2 Bemerkninger til de enkelte artiklene

Artiklene 1 og 2 angir avtalens personlige og saklige anvendelsesområde.

Ifølge artikkel 1 omfatter avtalen personer som er bosatt (hjemmehørende) i den ene eller i begge stater. Som person regnes foruten fysiske personer, også selskaper og enhver annen sammenslutning av personer, jf. artikkel 3 punkt 1 underpunkt 4.

Artikkel 2 inneholder en oppregning av hvilke skatter som for tiden omfattes av avtalen. Fordi Serbia ikke utligner formuesskatt, vil det ikke være noen risiko for dobbeltbeskatning av formue. Den nye skatteavtalen omfatter derfor ikke formuesskatt. Dette innebærer at Norge, uavhengig av skatteavtalens regler, fortsatt vil kunne ilegge formuesskatt i henhold til skattelovens regler.

Artiklene 3 – 5 inneholder definisjoner av forskjellige ord og uttrykk som brukes i avtalen.

I motsetning til den gjeldende skatteavtalen, omfatter den nye avtalen også den norske kontinentalsokkelen, jf. artikkel 3 punkt 1 underpunkt 1. I likhet med våre øvrige skatteavtaler er det bestemt at avtalen ikke skal anvendes på Svalbard, Jan Mayen og de norske biland.

De øvrige definisjonene i artikkel 3 følger i stor grad OECD-mønsteret. Et unntak er definisjonen av internasjonal transport i punkt 1 underpunkt 7, som også omfatter internasjonal veitransport.

Ord og uttrykk som ikke er definert i avtalen, skal gis den betydning som de har etter lovgivningen i den stat som i det enkelte tilfelle anvender avtalen, med mindre det går fram av sammenhengen at noe annet er ment.

Artikkel 4 definerer uttrykket «person bosatt i en avtalestat». Artikkelen er i tråd med OECD-mønsteret.

Etter punkt 1 omfatter uttrykket enhver person som er skattepliktig i Norge eller Serbia på grunnlag av domisil, bosted, stedet for foretakets ledelse eller annet lignende kriterium i nasjonal rett.

Punktene 2 og 3 regulerer situasjonen hvor en fysisk eller juridisk person etter intern lovgivning i de to stater anses for å være bosatt (hjemmehørende) både i Norge og i Serbia. Når det oppstår dobbelt bosted for juridiske personer, følger det av punkt 3 at de kompetente myndigheter i avtalestatene ved gjensidig avtale skal søke å avgjøre hvor en slik person skal anses bosatt. Så lenge det ikke foreligger en gjensidig avtale, skal den juridiske personen ikke ha krav på noen nedsettelser eller fritak etter avtalen med mindre de kompetente myndigheter i fellesskap bestemmer noe annet. En slik regel som reduserer spillerommet for uønsket skatteplanlegging, er skissert som et mulig alternativ i kommentaren til OECD-mønsteret.

Artikkel 5 inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted». Definisjonen fastsetter vilkår for skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som en person bosatt i den ene stat, oppebærer ved virksomhet i den annen stat.

Punktene 1 og 2 er i samsvar med OECD-mønsteret. Punkt 1 gir den alminnelige og grunnleggende definisjonen av «fast driftssted», mens punkt 2 nevner en rekke typiske eksempler på hva som omfattes.

Ifølge punkt 3 er stedet for et bygningsarbeid, et anleggs- eller et installasjonsprosjekt å anse som fast driftssted for foretaket bare såfremt det varer lenger enn ni måneder. Tidskravet avviker fra OECDs mønsteravtale, som setter grensen ved tolv måneder.

OECDs mønsteravtale har ingen bestemmelse om beskatning av tjenester i definisjonen av «fast driftssted», men i kommentarene til artikkel 5 er det tatt inn et forslag til en slik bestemmelse som kan benyttes av de stater som ønsker dette. Punkt 4 er basert på dette forslaget.

Punktet oppstiller vilkår for at tjenesteyting skal anses ytet gjennom fast driftssted, i to situasjoner som gjelder ved siden av hverandre. Etter punkt 4 underpunkt 1 vil tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat, anses for å være drevet gjennom et fast driftssted i den annen stat når tjenesteytingen skjer gjennom en fysisk person som er til stede i den annen stat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i enhver tolvmåneders periode. Denne situasjonen vil typisk gjelde enkeltpersonforetak. Foruten tidskravet er det et vilkår etter dette alternativet at mer enn 50 prosent av foretakets brutto inntekt fra aktiv virksomhet i dette eller disse tidsrommene skriver seg fra tjenester utført i den andre staten. Ved avgjørelsen av om tidskravet er oppfylt skal alle opphold regnes med, selv om oppholdene er knyttet til ulike prosjekter, enten prosjektene har tilknytning til hverandre eller ikke. Punkt 4 underpunkt 2 gjelder tjenester som et foretak i en avtalestat utfører i den annen avtalestat i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmåneders periode, og disse tjenestene er utført for det samme prosjektet eller tilknyttede prosjekter gjennom en eller flere fysiske personer som er til stede og utfører slike tjenester i den annen stat. Her er fokuset på virksomheten som sådan, som kan være utført gjennom flere fysiske personer som yter tjenester for foretaket, og med et felles tidskrav for virksomhetens varighet (prosjektet eller prosjektene). Det er ikke noe inntektskrav etter dette alternativet.

Fast driftssted gjennom tjenesteyting i den andre staten reguleres både av punkt 4 i artikkel 5 og i artikkelens alminnelige definisjon i punkt 1. Innledningen til punkt 4 gjør det klart at dette punktet supplerer den alminnelige definisjonen, slik at fast driftssted etter særbestemmelsen kan foreligge i tilfeller som faller utenfor den alminnelige regelen. Fast driftssted gjennom tjenesteyting som inngår i bygningsarbeid, et anleggs- eller installasjonsprosjekt som omfattes av punkt 3 kan også være omfattet av bestemmelsene i punkt 4. I slike situasjoner skal punkt 3 med sitt tidskrav gå foran bestemmelsene i punkt 4, slik at det ikke vil foreligge et fast driftssted etter punkt 4 når tidskravet i punkt 3 ikke er oppfylt.

Punkt 5 har regler om identifikasjon av tilknyttede foretak i en avtalestat som utfører tjenester eller arbeid på et bygnings- anleggs, eller et installasjonsprosjekt gjennom en eller flere personer i den annen stat. Reglene gjelder bare ved beregningen av tidskravene etter punkt 3 og punkt 4.

Punkt 6 angir enkelte unntak fra hva som ellers kunne ha blitt regnet som «fast driftssted» etter grunndefinisjonen av begrepet. I korthet går bestemmelsen ut på at innretninger utelukkende til bruk for lagring, utstilling eller utlevering av varer, eller til innkjøp av varer eller innsamling av opplysninger, ikke skal utgjøre et fast driftssted. Alternativene i underpunktene 5 og 6 har som tilleggskrav at aktivitetene er av forberedende art eller har karakter av en hjelpevirksomhet til det som er hoved- eller kjernefunksjonene i foretakets virksomhet.

Punkt 7 regulerer når en representant som ikke er uavhengig av foretaket, skal anses for å utgjøre et fast driftssted for foretaket. Det foreligger et fast driftssted etter denne bestemmelsen når personen har, og vanligvis utøver, fullmakt til å slutte kontrakter på vegne av foretaket, og virksomheten ikke er begrenset til aktivitet som nevnt i punkt 6.

Punkt 8 slår fast at en uavhengig representant ikke utgjør et fast driftssted for oppdragsgiver såfremt han opptrer innenfor rammen av sin ordinære forretningsvirksomhet.

At et selskap i en stat kontrollerer eller blir kontrollert av et selskap i den annen stat, medfører ikke i seg selv at selskapene anses som fast driftssted for hverandre, jf. punkt 9. Konserntilhørighet medfører følgelig ikke automatisk status som fast driftssted.

Artiklene 6–22 inneholder regler som fordeler beskatningsretten til ulike typer inntektserverv. Disse bestemmelsene har til formål å forhindre dobbeltbeskatning, dvs. at en skattyter blir skattlagt i begge stater av samme inntekt. De detaljerte reglene om de ulike inntektskategorier er avgjørende for om den primære beskatningsretten skal tilfalle den stat hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten), eller den annen stat hvor skattyteren er bosatt. Hvor bestemmelsen gir en ikke-eksklusiv beskatningsrett til kildestaten, må vedkommende artikkel sammenholdes med artikkel 23 (unngåelse av dobbeltbeskatning) for å avgjøre hvordan dobbeltbeskatning skal hindres i bostedsstaten.

Skatteavtalen regulerer ikke trekk på forskuddsstadiet. Statene kan derfor velge å holde tilbake skatt etter den fulle satsen som følger av intern lovgivning. Hvis skatteavtalen anviser at en inntekt i kildestaten skal unntas fra beskatning i kildestaten, eller skattlegges der med en lavere sats enn den som følger av de interne reglene, må overskytende kildeskatt i så fall refunderes i ettertid.

Artikkel 6 fastsetter at inntekt av fast eiendom kan skattlegges i den stat hvor eiendommen ligger (kildestaten). Dette er i overensstemmelse med OECD-mønsteret.

Artikkel 7 inneholder regler om skattlegging av fortjeneste ved forretningsvirksomhet som et foretak hjemmehørende i en avtalestat utøver i den andre avtalestaten. Artikkelen er utformet i samsvar med OECDs mønsterartikkel slik den var inntil den ble omformulert i 2010. Få land utenfor OECD, har tatt den nyere mønsterartikkelen i bruk i sine skatteavtaler. Det samme gjelder flere land innen OECD. Serbia holder fast ved den tidligere formuleringen av artikkelen. Kjernen i innholdet av artikkelen er den samme, og det anses uproblematisk å anvende den tidligere utformingen av artikkelen i skatteavtalen med Serbia, slik vi inntil nylig har gjort i alle våre avtaler.

Etter punkt 1 kan inntekt fra forretningsvirksomhet bare skattlegges i den andre staten dersom virksomheten utøves gjennom et fast driftssted der. Hvis foretaket utøver slik forretningsvirksomhet, kan fortjeneste som kan tilskrives det faste driftsstedet i medhold av bestemmelsene i punkt 2, skattlegges i driftsstedsstaten. Inntekt fra annen, ikke tilknyttet virksomhet i samme stat, faller derimot utenfor driftsstedets beskatningsgrunnlag.

Punkt 2 inneholder grunnregelen for fastsettelsen av det faste driftsstedets fortjeneste. Driftsstedet skal tilordnes en fortjeneste som det ventelig ville ha ervervet dersom det hadde vært et særskilt, selvstendig foretak som utøvet samme eller liknende virksomhet under samme eller liknende forhold («selvstendighetsfiksjonen» og «armlengdeprinsippet»).

Artikkelens punkt 3 gir regler om hvilke kostnadsfradrag som skal innrømmes ved tilordningen av fortjeneste til det faste driftsstedet. Hovedpoenget i bestemmelsen er at fradrag for utgifter som tilfredsstiller kravet om tilknytning til virksomheten ved et fast driftssted ikke beror på hvilket sted kostnaden er pådratt.

Artikkel 8 gir regler om skattlegging av fortjeneste av internasjonal transportvirksomhet, som definert i artikkel 3 punkt 1 underpunkt 7.

Artikkelens punkt 1 avviker fra OECD-mønsteret, men følger et alternativ i kommentaren der det fastsettes at fortjeneste ved drift av skip, luftfartøy, eller kjøretøy som benyttes til veitransport, i internasjonal transport, bare skal kunne skattlegges i den stat hvor den skattyter som oppebærer fortjenesten ved driften, er hjemmehørende. Dette er i samsvar med fordelingen av beskatningsretten til slike inntekter i de skatteavtaler Norge har inngått i de senere årene. Kjøretøy for veitransport er lagt til etter ønske fra Serbia.

Etter punkt 2 skal fortjeneste ved drift av skip, luftfartøy og kjøretøy for veitransport som drives i internasjonal transport også omfatte inntekter ved bruk, vedlikehold eller utleie av containere når denne virksomheten skjer i tilknytning til aktivitet nevnt i punkt 1.

Punkt 3 klargjør at bestemmelsene i punkt 1 og punkt 2 også gjelder fortjeneste som et foretak i en avtalestat får gjennom deltakelse i en «pool», et felles forretningsforetak eller i et internasjonalt driftskontor.

Artikkel 9 bygger på prinsippene i OECD-mønsteret og omhandler foretak med fast tilknytning til hverandre. Bestemmelsen gjelder assosierte selskaper, dvs. mor- og datterselskaper, samt selskaper under felles kontroll og ledelse. Den gir ligningsmyndighetene adgang til å forhøye et foretaks skattbare fortjeneste når denne er redusert som følge av at det i det økonomiske samkvem mellom dette og tilknyttede foretak, er anvendt forretningsvilkår som avviker fra dem som ville ha vært avtalt mellom uavhengige foretak under tilsvarende omstendigheter. Når retting foretas i slike tilfeller, skal det anvendte forretningsvilkår for beskatningsformål erstattes med vilkår overensstemmende med den såkalte armlengdeavstanden, jf. skatteloven § 13-1. For å eliminere dobbeltbeskatning inneholder artikkel 9 også regler om korresponderende inntektsjustering i den andre berørte staten. Plikt til å foreta slik korresponderende justering forutsetter at denne andre staten er enig i inntektsforhøyelsen som ble gjort for det assosierte selskapet.

Artikkel 10 gjelder skattlegging av utbytte fra aksjeselskaper mv. Etter artikkelens punkt 1 kan utbytte skattlegges i den avtalestat hvor aksjonæren er bosatt. De samme inntektene kan også skattlegges i den stat hvor selskapet som utdeler utbyttet er hjemmehørende (kildestaten). Dobbeltbeskatning elimineres som angitt i artikkel 23. I punkt 2 underpunkt 1 er skattesatsen som kan benyttes av kildestaten begrenset til 5 prosent av brutto utbytte når den virkelige eier er et selskap som direkte innehar minst 25 prosent av kapitalen i det selskapet som utdeler utbyttet.

Punkt 2 underpunkt 2 fastsetter at skattesatsen i alle andre tilfeller skal være 15 prosent.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når den virkelige eier av utbyttet er regjeringen i en av avtalestatene. Etter underpunkt 2 omfattes Norges Bank, Statens pensjonsfond utland og enhver enhet som er opprettet av eller eies helt eller i det vesentligste av den norske stat, og som de kompetente myndigheter til enhver tid blir enige om.

Bestemmelsene i punkt 1 og 2 gjelder likevel ikke når den virkelige eier av utbyttet er bosatt i en avtalestat og utøver forretningsvirksomhet eller selvstendige personlige tjenester, og virksomheten eller utøvelsen skjer gjennom et fast driftssted eller fast sted for selvstendige personlige tjenester i den annen avtalestat hvor det utdelende selskap er hjemmehørende, og de rettigheter som er grunnlaget for utdelingen av utbyttet reelt er knyttet til det faste driftsstedet eller det faste stedet. Etter artikkelens punkt 5 skattlegges i så fall utbyttet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 7 eller artikkel 14.

Artikkel 11 omhandler renteinntekter og er utformet i tråd med OECD-mønsteret. Det er fastsatt at slike inntekter kan skattlegges i den stat hvor mottakeren av renteinntekten er bosatt, jf. artikkelens punkt 1.

Etter artikkelens punkt 2 kan de samme inntektene også skattlegges i den stat hvor rentene skriver seg fra (kildestaten), men dersom den virkelige eieren til renten er hjemmehørende i den andre avtalestaten, er den skattesats som kan benyttes begrenset til 10 prosent av brutto renteinntekter. Punkt 1 i protokollen inneholder en bestevilkårsklausul, som innebærer at dersom Serbia senere inngår en skatteavtale med et EU-land med lavere kildeskattesats på rentebetalinger, skal de kompetente myndigheter møtes med sikte på å diskutere en tilsvarende lavere sats også for Norge. Dobbeltbeskatning elimineres som angitt i artikkel 23.

I punkt 3 er det fastsatt unntak fra bestemmelsen om kildeskatt når mottakeren av rentene er den virkelige eieren av renteinntektene og slik rente er utbetalt til den andre avtalestatens regjering, dens regionale eller lokale forvaltningsmyndighet, eller sentralbanken i den andre avtalestaten, eller en finansiell institusjon kontrollert eller eiet av avtalestatenes regjering eller dens regionale eller lokale forvaltningsmyndighet.

Artikkel 12 gir bestemmelser om skattlegging av royalty, jf. definisjonen av begrepet i artikkelens punkt 3. Etter artikkelens punkt 1 kan royalty skattlegges i mottakerens bostedsstat. Slik royalty kan imidlertid også skattlegges i kildestaten, men forutsatt at mottakeren av inntekten er den virkelige eieren, skal kildesatsen begrenses til 5 eller 10 prosent av brutto royalty for henholdsvis «kulturell» royalty jf. punkt 3 underpunkt 1, og «industriell» royalty jf. punkt 3 underpunkt 2. Punkt 1 i protokollen inneholder en bestevilkårsklausul, jf. omtalen under artikkel 11. Som for kildeskatt på utbytte og renter elimineres dobbeltbeskatning etter reglene i artikkel 23.

Det er for tiden ingen hjemmel i norsk skattelovgivning til å oppkreve kildeskatt av royalty som utbetales fra Norge til en rettighetshaver bosatt i utlandet.

Artikkel 13 omhandler skattlegging av formuesgevinster. Bestemmelsen bygger på prinsippet om at retten til å skattlegge en formuesgevinst bør tilligge den staten som var berettiget til å skattlegge avkastningen av formuesobjektet før det ble realisert.

Etter punkt 1 kan gevinst som erverves ved avhendelse av fast eiendom, skattlegges i den avtalestaten hvor eiendommen ligger.

Gevinst ved avhendelse av løsøre som utgjør driftsmidler knyttet til et fast driftssted, kan i henhold til artikkelens punkt 2 skattlegges i den avtalestaten hvor det faste driftsstedet befinner seg. Det samme gjelder gevinst ved avhendelse av selve det faste driftsstedet.

I henhold til punkt 3 skal gevinst ved avhendelse av skip, luftfartøy, eller kjøretøy for veitransport i internasjonal transport bare kunne skattlegges i den staten hvor det foretaket som oppebærer gevinsten er hjemmehørende.

Punkt 4 fastslår at beskatningsretten etter punkt 3 også omfatter gevinst ved avhendelse av containere som nevnt i artikkel 8 punkt 2.

Etter punkt 5 kan gevinst ved salg av aksjer eller sammenlignbare rettigheter i et selskap hvor mer enn 50 prosent av deres verdi direkte eller indirekte skriver seg fra fast eiendom skattlegges i den avtalestaten hvor eiendommen ligger.

Alle andre gevinster skal utelukkende skattlegges i bostedsstaten, jf. artikkelens punkt 6.

Artikkel 14 gjelder skattlegging av inntekt ved utøvelse av selvstendige personlige tjenester. OECD-mønsteret har fra og med 2000-versjonen ikke lenger noen særskilt regulering av utøvelse av selvstendige personlige tjenester. I stedet er bestemmelsene om slike tjenester integrert i artiklene som generelt gjelder for fortjeneste ved forretningsvirksomhet og «fast driftssted». Serbia foretrekker i likhet med mange andre land å beholde en særskilt artikkel om skattlegging av selvstendige personlige tjenester, slik OECD-mønsteret tidligere hadde i artikkel 14. I norsk avtalepraksis er preferansen å følge den nye integrerte OECD-modellen, men en har også kunnet akseptere Serbias forslag på dette punktet i betraktning av at løsningene er innholdsmessig likeverdige. Tjenesteyting i foretak som ikke er ledd i personlig yrkesutøvelse omfattes av de alminnelige reglene for fortjeneste ved forretningsvirksomhet i artikkel 7 og reglene om «fast driftssted» i artikkel 5, herunder de ulike bestemmelsene der om fast driftssted ved yting av tjenester, jf. omtalen foran.

Etter artikkel 14 punkt 1 skal inntekter ved utøvelse av selvstendige personlige tjenester skattlegges i den staten hvor yrkesutøveren er bosatt. Hvis yrkesutøveren i den annen avtalestat råder over et fast sted (kontor eller lignende) som tjener utøvelsen av hans virksomhet, kan sistnevnte stat også skattlegge den del av inntekten som kan henføres til et slikt sted. Den sistnevnte staten kan også skattlegge inntekten dersom oppholdet i denne staten i ett eller flere tidsrom til sammen overstiger 183 dager i løpet av noen tolvmåneders periode.

Punkt 2 i artikkelen klargjør hva som ligger i begrepet «selvstendige personlige tjenester», og nevner eksempler på aktiviteter og yrkesgrupper som kan falle inn under artikkelen. Oppregningen er ikke uttømmende. Det bemerkes at bestemmelsen bare omhandler selvstendige yrkesutøvere, og således for eksempel ikke en lege som holder foredrag eller lignende, men som for øvrig er fast ansatt arbeidstaker. Artister og idrettsutøvere er omhandlet særskilt i avtalens artikkel 17.

Lønnsinntekter er omhandlet i artikkel 15. Som i OECD-mønsteret tilkommer det den staten hvor lønnsmottakeren er bosatt å skattlegge lønnsinntektene, med mindre arbeidet utføres i den annen avtalestat. I så fall har den staten hvor arbeidet utføres også rett til å skattlegge inntektene.

Det gjelder likevel et unntak på bestemte vilkår i artikkelens punkt 2 for kortvarige opphold, den såkalte 183-dagersregelen. Der klargjøres også at unntaket ikke kommer til anvendelse dersom det foreligger utleie av arbeidskraft.

Artikkelens punkt 4 gir regler for lønnsarbeid utført om bord på skip, luftfartøy eller kjøretøy for veitransport i internasjonal transport, og bestemmer at slike lønnsinntekter bare kan skattlegges i den avtalestaten hvor arbeidstakeren er bosatt.

Punkt 5 inneholder en særregel for beskatning av lønnsinntekter fra arbeid på stedet for et bygningsarbeid, et anleggs- eller installasjonsprosjekt, og bestemmer at inntektene bare skal kunne skattlegges i den avtalestaten hvor arbeidstakeren er bosatt så lenge foretaket som utbetaler lønnsinntektene ikke har fast driftssted i den annen stat i henhold til artikkel 5 punkt 3. Tidsgrensen er der ni måneder. Regelen innebærer en utvidelse av bostedsstatens beskatningsrett av lønnsinntekter ved kortvarige arbeidsopphold, ved at 183-dagersregelen forlenges til inntil ni måneder. Regelen er inntatt etter ønske fra Serbia, og avviker fra OECD-mønsteret.

Artikkel 16 omhandler styregodtgjørelse. Slike inntekter kan skattlegges i den staten hvor selskapet er hjemmehørende.

Artikkel 17 fastsetter at underholdningsartister og idrettsutøvere kan skattlegges i den staten hvor virksomhet som artist eller idrettsutøver utøves.

Artikkelens punkt 2 inneholder en tilføyelse som tar sikte på å sikre at den staten hvor underholdningsartisten eller idrettsutøveren opptrer, har beskatningsrett også hvor vederlaget utbetales til en tredjemann, for eksempel et artistbyrå eller et selskap artisten har opprettet eller kontrollerer.

Etter punkt 3 er bostedsstaten gitt eksklusiv beskatningsrett der oppholdet i den staten hvor virksomheten utøves understøttes helt eller hovedsakelig av offentlige midler fra den ene eller begge avtalestatene, eller en av deres regionale eller lokale forvaltningsmyndigheter, eller hvis aktivitetene er utøvet som ledd i sportslige eller kulturelle utvekslingsprogrammer godkjent av begge avtalestater.

Artikkel 18 omhandler pensjoner, livrenter, trygdeytelser og underholdsbidrag. Artikkelen regulerer beskatningen av både private og offentlige pensjoner.

Etter artikkelen kan pensjoner, livrenter og trygdeytelser som betales fra en avtalestat til en person bosatt i en annen avtalestat, skattlegges både i den staten hvor inntekten skriver seg fra (kildestaten), og i den staten hvor mottakeren er bosatt. Kildeskatten er begrenset til 15 prosent av brutto pensjonsbeløp. Dobbeltbeskatning unngås etter reglene i artikkel 23.

I punkt 4 er det tatt inn en beskatningsregel for underholdsbidrag som betales fra en avtalestat til en person bosatt i den andre avtalestaten. Bestemmelsen skal sikre at bidragene ikke underlegges beskatning dersom det ved beregningen av bidraget i utbetalingsstaten er forutsatt at beløpet er fritatt for skatt.

Artikkel 19 omhandler lønn i offentlig tjeneste. Som hovedregel, og i samsvar med OECDs mønster, er den staten som utreder godtgjørelsen tillagt beskatningsretten. Denne hovedregelen gjelder imidlertid ikke når de angitte vilkår i punkt 1 underpunkt 2 er oppfylt. Dette gjelder lokalt ansatte personer som er statsborgere i den avtalestaten de arbeider, og andre personer som ikke har bosatt seg i arbeidsstaten bare for å utføre tjenesten. I slike tilfeller er det bare bostedsstaten som kan skattlegge inntektene.

Artikkel 20 fastsetter at studenter som er bosatt i den ene staten og som midlertidig oppholder seg i den annen stat for sin personlige utdannelse eller opplæring, ikke skal skattlegges i den sistnevnte staten av pengebeløp som de mottar til slike formål fra kilder utenfor denne stat.

Artikkel 21 omhandler virksomhet utenfor kysten (aktiviteter på kontinentalsokkelen). Artikkelen er i samsvar med norsk avtalemønster utformet bilateralt til tross for at Serbias territorium er innelukket uten kyst. I praksis får derfor bestemmelsene bare anvendelse for serbiske skattytere som erverver inntekt fra offshorevirksomhet og arbeid i Norge og ikke omvendt.

Punkt 1 fastsetter at artikkelens bestemmelser skal ha gjennomslagskraft innenfor sitt avgrensede område, uansett hva som måtte følge av avtalen for øvrig.

Punktene 2 og 3 omhandler næringsvirksomhet og fastslår at aktiviteter utenfor kysten knyttet til utforskning og utnyttelse av naturforekomster skal anses utøvet gjennom et fast driftssted i den stat hvor virksomheten foregår (Norge).

Det er fastsatt en nedre terskel med hensyn til omfang i tid for anvendelse av reglene i punkt 3. Det er bestemt at fast driftssted bare foreligger dersom virksomheten varer sammenlagt mer enn 30 dager i løpet av noen tolvmåneders periode. Derved vil beskatningsretten ved kortvarige og sporadiske oppdrag på kontinentalsokkelen kunne tilkomme vedkommende foretaks hjemstat (Serbia), noe som både for skattemyndighetene og foretakene innebærer administrative fordeler ved slike tidsbegrensede oppdrag. De nærmere vilkårene som er fastsatt i punkt 3 underpunkt 1 og underpunkt 2 tar sikte på å hindre at 30-dagers fristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap.

Punkt 4 inneholder et unntak fra hovedregelen om at all virksomhet utover 30-dagers terskelen kan skattlegges i sokkelstaten. I følge første punktum skal fortjeneste ved transport av forsyninger eller personell til et område hvor det foregår offshorevirksomhet, eller mellom slike områder, bare skattlegges i den staten hvor foretaket som oppebærer fortjeneste ved denne driften, er hjemmehørende. Det samme gjelder inntekt fra drift av taubåter og annet hjelpefartøy som er knyttet til slik virksomhet. Bestemmelsene her vil ikke ha praktisk betydning så lenge Serbia ikke har slike rederivirksomheter som omhandles.

I punkt 5 er det gitt bestemmelser om beskatning av lønnsinntekter i forbindelse med sokkelvirksomhet. Slik lønnsinntekt kan etter punkt 5 underpunkt 1 skattlegges i sokkelstaten fra første dag, men hvis arbeidsgiver ikke er bosatt i sokkelstaten, kan sokkelstaten kun beskatte lønnsinntekter såfremt arbeidet er utført i ett eller flere tidsrom som til sammen overstiger 30 dager i løpet av noen tolvmånedersperiode.

Punkt 5 underpunkt 2 omhandler inntekt fra lønnsarbeid om bord på skip eller luftfartøy mv. som er omhandlet i punkt 4. Slik inntekt skal bare kunne beskattes i den staten hvor lønnsmottakeren er bosatt.

Punkt 6 klargjør beskatningssituasjonen for visse avhendelsesgevinster som har tilknytning til den staten hvor aktivitetene på kontinentalsokkelen foregår (Norge). Det gjelder gevinst ved overføring av rettigheter til undersøkelse eller utnyttelse av naturforekomster, eiendeler som i sokkelstaten benyttes i forbindelse med virksomheten utenfor kysten, eller aksjer eller tilsvarende rettighet hvis verdi skriver seg fra slike rettigheter eller slike eiendeler. Slike gevinster kan skattlegges i sokkelstaten.

Artikkel 22 gjelder annen inntekt som ikke er uttrykkelig omhandlet i avtalens øvrige bestemmelser («annen inntekt»). Bestemmelsen omfatter ikke bare inntekter av en annen art, men også inntekter fra kilder som ikke er nevnt i de øvrige bestemmelser i avtalen, herunder inntekt med kilde i et tredjeland. Slike inntekter skal bare kunne skattlegges i den staten hvor mottakeren er bosatt, med mindre inntekten er knyttet til et fast driftssted i virksomhetslandet. I så fall kan inntekten beskattes der. Bestemmelsen avviker fra OECD-mønsteret idet den åpner for at slik inntekt også kan beskattes i den annen avtalestat når inntekten skriver seg fra kilder i denne annen stat.

Artikkel 23 gir regler om framgangsmåten for å unngå dobbeltbeskatning i skattyterens bostedsstat. Både Norge og Serbia bruker den såkalte «kreditmetoden». Den innebærer at skattyterens hjemstat tar med utenlandsinntekten i sitt skattegrunnlag, men gir fradrag i utlignet skatt for den utenlandske skatten på inntekten. Norge som bostedsstat skal altså gi fradrag i utlignet norsk skatt for den skatt som er betalt i Serbia på samme inntekt, begrenset oppad til beregnet norsk skatt på den samme inntekten.

For inntekter som i henhold til avtalen er unntatt fra beskatning i Norge, kan Norge likevel ta slik inntekt med i beregningsgrunnlaget for skatten på denne personens gjenværende inntekt slik at eventuell progressivitet i skattesystemet bevares. Tilsvarende gjelder for Serbia.

Artikkel 24 inneholder bestemmelser om ikke-diskriminering.

Artikkel 25 regulerer framgangsmåten ved inngåelse av gjensidige avtaler mellom de kompetente myndighetene i de to statene. Artikkelen etablerer en ordning for tvisteløsning som kan brukes i tillegg til, eller i stedet for, andre tilgjengelige rettsmidler.

Etter punkt 1 kan en skattyter som mener at det er truffet tiltak i den ene eller i begge stater, som medfører eller vil medføre en beskatning i strid med skatteavtalen, ta dette opp med den kompetente myndighet i den staten hvor han er eller mener seg bosatt. Fristen for å ta opp slike saker er tre år etter at skattyteren fikk den første underretningen om de tiltakene som medfører eventuell avtalestridig beskatning.

Den kompetente myndighet som mottar en slik henvendelse, kan ensidig løse saken dersom den mener at det lar seg gjøre. I motsatt fall følger det av punkt 2 at det kan tas kontakt med den kompetente myndighet i den annen stat med sikte på en gjensidig løsning.

Etter punkt 3 kan de kompetente myndigheter ved gjensidig avtale også løse vanskeligheter eller tvil om fortolkning av skatteavtalen. De kan også rådføre seg med hverandre med tanke på å unngå dobbeltbeskatning i de mulige tilfeller som ikke er løst i avtalen.

Artikkel 26 inneholder bestemmelser om utveksling av opplysninger. Bestemmelsen er i overensstemmelse med OECDs mønsteravtale. Oppdatering av avtalebestemmelser om slikt administrativt skattesamarbeid er et viktig formål ved reforhandling av eldre skatteavtaler.

Artikkel 27 inneholder særlige regler for medlemmer av diplomatiske stasjoner eller konsulat.

Artiklene 28 og 29 inneholder sluttbestemmelser (ikrafttredelse og opphør).

Etter artikkel 28 skal statene underrette hverandre når de nødvendige tiltak for å sette avtalen i kraft er gjennomført. Avtalen trer i kraft på datoen for den siste av disse underrettelser og får deretter virkning for alle skatter av inntekter som utbetales på eller etter første dag i januar i det kalenderåret som følger etter det året avtalen trer i kraft. Den gjeldende skatteavtalen mellom Norge og Den Sosialistiske Føderative Republikk opphører mellom Norge og Serbia fra tidspunktet den nye avtalen trer i kraft og vil ikke lenger ha virkning fra den datoen den nye avtalen får virkning. Dette gjelder både for skatt av formue og skatt av inntekt som refererer seg til inntektsår før den nye skatteavtalen har virkning.

Protokollen er en integrert del av avtalen. Punkt 1 er omtalt under artikkel 11 og artikkel 12. Punkt 2 fastslår at «regjeringen i en avtalestat» i artikkel 11 punkt 3 omfatter Statens pensjonsfond utland.