omfattende tiltakene også uheldige insentivvirkninger. Når det offentlige dekker en stor del av inntektstapet, svekkes private aktørers insentiv til å motvirke inntektstap. Dette har vært en forståelig prioritering i akuttfasen, i lys av behovet for raske og effektive tiltak. Men over tid vil de uheldige insentivvirkningene få økende betydning, og kan hemme en nødvendig omstilling og den økonomiske veksten fremover. Når de mest restriktive smitteverntiltakene er opphevet, vil bedrifter og enkeltpersoner i større grad selv kunne påvirke sine inntektsmuligheter. Da er det viktig at inntektssikrings- og støtteordninger er utformet på en måte som gir private aktører bedre insentiver til egen aktivitet og innsats.
Ekspertgruppen støtter at alle tiltak og utvidelser som nå er innført, skal være midlertidige.
Kompensasjonsordningen for bedrifter er ment som nødhjelp for å forhindre unødvendige konkurser ved kraftig inntektsbortfall. Den fremstår som treffsikker ut fra sitt formål, men har også uheldige insentivvirkninger siden den til en viss grad belønner inaktivitet. Disse forsterkes gjennom bedriftenes mulighet til å permittere arbeidstakere med lav kostnad.
Av hensyn til de uheldige insentivvirkningene er det sterke grunner for at den eksisterende ordningen bør avvikles så raskt som mulig. Samtidig vil det i noe tid fremover kunne være behov for en støtteordning for å forhindre en sterk økning i konkurser og nedleggelser. Ekspertgruppen foreslår en revidert ordning der kompensasjonen baseres på lønnsutgifter i tillegg til faste utgifter, med lavere kompensasjonsgrad. Gruppen vurderer at det vil gi bedriftene insentiver til å ta tilbake arbeidstakere som er permittert, men tar forbehold om at kontrollproblemer og andre praktiske utfordringer kan ivaretas.
En støtteordning basert på omsetningssvikt innebærer at støtten forsvinner dersom omsetningen øker mot tidligere nivåer. Det vil gi uheldige insentiveffekter også for den ordningen gruppen foreslår, men ordningen vil kunne ha gunstige effekter så lenge det er et betydelig omfang av virksomheter som er preget av sterk svikt i lønnsomheten på grunn av smitteverntiltak. En må imidlertid unngå at ordningen motvirker omstilling. Samlet betyr dette at ordningen må gradvis reduseres og etter hvert avvikles.
Gruppen peker på at ordningen den foreslår i noen grad vil fungere som en målrettet form for lønnstilskudd der bedrifter som har fått et kraftig fall i inntekten får støtte dersom de øker sysselsettingen. Forslaget innebærer at ordningen legges om slik at den gir insentiver til økt sysselsetting, og i mindre grad til redusert omsetning.
Lånegarantiordningen for bedrifter omfatter bedrifter som forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. Siden bankene tar deler av risikoen, har de insentiver til bare å innvilge lån til bedrifter som ventes å være lønnsomme også fremover. Den vil derfor trolig være mer fremtidsrettet og mer egnet til å understøtte nødvendig omstilling enn kompensasjonsordningen.
Redusert arbeidsgiveravgift på nasjonalt nivå anses som et dyrt og lite treffsikkert tiltak. Ekspertgruppen anbefaler at man ikke viderefører reduksjonen i arbeidsgiveravgiften.
Permitteringer gjør at bedrifter reduserer sine lønnskostnader, men de kan ikke samtidig benytte den permitterte arbeidskraften til å gjennomføre nyttige arbeidsoppgaver. Permitteringsordningen gir dermed svake insentiver til aktivitet. I tillegg kan permittering innebære en viss innlåsing av arbeidskraft.
Reduksjonen i antall dager med lønnsplikt fra 15 til to dager har gitt bedrifter svært lave kostnader ved permittering. Når økonomien er i bedring bør arbeidsgivers lønnspliktdager ved permittering økes, for eksempel til ti dager. Når antall lønnspliktdager øker, bør antall dager med lønnskompensasjon fra staten reduseres, slik at samlet antall dager med lønnskompensasjon blir som før krisen.
Gruppen viser til at regjeringen har foreslått å forlenge perioden med fritak for lønnsplikt frem til 31. oktober. Dersom det er et høyt antall permitterte i oktober, bør permitteringsperioden forlenges. Dette bør i så fall kombineres med en ny periode med arbeidsgiverfinansiering. For arbeidsgivere som regner med å beholde arbeidstakerne, vil det kunne føre til at arbeidstakerne tas inn tidligere. For bedrifter som ikke tror de vil ta tilbake arbeidstakerne, vil arbeidsgiverperioden gi et økonomisk insentiv til oppsigelser. Gitt at det er lite realistisk å komme tilbake i den opprinnelige jobben, vil oppsigelse være fornuftig fordi det vil styrke arbeidstakers jobbsøking og dermed sannsynligheten for å finne en annen jobb.
Ved en forlengelse av fritaksperioden ved permittering, bør myndighetene vurdere å favorisere delvis permittering gjennom lavere lønnsplikt. Det kan være gunstig i en situasjon med høy arbeidsledighet, men mindre gunstig dersom det finnes andre jobbmuligheter for arbeidstakerne.
Ved høy arbeidsledighet og store utgifter til dagpenger er det gode samfunnsøkonomiske argumenter for bruk av lønnstilskudd for å få ledige i jobb. Men det er også store prinsipielle og praktiske utfordringer knyttet til å få en god ordning. Et hovedproblem gjelder dødvektstap, der lønnstilskuddet gis for en arbeidstaker som ville blitt ansatt også uten lønnstilskuddet. Lønnstilskudd kan også virke konkurransevridende mellom arbeidstakere, slik at en arbeidstaker blir ansatt istedenfor en annen, eller mellom arbeidsgivere. Konkurransevridning mellom arbeidsgivere kan føre til at arbeidstakeren kommer i en jobb med lavere produktivitet enn uten tilskuddet.
Ekspertgruppen mener det er sterke argumenter mot ordninger som gir lønnstilskudd ved ansettelser av dagpengemottakere og ikke andre arbeidssøkere. Det gir urimelig forskjellsbehandling og vil ramme arbeidssøkere med mindre arbeidserfaring, og gi uheldige langvarige virkninger. Dette problemet vil være mindre relevant dersom ordningen avgrenses til bedrifter med betydelig omsetningssvikt. Det er også sterke argumenter mot ordninger som knytter lønnstilskudd til arbeidsgivere som har permittert. Det vil være konkurransevridende overfor andre bedrifter og vil gi uheldige insentiver til å permittere i fremtidige nedgangskonjunkturer.
Dagpenger bør avkortes mot inntekt fremfor timer. Det vil gjøre det mer attraktivt å finne arbeid med lavere lønn, og sikre at det blir lønnsomt for dagpengemottakere å arbeide i lavlønnsyrker. Implementering vil imidlertid være ressurskrevende for NAV, og må vurderes opp mot hva NAV nå kan håndtere. Dette anbefales som en permanent endring, som vil ha stor betydning i tiden fremover.
Den økte kompensasjonsgraden i dagpengeordningen bør ikke bli varig. Høyere kompensasjonsgrad er fordelingsmessig gunstig, men det gir også svakere insentiver til jobbsøking. Tidspunktet for reversering av endringene bør ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen. Når aktiviteten i økonomien øker, ledigheten blir lavere, og det blir flere ledige jobber å søke på, vil det være rimelig at kompensasjonsgraden endres til nivået den lå på før.
Når de midlertidige endringene i inntektssikringsordningene fases ut, bør dette få betydning for løpende mottakere, og ikke bare nye tilfeller. Dersom eksisterende mottakere av en midlertidig ytelse får en langvarig skjerming når ytelsen avvikles, vil det kunne innebære urimelighet overfor nye mottakere, i tillegg til langvarig høyere utgifter.
Så lenge det er begrensninger i bruk av arbeidsmarkedstiltak og svært mange risikerer å være passive, bør det vurderes å videreføre unntaksregelen som gjør at dagpenger og utdanning kan kombineres. Det kan være hensiktsmessig for å opprettholde lediges og permittertes kompetanse og fremme omstilling. Det er særlig viktig å heve utdanningen blant personer med lite kompetanse. Utdanning finansiert ved dagpenger gir bedre vilkår enn det vanlig studerende har. Hvis ordningen videreføres, bør det derfor vurderes å innføre en egenandel for de som tar høyere utdanning ved universitet og høyskole.
Inntektssikringsordningen for selvstendig næringsdrivende og frilansere bidrar til å kompensere for inntektsbortfall. Siden bortfallet av inntekter henger sammen med epidemien og myndighetenes påbud, kan det argumenteres for at det er rimelig at myndighetene gir en kompensasjon. Samtidig har ordningen betydelige prinsipielle og praktiske svakheter som gjør at den ikke bør videreføres over en lengre periode. Selvstendig næringsdrivende har valgt organisere seg på en måte som gir større risiko enn arbeidstakere, men også mindre innbetalinger til folketrygden. Det tilsier at de ikke bør ha like gode rettigheter i folketrygden som arbeidstakere. Samlet vil ekspertgruppen anbefale at ordningen avvikles så snart kostnader og ulemper ved den overstiger fordelen ved å skjerme de personer som omfattes. Gruppen anbefaler videre at kompensasjonsgraden i ordningen reduseres, og at den bør være lavere enn kompensasjonsgraden i dagpengeordningen. Dersom smitteverntiltakene tilsier at noen selvstendig næringsdrivende vil være forhindret fra å starte fullt opp igjen, bør en mer målrettet ordning vurderes.
For å begrense risikoen for smittespredning bør det være en lav terskel for å holde seg hjemme ved mulige symptomer på covid-19. For sykepenger vil gruppen anbefale å videreføre både reduksjonen i antall dager med arbeidsgiverfinansiering ved fravær som skyldes covid-19 og retten til sykepenger for frilansere og selvstendig næringsdrivende fra fjerde dag for sykefravær som skyldes covid-19, så lenge hensynet til å redusere smittespredning tilsier dette. Ordningen bør følges og revurderes ved behov.
Fremover vil behovet for omsorgspenger variere betydelig mellom foreldre og avhenge av jobbfleksibilitet, tilgang på barnepass innad i husholdningen og bosted. Med mindre barnehager og skoler på nytt stenges ned over en lengre periode, mener ekspertgruppen at eventuelle ytterligere utvidelser i ordningen med omsorgspenger bør målrettes mot foreldre med få dager gjenstående av kvoten.
Tiltak for å stimulere økonomien
Pengepolitikken er vanligvis førstelinjeforsvaret i konjunkturstyringen. Handlingsrommet i pengepolitikken er imidlertid allerede i stor grad benyttet. Hvis samlet etterspørsel i økonomien skulle falle ytterligere, vil pengepolitikken i liten grad kunne motvirke dette.
I denne krisen har finanspolitikkens rolle vært annerledes enn i tidligere kriser. Mens målet vanligvis har vært å holde aktiviteten oppe, har formålet denne gang først og fremst vært å skjerme husholdninger og bedrifter for inntektssvikt da koronaepidemien førte til et brått fall i aktiviteten i økonomien. I stor grad har dette skjedd gjennom automatiske stabilisatorer i form av eksisterende trygde- og skatteordninger, som i tillegg er blitt utvidet for å gi bedre dekning. De tiltak og ordninger som er brukt for å dempe inntektssvikt og sørge for bedre likviditet, har hatt stor betydning ved å holde oppe det generelle etterspørselsnivået i økonomien. Uten slike tiltak og ordninger ville inntektsbortfallet ført til en kraftigere nedgang i innenlandsk etterspørsel, og en tilsvarende større reduksjon i aktivitetsnivået i økonomien.
Om man skal bruke ytterligere finanspolitisk stimulans bør vurderes ut fra kapasitetsnivået i økonomien og treffsikkerheten ved de virkemidler som er aktuelle. Utviklingen i arbeidsledighet og produksjon som ikke skyldes smittehensyn eller begrensninger på tilbudssiden vil være nyttige indikatorer for å vurdere dette. Foreløpig synes det høye antall permitterte og arbeidsledige først og fremst å være arbeidstakere som er direkte eller indirekte rammet av koronasituasjonen, og i mindre grad å være et resultat av for lav samlet etterspørsel.
Etter hvert som de mest begrensende smitteverntiltakene er opphevet og usikkerheten i økonomien avtar noe, kan vi få betydelig vekst i konsum og investeringer også uten ytterligere tiltak, på grunn av oppdemmet etterspørsel og sparing. For noen næringer kan aktiviteten komme til å ta seg opp igjen av seg selv.
Hvis det oppstår betydelig ledig kapasitet som kan utnyttes uten smittefare, vil det være hensiktsmessig å bruke midlertidige og målrettede tiltak. Hvis lavkonjunkturen blir dypere og mer langvarig, kan det bli behov for mer generell finanspolitisk stimulans.
I politikkvurderingene må myndighetene også ta hensyn til budsjettkostnaden ved nye tiltak. Nå er vi kommet over i en mer langvarig fase, der man i større grad må legge vekt på at store uttak fra SPU vil innebære mindre midler til offentlige tjenester i årene fremover.
Direkte tiltak rettet mot enkeltnæringer kan være hensiktsmessig dersom det midlertidig er ledig produksjonskapasitet som skyldes andre forhold enn smittevern. For eksempel kan aktiviteten i byggenæringen stimuleres ved å gjennomføre vedlikehold og oppgraderinger. Det er viktig, også i nedgangstider, å forsikre seg om at slike investeringsprosjekter er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Samtidig må det offentlige være forsiktig med å stimulere etterspørselen i bransjer der det er behov for langsiktig omstilling. Slik støtte kan utsette nødvendige tilpasninger til nye markedsforhold.
Tiltak for produktivitet og omstilling
Virusutbruddet og de mer langvarige smitteverntiltakene vil trolig medføre behov for omstilling i noen sektorer, blant annet for å tilpasse aktiviteten slik at det ikke spres smitte. I møte med virusutbruddet er det innført flere ordninger som har som formål å øke bedriftenes likviditet, og som kan finansiere slik omstilling.
Offentlige støtte- og låneordninger som legger til rette for omstilling, kan være lønnsomme for samfunnet ved å stimulere til aktivitet i bedriftene. Ved behov for sterkere offentlig stimulering av omstilling vil utvidelser av de eksisterende ordningene ofte være det mest effektive. Selektive ordninger kan føre til at eksisterende næringsstruktur opprettholdes, og hindre fremveksten av nye, lønnsomme næringer.
Kompetansehevende tiltak for arbeidstakere som trenger oppdatert eller ny kompetanse kan motvirke varig utenforskap og styrke omstillingsevnen i norsk økonomi. Kompetansekravene i arbeidslivet øker, og det krever sterk satsing på utdanning og opplæring, med vekt på oppdatering av kompetanse gjennom karriereløpet. Det vil ofte være en fordel om personer som står uten jobb kan bruke tiden til å heve sin kompetanse innen relevante fagfelt.
Næringslivet er avhengig av gode rammebetingelser, herunder lovverk som gjør det enkelt å starte, drive, utvikle og legge ned virksomheter. Det bør vurderes hvordan konkursregelverket bedre kan legge til rette for omstilling. Det bør også vurderes om offentlige reguleringer er til hinder for virksomheters mulighet til å opprettholde sin aktivitet uten økt risiko for smitte eller til hinder for nødvendig omstilling.
4.2 Innspillsmøter med organisasjoner og næringsliv
Mellom 20. april og 5. mai 2020 har regjeringen gjennomført tolv innspillsmøter med næringslivet og arbeidslivets parter om Norges vei ut av koronakrisen. Alle møtene ble gjennomført med en eller flere statsråder til stede. Formålet med møtene var å få innspill fra næringene om hvilke utfordringer de står overfor, og hvilke langsiktige tiltak som vil kunne bidra til økt aktivitet, jobbvekst og styrket konkurransekraft etter hvert som krisen avtar. I tillegg til muntlige orienteringer, ble deltakerne oppfordret til å sende inn skriftlige innspill. Regjeringen har totalt mottatt i underkant av 100 innspill.
Innspillsmøtene har dekket et bredt spenn av næringer og sektorer. Alle er berørt av krisen på en eller annen måte, men de aktuelle problemstillingene og behovene fremover varierer fra næring til næring. Det har derfor også vært stor variasjon i hvilke temaer som ble drøftet i møtene. Enkelte budskap er likevel tilbakevendende. Flere av deltakerne trekker frem betydningen av å opprettholde internasjonal handel, et godt trepartssamarbeid og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Mange ønsker at staten legger til rette for grønn omstilling, kompetanseheving og fortsatt digitalisering. Under følger noen hovedpunkter fra hvert av de tolv møtene.
Kontaktutvalget for partene i arbeidslivet
I møtet med hovedorganisasjonene var det flere som pekte på viktigheten av et godt trepartssamarbeid, videreføring av frontfagmodellen og at balansen mellom privat og offentlig sektor opprettholdes. Mange nevnte behovet for å legge til rette for omstilling og kompetanseheving, særlig i retning av klimavennlige løsninger og økt digitalisering. Kompetanseheving og et godt tilbud for etter- og videreutdanning ble trukket frem som spesielt viktig i denne sammenhengen. Det ble formulert et ønske om at ny teknologi prioriteres, og at fase 3 av de økonomiske tiltakene ivaretar vekstnæringer og legger til rette for å skape grønne arbeidsplasser.
Industri, olje og energi
Industrien er påvirket av smitteverntiltak både hjemme og ute, samt lavere etterspørsel fra viktige handelspartnere. Deler av leverandørvirksomheten var allerede i en krevende situasjon med lav lønnsomhet før koronapandemien. For å komme styrket ut av krisen, ønsket flere av deltakerne en tydelig satsing på grønn verdiskaping. Karbonfangst og -lagring (CCS), flytende havvind, batteriteknologi og hydrogen ble nevnt som mulige utviklingsområder for norsk industri. Muligheter ved en sirkulær økonomi ble trukket frem, inkludert gjennomgang av alle varestrømmer i industrien. Næringen var blant annet opptatt av krav til utslippsreduksjoner, et nasjonalt veikart for klimamål og at eksportfremmende aktiviteter videreføres. Endringer i skattesystemet for vannkraft og økt elektrifisering ble trukket frem som viktige bidrag til verdiskaping og aktivitet. Viktigheten av å opprettholde en komplett maritim verdikjede og ta vare på fagarbeiderne ble fremhevet.
Gründere og investorer
Innspillsmøtet med gründere og investorer handlet i stor grad om tiltak for å legge til rette for å realisere vekstbedriftenes potensial for å skape nye jobber. Flere ønsket seg endringer i prosesser for offentlige innkjøp som gjør det lettere for små bedrifter å nå opp, eksempelvis at store anbud deles opp i mindre deler, og at kriterier i større grad vektlegger effektivitet over erfaring. Videre var det flere som tok opp kapitaltilgang for gründere og vekstbedrifter. Skatteinsentiver for investorer ble fremhevet. Statlige virkemidler ble også nevnt. Flere tok til orde for ytterligere endringer i opsjonsbeskatningen. Skattefunn og de nylige endringene i konkurslovgivningen ble trukket frem som positivt. Enkelte deltakere understreket viktigheten av at offentlige virksomheter ikke fortrenger private initiativ, for eksempel innenfor e-helse, og at staten under krisen bør gjøre det mer attraktivt å beholde ansatte fremfor å permittere.
Handelsnæringen
Virusutbruddet og smitteverntiltakene har hatt betydelige konsekvenser for handelsnæringen. Samtidig har en svakere krone bidratt til økte kostnader. Likevel har deler av næringen, som dagligvarebransjen, fått økt omsetning. Handelsnæringen er arbeidsintensiv, og deltakerne på møtet etterlyste tiltak for kompetanseheving blant de ansatte. Det ble lagt særlig vekt på behovet for å heve den digitale kompetansen, og at staten bør legge til rette for økt bruk av lærlinger og arbeidskraft fra NAV. Flere ga uttrykk for at virkemiddelbruken i større grad må gi insentiver til bærekraftig forbruk. Det ble også påpekt at permitteringsordningen skaper dårlige insentiver og bidrar til å holde folk utenfor arbeid. Som et alternativ ble det foreslått lavere arbeidsgiveravgift eller lønnstilskudd. Det ble også nevnt flere andre tiltak på skatte- og avgiftsområdet, blant annet å fjerne tekstiltollen og å innføre et skattefradrag etter svensk modell for håndverkerhjelp i hjemmet (ROT-fradrag). Det ble også foreslått tiltak for å bedre balansen og fordelingen av risiko mellom leietakere og utleiere, og en ordning med øremerkede utbetalinger av innovasjonsmidler til handelsnæringen for å fremme digitalisering og bærekraft. Handelsnæringen var i stor endring allerede før virusutbruddet, og det var bred enighet om at statens tiltak bør bidra til å styrke omstillingsevnen.
Landbruks- og matvarenæringen
Så langt har produksjonen og leveransene fra landbruksnæringen gått tilnærmet normalt. Den mest kritiske utfordringen for sektoren har vært tilgang på arbeidskraft, hvor det allerede er innført flere tiltak. Deltakerne i møtet pekte imidlertid på at tilleggsnæringer innenfor lokalmat, reiseliv mv. er hardere rammet. Slik virksomhet faller ofte utenfor kompensasjonsordningen for bedrifter fordi tilleggsnæringene ikke er skilt ut i egne foretak. Næringen ønsket også økte rammer for investeringsvirkemidler til landbruket. Representantene fra skognæringen var opptatt av å ivareta skogen som ressurs for økonomisk utvikling og grønn omstilling. Forslag til tiltak inkluderte tilskudd til tettere planting, gjødsling og investeringer i infrastruktur. En samlet næring la vekt på betydningen av forskning og utvikling for å møte fremtidens utfordringer, utvikle ny teknologi og effektivisere produksjonen.
Grønne initiativ og klima
I møtet om grønne initiativ og klima var det bred enighet om at tiltakene som skal ta norsk næringsliv ut av koronakrisen også må omstille samfunnet i bærekraftig retning, og fremskynde det grønne skiftet. Det ble uttrykt bekymring for at grønne utviklingsprosjekter nedprioriteres og stopper opp som følge av virusutbruddet. Deltakerne mente at staten bør gjøre mer av det som virker. Flere fremhevet viktigheten av å prioritere grønne industrisatsinger med nasjonale konkurransefortrinn. Grønn skipsfart, karbonfangst- og lagring (CCS), havvind og batteriteknologi ble trukket frem i denne sammenhengen. Det ble pekt på både nye og eksisterende virkemidler som kan bidra til å fremme grønn omstilling, blant annet en «grønn kontantstøtteordning», Enova, Nysnø og Innovasjon Norge, samt videreføring av NOX-fondet. Det ble i tillegg påpekt at krisetiltakene ikke bør innebære bortfall av miljøavgifter. Flere ønsket seg også en mer ambisiøs satsing på sirkulær økonomi.
Bygge- og anleggsnæringen
Det overordnede inntrykket i møtet med bygge- og anleggsnæringen var at bedriftene for øyeblikket holder hjulene i gang, men at det forventes lavere aktivitet mot høsten. Jevnt og stabilt tilfang av prosjekter ble fremhevet som viktig, og at å fremskynde statlige og kommunale bygge- og anleggsprosjekter samt vedlikeholdsoppdrag kunne bidra til dette. Næringen ga også uttrykk for at størrelsen på kontrakter bør tilpasses slik at flere små- og mellomstore bedrifter gis mulighet til å konkurrere om oppdrag. Det ble også ytret et ønske om flere innovative prosjekter som på sikt kan gi mer vei og bygg for pengene. Diverse tiltak for å bidra til å opprettholde boligbyggingen ble nevnt, herunder midlertidig fjerning av boliglånsforskriften, statlige egenkapitallån for boligkjøp og økte rammer for Husbanken. Kompetansefremmende tiltak, omskolering og rekruttering av lærlinger var også temaer som opptok næringens representanter. Risikoavlastning knyttet til gjennomføring av store statlige prosjekter innenfor blant annet samferdselssektoren ble også nevnt.
Reiselivsnæringen
Reiselivsnæringen er rammet hardt av reiserestriksjoner og smittevernregler. Flere av deltakerne ga uttrykk for at kompensasjonsordningen for bedrifter burde bli bedre tilpasset sesongbedrifter. Det ble også foreslått forlengelser av allerede iverksatte tiltak, som utvidelser i permitteringsregelverket, lav momssats og redusert arbeidsgiveravgift. Flere tok til orde for å styrke reiselivsoppdraget til Innovasjon Norge, og understreket viktigheten av at virkemiddelapparatet legger til rette for et bærekraftig reiseliv. Næringen vektla også behovet for å opprettholde konkurransen i luftfarten og å skape forutsigbarhet for de reisende.
Fiskeri- og havbruksnæringen
Fiskeri- og havbruksnæringen har så langt vært mindre påvirket av krisen enn andre næringer. Det ble likevel pekt på at usikkerhet i markedene vil kunne få større betydning fremover. Deltakerne vektla betydningen av forutsigbare rammebetingelser og å opprettholde god markedsadgang for lønnsomme eksportnæringer. En mer effektiv og helhetlig forvaltning ble trukket frem som viktig for å legge til rette for langsiktig vekst og utvikling. Flere av deltakerne mente at staten bør ta en mer aktiv rolle i å sørge for at investeringer i forskning og utvikling ikke stopper opp i en situasjon med større usikkerhet og lavere likviditet i næringslivet. Representantene fra fiskerinæringen var opptatt av at fiskeripolitikken må omfatte hele verdikjeden, inkludert den landbaserte industrien. Representanter fra havbruksnæringen tok til orde for å skrinlegge forslaget om grunnrenteskatt.
Vekstselskaper
Flere representanter fra vekstbedriftene la vekt på at langsiktige investeringer i forskning og utvikling, infrastruktur og kompetanse er avgjørende for å fremme innovasjon og vekst. Å utdanne flere teknologer og ingeniører, heve den digitale kompetansen i befolkningen og gjennomføre infrastrukturprosjekter som bedrer eksportveiene ble trukket frem som spesielt viktig. Enkelte etterlyste mer oppmerksomhet om bedrifter i den raske vekstfasen, der mange jobber skapes. I den forbindelse ble det pekt på behov for å endre ordningen med opsjonsbeskatning. De fleste ga uttrykk for at virkemiddelapparatet fungerer godt, samtidig som at noen tok til orde for justeringer, eksempelvis at eksportrettede bedrifter i større grad bør prioriteres. Deltakerne mente også at det var viktig å ikke bremse offentlige innkjøp under krisen.
Eksport, handel og internasjonalisering
I innspillsmøtet om eksport, handel og internasjonalisering ble det lagt stor vekt på farene ved økt proteksjonisme og viktigheten av å støtte opp under det multilaterale handelssystemet. Næringen var også opptatt av å opprettholde EØS-avtalen og fortsette arbeidet med å fremforhandle bilaterale handelsavtaler, spesielt med Kina og Storbritannia. Statens rolle i å fremme eksport og markedsadgang ble trukket frem. Deltakerne mente at Norge må oppskalere arbeidet med grønn teknologi, og at FoU og offentlige innkjøp er viktige drivere for innovasjon og vekst. Næringen understreket at referanser fra store statlige aktører og et velfungerende hjemmemarked kan være viktige springbrett til utemarkedene.
Finansnæringen
Representantene fra finansnæringen orienterte om utviklingen i norske og internasjonale finansmarkeder, situasjonen for bedriftene i ulike deler av landet og de usikre økonomiske utsiktene. Bankene har ikke økonomiske problemer og er innstilt på å være en del av løsningen, både nå og i den videre omstillingen av norsk økonomi. Deltakerne ga uttrykk for at de iverksatte tiltakene har fungert etter hensikten, og at det har vært et godt samarbeid mellom finansnæringen og myndighetene under etableringen av særlig lånegarantiordningen og kompensasjonsordningen. De pekte på behovet for en forutsigbar utfasing av de ulike krisetiltakene, samtidig som det kan bli nødvendig med nye tiltak. For å lykkes med nødvendig omstilling fremover, fremhevet finansnæringen viktigheten av å utnytte norsk næringslivs teknologifortrinn, og videreføre satsingen på digitalisering, kompetansebygging og grønn konkurransekraft. Finansnæringen understreket at den kan og vil bidra, blant annet gjennom grønne infrastrukturinvesteringer og med kapitaltilgang for næringslivet generelt. Deltakerne var opptatt av at regjeringen bør fortsette arbeidet med å harmonisere norsk finansmarkedsregulering med reglene ellers i EØS, og at kravene til bankene også fremover må tilpasses den økonomiske utviklingen, herunder gjennom tilpasning av det motsykliske kapitalbufferkravet.
Gjennom innspillsmøtene har regjeringen fått et viktig innblikk i hvordan krisen påvirker ulike deler av næringslivet, og hva som kan bidra til at vi raskt kan få hjulene i gang igjen. Disse perspektivene har vært og er av stor verdi for regjeringens arbeid med Norges vei ut av krisen. Enkelte tiltak er direkte fulgt opp gjennom de forslagene som legges frem i denne proposisjonen og i revidert budsjett. Det gjelder først og fremst målrettede tiltak som raskt vil kunne stimulere til økt aktivitet, sysselsetting og omstilling. Andre innspill følges ikke opp nå. Det gjelder både mer overordnede eller langsiktige betraktninger, men også forslag som vil være mindre egnet i den nåværende situasjonen. Disse vil regjeringen ta med seg inn i det videre arbeidet.
4.3 Ekspertutvalget «Norge mot 2025»
Ekspertutvalget «Norge mot 2025» ble utnevnt 12. mai 2020. Utvalget skal vurdere hvordan konsekvenser av virusutbruddet, utviklingen i internasjonal økonomi, smitteverntiltakene og de økonomiske mottiltakene vil påvirke utviklingen i norsk økonomi frem mot 2025. Koronapandemien kan ha gitt varige endringer som påvirker grunnlaget for verdiskaping, produksjon, sysselsetting og velferd i Norge. Utvalget skal vurdere hva som blir den nye «normalen».
Utvalget skal analysere endringer som påvirker norsk økonomi med spesiell vekt på:
Effekt på norsk økonomi og næringsliv av endring i internasjonale markeder og handelssamarbeid, inkludert endrede verdikjeder
Pandemiens betydning for norsk verdiskaping
Produktivitet i norsk arbeids- og næringsliv, herunder økt digitalisering
Konsekvenser for inkludering i arbeidslivet
Yngre arbeidstakeres situasjon, behov og muligheter
Bransjer og næringer med særlige omstillingsbehov
Grunnlaget for fremtidens næringsliv, inkludert nye selskaper og nye digitale forretningsmuligheter
Grønn omstilling og bærekraft i forretningsmodeller
Status for generasjonsregnskapet i lys av utgifter til økonomiske krisetiltak
På grunnlag av sine analyser og beskrivelser skal utvalget foreslå målrettede tiltak for økt verdiskaping. Analysene skal leveres samlet som en NOU med frist første kvartal 2021, men kortere analyser i form av notater vil også legges frem underveis i arbeidet. Disse vil bli offentliggjort fortløpende. Det vil bli etablert en referansegruppe for utvalget med organisasjoner fra arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
Utvalgets mandat og sammensetning er tilgjengelig på Finansdepartementets nettsider.