3 Gjeldende rett
3.1 Straffeprosessloven
3.1.1 Innledning
Utgangspunktet i norsk rett er at opplysninger som innhentes som ledd i etterforskning av straffesaker er en del av straffesakens dokumenter, og ikke skal slettes eller sperres. Dette gjelder uavhengig av om opplysningene fremlegges som bevis for retten. Straffeprosessloven inneholder ingen generelle regler om sletting av opplysninger fremkommet ved etterforskning.
For opplysninger fremkommet ved kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a, kontroll av kommunikasjonsanlegg etter § 216 b, romavlytting etter § 216 m og dataavlesing etter § 216 o, foreskriver § 216 g en særskilt sletteregel for overskuddsinformasjon. Overskuddsinformasjon er opplysninger som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler, og som har relevans for andre straffbare forhold enn det som begrunnet tvangsmiddelbruken, eller som ikke har relevans for straffbare forhold overhodet. Sletteregelen skal etter endringslov til straffeprosessloven mv. 21. juni 2013 nr. 86 også gjelde så langt den passer for skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted etter straffeprosessloven § 202 a og plassering av teknisk peileutstyr etter § 202 c, men disse bestemmelsene er ennå ikke ikraftsatt. Bakgrunnen for den særlige sletteregelen er at disse etterforskningsmetodene er særlig inngripende i den personlige sfære for dem som rammes.
3.1.2 Straffeprosessloven § 216 g
Straffeprosessloven § 216 g fikk sin nåværende form ved lov 3. desember 1999 nr. 82 om endringer i straffeprosessloven og straffeloven mv. (etterforskningsmetoder mv.). Bestemmelsen lyder:
«§ 216 g. Påtalemyndigheten skal sørge for at opptak eller notater som er gjort under kommunikasjonskontrollen, snarest mulig blir tilintetgjort i den utstrekning de
er uten betydning for forebyggelsen eller etterforskningen av straffbare forhold, eller
gjelder uttalelser som retten etter reglene i §§ 117 til 120 og 122 ikke vil kunne kreve vedkommendes vitneforklaring om, med mindre vedkommende mistenkes for en straffbar handling som kunne ha gitt selvstendig grunnlag for kontrollen.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.»
Sletting av opplysninger fra kommunikasjonskontroll har ved gjentatte anledninger vært tema for Høyesterett, blant annet i Rt. 2005 s. 1137. Her konkluderte Høyesterett med at opplysninger fra kommunikasjonskontroll som hovedregel ikke kan slettes før forsvarer har fått innsyn.
Dersom opplysningene kan ha betydning for forebygging eller etterforskningen av straffbare forhold, skal de ikke slettes. Grensene for videre bruk av opplysningene fremgår av straffeprosessloven § 216 i. Opplysninger som er blitt brukt i straffesak, inngår i straffesakens dokumenter og følger reglene for behandling av disse.
Straffeprosessloven § 216 g bokstav b inneholder også en regel om at opplysninger som omfattes av bevisforbudsreglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120 og vitnefritaksregelen i straffeprosessloven § 122, skal slettes så snart som mulig.
Forskrift om kommunikasjonskontroll, romavlytting og dataavlesing (kommunikasjonskontrollforskriften) 9. september 2016 nr. 1047 § 9 gir utfyllende regler om behandling av opplysninger fra kommunikasjonskontroll.
3.1.3 Ny, ikke ikraftsatt, § 216 g
Ved endringslov til straffeprosessloven mv. 21. juni 2013 nr. 86 ble det vedtatt en ny § 216 g, som skiller seg fra den gjeldende bestemmelsen på flere punkter. Denne bestemmelsen er imidlertid ennå ikke satt i kraft, på grunn av manglende forskrifter. Ny, ikke ikraftsatt, § 216 g lyder:
«§ 216 g. Opptak, kopier, notater eller annen gjengivelse fra kommunikasjonskontrollen som ikke er fremlagt som bevis i saken, skal slettes når saken er avgjort ved rettskraftig dom dersom de åpenbart er uten betydning for saken, og ellers sperres. Med sperring menes markering av materiale i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av dette.
Dersom saken henlegges, skal materiale fra kommunikasjonskontrollen slettes etter at klagefristen i § 59 a er utløpt. Klages det over henleggelsesbeslutningen, skal sletting utsettes til etter at klagen er endelig avgjort. Påtalemyndigheten kan likevel beslutte at materialet i stedet skal sperres, dersom det er grunn til å regne med at siktede vil kreve erstatning i anledning av forfølgning eller at materialet kan få vesentlig betydning for senere etterforskning eller forebygging av en straffbar handling.
Opplysninger fra kommunikasjonskontrollen som retten etter §§ 117 til 120 er avskåret fra å motta forklaring om, og opplysninger fra personer som etter §§ 122 er fritatt fra forklaringsplikt, skal slettes så snart som mulig etter at det er fastslått at materialet omfatter slike opplysninger. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende kan mistenkes for en straffbar handling som opplysningene kan ha betydning for.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om sletting og sperring av materiale fra kommunikasjonskontroll.»
De viktigste endringene fra gjeldende § 216 g er at slettefristen ble flyttet til tidspunktet for sakens avgjørelse, for å sikre samsvar med siktedes rett til innsyn i opplysningene. Videre fremgår det at informasjon som ikke har blitt benyttet som bevis, som hovedregel skal sperres når saken blir avgjort ved rettskraftig dom. Definisjonen av sperring tilsvarer definisjonen i politiregisterloven § 2 nummer 10, hvor sperring defineres som markering av lagrede opplysninger i den hensikt å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene. Begrunnelsen for endringen var hensynet til rettssikkerheten ved en eventuell gjenåpning av saken.
For en mer inngående redegjørelse av forskjellene mellom gjeldende § 216 g og den nye, ikke ikraftsatte, § 216 g vises det til Prop. 147 L (2012–2013) kapittel 6.
3.2 Politiregisterloven og politiregisterforskriften
Politiregisterloven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger med enkelte unntak, jf. lovens § 3. Forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften) del 7 regulerer behandling av opplysninger i straffesaker. Forskriften § 24-2 tredje ledd bestemmer at for opplysninger innhentet ved kommunikasjonskontroll og romavlytting, skal politiregisterloven gjelde så langt den passer med de begrensninger som følger av straffeprosessloven og kommunikasjonskontrollforskriften.
Som nevnt i punkt 3.1.1, er hovedregelen at opplysninger i straffesaksdokumenter skal beholdes. Opplysninger i straffesak er derfor unntatt fra de alminnelige reglene i politiregisterloven § 50 om sletting, sperring og avlevering av opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet. Dette fremgår eksplisitt av § 25-2 første ledd.
3.3 Grunnloven og internasjonale forpliktelser
3.3.1 Grunnloven
Grunnloven § 102 første ledd første punktum lyder: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon». Ordlyden synes ikke å gi rom for unntak, i motsetning til det som gjelder etter EMK artikkel 8, som formuleringen bygger på. Etter Rt. 2014 s. 1105 skal Grunnloven § 102 imidlertid leses slik at den gir adgang til unntak i lov, så lenge slike unntak fremmer et legitimt formål og er forholdsmessige. Dette er gjentatt i Rt. 2015 s. 93, hvor avsnitt 60 lyder:
«Til forskjell fra SP artikkel 17 og EMK artikkel 8, inneholder Grunnloven § 102 ingen anvisning på om det overhodet kan gjøres lovlige begrensninger i privat- og familielivet. Men grunnlovsvernet kan ikke være – og er heller ikke – absolutt. I tråd med de folkerettslige bestemmelsene som var mønster for denne delen av § 102, vil det være tillatt å gripe inn i rettighetene etter første ledd første punktum dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig, jf. Rt. 2014 s. 1105 avsnitt 28. Forholdsmessighetsvurderingen må ha for øye balansen mellom de beskyttede individuelle interessene på den ene siden og de legitime samfunnsbehovene som begrunner tiltaket på den andre.»
Formuleringen i Grunnloven § 102, og unntakshjemmelen slik den er utpenslet i rettspraksis, tilsvarer EMK artikkel 8. Det er ikke grunnlag i rettspraksis for å tolke Grunnloven § 102 på en annen måte enn denne bestemmelsen. Når forholdet til personvernet etter EMK artikkel 8 drøftes i proposisjonen forutsettes det derfor at det samme vern vil gjøre seg gjeldende etter Grunnloven § 102.
3.3.2 Internasjonale forpliktelser
EMK og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) er gjort til del av norsk rett ved menneskerettsloven. Ved motstrid skal konvensjonsbestemmelsene gå foran annen norsk lov, jf. menneskerettsloven § 3.
EMK artikkel 8 lyder som følger i norsk oversettelse:
«1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.
2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»
Offentlige myndigheters behandling av informasjon om enkeltpersoner berører verdier som er beskyttet av EMK artikkel 8. I utgangspunktet vil myndighetenes oppbevaring av opplysninger om enkeltpersoner i seg selv kunne utgjøre et inngrep i rettighetene i artikkel 8. Etter artikkel 8 nr. 2 kan slike inngrep være tillatt, såfremt de har hjemmel i lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til visse nærmere angitte formål. Blant disse er hensynet til forebygging eller bekjempelse av kriminalitet. Følgelig vil utgangspunktet være at opplysninger innhentet ved skjult tvangsmiddelbruk kan oppbevares dersom og så lenge det er nødvendig for å forebygge eller bekjempe kriminalitet. Det følger videre av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) at klare regler om lagring og sletting utgjør viktige sikkerhetsmekanismer, som er en del av vurderingen av hvorvidt politiets innhenting av privat informasjon skal være tillatt. I storkammeravgjørelsen S. og Marper mot Storbritannia 4. desember 2008 (sak 30562/04 og 30566/04) uttaler domstolen i avsnitt 67:
«The mere storing of data relating to the private life of an individual amounts to an interference within the meaning of Article 8 […]. The subsequent use of the stored information has no bearing on that finding […]. However, in determining whether the personal information retained by the authorities involves any of the private-life aspects mentioned above, the Court will have due regard to the specific context in which the information at issue has been recorded and retained, the nature of the records, the way in which these records are used and processed and the results that may be obtained […].»
Beskyttelsen av retten til privatliv etter EMK artikkel 8 må ses i sammenheng med andre rettigheter etter konvensjonen. I straffesaker gjelder dette særlig den tiltaltes rett til en rettferdig rettergang, som er beskyttet av EMK artikkel 6. Gjeldende § 216 g om sletting kan for eksempel ikke praktiseres fullt ut av hensyn til tiltaltes rett til innsyn i opplysningene etter EMK artikkel 6.
EMK artikkel 6 første ledd første punktum lyder som følger i norsk oversettelse:
«For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.»
Ifølge domstolens praksis gir bestemmelsen en rett til blant annet kontradiktorisk behandling og partslikhet. Dette innebærer at den tiltalte må gis samme mulighet som påtalemyndigheten til å gjøre seg kjent med bevismaterialet som foreligger i saken.
Forholdet til øvrig lovgivning og Norges folkerettslige forpliktelser er grundig omtalt og vurdert i Prop. 147 L (2012–2013) punkt 6.2 og 6.3 og Prop. 68 L (2015–2016) kapittel 5, og det vises til disse proposisjonene for en nærmere redegjørelse av disse forholdene. I den utstrekning folkerettslige forpliktelser har betydning for de endringer som foreslås her, vil det drøftes i tilknytning til de aktuelle delene av forslaget.