3 Utvidelse av frist for tilbakebetaling i pakkereiseloven

3.1 Gjeldende rett

Etter pakkereiseloven § 22 har den reisende rett til å avbestille pakkereisen uten å betale gebyr dersom det inntreffer uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter på bestemmelsesstedet eller i umiddelbar nærhet av dette. Den reisende slipper altså å betale et avbestillingsgebyr, mens pakkereisearrangøren skal tilbakebetale alle innbetalte beløp senest innen 14 dager, jf. pakkereiseloven § 24.

3.2 Pakkereisedirektivet

Etter pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 2 skal den reisende ha rett til å si opp pakkereiseavtalen før reisens begynnelse uten å betale et oppsigelsesgebyr, dersom det inntreffer uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter på bestemmelsesstedet eller i dets umiddelbare nærhet som i vesentlig grad påvirker gjennomføringen av pakkereisen. Det følger av direktivet artikkel 12 nr. 4 at arrangøren skal foreta tilbakebetalinger til den reisende uten unødig opphold og senest 14 dager etter at pakkereiseavtalen er sagt opp.

3.3 Departementets vurderinger og forslag

Som følge av frykt for spredning av Covid-19-viruset er landet i en meget spesiell situasjon. Situasjonen er særlig vanskelig for pakkereisearrangørene, grunnet plikten til rask tilbakebetaling av solgte reiser. For å avhjelpe pakkereisearrangørene og for å redusere belastningen på Reisegarantifondet når pakkereisearrangørene går konkurs, foreslås det å forlenge fristen på 14 dager for pakkereisearrangørene til å tilbakebetale de reisende. Fristen i pakkereiseloven § 24 gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 4. Vi befinner oss nå i en svært spesiell situasjon, som tilsier at terskelen for å fravike direktivet senkes. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i pakkereiseloven, som gir hjemmel til i forskrift å forlenge 14-dagersfristen for arrangørens tilbakebetaling. Bestemmelsen kan kun gjelde i et begrenset tidsrom. Departementet foreslår tre måneder, men at bestemmelsen kan forlenges ved beslutning av Kongen.

Når arrangøren får utsatt plikten til å tilbakebetale den reisende, reduseres beskyttelsen for den reisende som risikerer at arrangøren er gått konkurs før skyldig beløp er tilbakebetalt. I så tilfelle, må den reisende, etter departementets vurdering, omfattes av systemet med reisegaranti, jf. pakkereiseloven § 43. I utgangspunktet gjelder kravet om insolvensbeskyttelse i § 43 for reisetjenester som ikke er levert som følge av arrangørens insolvens. Etter departementets syn må bestemmelsen tolkes utvidende i dagens situasjon, slik at den også omfatter situasjoner der den reisende ikke får sin tilbakebetaling etter pakkereiseloven § 24 som følge av pakkereisearrangørens senere insolvens.

EU-kommisjonen har anbefalt at man innfører en ordning der arrangøren tilbyr den reisende en kreditnota (voucher/tilgodelapp) i stedet for tilbakebetaling. Denne kreditnotaen må det være frivillig for den reisende å godta, den må kunne innløses i ny reise eller kontanter på et senere tidspunkt, og den må være sikret ved arrangørens insolvens. Departementet vil legge til rette for innføring av en slik ordning, og vil anbefale at slike kreditnotaer brukes i størst mulig utstrekning.