4 Ny lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner

4.1 Formål og virkeområde

4.1.1 Direktivets innhold

Direktivet skal sikre adgang for personer med yrkeskvalifikasjoner fra en EØS-stat, slik at denne personen kan utøve et regulert yrke i en annen EØS-stat. De yrkeskvalifikasjoner personen har opparbeidet seg i en stat, skal i utgangspunktet aksepteres i en annen stat slik at borgeren får tilgang til yrkesutøvelsen der. Dette kommer frem i artikkel 1 og 2 i direktivet. Direktivet benytter vertsstat om den staten hvor borgeren ønsker å etablere seg og hjemstat om den staten der borgeren har opparbeidet seg sine yrkeskvalifikasjoner.

Direktivet gjelder for personer og ikke virksomheter. Direktivet gjelder for personer som ønsker å tilby sine tjenester i Norge, inkludert norske statsborgere med utdannelse og/eller praksis fra en annen EØS-stat.

I formålsbestemmelsen er det lagt til at direktivet fastsetter regler for delvis adgang til et yrke og annerkjennelse av praktikantopphold i andre stater. Dette er en utvidelse av formålsbestemmelsen ved at det tidligere var et krav om at yrkesutøveren skulle være fullt ut kvalifisert for å omfattes av direktivet.

Det er også et unntak i artikkel 2 for offisielt oppnevnte notarer. Dette yrket omfattes ikke av direktivet.

4.1.2 Høringsbrevets forslag

I høringsbrevet ble det slått fast at loven gjelder bare adgangen til å utøve regulerte yrker i Norge. En oversikt over regulerte yrker som er omfattet av direktiv 2005/36/EF i Norge per 1. februar 2016 er vedlagt. Oversikten viser at det er 87 regulerte yrker som er omfattet av lovforslaget. Som nevnt i innledningen er det 163 regulerte yrker som er omfattet av direktivet, hvorav 72 helsepersonellyrker inklusive legespesialiteter og tannlegespesialiteter og fire dyrehelsepersonellyrker.

Videre ble det forslått at loven skulle gjelde for yrkesutøvere, både EØS-borgere og tredjelandsborgere, som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i en annen EØS-stat eller Sveits og som ønsker å utøve sitt yrke i Norge. Det følger av forslaget imidlertid en begrensning når det gjelder statsborgerskap; en EØS-borger har en rett til å kunne utøve yrket, mens en tredjelandsborger har en rett til å få sin søknad vurdert. Det er ikke gitt at en tredjelandsborger skal få rett til å utøve yrket.

Videre ga lovforslaget adgang til å gi EØS-borger rett til å få sin søknad vurdert dersom vedkommende har fått et kvalifikasjonsbevis utstedt fra et tredjeland. Yrkesutøveren må i slike tilfeller oppfylle noen betingelser, herunder krav til yrkeserfaring.

Departementet valgte å ta inn en forskriftshjemmel i lovens bestemmelse om virkeområde.

Forholdet til EØS-borger med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland

I prinsippet står en godkjenningsmyndighet fritt til å bestemme om de ønsker å godkjenne en EØS-borgers yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, men godkjenning av slike kvalifikasjoner kan få konsekvenser for en annen EØS-stat. Når en EØS-borger med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland flytter innen EØS, kan ikke godkjenningsmyndigheten i EØS-staten nekte å godkjenne kvalifikasjonene hvis det tidligere har blitt godkjent i en annen EØS-stat. Dette er nedfelt i artikkel 3 nr. 3 i direktivet.

Hvis EØS-borgeren har fått sitt kvalifikasjonsbevis godkjent i en EØS-stat og har arbeidet i den staten i tre år, skal yrkesutøveren vurderes etter reglene i den generelle ordningen jf. artikkel 11 til 14. I slike tilfeller kan godkjenningsmyndigheten bestemme hvilket utligningstiltak, se pkt. 4.5.1, yrkesutøveren skal gjennomføre.

Forholdet til tredjelandsborger

I utgangspunktet gjelder direktiv 2005/36/EF kun for EØS-borgere, men borgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til å reise og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område vil også omfattes av direktiv 2005/36/EF. Det betyr at familiemedlemmer av en EØS-borger vil kunne påberope seg direktivet ved søknad om godkjenning i Norge.

Forholdet til statsborgere fra Sveits

Direktiv 2005/36/EF gjelder for borgere fra Sveits som følge av at direktivet ble tatt inn i EFTA-avtalens vedlegg K den 18. april 2013. Sveits har ingen lignende avtale med EU som de andre EFTA-statene har gjennom EØS-avtalen. Sveits forhandler med EU på hvert enkelt direktiv de skal ta inn i sitt regelverk. Etter at forhandlingene er ferdige mellom EU og Sveits og avtale er inngått, starter arbeidet med å ta inn de forskjellige direktivene i EFTA-avtalen.

I februar 2014 var det en folkeavstemming i Sveits hvor det ble et flertall for å sette et tak på innvandring fra EU-land. Dette berører også innvandring fra EFTA-statene. Som en følge av denne avstemmingen er en del pågående prosesser med EU satt på vent. Dette inkluderer direktiv 2013/55/EU som endrer direktiv 2005/36/EF. Dette får konsekvenser også for når direktivet tas inn i EFTA-avtalen, det kan ta flere år før endringsdirektivet tas inn.

På grunn av prosessen mellom EU og Sveits og at direktiv 2013/55/EU ikke er en del av EFTA-avtalen, vil ikke delvis adgang til et yrke, administrativt samarbeid gjennom Det indre markeds informasjonssystem (IMI), felles opplæringsprinsipper eller ordningen med profesjonskort og varslingsmekanismer gjelde for Sveits. Når det gjelder IMI har Sveits foreløpig ikke tilgang til databasen og av den grunn kan ikke ansvarlige myndigheter benytte IMI for å ta kontakt med ansvarlige myndigheter i Sveits.

For yrkesutøvere fra Sveits er det kun de bestemmelsene som gjennomfører direktiv 2005/36/EF, og som er en del av EFTA-avtalens vedlegg K, som vil få anvendelse. Følgende bestemmelser i loven vil derfor ikke gjelde for Sveits:

• § 11: Godkjenning etter felles opplæringsrammer

• § 12: Godkjenning etter felles opplæringsprøver

• § 14: Europeisk profesjonskort

• § 19 første ledd 2. punktum: Administrativt samarbeid via IMI

• § 20: Varslingsplikt for ansvarlig myndighet

Direktiv 2013/55/EU gir i utgangspunktet ikke borgere fra Sveits rett til å kreve elektronisk søknad, men departementet foreslo likevel at søkere fra Sveits burde kunne søke elektronisk. Videre foreslo departementet at bestemmelsen om ett års praksis de siste ti år også gjelder for borgere fra Sveits, selv om kravet i direktiv 2005/36/EF er to år de siste ti år. Departementet foreslo også at prinsippene i godkjenning etter den generelle ordningen også skulle gjelde borgere fra Sveits.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Enkelte høringsinstanser har innspill til lovens tittel og andre presiseringer som gjelder virkeområde og formål.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har enkelte kommentarer og forslag til lovendringer i §§ 1 og 2. De foreslår bl.a. en ny tittel på loven foruten forslag til nye bestemmelser:

«Forslag til nytt første ledd § 2:

Loven gjelder yrkesutøver som er statsborger av en EØS-stat eller Sveits som vil utøve et lovregulert yrke i Norge, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits. Loven omfatter også tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF.

Forslag til nytt tredje ledd eller annet ledd annet punktum § 2

Loven §§ xx – xx gjelder ikke for statsborgere av Sveits.

Forslag til nytt siste ledd

Departementet kan gi forskrift om nærmere bestemmelser om statsborger av en EØS-stat eller Sveits som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland, og tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF.»

EL & IT Forbundet viser til at siden loven ikke gjelder for yrker innen offentlig myndighetsutøvelse så vil den da ikke gjelde for tilsynspersonell ved Det lokale elektrisitetstilsyn (DLE).

Trafikkforum anmoder om at loven ikke skal gjelde for borgere som skal utøve yrket i hjemstaten på bakgrunn av å oppnådd yrkeskompetanse i et vertsland. Videre at dersom en borger ønsker å utøve yrket sitt i hjemlandet bør ordinære kompetansekrav i hjemlandet gjelde uavkortet.

Unio uttaler:

«Unio mener at forslaget til lovtekst tydeligere burde uttrykke at loven omhandler godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, altså at den omhandler anerkjennelsesprosessen og ikke berører ansettelsesmyndigheten.»

Utdanningsdirektoratet uttaler:

«Det at loven i all hovedsak ikke gjelder for tredjelandsborgere, vil i praksis kunne bety at to personer med samme yrkeskvalifikasjon fra samme EØS-stat får ulik behandling.

4.1.4 Departementets vurderinger

Enkelte høringsinstanser har innspill til lovens virkeområde og formål.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har kommentarer som gjelder lovens tittel og andre presiseringer som gjelder lovens formål og virkeområde. Direktoratet har gitt gode innspill til presiseringer i lovteksten, og noen av de konkrete forslagene, herunder forslag til ny tittel og noen presiseringer i bestemmelsen om virkeområde er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten.

EL & IT Forbundet påpeker at loven ikke gir rett til å utøve yrker innen offentlig myndighetsutøvelse og at tilsynspersonell ved DLE således ikke vil omfattes av loven. Departementet bemerker i denne sammenheng at hvorvidt dette yrket er innen offentlig myndighetsutøvelse, er en vurdering som Justis- og beredskapsdepartementet som fagdepartement må vurdere.

Trafikkforum anmoder at loven ikke omfatter borger som skal utøve yrket i hjemstaten, hvis kvalifikasjonen er oppnådd i en vertstat. Slik departementet forstår anmodningen fra Trafikkforum betyr dette at norske borgere som har yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat ikke skal omfattes av forslaget. Til dette vil departementet nevne at direktivet vil gjelde for norske borger som har yrkeskvalifikasjoner fra en annen EØS-stat. Dette kommer frem av formålet i direktivet. En slik begrensning som foreslås av Trafikkforum vil for eksempel kunne føre til at norske borgere som har flyttet til en annen EØS-stat og tatt sin utdanning og hatt yrkespraksis i den staten, ikke vil kunne utøve yrket i Norge uten å måtte ta ny utdanning i Norge.

Unio mener at forslaget til lovtekst tydeligere burde uttrykke at loven omhandler godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og ikke berører ansettelsesmyndigheten. Departementet anser at det ikke er nødvendig å regulere dette da det kommer klart frem at loven gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, det vil si at selv om personen blir godkjent etter direktivet gir det ikke yrkesutøver en rett til å bli ansatt. Det er uansett opp til arbeidsgiver å vurdere om yrkesutøver er kvalifisert til å bli ansatt i en stilling.

Utdanningsdirektoratet foreslår at loven kun burde gjelde yrkeskvalifikasjoner fra EU/EØS, og ikke statsborgerskap. Departementet viser til at direktivet gjelder for statsborger av EU/EØS og det er ikke ønskelig å endre dette. Tredjelandsborgere kan imidlertid bli godkjent under visse forutsetninger. Disse forutsetningene er tatt inn i forskrift.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.2 Avgrensninger

4.2.1 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo å unnta alle helseyrker og dyrehelseyrker, notarer, yrker innen offentlig myndighetsutøvelse og Svalbard fra den horisontale loven og forskriften. Departementet foreslo at avgrensningene skulle lovfestes.

Helse- og dyrehelsepersonell

Helsepersonell- og dyrehelsepersonell skal fremdeles reguleres i egne forskrifter. Dette skal også gjelde for de harmoniserte utdanningene lege, sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor og provisorfarmasøyt. Se omtale om dette i punkt 3.3.2.

Notarer

I høringsnotatet ble forholdet til notarer gjennomgått. Selv om notar i Norge ikke er et regulert yrke, er det likevel fastsatt spesielle krav til å utføre notarialforretninger. I Norge er det primært tingrettene som har fullmakt til å utføre notarialforretning, men også andre stillinger innenfor offentlig myndighet kan gjøre dette. Siden dette yrket ikke er regulert, men likevel oppstiller krav til hvilken myndighet som kan utføre notarialforretninger, mener departementet at en presisering i loven kan være hensiktsmessig. Det vil klargjøre at utenlandske notarer ikke har rett til å begynne notar-virksomhet i Norge uten å besitte en stilling som etter norsk rett gir slik myndighet. I direktivets artikkel 2 nr. 4 er det slått fast at direktivet ikke kommer til anvendelse på offentlig utnevnte notarer. På dette grunnlaget vurderer departementet at loven ikke skal gjelde notarer.

Offentlig myndighetsutøvelse

Direktivene omtaler ikke offentlig myndighetsutøvelse, men det følger av EØS-avtalen artikkel 39, jf. artikkel 32 at offentlig myndighetsutøvelse ikke er en del av EØS-avtalen. Det er kun utøvelse av offentlig myndighet som er unntatt, ikke all forvaltningsvirksomhet som sådan. Et offentlig organs virksomhet kan innebære myndighetsutøvelse selv om organet kun leilighetsvis utøver offentlig myndighet. Det som er avgjørende er at utøvelse av offentlig myndighet må skje regelmessig for at unntaket skal komme til anvendelse. I henhold til rettspraksis fra EU- og EFTA-domstolen skal det foretas en helhetsvurdering, der det avgjørende er om virksomheten er direkte og spesifikt forbundet med utøvelse av offentlig myndighet.

Forholdet til annen EØS-rett

I artikkel 2 nr. 3 slås det fast at EU-rettsakter som gjelder godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for bestemte regulerte yrker skal ha forrang i forhold til direktiv 2005/36/EF med endringer. Med EU-rettsakter menes direktiver, forordninger og beslutninger samt rettspraksis som bygger på dette.

Direktiv 2005/36/EF dekker ikke yrker som er omfattet av særdirektiver, for eksempel revisorer som er omfattet av direktiv 2006/43/EF, forsikringsmeglere som er omfattet av direktiv 2002/92/EF eller advokater som ønsker å utøve advokatvirksomhet under sitt hjemlands tittel som er dekket av direktiv 77/249/EØF og 98/5/EF. Revisjonstjenester som ikke omfattes av direktiv 2006/43/EF vil omfattes av direktiv 2005/36/EF. For advokater vil disse kunne omfattes av direktiv 2005/36/EF hvis de ønsker å få en godkjenning etter direktivet, dette gjelder likevel ikke for midlertidig tjenesteytelse. Videre omfattes de fleste sjøfartsyrkene av direktivene 2005/45/EF og 2008/106/EF. Luftfartsyrkene dekkes av andre direktiver, som for eksempel 2006/23/EF for flyveledere og 91/670/EF for piloter. Felles for disse direktivene er at de vil ha forrang i forhold til direktiv 2005/36/EF.

Forholdet til Svalbard, bilandene og Jan Mayen

Dersom offentligrettslige lover skal gjøres gjeldende for Svalbard, Jan Mayen og bilandene, må dette fremgå særskilt av loven. Dette følger av § 2 i henholdsvis Svalbardloven, lov om Jan Mayen og bilandsloven. Hvis offentligrettslige lover ikke skal gjelde, skal virkeområdet for Svalbard, bilandene og Jan Mayen heller ikke reguleres i lovteksten.

Det kan være særegne forhold på Svalbard som tilsier at lovgivning ikke gis anvendelse for Svalbard, eller at reglene må tilpasses. Det må vurderes nøye om det lar seg gjøre å innføre reglene for Svalbard. I denne sammenhengen bemerkes at Norge gjennom Svalbardtraktaten har påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å likebehandle borgere og selskaper fra traktatlandene, herunder land som ikke er medlem av EØS-avtalen på en del områder. Likebehandlingsplikten omfatter for eksempel utøvelsen av noen typer næringsvirksomhet.

I henhold til EØS-loven § 6 er Svalbard holdt utenfor EØS-avtalen jf. Protokoll 40 til EØS-avtalen. Departementet mener på bakgrunn av det ovennevnte at det er mest hensiktsmessig at loven ikke foreslås gitt anvendelse for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Samferdselsdepartementet og Finanstilsynet har i sine høringssvar bl.a. omtale av andre direktiver som regulerer godkjenning av yrkeskvalifikasjoner innenfor deres sektorer. Samferdselsdepartementet opplyser at direktiv 2007/59/EF om sertifisering av lokomotivførere som fører lokomotiver og tog på jernbanenettet i Fellesskapet, er implementert i Norge ved førerforskriften av 27. november 2009. I tillegg omtaler Finanstilsynet forholdet til revisjonsdirektivet (direktiv 2006/43/EF).

4.2.3 Departementets vurderinger

Finanstilsynet påpeker at både revisjonsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet er anvendelig for revisorer, og at det er hensiktsmessig at revisorforskriften som gjennomfører revisjonsdirektivet beholder de særregler som gjelder for utøvelse av revisoryrket. Departementet har ingen kommentarer til dette.

Departementet fremmer etter dette forslag i samsvar med forslag i høringsbrevet om at avgrensninger bør gjennomføres loven. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.3 Definisjoner

4.3.1 Direktivets innhold

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet har en del definisjoner av ord som benyttes i direktivet. Det ble lagt til noen flere i endringsdirektivet (2013/55/EU), og i tillegg ble enkelte definisjoner presisert.

4.3.2 Høringsbrevets forslag

Artikkel 3 i direktivet inneholder mange definisjoner. Departementet ser at ordlyden til definisjonene i direktivet ikke er lett forståelige, selv i norsk oversettelse. De ulike definisjonene omtales derfor i punktene nedenfor i forenklet versjon.

Departementet foreslo å ta inn alle definisjonene som fremgår av direktivet som får anvendelse i lov og forskrift, og at disse skulle tas inn ordrett. Dette var for å forhindre at begrepene sammenblandes med vår forståelse av disse begrepene, samt fordi mange av begrepene er myntet på EU-terminologi som kan oppfattes fremmed i norsk rett. Begreper som ble benyttet i lovutkastet ble definert i loven, mens de andre definisjonene i direktivet skulle tas inn i forskriften. Departementet valgte også å ta inn noen definisjoner i tillegg for å øke lesbarheten og forklare noen begreper som vi ikke har i Norge. Det gjaldt etableringsstat, hjemstat, vertsstat og Det indre markeds informasjonssystem (IMI).

Ansvarlig myndighet

Myndigheter eller organer som er særlig bemyndiget til å utstede eller motta kvalifikasjonsbevis og andre dokumenter eller opplysninger, og til å motta søknader og fatte beslutninger etter loven (etter direktiv 2005/36/EF).

Egnethetsprøve

En prøve avgrenset til søkerens faglige kunnskaper og som gjennomføres av ansvarlig myndighet i vertsstaten med sikte på å vurdere søkerens evne til å utøve et regulert yrke i nevnte EØS-stat eller Sveits.

Etableringsstat

Der yrkesutøveren, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker, er etablert i EØS eller Sveits og utøver sitt yrke.

Europeisk profesjonskort

Europeisk profesjonskort er et elektronisk sertifikat som dokumenterer at yrkesutøveren enten oppfyller alle nødvendige betingelser for midlertidig tjenesteytelse i vertsstaten, eller at yrkesutøveren oppfyller alle nødvendige betingelser for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for etablering i vertsstaten. Profesjonskortet gir ingen automatisk rett til å utøve yrket. Nærmere omtale av profesjonskort er i punkt 4.10.

Hjemstat

Der yrkesutøveren, som selvstendig næringsdrivende eller arbeidstaker, har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i EØS eller Sveits.

Det indre markeds informasjonssystem (IMI)

Det indre markeds informasjonssystem (Internal Market Information system, forkortet IMI) er en elektronisk database hvis formål er informasjonsutveksling mellom ansvarlige myndigheter i EØS-statene, for eksempel i forbindelse med autorisasjon eller godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Databasen er utviklet, vedlikeholdt og oppdatert av Europakommisjonen. Nærmere bestemmelser om ulike prosedyrer i forhold til IMI er hjemlet i europaparlaments- og rådsforordning 1024/2012 om administrativt samarbeid gjennom Det indre markeds informasjonssystem (IMI-forordningen). IMI-forordningen er tatt inn i norsk rett. Tilgangen til IMI-systemet er begrenset og gjelder bare for myndigheter, og opplysninger som er lagret i IMI-systemet slettes etter en viss tid. IMI tilfredsstiller bestemmelsene i personverndirektivet. På bakgrunn av en modernisering av direktiv 2005/36/EF, vil IMI også være plattformen som brukes i forbindelse med varslingsmekanismer og europeisk profesjonskort.

Kvalifikasjonsbevis

Diplomer, attester og annen dokumentasjon utstedt av en myndighet utpekt i henhold til lover eller forskrifter i vedkommende EØS-stat, og som dokumenterer en bestått yrkesrettet opplæring som i hovedsak er ervervet i annen EØS-stat eller Sveits.

Lovregulert utdanning

Utdanning som er særlig rettet mot utøvelsen av et bestemt yrke og som omfatter ett eller flere kurs, eventuelt supplert med yrkesrettet opplæring eller med en praktisk prøveperiode eller yrkespraksis fastsatt ved lov eller forskrift.

Lovregulert yrke

Én eller flere former for yrkesvirksomhet som er underlagt lov- eller forskriftsfestede krav om bestemte yrkeskvalifikasjoner, eller hvor bruken av en yrkestittel som ved lover eller forskrifter er begrenset til innehavere av en gitt yrkeskvalifikasjon. EU-domstolen har i sak C-294/00 § 32 og sak C-164/94 § 27, uttalt at et yrke anses indirekte regulert der det er en indirekte lovmessig kontroll med retten til utøve yrket. Videre har EU-domstolen i sak C-234/97 §§ 18-21 uttalt at dette omfatter for eksempel kollektive avtaler mellom arbeidsmarkedets parter som ikke bare er bindende for de som har underskrevet avtalen, men også for tredjepersoner og således medfører rettsvirkning for disse. På den annen side vil det ikke være indirekte lovregulert dersom arbeidsgivere i praksis kun velger personer med en spesiell utdannelse for å utøve en spesiell aktivitet. EU-domstolen har i sak C-164/94 § 23, uttalt at spørsmål om hvorvidt et yrke er lovregulert avhenger av de rettslige forhold og ikke av arbeidsmarkedsforholdene i den aktuelle staten.

Prøveperiode

Utøvelse av et regulert yrke under tilsyn av en kvalifisert utøver av dette yrket og eventuelt ledsaget av videreutdanning.

Vertsstat

Der yrkesutøveren har søkt om å utøve sitt yrke enten ved midlertidig tjenesteytelse eller ved etablering i EØS eller Sveits.

Yrkeserfaring

Faktisk og lovlig utøvelse av det aktuelle yrket i annen EØS-stat eller Sveits.

Yrkeskvalifikasjoner

Kvalifikasjoner dokumentert med kvalifikasjonsbevis, en kompetanseattest eller yrkeserfaring.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Arbeidstilsynet mener at begrepet lovregulert yrker er noe uklart definert. Norges vassdrags- og energidirektorat etterlyser en synliggjøring av hva som anses som et lovregulert yrke.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap uttaler:

«Direktoratet bemerker at ordene kvalifikasjonsbevis, lovregulert utdanning, yrkeserfaring, prøveperiode og egnethetsprøve, er alle ord som er foreslått definert i forskriften og som også er benyttet i loven. Direktoratet foreslår derfor at definisjonen av disse ordene tas inn i loven i stedet for forskriften.»

«Det bør videre vurderes om det er behov for å definere begrepet tredjeland.»

Nord universitet har spørsmål til hva som legges i begrepene vertsstat og hjemstat. Videre at det er uklart om direktivet er ment å gjelde for norske statsborgere som har gjennomført yrkes- eller profesjonsutdanning i en annen stat og som deretter søker godkjenning i Norge. De viser til at det er mange norske statsborgere som har gjennomført trafikklærerutdanning i en annen EØS-stat.

Utdanningsdirektoratet har kommentarer til at ordet hjemstat er benyttet i forslaget, men at dette ikke er definert.

4.3.4 Departementets vurderinger

Enkelte høringsinstanser har kommentarer til definisjoner. Arbeidstilsynet mener begrepet «lovregulert yrke» fremstår som noe uklart og de vil vite hva som menes med «yrkesvirksomhet». Departementet ser at definisjonen av lovregulert yrke kan være vanskelig tilgjengelig, men viser til den formelle definisjonen i lovutkastet som i sin helhet bygger på direktivets tekst. Videre vil departementet nevne at yrkesvirksomhet betyr arbeidserfaring/yrkeserfaring, og det vurderes at presiseringen ikke tas inn i lovteksten.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap påpeker at begrepene kvalifikasjonsbevis, lovregulert utdanning, yrkeserfaring, prøveperiode og egnethetsprøve burde tas inn i loven i stedet for i forskriften, samt at begrepet tredjeland defineres. Departementet vurderer at de nevnte definisjonene bør tas inn i loven, og forslaget er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten. Begrepet tredjeland er imidlertid et innarbeidet begrep i EØS-retten og er etter departementets syn ikke nødvendig å definere.

Norges vassdrags- og energidirektorat etterlyser en synliggjøring av hvilke yrker som anses som lovregulert etter artikkel 3 nr. 1 bokstav a i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Det fremgår av artikkel 3 nr. 1 bokstav a at et yrke er regulert dersom det i lov eller forskrift stilles krav til kvalifikasjoner for å kunne utøve yrket. I tillegg kommer de tilfeller hvor yrkestittel er beskyttet i lov eller forskrift. Ifølge gjennomgangen av regulerte yrker, som departementet gjennomførte i 2015, er det 163 yrker i Norge som kan regnes som regulerte yrker omfattet av artikkel 3 nr. 1 bokstav a. Liste over regulerte yrker er vedlagt proposisjonen.

Universitetet Nord og Utdanningsdirektoratet ønsker at begrepet hjemstat defineres i loven. Departementet vurderer at definisjonen bør tas inn i loven, og forslaget er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet vil nevne at i definisjonen av kvalifikasjonsbevis er ordet diplom erstattet med vitnemål fordi dette er et bedre dekkende ord for det som benyttes i Norge. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.4 Midlertidig tjenesteytelse

4.4.1 Direktivets innhold

Direktiv 2005/36/EF inneholder et vesentlig skille mellom midlertidig tjenesteyting/yrkesutøvelse og etablering i en annen stat. Direktivet har til hensikt å gjøre det lettere for yrkesutøvere å tilby midlertidig tjenesteytelse i andre stater enn i den staten yrkesutøveren er etablert. Skillet mellom etablering og midlertidig tjenesteytelse får betydning bl.a. for hvilken dokumentasjon som kan kreves av tjenesteyter, og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner er en betingelse for tjenesteytingen.

Yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 5 til 9 fastsetter et prinsipp om frihet til å tilby midlertidig tjenester. Ordningen med midlertidig tjenesteytelse er ikke ny innenfor rammen av EØS-avtalen. For yrkene lege, tannlege, sykepleier, jordmor og veterinær var det regler som åpnet for midlertidig tjenesteytelse. Direktiv 2005/36/EF utvidet ordningen til å gjelde alle yrker som omfattes av direktivet.

Ved vurdering av hva som er midlertidig tjenesteytelse skal det legges vekt på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Det skal være en individuell og skjønnsmessig vurdering fra sak til sak. I vurderingen vil det være avgjørende om yrkesutøveren kan anses for å være etablert eller ikke. Europakommisjonen har uttalt at det kan være ulike tidsgrenser for et yrke som typisk er sesongbetont og for en aktivitet som gjelder et byggeprosjekt over en lengre periode. EU-domstolen i sak C-215/07, Schnitzer saken, har lagt til grunn at et byggeprosjekt over en lengre periode kan være midlertidig tjenesteytelse dersom yrkesutøver ikke hadde til hensikt å etablere seg i staten. Det gjaldt et portugisisk bygg- og anleggsforetak som hadde et oppdrag i Tyskland i tre år uten at foretaket av domstolen ble ansett som etablert i Tyskland.

Kravet til praksis er i artikkel 5 nr. 1 bokstav b redusert fra to til ett år de siste ti år for yrkesutøvere som kommer fra en EØS-stat hvor yrket ikke er regulert. Videre er det noen presiseringer vedrørende den dokumentasjon som ansvarlig myndighet kan kreve av yrkesutøver. Godkjenningskontoret kan nå kreve dokumentasjon på nødvendige språkkunnskaper for personer som skal utøve et yrke som har konsekvenser for pasientsikkerheten. Videre kan godkjenningskontoret kreve attest på at yrkesutøver ikke har mistet retten til å utøve yrket også for yrker som har med opplæring av mindreårige, inkludert barnehage, i tillegg til yrker innen sikkerhetsbransjen og helsesektoren.

Yrkesutøveren skal i utgangspunktet benytte etableringsstatens tittel, jf. artikkel 7 nr. 3. Dette skal gjøres for å unngå forveksling med yrkestitlene i vertsstaten. Vertsstatens tittel skal benyttes for yrkesutøvere fra andre yrkesgrupper dersom godkjenningsmyndighetene i vertsstaten benytter anledningen til å forhåndskontrollere vedkommendes kvalifikasjoner, jf. artikkel 7 nr. 4, siste avsnitt.

I artikkel 7 nr. 1 kan statene kreve at en yrkesutøver underretter ansvarlig myndighet før vedkommende starter å utøve yrket. Det er imidlertid ikke fastsatt noen krav til når yrkesutøver skal sende meldingen. Det er således opp til yrkesutøver når meldingen sendes. Hvis yrkesutøver vet at ansvarlig myndighet skal foreta en forhåndskontroll bør meldingen likevel sendes inn i god tid før planlagt oppstart av den midlertidige yrkesutøvelsen. Forhåndsmeldingen skal inneholde informasjon om for- og etternavn, kontaktopplysninger, nasjonalitet, hvilket yrke vedkommende utøver i etableringsstaten og hvilket yrke som vedkommende ønsker å utøve i Norge. Videre skal det opplyses om forsikringspoliser eller andre typer beskyttelse. Meldingen skal være skriftlig, men det stilles ikke krav om hvordan den skal meldes. Kravene til innholdet i forhåndsmeldingen kommer frem i Code of Conduct som er vedtatt av koordinatorgruppen til yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Dokumentet er ikke juridisk bindende, men er basert på direktiv 2005/36/EF og EU-traktaten fortolket av EU-domstolens praksis.

Etter reglene i artikkel 7 nr. 2 kan statene kreve at yrkesutøver legger ved forskjellige dokumenter i forbindelse med forhåndsmeldingen. I endringsdirektiv 2013/55/EU er det noen endringer i bestemmelsens bokstav d til g. Statene kan kreve at yrkesutøver legger ved følgende dokumentasjon:

• dokumentasjon på nasjonalitet

• bekreftelse på lovlig etablering

• bevis for yrkeskvalifikasjoner

• bevis for at yrkesutøver har utøvd yrket minst ett av de siste ti år for yrker som ikke er regulert i etableringsstaten

• bevis for at yrkesutøver ikke er fratatt retten til å utøve yrket for yrker innen sikkerhetsbransjen og yrker som vedrører undervisning av mindreårige barn og førskoleundervisning

• sertifikat utstedt av ansvarlig myndighet i etableringsstaten om aktivitetens art og varighet for yrker som omfattes av godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring.

I endringsdirektivet er reglene i artikkel 7 nr. 4 noe presisert, men det er ingen materielle endringer.

Forhåndskontroll etter artikkel 7 nr. 4

Etter artikkel 7 nr. 4 kan ansvarlig myndighet foreta en forhåndskontroll av kvalifikasjonene til yrkesutøver før vedkommende utøver yrket for første gang. Kontrollen kan kun foretas når hensynet er å unngå alvorlig skade for tjenestemottakernes helse eller sikkerhet på grunnlag av yrkesutøverens manglende kvalifikasjoner.

Forhåndskontroll kan foretas ved yrker som har konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet og som ikke er omfattet av automatisk godkjenning etter kapittel II, III eller IIIa i avsnitt III. I den situasjonen hvor yrkesutøver ikke kommer inn under den automatiske godkjenningen, ved for eksempel manglende yrkeserfaring, skal yrkesutøver behandles etter den generelle ordningen. Da kan ansvarlig myndighet i gitte tilfeller gjennomføre forhåndskontroll.

Med offentlig sikkerhet menes yrker som har konsekvenser for den fysiske sikkerheten for tjenestemottakerne, men ikke yrker som har konsekvenser for tjenestemottakers materielle sikkerhet slik som juridiske og økonomiske yrker. Det er lite praksis fra EU-domstolen som omtaler eventuelle yrker som faller inn under dette begrepet. Europakommisjonen har imidlertid uttalt at for eksempel en gassinstallatør kan være et yrke som omfattes av offentlig sikkerhet. I Norge er det lagt til grunn at blant annet bergsprenger, maskinfører og trafikklærer er yrker som omfattes av offentlig sikkerhet.

I de tilfellene en forhåndskontroll viser at det foreligger vesentlige forskjeller mellom yrkeskvalifikasjonene til yrkesutøveren og den utdanningen som kreves i Norge, skal ansvarlig myndighet innen en viss tidsfrist gi yrkesutøveren mulighet til ved en egnethetsprøve å bevise at vedkommende har ervervet den kunnskap eller kompetanse som mangler.

Som et eksempel kan nevnes at i Norge er det krav til at trafikklærer har en to-årig høgskoleutdanning med blant annet fag innenfor pedagogikk og etikk, samt at det skrives en kandidatoppgave. I andre land, som for eksempel Danmark, er minimumskravet et syv måneders fulltidskurs. Denne forskjellen i utdanningens innhold og lengde vil samlet sett kunne utgjøre en vesentlig forskjell.

Gangen i forhåndskontroll – frister for vedtak etter artikkel 7 nr. 4

Først mottar ansvarlig myndighet en melding fra yrkesutøver. Ansvarlig myndighet skal vurdere om yrkesutøveren kan utøve yrket sitt i Norge, herunder om det foreligger vesentlige forskjeller, innen en måned etter at meldingen ble mottatt. Dersom det ikke foreligger vesentlige forskjeller kan yrkesutøver utøve yrket. Ansvarlig myndighet skal fatte vedtak, men hvis yrkesutøver ikke har hørt fra ansvarlig myndighet innen en måned etter at meldingen ble sendt, kan vedkommende starte utøvelsen av yrket. Dersom ansvarlig myndighet kommer frem til at det foreligger vesentlige forskjeller, må de innen én måned etter at meldingen ble mottatt fatte vedtak om at yrkesutøver må bestå en egnethetsprøve. Dersom ansvarlig myndighet ikke fatter et slikt vedtak innen den gitte fristen, har yrkesutøver rett til å utøve yrket. Det er viktig å presisere at det ikke betyr at egnethetsprøven må være gjennomført, kun at det er fattet vedtak om at egnethetsprøve må gjennomføres.

I de tilfeller ansvarlig myndighet ser at de ikke vil kunne fatte vedtak innen fristen på én måned, skal de melde ifra til yrkesutøver innen én måned etter mottak av meldingen. Ansvarlig myndighet må informere yrkesutøver om grunnen til forsinkelsen. Vedtak om å tillate utøvelse av yrket eller om yrkesutøver må fullføre egnethetsprøve, skal være fattet senest to måneder etter at ansvarlig myndighet sendte melding om forsinkelse til yrkesutøver. Ansvarlig myndighet gis her en tilleggsfrist på to måneder hvis det skulle oppstå en forsinkelse. Det betyr at vedtak om å tillate utøvelse av yrket eller om yrkesutøver må fullføre egnethetsprøve, må være fattet senest tre måneder etter at yrkesutøver først sendte meldingen. Dette er imidlertid et unntak. Hovedregelen er at ansvarlig myndighet skal fatte vedtak innen én måned.

Dersom ansvarlig myndighet har fattet vedtak om at yrkesutøver må gjennomføre en egnethetsprøve, må prøven være gjennomført innen én måned etter at vedtaket om egnethetsprøve ble fattet, dvs. innen to måneder etter at meldingen først ble mottatt og i de tilfeller hvor det er forsinkelse, innen fire måneder. Når egnethetsprøven er gjennomført, må ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøver skal ha rett til å utøve yrket. Denne vurderingen må gjøres også der yrkesutøveren ikke har gjennomført eller ikke har bestått prøven. Vedtaket må fattes innen én måned etter at yrkesutøver gjennomførte egnethetsprøven, dvs. innen tre måneder etter at meldingen først ble mottatt og i de tilfeller hvor det er forsinkelse, innen fem måneder. Hvis ansvarlig myndighet ikke fatter et slikt vedtak innen den gitte fristen, har yrkesutøver rett til å påbegynne yrkesutøvelsen selv om vedkommende ikke har bestått egnethetsprøven.

Kort oppsummert har ansvarlig myndighet som hovedregel tre måneders saksbehandlingstid fra melding er mottatt til endelig vedtak om yrkesutøvelse må være fattet i de tilfeller det er vesentlige forskjeller. Hvis det påløper forsinkelse kan det gis ytterligere to måneder til saksbehandling som gir en total saksbehandlingstid på inntil fem måneder. I løpet av denne fristen må det vurderes om det foreligger vesentlige forskjeller, om yrkesutøver må gjennomføre en egnethetsprøve, og yrkesutøver må ha gjennomført en egnethetsprøve. Hvis fristene ikke overholdes har yrkesutøver rett til å utøve yrket. Det er derfor svært viktig at ansvarlige myndigheter overholder de fristene som er gitt i direktivet.

Administrativt samarbeid

Etter artikkel 8 kan ansvarlig myndighet i vertsstaten be ansvarlig myndighet i etableringsstaten om bestemte opplysninger. Reglene for administrativt samarbeid er presisert noe.

Ansvarlig myndighet i Norge kan ved rimelig tvil be ansvarlig myndighet i annen EØS-stat og Sveits om følgende informasjon:

• at yrkesutøveren er lovlig etablert

• om yrkesutøverens redelige adferd

• om fravær av disiplinære eller strafferettslige sanksjoner i forbindelse med utøvelse av yrket

Med begrepet lovlig etablert menes her at yrkesutøver oppfyller alle betingelser for å utøve et yrke i etableringsstaten, og ikke har fått forbud, heller ikke midlertidig, mot å utøve yrket. Yrkesutøver kan være etablert som selvstendig næringsdrivende eller som lønnsmottaker.

Europakommisjonen har uttalt at de forstår begrepet redelig adferd(good conduct) som absence of reprehensive behaviour which affects the exercise of the profession. Med dette menes fravær av klanderverdig oppførsel som har betydning for utøvelsen av yrket. Redelig adferd er et vidt begrep som ikke er klart definert. Hensikten med bestemmelsen er at ansvarlig myndighet skal være i stand til å vurdere yrkesutøvers kvalifikasjoner og evne til å utøve et yrke på en forsvarlig måte.

Med fravær av disiplinære eller strafferettslige sanksjoner menes at myndigheter i Norge som vertsstat kan be om opplysninger av etableringsstaten om yrkesutøvers rett til å utøve yrket der. Et eksempel på slike opplysninger kan være om yrkesutøver har mistet retten til å utøve yrket, enten ved at vedkommende har mistet autorisasjon, bevilling, lisens eller godkjenning, eller at vedkommende er fradømt retten til å utøve yrket av etableringsstatens domstol. Det er imidlertid ingen automatikk i at en person som har mistet retten til å utøve yrket i en stat mister retten til å utøve yrket i Norge. Det legges til grunn at slik informasjonsutveksling, kun gjelder i saker som er endelig avgjort av ansvarlig myndighet eller domstol. Saker som er under behandling hos ansvarlig myndighet eller under etterforskning hos politiet skal det ikke opplyses om.

I de tilfeller der ansvarlig myndighet ønsker å kontrollere yrkesutøvers yrkeskvalifikasjoner kan de be om informasjon om yrkesutøvers utdanningsløp fra ansvarlig myndighet i etableringsstaten. Dette for å kunne vurdere om det er vesentlige forskjeller i yrkesutøvers utdanning i forhold til den utdanningen som kreves i Norge, og dersom de vesentlige forskjellene kan føre til skade på offentlig sikkerhet og helse.

Ansvarlig myndighet skal utveksle opplysninger som er nødvendige ved en klage fra en tjenestemottaker på en tjenesteyter. Dette skal sikre at klager fra en tjenestemottaker over en tjenesteyter behandles korrekt. Tjenestemottaker skal underrettes om klagens resultat. I denne sammenheng betyr tjenestemottaker en som har betalt for en tjeneste, for eksempel en som har behov for elektriker. Dersom en yrkesutøver utfører arbeidet på en slik måte at tjenestemottaker ønsker å klage på vedkommende, skal ansvarlig myndighet behandle denne klagen. En klage på tjenesteyters utførelse av arbeidet regnes ikke som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, men klage på tjenesteyter bør likevel behandles etter reglene i forvaltningsloven. Når ansvarlig myndighet har behandlet klagen, skal tjenestemottaker få kopi av avgjørelsen.

Ansvarlig myndighet skal benytte IMI ved slike forespørsler. Dersom det kommer forespørsler hvor yrker ikke er regulert, kan assistansesenteret gi slik informasjon.

4.4.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at prinsippet om midlertidig tjenesteytelse og krav til forhåndskontroll skulle lovfestes, mens bestemmelsene om krav til yrkesutøvelse for midlertidig tjenesteytelse og dokumentasjon ved forhåndskontroll skulle reguleres i forskrift.

Departementet foreslo videre at saksbehandlingsfristene ved vurdering av midlertidig tjenesteytelse skulle lovfestes. Bestemmelsen var mer eller mindre en ordrett gjengivelse av direktivteksten, og dette ble gjort for å sikre at bestemmelsen ble korrekt gjennomført. Grunnen til at denne bestemmelsen ble foreslått tatt inn i lov var fordi den gir yrkesutøver en rett til å utøve et yrke hvis ikke ansvarlig myndighet fatter vedtak innen gitte frister.

Departementet foreslo at prinsippet om administrativt samarbeid skulle lovfestes, mens bestemmelsene om administrativt samarbeid vedrørende midlertidig tjenesteytelse og etablering skulle reguleres i forskrift.

4.4.3 Høringsinstansenes syn

Det har kommet flere innspill om midlertidig tjenesteytelse. Noen høringsinstanser har konkrete forslag til bestemmelser som burde lovfestes i stedet for forskriftsfestes og vice versa, og noen høringsinstanser har forslag til presiseringer i loven.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har kommentarer til enkelte av bestemmelsene i forslaget og foreslår endringer. De viser videre til at § 7 er detaljert og bør tas inn i forskriften. De uttaler bl.a.:

«Bestemmelsen slik den foreslås, er detaljert og bør vurderes tatt inn i forskriften i stedet. Dette kan gi bidra til en mer helhetlig og oversiktlig forskrift for så vidt gjelder de nærmere reglene relatert til midlertidig tjenesteytelse. Gitt at bestemmelsen tas inn i forskriften, bør det samtidig vurderes tatt inn en henvisning til forskriften §§ 8-6 og 8-7.»

Finanstilsynet uttaler:

«Når det gjelder adgang til midlertidig tjenesteytelse, følger det av forslaget til forskrift i § 2-1 siste ledd at yrkesutøveren skal følge norske bestemmelser som gjelder for utøvelse av yrket. Finanstilsynet legger til grunn at dette også omfatter krav til å stille sikkerhet, slik det i dag kreves etter eiendomsmeglingsforskriften § 2-11 og revisorforskriften § 1-6. Dette må også gjelde for eiendomsmegler som påtar seg oppdrag på selvstendig grunnlag, uten å være ansatt i et foretak med tillatelse fra Finanstilsynet.»

Norges vassdrags- og energidirektorat uttaler:

«NVE er enig i at kvalifikasjoner skal kontrolleres, men mener at loven bør tydeliggjøre hva som er konsekvensen av forhåndskontrollen hvis yrkesutøveren ikke oppfyller kravene som stilles for utøvelsen av yrket.»

I tillegg har de enkelte andre kommentarer til forslaget og foreslår noen endringer: NVE foreslår derfor følgende tillegg til § 6 i loven:

«For yrker der det finnes en godkjenningsordning skal yrkesutøveren godkjennes før vedkommende kan utøve yrket i Norge.»

EL & IT Forbundet foreslår at meldingen skal fornyes hver tolvte måned og ikke hvert år som det står i forslaget.

Videre foreslår de følgende tillegg i lovens § 7: «Der ansvarlig myndighet ikke treffer avgjørelse etter egnethetsprøven er gjennomført og bestått, innen en måned, skal yrkesutøveren kunne utøve yrket.»

Statens vegvesen uttaler til lovens § 4(1):

Setningen virker veldig bastant, selv om overskriften til bestemmelsen sier at dette er et prinsipp. Vi mener det blir mer korrekt at de har rett til å utøve samme yrket midlertidig forutsatt at yrkesutøver oppfyller vilkårene i lov og forskrift.

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo uttaler:

«Det er svært viktig å opprettholde det strenge dokumentasjonskravet knyttet til forhåndskontrollen av kvalifikasjonen. Dette bør derfor lovfestes.»

«Departementet påpeker at hva som er midlertidig, skal vurderes skjønnsmessig fra sak til sak. Viktige kriterier er da etter praksis ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. NHO er opptatt av at denne bestemmelsen ikke misbrukes slik at utenlandske aktører kan utøve arbeid i Norge utenfor det regulerte arbeidslivet og uten å ta hensyn til kvalifikasjonskrav som gjelder for faste etableringer. NHO anmoder derfor om en restriktiv utøvelse av denne myndighet ved utstedelse av autorisasjoner.»

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

«I lovutkast til § 7 om saksbehandlingsfrister for midlertidig tjenesteytelse angis at egnethetsprøve kun kan pålegges hvor forskjellen kan resultere i skade på offentlig sikkerhet. LO oppfatter med dette forskjell i vilkårene for å kunne pålegge egnethetsprøve ved midlertidig tjenesteytelse og vilkår for godkjenning i generell ordning. Dersom denne forståelsen er riktig, mener vi det er svært uheldig. Det kan tenkes at flere yrker enn helseyrkene burde vært unntatt fra anledning til midlertidig tjenesteytelse under disse vilkårene.»

Videre påpeker LO viktigheten av ekthetssikring av søkers dokumentasjon.

4.4.4 Departementets vurderinger

Forhåndskontroll av yrkeskvalifikasjoner

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår at § 7 i lovutkastet bør vurderes tatt inn i forskriften. Direktoratet mener videre at lovteksten kan presiseres ved å forenkle språket noe. Departementet er enig i at § 7 er detaljert, og for å gi en mer helhetlig og oversiktlig forskrift flyttes mye av innholdet til forskriften. Det gis en hjemmel i bestemmelsen til å gi forskrift om saksbehandlingsfrister. Endringen tar også hensyn til EL & IT Forbundets forslag.

Norges vassdrags- og energidirektorat foreslår at loven bør tydeliggjøre hva som er konsekvensen av forhåndskontrollen hvis yrkesutøveren ikke oppfyller kravene som stilles for utøvelsen av yrket. Hvis presiseringen som Norges vassdrags- og energidirektorat ønsker blir lagt til i loven, vil det føre til et strengere regelverk enn det direktivet legger opp til. Departementet gjør oppmerksom på at ansvarlige myndigheter kan velge om den skal eller ikke skal kontrollere yrkesutøvers kvalifikasjoner før vedkommende kan utøve yrket i Norge. Det er ikke et krav om at ansvarlig myndighet skal foreta en slik kontroll. Det kan f.eks. være at utdanningen er lik den som er i Norge og at godkjenningskontoret vurderer det som uhensiktsmessig å kontrollere utdanningens innhold.

NHO og Nelfo foreslår at dokumentasjonskrav knyttet til forhåndskontroll av kvalifikasjoner bør lovfestes. Departementet anser at det er tilstrekkelig at dokumentasjonskravene hjemles i forskrift. Dokumentasjonskravene er omfattende og av administrativ karakter, og passer således bedre inn i en forskrift enn i en lov. Retten til forhåndskontroll er hjemlet i lov og sikrer således at ansvarlige myndigheter har rett til å foreta en forhåndskontroll.

Egnethetsprøve og dokumentasjon

LO ønsker en presisering av hvorvidt krav til egnethetsprøve er annerledes ved midlertidig tjenesteytelse enn ved etablering. Ifølge § 7 fjerde ledd i lovutkastet kan ansvarlig myndighet pålegge yrkesutøver egnethetsprøve ved søknad om midlertidig tjenesteytelse dersom det foreligger vesentlige forskjeller. Det kan kun iverksettes egnethetsprøve dersom det vil resultere i skade på offentlig sikkerhet eller helse. Når det gjelder søknad om etablering kan ansvarlig myndighet også pålegge yrkesutøver egnethetsprøve dersom det foreligger vesentlige forskjeller, men det er ikke et krav om at de vesentlige forskjellene må resultere i skade på offentlig sikkerhet eller helse. Dette forslås nå regulert i forskrift og ikke i loven som forslaget var i høringsnotatet.

LO påpeker viktigheten av god ekthetssikring av søkers dokumentasjon og at krav til norsk fagbrev innenfor relevante yrker opprettholdes som nasjonal standard. Ifølge § 8 i lovutkastet kan departementet gi forskrift om kvalifikasjonsnivåer, krav til prøveperiode og egnethetsprøve med mer. Departementet vil bemerke at yrkeskvalifikasjonsdirektivet ikke er et utdanningsdirektiv, men et arbeidslivsdirektiv. Lovforslaget vil ikke endre de norske kravene for å kunne utøve et regulert yrke, men loven vil regulere tilfellene hvor personer med utenlandske kvalifikasjoner ønsker å utøve et regulert yrke i Norge.

Saksbehandlingsfrister

Én høringsinstans har kommentarer til saksbehandlingsfrister. NVE påpeker at yrkesutøver kan utøve yrket i Norge dersom ansvarlig myndighet ikke overholder fristene i § 7 i lovutkastet, og mener denne bestemmelsen ikke bør gjelde for yrker som har konsekvenser for sikkerhet (jf. § 6). Departementet gjør oppmerksom på at denne bestemmelsen ikke er ny, den ble kun gjort noe klarere ved direktiv 2013/55/EU, videre at den allerede er gjennomført i norsk rett ved gjennomføringen av direktiv 2005/36/EF. Det er ikke anledning til å gjøre unntak fra denne bestemmelsen. Departementet vil også nevne at hensikten med bestemmelsen i direktivet er å sikre at yrkesutøver skal få svar raskt fordi yrkesutøver skal tilby sine tjenester midlertidig. Det er derfor viktig at ansvarlig myndighet behandler søknaden så raskt som mulig. Siden bestemmelsen har vidtrekkende konsekvenser ved at yrkesutøver får en automatisk rett til å utøve yrket, er det derfor departementets vurdering at denne bestemmelsen tas inn i lov.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.5 Etablering – generell ordning for godkjenning etter kvalifikasjonsbevis

4.5.1 Direktivets innhold

Generell godkjenning etter kvalifikasjonsbevis reguleres i artikkel 10 til 14 i direktiv 2005/36/EF. Reglene omtales ofte som godkjenning etter den generelle ordningen. Det omfatter alle regulerte yrker som ikke omfattes av godkjenning etter kapittel II i direktivet om godkjenning på grunnlag av yrkeserfaring. Videre kapittel III i direktivet om godkjenning på grunnlag av samordning av minstekrav i utdanning (harmoniserte utdanninger). Reglene skal benyttes subsidiært i forhold til godkjenning etter kapittel II og III. Direktiv 2005/36/EF videreførte i stor grad prinsippene i direktiv 89/48/EØF og 92/51/EØF.

Nyutdannede eller yrkesutøvere som omfattes av yrker som nevnt kapittel II og som ikke tilfredsstiller kravene til yrkespraksis vil kunne bli vurdert etter reglene i den generelle ordningen. Yrkesutøver som søker godkjenning etter kapittel III, men som ikke kan støtte seg på reglene om ervervede rettigheter på grunn av manglende yrkeserfaring, kan bli vurdert etter reglene i den generelle ordningen.

Endringsdirektiv 2013/55/EU har forenklet og endret reglene noe når det gjelder vilkår for godkjenning (kvalifikasjonsnivåene) og utligningstiltak. Reglene i artikkel 15 om såkalt «European platforms» er tatt ut. Bestemmelsen er erstattet med regler om felles opplæringsramme og felles opplæringsprøve.

Vilkår for godkjenning

Kvalifikasjonsnivåene i den generelle ordningen for godkjenning er regulert i artikkel 11. De endringer som er gjort i denne bestemmelsen er av mer tekniske detaljer. Det er fem kvalifikasjonsnivåer etter direktivet, jf. artikkel 11 bokstav a til e.

• Nivå A: kursbevis

• Nivå B: attest på fullført videregående opplæring

• Nivå C: vitnemål på fullført utdanning utover videregående opplæringsnivå, men som ikke er på nivå med høyere utdanning

• Nivå D: vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst tre år og ikke mer enn fire år

• Nivå E: vitnemål på fullført høyere utdanning med en varighet på minst fire år

Departementet tolket bokstav a punkt ii) i direktivet som dokumentasjon på ikke fullført grunnskole og videregående opplæring. Det kan bli misvisende hvis det ikke presiseres at dette dreier seg om avbrutt utdanning da bokstav b helt eksplisitt stadfester at det gjelder fullført grunnskole og videregående opplæring. I direktiv 2005/36/EF var det et vedlegg II til direktivet hvor landene hadde meldt inn utdanninger med særlig struktur. Dette ble tatt ut ved direktiv 2013/55/EU. Det har ingen annen konsekvens enn at det ikke finnes noe liste over utdanninger med særlig struktur i direktivet. Landene skal etter artikkel 57 i direktivet bokstav d, liste opp utdanninger med særlig struktur.

Vilkårene for godkjenning i artikkel 13 er endret. Før endringen så var det et vilkår at kvalifikasjonsbeviset var på mindre enn ett nivå under det som kreves i Norge. Dette betød at dersom kravet for å utøve et yrke i hjemstaten var nivå b og kravet i Norge var nivå d kunne godkjenningskontoret avslå søknaden. Endringen er nå at det ikke er noen henvisning til at yrkesutøver må ha kvalifikasjonsbevis minst nivået rett under det som kreves i Norge. Endringen har som følge at yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis på nivå b skal vurderes selv om kravet i Norge er nivå d. Derimot kan ansvarlig myndighet nekte å godkjenne en yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis på nivå a når kravet i Norge er nivå e. Videre er det nå et krav om at yrkesutøveren har utøvd yrket i ett år de siste ti år dersom yrket ikke er regulert i en annen EØS-stat. Tidligere var kravet to år. Kravet om yrkespraksis gjelder ikke i de tilfellene opplæringen er lovregulert.

Utligningstiltak

Utligningstiltak er virkemidler, prøveperiode og/eller egnethetstest, myndighetene kan iverksette når det er avdekket mangler i søkers utdanningsbakgrunn i forhold til det som kreves for yrkesutøvelse i Norge.

Bestemmelsene om utligningstiltak, herunder egnethetsprøve og prøveperiode, reguleres i artikkel 14 i direktiv 2005/36/EF som ble endret ved direktiv 2013/55/EU.

Ansvarlig myndighet kan pålegge at yrkesutøver må gjennomføre et utligningstiltak dersom innholdet i yrkesutøvers utdanning avviker vesentlig fra innholdet i den utdanningen som gis i Norge. Det samme gjelder hvis det aktuelle yrket i Norge omfatter regulerte yrkesaktiviteter som ikke inngår i en sammenlignbar form i det tilsvarende yrket i yrkesutøvers hjemstat, og det i Norge kreves en særskilt utdanning som er vesentlig forskjellig fra yrkesutøvers utdanning. Tidligere kunne ansvarlig myndighet pålegge yrkesutøver å gjennomføre utligningstiltak dersom varigheten av utdanningen var ett år kortere enn det som kreves i norsk utdanning. Nå er dette kravet tatt ut, og det skal kun vurderes om det foreligger vesentlige forskjeller.

Med vesentlig forskjell menes forskjell i kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse som er nødvendig for å utøve yrket, og at kvalifikasjonen til yrkesutøver er vesentlig forskjellig i innhold i forhold til hva som kreves av kvalifikasjonen i Norge. Et eksempel på yrke med vesentlige forskjeller i utdanning kan være eiendomsmegler. I Norge er eiendomsmegler en treårig bachelorutdanning med blant annet fag innenfor økonomi, juss, statistikk, oppgjør og regnskapsføring av betrodde midler. I noen stater er for eksempel enkelte av oppgavene som en eiendomsmegler gjør i Norge lagt til en notar. Videre kan en eiendomsmegler i noen stater kun presentere og vise eiendommen og har ingen oppgaver i forbindelse med selve oppgjøret.

I forbindelse med godkjenningskontorets vurdering av om yrkesutøver skal avlegge prøveperiode eller egnethetsprøve, skal alle yrkeskvalifikasjoner som yrkesutøver har tilegnet seg og dokumentert livslang læring tas med. Det vil si at selv om utdanningen det er vesentlige forskjeller i utdanningen kan dette oppveies f.eks. ved at yrkesutøver har gjennomgått forskjellige kurs i tillegg til utdanningen, eller via læring. Henvisningen til livslang læring er nytt. I følge Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) er livslang læring læring gjennom livsløpet som resulterer i økt kunnskap, ferdigheter, kompetanse og kvalifikasjoner.

Hovedregelen er at yrkesutøver selv kan velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve som utligningstiltak. For yrker hvor det er krav om særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og veiledning om nasjonal rett, kan ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøver enten gjennomfører en prøveperiode eller en egnethetsprøve. I de tilfellene yrkesutøver kun har kursbevis og hvor yrket krever minst tre års høyere utdanning, kan ansvarlig myndighet pålegge at yrkesutøver må gjennomføre både en prøveperiode og egnethetsprøve.

For yrkesutøvere som søker godkjenning for å utøve yrket dykker i Norge er det et krav i forskrift 6. desember 2011 nr. 1360 om administrative ordninger på arbeidsmiljølovens område (forskrift om administrative ordninger) § 9 tredje ledd at søker skal avlegge egnethetsprøve dersom opplæringen er av en vesentlig annen art enn det som er kravet i Norge. Yrkesutøvere har ingen valgmulighet mellom en prøveperiode eller egnethetstest. Dette unntaket fra hovedregelen om at yrkesutøveren skal kunne velge utlikningstiltak er gjort med hjemmel i artikkel 14 nr. 2 andre ledd.

Dersom ansvarlig myndighet vurderer at yrkesutøver skal avlegge en prøveperiode eller en egnethetsprøve, skal ansvarlig myndighet begrunne vedtaket overfor yrkesutøver. Det er nå et krav om at yrkesutøver skal kunne gjennomføre egnethetsprøve senest seks måneder etter at beslutning er tatt. Tidligere var det et krav at ansvarlig myndighet måtte avholde dette i løpet av et år.

4.5.2 Høringsbrevets forslag

Hovedprinsippet om godkjenning etter denne ordningen ble foreslått regulert i lov med hjemmel for departementet til å utarbeide forskrifter som nærmere regulerer de ulike vilkårene for ordningen, herunder utligningstiltak og unntak.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser har uttalt seg om bestemmelsene vedrørende generell ordning for godkjenning av kvalifikasjonsbevis. Noen av høringsinstansene har reservasjoner mot å endre avviket på utdanningen ved godkjenning av kvalifikasjonsbevis som følge av at kravet om mer enn ett års forskjell er tatt ut av direktivet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mener at forslagets § 8 første ledd kan tas ut og at lovregulert bør benyttes som begrep i stedet for regulert.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen syn er at jurister og advokater fra en EØS-stat eller Sveits bør gjennomføre både en prøveperiode og en egnethetsprøve, ettersom advokatyrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og veiledning om nasjonal rett, jf. lovforslaget § 8 femte ledd og forslag til forskrift § 3-6 første ledd bokstav a.»

EL & IT Forbundet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Nelfo og Trafikkforum uttaler en betenkelighet ved at utdanningene kan ha et fravik i lengde på et helt år uten at det kan kreves utligningstiltak.

4.5.4 Departementets vurderinger

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forslag til presiseringer i loven. Noen av de konkrete forslagene, herunder forslag til bruk av begrepet lovregulert istedenfor regulert, er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten.

Advokatforeningen mener at jurister og advokater fra en EØS-stat eller Sveits bør gjennomføre både en prøveperiode og en egnethetsprøve, ettersom advokatyrket krever særlig kjennskap til nasjonal rett, og yrket består i vesentlig grad av å gi råd og veiledning om nasjonal rett. Departementet vil nevne at det er opp til ansvarlig myndighet å vurdere, fra sak til sak, hvilke utligningstiltak som skal kreves for advokater som søker om godkjenning. Departementet vil samtidig bemerke at ansvarlig myndighet kan kreve både en egnethetsprøve og en prøveperiode for juridiske yrker, jf. artikkel 14 nr. 3 første ledd.

EL & IT Forbundet påpeker at det å redusere kravet til yrkesutøvelse fra to til ett år der hvor yrket ikke er regulert i hjemstaten, er en vesentlig svekkelse i utdanningen og burde komme inn under bestemmelsen i § 7 om «vesentlige forskjeller». Departementet bemerker at kravet i artikkel 13 nr. 2 er endret fra to til ett år. Europakommisjonen opplyser at dette er gjort for å øke mobiliteten i tilfeller hvor yrket ikke er regulert i hjemstaten. Direktivets regler er klare og det er ikke mulig å ha særnorske krav.

Det er ikke lenger en henvisning til at yrkesutøver må ha kvalifikasjonsbevis minst på nivået rett under det som kreves i Norge. Endringen har som følge at yrkesutøver med kvalifikasjonsbevis på nivå b skal vurderes selv om kravet i Norge er nivå d. Det vil være forskjeller på utdanningene, og det er mulig å kreve utligningstiltak dersom det foreligger vesentlige forskjeller. Den faktiske endringen i bestemmelsen om utligningstiltak er at dersom en utdanning har et avvik på ett år i forhold til norsk utdanning, må ansvarlig myndighet foreta en konkret vurdering og begrunne om det foreligger vesentlige forskjeller. Det som er nytt etter direktivet er at vurdering av vesentlige forskjeller skal begrunnes. Departementet vil påpeke at ansvarlig myndighet kan kreve utligningstiltak dersom det foreligger vesentlige forskjeller.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.6 Etablering – godkjenning som følge av yrkeserfaring

4.6.1 Direktivets innhold

Direktiv 2005/36/EF videreførte i stor grad prinsippet i direktiv 1999/42/EF. Godkjenning som følge av yrkeserfaring omfattes av artikkel 16 til 19 i direktiv 2005/36/EF.

Prinsippet er at yrkesutøver skal godkjennes dersom vedkommende har utøvd virksomheten som selvstendig næringsdrivende eller leder av et foretak sammenhengende i et visst antall år. I noen tilfeller også dersom yrkesutøver har vært arbeidstager, men da er det krav til utdanning i forkant. Kravene til tiden for utøvelse av yrket forkortes i de tilfellene yrkesutøver har gjennomgått relevant utdanning. Utdanningen skal være dokumentert ved attestert bevis fra opprinnelseslandet eller av en yrkesorganisasjon som har vurdert den som fullgod, jf. artikkel 17 til 19 i direktivet.

Det er ikke mange regulerte yrker som omfattes av denne ordningen i Norge i dag. Det gjelder primært yrker innenfor elektrosektoren og heismontør, samt teknisk leder ved godkjent kontrollorgan for periodisk kjøretøykontroll.

Det er ingen endringer i reglene som følge av endringsdirektivet.

4.6.2 Høringsbrevets forslag

Hovedprinsippet om godkjenning etter denne ordningen ble foreslått regulert i lov, med hjemmel for departementet til å utarbeide forskrifter om automatisk godkjenning som følge av yrkeserfaring.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo har følgende kommentar til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner:

«Vi mener formell kvalifikasjon skal være et absolutt krav uansett arbeidserfaring. Grunnen til det er at formalisering av realkompetanse eller arbeidserfaring er eneste mulighet til å sikre at kvalifikasjonen etter norske standarder holder tilfredsstillende nivå.»

4.6.4 Departementets vurderinger

Både NHO og Nelfo har kommentarer til godkjenning av yrkeserfaring.

De påpeker at formell kvalifikasjon skal være et absolutt krav uansett arbeidserfaring. Departementet vil nevne at hva som kreves av dokumentasjon ved godkjenning av arbeidserfaring fremgår av utkast til forskrift. Alternativene er attest godkjent av statlige myndigheter eller at opplæringen er ansett som fullt ut tilfredsstillende av et bransjeorgan.

Departementet fremmer etter dette forslag i samsvar med forslag i høringsbrevet. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.7 Etablering – godkjenning som følge av samordning av minstekrav for utdanning

4.7.1 Direktivets innhold

Harmoniserte utdanninger

Kapittel III i direktiv 2005/36/EF videreførte tolv tidligere direktiver om samordning av minstekrav for utdanning. Det gjelder yrkene lege, sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor, provisorfarmasøyt og arkitekt. Det er kun yrket arkitekt som er omfattet av lovens virkeområde, men yrket er ikke regulert i Norge.

Endringsdirektiv 2013/55/EU endret minimumskravene for arkitektutdanningen.

Det er tre læresteder som tilbyr arkitektutdanning i Norge: Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU), Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og Bergen arkitekthøgskole. Utdanningene ved disse lærestedene tilfredsstiller direktivets krav. Personer med utdanning fra disse lærestedene vil dermed kunne få sine yrkeskvalifikasjoner automatisk godkjent i annen EØS-stat.

Endringsdirektivet har endret kravet til utdanningens lengde. Den kan enten tilsvare fem år på universitet eller tilsvarende, eller fire år på universitet eller tilsvarende og to års praksis. Utdanningsinstitusjonene i Norge tilbyr fem års utdanning eller lengre og tilfredsstiller derfor endringen i direktivet.

Fremme faglig utvikling

Det er viktig at yrkesutøver som omfattes av de harmoniserte minimumskravene til utdanning holder seg faglig oppdatert. I endringsdirektiv 2013/55/EU er artikkel 22 i direktiv 2005/36/EF endret ved at medlemsstatene skal fremme faglig utvikling for å sikre at yrkesutøvere som omfattes av minimumskravene kan oppdatere sine kunnskaper, ferdigheter og kompetanse for å opprettholde en sikker og effektiv utøvelse av yrket.

I fortalen til direktivet står det at det er viktig å motivere til ytterligere styrking av den løpende faglige utviklingen. Den faglige utviklingen bør omfatte teknisk, vitenskapelig, lovgivningsmessig og etisk utvikling, og bør motivere yrkesutøvere til å delta i livslang læring som er relevant for yrket.

4.7.2 Høringsbrevets forslag

Kunnskapsdepartementet vurderte at det ikke var nødvendig å ta inn endringene i minimumskravene som følger av endringsdirektiv 2013/55/EU i loven. Utdanningsinstitusjonene har et særskilt ansvar for å sørge for at krav til utdanningens lengde og innhold er i henhold til bestemmelsene i direktivet.

Etter universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav i, skal universiteter og høyskoler arbeide for å fremme lovens formål ved å tilby etter- og videreutdanning innenfor institusjonens virkeområde. Departementet anså at kravet om faglig utvikling allerede var gjennomført i norsk lovgivning, men foreslo likevel å lovfeste regelen om faglig utvikling for å sikre en enhetlig gjennomføring av direktivet. Kravet til faglig utvikling i direktivet gjelder kun de harmoniserte utdanningene, og siden arkitekt ikke er et regulert yrke i Norge er det hensiktsmessig å gjennomføre direktivets bestemmelser om faglig utvikling i den horisontale loven for å sikre at arkitekter også omfattes av kravet.

4.7.3 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har kommentert forslaget til § 15 og foreslår at bestemmelsen flyttes til forskriften, da den kun gjelder én faggruppe.

4.7.4 Departementets vurderinger

Departementet har etter en ny samlet vurdering kommet til at det ikke er nødvendig å regulere faglig utvikling for arkitekter i denne loven. Prinsippet er regulert i universitets- og høyskoleloven § 1-3 bokstav a, g, og i.

Departementet foreslår at dette ikke reguleres i lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

4.8 Etablering – godkjenning som følge av felles opplæringsprinsipper

4.8.1 Direktivets innhold

Ordningen med felles opplæringsprinsipper erstatter ordningen med felles plattformer i artikkel 15 i direktiv 2005/36/EF. Artikkel 15 ble opphevet ved endringsdirektiv 2013/55/EU. Bakgrunnen for opphevelsen av artikkel 15 var at ingen medlemsland fremmet forslag til felles plattformer, og Europakommisjonen mente derfor at ordningen ble for vanskelig å administrere. Det ble derfor innført en ny ordning med felles opplæringsprinsipper, herunder felles opplæringsrammer eller felles opplæringsprøve i EØS i endringsdirektiv 2013/55/EU. Ordningen er regulert i artikkel 49a og 49b.

Europakommisjonen har fått delegert myndighet til å utarbeide rettsakter som skal gi nærmere regler om felles opplæringsprinsipper. Det er flere organisasjoner i EU som har uttrykt ønske om at det skal utarbeides slike regler, men på nåværende tidspunkt er det ikke utarbeidet noen felles opplæringsprinsipper. Europakommisjonen har startet opp et arbeid med å utarbeide en felles opplæringsprøve for ski-instruktører. Dette yrket er ikke regulert i Norge.

Europakommisjonen har uttalt at prosessen med å starte et arbeid med felles opplæringsprinsipper bør starte hos de enkelte organisasjonene på europeisk nivå, samt nasjonale organisasjoner eller ansvarlige myndigheter fra minst en tredjedel av medlemsstatene. En slik tilnærming skal sikre at forslagene reflekterer et faktisk behov blant organisasjonene slik at det foreslåtte yrket kan dra nytte av et felles opplæringsprinsipp. EØS-statene kan foreslå yrker som oppfyller vilkårene i direktivets artikkel 49a og 49b.

Enkelte organisasjoner i EU har vist interesse for ordningen og har meldt dette inn til Europakommisjonen, blant annet for yrkene ingeniør, landskapsarkitekt, fjellfører og tannpleier.

Det er viktig å presisere at felles opplæringsprinsipper ikke erstatter strukturen og innholdet i norsk utdanning.

4.8.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at prinsippet om felles opplæringsrammer og opplæringsprøve skulle lovfestes, og at departementet skulle gis hjemmel til å utarbeide forskrifter som skulle ta inn kommisjonsrettsaktene som gir nærmere bestemmelser om ordningen når disse er utarbeidet av Europakommisjonen.

4.8.3 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser har kommentarer til felles opplæringsprinsipper.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår at det vises til konkret artikkel i direktivet og at bestemmelsen sier hva som menes med felles opplæringsrammer og prinsipper.

Advokatforeningen mener at etablering og utvikling av felles opplæringsrammer og opplæringsprøver er viktig for å sikre utviklingen av det europeiske arbeidsmarkedet, herunder økt mulighet til å tiltrekke seg kvalifisert arbeidskraft.

Næringslivets Hovedorganisasjon og EL & IT Forbundet nevner at det er viktig at arbeidslivets parter, herunder organisasjonene, spiller en nøkkelrolle i utviklingen på europeisk og nasjonalt nivå.

Landsorganisasjonen i Norge tar forbehold når det gjelder utvikling av felles opplæringsprinsipper som ikke har vært oppe i nasjonal diskusjon ennå.

4.8.4 Departementets vurderinger

Noen høringsinstanser har kommentert utvikling av felles opplæringsprinsipper, og noen høringsinstanser har noen forslag til presiseringer i loven.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forslag til presiseringer i loven, herunder forslag til at det henvises til konkret artikkel i direktiv 2005/36/EF for utvikling av felles opplæringsprinsipper. Departementet vurderer at dette er en god presisering, og forslaget er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten.

EL & IT Forbundet, Nelfo og NHO påpeker at arbeidslivets parter burde være med i utviklingen av felles opplæringsprinsipper. Arbeidslivets parter og bransjeorganisasjoner kan foreslå, og være med i, utviklingen av felles opplæringsprinsipper. Det fremgår av artikkel 49a nr. 3 at representative faglige organisasjoner på EU-plan og nasjonale faglige organisasjoner eller ansvarlige myndigheter fra minst en tredjedel av medlemsstatene, kan fremme forslag til felles opplæringsprinsipper. Det legges opp til fra Europakommisjonen at arbeidslivets parter på et europeisk nivå skal kunne spille en aktiv rolle i dette arbeidet.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.9 Felles bestemmelser om etablering

4.9.1 Direktivets innhold

Krav til dokumentasjon

Dokumentasjonskrav ved søknad om etablering er regulert i artikkel 50 i direktiv 2005/36/EF. Ansvarlig myndighet kan kreve at yrkesutøver fremlegger dokumentasjon ved søknad om etablering. Ansvarlig myndighet kan blant annet kreve bevis på identitet, bekreftelse på yrkeserfaring, vandelsattest, forsikringspoliser med mer. For en uttømmende liste vises det til vedlegg VII i direktiv 2005/36/EF.1

I utgangspunktet kan yrkesutøver levere vanlige kopier, men dersom det foreligger rimelig tvil kan ansvarlig myndighet kreve at hjemstaten bekrefter ektheten av attest og vitnemål som er utstedt i staten. Dette følger av artikkel 50 nr. 2. Europakommisjonen har utarbeidet en brukerveiledning til direktivet, «Brugerveijledning Direktiv 2005/36/EF – Alt, hvad du altid har ønsket at vide om anerkendelse av faglige kvalfikationer – 66 spørgsmål og 66 svar». I punkt 21 i brukerveiledning har Europakommisjonen uttalt at ansvarlig myndighet ikke kan kreve at yrkesutøver leverer originaldokumenter, men den kan kreve bekreftede kopier av de viktigste dokumentene som dokumenterer yrkesutøvers yrkeskvalifikasjoner og erfaring.

I henhold til brukerveiledningen kan ikke ansvarlig myndighet kreve oversettelser av alle dokumentene med mindre det er klart nødvendig for å behandle søknaden om godkjenning. Det kan kun stilles krav om oversettelse av de viktigste dokumentene. Det er ikke anledning til å kreve oversettelse av identifikasjonspapirer.

Europakommisjonen har videre uttalt at ansvarlig myndighet ikke kan be om bekreftede kopier og/eller bekreftelse på ekthet på rutinebasis, men bare i tilfeller der det er konkrete holdepunkter og mistanker om at en yrkesutøver ikke innehar kvalifikasjonen det søkes godkjenning om.

I endringsdirektiv 2013/55/EU er artikkel 50 endret noe ved at ansvarlig myndighet i de tilfellene det foreligger rimelig tvil, også kan kreve at hjemstaten bekrefter at yrkesutøveren ikke har mistet retten til å utøve yrket i hjemstaten som følge av embetsforseelse eller domfellelse for lovbrudd. Slik utveksling skal foregå via IMI og kan foregå uten hensyn til den lovbestemte taushetsplikten.

Generelle saksbehandlingsfrister ved etablering

Saksbehandlingsfrister ved søknad om etablering er regulert i artikkel 51 i direktiv 2005/36/EF. Det er ingen endringer i endringsdirektiv 2013/55/EU. Ansvarlig myndighet skal innen én måned bekrefte at søknad er mottatt, og når søknaden er komplett skal søknaden behandles innen tre måneder for yrker som omfattes av den generelle ordningen. Ved automatisk godkjenning som følge av yrkeserfaring kan fristen utvides til fire måneder. Direktivet setter ingen kriterier for når utvidelsen kan skje. Yrkesutøver har klagerett på vedtaket, samt klagerett på manglende fattet vedtak.

Bruk av yrkestittel

Bruk av yrkestittel er regulert i artikkel 52 i direktiv 2005/36/EF. Det er ingen endringer i endringsdirektiv 2013/55/EU som får anvendelse for Norge. Bestemmelsen fastslår at yrkesutøvere som er godkjent etter direktivet skal bruke den yrkestittel og eventuelle forkortelser som gjelder i Norge. Dette gjelder bare i de tilfeller der yrkesutøver har fått godkjenning etter etablering. Departementet viser til omtalen i pkt. 4.4.1 når det gjelder bruk av yrkestittel i forbindelse med midlertidig tjenesteytelse.

4.9.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at hovedregelen for dokumentasjonskrav skulle lovfestes, mens de detaljerte bestemmelsene som gjelder kontakt med ansvarlige myndigheter i hjemstaten skulle reguleres i forskrift.

Departementet foreslo at reglene om saksbehandlingsfrister skulle lovfestes. Bakgrunnen for dette er at saksbehandlingsfristene burde fremgå av lov fordi de er relativt korte, og fordi brudd på fristene gir yrkesutøver en utvidet klagerett sammenlignet med forvaltningsloven. Forvaltningsloven forutsetter at det er fattet et enkeltvedtak, men i denne bestemmelsen gis yrkesutøver klagerett på manglende fattet vedtak.

Departementet foreslo at reglene om bruk av yrkestittel skulle lovfestes. Det følger ingen unntak eller utfyllende bestemmelser. Det var derfor mest hensiktsmessig at prinsippet skulle lovfestes.

4.9.3 Høringsinstansenes syn

Noen høringsinstanser har kommentarer til dokumentasjonskrav.

EL & IT Forbundet mener at det skal (i stedet for kan) kreves dokumentasjon for yrkeskvalifikasjoner.

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo skriver at kopier kan være et hensiktsmessig utgangspunkt, men at det er viktig at myndighetene kan kreve ytterligere attestasjon ved behov.

Det har ikke kommet noen høringsuttalelser vedrørende bestemmelsene om generelle saksbehandlingsregler.

To høringsinstanser har kommentar til bruk av yrkestittel.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår en justering av teksten i § 14:

«Der bruk av yrkestittel er regulert i Norge, foreslås endret til: Er yrkestittelen beskyttet i Norge…»

Advokatforeningen uttaler til bruk av yrkestittel:

«Advokatforeningen finner også grunn til å understreke at det er viktig å sikre en streng praktisering knyttet bruk av norsk tittel, jf. lovforslaget § 8-3. Dette for å unngå forveksling med yrkestitler.»

4.9.4 Departementets vurderinger

Krav til dokumentasjon

Bestemmelsene om dokumentasjon er en kan-bestemmelse. Det betyr at ansvarlig myndighet kan vurdere en søknad og tillate utøvelse av yrket ut fra de opplysningene de har mottatt uten at søknaden nødvendigvis er tilfredsstillende dokumentert. Siden direktivet er et minimumsdirektiv, kan ikke nasjonal rett sette strengere vilkår enn det som er tillatt innenfor rammen av direktivet. Departementet vurderer derfor at forslaget fra EL & IT Forbundet om at godkjenningsmyndighetene skal kreve dokumentasjon for yrkeskvalifikasjoner ikke kan innarbeides i loven.

Departementet fremmer etter dette forslag i samsvar med forslag i høringsbrevet. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

Generelle saksbehandlingsfrister

Departementet har etter en nærmere vurdering kommet til at reglene om saksbehandlingsfristene bør presenteres helhetlig i forskrift. Departementet fremmer forslag om å lovfeste hjemmel til å fastsette saksbehandlingsfrister i forskrift. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

Bruk av yrkestittel

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forslag til presiseringer i loven og forslaget er hensyntatt og innarbeidet i lovteksten.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillet. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader. Reglene om bruk av akademisk tittel og yrkestittel er samlet i en bestemmelse.

4.10 Europeisk profesjonskort

4.10.1 Direktivets innhold

Bestemmelsene om profesjonskort er nye og gjelder for både midlertidig tjenesteytelse og etablering. De er regulert i artikkel 4a til 4e i endringsdirektiv 2013/55/EU.

Europakommisjonen utarbeidet en rettsakt (Kommisjonens gjennomføringsforordning) om profesjonskort og varslingsmekanismer som ble vedtatt 24. juni 2015. Rettsakten kan ikke tas inn før endringsdirektivet er tatt inn i EØS-avtalen. Ordningen med profesjonskort vil derfor starte senere i EØS/EFTA-landene enn for resten av EU, der borgerne kan søke om profesjonskort fra 18. januar 2016.

Når det gjelder profesjonskort for borgere fra Sveits vises det til omtale under punkt 4.1.2 av forholdet til statsborgere fra Sveits.

Selv om det omtales som et europeisk profesjonskort vil ikke yrkesutøver få utstedt et kort – det er mer en elektronisk prosedyre for å få godkjent sine kvalifikasjonsdokumenter. Europakommisjonen legger opp til at yrkesutøveren kan skrive ut et dokument som kan benyttes overfor arbeidsgivere. Det legges også opp til at potensielle arbeidsgivere kan sjekke på en nettside om yrkesutøveren har et gyldig profesjonskort.

Kilde: Europakommisjonen. Oversatt til norsk av Kunnskapsdepartementet. AM = ansvarlig myndighet.

Kriterier og berørte yrker

I lovforslaget benyttes profesjonskort som kortform for europeisk profesjonskort.

I følge kommisjonens gjennomføringsforordning om profesjonskort og varslingsmekanismer er følgende yrker omfattet av ordningen med profesjonskort:

• eiendomsmegler

• fjellfører

• sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie

• provisorfarmasøyt

• fysioterapeut

Av de nevnte yrker er fjellfører ikke et regulert yrke i Norge. Departementet gjør oppmerksom på at profesjonskort for yrkene sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie, provisorfarmasøyt og fysioterapeut skal reguleres i forskrift til helsepersonelloven.

Europakommisjonen vurderer å innføre profesjonskort for bl.a. yrkene lege, ingeniør og spesialsykepleier på et senere tidspunkt.

Utsteder av profesjonskort

Der yrkesutøver ønsker et profesjonskort for midlertidig tjenesteyting som ikke omfattes av forhåndskontroll etter artikkel 7 nr. 4, er det ansvarlig myndighet i hjemstaten som skal utstede dette kortet. Se nærmere omtale av forhåndskontroll under kap. 4.4.1

Der yrkesutøver enten ønsker profesjonskort i forbindelse med etablering eller profesjonskort for midlertidig tjenesteyting der yrket også krever forhåndskontroll, er det ansvarlig myndighet i vertsstaten som utsteder profesjonskort. I slike tilfeller vil ansvarlig myndighet i hjemstaten bekrefte mottakelse av søknad om kort og verifisere dokumentene som yrkesutøver har lagt inn, før det oversendes til ansvarlig myndighet i vertsstaten for behandling av selve søknaden.

Profesjonskort for midlertidig tjenesteyting som ikke omfattes av forhåndskontroll

Ansvarlig myndighet i hjemstaten skal kontrollere søknaden og alle vedlagte dokumenter i IMI og utstede profesjonskort innen tre uker. Med kontrollere menes her at ansvarlig myndighet sjekker at alle de nødvendige dokumentene er levert. Fristen begynner å løpe fra søknaden er komplett, eller en uke etter at ansvarlig myndighet har mottatt søknaden. Når søknaden er ferdigbehandlet skal ansvarlig myndighet i hjemstaten umiddelbart sende profesjonskortet via IMI til ansvarlig myndighet i vertsstaten samtidig som ansvarlig myndighet informerer yrkesutøver om at profesjonskort er utstedt. Profesjonskortet er gyldig i 18 måneder. Yrkesutøver kan klage til ansvarlig myndighet hvis de ikke usteder profesjonskort innen de oppgitte tidsfristene. Innehaver av et profesjonskort kan også søke om forlengelse. Dersom det ikke har skjedd endringer i yrkesutøvers situasjon siden sist vedkommende søkte om profesjonskort, kan ansvarlig myndighet (i hjemstaten) forlenge gyldigheten av profesjonskortet.

Profesjonskort for etablering og midlertidig tjenesteyting som krever forhåndsgodkjenning

Ansvarlig myndighet i hjemstaten skal verifisere alle vedlagte dokumenter i IMI innen en måned. Fristen begynner å løpe fra søknaden er komplett, eller en uke etter at ansvarlig myndighet har mottatt søknaden. Med verifisering menes her at ansvarlig myndighet skal sjekke dokumentenes ekthet og gyldighet. Det kan blant annet innebære at ansvarlig myndighet tar kontakt med lærestedet eller organisasjonen som har utstedt kvalifikasjonen. Når søknaden er ferdigbehandlet skal ansvarlig myndighet umiddelbart sende profesjonskortet via IMI til ansvarlig myndighet i vertsstaten.

Hvis yrkesutøver søker om profesjonskort basert på yrkeserfaring, automatisk godkjenning eller etter felles opplæringsprinsipper, kan ansvarlig myndighet i vertsstaten overskride fristene oppgitt i avsnittet foran. Dette gjelder bare i de tilfeller hvor det foreligger rimelig tvil. Ansvarlig myndighet kan i slike tilfeller kreve tilleggsinformasjon eller bekreftede kopier av hjemstaten. Hjemstaten skal sende forespurt dokumentasjon innen to uker etter at forespørselen ble registrert.

I tilfeller som kan ha konsekvenser for offentlig helse eller sikkerhet, skal ansvarlig myndighet i vertsstaten innen to måneder etter at søknaden er mottatt, avgjøre om yrkesutøver skal gjennomføre utligningstiltak. Dersom det foreligger rimelig tvil, kan ansvarlig myndighet kreve tilleggsinformasjon eller bekreftede kopier av hjemstaten. Hjemstaten skal sende forespurt dokumentasjon innen to uker etter at forespørselen ble registrert.

Dersom ansvarlig myndighet i vertsstaten ikke mottar den forespurte dokumentasjonen som er nødvendig for å kunne vurdere søknaden, og det er rimelig berettiget, kan ansvarlig myndighet avslå søknad om profesjonskort.

Dersom ansvarlig myndighet i vertsstaten ikke utsteder profesjonskort eller vurderer utligningstiltak etter de oppgitte fristene, vil profesjonskort utstedes automatisk via IMI. Ansvarlig myndighet kan ved behov få fristforlengelse én gang på to uker, dette må begrunnes. I særlige tilfeller kan ansvarlig myndighet forlenge fristen med ytterligere to uker, men det må begrunnes ut fra hensyn til offentlig helse og pasientsikkerhet. Yrkesutøver skal bli informert dersom fristen skal forlenges.

Profesjonskort vil i utgangspunktet ikke resultere i at yrkesutøver kan utøve yrket med én gang. Dersom yrket er regulert må godkjenningskontoret oppfatte søknad om profesjonskort som en søknad om godkjenning. Det kan være andre krav som f.eks. krav til registrering i et register eller i enkelte tilfeller språkkrav som gjør at det ikke blir en automatisk godkjenning for å kunne utøve yrket. Men saksbehandlingsfristene om godkjenning skal fremdeles regnes som for søknad om profesjonskort. For midlertidig tjenesteytelse vil situasjonen være annerledes. Her vil søknad om profesjonskort og melding om midlertidig tjenesteytelse for vertsstaten anses for å være samme prosess og må behandles samtidig. Profesjonskort kan derfor sees på som en søknad om godkjenning eller melding om å utøve yrket midlertidig.

Yrkesutøver kan klage til ansvarlig myndighet hvis de ikke usteder profesjonskort innen de oppgitte tidsfristene.

4.10.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at prinsippet om profesjonskort og klagerett skulle lovfestes. De detaljerte bestemmelsene om hvilke yrker som er berørt av ordningen samt utstedelse, saksbehandling og saksbehandlingsfrister skulle reguleres i forskrift.

Siden offentlige myndigheter kan skifte navn, er det en fordel at ansvarlige myndigheter ikke blir nevnt ved navn i verken lov eller forskrift. Det vil utpekes ansvarlige myndigheter til å utstede profesjonskort i Norge for de respektive yrkene som er omfattet av ordningen. Kunnskapsdepartementet vil peke ut hvilket organ som skal være ansvarlig myndighet for de ikke-regulerte yrkene, i første fase fjellfører.

Når det gjelder reglene om klageadgang foreslo departementet at den ansvarlige myndigheten som utstedte profesjonskortet er klagens førsteinstans, og at forvaltningslovens regler om klageadgang ellers følges.

Videre foreslo departementet at selve gjennomføringsforordning fra Europakommisjonen skulle tas inn som et vedlegg til forskriften.

4.10.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentarer til europeisk profesjonskort.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap uttaler til forslagets § 16:

«Direktoratet mener det er hensiktsmessig om bestemmelsen presiserer at ansvarlig myndighet er ansvarlig for utstedelse av profesjonskort både overfor ens egne borgere og borgere av en annen EØS-stat, og uavhengig av om yrkeskvalifikasjonene er ervervet i Norge. Direktoratet begrunner dette med intensjonen med kortet – bekrefte yrkesutøverens kvalifikasjoner. Gitt denne intensjonen, kunne man ha hevdet at ansvarlig myndighet kun har et utstedelsesansvar overfor ens egne borgere, alternativt de som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner her i landet.»

«De nærmere bestemmelsene om utstedelse av profesjonskort, bør fremgå av forskriften. Direktoratet mener også at § 16 annet ledd, bør vurderes tatt inn i forskriften»

Finanstilsynet uttaler at fristene i bestemmelsen er vanskelig tilgjengelig i lov.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) uttaler at det vil være hensiktsmessig å utpeke NOKUT som ansvarlig myndighet for profesjonskort for ikke-regulerte yrker.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen stiller seg svært positiv til europeiske profesjonskort, fordi det vil sikre en rask, effektiv og trygg saksbehandling. Regjeringen bør være en pådriver for å sikre europeiske profesjonskort for flere yrker.»

Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler at NOKUT bør være myndighet for utstedelse av profesjonskort.

Norske Tindevegledere har noen kommentarer til profesjonskort, bl.a. mener de at alle som har kvalifikasjonsbevis fra Norske Tindevegledere må få et profesjonskort slik at de kan arbeide i EU/EØS. De mener videre at muligheten for utenlandske personer uten gyldige kvalifikasjonsbevis/profesjonskort bør begrenses.

4.10.4 Departementets vurderinger

En del av høringsinstansene har gitt innspill til selve forskriften og disse vil tas med i arbeidet med forskriftstekst.

Både Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Finanstilsynet har gitt tilbakemelding om at reglene om saksbehandlingsfrister bør flyttes til forskriften. Departementet har etter en vurdering kommet til at reglene om saksbehandlingsfrister bør reguleres i forskrift og ikke i loven.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har også kommentar til at det bør komme klarere frem at ansvarlig myndighet er ansvarlig for utstedelse av profesjonskort både overfor egne borgere og borgere fra en annen EØS-stat. Departementet er enig i dette og foreslår en endring i virkeområdet som gjør det klarere at loven også gjelder for egne borgere når det gjelder profesjonskort. Det vil også bli klarere regulert i forskrift.

Departementet har notert seg innspillet fra Advokatforeningen om at Regjeringen bør være en pådriver når det gjelder utvidelse av profesjonskort for flere yrker.

Det har kommet flere kommentarer angående hvilke organer som bør være ansvarlig myndighet ved utstedelse av profesjonskort. Departementet vil nevne at siden helseyrker og dyrehelseyrker ikke er omfattet av lovforslaget, vil det være opp til fagdepartementene hvem som får denne oppgaven på deres respektive områder. Bestemmelser om utstedelse av profesjonskort for helseyrker og dyrehelseyrker vil hjemles i særlovgivningen. Departementet vil komme tilbake til hvordan de praktiske løsningene skal være for profesjonskort, herunder hvilket organ som skal utstede profesjonskort for ikke-regulerte yrker. Departementet tar med innspillene fra høringsinstansene i dette arbeidet.

Norske Tindevegledere påpeker at fjellfører må omfattes av loven. Videre ønsker de en rekke konkrete bestemmelser som omhandler utøvelsen av yrket. Departementet vil presisere at loven omfatter fjellfører selv om det ikke er et regulert yrke i Norge. Det betyr at en fjellfører med kvalifikasjoner fra Norge kan søke om profesjonskort. Departementet vil videre nevne at lovforslaget ikke regulerer hvilke yrker som skal være regulert i Norge, og at en eventuell regulering må vurderes av det enkelte fagdepartement.

Departementet justerer forslaget i høringsnotatet basert på innspillene. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.11 Delvis adgang

4.11.1 Direktivets innhold

Bestemmelsen om delvis adgang er ny og er regulert i artikkel 4f i endringsdirektivet. Endringen stadfester praksis fra EU-domstolen, f.eks. i sak C-330/03 og C-575/11. Regelen er at ansvarlig myndighet kan gi yrkesutøver delvis adgang til et yrke.

Formålet med bestemmelsen er å legge til rette for at yrkesutøvere kan utøve et yrke de er fullt ut kvalifisert til å utøve i hjemstaten, uten å måtte ta hele utdanningen på nytt i Norge.

Retten til delvis adgang gjelder ikke hvor yrkesutøver omfattes av automatisk godkjenning som følge av yrkeserfaring (jf. kapittel 4.7), godkjenning for yrker som har harmonisert utdanning (lege, sykepleier, jordmor, farmasøyt, tannlege og veterinær) og godkjenning etter felles opplæringsprinsipper (jf. kapittel 4.8). Men dersom yrkesutøver ikke omfattes av automatisk godkjenning, f.eks. ikke oppfyller kravene til yrkeserfaring i artikkel 17 i yrkeskvalifikasjonsdirektivet, skal personen vurderes etter den generelle ordningen. Dette kommer frem av artikkel 10 bokstav a. I slike tilfeller kan godkjenningskontoret vurdere delvis adgang til yrket dersom vilkårene ellers er oppfylt.

Delvis adgang til et yrke

Hovedregelen er at ansvarlig myndighet kan gi yrkesutøver delvis adgang til et yrke. For at yrkesutøver skal få delvis adgang, må vedkommende oppfylle følgende tre kumulative vilkår:

• Yrkesutøver må være fullt ut kvalifisert til å utøve yrket i hjemstaten.

• Forskjellen mellom yrkesutøvers kvalifikasjoner og de kvalifikasjoner som kreves i Norge er så store at yrkesutøver må ta hele utdanningen på nytt.

• Yrkesaktiviteten kan skilles ut fra andre aktiviteter som hører inn under det regulerte yrket i Norge.

Når de tre kumulative vilkårene er oppfylt skal vurderingen av delvis adgang gjøres etter reglene om generell godkjenning. Det betyr bl.a. at godkjenningsmyndigheten kan kreve at yrkesutøver gjennomfører utligningstiltak dersom det er vesentlige forskjeller i utdanningen.

Resultatet av vurderingen kan da føre til følgende vedtak:

• Full adgang til yrket uten utligningstiltak

• Full adgang til yrket med utligningstiltak

• Delvis adgang til yrket uten utligningstiltak

• Delvis adgang til yrket med utligningstiltak

Europakommisjonen har gitt eksempler på tilfeller hvor det kan gis delvis adgang. Et eksempel er en ingeniør med spesialisering innenfor vannbygging og hvor denne yrkesutøveren reiser til en stat hvor ingeniører også er kvalifisert til å arbeide med veier, vannkanaler og skipshavner. I slike tilfeller kan ansvarlig myndighet vurdere å gi delvis adgang til yrket, men da bare innenfor feltet vannbygging. Et annet eksempel er lærer på videregående skoles nivå hvor kvalifikasjonskravet i hjemstaten er spesialisering i ett fag, men hvor vertsstaten har krav til spesialisering i to fag. Da skal vertsstaten vurdere å gi delvis adgang til søker til det faget personen er kvalifisert til å utøve.

Delvis adgang vil kun være aktuelt der yrkesaktiviteten kan skilles fra andre aktiviteter som hører inn under det regulerte yrket. Det vil si at det ikke vil være aktuelt for yrker hvor det ikke er noen regulert yrkesaktivitet, at kun yrkestittelen er regulert. For yrker hvor kun yrkestittelen er regulert vil det ikke kunne gis delvis adgang.

Dersom yrkesutøver har fått delvis adgang til yrket, skal yrkesaktiviteten bli utøvet i tråd med den yrkestittelen som ble gitt i hjemstaten. Yrkesutøvere som har fått delvis adgang, skal tydeliggjøre omfanget av vedkommendes yrkeskvalifikasjon overfor tjenestemottakere.

Unntak fra delvis adgang

Selv om de ovennevnte vilkårene for delvis adgang er oppfylt, kan ansvarlig myndighet likevel avvise søknad om delvis adgang til et yrke med begrunnelse av tvingende allmenne hensyn. Nærmere omtale av tvingende allmenne hensyn, se EØS-rett 3. utgave av Fredrik Sejersted, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad og Olav Kolstad.

Utgangspunktet er at alle medlemsland skal følge bestemmelsene gitt i EØS-avtalen og forskjellige direktiver. Det er likevel rom for unntak dersom det foreligger tvingende allmenne hensyn. Tvingende allmenne hensyn er en vid betegnelse på en rekke hensyn som kan påberopes for å unnta særskilte bestemmelser i EØS-avtalen eller direktiver. Noen hensyn er traktatfestet, og da vil det være enklere for en medlemsstat å begrunne unntaket. Det er også hensyn som er ulovfestet eller kodifisert ved rettspraksis av EU-domstolen. Disse hensynene kan være vanskeligere å påberope fordi de ikke alltid er like entydige.

Tvingende allmenne hensyn kan være svært forskjellige. Hvilke hensyn en medlemsstat kan påberope seg kommer an på hvilken bestemmelse som vil være gjeldende. Unntaket kan for eksempel begrunnes i orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse, nasjonale skatter av kunstnerisk, historisk eller arkeologisk verdi, hensyn til forbrukervern, god forretningsskikk, miljøhensyn, arbeidsmiljøhensyn, kultur og trafikksikkerhet for å nevne noen. Departementet vil som et eksempel nevne at dersom delvis adgang vil få konsekvenser for pasientsikkerheten kan delvis adgang til et yrke avslås med begrunnelse i tvingende allmenne hensyn. Dette er også nevnt som et eksempel av Europakommisjonen i forbindelse med presentasjonen av delvis adgang i et møte i koordinatorgruppen for yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Dersom en medlemsstat skal unnta en bestemmelse i EØS-avtalen eller et direktiv, må unntaket begrunnes med tvingende allmenne hensyn og resultatet, altså forskjellsbehandlingen, må ikke være vilkårlig, men objektivt begrunnet. Det er et krav at forskjellsbehandlingen ikke går lenger enn det som er nødvendig for å sikre det tvingende allmenne hensynet (proporsjonalitetsvurdering). Ansvarlig myndighet må foreta en slik proporsjonalitetsvurdering.

4.11.2 Høringsbrevets forslag

Bestemmelsen om delvis adgang gjelder både for midlertidig tjenesteytelse og ved etablering. Kunnskapsdepartementet foreslo at det i loven gis forskriftshjemmel til å utarbeide nærmere retningslinjer for vurdering av delvis adgang, både under kapittel 2 om midlertidig tjenesteytelse og kapittel 3 om etablering.

Bestemmelsen i artikkel 4f ble foreslått gjengitt i sin helhet i forskriften, men bestemmelsen er delt opp slik at bestemmelsene som kun gjelder delvis adgang ved midlertidig tjenesteytelse er hjemlet i kapittelet om midlertidig tjenesteytelse, mens bestemmelsene som kun gjelder delvis adgang ved etablering er hjemlet i kapittelet om etablering.

4.11.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentarer til bestemmelsen om delvis adgang og er kritiske til ordningen.

KS uttaler:

«Formålet med bestemmelsen om å gi delvis adgang til å utøve et yrke er, under gitte forutsetninger, å redusere behovet for å ta hele utdanninger på nytt dersom yrkesutøvere flytter over landegrenser. KS har understreket behovet for effektive ordninger for godkjenning av utenlandsk utdanning. Det er likevel grunn til å peke på at en delvis adgang til et yrke, hvor yrkesutøver skal utøve yrket i tråd med yrkestittel fra hjemstaten, i noen tilfeller vil kunne være utfordrende. Hvordan unntaksbestemmelsene utformes i og praktiseres i henhold til forskrift vil kunne få stor betydning.»

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo uttaler:

«NHO er skeptisk til en generell adgang til å utøve et yrke i Norge selv om en utenlandsk kvalifikasjon ansees fullgod. Vi tenker at slik adgang må vurderes skjønnsmessig og gjerne differensieres i forhold til ulike bransjer. Det er åpenbart lite hensiktsmessig å kreve at en utdanning må tas helt på nytt i Norge, men dette løses gjennom utligningssystemer og krav om nasjonale tilleggskvalifikasjoner på toppen av den utenlandske utdanningen.»

«NHO-fellesskapets bransjer er bekymret for at endringsforslagene fra Europakommisjonen kan føre til en uthuling av de lovregulerte yrkene gjennom sterkt forenklede prosedyrer for å søke autorisasjon og særlig adgangen til å utøve yrket delvis og lemping av kravene til varighet. Vi mener man må være særs restriktive med å iverksette tiltak som i realiteten vil lempe på kravet til kvalitet og sikkerhet som er selve grunnhensynet for å lovregulere aktuelle yrker.»

Unio uttaler:

«Unio er i utgangspunktet kritisk til EU-direktivets åpning for delvis adgang til et yrke. Delvis adgang vil innebære at dersom en jobbsøker ikke oppfyller utdanningskrav/kompetansekrav som stilles for yrket i vertslandet, skal vertslandet tilby delvis adgang til å utføre yrket. De ansattes kvalifikasjoner og kompetanse er i mange tilfeller helt avgjørende for å sikre kvaliteten og sikkerheten i profesjonsutøvelsen. Det er derfor det finnes fastsatte kompetansekrav gjennom lovgivning innenfor en rekke yrker og profesjoner. Unio ønsker ikke at det gjennom EU-regulering åpnes opp for at nasjonalt fastsatte kvalitets- og utdanningskrav undermineres ved et prinsipp om delvis adgang.»

EL & IT Forbundet uttaler til forskriftsforslaget:

«Vi er meget kritiske til denne bestemmelsen i forskriften og mener at elektro-yrkene, med bakgrunn i hvilken fare de utgjør for bruker og samfunnet hvis det blir feil brukt eller installert burde vært unntatt fra denne bestemmelsen.»

4.11.4 Departementets vurderinger

De høringsinstansene som har uttalt seg har reservasjoner til bestemmelsen om delvis adgang til et yrke. I følge § 4 andre ledd i lovutkastet, skal ansvarlig myndighet vurdere om yrkesutøver kan gis delvis adgang til et yrke. NHO og Nelfo påpeker at dette gir en generell adgang til å utøve et yrke delvis. Departementet vurderer at bestemmelsen ikke er ment å gi yrkesutøver en generell adgang til et yrke, men er en nødvendig bestemmelse av hensyn til kravene i direktivet. Delvis adgang til et yrke skal vurderes konkret fra sak til sak, og kan først innvilges hvis alle vilkårene for delvis adgang er oppfylt. Det vil derfor være opp til ansvarlig myndighet å foreta en konkret helhetsvurdering av om yrkesutøver oppfyller kravene til delvis adgang.

Unio støtter ikke bestemmelsen om delvis adgang og de ønsker ikke at det åpnes opp for at nasjonalt fastsatte kvalitets- og utdanningskrav undermineres ved et prinsipp om delvis adgang. NHO og Nelfo har en reservasjon mot delvis adgang og hevder at delvis adgang kan føre til en uthuling av de lovregulerte yrkene Departementet vil i den anledning nevne at direktivet skal sikre mobilitet blant yrkesutøvere i EU/EØS. Det er strenge vilkår for når ansvarlig myndighet skal vurdere å gi delvis adgang til et yrke, og departementet antar at det i praksis vil bli gitt delvis adgang i et fåtall av tilfeller.

Departementet vil også nevne at retten til delvis adgang ikke gjelder for yrker som faller inn under automatisk godkjenning, herunder yrker som har harmonisert utdanning og godkjenning av yrkeserfaring. Unntaket begrunnes med at yrkesutøver med slike kvalifikasjoner oppfyller kravene i godkjenningsordningene og er således kvalifisert til å kunne utøve hele yrket. Godkjenningskontoret kan vurdere delvis adgang i de tilfeller yrkesutøveren ikke tilfredsstiller kravene til automatisk godkjenning, jf. punkt 4.11.1.

Siden bestemmelsen om delvis adgang kan ha vidtrekkende konsekvenser, er det derfor departementets vurdering at denne bestemmelsen tas inn i lov. Departementet vil igjen påpeke at det er ansvarlig myndighet som skal foreta en konkret helhetsvurdering av hvorvidt yrkesutøver oppfyller kravene til delvis adgang.

Departementet fremmer etter dette forslag i samsvar med forslag i høringsbrevet med noe justeringer i teksten. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader.

4.12 Saksbehandlingsregler

4.12.1 Direktivets innhold

Språkkunnskaper

Krav til språkkunnskaper er regulert i artikkel 53 i direktiv 2005/36/EF. Artikkel 53 er endret i endringsdirektivet for å presisere reglene om språkkunnskaper. Det klargjøres nå at myndighetene i gitte tilfeller kan kreve at yrkesutøver innehar nødvendige språkkunnskaper. Kontrollen skal som før foretas etter at søknad om godkjenning er vurdert. Det vil si at myndighetene kan gi en godkjenning, men at yrkesutøveren ikke kan starte i yrket før nødvendige språkkunnskaper er tilegnet.

I artikkelen står det at det kun kan kreves nødvendige språkkunnskaper i ett av statens offisielle språk forutsatt at dette også er ett av EUs offisielle språk (med direktivet som del av EØS-avtalen omfatter dette også norsk). Departementet anser da at det i Norge vil kunne være aktuelt å kreve kunnskaper i norsk, men ikke anerkjente regions- eller minoritetsspråk (samisk, kvensk, romanes og romani). Dokumentasjon på språkkunnskaper kan for eksempel være Norskprøve trinn 1, 2 eller 3, Bergenstesten eller en utdanning fra utlandet som har en spesialisering innenfor det norske språk. Det kan også være dokumentasjon på gjennomført språkkurs ved en språkskole, som for eksempel Berlitz. Språkkravet må være proporsjonalt i forhold til det yrket som utøves.

Språkkontroll kan kreves ved utøvelse av yrker dersom det foreligger rimelig tvil om språkkunnskapene er tilstrekkelige for å kunne utøve yrket i Norge. Språkkontrollene skal være proporsjonale i forhold til den aktiviteten som skal utføres.

Akademisk tittel

Bruk av akademisk tittel er regulert i artikkel 54 i direktiv 2005/36/EF. Det er ingen endringer i endringsdirektivet. Hovedregelen er at yrkesutøver som er godkjent etter direktivet skal ha rett til å benytte hjemstatens akademiske tittel. Hvis den akademiske tittelen på hjemstatens språk kan forveksles med en tittel hvor det kreves en tilleggsutdanning som yrkesutøveren ikke har, kan ansvarlig myndighet kreve at yrkesutøver benytter akademisk tittel fra hjemstaten i en form som gjør at titlene ikke forveksles med norske titler. Dette gjelder både ved midlertidig tjenesteytelse og ved etablering.

Et eksempel på en mulig forveksling er gamle nederlandske grader. På 90-tallet kunne en person studere i fire år og oppnå kvalifikasjonen «doctoraal» eller «doctorandus» innenfor mange ulike fagområder. Dette er verken en doktorgradsutdanning (ph.d.) eller en legeutdanning innenfor medisin. En slik tittel kan være misvisende, og ansvarlig myndighet kan i slike tilfeller pålegge at yrkesutøver benytter en annen tittel som ikke forveksles med eksisterende titler i Norge.

Norske akademiske titler og grader reguleres med hjemmel i universitets- og høyskoleloven. Ettersom den foreliggende loven skal regulere bruk av utenlandske akademiske titler, vil den ikke ha direkte konsekvenser for norske akademiske grader og titler. Det at Kunnskapsdepartementet forvalter begge lovene, kan også bidra til å forenkle og kvalitetssikre vurderingen av om utenlandske titler eventuelt kan forveksles med norske.

Elektronisk søknad

Bruk av elektronisk søknad er nytt og reguleres i artikkel 57a. Bestemmelsen slår fast at yrkesutøvere skal kunne søke om godkjenning gjennom en elektronisk søknad hos kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Single Point of Contact), i Norge er dette Altinn, eller hos den ansvarlige myndighet. Bestemmelsen presiserer at bruk av elektronisk søknad ikke hindrer ansvarlige myndigheter fra å kreve bekreftede kopier hvis det foreligger rimelig tvil. Der det er mulig skal kontaktpunktet eller ansvarlige myndigheter tillate bruk av elektroniske signaturer. Bruk av elektronisk søknad gjelder ikke ved prøveperiode eller egnethetsprøve.

Det følger ikke av direktivet, men det forutsettes at yrkesutøver kan reservere seg mot elektronisk søknad dersom vedkommende ønsker det. Yrkesutøver må i slike tilfeller følge de retningslinjer som fremgår av forskrift 25. juni 2004 nr. 988 om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (e-Forvaltningsforskriften) § 9.

4.12.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at prinsippet om krav til nødvendige språkkunnskaper skulle lovfestes, mens bestemmelsene om språkkontroll herunder når språkkontroll kan kreves, hvilke typer yrker som er omfattet og krav til proporsjonalitet skulle reguleres i forskrift.

Departementet foreslo at hovedregelen om bruk av akademisk tittel skulle lovfestes, mens bestemmelsene som gjelder hvordan tittelen skal skrives og om den kan forveksles med en norsk akademisk tittel som ikke har samme innhold, skulle reguleres i forskrift.

Departementet foreslo at prinsippet om retten til elektronisk søknad skulle lovfestes og at det skulle gis en forskriftshjemmel.

4.12.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentert departementets forslag til bestemmelsen om akademisk tittel, men noen høringsinstanser har kommentert departementets forslag om språkkunnskaper og elektronisk søknad.

Språkkunnskaper

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap uttaler til § 17:

«Kravet om norskkunnskaper kan i gitte situasjoner, kanskje oppfattes å være i konflikt med direktivet. Dette gjelder primært der yrkesutøveren behersker et av de andre skandinaviske sprogene, som mange her i landet forstår.»

«Direktoratet foreslår at man i § 17 tar inn formuleringen fra artikkel 53, om sprogkunnskaper som er nødvendig for å utøve yrket i Norge. I forskriften kan det tas inn et krav om primært kunnskaper i norsk, men slik at andre skandinaviske sprog kan aksepteres dersom dette ikke kan få konsekvenser for hensynet til offentlig helse og sikkerhet.»

Advokatforeningen uttaler til § 17:

«Advokatforeningen stiller seg også positiv til at det stilles krav om språkkunnskaper, jf. lovforslaget § 17 og forslag til forskrift § 8-2. Det er likevel ønskelig at Regjeringen arbeider for å standardisere kravet til språkkunnskaper innenfor hver yrkesgruppe. Det vil skape forutsigbarhet, forenkling og likhet for borgerne. Språktestene som gjennomføres bør være tilpasset den enkelte yrkesgruppe.»

EL & IT Forbundet uttaler til § 17:

«Vi mener at det å kunne språket i enkelte yrker er avgjørende for sikkerheten både til mottaker av tjenesten og til andre yrkesutøvere. Vi forslår derfor at denne endres til: «Yrkesutøver skal ha de språkkunnskaper i norsk som er nødvendig for en forsvarlig utøvelse av det lovregulerte yrket». Dette vil særlig gjelde innenfor flere av de lovregulerte elektroyrkene hvor alle i arbeidslaget snakker norsk og kan kommunisere er en forutsetning for en forsvarlig utførelse av arbeidet».

KS uttaler:

«KS mener muligheten til å stille språkkrav for utøvelse av visse yrker er helt nødvendig. I kommunal sektor rekrutteres det utenlandsk arbeidskraft både i oppvekstsektoren og helsesektoren hvor det er behov for tilstrekkelig norskkunnskaper. KS støtter forslaget til § 17 i loven som en egen bestemmelse som gjør det mulig å kontrollere at yrkesutøver innehar nødvendige språkkunnskaper.»

Elektronisk søknad

Arbeidstilsynet nevner at i forbindelse med muligheten for yrkesutøver til å søke godkjenning elektronisk vil de få et behov for å utvikle nye datasystemer for å kunne ta imot og behandle søknader elektronisk.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) at en samordning i én søknadsportal vil være langt billigere for det offentlige enn om hvert av de 16 godkjenningskontorene utvikler egne løsninger. NOKUT skriver at de skal gå over til elektronisk saksbehandling høsten 2016 og at deres portal kan utvides til å bli søknadsportal for yrkeskvalifikasjoner.

NOKUT nevner videre at de tilbyr seg å være førstelinjetjeneste for alle former for godkjenningssøknader. En slik tjeneste kan inkludere vurdering av utdanningsnivå, ekthetsvurdering av utdanningsdokumenter og veiledning av søkere.

«I Stortingets behandling av Statsbudsjettet for 2016 ble det fra en samlet KUF-komité sin side vedtatt å «be regjeringen gjennomgå systemet for godkjenning av utdanning fra andre land». I gjennomgangen bør samordning av søknadsportal og fellestjenester være sentrale komponenter. NOKUT mener likevel at en samordning av tjenester og søknadsportal er svært viktig allerede nå, og at dette ikke bør utsettes.»

Norges vassdrags- og energidirektorat nevner på sin side at utvikling av en søknadsportal knyttet opp mot Altinn for å behandle saker om godkjenning vil være ressurskrevende.

4.12.4 Departementets vurderinger

Ingen høringsinstanser har kommentert departementets forslag til bestemmelsen om akademisk tittel.

Språkkunnskaper

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og EL & IT Forbundet har forslag til presiseringer i loven. I tillegg foreslår Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap at andre nordiske språk skal kunne være akseptert som nødvendige språkkunnskaper. Dette er en vesentlig materiell endring av lovutkastets ordlyd og vil således ikke bli hensyntatt.

Departementet vil nevne at konvensjonen mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om de nordiske statsborgeres rett til å bruke sitt eget språk i et annet nordisk land av 17. juni 1981, i kraft 1. mars 1987 gjelder borgernes rett til å kunne ta kontakt med myndigheter eller andre offentlige organer og vil da ikke gjelde i forbindelse med selve yrkesutøvelsen. Det vil gjelde retten til yrkesutøveren å søke om godkjenning på sitt eget språk. Departementet vil likevel nevne at det til syvende og sist er arbeidsgiver som vurderer om yrkesutøver har tilstrekkelig med språkkunnskaper for å kunne utøve yrket på en forsvarlig måte. Selv om det i loven kreves språkkunnskaper i norsk, kan derfor en arbeidsgiver likevel ansette for eksempel en svensktalende person.

Advokatforeningen uttaler at det bør arbeides for å standardisere kravet til språkkunnskaper innenfor hver yrkesgruppe. Departementet vil påpeke at ifølge direktivet kan språkkunnskapene for yrker som ikke har konsekvenser for pasientsikkerheten vurderes individuelt og fra sak til sak, ut fra hvilket yrke yrkesutøveren skal utøve. Det er også et krav om at dette kun kan skje dersom det er alvorlig og konkret tvil om tilstrekkeligheten av yrkesutøvers språkkunnskaper. Departementet vil bemerke at det for eksempel vil kunne være forskjellige krav til språk alt ettersom hvor stor kontakt yrkesutøver har med kunder.

Elektronisk søknad

Arbeidstilsynet og Norges vassdrags- og energidirektorat påpeker at de må utvikle sine søknadsportaler da de i dag ikke er tilrettelagte for elektronisk søknad. NOKUT på sin side ønsker å påta seg rollen som administrator for utvikling av elektronisk søknad. Den praktiske implementeringen av elektronisk søknad vil fastsettes i forskrift.

Departementet har vært i kontakt med Brønnøysundregistrene/Altinn om muligheten for å utvikle en elektronisk søknadsportal for godkjenningskontorene. Departementet anser at det vil være en god løsning, dette fordi en slik løsning er rimelig å utvikle og vil bygge på allerede utviklede løsninger. Videre er de aller fleste godkjenningskontorene er allerede tilknyttet Altinn, systemet er driftssikkert og kan lett utvides med ny funksjonalitet. Det legges opp til at det vil være et enkelt system der yrkesutøver kan lage en profil, fylle ut søknad og legge ved dokumentasjon. Deretter vil godkjenningskontoret motta en melding om søknaden og kan hente denne hos Altinn. Videre kan godkjenningskontoret sende meldinger til søker via Altinn og sende godkjenningsbrev der dette er aktuelt. Dette vil etter departementets oppfatning tilfredsstille kravene til direktivet om elektronisk søknad.

Departementet fremmer etter dette forslag i samsvar med forslag i høringsbrevet. Departementet viser for øvrig til lovutkastet og merknader. Departementet gjør oppmerksom på at reglene om bruk av akademisk tittel og yrkestittel er samlet i en bestemmelse.

4.13 Administrative bestemmelser

I direktiv 2005/36/EF er det et krav om at landene skal utpeke en koordinator, og at det skal være ett assistansesenter som viderefører funksjonene i dagens kontaktpunkt. Et viktig tilleggshensyn er å sikre nasjonal koordinering av direktivets bestemmelser. Det er videre krav om at det regelmessig skal innhentes statistikk som skal publiseres på EUs nettside over regulerte yrker.

4.13.1 Direktivets innhold

Administrativt samarbeid

Krav til administrativt samarbeid reguleres i artikkel 56 i direktiv 2005/36/EF. Bestemmelsen setter krav til at ansvarlige myndigheter i Norge skal samarbeide med andre ansvarlige myndigheter i EØS eller Sveits i forbindelse med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner.

Ansvarlige myndigheter skal utveksle informasjon om disiplinære og strafferettslige sanksjoner som vil ha konsekvenser for utøvelsen av yrket. Dette gjelder uten hensyn til den lovbestemte taushetsplikten i forvaltningslovens § 13. Det er nytt i endringsdirektivet at ansvarlige myndigheter skal benytte IMI ved slik informasjonsutveksling.

Varslingsmekanismer

Krav til varslingsmekanismer er nytt og er regulert i artikkel 56a. Ansvarlig myndighet skal varsle ved to forhold til samtlige EØS-stater. For det første der yrkesutøver har fått begrenset eller forbudt retten til å utøve yrket, både midlertidig og permanent. Varslingsplikten gjelder for spesifikke yrker. For det andre skal ansvarlig myndighet også varsle når det foreligger dom for bruk av falske vitnemål i forbindelse med søknad om godkjenning for yrker som omfattes av direktivet. Dette gjelder uansett yrke.

Når det gjelder varslingsmekanismer overfor borgere og kvalifikasjoner fra Sveits vises det til omtale under punkt 4.1.2.

Europakommisjonen utarbeidet en rettsakt om profesjonskort og varslingsmekanismer (Kommisjonens gjennomføringsforordning) som ble vedtatt 24. juni 2015. Rettsakten vil bli tatt inn i EØS-avtalen etter at direktiv 2013/55/EU er tatt inn. Ordningen med varslingsmekanismer vil derfor starte senere i EØS/EFTA-landene enn for resten av EU, der ansvarlige myndigheter kan sende varslinger via IMI fra 18. januar 2016.

Varslingsmekanismene omfatter yrker som gjelder opplæring av mindreårige, inkludert barnehage. Departementet gjør oppmerksom på at dette gjelder uansett yrke som har med opplæring å gjøre, for eksempel vil trafikklærere og diakoner som underviser mindreårige være omfattet.

Departementet gjør oppmerksom på at varslingsmekanisme også gjelder for følgende yrker:

• allmennlege

• spesialistlege

• sykepleier med ansvar for alminnelig sykepleie

• tannlege

• spesialisttannlege

• veterinær

• jordmor

• provisorfarmasøyt

• yrker som har konsekvenser for pasientsikkerhet

Dette reguleres i forskrift til helsepersonelloven og dyrehelsepersonelloven.

Varslingen skal skje via IMI, og ansvarlige myndigheter skal ved varslingen laste opp følgende informasjon i IMI-databasen:

• identiteten til yrkesutøver som har fått begrenset eller forbudt retten til å utøve yrket,

• hvilket yrke det gjelder,

• hvilken myndighet som fattet vedtaket, og

• omfanget av vedtaket og hvilken periode vedtaket gjelder for.

Ansvarlig myndighet skal varsle samtlige EØS-stater innen tre dager. Europakommisjonen har uttalt at varslingen skal skje når dom er avsagt eller når en myndighet har fratatt yrkesutøver retten til å utøve yrket. Ved domsavsigelser og administrative vedtak er det henholdsvis en ankemulighet og en klagerett. Hvis det ikke er gitt oppsettende virkning skal varslingen skje med én gang dommen eller vedtaket er avsagt eller fattet, for da har ikke yrkesutøver rett til å utøve yrket i påvente av anke eller endelig vedtak. Europakommisjonen har videre uttalt at ansvarlig myndighet skal varsle selv om dommen ikke er rettskraftig eller vedtaket overprøvd. Europakommisjonen legger til grunn at det således vil kunne være flere varslinger i IMI-systemet på samme yrkesutøver. Den første varslingen vil skje når dom er avsagt eller vedtak truffet. Den andre varslingen vil skje når dom er rettskraftig og vedtak opprettholdt, og den tredje varslingen vil skje når yrkesutøver har sonet ferdig dommen eller vedtaket opphører.

For tilfeller som gjelder domfellelse for bruk av falske vitnemål foreslår departementet at politiet skal varsle den ansvarlige myndigheten som har anmeldt forholdet. Det er den ansvarlige myndigheten som har anmeldt forholdet som må varsle ansvarlige myndigheter i andre EØS-stater via IMI.

Ansvarlig myndighet skal sende skriftlig melding til yrkesutøver om at varsel er sendt til andre EØS-stater. Yrkesutøver kan klage på at varsel er sendt etter forvaltningslovens regler.

Ansvarlig myndighet skal informere alle EØS-stater via IMI når en begrensning eller et forbud oppheves, og innholdet i IMI skal fjernes innen tre dager.

Det forutsettes at slik informasjonsutveksling kan skje uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Elektronisk informasjon

Krav til elektronisk informasjon er regulert i artikkel 57 i direktiv 2005/36/EF. Bestemmelsen er endret i endringsdirektivet. Det er et krav etter direktivet at en rekke opplysninger skal gjøres tilgjengelig elektronisk via kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Point of Single Contact). Det skal også være mulig å søke godkjenning gjennom dette kontaktpunktet (regulert i artikkel 57a). Etter tjenesteloven er Altinn kontaktpunkt for tjenestedirektivet i Norge.

Kontaktpunktet skal ha følgende opplysninger tilgjengelig elektronisk:

• liste over regulerte yrker i Norge med ansvarlig myndighet

• liste over yrker hvor det kan utstedes europeisk profesjonskort

• liste over yrker hvor det kreves forhåndsgodkjenning for å yte tjenesten midlertidig

• liste over regulerte utdanninger

• krav og prosedyrer i forbindelse med godkjenning av yrkeskvalifikasjoner herunder oversikt over gebyr

• opplysninger om klageadgang

Informasjonen skal gis på en klar og tydelig måte og informasjonen skal være tilgjengelig for yrkesutøver. Informasjonen skal holdes oppdatert. Europakommisjonen oppfordrer medlemslandene til å gi informasjonen på flere EU-språk.

Koordinator

Det fremgår av artikkel 56 nr. 4 at hver EØS-stat skal utpeke en koordinator for direktivet. Ved gjennomføringen av direktiv 2005/36/EF ble det bestemt at Kunnskapsdepartementet skulle være koordinator for direktivet.

Koordinators oppgaver er å:

• fremme ensartet gjennomføring av direktivet

• innhente alle relevante opplysninger for gjennomføring av direktivet

• behandle forslag om felles opplæringsrammer og felles opplæringsprøver

• utveksle informasjon om beste praksis for å optimalisere faglig utvikling

• utveksle informasjon om beste praksis om bruk av utligningstiltak

De fire siste strekpunktene er nye i endringsdirektivet.

Assistansesenter

Krav til opprettelse av et assistansesenter er nytt og er regulert i artikkel 57b. Assistansesenteret viderefører funksjonene som er plassert hos dagens kontaktpunkt, som i dag er Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Oppgavene som legges til assistansesenteret har ingen vesentlige endringer enn de oppgavene som allerede ligger til dagens kontaktpunkt.

Assistansesenteret skal veilede yrkesutøvere og andre assistansesentre i EØS om innholdet i direktivet samt informere om norsk lovverk og regulerte yrker. Assistansesenteret skal ikke overta godkjenningskontorenes selvstendige informasjonsoppgaver eller ansvar. Assistansesenterets hovedoppgave er informasjon og veiledning, ikke saksbehandling.

Assistansesenteret skal hjelpe yrkesutøvere i å utøve sine rettigheter etter direktivet, enten alene eller i samarbeid med andre assistansesentre eller kontaktpunktet etter tjenestedirektivet (Point of Single Contact) i Norge (Altinn).

Alle de ansvarlige myndighetene i Norge skal samarbeide med assistansesenteret og gi relevant informasjon om yrkesutøveren der dette er aktuelt. Det er presisert at informasjonsutveksling kan foregå uten hensyn til den lovbestemt taushetsplikten. Bakgrunnen for dette er blant annet krav til varslingsmekanismer. Et assistansesenter kan også bli utpekt som et godkjenningskontor. Da er det viktig med en presisering i loven om at taushetspliktreglene ikke er til hinder for utveksling av informasjon om yrkesutøvere som har mistet retten til å utøve yrket eller blitt domfelt for bruk av falske dokumenter.

Statistikkrapportering

Krav om statistikkrapportering reguleres i artikkel 60 i direktiv 2005/36/EF. Norge ved Kunnskapsdepartementet skal annethvert år sende en rapport til Europakommisjonen med blant annet statistikk om vedtak og en beskrivelse av problemer som yrkesutøvere har opplevd som en følge av direktivet. Fra 18. januar 2016 skal denne rapporten også inneholde statistikk vedrørende delvis adgang til et yrke.

4.13.2 Høringsbrevets forslag

Administrativt samarbeid

Departementet foreslo at bestemmelsen om administrativt samarbeid skulle lovfestes, og med en forskriftshjemmel til å utarbeide nærmere bestemmelser om administrativt samarbeid ved midlertidig tjenesteytelse og etablering.

Varslingsmekanismer

Departementet foreslo at prinsippet om varslingsplikt og bestemmelsene om saksbehandlingsfrister skulle lovfestes. Videre ble det presisert i loven at slik informasjonsutveksling ikke er til hinder for lovbestemt taushetsplikt. I utgangspunktet er varslingsmekanismer administrative regler som gjelder for myndighetene, men siden resultatet av varslingen vil ha betydning for den yrkesutøveren det gjelder tilsier det at reglene om varsling bør reguleres i lov.

Elektronisk informasjon

Departementet foreslo at bestemmelsen om elektronisk informasjon skulle lovfestes. Det ble gitt forskriftshjemmel til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift, men departementet har ikke behov for å forskriftsfeste ytterlige bestemmelser på nåværende tidspunkt. Forskriftshjemmelen er gitt fordi det er stor sannsynlighet for at det vil komme utfyllende bestemmelser fra Europakommisjonen på et senere tidspunkt.

Koordinator

Selv om det ikke er noen endringer foreslo departementet at koordinatorrollen skulle lovfestes, og at oppgavene reguleres i forskrift. Siden det ikke eksplisitt fremgår av gjeldende rett at Kunnskapsdepartementet er koordinator, mente departementet at det er hensiktsmessig at det nå skjer en lovfesting av denne oppgaven.

Assistansesenter

Departementet foreslo at bestemmelsen om assistansesenter skulle lovfestes. Departementet vil peke ut hvilket organ som skal være assistansesenter.

Statistikkrapportering

For at Kunnskapsdepartementet som koordinator skal kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til direktivet er det nødvendig med klare hjemler for å kunne innhente statistikk på tvers av departementer og godkjenningskontor. Departementet foreslo at krav om statistikkrapportering skulle lovfestes, og at oppgavene skulle reguleres ved forskrift. Det ble forutsatt at departementet skulle gis hjemmel til å utarbeide retningslinjer eller utfyllende skriv om hva slags type statistikk som er nødvendig for rapporten.

4.13.3 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har kommentarer til departementets forslag til administrative bestemmelser.

Administrativt samarbeid

Statens vegvesen har praktiske spørsmål til det administrative samarbeidet.

Advokatforeningen uttaler at varslingsplikten som innføres og at norske myndigheter kan be om opplysninger fra hjemstaten er viktig. I tillegg uttaler de:

«Direktivet gir nok i dag ikke adgang til å be om opplysninger om det er innledet strafferettslig etterforskning eller iverksatt undersøkelsessak fra offentlig myndighet om tilbakekall av autorisasjon, bevilling, lisens eller godkjenning. Advokatforeningen mener at Regjeringen bør arbeide for også en slik varslings- og innsynsrett, da det vil kunne ha betydning både for ansettelse og suspensjon av en yrkesutøver.»

Varslingsmekanismer

Datatilsynet uttaler:

«Utveksling av informasjon om disiplinære og strafferettslige sanksjoner som vil ha konsekvenser for utøvelsen av visse yrker er nødvendig og kan forebygge og forhindre uforsvarlig yrkesutøvelse. Forutsatt at grunnleggende rettigheter etter personvernregelverket er ivaretatt for den varselet omhandler vil hensynet til forsvarlig utøvelse av yrker veie tyngre enn personvernet til den som det blir varslet om.»

«Når norske myndigheter legger opp til utveksling av sensitive personopplysninger til andre land er det imidlertid enkelte prinsipper i personvernretten som det særlig viktig å ivareta. Vi vil i det følgende knytte noen kommentarer til Kunnskapsdepartementets plikt til å sørge for informasjon og informasjonssikkerhet.»

«En grunnleggende tankegang i personvernregelverket er at den som det behandles opplysninger om skal få informasjon om at dette skjer. Dette er viktig for at den enkelte skal kunne ivareta sine interesser, herunder sine rettigheter etter personopplysningsloven.»

«Av høringsnotatet fremgår det at alle yrkesutøvere som får begrenset eller forbud mot utøvelsen av sitt yrke, skal få skriftlig melding om dette fra ansvarlig myndighet, og yrkesutøver kan klage på denne tilbakemeldingen etter forvaltningslovens regler. Klageretten er spesifisert i forskriftens § 7-3…»

«Den som det varsles om har krav på informasjon i samsvar med personopplysningsloven §§ 19-20. Vi støtter Kunnskapsdepartementets forslag om å innta en plikt for ansvarlig myndighet å informere om varslingen i bestemmelsen som omhandler klagerett. Vi mener imidlertid at innholdet i informasjonsplikten bør spesifiseres. Forskriftsbestemmelsen bør enten vise til personopplysningsloven §§ 19-20 eller spesifiseres nærmere hvilken informasjon den det varsles om har krav på. Særlig vil det være av betydning å få vite hvilke personopplysninger som utleveres, hvem som får tilgang til opplysningene, om opplysningene blir slettet, om opplysningene blir kommunisert via en sikker kanal etc.»

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap foreslår at bestemmelsen om varslingsmekanismer tas inn i forskrift, videre foreslår de at bestemmelsen endres til:

«Ansvarlig myndighet skal varsle ansvarlig myndighet i øvrige EØS-stater når en yrkesutøver midlertidig eller varig, får begrenset sin rett til å utøve yrket innen utdanning av mindreårige, herunder barnehage. Varsel skal sendes innen tre kalenderdager etter dato for vedtak eller når dom er rettskraftig.

Plikten etter første ledd gjelder også øvrige yrker som omfattes av loven når yrkesutøveren er dømt for bruk av falsk dokument i sak etter loven.

Varslingsplikten gjelder uten hensyn til lovbestemt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13.

Departementet kan gi ….»

Politidirektoratet har gitt en uttalelse til forslaget til endringer i politiregisterforskriften, hvor de er kritiske til kravet om at varsling skal sendes innen tre dager. Dette fordi det tar tid før domsavgivelsen kommer frem til saksansvarlig jurist i politiet. Videre at det er uklart hvilke yrker underretningsplikten knytter seg til, hvem som er ansvarlig myndighet og at det kan være vanskelig å varsle når forbudet opphører. I tillegg uttaler direktoratet:

«Politidirektoratet slutter seg til bekymringen som er kommet til uttrykk i forbindelse med forslaget om å legge varslingsplikten til politiet ettersom bestemmelsen ikke synes praktisk gjennomførbar. Dersom varslingsplikten tillegges politiet forutsetter det en tilgjengelig database med register/oversikt over hvilke yrker og personer som omfattes av lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra en EØS-stat eller Sveits, samt en oversikt over hvem som er «ansvarlig myndighet» for yrkesutøverne. Videre er det behov for en varslingsmekanisme i databasen, slik at politiet har mulighet til å overholde varslingsfristen hva gjelder tidspunkt for når forbudet opphører.»

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) uttaler:

«Dersom NOKUT blir assistansesenter, vil det være hensiktsmessig å plassere mandatet for varsling om bruk av falske dokumenter for ikke-regulerte yrker til NOKUT. NOKUT har i dag mandat til å godkjenne utenlandsk høyere utdanning, og foreslås ansvar for å godkjenne utenlandsk fagutdanning og fagskoleutdanning.»

Statens vegvesen opplyser at det er tilfeller hvor trafikklærere har fått tilbakekalt sin godkjenning etter domfellelse og ønsker å presisere at dette også hører hjemme under yrkene som omfattes av varslingsmekanisme.

KS uttaler:

«Den nye varslingsmekanismen, hvor ansvarlig myndighet innen tre dager skal varsle i alle EØS-stater dersom en yrkesutøver har fått begrenset eller forbudt retten til å utøve et yrke midlertidig eller permanent, vil være et viktig virkemiddel i et arbeidsgiverperspektiv. Det er da nødvendig at varslingsmekanismen fungerer godt.

Elektronisk informasjon

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) uttaler at de bør han ansvaret for den elektroniske informasjonen.

Koordinator

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) uttaler om koordinatorfunksjonen:

«NOKUT er enig i at Kunnskapsdepartementet burde være koordinator for direktivet. Det vil kunne skape konstitusjonelle problemer hvis et underliggende organ av Kunnskapsdepartementet skal kunne instruere andre departementer. Det blir mest ryddig at koordinatorfunksjonen legges til et departement, og at dette departementet er ansvarlig for den helhetlige gjennomføringen av direktivet.»

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo uttaler om koordinatorfunksjonen:

«NHO støtter selve lovforslaget fra Kunnskapsdepartementet, men vi mener NOKUT skal inneha koordinatoransvaret og herunder bistå som assistansesenter.»

Assistansesenter

KS har ingen sterke meninger til hvilket organ som bør være assistansesenter, men understreker at et assistansesenter må sikre godt samarbeid med andre aktører som jobber med tilgrensede ansvarsområder.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) uttaler at det ville være hensiktsmessig om de blir utpekt til assistansesenter.

Næringslivets Hovedorganisasjon og Nelfo uttaler:

«NHO støtter selve lovforslaget fra Kunnskapsdepartementet, men vi mener NOKUT skal inneha koordinatoransvaret og herunder bistå som assistansesenter.»

Landsorganisasjonen i Norge antar at NOKUT kan være egnet myndighet for å utstede europeisk profesjonskort og drive assistansesenter.

Statistikkrapportering

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen mener at oppgaven med innhenting av statistikk bør legges til NOKUT. Videre uttaler NOKUT:

«NOKUT vil videre vise til en rapport fra DAMVAD, avlevert til Barne- og likestillingsdepartementet i år, vedrørende statistikk om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner utenfor EØS-området. I rapporten foreslås det eksplisitt å etablere én felles søknadsportal for godkjenningsordningene med tilhørende statistikkfunksjon, og det foreslås at ansvaret for dette legges til NOKUT.»

4.13.4 Departementets vurderinger

Lovens §§ 22 til 24 har bestemmelser om nasjonalt kontaktpunkt, assistansesenter og innhenting av statistikk. Departementet anser at dette er regler som vil gjelde alle yrker som omfattes av direktivet, også helse- og dyrehelsepersonell yrker som ellers er unntatt fra denne loven. Kunnskapsdepartementet er koordinator og vil vurdere de praktiske løsninger rundt assistansesenter og innhenting av statistikk i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Flere høringsinstanser hadde innspill til bestemmelsene om administrative bestemmelser.

Administrativt samarbeid

Statens vegvesen etterlyser mer informasjon om hvordan IMI skal håndteres og hvem som skal ha ansvaret for å gi informasjon til de ulike ansvarlige myndighetene. Departementet anser dette som tilbakemelding rundt praktisk bruk av systemet, og denne type informasjon vil bli gitt direkte til de ansvarlige myndigheter i forbindelse med at de skal starte å benytte IMI. Det vil også bli gitt opplæring i IMI. Det er ikke nødvendig å lov- eller forskriftsfeste dette.

Advokatforeningen uttaler at varslingsplikten etter forslagets § 20 er viktig. Videre påpeker Advokatforeningen at direktivet i dag ikke gir adgang til å be om opplysninger der det er innledet strafferettslig etterforskning eller iverksatt undersøkelsessak. Departementet er enig i denne tolkningen og vil vurdere innspillet fra Advokatforeningen om å arbeide for at varslings- og innsynsretten også skal gjelde der det er innledet strafferettslig etterforskning eller iverksatt undersøkelsessak.

Varslingsmekanismer

Datatilsynet anmoder om at innholdet i informasjonsplikten ved varsling til andre ansvarlige myndigheter i EØS-stater burde spesifiseres og at bestemmelsene i forskrift burde ha en henvisning til reglene i personopplysningsloven. Departementet vil vurdere dette i forbindelse med utarbeidelse av forskriften.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har forslag til presiseringer i loven. Videre foreslår de at bestemmelsene om varslingsmekanismer kan flyttes til forskrift. Departementet vurderer at noen av forslagene til presiseringer i ordlyden gjør lovteksten mer tydelig, og disse forslagene blir hensyntatt og innarbeidet i lovteksten. Forslaget om at bestemmelsen om saksbehandlingsfrister for varslingsmekanismer flyttes til forskrift er ikke hensyntatt.

Politidirektoratet kommer med innspill til forslag til ny bestemmelse i politiregisterforskriften, hvor de mener at ordningen med at politiet skal varsle ansvarlig myndighet ikke er praktisk gjennomførbar. Videre påpeker Politidirektoratet at dersom varslingsplikten legges til politiet så forutsetter det en tilgjengelig database med register/oversikt over hvilke yrker og personer som omfattes av lov om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Det foreligger en database med en oversikt hvilke yrker og ansvarlige myndigheter som omfattes av loven. Det er et krav i artikkel 57 at det skal foreligge slik informasjon, se omtale under elektronisk informasjon. Når det gjelder innspillet om at det ikke er praktisk gjennomførbart vil departementet i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet se nærmere på de praktiske løsningene når det gjelder varsling.

NOKUT foreslår at de burde være ansvarlig myndighet for varsling ved bruk av falske dokumenter for ikke-regulerte yrker og at de burde være varslingskoordinator for helseyrker og yrker som omhandler opplæring av mindreårige. Departementet vil nevne at det ikke foreligger en plikt til å varsle om falsk dokumentasjon for de ikke-regulerte yrkene, det er kun for de regulerte yrkene i Norge. På den annen side vil Norge kunne motta varslinger for yrker som ikke reguleres i Norge, og da er det naturlig at det utpekes en mottaker for disse varslingene. Departementet anser at det ikke er nødvendig å lovfeste hvem som skal være ansvarlig for varslinger. Det vil kunne være flere varslingskoordinatorer, litt avhengig av hvordan dette blir organisert. Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet vil avgjøre hvordan arbeidet med varslinger skal organiseres for helse- og dyrehelsepersonellyrker. Kunnskapsdepartementet tar sikte på at assistansesenteret får denne oppgaven for de yrker som omfattes av lovforslaget, og at dette innarbeides i forskriften.

Elektronisk informasjon

NOKUT foreslår at de burde være ansvarlig for elektronisk informasjon og at dette ikke burde forvaltes av kontaktpunktet for tjenestedirektivet (Altinn). Direktivet har krav til at informasjonen skal være elektronisk tilgjengelig på kontaktpunktet for tjenestedirektivet, men det sier ikke noe om hvem som skal ha ansvar for å oppdatere denne informasjonen. Mye av informasjonen er i dag tilgjengelig på nettsidene hos NOKUT. Departementet anser at det ikke er nødvendig å lovfeste hvilket organ som skal være ansvarlig for utvikling av elektronisk informasjon, da dette er et spørsmål om hvordan bestemmelsen skal løses i praksis.

Statens vegvesen etterlyser hvem som skal være ansvarlig for å utarbeide informasjonen. Departementet vil bemerke at den praktiske implementeringen av elektronisk søknad vil fastsettes i forskrift.

Departementet tar sikte på at NOKUT utpekes til oppgaven med å oppdatere og vedlikeholde selve informasjonen som skal være elektronisk tilgjengelig hos Altinn.

Koordinator

De fleste høringsinstanser er enige i at Kunnskapsdepartementet bør være koordinator for yrkeskvalifikasjonsdirektivet. NHO og Nelfo mener imidlertid at NOKUT burde være koordinator. Departementet vurderer at det vil kunne skape konstitusjonelle problemer hvis et underliggende organ av Kunnskapsdepartementet skal kunne instruere andre departementer. Det blir mest ryddig at koordinatorfunksjonen legges til et departement, og at Kunnskapsdepartementet er ansvarlig for den helhetlige gjennomføringen av direktivet.

Assistansesenter

Flere høringsinstanser hadde kommentarer til opprettelse av et assistansesenter, og i all hovedsak var de enige om at NOKUT burde utpekes til assistansesenter. NOKUT er dagens kontaktpunkt for yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Direktivet forutsetter at det kun skal utpekes ett assistansesenter i hver stat. Departementet vil understreke at selv om det opprettes ett assistansesenter så vil ikke dette frata godkjenningskontorene deres selvstendige informasjonsplikt. Assistansesenteret vil ikke overta dette ansvaret, men vil kunne gi yrkesutøvere og godkjenningskontorer fra andre stater informasjon om hvor de kan finne mer informasjon om hvordan yrket kan bli godkjent. Videre vil assistansesenteret kunne bistå yrkesutøvere som søker godkjenning i Norge ved samarbeid med assistansesenteret i hjemstaten og det aktuelle godkjenningskontor i Norge.

Departementet anser det ikke som nødvendig å lovfeste hvilket organ som skal være assistansesenter. Departementet tar sikte på at NOKUT utpekes til å være assistansesenteret i Norge for direktivet, og vil innarbeide dette i forskriften.

Statistikkrapportering

NOKUT foreslår at de kan innhente statistikk fra godkjenningskontorene og legge inn statistisk informasjon i EUs database. Departementet anser ikke at det er nødvendig å lovregulere hvilket organ som skal innhente statistikkopplysninger. Departementet tar sikte på at NOKUT som assistansesenter skal innhente statistikk fra godkjenningskontorene, og vil innarbeide dette i forskriften.

4.14 Gjennomgang av regulerte yrker

4.14.1 Direktivets innhold

I forbindelse med endringsdirektivet ble det innført et krav om at medlemsstatene skulle foreta en gjennomgang av alle de regulerte yrker som omfattes av yrkeskvalifikasjonsdirektivet, og vurdere hvorvidt reguleringen oppfyller vilkårene nedfelt i artikkel 59 (se nedenfor). I utgangspunktet er ikke Norge omfattet av denne plikten ennå siden endringsdirektivet ikke er tatt inn i EØS-avtalen, men Norge ble likevel med på gjennomgangen. Grunnen til dette er at departementet så det som en stor fordel å være med på den felles gjennomgangen som ble foretatt i EU. Videre er direktiv 2005/36/EF allerede en del av EØS-avtalen og tatt inn i norsk rett, så det var naturlig å gjøre dette samtidig med den gjennomgangen som skjer i EU.

Artikkel 59 nr. 1 og nr. 2 pålegger blant annet medlemsstatene å utarbeide en liste over alle regulerte yrker innen 18. januar 2016. Yrkene som er på denne listen må oppfylle vilkårene i artikkel 59 nr. 3:

• Kravene er verken direkte eller indirekte diskriminerende på grunnlag av nasjonalitet eller oppholdssted

• Kravene er begrunnet i tvingende allmenne hensyn

• Kravene sikrer oppfyllelsen av det tilsiktede mål og går ikke lenger enn det som er nødvendig for å oppfylle målet

Kunnskapsdepartementet har på bakgrunn av de regulerende fagdepartementenes tilbakemeldinger, skrevet en rapport som ble levert til Europakommisjonen i januar 2016. Planen er at rapportene fra EØS-statene skal legges ut på offentlig høring og bli gjennomgått av Europakommisjonen.

Etter artikkel 59 nr. 6 skal statene foreta denne gjennomgangen hvert andre år.

4.14.2 Høringsbrevets forslag

Departementet foreslo at artikkel 59 og gjennomgang av regulerte yrker ikke skulle reguleres i verken lov eller forskrift.

4.14.3 Høringsinstansenes syn

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:

«Det savnes en prinsipiell og overordnet drøfting av hvilke muligheter vi fra norsk side har til å utvikle vår kompetansepolitikk gjennom regulering av yrker. Hvilke yrker er lovregulerte og hvorfor? Hva er erfaringene fra snart ti års praksis med yrkeskvalifikasjonsdirektivet? Hvilket handlingsrom har vi visa versa andre EU/EØS-stater til å regulere eller eventuelt avregulere yrker? Det er stor variasjon fra land til land innen EØS-området når det gjelder hvilke yrker som er lovregulerte. Direktivene er såkalte minimumsdirektiver, hvilket gir et betydelig handlingsrom nasjonalt. Direktivene stiller ingen krav til hvilke yrker som skal være regulert i Norge.»

Nelfo uttaler:

«Det som savnes i høringsnotatet, og for så vidt hele prosessen knyttet til det, er en mer prinsipiell og overordnet drøfting av hvilke muligheter vi fra norsk side har til å utvikle vår kompetansepolitikk gjennom et slikt verktøy.»

KS skriver at de i forbindelse med høringsarbeidet har etterlyst informasjon om status for arbeidet med gjennomgang av de regulerte yrkene.

4.14.4 Departementets vurderinger

NHO og Nelfo hadde en generell kommentar som gjaldt regulerte yrker i Norge og hvordan Norge kan utnytte det handlingsrommet som ligger i at yrkeskvalifikasjonsdirektivet er et minimumsdirektiv. Departementet vil nevne at det er opp til landene selv å bestemme hvilke yrker som skal reguleres og hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles for å kunne utøve disse yrkene. Som tidligere nevnt har direktivet til hensikt å forenkle den enkelte borgers mulighet for å få sine kvalifikasjoner godkjent i en annen EØS-stat. Direktivet skal sikre at borgere som er kvalifiserte til å utøve et yrke i en EØS-stat ikke blir diskriminert når de søker adgang til et regulert yrke i en annen EØS-stat. Artikkel 59 pålegger alle medlemsstater å gjennomgå alle regulerte yrker hvert andre år. Norge har foretatt en gjennomgang og sendt en rapport til Europakommisjonen, og det vil komme en oppfølging av denne rapporten fra norsk side. Departementet har likevel valgt å holde denne prosessen utenfor lovforslaget.