3 Den økonomiske politikken

3.1 Budsjettpolitikken

3.1.1 Retningslinjene for budsjettpolitikken og de budsjettpolitiske utfordringene

Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for budsjettpolitikken. Handlingsregelen er en strategi for jevn og gradvis økning i bruken av petroleumsinntekter til et nivå som kan opprett­holdes på lang sikt. Samtidig skal bruken av petroleumsinntekter det enkelte år tilpasses konjunktursituasjonen. Rammeverket legger således til rette for å bruke budsjettet til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, både gjennom aktive tiltak og ved at de såkalte automatiske stabilisatorene får virke, jf. boks 3.1.

Handlingsregelen gir fleksibilitet i budsjettpolitikken. Denne fleksibiliteten har blitt utnyttet. Da norsk økonomi var inne i en lavkonjunktur de første årene etter at handlingsregelen ble innført, lå det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet klart over 4-prosentbanen for bruk av petroleumsinntekter. Fra 2006 til 2008 var det omvendt. For å dempe virkningene av finanskrisen på norsk økonomi er bruken av petroleumsinntekter i 2009 igjen brakt betydelig over 4-prosentbanen.

På kort sikt er det riktig å prioritere tiltak som kan få finansmarkedene til å fungere og begrense oppgangen i arbeidsledigheten. Samtidig må en ikke miste av syne de store, langsiktige utfordringene en står overfor i finanspolitikken som følge av en aldrende befolkning. Mens befolkningsutviklingen i Norge de siste 20 årene har vært forholdsvis gunstig for offentlige finanser, vil en stigende andel eldre etter hvert bidra til en markert oppgang i offentlige utgifter. Hensynet til langsiktig bærekraft i statsfinansene trekker således klart i retning av at bruken av oljeinntekter bringes tilbake til 4-prosentbanen etter hvert som veksten i økonomien tar seg opp igjen.

3.1.2 Gjennomføringen av budsjettpolitikken i 2008

I statsregnskapet for 2008, som ble lagt fram for Stortinget 24. april, anslås det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet for 2008 til 72,2 mrd. kroner. Anslaget er redusert med 0,5 mrd. kroner i forhold til nysaldert budsjett for 2008. Forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland i 2008, anslått til 4 pst. av fondskapitalen ved inngangen til 2008, er beregnet til 80,7 mrd. kroner. Bruken av petroleumsinntekter i 2008 lå dermed 8,6 mrd. kroner under 4-prosentbanen.

Basert på statsregnskapet anslås den reelle, underliggende utgiftsveksten på statsbudsjettet nå til 2½ pst. i 2008, jf. figur 3.1A. Dette er om lag ½ prosentpoeng lavere enn anslått i nysaldert budsjett. Nedjusteringen er i hovedsak knyttet til at lønns- og prisveksten på kjøp av varer og tjenester ble noe høyere enn tidligere lagt til grunn.

Mens det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet er et mål på den underliggende bruken av petroleumsinntekter, jf. boks 3.2, bestemmer det faktiske oljekorrigerte underskuddet, slik det anslås i nysaldert budsjett, hvor mye penger som faktisk overføres fra utenlandsdelen av Statens pensjonsfond til statsbudsjettet det enkelte år. Statsregnskapet for 2008 viser et oljekorrigert underskudd på 11,8 mrd. kroner. Dette er 3,4 mrd. kroner høyere enn anslått i nysaldert budsjett, og statsregnskapet for 2008 ble dermed gjort opp med et underskudd på 3,4 mrd. kroner. Oppjusteringen av det oljekorrigerte underskuddet skyldes først og fremst lavere inntekter fra merverdiavgift mot slutten av fjoråret som følge av svakere konjunkturer.

Kilde: Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå.

Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet 2008 er anslaget for det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2008 redusert med 4,6 mrd. kroner. Det oljekorrigerte underskuddet ble 24,6 mrd. kroner lavere enn opprinnelig anslått. Forskjellen mellom endringen i de to underskuddsmålene må ses i lys av at konjunkturutviklingen for året under ett bidro til større skatte- og avgiftsinntekter fra fastlandsøkonomien enn opprinnelig anslått. Mot slutten av 2008 var det imidlertid en klar avdemping i skatte- og avgiftsinngangen, særlig i innbetalt merverdi­avgift.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten ble 415,9 mrd. kroner i 2008, som er 3,0 mrd. kroner høyere enn anslått i nysaldert budsjett. Sammen med et oljekorrigert underskudd i statsregnskapet på 11,8 mrd. kroner og rente- og utbytteinntekter i Statens pensjonsfond på 103,1 mrd. kroner, bidro dette til et samlet overskudd i statsregnskapet og i Statens pensjonsfond på 507,2 mrd. kroner i 2008, jf. tabell 3.2. I statsregnskapet regnes ikke endringer i verdsettingen av formuesobjekter, herunder plasseringene i Statens pensjonsfond, som inntekt. Det er gjort nærmere rede for resultatene og forvaltningen av Statens pensjonsfond i St.meld. nr. 20 (2008 – 2009) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2008.

Kapitalen i utenlandsdelen av Statens pensjonsfond utgjorde knapt 2 280 mrd. kroner ved utgangen av 2008. Det er om lag 20 mrd. kroner mindre enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2009. Forventet realavkastning i 2009 – beregnet som 4 pst. av kapitalen i fondet ved inngangen til budsjettåret – reduseres dermed med 0,8 mrd. kroner, til 91,2 mrd. kroner. Nedgangen i internasjonale aksjemarkeder og mindre avsetninger i fondet som følge av lavere oljepris utover høsten i fjor, bidro isolert sett til en svak utvikling i fondskapitalen målt i utenlandsk valuta. En svakere kronekurs bidro på den annen side til å øke fondskapitalen målt i norske kroner. Den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond, der også kapitalen i Statens pensjonsfond – Norge er inkludert, utgjorde 2 367 mrd. kroner ved utgangen av 2008.

3.1.3 Statsbudsjettet og Statens pensjonsfond i 2009

Regjeringens opprinnelige forslag til statsbudsjett for 2009 innebar et strukturelt, oljekorrigert underskudd på 92 mrd. kroner og en anslått økning i bruken av oljeinntekter fra 2008 til 2009 på 14 mrd. 2009-kroner. Målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien innebar dette en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet tilsvarende om lag 0,7 prosentpoeng. Impulsen til økt innenlandsk etterspørsel ble vurdert å være av om lag samme størrelsesorden. Anslaget for det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2009 ble ikke endret ved salderingen av budsjettet.

I den finanspolitiske tiltakspakken som ble lagt fram 26. januar, ble bruken av oljeinntekter i 2009 økt med nesten 27 mrd. kroner ut over nivået i saldert budsjett. Endringer i forbindelse med Stortingets behandling av tiltakspakken innebar en ytterligere økning med knapt 1,7 mrd. kroner, slik at det strukturelle underskuddet etter dette kunne anslås til 120,5 mrd. kroner.

I forbindelse med denne meldingen legger Regjeringen fram forslag som innebærer en ytterligere økning i bruken av oljeinntekter på 9,5 mrd. kroner til om lag 130 mrd. kroner. Av dette er knapt 0,9 mrd. kroner bevilgningsendringer som Regjeringen tidligere har fremmet for Stortinget, mens 8,6 mrd. kroner er endringer som fremmes i forbinedelse med denne meldingen. Samlet foreslås det økte utgifter på 3,9 mrd. kroner. Kommuneøkonomien styrkes med 1 mrd. kroner i form av økte rammeoverføringer. Inntekter utenom endrede skatteanslag er redusert med 5,9 mrd. kroner i forhold til tiltaksproposisjonen, hvorav 4,2 mrd. kroner skyldes lavere anslåtte utbytteinntekter. Det vises til nærmere omtale i St.prp. nr. 67 (2008 – 2009) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2009.

Basert på oppdatert informasjon om utviklingen i norsk økonomi gjennom de to siste årene og innbetalt skatt fram til og med mars 2009 er anslaget for skatter og avgifter fra Fastlands-Norge også gjennomgått på nytt etter framleggelsen av tiltaksproposisjonen. Etter denne gjennomgangen er nivået på strukturelle skatteinntekter noe oppjustert for årene 2007 – 2009. For 2009 tilsier de nye opplysningene at anslaget for strukturelle skatte- og avgiftsinntekter mv. i 2009 økes med om lag 1,2 mrd. kroner i forhold til anslagene i St.prp. nr. 37 (2008 – 2009). Noen mindre reduksjoner i enkelte avgifter er da medregnet.

Boks 3.3 Automatiske stabilisatorer i budsjettpolitikken

Myndighetene kan påvirke aktiviteten i økonomien bl.a. gjennom endringer i skatte- og avgiftssatser, ved endringer i skattegrunnlagene eller ved endringer i utgiftsnivået. De offentlige budsjettene påvirker imidlertid også økonomien gjennom såkalte automatiske stabilisatorer. Automatiske stabilisatorer er mekanismer som bidrar til å redusere effekten av etterspørselssjokk på samlet etterspørsel og dermed aktivitetsnivået i økonomien.

Slike stabiliserende mekanismer i offentlige budsjetter er knyttet til inntekts- og utgiftsposter som varierer i takt med konjunktursvingninger i økonomien. I en høykonjunktur vil for eksempel økte skatte- og avgiftsinntekter knyttet til sterk vekst i produksjon og sysselsetting isolert sett bidra til å øke overskuddet på statsbudsjettet som andel av BNP. Økningen i overskuddet innebærer at det trekkes inn kjøpekraft fra husholdninger og bedrifter, og det bidrar til å motvirke de forholdene som trekker opp aktivitetsnivået i økonomien.

På tilsvarende måte vil et fall i BNP isolert sett gi lavere skatteinntekter og høyere utgifter til arbeidsledighetstrygd. Så lenge nivået på øvrige utgiftsposter ikke endres gjennom aktive tiltak, innebærer dette at budsjettet svekkes. Budsjettsvekkelsen bidrar isolert sett til økt kjøpekraft for husholdninger og bedrifter, og bidrar dermed til å holde aktiviteten oppe. Budsjettet virker dermed stabiliserende på økonomien.

Figur 3.2 viser hvordan verdiskapingen i fastlandsøkonomien og offentlige skatte- og avgiftsinntekter (medregnet utgifter til ledighetstrygd) har variert rundt sine trendnivåer siden begynnelsen av 1980-tallet. Positive tall betyr at de faktiske størrelsene er høyere enn sine beregnede trendnivåer (høykonjunktur), mens negative tall betyr at de faktiske størrelsene er lavere enn de beregnede trendnivåene (lavkonjunktur). Som det framgår av figuren har det vært store konjunktursvingninger i begge disse størrelsene, men med en tendens til noe større utslag i offentlige skatte- og avgiftsinntekter enn i BNP for Fastlands-Norge.

Offentlige skatter og avgifter fra fastlands­økonomien tilsvarer i underkant av halvparten av verdiskapingen. Sammen med anslagene vist i figuren nedenfor indikerer dette at om lag halvparten av et konjunkturelt inntektsbortfall i Fastlands-Norge vil motsvares av lavere inntekter i offentlige budsjetter. Dette antyder at de automatiske stabilisatorene i betydelig grad bidrar til å dempe svingningene i norsk økonomi.

¹ Produksjonsgapet er beregnet som avvik mellom faktisk BNP for Fastlands-Norge og beregnet trend. Virkningen av auto­matiske stabilisatorer framkommer som anslåtte aktivitetskorreksjoner ved beregning av strukturelt, oljekorrigert underskudd, jf. boks 3.2.

Kilde: Finansdepartementet.

Det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2009 anslås å utgjøre 7,2 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge. Dette er en økning på 3,0 prosentpoeng fra nivået i 2008. Ifølge denne indikatoren framstår dermed det reviderte budsjettet for 2009 som klart mer ekspansivt enn det opprinnelige budsjettforslaget, jf. tabell 3.4. Også sammenliknet med tidligere nedgangskonjunkturer framstår budsjettet som svært ekspansivt. Målt ved endringen i det strukturelle budsjettunderskuddet som andel av trend-BNP for Fastlands-Norge vil budsjettet for 2009 være det klart mest ekspansive på minst 30 år, jf. figur 3.1C. Budsjettimpulsen i det foreslåtte opplegget for 2009 er også større enn det som er vedtatt eller planlagt iverksatt i de fleste andre land, også i land som er rammet langt hardere av finanskrisen enn Norge, jf. tabell 2.2 i kapittel 2. Samtidig viser figur 3.1B at tiltakene kommer mye tidligere i nedgangen enn det som var tilfellet på slutten av 1980-tallet, da ledigheten steg fra om lag 2¼ pst. av arbeidsstyrken i 1987 til nærmere 5½ pst. i 1989.

Realveksten i statsbudsjettets underliggende utgifter anslås til 6¾ pst. fra 2008 til 2009, tilsvarende drøyt 51 mrd. kroner. Dette er om lag dobbelt så høyt som i det opprinnelige budsjettforslaget. I tillegg til økte utgifter knyttet til nye finanspolitiske tiltak og anslagsendringer, bidrar også lavere kostnadsvekst til å øke kjøpekraften i det vedtatte budsjettet. Den nominelle underliggende veksten i statsbudsjettets utgifter er anslått til 10,8 pst., mens prisveksten er beregnet til 3,7 pst. Ved beregning av den underliggende utgiftsveksten holdes statsbudsjettets utgifter til statlig petroleumsvirksomhet, renter og dagpenger til arbeidsledige utenfor. For å gjøre utgiftene sammenliknbare over tid er det i tillegg korrigert for ekstraordinære endringer og enkelte regnskapsmessige forhold.

Selv uten at det gjøres aktive tiltak i statsbudsjettet fra år til år, innebærer de såkalte automatiske stabilisatorene at budsjettet bidrar til å dempe svingninger i økonomien, jf. boks 3.3. Handlings­regelen for finanspolitikken legger til rette for at de automatiske stabilisatorene skal få virke ved at forventet realavkastning av Statens pensjonsfond – Utland knyttes opp mot det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet. Dette underskuddet er et mål på den underliggende bruken av petroleums­inntekter over statsbudsjettet, der en har korrigert for bl.a. virkninger av konjunkturutviklingen.

Kilde: Finansdepartementet.

Automatiske stabilisatorer er anslått å svekke offentlige budsjetter med vel 36 mrd. kroner fra 2008 til 2009. Samlet sett anslås det oljekorrigerte underskuddet i 2009 til 117,6 mrd. kroner. Underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens pensjonsfond – Utland. Målt i forhold til trend-BNP for Fastlands-Norge utgjør det oljekorrigerte underskuddet 6,5 pst. i 2009, mot 0,7 pst. i 2008. Også økningen i det oljekorrigerte budsjettunderskuddet i 2009 er historisk høyt.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten anslås til 261,4 mrd. kroner i 2009. Med et oljekorrigert budsjettunderskudd i 2009 på 117,6 mrd. kroner, blir anslaget på nettoavsetningen til utenlandsdelen av Statens pensjonsfond i underkant av 144 mrd. kroner. Anslaget for statens netto kontant­strøm fra petroleumsvirksomheten er nedjustert med knapt 15 mrd. kroner sammenliknet med tallene i tiltaksproposisjonen.

Samlet overskudd på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond anslås til 237,4 mrd. kroner i 2009. Markedsverdien av den samlede kapitalen i Statens pensjonsfond anslås til 2 494 mrd. kroner ved utgangen av 2009, hvorav om lag 2 400 mrd. kroner er i utenlandsdelen.

3.1.4 Statens pensjonsfond og statens pensjonsforpliktelser i folketrygden

Statens pensjonsfond ble opprettet 1. januar 2006 som en overbygning over det som tidligere var Statens petroleumsfond og Folketrygdfondet. Formålet med fondet er å understøtte statlig sparing for finansiering av folketrygdens pensjonsutgifter og underbygge langsiktige hensyn ved anvendelse av statens petroleumsinntekter. Dette er viktige hensyn fordi aldringen av befolkningen vil bidra til en kraftig vekst i utgiftene til pensjoner, helse og omsorg i årene framover, mens finansieringsbidraget fra Pensjonsfondet etter hvert vil avta, jf. figur 3.4. Staten må derfor bygge opp betydelige økonomiske reserver for å unngå en for sterk økning i den finansielle belastningen for de yrkesaktive eller kraftig nedprioritering av andre velferdsoppgaver, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.2.2.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Pensjonene i folketrygden finansieres løpende over statsbudsjettet etter hvert som de kommer til utbetaling (såkalt «pay-as-you-go»). Bærekraften i pensjonssystemet må derfor ses i sammenheng med bærekraften i offentlige finanser samlet. Etableringen av pensjonsfondet gjør ikke i seg selv at pensjonssystemet eller offentlige finanser blir mer bærekraftige, men pensjonsfondet er et viktig hjelpemiddel for å føre en finanspolitikk som er forsvarlig i et langsiktig perspektiv. Et større pensjonsfond gir høyere løpende finansinntekter på statsbudsjettet i framtiden og dermed et viktig bidrag til å finansiere økte utgifter til bl.a. pensjoner.

Verdien av allerede opparbeidede rettigheter til framtidige alderspensjoner fra folketrygden anslås til om lag 4 250 mrd. kroner ved utgangen av 2008. Forpliktelsene anslås å øke med i underkant av 300 mrd. kroner til om lag 4 530 mrd. kroner ved utgangen av 2009, jf. tabell 3.6. Anslaget er nedjustert med over 40 mrd. kroner fra Nasjonalbudsjettet 2009, noe som må ses i sammenheng med at anslaget på lønnsveksten i 2009 er nedjustert fra 5 pst. til 4 pst. Anslagene er basert på nytt alderspensjonssystem i folketrygden og middelalternativet i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskriving fra 2008. I tillegg kommer statens forpliktelser til uføre- og etterlattepensjoner i folketrygden som anslås til vel 1 000 mrd. kroner ved utgangen av 2008. Pensjonsforpliktelser i Statens Pensjonskasse er heller ikke medregnet.

De opparbeidede rettighetene til alderspensjoner er langt større enn kapitalen i Statens pensjonsfond. Som følge av den svake utviklingen i internasjonale finansmarkeder ventes kapitalen i Statens pensjonsfond å øke klart mindre enn folketrygdens forpliktelser til alderspensjon i 2009. Anslagene i denne meldingen innebærer imidlertid at fondet deretter vil øke sterkere enn pensjonsforpliktelsene fram mot 2030. Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil avta etter hvert, og dette vil trekke veksten i fondskapitalen ned. På lang sikt vil dermed Pensjonsfondet gradvis avta som andel av BNP for Fastlands-Norge, mens pensjonsutgiftene i folketrygden vil fortsette å øke.

Beregninger av folketrygdens forpliktelser til alderspensjoner er følsomme for forutsetninger om framtidig lønnsvekst (G-regulering) og rentesats. Høyere lønnsvekst gir høyere framtidige pensjonsutbetalinger og dermed høyere pensjonsforpliktelser. Samtidig vil en lavere rentesats øke den neddiskonterte verdien av pensjonsforpliktelsene. Dette kan forstås som at en i dag ville måtte ha en større rentebærende fondskapital for å dekke de framtidige pensjonsutbetalingene.

Anslagene ovenfor er basert på en forskjell mellom rentesats og lønnsvekst – en såkalt nettorente – på 2 pst. Med en nettorente på 1,5 pst. vil alderspensjonsforpliktelsene knyttet til allerede opparbeidede rettigheter øke med om lag 10 pst. Tilsvarende vil en nettorente på 2,5 pst. innebære at alderspensjonsforpliktelsene reduseres med om lag 10 pst. Disse beregningene illustrerer at anslag for folketrygdens forpliktelser til alderspensjoner er følsomme for de forutsetninger som gjøres om lønnsvekst og rentenivå. Beregningene illustrerer imidlertid også at kapitalen i Statens pensjonsfond på langt nær vil være tilstrekkelig til å finansiere framtidige alderspensjoner innenfor rimelige forutsetninger om nettorenten.

3.1.5 Budsjettpolitikken på mellomlang sikt

Handlingsrommet i budsjettpolitikken bestemmes først og fremst av utviklingen i skattegrunnlagene, av bindinger fra tidligere vedtak og av utviklingen i kapitalen i Statens pensjonsfond.

Skattegrunnlagene øker trendmessig over tid, bl.a. som følge av økt sysselsetting og høyere produktivitet. Dette gir økte skatte- og avgiftsinntekter. I Nasjonalbudsjettet 2009 ble den underliggende veksten i skattegrunnlagene anslått å styrke budsjettet med om lag 8 mrd. kroner per år de nærmeste årene. Det er da tatt hensyn til at økte reallønninger trekker i retning av at prisveksten for statsbudsjettets utgifter er sterkere enn den generelle prisveksten i økonomien. Som forklart i boks 3.2, kan utviklingen i skattegrunnlagene fra ett år til det neste avvike fra den underliggende veksten i økonomien som følge av bl.a. konjunkturbevegelser. Slike forhold søkes det korrigert for ved beregningen av det strukturelle, oljekorrigerte budsjettunderskuddet.

Utgiftene innenfor en rekke etablerte velferdsordninger er styrt av regelverk, som innebærer at bl.a. enkelte demografiske endringer slår direkte ut i budsjettet. I Gul bok 2009 ble utgiftene til folketrygden anslått å vokse med i gjennomsnitt vel 6 mrd. 2009-kroner per år i treårsperioden 2010 – 2012. Veksten skyldes dels at antallet alderspensjonister øker, dels at nye alderspensjonister har høyere poengopptjening enn personer fra tidligere kull, og dels at en eldre arbeidsstyrke trekker i retning av flere uføre. Over tid vil aldringen av befolkningen legge et stort press på offentlige finanser, jf. avsnitt 3.2.2. Beregningene i Gul bok illustrerer at vi nå er på vei inn i denne fasen.

Ifølge retningslinjene for budsjettpolitikken skal bruken av petroleumsinntekter over tid følge utviklingen i forventet realavkastning av kapitalen i Statens pensjonsfond – Utland. Framskrivingene i Nasjonalbudsjettet 2009 viste at de siste årenes sterke vekst i fondskapitalen ville fortsette også i 2009. Særlig tre forhold bidrar til at fondskapitalen ved utgangen av 2009 anslås klart lavere nå enn i Nasjonalbudsjettet 2009:

• Svak utvikling i internasjonale finansmarkeder.Som følge av svakere krone mot slutten av fjoråret var fondskapitalen ved utgangen av 2008 om lag som anslått i Nasjonalbudsjettet 2009, til tross for en svært svak utvikling i fondet målt i utenlandsk valuta. Så langt i år har imidlertid kronen styrket seg noe igjen. Den svake utviklingen i finansmarkedene er dermed kommet til syne også i markedsverdien av fondet målt i norske kroner.

• Lavere oljeinntekter.I Nasjonalbudsjettet 2009 og Perspektivmeldingen 2009 ble det lagt til grunn at oljeprisen gradvis ville falle fra 585 kroner per fat i 2008 til et langsiktig prisleie på 400 2009-kroner fra og med 2010. Nedgangen har imidlertid blitt større og er kommet mye raskere enn lagt til grunn i fjor høst. Prisen i fjor ble 527 kroner per fat, og i St.prp. nr. 37 (2008 – 2009) ble anslaget for 2009 nedjustert til 350 kroner per fat, lik anslaget i denne meldingen. Lavere oljeinntekter gir mindre overføring til fondet, og anslaget for statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten i 2009 er nedjustert fra om lag 395 mrd. kroner i saldert budsjett til vel 261 mrd. kroner nå.

• Økt uttak fra fondet.Stortinget vedtok 13. februar en finanspolitisk tiltakspakke som innebar en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på 28,5 mrd. kroner. Med de forslagene som legges fram i forbindelse med denne meldingen anslås det strukturelle underskuddet å øke med ytterligere 9,5 mrd. kroner, til 129,9 mrd. kroner. Bruken av oljeinntekter anslås dermed 37,9 mrd. kroner høyere enn i Nasjonalbudsjettet 2009. I tillegg svekkes budsjettet av lavere skatteinntekter og økte utgifter til ledighetstrygd som følge av svakere konjunkturer (såkalte automatiske stabilisatorer). Når en tar hensyn til dette, kan det faktiske oljekorrigerte underskuddet nå anslås til 117,6 mrd. kroner i 2009, som er 68,9 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2009. Det oljekorrigerte underskuddet dekkes ved en tilsvarende overføring fra Statens pensjonsfond – Utland.

Fondskapitalen ved utgangen av 2009 anslås til 2 400 mrd. kroner. Dette er om lag 120 mrd. kroner mer enn ved inngangen til året, men over 390 mrd. kroner lavere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2009. For 2010 og de påfølgende årene ligger det an til at fondskapitalen igjen vil vokse sterkere, jf. tabell 3.7, men noe lavere anslag for kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten og økt uttak av fondet tilsier at veksten blir mindre enn tidligere anslått, jf. figur 3.8 i avsnitt 3.2.2.

Anslaget for det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet i 2009 på 129,9 mrd. kroner ligger nærmere 39 mrd. kroner over 4-prosentbanen. Ved uendret reell bruk av petroleumsinntekter de nærmeste årene, er det først i 2017 at forventet realavkastning av fondet vil overstige bruken av petroleumsinntekter. Hensynet til langsiktig bærekraft i offentlige finanser tilsier at den høye bruken av oljeinntekter bringes ned mot 4-prosentbanen etter hvert som veksten i norsk økonomi tar seg opp, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.2.2.

Med et strukturelt, oljekorrigert underskudd i 2009 tilsvarende 7,2 pst. av trend-BNP for Fastlands-Norge, vil bruken av oljeinntekter som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien ha økt med i alt 5¾ prosentpoeng siden 2001. I denne perioden har forsørgelsesbyrden blitt redusert, og utgiftene til alders- og uførepensjoner har økt moderat, jf. figur 3.5. Samlet har dette gitt et betydelig handlingsrom på andre områder i budsjettpolitikken. For perioden fram til 2020 er bildet svært annerledes. Høy bruk av oljeinntekter i 2009 og redusert finansieringsbidrag fra fondet innebærer at det ikke er rom for noen vesentlig ytterligere økning i bruken av oljeinntekter, regnet som andel av BNP for Fastlands-Norge. Samtidig anslås folketrygdens utgifter til alders- og uførepensjoner å øke med knapt 2½ prosentpoeng. Forventet oppgang i andre aldersrelaterte utgifter kommer i tillegg.

Kilde: Finansdepartementet.

Samlet sett framstår budsjettsituasjonen på mellomlang sikt som stram, og vesentlig strammere enn anslått for kort tid siden. Rommet for nye satsinger uten tilsvarende inndekning på andre områder framstår dermed nå som begrenset.

3.2 Utviklingstrekk i offentlige finanser

3.2.1 Utviklingen i offentlige finanser de siste årene

Høye petroleumsinntekter har bidratt til store overskudd i de offentlige finansene i Norge de siste 10 – 15 årene. For 2008 anslås nettofinansinvesteringer i offentlig forvaltning til knapt 480 mrd. kroner, tilsvarende knapt 19 pst. av BNP. Dette er om lag på linje med 2006 og 2007, men klart over gjennomsnittet for de siste 20 årene, jf. figur 3.6A.

Kilde: OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

For 2009 anslås nettofinansinvesteringene å bli betydelig redusert sammenliknet med nivået i de tre foregående årene. Dette må først og fremst ses i lys av lavere inntekter fra petroleumsvirksomheten og høyere oljekorrigert underskudd på statsbudsjettet. Netto finansinvesteringer i offentlig forvaltning anslås til om lag 175 mrd. kroner i 2009, tilsvarende 7,4 pst. av BNP.

Reduksjonen i nettofinansinvesteringene i statsforvaltningen i 2009 er større enn reduksjonen i overskuddet i Statens pensjonsfond. Dette har bl.a. sammenheng med at skatteinntektene føres ulikt i statsbudsjettet og nasjonalregnskapet. I nasjonalregnskapet inngår påløpte skatter, mens det er innbetalte skatter som inntektsføres på statsbudsjettet og i Statens pensjonsfond. For 2009 er det anslått at påløpte skatter, særlig fra petroleumsvirksomheten, vil bli redusert mer enn de innbetalte skattene.

Nettofinansinvesteringer er en sentral referansestørrelse ved internasjonale sammenlikninger av offentlige finanser, og benyttes også i EUs Maastricht-kriterier. Det høye nivået på nettofinansinvesteringene de siste årene må ses i sammenheng med den raske uttappingen av olje- og gassressursene og høye oljepriser. Som det framgår av figur 3.6 skiller Norges situasjon seg sterkt både fra industrilandene sett under ett og fra landene i euroområdet, hvor nettofinansinvesteringene i offentlig forvaltning gjennomgående har vært negative de siste 20 årene.

Offentlig forvaltnings nettofordringer, medregnet kapitalen i Statens pensjonsfond og kapitalinnskudd i statlig forretningsdrift, anslås til om lag 2 675 mrd. kroner ved utgangen av 2009, som tilsvarer om lag 113 pst. av BNP. Som følge av store inntekter fra petroleumsvirksomheten har denne andelen økt de siste årene.

I tillegg til statsbudsjettet omfatter offentlig forvaltning andre stats- og trygderegnskaper og kommuneforvaltningen, jf. tabell 3.8. Mesteparten av overskuddet i offentlig forvaltning har vært knyttet til utviklingen i statsforvaltningen, der høye oljepriser fram til 2008 har bidratt til store overskudd i Statens pensjonsfond.

De siste årene har underskuddene økt i kommuneforvaltningen. I 2006 var det om lag balanse mellom inntekter og utgifter i kommunesektoren. Sterk vekst i driftsutgifter og bruttorealinvesteringer bidro sammen med tap på finansielle plasseringer og ekstraordinære formuesutgifter til at nettofinansinvesteringene falt til om lag -12 mrd. kroner i 2007 og videre til om lag -25 mrd. kroner i 2008. Nettofinansinvesteringer i kommuneforvaltningen anslås til om lag -21 mrd. kroner i 2009.

Målt som andel av BNP for Fastlands-Norge var offentlige utgifter i 2007 og 2008 om lag på linje med nivået fra midten av 1980-tallet, jf. figur 3.6B. Det er et visst konjunkturmønster i utgiftsandelen, med markerte økninger under nedgangskonjunkturene tidlig på 1990-tallet og rett etter tusenårsskiftet. Målt som andel av BNP i alt har de offentlige utgiftene i Norge avtatt betydelig de siste årene. Dette må ses i sammenheng med at økte inntekter fra petroleumsvirksomheten har gitt sterkere vekst i BNP enn i BNP for Fastlands-Norge. På grunn av en sterkt ekspansiv finanspolitikk anslås de offentlige utgiftsandelene å øke igjen i 2009.

I internasjonal sammenheng framstår de offentlige utgiftene i Norge som forholdsvis høye når de måles som andel av fastlands-BNP. Målt som andel av BNP i alt er utgiftene derimot om lag på linje med gjennomsnittet for industrilandene og klart lavere enn utgiftsnivået i euroområdet. Relativt lave utgifter i land som USA og Japan bidrar til å trekke ned gjennomsnittet for industrilandene.

Direkte sammenlikninger av nivået på offentlige utgifter i ulike land kan være vanskelig. Dette skyldes bl.a. at de enkelte land har ulik praksis for beskatning av pensjoner og andre overføringer. Landene baserer seg også i ulik grad på bruk av skattefradrag (skatteutgifter) som et alternativ til offentlige overføringer. Slike forskjeller påvirker bruttotallene for både offentlige utgifter og inntekter. I tillegg må eventuelle forskjeller ses i sammenheng med at arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor varierer fra land til land.

For Norge gir petroleumsvirksomheten et ekstraordinært bidrag til BNP, og en tilsvarende lavere offentlig utgiftsandel. Dagens høye inntekter fra petroleumsvirksomheten er imidlertid basert på uttapping av en ikke-fornybar naturressurs. Over tid vil disse inntektene gradvis avta og til slutt falle helt bort. På den annen side vil offentlige utgifter målt som andel av fastlands-BNP overvurdere finansieringsbyrden knyttet til offentlige utgifter i Norge. Dette skyldes dels at de ressursene som nå benyttes i petroleums­virksomheten har en alternativ anvendelse i norsk fastlandsøkonomi. I tillegg gir oppbyggingen av kapital i Statens pensjonsfond et varig bidrag til finansiering av offentlige utgifter utover inntektene fra fastlands­økonomien.

3.2.2 Langsiktige utfordringer i finanspolitikken

Siden 1970 er BNP per innbygger mer enn tredoblet i Norge, og Norge er i dag blant de landene i verden som har høyest levestandard. Den kraftige inntektsveksten de siste tiårene må både ses i sammenheng med utbyggingen av petroleumsvirksomheten og med sterk produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien. Samtidig har arbeidsinnsatsen avtatt målt i antall timeverk per innbygger. Dette har isolert sett bidratt til å dempe veksten i BNP.

Perspektivmeldingen 2009 drøftet mulige forløp for norsk økonomi og offentlige finanser på lang sikt. Analysene illustrerte at utviklingen i produktivitet og arbeidsinnsats vil være avgjørende for utviklingen i verdiskapingen i tiårene framover. I tillegg vil utviklingen i olje- og gassprisene og real­avkastningen i Statens pensjonsfond – Utland ha stor betydning for Norges disponible realinntekt. Selv med en noe lavere produktivitetsvekst enn i perioden 1970 – 2007, viser framskrivingene i Perspektivmeldingen 2009 at BNP per innbygger vil kunne bli mer enn doblet fram mot 2060. Det er da tatt hensyn til at aldringen av befolkningen vil trekke i retning av lavere arbeidsinnsats per innbygger fram mot 2060, og dermed bidra til å dempe veksten i verdiskapingen per innbygger sammenliknet med perioden 1970 – 2007.

Til tross for dagens store budsjettoverskudd viser framskrivingene at vi i tiårene framover står overfor store utfordringer knyttet til bærekraften i offentlige velferdsordninger. Aldringen av befolkningen bidrar til at veksten i offentlige utgifter vil være høyere enn veksten i verdiskaping og skattegrunnlag, også uten ytterligere utbygging av velferdsordningene. Blant annet vil offentlige utgifter til alderspensjoner øke raskere enn verdiskapingen i økonomien, selv med den vedtatte pensjonsreformen. Med en videreføring av dagens dekningsgrader og ressursbruk per bruker vil i tillegg utgiftene til helse- og omsorgstjenester øke som andel av verdiskapingen. Til sammenlikning har utviklingen i alderssammensetningen i befolkningen de siste tiårene vært gunstig for offentlige finanser, og gitt rom for utvidelser av velferdsordningene uten tilsvarende økninger i skattenivået.

Siden Folketrygdloven ble vedtatt i 1967 har forventet levealder ved fødsel i Norge økt med 6½ år. Som følge av økt levealder og lavere pensjonsalder i folketrygden har forventet gjenstående levetid som pensjonist økt med 5½ år, eller nesten 50 pst. I middelalternativet i siste befolkningsframskriving fra Statistisk sentralbyrå er det lagt til grunn en ytterligere økning i levealderen ved fødsel med knapt åtte år fram til 2060. Forsørgelsesbyrden, målt som forholdet mellom antall personer 67 år eller eldre og antall personer i arbeidsdyktig alder (20 – 66 år), vil i dette alternativet bortimot dobles fram mot 2060, jf. figur 3.7A.

Figur 3.7B bygger på tall fra generasjonsregnskapet og viser hvordan offentlige nettooverføringer er fordelt etter alder. Nettooverføringene er beregnet som summen av offentlige overføringer, herunder pensjoner og andre stønader, og offentlige utgifter knyttet til individrettet tjenesteyting (undervisning, helse, pleie og omsorg mv.), fratrukket individfordelte skatter og avgifter. Offentlige utgifter til kollektive goder som politi, rettsvesen og forsvar omfattes ikke av de individfordelte nettoverføringene i figuren. Som det framgår av figuren, er det de yrkesaktive som i gjennomsnitt finansierer inntektssikringsordninger og offentlig tjenesteyting for unge og eldre.

1 Det er lagt til grunn at BNP for Fastlands-Norge følger utviklingen i antall personer i alderen 20 – 66 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Aldersprofilen på nettooverføringene inne­bærer at aldringen av befolkningen får store konsekvenser for offentlige finanser. Figur 3.7C gir en enkel illustrasjon av hvordan befolkningsutviklingen i figur 3.7A vil påvirke offentlige finanser, forutsatt at netto­overføringene etter alder videreføres på dagens nivå. Figuren viser at befolkningsutviklingen de siste tiårene har trukket i retning lavere offentlige utgifter, men at dette endrer seg allerede de nærmeste årene. Økningen blir imidlertid vesentlig sterkere noen år fram i tid. Dette bildet er forholdsvis robust ovenfor de ulike befolkningsframskrivingsalternativene fra Statistisk sentralbyrå, men økningen blir større jo sterkere aldringen av befolkningen blir.

De langsiktige budsjettframskrivingene i Perspektivmeldingen 2009 viser at vi med en videreføring av dagens velferdsordninger og skattenivå etter hvert vil stå overfor et økende inndekningsbehov i offentlige finanser. Beregningene i Perspektivmeldingen tok utgangspunkt i anslagene i Nasjonalbudsjettet 2009, en langsiktig oljepris på 400 2009-kroner per fat, og at bruken av oljeinntekter over tid skal følge handlingsregelen. Med dette utgangspunktet viste referanseforløpet et inndekningsbehov i 2060 tilsvarende 3¼ pst. av BNP for Fastlands-Norge. Det innebærer at det på lengre sikt må gjennomføres tiltak i denne størrelses­orden som enten begrenser offentlige utgifter eller øker offentlige inntekter. Også beregninger på generasjonsregnskapet indikerer at vi står overfor et betydelig inndekningsbehov i offentlige finanser, jf. boks 3.4.

Tallene ovenfor er basert på at dagens velferdsordninger videreføres med samme dekningsgrad og ressursbruk per bruker som i dag. Skal den norske velferdsmodellen leve videre, må imidlertid viktige fellesskapsløsninger videreutvikles i lys av de krav og forventninger som følger med økt velstand. Høyere inntektsnivå i samfunnet vil øke etterspørselen etter utdanning, helse og andre viktige tjenester som i dag finansieres av det offentlige. En fortsatt utbygging av offentlige velferdsordninger vil stille budsjettpolitikken overfor ytterligere finansieringsutfordringer på lang sikt.

Etter framleggelsen av Nasjonalbudsjettet 2009 i fjor høst har markedsverdien av Statens pensjonsfond – Utland falt kraftig, og anslagene for statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 2009 er nedjustert. For å redusere de negative virkningene av den internasjonale finanskrisen på norsk økonomi er bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet trappet sterkt opp, jf. nærmere omtale i avsnitt 3.1.5. Disse endringene gir isolert sett et lavere finansieringsbidrag fra Statens pensjonsfond – Utland i årene framover, jf. figur 3.8. Den nye banen er anslått med utgangspunkt i nedjusterte anslag for fondets utgangsnivå og nye anslag for utviklingen i statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten omtalt i kapittel 2 i denne meldingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Anslagene i Perspektivmeldingen pekte mot et vesentlig rom for økning i oljepengebruken de nærmeste årene dersom 4-prosentbanen ble fulgt. De nye anslagene innebærer at det nå er et svært begrenset rom for ytterligere innfasing av oljepenger fra nivået i 2009. Figur 3.8 viser at bidraget fra fondsavkastningen i toppåret, som nå er rundt 2030, er nedjustert fra 9½ pst. av BNP for Fastlands-Norge i Perspektivmeldingen, til 8¼ pst. De nye tallene er basert på en beregningsmessig forutsetning om uendret reell bruk av oljeinntekter fra 2009 og fram til bruken er tilbake på 4-prosentbanen igjen i 2017. Målt som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien anslås nå bruken av oljeinntekter til 7,2 pst. i 2009. Gitt de nye tallene, ligger mellom 80 og 90 pst. av innfasingen av oljeinntekter nå bak oss, når innfasingen ses i forhold til størrelsen på norsk økonomi. Bildet vil kunne endres dersom fondet tar seg vesentlig opp igjen sammenliknet med en forventet realavkastning på 4 pst. En viss meravkastning kan ikke utelukkes, men utformingen av budsjettpolitikken kan ikke basere seg på at dette vil skje.

Endringene i tallene siden i fjor høst innebærer at utfordringene i finanspolitikken nå framstår som mer krevende enn beskrevet i Perspektivmeldingen 2009. Hensynet til bærekraften i offentlige velferdsordninger trekker dermed i retning av at bruken av oljeinntekter raskt bringes tilbake på 4-prosentbanen etter hvert som aktiviteten i norsk økonomi tar seg opp igjen.

Det er ikke mulig å gi presise anslag for den økonomiske utviklingen 50 år fram i tid. I Perspektivmeldingen ble det understreket at usikkerheten rundt flere av forutsetningene er svært stor. Perspektivmeldingens illustrasjoner av betydningen av alternative forløp for utviklingen i oljepriser, real­avkastningen av Statens pensjonsfond – Utland og produktivitetsvekst understøtter likevel at konklusjonen om et økende inndekningsbehov fram mot 2060.

Økt produktivitet i privat sektor gir høyere samlet velstand, men bidrar i seg selv ikke til å styrke offentlige finanser. Det skyldes at offentlige utgifter til lønn, pensjoner og andre stønader øker med lønnsnivået i økonomien, som igjen bestemmes av produktivitetsutviklingen. Veksten i de samlede utgiftene vil derfor være om lag på linje med den veksten i skatte- og avgiftsinntektene som følger av økte inntekter i privat sektor. Økt produktivitet i offentlig sektor vil derimot innebære at de tjenestene som tilbys kan produseres med mindre bruk av ressurser. Dette vil bidra til å styrke offentlige finanser og/eller øke rommet for å tilby flere og bedre velferdstjenester. Samtidig understreker analysene i Perspektivmeldingen betydningen av høy yrkesdeltakelse for bærekraften i de offentlige velferdsordningene. Den vedtatte pensjonsreformen er i denne sammenhengen svært viktig fordi den gir incentiver til økt arbeidsinnsats.

Norge har et høyt velstandsnivå og et godt utgangspunkt for fortsatt økonomisk vekst i tiårene framover. Utfordringen knyttet til å sikre bærekraftige offentlige finanser er i denne sammenhengen håndterbar, men vil kreve tilpasninger av den økonomiske politikken. Dersom velferdsordningene skal kunne videreføres eller videreutvikles etter hvert som andelen eldre stiger, må andre utgifter reduseres eller offentlig sektors inntekter økes. Inntektene kan øke som følge av større arbeidsinnsats, som gir større skattegrunnlag, økt omfang av brukerfinansiering eller ved at skattenivået øker. Utgiftene kan reduseres ved at det blir færre personer som står utenfor arbeidsstyrken og mottar stønader, ved at kompensasjonsnivået til den enkelte stønadsmottaker reduseres, gjennom bedre bruk av ressursene innenfor offentlig tjenesteproduksjon eller ved å innskrenke tilbudet av offentlig finansierte tjenester. Samtidig må hensynet til rettferdig fordeling, incentiver til arbeid og oppslutning om fellesskapsløsningene ivaretas. Ulike valgmuligheter og avveiinger er nærmere drøftet i Perspektivmeldingen 2009.

3.3 Nærmere om kommuneforvaltningens økonomi

3.3.1 Sentrale utviklingstrekk

I Nasjonalbudsjettet 2009 la Regjeringen opp til en vekst i kommunenes samlede inntekter på 7,3 mrd. kroner i 2009. I forbindelse med tiltakene i St.prp. nr. 37 (2008 – 2009) ble kommuneøkonomien styrket med 1,2 mrd. kroner i økte rammeoverføringer. I tillegg innebar tiltakspakken en betydelig satsing på kommunal infrastruktur, herunder et ekstraordinært vedlikeholdstilskudd på 4 mrd. kroner og økte rammer innenfor rentekompensasjonsordningene med 1,4 mrd. kroner. Ved revisjonen av budsjettet for 2009 foreslår Regjeringen en ytterligere styrking av kommuneøkonomien med 1 mrd. kroner i økte rammeoverføringer. De samlede inntektene i kommunesektoren anslås etter dette å øke reelt med 9,5 mrd. kroner i 2009.

Boks 3.5 Kommunesektorens inntekter i 2009

Virksomheten i kommunesektoren styres i hovedsak gjennom inntektsrammene som Stortinget fastsetter i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Kommuner og fylkeskommuner har selv ansvar for å tilpasse sin ressursbruk og tjenesteproduksjon til de fastsatte inntektsrammene, gitt gjeldende lover og regelverk. Det innebærer at kommunene og fylkeskommunene må foreta nødvendige prioriteringer mellom de ulike oppgavene og utnytte ressursene effektivt. Samtidig har staten et overordnet ansvar for at det er samsvar mellom de oppgaver som kommunesektoren pålegges og de ressurser som gjøres tilgjengelige.

Kommunesektorens samlede inntekter i 2009 anslås til i underkant av 310 mrd. kroner medregnet Regjeringens forslag omtalt i denne meldingen. Om lag to tredjedeler av inntektene gis som frie inntekter. De frie inntektene består dels av skatteinntekter og dels av rammetilskudd fra staten, jf. figur 3.9. I tillegg mottar kommunene øremerkede tilskudd fra staten. Regjeringen mener finansiering gjennom øremerkede tilskudd som hovedregel skal være forbeholdt viktige nasjonale satsingsområder i en oppstartsfase eller finansiering av oppgaver som et lite utvalg av kommunene har ansvar for. Kommunesektoren har videre inntekter fra bl.a. avgifter, gebyrer og tilskudd fra staten gjennom momskompensasjonsordningen.

Kilde: Finansdepartementet.

Kommunesektoren er tilført betydelige midler i inneværende stortingsperiode, jf. figur 3.10A. Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2005 til 2009 anslås nå til 31,9 mrd. kroner, målt i 2009-priser, som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig realvekst på om lag 2,9 pst. Nesten halvparten av denne veksten har kommet i form av økte frie inntekter til kommunene og fylkeskommunene. I forrige stortingsperiode var veksten i samlede inntekter til kommunesektoren 19,6 mrd. 2009-kroner. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig årlig realvekst på om lag 2,0 pst.

¹ Aktiviteten i kommuneforvaltningen måles som et vektet gjennomsnitt av sysselsetting, produktinnsats og investering. Anslagene for 2009 er eksklusive vedlikeholdstilskuddet i tiltakspakken.

² Korrigert for funksjonsendringer i 2002 (sykehusreform) og i 2004 (barnevern, familievern og rusomsorg flyttet til staten).

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Inntektsveksten var spesielt sterk i 2006, med en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på hele 5,6 pst., jf. figur 3.10B. Den sterke veksten må ses i lys av Regjeringens betydelige satsing på kommunene i budsjettet for 2006, samt uventet høy skatteinngang som følge av svært høy vekst i norsk økonomi. Fra 2006 til 2007 økte kommunesektorens samlede inntekter reelt med 1,4 pst., mens foreløpige regnskapstall viser en realvekst på 1,2 pst. i 2008. Kommunesektorens frie inntekter økte reelt sett med 6,2 pst. fra 2005 til 2006, mens det var en reell nedgang på 0,7 pst. fra 2006 til 2007. De frie inntektene anslås om lag reelt uendret fra 2007 til 2008.

Aktiviteten i kommunesektoren har tatt seg kraftig opp de siste årene, etter en forholdsvis lav vekst gjennom forrige stortingsperiode, jf. figur 3.10B. Foreløpige regnskapstall for 2008 viser en aktivitetsvekst i kommunesektoren på 3,2 pst. Kommunal sysselsetting økte med hele 16 000 personer i 2008, eller 3,4 pst., jf. figur 3.10C. Veksten i antall utførte timeverk anslås enda litt høyere, til 3,6 pst. Bruttorealinvesteringene i kommunesektoren økte med anslagsvis 4,7 pst. i 2008. I både 2007 og 2008 økte aktiviteten i kommunesektoren klart mer enn inntektene.

Målt som andel av BNP har kommunesektorens inntekter og konsum holdt seg på et forholdsvis stabilt nivå over tid, når det justeres for statens overtakelse av spesialisthelsetjenesten i 2002. Kommunesektorens inntekter står for om lag 17 pst. av BNP for Fastlands-Norge, mens sysselsettingen i sektoren utgjør i underkant av 15 pst. av samlet antall utførte timeverk i Norge. Målt i antall sysselsatte personer er kommunesektorens andel noe høyere, i underkant av 19 pst. Dette skyldes en relativt stor andel deltidsansatte i sektoren.

Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi (TBU) betrakter netto driftsresultat som hovedindikator for økonomisk balanse i kommunesektoren. Netto driftsresultat uttrykker hvor mye kommunene og fylkeskommunene kan disponere til avsetninger og investeringer etter at driftsutgifter, renter og avdrag er betalt. Ifølge TBU bør netto driftsresultat, som gjennomsnitt for kommunesektoren over tid, være på om lag 3 pst. av driftsinntektene for at sektoren skal sitte igjen med tilstrekkelige midler til avsetninger og investeringer.

Basert på nye tall fra KOSTRA, publisert 15. mars 2009, er det for kommunesektoren som helhet anslått et netto driftsresultat i 2008 på om lag 0,4 pst., jf. figur 3.10D. Dette er en nedgang fra 2,5 pst. i 2007 og 5,5 pst. i 2006. Nedgangen i driftsresultatet fra 2006 til 2008 må i hovedsak ses i sammenheng med høy aktivitetsvekst, men også en relativ sterk vekst i rente- og avdragsutgifter og tap på finansielle plasseringer har bidratt til svekkelsen. Høy kostnadsvekst i 2008, bl.a. som følge av en lønnsvekst på hele 6,7 pst., har også trukket driftsresultatet ned. Kommunene utenom Oslo hadde i 2008 et samlet netto driftsresultat på –0,7 pst., mens netto driftsresultatet i Oslo var 3,9 pst. For fylkeskommunene var netto driftsresultatet i 2008 på 2,9 pst.

Overskudd før lånetransaksjoner framkommer som samlede inntekter minus samlede utgifter. I de samlede utgiftene er utgifter til bruttorealinvesteringer medregnet, mens avdrag på lån er holdt utenom. Kommuneforvaltningen hadde et overskudd før lånetransaksjoner på 0,7 mrd. kroner i 2006. Dette ble snudd til et underskudd før lånetransaksjoner på anslagsvis 25 mrd. kroner i 2008, tilsvarende nærmere 8 pst. av samlede inntekter for kommunesektoren. Deler av denne økningen skyldes økte tap på aksjer og andre finansinvesteringer, som i kommuneregnskapene føres som renteutgifter. Økningen i underskuddet må videre ses i sammenheng med høy vekst i bruttoinvesteringene. Samlet for de tre siste årene har bruttoinvesteringene i kommunesektoren steget reelt med om lag 30 pst. Investeringsnivået i kommunesektoren er på et høyt nivå og utgjorde i fjor nesten 13 pst. av inntektene, en økning fra 10,5 pst. av inntektene i 2005.

Utviklingen i kommuneøkonomien de siste årene gjenspeiles også i Register for betinget godkjenning og kontroll (ROBEK), som viser antall kommuner som må ha godkjenning fra Kommunal- og regionaldepartementet for å kunne foreta gyldige vedtak om låneopptak og langsiktige leieavtaler. Antall kommuner registrert i ROBEK var nede i 42 ved utgangen av 2007, fra en topp på 118 høsten 2004. Antall registrerte kommuner økte noe i 2008. De siste tallene viser nå at antall kommuner i ROBEK er tilbake på samme lave nivå som for ett år siden. Eventuelle endringer i ROBEK-status som følge av utviklingen i 2008 vil imidlertid først skje i løpet av sommeren i inneværende år, i etterkant av at kommunestyrene og fylkestingene har vedtatt årsregnskapet for 2008. På bakgrunn av foreliggende regnskapstall forventes det at antall kommuner registrert i ROBEK da vil øke.

3.3.2 Kommuneforvaltningens inntekter i 2009

I Nasjonalbudsjettet 2009 ble det anslått at kommuneopplegget for 2009 ville innebære en realvekst i kommunesektorens samlede inntekter på om lag 7,3 mrd. kroner, regnet fra anslag på regnskap for 2008. De frie inntektene ble anslått å øke reelt med 3,5 mrd. kroner, jf. tabell 3.9.

Den finanspolitiske tiltakspakken, som ble vedtatt i Stortinget 13. februar 2009, innebar en betydelig satsing på kommunene, særlig kommunal infrastruktur. I tillegg til kompensasjon for det reelle inntektsbortfallet knyttet til lavere anslåtte skatteinntekter på 1,2 mrd. kroner, ble kommunesektorens frie inntekter i 2009 økt med 1,2 mrd. kroner. Videre ble det bevilget et midlertidig vedlikeholdstilskudd til kommuner og fylkeskommuner på 4 mrd. kroner i 2009, samtidig som investeringsrammene innenfor rentekompensasjonsordningene ble økt med 1,4 mrd. kroner. Det ble også gitt økte bevilgninger til bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger tilsvarende 1 500 plasser. Dersom vedlikeholdstilskuddet og investeringsrammene benyttes fullt ut, vil det isolert sett kunne gi kommunene økte frie inntekter fra momskompensasjon på til sammen 0,8 mrd. kroner.

Veksten i kommunesektorens samlede inntekter i 2009 ble i tiltaksproposisjonen anslått til 8,5 mrd. kroner, hvorav den reelle veksten i de frie inntektene utgjorde 3,6 mrd. kroner. Det midlertidige vedlikeholdstilskuddet og inntektene fra momskompensasjon ble i tråd med tidligere praksis holdt utenom ved beregning av inntektsveksten i kommunesektoren. Videre ble det tatt hensyn til regnskapstall som viste at skatteinntektene for kommunesektoren i 2008 samlet sett ble om lag 1 mrd. kroner høyere enn lagt til grunn i Nasjonalbudsjettet 2009. Denne oppjusteringen skyldes at skatteinngangen mot slutten av fjoråret ble høyere enn ventet.

Den internasjonale finanskrisen innebærer større usikkerhet enn vanlig om den økonomiske utviklingen. For å gi kommunesektoren større trygghet med hensyn til egne inntekter, varslet Regjeringen i forbindelse med utarbeidelsen av den finanspolitiske tiltakspakken at sektoren ville bli kompensert for lavere anslåtte skatteinntekter i 2009 enn det som ble lagt til grunn i statsbudsjettet. Ettersom anslagene for skatteinntektene i 2009 var noe lavere i tiltakspakken enn i Nasjonalbudsjettet 2009, ble kommunesektoren kompensert med 1,2 mrd. kroner i form av økte rammeoverføringer. I beregningen av kompensasjon for lavere anslåtte skatteinntekter ble det tatt hensyn til at anslaget for kostnadsveksten i kommunesektoren i 2009 ble nedjustert med 0,4 prosentpoeng til 4,1 pst.

Etter behandlingen av tiltakspakken er det kommet ny informasjon av betydning for kommunesektorens inntekter i 2009. Basert på statistikk for innbetalte skatter til og med mars 2009 er anslåtte skatteinntekter for kommunesektoren i 2009 oppjustert med om lag 300 mill. kroner, sammenliknet med anslaget i tiltakspakken. Forslagene i Revidert nasjonalbudsjett 2009 innebærer reduksjoner i øremerkede overføringer til kommunesektoren med om lag 0,5 mrd. kroner, i hovedsak knyttet til lavere bevilgninger under de ulike rente­kompensasjonsordningene som følge av lavere rentenivå. Motstykket til dette er lavere renteutgifter for kommuner og fylkeskommuner.

Kommunesektoren har blitt tilført betydelige midler de siste årene. Samtidig har aktiviteten i kommunesektoren økt kraftig, slik at den økonomiske situasjonen i flere kommuner nå er anstrengt. For å motvirke innstramminger som kan ramme sysselsettingen og tjenestetilbudet i en del kommuner foreslår Regjeringen å styrke kommuneøkonomien med ytterligere 1 mrd. kroner i 2009 i forbindelse med revisjonen av budsjettet. De nye midlene tildeles kommunene som frie inntekter i form av økte rammeoverføringer.

Realveksten i kommunesektorens samlede inntekter fra 2008 til 2009 anslås etter dette til om lag 9,5 mrd. kroner eller 3,3 pst. Anslaget er 1 mrd. kroner høyere enn i tiltaksproposisjonen, og 2¼ mrd. kroner høyere enn i Nasjonalbudsjettet 2009. De frie inntektene anslås å øke med om lag 4,9 mrd. kroner fra 2008 til 2009, tilsvarende 2,4 pst. Dette er 1,3 mrd. kroner mer enn i tiltaksproposisjonen og 1,4 mrd. kroner mer enn i Nasjonalbudsjettet 2009. I tillegg kommer vedlikeholdstilskuddet og momskompensasjon på til sammen 4¾ mrd. kroner, jf. figur 3.11.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

3.4 Pengepolitikken

Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste. Lav og stabil inflasjon er viktig for en god økonomisk utvikling. I 2001 ble det fastsatt retningslinjer som etablerte fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for Norges Banks rentesetting, jf. boks 3.6. Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 pst. På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken veie hensynet til lav og stabil inflasjon opp mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.

Fra sommeren 2005 til sommeren 2008 ble Norges Banks styringsrente satt opp med til sammen 4 prosentpoeng, til 5¾ pst., jf. figur 3.12. I denne perioden var kapasitetsutnyttingen i norsk økonomi høy og økende. Fra og med i fjor høst har imidlertid utsiktene for utviklingen i inflasjon, produksjon og sysselsetting endret seg markert som følge av finanskrisen. Siden oktober 2008 er Norges Banks styringsrente satt ned med til sammen 4¼ prosentpoeng i lys av utsikter til svakere økonomisk utvikling og lavere prisvekst. Styringsrenten er nå 1½ pst. Norges Banks renteprognose i den pengepolitiske rapporten fra mars antyder en ytterligere nedgang i styringsrenten til om lag 1 pst. i 4. kvartal i år og deretter gradvis oppgang til 1¾ pst. i 4. kvartal neste år. Hovedstyret skrev ved samme anledning at «styringsrenten bør ligge i intervallet 1 – 2 prosent i perioden fram til neste rapport legges fram 17. juni, med mindre norsk økonomi blir utsatt for nye store forstyrrelser.»

Kilde: Norges Bank, ECB og Federal Reserve.

Norges Banks likviditetspolitikk har som formål å gi hovedstyrets rentevedtak bredt gjennomslag i de korte pengemarkedsrentene. Den normale sammenhengen mellom styringsrenten og pengemarkedsrentene ble imidlertid betydelig forstyrret i tiden etter at den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs i midten av september i fjor. Risikopåslagene i pengemarkedet økte markert, og det ble nærmest full stopp i kredittflyten i penge- og kredittmarkedene. Dette førte igjen til at banker strammet inn i sin kredittpraksis overfor husholdninger og bedrifter. Omfattende og raske tiltak fra myndighetene i en rekke land har trolig bidratt til å forhindre et sammenbrudd i det internasjonale finansielle systemet. Også Norges Bank og Regjeringen har iverksatt omfattende tiltak rettet mot finansmarkedene.

For å bedre likviditetssituasjonen og tilgangen på finansiering for bankene har Norges Bank tilført F-lån i et langt større omfang og med lengre løpetider enn normalt. Banken har dessuten lempet på kravene til sikkerhet for lån i Norges Bank med sikte på å øke bankenes låneadgang. Norges Bank har også tilført lån i valuta til markedet.

I oktober 2008 la Regjeringen fram forslag om en bytteordning, der bankene får låne statspapirer i bytte mot obligasjoner med fortrinnsrett. Stortinget vedtok kort tid etter de nødvendige fullmakter for å kunne iverksette ordningen. Bytteordningen har en samlet ramme på 350 mrd. kroner for 2008 og 2009. Fram til primo mai er det auksjonert ut statspapirer tilsvarende vel 110 mrd. kroner til bankene i ordningen. Den første auksjonen med fem års varighet ble holdt 20. april.

I februar 2009 la Regjeringen fram forslag om å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 mrd. kroner for å styrke bankenes egenkapital og lette tilgangen til kreditt for bedrifter og husholdninger. Statens finansfond ble opprettet 6. mars og skal kunne bidra med kjernekapital til norske banker for en avgrenset periode. Regjeringen fastsatte forskrift for fondet 8. mai. Statens obligasjonsfond har fra 18. mars bidratt til økt likviditet og kapitaltilgang til kredittobligasjonsmarkedet ved å kjøpe obligasjonslån utstedt av norske foretak.

Regjeringens og Norges Banks tiltak har bidratt til å stabilisere de norske finansmarkedene og bedre bankenes tilgang til finansiering. Likviditeten i pengemarkedet er bedret, og renten på lån mellom bankene har falt, både som følge av lavere styringsrenter og som følge av at differansen mellom pengemarkedsrentene og styringsrenten har avtatt. Bankenes utlånsrenter har gått ned, og flyten av lån til kjøp av bolig synes å ha løsnet. Også risikopåslagene for langsiktig kreditt har falt.

Sentralbanker i mange land har den siste tiden redusert sine styringsrenter til nivåer nær null, jf. omtale i kapittel 2. Styringsrentene i USA og euroområdet er nå henholdsvis 0 – ¼ pst. og 1 pst. Den svenske sentralbanken har redusert styringsrenten til ½ pst. og gjennom rentebanen signalisert at renten vil forbli lav lenge. Flere sentralbanker har dessuten iverksatt såkalte kvantitative lettelser, som innebærer kjøp av verdipapirer. Siktemålet er å stimulere den økonomiske aktiviteten ved å tilføre likviditet direkte til aktører utenom banksektoren og derved også redusere nivået på lange renter.

Det har vært store bevegelser i verdien av den norske kronen det siste året. Målt ved konkurransekursindeksen svekket kronen seg med 18 pst. gjennom andre halvår 2008. Kronesvekkelsen i høst hadde trolig sammenheng med at etterspørselen etter små valutaer som den norske gjerne faller i urolige tider og for Norges del også med markerte fall i oljeprisen. Hittil i 2009 er mye av kronesvekkelsen reversert, jf. figur 3.13. Målt ved konkurransekursindeksen var kronen 13. mai drøyt 4 pst. svakere enn gjennomsnittlig kurs i fjor, og om lag på samme nivå som gjennomsnittet for tiårsperioden 1999 – 2008. Kronekursen påvirkes av en rekke forhold, og det knytter seg erfaringsmessig betydelig usikkerhet til anslag for kursutviklingen framover.

¹ Indeks. 1990=100

Kilde: Norges Bank.

3.5 Sysselsettingspolitikken

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Høy yrkesdeltakelse bidrar til verdiskaping, velferd og en jevn inntektsfordeling, og er en forutsetning for en videreføring av den norske velferdsmodellen. Samtidig bygger denne modellen opp om høy yrkesdeltakelse gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, arbeidsorienterte inntektssikringsordninger og en arbeidsmarkedsregulering som legger til rette for et fleksibelt arbeidsmarked. De ulike elementene i sysselsettingspolitikken skal sammen bidra til god tilgang på arbeidskraft, lav arbeidsledighet og inkludering av personer som befinner seg i utkanten av arbeidsmarkedet.

Etter flere år med betydelig sysselsettingsvekst og høy etterspørsel etter arbeidskraft er sysselsettingen nå på vei ned. Det siste halvåret har arbeidsledigheten økt kraftig. Den økende arbeidsledig­heten er en hovedutfordring for Regjeringen. Regjeringen fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk for å bidra til å redusere antallet som blir arbeidsledige og hjelpe ledige raskt tilbake i jobb. Antallet plasser på arbeidsmarkedstiltak er økt betydelig, og permitteringsregelverket er gjort mer fleksibelt. Samtidig er det fortsatt mange ubesatte stillinger i deler av arbeidsmarkedet. Det gjør det spesielt viktig å legge til rette for jobbsøking og formidling.

Sammenliknet med andre land har Norge høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet, både blant kvinner og menn og i alle aldersgrupper. Samtidig skiller Norge seg ut ved en svært høy andel som er utenfor arbeidsstyrken på helserelaterte ytelser. I tillegg er den gjennomsnittlige arbeidstiden blant norske arbeidstakere lav, blant annet på grunn av høyt sykefravær. Mobilisering av disse arbeidskraftreservene er viktig både for den enkelte og for samfunnet, og er en av utfordringene sysselsettingspolitikken står overfor framover.

Avgangen fra arbeidslivet til helserelaterte ytelser eller tidligpensjon er stor. Dette medfører en belastning på offentlige finanser og reduserer verdiskapingen i økonomien. Ved utgangen av 2008 mottok om lag 490 000 personer uføreytelser, attførings- eller rehabiliteringspenger eller AFP. Dette er om lag 6 500 flere enn ved utgangen av 2007 og nesten 200 000 flere enn i 1995, jf. figur 3.14A. I tillegg har sykefraværet, målt i antall tapte årsverk, økt med om lag 40 000 siden 1995. Aldringen av befolkningen trekker isolert sett i retning av en betydelig økning framover i antall personer på helserelaterte ytelser og tidligpensjon.

Blant de trygdede er det klart flest som mottar uføreytelser. Det var registrert nesten 340 000 personer med en uføreytelse i november 2008, en økning på om lag 6 200 personer fra samme tidspunkt året før. I den yrkesaktive befolkningen sett under ett har uføreandelen holdt seg relativt stabil siden 2000 hvis en korrigerer for endringer i alderssammensetningen i befolkningen. Veksten i antall uføre skyldes dermed primært den demografiske utviklingen. Utviklingen i uføreandelene har imidlertid variert mellom aldersgruppene. De siste årene har uføreandelen i de eldste aldersgruppene gått noe ned, mens det har vært en klar økning i uføreandelen blant yngre aldersgrupper. Framskrivinger basert på den demografiske utviklingen og konstante uførerater i hver aldersgruppe tilsier en vekst i antall mottakere av uføreytelser på mellom 7 000 og 8 000 personer gjennom 2009 og om lag 6 000 personer gjennom 2010.

Utviklingen i antall mottakere av attførings- eller rehabiliteringspenger er knyttet tettere opp mot utviklingen i arbeidsmarkedet. Antall mottakere av attføringspenger gikk kraftig ned gjennom 2006 og fram til 2008. Dette må ses i sammenheng med at et svært godt arbeidsmarked både bidro til å redusere tilgangen og øke avgangen fra attføringsytelser. Av de som avsluttet en periode med attføringspenger i første halvår 2008, var det om lag 56 pst. som ikke mottok en helserelatert ytelse tre måneder senere. Dette var en oppgang på 5,5 prosentpoeng fra samme periode året før. Parallelt med svekkelsen av arbeidsmarkedet har nedgangen i antall mottakere av attføringspenger først flatet ut og nå snudd til oppgang. Antall mottakere av rehabiliteringspenger har holdt seg forholdsvis stabilt de siste årene. Samlet sett var det ved utgangen av 1. kvartal registrert i underkant av 105 000 personer som mottar attførings- eller rehabiliteringspenger. Dette er en økning på i underkant av 3 000 personer fra samme periode i fjor.

Utviklingen i antall mottakere av andre helserelaterte ytelser er nært knyttet til utviklingen i sykefraværet. Blant de som nådde maksimumsgrensen for sykepenger på 52 uker i første halvår 2008, var om lag 77 pst. på andre helserelaterte ytelser etter tre måneder. Målt som tapte dagsverk i prosent av alle avtalte dagsverk økte det samlede sykefraværet, som inkluderer egenmeldt og legemeldt fravær, med 2 pst. fra 2007 til 2008. I 4. kvartal 2008 utgjorde sykefraværet 7 pst. av alle avtalte dagsverk. Dette nivået var om lag 6 pst. lavere enn nivået i 4. kvartal 2001, året da avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) ble inngått. IA-avtalen har som mål å redusere sykefraværet med 20 pst. fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2009, jf. figur 3.14B. I denne meldingen legges det til grunn en vekst i det trygdefinansierte sykefraværet på 2 pst. i 2009.

Antall AFP-pensjonister fortsetter å øke. Ved utgangen av 2008 mottok om lag 48 500 personer AFP. Dette var om lag 4 200 flere enn ett år før, noe som grovt sett svarer til konstante uttaksandeler. Dersom uttaksandelene også forblir konstante i inneværende år, vil antall AFP-pensjonister øke med ytterligere mellom 3 000 og 4 000 personer fra 2008 til 2009.

Den kraftige økningen i den registrerte ledigheten det siste halvåret har gitt seg utslag i en sterk økning i antall dagpengemottakere. I april var det registrert nærmere 66 000 dagpengemottakere, 37 500 flere enn i samme måned i fjor. Andelen av de registrerte helt ledige som mottar dagpenger har økt kraftig de siste månedene. I april var andelen 59 pst., nesten 16 prosentpoeng høyere enn i samme måned i fjor. Ved stigende arbeidsledighet er det naturlig at en større andel av de som registrerer seg ledige ved arbeidskontorene har rett til dagpenger. I årene 2003 – 2004 var andelen vel 60 pst., jf. figur 3.14C.

¹ Andelen på sykefravær er regnet i tapte årsverk, og er noe lavere enn faktisk antall mottakere av sykepenger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Finansdepartementet.

I tiltaksproposisjonen ble arbeidsmarkedstiltakene for 2009 styrket med i gjennomsnitt 6 000 plasser rettet mot personer med moderat bistandsbehov (registrerte ledige). Samlet sett gav budsjettrammen for gjennomføring av arbeidsmarkedstiltak rom for om lag 74 000 tiltaksplasser som gjennomsnitt for 2009, medregnet plasser for personer med nedsatt arbeidsevne. I tiltaksproposisjonen ble det signalisert at Regjeringen ville komme tilbake med en ny vurdering av tiltaksnivået i Revidert nasjonalbudsjett.

Situasjonen i arbeidsmarkedet har en sentral rolle i vurderingen av nivået for arbeidsmarkedstiltak, særlig tiltakene rettet mot personer med moderat bistandsbehov. Det er knyttet stor usikkerhet til utviklingen i arbeidsmarkedet framover. Siden i fjor høst har arbeidsledigheten økt markert, både målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) og antall registrerte helt ledige, jf. avsnitt 2.4. I en situasjon med økende arbeidsledighet er det viktig med en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Den viktigste delen av arbeidsmarkedspolitikken er fortsatt å legge til rette for jobbsøking og formidling til jobb. Selv i perioder med svak etterspørsel er det stor gjennomstrømming av arbeidsledige, og mange vil være i stand til å finne nytt arbeid uten særlig bistand. Dette tilsier bl.a. at det legges vekt på tett oppfølging, egenaktivitet og jobbsøking for de som er blitt arbeidsledige. Dette har tidligere vist seg å ha god effekt på overgangen fra ledighet til arbeid. I tillegg er det viktig med bruk av målrettede arbeidsmarkedstiltak. Det må imidlertid tas hensyn til at deltakelse på tiltak kan føre til at jobbsøkingsaktiviteten reduseres.

Arbeidsmarkedspolitikken bidrar til mulighet for ny kompetanse hos de som blir arbeidsledige. Dagens regelverk for arbeidsrettede tiltak gir NAV gode muligheter til å iverksette opplæring som kan bidra til at arbeidssøkere kvalifiseres til ledige jobber. Opplæring kan gis som AMO-kurs. Deltakelse på AMO-kurs kan kombineres med dagpenger. Varigheten skal tilpasses den enkelte, men kan vare inntil ti måneder. En stor andel av de som er langtidsledige mangler utdanning på videregående skole nivå. Det legges derfor vekt på korte, yrkesrettede kurs på videregående opplæringsnivå for de som rammes av konjunkturledighet.

Det er anledning til å utvide varigheten av arbeidsmarkedsopplæringen med inntil et halvt år for bl.a. å legge til rette for en mer praksisrettet opplæring. Det innebærer at hele eller deler av opplæringen kan foregå ute på arbeidsplassen. Tilbudet retter seg mot arbeidssøkere som ikke har fullført videregående opplæring. For personer med nedsatt arbeidsevne er opplæringstiltak i form av kortere AMO-kurs og ordinær utdanning det mest brukte virkemidlet for å få flere ut i jobb. AMO-regelverket er også innrettet mot å opprettholde og styrke kompetansen til ansatte i bedrifter med omstillingsproblemer for å hindre utstøting fra arbeidslivet. Overfor denne målgruppen skjer det en økende bruk av arbeidsmarkedstiltaket bedriftsintern opplæring.

I denne meldingen er AKU-ledigheten anslått å øke til 3¾ pst. av arbeidsstyrken som gjennomsnitt for 2009. Dette er ¼ prosentpoeng høyere enn lagt til grunn i tiltaksproposisjonen. I lys av dette legger Regjeringen opp til å øke tiltaksnivået for personer med moderat bistandsbehov med ytterligere 1 000 plasser som gjennomsnitt for 2009. Utfra et anslått nivå på tiltakene nå, gir dette grunnlag for en økning på om lag 5 000 tiltaksplasser fram til utgangen av året. I gjennomsnitt innebærer dette et tiltaksnivå på om lag 75 000 plasser i 2009. Forsøket med tidsubestemt lønnstilskudd foreslås utvidet med inntil 500 tiltaksplasser i gjennomsnitt på årsbasis i 2009 innenfor bevilgningen til arbeidsmarkedstiltak. Det foreslåtte tiltaksnivået for 2009 innebærer en betydelig innsats for å møte den økte arbeidsledigheten, jf. figur 3.14D.

Et fleksibelt permitteringsregelverk kan bidra til økt sysselsetting ved å redusere faren for at levedyktige bedrifter går over ende som følge av kortsiktig svekket etterspørsel. I lys av situasjonen i norsk økonomi innfører Regjeringen nå flere endringer i permitteringsregelverket. Flere permitterte vil få rett til dagpenger ved at kravet til permitteringsgrad senkes fra 50 til 40 pst. Videre vil det bli mulig med avbrudd på opp til seks uker i en permitteringsperiode pga. arbeid før det stilles krav om ny permittering, mot fire uker i dag. Ny permittering innebærer krav om nye lønnspliktdager og ny søknad om dagpenger. Disse endringene trer i kraft senest 1. juli i år, og kommer i tillegg til at maksimal permitteringsperiode fra 1. februar ble forlenget fra 30 til 52 uker, og at antall lønnspliktdager ved permitteringer på minst 40 pst. ble redusert fra ti til fem dager fra 1. april.

Regjeringen har nylig foreslått å innføre solidaransvar for lønn for oppdragsgivere i områder der tariffavtaler er allmenngjort. Solidaransvaret innebærer at oppdragsgivere er ansvarlige også for lønnsforpliktelsene til underleverandører nedover i en kontraktskjede. Dersom lønnen ikke utbetales av den ansattes arbeidsgiver, kan den ansatte rette krav om allmenngjort lønn mot en valgfri leverandør oppover i kjeden. Solidaransvar for lønn er et ledd i Regjeringens arbeid mot sosial dumping, og har til hensikt å gi arbeidstakere – særlig utenlandske – større sikkerhet for at de får utbetalt lønn, ved at de også kan rette lønnskravet mot den norske oppdragsgiveren.

Overgangsordningene for arbeidsinnvandrere fra de landene som ble medlemmer av EU i 2004, utløp 1. mai i år. Det stilles dermed ikke lenger krav om at borgere fra disse landene må ha levert søknad om arbeidstillatelse før de begynner å arbeide i Norge, eller om at det må foreligge tilbud om heltidsarbeid med tilsvarende lønns- og arbeidsvilkår som for norske arbeidstakere. Overgangsordningene for Bulgaria og Romania kan videreføres fram til 2012, men vil bli vurdert årlig.

3.6 Inntektspolitikken

Det inntektspolitiske samarbeidet er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge og har bidratt til at vi de siste 30 årene har hatt lavere arbeidsledighet enn de fleste andre OECD-land. Den norske lønnsforhandlingsmodellen bygger på at lønnsveksten over tid må holdes innenfor rammer som konkurranseutsatt sektor kan leve med.

Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) anslår veksten i gjennomsnittlig årslønn til 6 pst. i 2008, opp fra 5,4 pst. i 2007. Lønnsveksten i fjor var den høyeste siden 1998, og klart over gjennomsnittet for de siste ti årene på 4,7 pst.

Årets inntektsoppgjør er et mellomoppgjør. Det er oppnådd enighet mellom LO og NHO og mellom LO og HSH om tillegg i 2009 som kan gi en årslønnsvekst på mellom 3½ og 4 pst. I oppgjørene mellom YS og NHO og mellom YS og HSH er det gitt tilsvarende tillegg. Funksjonærene i LO/NHO-området har utelukkende lokal lønnsdannelse og omfattes derfor ikke av det sentrale inntektsoppgjøret.

Det ble brudd i oppgjørene i staten, kommunene og Spekter-området 30. april. Meklingen er ikke avsluttet når denne meldingen legges fram. I staten utgjør overhenget inn i 2009 3,4 pst., mens gjennomsnittlig glidning de siste fem årene har vært 0,6 pst. Bl.a. på bakgrunn av tillegg som ble framforhandlet i fjor, men som først gjøres gjeldende i år, forventer Kommunenes Sentralforbund en årslønnsvekst på rundt 4,7 pst. i kommunene i 2009.

Tilpasningen av offentlig tjenestepensjon til ny folketrygd og ny AFP er et sentralt tema i årets lønnsoppgjør i offentlig sektor. Det er avtalt streikerett i denne saken. Det partene kommer fram til kan derfor, sammen med resultatet av lønnsforhandlingene, bli lagt ut til uravstemning.

Det anslås i denne meldingen en gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle sektorer på 4 pst. i 2009. Dette er 1 prosentpoeng lavere enn anslaget i Nasjonalbudsjettet 2009 og ¼ prosentpoeng lavere enn lagt til grunn i tiltaksproposisjonen fra januar i år.

3.7 Skatter og avgifter

3.7.1 Endringer av skatte- og avgiftsregler

I forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2009 foreslår Regjeringen følgende endringer på skatte- og avgiftsområdet:

• Retten til redusert el-avgift for fjernvarmeprodusenter utvides fra 1. juli 2009, slik at ordningen også omfatter fjernvarmebedrifter som kan legge fram konsesjon fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Forslaget vil gi et provenytap på om lag 2 mill. kroner påløpt og bokført i 2009.

• Dokumentavgiftsloven endres slik at verdiene iht. tomtefesteinstruksen fra 1. januar 2009 benyttes ved beregning av dokumentavgift ved innløsning av boligtomter som er festet av staten eller statlig styrte fond. Forslaget vil gi et provenytap på om lag 30 mill. kroner påløpt og bokført.

• Gjenstående avrundingsregler i skatteloven oppheves med virkning fra og med likningen for inntektsåret 2009. Forslaget vil gi et provenytap på om lag 4 mill. kroner påløpt i 2009. Provenytapet vil i sin helhet bli bokført i 2010.

• Beløpsgrensen for verdien av skattefrie gaver i ansettelsesforhold økes fra 600 til 1 000 kroner med virkning fra og med 2009. Skattefriheten avgrenses mot gavekort, og forslaget til avgrensningsregler sendes på høring. Forslaget vil gi et provenytap på om lag 30 mill. kroner påløpt i 2009. Provenytapet vil i sin helhet bli bokført i 2010.

• Sektoravgifter til Kredittilsynet økes med 8 mill. kroner i 2009.

De foreslåtte endringene innebærer et samlet provenytap på om lag 58 mill. kroner påløpt og om lag 24 mill. kroner bokført.

Regjeringen foreslår også enkelte andre endringer, som har ubetydelige proveny-virkninger, blant annet at:

• Det klargjøres at blandinger av vann og juice/råsaft av frukt og bær ikke omfattes av avgiften på alkoholfrie drikkevarer.

• Konsernbidrag til eller fra særskattepliktige selskaper, som ikke gir fradragsrett for giveren, gjøres skattefrie for mottakeren.

• Rederiskatteordningen endres slik at selskaper med gjenværende skattekreditter fra tidligere ordning på nærmere vilkår skal kunne stille sikkerhet til fordel for nærstående.

Forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 67 (2008 – 2009) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2009 og Ot.prp. nr. 95 (2008 – 2009) Om endringar i skatte- og avgiftslovgivinga.»

Nedenfor gis det en nærmere omtale av enkelte skatte- og avgiftssaker.

3.7.2 Avgift på sluttbehandling av avfall

Miljøverndepartementet (MD) har i forskrift fastsatt at det fra 1. juli 2009 vil være forbudt å deponere nedbrytbart avfall. Forbudet innebærer at biologisk nedbrytbare avfallsfraksjoner, som papir, tre, våtorganisk avfall, tekstiler og slam, må behandles på andre måter enn deponering. Avfall som deponeres etter at forbudet har trådt i kraft, vil derfor ha en vesentlig annen sammensetning enn tidligere, slik at utslippene av klimagasser per tonn deponert avfall vil bli vesentlig redusert. Deponiavgiften, som ble innført for å prise miljøkostnadene ved deponering, bør justeres for å reflektere denne endringen.

På denne bakgrunn ble det i St.prp. nr. 1 (2008 – 2009) Skatte-, avgifts- og tollvedtak varslet at Regjeringen ville komme tilbake med en vurdering av nivået på avgiftssatsene i forhold til miljøkostnadene i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2009. Statens forurensningstilsyn (SFT) har på oppdrag fra MD oppdatert beregningene av miljøkostnadene ved deponering slik de vil være etter at forbudet mot deponering av nedbrytbart avfall er innført, og i tillegg vurdert hvilken utforming sluttbehandlingsavgiften på deponering av avfall bør ha.

Dagens avgiftsats ved deponering av avfall på deponi med høy miljøstandard er på 447 kroner per tonn avfall. Avgiften er i hovedsak begrunnet med utslipp av klimagassen metan fra biologisk nedbrytbart avfall. Med utgangspunkt i anslåtte utslippstall har SFT beregnet miljøkostnadene ved deponering av avfall etter at deponiforbudet har trådt i kraft. Kostnadene er beregnet som et gjennomsnitt for alle avfallsfraksjoner til deponi, der det er tatt hensyn til de relative mengdene for de ulike fraksjonene. Beregningene gir en samlet, gjennomsnittlig miljøkostnad på 128 kroner per tonn avfall med dagens virkeområde for avgiften. Av dette utgjør utslippene av miljøgifter i sigevann 124 kroner per tonn avfall (97 pst.), mens utslippene av klimagassen metan utgjør 4 kroner per tonn avfall (3 pst.).

Resultatene illustrerer at det etter deponiforbudet vil være utslippene i sigevann som står for de klart største miljøkostnadene ved deponering av avfall. Anslagene for disse miljøkostnadene vil avhenge av hvilke forutsetninger en legger til grunn om f.eks. stoffenes nedbrytningstid og utviklingen i omfanget av rensing av sigevann. Anslagene må anses som relativt grove og det er betydelig usikkerhet i tallmaterialet. SFT viser imidlertid til at beregningene som er gjort likevel gir en viss pekepinn på hvor store miljøkostnadene kan være.

Uorganisk avfall er etter dagens regelverk fritatt for sluttbehandlingsavgift på deponering av avfall. Dette skyldes at avgiften først og fremst har vært utformet med tanke på å redusere utslippene av metan fra deponier. Etter at deponiforbudet er innført, vil miljøkostnadene ved deponering av avfall i det alt vesentligste være knyttet til utslipp i sigevann. Uorganisk materiale/avfall er en sammensatt avfallsfraksjon som bl.a. består av metall, gips, asfalt og aske/slagg fra avfallsforbrennings- og biobrenselanlegg. Dette er avfall som kan gi relativt høye utslipp av miljøgifter i sigevann. SFT mener derfor at det vil være svært unaturlig fortsatt å utelate alt uorganisk avfall fra virkeområdet for avgiften.

Uorganisk avfall omfatter også glass, betong, murstein, keramikk og andre typer inert avfall som kun gir ubetydelige utslipp. Begrepet inert avfall er sentralt i dagens deponiregelverk og er definert i avfallsforskriften § 9 – 3. Hovedegenskapene ved inert avfall er at det i liten grad brytes ned eller omdannes på noen måte. SFT mener at det for inert avfall vil være unaturlig å ilegge deponiavgift. SFT foreslår derfor å utvide avgiftens virkeområde ved å fjerne dagens fritak for uorganisk avfall og i stedet innføre et fritak for inert avfall. SFT har beregnet miljøkostnaden ved et utvidet avgiftsområde til 209 kroner per tonn avfall.

SFT foreslår på denne bakgrunn å utvide avgiftens virkeområde til også å omfatte uorganisk avfall med unntak for inert avfall og samtidig redusere satsen i deponiavgiften til 209 kroner per tonn avfall.

Forslaget om å redusere avgiftssatsen vil innebære en betydelig kostnadsreduksjon for næringsliv og husholdninger som leverer avgiftspliktig avfall til deponering. Den samlede årlige besparelsen ved forslaget kan anslås til i størrelsesorden 180 mill. kroner.

Forslaget om å utvide avgiften til også å omfatte uorganisk materiale, men med unntak for inert avfall, vil hovedsakelig omfatte ulike typer næringsavfall. Eksempler på avfall som vil bli omfattet er uorganisk slam (kjemisk industri, mineralproduktindustri og metallindustri), gips (bygge- og anleggsvirksomhet samt husholdninger), asfalt (offentlig sektor), metall (husholdninger og næringsavfall), aske/slagg fra metallindustri (smelteverk, aluminiumsverk etc.), aske/slagg fra biobrenselanlegg (treforedling) og aske/slagg fra forbrenning av avfall (hovedsakelig husholdninger, men også næringsavfall). Den samlede årlige merkostnaden ved forslaget kan anslås til i størrelsesorden 110 mill. kroner.

SFT anbefaler dessuten å ilegge høyere deponiavgift for avfall som blir deponert med dispensasjon fra deponiforbudet. Dette vil stimulere til raskere utbygging av alternativ behandlingskapasitet. SFT mener dette er en hensiktsmessig differensiering av avgiften, som kan bidra til å løfte fram de gode behandlingsløsningene, på samme måte som avgiften etter gjeldende regelverk er differensiert mellom deponier med og uten dobbelt bunn- og sidetetting. SFT foreslår derfor at avfall som deponeres med dispensasjon ilegges dagens avgiftssats på 447 kroner per tonn avfall.

Etter gjeldende regelverk gis det fritak for avfall som består av forurensede jord- og løsmasser, herunder avfall fra nedlagt avfallsdeponi. SFT viser til at forurensede jord- og løsmasser totalt sett tilfører deponiene en ikke ubetydelig mengde miljøgifter. Dette tilsier at forurenset jord bør være avgiftspliktig på lik linje med øvrige avfallsfraksjoner. SFT påpeker imidlertid at en slik avgiftslegging kan være til hinder for at områder med forurenset jord blir ryddet opp i eller kan forårsake at jordmassene spres til flere områder uten kontroll med avrenningen. På denne bakgrunn foreslår SFT ikke å utvide avgiftsplikten til å omfatte forurenset jord nå, men anbefaler at avgiftsplikt for forurenset jord blir vurdert på nytt på et senere tidspunkt.

Regjeringen vil komme tilbake med forslag til endringer i deponiavgiften i statsbudsjettet for 2010.

3.7.3 Bruk av utenlandsk registrert leiebil i Norge

Norge mottok en grunngitt uttalelse datert 16. juli 2008 fra EFTAs overvåkningsorgan (ESA), hvor det legges til grunn at gjeldende regelverk for bruk av utenlandsregistrert leiebil for personer med fast oppholdssted i Norge er i strid med EØS-avtalen art. 36.

I utgangspunktet må kjøretøy som skal benyttes i Norge registreres i det sentrale motorvognregisteret, og avgifter betales. Fra dette utgangspunkt er det gjort unntak for midlertidig innførsel og bruk av utenlandsk registrerte kjøretøy. Reglene om dette er gitt i forskrift 20. juni 1991 nr 381 om toll- og avgiftsfri innførsel av utenlandsk registrert motorvogn til midlertidig bruk i Norge (midlertidigforskriften). Avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsk registrert motorvogn i Norge er tillatt for personer med midlertidig opphold i Norge. Tilsvarende rett har personer som har fast oppholdssted i et annet land. I forskriften er det gitt en særlig bestemmelse om bruk av utenlandsk registrert leiebil av personer med fast oppholdssted i Norge. Etter denne bestemmelsen kan leiebilen bare benyttes her i landet i forbindelse med hjemreise fra utlandet, og må umiddelbart leveres til utleiers representant i Norge. Disse bilene kan også leies ut til personer bosatt her i landet, men da under forutsetning at kjøretøyet utføres umiddelbart.

ESA mener at regelverket for leiebiler er i strid med EØS-avtalen art. 36 om fri bevegelighet av tjenester. ESA viser til at utenlandske bilutleiefirmaer etter gjeldende regelverk ikke kan leie ut kjøretøy til personer med fast oppholdssted i Norge for bruk her i landet, samtidig som personene dette gjelder må betale mer for å hente og levere bilen i ulike land. Saken har blitt forelagt Regjeringsadvokaten, som finner at reglene utgjør en indirekte diskriminering av utenlandske tjenestetilbydere, samtidig som de er for strenge til å oppfylle kravet til proporsjonalitet.

Finansdepartement har vært i dialog med ESA om hvilke endringer som er nødvendige for å bringe regelverket i overensstemmelse med EØS-avtalen. I første rekke legges det opp til en utvidelse av muligheten for personer bosatt i Norge til å benytte leiebiler i Norge i forbindelse med hjemreise og utreise fra Norge. Endringene vil gjennomføres i forskrift.

3.7.4 Skatte- og avgiftsmessig behandling av hestebransjen

I St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) Landbruks- og matdepartementet, er det under punkt 1.1 uttalt at Regjeringen legger opp til at hestehold med rimelige utsikter til å gi økonomisk overskudd skal bli behandlet som næring i skatte- og avgiftsmessig sammenheng, og at kriterium og praksis for skattlegging vil bli gjennomgått.

Regjeringen er opptatt av at næringsutøvere i hestebransjen med realistisk mulighet for å gå med overskudd skal ha den samme rett til fradrag for utgifter og for registrering i avgiftsmanntallet som andre næringsdrivende. På denne bakgrunn har Regjeringen ønsket en gjennomgang av hestebransjen i skatte- og avgiftssammenheng for å sikre at dette er ivaretatt på en tilfredsstillende måte. Bransjeorganisasjonene har blant annet ment at likningspraksis for trav og galopp er varierende med hensyn til om de alminnelige kriteriene for om det foreligger næringsvirksomhet er oppfylt.

For Regjeringen er det en målsetting at de utøvere som over noe tid har realistiske muligheter til å gå med overskudd og for øvrig oppfyller de generelle vilkårene for næringsklassifisering, faktisk også blir ansett som det i skatte- og avgiftssammenheng.

Med grunnlag i omtalen under punkt 1.1 i St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) Landbruks- og matdepartementet, kan det nevnes at Finansdepartementet i samarbeid med Skattedirektoratet utarbeider en veiledning i skatte- og avgiftsmessig behandling av hesteaktiviteter. Denne veilederen vil være beregnet på likningsmyndigheter og skattytere. Den vil være et viktig bidrag blant annet til en mer enhetlig likningsmessig behandling. For den enkelte hesteeier vil den også innebære større forutsigbarhet ved at det blir tydeligere hva som kreves for å bli ansett som næringsdrivende. Videre kan veilederen være et grunnlag for vurdering/kontroll og eventuelt klage knyttet til den skattemessige håndteringen av hesteholdet. Denne veilederen vil også behandle aktuelle merverdiavgiftsmessige spørsmål i tilknytning til hestehold, og dermed bidra til tilsvarende forutsigbarhet på dette området.

Et annet viktig bidrag i denne retning er omorganiseringen av skatteetaten. Gjennom mer sentralisert likningsbehandling ved fem regionale skattekontor, vil det ligge vel til rette for lik behandling av like saker.

Regjeringen viser også til at det er opprettet et eget kompetansesenter for jord- og skogbrukslikning ved Skatt Øst på Hamar. Kompetansesenteret skal engasjere seg spesielt i å følge opp de avgjørelser som tas på de fem skattekontorene vedrørende aktiviteter knyttet til hestehold, særlig innen trav og galopp.

Når det gjelder problematikken rundt oppstart av virksomhet, dvs. hvordan underskudd i årene før aktiviteten blir godkjent som næring skal behandles, vil Finansdepartementet ta et initiativ overfor Skattedirektoratet for å kartlegge om det på generelt grunnlag kan gjøres forbedringer. En slik forbedring kan for eksempel være at det åpnes for at det etter bestemte regler kan gis fradrag for tidligere års dokumenterte kostnader i det senere året hvor virksomhetskriteriet er oppfylt.

For øvrig er det for å ivareta de seriøse utøvernes interesser satt i gang et arbeid i skatteetaten for å kartlegge og begrense den svarte økonomien i hestebransjen.

3.8 Regjeringens klimapolitikk

3.8.1 Norges klimamål

Klimaproblemet er en av de største miljøutfordringene verden står overfor. Målet for den globale innsatsen gjennom FNs klimakonvensjon er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser på et nivå som er lavt nok til å hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. I tråd med dette har Regjeringen besluttet at Norge, i likhet med EU, skal arbeide for at den globale temperaturøkningen begrenses til 2 °C sammenliknet med før­industrielt nivå.

Dersom det ikke gjennomføres tiltak, vil globale utslipp av klimagasser ifølge OECD øke med 70 pst. fra 2008 til 2050. Endret opptak i skog er da holdt utenfor. Energirelaterte klimagassutslipp har historisk vært dominert av utslipp fra rike OECD-land. Den økte konsentrasjonen av klimagasser fra starten av den industrielle revolusjonen og fram til i dag kan derfor hovedsakelig tilskrives økonomisk aktivitet i disse landene. I dag står imidlertid framvoksende økonomier og utviklingsland for to tredeler av utslippene. Fordi hele økningen framover antas å komme i landene utenfor OECD-området, er andelen anslått å øke til fire femdeler i 2050. Uten omfattende tiltak for å begrense utslippene kan klimaendringene føre til store kostnader for kommende generasjoner, i form av bl.a. mer ekstremvær, stigende havnivå, økende vannmangel i noen områder og skader som følge av økt nedbør i andre.

Å begrense temperaturøkningen til 2 °C vil ifølge OECD kreve at verdens samlede utslipp av klimagasser reduseres med minst 50 pst. fra dagens nivå innen 2050. Dette krever omfattende globale tiltak. Å gjennomføre en utslippsreduksjon av et slikt omfang vil i praksis bare være mulig gjennom en ambisiøs og bred internasjonal avtale. For å sikre at kostnadene ved utslippsreduserende tiltak blir så lave som mulig, er det viktig at en avtale omfatter flest mulig sektorer og land.

Regjeringens arbeid for å nå målene i klimapolitikken er rettet inn mot flere sentrale områder. Det første og viktigste elementet er arbeidet for at en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale under FNs klimakonvensjon kan bli sluttført i København i desember 2009. Norge arbeider for en avtale som omfatter alle land og sektorer. I tillegg vil Norge bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og raskt voksende økonomier som Brasil, Kina og India, bl.a. ved bevilgninger til bekjempelse av avskoging og kjøp av klimakvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Innsatsen for å redusere utslippene i Norge er også av stor betydning. Utvikling av rimelig, klimavennlig teknologi er en nødvendig forutsetning for å nå ambisiøse globale klimamål. For å bidra til dette har Norge valgt å satse betydelige ressurser på utvikling av teknologi for fangst og lagring av karbon. Slik teknologi antas bl.a. av IEA (Det internasjonale energibyrået) og OECD å bli avgjørende for å kunne gjennomføre tilstrekkelige globale utslipps­reduksjoner.

Norge har erklært at vi, som en del av en global ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser, er villige til å bli karbonnøytrale senest i 2030. Det innebærer at Norge skal finansiere utslippsreduksjoner utenlands tilsvarende resterende innenlandske utslipp av klima­gasser. I klimaforliket gikk Regjeringen sammen med opposisjonspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre inn for at Norge fram til 2020 skal ta ansvar for å redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990. Det ble anslått som realistisk å ha som mål at innenlandske utslipp skal reduseres med 15 – 17 mill. tonn CO₂-ekvivalenter sammenliknet med referansebanen slik den ble presentert i Nasjonalbudsjettet 2007, medregnet opptak av CO₂ i norsk skog.

I Kyoto-perioden, som omfatter årene 2008– 2012,vil Norge redusere sine utslipp med 10 prosentpoeng mer enn det som følger av Kyoto-­avtalen. Dette tilsvarer om lag 5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter årlig. I tillegg har Regjeringen valgt å overoppfylle forpliktelsen med ytterligere 1,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter gjennom å avstå fra å bruke kvoter som Norge i henhold til regelverket under Kyotoprotokollen er tildelt for skogtilvekst. Det legges videre opp til at det kjøpes utslippskvoter for et årlig utslipp på 100 000 tonn CO₂ fram til testanlegget på Mongstad er knyttet til en transport- og lagringsløsning, og til inndekking av utslipp knyttet til statsansattes internasjonale tjenestereiser med fly. Samlet utgjør dette 6 – 7 mill. tonn CO₂-ekvitalenter. Overoppfyllelsen vil skje gjennom kjøp av klimakvoter fra andre land.

3.8.2 Utslippsutvikling og utslippsframskrivinger

Ifølge utslippsregnskapet fra Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn har de totale utslippene av klimagasser fra norsk territorium økt med nærmere 11 pst. siden 1990, jf. figur 3.15. Den største delen av økningen skjedde på 1990-tallet. Samlede norske klimagassutslipp i 2007 var på 55,1 mill. tonn CO₂-ekvivalenter, som er om lag samme nivå som i 2001.

¹ Medregnet opptak av 3 mill. tonn CO₂ i norsk skog.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Statens forurensningstilsyn og Finansdepartementet.

Utslipp av menneskeskapte klimagasser er nært knyttet til økonomisk aktivitet. Tilbakeslaget i norsk økonomi i år og neste år vil kunne føre til en midlertidig nedgang i utslippene. For eksempel lå salget av petroleumsprodukter i Norge 4,3 pst. lavere i 12-månedersperioden fram til og med mars 2009 enn i 2007, som er det siste året med tilgjengelige utslippsdata. Svekkede eksportmarkeder for både råmetaller og foredlede metallprodukter har ført til at enkelte produsenter har lagt ned hele eller deler av produksjonen og dermed redusert sitt kraftforbruk. Elektrisitetsforbruket i kraft­intensive industrinæringer var 12,7 pst. lavere i 1. kvartal i år enn i samme kvartal 2007. Svak utvikling i internasjonal økonomi framover vil kunne bidra til at klimagassutslippene i disse næringene blir lavere i 2009 og 2010 enn i 2007. Det er imidlertid neppe grunn til å tro at svakere konjunkturer nå vil føre til et varig lavere aktivitetsnivå. Det er derfor ikke grunnlag for å nedjustere utslippene lengre fram i tid.

For at takten i utslippene av klimagasser skal kunne bremses og senere snu, må utslippene frikobles fra den økonomiske veksten. Dette er en utvikling som har pågått i lang tid både i Norge og i mange andre land, noe som illustreres av at BNP-veksten gjennomgående er høyere enn veksten i utslippene. For eksempel er produksjonen blitt mer energieffektiv enn tidligere. Men for å redusere utslippene tilstrekkelig til at en global temperaturøkning ikke overskrider de langsiktige målene i klimapolitikken, må produksjons- og forbruksmønstre legges om til å bli enda mindre utslippsintensive.

I Perspektivmeldingen 2009, som ble lagt fram i januar i år, ble det presentert nye framskrivinger av utslipp av klimagasser. Framskrivingene tar utgangspunkt i dagens virkemiddelbruk. Den er dermed verken en prognose for utviklingen framover eller et uttrykk for Regjeringens mål i klimapolitikken. I framskrivingene anslås utslippene av klimagasser å øke til 56,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 uten nye tiltak. Dette er en nedjustering med vel 2 mill. tonn sammenliknet med referansebanen som ble presentert i Nasjonalbudsjettet 2007. Nedjusteringen må ses i sammenheng med ny informasjon om utslippsutviklingen og gjennomførte tiltak for å redusere utslippene av klimagasser.

I klimameldingen, som bygde på framskrivingene i Nasjonalbudsjettet 2007, ble det anslått at målet om 30 pst. reduksjon i forhold til 1990, innebar et samlet behov for norske utslippsreduksjoner i Norge og utlandet på om lag 24 mill. tonn CO₂-ekvivalenter i 2020.

Selv om framskrivingene i perspektivmeldingen viser en nedjustering av utslippene i 2020, jf. figur 3.15, indikerer de et behov for ytterligere tiltak i klimapolitikken.

3.8.3 Grønne tiltakspakker

Klimaendringene utgjør en større trussel mot den globale økonomien på lang sikt enn en midlertidig nedgang i økonomisk aktivitet. Mange har derfor tatt til orde for at tiltak mot virkningene av finanskrisen også bør ses i et klimaperspektiv. Blant annet bør tiltak utformes slik at de understøtter, eller i det minste ikke motvirker, en langsiktig bærekraftig utvikling. Samtidig har OECD og andre understreket at stimuleringstiltak må komme til rett tid og være veltilpassede og tidsbegrensede. OECD har pekt på at stimulansepakkene gjør det mulig å føre en politikk som både kan øke etterspørselen på kort sikt og øke produksjonskapasiteten på lengre sikt.

Virkningene av investeringer i energiproduksjon, bygninger og infrastruktur til transport varer i flere tiår. Det er derfor viktig at de økonomiske stimulansepakkene ikke bidrar til å opprettholde ineffektiv eller forurensende energiteknologi eller skitne produksjonsmetoder og forbruksmønstre, men i stedet fremmer rene alternativer. Krisen kan også ses på som en mulighet til å endre eller avvikle dyre og miljøskadelige ordninger. Dette vil komme både miljøet og økonomien til gode. Som eksempler på en slik vinn-vinn-politikk nevner OECD muligheter til å fjerne subsidiering av fossilt brensel, bygge ned handelshindringer for klima- og miljøvennlige goder, forbedre standarder for energieffektivisering og sikre at virkemidlene fremmer fornybar energi på en kostnadseffektiv måte. Økt energieffektivitet vil gi lavere framtidige energiutgifter og redusere kostnadene forbundet med utslippsreduksjoner. Dette kan lette arbeidet med en ambisiøs klimapolitikk.

Den norske stimulansepakken fra januar 2009 kan grovt anslås å inneholde i overkant av 20 pst. grønne tiltak, i hovedsak i form av økte tilskudd til energiøkonomisering og utbygging av miljøvennlig energi, mer miljøvennlig transport, mer miljøvennlig og energieffektiv bygningsmasse og økt miljørettet forskning. Ifølge beregninger gjort av den internasjonale banken HSBC, supplert av Edenhofer og Stern 1, kan den grønne andelen av G20-landenes stimulansepakker anslås til rundt 15 pst., jf. tabell 3.10.

Det er store forskjeller mellom landene. Sør-Korea og Kina har annonsert at de vil bruke henholdsvis 81 pst. og 34 pst. av sine stimulansepakker på brede grønne tiltak. I disse landene er miljøinvesteringene i utgangspunktet betydelig lavere enn i industrilandene. I begge land er det spesielt investeringer i jernbane som trekker opp. Andelen grønne tiltak i den norske tiltakspakken er på linje med hva Frankrike har annonsert. Dette er høyere enn i de fleste andre utviklede G20-land. Det er imidlertid vanskelig å sammenlikne land direkte, både fordi tidsperioden for stimulansepakkene og det som defineres som grønt, varierer mellom land. Endelig er det vanskelig å klassifisere hvilke tiltak som kommer i tillegg til allerede gjeldende politikk og prioriteringer. Tallene gir derfor bare en indikasjon på de ulike landenes opptrapping av grønne tiltak.

I tiltakspakken gikk hver femte krone til miljøformål. Blant annet ble Enovas rammer ytterligere styrket, med et tilskudd til energieffektivisering og fornybar energi på 1,2 mrd. kroner. I tillegg vil de betydelige bevilgningsøkningene til vedlikehold og rehabilitering av kommunale og statlige bygg, sammen med den økte bevilgningen til Enova, bidra til et bedre miljø for brukerne av byggene og en mer energieffektiv bygningsmasse. Også tiltaksbevilgningene til samferdselsformål har en klar miljøprofil, herunder bevilgningene til jernbanenettet med 1,3 mrd. kroner. Av bevilgningsøkningen til veiformål skal 500 mill. kroner benyttes til gang- og sykkelveier. Den vedtatte bevilgningen på 50 mill. kroner til utbygging av ladestasjoner for el-biler vil gjøre at elektrifiseringen av transportsektoren kan gå raskere. De samlede investeringsutgiftene knyttet til teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad er økt med 962 mill. kroner sammenliknet med det som ble lagt til grunn i saldert budsjett 2009. Miljøforskningen gjennom Norges forskningsråd er styrket med 75 mill. kroner, med særlig vekt på vindkraft til havs. Tiltakspakken inneholder også bevilgninger til en rekke miljøtiltak på Miljøverndepartementets budsjett på til sammen 350 mill. kroner.

I tillegg til de grønne satsingene i tiltakspakken lå det allerede inne i saldert budsjett for 2009 en markert grønn profil. Samlet sett har Regjeringen i 2009 gitt miljøet et kraftig løft.

3.8.4 Norges Kyoto-regnskap og tilknytningen til EUs kvotesystem

I perioden 2008 – 2012 har Norge ifølge Kyoto-­avtalen plikt til å dekke sine utslipp av klimagasser med en tilsvarende mengde kvoter. Samtidig er Norge tildelt en årlig kvotemengde som er 1 pst. høyere enn utslippene i 1990. I tillegg er det vedtatt å inkludere effekten av skogforvaltning. Samlet gir dette en kvotemengde på om lag 51,6 mill. tonn. I framskrivingene i Perspektivmeldingen 2009 ble utslippene av klimagasser anslått til 57,3 mill. tonn i 2010.

Gjennom klimaforliket er det enighet om betydelige forpliktelser i klimapolitikken, inklusive overoppfyllelse av Kyoto-avtalen med 10 prosentpoeng. Samlet utgjør overoppfyllelsen 6 – 7 mill. tonn årlig, jf. avsnitt 3.8.1. Basert på utslippsframskrivingene mangler vi dermed i utgangspunktet om lag 12,5 mill. tonn kvoter årlig for å ivareta Kyoto-forpliktelsen og overoppfyllelsen.

Hovedvirkemidlene for å regulere nasjonale klimagassutslipp er kvotesystemet for industrien og CO₂-avgiften, i tillegg til andre klimabegrunnede avgifter.

Det norske kvotesystemet er nå en integrert del av EUs kvotesystem. Den norske planen for tildeling av kvotene er godkjent av EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Norske bedrifter som er underlagt kvoteplikt, er selv ansvarlige for å skaffe kvoter tilsvarende eget utslipp.

Gjennom deltakelse i EUs kvotemarked bidrar vi til at dette blir strammere. Den samlede mengden kvoter Norge tildeler ved salg og vederlagsfritt inn i EUs kvotesystem er på om lag 15 mill. tonn per år, som er om lag 7 mill. tonn lavere enn de kvotepliktige bedriftenes antatte utslipp for 2010.

Som resultat av Stortingets vedtak om tilknytning til EUs kvotesystem (Besl.O. nr. 139 (2006 – 2007) og Besl.O. nr. 57 (2008 – 2009)) tildelte Statens forurensningstilsyn (SFT) 27. mars i år klimakvoter til de kvotepliktige bedriftene for perioden 2008 – 2012. Bedriftene er tildelt om lag 7,5 mill. tonn vederlagsfrie kvoter for 2008, mens de i perioden 2009 – 2012 får i underkant av 8 mill. tonn kvoter i året. I tillegg er det avsatt en kvotereserve på 4,2 mill. tonn samlet for hele 5-årsperioden, som er forbeholdt høyeffektive kraftvarmeverk som realiseres i løpet av perioden.

Differansen mellom den totale norske kvotemengden i EUs kvotesystem og den samlede vederlagsfrie tildelingen vil bli solgt inn i EU-markedet. Statens salgsvolum anslås nå til om lag 6,3 mill. tonn kvoter årlig, mot tidligere rundt 7 mill. tonn årlig. Dette skyldes økt vederlagsfri tildeling og redusert salg som følge av den endelige godkjenningen av Norges tildelingsplan. Det vises til St.prp. nr. 67 (2008 – 2009) Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet 2009, der inntektsanslaget fra salg av klimakvoter i EUs kvotehandelssystem er omtalt.

Den stramme tildelingen inn i EUs kvotesystem, hovedsakelig gjennom lavt salg, bidrar til at Kyoto-forpliktelsen mer enn oppfylles. Fordi deler av overoppfyllelsen gjenstår, er det behov for å kjøpe kvoter under Kyoto-mekanismene for å oppfylle alle målsettingene for Kyoto-perioden. Kjøpsbehovet anslås til 5 – 6 mill. tonn per år, eller samlet 25 – 30 mill. tonn for hele perioden. Det understrekes at framskrivingene av utslipp til luft er usikre og at anslagene kan bli endret.

Statens retningslinjer for kjøp av kvoter er omtalt i Revidert nasjonalbudsjett for 2007. En rekke avtaler om kvotekjøp har blitt inngått i løpet av høsten 2008 og hittil i år. De undertegnede kontraktene tilsvarer 9 mill. tonn CO₂ for levering innen utgangen av 2012. Norge er dermed godt i rute med å ivareta alle målsettingene for Kyoto-perioden. Alle kontraktene er blitt inngått under den grønne utviklingsmekanismen (CDM), som er et sentralt element i Kyotoprotokollen. Kvotene blir betalt ved levering og med dokumentasjon fra FN om at utslippsreduksjonen av klimagasser faktisk er oppnådd.

3.9 Virksomheten til Folketrygdfondet i 2008

3.9.1 Innledning

Folketrygdfondet forvalter Statens pensjonsfond – Norge på vegne av Finansdepartementet. Folketrygdfondet ble etablert som eget særlovselskap med virkning fra 1. januar 2008, jf. Ot.prp. nr. 49 (2006 – 2007) Om lov om Folketrygdfondet. I Nasjonalbudsjettet 2008 og i St.meld. nr. 16 (2007 – 2008) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2007 ble det gjort nærmere rede for det nye rammeverket for Folketrygdfondets forvaltning av Statens pensjonsfond – Norge. Det nye rammeverket innebærer en klargjøring av ansvarsdelingen mellom departementet og Folketrygdfondets styre. Departementet fastsetter overordnede investeringsrammer, mens styret i Folketrygdfondet er ansvarlig for den operative forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge.

I St.meld. nr. 20 (2008 – 2009) Om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2008 er det gjort nærmede rede for Folketrygdfondets forvaltning av Statens pensjonsfond – Norge.

Etter § 9 i forskrift om forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge av 7. november 2007 nr. 1228 skal Folketrygdfondet utarbeide årsrapport og halvårsrapport om forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge. Utfyllende retningslinjer for forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge gir nærmere bestemmelser om krav til innhold i års- og halvårsrapportene. Folketrygdfondets årsrapport for 2008 fulgte som utrykt vedlegg til St.meld. nr. 20 (2008 – 2009).

Departementet har i en egen forskrift fastsatt nærmere bestemmelser om regnskapsføringen for Folketrygdfondet inkludert Statens pensjonsfond – Norge, jf. forskrift 10. november 2008 nr. 1264 om årsregnskap m.m. for Folketrygdfondet inkludert Statens pensjonsfond – Norge. I henhold til lov om Folketrygdfondet § 12 skal Folketrygdfondets årsregnskap og årsberetning godkjennes av departementet og meddeles Stortinget.

Med hjemmel i § 13 i lov om Folketrygdfondet har departementet utpekt ekstern revisor for Folketrygdfondet til å foreta regnskapsrevisjon av Folketrygdfondet inkludert forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge. Det er også inngått avtale med ekstern revisor om et attestasjonsoppdrag knyttet til å bekrefte at forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge er utført i samsvar med forskrift og retningslinjer fastsatt av departementet. Riksrevisjonen skal følge opp og kontrollere Finansdepartementet som forvalter av Statens pensjonsfond og eier av Folketrygdfondet, jf. riksrevisjonsloven § 9.

3.9.2 Ledelse og administrasjon

Folketrygdfondet skal ha et styre bestående av ni medlemmer, som med personlige varamedlemmer oppnevnes av Kongen for fire år om gangen, jf. lov om Folketrygdfondet § 8. Sammensetningen av Folketrygdfondets styre i 2008 framgår av tabell 3.11.

Ved behandling av administrative saker suppleres styret med ytterligere ett styremedlem og en observatør som velges av og blant de ansatte. Ansattevalgte representanter i 2008 var Bjarne Andersson og Jørn Terje Krekling.

Folketrygdfondet skriver i sin årsrapport for 2008 følgende om administrasjon og personale:

« Det ble gjort flere nyansettelser gjennom 2008, og ved siste årsskifte hadde Folketrygdfondet 30 ansatte. Andelen kvinner utgjorde 40 prosent. Folketrygdfondets ledergruppe besto ved årsskiftet av 7 personer, hvorav 3 kvinner.»

Folketrygdfondets styre har i sin årsberetning av 12. mars 2009 gjort nærmere rede for styrets arbeid i 2008. Det har vært avholdt 10 styremøter i 2008. I styrets beretning pekes det på at det gjennom 2008 har vært arbeidet systematisk med internkontroll og risikostyring. Styret anser kontrollsystemene i Folketrygdfondet som gode, og det er ikke avdekket vesentlige operasjonelle feil i driften.

3.9.3 Statens pensjonsfond – Norge

Departementet har vurdert Folketrygdfondets forvaltning av Statens pensjonsfond – Norge i St.meld. nr. 20 (2008 – 2009).

Markedsverdien til Statens pensjonsfond – Norge var ved utgangen av 2008 87,8 mrd. kroner, som er 29,6 mrd. kroner mindre enn ved inngangen til året. Verdien av aksjeandelen i Statens pensjonsfond – Norge utgjorde ved årsskiftet 46,5 mrd. kroner. Utviklingen i markedsverdien til Statens pensjonsfond – Norge i fjor er i stor grad preget av finanskrisen internasjonalt.

Realiserte porteføljeinntekter utgjorde 5 322 mill. kroner, hvorav renteinntekter utgjorde 2 899 mill. kroner, utbytte 2 371 mill. kroner, netto realiserte tap 100 mill. kroner og andre porteføljeinntekter 152 mill. kroner. Netto urealiserte tap beløp seg til -34 829 mill. kroner. Forvaltningskostnader utgjorde 89 mill. kroner, som dekkes gjennom at Folketrygdfondets godtgjøring trekkes fra Statens pensjonsfond – Norges brutto avkastning.

Avkastningen av Statens pensjonsfond – Norge var i 2008 – 25,1 pst. målt i kroner. Dette er det svakeste resultatet som er oppnådd i hele perioden 1998 – 2008 og skyldes den svært dårlige utviklingen i aksjemarkedene i fjor. Folketrygdfondet oppnådde derimot gode resultater i den aktive forvaltningen i 2008. Avkastningen av Statens pensjonsfond – Norge var i fjor 3,7 prosentpoeng høyere enn referanseporteføljens avkastning. Departementet viser i St.meld. nr. 20 (2008 – 2009) til at det er tilfreds med resultatene som Folketrygdfondet har oppnådd i den aktive forvaltningen i 2008.

Folketrygdfondets styre peker i årsberetningen for 2008 på at Folketrygdfondet vurderes å ha et betryggende risikostyringssystem for forvaltningen av Statens pensjonsfond – Norge. De fastsatte risikorammer ligger etter styrets vurdering på et forsvarlig nivå, og den forventede relative volatiliteten har i hele 2008 ligger innenfor de fastsatte rammer.

Ekstern revisor for Folketrygdfondet, Ernst & Young, har avgitt revisjonsberetning for 2008. Ifølge revisjonsberetningen, er årsregnskapet for Statens pensjonsfond – Norge avgitt i samsvar med lov og forskrifter og gir et rettvisende bilde av Statens pensjonsfond – Norges økonomiske stilling 31.12.2008 og av resultatet i regnskapsåret, i overensstemmelse med god regnskapsskikk i Norge.

3.9.4 Særlovselskapet Folketrygdfondet

Folketrygdfondets administrasjonskostnader beløp seg til 103,6 mill. kroner i 2008. Dette er en økning på 51 mill. kroner fra året før, og må ses i sammenheng med høyere krav til både styrings-, kontroll- og forvaltningssystemer. For å tilfredsstille disse kravene gjennomfører Folketrygdfondet en betydelig ressurs- og systemmessig styrking. Om lag 28 mill. kroner av de økte kostnadene i 2008 kan relateres til dette omstillingsarbeidet, mens 15 mill. kroner av kostnadsøkningen er en følge av at Folketrygdfondet har overtatt pensjonsforpliktelsen i Statens pensjonskasse.

Overført forvaltningshonorar fra Statens pensjonsfond – Norge utgjorde 89 mill. kroner, eller om lag 0,09 prosent (9 basispunkter) av gjennomsnittlig forvaltet kapital i 2008, og er innenfor rammen for forvaltningshonoraret som er fastsatt, jf. St.meld. nr. 20 (2008 – 2009). Forvaltningshonoraret innbefatter ikke kostnadsøkningen som følge av overtatt pensjonsforpliktelse i Statens pensjonskasse.

Årsregnskapet for Folketrygdfondet for regnskapsåret 2008 viser et underskudd på 13,4 mill. kroner.

Folketrygdfondets egenkapital var 31. desember 2008 24,3 mill. kroner, og består av innskutt egenkapital på til sammen 35 mill. kroner og annen innskutt egenkapital på 2,7 mill. kroner, med fratrekk for årets resultat på -13,4 mill. kroner.

Kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter er på 0,9 mill. kroner, mens beholdning av bankinnskudd og kontanter 31. desember 2008 er 38,7 mill. kroner.

Ekstern revisor for Folketrygdfondet konkluderer i sin revisjonsberetning for 2008 med at årsregnskapet for Folketrygdfondet er avgitt i samsvar med lov og forskrifter og gir et rettvisende bilde av den økonomiske stillingen 31.12.2008 og av resultatet i regnskapsåret, i overensstemmelse med god regnskapsskikk i Norge.

Ernst & Young har for året 2008 fått i oppdrag å gjennomføre et attestasjonsoppdrag knyttet til Folketrygdfondets overholdelse av bestemmelser gitt i lov om Folketrygdfondet, samt forskrift, utfyllende retningslinjer og forvaltningsavtale fastsatt av Finansdepartementet. Ernst & Young konkluderer i sin attestasjonsuttalelse datert 15. april 2009 med at en ikke har fått kjennskap til forhold som gir grunn til å anta at det er vesentlige brudd på bestemmelser gitt i lov om Folketrygdfondet samt forskrift, utfyllende retningslinjer og forvaltningsavtale fastsatt av Finansdepartementet.