2 Endringer i film- og videogramlova

2.1 Bakgrunnen for endringsforslaget

Det har skjedd store endringer i konsum av videogram i tiden etter at film- og videogramlova sist ble endret i 2015, jf. lov 18. desember 2015 nr. 129 om endringer i film- og videogramlova (innkreving av film- og videogramavgift). Omsetning av videogram på fysiske formater (DVD og Blu-ray mv.) har stupt, mens salg og leie av digitale, ikke-fysiske formater på nett har økt kraftig.

Til tross for at det kreves inn gebyr for både fysiske og elektroniske videogram, utgjør inntekten fra elektroniske videogram en liten andel av inntektene. Bakgrunnen er at gebyr for omsetning av fysiske videogram beregnes per omsatte eksemplar, mens gebyr for elektronisk omsetning beregnes per tittel. Nedgangen i konsumet av fysiske videogram medfører at statens utgifter til innkreving av gebyr for registrering i videogramregisteret er i ferd med å overstige inntektene fra gebyret. De administrative ressursene Medietilsynet bruker på videogramregisteret er i dag primært knyttet til innkreving av registreringsgebyret.

Beskyttelsesformålet som begrunnet ordningen med videogramregisteret er i dag ivaretatt av bildeprogramloven. Ordningen med videogramregisteret har som eneste formål å være et instrument for innkreving av gebyr, jf. Prop. 123 L (2013–2014) s. 87.

Plikten til å registrere og betale gebyr for registering av videogram for omsetning i næring gjelder kun for norske aktører. Dette kan skade norske videogramdistributørers markedsforutsetninger i konkurranse med utenlandske distributører. Videre kan ulik praksis ved beregning av gebyr for fysiske og digitale videogram virke konkurransevridende til fordel for digitale, ikke-fysiske formater.

På denne bakgrunn er det etter departementets vurdering ikke formålstjenlig å videreføre plikten til merking og registrering av videogram og gebyr for registrering i videogramregisteret.

Departementet foreslår derfor å oppheve ordningen, i tråd med forslag fra Medietilsynet.

2.2 Gjeldende rett

Den som omsetter fysiske videogram i næringsvirksomhet må registrere videogrammet i Medietilsynets videogramregister.

Ordningen er hjemlet i film- og videogramlova:

«Videogram som skal omsetjast i næring, må vere registrert i eit videogramregister i Medietilsynet.»

Videre pålegger film- og videogramlova § 8 første ledd distributørene en plikt til å merke fysiske videogram som skal omsettes i næringsvirksomhet:

«Videogram som skal omsetjast i næring skal merkast av distributøren.»

Departementet har fastsatt nærmere regler for merkingen i forskrift 12. desember 2008 nr. 1331 om vilkår for tillatelse til å trykke Medietilsynets registreringsmerke på omslag og kassett.

Ved registrering skal Medietilsynet kreve inn gebyr fastsatt av Stortinget, jf. loven § 10:

«Det skal betalast gebyr for registrering og merking m.v. Departementet fastset nærmare forskrifter om gebyr og om innkrevjing. Stortinget fastset satsane.»

Formålet med videogramregisteret var å beskytte barn og unge mot skadelig innhold og hindre spredning av videogram med ulovlig innhold, jf. Ot.prp.nr.78 (1996–1997) om lov om endringer i film- og videogramlova og straffelova. Disse beskyttelsesformålene er i dag ivaretatt i bildeprogramloven § 1 og kapittel 3 om alderskontroll og andre beskyttelsestiltak. Bildeprogramloven trådte i kraft 1. juli 2015.

I forbindelse med at bildeprogramloven ble vedtatt, ble det besluttet at videogramregisteret i film- og videogramlova skulle opprettholdes, til tross for at beskyttelsestiltakene som begrunnet ordningen ville bli ivaretatt i bildeprogramloven. Det fremgår av Prop. 123 L (2013–2014) side 78:

«Registreringsordningen for videogram opprettholdes inntil videre, men rendyrkes som instrument for innkreving av avgift til Norsk kino- og filmfond. Adgangen til lovlighetskontroll oppheves derfor, jf. andre og tredje ledd i bestemmelsen.»

Frem til lovendringen ga § 7 annet ledd Medietilsynet hjemmel til å vurdere et videogram før det ble registrert, og på nærmere vilkår nekte registrering. Videre fulgte det av tredje ledd at Medietilsynet skulle arkivere hvert videogram hos Norsk filminstitutt. § 7 annet og tredje ledd ble opphevet i forbindelse med at bildeprogramloven ble vedtatt.

2.3 Departementets vurderinger og forslag

Den foreslåtte endringen i film- og videogramlova har ikke vært på alminnelig høring. Departementet vurderer høring som åpenbart unødvendig, og kultur- og likestillingsministeren har fattet beslutning om å unnta lovendringen fra alminnelig høring i henhold til utredningsinstruksen punkt 3-3.

Departementet vurderer høring som åpenbart unødvendig fordi forslagene vil lette pliktsubjektene for en økonomisk og administrativ byrde. Samtidig er Medieitilsynets inntekter fra gebyret ikke lengre tilstrekkelig til å dekke kostnadene ved registreringen. De endringer som foreslås er derfor til gunst for både pliktsubjektene og staten. Videre hadde reglene om registrerings- og merkingsplikt opprinnelig til formål å beskytte barn og unge mot skadelig innhold. Dette ivaretas i dag i bildeprogramloven.

Innholdet i forslaget til lovendring følger av forslaget i Prop. 1 S (2021–2022) s. 137:

«Regjeringen foreslår å oppheve bestemmelsene i film- og videogramloven og tilhørende forskrifter, som pålegger aktører som omsetter videogram, å registrere og merke videogram og betale gebyr for dette med virkning fra 1. januar 2022. Registreringsplikten var opprinnelig en del av systemet med innholdskontroll av videogram med sikte på å beskytte barn og unge mot skadelig innhold. Etter at lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. (bildeprogramloven) trådte i kraft har film- og videogramlovens bestemmelser om beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold i praksis falt bort. Registeret inneholder i dag ikke opplysninger av betydning for beskyttelsesformål og plikten til å tydelig informere og merke videogrammet med dets aldersgrense følger av bildeprogramloven. Som følge av en forskyvning av omsetning fra fysiske formater til fordel for digitale, ikke-fysiske formater er statens utgifter til innkreving dessuten i ferd med å overstige inntektene fra gebyret.»

Departementet understreker for øvrig at avgiften i § 3 andre ledd i film- og videogramlova videreføres. Distributører skal fortsatt betale avgift per videogram ved omsetning i næringsvirksomhet (videogramavgiften) til staten. Denne avgiften utgjør en del av finansieringen av ulike kulturpolitiske filmtiltak, nasjonalt og lokalt, på lik linje med avgiften for fremvisning av film i næring.