Del 1
Meldingsdel

2 Stat og religion – sentrale utviklingstrekk

2.1 Innledning

I dette kapitlet gjøres det rede for sentrale historiske utviklingstrekk i forholdet mellom stat og religion i Norge. Denne relasjonen har kommet til uttrykk både i lovgivning og i økonomiske støtteordninger, og gjennom symboler og praksis på ulike offentlige arenaer.

2.2 Frem til 1814

2.2.1 Lovgivning

Innføringen av kristendommen i Norge hadde både juridiske og samfunnsmessige virkninger. På 1100- og 1200-tallet ble kristne verdier gradvis en del av lovverket. Kirkene og klostrene etablerte allerede i tidlig middelalder ordninger for behandling og omsorg for syke og andre hjelpetrengende. De første norske skolene, katedralskolene, ble også etablert som kirkelige utdanningsinstitusjoner.

I middelalderen ble kirken oppfattet som en overnasjonal institusjon ved siden av de verdslige maktene. Både kongen og biskopen forvaltet Guds vilje og rett på jorden, men med til dels ulike oppgaver. For eksempel var adgangen til skilsmisse et åndelig spørsmål for kirken siden ekteskapet ble forstått som et sakrament, mens en eventuell fordeling av ektefellenes formue ved en eventuell skilsmisse, ble forstått som et verdslig spørsmål for kongemakten. Den kristne troen gjennomsyret etter hvert også den verdslige lovgivningen, jf. Magnus Lagabøters Landslov av 1274. Ved reformasjonen ble evangelisk-luthersk lære og kirkeordning innført i Danmark–Norge ved lov. Kirkeordinansen av 1537/39 satte formelt til side den kanoniske retten i Norge. Kirken som statsmakt bortfalt, men kirken hadde gjennom biskopene fremdeles et visst selvstyre. Det reformatoriske prinsippet om at fyrsten bestemte hvilken religion eller konfesjon som skulle gjelde i hans fyrstedømme (cuius regio, eius religio) slo igjennom ved religionsfreden i Augsburg i 1555. Kongen var kirkens øverste leder. Reformasjonen nasjonaliserte religionen og kirkene. Fremmedartiklene av 1569 formulerte den kristne læren som innvandrere («fremmede») måtte slutte seg til for å få opphold i riket. Kongemakten skulle ikke bare beskytte folket mot ytre fiender, men også verne troen og ivareta folkets religiøse velferd.

Innføringen av eneveldet i 1660 etablerte det tydeligste uttrykket for et klassisk statskirkesystem i Norge. Kongeloven av 1665 hadde flere bestemmelser som gav kongen myndighet i kirkesaker. Ikke bare hadde kongen makt over religionens ytre forhold – Kongen var konge av Guds nåde og hadde også makt i åndelige spørsmål. Kirketukt og statens rettspleie var tett forbundet. Dåp, kirkegang og altergang (nattverd), begravelse og etter hvert konfirmasjon var plikter regulert i lov, og bare kirken kunne stifte ekteskap. Den norske kirkeretten (Kirkeordinansen fra 1607) ble fornyet i Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) fra 1687.

Konventikkelplakaten gav i 1741 kongen mulighet til å ordne og kontrollere alt religiøst liv. Lekmenn kunne ikke forkynne uten prestens tillatelse.

2.2.2 Kirkens gods

Fram til reformasjonen 1536–1537 var de kirkelige eiendommene i Norge organisert omkring bispesetene, klostrene og de to lokalkirkelige institusjonene: kirkebygget og presteembetet, som i middelalderen ble regnet som en form for stiftelser med økonomiske rettigheter og inntekter fra egne jordeiendommer. Inntektene som lå til kirkebygget og presteembetet, bekostet kirkebyggenes vedlikehold og underholdet av prestene.

Ved reformasjonen ble eiendommer og inntekter som tilhørte biskopene og klostrene, lagt inn under kronen. Også verdiene som lå til kirkene, ble under enevoldstiden i økende grad tatt til inntekt for kronen, og etter bestemmelse av Kongen ble et stort antall kirker i 1720-årene auksjonert bort til fordel for kronen. Kongen tok ikke tilsvarende beslag i eiendommer og inntekter som lå til presteembetene. Dette godset, som var benefisert (forbeholdt) prestene, var stort sett i behold fram til 1800-tallet.

2.3 Grunnloven av 1814 og den videre utviklingen

Grunnloven av 1814 etablerte en ny norsk stat som var en liberal og demokratisk rettsstat, men på religionens område var Grunnlovens bestemmelser konservative og tradisjonelle. Grunnloven videreførte flere av Kongelovens og eneveldets prinsipper, herunder kongens kirkestyre. Grunnloven § 2 erklærte at den evangelisk-lutherske religion «forbliver» statsreligionen, og med § 16 ble denne på en særlig måte knyttet til Kongen. Kongen skulle anordne «al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager».

2.3.1 Lovgivning etter 1814

2.3.1.1 Innledning

Grunnloven § 16 la kirkestyret til Kongen. De folkevalgte hadde ikke bekjennelsesplikt, noe som antyder at Stortinget ikke var tiltenkt en aktiv rolle i kirkestyret. Stortinget inntok likevel en slik rolle i utviklingen på 1800-tallet. Stikkordene for dette engasjementet var religionsfrihet, eiendomsretten til kirkene og demokratisering av samfunnet.

2.3.1.2 Religionsfrihet

Statskirkeordningen la til grunn at kristenplikt var en borgerplikt. Landets innbyggere skulle bekjenne seg til den kristne tro og det var forbudt for andre enn statskirkens prester å forkynne om den kristne tro.

Ut over på 1800-tallet ble det fremmet flere forslag i Stortinget om blant annet innføring av allmenn religionsfrihet, opphold i riket og fri religionsutøvelse for tilhengere av kristelige sekter og fremmede religioner (unntatt jøder og munker). Domstolene behandlet i årene frem mot 1840 også flere saker om religionsfrihetsspørsmålet. Større religionsfrihet var ikke bare en viktig sak for borgere som ikke bekjente seg til statsreligionen, men også for statskirkens medlemmer som ikke kunne samles til religiøse møter uten tillatelse fra presten. Hans Nielsen Hauge var medlem av statskirken, men ble dømt for brudd på konventikkelplakaten i 1813 (se boks 2.2).

Da konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 handlet dette i første omgang om større frihet til utøvelse av religion for statskirkens medlemmer. (Kvekerne fikk også dispensasjon på visse vilkår.) I 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. I utgangspunktet var det kun i Christiania at det var tillatt å feire katolsk messe. Det var heller ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet for å få nordmenn til å konvertere til katolisismen.

Det var først ved Dissenterloven av 1845 at det ble mulig å være norsk statsborger samtidig som man stod utenfor statsreligionen. Det ble også gitt adgang til å etablere andre kristne trossamfunn på visse vilkår. Loven fastslo fri offentlig religionsutøvelse «innenfor lov og ærbarhets grenser» for alle som bekjente seg til den kristne religion. Loven ga også adgang til utmelding av statskirken uten overgang til noe annet trossamfunn. Samtidig hadde ikke de som ikke var medlemmer av statskirken samme borgerlige rettigheter som medlemmer og var utelukket fra visse stillinger. (Embetsmenn måtte fram til 1878 være medlemmer av statskirken, dommere fram til 1892.)

Jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851. Et forslag om å innføre allmenn religionsfrihet i Grunnloven § 2 ble ikke vedtatt.

Fra 1850 og utover ble en rekke nye kristne organisasjoner og kirkesamfunn etablert. Metodistene etablerte seg i 1856. Baptistene kom til landet i 1860. Den evangelisk-lutherske frikirke ble stiftet i 1877. Misjonsforbundet ble opprettet i 1884 og Adventistene i 1887.

Da ny «dissenterlov» skulle vedtas i 1891, var den primære problemstillingen om loven fortsatt bare skulle gjelde for kristne, eller om den skulle omfatte alle som ikke sto i statskirken. Resultatet ble at den bare skulle gjelde for kristne og jøder. Fra 1896 fikk unitarer også rettigheter som dissentere. Loven gav ikke andre religioner fri religionsutøvelse, men i praksis falt forfølgelsen av andre religioner bort. Da den nye straffeloven ble vedtatt i 1902 (og trådte i kraft i 1905) falt alle eldre straffebud på religionsområdet bort, og det var fri religionsutøvelse så sant utøvelsen ikke kom i strid med annen lovgivning.

Først i 1956 ble bestemmelsen i Grunnloven § 2 som nektet jesuitter adgang til riket, opphevet. Dissenterlovskomitéens innstilling om lov om trossamfunn avgitt 4. juni 1962, anbefalte at religionsfriheten ble Grunnlovsfestet. Det skjedde i 1964.

2.3.1.3 Eiendomsretten til kirkene

Det andre området som engasjerte Stortinget på 1800-tallet, var eiendomsretten til kirkene. Etter det store kirkesalget på 1720-tallet var en stor del av kirkene i privat eie i 1814. Allerede i 1818 ble saken tatt opp i Stortinget, og den kom opp en rekke ganger gjennom hele 1800-tallet. Målet var å få kirkene tilbake til soknets eie. Blant annet var formannskapslovene fra 1837 delvis begrunnet i behovet for en lokal representasjon til å stå for tilbakekjøpet av kirkene. Da «Lov om Kirker og Kirkegaarde» kom i 1897, var de fleste kirkene i menighetenes (soknenes) eie.

2.3.1.4 Demokratiseringsprosess i samfunnet

Et tredje område for lovgiveren var demokratiseringsprosessene i samfunnet. Både formannskapslovene og opphevingen av Konventikkelplakaten gikk ut på å ta makt fra embetsmennene, men den virkelig store debatten stod om kirken skulle få folkevalgte styringsorganer.

Fra og med midten av 1800-tallet ble kravet om reformer i Den norske kirke reist flere ganger. (Betegnelsen Den norske Kirke ble første gang brukt i offisiell sammenheng i tittelen på Den norske Kirkes symbolske Bøger i 1850.) Debatten startet med «Kirkekommisjonen av 1859» og svingte fram og tilbake i 60 år, og alle parter skiftet og byttet standpunkt flere ganger. Flere av de kristne lekmannsorganisasjonene for indre og ytre misjon ble stiftet parallelt med debatten, blant annet fordi embetsmannskirken ikke ga rom for slik virksomhet. Uenighet i lærespørsmål var også en del av debatten om kirkelige reformer. I 1920 vedtok Stortinget «Lov om menighetsråd og menighetsmøter». (Underveis i debatten hadde Stortinget gjort det klart at det var en lovsak å organisere kirken med folkevalgte møter og råd, til tross for den daværende ordlyden i Grunnloven § 16.) I 1933 vedtok Stortinget lov om bispedømmerådene.

Flere av kirkesamfunnene som ble etablert mot slutten av 1800-tallet, hadde dessuten en tydeligere demokratisk profil enn Den norske kirke. Misjonsforbundet hadde for eksempel helt fra grunnleggelsen i 1884 en demokratisk struktur med stemmerett for både menn og kvinner. Både Misjonsforbundet og Metodistkirken ansatte/ordinerte kvinner som forstandere og pastorer i henholdsvis 1915 og 1954, mens den første kvinne ble ordinert til tjeneste i Den norske kirke i 1961.

2.3.2 Kirkelig gods og skattefritak for andre tros- og livssynssamfunn

2.3.2.1 Kirkebyggene, prestegårder og prestelønn

Et stort antall kirker ble solgt på 1700-tallet, de fleste til private. Kirkene ble på 1800-tallet tilbakekjøpt til menighetene, men kirkenes opprinnelige formue og inntekter var da betydelig redusert og mange kirkebygg kommet i forfall.

Utover på 1800-tallet ble det åpnet for at utgifter til kirkebyggenes istandsettelse og nybygging kunne utliknes ved skatteinnkreving dersom kirkebyggets egne inntekter ikke strakk til. På vegne av menighetene var det økonomiske ansvaret for kirkebyggenes nybygging, drift og vedlikehold overtatt av kommunene, som i overveiende grad finansierte de kirkelige utgiftene gjennom kommunal skattlegging, på linje med andre kommunale utgifter.

Ved inngangen til 1800-tallet besto prestenes embetsinntekter for det meste av avkastningen fra de eiendommene som lå til embetet. Disse eiendommene hadde ikke blitt lagt inn under kronen som en del av krongodset, verken ved reformasjonen eller under enevoldstiden. I Grunnloven § 106 (nå § 116) ble det bestemt at dette godset skulle gis en særlig beskyttelse og bare forbeholdes geistlighetens beste og opplysningens fremme. I løpet av 1800-tallet ble store deler av godset solgt. Salgssummene ble lagt til Opplysningsvesenets fond, som ble dannet i 1821, og til andre kirkelige særfond som prestene fikk utbetalt lønnserstatninger fra. Ved inngangen til 1900-tallet ble prestene lønnet gjennom sin embetsgård, ved lønnserstatninger fra kirkelige særfond og gjennom kommunale ytelser. Som følge av fallet i pengeverdien, mistet de kirkelige fondene etter hvert mye av sin verdi, og prestenes lønn ble i økende grad dekket av statskassen ved siden av de kommunale ytelsene. Prestenes inntekter fra prestegårdene falt bort på 1950-tallet, da prestene fikk fast lønn etter statens regulativ. I Meld. St. 29 (2018–2019) Opplysningsvesenets fond er det gitt en mer utfyllende omtale av Opplysningsvesenets fond og andre kirkelige særfonds opprinnelse og utvikling fram til vår tid.

2.3.2.2 Andre tros- og livssynssamfunn

Ved bestemmelser i den første dissenterloven av 1845, og videreført i dissenterloven av 1891, ble medlemmer av dissentersamfunn fritatt fra å betale avgifter og lokale skatter som ble anvendt til dekning av kirkelige utgifter.

Det var få innbyggere på 1800-tallet som ikke var medlemmer av statskirken. I 1875 er det anslått at andelen var 0,4 pst., dvs. omtrent 7 200 personer i alt. Så å si alle tilhørte et annet kirke- eller trossamfunn, dvs. et dissentersamfunn.

Dissenterloven av 1891 bestemte at kommunene skulle beregne sine ytelser til statskirken og at disse skulle trekkes fra når kommunen beregnet skatten til medlemmene av dissentersamfunn. Loven inneholdt ikke et tilsvarende fritak for skatt til staten. Statens utgifter til statskirken ble på denne tiden i overveiende grad dekket av de kirkelige fondene som var oppstått ved salg av det benefiserte godset.

Årene fra 1850 til 1910 var den største kirkereisningsperioden etter middelalderen, blant annet fordi store vedlikeholdsutfordringer gjorde at mange kirkebygg ble revet og nye reist i stedet. De kommunale utgiftene til kirkelige formål var derfor relativt betydelige på 1800-tallet. Utover på 1900-tallet svarte de kirkelige utgiftene til en stadig mindre andel av de samlede kommunale utgiftene. Skattøret som gikk til kirkelige formål var tilsvarende lav, og skattefritaket for den enkelte dissenteren hadde liten økonomisk betydning. Rundt 1960 var det rundt 110 000 dissentere som hadde krav på skattefritak, men det var få kommuner som beregnet en særskilt skatt for disse, og få dissentere gjorde krav på den. På slutten av 1950-tallet og gjennom 1960-tallet var 96 pst. av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. En tilsvarende prosentdel døpte barna sine i Den norske kirke, 94 pst. ble konfirmert i Den norske kirke og 84,5 pst. av ekteskapsinngåelsene skjedde i Den norske kirke. Rundt 130 000 personer sto utenfor «statskirken», som medlemmer i andre trossamfunn og tilhørte nesten bare protestantisk kristne menigheter. Omkring 25 000 personer i Norge var omfattet av SSBs kategorier «innvandrere» og «norskfødte med innvandrerforeldre». I flere kommuner hadde det utviklet seg en praksis hvor kommunen beregnet det samlede skattefritaket som dissentere i kommunen hadde krav på, for deretter å utbetale dette som et samlet beløp til dissentermenigheten(e) i kommunen. Den enkelte skattyter hadde i disse tilfellene gitt avkall på sitt individuelle skattefritak som dissenter, mot at menigheten som dissenteren tilhørte, fikk det utbetalt som tilskudd.

2.4 Reformer etter 1945

2.4.1 Den norske kirke: lovregulert utvikling av selvstyre

Det har på mange måter vært en sammenhengende reformprosess av lovgivningen vedrørende Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn siden midten av 1800-tallet. Reformarbeidet ble intensivert i etterkrigstiden, gjennom Kirkeordningsnemnda av 1945, Reformkommisjonen av 1965 (Birkeli-kommisjonen), Utredningskommisjonen av 1969 (Støylen-kommisjonen), Det offentlige stat–kirke-utvalget av 1971 (Sivertsen-utvalget) og Kirkelovutvalget av 1989. Utredningene fra disse utvalgene la grunnlag for en gradvis selvstendiggjøring av Den norske kirke gjennom lovgivning og organisering av den kirkelige forvaltningen.

På 1950-tallet ble det gitt flere nye lover på kirkens område: kirkeordningsloven fra 1953, prestegårdsloven fra 1955 og den geistlige lønningsloven fra 1957. Viktige lovendringer kom også på 1980-tallet på bakgrunn av Stortingets behandling av St.meld. nr. 40 (1980–81) Om stat og kirke, som i de etterfølgende årene la grunnlaget for en rekke reformer. Kirkemøtet ble etablert ved lov i 1984 og Den norske kirkes lærenemnd i 1987.

Utover på 1990-tallet ble den kirkelige forvaltningen modernisert, ikke minst gjennom delegasjon fra statlige til valgte kirkelige organer. På bakgrunn av forslagene i NOU 1989: 7 Den lokale kirkes ordning ble det i 1996 gjort vedtak om ny kirkelov og ny gravferdslov. Kirkeloven videreførte det kommunale finansieringsansvaret for kirkebyggene og gravplassene. I 1996 ble det også vedtatt en egen lov om Opplysningsvesenets fond.

Prestene ble ført inn under statens lønnsregulativ på 1950-tallet og mistet da sin gamle rett til inntekter fra prestegården. Fram til midten av 1970-tallet ble prestenes lønn finansiert dels av kommunene, dels av staten, med omtrent halvparten på hver. I 1976 tok staten det fulle finansieringsansvaret for prestenes lønn.

2.4.2 Andre tros- og livssynssamfunn: lovregulert understøttelse

På bakgrunn av forslag fra Dissenterlovkomiteen av 1957 ble lov om trudomssamfunn og ymist anna vedtatt i 1969. Dissenterlovkomiteen, som la fram sin innstilling til loven i 1962, foreslo at individuelt skattefritak for dissentere ble erstattet av tilskudd til dissentermenighetene, omtrent slik enkelte kommuner allerede praktiserte. I den nye trossamfunnsloven ble tilskuddsordningen lovfestet. Den ble gjort gjeldende ikke bare for de kommunale utgiftene til kirken, men også for statens utgifter til kirken. I tråd med forslaget fra Dissenterlovkomiteen skulle det kommunale og statlige tilskuddet beregnes proporsjonalt etter antallet statskirkemedlemmer og antallet medlemmer i andre trossamfunn. Med opphevelsen av loven fra 1891 forsvant dissenterbegrepet fra norsk lovgivning.

I 1971 ble det gitt støtte for 110 000 personer under den nye trossamfunnsloven, og av disse tilhørte ca. 100 000 protestantiske, kristne menigheter. Ulike pinsemenigheter var den største gruppen. Den romersk-katolske kirken fikk støtte for ca. 10 000 personer.

Tilskuddsordningen nedfelt i den nye trossamfunnsloven gjaldt for trossamfunn utenfor statskirken som var registrert etter lovens bestemmelser. Det ble ikke nærmere regulert hvor mange medlemmer et samfunn måtte ha for å være berettiget tilskudd. I 1981 ble det gjort en tilføyelse i trossamfunnsloven som innebar at også uregistrerte trossamfunn kunne kreve tilskudd fra stat og kommune (se 2.6.2). Samtidig ble det ved egen lov om tilskudd til livssynssamfunn – lov om tilskott til livssynssamfunn – bestemt at også livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer skulle kunne kreve tilskudd fra stat og kommune til sin virksomhet.

2.5 Et nytt årtusen: prosess for å skille stat og kirke

2.5.1 Kirkelig og offentlig utredningsarbeid

Kirkerådet nedsatte i 1998 et utvalg (Bakkevig-utvalget) som skulle utrede forholdet mellom kirke og stat. Utredningen Samme kirke – ny ordning forelå i 2002. Den la til grunn at staten burde føre en aktivt støttende religionspolitikk, og at det burde legges til rette for likebehandling av tros- og livssynssamfunnene.

I 2002 vedtok et enstemmig Storting å be regjeringen oppnevne et bredt sammensatt offentlig utvalg for å vurdere forholdet mellom stat og kirke. Utvalget (Gjønnes-utvalget) la fram sin utredning i NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke. Utvalgsflertallet foreslo at Den norske kirke ble organisert som en «lovforankret folkekirke», at Grunnlovens gjeldende bestemmelser om statskirkeordningen ble opphevet, og at kirkens særlige forhold ble regulert gjennom en kortfattet rammelov.

2.5.2 Kirkeforlik, stortingsmelding og grunnlovsendringer

Gjønnes-utvalgets utredning ble sendt på bred høring, og saken ble deretter fremmet for Stortinget i St.meld. nr. 17 (2007–2008) Staten og Den norske kirke.

10. april 2008 ble det inngått en politisk avtale mellom samtlige partier på Stortinget om det framtidige forholdet mellom staten og Den norske kirke. Avtalen ble gjengitt i stortingsmeldingen, og meldingens forslag var i samsvar med denne.

Avtalen innebar at det skulle gjennomføres en demokratireform i kirken, blant annet med sikte på å overføre tilsettingsmyndighet for proster og biskoper til kirkelige organer. På dette grunnlaget skulle det gjennomføres avtalte endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen. Avtalen gjaldt ut stortingsperioden 2009–2013 og innebar blant annet også at finansieringsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skulle føres videre. Gravferdsforvaltningen skulle revideres for å ivareta religiøse og livssynsmessige minoriteters særskilte behov ved gravlegging.

På bakgrunn av Gjønnes-utvalgets utredning, kirkeforliket og Stortingets behandling av St.meld. nr. 17 (2007–2008), se Innst. S. nr. 287 (2007–2008), ble det i Dokument nr. 12:10 (2007–2008) lagt fram forslag til endringer i Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen. Endringene ble vedtatt 21. mai 2012, se Innst. 233 S (2011–2012).

I 2012 ble det også foretatt slike endringer i kirkeloven som grunnlovsendringene samme år umiddelbart krevde. Etter at det med hjemmel i endringer i kirkeloven var prøvd ut nye ordninger for de kirkelige valgene i 2009 og 2011 for å styrke kirkens demokratiske grunnlag, ble hovedelementene i demokratireformen lovfestet i 2012. Lovendringene innebar blant annet også at Kongens særskilte kirkestyre ble avviklet. Det ble overlatt til kirkelig valgte organer, henholdsvis bispedømmerådene og Kirkerådet, å tilsette proster og biskoper.

2.5.3 NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn

I 2010 ble det oppnevnt et offentlig utvalg som fikk i oppgave å gjennomgå statens tros- og livssynspolitikk og fremme forslag som kunne bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet (Stålsett-utvalget).

Utvalget skulle ta utgangspunkt i at statens fremste oppgave i tros- og livssynspolitikken er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten. Videre skulle utvalget legge til grunn at staten fortsatt skulle føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, og komme med forslag innenfor rammene av den politiske avtalen 10. april 2008 mellom partiene på Stortinget om statskirkeordningen. Dagens finansieringsordning for Den norske kirke skulle dermed ligge som premiss for utvalgets forslag.

Utvalget skulle blant annet vurdere ordninger for tilskudd, registrering av trossamfunn og offentligrettslige funksjoner, behovet for samordning av regelverk, hvilken plass religion og livssyn bør ha i offentlige institusjoner og hvordan tros- og livssynspolitikken påvirker integreringen i vårt samfunn. Som tilleggsbestillinger 3. februar 2011 og 9. juli 2012 fikk utvalget også i oppgave å utrede lovendringer og andre tiltak som kan bidra til å begrense omfanget av dobbeltmedlemskap i tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, og å vurdere forvaltningsansvaret for gravplassene og departementets særskilte fagkonsulent på gravplassområdet.

Utvalget leverte sin innstilling NOU 2013: 1 Det livssynsåpnesamfunn 7. januar 2013. Til grunn for forslagene utvalget kom med, lå åtte prinsipper som utvalget mente burde være førende for en helhetlig tros- og livssynspolitikk:

• 1. Tros- og livssynsfriheten beskyttes for alle.

• 2. Den enkeltes tros- og livssynspraksis må ikke krenke andres rettigheter og friheter.

• 3. Ikke-diskriminering: Staten må ikke utsette noen for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling på grunn av deres tros- eller livssynspraksis.

• 4. Det legges aktivt til rette for alle borgeres tros- og livssynspraksis.

• 5. Likebehandling: Staten bør tilstrebe at enhver borger får – i prinsipp og i rimelig praksis – samme grad av støtte til sin tros- og livssynsutøvelse.

• 6. Statens aktive tros- og livssynspolitikk må i sin utforming vurderes opp mot sentrale fellesverdier: demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.

• 7. Organisert tros- og livssynsutøvelse som mottar statlig støtte, må forventes å vise vilje til åpenhet og vise annen tros- og livssynsutøvelse den samme respekt som en selv forventer og nyter godt av.

• 8. Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.

Forslagene i NOU 2013: 1 vil i det følgende bli referert til der det er relevant.

2.5.4 Den norske kirke som eget rettssubjekt

I Prop. 55 L (2015–2016) la Kulturdepartementet fram forslag til lov om endringer i kirkeloven med sikte på omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt. Endringene ble vedtatt i Stortinget 18. mai 2016 og sanksjonert ved kongelig resolusjon 27. mai 2016. Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2017.

Det sentrale formålet med endringene var å gi Den norske kirke en rettslig selvstendig handleevne, slik de enkelte soknene allerede hadde. Ved reformen ble det dannet et nytt rettssubjekt for Den norske kirke. Arbeidsgiveransvaret for prestene, prostene, biskopene, de tilsatte ved bispedømmerådenes og Kirkerådets administrasjoner, andre som var tilsatt og lønnet av bispedømmerådene eller Kirkerådet, samt tilsatte ved Kirkelig utdanningssenter i nord og ved Svalbard kirke, ble på dette grunnlaget overført fra staten til kirken.

Soknenes selvstendige rettslige stilling som den grunnleggende enheten i Den norske kirke ble videreført. Soknet skulle fortsatt være arbeidsgiver for sine tilsatte og ha sin selvstendige økonomi. Også kommunenes finansieringsansvar for kirkens lokale virksomhet ble ført videre.

Reformen innebar en virksomhetsoverdragelse fra staten til det nye rettssubjektet for Den norske kirke. Statens finansiering av de virksomhetene som ble overført, er opprettholdt gjennom rammetilskudd som er stilt til Kirkemøtets rådighet. Statens finansieringsansvar overfor kirken er det samme som før, og den økonomiske ansvarsdelingen mellom staten og kommunene på kirkens område er ført videre.

2.6 Oversikt over gjeldende lovgivning

2.6.1 Innledning

I dette punktet gis en kortfattet oversikt over gjeldende lovgivning og finansieringsordninger for tros- og livssynssamfunnene. Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene er som annen virksomhet underlagt den alminnelige lovgivningen. I noen tilfeller er det også der gitt særlige bestemmelser som uttrykkelig retter seg mot tros- og livssynssamfunn eller deres prester, forstandere eller tilsvarende, se punkt 21.7 i proposisjonsdelen. Framstillingen i det følgende er likevel begrenset til å gi en framstilling av lovgivningen som vil være direkte berørt av lovforslagene i proposisjonsdelen.

Det vises til kapittel 5 for en framstilling av de relevante bestemmelsene i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner, som setter overordnede rammer for lovgivningen.

2.6.2 Trossamfunnsloven og lov om tilskott til livssynssamfunn

Lov 12. juni 1981 nr. 64 om tilskott til livssynssamfunn (i det videre omtalt som livssynssamfunnsloven) er en kortfattet lov som i all hovedsak gir regler om utmåling av støtte fra stat og kommune og hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne få offentlig støtte som livssynssamfunn.

Lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna (her omtalt som trossamfunnsloven) er også en tilskuddslov, men gir i tillegg mer omfattende bestemmelser om det å tilhøre et trossamfunn og hvilke rettigheter og plikter som følger av dette.

Lovens første kapittel gir bestemmelser som skal sikre trosfriheten. Her gis også regler om medlemskap og tilhørighet til trossamfunn. Formålet med tilhørighetsbestemmelsene er først og fremst å legge grunnlag for beregning av tilskudd til trossamfunn utenom Den norske kirke. Bestemmelsen i lovens første kapittel gjelder også for Den norske kirke, når ikke annet er sagt i trossamfunnsloven eller i kirkeloven.

Lovens andre kapittel retter seg utelukkende mot trossamfunn utenom Den norske kirke. Her fastsettes en ordning for registrering av trossamfunn og hvilke rettigheter og plikter som er knyttet til statusen som registrert trossamfunn, blant annet retten til å kreve tilskudd. Det er videre tatt inn en bestemmelse om at retten til tilskudd også omfatter «andre organiserte trudomssamfunn», dvs. såkalte uregistrerte trossamfunn. Uregistrerte trossamfunn har ikke vigselsrett.

Trossamfunnsloven inneholder også bestemmelser om rett til fri fra arbeid, skolegang mv. ved religiøse høytider.

Trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven gir tros- og livssynssamfunn en lovbestemt rett til å kreve tilskudd fra både stat og kommune. Tilskuddet skal være så stort at det «etter måten svarar om lag» til det som henholdsvis staten og kommunen har budsjettert til Den norske kirke. Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke får etter dette et tilskudd per medlem som svarer til de bevilgninger Den norske kirke mottar fra stat og kommune per kirkemedlem, med enkelte unntak. Blant annet skal utgifter til Den norske kirke som gjelder alle innbyggere, ikke medregnes i grunnlaget for tilskuddet til andre tros- og livssynssamfunn.

I medhold av trossamfunnsloven er det i forskrift 19. april 2005 nr. 345 om registrerte og uregistrerte trossamfunn gitt nærmere regler blant annet om tildeling av tilskudd. Det er overlatt til Fylkesmannen å utbetale statstilskudd etter loven. Det er med hjemmel i lov fastsatt en ordning som innebærer at Brønnøysundregistrene kontrollerer innsendte medlemslister fra tros- og livssynssamfunn, blant annet for dobbeltmedlemskap. Når den årlige kontrollen er gjennomført, skal Brønnøysundregistrene og Fylkesmannen fysisk slette alle oversikter som inneholder fødselsnummer, og stadfeste dette skriftlig overfor departementet. Tilsvarende bestemmelser er gitt for livssynssamfunn i forskrift 19. april 2005 nr. 346 om tilskott til livssynssamfunn.

Departementet meddeler hvert år i rundskriv til fylkesmennene hvilken sats som skal brukes ved utregningen av statstilskuddet til tros- og livssynssamfunn. Samtidig gis en redegjørelse for beregningen av den fastsatte tilskuddssatsen.

2.6.3 Kirkeloven

Særlige bestemmelser om Den norske kirke er gitt i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). Loven inneholder forholdsvis omfattende bestemmelser om Den norske kirkes organisering og organer. På flere områder er det overlatt til kirkelige organer, hovedsakelig Kirkemøtet, å gi nærmere regler i medhold av loven. Dette gjelder blant annet bestemmelser om myndighetsforholdene mellom de ulike kirkelige organene, om organenes sammensetning, oppgaver og virkemåte, om stemmerett og valg, fremgangsmåten ved inn- og utmelding m.m. Bestemmelser og avgjørelser som gjelder kirkelig inndeling og kirkebygg, og som har direkte følger for kommunens finansieringsansvar, gis imidlertid av departementet.

Soknet (menigheten) er etter loven den grunnleggende enheten i Den norske kirke og et selvstendig rettssubjekt. Det er menighetsrådet, og på nærmere angitte områder det kirkelige fellesrådet (fellesorgan for soknene i en kommune) som opptrer på vegne av soknet. Soknet kan ikke løses fra Den norske kirke. Den norske kirke, som representeres av kirkens nasjonale og regionale organer, er også et selvstendig rettssubjekt.

Den norske kirke nasjonalt og regionalt er etter kirkeloven § 2 a finansiert ved tilskudd fra staten. For 2019 er tilskuddet på 2,1 mrd. kroner. Det omfatter i første rekke tilskudd til prestetjenesten og til bispedømmerådenes, biskopenes, Kirkerådets og Kirkemøtets virksomhet, men staten gir også tilskudd til andre kirkelige formål, særlig til kirkens trosopplæring. Kirkemøtet bestemmer fordelingen av statens rammetilskudd på formål og oppgaver. Ansvaret for den videre budsjett- og økonomioppfølgingen ligger til Kirkerådet.

Virksomheten i soknene er i hovedsak finansiert av kommunen. Finansieringsansvaret er regulert i kirkeloven § 15 og omfatter utgifter til bygging, drift og vedlikehold av kirker, lokalkirkelige stillinger, og administrative kostnader knyttet til soknets organer og deres virksomhet. Også gravplassvirksomheten er finansiert av kommunen. De samlede overføringene fra kommunene til Den norske kirke utgjorde i 2017 ca. 4 mrd. kroner.

3 Tros- og livssynslandskapet i Norge

3.1 Tros- og livssynssamfunnene i tall

Det er i dag om lag 825 tros- og livssynssamfunn som mottar lovbestemte tilskudd fra stat og kommune, i tillegg til Den norske kirke. Antallet samfunn har økt med 69 pst. siden 1999, da det var 488 tilskuddsberettigede samfunn utenom Den norske kirke. I samme periode har antallet tilskuddstellende medlemmer i samfunnene, dvs. personer som det gis tilskudd for etter trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven, nær doblet seg – fra om lag 336 000 til 655 000. I 2018 utgjorde de tilskuddstellende medlemmene i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke 12,3 pst. av befolkningen. De fleste tros- og livssynssamfunnene er små målt i medlemstall. I 2018 hadde nær 90 pst. av samfunnene færre enn 1 000 tilskuddstellende medlemmer. 79 pst. hadde færre enn 500, 65 pst. hadde færre enn 250 og 43 pst. hadde færre enn 100 medlemmer.

Andelen av befolkningen som ikke er medlem i et tros- eller livssynssamfunn, er også stigende. I perioden 1997–2016 økte andelen fra 7 pst. til 16 pst.1 Det er særlig unge og unge voksne som ikke er medlem i et tros- eller livssynssamfunn. I Oslo og Akershus er det vanligere å ikke være medlem i et tros- eller livssynssamfunn enn i andre landsdeler. I Oslo og Akershus var 21 pst. ikke medlem i noe tros- eller livssynssamfunn i 2016. Til sammenligning var andelen 12 pst. på Østlandet for øvrig og 13 pst. på Vestlandet. Andelen i de øvrige landsdelene var 16 pst.

Den norske kirke er det største trossamfunnet i Norge med 3,72 millioner medlemmer og tilhørige (ikke inkludert person bosatt i utlandet) i 2018.2 Medlemstallet er relativt stabilt. I 2008 og 2013 hadde kirken henholdsvis 3,87 og 3,84 millioner medlemmer og tilhørige. Nedgangen har vært større når en ser på kirkens medlemstall som andel av befolkningen. I perioden 2008–2018 sank andelen av befolkningen som tilhører Den norske kirke, fra 80,7 pst. til 69,8 pst. Denne reduserte prosentvise oppslutningen om Den norske kirke skyldes i hovedsak at befolkningsveksten i perioden i stor grad er knyttet til innvandring og da fra land med en annen religiøs demografi enn Norge.3 Av de 655 000 tilskuddstellende medlemmene i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke i 2018 tilhørte 54,2 pst. kristne trossamfunn, mens 25,5 pst. var medlem i et islamsk trossamfunn. 14,5 pst. var medlem i et livssynssamfunn (ikke-religiøse samfunn), hvorav Human-Etisk Forbund (HEF) var det største med 91 000 tilskuddstellende medlemmer i 2018. Henholdsvis 1,6 og 3,1 pst. tilhørte hinduistiske eller buddhistiske trossamfunn. Trossamfunn innen sikhisme, baha’i og jødedom hadde til sammen nær 1 pst. av den samlede medlemsmassen i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke.

Det er til dels store geografiske forskjeller i den relative oppslutningen om tros- og livssynssamfunnene. Sogn og Fjordane hadde den høyeste andelen medlemmer og tilhørige i Den norske kirke i 2018, med 82,6 pst. Andelen var høyere enn 80 pst. også i to andre fylker (Oppland og Nordland). Lavest andel hadde Oslo, der 48,7 pst. av befolkningen var medlemmer eller tilhørige i Den norske kirke. Nest lavest andel hadde Akershus med 65,2 pst. For andre tros- og livssynssamfunn tegner det seg et annerledes bilde. Mer enn en tredjedel av medlemmene i andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke var bosatt i Oslo eller Akershus. Mer enn 60 pst. av medlemmene bodde på Østlandet, det vil si Akershus, Buskerud, Hedmark, Oppland, Oslo, Telemark, Vestfold og Østfold.4

Samlet utgjør kristne og muslimer om lag 93 pst. av den totale medlemsmassen i trossamfunn utenom Den norske kirke. Både de kristne og islamske trossamfunnene har samlet opplevd en sterk vekst i perioden 2008–2018, i stor grad som en følge av innvandring. Blant de kristne trossamfunnene er det i hovedsak Den romersk-katolske kirke, som er det største tros- eller livssynssamfunnet utenom Den norske kirke, som står for veksten. I perioden 2008–2018 steg denne kirkens medlemstall fra 54 011 til 157 220 (tilskuddstellende medlemmer), en økning på 191 pst. Nær 45 pst. av medlemmene i kristne trossamfunn utenom Den norske kirke er katolikker.

Det nest største kristne trossamfunnet utenom Den norske kirke er Den evangelisk-lutherske frikirke med om lag 19 200 medlemmer i 2018. Baptistsamfunnet, Misjonskirken og Metodistkirken hadde alle mellom 10 000 og 11 000 medlemmer hver. De alle fleste av de øvrige kristne trossamfunnene er små. Flesteparten er selvstendige, lokale pinsemenigheter som er registrert og mottar tilskudd etter trossamfunnsloven hver for seg. Pinsemenighetene hadde til sammen 40 000 tilskuddstellende medlemmer i 2018. Ortodokse kirker og menigheter hadde i alt bortimot 26 000 medlemmer.

Islam er den nest største religionen i Norge målt i medlemstall, men medlemmene fordeler seg på mer enn 220 trossamfunn. I snitt hadde de islamske trossamfunnene rundt 750 tilskuddstellende medlemmer i 2018. De fleste trossamfunnene er mindre enn dette: bortimot 75 pst. av dem hadde et lavere medlemstall enn snittet. Mer enn halvparten hadde færre enn 500 medlemmer og ca. en tredjedel hadde færre enn 250 medlemmer. Blant de ti største tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke målt i medlemstall, er det ingen islamske trossamfunn. Det største islamske trossamfunnet hadde om lag 9 400 tilskuddstellende medlemmer, noe som utgjorde 1,4 pst. av den samlede medlemsmassen i tros- og livssynssamfunnene utenom Den norske kirke i 2018.

Antallet islamske trossamfunn i Norge kan til dels bunne i teologiske forskjeller innen islam, og i at norske muslimer tilhører ulike etniske grupper. Norske moskeer er i stor grad organisert etter medlemmenes etnisitet og språk.

Buddhisme er den tredje største religionen i Norge målt i medlemstall. I overkant av 20 000 personer var medlem i et buddhistisk trossamfunn i 2018. Buddhistforbundet (BF) er det største, med om lag 13 550 medlemmer. BF er imidlertid en sammenslutning av flere medlemsorganisasjoner.

Blant tros- og livssynssamfunnene er det ikke bare store forskjeller i medlemstall og geografisk utbredelse, men også i organisasjonsform, styringsstruktur og grad av profesjonalisering.

Mange tros- og livssynssamfunn er organisert som helt selvstendige foreninger med et årsmøte som øverste organ, styre og vedtekter. Andre inngår i internasjonale og hierarkiske strukturer som begrenser selvstyret. Det største tros- eller livssynssamfunnet utenom Den norske kirke, har for eksempel sin øverste ledelse i utlandet (Den romersk-katolske kirke). Slik er det også for flere andre trossamfunn i Norge.

3.2 Tros- og livssynssamfunnenes virksomhet

Tros- og livssynssamfunn kjennetegnes av at formålet og virksomheten først og fremst handler om kollektiv utøvelse av henholdsvis en religion eller et livssyn. Innenfor denne rammen er det ulikheter mellom samfunnene, både med hensyn til omfang av og innhold i den religiøse aktiviteten og i hvilken grad de driver med annet arbeid, for eksempel av sosial, kulturell eller forretningsmessig art. Mange tros- og livssynssamfunn bidrar med rammer for ritualer i viktige livsfaser som fødsel, ekteskap og dødsfall.

3.2.1 Mer om virksomheten i Den norske kirke

Den norske kirke er det største trossamfunnet i Norge der nær 70 pst. av befolkningen er medlemmer og med menigheter over hele landet. Den er organisert i 1 274 sokn med til sammen 415 fellesråd, 100 prostier og 11 bispedømmer. Til sammen er det ca. 5 700 årsverk i Den norske kirke. Kirken har 1 200 presteårsverk, om lag 300 diakoner, nesten 900 musikere, om lag 1 700 kirkegårds- og kirkebyggansatte og mer enn 700 undervisere. De fleste av de rundt 1 630 kirkebyggene som tilhører Den norske kirke, er eiet av soknene.

Hovedansvaret for gudstjenester og kirkelige handlinger er lagt til presten(e) i menigheten. Soknet, representert ved menighetsrådet og fellesrådet, har ansvar for menighetsbyggende virksomhet, gudstjenesteliv, dåps- og konfirmantundervisning, diakoni, kirkemusikalsk virksomhet som kor, konserter og annet sang- og musikkliv i menigheten, barne- og ungdomsarbeid mv.

Alle medlemmer av Den norske kirke som har fylt 15 år, har kirkelig stemmerett, og alle medlemmer som har fylt 18 år kan stille til valg ved kirkevalg. Rundt 8 000 av kirkens medlemmer er valgt inn i menighetsråd og fellesråd. Valg gjennomføres hvert fjerde år. Menighetsrådets viktigste virksomhetsområder er kirkelig undervisning, kirkemusikk og diakonale tjenester.

I kommuner med flere sokn ivaretas de administrative og økonomiske oppgavene av et fellesorgan for disse soknene: kirkelig fellesråd. Fellesrådet har blant annet ansvar for bygging, drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, arbeidsgiver- og tilsettingsansvar for dem som er tilsatt i soknet og drift av menighets- og prestekontorer mv. Kirkelig fellesråd består av to menighetsrådsmedlemmer fra hvert av soknene i kommunen, en kommunal representant og en prost/prest.

Den norske kirke er inndelt i bispedømmer. Bispedømmene er igjen delt inn i prostier. Inndelingen følger organiseringen av prestetjenesten. Biskopene leder prestetjenesten i sitt bispedømme og fører tilsyn med prestene, de andre kirkelig tilsatte og de kirkelige rådene i sitt bispedømme. Prosten leder prestetjenesten i prostiet og bistår biskopen. Biskopen er prostens nærmeste overordnede. I hvert bispedømme er det et bispedømmeråd, som består av leke medlemmer valgt av menighetsrådene og representanter for prestene og de øvrige kirkelige tilsatte i bispedømmet.

Kirkemøtet er Den norske kirkes høyeste valgte organ og består av medlemmene av bispedømmerådene og fem medlemmer valgt utenom bispedømmerådene, til sammen 116 medlemmer. Kirkemøtet samles én gang i året. Kirkemøtet behandler saker av felles kirkelig karakter. Som øverste representative organ i Den norske kirke fastsetter Kirkemøtet Den norske kirkes liturgi, i tillegg til planer og programmer for kirkelig undervisning, diakoni, kirkemusikk og økumenisk virksomhet, kvalifikasjonskrav og tjenesteordning for særskilte stillinger, gir regler om kirkens inventar og utstyr, og foreslår retningslinjer for kirkelig inndeling.

Rammetilskuddet fra staten stilles til Kirkemøtets disposisjon. Som tilskuddsforvalter skal Kirkemøtet treffe beslutninger om fordelingen av tilskuddet. Kirkemøtets myndighet som tilskuddsforvalter kan delegeres til Kirkerådet etter bestemmelser gitt av Kirkemøtet.

Kirkemøtet velger Kirkerådet. Kirkerådet forbereder sakene som skal behandles av Kirkemøtet, iverksetter Kirkemøtets beslutninger og leder arbeidet mellom Kirkemøtets samlinger. Kirkerådet har 15 medlemmer som velges av Kirkemøtet for 4 år. Bispemøtets preses er også medlem i rådet.

Den norske kirke har en utstrakt kulturvirksomhet. I 2017 ble det arrangert over 10 000 konserter og nærmere 3 000 andre kulturarrangementer i kirkene, med totalt nærmere 1,8 millioner besøkende. I tillegg har Den norske kirke om lag 1 700 kor med nærmere 36 000 medlemmer. Antallet har vært jevnt økende de siste fem årene. Det samme har antallet deltakere på konserter og kulturarrangementer.

Den norske kirke driver også et utstrakt barne- og ungdomsarbeid. I 2017 ble det rapportert inn nærmere 16 000 trosopplæringstiltak, med i overkant av 250 000 barn og unge som deltakere. Dette fordeler seg nå på samtlige menigheter, etter at trosopplæringsreformen gradvis har blitt rullet ut siden den ble etablert i 2003. I denne perioden har antallet undervisningsstillinger i Den norske kirke nær blitt firedoblet, fra ca. 200 stillinger i 2003 til over 700 stillinger i 2017. I gjennomsnitt gjennomførte hver menighet 291 timer trosopplæring i 2017, fordelt på 13 tiltak. Stortingets mål da reformen ble etablert, lå på 315 timer, som et sammenhengende og systematisk tilbud som skulle nå bredt ut. Tiltakene som i størst grad realiserer intensjonen om å nå bredden av tilhørige og døpte, er knyttet til konfirmasjonstiden og dåpssamtalen. Utviklingen for de øvrige tiltakene viser en svakt nedadgående tendens.

Historisk sett har kirken hatt en sentral rolle i behandlingen og omsorgen for syke og andre hjelpetrengende, se boks 2.1, og den moderne diakonien ble bl.a. forløperen til den moderne sykepleien. Også i dag bidrar diakonale aktører sterkt på dette feltet. Ved årtusenskiftet ble det gjennomført en undersøkelse som viste at om lag 10 prosent av det samlede institusjonstilbudet i helse- og omsorgssektoren, målt i heldøgnsplasser i institusjon, er drevet av diakonale aktører, og at diakonien utgjør nesten to tredjedeler av den samlede private institusjonsvirksomheten. I tillegg kommer menighetenes diakonale engasjement, som i all hovedsak er knyttet til ikke-institusjonsbasert virksomhet. I 2017 hadde om lag halvparten av landets vel 1 200 menigheter diakonal betjening, fordelt på i overkant av 300 stillinger. Disse stillingene genererte over 17 000 frivillige i diakonalt arbeid i menighetene. Det diakonale arbeidet i menighetene dreier seg om alt fra tiltak mot barnefattigdom, ungdom og sorg, til samarbeidsavtaler med lokalt næringsliv, skole og helsesøster, politi, frivillige organisasjoner og frivilligsentraler. Regjeringen har i Granavolden-plattformen tatt til orde for at det skal stimuleres til økt samarbeid mellom kommunene og trossamfunnene for å løse sosiale og diakonale utfordringer.

3.2.2 Mer om virksomheten i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke

Trossamfunn som er registrert hos et fylkesmannsembete etter reglene i trossamfunnsloven, skal årlig avgi en melding om virksomheten i det foregående året. Barne- og familiedepartementet har gjennomgått et knippe årsmeldinger for 2016 fra trossamfunn registrert hos Fylkesmannen i Oslo og Viken. I tillegg har departementet via Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) og Norges Kristne Råd (NKR) innhentet informasjon om et utvalg tros- og livssynssamfunn og deres virke rundt omkring i landet.

Årsmeldingene bekrefter at det er alminnelig religionsutøvelse som utgjør kjernen i trossamfunnenes virke. Dette omfatter gudstjenester, fellesbønner og andre religiøse sammenkomster, ritualer, høytidsmarkeringer og trosopplæring.

Trossamfunnene driver i tillegg annet arbeid. Det kan dreie seg om andre aktiviteter for barn og ungdom enn trosopplæring, konflikthåndtering og familierådgivning, tiltak for å fremme integrering, forebygging av radikalisering og ekstremisme, eldresenter og veldedighet. Samarbeid med offentlige etater, for eksempel barnevernet og politiet, og/eller andre eksterne aktører er vanlig. Mange av trossamfunnene deltar også i tros- og livssynsdialog. I henhold til årsmeldingene har de fleste trossamfunnene en egen barne- eller ungdomsgruppe og flere har en kvinnegruppe. Et flertall opplyser også om at de tar imot besøk fra skoleklasser og andre interesserte. Noen av trossamfunnene opplyser at de besøker eller betjener pasienter på sykehus og innsatte i fengsler.

Migrantkirker og trossamfunn som for eksempel Den katolske kirke og mange moskeer, har et utstrakt sosialt arbeid. Dette handler til dels om at trossamfunn ønsker å være positive bidragsytere i samfunnet, men det kan også være et utslag av at mange trossamfunn etableres som et resultat av større mobilitet på tvers av landegrenser og konflikter i andre deler av verden. Trossamfunn kan derfor ofte være en av de viktigste sosiale institusjonene den første tiden i et nytt land og samfunnet etablerer ulike sosiale ordninger som leksehjelp, diakonalt arbeid, kvinnegrupper, arbeidsmarkedstiltak og tiltak som spesielt skal gi kjennskap til det norske samfunnet og norske lover og regler mv.

3.2.3 Tros- og livssynssamfunnene som en del av det frivillige arbeidet

Tros- og livssynssamfunnene er viktige bidragsytere til sivilsamfunnet og utgjør samlet en betydelig del av frivillig sektor i Norge. Dette går tilbake til blant annet Haugebevegelsen og de mange organisasjonsdannelsene i Norge i 1850-årene, jf. kapittel 2. Frivillighet knyttet til tros- og livssynsmessig virksomhet og omsorgsarbeid var med på å legge grunnlaget for et sterkt frivillig engasjement i Norge:

«Dei første, og kanskje hittil største, frivilligheitspolitiske tiltaka kom i 1830- og 1840-åra. Då blei formelle hindringar for organisasjonsdanning fjerna. Opphevinga av konventikkelplakaten opna for nye former for religiøse forsamlingar, opphevinga av handels- og handverksprivilegia gav større grad av fridom til den enkelte innbyggjar, og oppheving av opprørslova i 1842 førte til at det ikkje lenger var straffbart å arrangere folkemøte. På denne måten kunne enkeltmenneske samle seg om engasjementet sitt, og foreiningane voks fram. Framveksten blei også i somme tilfelle direkte støtta gjennom statlege løyvingar og ved at staten la til rette for inntektsbringande arbeid for organisasjonane.»5

Fremdeles er det slik at en relativt stor andel av den frivillige innsatsen som legges ned av befolkningen, skjer i rammen av virksomheten til tros- og livssynssamfunn. Tros- og livssynssamfunn er også en arena for det lokale kulturlivet.

Sammenlignet med andre land ytes det fremdeles en høy frivillig innsats i Norge. Andelen av befolkningen som deltar i frivillig arbeid, er svært høy, 63 prosent (jf. Meld. St. 10 (2018–2019) s. 24).

Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor har utarbeidet rapporten Oppdaterte tall om frivillig innsats i Norge 1998–2017.6 Den viser at 8 pst. av befolkningen utførte frivillig arbeid for organisasjoner innenfor feltet religion og livssyn i 2017. Blant dem som svarte at de hadde utført frivillig arbeid, hadde 13 pst. utført arbeid for en religions- eller livssynsbasert organisasjon. Til sammenlikning viser rapporten at 39 pst. av de frivillige hadde utført arbeid for idretts- og sportsorganisasjoner. Den frivillige innsatsen i tros- og livssynssamfunn er i mindre grad preget av de sosioøkonomiske skillene som preger frivilligheten generelt, der personer med høy utdanning, stabil tilknytning til arbeidslivet og høy utdannelse i større grad deltar.7

Som det fremgår av punktene 3.2.1 og 3.2.2 har Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn et bredt spekter av aktiviteter og tilbud. En stor del av denne virksomheten er drevet på frivillig basis. I Den norske kirke er det om lag 100 000 frivillige som bidrar på gudstjenester, i barne- og ungdomsarbeid, i diakonien, kulturaktiviteter og komiteer og utvalg m.m. I mange små og store tros- og livssynssamfunn utgjør den frivillige innsatsen ofte hovedgrunnlaget for tros- eller livssynssamfunnets virksomhet.

3.3 Befolkningens deltakelse i tros- og livssynsmøter

Siden 1994 har SSB i sine undersøkelser om befolkningens kulturbruk, som publiseres i Norsk kulturbarometer, målt deltakelse i tros- og livssynsmøter. Med tros- og livssynsmøte menes «gudstjenester, messer eller møter arrangert av trossamfunn eller organisasjoner som representerer ikke-religiøse livssyn». Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser er ikke medregnet.

Befolkningens deltakelse i tros- og livssynsmøter er relativt stabil. I perioden 1994–2016 varierte andelen som hadde vært på minst ett tros- eller livssynsmøte i løpet av de siste 12 måneder, mellom 34 og 41 pst. I 1994 var andelen 39 pst., mens den var 36 pst. i 2016. Antall besøk i snitt hadde imidlertid en større nedgang, fra 3,7 i 1994 til 2,9 i 2016 – en nedgang på 21,6 pst. Blant dem som hadde vært på slike møter siste 12 måneder, var antallet besøk i snitt 8,1 i 2016. Likevel er møter i regi av tros- og livssynssamfunn blant de kulturaktivitetene som nordmenn i snitt benytter seg oftest av.

Kvinner deltar i større grad enn menn. I 2016 hadde 41 pst. av kvinnene og 31 pst. av mennene vært på et tros- eller livssynsmøte. Videre er det særlig barn og eldre som går på slike møter. Blant barn i alderen 9–15 år deltok 52 pst. i 2016. I aldersgruppen 67–79 år var andelen 38 pst. Andelen var lavest i aldersgruppene 16–24 år og 25–44 år, med 31 pst.

Det er ikke en klar sammenheng mellom deltakelse på tros- og livssynsmøter og utdanningsnivå, husholdningsinntekt eller bostedsstrøk (tett- eller spredtbygd). Det er heller ikke noen store skiller mellom landsdelene. Sør-Vestlandet er likevel den landsdelen der befolkningen går på flest møter per år.

I 2016 representerte deltakelse i tros- og livssynsmøter 12 pst. av befolkningens kulturaktiviteter. Til sammenligning representerte idrettsarrangement 30 pst., folkebibliotekene 18 pst. og kinobesøk 12 pst.

3.4 Tros- og livssynssamfunnenes økonomi

3.4.1 Inntektsbildet

Den norske kirke blir i hovedsak finansiert ved statlige og kommunale midler. Størrelsen på de offentlige tilskuddene fastsettes i de årlige budsjettvedtakene som fattes av Stortinget og landets kommunestyrer etter henholdsvis budsjettsøknad fra Kirkerådet og budsjettforslag fra kirkelig fellesråd – og uavhengig av kirkens medlemstall. Samlet utgjør den offentlige finansieringen ca. 5,5 mrd. kroner, ca. 3,5 mrd. fra kommunene og ca. 2 mrd. kroner fra staten. Utover medlemmers bidrag gjennom frivillig og ulønnet arbeid, har Den norske kirke beskjedne egeninntekter gjennom gaver o.l. Departementet viser til kapittel 15 for en mer detaljert gjennomgang av Den norske kirkes økonomi.

Forskning fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor kan tyde på at tros- og livssynssamfunn – med unntak for Den norske kirke – generelt ikke utmerker seg som særskilt avhengige av offentlige tilskudd sammenlignet med andre kategorier av frivillige organisasjoner.

I rapporten Finansiering og rammevilkår for frivillig sektor8 gjøres det rede for funn fra undersøkelser av endringer i inntektsgrunnlaget til frivillige lag og organisasjoner i Norge i perioden 2005–2015.

Frivillige organisasjoners inntekter er ifølge rapporten hovedsakelig innenfor kategoriene:

• egengenererte inntekter, for eksempel medlemskontingenter og salg av varer og tjenester

• private bidrag, for eksempel sponsing, tilskudd fra stiftelser og pengegaver, inkludert testamenteringer

• offentlig støtte, dvs. tilskudd fra stat, fylke og kommune og spillemidler

Private bidrag er den største inntektskilden for tros- og livssynsorganisasjonene. Disse er nærmest utelukkende individuelle bidrag i form av gaver og innsamlinger. Tros- og livssynsorganisasjonene skiller seg i så henseende fra andre frivillige organisasjoner, som i større grad mottar bidrag fra bedrifter, organisasjoner, stiftelser eller i form av sponsing.

Rapporten fremhever at medlemmene er særlig viktig for tros- og livssynsorganisasjonenes økonomi:

«På tros- og livssynfeltet er medlemskap viktig fordi det kan bidra til å utløse offentlig støtte. Imidlertid er også denne støtten avhengig av antallet medlemmer i Den norske kirke, noe som organisasjonene naturligvis ikke har noen kontroll over. Mange lag og foreninger baserer seg derfor i større grad på gaver og kollekter enn medlemskontingenter i ordinær forstand. Det er likevel ofte de som er medlem i en menighet eller kirke som gir.»9

Stålsett-utvalget så på flere kilder for å få en viss oversikt over tros- og livssynssamfunnenes økonomi, og fant blant annet følgende:

«En del trossamfunn er lite avhengige av offentlig støtte. De har store gaveinntekter og/eller krav om medlemskontingent. Det Mosaiske Trossamfund, og mange protestantiske trossamfunn utenfor Den norske kirke har store inntekter ut over offentlige tilskudd. I størrelsesorden fra 80 prosent til over 90 prosent av inntektene kan komme fra andre kilder enn offentlig tilskudd. Store gaveinntekter vises også ved omfanget av gaveinntekter som gir grunnlag for skattefradrag for giverne, jf. kapittel 22.3.8. Andre trossamfunn som for eksempel store islamske trossamfunn har et inntektsbilde som likner på inntektsbildet til Den norske kirke, ved at godt over 90 prosent av inntektene kan komme som offentlige tilskudd»10

3.4.2 De særskilte tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke

De offentlige tilskuddene til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke er regulert i trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven. Størrelsen på tilskuddene er regelstyrt og påvirkes av tre faktorer: Statens og kommunenes utgifter til Den norske kirke, antall medlemmer og tilhørige i Den norske kirke og antall tilskuddstellende medlemmer i samfunnene utenom Den norske kirke. Samtlige faktorer har over tid hatt en utvikling som gir økte tilskuddsutbetalinger.

Statens utgifter til Den norske kirke økte med 64 pst. fra 2007 til 2017. I samme periode økte den samlede utbetalingen av statstilskudd til andre samfunn med 158 pst. Forskjellen skyldes at Den norske kirkes medlemstall har gått ned, mens medlemstallet i de øvrige samfunnene har gått opp.

Flere tros- og livssynssamfunn mottar også offentlige tilskudd under andre ordninger, inklusive momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner og tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner.

3.4.3 Andre offentlige tilskudds- og støtteordninger

3.4.3.1 Momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner

Soknene i Den norske kirke inngår i momskompensasjonsordningen for kommunesektoren. I statens rammetilskudd blir det kompensert for at Den norske kirke betaler merverdiavgift. Tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke kan søke om tilskudd fra momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner.

Momskompensasjonsordningen for frivillige organisasjoner forvaltes av Lotteri- og stiftelsestilsynet. Tilskuddsordningen skal kompensere for kostnader som frivillige organisasjoner har til merverdiavgift ved kjøp av varer og tjenester. Formålet med ordningen er å fremme frivillig aktivitet. Målgruppen er frivillige organisasjoner som som er registrert i Frivillighetsregisteret, jf. frivillighetsregisterloven §§ 3 og 4, avgrenset til

• demokratiske ikke-økonomiske foreninger

• tros- og livssynsorganisasjoner

• stiftelser

I 2018 var den samlede tildelingen av tilskudd på 1,4 mrd. kroner. Tros- og livssynsorganisasjoner (i vid forstand, dvs. både tros- og livssynssamfunn eller sammenslutninger av disse, misjonsorganisasjoner og andre organisasjoner med et religiøst eller livssynsmessig definert verdigrunnlag og/eller formål, for eksempel Kirkens Bymisjon, Kirkens Nødhjelp, Strømmestiftelsen og Norges Speiderforbund) mottok samlet ca. 235 millioner kroner fra ordningen.11

3.4.3.2 Tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjoner

Etter forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner gis det statlig grunnstøtte til barne- og ungdomsorganisasjoner. Ordningene forvaltes av Fordelingsutvalget, som er et forvaltningsorgan underlagt Barne- og familiedepartementet.

Formålet med tilskuddsordningene er å legge til rette for barn og ungdoms deltakelse i barne- og ungdomsorganisasjonene. Tilskuddsordningene skal stimulere organisasjonene til engasjement og medansvar nasjonalt og/eller internasjonalt, og sikre organisasjonene som arena for medbestemmelse og demokrati. Tilskudd kan gis til frivillige landsomfattende organisasjoner som ved sine vedtekter:

• kan vise til at organisasjonen arbeider for barn og ungdom med spørsmål som gjelder barn og ungdom, og har barn og ungdom som deltakere i sine aktiviteter,

• ikke er i strid med norsk lovgivning, og kan vise til at et eventuelt overskudd tilfaller organisasjonen eller andre samfunnsnyttige formål,

• ikke skaper hindre for full deltakelse for barn og ungdom fra alle samfunnsgrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering, og

• sikrer at også medlemmer under 15 år har arenaer hvor de kan fremme sine synspunkter eller øve innflytelse over arbeidet i organisasjonen.

Idrettsorganisasjoner, interesseorganisasjoner for barn og ungdom i utdanning og partipolitiske organisasjoner er blant organisasjonstypene som ikke er berettiget til tilskudd.

I 2017 ble det totalt tildelt nær 117 mill. kroner til i alt 90 organisasjoner. Departementets egen gjennomgang av Fordelingsutvalgets offentlige oversikt over tilskuddsmottakerne viser at tros- og livssynsorganisasjoner, herunder organisasjoner som hører inn under et tros- eller livssynssamfunn som er tilskuddsberettiget etter trossamfunnsloven eller livssynssamfunnsloven, mottok til sammen 54,4 mill. kroner.

3.4.3.3 Frifond

Formålet med Frifond er å stimulere barn og unges aktivitet og deltakelse lokalt, og å bedre rammebetingelsene for frivillige organisasjoners og gruppers medlemsbaserte virke på lokalt nivå.

Frifond fordeles fra spilleoverskuddet fra Norsk Tipping AS. For 2018 ble det fordelt i underkant av 200 mill. kroner til Frifond. Midlene fordeles til de to paraplyorganisasjonene Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Norsk musikkråd, som fordeler midlene videre til lokal aktivitet gjennom Frifond. Den største andelen av midlene fordeles til lokale lag gjennom sentralleddet til landsdekkende, frivillige og demokratiske organisasjoner med barne- og ungdomsaktivitet i ordningen Frifond organisasjon.

Tildelingen baseres på antall tellende lokallag og antall tellende medlemmer. Det er ikke krav om at organisasjonen må være medlem av LNU for å søke Frifondmidler. Det ble i 2018 fordelt 43,8 mill. kroner fra ordningen til organisasjoner som definerte seg som livssynsbaserte organisasjoner. Barne- og ungdomsorganisasjoner som ikke er selvstendige fra sitt tilknyttede tros- eller livssynssamfunn, får ikke støtte fra Frifond.

3.4.3.4 Skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner

Etter skatteloven § 6-50 gis det skattefradrag for pengegaver til selskap, stiftelse eller sammenslutning som har nasjonalt omfang og sete i Norge eller i en annen EØS-stat, som ikke har erverv til formål, og som driver

• omsorgs- og helsefremmende arbeid for barn eller ungdom, og for eldre, syke, funksjonshemmede eller andre svakstilte grupper,

• barne- og ungdomsrettet arbeid innen musikk, teater, litteratur, dans, idrett, friluftsliv o.l.,

• religiøs eller annen livssynsrettet virksomhet,

• virksomhet til vern av menneskerettigheter eller utviklingshjelp,

• katastrofehjelp og virksomhet til forebygging av ulykker og skader, eller

• kulturvern, miljøvern, naturvern eller dyrevern.

Gaven må være på minst 500 kroner til én organisasjon i løpet av inntektsåret. Privatpersoner kan maksimalt få fradrag for gaver med til sammen 50 000 kroner årlig (sats i 2019).

På Skatteetatens nettsider offentliggjøres lister over hvilke organisasjoner som er godkjent under ordningen. Videre publiserer etaten årlige oversikter over hvilke organisasjoner som har mottatt innberettede gaver, og det samlede gavebeløp til hver enkelt organisasjon.

Gavene med fradragsrett for skatteåret 2017 utgjorde totalt 4,1 mrd. kroner (inkluderer også gavebeløp som det ved skattefastsettingen ikke kan gis fradrag for på grunn av maksimalbeløpet for fradrag). I skatteåret 2017 kunne man maksimalt få fradrag for gaver for til sammen 30 000 kroner. 455 organisasjoner mottok gaver under ordningen, herunder Den norske kirke.

Departementets egen gjennomgang av Skatteetatens oversikt over organisasjoner som mottok gave med fradragsrett for 2017, viser at det samlede gavebeløpet til tros- og livssynsorganisasjoner (i vid forstand) var på nær 1,7 mrd. kroner. Blant organisasjonene med de 50 høyeste samlede gavebeløpene, finner man 34 tros- og livssynsorganisasjoner. Alle bortsett fra én, var kristne organisasjoner.

4 Tros- og livssynspolitikk og lovverk i de nordiske landene

4.1 Innledning

Norge er ikke alene om å ha historisk tette bånd mellom stat og religion. Det har i de fleste europeiske land vært en nær relasjon mellom staten og religionen. I land som gjennomgikk den protestantiske reformasjonen, ble religionen i større grad enn tidligere et redskap for staten i maktutøvelse og nasjonsbygging. Konkrete historiske forhold i de enkelte land har formet relasjonen mellom stat og religion på en slik måte at det i dag likevel ikke finnes en felles modell for forholdet mellom stat og religion i Europa.

De nordiske landene har utviklet seg noe ulikt med hensyn til lovgivning og støtteordninger for tros- og livssynssamfunn. Samtidig er de nordiske landene de landene det er mest naturlig å sammenlikne seg med.

Nedenfor følger en beskrivelse av hvordan forholdet mellom stat og religion er innrettet i de nordiske landene. Hovedvekten i framstillingen i dette kapitlet er på lovverk og økonomiske ordninger.

4.2 Sverige

Ved årtusenskiftet ble det gjennomført endringer i grunnlov, kirkelov og trossamfunnslov i Sverige som medførte endrede relasjoner mellom kirke og stat. Det ble innført en ny rettslig form eller status («associationsform») som registrert trossamfunn. Sekulære livssynsorganisasjoner kan ikke få status som registrert trossamfunn.

For å bli registrert må trossamfunnet ha statutter med bestemmelser om dets formål og om hvordan det tas avgjørelser i samfunnet, samt et styre eller tilsvarende organ. Videre må trossamfunnets navn være egnet til å skille virksomheten fra andres. Loven fastslår også at aksjeselskap, økonomiske foreninger og stiftelser ikke kan registreres etter loven.

Det er videre gitt en egen kortfattet rammelov om Svenska kyrkan der kirken betegnes som folkekirke. Hovedinnholdet i loven er at kirken og dens bispedømmer, menigheter og sammenslutninger av menigheter har selvstendig rettslig handleevne.

Svenska kyrkan hadde i 2017 ca. 6 millioner medlemmer, som svarte til 59,4 pst. av befolkningen. Medlemstallet falt med 1,6 pst. i 2017. Kirken finansieres i hovedsak gjennom medlemmenes kyrkoavgift. Kirken har også betydelige finansinntekter og inntekter fra skog- og jordbrukseiendommer som prestene tidligere ble lønnet fra. Svenska kyrkan har rett til statlig hjelp med blant annet å fastsette og inndrive kyrkoavgiften fra dem som tilhører kirken. Regjeringen kan beslutte at også andre registrerte trossamfunn skal få slik bistand.

Formålet med støtten til trossamfunn er å skape forutsetninger for at registrerte trossamfunn utenom Svenska kyrkan kan drive en aktiv og langsiktig religiøs virksomhet i form av gudstjenester, sjelesorg, undervisning og omsorg. Det er bare trossamfunn som bidrar til å opprettholde og styrke de grunnleggende verdiene som samfunnet hviler på, og som er stabilt og har en egen livskraft, som kan få statsstøtte. I Tillämpningsföreskrifter för statsbidrag till trossamfund er det fastsatt nærmere regler om vilkår for støtte, blant annet må trossamfunnet ha hatt virksomhet i Sverige i minst fem år, det må betjene minst 3000 personer (samfunn som er en del av et stort internasjonalt trossamfunn, kan få unntak fra kravet), virksomheten skal i hovedsak være finansiert av medlemmer som er bosatt i Sverige, og trossamfunnet må disponere lokaler for sin virksomhet. Regjeringen avgjør hvilke trossamfunn og sammenslutninger som kan få statsstøtte. I dag er det 22 støtteberettigede trossamfunn og sammenslutninger av trossamfunn. De støtteberettigede samfunnene og sammenslutningen hadde i alt ca. 845 000 «bidragsgrundande personer» i 2017. Statsstøtte kan etter loven gis i to former: som direkte tilskudd og som bistand til innkreving av medlemsavgift. Ved fordeling av direkte tilskudd skal det tas i betraktning om trossamfunnet får bistand til innkreving av medlemsavgift.

Det gis tre typer tilskudd til trossamfunn: organisasjons-, virksomhets- og prosjekttilskudd. Organisasjonstilskudd gis til trossamfunn og forsamlinger for at de skal kunne drive en aktiv og langsiktig innrettet religiøs virksomhet sentralt og lokalt. Formålet med tilskudd til lokal virksomhet er å sette forsamlinger i stand til å holde gudstjenester, gi sjelesorg samt drive undervisning og omsorg. Tilskudd til sentral virksomhet skal ikke overstige 10 pst. av trossamfunnets samlede organisasjonstilskudd i løpet av ett år. Mottar trossamfunnet statlig bistand til innkreving av medlemsavgift, skal statens kostnader ved innkrevingen trekkes fra organisasjonstilskuddet. Virksomhetstilskudd gis til bestemte teologiske utdanninger og til åndelig omsorg i sykehus. Prosjekttilskudd gis til forsamlinger som behøver midlene for å kunne holde lokaler til religiøs virksomhet. Tilskudd til lokaler kan gis til anskaffelser gjennom nybygg eller kjøp av lokaler, til ombygging eller istandsetting av lokaler, til tilpassing for personer med nedsatt funksjonsevne og til sikkerhetstiltak.

Trossamfunn og forsamlinger som i hovedsak betjener innvandrere, kan få prosjekttilskudd i maksimum tre år for å bygge opp en sentral eller lokal virksomhet i Sverige. Videre kan det gis prosjekttilskudd til utdanning og videreutdanning av personell i trossamfunn som mangler utdanningsinstitusjoner i Sverige.

Tilskuddsordningene for trossamfunnene utenom Svenska kyrkan forvaltes av Myndigheten för stöd till trossamfund (SST). I tillegg til å forvalte tilskuddsordninger er organet et ekspertorgan og skal fremme dialog mellom staten og trossamfunnene.

Ifølge SST ble det i 2017 utbetalt totalt 84,8 millioner svenske kroner i statstilskudd til trossamfunnene og sammenslutningene. Flere av de tilskuddsberettigede trossamfunnene er omfattet av ordningen med statlig innkreving av medlemsavgiften. Medlemsavgiften fastsettes av de enkelte trossamfunnene og betales fullt ut av de enkelte medlemmene.

Rettstvister om statens avslag på Jehovas Vitners søknad om støtte ble behandlet av Sveriges høyeste forvaltningsdomstol. Blant annet på bakgrunn av dette ble det 30. juni 2016 iverksatt et arbeid for å utrede et nytt regelverk om statsstøtte til trossamfunn med «förtydligade krav på demokratiske värderingar». Utredningen ble lagt frem i januar 2018 (SOU 2018: 18). Utredningen foreslår blant annet nytt formål for støtten, endringer i innretningen av tilskudd, en ny definisjon av hva et trossamfunn er, nye formelle krav for støtten til trossamfunn, et tydelig demokratikriterium, bestemmelser om tilbakekall av støtte, og at SST – ikke regjeringen – skal fatte beslutninger i saker som angår trossamfunnene.

4.3 Finland

Grunnloven fastslår i § 11 at enhver har religionsfrihet. To kirkesamfunn har tradisjonelt hatt en særlig stilling og kan betegnes som Finlands folkekirker: Den evangelisk-lutherska kyrkan og Ortodoxa kyrkosamfundet. 70 pst. av befolkningen tilhører førstnevnte, mens ca. 1,1 pst. tilhører sistnevnte (2016). Grunnloven og annen lovgivning gir de to kirkene en særskilt tilknytning til staten ved at de har offentligrettslig status (øvrige trossamfunn kan kun oppnå privatrettslig status). I 2016 gikk man bort fra ordningen med at en andel av næringslivsskatten tilfalt folkekirkene, men medlemmer av folkekirken betaler kirkeskatt til stat og kommune. I 2016 hadde den evangeliske kirken skatteinntekter på 890 millioner euro. I tillegg bevilges midler over statsbudsjettet. For 2016 var tildelingen 114 millioner euro til den evangeliske kirken og 2,5 millioner euro til den ortodokse. Det gis også statlig støtte til samfunnsoppgaver som begravelse og vielser. For 2016 var denne støtten 1,3 millioner euro til den evangeliske kirken og 28 000 euro til den ortodokse kirken.

Trossamfunn utenom folkekirkene kan søke om å bli registrert trossamfunn og dermed få adgang til å søke om vigselsmyndighet og økonomisk støtte fra staten. Støtten beregnes på grunnlag av trossamfunnets medlemstall. Ikke-religiøse livssynssamfunn kan ikke bli registrert etter loven. Trossamfunnet kan ikke ha økonomisk vinning som formål eller i hovedsak drive økonomisk virksomhet. For å bli registrert må trossamfunnet ha minst 20 medlemmer over 18 år og en samfundsordning (vedtekter/statutter). Loven stiller spesifikke krav til hva statuttene skal inneholde eller omhandle, deriblant trossamfunnets formål og virksomhet, hvordan medlemmer opptas, utøvelse av beslutningsmyndighet i trossamfunnet, antall styremedlemmer, plikt til å betale medlemsavgift, statuttendringer og oppløsning.

Patent- och registerstyrelsen avgjør saker om registrering av trossamfunn og fører registeret over trossamfunn. Før Patent- och registerstyrelsen fatter vedtak om registrering, skal det innhentes en uttalelse fra en sakkyndig nemnd nedsatt av Undervisningsministeriet.

23 trossamfunn fikk tilskudd i 2016. Tilskuddene utgjorde til sammen 532 000 euro eller ca. 5 millioner norske kroner. Beløpet tilsvarer ca. 6 kroner per medlem (i 2015).

Etter religionsfrihetslagen er det forbudt å være medlem i flere registrerte trossamfunn samtidig, og opplysninger om medlemskap i trossamfunn registreres i folkeregisteret. Medlemsregisterføring i folkekirkene og i de registrerte trossamfunnene er regulert i en egen lov, Lag om trossamfundens medlemsregister.

4.4 Danmark

Den danske grunnloven har flere bestemmelser som til sammen uttrykker retten til religionsfrihet og rett til å danne trossamfunn (§§ 67–70). Samtidig slår grunnloven fast at Den danske folkekirken er en evangelisk-luthersk kirke som støttes av staten (§ 4). Det er ikke etablert egne organer for ledelse av kirken på nasjonalt nivå. De alminnelige øverste statsorganene er de øverste myndigheter i kirkelige anliggender. Det er ikke en egen lov om folkekirken. Forhold vedrørende denne reguleres i alminnelig rett og ved 17 særlige lover. Biskopene i folkekirken blir formelt utnevnt av Dronningen på grunnlag av avstemning i bispedømmets egen valgforsamling.

Folkekirkens utgifter dekkes gjennom skattlegging av kirkens medlemmer og ved statstilskudd (til lønn, pensjon og bevaringsverdige kirker). Utgiftene til innkrevingen av kirkeskatt dekkes av staten.

I desember 2014 ble det nedsatt et offentlig utvalg, Trossamfundsudvalget, som fikk i mandat å utrede en «sammenhængende lovregulering af forholdene for andre trossamfund end folkekirken». Utredningen ble avgitt i mars 2017. Lov om trossamfund uden for folkekirken ble vedtatt av Folketinget i desember 2017 og trådte i kraft 1. januar 2018.

Andre trossamfunn enn folkekirken får verken støtte til innkreving av medlemsavgift eller direkte statstilskudd, men de kan søke om å bli registrert som «anerkendt» trossamfunn etter lov om trossamfund uden for folkekirken. (Ikke-religiøse livssynssamfunn omfattes ikke av ordningen.) Anerkjente trossamfunn kan få vigselsmyndighet (tildeles en myndig person i trossamfunnet), skattefordeler og oppholdstillatelse for utenlandske forkynnere. I tillegg kan de få en indirekte statsstøtte i form av skattefradrag til gavegivere.

For å kunne bli registrert som anerkjent må trossamfunnet ha minst myndige 50 medlemmer som har enten fast bopel i Danmark eller dansk statsborgerskap. Videre er det et vilkår at trossamfunnet ikke oppfordrer til eller begår lovbrudd. Anerkjennelsen kan tilbakekalles når trossamfunnet ikke lenger fyller vilkårene eller ikke overholder sine forpliktelser etter loven.

Søknader om anerkjennelse avgjøres av Kirkeministeriet. Kirkeministeriet videresender søknadene til Det Rådgivende Udvalg vedrørende Trossamfund. Utvalget, som består av fire medlemmer som er sakkyndige innen religionsvitenskap, teologi og rettsvitenskap, vurderer søknadene og gir en innstilling om utfallet til ministeriet, som deretter treffer en avgjørelse. (Utvalgets innstilling er ikke bindende for ministeriet.) Det er rundt 200 anerkjente trossamfunn i Danmark.

Ifølge tall per 1. oktober 2017 har folkekirken 4,35 millioner medlemmer, det vil si 75,3 prosent av den danske befolkningen. Antallet er synkende. I 2016 ble 68,2 prosent av alle nyfødte døpt i folkekirken. Antallet årlige utmeldinger av folkekirken har de seneste 10 år ligget mellom 9 000 og 24 000.

4.5 Island

Retten til religionsfrihet er nedfelt i den islandske grunnloven. Grunnloven fastslår også at Den evangelisk-lutherske kirke er Islands folkekirke, og at den som sådan skal støttes og beskyttes av staten. Lovgivningen definerer Den evangelisk-lutherske kirke som et selvstendig trossamfunn og som en egen juridisk enhet med eiendomsrett. Det årlige kirketinget er ifølge loven den øverste kirkelige myndighet, noe Alltinget var tidligere.

Den evangelisk-lutherske kirke og andre, registrerte tros- og livssynssamfunn får et årlig statstilskudd beregnet ut fra antall medlemmer over 16 år (den religiøse myndighetsalderen på Island). En andel av inntektsskatten til medlemmene over 16 år (samme sum for alle) fordeles videre som tilskudd. Staten beregner livssynsavgiften etter hvor mange medlemmer trossamfunnet har. (Avgiften blir ikke innkrevd og er mer et tilskudd enn en avgift, selv om det omtales som avgift på islandsk.) Hvert medlem over 16 år tilsvarer ca. 871 norske kroner per år i tilskudd (2018). Pengene fordeles til trossamfunnene – herunder folkekirken – etter medlemstall.

For å komme inn under ordningen med statstilskudd etter medlemstall, og for å kunne søke om vigselsmyndighet, må andre tros- og livssynssamfunn enn folkekirken være registrert etter Lög um skráð trúfélög og lífsskoðunarfélög (lov om registrerte trossamfunn og livssynssamfunn). Lenge var det bare trossamfunn (religiøse) som kunne bli registrert, men ved en lovendring i 2013 ble den utvidet til også å omfatte livssynssamfunn (sekulære). Loven oppstiller flere vilkår for registrering. Tros- eller livssynssamfunnet må være veletablert, aktivt og stabilt. Det kan ikke ha et formål som er lovstridig eller skadelig for god moral eller offentlig orden. Samfunnet må videre ha en kjerne av medlemmer som deltar i dets aktiviteter og støtter dets verdier. Loven forutsetter også at tros- eller livssynssamfunnet utfører visse handlinger, for eksempel begravelser, vigsler, dåp, konfirmasjon, navnefest eller lignende. Det er i tillegg forskriftsfestet et krav om minst 25 medlemmer i samfunnet. Det er for øvrig 52 organisasjoner/trossamfunn som mottar livssynsavgiften, hvorav flere er ikke-religiøse.

Søknader om registrering av tros- og livssynssamfunn avgjøres av Innenriksdepartementet. Registreringssøknadene forelegges en rådgivende komite eller nemnd med fire medlemmer utnevnt av innenriksministeren etter nominasjoner fra det juridiske fakultetet, det samfunnsvitenskapelige og humanistiske fakultetet, det teologiske og religionsvitenskapelige fakultetet og fra det historiske og filosofiske fakultetet ved Universitetet på Island. Medlemmet fra det juridiske fakultetet leder komiteen og har dobbeltstemme ved stemmelikhet.

Staten yter i tillegg en særskilt økonomisk støtte til folkekirken. Den evangelisk-lutherske kirke mottar blant annet statlige midler via to fond. Fondsmidlene utgjør ca. 30 pst. av tilskuddet til kirken under ovennevnte, generelle ordning. Mange av folkekirkens prester er statsansatte med lønn betalt direkte fra staten.

Ifølge tall fra 2017 har folkekirken 236 481 medlemmer, noe som utgjør 70 prosent av befolkningen.

Prester fra folkekirken er tilsatt for religiøs betjening ved sykehus og i fengslene.

5 Rettslig rammeverk

5.1 Utgangspunkt

Tros- og livssynsfriheten gir både grunnlag for og setter rammer for tros- og livssynspolitikk og lovgivning, herunder hvordan staten forholder seg til både tros- og livssynssamfunnenes og individenes utøvelse av tro og livssyn. Staten er bundet av menneskerettighetene slik de er beskrevet i Grunnloven. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK) og FNs Barnekonvensjon (BK) er dessuten gjort til intern rett med forrang gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).

Staten har en viss frihet (skjønnsmargin) til å bestemme forholdet mellom stat og religion, forholdet mellom offentlige myndigheter og tros- og livssynssamfunn, og forholdet mellom ulike rettigheter og verdier. Dette betyr at menneskerettighetene ikke gir entydige svar på hvordan ulike rettigheter og hensyn skal avveies mot hverandre, og at det er rom for ulike nasjonale og politiske vurderinger innenfor rammen av menneskerettighetene.

5.2 Religionsfrihet som grunnleggende menneskerett

5.2.1 Tros- og livssynsfrihet i konvensjonene

Friheten til tanke, samvittighet, religion og overbevisning er noe av det mest grunnleggende for et menneske og anses derfor for å stå i en særstilling blant menneskerettighetene. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i sin praksis framholdt at religionsfriheten, tankefriheten og samvittighetsfriheten er en forutsetning for et demokratisk samfunn, og at pluralismen som nødvendigvis må opptre i et demokratisk samfunn, er avhengig av denne rettigheten.12 Religions- og overbevisningsfriheten er dermed en begrunnelse for å ha menneskerettigheter. Å ha en religiøs eller ikke-religiøs overbevisning, og å skifte religion eller overbevisning, er derfor også en absolutt rett og en frihet det ikke kan gjøres inngrep i. Adgangen til å gi uttrykkfor sin religion eller sitt livssyn, alene eller sammen med andre, kan imidlertid bli underlagt begrensninger, blant annet for å sikre andres rettigheter og friheter.

Tros- og livssynsfriheten kommer til uttrykk i flere av de internasjonale menneskerettskonvensjonene som Norge har sluttet seg til. Særlig sentralt står beskyttelsen av tanke-, samvittighets- og religionsfriheten i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 18. I tillegg presiseres barns trosfrihet i Barnekonvensjonen artikkel 14 (se punkt 5.3.3).

EMK artikkel 9 om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet lyder slik i norsk oversettelse:

«Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

SP artikkel 18 har følgende ordlyd:

«Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.

Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.

Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.

Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

Tros- og livssynsfriheten omfatter både religion og sekulære livssyn og innebærer både frihet fra tvang og frihet til religion. Religionsfriheten gjelder «enhver». Staten har dermed plikt til å respektere, og til en viss grad sikre, tros- og livssynsfriheten til alle som oppholder seg i landet. At «enhver» har rett til religionsfrihet, har av EMD blitt tolket slik at artikkel 9 gir beskyttelse til enkeltpersoner, og til trossamfunn når de driver med aktiviteter som trossamfunn. Trossamfunn og andre religiøse organisasjoner har selvstendig krav på vern, uavhengig av behovene til de enkelte medlemmene i trossamfunnet.13

Adgangen til å eksistere som trossamfunn anses som en grunnleggende del av både religionsfriheten og forsamlingsfriheten, jf. EMK artikkel 11. EMK artikkel 9 gir ikke i seg selv en rett til registrering, men i saker hvor en konkret registreringsordning har medført at det har vært vanskeligere for ett trossamfunn enn et annet å oppnå juridisk anerkjennelse, har EMD flere ganger kommet til krenkelse av artikkel 9 og av diskrimineringsforbudet i artikkel 14.14

Hva som har beskyttelse som «religion», «tro», «livssyn» mv., er ikke presist definert i konvensjonsbestemmelsene. EMD har lagt til grunn at bestemmelsen i artikkel 9 favner vidt, slik at enhver form for livssyn, både religiøse, ateistiske og agnostiske overbevisninger, i utgangspunktet er omfattet. Den aktuelle oppfatningen må likevel ha et visst minimum av overbevisning, alvor, sammenheng og viktighet for at den skal anses som en religion eller et livssyn med krav på beskyttelse.15 EMD har omtalt dette i en rekke saker, for eksempel i Eweida m.fl. mot Storbritannia (2013) avsnitt 81–82:

«The right to freedom of thought, conscience and religion denotes views that attain a certain level of cogency, seriousness, cohesion and importance. […]

Even where the belief in question attains the required level of cogency and importance, it cannot be said that every act which is in some way inspired, motivated or influenced by it constitutes a «manifestation» of the belief. Thus, for example, acts or omissions which do not directly express the belief concerned or which are only remotely connected to a precept of faith fall outside the protection of Article 9 § 1.»

Også retten til ikke å tilhøre en religion eller et livssyn er omfattet av trosfriheten. EMD omtaler dette som religionsfrihetsvernets «negative aspect», tilsvarende som for organisasjons- og foreningsfriheten.

Trosfriheten innebærer som nevnt rett til å gi uttrykk for sin overbevisning alene eller sammen med andre. EMK artikkel 9 omfatter «worship, teaching, practice and observance».16 Religionsutøvelse omfatter blant annet fysiske uttrykk (som klær og symboler), handlinger (som bønn, korstegn eller en religiøs hilsen) og aktiviteter (som rituelle handlinger eller seremonier blant annet for dåp og vigsel). For at en aktivitet skal være beskyttet, må den ha sammenheng med en tros- eller livssynsoppfatning.

Når religionsfriheten omfatter retten til å skifte religion, nyter også en konvertitt vern etter EMK artikkel 9. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende skifter mellom religioner eller fra en ikke-religiøs til en religiøs oppfatning eller motsatt.

Den individuelle religionsfriheten handler om den enkeltes adgang til å ha og til å utøve sin egen tro eller overbevisning. Den kollektive religionsfriheten handler i første rekke om trossamfunnets autonomi til å være trossamfunn og fastsette sin egen praksis i samsvar med samfunnets religiøse eller livssynsmessige formål. Det individuelle og det kollektive vernet kan ikke sees som atskilte størrelser. Ofte vil reguleringer fra statens side påvirke begge dimensjonene. EMD har vektlagt dette i en rekke saker:17

«The autonomous existence of religious communities is indispensable for pluralism in a democratic society and is therefore an issue at the very heart of the protection which Article 9 affords. It directly concerns not only the organisation of the community as such but also the effective enjoyment of the right to freedom of religion by all it’s active members.»

5.2.2 Forholdet til andre nærliggende rettigheter

Religionsfriheten er i noen sammenhenger nært knyttet til andre rettigheter i konvensjonene, og det kan være like naturlig å vurdere et spørsmål eller en sak etter andre konvensjonsbestemmelser enn for eksempel EMK artikkel 9. Både ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er forutsetninger for at religionsfriheten skal være reell. Religionsutøvelse kan også være en form for ytring, og religiøs praksis handler også om retten til å samles og om å utøve sin religion i fellesskap.

Ytringsfrihet omfatter blant annet retten til å ha ideer eller meninger og kunne dele disse med andre gjennom ytringer eller handlinger. Som ytring kan også regnes bruk av symboler.

EMK artikkel 10 lyder i norsk oversettelse:

• «1. Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. (…)

• 2. Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.»

Ytringsfriheten er også beskyttet i Grunnloven § 100.

Både vern av religiøse ytringer og vern av handlinger er i kjernen av det ytringsfriheten skal beskytte, og er dermed en viktig forutsetning for et livssynsåpent samfunn. Det samme gjelder kritikk av religiøse institusjoner, praksiser eller holdninger. Religiøse ytringer eller ytringer om religiøs praksis eller identitet er likevel ikke uten rettslige begrensninger. I Rt. 1984 s. 1359 uttalte Høyesterett at sitering og nær gjengivelse av religiøse skrifter nyter et sterkt vern, men at det går en grense mot det som kan anses som forhånelse, hat eller ringakt. Radiooverført bønn om å fjerne alle homofile i landet fra deres stillinger var å gå for langt (s. 1365 i dommen). Diskriminerende eller hatefulle ytringer kan straffes etter straffeloven § 185. Diskriminerende eller hatefulle ytringer defineres som «det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av blant annet deres «religion eller livssyn».

Forsamlingsfriheten er hjemlet i EMK artikkel 11 og har følgende ordlyd i norsk oversettelse:

• «1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre, herunder rett til å danne og slutte seg til fagforeninger for å verne sine interesser. (…)

• 2. Utøvelsen av disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Denne artikkel skal ikke hindre at lovlige innskrenkninger blir pålagt utøvelsen av disse rettigheter for medlemmene av de væpnede styrker, av politiet og av statsforvaltningen.»

Dersom staten for eksempel nekter en religiøs gruppe å komme sammen for å be, vil saken kunne reise spørsmål om inngrep etter EMK artikkel 9, men kan også vurderes etter artiklene 10 og 11 (ytringsfriheten og forsamlingsfriheten). Disse rettighetene har også vern etter bestemmelser i andre konvensjoner. Når hovedformålet med å samles er religiøst, har saken av EMD blitt vurdert etter artikkel 9. I en sak hvor staten nektet å registrere et trossamfunn, og med dette forhindret trossamfunnet fra å fungere, vurderte EMD inngrep etter både artikkel 9 og 11, slik at artikkel 11 ble tolket i lys av artikkel 9.18

Også retten til privatliv henger nært sammen med retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. EMK artikkel 8 om rett til privatliv lyder i norsk oversettelse:

«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Et forbud mot religiøse plagg på offentlige steder vil for eksempel kunne utgjøre et inngrep i retten til privatliv etter artikkel 8, men vil bli vurdert etter artikkel 9.19

Hvis en person utsettes for diskriminering på grunn av sin religion eller overbevisning, kan det være mer naturlig å vurdere saken etter artikkel 14 om diskriminering (i lys av artikkel 9), enn etter artikkel 9 alene. Ofte vil det i en sak bli påberopt at flere av de nevnte rettighetene er krenket samtidig. Staten er forpliktet til å verne om menneskerettighetene i sammenheng.

5.2.3 Statens plikt til å sikre borgernes rettigheter

Grunnloven § 92 har følgende ordlyd:

«Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

Staten skal både avstå fra å krenke menneskerettighetene («respektere») og gjennomføre rettighetene («sikre»). Det innebærer at staten er ansvarlig for at statens egne organer og representanter respekterer menneskerettighetene. Dessuten er staten forpliktet til å iverksette egnede tiltak for å forhindre menneskerettsbrudd. Det innebærer for eksempel å innføre eller endre eksisterende lover og forskrifter, og/eller å sørge for at tolkning og anvendelse av gjeldende rett ikke kommer i konflikt med våre konvensjonsforpliktelser.

Som tilrettelegger for en organisering av tros- og livssynssamfunn, er det avgjørende at staten inntar en nøytral og upartisk holdning til de ulike religionene i samfunnet. Dette er lagt til grunn av EMD i en rekke saker, blant annet i Metropolitan Church of Bessarabia m.fl. mot Moldova (2001):

«In a democratic society, in which several religions coexist within one and the same population, it may be necessary to place restrictions on this freedom in order to reconcile the interests of the various groups and ensure that everyone’s beliefs are respected. However, in exercising its regulatory power in this sphere and in its relations with the various religions, denominations and beliefs, the State has a duty to remain neutral and impartial. What is at stake here is the preservation of pluralism and the proper functioning of democracy.»20

EMK er likevel ikke til hinder for at staten kan ha et særlig forhold til ett eller flere trossamfunn, for eksempel gjennom særskilt lovgivning eller særskilte finansieringsordninger, av kulturelle og historiske grunner.21 EMD har lagt til grunn at statene i utgangspunktet har en vid skjønnsmargin når det gjelder å ordne forholdet mellom stat og religion.22 Videre har EMD akseptert ulike former for organisering: en majoritetskirke eller statskirke, sekularisme, og en ordning hvor staten etablerer et særlig forhold til ett eller flere trossamfunn.

EMD skiller mellom statens positive og negative plikter. At staten har en negativ plikt, er tradisjonelt det som menes med å respektere rettighetene i konvensjonen. I tillegg har staten i noen sammenhenger også en positiv plikt, en handleplikt, for å sikre rettighetene. For eksempel er det lagt til grunn at statene er positivt forpliktet til å sikre borgernes rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Omfanget av en slik positiv plikt vil variere med rettighetens karakter, situasjonen i medlemsstaten, prioriteringer og ressurser, og om det vil innebære en umulig eller uforholdsmessig byrde for staten.23 Generelt må det legges til grunn at statens skjønnsmargin er videre når det gjelder å avgjøre hvordan de positive forpliktelsene skal gjennomføres. På individuelt nivå er staten i alle fall forpliktet til å sikre en effektiv håndheving av diskrimineringsvernet, se punkt 5.6.

5.2.4 Økonomiske støtteordninger

I utgangspunktet faller statlig finansiering utenfor virkeområde til EMK artikkel 9. Dette henger sammen med at artikkel 9 i utgangspunktet ikke pålegger staten positive plikter. EMD har for eksempel uttalt at adgangen til økonomisk støtte («additional funding») ikke berører den enkeltes adgang til å gi uttrykk for («manifest») sin religion.24 Samtidig er ikke artikkel 9 til hinder for at staten fører en aktivt støttende politikk og gir tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Det er heller ikke konvensjonsstridig at staten bruker alminnelige skatter til å støtte tros- og livssynssamfunn selv om skatteinntekter da brukes til å finansiere formål som vil være i strid med enkelte skattebetaleres overbevisning.25 Dette fordi en slik skattlegging heller ikke kan sies å begrense den enkeltes religionsutøvelse.

At staten etter artikkel 9 er forpliktet til å opptre nøytralt overfor ulike religioner og livssyn, er relevant for utformingen av en eventuell tilskuddsordning.

Fordi det ikke finnes en europeisk standard når det kommer til finansiering eller skattlegging av trossamfunn, og ordningene er nært knyttet til statenes historie og kultur, har statene en vid skjønnsmargin på området.26

En må legge til grunn at staten kan gi tilskudd til tros- og livssynssamfunn for å legge til rette for utøvelse av tro og livssyn, og også et stykke på vei begrense og stille vilkår for tilskudd, uten at dette anses som inngrep i religionsfriheten. Likevel kan tros- og livssynsfriheten være en skranke for vilkår som kan påvirke tros- og livssynssamfunnenes utøvelse av tro eller livssyn. En tilskuddsordning kan også reise spørsmål om diskriminering på grunn av religion eller livssyn dersom vilkårene som stilles direkte eller indirekte virker slik at ett eller flere samfunn stilles dårligere enn andre, og samfunnene er i sammenlignbare situasjoner. Ordningen må ikke bare utformes, men også praktiseres, på en ikke-diskriminerende måte.

Når det gjelder vurderinger av statens handlingsrom ved utforming og praktisering av økonomiske tilskuddsordninger til tros- og livssynssamfunn, legger departementet ellers til grunn at verken EMK artikkel 9, EMK artikkel 9 sett i sammenheng med artikkel 14 eller SP artikkel 26 legger snevrere rammer enn dem som følger av Grunnloven § 16, se punkt 5.5. Departementet viser i denne forbindelsen også til de to grundige uttalelsene fra Justis- og beredskapsdepartementets lovavdeling.27

5.3 Tros- og livssynsfrihet og konkurrerende rettigheter

5.3.1 Forbud mot diskriminering

Tros- og livssynsfriheten er ikke absolutt. Den gir for eksempel ikke rett til å diskriminere andre. Diskrimineringsvernet har rettslig grunnlag i flere konvensjoner, blant annet i EMK artikkel 14, SP artikkel 26 og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK). Som tidligere nevnt, er blant annet EMK, SP og KDK gjort til intern rett med forrang gjennom menneskerettsloven. Det betyr at øvrig lovgivning må tolkes i lys av konvensjonsbestemmelsene, og at staten ikke kan vedta bestemmelser i strid med våre menneskerettslige forpliktelser.

EMK artikkel 14 har følgende ordlyd:

«Artikkel 14. Forbud mot diskriminering

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.»

Flere vilkår må alle være oppfylt for at et forhold skal reise spørsmål om diskriminering ihht. artikkel 14. Inngangsvilkåret er at forskjellsbehandlingen må gjelde en rettighet som er omhandlet i konvensjonen, eksempelvis artikkel 9. For det andre må forskjellsbehandlingen skje på et av grunnlagene som er regnet opp i artikkel 14, for eksempel «religion». For det tredje må det foreligge en forskjellsbehandling av rettssubjekter i analoge eller sammenlignbare situasjoner. For det fjerde følger det av EMDs praksis at det er et vilkår for at en eventuell forskjellsbehandling skal utgjøre diskriminering i strid med artikkel 14 at den ikke bygger på en objektiv og rimelig begrunnelse, eller at den fremstår som uforholdsmessig, se f.eks. Carson m.fl. mot Storbritannia avsnitt 61.

Det skal innfortolkes et forbud både mot direkte og indirekte diskriminering etter EMK.28 Direkte diskriminering finner sted når en person, på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårligere enn andre uten at det har en saklig grunn. Med indirekte diskriminering menes en tilsynelatende nøytral praksis, regel, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at noen, på grunn av et diskrimineringsgrunnlag, stilles dårligere enn andre uten at det har en saklig grunn. Staten skal ikke bare avstå fra å diskriminere, men er også positivt forpliktet til å iverksette tiltak og handlinger for å forhindre diskriminering.

SP artikkel 26 gjelder tilsvarende, men med unntak for hvem som kan påberope seg rettighetene. I motsetning til EMK inneholder SP et selvstendig diskrimineringsforbud, som gjelder på alle områder, og ikke bare de som kan sies å falle inn under virkeområdet til konvensjonens øvrige rettigheter.

Høyesterett har i Rt. 2015 s. 193 (Steinerskolen) lagt til grunn at SP artikkel 26 ikke gir vern til juridiske personer, for eksempel tros- eller livssynssamfunn. Det samme gjelder bestemmelsen i Grunnloven § 98 som lyder:

«Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling.»

Menneskerettsutvalget sa følgende om den nye bestemmelsen i Grunnloven § 98:29

«Menneskerettighetsutvalget finner at retten til ikke å bli diskriminert bør utformes som en individuell rettighet som kan bringes inn for domstolene i enkeltsaker. En slik grunnlovsbestemmelse vil sette rettslige skranker for lovgiver, ved at lovgiver ikke kan vedta regler i strid med diskrimineringsforbudet. Den nærmere grenseoppgangen for hva som er å anse som diskriminering, må imidlertid først og fremst trekkes av de politiske myndigheter. Det er derfor av avgjørende betydning at de politiske myndigheter sørger for et omfattende regelverk på området med det siktemål å søke å beskytte individene mot diskriminering. Det vil være dette regelverket domstolene må forholde seg til og tolke i vanskelige saker. En grunnlovsbestemmelse vil i første rekke sikre den enkelte tilgang til å få sin diskrimineringssak prøvet for domstolene. Dersom øvrig regelverk mot formodning skulle mangle, vil grunnlovsbestemmelsen måtte prøves direkte av domstolene.»

Det vises også til framstillingen av Grunnloven § 16 fjerde punktum i punkt 5.5. Fordi samfunnet blir mer pluralistisk, og dette mangfoldet beskyttes av konvensjonen, vil det sannsynligvis i økende grad være nødvendig å avveie den kollektive tros- og livssynsfriheten mot andre beskyttede rettigheter. Noen er ekstra sårbare og utsatte for diskriminering fordi flere diskrimineringsgrunnlag virker sammen (for eksempel en muslimsk kvinne med minoritetsbakgrunn). Bevisstheten om at noen grupper er særlig utsatt for diskriminering er viktig i ulike sammenhenger, både i konkrete vurderinger og når en skal utforme regelverk.

5.3.2 Kvinners rettigheter

Gjennom FNs kvinnediskrimineringskonvensjon har konvensjonspartene forpliktet seg til å særskilt beskytte kvinner mot diskriminering og til å sikre sivile, sosiale, økonomiske og politiske rettigheter gjennom lovgivning og i praksis. Kvinnediskrimineringskonvensjonen forplikter staten både på det strukturelle og på det individuelle planet. FNs kvinnekomité (CEDAW) overvåker medlemslandenes oppfølging av forpliktelsene i erklæringen. Med «diskriminering av kvinner» menes ifølge artikkel 1 i konvensjonen:

«enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status»

Staten er etter artikkel 2 i konvensjonen blant annet forpliktet til

• å avholde seg fra enhver handling eller praksis som diskriminerer kvinner og å sikre at offentlige myndigheter og institusjoner handler i samsvar med denne forpliktelsen (bokstav d)

• å treffe alle tjenlige tiltak for å sikre at ingen personer, organisasjoner eller foretak diskriminerer kvinner (bokstav e), og

• å treffe alle egnete tiltak, også i lovs form, for å endre eller oppheve eksisterende lover, forskrifter, sedvaner og praksis som diskriminerer kvinner (bokstav f).

FNs kvinnediskrimineringskomite har i tolkningsuttalelser utdypet bestemmelsene i konvensjonen. Komiteen har blant annet uttrykt at staten skal avstå fra å støtte opp under praksiser i private organisasjoner som innebærer at kvinner og menn behandles ulikt, at statene skal ta aktive skritt for å hindre diskriminering av kvinner og at staten i noen tilfeller kan holdes ansvarlig for diskriminering som skjer i private organisasjoner. Det kan være spenninger mellom statens plikter etter KDK og statens plikt til å respektere tros- og livssynssamfunnenes frihet i indre forhold etter blant annet EMK artikkel 9. På den ene siden er det neppe rimelig å tolke KDK slik at staten ikke kan gi statstilskudd til trossamfunn som forskjellsbehandler kvinner og menn, og på den andre siden er det rimelig å tolke KDK slik at staten aktivt bør arbeide for likhet mellom kvinner og menn i tros- og livssynssamfunn. Det vises til punkt 7.4.4 og til punktene 18.2.2 og 18.4 i proposisjonsdelen.

Staten er også forpliktet til å arbeide særlig med tiltak rettet mot å bekjempe vold mot kvinner, jf. Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen). Istanbul-konvensjonen skal fremme likestilling mellom kvinner og menn, beskytte rettighetene til kvinner som er utsatt for vold og fremme nasjonalt og internasjonalt samarbeid mot overgrep. Se kapittel 17 i proposisjonsdelen.

5.3.3 Barns rettigheter

I 2014 ble beskyttelsen av barns rettigheter styrket gjennom vedtak av en ny § 104 om barns rettigheter i Grunnloven. Der er det nå slått fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd, at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og at deres mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og utvikling. Det følger videre at barn har rett til vern om sin personlige integritet, og at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn som skal legges til grunn i alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Bestemmelsen lyder:

«Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.​

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet.​Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.»

Grunnloven § 104 bygger på rettighetene i FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) som siden vedtakelsen i 1990 har gitt barn og unge under 18 år et særlig menneskerettsvern med rettigheter som gjelder spesifikt for barn. I tillegg inneholder konvensjonen bestemmelser som viser hvordan de generelle menneskerettighetene skal forstås og anvendes for barn. Barn har en selvstendig tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, jf. artikkel 14.

Barnekonvensjonen artikkel 14 lyder slik i norsk oversettelse:

«Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.

Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning kan bare undergis de begrensninger som er fastsatt ved lov og som er nødvendige for å beskytte offentlig trygghet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.»

Barnekonvensjonen bygger på fire grunnleggende prinsipper, alle av betydning for tolkningen av religionsfriheten i artikkel 14: forbud mot diskriminering (artikkel 2), barnets beste (artikkel 3), barnets rett til liv og utvikling (artikkel 6) og barnets rett til å delta og til å bli hørt (artikkel 12).

Barns religionsfrihet må dessuten tolkes i lys av forholdet mellom foreldre og barn, mellom staten og foreldre, og mellom staten og barnet. Foreldre har rett til å oppdra sine barn i samsvar med deres religion eller livssyn, og rett og plikt til å veilede sine barn om slike spørsmål. Foreldres oppmuntring til barns deltakelse i tros- eller livssynssamfunn kan være viktige for barnets religiøse utvikling og dermed for realiseringen av barnets tros- og livssynsfrihet. Samtidig må barnets rett til tros- og livssynsfrihet vurderes separat fra foreldrenes rett til det samme. Derfor vil barnets religiøse identitet noen ganger respekteres best ved å sikre forankring og kontinuitet i familien, mens det andre ganger er nødvendig å anerkjenne at barnets religiøse identitet bør stå friere i forhold til familiens tilhørighet.

Staten må på sin side respektere foreldrenes rett til å oppdra barnet i samsvar med sin egen overbevisning, blant annet i valg av utdanning for sine barn, jf. menneskerettskonvensjonens tilleggsprotokoll artikkel 2:

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.»

Både når det gjelder tilhørighet til trossamfunn og i valg av utdanning har foreldre rett og plikt til å gi veiledning i samsvar med det de mener er det beste for barnet. Samtidig har barnet rett til å medvirke i spørsmål som angår dem i takt med deres alder og modenhet, se under om artikkel 3 i Barnekonvensjonen.

Et viktig prinsipp i Barnekonvensjonen er prinsippet om barnets beste. Artikkel 3 slår fast at hensynet til barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn» ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Dette innebærer at barnets beste skal være et tungtveiende hensyn både i enkeltsaker og i generelle spørsmål som berører barn. Prinsippet gjelder alle barn i alle sammenhenger, men vil imidlertid ikke kunne ha et entydig innhold. En vil kunne møte en rekke dilemmaer i vurderingen av hva som er barnets beste. Det er dessuten ikke nødvendigvis det eneste hensynet, og det vil heller ikke alltid være det avgjørende hensynet.30

Barnets rett til å bli hørt og til å si sin mening i saker som angår dem, følger av artikkel 12. Det innebærer både retten til å motta relevant informasjon om forhold som angår dem, og retten til å få gjøre seg opp en mening og gi uttrykk for sine synspunkter og at disse synspunktene blir hørt. Barnets mening skal tillegges vekt i takt med dets alder og modenhet. Denne retten har derfor i utgangspunktet ingen nedre aldersgrense (FNs barnekomité, generell kommentar nr. 12).

Barnets rett til å inkluderes og medvirke er også lovhjemlet i barneloven § 31. Foreldre skal etter denne bestemmelsen høre hva barnet har å si før de tar en avgjørelse om barnets personlige forhold. De skal legge vekt på det barnet mener etter barnets alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år, skal det legges stor vekt på det barnet mener.

Både kirkeloven og trossamfunnsloven har i dag regler som gir barn rett til å bestemme innmelding i og utmelding fra trossamfunn fra fylte 15 år. En slik 15-årsgrense finnes også i barneloven § 32 om blant annet innmelding i og utmelding fra foreninger.

Barnets rett til inkludering og medvirkning gjelder uavhengig av den religiøse myndighetsalderen på 15 år. Barn har rett til å medvirke og til å bli hørt i saker som handler om deres religion og livssyn fra de er i stand til å danne egne synspunkter, og det følger av barneloven § 33 at foreldrene skal gi barnet større rett til å bestemme selv i takt med alderen og barnets modenhet. Det vises til punkt 7.4.5 og punkt 13.5 i proposisjonsdelen.

Barnets rett til ikke-diskriminering følger av artikkel 2. Bestemmelsen svarer til diskrimineringsvernet slik vi kjenner det i norsk rett, men er en påminnelse om at diskrimineringsvernet gjelder like fullt for barn som for voksne.

Barns rett til liv og utvikling følger av artikkel 6 og handler både om beskyttelse mot vold og overgrep, og å sikre gode oppvekstvilkår for barn. Straffelovens bestemmelser om forbud mot vold mot barn gjelder selvfølgelig også i trossamfunn. Videre har trossamfunn en særlig plikt til å beskytte barna mot det som skjer internt, og som samfunnet for øvrig har lite innsyn i. Det vises til punkt 7.4.5 og punkt 17.5.

5.4 Når kan tros- og livssynssamfunnenes religionsutøvelse begrenses?

5.4.1 Utgangspunkt

Tros- og livssynsfriheten har et sterkt vern. At staten har respekt for det som handler om det dypeste, mest grunnleggende og kanskje hellige for mange mennesker, gir imidlertid ikke individene eller tros- og livssynssamfunnene en ubegrenset frihet. Retten til å utøve tro eller livssyn er ikke absolutt, og den vil noen ganger måtte avveies mot andre grunnleggende rettigheter.

Den enkeltes eller tros- eller livssynssamfunnets forpliktelser i samfunnet skiller seg i utgangspunktet ikke fra forpliktelsene som andre organisasjoner, foreninger eller virksomheter er underlagt. Tros- og livssynssamfunn kan på samme måte som andre enheter foreta rettslige disposisjoner, inngå avtaler og ha rettigheter og plikter. Samfunnene er heller ikke fritatt fra utfordringer som storsamfunnet ellers står overfor, for eksempel når det gjelder ivaretakelse av utsatte grupper og behovet for vern mot diskriminering, trakassering, hatytringer, vold eller overgrep. Tros- og livssynssamfunn må forholde seg til norsk lov og norske samfunnsverdier, for eksempel når det gjelder religionsfrihet (adgangen til å skifte religion eller til ikke lenger å tilhøre et trossamfunn), barns rettigheter (for eksempel rett til beskyttelse mot tvang og rett til opplæring i samsvar med opplæringsloven) og retten til ikke-diskriminering.

Samtidig er det slik at det å begrense tros- og livssynssamfunnenes handlefrihet kan være et inngrep i tros- og livssynsfriheten. Slike inngrep krever en begrunnelse som er i samsvar med EMK artikkel 9 annet ledd. Hovedregelen er at staten ikke skal gripe inn i trossamfunnenes indre organisering eller virksomhet, men staten kan gjøre inngrep i tros- og livssynsfriheten når andre tilstrekkelig tungtveiende hensyn gir grunn til det. Dette er en anerkjennelse av at det i et demokratisk samfunn, hvor ulike religioner og livssyn eksisterer side om side, kan være nødvendig med visse begrensninger for å forene ulike interesser og nettopp sikre denne friheten for alle.31 Videre handler det naturlig nok også om å sikre slike rettigheter og friheter som kan komme i konflikt med religionsfriheten.

5.4.2 Inngrepshjemmelen i EMK artikkel 9

For at det skal være adgang til å gjøre inngrep i religionsfriheten, må visse vilkår være oppfylt. Først må det vurderes om det foreligger en krenkelse av artikkel 9. Vurderingen er om den som handlingen, unnlatelsen eller praksisen rammer, faktisk får begrenset sin religionsfrihet eller adgangen til å gi uttrykk for sin religion. Det må altså foreligge en krenkelse av en viss betydning for at det skal anses som et inngrep etter bestemmelsen.

Det er flere vilkår som alle må være oppfylt, for at et inngrep skal være lovlig. Ordlyden i artikkel 9 annet ledd lyder:

«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

For det første må inngrep være foreskrevet i lov. Dette omtales gjerne som at inngrepet må ha «sufficient legal basis in domestic law».32 Både lov, forskrifter og andre regler inngår i dette lovbegrepet. Dessuten er ulovfestet rett omfattet. Det avgjørende er at det finnes nasjonale regler, slik at et inngrep ikke fremstår vilkårlig eller mangler rettslig grunnlag, og at reglene er tilgjengelige slik at rettstilstanden er forutsigbar. Dette kan ikke anses som formelle krav, men avgjøres etter en konkret vurdering.

For det andre må inngrepet være begrunnet i et eller flere av de legitime formål som er listet opp i bestemmelsen (offentlig trygghet, offentlig orden, helse eller moral, eller andres rettigheter og friheter). Listen er uttømmende, slik at formål som ikke er listet opp, ikke vil kunne anses legitime.

For det tredje må inngrepet være nødvendigi et demokratisk samfunn («necessary in a democratic society»), begrunnet i minst ett av de hensynene nevnt over. Det kreves ikke absolutt nødvendighet eller uunnværlighet, men mer enn at det er ønskelig. Dersom det finnes handlingsalternativer for å nå formålet som vil være mindre inngripende overfor den eller de som rammes, må normalt dette alternativet velges. Dette uttrykkes gjerne som at det må foreligge et presserende samfunnsmessig behov («pressing social need») for å kunne gripe inn i religionsfriheten. Dette medfører et krav om forholdsmessighet (proporsjonalitet) mellom det legitime formålet og midlene for å nå dette (inngrepet), jf. Leyla Sahin mot Tyrkia (2005) avsnitt 110.

Kravene som stilles, må ikke framstå som grep for å forhindre eksistensen av visse trossamfunn. I saken Magyar Keresztény Mennonita m. fl. mot Ungarn (2014) var registreringsprosessen for trossamfunn endret med den følge at Jehovas vitner ble nektet nyregistrering. EMD kom til at staten ikke hadde opptrådt nøytralt i prosessen. Spørsmålet er om begrunnelsen for å gjøre inngrep (stille minimumskrav) er å anse som et «presserende samfunnsmessig behov» i EMKs forstand.

Andre tilfeller der statlige inngrep har blitt ansett berettiget av EMD, er for eksempel «polygamous or underage marriage … or a flagrant breach of gender equality» eller handlinger som påtvinges medlemmer av et trossamfunn mot deres vilje.33

5.4.3 Rettighetsavveininger

Noen ganger vil det være flere legitime rettigheter som må avveies mot hverandre i denne forholdsmessighetsvurderingen. Slike avveininger er særlig krevende, og det finnes ikke noe hierarki av menneskerettigheter som kan brukes som prinsipp for å løse slike rettighetskonflikter. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvordan avveiningen skal skje, avhengig av hvilke hensyn som gjør seg gjeldende, herunder graden av krenkelse på hver side. For eksempel er det slik når det gjelder adgangen til religiøst begrunnet forskjellsbehandling i trossamfunn, at hva som anses som lovlig (og nødvendig) forskjellsbehandling, blir snevrere jo lenger ut fra kjernen i trossamfunnenes virksomhet og religionsutøvelse man kommer.

I inngrepshjemmelen (annet ledd) i EMK artikkel 9 er det som nevnt i forrige avsnitt listet opp relevante hensyn som kan tilsi at et inngrep i religionsfriheten må tåles. Det er et omfattende sett av interesser som kan anses relevante. I tillegg må det altså vurderes konkret hvordan disse hensynene skal avveies mot hverandre. EMD har lagt til grunn at det generelt er en vid skjønnsmargin når det gjelder å treffe en rimelig balanse («fair balance») mellom konkurrerende rettigheter i konvensjonen. Spørsmålet er om de nasjonale myndighetene har foretatt denne avveiningen, og om den er rimelig. Det må altså foretas en konkret vurdering av hensynene på begge sider, herunder graden av krenkelse av religionsfriheten for den som rammes, holdt opp mot det presserende samfunnsmessige behovet som begrunner inngrepet. Statens skjønnsmargin er imidlertid vid når det gjelder avveiningen av de legitime interessene, se neste punkt.

5.4.4 Statens skjønnsmargin

Staten har anledning til å gripe inn i religions- og livssynsfriheten dersom det er i samsvar med lov, ivaretar visse formål og er «nødvendig i et demokratisk samfunn». EMD har i sin praksis tilkjent statene en skjønnsmargin («margin of appreciation») i vurderingen av om et inngrep er nødvendig og forholdsmessig. Om denne skjønnsmarginen er til stede, eller om den er snever eller vid, kommer an på hvilken rettighet det er spørsmål om. For eksempel er skjønnsmarginen svært snever når det gjelder inngrep i ytringsfriheten i artikkel 10. Når det gjelder religionsfriheten i seg selv, er denne som sagt absolutt og det er dermed ingen skjønnsmargin. Når det gjelder religionsutøvelsen har EMD lagt til grunn at statenes skjønnsmargin er vid.

En vid skjønnsmargin betyr at EMD er tilbakeholden med å overprøve de nasjonale avveiningene av rettigheter. Det avgjørende er derfor om staten har foretatt de relevante vurderingene, og om det er avveid på en rimelig måte. Det betyr at nasjonale bestemmelser eller praksiser er relevante for utfallet i en konkret sak.

I en høyesterettsdom fra høsten 2018 (HR-2018-1958-A) om oppsigelse av en fastlegeavtale på grunn av ønske om reservasjon om innsetting av spiral (se omtale i punkt 9.3.4), uttalte førstvoterende seg om vurderingene etter EMK artikkel 9 nr. 2:

«Statene gis et visst skjønnsmessig spillerom («margin of appreciation»), men inngrepet må være rimelig og forholdsmessig, hensett til de formål som skal ivaretas, jf. Eweida-dommen avsnitt 84. Dette vil bero på en konkret vurdering, likevel slik at den overordnede generelle avveining av de motstående hensyn som har ført til den regel som anvendes, vil bli tillagt stor vekt også ved vurderingen av om det foreligger en krenkelse etter EMK. Men særlige omstendigheter i den enkelte sak kan føre til at et inngrep, som gjennomgående fremstår som velbegrunnet, etter en konkret vurdering likevel må anses å utgjøre en krenkelse.»

Det er en tiltakende tendens i EMDs praksis at kvaliteten på nasjonale prosesser og statens begrunnelse er av betydning i EMDs prøving. Det betyr at så fremt inngrep gjennomføres på bakgrunn av en grundig prosess og avveining mot statens konvensjonsforpliktelser, vil EMD i mindre grad overprøve statens egen vurdering av hvorvidt inngrepet er nødvendig.

EMD legger til grunn en dynamisk tolkning av menneskerettsvernet, og også av hvilke inngrep som til enhver tid vil være presserende i den nasjonale konteksten. I sine vurderinger av et lands lovgivning eller praksis er domstolen opptatt av hvordan staten ellers har forholdt seg på området, herunder om det er sammenheng i praksisen og om regelen eller praksisen derfor fremstår som rimelig. I saken Lautsi mot Italia (2011), som omhandlet spørsmålet om adgangen til å ha krusifikser på veggen i klasserommet på italienske skoler, uttalte EMD at det må foreligge en balanse eller likhet i hvordan staten forholder seg til ulike religiøse uttrykk. Det var avgjørende for EMDs vurdering at Italia hadde en liberal praksis når det gjaldt andre religiøse uttrykk i italienske skoler.

Dermed kan ulike lands tilnærming til og løsning av religiøse spørsmål variere betydelig innenfor rammen av EMK, så fremt de nasjonale vurderingene er balanserte, konsistente og rimelige. I første omgang må de være i samsvar med nasjonal rett, se neste punkt.

5.5 Nærmere om Grunnloven § 16

5.5.1 Overordnet

Grunnloven § 16 har følgende ordlyd:

«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Religionsfriheten i første punktum må tolkes i samsvar med konvensjonsbestemmelsene, se ovenfor i punkt 5.2.

Grunnloven § 16 har i tillegg særbestemmelser om forholdet mellom Den norske kirke og staten, og mellom staten og de øvrige tros- og livssynssamfunnene i Norge. Ordlyden må også på disse punktene tolkes innenfor Norges konvensjonsmessige forpliktelser.

Grunnloven § 16 ble vedtatt i 2012, som en oppfølging av det såkalte «kirkeforliket» mellom alle partiene på Stortinget i 2008. Forhistorien og forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen gir noe tolkningshjelp. Lovavdelingen har i to uttalelser som er tatt inn i Prop. 12 L (2015–2016) og Prop. 9 L (2016–2017), gått grundig inn i tolkningen av særlig bestemmelsens fjerde punktum, se punkt 5.5.3.

5.5.2 Særlig understøttelse og lovregulering av Den norske kirke som folkekirke

Statens plikt til å understøtte Den norske kirke som evangelisk-luthersk folkekirke innebærer først og fremst å legge de økonomiske, rettslige og organisatoriske forholdene til rette for at Den norske kirke «forblir» Norges folkekirke. Hva som nærmere ligger i det å være folkekirke, fremgår ikke av ordlyden. Det fremgår imidlertid av § 16 lest i sammenheng at det å være folkekirke innebærer en særlig stilling overfor staten, og at dette skiller folkekirken fra de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Dette er også presisert i St.meld. nr. 17 (2007–2008) (s. 73). Se mer om folkekirkebegrepet i kapittel 6. Staten har særskilte forventninger til Den norske kirke, og som en konsekvens av dette har staten også en særskilt understøttelsesplikt.

Grunnloven § 16 forplikter staten til understøttelse av Den norske kirke i form av en viss offentlig finansiering. Nivået og innretningen av understøttelsen må være opp til nærmere lovgivning og statsbudsjettet (og kommunebudsjettene) å konkretisere, se kapittel 15.

Videre forutsetter Grunnloven § 16 tredje punktum særskilt lovgivning om Den norske kirkes «ordning». Stortinget kan dermed gå lenger i å lovregulere Den norske kirke enn andre tros- og livssynssamfunn, men det vil være visse rammer for lovgivningsmyndigheten. Grunnloven § 16 setter selv opp en skranke gjennom den saklige angivelsen «ordning», dvs. kirkens ytre organisering. Dessuten vil tros- og livssynsfriheten, sammen med andre relevante, menneskerettslige normer, være en generell skranke for lovgiveren. De rettslige grensene for Stortingets lovgivningsmyndighet, og for statens styring av Den norske kirke mer generelt, kan være vanskelige å bestemme presist. Etter departementets syn bør den særlige lovgivningen om Den norske kirke bygges ned i retning rammelovgivning. På den andre siden er hensynet til kontinuitet og stabilitet, som grunnlovsbestemmelsen selv vektlegger ved ordet «forblir», et argument for fortsatt lovgivning av et visst omfang, eller i alle fall om visse saksforhold. Lovgivningen vil antakelig kunne gå noe lenger inn i kirkelige forhold dersom Den norske kirke selv ber om eller gir tilslutning til konkret lovregulering, se punkt 20.6.6 i proposisjonsdelen og lovforslaget § 12 fjerde ledd. Utformingen av ny lovregulering for Den norske kirke må samtidig vurderes i lys av § 16 siste punktum, jf. punkt 5.5.3.

Grunnloven § 16 tredje punktum forutsetter ikke at lovbestemmelser om Den norske kirke nødvendigvis må plasseres i en egen lov, slik tilfellet er i dag. Etter departementets syn bør særlige lovbestemmelser om Den norske kirke heller inngå i en felles lov for alle tros- og livssynssamfunn. Forslaget til ny og felles lov for tros- og livssynssamfunn inneholder et eget kapittel med særlige bestemmelser om Den norske kirke, se kapittel 15 i proposisjonsdelen.

5.5.3 Understøttelse av alle tros- og livssynssamfunn på lik linje

Statens plikter overfor Den norske kirke må sees i sammenheng med Grunnloven § 16 fjerde punktum om at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes «på lik linje». Ordlyden i § 16 fjerde punktum kan isolert sett forstås som at staten har en plikt til lik understøttelse av alle tros- og livssynssamfunn, men bestemmelsen må leses i forlengelsen av statens særlige plikter overfor Den norske kirke. Hva slags organisasjoner eller virksomheter som omfattes av uttrykket «tros- og livssynssamfunn», er ikke presisert i forarbeidene. Departementet legger til grunn at det må være opp til den alminnelige lovgivningen å nærmere definere hva som skal regnes som et tros- eller livssynssamfunn, herunder om det skal settes vilkår for registrering, for økonomisk støtte eller lignende.

Det framgår av forarbeidene at Grunnloven § 16 fjerde punktum skal understreke statens ansvar for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Samtidig understrekes det at Grunnloven § 16 ikke var ment å innebære nye plikter for staten eller nye rettigheter for tros- og livssynssamfunnene eller for individene.34 Gjeldende ordning som ble videreført etter grunnlovsendringen, må derfor anses grunnlovsmessig og i tråd med Stortingets forståelse av forholdet mellom annet og fjerde punktum i § 16. Bestemmelsen kan likevel ikke forstås slik at den etablerer et grunnlovbeskyttet rettskrav på at finansieringsordningene i framtiden skal være som de var på tidspunktet for grunnlovsendringen. Lovavdelingen har blant annet uttalt følgende om hvordan § 16 fjerde punktum må tolkes:

«Det ligger i grunnlovsbestemmelsen, lest i lys av forarbeidene, at staten har et «ansvar» for å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Hva dette rettslig sett nærmere innebærer, kan være uklart. «Understøttelse» kan skje gjennom tildeling av materielle goder, herunder økonomisk støtte, men det kan også skje på andre måter. Det ligger nær å si at grunnlovsbestemmelsen, lest i lys av forarbeidene, bygger på en forutsetning om at staten ikke helt kan la være å bidra materielt, herunder i form av tilskudd, til de ulike tros- og livssynssamfunnenes virksomhet. På dette punktet kan Grunnloven § 16 sies å bygge på en annen tilnærming enn EMK artikkel 9.

Slik vi ser det, fører ordlyden i § 16 fjerde punktum og forarbeidene videre til at staten i sin finansiering av ulike tros- og livssynssamfunn har plikt til å oppfylle visse grunnleggende krav til likebehandling av de ulike samfunnene. Dette kravet til likebehandling gjelder også for spørsmålet om tilskudd til ulike tros- og livssynssamfunn. Verken ordlyden i Grunnloven § 16 fjerde punktum eller forarbeidene sier noe mer konkret om hva som ligger i et slikt krav til likebehandling. Etter vårt syn følger det neppe mer av bestemmelsen enn at staten har et ansvar for ikke å diskriminere ulike tros- og livssynssamfunn. Dette må etter vårt syn blant annet innebære at forskjellsbehandling som forfølger lovlige formål og som har en objektiv og rimelig begrunnelse, normalt vil være forenlig med grunnlovsbestemmelsen. Bestemmelsen må dessuten ses i lys av de øvrige bestemmelsene som finnes i § 16 første til tredje punktum: dels et generelt utgangspunkt om religionsfrihet for alle, dels en anerkjennelse av at Den norske kirke fortsatt har en særlig stilling. På dette punktet har vi med andre ord vanskelig for å se at Grunnloven § 16 fjerde punktum, på det området den gjelder, bygger på en grunnleggende annen tilnærming enn det som følger av de internasjonale konvensjonene. Vi viser særlig til drøftelsen foran av EMK artikkel 9, samt artikkel 9 og artikkel 14 sett i sammenheng. (… )

Forbudet mot diskriminering etter Grunnloven § 16 fjerde punktum gjelder ved «understøttelse» av tros- og livssynssamfunn, herunder gjennom tildeling av tilskudd. Hva begrepet «understøttelse» nærmere omfatter i rettslig sammenheng, er det ikke nødvendig å utdype her. Tildeling av økonomiske midler over statsbudsjettet vil uansett klart nok være omfattet.

Det kravet til likebehandling (ikke-diskriminering) som Grunnlovens § 16 fjerde punktum oppstiller, må gjelde både i forholdet mellom Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene, og mellom de øvrige tros- og livssynssamfunnene innbyrdes. Dette følger av ordlyden, og det kommer særskilt til uttrykk i St.meld. nr. 17 (2007–2008) s. 73 med sikte på relasjonen mellom Den norske kirke og de øvrige tros- og livssynssamfunnene.»35

Departementet er enig i dette og legger til grunn at staten etter Grunnloven § 16 er rettslig forpliktet til å materielt understøtte tros- og livssynssamfunnenes virksomhet, også med en viss økonomisk støtte. Som det framgår av Lovavdelingens uttalelse, legger Grunnloven § 16 på dette punktet mer vidtgående plikter på staten enn det som følger av konvensjonsforpliktelsene. Samtidig har staten et betydelig rom til å vurdere hvilket nivå den økonomiske støtten skal ligge på, og hvordan støtten skal innrettes.

Kravet om understøttelse på lik linje i § 16 fjerde punktum må, slik Lovavdelingen uttaler, forstås som et forbud mot diskriminering, både mellom Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn og mellom de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Dette innebærer at staten må ivareta visse grunnleggende krav til likebehandling av ulike tros- og livssynssamfunn. Samtidig vil en eventuell forskjellsbehandling av tros- og livssynssamfunn som «forfølger lovlige formål og som har en objektiv og rimelig begrunnelse», være forenlig med grunnlovsbestemmelsen. I dette ligger blant annet at økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn ikke nødvendigvis må skje på den måten som er foreskrevet i dagens tilskuddsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, der medlemstall i Den norske kirke og i andre tros- og livssynssamfunn utgjør sentrale faktorer. Også andre kriterier vil kunne bringes inn i en vurdering av hva som er understøttelse på lik linje. Dette gjelder både når en skal ta stilling til hva som er behandling på lik linje mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, og når en skal vurdere kravet til behandling på lik linje mellom de øvrige tros- og livssynssamfunnene innbyrdes. Lovavdelingen har for eksempel uttalt følgende:

«Vi kan ikke utelukke at en grunnleggende annen innretning av det samlede tilskuddssystemet i praksis kan føre til en annen forholdsmessig fordeling av tilskudd mellom ulike tros- og livssynssamfunn, og at ordningen vil kunne være fullt ut lovlig (grunnlovsmessig). Det diskrimineringsforbudet som ligger i Grunnloven § 16 fjerde punktum kan åpne for ulike utfall i så måte.»36

5.6 Individuell tros- og livssynsutøvelse og statens ansvar

5.6.1 Utgangspunkt

EMK artikkel 9 forplikter først og fremst staten til å sikre religionsfriheten ved å unnlate å gjøre inngrep i den. Samtidig er det en adgang til å gjøre inngrep, og denne adgangen varierer blant annet med hvilket samfunnsområde det er tale om. For eksempel stilles det strenge krav til begrunnelser for å begrense religionsfriheten i arbeidslivet og utdanning. Slike begrensninger kan lede til utestenging på helt sentrale samfunnsområder for dem som rammes. Vurderingen er da hvilke samfunnsmessige behov det er for å innskrenke religionsutøvelsen, og om det er nødvendig og forholdsmessig. Noen eksempler på problemstillinger på disse feltene er adgangen til å forby religionsutøvelse i arbeidstiden på grunn av arbeidsplikten, og adgangen til å forby religiøse plagg i utdanningsinstitusjoner.

Et annet viktig spørsmål er om staten har plikt til positivt å legge til rette for tros- og livssynsutøvelse. Det er på det rene at staten unntaksvis har en slik positiv forpliktelse, jf. punkt 5.2.3. I hvilke tilfeller, og hvor langt denne plikten rekker, er det imidlertid vanskelig å gi generelle svar på. I tillegg har nasjonale forhold betydning for den statlige skjønnsmarginen og dermed for rekkevidden av pliktene. I denne sammenhengen kan Grunnloven § 16 ha betydning.

Staten er for eksempel antakelig forpliktet til å sikre at ingen blir avskjediget på grunn av sin religiøse tilhørighet, og til å ha prosedyrer for å vurdere samvittighetsfritak for militærtjeneste av religiøse grunner.37 EMD har imidlertid kommet til at artikkel 9 ikke påla Romania å sikre at en religiøs gruppe hadde en bygning eller et sted hvor de kunne utøve sin religion.38 Bestemmelsen påla heller ikke Kroatia å tillate religiøs utdanning i skoler og barnehager.39

Staten er alltid forpliktet til ikke-diskriminering. Det betyr at statens praksis overfor én religiøs gruppe får betydning for forpliktelsene overfor andre. Den individuelle religionsfriheten har vern i likestillings- og diskrimineringslovens beskyttelse mot diskriminering og trakassering på alle samfunnsområder.

5.6.2 Vern mot diskriminering og trakassering

Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle samfunnsområder, og den skal hindre diskriminering blant annet på grunn av kjønn, etnisitet, religion eller livssyn. Forarbeidene til vår nasjonale diskrimineringslovgivning legger til grunn at vurderingene er sammenfallende i norsk og internasjonal rett.40 Det betyr at det er diskriminering dersom en person eller gruppe personer på grunn av visse egenskaper (diskrimineringsgrunnlag) stilles dårligere enn andre (forskjellsbehandling) uten at det er saklig begrunnet.

Vernet mot diskriminering kan sees fra ulike perspektiver. Det kan handle om den enkeltes eller et trossamfunns religionsfrihet, herunder deres rett til beskyttelse mot diskriminering (usaklig forskjellsbehandling) fra staten eller fra andre. Diskrimineringsvernet handler også om den enkeltes eller trossamfunnenes rett til å forskjellsbehandle andre for å kunne utøve sin religionsfrihet. Dette omtales gjerne som religiøst begrunnet forskjellsbehandling. At det foreligger en religiøs begrunnelse, skal forstås som at handlingen er begrunnet i en overbevisning som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være såkalte lærespørsmål.41 For dem som rammes, kan det innebære forskjellsbehandling på grunn av deres religionsfrihet, eller på grunn av deres rett til ikke-diskriminering for eksempel på grunn av kjønn eller på grunn av seksuell orientering.

Fordi religions- og livssynsfriheten er en grunnleggende rettighet, skal det en del til for å begrense den religiøst begrunnede forskjellsbehandlingen. Samtidig er adgangen til å forskjellsbehandle et unntak som skal forstås snevert, og det må foretas en konkret vurdering av om det faktisk foreligger en rimelig og legitim (religiøs) begrunnelse.

Diskrimineringslovsutvalget sa følgende om problemstillingen:

«Spørsmålet om trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling må løses på bakgrunn av en avveining mellom hensynet til trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi, og hensynet til likestilling og likeverd for kvinner og homofile. Begge typer av interesser er grunnleggende og har å gjøre med beskyttelsen av menneskets egenverdi og verdighet.»42

Det kan ikke oppstilles et krav om enighet om et lærespørsmål i det aktuelle trossamfunnet for at det skal være adgang til å forskjellsbehandle. Dette er særlig aktuelt for Den norske kirkes syn på homofilt samliv eller ekteskapsinngåelse og ble omtalt slik i forarbeidene:

«Det bør heller ikke kreves at fortolkningen har støtte blant et (bestemt) flertall i trossamfunnet. Den norske kirke vil dermed kunne begrunne forskjellsbehandling av homofile også etter vedtaket på Kirkemøtet i 2007, siden kirken uttrykkelig mener at det er en kirkelig begrunnelse for begge standpunkter.»43

Etter departementets vurdering må dette forstås på samme måte i dag, også etter Kirkemøtets vedtak om likekjønnet vigsel i 2016.

Diskrimineringsvernet har også et forbud mot trakassering på grunn av forhold som er nevnt i § 6, som for eksempel religion eller livssyn, jf. § 13. Trakassering anses som en særlig form for diskriminering som kjennetegnes ved sin krenkende karakter, jf. § 13 annet ledd:

«Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende, ydmykende eller plagsom.»

For å forhindre trakassering er det stor oppmerksomhet om forebyggende tiltak, også i loven. Det følger av kapittel 4 i loven at offentlige myndigheter, arbeidslivets organisasjoner og arbeidsgivere er pliktig til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å forhindre diskriminering og trakassering, jf. punkt 9.3.5.

Diskriminering kan også være straffbart. Det følger av straffeloven § 186 at å nekte noen varer eller tjenester på grunn av et (eller flere) diskrimineringsgrunnlag, kan straffes med fengsel i inntil 6 måneder. Det samme gjelder den som nekter noen tilgang til offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkårene som gjelder for andre. De sakene som blir ført for retten på grunnlag av straffeloven § 186 (tidligere § 135a), er ofte knyttet til etnisitet og religion (for eksempel HR-2017-534-U om frisøren som nektet en muslimsk kvinne frisørtjenester fordi hun bar hijab). Også det å fremsette diskriminerende eller hatefulle ytringer, kan være straffbart. Straffeloven § 185 lyder:

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

• a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

• b) religion eller livssyn,

• c) homofile orientering, eller

• d) nedsatte funksjonsevne»

Regjeringen har vedtatt en handlingsplan mot hatefulle ytringer, se punkt 7.2.3.

5.6.3 Ivaretakelse av individets tros- og livssynsfrihet

Statens ansvar for å ivareta den enkeltes religionsfrihet på ulike arenaer handler om tilfeller hvor den enkelte har krav på vern, og tilfeller hvor staten på generelt grunnlag er positivt forpliktet til å legge til rette for religionsutøvelse. Det er forskjell på spørsmålet om staten for eksempel er positivt forpliktet til å sørge for at alle fengsler har religiøs betjening til dem som til enhver tid er innsatte, og spørsmålet om det vil være diskriminering dersom en innsatt ikke får etterkommet et ønske som er religiøst begrunnet.

I utgangspunktet innebærer det å sikre den enkeltes religionsfrihet å oppfylle plikten til ikke-diskriminering. Dette vil likevel ikke i alle tilfeller være tilstrekkelig. Vissheten om et mangfold og ulike behov som følge av dette, kan tilsi at det bør legges aktivt til rette for å sikre ikke-diskriminering, for eksempel ved å sørge for ikke å ha regler eller retningslinjer som slår negativt ut for noen, og ved å lovregulere særlige forhold for å sikre religionsfriheten. I tillegg til diskrimineringsloven som gjelder på alle samfunnsområder, finnes det bestemmelser i særlovgivning, for eksempel trossamfunnsloven (om fri på religiøse dager), straffegjennomføringsloven (§ 23 om rett til religionsutøvelse som innsatt) og opplæringsloven (§ 2-3 a om rett til fritak fra religiøse aktiviteter). I tillegg finnes det ulike varianter av generelle retningslinjer, for eksempel utarbeidet av Utdanningsdirektoratet i skolesammenheng (Retningslinjer for gudstjenester i skoletiden), og av Helsedirektoratet når det gjelder helsesektoren (Kosthåndboken. Veileder i ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten (utgitt 2011)).

Departementet vil på generelt grunnlag mene at en bør være tilbakeholden med å lovregulere individuell religionsfrihet. Dette er et felt med særlig behov for konkrete vurderinger og lokale løsninger. Utgangspunktet er at religions- og livssynsfriheten skal være vid, og det må foreligge konkrete vurderinger og legitime begrunnelser for å begrense eller forhindre religiøs praksis.

Det er dessuten avgjørende at regler eller praksiser benyttes på en ikke-diskriminerende måte. For eksempel må utgangspunktet være at skoler som gir elevgrupper tilgang til lokaler for fritidsaktiviteter eller frivillig arbeid, også legger til rette for skolelag eller andre religiøse og livssynsorienterte aktiviteter. Hvis det gjøres forskjell på hvilke elevinitierte aktiviteter som tillates, også de religiøse, må dette være på saklig grunnlag (se også punkt 8.3.3).

6 Statens tros- og livssynspolitikk – grunnleggende prinsipper og virkemidler

6.1 En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk

6.1.1 Grunnloven § 16

I punkt 5.5 er det lagt til grunn at Grunnloven § 16 forplikter staten til å føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Denne aktivt støttende tros- og livssynspolitikken er resultat av en historisk utviklingsprosess, og den har to hovedelementer: understøttelsen av Den norske kirke som folkekirke og understøttelsen av alle tros- og livssynssamfunn på lik linje. Forpliktelsen til aktiv støtte overfor alle tros- og livssynssamfunn bygger historisk sett på statskirkeordningen.

Grunnloven § 16 inneholder en spenning – mellom understøttelsen av Den norske kirke som folkekirke og den samtidige understøttelsen av alle tros- og livssynssamfunn på lik linje. Den historiske konteksten og kronologien er viktige tolkningsnøkler til Grunnloven § 16. Likebehandling etter Grunnloven § 16 kan ikke forstås som et løsrevet, ahistorisk prinsipp, men er et resultat av en utviklingsprosess, på bakgrunn av et allerede eksisterende statskirkesystem. Den økonomiske støtten til tros- og livssynssamfunn utenom statskirken var i utgangspunktet en kompensasjonsordning, som så utviklet seg til en forpliktelse til understøttelse på lik linje ved at tilskuddet til disse samfunnene skulle svare til den økonomiske støtten til Den norske kirke.

I etterkant av at Grunnloven § 16 ble vedtatt i 2012, har Den norske kirke blitt et eget rettssubjekt, fristilt fra staten. Den norske kirke har dermed også blitt tydeliggjort som selvstendig trossamfunn, uten at dette har vært forstått som et brudd med Grunnloven § 16. I prosessen med å fristille kirken har Den norske kirkes oppdrag som folkekirke stått ved lag, forankret i Grunnloven (og i kirkeloven), og blant annet konkretisert i de årlige statsbudsjettene og kommunebudsjettene.

6.1.2 Aktivt støttende

Betegnelsen aktivt støttende tros- og livssynspolitikk er først blitt tatt i bruk de senere årene, men kan sies også å uttrykke en politikk som har vært praktisert gjennom lang tid i Norge, jf. kapittel 2. Da trossamfunnsloven ble vedtatt i 1969, ble det vektlagt at religionsfriheten forpliktet staten til likebehandling. Når staten ga støtte til Den norske kirke økonomisk, måtte den yte tilsvarende støtte til andre trossamfunn. NOU 1975: 30 Stat og kirke la til grunn at tros- og livssynsfriheten ikke bare handlet om ikke-innblanding fra statens side, men også materiell støtte:

«I det moderne samfunn hvor staten påvirker samfunnsutviklingen gjennom sine tiltak, ikke minst gjennom økonomiske støtteordninger, vil man kunne hevde at religionsfrihet krever mer enn ikke-innblanding fra statens side i trossamfunnenes indre anliggender. Religionsfrihet for trossamfunnene bør i denne situasjonen ikke bare bety at de har tillatelse til å utøve sin virksomhet med rettslig beskyttelse, men at de blir gitt reelle muligheter for aktivitet på like fot. Det ligger i sakens natur at det her i første rekke vil dreie seg om økonomiske støtteordninger.»44

Selve betegnelsen aktivt støttende ble lansert av det kirkelig oppnevnte Bakkevig-utvalget i 2002 (utredningen Samme kirke – ny ordning), og den er også brukt av Gjønnes-utvalget (NOU 2006: 2), i forarbeidene til Grunnloven § 16 (St.meld. nr. 17 (2007–2008)) og i Stålsett-utvalgets utredning (NOU 2013: 1).

At staten skulle føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, var tatt inn som et premiss i mandatet for Stålsett-utvalgets utredningsarbeid. Utredningen drøftet begrepet og hvilke implikasjoner et slikt aktivt støttende ståsted bør ha for statens tros- og livssynspolitikk på ulike områder, blant annet for rettslig regulering og finansiering av tros- og livssynssamfunn.45

Flertallet i utvalget la til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, mens et mindretall på to medlemmer var prinsipielt uenig i dette. Flertallet mente at den aktivt støttende politikken blant annet skulle gi seg utslag i økonomisk støtte til drift av tros- og livssynssamfunn. Videre mente flertallet at staten bør bidra til å gi et materielt grunnlag for tros- og livssynsfriheten, og at tro og livssyn dessuten kan gi grunnlag for, og bidra til å videreutvikle, verdier som er av fundamental betydning for den enkelte og for hele samfunnet. Flertallet i utvalget pekte også på at det kan reises innvendinger mot at staten skal ha en aktivt støttende rolle, og flertallet drøftet noen slike forhold. Blant annet ble det pekt på at en aktiv stat kan få større utfordringer knyttet til likeverdig behandling av ulike tros- og livssynsretninger, for eksempel når en skal utforme finansieringsordninger for ulike tros- og livssynssamfunn, men framholdt at en pragmatisk tilnærming og ikke finregnet nøyaktig økonomisk likebehandling vil være tilfredsstillende. En annen innvending som ble tatt opp, var faren for inngrep i tros- og livssynssamfunnenes autonomi, men flertallet mente at det generelt vil være rimelig å kombinere støtte med en viss form for kontroll. Flertallet pekte dessuten på at offentlige midler kan bli brukt til å finansiere, og dermed legitimere, holdninger og praksiser som oppfattes problematiske. Dette tilsier, ifølge flertallet, at det bør være visse grenser for støtteverdig virksomhet, men flertallet framholdt samtidig at staten i et åpent og pluralistisk samfunn ikke fullt ut kan sikre at offentlige midler ikke blir anvendt til ulike forhold og aktiviteter som det vil være delte meninger om.

Mindretallet i Stålsett-utvalget var uenig i at staten skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk og mente at staten heller skal innta en passiv, nøytral og beskyttende rolle, blant annet ved å avvikle den særskilte økonomiske støtteordningen for tros- og livssynssamfunn.

6.1.3 Departementets vurderinger

Departementet viser til at Grunnloven § 16 er en forpliktelse for staten til å føre en aktivt støttende politikk. Dette er også understreket av regjeringspartiene i den politiske plattformen. En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk betyr at det offentlige skal understøtte utøvelse av religion og livssyn. En aktivt støttende politikk anerkjenner at tro og livssyn er viktige aspekter ved menneskelig livsutfoldelse, og at tro og livssyn fritt skal kunne komme til uttrykk på lik linje med andre kulturelle uttrykk.

Statens aktivt støttende tros- og livssynspolitikk har først og fremst som formål å bidra til at tros- og livssynsfriheten skal kunne utøves i praksis. Den aktivt støttende politikken kommer primært til uttrykk i lovgivning og offentlige støtteordninger. Det offentlige bidrar med økonomisk støtte til tros- og livssynssamfunnene som en understøttelse av tros- og livssynsfriheten. Samtidig har staten har et betydelig rom til å vurdere hvilket nivå den økonomiske støtten skal ligge på, og hvordan støtten skal innrettes.

6.2 Ytterligere begrunnelser for støtten til tros- og livssynssamfunn

6.2.1 Samfunnsbygging og kulturell infrastruktur

Stålsett-utvalget vektla at tros- og livssynsutøvelse kan ha positiv betydning for både den enkelte og for samfunnet. Tros- og livssynsfellesskap gir mening, tilhørighet og identitet til mange mennesker. Støtten til tros- og livssynssamfunn bidrar også til å sikre tros- og livssynsfriheten:

«Også bidrag til driften av et mangfold av tros- og livssynssamfunn bidrar til å sikre realiseringen av reell tros- og livssynsfrihet. Utvalget vil trekke en sammenlikning med offentlig støtte til kultur. Selv om et kulturliv kan overleve og blomstre uten offentlig støtte, kan offentlig støtte bidra til et jevnere og mer mangfoldig tilbud i hele landet. Utvalget vil understreke at tros- og livssynsaktivitet også er et viktig kulturelt uttrykk som bør sikres i hele landet. (…)

Utvalget mener at tros- og livssynssamfunnene kan ha positiv verdi for den enkelte og for storsamfunnet ved at de løfter fram spørsmål om mening i tilværelsen og motiverer til grunnleggende verdivalg. Tros- og livssynsmessig fellesskap gir mange identitet og tilhørighet og representerer en arena for å drøfte spørsmål om tro, tvil og etikk. Tros- og livssynssamfunnene forvalter dessuten ritualer i viktige faser av livet. Utvalget mener at dette er sentrale verdier for å skape fellesskap og tilhørighet, og som begrunner en aktiv og støttende tros- og livssynspolitikk. Dette har positiv betydning for samfunnet utover den enkelte borgers aktive deltakelse i disse fellesskapene.»46

Tros- og livssynssamfunnene gir med sin virksomhet viktige bidrag til samfunnets verdimessige infrastruktur og viktige bidrag til den offentlige samtalen.

Departementet mener på linje med Stålsett-utvalget at støtten til tros- og livssynssamfunn ikke bare gir et materielt grunnlag for tros- og livssynsfriheten, men kan ha positive virkninger for samfunnet generelt.

Tros- og livssynssamfunn har ofte et bredt tilbud av aktiviteter. Selv om det ofte er tros- og livssynsutøvelse om utgjør kjernen i tros- og livssynssamfunnenes virke, har mange tros- og livssynssamfunn også en variert virksomhet, for eksempel opplæringstilbud for barn og voksne, sosiale og diakonale tjenester, som besøkstjenester og ulike møteplasstilbud, leksehjelp og skolefritidstilbud, konflikthåndtering og familierådgivning, språkopplæring, musikk- og kulturaktiviteter og tros- og livssynsdialog, se også punkt 3.2. Mange av tros- og livssynssamfunn samarbeider også med offentlige instanser for å løse ulike utfordringer i lokalsamfunn og bidrar i lokalt beredskapsarbeid.

Den offentlige støtten til tros- og livssynssamfunn innebærer både en anerkjennelse av tros- og livssamfunnenes rolle og betydning for enkeltmennesker og som samfunnsskapende kraft og gir et materielt grunnlag for at trossamfunnene kan være aktive bidragsytere i samfunnet.

6.2.2 Tillit

Det norske samfunnet er ofte beskrevet som et samfunn preget av et høyt tillitsnivå mellom borgere og staten, og borgerne imellom. NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit (Brochmann II-utvalget) understreker viktigheten av tillit som en grunnleggende verdi i det norske samfunnet, og som viktig for videreføringen av et levedyktig demokrati. Utredningen drøfter også om økende religiøst mangfold kan utfordre det høye tillitsnivået som generelt har preget det norske samfunnet, men gir uttrykk for at det i norsk sammenheng ikke er noe som tyder på at religiøst mangfold i seg selv «utgjør et problem for opplevelsen av tillitt og samhørighet, men at prosesser og praksiser knyttet til konkrete religiøse grupper kan være utfordrende».47 Samtidig er tros- og livssynssamfunn er i mindre grad preget av de sosioøkonomiske skiller som preger annen frivillighet, jf. punkt 3.2.3. Dette kan igjen bidra til å skape tillitt innad i samfunnet, men også til storsamfunnet generelt.

Relasjonene mellom religion og andre samfunnsutfordringer er ofte komplekse. Retten til tros- og livssynsfrihet skal beskyttes. Samtidig må staten foreta avveininger mellom på den ene side hensynet til enkeltindividets frihet og rettigheter, og på den andre siden hensynet til at samfunnet skal fungere som et fellesskap til tross for et tros- og livssynsmessig mangfold.48

Brochmann II-utvalget argumenterer for at tillit og samhandling henger sammen: «Tillit er ofte et resultat av samhandling, felles arenaer og felles problemløsning.»49 På tros- og livssynsfeltet er dialog og samhandling på tvers av tros- og livssynsmessige skillelinjer viktig for å bygge tillitt. Tillit mellom tros- og livssynssamfunn, både på individnivå og på trossamfunnsnivå, vil bidra til å vedlikeholde det generelle tillitsnivået i samfunnet. Tros- og livssynsdialogen kan i lokalsamfunn ofte nettopp handle om samhandling på felles arenaer og å finne frem til gode løsninger på felles utfordringer.

Departementet mener at det at det offentlige aktivt støtter opp under tros- og livssynssamfunnenes virksomhet, bidrar til å bygge tillit mellom trossamfunn og staten, og mellom staten og individene som deltar i trossamfunnenes virksomhet. Videre bidrar tilskuddsordningen til åpenhet og innsyn i trossamfunnenes virksomhet, jf. punkt 6.2.4, noe som igjen kan være med på å bygge tillit.

6.2.3 Bidrag til en offentlig samtale

Tilskuddsordningene gir ikke bare tros- og livssynssamfunnene et økonomisk grunnlag for tros- og livssynsfriheten og utøvelsen av denne i praksis, men bidrar også til at tros- og livssynssamfunnene kan være deltakere i den offentlige samtalen om samfunnets felles verdier.

Stålsett-utvalget pekte på den rollen tros- og livssynssamfunn har som arenaer for samtaler om verdispørsmål:

«Et levende engasjement i og refleksjon om tros- og livssynsspørsmål kan gjøre at sentrale begreper og verdier brynes og holdes i hevd. Dette er i seg selv et viktig bidrag til en rikere offentlig samtale og et bedre samfunn. Menneskelivets ukrenkelighet, menneskets verdighet og ideen om at noe er hellig, er eksempler på begreper og verdier som har utviklet seg i en religiøs og/eller humanistisk tradisjon, og som danner grunnlag og motivasjon for sentrale fellesverdier som ivaretakelse av menneskerettigheter, demokrati og ansvar for fellesskapet. At slike fellesverdier videreutvikles i og utenfor tros- og livssynssamfunnene, har positiv betydning for samfunnet utover den enkelte borgers aktive deltakelse i disse fellesskapene. Utvalget mener dette kan beskrives som samfunnets verdimessige infrastruktur som er av felles verdi for alle, uavhengig av tro, livssyn, engasjement eller interesse.»50

Behovet for verdimessig refleksjon og brytning synes å være tydeligere til stede i dag enn tidligere, blant annet på grunn av globaliseringsutviklingen og det økte kultur-, tros- og livssynsmangfoldet i Norge.

Departementet mener at målet med støtten til tros- og livssynssamfunn likevel ikke skal være likhet og harmoni i verdispørsmål. Motsetninger og interessekamp har til alle tider vært med på å prege utviklingen av samfunnet. Også religiøse grupper som utfordrer etablerte strukturer og verdier, må kunne inngå i den felles refleksjonen. Det er viktig at en tar opp verdikonflikter, og en mangfoldig, noen ganger motsetningsfylt, debatt kan ha stor verdi i seg selv – til tross for at den også kan oppleves ubehagelig.

6.2.4 Åpenhet og innsyn

Statlige støtteordninger bidrar til kontakt og dialog med tros- og livssynssamfunnene som tilskuddsmottakere, noe som igjen gir innsyn i og åpenhet rundt tros- og livssynssamfunns virksomhet og økonomi. Slik åpenhet er viktig, også for tillitsrelasjonene i samfunnet.

Staten er forpliktet til å etterse bruken av statlige bevilgninger og tilskuddsmidler. Dette gjelder også de særlige tilskuddene som går til tros- og livssynssamfunn.

Departementet mener at de særlige tilskuddsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn bidrar til innsikt i og kunnskap om virksomheten i tros- og livssynssamfunn. Kontakten som etableres gjennom tilskuddsordningene, kan også gi tros- og livssynssamfunnene innsikt i og kunnskap om offentlig forvaltning og samarbeidsrelasjonene mellom sivilsamfunnet og det offentlige.

6.3 Ordninger og forvaltning

6.3.1 Sektorprinsippet

Tro og livssyn berører mange samfunns- og politikkområder. Derfor skjer den praktiske gjennomføringen av tros- og livssynspolitikken innenfor flere departementers ansvarsområder og på flere nivåer i forvaltningen. Det overordnete ansvaret for gjennomføring og tilpasning til de aktuelle sektorene ligger hos de respektive fagmyndighetene. Rammer og premisser for tilrettelegging for tro og livssyn kan derfor variere fra sektor til sektor.

Dette kalles også sektorprinsippet. Inndelingen av statsforvaltningen er ordnet i samsvar med statsrådenes definerte ansvarsområder. Prinsippet om sektoransvar innebærer at det enkelte departementet og den enkelte fagmyndigheten på ulike forvaltningsnivåer har ansvar for gjennomføring av tros- og livssynspolitikken innenfor sitt ansvarsområde, herunder for eksempel offentlige etater og direktorater, ulike kommunale tjenestetilbud og den enkelte skolen.

Tros- og livssynsfriheten kan ivaretas på ulike måter innenfor ulike sektorer, alt etter hvilke muligheter og begrensninger som finnes innenfor den aktuelle sektoren. Et eksempel på et aktuelt tros- og livssynspolitisk spørsmål som løses litt ulikt innenfor forskjellige sektorområder, er tros- og livssynsbetjening. Det finnes i dag ulike modeller, både innenfor samme sektor, for eksempel helsesektoren, og på tvers av sektorer, for eksempel mellom helse- og omsorgstjenesten, kriminalomsorgen og forsvaret, jf. kapittel 11.

6.3.2 Departementets ansvarsområde

Også innenfor departementets fagområde skjer gjennomføringen av tros- og livssynspolitikken og forvaltningen av lovverk og tilskuddsordninger på ulike nivåer. Departementet har ansvaret for lov- og regelverk tilknyttet tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn, herunder også tilskuddsordningen for Den norske kirke. Departementet forvalter også lov- og regelverk vedrørende gravplassforvaltning og helligdagslovgivningen. I tillegg har departementet etatsstyringsansvar for Opplysningsvesenets fond.

Departementet er klageinstans for saker som gjelder statstilskuddet til tros- og livssynssamfunn. Departementet har også utarbeidet en forstanderveileder med informasjon om regelverk og lovgivning og aktuelle utfordringer for ledere i tros- og livssynssamfunn (se punkt 6.4.3). Fylkesmannen registrerer tros- og livssynssamfunn, behandler krav om tilskudd, godkjenner nye forstandere og ser til at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er i tråd med lover og forskrifter. Fylkesmannen behandler klagesaker vedrørende kommunenes tilskuddsforvaltning. Kommunene utbetaler tilskudd til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Kirkelig fellesråd i kommunene er som normalordning ansvarlig for gravplassforvaltningen.

For å koordinere arbeidet med tros- og livssynsrelaterte spørsmål på tvers av sektorer og fagmyndigheter inviterer departementet til tverrdepartementale møter om tros- og livssynsrelaterte tema. Som en del av kontakten med fylkesmannsembetene arrangerer departementet årlige møter og faglige seminarer for saksbehandlere ved fylkesmannsembetene på tros- og livssynsfeltet. Departementet gir rutinemessig innspill til andre departementers arbeid i saker som berører tros- og livssynsspørsmål.

6.3.3 Tros- og livssynspolitikk og andre politikkfelt

Tros- og livssynspolitikken kan ha sammenfallende virkeområder og felles eller motstridende interesser med andre politikkfelt, både innenfor Barne- og familiedepartementets portefølje og/eller innenfor andre departementers ansvarsområde, som for eksempel kulturpolitikken og frivillighetspolitikken eller integreringspolitikken.

Tros- og livssynspolitikken og den generelle kulturpolitikken har flere forbindelseslinjer og overlappende virkeområder. I kulturmeldingen, Kulturens kraft, beskrives kulturpolitikkens samfunnsmål slik:

«Eit levande demokrati der alle er frie til å ytre seg, og der mangfald, skaparkraft og kreativitet er høgt verdsett. Eit inkluderande samfunn der kunst og kultur av ypparste kvalitet inspirerer, samlar og lærer oss om oss sjølv og omverda.»51

Tro og livssyn er en selvfølgelig del av et levende demokrati som verdsetter mangfold, skaperkraft og kreativitet. Tros- og livssynssamfunnene er også viktige kulturarenaer og aktører. Den norske kirke har i lang tid gitt viktige bidrag til kulturlivet, læring og dannelse. Den hadde også en sentral rolle da Norge skulle etableres som en selvstendig kulturnasjon både gjennom formidling av musikk og billedkunst, men også gjennom forvaltningen av arkitektoniske, estetiske og historiske verdier.

I kulturmeldingen fremheves ytringsfriheten som konstituerende for kunst og kultur. Her er det også viktige forbindelseslinjer mellom kulturpolitikken og tros- og livssynspolitikken. På samme måte er også tros- og livssynsfriheten avhengig av ytringsfriheten, se punkt 5.2.2. Tros- og livssynsfriheten kan ikke være reell uten friheten til å kunne gi uttrykk for sin tro eller sitt livssyn.

Tros- og livssynssamfunn er en viktig del av frivilligheten og tros- og livssynspolitikken har derfor til dels overlappende virkeområde med frivillighetspolitikken. Frivillighetserklæringen fra 2015 gir praktiske føringer for samspillet mellom det offentlige og frivillig virksomhet, samtidig som frivillighetens verdi og selvstendighet anerkjennes. Dette fremholdes også i Meld. St. 10 (2018–2019) om frivillighetspolitikken:

«Sjølvstendigheita til frivilligheita skal haldast i hevd og vere førande for statens frivilligheitspolitikk. Samtidig er frivillig sektor ofte ein del av løysinga på felles samfunnsutfordringar. Framfor at staten skal bestemme korleis frivilligheita skal bidra, så er ein tent med tidleg involvering for å finne gode løysingar i fellesskap.»52

Tros- og livssynssamfunnene er som frivillige aktører, men også i egenskap av nettopp å være tros- og livssynssamfunn, samarbeidspartnere for staten når det gjelder å løse viktige samfunnsutfordringer. Men også nettopp fordi tros- og livssynssamfunnene er uttrykk for den kollektive tros- og livssynsfriheten, er det viktig at samfunnenes selvstendighet respekteres.

Tro og livssyn har i økende grad blitt et tema i den offentlige samtalen om integrering. Mange tros- og livssynssamfunn er viktige sosiale møteplasser for innvandrere, slik for eksempel sjømannskirkene er det for mange nordmenn i utlandet. At mennesker som kommer til Norge av ulike årsaker, enten det er som arbeidssøkere, flyktninger eller av familiære årsaker, finner tilhørighet i et tros- eller livssynsfelleskap, er i utgangspunktet noe som kan bidra til integreringsprosessen. Mange tros- og livssynssamfunn har et utstrakt sosialt arbeid og inviterer til ulike arrangementer og møteplasser. Slike tilbud kan være med på å gjøre overgangen til et nytt land, og ofte en ny kultur, lettere. Samtidig finnes det mulighet for at trossamfunn kan være med på å underbygge skepsis til det norske samfunnet og norsk kultur og dermed også ha en negativ innvirkning på integreringsprosesser. Trossamfunn som opprettes på bakgrunn av språk eller etnisitet kan også ha en viss segregerende effekt og hindre integreringsprosesser.

Det finnes integreringsutfordringer og problemstillinger der religion har en direkte eller indirekte betydning. Ofte er det vanskelig å skille mellom religiøse og kulturelle faktorer. Andre ganger overlapper disse, og dette samvirket bidrar til å forsterke utfordringene. Både når det gjelder samfunnsutfordringer som for eksempel radikalisering og voldelig ekstremisme, negativ sosial kontroll og ære/skam-problematikk, kan religion både inngå i problemkomplekset, men også være en del av løsningen og bidra med tiltak mot disse fenomenene.

Det er derfor viktig at tros- og livssynssamfunnene og ledere på ulike nivåer i samfunnene har kompetanse og kunnskap om likestillings- og diskrimineringsutfordringer, barns rettigheter, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, radikalisering og voldelig ekstremisme mv., jf. punkt 7.4.11.

Departementet mener at det i møte med utfordringer knyttet til innvandring, integrering og religion er viktig at staten tydelig framhever at den primære oppgaven i tros- og livssynspolitikken er å sikre tros- og livssynsfriheten. Tros- og livssynspolitikken kan ikke reduseres til et redskap for andre politikkområder. Integreringsutfordringer kan for eksempel ikke reduseres til et spørsmål om religion. Religion er i seg selv ikke noe mistenkelig eller problematisk og den statlige kontrollvirksomheten overfor trossamfunnene må klart avgrenses til de vilkårene som er satt for tildelingen av støtte. Det vil være uheldig for tillitsrelasjonene i samfunnet hvis generelle støtteordninger som tilskudd til tros- og livssynssamfunn baserer seg på en mistillit til virksomheten som samfunnene driver.

6.4 Virkemidler

6.4.1 Juridiske virkemidler

Barne- og familiedepartementet forvalter den særlige lovgivningen om tros- og livssynssamfunn, herunder lov om trudomssamfunn og ymist anna (trossamfunnsloven), lov om tilskott til livssynssamfunn (livssynssamfunnsloven), og kirkeloven, se punkt 2.6. Departementet har også ansvar for annen lovgivning som berører tros- og livssynssamfunnene og deres virksomhet, for eksempel lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) og lov om helligdager og helligdagsfred (helligdagsfredsloven).

Lovgivningen om tros- og livssynssamfunn gir blant annet regler om økonomisk støtte fra stat og kommune, men også bestemmelser om det å tilhøre et trossamfunn og hvilke rettigheter og plikter som følger av dette. Det finnes også bestemmelser om rett til fri fra arbeid, skolegang mv. ved religiøse høytider. Kirkeloven gir særskilt lovgivning om blant annet Den norske kirkes organisering.

Departementet mener det er behov for en revisjon av tros- og livssynslovgivningen, særlig kirkeloven, trossamfunnsloven og livssynssamfunnsloven. I proposisjonsdelen foreslås de tre nevnte lovene opphevet og erstattet av en felles lov for tros- og livssynssamfunn, herunder Den norske kirke. Forslaget innebærer samordning og forenkling av lovgivningen og de lovregulerte finansieringsordningene.

I tillegg pågår det i Norge, som i mange andre land, debatter om lovregulering av ulike sider ved utøvelse av religion og livssyn som anses å bryte med viktige demokratiske verdier, hensyn eller andre rettigheter. Utfordringer som radikalisering og voldelig ekstremisme, sosial kontroll eller manglende likestilling for kvinner, har i mange land ført til lovforslag og lovvedtak som berører retten til tros- og livssynsfrihet.

Departementet mener at det rettslige grunnlaget for i visse tilfeller å kunne nekte tilskudd til tros- og livssynssamfunn bør tydeliggjøres. Lovforslaget inneholder derfor bestemmelser som kan gi grunnlag for å nekte tilskudd, eller eventuelt å kreve tilskudd tilbakebetalt, dersom et tros- eller livssynssamfunn for eksempel utøver vold, tvang eller trusler eller på andre måter krenker andres rettigheter og friheter. Det samme gjelder dersom et tros- eller livssynssamfunn oppfordrer til eller støtter slike krenkelser, se punkt 17.5.

Hensynet til innsyn i og åpenhet rundt tros- og livssynssamfunns virksomhet og økonomi tilsier at staten bør kunne stille særskilte krav til rapportering fra tros- eller livssynssamfunn som mottar støtte.

I lys av statens plikter vil det å be om særskilt rapportering, blant annet om kvinners og barns situasjon i trossamfunn, jf. punkt 18.4, kunne være et effektivt tiltak for å få innblikk i samfunnenes praksis. Det vil dessuten bidra til økt bevissthet om likestillingssituasjonen og stimulere til aktuelle tiltak i trossamfunnene. Det kan også være aktuelt å be om særskilt rapportering om forhold som kan gi grunnlag for å nekte tilskudd, jf. punkt 18.2.2.

6.4.2 Økonomiske virkemidler

6.4.2.1 Utgangspunkter

Barne- og familiedepartementet er ansvarlig for forvaltningen av de særlige tilskuddsordningene til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, i tillegg til andre tilskudd på tros- og livssynsområdet. Tilskuddsordningene for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn er det primære uttrykket for en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk.

6.4.2.2 Tilskuddet til Den norske kirke og de særlige tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn

Formålet med statens støtte til tros- og livssynssamfunn er å legge materielt til rette for tros- og livssynsfriheten. Gjennom Grunnloven § 16 er staten forpliktet til å understøtte Den norske kirke og tros- og livssynssamfunnene økonomisk.

Tilskuddet til Den norske kirke skal bidra til at kirken kan ivareta sitt oppdrag etter Grunnloven § 16. Derfor oppstilles det i statsbudsjettet– med referanse til Grunnloven § 16 – visse mål for bevilgningen. Bevilgningen skal «støtte opp under Den norske kirke som folkekirke». Fra dette hovedformålet har det vært utledet følgende mål:

• Den norske kirke skal være en landsdekkende, lokalt forankret kirke.

• Den norske kirke skal ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke.

• Den norske kirke skal formidle evangelisk-luthersk tro og tradisjon og tilby trosopplæring til alle døpte barn.

• Den norske kirke skal være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.53

Målene er retningsgivende for anvendelsen av bevilgningene. Det vil ligge til Den norske kirke å bestemme hvilke mål kirken skal ha for sin virksomhet.

Tilskuddsordningene for andre tros- og livssynssamfunn er utformet som rettighetsbaserte ordninger på grunnlag av støtten til Den norske kirke. Samfunnene har et lovfestet krav på et tilskudd av en størrelse som om lag svarer til statens bevilgede midler til Den norske kirke, beregnet per hode.

Tros- og livssynssamfunnene får tilskudd fra kommunen per medlem som er bosatt der, som om lag svarer til det som kommunen bevilger til Den norske kirke per medlem.

Målet med tilskuddene er likebehandling og å støtte tros- og livssynsmessig virksomhet utenom Den norske kirke, og slik bidra til å tilrettelegge for utøvelse av tro og livssyn i praksis.

Departementet mener at det på samme måte som det er behov for en revisjon av lovgivningen, også er behov for en revisjon av de tilknyttede tilskuddsordningene, jf. lovforslaget.

6.4.2.3 Andre tilskudd til tros- og livssynssamfunn

I tillegg til de særlige tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn, kan staten stille til disposisjon midler som kan benyttes av tros- og livssynssamfunnene på områder der staten mener det er et særlig behov for å stimulere til virksomhet og tiltak.

Et slikt område er tros- og livssynsdialog. Det gis driftstilskudd til dialog- og paraplyorganisasjoner på tros- og livssynsfeltet, jf. Prop. 1 S (2018–2019), kap. 341, post 78. Driftsstøtten knytter seg særlig til de oppgavene organisasjonene har som brobyggere overfor ulike tros- og livssynssamfunn, andre organisasjoner på tros- og livssynsfeltet, sivilsamfunnet og det offentlige.

Departementet har de siste årene også utlyst tilskudd til dialogarbeid og til andre tiltak på tros- og livssynsfeltet for å fremme samarbeid og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene. Det har også vært utlyst tilskudd til samfunnsaktuelle prosjekter som berører tros- og livssynsfeltet, som for eksempel tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Denne typen utlysninger bidrar til å involvere og mobilisere sivilsamfunnet slik at samfunnet som helhet har eierskap til aktuelle samfunnsutfordringer.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2019 bevilget Stortinget 5 mill. kroner til tilskudd til private kirkebygg, kap. 341, post 75. Formålet med bevilgningen er å gi trossamfunn utenfor Den norske kirke og private stiftelser og frivillige organisasjoner innenfor Den norske kirke mulighet til å bygge eller kjøpe kirkebygg, med lavere egenfinansiering. Trossamfunn utenom Den norske kirke må være tilskuddsberettiget i henhold til lov av 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna §§ 19 eller 19a. Private stiftelser og organisasjoner innenfor Den norske kirke må vedlegge bekreftelse på tilhørighet og anslag på medlemsantall iht. kirkelovens § 3 om tilhørighet og medlemskap.

6.4.3 Tilsyn, veiledning og kursing mv.

I forlengelsen av de juridiske og økonomiske virkemidlene er det også behov for både tilsyn, veiledning og kursing knyttet til tros- og livssynssamfunnenes oppgaver og plikter som tilskuddsmottakere.

I tilknytning til områder som staten bør ha særlig oppmerksomhet rettet mot, for eksempel kvinners rettigheter og barns situasjon og interesser i tros- og livssynssamfunn, kan det være grunnlag for en særskilt oppfølging fra staten. Departementet mener at det i mange tilfeller ofte vil være mer hensiktsmessig med dialog og positive tiltak for å oppnå endringer, enn sanksjonerte vilkår som griper direkte inn i tros- og livssynsfriheten. Tros- og livssynssamfunnene er derfor foreslått pålagt årlig rapportering på likestilling, jf. punkt 18.4. I tillegg foreslår departementet at tilsynsmyndigheten kan kreve rapportering om særskilte forhold.

I dag er det fylkesmannsembetene som registrerer tros- og livssynssamfunn, behandler krav om tilskudd, godkjenner nye forstandere og påser at tros- og livssynssamfunnenes virksomhet er i tråd med lover og forskrifter. På lengre sikt kan det være hensiktsmessig at forvaltnings- og tilsynsansvaret for tilskuddsordningen for tros- og livssynssamfunn samles ved færre fylkesmannsembeter enn dagens elleve embeter, for eksempel ved to eller tre embeter, se punkt 18.4.

Departementet har som tidligere nevnt utarbeidet en forstanderveileder med informasjon om regelverk og aktuelle utfordringer. Forstanderveilederen inneholder informasjon om de oppgavene forstander i trossamfunn har etter trossamfunnsloven og ekteskapsloven. Heftet gir også veiledning i andre sentrale gjøremål for en forstander, samt informasjon om tema som er viktige for forstandere å være oppmerksom på, som f.eks. likestillingsutfordringer, diskrimineringsforbudet, avvergingsplikten, vold i nære relasjoner, kjønnslemlestelse, radikalisering og voldelig ekstremisme. Veilederen ble oppdatert høsten 2018, men det vil være nødvendig med en større gjennomgang i tilknytning til at ny lovgivning trer i kraft. Da kan det være behov for å vurdere også andre former for veiledning i regi av fylkesmannen, for eksempel kursing av personell i tros- og livssynssamfunn. Departementet har gitt tilskudd til kursing av religiøse ledere og tros- og livssynssamfunn, se punkt 7.4.11.

7 Tro og livssyn i det offentlige rom

7.1 Innledning

Tro og livssyn er viktige aspekter ved menneskelig livsutfoldelse. Kristen tro og praksis har hatt en sentral rolle i samfunns- og kulturlivet i Norge i nærmere 1000 år. Som et resultat har kristne symboler, arkitektur og kunst kommet til uttrykk og vært synlig i det offentlige rom like lenge. Kristen tro har også vært med og preget samfunnsutviklingen og bidratt til etableringen av sentrale samfunnsinstitusjoner, som skole- og utdanningsinstitusjoner og helse- og omsorgsinstitusjoner.

I dag er samfunnsfellesskapet utvidet til å omfatte flere tros- og livssynstradisjoner og et mangfold av praksiser og uttrykk. Ulike tros- og livssynstradisjoner og praksiser er en naturlig del av et livssynsåpent samfunn og en styrke for samfunnet som helhet. Et demokratisk samfunn er naturlig nok ikke konfliktfritt. Politiske og filosofiske ideologier, religiøse og sekulære tradisjoner og livssyn, kan ha ulike oppfatninger av hvordan samfunnet best bør innrettes, og hva som konstituerer det gode livet. Meningsskillene går ikke bare mellom ulike tradisjoner, men også mellom flertall og mindretall innenfor ulike fellesskap og mellom behovet for en felles basis for samfunnet og den enkeltes frihet og rettigheter. I et velfungerende demokrati brytes alt dette mot hverandre.

Det kan også gjøres ulike avveininger innenfor ulike samfunns- og politikkområder. Det som ofte omtales som «det offentlige rom» består i realiteten av mange ulike arenaer eller «deloffentligheter» der ulike hensyn og politiske mål gjør seg gjeldende.

7.2 Tro og livssyn i samtale og debatt

7.2.1 Innledning

I et demokratisk samfunn, der ulike tros- og livssynstradisjoner og praksiser utfolder seg side om side, vil det være både selvsagt og berettiget at det finnes ulike oppfatninger om religioners og livssyns plass i offentligheten, om forholdet mellom liberale og demokratiske verdier og ulike former for tro og praksis, om rollen religiøse argumenter skal kunne spille i den offentlige debatten mv. De siste årene har samfunnsdebattene knyttet til religion vært preget av internasjonale hendelser, terror og ekstremisme, flyktningekrise, men også debatt om ulike former for sosial kontroll, barns rettigheter, likestillings- og diskrimineringsutfordringer, rasisme, muslimhat og antisemittisme. Disse debattene er nødvendige i et mangfoldig samfunn.

Det er viktig for demokratiet at det etableres rom for samtale som er preget av respekt og toleranse. Religion og livssyn kan bidra med perspektiver og også selv være gjenstand for debatt. Diskusjon og debatt om tros- og livssynspolitiske tema bidrar også til kunnskap og videreutvikling av politikken. Åpne og involverende prosesser der meningsbrytning kan finne sted er viktig, slik at en «økt forståelse av hverandres syn kan bidra til rimelige avveininger i tros- og livssynsspørsmål» slik Stålsett-utvalget argumenterte for.54

7.2.2 Ytringsfriheten og religionsfriheten

Ytringsfriheten er beskyttet gjennom internasjonale konvensjoner Norge er forpliktet av, og Grunnloven § 100. Grunnloven § 100 begrunner ytringsfriheten i tre prinsipper: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

«Infrastrukturkravet» i Grunnloven § 100 sjette ledd utvider statens oppgave fra å avstå fra å gripe inn i ytringsfriheten til å aktivt legge forholdene til rette for at ytringsfrihet finner sted, jf. første ledd i paragrafen. Infrastrukturen har en rekke elementer og omfatter store deler av kultur-, medie-, utdannings- og forskningspolitikken, og selvfølgelig også tros- og livssynspolitikken.

Ytringsfrihet handler om retten til å ha ideer eller meninger og til å kunne dele disse med andre gjennom ytringer eller handlinger. Både religiøse ytringer og handlinger er i kjernen av hva ytringsfriheten beskytter, og en viktig forutsetning for at et samfunn skal kunne være livssynsåpent, slik Stålsett-utvalget tok til orde for. Uten frihet til å ytre seg om religiøse eller livssynsmessige temaer, er ikke religionsfriheten reell.

7.2.3 Ytringsfrihet og religionskritikk

Ytringsfrihet er en viktig forutsetning for religionsfrihet. Samtidig handler ytringsfriheten om å kunne ytre seg kritisk til religion eller livssyn. Kritikk av religiøse institusjoner, handlinger og holdninger er også viktig i et åpent og liberalt samfunn. Selv om kritikken kan oppleves unyansert og fordomsfull for enkeltpersoner eller for representanter for ulike religiøse grupper i samfunnet, er dette ytringer som kan være viktig samfunnskritikk, og som derfor bør være en del av debatten.

Det kan være krevende for enkeltpersoner å delta i samfunnsdebattene som representant for, eller som en som oppfattes som representant for, en religion eller et livssyn. Studier viser at aktive meningsytrere med minoritetsbakgrunn får langt oftere negative kommentarer og reaksjoner rettet mot sin nasjonale opprinnelse, religion, etniske bakgrunn og hudfarge enn personer med majoritetsbakgrunn, som i hovedsak får negative reaksjoner på argumentasjonen og politisk ståsted.55 HL-senterets seneste befolkningsundersøkelse om holdninger til jøder og muslimer i Norge fra 2017 viste at to av tre jøder i utvalget skjuler sin religionstilhørighet i offentligheten for å unngå negative reaksjoner. For muslimer er tallet noe lavere. Her svarer en fjerdedel at de unngår å vise sin religiøse tilhørighet fordi de er redde for negative holdninger.

Retriever utarbeidet på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) medieanalysen «Innvandring og integrering i norske medier 2017» der det kommer frem at omtalen av muslimer har endret seg og blitt mer negativt ladet. Blant begrepene som forbindes med ordet «muslim» er ord som «fordom», «innvandrer», «islamofobi» og «ekstremisme», i tillegg til begreper som «muslimhat», «holdning» og «sivilisasjonsødeleggende». Retriever gjorde samme undersøkelser i 2000 og 2008, men da var ingen slike ord på listene. Retriever mener dette er

«et klart tegn på at omtalen knyttet til muslimer er blitt mer ladet og mer preget av meninger og debatt. At innvandrer ligger høyt på listen tyder også på at muslimer knyttes nærere omtalen av innvandrere og innvandring, enn hva som har vært tilfellet tidligere år. At begrepet fordom ligger høyt på listen betyr at dette begrepet er blitt en viktig del av debatten knyttet til muslimer. I tillegg finner vi begrepene islamofobi og ekstremisme på listen. Disse begrepene indikerer også at medieomtalen knyttet til muslimer er mer ladet i 2017, enn i de to tidligere årene vi har undersøkt.»56

Denne type utviklingstrekk er en utfordring for en «åpen og opplyst offentlig samtale» (jf. Grunnloven § 100, sjette ledd) om tro og livssyn og ulike tros- og livssynspolitiske utfordringer.

7.2.4 Ytringsfrihetens begrensninger – hatefulle ytringer

Ytringer om religiøs praksis eller identitet er ikke uten rettslige begrensninger. Særlig aktuelt er straffebudet mot hatefulle ytringer i straffeloven § 185. Hatefulle ytringer defineres som det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av blant annet deres religion eller livssyn.

Hatytringer har alvorlige konsekvenser, ikke bare for enkeltpersoner eller grupper som rammes direkte av slike ytringer. Den offentlige samtalen og demokratiet blir også skadelidende. I ytterste konsekvens bidrar hatytringer til å undergrave prinsippene for ytringsfriheten: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Hatytringer kan også få alvorlige konsekvenser for samfunnet fordi de skaper avstand og mistillit mellom grupper.

Rapporten for anmeldt hatkriminalitet i Oslo 2018 viser en økning på 20 pst. fra 2017, og en økning på 66 pst. fra 2015. Det er flest anmeldelser knyttet til etnisitet (57 pst.), deretter følger hatkriminalitet knyttet til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT – 20 pst.), etterfulgt av religion (17 pst.) og til sist nedsatt funksjonsevne (3 pst.) og antisemittisme (3 pst.). I en femtedel av anmeldelsene er det imidlertid en kombinasjon av ulike grunnlag. Den mest fremtredende kombinasjonen er da en blanding av etnisitet og religion.

De som anmelder hatkriminalitet er primært voksne over 30 år. Det er flest menn blant de fornærmede. Et unntak er hatkriminalitet knyttet til religion, der hovedandelen av de fornærmede er kvinner.57

Regjeringen lanserte i 2016 en strategi mot hatefulle ytringer. Formålet med strategien er å forebygge og skape bevissthet om hatefulle ytringer, gjennom blant annet å skape flere møteplasser for samtale og dialog. Regjeringen viser i strategien til infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 sjette ledd. I infrastrukturkravet ligger det en forpliktelse for myndighetene til å legge forholdene til rette for en god offentlig samtale, som sikrer at alle har en faktisk ytringsmulighet.

Strategien skal bidra til å skape bevissthet om konsekvensene av hatefulle ytringer. Den inneholder tiltak innenfor skole og utdanning, arbeidslivet, rettsvesenet og mediesektoren.

7.3 Tros- og livssynsdialog

7.3.1 Innledning

Den organiserte tros- og livssynsdialogen har en lang historie i Norge, og staten har i mange år gitt økonomisk tilskudd til tros- og livssynsdialog – både lokalt og nasjonalt.

Tros- og livssynsdialogen er en arena for samtaler om ulike sider ved tro og livssyn og tros- og livssynsmessig praksis. Tros- og livssynsmessig mangfold kan innebære verdimessige konflikter eller spenninger. Dialog tros- og livssynssamfunnene imellom kan være et viktig verktøy for å kunne leve med uenighet eller dempe eller forhindre konflikt tros- og livssynssamfunnene imellom, men også i samfunnet generelt.

Dialogarbeidet har gitt viktige innspill til det offentlige ordskiftet om religion og livssyn, blant annet om tillit og fellesskap på tvers av tros- og livssynsgrenser. Men dialogen har også blitt kritisert for å være for harmoniserende og for at den ikke tar tak i vanskelige temaer, som for eksempel utfordringer i trossamfunn når det gjelder kjønn og likestilling.

Over Barne- og familiedepartementets budsjett gis det driftstilskudd til Norges Kristne Råd (NKR) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) som dialog- og paraplyorganisasjoner på tros- og livssynsfeltet. Organisasjonene er sammenslutninger av ulike tros- og livssynssamfunn og er i seg selv viktige bidrag til tros- og livssynsdialogen. Det er et særtrekk ved den norske tros- og livssynsdialogen at den omfatter både religioner og sekulære livssyn. Organisasjonene bidrar til samarbeid på tvers av religioner og livssyn og er dialogpartnere for myndighetene i spørsmål som berører tros- og livssynssamfunnene. Driftsstøtten knytter seg særlig til de oppgavene organisasjonene har som brobyggere overfor ulike tros- og livssynssamfunn, andre organisasjoner på tros- og livssynsfeltet, sivilsamfunnet og det offentlige.58

Den norske kirke driver også utstrakt dialogarbeid, nasjonalt og lokalt.

I tillegg til det ordinære driftstilskuddet har STL og NKR i statsbudsjettet for 2019, sammen med Muslimsk dialognettverk (MDN) fått til sammen 2 mill. kroner i tilskudd til arbeid med mangfold, inkludering og bekjempelse av fattigdom.59

7.3.2 Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) ble stiftet i 1996 og representerer i dag 15 tros- og livssynssamfunn eller sammenslutninger av slike, fra Den norske kirke som det største til for eksempel Det Mosaiske Trossamfund og Kvekerne som de minste. STL har som formål å arbeide for likebehandling av tros- og livssynssamfunn, og fremme gjensidig respekt og forståelse mellom tros- og livssynssamfunn gjennom dialog.

STL leverer innspill til ulike politikkfelt som har berøring med tros- og livssynsutøvelse eller tros- og livssynssamfunnenes arbeid. Organisasjonen er en viktig høringsinstans for myndighetene i kraft av at de representerer bredden av tros- og livssynssamfunn og deres omforente interesser. I sine felles uttalelser forsøker STL å etablere konsensus, som innebærer at medlemmene samlet står bak organisasjonens uttalelser eller vedtak. Et annet viktig aspekt ved dialogen i STL er at Den norske kirke deltar på like fot med de andre tros- og livssynsorganisasjonene.

7.3.3 Norges Kristne Råd

Norges Kristne Råd (NKR) representerer nesten hele bredden av kristne trossamfunn og kirker i Norge – fra pinsebevegelsen til ulike ortodokse kirkesamfunn. Organisasjonens primære formål er arbeidet med den kirkelige eller økumeniske dialogen.

NKR deltar i den interreligiøse dialogen gjennom samarbeidet i STL, men organisasjonen arbeider også med ulike dialogprosjekter mellom kristne trossamfunn og kirkesamfunn om ulike verdispørsmål, også i spørsmål der samfunnene står langt fra hverandre. NKR har blant annet siden 2015 hatt et eget dialogprosjekt om likekjønnede ekteskap og hvordan kirkene skal forholde seg til dette.

NKR har i samarbeid med flere av sine medlemsorganisasjoner etablert Flerkulturelt kirkelig nettverk. Nettverket jobber for å inkludere kristne med flerkulturell bakgrunn i de etablerte kristne trossamfunnene og kirkene i Norge. Det arbeider også for å inkludere flere av de nye flerkulturelle frikirkelige menighetene i det økumeniske fellesskapet i Norge. Nettverket har blant annet kartlagt omfanget av kristne migrantmenigheter. En oversikt over dette arbeidet finnes på nettstedet migrantmenigheter.no.

7.3.4 Muslimske dialoginitiativ

Islamsk Råd Norge (IRN) er en paraplyorganisasjon for muslimske trossamfunn (moskeer) og muslimske organisasjoner. IRN ble stiftet i 1993 og har fått driftstilskudd over statsbudsjettet fra 2007 og frem til 2017. IRN har vært en aktiv deltaker i det flerreligiøse dialogarbeidet i Norge, men meldte seg ut av STL i 2018.

På grunn av store konflikter i organisasjonen meldte flere medlemssamfunn seg ut av IRN i 2017. Stortinget samtykket i at departementet ikke utbetalte hele driftstilskuddet til organisasjonen i 2017, med bakgrunn i at de da ikke oppfylte formålet om å være en dialogorganisasjon og en felles interesseorganisasjon for muslimer i Norge.60

Organisasjonene som meldte seg ut av IRN, etablerte organisasjonen Muslimsk Dialognettverk (MDN) i 2017. Organisasjonen ble våren 2019 medlem i STL, sammen med Ahmadiyya Muslim Jamaat Norge.

I de regionale og lokale dialogene deltar muslimske trossamfunn både som enkelttrossamfunn, moskeer og menigheter og i form av mer regionale sammenslutninger som for eksempel Muslimsk Fellesråd i Rogaland.

7.3.5 Den norske kirke

Den norske kirke er engasjert i ulike former for dialog, både på nasjonalt nivå, i bispedømmene og i lokalmenighetene. Kontaktgruppa mellom Mellomkirkelig Råd ved Den norske kirke og Islamsk Råd Norge (IRN) ble opprettet i 1993 og er et bredt sammensatt, nasjonalt kontaktforum for kristne og muslimer i Norge. Norges Kristne Råd er også representert i Kontaktgruppa. Kontaktgruppa var en særlig viktig aktør under karikaturstriden i 2006 Kontaktgruppa kom også med en felles erklæring i 2007 om retten til å skifte tro. Dette var en uttalelse som vakte internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi det var første gang en kirke og et representativt muslimsk organ sammen anerkjente retten til å konvertere.

Den norske kirke, gjennom bispedømmene, er også involvert i driften av regionale kirkelige dialogsentre. De kirkelige dialogsentrene er verksteder og kompetansesentre for den kirkelige dialogen med andre tros- og livssynssamfunn, og de ønsker å være ressurser for menigheter som jobber med religionsmøte og dialog. Det er foreløpig etablert kirkelige dialogsentre i Oslo, Stavanger, Trondheim, Bergen og Drammen.

7.3.6 Lokale dialogfora

Ved siden av samarbeidet på nasjonalt nivå mellom tros- og livssynssamfunn i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Norges Kristne Råd (NKR), og Islamsk Råd Norge (IRN) ble det på 2000-tallet også etablert ulike former for samarbeid mellom tros- og livssynssamfunn og liknende organisasjoner i de fleste store byene i Norge.

Tilskudd til tros- og livssynsdialog deles ut både som driftstilskudd til de nasjonale paraplyorganisasjonene på feltet og som enkeltstående prosjekttilskudd til tros- og livssynssamfunn, frivillige organisasjoner eller kommunale aktører.

7.3.7 Hva har dialogen bidratt til?

7.3.7.1 Innledning

KIFO – Institutt for kirke, religions- og livssynsforskning fikk høsten 2014 i oppdrag fra Kulturdepartementet å evaluere i hvilken grad Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), Norges Kristne Råd (NKR) og Islamsk Råd Norge (IRN) bidrar til dialog og samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene.

Evalueringen undersøkte blant annet spørsmålene om hvem som er representert i dialogen, om dialogarbeidet når ut til vanlige medlemmer i tros- og livssynssamfunnene, maktforhold og spørsmålet om offentlig støtte versus organisasjonenes autonomi. KIFOs rapport Det handler om verdensfreden! forelå i 2015.61

7.3.7.2 Hva karakteriserer den norske tros- og livssynsdialogen?

Rapporten framhevet at de organiserte tros- og livssynsdialogene i Norge ikke er initiert fra myndighetshold, slik tilfellet er i mange andre land. Interessekamp for minoritetenes rettigheter og konfliktforebygging har fra starten motivert og vært viktige dimensjoner ved dialoginitiativene. Rapporten pekte også på andre særtrekk: forankringen i sivilsamfunnet og den myndighetskritiske rollen som dialoggruppene har hatt i Norge, og inkluderingen av sekulære livssynsorganisasjoner.

Rapporten viste også til at en del nøkkelpersoner går igjen – personer som over tid har utviklet personlige relasjoner og et sosialt nettverk som kan sies å være en «uformell organisasjon». Disse nøkkelpersonene og deres nettverk har vært vel så viktig for dialogarbeidet som de formelle strukturene. Denne kombinasjonen av institusjonaliserte ordninger og grupper for dialogarbeid og det uformelle personlige nettverket av dialogaktivister som føler eierskap til dialogen, er ifølge rapporten en styrke ved dialogarbeidet i Norge.

Den samfunnsmessige konteksten har dannet et bakteppe for utviklingen av dialogarbeidet og konkrete hendelser har vært avgjørende for opprettelsen av lokale dialoggrupper. Spesielt terrorhendelser og trusler om dette som begrunnes med religion, skaper behov for dialogiske møteplasser. Flere av de lokale dialogorganisasjonene ble dannet som et svar på konkrete hendelser som for eksempel karikaturstriden.

Rapporten viste til at dialognettverkene, både de formelle og de uformelle, utgjør en infrastruktur som kan aktiviseres og brukes ved behov. Flere av informantene til rapporten vektla at grunnen til at karikaturstriden i 2005–2006 ikke eskalerte, var at det lot seg gjøre å hurtig sammenkalle sentrale religiøse ledere for å dempe konflikten og unngå voldelige utslag.

Evalueringen pekte også på at dialoggruppene har fungert som en alternativ offentlighet for samtaler om og belysning av religiøse og livssynsmessige skiller og verdikonflikter. Videre pekte rapporten på at dette kan være av stor betydning ettersom den moderne medieoffentligheten er kjennetegnet av en konfliktorientering der saker ofte kommer på spissen, samtidig som kompliserte saksforhold forenkles.

Rapporten framhevet også at den offentlige debatten, særlig knyttet til innvandring og religiøst og kulturelt mangfold, er en viktig årsak til dialogarbeidets framvekst. Det er spesielt islam og muslimske innvandrere som har fått et negativt fokus. Derfor har det vært viktig at muslimske organisasjoner har vært en del av dialogen siden tidlig på 1990-tallet.

7.3.7.3 Deltakelse og representasjon

Spørsmålet om hvem som deltar og er representert i tros- og livssynsdialogene, kan ifølge rapporten deles inn i (minst) to diskusjoner. Den ene diskusjonen handler om manglende kvinnerepresentasjon og til dels også lav representasjon fra yngre deltakere og «grasrot»-nivået i organisasjonene og samfunnet. En annen diskusjon handler mer generelt om forskjellige former for representasjon inn i tros- og livssynsdialogen, for eksempel om bredden av trossamfunn er representert.

Rapporten fant en vilje til problematisering av representasjonen innenfor dialoggruppene. Det må jobbes aktivt for å nå bedre ut til medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunnene og til øvrige borgere i lokalsamfunnet for at disse skal kunne involveres i dialogarbeidet. Samtidig har det en egenverdi at ledere i tros- og livssynssamfunn deltar aktivt i dialogen. Rapporten mente videre at svaret på «representasjonsinnvendingene bør være å opprette flere typer dialogfora – ikke lage «ideale fordringer» som i praksis vil ekskludere patriarkalske tros- og livssynssamfunn fra deltakelse på ledernivå.»62

7.3.7.4 Når dialogarbeidet ut til medlemmene i tros- og livssynssamfunn?

I spørsmålet om representasjon, pekte rapporten på at det kan være hensiktsmessig å etablere flere ulike dialogfora for å gi plass for mer variasjon blant de som deltar i dialogen. Men selv om det opprettes ulike typer samarbeid og gjennomføres forskjellige aktiviteter for ulike målgrupper, vil det være et spørsmål om man faktisk når ut til medlemsnivået eller lokalbefolkningen i særlig grad.

Rapporten pekte videre på at selv om tros- og livssynsdialoger først og fremst involverer ledere i tros- og livssynssamfunnene, betyr ikke det at det er verdiløst for andre enn deltakerne selv. Det at ledere og andre fremtredende representanter for tros- og livssynssamfunn møtes og har samtaler med hverandre, kan ha en viktig symbolsk effekt. Rapporten framholdt også at dialogen har resultert i viktige felleserklæringer «som kan virke normdannende og motvirke utviklingen av mer ytterliggående og uforsonlige holdninger i samfunnet».63 Det har vært viktig at slike erklæringer har vært utarbeidet av representanter som har legitimitet og autoritet blant sine egne tros- og livssynsfeller.

De lokale dialoggruppene har en viktig rolle i å forankre resultater av lederdialog i tillegg til å involvere flere i dialogen. Evalueringen fant også at de sentrale prosjektmidlene til drift av lokale grupper og til enkeltprosjekter har bidratt til å øke utbredelsen av lokale dialogaktiviteter og til større lokal forståelse for tros- og livssynsmangfoldet.

Rapporten nevner også erfaringene fra åpne arrangementer der de fremmøtte ikke opptrer som representanter «for» tros- og livssynssamfunn eller organisasjoner, men kun representerer seg selv. Deltakerne står da friere til å formidle personlige erfaringer og synspunkter som ikke må samsvare med det som er «korrekt» innenfor en bestemt trosretning.

7.3.7.5 Maktforhold i dialogen

Evalueringen stilte spørsmålene: «Blir minoritetstros- og livssynssamfunnene dominert på en ny og mer subtil måte gjennom dialoggruppene? Er myndighetsinitierte dialoger en form for styring der tros- og livssynssamfunn forsøkes assimilert til majoritetskulturen?»64 Selv om dialogarbeidet i Norge har en tydeligere kultur- og myndighetskritisk tradisjon sammenlignet med andre land, mener evalueringen at dette spørsmålet er viktig.

Den norske kirke har vært aktiv i dialogarbeidet og tok selv initiativ til dannelse av dialoggrupper. Rapporten pekte på at Den norske kirkes størrelse og ressurser, de mange båndene til myndighetsstrukturer som fremdeles finnes, og rollen den har som tradisjonsbærer for majoritetskulturen gjør det naturlig å spørre om kirken kan bli for dominerende innenfor dialogen.

Når det gjelder Den norske kirkes rolle i dialogarbeidet, viser rapporten til at Den norske kirkes dialogarbeid har vært «aktivistpreget» og har mer hatt form av sosialt entreprenørskap fra en håndfull ildsjeler, enn en ovenifrastyrt aktivitet. Det var viktig at STL allerede var etablert da Den norske kirke ble medlem. Rapporten mente at Den norske kirke nok på ulike måter kan være en dominerende aktør i dialogarbeidet, men at påvirkningen har gått flere veier. Den norske kirke har også blitt påvirket av dialogarbeidet.

7.3.7.6 Offentlig støtte versus autonomi

Rapporten påpekte at paraplyorganisasjonene har vært svært viktige for dialogarbeidet på tros- og livssynsfeltet, og da særlig STL, og at det er viktig at utviklingen av dialogarbeidet på tros- og livssynsfeltet fortsetter:

«Dialogarbeidet på tros- og livssynsfeltet har i dag fått en bredde som er vanskelig å tenke seg uten en organisasjon som STL. Det skjer også en utvikling både når det gjelder geografisk utbredelse, ulike former for dialogiske møteplasser og målrettede prosjekter, der STL som sentralt organ og tilskuddsforvalter spiller en viktig rolle. Vi betrakter det som viktig for det norske samfunnet at denne utviklingen fortsetter.»65

Rapporten holdt fram det intrareligiøse dialogarbeidet som en viktig forutsetning for etableringen av interreligiøse dialogarenaer og stilte spørsmål om dialog- og paraplyorganisasjonene har det nødvendige ressursgrunnlaget for å ivareta de nødvendige funksjonene og rollene på feltet. Samtidig pekte rapporten på at det ikke er «uproblematisk å ukritisk be om større offentlig støtte til organisasjoner som har sprunget ut av sivilsamfunnet og skal ivareta en myndighetskritisk funksjon», men uten at rapporten forsøkte å besvare denne utfordringen.66

7.3.8 Departementets vurderinger

Tros- og livssynsdialog og samhandling på tvers av tros- og livssynsmessige skillelinjer er helt nødvendig i et mangfoldig samfunn. I Norge har tros- og livssynsdialogen vært drevet frem av tros- og livssynssamfunnenes eget engasjement for å bidra til kunnskap og respekt på tvers av tros- og livssynsskiller og for å bidra til å løse samfunnsutfordringer. At representanter for ulike tros- og livssynstradisjoner møtes jevnlig og snakker sammen bygger kjennskap og tillit, som kommer hele samfunnet til gode. Dialogen har bidratt til å dempe konfliktnivået og gitt viktige fellesuttalelser om retten til å konvertere, om vold i nære relasjoner og om religiøs ekstremisme.

Både dialogen og fellesuttalelsene er et resultater av at dialogen har hatt oppmerksomhet på det som forener, og ikke det som skiller. Samtidig er dialogen en anerkjennelse av at det er mulig å bygge fellesskap på tvers av ulikhet og uenighet. Dialogen gir også rom for uenighet og vanskelige diskusjoner.

Dette gjelder ikke bare mellom tros- og livssynssamfunn, men også innenfor tros- og livssynsretninger. Mange uenighetslinjer går ikke nødvendigvis mellom tros- og livssynssamfunn, men tvers igjennom. Derfor er dialogen i Norges Kristne Råd og Muslimsk Dialognettverk viktig. Den anerkjenner mangfold og ulike oppfatninger innen samme trosretning og bidrar til demokratiske strukturer i de ulike tros- og livssynssamfunnene.

Støtte til dialog om tros- og livssynspolitiske spørsmål, mellom tros- og livssynssamfunnene og internt i samfunnene, er viktige elementer i en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk. Tros- og livssynsdialogen kan skape større forståelse på tvers av skillelinjer og dempe konflikter, ikke bare tros- og livssynssamfunnene imellom, men også i samfunnet generelt. Den bidrar til en bedre samtale og kunnskap om problemstillinger og tema der religion og livssyn spiller en rolle.

Det er positivt for samfunnet som helhet at det vokser frem lokale dialoginitiativ slik at utfordringer knyttet til tro og livssyn kan bearbeides og finne løsninger i de konkrete lokalsamfunnene.

Tros- og livssynssamfunn er også sentrale samarbeidspartnere for det offentlige i å løse ulike samfunnsutfordringer. Samhandling på tvers av tros og livssyn for å løse små og store oppgaver, kan både danne grunnlag for dialog og styrke den.

Regjeringspartiene har i sin politiske plattform sagt at de vil «[s]timulere til økt samarbeid mellom kommunene og trossamfunnene for å løse sosiale og diakonale utfordringer.» Flere av de regionale og lokale dialoginitiativene på tros- og livssynsfeltet mottar støtte og bidrar sammen med kommunen til å løse ulike utfordringer i lokalsamfunnene.

Gode samarbeidsrelasjoner mellom tros- og livssynssamfunn, og mellom offentlige myndigheter og tros- og livssynssamfunnene, er også en viktig del av et godt beredskapsarbeid. Tros- og livssynssamfunn er viktige ressurser ved større ulykker og kriser. For de som er rammet, kan støtte fra eget tros- eller livssynssamfunn for mange være en viktig hjelp. Det er viktig at bredden av tros- og livssynssamfunn, og ikke bare Den norske kirke, blir tatt med i dette arbeidet. Dette gjelder også der det i forbindelse med ulykker og katastrofer blir behov for felles minnemarkeringer.

Departementet mener at staten også i fremtiden bør gi økonomisk støtte til paraplyorganisasjonene og ulike dialogtiltak. Samtidig mener departementet at det er viktig at paraply- og dialogorganisasjonene på tros- og livssynsfeltet også i fortsettelsen kan ha en selvstendig rolle på linje med frivilligheten generelt.

Departementet mener at det på sikt er behov for å gjennomgå forvaltningen av de statlige tilskuddene til tros- og livssynsdialog, og vurdere hvordan dialogstøtten kan innrettes slik at dialogen i størst mulig grad reflekterer bredden i medlemsmassen i tros- og livssynssamfunn – herunder ungdom, kvinner, seksuelle minoriteter m.m.

7.4 Aktuelle tros- og livssynspolitiske tema og problemstillinger

7.4.1 Innledning

I mange land pågår det debatter om religioners og religiøse uttrykks plass i samfunnet. Dette henger sammen med tendenser og utviklingstrekk i Europa og resten av verden. Integreringsutfordringer, radikalisering og voldelig ekstremisme, flyktningkrise og politisk polarisering er blant de mange faktorene som bidrar til debatt om religion og religiøse symboler. Men debatten handler også om vektingen av religionsfrihet opp mot andre rettigheter og hensyn, for eksempel kvinners og barns rettigheter, og behovet for et fungerende samfunnsfellesskap.

Et større mangfold av tros- og livssynstradisjoner har medført nye synlige praksiser og symboler i det norske samfunnet, for eksempel knyttet til klesplagg, kosthold, arkitektur og bygninger, religiøse helligdager m.m. En aktivt støttende tros- og livssynspolitikk betyr at man fra det offentliges side vil legge til rette for at det religiøse mangfoldet har en plass på samfunnets felles arenaer. Kapitlene 8–10 går nærmere inn på tro og livssyn på utvalgte samfunnsarenaer; i skole, arbeidsliv, offentlige institusjoner og helsetjenestene.

Stålsett-utvalget formulerte i NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn som et prinsipp at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis. Samtidig mente utvalget at den enkeltes rett til å leve ut sin religiøse identitet også må avveies mot andre hensyn i felles offentlige rom. Hensynet til den enkeltes frihet kan ikke til enhver tid være absolutt, men må av og til begrenses, av hensyn til samfunnet som fellesskap.

Det er viktig å være oppmerksom på rettsregler i vurderinger av spørsmål og utfordringer knyttet til tros- og livssynsmangfold. Samtidig er det viktig å minne om at mange praktiske utfordringer og problemstillinger ofte best kan løses gjennom dialog og samtale – om hvilke ønsker og behov ulike grupper og individer har, og ikke nødvendigvis gjennom juridiske vurderinger alene.

7.4.2 Religion og praksis

I Norge er det en tendens til å forstå religion og religiøsitet primært som en tilslutning til et sett av religiøse ideer (dogmer/læresetninger). Men i mange religioner og trosretninger er deltakelse og religiøs praksis vel så viktig som tilslutning til læresetninger. Religiøs praksis omfatter blant annet klær og symboler, bønn, meditasjon, renselsesritualer, pilegrimsferd, ofringer, livsriter, gudstjenester og høytidsfeiringer m.m. Retten til å tilhøre eller oppleve tilhørighet til en religion eller et livssyn, vil dermed for de fleste ikke være tilstrekkelig. Religionsfriheten omfatter også retten til å gi uttrykk for sin religiøse eller livssynsorienterte tilhørighet, alene eller sammen med andre, se punkt 5.2.1. Dette handler om retten til fritt å kunne delta i de ritualer, praksiser og tradisjoner som religionen eller livssynet foreskriver.

Mange ritualer og praksiser foregår i rammen av et tros- og livssynssamfunn eller i den private sfære. Men religiøs praksis foregår også på offentlige arenaer, gjennom religiøse symboler eller plagg, eller ritualer som finner sted i det offentlige rom.

Nedenfor vil det bli gjort rede for ulike tros- og livssynspolitiske problemstillinger som gjør seg gjeldende i offentlig samtale og debatter (jf. punkt 7.4) og på offentlige arenaer, og da særlig i skole (kapittel 8) og arbeidsliv (kapittel 9).

De fleste religioner har også skikker og ritualer i tilknytning til mat. Det varierer hvor strengt slike skikker og ritualer praktiseres. Noen religiøse retninger ser vegetarianisme som et ideal, som for eksempel buddhister, men langt fra alle buddhister er vegetarianere. Noen veganere betrakter veganisme som et livssyn fordi det har å gjøre med et tanke- og levesett som får betydning – ikke bare for kostholdet – men for måten å leve på, se sak om veganisme i punkt 9.2.2. Innenfor kristendom, jødedom og islam finnes det ikke bare matrestriksjoner og tradisjoner, men også tradisjoner for perioder med faste.

Jødedom og islam har bestemte regler for slakting av dyr. I jødisk tradisjon kalles slik slakt for kosher-slakt, mens det i islam kalles for halal-slakt (se boks 7.9).

7.4.3 Bruk av plagg og symboler

Bruken av religiøse plagg og symboler på samfunnets ulike arenaer er et av de sentrale temaene i debattene om religionenes plass i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Under dette punktet gjøres det rede for noen overordnete problemstillinger og synspunkter i debattene.

Adgangen til å uttrykke sin religiøse tilhørighet gjennom plagg og symboler er en sentral del av individets religions- og livssynsfrihet. Uttrykket er dessuten å anse som en ytring som nyter særlig beskyttelse når den er begrunnet i vedkommendes religiøse overbevisning. For noen vil det å bære et religiøst symbol eller en drakt være uttrykk for en religiøs plikt som heller ikke umiddelbart kan velges bort. Hovedregelen er derfor at religiøse plagg og symboler er tillatt – på arbeidsplassen, i skole- eller utdanningsinstitusjoner eller på andre felles arenaer. Et generelt forbud mot religiøse plagg vil være et uforholdsmessig inngrep i religionsfriheten.

Likevel kan det i visse tilfeller være grunnlag for å forby bruk av religiøse plagg og symboler, men det må da være saklig begrunnet og nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter, jf. EMK art. 9 og punkt 5.4.2. Stålsett-utvalget la til grunn at det i utgangspunktet kun burde være praktiske forhold som kunne legges til grunn for restriksjoner på bruk av religiøse plagg og symboler.67

I Norge har imidlertid også hensynet til tilliten til visse samfunnsinstitusjoner og tilknytning til makt- og myndighetsutøvelse begrunnet restriksjoner når det gjelder adgangen til å bære religiøse symboler og plagg. Myndighetene har valgt å opprettholde slike restriksjoner for sine ansatte både i politiet og i kriminalomsorgen. Også i rettsvesenet har praksis vært at dommere avstår fra å benytte religiøse plagg (selv om verken Regler om bruk av rettskapper mv. ved domstolen eller Etiske regler for dommeratferd eksplisitt forhindrer slik bruk). Begrunnelsen er at alle borgere, uavhengig av tros- og livssynsbakgrunn, skal ha tillit til at makten som forvaltes, er nøytral og uten bindinger til religiøse eller livssynsmessige ideologier. Andre institusjoner, som Forsvaret og Tollvesenet, tillater religiøse hodeplagg så fremt de følger instruksene for slike tilpasninger.

Regjeringspartiene har i sin politiske plattform uttrykt at de vil gå imot bruk av religiøse klesplagg og symboler i tilknytning til statlig makt- og myndighetsutøvelse i politi, domstoler og kriminalomsorgen.

Når det gjelder bruk av ansiktsdekkende plagg, som nikab og burka, har dette blitt forbudt i skolen, og i arbeidslivet vil det etter en konkret vurdering være adgang til å forby, se hhv. punkt 8.3.2 (skole) og 9.3.2 (arbeidsliv). Brochmann II-utvalget tok til orde for å fastsette noen kriterier for blant annet for bruk av religiøse symboler – og da særlig ansiktstildekkende plagg, og kriterier for krav om fritak fra undervisning eller arbeidsoppgaver.68 Utvalget var opptatt av at det kan være utfordrende for den enkelte saksbehandleren for eksempel hos NAV eller den enkelte skolen å bedømme hvilke tilpasninger som er legitime, og at det derfor er viktig med nasjonale retningslinjer.69

For øvrig er andelen av befolkningen som bruker nikab eller burka svært lav, og det er sjelden problemstillingen kommer opp. Når det har kommet opp, har det imidlertid vært behov for veiledning om hvordan slike saker skal håndteres.

Forbud mot heldekkende ansiktsplagg i arbeidslivet og i utdanningssektoren har vært praktisert i en del andre europeiske land, som Tyskland, Frankrike og Danmark. I tillegg har en del land forbudt ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom generelt. Tilsvarende generelle forbud i det offentlige rom har ikke vært aktuelt i Norge.

7.4.4 Likestilling og ikke-diskriminering i tros- og livssynssamfunnene

Tros- og livssynssamfunnenes holdninger til likestilling mellom menn og kvinner er et av de sentrale temaene i debattene om tros- og livssynstradisjonenes rolle i samfunnet i dag. I norsk sammenheng har debattene ofte handlet om kvinners adgang til religiøse stillinger eller embeter, jf. for eksempel debatten om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste i Den norske kirke, men også om kvinners adgang til råd og styrer i trossamfunn.

Et knapt flertall i Stålsett-utvalget tok til orde for et lovkrav om at tros- og livssynssamfunn som mottar støtte fra staten, ikke kan utelukke kvinner fra det eller de organene som forvalter disse midlene.70

Brochmann II-utvalget viste i sine drøftelser av spørsmål om religionsfrihet og integrering til tilskuddsordningene for tros- og livssynssamfunn og at det i den senere tiden har oppstått en diskusjon om legitimiteten til disse ordningene, særlig der hvor støtten går til samfunn som kommer i konflikt med grunnleggende rettigheter som kjønnslikestilling, ikke-diskriminering av homofile, barns rettigheter mv. Utvalget trakk ingen konklusjoner med hensyn til grensedragningene mellom trosfrihet, diskriminerende praksis i trossamfunn og offentlige støtteordninger, men viste til departementets arbeid med ny lov om tros- og livssynssamfunn og anmodet myndighetene om å «følge misbruk av unntaksreglene nøye».71

Departementet minner om statens forpliktelse til å treffe egnede tiltak for å endre eller oppheve eksisterende lover, forskrifter, sedvaner og praksis som diskriminerer kvinner, jf. Kvinnediskrimineringskonvensjonen (KDK). Staten er dessuten forpliktet til å forhindre og forebygge vold mot kvinner, jf. Istanbulkonvensjonen, se omtale i punkt 5.3.2. Departementet viser til forslag om at brudd på diskrimineringslovgivningen kan gi grunnlag for å nekte eller trekke tilbake tilskudd, se kapittel 17 i proposisjonsdelen.

Departementet har gjennom innspillsmøter og høringsrunder grundig vurdert egnede tiltak for å stimulere til likestillingsarbeid i trossamfunnene. KDK pålegger staten en særlig forpliktelse til å igangsette alle egnede tiltak for å bedre kvinners stilling – også i trossamfunnene, men forplikter ikke staten til bestemte tiltak. I innspillsmøtene har ulike virkemidler vært foreslått. Et fellestrekk ved disse har vært at de bygger på en forståelse av at likestillingsarbeid fungerer best der hvor det er vilje til endring, og at likestilling oppnås best ved målrettede tiltak som støtter opp om det interne engasjementet som allerede finnes i tros- og livssynssamfunnene.

Departementet mener at krav om kjønnsrepresentasjon i styrende organer kan medføre et uforholdsmessig inngrep i tros- og livssynssamfunns religionsfrihet. I tillegg er det også praktiske hensyn som kan tale imot. Samfunnene har ulike styringsstrukturer og ulik størrelse. Et lovkrav kan virke mot sin hensikt, enten ved at det opprettes pro forma-styrer for å oppfylle lovens krav, eller ved at trossamfunnene velger å ikke motta tilskudd for å kunne drive etter egen overbevisning. Det siste vil medføre mindre åpenhet med trossamfunnenes virksomhet, noe som igjen kan føre til mindre likestilling i tros- og livssynssamfunnene. Dermed vil det antakelig være mer hensiktsmessig å finne andre virkemidler for å fremme likestilling i trossamfunnene, slik at staten oppfyller sine proaktive forpliktelser etter KDK.

Likestillings- og diskrimineringsutfordringer knyttet til virksomheten i tros- og livssynssamfunn omhandler mer enn kjønnslikestilling. Stålsett-utvalget drøftet også manglende likestilling av heterofile og homofile og diskriminering på grunn av samlivsform som grunnlag for å nekte støtte til tros- og livssynssamfunn, for eksempel muligheten for å stille krav til ikke-diskriminering ved valg av ledere, medlemskap i tros- eller livssynssamfunn, eller krav om ikke-diskriminerende innhold i forkynnelse/holdninger som angår homofile eller samboere. Utvalget kom til at det verken var tilrådelig å stille krav om ikke-diskriminerende ledelsesvalg eller å stille krav om ikke-diskriminerende mulighet for medlemskap.

Departementet deler denne vurderingen og mener heller det i lys av statens plikt til å sikre likestilling og ikke-diskriminering, vil kunne være grunnlag for å be trossamfunnene om årlig rapportering på likestilling, herunder både om tilstand og tiltak når det gjelder kjønn, og på tilgang til aktiviteter på alle grunnlag, og særlig kjønn og seksuell orientering. I denne sammenhengen vil departementet også se nærmere på mulighetene for å utarbeide et forenklet rapporteringsskjema for samfunnene, slik at rapporteringsbyrden ikke blir for omfattende og samfunnene kan motta veiledning i arbeidet, se også omtale under avsnitt 18.4.

7.4.5 Barns rettigheter i tros- og livssynssamfunnene

Barn har en selvstendig tanke-, samvittighets- og religionsfrihet staten er forpliktet til å sikre, jf. punkt 5.3.3. Barns tros- og livssynsfrihet er også et viktig anliggende for denne regjeringen, jf. regjeringsplattformens punkt om å «anerkjenne barns trosfrihet og rett til å tilhøre og være medlem av et tros- eller livssynssamfunn.»

Gjennom foreldrenes deltakelse og engasjement blir barn introdusert for, og deltakere i, tros- og livssynspraksis. Mange tros- og livssynssamfunn har også egne aktiviteter for barn og unge. En slik sosialiseringsprosess inn i en tro eller et livssyn er en del av det tros- og livssynsfriheten beskytter. I den årlige rapporten for 2015 fra FNs Spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet, understrekes det at barn har rett til å delta i tros- og livssynsmessig praksis. Videre understrekes at undervisning bør skje i tråd med barnets alder og utvikling. Jo mer barnet selv har tatt stilling i tros- og livssynsspørsmål, jo mer bør barnas egen forståelse, spørsmål og anliggender, være førende for avgjørelser som angår deres tros- og livssynsfrihet.

«Respect for the evolving capacities of the child is to be ensured in all relevant spheres of life, such as family life, participation in the religious community, school education, the voluntary wearing of religious symbols and other areas. Hence, it is a principle running through all the above-mentioned spheres of application of freedom of religion or belief. For instance, children who have developed their own self-understanding on issues of religion or belief should not receive religious instruction against their will, in or outside school education. Children should have broad access to information concerning religious or philosophical beliefs, also beyond their family’s faith. From a certain age or maturity, children deserve respect when taking their own decisions, whether positive or negative, concerning participation in acts of worship, ceremonies or other religious community activities. Depending on his or her evolving capacities, a child may also be able to exercise his or her right to have or adopt a religion or belief of his or her own choice.»72

Barn har rett til å medvirke og til å bli hørt i saker som handler om deres religion og livssyn fra de er i stand til å danne egne synspunkter og foreldrene skal gi barnet større rett til å bestemme selv i takt med alderen og barnets modenhet.

I debattene om tros- og livssynssamfunnenes roller og funksjoner i det norske samfunnet, har barns rettigheter i tros- og livssynssamfunn, både retten til tros- og livssynsfrihet, men også barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, vært fremme.

Barns adgang til og deltakelse i tros- eller livssynssamfunn kan både sikre og utfordre barns selvstendige tanke-, samvittighet- og religionsfrihet. Barns rett til å medvirke og bestemme selv i spørsmål om tro og livssyn er derfor av stor betydning. Mange trossamfunn har tilbud rettet mot barn og unge, som trosopplæring og aktivitetstilbud av ulike slag. Noen trossamfunn tilbyr også skole og undervisning. For mange barn er tilknytningen til trossamfunn en stor del av oppveksten, og samfunnet er like mye en sosial arena som en arena for religiøs eller livssynsorientert praksis.

Trossamfunnene har, som andre aktører for barn og unge, et ansvar for å ivareta barns friheter og rettigheter, og særlig til å sikre barns rett til medbestemmelse, se forslag til lovregulering om barns tilhørighet og medlemskap i tros- eller livssynssamfunn, jf. punkt 13.5.2.

Staten er etter Barnekonvensjonen forpliktet, ikke bare til å sikre barns religions- og livssynsfrihet, men også til generelt å sikre gode oppvekstsvilkår for barn, og å gi beskyttelse mot vold og overgrep. Straffelovens bestemmelser om forbud mot vold mot barn gjelder selvfølgelig også for forhold i tros- og livssynssamfunn. Departementet foreslår at krenkelser av barns rettigheter i et tros- eller livssynssamfunn kan gi grunnlag for å nekte eller trekke tilbake tilskudd, se lovproposisjonsdelen punkt 17.5.

7.4.6 Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse

Det fins unge i Norge som vokser opp med frykt for å bli utsatt for negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. De som søker om hjelp, omfatter både unge som er født og oppvokst i Norge, og innvandrere. Unge fra ulike lukkede trossamfunn kan også være utsatt for negativ sosial kontroll.

Jon Horgen Friberg og Mathilde Bjørnset fant i rapporten Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll (Fafo-rapport 2019:01) at det er en sammenheng mellom foreldrerestriksjoner og foreldrenes kulturelle orientering og grad av religiøsitet:

«Mens et flertall i mange grupper rapporterer om mer konservative holdninger, er det et mindretall som rapporterer om det som må kunne betegnes som alvorlige foreldrerestriksjoner i sine sosiale liv. I noen grupper gjelder dette likevel ganske mange. For eksempel oppgir 29 prosent av jenter med pakistansk bakgrunn i Vg1 i Oslo og Akershus at det stemmer veldig godt eller ganske godt at foreldrene deres ikke vil at de skal «være sammen med noen av det motsatte kjønn på fritiden, uten at det er voksne til stede». Graden av foreldrerestriksjoner er nært knyttet til foreldrenes kulturelle orientering og grad av religiøsitet. Jo mer foreldrene er opptatt av å bevare hjemlandets kultur, og jo mer religiøse foreldrene er, jo større sannsynlighet er det for at ungdommene opplever strenge foreldrerestriksjoner.»73

Samtidig viser rapporten at ungdom som er født i Norge, er mindre utsatt for foreldrerestriksjoner enn ungdom som selv har innvandret. Graden av foreldrerestriksjoner avtar jo lengre foreldrene har bodd i Norge. Det er viktig å merke seg at nedgangen i foreldrerestriksjoner også ser ut til å skje i familier som beholder konservative holdninger til for eksempel unges kjønn og seksualitet.

Vold og overgrep, kontroll og tvang er betydelige likestillingsutfordringer og vedvarende folkehelse- og samfunnsproblemer. De som rammes, kan få alvorlige fysiske og psykiske plager, noe også Fafo-rapporten fra 2019 viser:

«Analysene indikerer at foreldrerestriksjoner har betydelige konsekvenser for de unges liv. Å rapportere om foreldrerestriksjoner er forbundet med lavere deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, høyere sannsynlighet for å rapportere om psykiske plager og lav selvtillit.»74

Flere lever med langvarige belastninger, og dette begrenser mulighetene til å delta i samfunnet gjennom utdanning, arbeid og frivillig engasjement. Deltakelse på slike områder er viktig for at den enkelte skal oppleve tilhørighet i lokal- og storsamfunnet. Det bidrar også til å bygge gjensidig tillit mellom grupper i samfunnet. Innsatsen mot vold og overgrep som negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er derfor viktige bidrag for å forhindre utenforskap.

Både tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er straffesanksjonert, jf. straffeloven § 253, § 284 og § 285. Det samme gjelder det å unnlate å søke å avverge en kjønnslemlestelse, jf. straffeloven § 284. Avvergelsesplikten mot kjønnslemlestelse er rettet mot bestemte yrkesgrupper, herunder ansatte i trossamfunn og forstandere eller andre religiøse leder i et trossamfunn, og gjelder uten hensyn til taushetsplikt.

I forslag til endringer i straffeloven mv. om tvangsekteskap, utenomrettslige ekteskap, kjønnslemlestelse mv. (Snr. 18/5494) med høringsfrist 15. april 2019, foreslås det blant annet utvidelse av avvergelsesplikten til også å omfatte tvangsekteskap.

Regjeringen vedtok i 2017 en handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse – Retten til å bestemme over eget liv.

Planen har 28 tiltak fordelt på fem innsatsområder: Et styrket rettsvern for utsatte personer, styrke hjelpen til personer som bryter med familie og nettverk, endring av holdninger og praksis i berørte miljøer, styrke kunnskapen i tjenestetilbudet og styrke forskning og øke kunnskapsdeling. Departementet har som tiltak i planen (tiltak 16) å utrede opplæring for religiøse ledere.

Som del av oppfølgingen av dette tiltaket har departementet gitt støtte til flere kurstilbud, blant annet i regi av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn som skal bidra til at religiøse ledere har nødvendig kunnskap og kompetanse for å kunne ivareta rollen som religiøs leder i det norske samfunnet. For mer om religiøse ledere og forventninger til rolleutøvelse, se punkt 7.4.11.

Departementet foreslår i proposisjonsdelen punkt 17.5 at dersom tros- og livssynssamfunn, eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av et samfunn, utøver vold, tvang eller trusler, krenker barns rettigheter, bryter lovbestemte diskrimineringsforbud eller på andre måter alvorlig krenker andre rettigheter og friheter, kan samfunnet nektes tilskudd. Videre foreslås det at tilskudd også kan nektes dersom samfunnet oppfordrer til eller gir støtte til slik krenkelse. Negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnlemlestelse, eller oppfordringer til slike krenkelser, vil kunne være grunnlag for å nekte tros- eller livssynssamfunn tilskudd.

7.4.7 Utenomrettslige religiøse vigsler

Utenomrettslige religiøse vigsler (heretter religiøse vigsler) betyr at det gjennomføres et religiøst vigselsritual uten rettsvirkninger. Det inngås ikke et gyldig ekteskap i henhold til norsk eller utenlandsk lov. Både i Norge og parets eventuelle opprinnelsesland kan ekteskapet være «gyldig» i en religiøs og sosial forstand. Både paret selv, familiene deres og omgivelsene ellers vil ofte anse paret som gift. En religiøs vigsel er ikke i seg selv ulovlig i Norge.

Religiøse vigsler er en problemstilling som har kommet opp i tvangsekteskapssaker (jf. over) i hjelpeapparatet. Tvangsekteskap kan også inngås gjennom utenomrettslige avtaler og religiøse seremonier, som etter norsk lov ikke er å anses som et gyldig ekteskap. I sluttrapporten fra IMDis arbeid med Handlingsplan mot tvangsekteskap 2008–2011, fremkom blant annet følgende om dette:

«Selv om de fleste religiøse/utenomrettslige ekteskapene som involverer mindreårige, gjennomføres i opprinnelseslandene, har vi også eksempler på at dette har skjedd i Norge. Vi har ikke noen statistikk på omfanget av denne praksisen i Norge. Vi vet lite om hvem som står for disse ulovlige vielsene i Norge, og i hvilke miljøer dette skjer. Den utsatte kjenner ofte ikke navnet på den imamen/religiøse personen som sto for «vielsen», og har ikke tilgang til papirer på den ulovlige inngåtte avtalen. Hittil har ikke norske myndigheter identifisert hvem som står bak disse ulovlige «vielsene». Islamsk råd og de trossamfunn som mottar tilskudd fra den norske stat og faktisk innehar vigselsmyndighet, tar avstand fra denne praksisen og hevder at dette ikke skjer innenfor deres rekker. (…)

Alle sakene vedrørende gjennomført tvangsekteskap som er registrert av integreringsrådgiver i Midtøsten siden prosjektets oppstart til og med mars 2011, er religiøse ekteskap/utenomrettslige ekteskap. 16 av de til sammen 19 gjennomførte tvangsekteskapssakene hadde funnet sted i et land i Midtøsten, og tre av dem hadde funnet sted i Norge.

Utfordringen med disse religiøse/utenomrettslige ekteskapene er at selv om de mindreårige juridisk sett ikke er gift, verken i henhold til opprinnelseslandets lovgivning eller norsk lov, så er de det i praksis, altså i egen og slektningers bevissthet både i Norge og i opprinnelseslandet.»

I forbindelse med den forrige handlingsplan mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og alvorlige begrensninger av unges frihet (2013–2016) ble det besluttet å innhente mer kunnskap om omfang og praksis av religiøse vigsler. Institutt for samfunnsforskning fikk i oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet å gjennomføre en studie om religiøse vigsler for å oppnå et bedre kunnskapsgrunnlag for tiltak som kan motvirke negative sider og konsekvenser forbundet med slike vigsler. Studien munnet ut i rapporten Gift, men ugift. Om utenomrettslige religiøse vigsler (2014), hvor det blant annet fremkom følgende om inngåelse av utenomrettslige ekteskap:

«Vår studie har hatt fokus på muslimske trossamfunn. Det er en utbredt oppfatning at det foretas en del utenomrettslige vigsler blant muslimer, men at dette primært skjer utenfor trossamfunnene, i en mer uformell sfære. Slike uformelle religiøse ekteskap forbindes gjerne med tre sett av motiver: Dels handler det om par som ikke innfrir vilkårene til sivilrettslig vigsel, typisk at en eller begge er uten lovlig opphold, gift fra før, eller under giftealder. Dels er det personer som ønsker å beholde sivilstatus som ugift for fortsatt å motta offentlige ytelser eller rettigheter. Noen vil legge vekt på at det er lettere å bli skilt, i den forstand at islam kun krever tre måneders separasjonstid, mot ett år i sivil rett. Et siste sett av motiver for å inngå (kun) religiøst ekteskap handler om å legitimere en kjæresterelasjon, enten med eller mot foreldre og familiens aksept og viten. Blant sjia-muslimer er midlertidige ekteskap, muta, en del av dette bildet. Det kan synes som de unge utfordrer den eldre generasjonen og religiøse autoriteter gjennom å inngå uformelle, religiøse ekteskap, og moskeene er jevnt over negative til denne praksisen.(…)

Slik vi ser det, er utenomrettslige religiøse vigsler et problem for myndighetene når partene ikke er informert om eller innforstått med at vigselen er sivilrettslig ugyldig. Eller når det utstedes dokumentasjon som kan skape inntrykk av at vigselen er gyldig. Religiøse vigsler der begge parter frivillig lar seg vie (kun) religiøst, er innforstått med vigselens utenomrettslige status og der det ikke utstedes dokumentasjon er innenfor rammen av dagens lovverk.» 75

Når det gjelder holdninger og praksis hos muslimske trossamfunn med vigselsrett etter ekteskapsloven, opplyser rapporten følgende:

«Blant tilnærmet alle våre informanter fra etablerte moskeer med vigselsrett finner vi en unison holdning til vigsel. Her foretas kun sivilrettslig gyldig vigsel sammen med en religiøs vigselshandling; det vi har kalt full pakke. Personer som ønsker kun religiøs vigsel blir avvist.

Trossamfunnene har flere begrunnelser for denne holdningen. For det første er de opptatt av å følge reglene. Noen opplever det som ulovlig å utføre religiøse vigsler som ikke har sivilrettslig gyldighet. Andre mener at selv om de strengt tatt har lov til å utføre religiøse vigsler, er det ikke ønskelig. De vil unngå rettslig forvirring, rot og misforståelser. For det andre forbinder de personers ønske om (kun) religiøs vigsel med en hensikt om å omgå lover og regler, noe moskeen ikke vil bidra til. For det tredje vektlegges islams krav/anbefaling om offentliggjøring av ekteskap.

Det generelle inntrykket er at vigsel i trossamfunn er kommet inn i en mer ordnet fase enn tidligere. Trossamfunnene synes både å ha mer kompetanse og en mer gjennomtenkt og samordnet holdning enn det de selv oppfatter var tilfellet bare for noen år siden. Samtlige vi har intervjuet er svært fornøyd med at Folkeregisteret har overtatt prøvingen av ekteskapsvilkårene.»76

Rapporten gir altså ikke grunnlag for å anta at det blant trossamfunn med vigselsrett gis legitimitet til religiøse vigsler.

Utenomrettslige og religiøse ekteskap rammes i dag ikke av straffebestemmelsen om tvangsekteskap. I forslag til endringer i straffeloven mv. om tvangsekteskap, utenomrettslige ekteskap, kjønnslemlestelse mv. (Snr. 18/5494) med høringsfrist 15. april 2019, foreslås det kriminalisering av også slike typer tvangsekteskap.

Departementet viser til forslag i kapittel 17 i proposisjonsdelen om adgangen til å nekte eller trekke tilbake tilskudd dersom samfunnene, eller noen som opptrer på samfunnets vegne, gjør seg skyld i visse alvorlige krenkelser eller lovbrudd. Denne bestemmelsen kan også ramme utenomrettslige vigsler som fremstår som tvangsekteskap

7.4.8 Radikalisering og voldelig ekstremisme

Flere europeiske land har de siste årene vært rammet av terrorangrep. Gjerningspersonene og terroristgrupperinger gjør bruk av ekstremistisk idelogi og religiøst tankegods som motivasjon og grunnlag for sine handlinger. Dette er ikke et nytt fenomen og det er ikke et fenomen avgrenset til en bestemt religion. Radikalisering og voldelig ekstremisme kan skje innen alle typer ideologier eller politiske retninger.

I krig og ulike konflikter kan religion være en av mobiliseringsfaktorene, men religion kan også være vanskelig å skille fra andre faktorer, som for eksempel kultur. Noen ganger overlapper ulike motivasjonsfaktorer og forsterker hverandre. Både når det gjelder utfordringer som radikalisering og voldelig ekstremisme, men også negativ sosial kontroll og ære/skam-problematikk (jf. punkt 7.4.6), kan religion både inngå i problemkomplekset, men også være en del av løsningen og inngå i tiltak mot disse fenomenene.

Radikalisering og voldelig ekstremisme er viktige samfunnsutfordringer der det er nødvendig med tiltak på mange sektorer, også innenfor Barne- og familiedepartementets ansvarsområde. Barne- og familiedepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet foreslår at det etableres et pilotprosjekt med livssynsmedarbeidere i kriminalomsorgen, se punkt 10.6. I del II foreslås det at tros- eller livssynssamfunn kan nektes tilskudd dersom samfunnet utøver vold, tvang eller trusler, eller oppfordrer eller gir støtte til slike krenkelser. Tros- og livssynssamfunn som oppfordrer til vold eller terror, eller kommer med hatytringer, vil derfor kunne nektes tilskudd, jf. kapittel 17.4.5.

Barne- og familiedepartementet deltar i den tverrdepartementale gruppen som har ansvaret for oppfølgingen av handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Departementet har i dette arbeidet blant annet vektlagt viktigheten av tros- og livssynsdialog, samt kurs- og informasjonsarbeid rettet mot religiøse ledere, jf. 7.3 og 7.4.11 over.

7.4.9 Antisemittisme

På 2000-tallet har det vært angrep mot jødiske mål i Europa. Det har også vært angrep mot jødiske mål i Norge, blant annet ble synagogen i Oslo beskutt i 2006.

Antisemittisme – jødehat – er et svært komplekst fenomen som både har likhetstrekk med andre gruppebaserte fordommer og helt særegne karakteristika. Antisemittisme kan forstås som fiendtlige holdninger og handlinger mot jøder, eller det som oppfattes som jødisk, basert på bestemte forestillinger om jøder. Antisemittisme som fenomen har dype historiske røtter i Europa, og kan være like sterk i områder hvor det bor få eller ingen jøder, som i områder som har hatt en jødisk befolkning i lang tid.

Rapporten Holdninger til jøder og muslimer i Norge i 2017 gjennomført av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter viser at enkelte antisemittiske stereotypier er tydelig til stede i den norske befolkningen, og at 8,3 prosent av befolkningen har utpregete fordommer mot jøder. Dette er en nedgang fra samme undersøkelse i 2012. Da var det 12,1 prosent som hadde utpregete fordommer mot jøder.

Regjeringen la i 2016 frem en egen handlingsplan mot antisemittisme (2016–2020). Handlingsplanen inneholder 11 ulike tiltak. Det er regjeringens mål at tiltakene samlet sett skal bidra til å motvirke og redusere antisemittisme i Norge.

7.4.10 Rasisme og etnisk og religiøs diskriminering

Et annet, men også nært beslektet samfunnsproblem er knyttet til rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Rasisme og diskriminering hindrer muligheten for likeverdig deltakelse i samfunnet.

Stortinget vedtok 24. april 2018 (jf. vedtak 649 og Innst. 210 S (2017–2018)) å be regjeringen utarbeide og iverksette en ny nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Bakgrunnen er at den senere tid viser tendenser til et hardere debattklima med rasistiske ytringer, og negative stereotypier, holdninger og fordommer mot ulike etniske og religiøse minoritetsgrupper. Det kommer stadig dokumentasjon på økende forekomst av rasistisk budskap i sosiale medier og rasistisk motiverte handlinger og diskriminering på grunn av etnisk og religiøs tilhørighet på samfunnsarenaer som i arbeidslivet, på boligmarkedet og innenfor offentlige tjenester slik som utdanning, helse, politi og rettsvesen. Hatefulle ytringer og hatkriminalitet rammer i særlig stor grad etniske og religiøse minoriteter, eller personer som antas å tilhøre disse.

Utfordringene med rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion berører hele samfunnet, og arbeidet må derfor favne bredt og sektorovergripende. Handlingsplanen kan forventes ferdigstilt innen utgangen av 2019.

7.4.11 Religiøse ledere – roller og funksjoner

I det offentlige ordskiftet blir det fra tid til annen uttrykt forventninger til at religiøse ledere skal ha en nøkkelrolle i å bekjempe ulike sosiale utfordringer som de som er nevnt over, for eksempel radikalisering og voldelig ekstremisme, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, diskriminering av kvinner og homofile m.m.

Prester i Den norske kirke har tradisjonelt hatt en viss makt og posisjon i samfunnet, både som embetsmenn og som religiøse ledere. De hadde lang universitetsutdannelse og ble ofte tiltrodd flere sentrale sosiale og politiske oppgaver i lokalsamfunnet.

I dag deltar prester i Den norske kirke og ledere i andre tros- og livssynssamfunn i et mangfoldig religiøst landskap, med ulike roller og funksjoner i sine respektive tros- eller livssynssamfunn. Mange av de mindre trossamfunnene har ikke en økonomisk situasjon som gir grunnlag for å ansette personell. Den eller de som utfører tjenester og funksjoner i samfunnet kan ofte være ordinære medlemmer uten formell (religiøs) utdanning. Mange tros- og livssynssamfunn har heller ikke krav om slik utdanning. Andre kan ha slike krav, mer eller mindre tilsvarende kvalifikasjonskrav for tilsetting som prest i Den norske kirke (embets- eller profesjonsstudier i teologi). Store muslimske trossamfunn ansetter i større grad ledere med religiøs utdanning, for eksempel fra islamske lærersteder i Asia eller Midtøsten. Det varierer om disse religiøse lederne også har utenlandsk bakgrunn, eller om de er født og oppvokst i Norge.

For religiøse ledere med både bakgrunn og utdanning fra et annet land, kan manglende kunnskap om det norske samfunnet være en utfordring. Det vil derfor kunne være en fare for manglende samsvar mellom utdannings- og erfaringsbakgrunnen til den religiøse lederen, og de krav og forventninger storsamfunnet har. Vanligvis vil også medlemmene i trossamfunnet der lederen ansettes, ha tydelige forventninger om god kunnskap og den nødvendige erfaringsbakgrunnen for å kunne fungere som religiøs leder i både trossamfunnet og det norske samfunnet generelt.

Som et resultat av integreringsforliket på Stortinget i 2015 ble det fattet et anmodningsvedtak som ba regjeringen om å «utrede muligheten for en offisiell, norsk utdanning av religiøse ledere fra relevante trossamfunn etter mal fra måten dette gjøres ved norske utdanningsinstitusjoner» (anmodningsvedtak nr. 443, 12. januar 2016). Kulturdepartementet foretok en innledende utredning med bakgrunn i departementets sektoransvar for tros- og livssynssamfunn, samt departementets tilskudd til kurset «Å være religiøs leder i Norge.» Utredningen ble så oversendt Kunnskapsdepartementet som rette vedkommende for videre oppfølging.

Gjennom budsjettforliket høsten 2017 fikk Universitetet i Oslo utvidet sin ramme med 5 millioner kroner til å utvikle og tilby en fleksibel utdanning for religiøse ledere. Deler av denne utdanningen er etablert gjennom tilbud om bachelor- og mastergrader i teologiske islamstudier og en tverreligiøs mastergrad i praktisk teologi.

Departementet anser at det i tillegg til kurs- og utdanningstilbudene ved Universitetet i Oslo, også er behov for regionale eller lokale kurstilbud for ledere i tros- og livssynssamfunn, som kan gi en grunnleggende innføring i norske samfunnsforhold, med et særlig fokus på religionsrelatert lovgivning i Norge og forholdet mellom sekulære og religiøse verdier.

Stortinget fattet 25. april 2017 anmodningsvedtak nr. 612:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at ulike trossamfunn og religiøse ledere involveres i opplæring/informasjon om vold og overgrep.»

Departementet har fulgt opp dette vedtaket i en revidert utgave av forstanderveilederen og gjennom tilskudd til kurstilbud for religiøse ledere som tar opp dette og andre aktuelle tema og samfunnsutfordringer.

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn fikk i 2017 og 2018 midler til å utvikle og legge til rette for kursing av tros- og livssynssamfunn. Midlene er videreført i 2019. Erfaringene fra kursene så langt er gjengitt i boks. 7.17. Departementet vil i forbindelse med ikrafttredelsen av et nytt lovverk vurdere hvorvidt det er behov for ytterligere et kurstilbud for ledere eller andre med sentrale oppgaver i tros- og livssynssamfunn, som mottar statstilskudd.

7.4.12 Gravferdsforvaltning

Med bakgrunn i kirkeforliket fra 2008, se punkt 2.5.3, og funnene i rapporten Livsfaseriter og andre brukerundersøkelser ble gravferdsloven og gravferdsforskriften revidert i 2011–2012, se Prop. 81 L (2010–2011) og Innst. 393 L (2010–2011). Formålet med endringene var å legge til rette for at gravlegging skal skje med respekt for personlige trosoppfatninger og i overensstemmelse med krav i den enkeltes religion eller livssyn, jf. den nye formålsbestemmelsen i gravferdsloven § 1 første ledd. Det ble lagt til grunn at gravlegging fortsatt skulle være et offentlig ansvar, og at ansvaret skulle forvaltes på en slik måte at ordningene i hovedsak kunne være felles for alle. For å understreke gravplassenes karakter av å være allmenne ble uttrykket «kirkegård» erstattet med «gravplass» i regelverket.

Revisjonen innebar blant annet regler om særskilt tilrettelagt grav når behovet er religiøst begrunnet. I tillegg ble fristen for gravlegging/kremasjon økt fra åtte til ti virkedager etter dødsfallet for å skape mer fleksibilitet for ulike religiøse praksiser. Det ble tatt inn en bestemmelse i loven om at tros- og livssynssamfunn som er virksomme på stedet skal gis anledning til å gjennomføre en seremoni når en ny gravplass blir tatt i bruk. Revisjonen medførte også at det ble åpnet for å spre asken i rennende vann, noe som er svært viktig i det hinduistiske begravelsesritualet, samt at det i særlige tilfeller kan gis tillatelse til gravlegging uten kiste. Det ble også presisert at den som har forvaltningsansvaret for gravlegging i kommunen, minst en gang i året skal innby lokale tros- og livssynssamfunn til et møte for å drøfte hvordan samfunnenes behov ved gravferd kan ivaretas.

I dag er det som normalordning Den norske kirke ved kirkelig fellesråd i kommunen som har forvaltningsansvaret for de offentlige gravplassene. Spørsmålet om videreføring av dette forvaltningsansvaret og noen tilhørende spørsmål er behandlet i kapittel 21 i proposisjonsdelen, sammen med noen andre, isolerte lovspørsmål knyttet til blant annet brukerbetaling på gravferdslovens område. Departementet vil vurdere nærmere om det er behov for å gjennomgå deler av regelverket på gravferdsområdet på nytt, blant annet kan det være naturlig å vurdere nærmere om endringene i lov og forskrift som ble gjort i 2011–2012, har fungert etter intensjonene.

7.4.13 Seremonirom

Kirkeforliket, se punkt 2.5.2, inneholdt en bestemmelse om at «[d]et skal igangsettes en utredning med sikte på lovfesting av et kommunalt ansvar for at livssynsnøytrale seremonirom finnes til bruk ved gravferd og ekteskapsinngåelse», og utredningen skulle «bl.a. utrede spørsmålet om finansiering», jf. St.meld. nr. 17 (2017–2008) s. 68. I innstillingen omtalte stortingskomiteen kirkeforlikets punkt om livssynsnøytrale seremonirom på følgende måte:

«Komiteen mener det er naturlig at kommunen, i samarbeid med tros- og livssynssamfunnene på stedet, konkret vurderer ut fra lokale forhold og behov hva som vil være et egnet lokale. Et regelverk på området bør være praktisk orientert og gi rom for lokal tilpasning.»77

I 2012 innførte Kulturdepartementet en prøveordning med tilskudd til etablering av livssynsnøytrale seremonirom. Tre fylkeskommuner var med i prøveordningen i 2012 (Akershus, Rogaland, Troms), og fra 2013 ble ordningen utvidet med to fylkeskommuner til (Oslo og Sør-Trøndelag). I tillegg hadde departementet en nasjonal utlysning i 2014 og 2015. I årene 2012–2015 ble det samlet bevilget 27 mill. kroner gjennom ordningen, til istandsetting eller etablering av totalt 23 livssynsnøytrale seremonirom.

Mange kommuner har per i dag tilbud om nøytrale seremonirom til bruk ved gravferd, for eksempel Oslo, Bærum, Kristiansand, Bodø, Trondheim, og Hurum.

Det er viktig at det i lokalsamfunn finnes egnede rom til å gjennomføre seremonier for eksempel i forbindelse med gravferder, som ikke gir seremonien en tros- og livssynsmessig ramme som ikke er ønsket av pårørende. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig med et lovpålagt ansvar for kommunene til å etablere livssynsåpne seremonirom. Det bør være lokale forhold, vurderinger og beslutninger som ligger til grunn for etablering av livssynsåpne seremonirom. Kommuner, organisasjoner, tros- og livssynssamfunn og private initiativ bør samarbeide for å finne gode og fleksible løsninger ut i fra lokale behov.

Regjeringspartiene har i den politiske plattformen uttrykt at de ønsker å «gjennomgå ordningene for bygg som brukes som forsamlingslokaler for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, herunder legge til rette for at det kan bygges flere livssynsnøytrale seremonirom.»

Departementet mener det er behov for ordninger som kan bidra til å stimulere kommuner eller andre lokale aktører til å etablere slike seremonirom, for eksempel i forbindelse med planleggingen av kommunale flerbrukshus eller kulturhus, eller ombygging av allerede eksisterende lokaler. Fra og med budsjettåret 2019 har Kulturdepartementet derfor innlemmet livssynsåpne seremonirom i formålet til den eksisterende Desentralisert ordning for tilskudd til kulturbygg. Dette er en tilskuddsordning som forvaltes av fylkeskommunene, men hvor premissene for fylkeskommunenes forvaltning fastsettes av Kulturdepartementet. Midlene kan brukes til nybygg, ombygging og modernisering av bygg som kommer inn under formålet, men ikke til vedlikehold og drift. Midlene kommer fra spilleoverskuddet fra Norsk Tippings AS til fordeling til kulturformål. I 2018 fikk ordningen tilført i overkant av 50 millioner kroner til fordeling mellom fylkeskommunene. Departementet vil også gjennomgå ordningene for bygg som brukes som forsamlingslokaler for tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke.

8 Tros- og livssynspolitiske problemstillinger i skolen

8.1 Innledning

Den offentlige grunnskolen er en av samfunnets viktigste fellesarenaer. I denne møtes barn fra alle samfunnslag, kulturer og religioner. Elevene skal gjennom aktiv deltakelse lære at å delta i samfunnet innebærer å respektere og slutte opp om grunnleggende demokratiske verdier som gjensidig respekt, toleranse, den enkeltes tros- og ytringsfrihet og frie valg.

Dette kapitlet vil belyse noen av de vanligste problemstillingene vedrørende religion og livssyn i skolen, fra elevers religiøse praksis til undervisning om tro og livssyn i skolen. Til sist gjøres det rede for private skoler og friskoler som alternativer til den offentlige skolen. Eksempler og drøftingene i dette kapitlet vil i all hovedsak omhandle den offentlige grunnskolen.

8.2 Utviklingen av norsk skole: Fra katedralskole til fellesskole

De første norske skolene ble etablert i middelalderen for å undervise i kristendom. Dette var katedralskoler for opplæring av prester i Trondheim, Oslo og Bergen. Også etter reformasjonen var kristendomsundervisning skolens sentrale oppgave.

En voksende statsmakt og den religiøse pietismen på 1700-tallet medførte at den sentrale administrasjonen for alvor begynte å interessere seg for undervisning og oppdragelse. Det ble gitt nye statutter for universitetet, den høyere skole og forskrifter om konfirmasjon. I 1739 ble det vedtatt en lov om skoler på landet. Allmueskolene gav undervisning i kristendom, lesning, skrivning og regning, men de to siste fagene var frivillige. Gjennom hele 1700-tallet og langt inn på 1800-tallet var likevel antallet analfabeter betydelig.

De første 150 årene etter innføring av allmueskolen i 1739 kalles gjerne for kirkeskolens tid. Kristendomskunnskap var hovedfaget, og denne dannet så grunnlaget for prestens konfirmantundervisning og konfirmasjonen, som ble lovbestemt tre år før allmueskolens opprettelse.

Sterke nasjonale strømninger i norsk åndsliv på midten av 1800-tallet og kravet om utvidet folkestyre i politikken fikk stor betydning for folkeopplysningen og utbyggingen av skoleverket. I læreplanen inngikk utvalgte stykker av en lesebok med geografi, naturkunnskap og historie. Etter hvert ble også opplæring i moderne språk og realfag satt på timeplanen. Utover 1800-tallet kom det allmenndannende stoff etter hvert til å utgjøre et sterkere supplement til opplæringen i kristen tro. Ansatsene til en debatt om forholdet mellom kirke og skole ble også tydeligere i årene etter 1850.

Etter innføringen av parlamentarismen kom skoleverket igjen i støpeskjeen. I 1889 ble det vedtatt en 7-årig felles skole for alle samfunnslag, folkeskolen. (Tiden fra 1889 og fram til ny grunnskolelov kom i 1969 omtales gjerne som folkets skole.) Det ble likevel gitt egne lover for by og land og først i 1959 ble det gitt en felles lov om folkeskolen for begge. Grunnskoleloven av 1969 lovfestet den niårige grunnskolen. Samtidig ble det innført et nytt kristendomsfag som skulle være skolens fag og ikke kirkens fag (dåpsopplæring), jf. punkt 8.3.6.1.

8.3 Problemstillinger

8.3.1 Innledning

I dag skal den offentlige skolen favne alle, uansett religiøs og livssynsmessig tilhørighet. Stålsett-utvalget understreket at også barn må ha rett til å synliggjøre og utøve sin religiøse eller livssynsmessige tilhørighet. Samtidig understreket utvalget at skolen må forholde seg til tro og livssyn mellom to ytterligheter: Skolen skal ikke være et religionsfritt rom, men den skal heller ikke være et sted for forkynnelse.

8.3.2 Plagg og symboler

Bruk av hodeplagg og religiøse symboler i skolen har med ujevne mellomrom vært oppe i den offentlige debatt, og gjør det nødvendig å avveie hensynene mellom individets og fellesskapets rettigheter og interesser. Individets rett til å gi uttrykk for sin religion også i skolens tid, mot fellesskapets behov for å ilegge restriksjoner for å beskytte andres rettigheter eller friheter, eller ut fra hensyn som offentlig trygghet, orden, helse eller moral, jf. EMK artikkel 9, SP artikkel 18 og BK artikkel 14, se punkt 5.4.2.

Som for arbeidslivet og i det offentlige rom generelt, er utgangspunktet at det er tillatt å bruke religiøse symboler og plagg som kippa, turban, hijab, kors og skaut, også i skolen og ved utdanningsinstitusjoner, jf. punktene 7.4.3 og 9.3.2.

Retten til å kle seg slik man vil i undervisningssammenheng, gjelder imidlertid ikke helt ubegrenset. Etter forutgående debatter om ansiktsdekkende plagg som burka og nikab i offentlige rom, i arbeidslivet og i undervisningssituasjoner, er det fra og med høsten 2018 innført et forbud mot å bruke ansiktsdekkende plagg for alle elever, studenter og ansatte. Forbudet gjelder ved utdanningssteder (skoler, høyere utdanningsinstitusjoner og ved opplæring av nyankomne innvandrere) og for ansatte i barnehager, så lenge opplæring og undervisning pågår.

Praksis er etter dette at religiøse plagg er tillatt i skolen så fremt det ikke er til hinder for undervisningen og kommunikasjonen mellom elever og mellom elever og lærere.

8.3.3 Tilgang på rom for religiøs aktivitet i skolens tid

Fra tid til annen reises det spørsmål om elevers rett til å samles om religiøse aktiviteter i skoletiden, samt eventuell tilgang til/etablering av bønnerom/stillerom som dette kan skje i.

Stålsett-utvalget mente at det i et livssynsåpent samfunn med en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk, burde utvises romslighet med å tilrettelegge for bønn eller samlinger i egnede rom i offentlige bygg, inkludert skolene.78 Forutsetningen var at det i skolesammenheng ikke gikk på bekostning av undervisning, ro og orden.

Tilrettelegging for bønn eller samlinger i skoletiden må ses i sammenheng med tilgangen på rom for alle typer elevinitierte frivillige aktiviteter i skolens tid. Stortinget ba i juni 2018 regjeringen gå i dialog med KS og Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt (anmodningsvedtak 832 (2017–2018)). Dette gjelder både i skoletiden, på kveldstid og i helger, og det gjelder for ulike typer frivillighet, inkludert også skolelag eller andre religiøse og livssynsorienterte organisasjoner.

I hvilken grad elever skal ha tilgang til skolens rom for egeninitierte aktiviteter er et område som reguleres av den enkelte kommune. Når aktivitetene finner sted i skolens tid, er skolene og skoleeier forpliktet til å sørge for at alle elever har et trygt og godt skolemiljø, og det skal arbeides aktivt for å fremme dette. Samling om sosiale aktiviteter i regi av elevene selv eller ulike lag, grupper eller organisasjoner kan bidra til godt skolemiljø, men det må ikke gå ut over skolens alminnelige aktivitet eller andre elevers rettigheter og interesser. Det er ved den enkelte skole man kjenner forholdene best og kan avveie de ulike behovene opp mot hverandre.

Regjeringen og LNU deler et engasjement for at barns og ungdoms initiativ bør heies fram og støttes opp om både lokalt og nasjonalt. Som en oppfølging av Stortingets vedtak har regjeringen og LNU derfor gått sammen om å tilskrive kommunene med en oppfordring om å finne gode og praktiske løsninger ved den enkelte skole som ikke går ut over andre viktige aktiviteter i bygget og som praktiseres på en ikke-diskriminerende måte. Hvis det gjøres forskjell på organisasjonene, også de religiøse, må dette være på saklig grunnlag.

8.3.4 Rett til fri ved religiøse helligdager

Elever i grunnskolen som tilhører andre trossamfunn enn Den norske kirke, har rett til permisjon de dagene trossamfunnet har helligdag, jf. opplæringsloven § 2-11. Permisjon forutsetter søknad, og foreldrene må sørge for nødvendig undervisning i permisjonstiden.

I arbeidslivet og i den videregående skolen har den enkelte rett til inntil to dager fri etter § 27 i trossamfunnsloven. Etter bestemmelsens ordlyd er det ikke klart om den gjelder for universitets- og høyskolestudenter. Det fremgår likevel av merknaden til paragrafen at «skolegang» også omfatter undervisning ved universitet og høyskoler.

8.3.5 Kjønnsdelt undervisning

Undervisningen i norsk skole skal være felles for gutter og jenter. Det skal svært mye til for å dele gutter og jenter. Organiseringen av elevene i grupper er regulert i opplæringsloven § 8-2. Bestemmelsen understreker at organiseringen til vanlig skal skje uavhengig av faglig nivå og kjønn. I 2017 oppdaterte Kunnskapsdepartementet sin veileder om temaet for å gjøre det enda tydeligere i hvilke unntakstilfeller elevene kan deles inn i grupper etter kjønn.79 Veilederen slår tydelig fast at loven skal tolkes strengt på dette området. Kjønnsdeling skal være et unntak, og hvert enkelt tilfelle skal vurderes for seg. Veilederen sier videre at det er skolene som skal avgjøre om slik deling bør finne sted. Veilederen gir noen eksempler på tilfeller hvor det kan være aktuelt at gutter og jenter har undervisning hver for seg. Et eksempel er timer hvor temaet er kjønnsidentitet eller seksualitet. Skolen kan også skille gutter og jenter i svømming eller kroppsøving hvis skolen ikke har garderobeanlegg med egne garderober for jenter og gutter. Veilederen sier samtidig at skolen i disse tilfellene først må se om det finnes andre løsninger. I forbindelse med svømming og kroppsøving kan det være å vurdere om det kan gjøres noe med garderobe- og dusjsituasjonen, eller med kravene til hva slags tøy elevene skal bruke.

Kunnskapsdepartementet arbeider med oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 792 (2017¬2018) der regjeringen bes om å sikre at elever ikke segregeres på bakgrunn av religion eller kjønn i skolen uten at det har et pedagogisk formål, eller er nødvendig av praktiske årsaker.

Dette innebærer at ingen kan kreve kjønnsdelt undervisning på bakgrunn av religion. Selv om ønsket om kjønnsdelt undervisning kan ha en religiøs begrunnelse, er det departementets syn at dette er en problemstilling hvor hensynet til fellesskap og felles læring begrunner et eventuelt inngrep i religionsfriheten. Regjeringen har et punkt i regjeringsplattformen om at undervisningen ikke skal kunne kjønnsdeles av kulturelle og religiøse årsaker. Kunnskapsdepartementet følger opp dette punktet i plattformen.

8.3.6 Særlig om gudstjenester i skoletiden

I dag er det opp til hver enkelt skoleeier om elevene skal tilbys gudstjenester i skoletiden. I praksis avgjøres dette ofte av rektor. Skolene kan tilby gudstjenester i skoletiden som en del av sin generelle kultur- og tradisjonsformidling, men da under gitte forutsetninger. Blant annet kan gudstjenesten ikke være en del av KRLE-faget, og elever som ikke vil delta av hensyn til egen eller familiens religion eller livssyn har rett til fritak, jf. opplæringsloven § 2-3 a. Skolen må tilby disse elevene et likeverdig opplæringsopplegg, mens de øvrige elevene går til gudstjeneste. Utdanningsdirektoratet har utarbeidet retningslinjer for gudstjenester i skoletiden som det anbefales at den enkelte skoleeier følger (se boks 8.2).

8.3.7 Undervisning om tro og livssyn i skolen

8.3.7.1 Skolen som dåpsopplæring

Skolens primære formål frem til godt inn på 1800-tallet var å gi opplæring i kristen tro. Kristendomskunnskap var ikke et fag i skolen – det var skolens oppdrag. Etter hvert ble det også undervist i mange andre fag, men kristendomsundervisningen forble kirkens dåpsopplæring frem til grunnskoleloven av 1969.

8.3.7.2 Grunnskoleloven av 1969 og fritak for kristendomsundervisning

Grunnskoleloven av 1969 gjorde kristendomsundervisningen til skolens fag. Kristendomsundervisningen kunne ikke lenger kalles kirkens dåpsundervisning. Men konfesjonsforankringen bestod, begrunnet ut fra det store antallet foreldre som døpte barna sine, og faget ble fortsatt sett på som en støtte til foreldrenes grunnlovsforankrede plikt til å oppdra sine barn i den kristne tro (NOU 2000: 26 s. 18).

Loven av 1969 fikk etter hvert også inn en bestemmelse om fritak fra kristendomsundervisningen for barn av foreldre som ikke hørte til Den norske kirke, og i Mønsterplanen av 1974 ble det tatt inn en plan for alternativ livssynsundervisning. Oppslutningen om livssynsfaget var etter dette stigende, fra 275 i 1982 til ca. 20 000 i begynnelsen av 1990-årende. I tillegg ble det i Mønsterplanen av 1987 gitt en mulighet for å ha opplæring i regi av eget trossamfunn, som alternativ til kristendoms- eller livssynsundervisningen i skolen. Derfor ble det i noen år bl.a. gitt tilskudd til enkelte koranskoler i Oslo.

8.3.7.3 Innføringen av et obligatorisk KRL-fag

I 1997 ble fagene kristendomskunnskap og livssynskunnskap erstattet av det obligatoriske fellesfaget Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL). Et uttalt mål for KRL-faget, var at det skulle samle alle elever i ett fag. Fellesundervisningen skulle gi trening i dialog og utvikle respekt på tvers av tros- og livssynsgrenser og gi en felles kunnskapsbasis der elevene lærte både om landets majoritetsreligion og om minoritetstradisjoner.

Innføringen av et obligatorisk fellesfag på dette området, skapte debatt. Dette skyldes først og fremst at det i den første læreplanen og i forarbeidene til faget var lagt vekt på at elevene også skulle få «oppleve» religion og livssyn, gjennom møte med ulike religiøse praksiser som sang, musikk, bønner, estetiske uttrykk, besøk i kirker og andre religiøse forsamlingslokaler og så videre. Kombinasjonen av denne opplevelsesdimensjonen og kristendommens hovedtyngde i faget, medvirket til at en del foreldre av barn med religiøs og livssynsmessig minoritetsbakgrunn, krevde fullt fritak fra faget for sine barn, under henvisning til religions- og livssynsfriheten, barn og foreldres rettigheter, samt diskrimineringsvernet. I faget var det bare lagt opp til å gi delvis fritak, fra de delene av faget som kunne bli sett på som utøvelse av religion.

Human-Etisk Forbund og Islamsk Råd klaget saken inn for norsk rett, men tapte i samtlige instanser. Foreldre fra Human-Etisk Forbund klaget saken inn for internasjonale menneskerettighetsorganer og fikk medhold i FNs menneskerettighetskomite og i Den europeiske menneskerettighetsdomstol.80

8.3.7.4 RLE-faget

På bakgrunn av kritikken fra internasjonale menneskerettighetsorganer ble det i årene som fulgte gjort flere endringer i KRL-fagets navn, profil og rammeverk. Faget endret i 2007 navn til Religion, Livssyn og etikk (RLE). Forslaget om navneendringen ble begrunnet på denne måten av Kunnskapsdepartementet:

«Ei endring av namnet vil vere eit viktig signal om ei kvalitativt likeverdig behandling av alle religionar og livssyn. Namnet på faget har tidlegare blitt kritisert, i hovudsak fordi kristendomskunnskap er nemnt spesielt før dei andre religionane og dermed gir inntrykk av at KRL-faget er ei forlenging av det tidlegare faget kristendomskunnskap. Namnet KRL kan opplevast slik at kristendomskunnskap har ei særstilling og skape eit inntrykk av at opplæringa om kristendommen er kvalitativ ulik opplæringa om andre religionar og livssyn. Namnet Religion, livssyn og etikk vil vise til heile innhaldet i faget og gi kvalitativ likskap mellom dei ulike delane.»81

Dette faget skulle gi kunnskap, og ikke bare orientering, om andre religioner og livssyn. Kristendommen skulle presenteres ut fra samme pedagogiske prinsipper som for andre religioner og livssyn og med bruk av samme metoder. RLE-faget hadde følgende hovedområder: Kristendom, jødedom, islam, hinduisme, buddhisme, livssyn, filosofi og etikk. I tillegg kom det inn en formulering i opplæringsloven § 2-4 om at faget skulle gi «objektiv, kritisk og pluralistisk» undervisning. Endringene skulle sikre at undervisningen i faget var i samsvar med menneskerettighetene og at det ikke er kvalitative forskjeller mellom de enkelte delene i faget.

8.3.7.5 Status – fellesfaget KRLE

I samarbeidsavtalen som lå til grunn da Solberg-regjeringen tiltrådte høsten 2013, ble Venstre, KrF, Fremskrittspartiet og Høyre enige om at RLE-faget skulle endre navn til KRLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk), og at faget i tråd med kompetansemålene skulle inneholde minst 55 pst. kristendomskunnskap. Samarbeidspartene ønsket at kunnskap om kristendommen skulle vektlegges mer, på grunn av kristendommens historie og tradisjon i Norge. Læreplanen og opplæringsloven er beholdt som det formelle rammeverket rundt faget. Faget skal fortsatt være en møteplass for elever med ulik bakgrunn og bidra til dialog og forståelse, og undervisningen skal ikke være forkynnende. I 2015 ble det gjort endringer i opplæringsloven §§ 2-3 og 2-4 og læreplanen.

I henhold til læreplanen skal faget bidra til

«ny innsikt og gi rom for dialog tilpasset de ulike alderstrinn. Kunnskaper om religioner og livssyn og om den funksjon disse har både som tradisjon og som aktuelle kilder til tro, moral og livstolkning, står sentralt i faget. Faget skal være en møteplass for elever med ulik bakgrunn, der alle skal bli møtt med respekt. Undervisningen skal stimulere til allsidig dannelse og gi rom for undring og refleksjon. Videre skal faget bidra til evne til dialog mellom mennesker med ulik oppfatning av tros- og livssynsspørsmål. Dette innebærer respekt for religiøse verdier, menneskerettighetene og menneskerettighetenes etiske grunnlag.»

Om lag halvparten av undervisningstiden i faget skal brukes på kristendomskunnskap. Dette er begrunnet i den betydning kristendommen har som kulturarv for samfunnet og at elevene skal få kjennskap til denne. Læreplanen understreker også at framstillingen skal være saklig og upartisk, og at alle religioner og livssyn skal behandles med respekt. Det skal vises varsomhet med undervisningsmåter som foresatte og elever ut fra egen religion eller eget livssyn kan oppleve som utøvelse av annen religion eller tilslutning til annet livssyn. I henhold til opplæringsloven § 2-3 a kan det meldes om fritak fra deler av den ordinære opplæringen. Det skal da, i løpende samarbeid mellom hjem og skole, gis tilpasset opplæring.

8.3.7.6 Fagfornyelsen

Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Reformen innebar en rekke endringer i prinsippene for nasjonal styring av grunnopplæringen, blant annet gjennom endringer av innholdet, strukturen og organiseringen fra første trinn i grunnskolen til siste trinn i videregående opplæring. Det ble i 2017 igangsatt et arbeid med å fornye Kunnskapsløftet. Dette arbeidet omtales som fagfornyelsen og gjelder alle fag i grunnskolen og de gjennomgående fagene i videregående opplæring. De nye læreplanene skal tas i bruk skoleåret 2020–2021.

Fagfornyelsen skal bidra til at elevene får mer tid til dybdelæring, at det elevene lærer skal være relevant og det skal bli bedre sammenheng i og mellom fag. Verdigrunnlaget, slik det fremgår av formålsparagrafen og overordnet del, ligger til grunn for fagfornyelsen. Det skal blant annet innføres tre tverrfaglige tema i skolen: demokrati og medborgerskap, bærekraftig utvikling og folkehelse og livsmestring.

8.3.7.7 Skolens verdigrunnlag

Med hjemmel i opplæringsloven § 1-6 ble det ved kongelig resolusjon 1. september 2017 fastsatt ny overordnet del av læreplanverket, som skal erstatte den generelle delen av læreplanverket og prinsipper for opplæringen. Overordnet del av læreplanverket utdyper verdigrunnlaget i opplæringslovens formålsparagraf og de overordnede prinsippene for grunnopplæringen. Læreplanene for fag beskriver fagenes innhold og mål. Overordnet del gir retning for opplæringen i fag, og alle fag bidrar til å realisere opplæringens brede formål. Den overordnede delen beskriver det grunnsynet som skal prege pedagogisk praksis i hele grunnopplæringen. Den skal også ligge til grunn for samarbeidet mellom hjem og skole. (Ny overordnet del av læreplanverket har planlagt ikrafttredelse samtidig med fagfornyelsen for øvrig, dvs. skoleåret 2020–2021.)

8.3.8 Lærerutdanningen – kunnskap om religion og forebygging av gruppefiendtlighet

8.3.8.1 Styrket kunnskap

Hvordan det undervises om ulike religioner og livssyn i skolen er viktig. Samtidig kan religion og livssyn også være en relevant tematikk i alt det andre som skjer i skolens tid, i undervisningen i andre fag, i klassemiljøet, i lærerens og skoleledelsens formidling og praktisering av verdier og holdninger, i hvordan skole-hjem samarbeidet fungerer osv.

NOU 2013: 1 understreket at det i lærerutdanningen må gis en tilstrekkelig faglig bakgrunn for alle lærere til å håndtere tros- og livssynsrelaterte spørsmål og at dette er en viktig målsetning for å sikre god kvalitet og et inkluderende miljø i den felles skolen. Det lå ikke til utvalgets mandat å gå nærmere inn på eventuelle endringer i lærerutdanningen, men det ble vist til Nasjonalt fagråd for kristendomskunnskap og religionsvitenskaps bekymring for at undervisningen i religion, livssyn og etikk ikke ble sikret nok plass i faget pedagogikk og elevkunnskap (PEL).

De tidligere fireårige grunnskolelærerutdanningene ble i 2014 vedtatt gjort om til femårige masterprogram, og høsten 2017 startet de første kullene på de nye utdanningsløpene: Grunnskolelærerutdanning for trinn 1 – 7 (GLU 1 – 7) og grunnskolelærerutdanning for trinn 5 – 10 (GLU 5 – 10). Kunnskap om tro og livssyn i lærerutdanningene gir lærerne relevant kompetanse for å realisere forventningene som ligger i formålsparagrafen i opplæringsloven. I arbeidet med rammeplanene for de to masterutdanningene i grunnskolelærerutdanning (GLU) nevnt ovenfor, ble det lagt til grunn at kunnskapen om religion, livssyn og etikk skulle styrkes. De delene av faget pedagogikk og elevkunnskap (PEL) som tidligere var knyttet til religion, livssyn og etikk, utgjør derfor nå en egen modul i faget tilsvarende 15 studiepoeng. Modulen skal bidra til å «styrke lærerkompetansen i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn», og er ment å skulle gi læreren verdifulle redskaper – både som klasseleder i møte med en elevmasse med sammensatt kulturell og religiøs bakgrunn og i arbeidet med å legge til rette for elevers danning som tolerante medborgere i et demokratisk samfunn.

8.3.8.2 Dembra – beredskap mot fordommer og gruppefiendtlighet

Dembra – Demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme – er et tilbud om kompetanseutvikling til skoler som ønsker å arbeide systematisk med kritisk tenkning, demokratisk danning og inkludering, eller som opplever at skolen har utfordringer knyttet til gruppefiendtlighet og fordommer (se https://dembra.no/). Utgangspunktet for opplegget er at demokratisk kultur basert på deltakelse og kritisk tenkning gir den beste forebyggingen av holdninger som truer demokratiet – slik som gruppefiendtlighet og antidemokratiske ideologier. Det forutsetter en bevissthet om at demokrati ikke først og fremst handler om harmoni og konsensus, men om felles anerkjente prinsipper for å tåle uenighet og om det å kunne søke løsninger gjennom forhandling og delta aktivt i demokratiet som et uenighetsfellesskap.

8.3.9 Retten til å velge annerledes – friskoler

I Norge har alle barn og unge som oppholder seg i landet rett og plikt til grunnskoleopplæring. Hoveddelen av norske barn og ungdom går i offentlige skoler. Alternativene til offentlige skoler er friskoler, private skoler og hjemmeundervisning.

Det grunnleggende utgangspunktet i folkeretten er at barn har rett til utdanning. Denne retten er supplert med en rett til å velge utdanning som er i samsvar med religionen til barnet eller foreldrene. I EMK-protokoll 1 artikkel 2 heter det at:

«Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.»

En tilsvarende regulering finner man i ØSK artikkel 13 nr. 3, SP artikkel 18 og BK artikkel 28. EMK-protokoll 1 artikkel 2 innebærer at staten ikke kan forby etablering av skoler som sikrer utdanning i samsvar med foreldrenes filosofiske eller religiøse overbevisning, når staten ikke selv tilbyr slik utdanning. Plikten innebærer imidlertid ikke at staten må medvirke, økonomisk eller på annen måte, til at det skjer. Se om skillet mellom statens negative og positive plikter i punkt 5.2.3.

Norge oppfyller sine folkerettslige forpliktelser ved at private grunnskoler kan godkjennes etter opplæringsloven § 2-12. Private videregående skoler trenger ikke tilsvarende godkjenning.

Skoler som blir godkjent etter friskoleloven har rett til statstilskudd. For å få godkjenning må skolen oppfylle kravet til ett av grunnlagene i loven. To av grunnlagene i loven er livssyn (friskoleloven § 2-1 andre ledd bokstav a) og anerkjent pedagogisk retning (lovens § 2-1 andre ledd bokstav b). Per i dag er det godkjent kristne og humanistiske skoler etter bokstav a) og steinerskoler og montessoriskoler etter bokstav b).

Alle godkjente friskoler må drive innenfor lovens formålsbestemmelse, som blant annet fastsetter at opplæringen skal ta sikte på å utvikle respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter. Innenfor loven har skolene et handlingsrom til å utvikle sin egenart, og være reelle alternativer til den offentlige skolen.

Per september 2018 er det 317 friskoler i drift i Norge. Av disse er 116 godkjent på grunnlag av livssyn.

Det følger av forarbeidene til friskoleloven, Prop. 84 L (2014–2015), at forhold som har betydning for integreringen, skal inngå som ett av de momentene som kan vektlegges i søknadsbehandlingen. Det er understreket i proposisjonen at dette må gjøres helt generelt slik at det ikke forskjellsbehandler ulike religioner og livssyn. Hvor stor vekt integreringshensyn eventuelt tillegges må vurderes konkret i den enkelte søknadssak.

Utdanningsdirektoratet fører tilsyn med friskolene. Tilsynet skal sikre at alle regler i friskoleloven respekteres slik at elevene får den opplæringen de har krav på, og at alle offentlige tilskudd og alle skolepenger kommer elevene til gode.

Bestemmelsen om at læremidler skal fremme likestilling og hindre diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 27, gjelder også religiøse privatskoler. Dette følger av Prop. 81 L (2016–2017):

«Bestemmelsen vil også gjelde for religiøse privatskoler. Bestemmelsen må imidlertid tolkes i lys av trosfriheten. Retten til fri religionsundervisning er et sentralt element i retten til religionsutøvelse. Bestemmelsen vil derfor som hovedregel ikke omfatte læremidler eller undervisning som er en naturlig del av religionsundervisningen. Hvis religionsundervisningen er integrert i øvrige fag, må likebehandlingsprinsippet også gjelde for læremidlene i disse fagene selv om læremidlene skal reflektere skolens religiøse tro. Det kan imidlertid ikke utelukkes at bestemmelsen kan ramme diskriminerende ytringer i forbindelse med religionsundervisning.»82

8.4 Departementets vurderinger

Alle barn har rett til utdanning. Skolen er den viktigste fellesarenaen i det norske samfunnet og er med på å legge grunnlaget for fredelig sameksistens på tvers av tro og livssyn. Skolelever har rett til å synliggjøre og utøve sin religiøse eller livssynsmessige tilhørighet. Samtidig er det viktige balanseganger mellom skolen som en fellesarena der alle skal kunne delta, uavhengig av nettopp tro eller livssyn, og respekten for tros- og livssynsfriheten, for både barn og foreldre.

I den grad staten ikke kan gi utdanning i samsvar med foreldrenes religiøse overbevisning, er det også adgang til å etablere privatskoler og friskoler som sikrer slik utdanning.

Departementet har fremmet forslag til en bestemmelse om rett til fri ved religiøse høytidsdager som blant annet omfatter undervisning i grunn- og videregående skole, og ved universiteter og høyskoler, se lovforslaget § 18 og merknadene til bestemmelsen.

9 Tros- og livssynspolitiske problemstillinger i arbeidslivet

9.1 Innledning

Norge er bygget på arbeidslinja – at «alle» er i arbeid, uavhengig av faktorer som religiøs tilhørighet og kulturell bakgrunn. Tro, livssyn, holdninger og verdier preger menneskers identitet. Det varierer fra person til person i hvilken grad man ønsker å gi uttrykk for en tro eller et livssyn på arbeidsplassen. Men tros- og livssynsfriheten gir rett til å ha en religiøs identitet og til – i en viss utstrekning – å gi uttrykk for denne også i arbeidssituasjonen.

Dette kapitlet vil belyse de vanligste problemstillingene som gjelder utøvelse av tro og livssyn i arbeidslivet. I tillegg omtales noen av de mer komplekse rettighetsavveiningene mellom religionsfrihet og arbeidsplikt, og mellom arbeidstakers religionsfrihet og andres rettigheter og friheter.

9.2 Tros- og livssynsfrihet og tilgang til arbeid

9.2.1 Innledning

Arbeidslivet bygger grunnleggende sett på avtalen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, om at arbeidsgiver tilbyr arbeid og betaling mot at arbeidstaker stiller med arbeidskraft. Dette gir imidlertid ikke et fullstendig bilde av hvordan arbeidslivet i dag er organisert. Arbeidstaker har også rett til å oppleve arbeidet meningsfullt, til å påvirke sin egen arbeidssituasjon og til å bringe med seg mer av seg og sitt inn i arbeidshverdagen.

Dagens arbeidsmiljølov har fortsatt som hovedformål å verne arbeidstaker som den svake part i forholdet til arbeidsgiver. Fra det tidlige ulykkesvernet har arbeidstaker fått et stadig høyere beskyttelsesnivå og styrkede arbeidstakerrettigheter. Dette gjelder både generelle krav til arbeidsmiljøet og særlige krav til det psykososiale miljøet, som handler om den enkeltes opplevelse av velferd og belastning i arbeidet. Det innebærer at arbeidstaker har rett til vern mot trakassering og diskriminering, og til ivaretakelse av integritet og verdighet i arbeidssituasjonen. En del av dette handler om å anerkjenne det hele mennesket på jobb, også den religiøse dimensjonen.

9.2.2 Ansettelse

Arbeidsgivere har stor grad av frihet til å ta beslutninger som gjelder arbeidsplassen. Dette omtales som arbeidsgivers styringsrett. Men arbeidsgiver er bundet av de forpliktelser eller begrensninger som blant annet arbeidsmiljøloven og kollektive avtaler oppstiller. Arbeidsgiver kan for eksempel ikke nekte arbeidstaker å være syk, og den ansatte har rett til å forhandle lønn. Arbeidsgivers styringsrett anses dermed ofte som en restkompetanse. Diskrimineringslovgivningen setter også grenser for arbeidsgivers styringsrett.

Arbeidsgiver har som hovedregel ikke anledning til å vektlegge arbeidssøkers religion eller livssyn ved ansettelse. Adgangen til å vektlegge arbeidssøkeres religion eller livssyn gjelder bare når det har avgjørende betydning for utførelsen av arbeidet.

Arbeidsgiver kan ikke forskjellsbehandle arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av religion eller livssyn, verken direkte eller indirekte, med mindre slik forskjellsbehandling er saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som rammes, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 9, jf. kapittel 5. Det vil i utgangspunktet utgjøre direkte forskjellsbehandling dersom en arbeidssøker ikke blir ansatt fordi vedkommende ikke tilhører eller tilhører et trossamfunn. Spørsmålet blir deretter om det eventuelt foreligger en saklig grunn for likevel å vektlegge forhold som er vernet i diskrimineringslovverket.

I arbeidslivet er det et tilleggsvilkår som må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Den egenskapen som anses relevant å vektlegge ved ansettelse eller for øvrig i ansettelsesforholdet, må ha avgjørende betydning for utøvelsen av arbeidet. Dette er i tråd med likebehandlingsdirektivet i EU (2000/78/EF). Med «avgjørende» menes at det må være et faktisk yrkeskrav, og at egenskapen må være avgjørende for å kunne utøve arbeidet. Bestemmelsen skal tolkes snevert.83 Det betyr at arbeidsgiver må begrunne konkret hvorfor det er av avgjørende betydning for den aktuelle stillingen å begrense den enkeltes religionsfrihet. (Se også punkt 9.2.3 om trossamfunns adgang til å stille krav til søkeres livssyn for stillinger i trossamfunn og i religiøse organisasjoner).

At arbeidsgiver ikke uten videre kan vektlegge ansattes overbevisning, betyr også at arbeidsgiver har ansvar for ikke å ha interne regler som indirekte stenger kandidater ute på grunn av deres livssyn uten at dette er saklig begrunnet. Dette kalles indirekte forskjellsbehandling.

Alle arbeidstakere har dessuten et vern mot usaklig oppsigelse, jf. arbeidsmiljøloven § 15-7 (1). Det innebærer at arbeidsgiver ikke ensidig kan avslutte arbeidsforholdet uten at dette er saklig begrunnet. Å vektlegge forhold som er beskyttet av diskrimineringsvernet vil i utgangspunktet ikke være tillatt.

9.2.3 Særskilt om ansettelser i trossamfunn og i organisasjoner eller virksomheter med religiøst formål

Da likestillingsloven trådte i kraft på 70-tallet, ble det bestemt at loven ikke skulle gjelde «indre forhold i trossamfunn». Begrunnelsen var at det som gjaldt slike «indre forhold» handlet om å ivareta trossamfunns rett til å drive på religiøst grunnlag og rett til å praktisere i samsvar med sin lære, også når dette kom i konflikt med likestilling mellom kjønnene. Dette gjaldt blant annet ansettelser til religiøse funksjoner som prester eller andre som skulle drive forkynnelse eller undervisning. Senere ble denne særbestemmelsen for trossamfunn opphevet, men trossamfunn har fortsatt etter gjeldende rett anledning til å forskjellsbehandle dersom det er saklig begrunnet i trossamfunnets lære, og vilkårene for lovlig forskjellsbehandling ellers er oppfylt, jf. punkt 5.6.

Det vil derfor kunne være adgang for trossamfunn til å vektlegge forhold som ellers er beskyttet av diskrimineringsvernet (som kjønn og seksuell orientering, herunder homofil samlivsform), når det er begrunnet i trossamfunnets lære, jf. diskrimineringsloven § 30 siste ledd. Det er imidlertid et vilkår at vektleggingen av for eksempel arbeidssøkers kjønn eller homofil samlivsform har avgjørende betydning for utføringen av arbeidet som ligger til stillingen. Slike vurderinger fordrer vanskelige avveininger mellom trossamfunnets rett til å bestemme over egen lære og praksis på den ene siden, og blant annet kvinner og homofiles rett til deltakelse i arbeidslivet på den andre siden. Da begge deler er tungtveiende hensyn å vise til, understreket Stålsett-utvalget at det må foretas konkrete avveininger hver gang trossamfunnet skal ansette.

Det er dermed ikke nok å vise til tros- og livssynssamfunnets virksomhet og formål generelt for å innskrenke diskrimineringsvernet. Det må foretas grundige vurderinger av om forskjellsbehandling er nødvendig for at trossamfunnet kan etterleve sin religiøse lære. Det skal som nevnt være en særlig snever unntaksadgang når det gjelder tilgang til arbeid. Betydningen for trossamfunnet og betydningen for den enkelte som blir forskjellsbehandlet, må vurderes nøye og konkret. Dette er også i samsvar med Stålsett-utvalgets anbefalinger. Utvalget viser til Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 102 og bemerker:

«Forarbeidene er tydelige på at unntaksadgangen bare gjelder tilsettinger i religiøse funksjoner. Det skal ikke være adgang til å legge vekt på religiøs eller livssynsmessig tilhørighet ved ansettelse av for eksempel en renholder, med mindre denne funksjonen kan sies å faktisk ha betydning for gjennomføringen av trossamfunnets religiøse formål. […]

For en framtidig praksis og fortolkning av lovverket vil utvalget slå fast at det hele veien må være en vurdering av saklighet og forholdsmessighet mellom betydningen av inngrep i diskrimineringsvernet for tros- og livssynssamfunnenes virksomhet – og betydningen av inngrepet for den eller de personene inngrepet gjelder for.»84

Når det gjelder krav om medlemskap eller religiøs/livssynsmessig tilhørighet ved ansettelser til stillinger i organisasjoner, trossamfunn eller andre virksomheter som driver etter et religiøst formål, vil den religiøst begrunnede forskjellsbehandlingen ofte være tillatt. Trossamfunnet eller virksomheten må likevel begrunne i arbeidsoppgavene som ligger til den enkelte stilling, hvorfor det er nødvendig å stille slike krav overfor sine ansatte.

Se punkt 21.5 i proposisjonsdelen om krav om medlemskap i Den norske kirke. Se også omtale av religiøst begrunnet forskjellsbehandling i punkt 5.6.2.

9.3 Tilpasninger for tro og livssyn på arbeidsplassen

Tros- og livssynsfriheten gjelder så lenge arbeidsforholdet ikke gir en rimelig grunn til å begrense denne. Arbeidsmiljølovens formål om å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon, samt bidra til et inkluderende arbeidsliv er grunnlaget for at det kan gjøres tilpasninger i ansattes arbeidshverdag for at han eller hun kan leve i tråd med sin religion eller livssyn. Slike tilpasninger kan inkludere muligheten for å be i løpet av arbeidsdagen, bære religiøse plagg eller symboler, tilpasninger i arbeidsoppgaver med grunnlag i samvittighetsfriheten eller behov for tilrettelegging når det gjelder kosthold. Fri til feiring av religiøse høytidsdager er særskilt regulert i lov.

9.3.1 Generelt om tilpasninger

Selv om arbeidstaker har rett til å ha en religiøs identitet også på jobb, har arbeidsgiver i utgangspunktet ingen plikt til å legge til rette for religiøs praksis i arbeidstiden. Arbeidstaker er bundet av sin arbeidsplikt og må først og fremst utføre oppgavene vedkommende er ansatt til å utføre.

I utgangspunktet er det den ansatte som har et ønske om tilpasninger på grunn av sin religion eller sitt livssyn, som selv må ta kontakt med arbeidsgiver for å forhøre seg om muligheten for å eventuelt ivareta slik praksis i arbeidstiden. Behovet varierer fra individ til individ. Religion og livssyn praktiseres på ulike måter, også innenfor én og samme trosretning. Det er derfor viktig at arbeidstaker og arbeidsgiver har en dialog om hva som er arbeidstakers behov. Vurderingen bør ta utgangspunkt i saklige vurderinger knyttet til hvorvidt praksisen/behovet lar seg forene med arbeidsoppgavene eller rollen som ansatt, ikke i hvorvidt en praksis er en religiøs plikt i vedkommende arbeidstakers religion.

I noen virksomheter/tilfeller kan det være hensiktsmessig at arbeidsgiver spør de ansatte hvilke behov de ansatte har i forbindelse med religionsutøvelse, og samtidig kommuniserer tydelig hvilke forventninger som kan innfris og ikke. Prinsipielle spørsmål knyttet til religion på arbeidsplassen kan eventuelt legges inn i virksomhetens HMS-rutiner.

Selv om arbeidsgiver ikke har en plikt til å legge til rette for religiøs praksis i arbeidstiden, vil manglende tilrettelegging i arbeidshverdagen kunne reise spørsmål om diskriminering.

Arbeidstaker vil som hovedregel aldri ha rett til tilrettelegging som hindrer arbeidstaker i å utføre de oppgavene vedkommende er ansatt for å utføre (arbeidsplikten), eller som virker direkte eller indirekte diskriminerende overfor andre. Spørsmålet blir om arbeidsgiver har en rimelig grunn til å begrense arbeidstakers religiøse praksis, eller om begrensningen virker diskriminerende.

9.3.2 Plagg og symboler

Utgangspunktet i arbeidslivet er at det er tillatt å bruke religiøse plagg. Når arbeidsgiver ønsker å forby dette, må det begrunnes nærmere. Som nevnt i kapittel 8 er det ikke tillatt med religiøse hodeplagg til politiuniformen av hensyn til nøytralitet. Også i noen andre virksomheter kan det være grunnlag for å begrense bruken av for eksempel religiøse hodeplagg av andre årsaker, men kun unntaksvis kan et generelt forbud mot religiøse plagg på en arbeidsplass være legitimt, og dette må begrunnes nærmere.

Arbeidsgiver kan imidlertid kreve at hodeplaggene tilpasses øvrige arbeidsantrekk der dette er relevant. I mange virksomheter der det er uniformsplikt, er det lagt til rette for egen uniformsturban eller hijab for dem som ønsker å benytte seg av det. På Oslo universitetssykehus har ansatte mulighet til å bruke sykehusets egen hijab som del av bekledningen for helsepersonell. Flytoget har utformet en egen turban for sikher ansatt i virksomheten.

I noen virksomheter kan det være grunnlag for å begrense bruk av hodeplagg i hele eller deler av virksomheten grunnet sikkerhetshensyn, som for eksempel HMS-bestemmelser på byggeplasser som gir påbud om hjelm-bruk.

Avgjørende for om arbeidsgiver kan innføre et forbud, er for det første om det formålet arbeidsgiver viser til ved å begrense eller forby bruken av religiøse symboler er rimelig og legitimt, deretter en vurdering av om det er nødvendig med et forbud for å oppnå formålet, og dessuten en vurdering av hvor inngripende (forholdsmessig) et slikt forbud vil være for den eller dem som rammes, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 9, jf. § 6.

I praksis er det viktig at eventuelle forbud begrunnes konkret og kommuniseres tydelig til de ansatte, og at de som ønsker det får anledning til å fremme sitt syn. En slik dialogbasert tilnærming vil kunne føre til færre konflikter og til mer forståelse både for arbeidsgivers konklusjon og for eventuelle motforestillinger.

Når det gjelder plagg som nikab eller burka, er det andre hensyn enn for eksempel nøytralitet som er fremtredende. Muligheten for å se ansiktet til den vi snakker med, anses for de fleste som en svært viktig del av kommunikasjonen, og dermed også en viktig del av norsk arbeidslivskultur. Å kunne kommunisere åpent på arbeidsplassen er ofte en forutsetning både for et godt arbeidsmiljø og for gode relasjoner til kunder og brukere. Det vil derfor i mange sammenhenger være rimelig å nekte en ansatt å bruke ansiktsdekkende plagg, for eksempel av hensyn til kommunikasjon. Se også punkt 8.3.2 om særlige forbud i skole og utdanning.

9.3.3 Rett til fri og tilpasninger av arbeidstid

De offisielle helligdagene i Norge er basert på de kristne høytids- og helligdagene, med søndag som helligdag og særlige helligdager i forbindelse med markering av blant annet jul, påske og pinse. En viktig tilpasning til større religiøst mangfold er muligheten for å kunne ta seg fri fra arbeid for å feire religiøse helligdager.

I dag har en arbeidstaker som ikke tilhører Den norske kirke, rett til to fridager i året i forbindelse med helligdager knyttet til sin religion. Dette følger av trossamfunnsloven § 27 a. Denne retten er foreslått videreført i ny felles lov, se punkt 20.3.8. Arbeidstakere skal ikke trekkes i lønn for fridagene, men arbeidsgiver kan kreve at arbeidstakeren arbeider inn fraværet, i forkant eller etterkant. Bestemmelsen gir dermed ikke rett til lønnet arbeidsfri. Ytterligere rettigheter kan nedfelles i tariffavtaler eller gis ensidig av arbeidsgiver. For religiøse markeringer som strekker seg ut over to dager, kan arbeidsgiver vurdere å innvilge velferdspermisjon.

Etter arbeidsmiljøloven § 10-10 femte ledd kan dessuten arbeidstaker og arbeidsgiver inngå avtale om søndagsarbeid uten hensyn til de alminnelige begrensningene for dette, mot at arbeidstaker gis tilsvarende fri på andre dager.

Arbeidsgiver er ikke pliktig til å gi fri til bønn eller meditasjon i arbeidstiden. Dersom bønn i arbeidstiden ikke lar seg tilpasse den enkeltes arbeidsoppgaver, eller kan påføre konsekvenser for tredjepart, vil den ansatte være bundet av sin arbeidsplikt. Også her er det viktig at det er åpenhet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, slik at det ikke oppstår tvil om hva som er avtalt, eller hva som er årsaken til at arbeidstaker eventuelt ikke får sitt ønske innvilget.

9.3.4 Tilpasninger på grunnlag av samvittighetsfriheten

Å ha en religiøs eller livssynsforankret overbevisning, innebærer noen ganger at å utføre eller gi støtte til visse type handlinger, oppleves problematisk. Problemstillingen er kanskje mest kjent når det gjelder militærtjeneste for vernepliktige. Det har lenge vært allment akseptert å nekte militærtjeneste under synspunktet at deltakelse i militærtjeneste, som kan innebære å ta liv, strider mot noens samvittighetsfrihet.

I arbeidslivet finnes det ingen generell regel som gir arbeidstakere anledning til å reservere seg mot å utføre oppgaver som ligger til stillingen. Så lenge arbeidstaker har takket ja til stillingen, er utgangspunktet at vedkommende også har akseptert de arbeidsoppgavene som følger med. Utgangspunktet er også at arbeidssøkere som takker nei til arbeid på grunn av religiøs eller livssynsmessig overbevisning, ikke har krav på offentlige ytelser.85 Begrunnelsen er at religions- eller livssynsfriheten ofte anses ivaretatt med muligheten for å bytte arbeid. Det kan likevel oppstå situasjoner der arbeidstaker er satt til å utføre arbeidsoppgaver som vil stride grunnleggende mot den enkeltes religion eller livssyn, og som det ville være urimelig å pålegge den enkelte. For eksempel er det i abortloven § 14 åpning for fritak eller reservasjonsrett for helsepersonell som skal utføre eller assistere ved svangerskapsavbrudd og i kirkeloven er det hjemmel for at prester kan få fritak fra å vie likekjønnede. Men ikke alle aktuelle tilfeller er lovregulert, og det er kanskje heller ikke ønskelig, all den tid slike samvittighetsspørsmål er individuelle.

I NOU 2016: 13 Samvittighetsfrihet i arbeidslivet anbefalte utvalget en tolerant grunninnstilling og smidige løsninger på den enkelte arbeidsplass framfor økt lovregulering av spørsmål om samvittighetsfrihet. Utvalget mente at særlig tre spørsmål burde stå sentralt i vurderingen av om en ansatt bør ha rett til fritak fra arbeidsplikt:

1. Bygger arbeidstakers ønske om reservasjon mot å utføre arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning?

2. Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart?

3. Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kolleger? Det må dermed være en viss aksept for at en arbeidsoppgave som den ansatte tidligere utførte uten problemer, kan komme i konflikt med vedkommendes (endrede) overbevisning. I så fall må det vurderes konkret om en slik konflikt bør gi rett til fritak for den aktuelle arbeidsoppgaven. Utvalget mente at det første kriteriet må være oppfylt for at det i det hele tatt skal være aktuelt å vurdere reservasjon. Dersom alle de tre kriteriene er oppfylt, mener utvalget at det bør legges til rette for reservasjon.

I tillegg til de lovbestemte reservasjonsadgangene, og den trinnvise vurderingen ovenfor, kan diskrimineringsvernet være egnet for å vurdere spørsmål om fritak fra arbeidsoppgaver. Synspunktet er da at en eventuell nektelse fra arbeidsgiver vil reise spørsmål om indirekte forskjellsbehandling på grunn av religion eller livssyn. Her må arbeidsgiver gjøre en helhetlig vurdering. Dersom arbeidsoppgaven må utføres for å sikre andres grunnleggende rettigheter og friheter, vil det naturlig nok tale mot at det kan innvilges fritak. Arbeidsgiver må også vurdere om arbeidsoppgavene som arbeidstaker reserverer seg mot er sentrale for det arbeidet som arbeidstaker skal gjøre i sitt yrke, og ellers er i et omfang som gjør at det er vanskelig for arbeidstaker å finne alternative oppgaver uten store merbelastninger for kollegaer og arbeidsgiver.

Regjeringspartiene har i regjeringsplattformen forpliktet seg til å utvikle veiledningsmateriell for å legge til rette for gode samtaler om samvittighetsfrihet i norsk arbeidsliv, basert på disse prinsippene fra Samvittighetsutvalget om at reservasjon skal bygge på dyp og viktig samvittighetsoverbevisning som ikke er inngripende for tredjepart eller fører til store ulemper for arbeidsgiver og kolleger.

9.3.5 Diskriminering og trakassering

Trakassering anses som en særlig form for diskriminering som kjennetegnes ved sin krenkende karakter. Arbeidstaker har et vern mot trakassering på alle grunnlag, herunder også religion og livssyn, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 13 (jf. punkt 5.6.2). Det innebærer at ansatte har rett til å bli møtt med respekt uavhengig av religiøs bakgrunn eller syn. Også negativ omtale eller utfrysning er omfattet av diskrimineringsvernet.

Arbeidsgiver har både et ansvar for å forebygge og ansvar for håndtering av eventuelle tilfeller av trakassering på arbeidsplassen. Både likestillings- og diskrimineringsloven og arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgivere å legge til rette for at arbeidstakere ikke blir trakassert på arbeidsplassen. Dette ansvaret omfatter både arbeidsmiljøet som sådan, og beskyttelse mot trakassering fra publikum eller brukere av de tjenester virksomheten leverer. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Det kan omfatte nedverdigende og krenkende tiltale eller omtale, for eksempel et overdrevet fokus på den ansattes religion eller livssyn og med nedsettende kommentarer knyttet til dette, utfrysning eller ignorering i møter eller i lunsjpauser, nedvurdering av kompetanse på grunn av religion eller livssyn, etc.

Konsekvensene av diskriminering og trakassering i arbeidslivet er alvorlige, både på individ- og samfunnsnivå.

9.4 Departementets vurderinger

Et åpent og inkluderende arbeidsliv handler om å anerkjenne forskjellighet og om å anerkjenne hele mennesket, også som arbeidstaker. Arbeidsgiver er forpliktet til å sikre den ansattes religions- og livssynsfrihet ved å sikre retten til ikke-diskriminering, både ved ansettelse og i hele ansettelsesforholdet.

Det innebærer at når det ikke er særlige grunner til å begrense religionsuttrykk, enten av hensyn til arbeidet eller arbeidsmiljøet, bør målet være å finne løsninger som er tilpasset den enkelte arbeidstakeren og arbeidsplassens behov. Fleksible løsninger kan bidra til at mangfoldet blir en styrke, både faglig og sosialt.

Det er den ansatte som har et ønske om tilpasninger på grunn av sin religion eller sitt livssyn, som må ta initiativ overfor arbeidsgiveren til en dialog om eventuelle tilpasninger. Arbeidsgiveren bør på sin side være tydelig i sine forventninger og krav. Med dialog er det enklere å unngå konflikt og å komme fram til løsninger som både ivaretar arbeidstakeren og hensynet til et velfungerende og effektivt arbeidsliv. Gjensidig forståelse gir dessuten grunnlag for gjensidig respekt, uavhengig av utfall i det enkelte tilfellet.

Deltakelse i arbeidslivet er viktig av mange grunner, og ikke minst for å forsørge seg selv og sin familie og være en del av fellesskapet. Et livssynsåpent arbeidsliv som gjenspeiler befolkningen, vil videre bidra til å utvikle og opprettholde et mangfoldig og tolerant samfunn.

10 Tros og livssynsutøvelse i offentlige institusjoner og i helse- og omsorgstjenestene

10.1 Innledning

Tros- og livssynsfriheten er viktig, også for mennesker som av ulike årsaker må oppholde seg i en institusjon og ikke fritt kan oppsøke tros- eller livssynssamfunn. Dette gjelder for eksempel militærtjeneste og fengselsopphold. Tros- og livssynstjenester kan også være et viktig og nødvendig supplement til helse- og omsorgstjenestene i møte med alvorlig sykdom eller død. I slike livssituasjoner opplever mange en økt sårbarhet, og behov for støtte i form av tros- og livssynstjenester, tilrettelegging og samtaler.

Dette kapitlet omhandler utviklingstrekk, utfordringer og behov når det gjelder tros- og livssynstjenester i offentlige institusjoner som Forsvaret og kriminalomsorgen, samt helse- og omsorgstjenestene. Disse institusjonene og tjenestene er valgt behandlet samlet fordi det etter departementets vurdering gjør seg gjeldende noen felles utviklingstrekk og utfordringer når det gjelder ivaretakelsen av tros- og livssynsfriheten. NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn identifiserte også felles utfordringer på tvers av institusjoner og tjenester, som vil bli skissert innledningsvis. Deretter vil institusjonene og tjenestene bli beskrevet sektorvis, før departementet gjør noen samlede vurderinger i slutten av kapitlet.

10.2 NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn

I mandatet som lå til grunn for NOU 2013: 1 Det livssynsåpne samfunn, skulle utvalget vurdere «hvilken plass religion og livssyn bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn til for eksempel religiøs eller livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- og seremonirom, særlige krav til mat, klesdrakt osv.» Utvalget mente at tilrettelegging for religiøse og livssynsmessige tjenester er særlig viktig i fengsel, sykehus og i forsvaret, der personer vil være avskåret fra deltakelse i ordinære tros- og livssynsfellesskap. Slik tilrettelegging vil være avgjørende for å sikre at tros- og livssynsfriheten er reell for den enkelte bruker av institusjonene. Utvalget viste også til at brukere av disse institusjonene ofte kan befinne seg i vanskelige eller sårbare situasjoner, som gjør at behovet for åndelig eller eksistensiell støtte kan være særlig viktig. Flertallet mente at tros- og livssynsbetjening burde være en integrert del av tjenestetilbudet ved disse sentrale offentlige institusjonene. Et mindretall på tre mente at dette ikke skulle være en integrert tjeneste ved institusjonene, men at betjening heller skulle organiseres ved at institusjonene gjorde avtaler med relevante tros- og livssynssamfunn.

NOU 2013: 1 påpekte videre at Den norske kirkes rolle i disse institusjonene gav kirken en «dominerende» stilling. Utvalget pekte blant annet på at institusjonsprestene ikke bare har oppgaver knyttet til religiøs betjening, men også går inn i roller som rådgivere i etiske og religiøse spørsmål, for eksempel som medlem av kliniske etikk-komiteer ved helseforetakene, eller som forsvarssjefens religiøse og etiske rådgiver. Dette er rådgiverroller som ingen andre trossamfunn har. Utvalget anerkjente at det har vært en utvikling i flere institusjoner mot en bedre ivaretakelse av tros- og livssynsbehov hos personer som ikke tilhører Den norske kirke. Flertallet i utvalget mente at «tro og livssyn er så viktige deler av menneskers liv at det fortsatt bør være en del av virksomheten ved de offentlige institusjonene».86 Et mindretall i utvalget mente at de ulike tros- og livssynssamfunnene skulle yte tjenesten.

10.3 Forsvaret

10.3.1 Gjeldende ordninger

Staten pålegger alle sine borgere militær verneplikt. Militærtjeneste innebærer en betydelig begrensning av den enkeltes frihet, og dermed også mulighet til å utøve sin tro- eller livssyn. Begrensningene gjelder både for vernepliktige i fredstid og soldater i krig. Fritak er mulig etter forsvarsloven § 35. Forsvaret er imidlertid også forpliktet til å sikre tros- og livssynsfriheten for de som velger å avtjene verneplikt eller tjenestegjør i krigsoperasjoner i Forsvaret.

10.3.2 Forsvarets tros- og livssynskorps

Et viktig prinsipp for tilrettelegging av tro- og livssyn i Forsvaret er at ordningene som etableres så langt som mulig også skal fungere i krig. Det innebærer at Forsvaret er avhengig av at representanter for tros- og livssynssamfunn er en integrert del av institusjonen.

I 2018 ble det vedtatt at Feltprestkorpset skifter navn til Forsvarets tros- og livssynskorps, jf. forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret. Med ny vernepliktsforskrift (2017) ble det også presisert at representanter i livssynssamfunn kan tjenestegjøre som feltprester eller tilsvarende på linje med prester, forstandere eller tilsvarende i Den norske kirke og registrerte trossamfunn. Feltprester eller tilsvarende tjenestegjør under tilsyn fra sitt eget tros- eller livssynssamfunn og utfører tjeneste ut ifra dette tros- eller livssynssamfunnets ordninger, jf. forskrift om tros- og livssynstjeneste i Forsvaret §5. Dette er både for å sikre ordningene trosmessig legitimitet og en forankring i det sivile samfunnet utenfor Forsvaret.

I 2016 ble to feltpreststillinger konvertert til stillinger som feltimam og feltlivssynshumanist. Etter at nødvendig militær utdanning var gjennomført, ble tilsatt personell i disse stillingene fra høsten 2018 utplassert i militære avdelinger for å videreutvikle tjenesten og innhente erfaringer fra praksisfeltet. I tillegg har Feltprestkorpset gjennomført et tidsavgrenset prøveprosjekt med en ortodoks feltprest i Sjøforsvaret. Fra 2018 har også to katolske prester startet tjenestegjøring som feltprester i Heimevernet.

Forsvarets tros- og livssynskorps er en egen militær enhet i Forsvaret, administrativt underlagt Forsvarets fellestjenester, og enheten gir den overordnete rammen for tros- og livssynsutøvelsen til soldater, vernepliktige og ansatte i Forsvaret. Forsvarets tros- og livssynskorps har som mandat å sikre at den enkelte får mulighet til å utøve sin tro- eller livssyn alene eller i fellesskap med andre.

Forsvarets tros- og livssynskorps personell har flere ulike funksjoner i Forsvarets organisasjon. I tillegg til å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse, er de samtalepartnere for soldater eller vernepliktige, tilrettelegger for sosiale møteplasser i avdelinger eller felt der vernepliktige tjenestegjør eller følger opp soldater og deres familier etter internasjonale operasjoner. Personell i Forsvarets tros- og livssynskorps bidrar også inn i etikkundervisningen i Forsvaret, og er rådgivere for de militære i religions- og kulturkunnskap. Det siste har blitt mer viktig de seneste årene, i og med at norske soldater i større utstrekning enn før deltar i internasjonale operasjoner. Forsvarets tros- og livssynskorps er også rådgivere til militære sjefer når det gjelder innhold og gjennomføring av seremonier i Forsvaret.

Personell i Forsvarets tros- og livssynskorps har et vidt fagområde, og kan måtte følge opp soldater og vernepliktige både i felt og krig. Det innebærer at de må ha en kompetanse i tjenesten som ofte går utover fagteologisk kompetanse i å forvalte ritualer eller handlinger på vegne av tros- eller livssynssamfunnet. For stillinger i korpset er det i utgangspunktet krav om at personell skal ha mastergrad eller tilsvarende. Det er også gitt åpning for bachelorgrad i relevant fagkrets for tjenesten, under forutsetning av at personell gjennomfører videreutdanning på masternivå innen en gitt tidsramme.

Et mer representativt religiøst og livssynsmessig tros- og livssynskorps har også som konsekvens at Forsvaret sikres en bredere etikk- og kulturkompetanse i sin virksomhet, slik også NOU 2013: 1 argumenterte for. En bredere tros- og livssynsmessig representativitet kan også bidra til å sikre at flest mulig av landets borgere slutter opp om Forsvaret som fellesinstitusjon.

Av praktiske grunner vil det være vanskelig å sikre alle soldater lik betjening. Hvordan dette sikres i praksis vil kunne variere lokalt etter hva som er mest hensiktsmessig. I noen avdelinger vil det være nødvendig å ha større oppdekning av representanter fra livssynsminoriteter enn antall soldater med ulik tros- og livssynsbakgrunn skulle tilsi. I andre avdelinger vil det være behov for mer fleksible ordninger, basert på tilkallinger fra andre avdelinger der det tjenestegjør representanter fra tros- og livssynsminoriteter.

10.3.3 Tros- og livssynsutøvelse i Forsvaret

Et viktig premiss for tilretteleggingen for tro og livssyn i Forsvaret er at den er basert på soldatenes egne religiøse eller livssynsmessige behov. Soldatenes rett til å ikke delta i tros- og livssynsutøvelse skal også respekteres.

Det er fastsatt et eget reglement for religions- og livssynsutøving i Forsvaret. Reglementet gjelder i hele Forsvaret, både nasjonalt og internasjonalt, og under operasjoner i utlandet. Reglementet slår fast at det skal finnes egnede steder for religionsutøvelse, at det skal legges til rette for religiøst kosthold og gir retningslinjer for permisjon i forbindelse med markering av religiøse helligdager. Reglementet slår fast at dersom liv eller helse står i fare, kan reglementet fravikes.

Forsvaret har utarbeidet en veiledning om tro- og livssyn i seremonier for militære sjefer. Veilederen slår fast at fritaksretten for den enkelte soldat må ivaretas på en ordentlig og hensiktsmessig måte, av hensyn til retten til fri religions- og livssynsutøvelse. Militær leder må også sikre at den praktiseres på en ikke- diskriminerende (stigmatiserende) måte. Dette gjelder særlig for seremonier med oppstilt personell, der det kan oppleves belastende for den enkelte soldat å tre ut av rekken ved gjennomføring av seremonier med religiøst innslag. Veilederen viser til andre måter å gjennomføre dette på, blant annet ved at de religiøse innslagene tydeligere skilles ut i gjennomføring av seremoniene.

10.3.4 Bruk av religiøse plagg

Forsvaret har også et eget uniformsreglement, som legger til rette for bruken av religiøse symboler eller hodeplagg sammen med uniform. Den militære avdelingssjef skal vurdere hvorvidt bruken av disse religiøse symboler kan komme i konflikt med krav til helse, sikkerhet eller operativ evne eller effekt. For tjeneste i Hans Majestet Kongens garde gjelder egne bestemmelser.

I felles bestemmelser om uniformsreglementet er både hijab, turban og kippa nevnt spesielt. Alle plaggene er tillatt, under visse vilkår, og det er også definert noen begrensinger ved bruk. Hijab skal være i sort, ensfarget og uten pynt. Hijab skal ikke erstatte militært hodeplagg, men brukes under de ordinære plaggene.

Turban kan erstatte annet militært hodeplagg, og være i samme farge som hodeplaggene til de øvrige i avdelingen. Det understrekes at turban ikke alltid er forenlig med verneutrustning, og at en turban da kan erstattes av en patka. For kippa gjelder det at personell kan benytte sort kippa når militært hodeplagg ikke benyttes.87

10.4 Kriminalomsorgen

Under soning skal fengslene sikre likebehandling av alle innsatte og ivareta den enkeltes rettssikkerhet. Selv om fengsling innebærer frihetsberøvelse, skal likevel ikke opphold i fengsel medføre tap av grunnleggende menneskerettigheter. Retten til å utøve tro- og livssyn er en slik grunnleggende rettighet.

Tilretteleggingen for tro og livssyn skal gjøres i en institusjon som også skal ivareta en rekke andre hensyn. For eksempel kan dette handle om å verne om de innsatte og ansattes sikkerhet, men også mer overordnet sikre ro og et godt psykososialt miljø for de innsatte. Fengslene er også forpliktet til å forebygge ny kriminalitet gjennom ulike rehabiliterende tilbud under soning.

10.4.1 Gjeldende ordninger

Utgangspunktet for tros- og livssynstjenester i fengsler er den innsattes behov og ønsker, og innsattes rett til ikke å delta i tros- og livssynsutøvelse må også respekteres.

Tros- og livssynsfrihet under soning er beskyttet gjennom grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, men er også nedfelt i straffegjennomføringsloven § 23, der det står at «Kriminalomsorgen skal gi innsatte mulighet til å utøve religion og livssyn.»

Plikten til å legge til rette må balanseres opp imot andre hensyn. Fengslene må for eksempel gjøre konkrete vurderinger om tilrettelegging som også ivaretar de innsatte og ansattes sikkerhet (se boks 10.3).

De europeiske fengselsreglene, vedtatt av Europarådets ministerkomite, gir også føringer for norsk kriminalomsorg. Her vises det til at retten til tros- og livssynsutøvelse innebærer retten til å få besøk av prest, imam eller annen livssynsveileder i fengslet, overvære gudstjenester eller møter ledet av disse, og være i besittelse av bøker eller litteratur om sin religion og sitt livssyn.88

De europeiske fengselsreglene slår også fast at de innsatte skal få tilbud om kost som tar hensyn til deres religion eller livssyn. Dersom det er mange innsatte med et livssyn eller en religion, anbefaler også de europeiske fengselsreglene at det utpekes eller godkjennes en representant for disse som kan tilby de innsatte tros- og livssynstjenester. I de europeiske reglene er også retten til ikke å være religiøs understreket. Dette innebærer at de ansatte ikke skal måtte delta på aktiviteter organisert av et tros- og livssynssamfunn i fengsel.

I Rundskriv V-13B/2009: Samarbeid om tros- og livssynstjenester i fengsel utdypes reguleringen av tros- og livssynstjenester i norske fengsler. Her understrekes det at tros- og livssynsbetjening i fengslene skal følge norsk lov, forskrifter og påbud gitt av Kriminalomsorgen. I gjeldende rundskriv stilles det videre krav om at representanter fra tros- og livssynssamfunn i fengsler må kunne dokumentere at de kommer fra angjeldende tros- og livssynssamfunn. Tros- eller livssynssamfunnenes representanter må også ha gjennomgått nødvendig opplæring om blant annet kriminalomsorgens verdigrunnlag og sikkerhetsrutiner i fengsel med mer. Det er videre et krav om at fellessamlinger som ledes av tros- og livssynsrepresentanter skjer på engelsk eller norsk, med unntak av opplesning fra religiøse tekster eller under religiøse ritualer og tilsvarende. I rundskrivet vises det også til at innsatte har krav på enkeltsamtaler med religiøse ledere eller representant for tros- eller livssynssamfunn, og at slike besøk eller samtaler ikke regnes med i den ordinære besøkskvote. Ved slike enkeltsamtaler er det ikke krav om bruk av norsk eller engelsk.

Det er leder i fengselet som har det praktiske ansvaret for å legge forholdene til rette for at innsatte skal utøve sin tro og sitt livssyn på en forsvarlig måte. Dersom tros- og livssynssamfunnenes representanter i fengsler utfører tjenester for de innsatte som ikke er i tråd med kriminalomsorgens etiske verdier, målsetninger og regler, kan disse nektes adgang til fengslene. Fengselsledelsen kan også begrense de innsattes tros- og livssynsutøvelse hvis sikkerheten til de innsatte eller ansatte settes i fare. Hvorvidt denne begrensningen er menneskerettslig forsvarlig, og ikke er et brudd på diskrimineringsvernet, må vurderes fra sak til sak.

10.4.2 Fengselsprester og andre representanter for tros- og livssynssamfunn

Norske fengsler drives etter den såkalte importmodellen. Det betyr at ulike instanser ute i samfunnet leverer tjenester til de innsatte i fengslene, på samme måte som de også leverer disse tjenestene til personer i samfunnet utenfor fengslene. Eksempler på slike tjenester er helsetjenester, skole/utdanning, NAV-tjenester, bibliotektjenester osv. Fengeselsprestene er ansatt og finansiert av Den norske kirke.

Det er i dag 35 fengselsprester fra Den norske kirke i ulike norske fengsler. 20 prester er i fulltidsstillinger, mens resten har ulike deltidsstillinger på 20 pst. til 80 pst. av en heltidsstilling. De er tilsatt i det prostiet som fengslet ligger i, men har som regel kontor- og besøksfasiliteter i fengselet der de tjenestegjør. Dette er lagt til rette av fengselet. Kirkemøtet har fastsatt en egen tjenesteordning for fengselsprester. Denne regulerer prestenes virksomhet i fengslene. Nærmere bestemmelser om tjenesteoppgaver for den enkelte fengselspreststilling kan fastsettes ved instruks av bispedømmerådet, og det er i tjenesteordningen også hjemlet at fengselsdirektøren skal kunne uttale seg om denne instruksen. Fengselsprestene har ofte en rolle i å gi sjelesorg eller annen veiledning til de innsatte, men også bidra til ulike sosiale tiltak i fengslene. Mange fengselsprester har også en viktig funksjon som rådgivere og samtalepartnere for de ansatte i fengslene.

Det er ingen sentral oversikt over omfanget av betjeningen av innsatte fra øvrige tros- og livssynssamfunn. Tros- og livssynssamfunn kan benytte statstilskuddet til å dekke utgifter i forbindelse med tros- eller livssynsmessige tjenester i fengslene, men har med dette likevel ingen rettslig forpliktelse til å yte disse tjenestene. I østlandsområdet har Den katolske kirke ansatt egen prest for å betjene fengsler, og noen aktører fra andre kristne trossamfunn (blant annet Frelsesarmeen) har medarbeidere som er fast inne i flere fengsler gjennom ulike type faste besøksordninger. Det er i hovedsak fengselsprester, etter delegert ansvar fra fengselsledelsen, som arbeider for å knytte kontakt med representanter fra andre tros- og livssynssamfunn.

10.4.3 Særlige utfordringer

Et økende etnisk, kulturelt og religiøst mangfold preger hverdagen i norske fengsler. Kriminalomsorgen opplyser at om lag 34 prosent av fengselsplassene er belagt med utenlandske statsborgere, der innsatte med polsk og rumensk statsborgerskap utgjør flesteparten. Selv om norske fengsler ikke registrerer tros- og livssynsbakgrunn, erfarer Kriminalomsorgen at det er flest innsatte med kristen og muslimsk bakgrunn, der det blant de kristne særlig er de med katolsk og protestantisk bakgrunn som utgjør den største gruppen.

Enheter i kriminalomsorgen rapporterer om utfordringer med å ivareta innsattes rettigheter knyttet til tros- og livssynstjenester. Fengslene har blant annet vært bekymret for at dette kan være en risikofaktor for radikalisering av innsatte. Mange innsatte er i en sårbar situasjon, og kan være mottagelig for forkynnelse som fremmer radikale holdninger eller ekstremisme.

I flere europeiske land er det ansatt representanter for ulike tros- og livssynssamfunn for å betjene de innsatte i fengslet, der særlig fengselsimamene har fått en sentral rolle. Deres funksjon har de senere årene særlig vært rettet mot å motvirke radikalisering av de innsatte i fengslet. Det har vært understreket viktigheten av at representantene for ulike trossamfunn i fengsler både har riktige holdninger og kompetanse slik at de kan håndtere disse utfordringene på en god måte. I dag er kriterier for å forestå tros- og livssynstjenester i norske fengsler og krav til representanter som skal utøve slik tjeneste fastsatt i rundskriv V-13B/2009: Samarbeid om tros- og livssynstjenester i fengsel.

10.5 Helse- og omsorgstjenestene

10.5.1 Gjeldende ordninger

I formålsbestemmelsen til pasient- og brukerrettighetsloven slås det fast at den skal «ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.». I forarbeidene til loven er dette blant annet koblet til vern av grunnleggende menneskerettigheter. Religionsfriheten ble her trukket frem som eksempel «på menneskerettigheter som må respekteres og vernes, og legges til grunn ved regulering av pasienters rettigheter».89

Helse- og omsorgsdepartementet ga i 2001 ut et rundskriv om retten til tros- og livssynsutøvelse. Rundskrivet skal sikre at de som har behov for praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten får ivaretatt sin mulighet til tros- og livssynsutøvelse. I 2010 ble verdighetsgarantien for eldreomsorg fastsatt, som en oppfølging av eldreforliket i 2007. Forskriften angir tiltak det skal legges til rette for i eldreomsorgen for at eldre skal sikres et verdig tjenestetilbud. Her inngår blant annet samtaler om eksistensielle spørsmål.

Helse- og omsorgstjenestene skal utformes med respekt for den enkeltes integritet og verdighet. Tjenestene må dermed også tilrettelegge for at den ivaretar den enkeltes rett til å utøve tro- og livssyn.

Hva tro eller livssyn innebærer for den enkelte bruker eller pasient vil variere. For eksempel vil det for noen være viktig at det på sykehus er mat som møter religiøse krav eller muligheter for å praktisere bønn. For andre kan det være avgjørende at det finnes et tilbud om samtaler med religiøse ledere om åndelige eller eksistensielle spørsmål. Tjenestemottakers livssyn kan være både retningsgivende for hvordan tjenesteyterne skal utføre sin tjeneste i møte med den enkelte, og for hvordan tilretteleggingen skal være. Å forholde seg til vesentlige sider ved tjenestemottakers tros- og livssynstilhørighet og til hans/hennes behov og ønsker, vil derfor kunne høre med til kravene om faglig forsvarlighet innen helse- og omsorgstjenestene.

10.5.2 Helse- og omsorgstjenestene i kommunene

Kommunen skal sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester til personer som oppholder seg i kommunen. Blant annet skal kommunen ha tilbud om de tjenestene som fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven. Etter samhandlingsreformen og med ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (2011) har kommunen fått et tydeligere og mer helhetlig ansvar for helse- og omsorgstjenestene.

Norge har gjennom både nasjonale og internasjonale forpliktelser et ansvar for å sørge for at enhver står fritt til å velge og utøve en tro eller et livssyn. For de kommunale helse- og omsorgstjenestene innebærer dette et ansvar for å sørge for tilrettelegging av omsorgstilbud der også kulturelle og åndelige behov blir hensyntatt og ivaretatt i samsvar med den enkeltes ønske, bakgrunn og tilhørighet. Dette omfatter også personer som på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne trenger bistand og tilrettelegging for å utøve sin tro eller sitt livssyn etter eget valg. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten må på denne bakgrunn i nødvendig utstrekning samarbeide med aktuelle livssynsorganisasjoner o.l. for å sikre at den enkelte brukers mulighet for tro- og livssynsutøvelse ivaretas.

Å forholde seg til ulike sider ved omsorgsmottakers tros- og livssynstilhørighet og behov for samtale om eksistensielle spørsmål er en vesentlig del av å utforme et individuelt tilrettelagt tjenestetilbud som skal ivareta respekten for den enkelte pasient og brukers liv, integritet og menneskeverd.

Helsedirektoratet utarbeider nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helsetjenesten, (se boks 10.7). Slike veiledere er ikke rettslig bindende for kommunene, men gir uttrykk for hva direktoratet anser som god praksis på utgivelsespunktet.

Helse- og omsorgstjenesten skal så langt det er mulig legge til rette for den enkeltes rett til å utøve tro eller livssyn. I en omsorgsbolig eller på et sykehjem kan bruker eller pasient ha behov for bistand fra helsepersonell for at tros- og livssynsfriheten skal være reell.

Det tros- og livssynsmessige mangfoldet varierer rundt omkring i landet, og berører helse- og omsorgstjenestene i ulike kommuner, eller i de regionale helseforetakene, på ulikt vis. Denne variasjonen kan gjøre at kommunenes helse- og omsorgstjenester og de regionale helseforetakene kan ha behov for litt ulike prosedyrer og ordninger for hvordan de tilrettelegger for samarbeid med tros- og livssynssamfunn.

20. november 2018 ble Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre vedtatt i Stortinget, jf. Innst. 43 S (2018–2019) Reformen består av 25 konkrete og utprøvde løsninger som skal sikre at eldre i større grad får anledning til å forme sin hverdag, være aktive og delta i sosiale fellesskap. Meldingen understreker blant annet at sosiale og kulturelle aktiviteter skal være tilpasset den enkeltes interesser, og at når livet blir sårbart er det særlig viktig at de eldre får mulighet til samtale, motivasjon og støtte.

Meldingen viser til undersøkelser som beskriver at åndelige og eksistensielle behov ofte blir forsømt i dagens helse- og omsorgstjeneste, og at utfordringene blir større med økt tros- og livssynsmangfold. En av de 25 konkrete og utprøvde løsningene meldingen peker på er å innføre faste prosedyrer og samarbeide med tro- og livssynssamfunn slik at de kan møte brukernes og de pårørendes åndelige og eksistensielle behov. Flere kommuner har innført prosedyrer for kartlegging og tilrettelegging av tros- og livssynsutøvelse og samtaler om eksistensielle spørsmål. Dette er ofte gjort i samarbeid med lokale tros- og livssynsorganisasjoner og aktuelle ressurspersoner på området.

I regjeringsplattformen har regjeringspartiene uttrykt at de vil legge til rette for samarbeid med trossamfunnene slik at eldre i institusjon gis mulighet for og tilbud om noen å snakke med om åndelige og eksistensielle spørsmål. For eldre i sykehjem er dette er kommunalt ansvar. Det legges derfor til grunn at kommunene tar stilling til hvordan de kan samarbeide med tros- og livssynssamfunn som del av implementeringen av Leve hele livet. I Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre oppfordres alle kommunestyrene til å ta stilling til forslagene i reformen og beskrive hvordan de vil utforme og gjennomføre dette lokalt. For å bistå og støtte kommunene i dette arbeidet er det etablert et nasjonalt og regionalt støtteapparat for gjennomføring av reformen for perioden 2019–2023. Kommuner som omstiller seg i tråd med reformen, vil bli prioritert innenfor relevante eksisterende og eventuelle nye øremerkede ordninger.

10.5.3 Tilrettelegging av tro- og livssyn ved sykehusene/i spesialisthelsetjenesten

10.5.3.1 Innledning

Spesialisthelsetjenesten har ingen særskilt lovregulering knyttet til ivaretakelsen av tro- og livssynsbehov på sykehus, men de store universitetssykehusene har for eksempel en lang tradisjon for sykehusprestetjeneste, og her har det også i noen år vært jobbet med å legge til rette for et større tros- og livssynsmangfold i tjenesten.

I forbindelse med arbeidet med denne meldingen gjennomførte HOD og KUD en kartlegging av tros- og livssynsbetjening i sykehusene. Nedenfor følger en gjennomgang av kartleggingen.

10.5.3.2 Mat og tilrettelagte rom

Alle sykehus i Norge har tilbud om alternativ kost som ivaretar religiøse behov. Med få unntak tilbyr også alle sykehus halalmat. De fleste sykehus har videre rom som er tilrettelagt for særskilte religiøse behov, for eksempel rom som er tilrettelagt for rituell vask, sykehuskirke/kapell eller livssynsåpne rom/stille rom som kan brukes av alle til bønn, meditasjon med mer.

10.5.3.3 Tros- og livssynstjeneste i helseforetakene

De fleste helseforetak har en tros- og livssynstjeneste ved sine sykehus som har et spesielt ansvar for å møte pasient og pårørendes tros- og livssynsbehov. Denne tjenesten kalles prestetjenesten og de ansatte i tjenesten, med noen veldig få unntak, er ordinerte prester eller diakoner i Den norske kirke. Sammen med sykehusene, både de private og offentlige, har Den norske kirke og deres prester også vært sentral i utviklingen av sykehuspresttjenesten.

Sykehusprester har tradisjon for å forvalte et bredt sett av oppgaver på sykehuset. Foruten sjelesorg med pasienter og pårørende eller gjennomføring av ulike kirkelige ritualer, deltar prester som fagpersoner i ulike tverrfaglige fora som palliativt team, sykehusets kriseteam eller klinisk-etisk komite på sykehuset. Noen prester har også roller i veiledningen av andre profesjonsgrupper knyttet til blant annet klinisk kommunikasjon eller etisk refleksjon.

Antall årsverk i tjenesten varierer. I noen virksomheter teller prestetjenesten 10 årsverk (Oslo universitetssykehus), mens i andre virksomheter er det kun 10 prosent av et årsverk. I tre av helseforetakene er det i prestetjenesten ansatt personell som ikke er fra Den norske kirke. Dette er ansettelser som har funnet sted de seneste årene for å møte et større mangfold av religiøse og kulturelle behov hos pasienter og pårørende ved institusjonene.

Ved St.Olav hospital er det ansatt en sykehushumanist (100 %) og en kulturrådgiver med muslimsk bakgrunn (30 %), og ved Haukeland er det ansatt en kulturkonsulent med buddhistisk bakgrunn (100 %) og en sykehusimam i en 20 % midlertidig stilling.

Prestetjenestene ved alle helseforetak har lagt til rette for at tros- og livssynssamfunn som ikke er representert i tjenesten kan kontaktes ved behov, som regel gjennom formalisert kontakt med representanter fra andre trossamfunn (f.eks. St.Olav, Haukeland og Oslo Universitetssykehus). Ved Oslo universitetssykehus er det etablert et team av frivillige samtalepartnere fra andre tros- og livssynssamfunn som er organisert som en del av sykehusets virksomhet, men utenfor prestetjenesten. Disse kan kontaktes når de etterspørres av pasient eller pårørende, og deltakerne får også et lite vederlag for tjenestene de utfører for pasient og pårørende på sykehuset. Andre sykehus i Oslo og Akershus, samt sykehjemsetaten i Oslo kommune, har inngått avtale med Oslo universitetssykehus om bruken av denne tjenesten.

Sykehusene har ulike erfaringer med hvordan tjenestene møter de behov som finnes hos brukerne. Den frivillige samtalepartnertjenesten ved OUS mottar relativt få tilkallinger. Prestetjenesten ved Oslo universitetssykehus opplyser at de ofte får henvendelser om oppdrag fra pasienter og pårørende med religiøs minoritetsbakgrunn. Noen av oppdragene til pasienter med annen tros- eller livssynsbakgrunn enn Den norske kirke, blir dermed betjent av prestetjenesten, og ikke det frivillige ressursteamet.

Prestetjenester på sykehus som har ansatt tros- og livssynspersonell med annen bakgrunn enn Den norske kirke har derimot erfaringer med å bli mye brukt. Kulturrådgiveren med muslimsk bakgrunn i prestetjenesten ved St.Olav har hatt betydelige flere tilkallinger enn de frivillige samtalepartnere ved Oslo universitetssykehus, og antall tilkallinger til sykehushumanisten er om lag på nivå med sykehusprestene på sykehuset.

10.5.3.4 Kompetanse og tilsyn

Prester fra Den norske kirke som er ansatt i prestetjenesten har teologisk embetseksamen (7 år) og de fleste har også pastoral-klinisk etterutdanning, og står under kirkelig eller pastoralt tilsyn av biskopen. Sykehushumanisten ved St.Olav er utdannet sykepleier og har master i rådgivningsvitenskap. De frivillige samtalepartnere ved OUS har gjennomført et kurs i regi av Universitetet i Oslo (10 studiepoeng), i samarbeid med helseforetaket og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Kurset sikrer at deltakerne har grunnleggende kompetanse i å samtale med pasienter og pårørende i krise.

Når det gjelder religiøse ledere eller andre som er på tilkalling ved behov, har ikke helseforetakene oversikt over hvilken kompetanse de besitter. Selv om denne kompetanse ikke er dokumentert av helseforetakene, vil kunnskap om sjelesorg være en del av kompetansegrunnlaget for noen av de religiøse lederne, som for eksempel prester i den katolske kirke.

10.6 Departementets vurderinger

Mennesker som på grunn av militærtjeneste, soning eller sykdom, ikke kan delta i tros- og livssynssamfunnenes ordinære virksomhet, bør så langt det lar seg gjøre, ha tilgang på tros- og livssynsbaserte tjenester i tråd med sin tro eller sitt livssyn. I regjeringsplattformen sier regjeringspartiene at de vil «[s]amarbeide med trossamfunnene slik at eldre og pasienter i institusjon, personell i forsvaret og mennesker under kriminalomsorgen gis mulighet for og tilbud om noen å snakke med om åndelige og eksistensielle spørsmål.»

Departementet har merket seg at det både i Forsvaret og på ulike nivåer i helse- og omsorgstjenestene gjøres tilpasninger til tros- og livssynsmangfoldet, gjennom ansettelser eller avtaler om samarbeid med tros- og livssynssamfunn.

Barne- og familiedepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet er i fellesskap kommet fram til at det i kriminalomsorgen er behov for å legge bedre til rette for en mer mangfoldig tros- og livssynstjeneste. Som en forsøksordning ønsker derfor departementene å legge til rette for et pilotprosjekt med livssynsmedarbeidere i kriminalomsorgen. Prosjektet skal etablere et team av representanter for tros- og livssynssamfunn som sammen kan møte de innsattes tros- og livssynsbehov. En slik forsøksordning vil kunne innhente viktige erfaringer før det eventuelt fattes beslutning om mer permanente ordninger for tros- og livssynsbetjening. Prosjektet vil bli finansiert innenfor de berørte departementenes gjeldende budsjettramme.

Hensiktsmessige ordninger for tros- og livssynstjenester i institusjoner og helse- og omsorgstjenestene er også avhengig av at man fra tros- og livssynssamfunnenes side har personer med nødvendig kompetanse til å ivareta disse oppgavene, slik også Stålsett-utvalget påpeker. Det flerreligiøse utdanningstilbudet som etableres ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, vil bidra til at tros- og livssynssamfunnene har kvalifisert personell som kan gå inn og gjøre tjeneste i institusjoner eller i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig vil det være opp til de ulike sektormyndighetene å avklare hva som skal være kompetansekravene for slike tjenester.