5 Endringer som ikke har sammenheng med direktivet

5.1 Erstatning for ikke-økonomisk tap

5.1.1 Forslaget i høringsnotatet

Det følger av politiregisterloven § 56 annet ledd at den behandlingsansvarlige kan pålegges å betale erstatning for skade av ikke-økonomisk art. Formuleringen tilsvarer personopplysningsloven § 49 tredje ledd annet punktum, og det er i Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 15.2.4 vist til at man har tatt utgangspunkt i de tilsvarende bestemmelsene i personopplysningsloven og lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem (SIS) (SIS-loven). Etter SIS-loven § 18 annet ledd annet punktum kan erstatning også omfatte erstatning for ikke-økonomisk tap, uten at det fremgår at dette skal pålegges. Det har i ettertid vist seg at ordlyden i § 56 har skapt tvil med hensyn til om begrepet «pålegge» indikerer at det er andre enn den behandlingsansvarlige som skal avgjøre dette spørsmålet, noe som ikke er tilfelle. For å eliminere denne tvilen ble det foreslått å fjerne begrepet «pålegges» i bestemmelsen.

5.1.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet støtter endringen, og forslaget opprettholdes.

5.2 Obligatorisk krav om politiattest for personer som skal utføre tilsyn

5.2.1 Forslaget i høringsnotatet

Politiregisterloven § 62 annet ledd gir anvisning på at det kan kreves uttømmende og utvidet politiattest for personer som skal føre tilsyn. Begrunnelsen for kravet om politiattest er at personer hos tilsynsmyndighetene vil kunne få tilgang til svært sensitive opplysninger. Det har også vært ønskelig å begrense antall personer hos tilsynsmyndighetene som gis tilgang til opplysningene, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 21.10.

Selv om bestemmelsen gir anvisning på at det kan kreves politiattest, har det ikke vært hensikten å åpne for at kravet om fremleggelse av politiattest kan fravikes. Det ble derfor foreslått at det i bestemmelsen kommer frem at det skal kreves uttømmende og utvidet politiattest for personer som skal utføre tilsyn.

5.2.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet støtter endringen, og forslaget opprettholdes.

5.3 Sletting av opplysninger i politiets registre

5.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Det ble foreslått endringer i politiregisterloven § 69 slik at det kan gis forskriftsbestemmelser om at opplysninger i politiets registre kan slettes uten at det først gjennomføres en arkivfaglig vurdering, dersom tungtveiende personvernhensyn gjør seg gjeldende. Det ble i tillegg foreslått en korresponderende endring i arkivloven § 9 slik at det også der fremgår at opplysninger kan slettes etter forskrifter gitt i medhold av politiregisterloven § 69 første ledd nr. 16. Hvilke opplysninger som vil være omfattet, vil være gjenstand for egen høring om endringer i politiregisterforskriften.

Bakgrunnen for forslaget var å skape bedre samsvar mellom reglene om sletting og arkivering i henholdsvis politiregisterlovgivningen og arkivlovgivningen.

Etter politiregisterloven § 50 skal opplysninger ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for formålet med behandlingen. Opplysningene skal slettes eller sperres, med mindre de skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning.

Politiregisterforskriften § 16-2 angir at etter at opplysninger er fjernet fra registre skal de behandles i samsvar med arkivloven, ved at de enten tilintetgjøres, kasseres etter vedtak av Riksarkivaren, eller bevares og avleveres til Arkivverket. Det er i forskriften del 11 for hvert enkelt register angitt etter hvilket av disse alternativene sletting skal skje. Begrunnelsen for valget av regulering har til dels vært å sikre forutberegnelighet for den registrerte om hva som skjer med opplysninger som slettes i registrene. I tillegg har man ønsket å følge opp forutsetningene i utredningen fra politiregisterutvalget (NOU 2003: 21) punkt 17.2.3 og Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 14.5.2 om at enkelte opplysninger ikke skal avleveres til Arkivverket. Det ble i Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) punkt 14.5.2 uttalt følgende om dette:

«Departementet mener på lik linje med utvalget at de omtalte opplysninger [opplysninger i kriminaletterretningsregistre og opplysninger som behandles etter 4-månedersregelen] må slettes, da behandlingen av slike opplysninger i utgangspunktet er svært inngripende, og bare tillates fordi man har vurdert det slik at hensynet til kriminalitetsbekjempelsen i disse tilfellene må gå foran personvernet. Det er likevel ikke noe som tilsier at disse opplysningene oppbevares lenger enn hva som er absolutt nødvendig. Sistnevnte gjelder i særdeleshet opplysninger som kan behandles etter 4-månedersregelen.

[…]

Annerledes forholder det seg i utgangspunktet med opplysninger som kan behandles i kriminaletterretningsregistre som nevnt i lovforslag til § 11. Slike opplysninger vil ikke gjennomgående kunne slettes i henhold til prinsippet om arkivbegrensning i arkivlovgivningen. Her er det likevel tale om særlig sensitive opplysninger. Når det for politiet ikke lenger er nødvendig eller for den saks skyld ikke lenger er adgang til å behandle slike opplysninger, vil det derfor etter departementets syn være en alvorlig krenkelse av personvernet dersom disse opplysningene fortsatt skulle befinne seg i et offentlig arkiv. Departementet vil derfor fremme forslag for Riksarkivaren om at regler om sletting av denne typen opplysninger blir innarbeidet i gjeldende kassasjonsbestemmelser for politiet og påtalemyndigheten.»

Departementet har i ettertid blitt gjort oppmerksom på at den løsning som er valgt i politiregisterregelverket ikke fullt ut er i overensstemmelse med arkivlovgivningens bestemmelser. I og med at det fremgår at opplysninger først kan kasseres etter vedtak fra Riksarkivaren, legges det opp til at det skal foretas en arkivfaglig vurdering. Imidlertid har man ved konkret å gi anvisning på hvordan sletting skal skje, i realiteten forskriftsregulert hva denne vurderingen skal resultere i. Etter en fornyet vurdering har departementet, i samråd med Kulturdepartementet, kommet til at det bør gjøres endringer. Det er ikke hensiktsmessig at Riksarkivaren skal vurdere saken og fatte vedtak, når utfallet av vurderingen er fastsatt i politiregisterforskriften.

Etter departementets vurdering er det behov for å åpne for at man i forskrift på enkelte områder kan fastsette at opplysninger skal tilintetgjøres uavhengig av om en arkivfaglig vurdering skulle tilsi at opplysningene bør bevares for ettertiden. En forutsetning for å gi slike bestemmelser er at tungtveiende personvernhensyn tilsier tilintetgjøring av opplysningene. Særlig vil et slikt unntak være aktuelt for opplysninger i kriminaletterretningsregisteret, jf. de vurderinger som er gjort i NOU 2003: 21 og Ot.prp. nr. 108 (2008–2009). Men det kan også være andre opplysninger der det kan være behov for å sikre at opplysninger tilintetgjøres, for eksempel opplysninger som behandles i informantregisteret eller opplysninger om biometri.

5.3.2 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, Advokatforeningen og Datatilsynet støtter forslaget.

Politidirektoratet er enig i departementets utgangspunkt om at det kan være behov for å gjøre unntak fra arkivloven, dersom sterke personvernmessige grunner tilsier det, og en arkivfaglig vurdering ville tilsi bevaring. Det vises i den forbindelse til at opplysningene i politiets registre kan inneholde meget personsensitiv informasjon eller uverifisert informasjon. Direktoratet savner likevel en noe mer utfyllende redegjørelse for hva slags type informasjon som kan begrunne forslaget til unntak fra arkivloven.

Direktoratet understreker viktigheten av at prosessen rundt fastsettingen av reglene/vedtakene i tilstrekkelig grad ivaretar arkivfaglige vurderinger i vid forstand. Det må i prosessen redegjøres grundig for avveiningen mellom de politifaglige, personvernmessige og øvrige arkivfaglige hensynene.

Kripos understreker at en slettebestemmelse som foreslått er viktig for å kunne sikre forutberegneligheten for den registrerte, særlig når en behandling av opplysninger er basert på samtykke.

Arkivverket er enig i at dagens regelverk ikke gir de beste forutsetninger for å foreta avveininger mellom hensynet til bevaring og hensynet til personvern som både politifaglige myndigheter og Arkivverket kan forsvare ut i fra det faglige ansvaret de har hver for seg. De uttaler følgende:

«Det er vist til uttalelser i forarbeidene om ikke-verifiserte opplysninger som av den grunn ikke har betydning i den konkrete saken. Dette er allikevel informasjon som med grunnlag i senere etterforskning kan bli verifiserte opplysninger. Selv om dette er informasjon som dermed kan få rettslig betydning, ser Arkivverket at det til syvende og sist kan være mest riktig at Justisdepartementet som fagansvarlig gis hovedansvaret for å foreta en vurdering av konsekvensene av å tillate sletting av slikt materiale.»

Arkivverket påpeker at det ikke er helt klart om det kun vil være aktuelt å fastsette konkrete sletteregler for enkelte av registrene hvor det i dag allerede foreligger bestemmelser som viser til bestemmelsen om sletting i politiregisterforskriften § 16-2, eller om slike bestemmelser kan bli aktuelt for flere registre. Jo flere særregler, jo mer vil Arkivverket være bekymret for at endringen kan åpne opp for at så store deler av politiets registre blir slettet at det kan ha samfunnsmessige konsekvenser.

Arkivverket mener videre at slik bestemmelsen er formulert, kan det være at vurderingene av personvern ikke får en tilstrekkelig «motvekt», ved at de samfunnsmessige og arkivfaglige konsekvensene ikke blir tilstrekkelig vurdert i forarbeider knyttet til konkrete forslag om slettebestemmelser. Bestemmelsen bør inneholde tydelige krav om hvilke vurderinger man må gjøre, slik at dette blir godt dokumentert i saksutredningen og begrunnelsen for de respektive særreglene.

Norsk arkivråd mener forslagene vil medføre en svekkelse av kravet om arkivfaglig bevaringsvurdering før vedtak om kassasjon fattes, og en fragmentert tilnærming til kassasjon og konsekvensene det kan få. Hensyn til personvern kan ivaretas på en god måte uten å svekke Riksarkivarens rolle som fagmyndighet for bevarings- og kassasjonsvurderinger. Videre er en prosess med arkivfaglig vurdering ingen trussel mot godt personvern, og det er heller ikke nødvendigvis slik at bevaring av materiale som dokumenterer enkeltpersoners møter med offentlige myndigheter ikke er godt personvern. Norsk Arkivråd stiller spørsmål ved nødvendigheten av å fravike det prinsipielle i at det før sletting av arkivmaterialet alltid skal foretas en arkivfaglig bevaringsvurdering som nettopp sikrer at ulike hensyn, herunder personvern, skal synliggjøres og veies mot hverandre.

Forskerforbundet ser med bekymring på en forskriftshjemmel der de arkivfaglige vurderingene blir et sekundært hensyn i arbeidet med å ta stilling til hva som skal bevares eller ikke bevares. Etter deres syn vil en mulighet for Riksarkivet til å avgi høringsuttalelse i ettertid ikke sikre at arkivfaglige vurderinger i tilstrekkelig grad får sette premissene for de avveiningene som blir gjort i arbeidet med konkrete forskrifter om kassasjon på politiregisterlovens område. De viser videre til at direktiv (EU) 2016/680 har tatt inn formålet «archiving purposes in the public interest», som et eget formål i tillegg til historiske, statistiske og vitenskapelige formål, noe som gir medlemslandene et stort handlingsrom til å gi regler om overføring av materiale til arkivinstitusjoner.

5.3.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at de fleste høringsinstanser støtter forslaget. Som redegjort for i punkt 5.3.1 representerer forslaget i utgangspunktet ikke noe nytt, men snarere en bedre rettsteknisk løsning for de tilfellene der opplysningene skal tilintetgjøres fremfor arkiveres. Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for bekymring for at andre hensyn enn personvernhensyn ikke vil tillegges tilstrekkelig vekt i vurderingen av om det skal gis forskriftsbestemmelser om kassasjon, og at det i forslaget bør komme klarere frem hvilke andre hensyn som skal vektlegges ved denne vurderingen.

Departementet finner grunn til å understreke at arkivering fortsatt vil være den klare hovedregelen for opplysninger som behandles av politiet. Således vil opplysninger som er inntatt i straffesaksdokumenter og i de fleste av politiets registre bli bevart. Forslaget er på denne bakgrunn ikke et generelt unntak fra arkivlovgivningen, men et snevert unntak for enkelte typer opplysninger. Begrunnelsen for at det er behov for et slikt unntak i politiregisterloven er først og fremst at politiets behandling av opplysninger på enkelte området i vesentlig grad skiller seg fra behandling av opplysninger som foretas av andre offentlige organer. Den mest markante forskjellen er at politiregisterlovgivningen inneholder en rekke unntak fra de grunnleggende prinsippene innenfor personvernlovgivningen, slik som formålsbestemthet, nødvendighet og at opplysningene skal være korrekte. Disse unntakene kommer blant annet til uttrykk i lovens § 8, der det åpnes for at politiet kan behandle opplysninger om personer til tross for at man ikke vet om behandlingen er nødvendig og relevant for et politimessig formål. I lovens § 6 annet ledd er det åpnet for at politiet kan behandle opplysninger til tross for at de ikke er verifiserte, slik at man ved registreringstidspunktet ikke vet om opplysningene er korrekte. Videre er det for eksempel i politiregisterforskriften § 47-4 nr. 2 åpnet for at man i forbindelse med kriminaletterretning ikke bare kan registrere den personen som kan antas å begå lovbrudd, men også familiemedlemmer, venner og arbeidskollegaer. I tillegg vil de personene som er registrert i medhold av disse bestemmelsene som regel ikke være kjent med at politiet behandler opplysninger om dem. Begrunnelsen for disse vidtgående unntakene er at hensynet til kriminalitetsbekjempelsen ble tillagt større vekt enn hensynet til personvernet.

Det kan på den annen side ikke være noen tvil om at registrering av opplysningene i de nevnte tilfellene representerer et betydelig inngrep, og vil av mange oppfattes som en krenkelse av personvernet. For å kompensere på denne ulempen var det en klar forutsetning at disse opplysningene skulle slettes (tilintetgjøres) dersom det viser seg at de ikke er nødvendige for kriminalitetsbekjempelsen. Etter hva departementet kan se ville arkivering i disse tilfellene innebære en fortsettelse av krenkelsen av personvernet. Når hensynet til kriminalitetsbekjempelsen var den eneste begrunnelsen for at man tillater denne form for behandlingen av personopplysninger, kan ikke dette hensynet erstattes med andre hensyn for å forsvare fortsatt behandling i form av arkivering. Alternativet til lovforslaget er således ikke at man tillater arkivering, men at man hever terskelen for registrering. Departementet ønsker imidlertid ikke å benytte seg av denne fremgangsmåten, idet de omtalte unntakene er et viktig og nødvendig verktøy for politiet i kriminalitetsbekjempelsen.

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at det i lovforslaget kommer eksplisitt frem at også andre hensyn, herunder arkivfaglige hensyn, skal vektlegges. Departementet har vurdert anførslene, men har kommet frem til at en slik fremgangsmåte av flere grunner ikke er nødvendig. Når lovforslaget gjør unntak fra arkivlovens kassasjonsbestemmelse ligger det i sakens natur at man avveier hensynet til personvern mot de hensyn arkivloven er basert på. Videre vil en angivelse av andre hensyn kunne skape et inntrykk av at opplistingen av disse hensynene er uttømmende, noe som kan føre til utilsiktede virkninger. Departementet er kjent med at tilsvarende unntaksregler i henholdsvis personopplysningsloven § 28 og helseregisterloven § 25 eksplisitt angir hvilke andre hensyn enn personvernet som skal vektlegges. Den vesentlige forskjellen mellom disse unntakene fra arkivloven og nærværende lovforslag er imidlertid at de nevnte bestemmelsene gjør unntak i enkeltsaker, mens lovforslaget legger opp til unntak fra visse kategorier opplysninger i form av forskrift. Slike forskrifter vil være gjenstand for høring, og det ligger i sakens natur at det i forslaget til forskriften vil bli foretatt en bred vurdering av de hensyn som gjør seg gjeldende, herunder hensynet til dokumentasjon, forskning og eventuelle andre allmenne hensyn. At slike hensyn skal vektlegges er også nevnt i særmerknadene til § 69, jf. punkt 7.5.

Derimot har departementet etter en nærmere vurdering kommet til at unntaksbestemmelsen bør utvides til også å omfatte hensynet til fare for liv og helse. Som nevnt i høringsnotatet vil det være aktuelt å unnta opplysninger i politiets informantregister, jf. politiregisterforskriften kapittel 57. Registeret ble opprettet fordi politiet har behov for å ha oversikt over sine informanter. Det er imidlertid svært få personer innad i politiet som har tilgang til dette registeret. Begrunnelsen for dette er at informanter kan bli utsatt for alvorlige represalier fra kriminelle miljøer dersom deres informantvirksomhet blir kjent. Det er derfor særdeles viktig at disse opplysningene skjermes så godt som mulig og at de ikke gjøres kjent for utenforstående. For denne kategorien opplysninger er det derfor ikke helt treffende når det i forslaget som ble sendt på høring bare vises til tungtveiende personvernhensyn, siden det her er tale om fare for liv og helse.

Avslutningsvis finner departementet også grunn til å understreke at utarbeidelsen av forskriftene som representerer et unntak fra arkivlovens kassasjonsbestemmelse vil skje i nært samarbeid med både Arkivverket og Kulturdepartementet for å sikre at de arkivfaglige hensynene blir ivaretatt på en god måte.

5.4 Registrering i DNA-registeret

5.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Det følger av politiregisterloven § 12 at det kan registreres opplysninger i identitetsregisteret i politiets DNA-register om «den som arbeider eller oppholder seg i Norge, og som i utlandet er ilagt en straff som svarer til dem som er nevnt i straffeloven § 29, og den begåtte handling kunne ha medført frihetsstraff om den hadde vært begått i Norge». Ordlyden er en videreføring av straffeprosessloven § 160 a tredje ledd, som ble opphevet ved ikrafttredelsen av politiregisterloven § 12.

I reaksjonsregisteret kan det registreres opplysninger om «norsk statsborger, norsk foretak eller person som arbeider eller oppholder seg i Norge», jf. politiregisterforskriften § 44-5. I fingeravtrykkregisteret kan det registreres opplysninger om den som er «norsk statsborger eller som arbeider eller oppholder seg i Norge», jf. politiregisterforskriften § 46-5 annet ledd nr. 3.

Det ble i høringsnotatet blant annet vist til at det ikke synes å være gode grunner til at personer som er norske statsborgere, men som ikke bor eller arbeider i Norge, kan registreres i reaksjonsregisteret og fingeravtrykkregisteret, men ikke i DNA-registeret. Det fremgår videre av Ot.prp. nr. 19 (2006–2007) punkt 3.5 at formuleringen «arbeider eller oppholder seg i Norge» ble valgt for å sikre at man fanger opp personer som har tilknytning til Norge, og ikke at man har ment å stenge for registrering av personer som er norske statsborgere, men som ikke arbeider eller oppholder seg i Norge.

Det ble derfor foreslått endringer i politiregisterloven § 12 slik at norske statsborgere kan registreres i DNA-registeret uavhengig av om de bor eller oppholder seg i Norge.

5.4.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet støtter endringen, og forslaget opprettholdes.

5.5 Opphevelse av straffeprosessloven § 158 annet ledd tredje punktum

5.5.1 Forslaget i høringsnotatet

Straffeprosessloven § 158 regulerer innhenting av biologisk materiale for DNA-analyse. Bestemmelsens annet ledd åpner for at det etter samtykke kan innhentes biologisk materiale med sikte på å gjennomføre DNA-analyse, uten hensyn til om det foreligger skjellig grunn til mistanke. Analyseresultatet og det biologiske materialet skal tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd. Etter bestemmelsens annet ledd tredje punktum kan analyseinstitusjonen likevel oppbevare profilene for å dokumentere sin virksomhet. Dette unntaket kom inn i bestemmelsen ved lov 19. juni 2009 nr. 79, som følge av at det etter det opplyste ikke var mulig å slette DNA-profilene fra de analysemaskinene som ble benyttet av Rettsmedisinsk institutt, som på den tiden analyserte biologisk materiale for politiet.

DNA-analyser foretas i dag av Folkehelseinstituttet (FHI)/Oslo universitetssykehus, som i disse tilfellene er databehandler for politiet. En databehandler kan ikke behandle opplysninger på annen måte enn det som følger av databehandleravtalen, og skal derfor følge de regler om sletting som fremgår av avtalen. Det er nå også mulig å slette DNA-profiler, slik at forutsetningene for tilføyelsen av straffeprosessloven § 158 annet ledd tredje punktum ikke lenger er til stede.

Ved ikraftsettingen av politiregisterloven § 12 og politiregisterforskriften kapittel 45 ble påtaleinstruksen kapittel 11A om sentralt register over DNA-profiler opphevet. Bestemmelsen i påtaleinstruksen § 11a-4 om at analyseinstitusjonen kan oppbevare profilene utelukkende for å dokumentere sin virksomhet, ble ikke videreført i politiregisterforskriften. Ved en forglemmelse ble imidlertid ikke straffeprosessloven § 158 annet ledd tredje punktum opphevet. Det ble derfor foreslått å oppheve bestemmelsen.

5.5.2 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten,PST og Advokatforeningen støtter forslaget.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker viser til at de tidligere har uttrykt bekymring for at destruksjon av biologisk materiale og sletting av DNA-profiler, rådata mv. kan svekke kommisjonens mulighet for å foreta en forsvarlig opplysning av saker som begjæres gjenåpnet. De kan ikke se at dette hensynet gjør seg gjeldende ved spørsmålet om oppheving av denne bestemmelsen, og har ingen innvendinger mot forslaget.

Politidirektoratet støtter forslaget og viser til at forslaget er en klargjøring av lovgivers intensjon om at slike profiler skal slettes, også hos analyseinstitusjon, når formålet med behandlingen er oppnådd. Praksisen med at analyseinstitusjonen kan oppbevare profilen står i motstrid til hva avgiveren av profilen får opplyst ved DNA-prøvetakingen, og samtykket hans/hennes er gitt nettopp med den forutsetning om at profilen ikke skal lagres lengre enn til formålet med undersøkelsen er utført (å bli sjekket ut av saken). Analysering av referanseprofiler et viktig element i etterforskningen ved at man da kan utelukke falske spor i straffesaker og således unngå uhensiktsmessige og unødvendige etterforskingsskritt. Videre er det viktig for politiets troverdighet at slettingen av disse profilene faktisk skjer, all den tid disse er avgitt med denne forutsetningen.

Kripos støtter forslaget, og viser til at det er mulig å slette profiler hos Oslo universitetssykehus. Kripos har tidligere avklart med Norsk akkreditering ar det ikke er nødvendig å oppbevare alle resultater for å kunne akkreditere virksomheten, det er arbeidsmetoder og metodikk som må kunne dokumenteres.

Rogaland statsadvokatembeter mener det er et reelt behov for at opplysningene ikke slettes. Det er etter deres syn vanskelig å se en begrunnelse for at allerede sikret materiale skal slettes selv om en sak formelt anses som oppklart eller rettskraftig. Blir konklusjonene senere bestridt må de sakkyndige kunne gå til referanseprøvene for å kontrollere om det har skjedd feil. Det er videre vanskelig å se noen større praktiske eller økonomiske fordeler med forslaget. Embetet mener at analyseinstitusjonene må kunne beholde prøvene, eventuelt må de arkiveres på et annet egnet sted, både for å kunne dokumentere institusjonens virksomhet og for senere å kunne innestå for at analysens konklusjoner er basert på korrekte premisser.

Norsk arkivråd viser til at analyseinstitusjonene har et selvstendig ansvar for å dokumentere sin oppgaveutførelse, og det bør derfor foretas en selvstendig arkivfaglig vurdering før kassasjon av DNA-profiler oppbevart ved Folkehelseinstituttet vedtas. En arkivfaglig vurdering vil kunne avdekke om kassasjon av disse profilene hos analyseinstitusjonen har uønskede konsekvenser, for eksempel ved at man i ettertid ikke vil kunne avdekke om det ble gjort feil i analysen som ble gjort.

Oslo universitetssykehus legger til grunn at analyseinstitusjonen har selvstendig arkivplikt i henhold til arkivloven, og at en databehandleravtale ikke kan oppheve den lovpålagte arkivplikten til en offentlig institusjon. Forslaget innebærer videre at analyseinstitusjonen blir fratatt den lovfestede retten til å dokumentere egen virksomhet gjennom bl.a. å arkivere referanseprofiler. Dersom referanseprofiler ikke kan oppbevares hos analyseinstitusjonen eller Arkivverket, vil ikke påstander og spørsmål om feil eller forbyttinger kunne utredes og besvares. De er ikke kjent med at det er blitt foretatt en vurdering av positive og negative konsekvenser ved å tilintetgjøre de samtykkebaserte DNA-profilene, og beslutningsgrunnlaget for lovendringen fremstår mangelfullt. Endringen har stor betydning for enkeltpersoners rettssikkerhet ved at muligheten for å etterprøve en konklusjon oppheves, og man vil miste muligheten til å foreta nye vurderinger av teknisk dårlige blandingsresultater ettersom metoder kontinuerlig fornyes og forbedres. Dersom referanseprofiler skal tilintetgjøres, fjernes premissgrunnlaget for konklusjonen i saken som omtaler sammenlikning av referanseprofilen mot DNA-resultatet for sporprøvene. Dersom personen er død og DNA-profilen er slettet, er premisset for konklusjonen i straffesaken ugjenkallelig borte.

Oslo universitetssykehus mener at referanseprofiler og tilhørende grunnlagsdata må bevares som en vesentlig del av straffesaksdokumentasjonen ettersom profilene er de mest sentrale premissene for sakkyndiges vurderinger, og utgjør en nødvendig del av beviskjeden i straffesaker. Tilintetgjøring vil svekke eller ødelegge muligheter til å ivareta hensynet til en forsvarlig rettsprosess og rettssikkerhet. De foreslår derfor at referanseprofiler slettes hos analyseinstitusjonen ved at de overføres, sammen med øvrig dokumentasjon tilhørende enkeltsaken, til Arkivverket etter en nærmere definert tid. DNA-profilene vil da ikke være tilgjengelige for analyseinstitusjonen eller politiet, og kan eventuelt kun utleveres fra Arkivverket etter en rettskjennelse.

5.5.3 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg at flere instanser er kritiske til forslaget om å oppheve bestemmelsen om at analyseinstitusjonen kan oppbevare referanseprofiler for å kunne dokumentere sin virksomhet. Man finner derfor innledningsvis grunn til å minne om at referanseprofiler er profiler fra personer som det ikke knytter seg skjellig grunn til mistanke til, og som frivillig har avgitt prøve. Det klare utgangspunktet er at slike profiler skal slettes når formålet med undersøkelsen er oppnådd, jf. straffeprosessloven § 158 annet ledd annet punktum. I praksis vil dette være så snart vedkommende er sjekket mot spor på åstedet, og det er utelukket at sporet stammer fra vedkommende. Profilen vil heller ikke registreres i politiets DNA-register. Dersom det foreligger samsvar, vil referanseprofilen være et bevis av betydning og vil bli oppbevart på vanlig måte.

Bestemmelsen om at analyseinstitusjonen kan oppbevare resultatene for å dokumentere sin virksomhet kom inn etter at det ble opplyst at det ikke var teknisk mulig å slette resultatene, jf. redegjørelsen i punkt 5.5.1. Etter departementets vurdering er det ingen grunn til å oppbevare et svært stort antall DNA-profiler fra personer som ikke er mistenkt i en sak, og som frivillig har avgitt en prøve, for det tilfelle at man senere eventuelt skal kunne gå tilbake og foreta nye vurderinger. Departementet kan ikke se at det er et rettssikkerhetsmessig problem at man ikke senere kan vurdere prøver som ikke samsvarer med funn på et åsted på nytt. Dersom en person som har avgitt referanseprøve som ikke har samsvart med spor fra åstedet senere skulle komme i politiets søkelys i saken, vil ny prøve måtte innhentes enten etter § 158 første ledd eller etter et nytt samtykke. Når det nå har vist seg at det likevel er mulig å slette profilene, og profilene heller ikke er nødvendig for akkreditering av virksomheten, ser departementet ingen grunn til at analyseinstitusjonene skal oppbevare referanseprofilene etter at formålet med undersøkelsen er oppnådd. Lovforslaget innebærer således at den opprinnelige rettstilstanden gjenopprettes.

Det følger både av personopplysningsloven § 15 og politiregisterloven § 18 at en databehandler ikke kan behandle opplysningene på en annen måte enn det som følger av avtale med eller instruks fra den behandlingsansvarlige. Dersom den behandlingsansvarlige etter sitt regelverk skal slette opplysningene, vil det samme gjelde for databehandleren. Etter departementets syn vil derfor analyseinstitusjonen ikke ha en selvstendig arkivplikt. Dette ble også lagt til grunn i Personvernnemndas vedtak 19. juni 2014 (PVN-2013-1) punkt 6.

5.6 Forslag til endring i politiloven

5.6.1 Forslaget i høringsnotatet

Etter politiloven § 14 tredje ledd kan kommunene ved siden av politiet håndheve bestemmelsene om renhold og vintervedlikehold i politiloven § 14 første ledd nr. 1 og 2, dersom kommunen velger å benytte seg av denne adgangen. Siden ikrafttredelsen av bestemmelsen i juli 2012 har det vist seg at flere kommuner finner det uklart hvilke formkrav og saksbehandlingsregler som gjelder for at kommunen kan benytte seg av hjemmelen. Det har vært tvil om kommunen må fastsette dette i de lokale politivedtektene (forskrift) eller om det er tilstrekkelig med et alminnelig vedtak i kommunen.

Departementets forslag ble omtalt på følgende måte i høringsnotatet:

«Reguleringen i forskriften § 2 sammenholdt med politiloven § 14 tredje ledd, er etter departementets vurdering lite egnet til å veilede kommunene om hvordan de bør gå frem når de vil håndheve deler av vedtektene selv. Et kommunalt vedtak om håndheving er dessuten lite tilgjengelig for publikum (kombinasjon av lov, sentral forskrift, lokal forskrift og vedtak i bystyret). Innholdet i vedtaket er i motsetning til innholdet i politivedtektene ikke underlagt Politidirektoratets legalitetskontroll som skal påse at vedtektene kun regulerer forhold som det er hjemmel for å regulere i kommunens lokale politivedtekter.

Departementet foreslår derfor at de kommunene som vedtar å benytte seg av adgangen til å håndheve deler av politivedtektene i henhold til § 14 tredje ledd, må fastsette dette i kommunens lokale politivedtekter. På den måten kommer arbeidsfordelingen mellom kommunen og politiet tydeligere frem og det skapes tydeligere ansvarslinjer både for dem som håndhever de aktuelle vedtektene og for publikum.

Et krav om fastsettelse av håndhevelse i kommunens lokale politivedtekter krever i likhet med øvrige bestemmelser i politivedtektene forskrifts form og skal følge prosedyrene for forskriftsendringer i forvaltningsloven §§ 37 og 38 og stadfestes (legalitetskontroll) av Politidirektoratet, jf. politiloven § 14 første ledd og delegasjonsvedtak av 16. november 2000 nr. 1151.

Enkelte kommuner praktiserer allerede ordningen slik den som nå foreslås. Det vises til at blant annet Drammen kommune og Oslo kommune har inntatt en bestemmelse om kommunal håndheving i sine politivedtekter.

Av hensyn til enhetlig praksis på området finner departementet det nødvendig at også kommuner som allerede har vedtatt kommunal håndhevelse av deler av vedtektene uten at dette fremgår av kommunenes lokale politivedtekter, også bør følge de formkrav som lovforslaget foreslår. Departementet er ikke kjent med hvor mange kommuner dette gjelder.

En overgangsperiode på ett år fra lovens ikrafttredelse vil sikre at disse kommunene har tilstrekkelig tid til nødvendige tilføyelser i sine lokale politivedtekter, sende bestemmelsen på høring til relevante instanser i kommunen og sende utkastet til ny bestemmelse inn til Politidirektoratet for stadfestelse. Departementet kan ikke se at en slik form for tilbakevirkende kraft gjør et urimelig inngrep i en etablert rettslig posisjon.

Det foreslås en mindre språklig justering i § 14 tredje ledd tredje punktum, slik at det fremdeles fremgår klart av bestemmelsen at den kommunale håndhevelsen ikke gjelder opprettholdelse av ro og orden.»

5.6.2 Høringsinstansenes syn og departementets vurdering

De høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet støtter endringen. Dette gjelder blant annet Politidirektoratet, Kommunesektorens organisasjon (KS) samt flere kommuner. Departementet opprettholder forslaget.

5.7 Forslag til endring i straffeloven

Ved ikraftsettelsen av straffeloven av 2005 ble straffebudet i våpenloven § 33 første ledd annet alternativ om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen eller ammunisjon opphevet, slik at forholdet nå reguleres av straffeloven § 190 første ledd. Etter Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 346 var straffebudet ment å skulle gjelde for ulovlig befatning med skytevåpen eller ammunisjon. Ved en inkurie er ikke alternativet «ammunisjon» inntatt i ordlyden i straffeloven § 190 første ledd. Det foreslås derfor å endre ordlyden i straffeloven § 190 første ledd slik at straffebudet også omfatter ulovlig befatning med ammunisjon. Videre er benevnelsen «skytevåpen» i tidligere våpenlov § 33 første ledd annet alternativ byttet ut med benevnelsen «våpen», uten at det i forarbeidene til bestemmelsen fremkommer at det var tilsiktet å utvide straffebudet til også å omfatte ulovlig befatning med våpen som ikke er skytevåpen. Departementet foreslår derfor å endre ordlyden slik at det kommer klart frem at straffebudet i § 190 første ledd gjelder ulovlig befatning med skytevåpen.