3 Bemerkninger til de enkelte artikler i protokollen

Til de enkelte bestemmelsene i protokollen bemerkes:

Artikkel I omhandler overenskomstens fortale (preambel). Det fremgår at formålet med skatteavtalen både er å hindre dobbeltbeskatning og ikke å åpne for dobbel ikke-beskatning eller redusert beskatning ved skatteunndragelse eller skatteomgåelse, herunder gjennom arrangement for utnyttelse av skatteavtalen (treaty shopping).

Artikkel II gjelder transparente enheter, dvs. selskapsformer der deltakerne i selskapet og ikke selskapet selv, er skattesubjekt. Bestemmelsen skal både sikre at skatteavtalen får riktig anvendelse for personer som deltar i virksomhet gjennom slike enheter, og at avtalen ikke kan utnyttes når inntekt i slike enheter ikke skattlegges hos deltakerne etter landenes interne rett, jf. nytt punkt 2 til skatteavtalens artikkel 1.

Nytt punkt 3 til artikkel 1 klargjør at skatteavtalen etter sitt formål ikke skal legge begrensninger på en stats skattlegging av egne bosatte enn det som er spesielt tilsiktet. Det gjelder de tilfellene som følger av artiklene 7 punkt 3, 9 punkt 2, 18, 19, 22, 23, 24 og 27 i skatteavtalen.

Artikkel III føyer kildeskatt på fast eiendom til oversikten over belgiske skatter i skatteavtalens artikkel 2 punkt 3 b).

Artikkel IV punkt A føyer en definisjon av «nært beslektet foretak» til skatteavtalens artikkel 3. Begrepet brukes i både artikkel 5 og artikkel 20 i skatteavtalen. Punkt B inneholder en presisering av artikkel 3 punkt 2 i skatteavtalen om betydningen av ord og uttrykk som ikke er definert.

Artikkel V regulerer situasjonen der det foreligger dobbelt bosted for andre enn fysiske personer (oftest aksjeselskaper), jf. artikkel 4 punkt 3 i skatteavtalen. Slike tilfeller skal henvises til vurdering av de kompetente myndigheter fra sak til sak, der disse, basert på relevante omstendigheter, skal søke å bli enige om i hvilken avtalestat skattyteren skal anses hjemmehørende etter avtalen.

Artikkel VI inneholder definisjonen av uttrykket «fast driftssted».

Punktene 1, 2 og 3 er identiske med punktene 1, 2 og 3 i eksisterende skatteavtale og er uendret.

Punkt 4 inneholder bestemmelser for å motvirke oppsplitting av kontrakter med den hensikt å omgå tidsterskelen på 12 måneder for når det oppstår fast driftssted etter bestemmelsen i punkt 3 a).

Etter punkt 4 skal alle tidsperioder som ikke varer lenger enn 12 måneder hvor foretaket utøver relevant aktivitet i den andre avtalestaten, medregnes ved vurderingen av om tidsperioden for å etablere fast driftssted i bygg- og anleggsprosjekter etc. er oppfylt. Dersom tilknyttede aktiviteter utøves i ulike tidsperioder og aktivitetene utøves i den andre staten av ett eller flere foretak som er nært beslektet med det førstnevnte foretaket, skal disse tidsperiodene legges til foretakets egne tidsperioder for å avgjøre hvorvidt en tidsperiode danner grunnlag for et fast driftssted etter artikkel 5 punkt 3 i skatteavtalen. Bestemmelsen i protokollen bygger på tilsvarende bestemmelser i belgisk intern rett og er ulik tilsvarende bestemmelse i OECD-mønsteret.

Punkt 5 regulerer etablering av «fast driftssted» for tjenester ytet gjennom ansatte eller annet personell i den andre avtalestaten. Bestemmelsen er identisk med artikkel 5 punkt 4 i eksisterende skatteavtale og er uendret.

Punkt 6 oppstiller enkelte unntak for nærmere angitte tilfeller som ikke skal anses å utgjøre «fast driftssted» selv om vilkårene for dette ellers skulle være oppfylt. Dette gjelder funksjoner og aktiviteter som normalt vil være å anse som hjelpefunksjoner til en annen kjernevirksomhet eller for å være av forberedende karakter forut for kjerneaktiviteten. Forutsetningen for at unntakene i bokstavene a) til e) skal komme til anvendelse, er at slike aktiviteter, og for bokstav f) om totalaktiviteten, ikke utgjør kjernevirksomhet, men er av forberedende art eller har karakter av hjelpeaktivitet.

Unntaksreglene i punkt 6 kan forsøkes omgått ved å fordele aktivitetene på ulike nært tilknyttede foretak som utøver aktivitet på samme sted eller ved å fordele aktivitetene på ulike steder (fragmentering). Punkt 7 angir regler for å motvirke slike omgåelser. Aktivitet som i utgangspunktet fyller kravene i punkt 6 for å være unntatte aktiviteter, omfattes likevel ikke av unntaket dersom foretaket selv eller et nært beslektet foretak driver virksomhet på samme sted i en stat eller på et annet sted i den samme staten og dette stedet eller det andre stedet utgjør et fast driftssted for foretaket eller et nært beslektet foretak, jf. punkt 7 bokstav a).

Det samme gjelder når den samlede aktiviteten er et resultat av en kombinasjon av aktivitetene som utøves av de to foretakene på samme sted eller av foretaket selv og det nært tilknyttede foretaket på to ulike steder, og denne kombinasjonen ikke er av forberedende art eller har karakter av hjelpevirksomhet, jf. punkt 7 bokstav b).

Forutsetningen for at punkt 7 bokstavene a) og b) kommer til anvendelse, er at den aktiviteten som utøves av de to foretakene på samme sted eller av foretaket selv og et nært beslektet foretak på to ulike steder, utgjør supplerende funksjoner som er del av en sammenhengende virksomhet.

Punkt 8 gjelder etablering av fast driftssted gjennom bruken av agent. Når en person i en stat opptrer på vegne av et foretak i den andre staten og som følge av dette regelmessig inngår kontrakter eller regelmessig har den ledende rollen som fører til inngåelse av kontrakter, skal foretaket anses å ha et fast driftssted i den førstnevnte staten. Dette gjelder bare hvis kontraktene inngås rutinemessig og foretaket i den andre staten ikke foretar vesentlige endringer i dem.

Det er en forutsetning at kontraktene inngås i foretakets navn, jf. bokstav a), gjelder overføring av eierskap til eller gir rettigheter til å benytte eiendeler som eies av foretaket, jf. bokstav b), eller gjelder ytelsen av tjenester på vegne av foretaket, jf. bokstav c). Det oppstår likevel ikke fast driftssted dersom den virksomheten som utøves gjennom agenten er av forberedende art eller anses som hjelpeaktivitet, jf. artikkel 5 punkt 6.

Det følger av punkt 9 at punkt 8 ikke skal gjelde dersom den personen som handler på vegne av foretaket i den andre staten driver virksomhet i den førstnevnte staten som en uavhengig representant, og opptrer innenfor de ordinære rammene for slik forretningsvirksomhet. Dersom en slik person utelukkende eller tilnærmet utelukkende handler på vegne av ett eller flere foretak som er nært beslektet, skal personen ikke anses å være en uavhengig representant etter bestemmelsen.

Artikkel VII omhandler bestemmelsen om utbytte i skatteavtalens artikkel 10 punkt 2. Endringene i punkt A er utelukkende av språklig karakter, for å bringe utformingen av bestemmelsen i tråd med formuleringene i OECDs mønsteravtale.

Punkt B fastsetter at kildestaten skal unnta utbytte fra beskatning når det utbetales til et selskap som direkte innehar minst 10 prosent av kapitalen i det utdelende selskap og selskapet er den virkelige rettighetshaveren til utbyttet. For å ha rett skattefritak på slike utbytter, stilles det krav til mottakerens eierperiode. Kravet til eierperiode er satt til 365 dager inkludert den dagen utbyttet blir utbetalt. Kravet innebærer at den reelle eieren av et utbytte ikke har krav på skattefritak med mindre eierperioden overstiger 365 dager.

Etter punkt C skal bestemmelsen om begrensning av retten til nedsatt kildeskatt på utbytte i artikkel 10 punkt 8 slettes. Den blir erstattet av den generelle regelen om begrensning av skatteavtalefordeler i ny artikkel 28, se omtale nedenfor i artikkel XIV.

Artikkel VII omhandler bestemmelsen om renter i skatteavtalens artikkel 11 punkt 2. Endringene i punkt A er utelukkende av språklig karakter, for å bringe utformingen av bestemmelsen i tråd med formuleringene i OECDs mønsteravtale.

Etter punkt B skal bestemmelsen om begrensning av retten til nedsatt kildeskatt på renter i artikkel 11 punkt 8 slettes. Den blir erstattet av den generelle regelen om begrensning av skatteavtalefordeler i ny artikkel 28, se omtale nedenfor i artikkel XIV.

Etter artikkel IX skal bestemmelsen om begrensning av skatteavtalefordeler på royalty i artikkel 12 punkt 5 slettes. Den blir erstattet av den generelle regelen om begrensning av skatteavtalefordeler i ny artikkel 28, se omtale nedenfor i artikkel XIV.

Artikkel X endrer innledningen til skatteavtalens bestemmelse om virksomhet utenfor kysten. Etter artikkel 20 punkt 1 i skatteavtalen skal bestemmelsen om virksomhet utenfor kysten gjelde uansett enhver annen bestemmelse i skatteavtalen. Endringen i artikkel X punkt A medfører at ny artikkel 28 om begrensning av skatteavtalefordeler likevel skal gjelde for denne bestemmelsen.

Punkt B omhandler bestemmelsen i skatteavtalens artikkel 20 punkt 3 som tar sikte på hindre at 30-dagersfristen blir omgått ved at likeartede oppdrag blir utført av flere foretak med interessefellesskap. Bestemmelsen er ikke innholdsmessig endret, men begrepsbruken er ny. Se artikkel IV i denne protokollen som definerer «nært beslektet foretak».

Etter artikkel XI skal bestemmelsen om begrensning av skatteavtalefordeler på annen inntekt i artikkel 21 punkt 4 slettes. Den blir erstattet av den generelle regelen om begrensning av skatteavtalefordeler i ny artikkel 28, se omtale nedenfor i artikkel XIV.

Artikkel XII inneholder en endring i Belgias regler om unngåelse av dobbeltbeskatning i skatteavtalens artikkel 22 punkt 2 e).

Punkt A i artikkel XIII regulerer hvor en person skal henvende seg dersom personen mener at tiltak truffet i en eller flere stater, vil medføre beskatning i strid med avtalen. Etter artikkel 24 punkt 1 i gjeldende avtale kan en person bare ta opp en slik sak i den stat hvor han er bosatt. Bestemmelsen i artikkel XIII innebærer at saken kan tas opp i bostedsstaten, men også i den annen stat.

Punkt B endrer artikkel 24 punkt 3 i skatteavtalen slik at bestemmelsen fyller vilkårene etter minimumsstandarden under BEPS.

I punkt C er det tatt inn en ny bestemmelse om voldgift i skatteavtalens bestemmelse om tvisteløsning. Bestemmelsen er tatt inn som en følge av bestevilkårsklausulen i eksisterende skatteavtale. Den forplikter Norge til å innlede forhandlinger med Belgia om en slik bestemmelse dersom Norge etter undertegningen av skatteavtalen mellom Norge og Belgia inkluderer en slik bestemmelse i en av sine skatteavtaler. Bestevilkårsklausulen i skatteavtalen med Belgia ble utløst ved ikrafttredelsen av en protokoll til skatteavtalen mellom Norge og Nederland som inneholdt en bestemmelse om voldgift.

Bestemmelsen om voldgift får anvendelse dersom de kompetente myndigheter innen tre år fra det tidspunkt saken er blitt forelagt kompetente myndighet, ikke har løst hele eller deler av saken gjennom en gjensidig avtale.

Spørsmål som allerede er blitt avgjort av en domstol eller et administrativt tvisteløsningsorgan kan ikke fremmes for voldgift.

Voldgiftsavgjørelsen skal legges til grunn med mindre en person som er direkte berørt av saken ikke godtar den gjensidige avtalen som gjennomfører voldgiftsavgjørelsen, eller dersom de kompetente myndighetene i avtalestatene er enige om en annen løsning innen seks måneder etter at voldgiftsavgjørelsen ble meddelt dem.

Uløste spørsmål kan ikke fremmes for voldgiftsavgjørelse der misbruk av nasjonale anti-misbruksbestemmelser i et av landene er kommet til anvendelse. Det samme gjelder dersom skattyteren, eller en person som handler på hans vegne eller en tilknyttet person er funnet skyldig av en domstol i en overtredelse av skattelovgivningen eller er blitt ilagt en streng tilleggsskatt.

Likeledes er spørsmål knyttet til selskapsskatt eller petroleumsskatt på inntekt fra undersøkelser, utvinning og utnyttelse av petroleumsressurser eller på rørtransport av produsert petroleum unntatt fra voldgift.

I tillegg kommer voldgift ikke til anvendelse der de kompetente myndighetene i begge land er enige om at den aktuelle saken ikke egner seg for beslutning gjennom voldgift.

I artikkel XVI punkt C fremgår det at bestemmelsen om voldgift bare kommer til anvendelse på skatteperioder som begynner etter at protokollen har trådt i kraft.

Artikkel XIV omhandler misbruk av skatteavtalen. Etter denne bestemmelsen skal det vurderes hva som er hovedformålet med et arrangement eller en transaksjon (såkalt Principal Purpose Test (PPT)). Uansett hva som ellers følger av skatteavtalens øvrige bestemmelser, skal en skatteavtalefordel ikke innrømmes dersom det er rimelig å anta at et av hovedformålene med arrangementet eller transaksjonen var å oppnå en slik fordel og dette ikke er i samsvar med formålet med skatteavtalen.

Artikkel XVI inneholder ikrafttredelsesbestemmelser for protokollen. Statene skal underrette hverandre når de nødvendige tiltak for å sette protokollen i kraft er gjennomført. Protokollen trer i kraft på datoen da den siste av disse underrettelsene er mottatt.

Etter at protokollen har trådt i kraft, skal dens bestemmelser anvendes for skatter som ilegges for skatteår som begynner på eller etter den 1. januar i det året etter det året hvor protokollen trer i kraft.