3 Overordnete samarbeidsspørsmål

3.1 Statsministrenes samarbeid

Statsministrene har det overordnete ansvar for den politiske styring av samarbeidet mellom de nordiske regjeringer. I tillegg til nær og løpende kontakt om nordiske og internasjonale spørsmål har statsministrene regelmessige møter. På dagsordenen står både nordiske, europeiske og andre internasjonale spørsmål.

Siden siste stortingsmelding om nordisk samarbeid har det vært holdt tre nordiske statsministermøter: I Helsingfors 26. august 1996, i tilknytning til Nordisk Råds sesjon i København 11. november 1996 og i Bergen 27. juni 1997. Statsministrenes uttalelser er inntatt som vedlegg til stortingsmeldingen.

De nordiske statsministre har møtt sine baltiske kolleger i København 12. november 1996. Statsministrene har også hatt et felles møte med den japanske statsminister i Bergen 26. juni 1997. Statsministrene har hatt et møte med Nordisk Råds presidium.

Statsministrene deltok i Nordisk Råds temakonferanse om Europaspørsmål i mars i fjor i København. Ved sesjonen i København i november 1996 redegjorde statsminister Thorbjørn Jagland for det norske formannskapets program og prioriteringer for 1997. Redegjørelsen er vedlagt stortingsmeldingen.

I sitt møte i august i fjor drøftet statsministrene de strategiske retningslinjene for det nordiske nærområdesamarbeidet. Statsministrene konstaterte at strategiarbeidet har skapt forutsetninger for en bedre koordinering av de enkelte nordiske lands innsatser i nærområdene. Statsministrene ba om at de fellesnordiske innsatsene tilpasses Østersjørådets og Barentsrådets strategier og at de nordiske finansinstitusjonene utnyttes som aktive instrumenter i det nordiske nærområdesamarbeidet.

Statsministrene anbefalte at Ministerrådets program for nærområdesamarbeidet legger vekt på å fremme nordiske verdier og at virksomheten konsentreres om færre og større prosjekter. Mottagerlandenes koordinerende ansvar bør utvides og deres medfinansiering økes etterhvert.

Statsministrene har drøftet samarbeidet i Østersjørådet og i Barentsrådet og har understreket betydningen av et EU-engasjement i disse regioner.

Statsministrene har også løpende drøftet utviklingen i de baltiske stater og gått inn for støtte til disse lands integrasjonsbestrebelser i europeiske institusjoner.

Statsministrene har truffet beslutning om å innrette en særskilt miljølåneordning i Nordisk investeringsbank. Ordningen innebærer at det skapes bedre forutsetninger for å finansiere miljøprosjekter i Nordens nærområder. Også samarbeidet i Arktisk Råd har stått på statsministrenes dagsorden.

Statsministrene har løpende og i alle møter drøftet aktuelle EU/EØS-saker og Schengen-samarbeidet. Statsministrene har understreket betydningen av et tett samarbeid mellom de nordiske EU-delegasjonene i Brussel.

Det nordiske energisamarbeidet har også stått på dagsordenen i flere av statsministrenes møter. På møtet i juni i år vedtok statsministrene en erklæring om "bærekraftig energiforsyning rundt Østersjøen" med et program for et omfattende energipolitisk samarbeid. Statsministrene har bedt energiministrene om å utrede forutsetningene for det fortsatte samarbeid og har bedt om en første rapport til statsministrenes møte ved Nordisk Råds sesjon i Helsingfors i november i år. Statsministrenes erklæring er vedlagt stortingsmeldingen.

Statsministrene er holdt løpende orientert om utviklingen i reformprosessen og om andre viktige saker på Ministerrådets dagsorden. Det gjelder bl.a. språksamarbeidet, institusjonsreformen og utredningene om et forsterket nordisk samarbeid der det kan gi nasjonale besparinger eller kvalitetsforbedringer (Suominen-utredningen).

Statsministrene har tatt initiativet til en analyse av den nordiske modellen og velferdssamfunnets finansiering i lys av de budsjettsaneringer som er gjennomført i mange land.

Regjeringen legge stor vekt på samarbeidet mellom de nordiske statsministrene og er av den oppfatning at statsministrenes møter er av stor betydning for det nordiske samarbeid i sin helhet.

3.2 Utenrikspolitisk samarbeid

Det er lang tradisjon for utenrikspolitisk samarbeid mellom de fem nordiske land. De formelle europeiske og transatlantiske rammene om det nordiske samarbeidet ligger fast. De nordiske landene bindes sammen i EU, EØS, VEU, NATO, Det euro-atlantiske samarbeidsrådet (EAPC) og Partnerskap for fred. Med Danmark i formannstolen i OSSE, Finland som leder av Ministerkomiteen i Europarådet og Sverige som medlem av FNs sikkerhetsråd, har 1997 gitt gode muligheter for å få gjennomslag for nordiske interesser på den internasjonale arena.

For få år siden var det ingen diskusjon om utenriks- og sikkerhetspolitikken i Nordisk Råds sammenheng. Dette skyldtes de nordiske lands ulike forhold til NATO og den kalde krigen. Nå står utenrikspolitiske og europeiske spørsmål ofte på dagsorden for Nordisk råds møter.

Det uformelle samarbeidet om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål står sentralt i det nordiske samarbeidet. Etter den siste EU-utvidelsen drøftes i større grad europeiske samarbeidsspørsmål og sikkerhetspolitiske emner, f.eks.VEUs rolle og utvidelsen av NATO. Den konkrete bakgrunn for det utvidete nordiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet er særlig erfaringene med den nordisk-polske IFOR- og senere SFOR-styrken i det tidligere Jugoslavia og samarbeidet om partnerskap for fred i NATO-sammenheng. Dette har medvirket til at de nordiske land sammen, innenfor gitte rammer, kan støtte mer selvstendig opp under europeisk sikkerhet. Under Nordisk råds 49. sesjon i Helsingfors til høsten er forsvarsministrene etter initiativ fra Norge invitert til å delta for første gang. Den norske forsvarsminister vil her redegjøre for nordisk samarbeid om internasjonale fredsoperasjoner.

Den nye nordiske dynamikken på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området har oppstått på tross av ulike veivalg i forhold til EU og NATO. De nordiske lands ulike utenriks- og sikkerhetspolitiske forankring og deres forskjellige geopolitiske situasjon er nå blitt en positiv ressurs for det nordiske samarbeidet. Den endrete sikkerhetspolitiske arkitekturen i Europa innebærer at Norden i dag i stadig større utstrekning har felles utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Dette interessefellesskap sammen med vårt felles kultur- og verdigrunnlag bidrar til at man kan utnytte ulik tilknytning til internasjonale organisasjoner til en fruktbar meningsutveksling og til felles initiativ og tiltak. Dette kan danne et godt grunnlag for konstruktive nordiske bidrag til utviklingen i Europa og internasjonalt. Det norske formannskap har lagt spesiell vekt på bl.a. samarbeidet om sikkerhetspolitiske spørsmål, om EU- og EØS-spørsmål og nærområdesamarbeidet.

Uformelt nordisk samråd og kontakt i internasjonale organisasjoner fortsetter, men tilpasset en ny virkelighet. I praksis har ofte de nordiske land stått sammen om tilslutning til EUs innlegg og erklæringer. Det er tradisjon for at de nordiske land står sammen i kampen for demokrati og menneskerettigheter på den internasjonale arena. Sammen med andre blir våre muligheter for påvirkning og effekten av de tiltak vi iverksetter større. Nordisk samarbeid om menneskerettighetsspørsmål er høyt prioritert i 1997 og er et viktig punkt på dagsordenen for de nordiske utenriksministermøtene i 1997.

Det er fortsatt enighet om å søke et så nært nordisk samråd som mulig i FN-sammenheng, i generalforsamlingen og med Sverige som medlem av Sikkerhetsrådet. EU-samordningen og felles EU-innlegg har riktignok prioritet for EU-medlemmene, og Norge og Island må derfor gjøre en ekstra innsats for å ta vare på den nordiske profilen i FN. I tillegg til samarbeidet om fredsbevarende styrker er det utviklet et nært nordisk samarbeid om reformspørsmål i FN. Fra norsk side vil man også søke å fortsette tradisjonen for å fremme fellesnordiske kandidater til ulike valg i FN og andre internasjonale organisasjoner. Det uformelle nordiske samarbeidet i andre multilaterale sammenhenger, som Europarådet, OSSE, OECD og WTO vil fortsatt bli tillagt betydelig vekt.

3.3 Budsjett, organisasjon, administrasjon m.v.

Det ble gjennomført reduksjoner i Ministerrådets budsjett etter påtrykk fra Sverige både i 1996 og 1997. Reduksjonene er ikke dramatiske, men vil kunne få konsekvenser for Ministerrådets arbeid. Regjeringen gikk derfor imot det svenske reduksjonsforslaget for budsjettet for 1998. Også de øvrige nordiske landene ønsket å opprettholde nivået fra 1997. Sverige forklarte sin posisjon med at landets økonomiske situasjon påtvinger dem en budsjettpolitikk med kutt på de fleste områder. De nordiske regjeringene ble etter forhandlingene enige om å foreslå et budsjett for 1998 som er redusert med omlag 1 pst. i forhold til 1997-budsjettet. Nedskjæringsforslaget innebærer ikke en svekket politisk støtte til det nordiske samarbeidet.

I budsjettet for 1996 og 1997 utgjorde kultur-, utdannings- og forskningssamarbeidet omlag halvparten, en andel de nordiske land er enige om at sektoren bør ha. Andre sentrale poster var økonomi og næring, borgernes rettigheter, miljø og Nærområdet. I samsvar med den nordiske fordelingsnøkkelen basert på de enkelte lands andel av samlet nordisk bruttonasjonalinntekt, var den norske andelen av Nordisk Ministerråds budsjett i 1996 på 19.5 prosent, en økning fra 18.4 prosent i 1995. Norges andel for 1997 er 22.1 prosent, og blir for 1998 21.7 prosent.

Den danske riksrevisjonen påpekte i sine rapporter for 1995 og 1996 enkelte svakheter i Nordisk Ministerråds administrasjon og ledelse. Dette ble aktivt fulgt opp av samarbeidsministrene som bl.a vil skjerpe rutinene for kvalitetssikring i Ministerrådets sekretariatet. Det vil i 1997 bli foretatt en bred vurdering av Ministerrådets sekretariat for å overveie mulige organisatoriske reformer som kan øke effektiviteten.

I løpet av 1996 ble Nordisk Råds presidiesekretariat og Ministerrådets sekretariat samlokalisert i København. Det arbeides også med å innføre felles personaladministrasjon, og det ble i 1996 etablert en felles informasjonsstrategi og dokumentasjonstjenester. Virksomheten er dessuten betydelig modernisert ved innføring av informasjonsteknologiske hjelpemidler. De informasjonsaktivitetene som er rettet mot land utenfor Norden er trappet opp, særlig overfor EU-land og søkerland til EU. Strategien for disse aktivitetene vil bli gjenstand for en gjennomgang i løpet av 1997.