Del 2
Mål for norsk forsk­ning

4 Globale utfordringer

Fattigdom, behov for energi, klimaendringer, tap av biologisk mangfold, migrasjon og økende press på verdens matvareressurser er de største utfordringene i vår tid. Dersom vi ikke klarer å håndtere disse problemene, står selve grunnlaget for framtidens samfunn på spill. Forsk­ning vil være avgjørende både for å forstå globale prosesser og for å utvikle løsninger som setter oss i stand til å peke ut kursen framover.

I dag opplever vi en av de største økonomiske krisene siden den store depresjonen på 1930-tallet. Den illustrerer hvor avhengige alle land er av hverandre. Å forstå utviklingen og å kunne påvirke den krever kunnskap fra et bredt spekter av fag- og forsk­ningsfelt. De globale utfordringene dreier seg også om demokratiutvikling, menneskerettigheter og konfliktløsning. Et tverrfaglig fokus er nødvendig for å forstå kompleksiteten og kunne bidra til løsninger.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til å løse globale utfordringer med særlig vekt på klima, energi, miljø, hav og matsikkerhet.

4.1 Utviklingstrekk og utfordringer

Internasjonalisering av forsk­ning er en hovedprioritering i norsk forsk­ningspolitikk. Dette er nærmere behandlet i kapittel 11. Norge skal være en global partner. De globale klima- og miljøproblemene kan ikke bekjempes uten omfattende internasjonalt samarbeid og en aktiv og likeverdig medvirkning fra utviklingslandene.

Klima

FNs klimapanel (IPCC) la i 2007 fram sin fjerde hovedrapport. 1 Denne viser at det er overveiende sannsynlig at klimaendringene er menneskeskapte, og at klimaendringene vil ha store konsekvenser for matproduksjon, hav, naturmiljø og samfunn verden over. Regjeringen har ambisiøse klimamål. Det krever at vi videreutvikler kunnskap om klimaendringene og klimaeffekter i Norge og i nordområdene, om teknologi og samfunnsmessige virkemidler for å redusere egne utslipp, og om tilpasning til de klimaendringer som forventes komme. Klimautfordringen er grunnleggende global i sin karakter. Regjeringen vil samarbeide med andre land om en klimavennlig utvikling og ønsker at Norge aktivt skal medvirke til en internasjonal, forpliktende klimaavtale. Klimaendringene vil ramme hardt i de mest utsatte landene, og klimahensynet må tas inn i utviklingssamarbeidet.

Energi

Verdens velstandsutvikling er avhengig av nok energi. En av de viktigste globale utfordringene er, ifølge det internasjonale energibyrået (IEA), å skaffe verden tilgang på pålitelige energikilder til en overkommelig pris 2. Verdens energisystem står imidlertid overfor store utfordringer.

Om lag 70 prosent av de globale klimagassutslippene er energirelatert. Dersom ingen tiltak innføres for å redusere utslippene, kan den antatte økningen i klimagassutslipp føre til en dobling av CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren og en global oppvarming på 6 grader innen utgangen av århundret. IEA mener at verden vil trenge en energirevolusjon dersom disse scenariene skal unngås. Dette betyr blant annet økt satsing på fornybare energikilder og karbonhåndtering for å redusere utslippene av klimagasser. Økt energieffektivitet og energisparing vil på kort sikt være den billigste måten å redusere utslipp fra energisektoren på. Norge kan med sin kompetanse og lange erfaring som energinasjon bidra til en slik energirevolusjon.

Verdens energiforbruk forventes å øke med 45 prosent innen 2030. Selv under de mest optimistiske forutsetninger om utvikling av alternative teknologier, vil bruk av olje og gass være sentralt for å dekke verdens energibehov 3. Dette betyr at olje og gass fra norsk sokkel fortsatt vil være viktig for å forsyne verden med energi i mange år framover. Økt ressursutnyttelse på norsk sokkel, men på en mest mulig miljøvennlig måte, vil derfor være viktig for petroleumsforsk­ningen. Petro­le­ums­forsk­ning er mer omtalt i kapittel 8.

Norge har som en betydelig eksportør av fossile brensler en viktig rolle som pådriver for forsk­ning og utvikling av karbonhåndtering. En rekke forsk­ningsutfordringer må løses for at karbonfangst og -lagring skal få en bred anvendelse. Energiforbruket ved fangst av CO₂ må ned og kostnadene må reduseres. Alle kjente teknologier for CO₂-fangst fra røykgass er umodne. Selv om noen teknologier er mer utviklet enn andre, er det behov for et mangeårig utviklingsarbeid. I denne sammenheng er det avgjørende å ha tilgang på fasiliteter der fangstteknologier kan testes ut og verifiseres i tilnærmet industriell skala (se omtale av TCM nedenfor). I tillegg må vi ha bedre kunnskap om transport og geologisk lagring av CO₂. Dette gjelder blant annet overvåking av CO₂-lagrene og bedre forståelse av lagringspotensialet.

Norge har store energiressurser som kan gjøre oss til en leverandør av fornybar energi til Europa. Disse energiressursene kan også skape grunnlaget for ny industri og gode kompetansemiljøer som bygger opp under Norge som miljøvennlig energinasjon. Et grunnleggende hinder for utbygging av en fornybar ressurs er at den som oftest er dyrere enn et fossilt basert alternativ. Utvikling av ny teknologi som kan gjøre fornybare energikilder og energibesparende løsninger mer lønnsomme og effektive, er derfor nødvendig. Dette krever systematisk satsing på forsk­ning og teknologiutvikling.

Vi må også vite mer om markedsforholdene, aktørenes adferd, internasjonale forhold med videre. Bedre kunnskap om slike forhold vil være nødvendig for at nye miljøvennlige løsninger faktisk blir tatt i bruk. Se også mer om energi i kapittel 8.

Tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter

Samspillet mellom menneske og miljø er komplekst og utfordrende. Det handler blant annet om endringer, fragmentering og nedbygging av økosystemer, artstap, spredning av fremmede arter og genmodifiserte organismer, endringer i vannforsyning og vannkvalitet og stadig tilførsel av nye og til dels svært helse- og miljøfarlige kjemikalier. Nordområdene er spesielt sårbare for endringer i økosystemene som følge av kombinasjonen av klimaendringer og tilførsel av langtransporterte miljøgifter. Tap av biologisk mangfold, økt spredning av skadegjørere og plante- og dyresykdommer og spredning av miljøgifter er alvorlige globale miljøproblemer. Disse problemene kan ha vidtrekkende konsekvenser for natur og samfunn. Regjeringen har startet arbeidet med en offisiell norsk naturindeks som bl.a. skal formidle kunnskap om tilstanden i norsk natur og utviklingstrender for det biologiske mangfoldet. Overvåking og tilknyttet forsk­ning vil her være viktig. Artsdatabanken har et betydelig ansvar for å drive og videreutvikle infrastruktur knyttet til det å gjøre kunnskap om biologisk mangfold tilgjengelig for ulike brukere. Kunnskapsoppbyggingen vil videre omfatte det nystartede norske Artsprosjektet, som gjennomføres i nært samarbeid med svenskenes artsprosjekt. Arbeidet vil bl.a. involvere universitetene og de naturhistoriske museene. Det er behov for forsk­ning i tilknytning til dette.

Regjeringen har ambisiøse mål for utslippsreduksjoner på miljøgiftfeltet. Nasjonalt er det vedtatt et mål om at utslipp av miljøgifter skal kontinuerlig reduseres, i den hensikt å stanse utslippene innen 2020. Internasjonalt arbeid er høyt prioritert, både fordi internasjonale reguleringer er nødvendige for å kunne møte miljøgiftutfordringens globale karakter, og fordi det ofte er de fattige som er mest eksponert. Dessuten skaper langtransport av forurensning og miljøgifter problemer langt unna opprinnelsesstedet. Klimaendringer, spredning av miljøgifter og tap av biologisk mangfold vil i sum være alvorlige trusler mot verdens urfolk, som er avhengige av bærekraftig natur for sitt livsopphold. Ved miljøforstyrrelser og ødeleggelser vil urfolkssamfunn være de første som blir rammet.

Hav

Hav- og kystområdenes bærekraft er en av de største og mest aktuelle globale utfordringene. Nasjonalt og internasjonalt er det økende fokus på havet som en sentral klimakomponent.

I tillegg til klimaendringer påvirkes ressurser i havet av forurensning og økonomisk aktivitet. Fiskerier, havbruk, maritim transport, energiproduksjon, turisme m.m. øker konkurransen om sjøarealer. Den kumulative virkning av menneskelig aktivitet på marine økosystemer krever mer helhetlige tilnærminger. Det er behov for mer kunnskap for å bedre beslutningsgrunnlaget. Se også kapittel 8 om marin forsk­ning.

Matsikkerhet

Beregninger gjennomført av FN og Verdensbanken viser at antall mennesker uten tilstrekkelig tilgang til mat økte med mer enn hundre millioner i løpet av 2008, fra 850 millioner til rundt en milliard. 4 Samtidig ventes verdens befolkning å øke til ni milliarder innen 2050, og verdens matvareproduksjon må da fordobles. 5 Klimaendringene forsterker utfordringen knyttet til økt matproduksjon. Temperaturøkning, økt globalisering og ekstremvær endrer forutsetningene for matproduksjon i flere regioner i verden. 6 Økt temperatur fører til økt spredning av sykdommer hos både planter, dyr og mennesker.

Havene spiller en stor rolle for verdens matforsyning. Ifølge FAO får i underkant av tre milliarder mennesker dekket omtrent 20 prosent av sitt inntak av protein fra fisk. 7 De direkte og indirekte effekter av klimaendringer på de fysiske omgivelser, økosystemer, vekstbetingelser og migrasjon av fiskebestander øker ressursenes sårbarhet. Klimaeffektene på havområdene og marine kystøkosystemer antas å berøre matsikkerhet for mange millioner mennesker som direkte og indirekte er avhengige av tilgang til fisk. Se mer om mat i kapittel 8.

4.2 Forsk­ningspolitisk status

Norge ønsker å være en pålitelig og stabil energileverandør med miljøambisjoner. Norsk forsk­ning preges av dette. Som resultat av en langsiktig og målrettet satsing har Norge bygget opp fagmiljøer innen energiforsk­ning og klimaforsk­ning som er blant verdens fremste på sine spesialfelt. Disse miljøene finnes i så vel næringslivet som i forsk­ningsinstituttene og ved universitetene. Den klimarelevante forsk­ningen har vært en hovedprioritering for denne regjeringen.

Forsk­ning har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av kunnskap om og erkjennelse av alvoret i den globale oppvarmingen. Norske forskere har vært sentrale i dette arbeidet. Rapporten fra FNs klimapanel gir ny og viktig informasjon for den vitenskapelige forståelse av klimaendring som grunnlag for politisk handling. Likevel har vi, som rapporten påpeker, fortsatt kritisk mangel på kunnskap og forståelse av mange av komponentene i klimasystemet. Gjennom behandlingen av St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og det påfølgende klimaforliket er det etablert en bred politisk enighet om det videre arbeidet.

I desember 2008 la regjeringen fram en skisse til opptrappingsplan for klimaforsk­ning, der det ble poengtert at planen skal konkretiseres i forbindelse med budsjettet for 2010. Samtidig etablerte regjeringen strategiorganet Klima 21, som et forpliktende samarbeid mellom næringslivsaktører, forsk­ningsmiljøer og forvaltning. Utvalget fikk i oppgave å utvikle en bredt forankret strategi for klimaforsk­ning innen utgangen av 2009, med klimautvikling, konsekvenser av og tilpasninger til klimaendringer, klimapolitikk, tiltak og utslippsreduksjoner som hovedområder. Globalisering, næringsutvikling og forutsetninger for forsk­ning skal være prioriterte tverrgående temaer.

Den norske klima- og skogsatsingen utgjør et internasjonalt nybrottsarbeid med behov for innspill fra forsk­ningsmiljøer med erfaring fra relevante fagområder. Sammenhengene mellom klimagassutslipp, avskoging og andre arealbruksendringer, herunder tiltak for å påvirke disse endringene, for eksempel gjennom å redusere avskoging, vil få et styrket fokus i årene framover.

Forsk­ningen på fornybar energi og karbonfangst og -lagring ble styrket med 300 mill kroner i 2008/2009. Gjennom tiltakspakken for arbeid i 2009 ble det i tillegg bevilget 75 mill. kroner, der vel 60 mill. kroner var knyttet til fornybar energi, spesielt havvindmøller.

Energi21-strategien dekker temaer som er relevante for stasjonær produksjon av energi, transport av energi og bruk av energi. Innenfor disse områdene dekker den hele innovasjonskjeden fra strategisk grunnleggende energiforsk­ning til introduksjon av ny teknologi i markedet. I tillegg inngår relevant samfunnsfaglig forsk­ning. Energi21 anbefaler en FoU-satsing på følgende områder:

• effektivt energibruk innen bygninger, husholdninger og industri

• klimavennlig kraft fra vann, vind og sol

• CO₂-nøytral oppvarming fra bioressurser og varmepumper

• energisystemer (infrastruktur, overføringsnett)

• rammebetingelser for forsk­ning og innovasjon

Fra andre halvår 2008 startet regjeringen med bakgrunn i klimaforliket, og i tråd med Energi21, en kraftig opptrapping av forsk­ningen på fornybare energikilder og karbonfangst og -lagring. Et viktig element i denne satsingen var åtte forsk­nings­sentre for miljøvennlig energi (FME). Formålet med satsingen er å etablere forsk­ningssentre med konsentrert og langsiktig forsk­ningsinnsats på høyt internasjonalt nivå. Et FME skal heve kvaliteten på norsk forsk­ning og framskaffe anvendbar kunnskap og løsninger innen bestemte temaområder. I slike sentre går utvalgte forsk­ningsmiljøer og næringslivet sammen om en satsing på teknologi innen bestemte temaer. De sentrene som er etablert, ligger innenfor temaområdene karbonfangst og -lagring, offshorevindkraft, bioenergi, solceller, energieffektive og miljøvennlige bygninger og designløsninger for fornybar energi.

I tillegg kom en bred og betydelig styrking av programmer i Norges forsk­ningsråd med relevans for fornybar energi og karbonfangst og -lagring. 8 Dette omfatter blant annet bioenergi, miljøvennlig transport, solenergi, vindkraft med mer. Regjeringen har også sørget for en betydelig satsing på FoU innen havvindmøller. Forsk­ning for å få ned kostnadene på de ulike teknologiene er viktig for en bred bruk av renere energiformer. I Tiltakspakken for arbeid satte regjeringen av midler til utvikling av kompetanse innenfor miljøvennlig energi i Nord-Norge, i tillegg til å bygge opp under satsingen for øvrig. Regjeringen vil at teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad (TCM) skal skape en arena for målrettet utvikling, testing og kvalifisering av teknologi, samt bidra til internasjonal spredning av disse erfaringene, slik at kostnader og risiko for fullskala CO₂-fangst kan reduseres. TCM vil være et vesentlig norsk bidrag til internasjonal teknologiutvikling. Helse, miljø og sikkerhetsutfordringer i tilknytning til nye teknologiske løsninger skal fra begynnelsen av behandles som en integrert del av denne forsk­ningen. Samarbeidet mellom staten og de private aktørene om å realisere CO₂-håndtering på Mongstad har sin bakgrunn i de forpliktelser og avtaler som ble inngått da Statoil i 2006 ble innvilget utslippstillatelse for det planlagte kraftvarmeverket, jf. St.prp. nr. 49 (2006–2007).

Arktisk råds klimarapport, Arctic Climate Impact Assessment (ACIA), slår fast at de største klimaendringene er forventet i Arktis, men at det også er store kunnskapshull om mekanismene som styrer klimautviklingen i dette området. Norge har et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om polare områders og havets betydning for klimautviklingen. Klimarapporten dokumenterer hvordan urfolk har tilpasset seg tidligere klimaendringer. Konsekvensene av dagens klimaendringer for urfolks levesett kan bli store. Kunnskapsoppbygging om klimaendringer, konsekvenser og tilpasninger for urfolks levesett vil bli prioritert i det videre samarbeidet med andre land i nord.

Reindriftsnæringen har vært og er i kontinuerlig endring. Ny teknologi, endring i samfunnet, klimatiske forhold og arealtap gjør at næringen står overfor mange og sammensatte utfordringer. Økt kunnskap om konsekvensene av tap av beitearealer er en sentral forskningsutfordring. Forskning som kan gi ny kunnskap om næringens interne drift i forhold til ressursgrunnlaget, og bidra til god produksjon og verdiskaping er viktig i et bærekraftsperspektiv. Reindrift er en av de landbaserte næringene som vil bli direkte påvirket av fremtidige klimaendringer. Det er behov for kunnskap om effekter av klimaendringer og tilpasningsmuligheter. I et mer overordnet perspektiv er det videre behov for kunnskap om sammenhengene mellom de ulike faktorene som påvirker tap i reindriften og effekter av et endret klima.

Deltakelsen i Det internasjonale polaråret har vært en del av nordområdesatsingen og en viktig forsk­ningspolitisk prioritering. Satsingen innebærer et nasjonalt løft for polarforsk­ningen, som er et felt der Norge har enestående muligheter til å bidra til den globale kunnskapsutviklingen. Den styrker dermed Norges rolle internasjonalt, ikke minst i samvirke med den infrastrukturen særlig Svalbard har å tilby. Det tredje internasjonale polaråret, i regi av Det internasjonale vitenskapsråd (ICSU) og Verdens meteorologiorganisasjon (WMO), er det største polar­forsk­ningsprogram noensinne. I alt deltar om lag 50 000 forskere fra 63 land. Med en særskilt bevilgning på 320 millioner kroner fordelt over fire år er Norge blant de største bidragsyterne. Midlene kanaliseres gjennom Norges forsk­ningsråd. Deltakelsen i Polaråret har sikret norske forskere tilgang til utvidede internasjonale nettverk og internasjonalt samarbeid. Deltakelsen har også sikret utenlandske forskeres bruk av norsk infrastruktur på Svalbard i samarbeid med norske forskere. Forsk­ningen under Polar­året vil bidra til å legge premisser for politiske spørsmål som miljøvern og klima, utnyttelse av naturressursene og havrett. Mange prosjekter vil bringe fram kunnskap av stor betydning for forvaltningen både i Norge og internasjonalt. Kartlegging av havbunnen i polarområdene vil både fastslå utstrekningen av kontinentalsokler og bidra til forvaltning av ressurser på og under havbunnen. Innsikt i marine økosystemer vil være til nytte for fiskeriforvaltningen. Forvaltning av arter, økosystemer og kulturminner vil kreve spesiell oppmerksomhet i lys av klimaendringer, økende ressursuttak og mer turisme i sårbare områder.

Havområder er sentrale i de globale økosystemene og anses som jordens største uutforskede områder. Forsk­ning på hav omfatter bruk, overvåking, internasjonalt samarbeid, forvaltning og utforsk­ing av havets ressurser og muligheter. Klimaendringen forsterker behov for kunnskap om konsekvenser av klimaendringer for ressursene i havet og havets rolle i klimautviklingen. Regjeringen vil utarbeide en havstrategi som skal omfatte kunnskapsutfordringer og tiltak for å bidra til å styrke Norge som forvalter av store havområder og marine ressurser.

Norge har spilt en viktig rolle både i utvikling og oppfølging av Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), som i dag har hele 191 partsland. Konvensjonen legger stor vekt på de globale perspektiver og utfordringer knyttet til tap av biologisk mangfold, og på bevaring av naturmangfoldet og genetiske ressurser gjennom bærekraftig bruk og rettferdig fordeling. Norge har sterke forsk­ningsmiljøer innenfor biologisk mangfold som også hevder seg godt internasjonalt. Det ligger et betydelig potensial for å oppnå framgang i arbeidet med å redusere tapet av naturmangfold både globalt og nasjonalt gjennom å prioritere forsk­ningsinnsats og styrke samarbeidet mellom forsk­ningsmiljøene nasjonalt, innen Norden og internasjonalt.

Vi trenger økt kunnskap om blant annet skadeeffekter og spredning av helse- og miljøfarlige kjemikalier. Dette er ikke minst viktig for at Norge skal kunne bidra til utvikling av regelverk og strategier på området. For de fleste kjemikalier er det liten eller begrenset kunnskap om helse- og miljøvirkninger. Dette gjelder også for nye materialer og nanoteknologi. Med nordområdene som globalt miljøgiftbarometer har vi et unikt utgangspunkt til å kunne bidra med dokumentasjon om nivåer og spredning og effekter av miljøgifter for å oppnå strengere internasjonale reguleringer. Dette krever imidlertid økt overvåking og en styrket systematisk oppbygging av forsk­ningsbasert kunnskap. Forsk­ningsbehovet på miljøgiftfeltet er stort, jf. også St.meld. nr. 14 (2006–2007) Sammen for et giftfritt miljø – forutsetninger for en tryggere fremtid.

Matsikkerhet handler om å sikre verdens befolkning nok, næringsrik og trygg mat. Norge må være med i kunnskapsdugnaden for å skape løsninger for å produsere nok og trygg mat på en effektiv og bærekraftig måte. Dette gjelder både landbaserte og havbaserte ressurser. Det innebærer å framskaffe kunnskap for å sikre matsikkerheten i et globalt perspektiv, for å bekjempe utviklingen av sykdommer og matsmitte, stille forberedt til introduksjon av nye arter og skadegjørere og øke kunnskapen om sykdommer som smitte mellom dyr og mennesker. Klimaendringene gir en rekke utfordringer relatert til matsikkerhet både globalt og nasjonalt. Regjeringen vil derfor legge fram en stortingsmelding om landbruk og klima våren 2009. I meldingen legges det vekt på forsk­ning for å møte endret sykdomsbilde, øke den grunnleggende og plantebiologiske kunnskapen og møte utfordringer knyttet til endrede produksjonssystemer.

Global helseforsk­ning er nødvendig for å møte helseutfordringene på alle områder. Dette gjelder enten det dreier seg om bekjempelse av fattigdomsrelaterte sykdommer, forsk­ning for å forebygge og mestre sykdommer eller reduksjon av mødre- og barnedødelighet i fattige land. Videre dreier det seg om å imøtekomme nye epidemiologiske utfordringer knyttet til kroniske sykdommer, sikre gode helsesystemer eller bekjempelse av felles globale utfordringer som nye pandemier, helseeffekter av klimaendringer eller sosial ulikhet i helse. I 2006 styrket regjeringen innsatsen for global helse med 50 millioner gjennom programmet for global vaksineforsk­ning i Norges forsk­ningsråd.

Bevilgningene til utviklingsforsk­ning gjennom Forsk­ningsrådet har i løpet av de siste fire årene blitt nesten firedoblet. Fokus er på fattigdomsbekjempelse, fred og forsoning, global helse og vaksinasjon, miljø, klima og energi samt kvinners rettigheter og likestilling. Utenriksdepartementet har en klar føring på sine bevilgninger om at midlene i størst mulig grad skal benyttes i utviklingslandene. Også matsikkerhet, bedriftenes samfunnsansvar og forvaltningsregimer for olje og energi er sentrale temaer. Disse er i stor grad sammenfallende med forsk­ningsinteressene i viktige sektorer i Norge. I dag er det nærmere to hundre millioner migranter i verden. Antallet er fordoblet siden 1980 og tredoblet siden 1960. Sammenhengen mellom migrasjon og utvikling er et tema vi trenger mer kunnskap om.

Det er etablert et eget forsk­ningsprogram for å styrke norsk kompetanse om Latin-Amerika, og satt i gang et omfattende samarbeid med Kina om klima-, miljø- og velferdsforsk­ning. Samarbeidet med Sør-Afrika er videreført og en India-strategi med stor vekt på forsk­ning er under utvikling. Arbeidet med å bygge opp forsk­ningskapasitet i utviklingsland er styrket. Dette arbeidet ønsker regjeringen å videreføre.

4.3 Forsk­ning i og for nordområdene

I regjeringens satsing er «nordområdene» ikke avgrenset til kun norske områder. Det forskes i stor grad på temaer av grenseoverskridende interesse, slik som klima, miljø og urfolksspørsmål. Internasjonalt samarbeid er derfor av stor betydning. Blant våre mest sentrale samarbeidspartnere er de sirkumpolare nasjonene, øvrige medlemmer av Arktisk råd, sentrale EU-land samt store nasjoner som er aktive på Svalbard (Kina og India). Russland står imidlertid i en særstilling som samarbeidspartner i nord. Regjeringen har derfor styrket samarbeidsprogrammet med Russland innen høyere utdanning og forsk­ning. Det legges særlig vekt på områder av betydning for nordområdene. Norges forskningsråd er en sentral aktør i regjeringens kunnskapssatsing i og for nordområdene. Forskningsrådet har utviklet en egen tverrgående strategi for norområdesatsingen.

Kunnskap er et hovedområde i regjeringens nordområdestrategi (2006). Vi har behov for forsk­ningsbasert kunnskap for bedre å kunne gripe mulighetene vi står overfor i nord. Forsk­nings-, kartleggings- og overvåkingsvirksomhet i, for og om nordområdene frambringer kunnskap som er nødvendig for å sikre bærekraftig utnyttelse av både fornybare og ikke-fornybare naturressurser og for å styrke næringsutviklingen og verdiskapingen i regionen. Samtidig er forsk­ning, overvåking og kartlegging sentralt for å sikre god forvaltning og for å kunne møte utfordringer knyttet til blant annet klimaendringer, miljøgifter og beredskap og sikkerhet i de nordlige havområdene. Tilsvarende utfordringer og forvaltningsbehov finner vi i dag over hele verden. Forsk­ning og innovasjon knyttet til nordområdene kan derfor bidra til å løse globale utfordringer, særlig utfordringer knyttet til klima, miljø, hav og energi.

Norge har internasjonalt ledende forsk­ningsmiljøer innen nordområderelevante felter som klima-, polar- og romforsk­ning, petroleumsvirksomhet, bærekraftig utnyttelse og forvaltning av ressursene i havet og forsk­ning om urfolk. Samtidig har nordområdene naturgitte fortrinn for å drive forsk­ning, overvåking og kartleggingsvirksomhet knyttet til disse feltene.

De senere årene har nordområderelevant forsk­nings-, overvåkings- og kartleggingsvirksomhet hatt en positiv utvikling, blant annet som følge av regjeringens nordområdestrategi og gjennom oppfølging av forvaltningsplanen for Barentshavet – Lofoten. Det er igangsatt prosjekter som vil gi viktige bidrag til forvaltning og verdiskaping i nord. MAREANO, et program for systematisk kartlegging og studier av havbunnens fysiske, biologiske og kjemiske miljø i norske kyst- og havområder, er et eksempel på dette. MAREANO regnes som et nybrottsarbeid i kartleggingsøyemed og vil være av stor betydning for å kunne foreta gode avveininger mellom bruk og vern og mellom ulike brukerinteresser i de helhetlige forvaltningsplanene for havområdene. Regjeringen har hatt fokus på å utvikle kunnskap om klima og miljø som vil gjøre Norge bedre i stand til å forvalte hav- og landområder i nord og ressursene der. På bakgrunn av dette har regjeringen besluttet at det skal opprettes et nytt senter for is, klima og økosystemer (ICE) tilknyttet Norsk polarinstitutt i Tromsø. Regjeringen har også gått inn for å styrke grunnlaget for framtidig forsk­ningsvirksomhet i nord. Rekrutteringen til nordområdeforsk­ning er styrket gjennom etablering av egne øremerkede stillinger, og om lag fem prosent av avkastningen fra de regionale forsk­ningsfondene settes av til de tre nordligste fylkene.

Regjeringen har i sin nordområdestrategi slått fast at den vil «legge til rette for en videreutvikling av petroleumsvirksomheten i Barentshavet». Det antas at en tredel av de uoppdagede ressursene på norsk sokkel befinner seg i Barentshavet. Snøhvitfeltet kom i produksjon i 2007, og en stortingsproposisjon om plan for utbygging og drift av Goliat-feltet vil eventuelt bli behandlet i Stortinget våren 2009. En rekke forsk­ningsutfordringer er knyttet til denne petroleumsvirksomheten i nord. Bedre geologisk forståelse av Barentshavet vil gi bedre og mer treffsikker leting. Et krevende klima med kulde, is og mørke vil trenge nye og forbedrede teknologiske løsninger. Det er også helse-, miljø- og sikkerhetsutfordringer.

I årene som kommer skal nordområdeforsk­ningen videreutvikles der vi har gode miljøer og naturgitte fortrinn. Herunder vil regjeringen ha fokus på å utvikle kunnskap om klima og miljø som vil gjøre Norge i stand til å utnytte de mulighetene og møte de utfordringene vi står overfor i nord. Tiltakene i satsingen skal ses i sammenheng med andre prosesser, herunder den vedtatte opptrappingsplanen for klimaforsk­ning og Klima 21. I Nye byggesteiner i nord, neste trinn i regjeringens nordområdestrategi, har regjeringen foreslått etablering av et internasjonalt ledende temasenter for klima og miljø i Tromsø som vil være av stor strategisk betydning for forvaltning, klimatilpasning og samfunnsplanlegging, foruten internasjonalt samarbeid i nord. Videre vil regjeringen styrke forsk­ning, overvåking og kartlegging av havområdene gjennom en videreføring av MAREANO-programmet. Regjeringen vil også arbeide videre med utviklingen av et mer helhetlig overvåkings- og varslingssystem for de nordlige havområdene. Forsk­ningsinfrastrukturen skal videreutvikles. Regjeringen vil prioritere en satsing på Svalbard-prosjektet SIOS (jf. kapittel 10) og vurdere anskaffelse av et nytt isgående fartøy og oppgradering av EISCAT-radarene for atmosfæriske observasjoner. Samtidig skal forsk­ningen på områder av betydning for innovasjon, verdiskaping og næringsutvikling i nord styrkes. Regjeringen vil legge fram en nasjonal strategi for marin bioprospektering, der forsk­ning vil ha en sentral plass.

Urfolks kunnskap utgjør en viktig dimensjon i regjeringens nordområdepolitikk. Urfolk har verdifull kunnskap om natur, klima, miljø, tradisjoner, språk, kultur, levesett og næringsveier, i nord. Det er et mål at denne tradisjonskunnskapen videreutvikles, integreres i øvrig kunnskapsutvikling og gjøres tilgjengelig for forvaltning og næringsliv. Institusjoner som driver samisk forskning og utdanning samt kunnskaps-, nærings- og kulturutvikling skal ha en aktiv rolle i kunnskapsoppbyggingen i nordområdene. Kompetanse- og kapasitetsoppbyggingen knyttet til urfolk er viktig for å kunne møte fremtidige utfordringer knyttet til økologiske, økonomiske, geopolitiske og andre samfunnsmessige endringer. Det vil også kunne bidra til næringsutvikling og verdiskaping, og til å gi urfolk mulighet til reell innflytelse på og medvirkning i utviklingen i nordområdene.

Selv om vi har gode forsk­ningsmiljøer i nord, skaper lange avstander og små og relativt unge miljøer utfordringer. Slike utfordringer kan møtes med strategisk samarbeid mellom institusjonene og mellom institusjonene og næringslivet. I tillegg til institusjonenes egeninnsats er strategisk oppbygging av kunnskapsinfrastruktur nødvendig. Et eksempel på felles, strategisk satsing for å styrke kunnskapsrettet infrastruktur over fylkesgrensene er Forsk­ningsløft i nord i regi av Norges forsk­ningsråd. Programmet skal bidra til økt samarbeid om kunnskaps- og næringsutvikling innen reiseliv og arktisk teknologi mellom universitets-, høgskole- og forsk­ningsmiljøer i de tre nordligste fylkene.

4.4 Tiltak

For å legge til rette for at forsk­ning skal kunne bidra til å møte de globale utfordringene vil regjeringen:

• legge fram en opptrappingsplan for klimaforsk­ningen

• følge opp Energi 21- og Klima 21-strategiene og utarbeide en egen havstrategi

• etablere et internasjonalt temasenter på klima og miljø

• videreføre forsk­ningen om polarområdenes og havenes betydning for klimaendringene og om effekter av klimaendringene

• prioritere forsk­ning på utvikling og implementering av klimavennlig energibruk og energiformer

• legge fram en egen stortingsmelding om landbruk og klima

• videreføre forsk­ningen om hvordan vi kan få mest ut av petroleumsressursene på en miljøvennlig måte

• legge til rette for forsk­ning for å sikre nok og trygg mat relatert til de globale utviklingstrekk som økt befolkningsvekst og endret klima

• legge til rette for forsk­ning rettet mot tap av biologisk mangfold, spredning av fremmede, skadelige arter og plante- og dyresykdommer, spredning av miljøgifter, og strategier for å motvirke dette

• videreutvikle bilateralt og multilateralt samarbeid med fattige land

• videreføre bevilgningene til forsk­ning på fattigdomsbekjempelse, kvinners rettigheter, fred og forsoning, global helse og vaksinasjon

• legge til rette for forsk­ning og innovasjon i og for nordområdene i tråd med regjeringens nordområdestrategi.

5 Bedre helse og helsetjenester

Å tilby befolkningen et godt helsetilbud er et av de mest grunnleggende trekkene ved en godt fungerende velferdsstat. Tilbudet til den norske befolkningen har vært i voldsom vekst de seneste tiårene. Likevel er sosiale ulikheter i helse fortsatt en utfordring. Det trengs ny kunnskap om hva som skaper helseforskjeller.

I likhet med andre vestlige land står Norge overfor endrede utfordringer i årene som kommer. Eldrebølgen vil legge et press på helsetilbudet som kan få alvorlige konsekvenser for velferdsstatens bærekraft. Framveksten av nye livsstilssykdommer, som diabetes II og lunge- og karsykdommer, gir også nye utfordringer. Det er vanskelig å se for seg et like sterkt velferdssamfunn uten at disse utfordringene møtes. Ny kunnskap framskaffet ved forsk­ning vil være en nøkkel både til å få til en mer effektiv velferdsstat og for å takle nye livsstilssykdommer.

Vår velferd står i dyp kontrast til udekkede behov for basale helsetjenester i fattige land. For regjeringen er solidaritet med fattige land en sentral verdi, og regjeringen vil bidra til at fattige land settes i stand til å løse sine kunnskapsutfordringer knyttet til helse.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til god helse, utjevne sosiale helseforskjeller og utvikle helsetjenester av god kvalitet.

5.1 Utviklingstrekk og utfordringer

Medisinsk og helsefaglig forsk­ning har hatt og vil fortsatt ha høy prioritet i Norge. Denne forsk­ningen er avgjørende for å sikre kvalitet i utdanning og yrkesutøvelse innenfor helsevesenet. En helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet kjennetegnes ved at tjenestene er virkningsfulle, trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet. De skal også være tilgjengelige og rettferdig fordelt, og utnytte ressursene på en god måte. 9 Bare gjennom forsk­ning kan vi utvikle forebyggende, helbredende og lindrende behandling av gamle og nye sykdomstrusler.

De sosiale helseforskjellene ser ut til å øke i Norge. Vi vet en del generelt om årsaker til sosiale helseforskjeller. Vi vet imidlertid ikke hvorfor forskjellene øker i Norge, og vi vet for lite om virkemidler til å målrette tiltak for å utjevne sosiale helseforskjeller. 10 Det vi derimot vet, er at grunnlaget for god helse i høy grad legges utenfor helse- og omsorgssektoren.

Regjeringen ønsker å styrke forsk­ningen på sosiale helseforskjeller, jf. St.meld. nr. 20 (2006–2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Forsk­ningen på sosiale helseforskjeller foregår i dag spredt over ulike forsk­ningsmiljøer og -programmer. Det er behov for en ytterligere styrking av fordelingsperspektivet innenfor relevante forsk­ningsprogrammer. I tillegg er det behov for en bedre koordinering av forsk­ningen på området. Mange fagdisipliner har perspektiver som kan gi viktige bidrag til forståelsen av sosiale helseforskjeller, og det er derfor viktig med flerfaglige tilnærminger.

Utstøting fra utdanning og arbeidsliv er viktige årsaksfaktorer til dårlig helse. Det er fortsatt behov for å styrke kunnskapen om arbeidsplassenes betydning for utvikling av sykdom og sosiale helseforskjeller. Statistisk sentralbyrå har bl.a. nylig undersøkt dødeligheten blant kvinner og menn i ulike yrkesgrupper i en 40-årsperiode fra 1960 fram til 2000. Undersøkelsen viser at det er stor forskjell på hvordan mennesker innenfor ulike yrkesgrupper rammes av sykdommer, ulykker og selvmord. Økt kunnskap skal gi både virksomhetene og myndighetene grunnlag for å utvikle og iverksette målrettede forebyggingstiltak samt reparerende og tilretteleggende tiltak der det er nødvendig for å opprettholde et arbeidsforhold. Det er stort behov for å utvikle effektive virkemidler innen folkehelseområdet både innen individrettede, grupperettede og samfunnsrettede tiltak. Blant annet er det behov for mer kunnskap om strategisk samfunnsplanlegging for å fremme folkehelsen, herunder forsk­ning innen helsekonsekvensvurderinger.

Fysisk aktivitet, fravær av negative miljøfaktorer og sunn og trygg mat fra land og hav kan forebygge sykdom og sikre og fremme god helse. Det er et økende behov for kunnskap om ernæring og matkultur. Når det gjelder kosthold, peker regjeringen i sin Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2007–2011) på at en stor helseutfordring i verden i dag er knyttet til kosthold. Verdens helseorganisasjon (WHO) har fokusert på den raske økningen av livsstilssykdommer som man mener er relatert til blant annet endringer i kostholdet, lav fysisk aktivitet og bruk av tobakk og alkohol. Bekjempelse av livsstilssykdommer, bedre ernæring og mattrygghet er et høyt prioritert tema i WHOs arbeid framover.

Det er som kjent stor kjønnsforskjell i forventet levealder, men forskjeller i dødsårsak kan ikke kun tilskrives biologiske faktorer. De er også knyttet til sosial situasjon og livsstil. I tillegg bruker kvinner og menn helsetjenester ulikt. Spesielle utfordringer knyttet til kvinners og menns helse må møtes med tilstrekkelige kunnskaper og ressurser.

Stadig flere lever med kreft, hjerte-kar-sykdommer og kroniske sykdommer, som leddgikt og livsstilssykdommer, som KOLS, og kostholdsrelaterte sykdommer, som diabetes. Vi mangler kunnskap om effektiv forebygging, behandling og oppfølging av kronikere, og for enkelte sykdommer, som KOLS, finnes det i dag ingen effektiv behandling. Resultatene fra den allmennmedisinske forsk­ningen er også viktige i denne sammenheng. Videre er det behov for miljømedisinsk forsk­ning og forsk­ning i tannhelsetjenesten. Aldersrelaterte sykdommer, som Alzheimer og andre demenssykdommer, kommer til å slå inn over samfunnet og berøre mange. Disse utfordringene må møtes med nasjonale og internasjonale forsk­ningssatsinger.

Utviklingen innenfor molekylær- og genteknologi gir oss økt informasjon om pasientens og sykdommens genetiske portretter. Det er store forventninger til skreddersydd behandling, som gir større effektivitet og reduksjon i bivirkninger. Moderne bioteknologi, i samvirke med IKT og nanoteknologi, setter oss bedre i stand til å forutse, forebygge og behandle sykdommer og lidelser. Bruk av biobanker og tilhørende helseopplysninger er også et viktig verktøy i denne sammenheng.

Forsk­ning og innovasjon i spesialisthelsetjenesten omfatter pasientrettet, klinisk forsk­ning for å utvikle ny diagnostikk, nye medikamenter og nye behandlingsformer, langsiktig, epidemiologisk forsk­ning og forsk­ning for å dokumentere langtidseffekter av pasientbehandling. Framover må forsk­ningen også ha fokus på nytte og kostnadseffektivitet ved ulike behandlingsmåter som kan sikre prioriteringer og valg som gir oss mest helse for hver krone. Konsekvensene av økt rettighetsfesting for system- og brukernivå bør belyses.

Det et stort behov for et sterkere forsk­ningsbasert kunnskapsgrunnlag for organisering og utforming av den kommunale omsorgstjenesten. I dag har denne delen av helsevesenet nærmere 120.000 årsverk og et driftsbudsjett på over 60 mrd. kroner. I forhold til sektorens størrelse og betydning er det gjort svært lite forsk­ning på feltet. Forsk­ning på omsorgstjenesten og eldres helse og levekår vil styrke grunnlaget for å planlegge, utvikle, effektivisere og forbedre tjenestenes kvalitet. Dette er nødvendig for å møte framtidens omsorgsutfordringer knyttet til nye brukergrupper og en økende befolkning av eldre. Forsk­ning vil også kunne bidra til bedre kommunal planlegging, samt bidra til å løfte omsorgstjenestens status i helsetjenesten. Faglig interesse kan skapes for brukergrupper og tjenester som tradisjonelt har hatt lav prioritet. Dette er særlig viktig i rekrutteringssammenheng.

Videre er det behov for å styrke forsk­ning på styring, ledelse, organisering og prioritering i de kommunale tjenestene. Det er behov for mer kunnskap både om tjenestenes innhold og situasjonen for dem som har behov for og mottar tjenestene, og om samspillet med familie og lokalsamfunn. Spesielt er det behov for mer kunnskap om tjenestetilbudet til personer med langvarige og sammensatte lidelser og med stort hjelpebehov. Dette omfatter også behov for forsk­ning på effekter av ulike samhandlingsmetoder i helse- og velferdstjenesten, samt organisatoriske og økonomiske barrierer for samhandling.

Regjeringen planlegger å legge fram en stortingsmelding om samhandling i helse- og omsorgssektoren sommeren 2009. Meldingen skal bl.a. inneholde forslag til tiltak som skal sikre at pasientene og brukerne av helse- og omsorgstjenester får riktig behandling og pleie, på riktig sted og til riktig tid. Reformen vil også innebære en styrking av kommunenes forebyggingsarbeid. Reformarbeidets mål er å finne juridiske, økonomiske, tekniske og organisatoriske virkemidler for å sikre bedre ressursutnyttelse og bedre løsninger. Samhandlingsreformen kan ha betydelige personell- og kompetansemessige konsekvenser.

Et annet viktig område er forsk­ning på organisering av helsetjenesten, slik at framtidens helsetjenestetilbud kan ivareta kvalitet, pasientsikkerhet og effektivitet og imøtekomme en økende andel syke eldre med behov for spesialiserte tjenester. Viktige behov kan imøtekommes gjennom mobile eller hjemmebaserte spesialisthelsetjenester og telemedisin.

Det har de senere årene vært gjennomført en rekke reformer og opptrappingsplaner innenfor de kommunale tjenestene, herunder opptrappingsplan for psykisk helse, handlingsplan for eldreomsorgen, reformen for mennesker med psykiske utviklingshemninger og rusreformene. Helse- og omsorgsdepartementet vil følge opp disse planene med forsk­ning. Det er også viktig å sikre at tjenestene når fram og benyttes av dem som trenger dem.

Regjeringen vil styrke innovasjonsorientert FoU-innsats innen helse- og omsorgssektoren. Helse- og omsorgssektoren må, bl.a. på grunn av endrede demografiske forhold, i framtiden kunne utnytte ressursene bedre ved å arbeide smartere eller på nye måter. Løsningene kommer gjennom forsk­ning og innovasjon. Dette kan gi gode, tilpassede løsninger til bruk i det norske helse-, omsorgs- og velferdssystemet. Det kan gi grunnlag for bedriftsutvikling i randsonene av velferdssystemet, og det kan gi eksportmuligheter til andre land hvor helse og velferd i større grad er organisert i markeder.

Innovasjon kan medføre betydelig tjenesteforbedring og store innsparinger i møtet med det økte behovet for helse- og omsorgstjenester. Regjeringen vil derfor styrke innovasjonsevnen innenfor helse og omsorg, blant annet ved å forlenge satsingen på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i helsesektoren til ti år og utvide den til også å omfatte forsk­ningsbasert innovasjon. Regjeringen vil også sette ned et utvalg som skal vurdere utfordringer og muligheter for innovasjon i omsorgssektoren, og styrke kliniske enheter for utprøving av nye legemidler og behandlingsmetoder i helsesektoren.

Regjeringen ønsker å styrke satsingen på forsk­ning om aktivitet, ernæring og helse. Her er det viktig å få til et godt samspill mellom medisinsk forsk­ning og biologisk forsk­ning. Dette gjelder hvordan vi gjennom vårt kosthold kan forebygge bl.a. livsstilssykdommer, helseeffekter av genmodifisert mat og sporing av smittestoffer og fremmedstoffer i maten. Det vil bli vurdert om det kan være aktuelt å etablere et eget program gjennom en samfinansiering mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

5.2 Forsk­ningspolitisk status

Forsk­ning i medisin og helse utgjør så mye som en tredel av forsk­ningsinnsatsen i universiteter og høgskoler når universitetssykehusene regnes med. Fagfeltet er det som har vokst raskest i Norge siden 2003. I 2007 utførte universiteter og høgskoler forsk­ning for 2,1 milliarder kroner, mens universitetssykehusene forsket for 1,9 milliarder. I tillegg forsket de øvrige sykehusene for 250 millioner kroner.

Forsk­ning er en av spesialisthelsetjenestens fire hovedoppgaver. Sykehusene har ansvar for klinisk, pasientrettet forsk­ning. De har en viktig rolle i translasjonsforsk­ningen, dvs. forsk­ning som resulterer i overføring av kunnskap mellom grunnforsk­ning og klinisk forsk­ning. Hvert universitetssykehus har et særskilt ansvar for forsk­ning innenfor sin helseregion, og for å samarbeide med universitetene om forskerutdanningen i helseregionen. Samarbeidet mellom universitetene og universitetssykehusene er tett, og temaene for forsk­ningen overlapper i stor grad.

Regjeringen startet i 2006 en stor satsing på global vaksineforsk­ning, og det ble startet et program for helse og omsorgsforsk­ning. Innenfor helseforsk­ningen er internasjonalt samarbeid av stor betydning. Regjeringen ønsker å stimulere til ytterligere samarbeid med National Institutes of Health (NIH) i USA og andre viktige aktører på feltet. I regi av Norges forsk­ningsråd er det fem sentre for fremragende forsk­ning , tre sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon og ett stort program, Funksjonell genomforsk­ning (FUGE). Målet for FUGE var å etablere nasjonale plattformer med avansert teknologi og ekspertise for studier av et stort antall gener og proteiner. Midtveisevalueringen av programmet i 2006 viste at dette målet i det store og hele er oppfylt, men at noen av plattformene ikke fullt ut har oppnådd status som nasjonale plattformer, selv om de tilbyr tjenester av høy kvalitet.

I 2006 ble det etablert et nasjonalt kompetansesenter for forsk­ning relatert til kvinnehelse. Den nasjonale forsk­ningsetiske komité for medisin og helsefag er gitt et særskilt ansvar for å forvalte retningslinjer for inkludering av kvinner i medisinsk forsk­ning. Forsk­ningsrådets budsjett er styrket hvert år siden 2004 med øremerkede midler til en strategisk satsing på kvinnehelseforsk­ning. Helse- og omsorgsdepartementet har i det årlige oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene informert om at ivaretakelse av kjønnsperspektivet må sikres i den kliniske forsk­ningen. Dette innebærer at det gjennomføres analyser av forsk­ningsresultater etter kjønn der dette er relevant.

Regjeringen la fram Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008). Et viktig punkt i strategien er en systematisk satsing på utvikling av kvalitet gjennom å styrke forsk­ning på habilitering og rehabilitering i etablerte systemer for forsk­ningsorganisering og finansiering. Formelle forsk­ningsnettverk vil være et viktig virkemiddel. Videre legges det til grunn i strategien at det skal etableres et eget forsk­ningsprogram for habilitering og rehabilitering i Norges forsk­ningsråd.

Det er etablert en fem-årig satsing mellom Nærings- og handelsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet på behovsdrevet innovasjon og næringsutvikling i spesialisthelsetjenesten, i samarbeid med virkemiddelapparatet (Norges forsk­ningsråd, Innovasjon Norge, InnoMed). I regjeringens innovasjonsmelding (St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge) er det foreslått en videreføring og utvidelse til en ti-årig satsing, samt at forsk­ningsbasert innovasjon vektlegges i tillegg til behovsdrevet innovasjon. Det skal videre nedsettes et offentlig utvalg med mandat til å utrede innovasjon i omsorgssektoren.

Gjennom omsorgsplan 2015 har regjeringen de siste årene prioritert forsk­ning om omsorg og eldres helse og levekår, med spesiell vekt på demens. Forsk­ningsinnsatsen på dette området er styrket med til sammen 20 millioner kroner i 2007–2008. For å styrke praksisnær forsk­ning og utvikling og samspillet mellom profesjonsutdanningene og de kommunale omsorgstjenestene, er det i perioden 2006–2008 etablert fem nye sentre for omsorgsforsk­ning i tilknytning til høgskoler og universiteter som utdanner helse- og sosialpersonell.

Høsten 2006 ble det etablert fire allmennmedisinske forsk­ningsenheter knyttet til de fire medisinske fakultetene ved universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim.

5.3 Tiltak

Regjeringen vil satse på forsk­ning innen folkehelse og sosiale helseforskjeller, herunder sosiale påvirkningsfaktorer for helse, fysisk aktivitet, ernæring, mattrygghet og miljø. For å fremme god helse, utjevne sosiale helseforskjeller og utvikle helsetjenester av god kvalitet vil regjeringen:

• videreføre satsingen på helse og medisinsk forsk­ning

• utvikle samspillet mellom helseforsk­ning i vid forstand og den bredere velferdsforsk­ningen

• legge til rette for mer innovasjon i helse- og omsorgssektoren

• videreføre opptrapping av omsorgsforsk­ning og aldersforsk­ning.

6 Velferd og forsk­ningsbasert profesjonsutøvelse

Norge er et godt land å bo i. Et velutviklet velferdssamfunn tilbyr trygghet og muligheter til innbyggerne. Et godt utbygd og gratis utdanningstilbud gjør at sosial bakgrunn ikke spiller like stor rolle som i mange andre vestlige land. Organiseringen i arbeidslivet, med mye flatere strukturer, godt utbygd bedriftsdemokrati og høy grad av partssamarbeid, har også vist seg å være et effektivt system for verdiskaping. Det er likevel ikke alle som nås av velferdssamfunnets tilbud. Det er også slik at den kommende eldrebølgen utfordrer bærekraften i velferdssystemet.

Regjeringen ønsker å videreutvikle velferdssamfunnet. Forsk­ningsbasert kunnskap om hvordan velferdssamfunnet fungerer er en forutsetning for å få det til. En annen forutsetning er tilstrekkelig tilgang og god kvalitet på de store yrkesgruppene som utfører velferdsstatens kjerneoppgaver. For å sikre kvalitet og attraktivitet for disse yrkesgruppene må forsk­ning støtte opp under både utførelsen av yrkene og forståelsen av yrkesgruppenes faglige utfordringer. Forsk­ningsbasert profesjonsutdanning blir et sentralt virkemiddel.

Mål: Norsk forsk­ning skal bidra til forsk­nings­basert velferdspolitikk og til forsk­ningsbasert profesjonsutøvelse i velferdssektorens yrker.

6.1 Utviklingstrekk og utfordringer

Flere år på rad har Norge blitt kåret til et av verdens beste land å leve i. 11 Den økonomiske politikken og velferdspolitikken har vært viktig for denne positive utviklingen. Likevel står velferdssamfunnet fortsatt overfor utfordringer som vil kreve stor innsats i årene framover.

Aldringen av befolkningen vil medføre en sterk økning i utgiftene til alderspensjon. Hvis dagens pensjonssystem beholdes, er utgiftene til alderspensjon anslått å bli mer enn dobbelt så høye som andel av BNP for Fastlands-Norge fram mot 2050. Pensjonsreformen må derfor bidra til et mer bærekraftig pensjonssystem i framtiden og stimulere eldre arbeidstakere til å stå lenger i arbeid, jf. Ot.prp. nr. 37 (2008–2009) Om lov om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon).

Stadig flere i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Misforholdet mellom den aktive arbeidsstyrken og befolkningsandelen på passive ytelser er en av det norske samfunnets aller viktigste utfordringer. I 2008 var ca. 23 prosent av befolkningen mellom 18 og 67 år til enhver tid helt eller delvis ute av arbeid og mottok støtte til livsopphold fra det offentlige. Spesielt bekymringsfullt er det at antallet personer som mottar uførepensjon, og er varig ute av arbeidslivet, har økt kraftig. Regjeringen har som mål å snu denne trenden og arbeider for et mer inkluderende arbeidsliv. Strategier og tiltak som regjeringen vil satse på for å styrke integreringen i arbeidslivet, framgår av St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering og i stortingsmelding om kompetansepolitikk som legges fram våren 2009.

Kunnskap om arbeidslivets betydning i velferdspolitikken, som blant annet samspillet mellom velferdsutfordringene og utviklingen og deltakelsen i arbeidslivet, er viktig. Kunnskap om arbeidslivets betydning for samfunnsmedlemmenes identitet og integrasjon og vilkårene for å lykkes med «arbeidslinjen» står sentralt.  Det gjør også betydningen av partssamarbeid, arbeidsmiljø og medvirkning for velferd, trivsel og produktivitet.

Kunnskap om barn og unges levekår er viktig for å forebygge marginalisering og utstøting. Et hovedelement er utvikling av utdanningssystemet fra barnehage til høyere utdanning. Utdanningssystemet har stor betydning både for den enkeltes jobb- og inntektsmuligheter og for landets samlede inntekstnivå og behov for arbeidskraft og kompetanse. Utdanning er også positivt forbundet med ikke-økonomiske levekårskomponenter, som helse, trygghet og demokratisk deltakelse, og beskytter mot kriminalitet og utstøting fra arbeidslivet. Vi ser at det å fullføre videregående opplæring er spesielt viktig for å redusere risikoen for arbeidsledighet. Regjeringens satsing på høy kvalitet i alle ledd i utdanningssystemet er derfor viktig for videreutvikling av velferdsstaten, jf. St.meld. nr. 31 (2007–2008) Kvalitet i skolenog St.meld. nr. 11 (2008–2009) Læreren – Rollen og utdanningen.

Tilgangen til utdanning og kompetanse skal også være god i voksen alder. Målet er en aktiv kompetansepolitikk, der alle får delta i tilrettelagte utdanningstilbud som motiverer voksne med lav formell kompetanse til å søke videre utdanning, jf. stortingsmelding om kompetansepolitikk som legger fram våren 2009.

Inn- og utvandring, og dermed større variasjon i familie, samliv, foreldreskap, normer og verdier, vil føre til samfunnsendringer langs mange dimensjoner. På grunn av relativt stor og rask innvandring er samfunnet preget av økt kulturelt og etnisk mangfold. Omtrent ti prosent av befolkningen er innvandrere eller barn av innvandrere. Innvandringen til Norge er preget av stort mangfold når det gjelder hvem som flytter og hvorfor, hvor de kommer fra, hvor lenge de har vært i landet, og hvordan livet arter seg i et livsløpsperspektiv. Et samfunn som preges av voksende kulturelt og etnisk mangfold vil stå overfor en rekke nye utfordringer og muligheter. Det kulturelle mangfoldet må i større grad enn tidligere reflekteres i forsk­ningen om den videre utvikling av velferdsmodellen og velferdsordningene.

Utvikling av velferdssamfunnet og velferdsordningene er avhengig av sektorovergripende, bred og tverrfaglig kunnskap og kompetanse. Kunnskapen skal dekke helse- og sosialpolitikk, barne-, ungdoms- og familiepolitikk, arbeids- og integreringspolitikk, boligpolitikk, utdanningspolitikk og kriminalpolitikk. Forsk­ningen skal også bidra til å avspeile samfunnets mangfold og skape innsikt i kulturelle endringsprosesser. Derfor er kultur­forsk­ning viktig for å utvikle et godt velferdssamfunn. Forsk­ningen må videre ha et internasjonalt perspektiv. Vi trenger kunnskap om utforming av velferdsordninger i andre land og internasjonale føringer for den nasjonale politikken.

Velferdssystemet skal videre tjene den samiske befolkningen med tilrettelegging av en velfungerende offentlig sektor som tar hensyn til brukernes språk- og kulturbakgrunn, jf. St.meld. nr 28 (2007–2008) Samepolitikken.

6.2 Velferdsforsk­ningen

I 2007 utgjorde velferdsforsk­ningen omtrent fire prosent av den offentlig finansierte forsk­ningen, eller nesten 700 mill. kroner. Litt over halvparten av dette ble kanalisert gjennom Norges forsk­ningsråd, som økte sine bevilgninger til velferdsforsk­ning med 25 prosent fra 2006 til 2008. I løpet av det siste året har det blitt startet to nye viktige programmer på velferdsområdet, Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) og Utdanning 2020.

Forsk­ning om grunnleggende kulturelle forhold, som for eksempel tro, språk og historisk utvikling, er viktig for å forstå hvordan mennesker møter samfunnsmessige utfordringer. Det er viktig for å forstå hvilken tillit, eller manglende tillit, menneskene har til velferdsstaten og for forståelsen av utvikling av politisk deltakelse og demokrati. De senere årene har det vært tatt flere initiativer for å synliggjøre den humanistiske og samfunnsvitenskapelige forsk­ningens bidrag til forståelse av de kulturelle forutsetningene for samfunns- og velferdsutvikling. Forsk­ningsrådets forslag om å gjøre samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger til et nytt innsatsområde for norsk forsk­ning er ett eksempel. Et annet er universitetsmiljøenes forslag om en mer anvendt humanistisk og samfunnsvitenskapelig satsing på forsk­ning om kompetanseutvikling og deltakerarenaer. Forsk­ning om samfunnets grunnleggende forutsetninger skjer i hovedsak i fagmiljøer på universiteter, høgskoler og institutter.

En reform av et så stort omfang som pensjonsreformen gir store kunnskapsbehov både før og under gjennomføringen. Reformen er planlagt fulgt opp med en forsk­ningsbasert evaluering for å vurdere om den virker etter hensikten. Formålet med evalueringen vil blant annet være å vurdere om pensjonsreformen når de overordnede målene om at pensjonssystemet skal være økonomisk og sosialt bærekraftig, ha en god fordelings- og likestillingsprofil og være enkel og forståelig. Evalueringen av pensjonsreformen vil kreve betydelige forsk­ningsinvesteringer over en lang periode. Aktuelle temaer kan være samspillet mellom folketrygdens alderspensjon og andre ordninger som uførepensjon, etterlattepensjon, AFP og supplerende ordninger, hvordan pensjonssystemet og eventuelt andre faktorer påvirker tidspunkt for uttak av pensjon for ulike grupper i befolkningen, hva som skal til for å få eldre arbeidstakere til å stå lenger i arbeidslivet og hvordan den nye fleksible alderspensjonen og levealdersjusteringen vil påvirke pensjonsnivå og fordeling for ulike grupper.

Kunnskapsutvikling knyttet til å fremme befolkningens helse og sunnhet på sentrale livsarenaer er viktig. Årsakene til sykefravær og uføretrygding må søkes blant flere faktorer enn i diagnoser og sykdom alene. Denne tilnærmingen ligger bak regjeringens forsk­ningssatsing på årsaker til sykefravær, uførhet og utstøting. Satsingen er en oppfølging av Soria Moria-erklæringen og støttes av partene i avtalen om inkluderende arbeidsliv. Satsingen skal bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget om årsaker til sykefravær og utstøting fra arbeidslivet og til å framskaffe forsk­ningsbasert kunnskap om effektive virkemidler for å forebygge og redusere sykefravær og uførhet. Med et bedre kunnskapsgrunnlag styrkes også forutsetningene for at undervisningsvirksomheten i relevante utdanninger blir mer forsk­ningsbasert.

Kunnskap om velferdsordningene i bred forstand, inkludert tillit til og oppslutning om ordningene, er avgjørende for den praktiske utformingen av politikk og forvaltning. Det er for eksempel behov for forsk­ning som belyser hvordan forvaltningssamarbeidet fungerer i forebygging av kriminalitet blant ungdom og ved oppfølging av innsatte etter soning.

Forsk­ning skal bidra til økt kunnskap om sammenhenger mellom de ulike velferdsinstitusjonene, herunder forholdet mellom offentlige velferdsordninger og sosiale institusjoner, som familie og sivilt samfunn og arbeidsmarkedet. Bedre kunnskap om samspillet mellom velferdsordningene og deltakelse i arbeidslivet, vilkårene for arbeidslinjen og arbeidslivets betydning for samfunnsmedlemmenes identitet og integrasjon, står sentralt. Et spørsmål som bør belyses, er om borgerne har tilstrekkelig tilgang til rettighetsinformasjon og rettshjelp, eller om økt rettsliggjøring av velferdstjenester skaper nye former for ulikhet. Det må også utvikles et kunnskapsgrunnlag om i hvilken grad globaliseringen og migrasjonen utfordrer den norske velferdsstaten og de norske trygdeordningenes nasjonale rammer og forutsetninger.

På samme måte som i helsesektoren må det i de øvrige velferdssektorene utvikles et kunnskapsgrunnlag om nytte og kostnad ved de ulike ordninger som grunnlag for prioriteringer og valg. Større reformer, som for eksempel NAV-reformen, bør følges av uavhengig forsk­ning og også dokumenteres med følgeforsk­ning som knytter seg nært opp til dem som gjennomfører reformen. Forsk­ning på effekter av tiltak er viktig for å utvikle kvaliteten på velferdsordningene.

Evalueringer er sentrale for å effektivisere velferdssystemets virkemåte og forbedre ytelsene i forbindelse med politikkutvikling. Evalueringer kan rette seg mot for eksempel konsekvensene av tidligere gjennomførte endringer i lover og regelverk for inngangsvilkår, satser og varighetsbegrensninger for stønader, eller effekter av ulike generelle garantier og mer definerte tiltak innen aktiviseringspolitikken. Denne type evalueringer blir erfaringsmessig sjelden fanget opp i søknader til brede forsk­ningsprogrammer. Evaluerings­forsk­ning er samtidig metodemessig krevende. Derfor er det behov for en forankring i sterke fagmiljøer hvis denne forsk­ningen skal ha noen verdi for utforming av politikk.

Alle velferdsordninger må basere seg på best mulig tilgjengelig kunnskap og må også kunne fungere i økonomiske nedgangstider. Dagens finanskrise tydeliggjør behovet for innsikt og kunnskap om sammenhenger mellom våre velferdsordninger og økonomiens og arbeidslivets funksjonsmåte under endrede konjunkturer.

Forsk­ningsbasert kunnskap har avgjørende betydning for om utdanningssektoren skal kunne utvikle seg videre i tråd med kravene i kunnskapssamfunnet. I St.prp. nr. 1 (2008–2009) la Kunnskapsdepartementet fram en strategi for utdanningsforsk­ningen. Strategien har som mål å øke omfanget, kvaliteten og relevansen i forsk­ningen om og for sektoren. Et sentralt virkemiddel er det nye tiårige utdanningsforsk­nings­pro­gram­met, Utdanning 2020, som skal fremme forsk­ning på høyt vitenskapelig nivå og styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming, forvaltning, profesjonsutdanning og profesjonsutøvelse. Programmet har en årlig budsjettramme på 24 mill. kroner.

Velferdsforsk­ningen må være tverrfaglig og forene ulike perspektiver. Det nyopprettede programmet for forsk­ning om velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM) har dette som ambisjon, og kan på mange måter ses som et svar på de store behovene for forsk­ningssamarbeid og faglig samordning som finnes innenfor velferdsområdet. Programmet er delvis også et svar på krav om økt effektivitet og samspill mellom institusjoner og forvaltningsnivåer og behovet for å se mange politikkområder i sammenheng. VAM startet i 2009 og har et årlig budsjett på 85 millioner kroner i ti år. En programplan er under utvikling og vil bli ferdigstilt høsten 2009.

De fleste utviklede land har utfordringer i velferdspolitikken som gir grunnlag for likeartede forsk­ningsmessige problemstillinger. Deltakelse i nettverk for velferdsforsk­ning er derfor en viktig kilde til ny og anvendbar innsikt om velferdssystemet.

Økt bruk av forsk­ning i politikkutforming

Forsk­ning og forsk­ningsresultater gir viktige bidrag til politikkutvikling og utvikling av konkrete tiltak og ordninger. Forsk­ning er også viktig når etablerte ordninger evalueres og forvaltes og for å understøtte mulighetene for innovasjoner i velferdssektoren. I slike sammenhenger er nært samspill mellom forskere og brukere viktig.

Produksjonen av ny forsk­ning øker på alle samfunnsområder. Det er derfor en stor utfordring for brukere av forsk­ning å skaffe seg oversikt over forsk­ning, vurdere kvaliteten og relevansen på den og å klare å omsette den til praktisk handling. Behovet for utvikling av kunnskapsbasert praksis har ført til at flere land har etablert såkalte kunnskapssentre som samler, syntetiserer, kvalitetssikrer og formidler nasjonal og internasjonal forsk­ning til ulike brukere. Sentrene skal også kunne fungere som læringsarenaer i kontakten mellom forskere og brukere.

I Norge er Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten et eksempel på en slik organisasjon. Kunnskapsdepartementet vurderer tilsvarende funksjoner for utdanningssektoren som et av virkemidlene i det nye forsk­ningsprogrammet Utdanning 2020.

6.3 Forsk­ningsbasert profesjonsutøvelse

Profesjonsutøvelsen er viktig for fordeling av store samfunnsmessige ressurser og for kvaliteten på velferdsordningene. Den profesjonsrettede forsk­ningen skal bidra til at profesjonsutøvelsen blir bedre og at velferds- og utdanningstiltak får størst mulig effekt. Forsk­ningen må også ta hensyn til det økte mangfoldet blant brukerne.

Regjeringen ønsker et system for forsk­ning og utvikling som sikrer tilgang til høyere utdanning og god forsk­ning i hele landet. Ikke minst er kvaliteten og kapasiteten på studietilbud som lærer-, helsefag-, ingeniør- og politiutdanning viktig for velferd, offentlig tjenesteyting og næringsliv.

I dag er det store ulikheter mellom profesjoner med hensyn til FoU-kompetanse og graden av vitenskapelig basis for selve profesjonsutøvelsen. Klassiske profesjonsutdanninger, som teologi og medisin, ble tidlig forankret som akademiske utdanninger på universitetene. I en del av de kortere profesjonsutdanningene har vitenskapeliggjøringen kommet senere og skjedd gradvis i forbindelse med oppbyggingen av velferdsstaten og reformer i høyere utdanning. Disse utdanningene har fortsatt utfordringer når det gjelder koblingen mellom utdanning, praksis og FoU.

NOKUTs evalueringer av allmennlærerutdanningen og ingeniørutdanningen og reakkrediteringen av sykepleierutdanningen synliggjør svakheter, blant annet knyttet til organisering av og rekruttering til utdanningene, relasjonene mellom utdanning og forsk­ning og fagpersonalets kompetanse. Det vises også til at det er etablert mange små fagmiljøer, men at planene om arbeidsdeling mellom disse er mangelfulle.

Forsk­ning i tilknytning til profesjonsutdanningen har imidlertid utviklet seg betydelig det siste tiåret. Det har vært en kraftig kompetanseheving, og forsk­ningsorienteringen er styrket. Særlig viktig har arbeidet med å styrke kvalitet og kompetanse i den praksisrettede forsk­ningen vært. Flere ved høgskolene tar doktorgrad, men framover vil det være behov for ytterligere kompetanseheving. Det vil også være viktig å sikre doktorgradsstudenter god faglig forankring og veiledning. Nettverksbaserte forskerskoler er et viktig tiltak i denne sammenhengen. Det skal blant annet etableres en nasjonal nettverksforskerskole for lærerutdanningen. Denne forskerskolen skal bidra til å styrke FoU-virksomhet i lærerutdanningen.

Faglig prioritering og samarbeid i forskergrupper er viktig for å heve forsk­ningskvaliteten generelt og ikke minst i profesjonsfagene. Kunnskapsdepartementet har bidratt til profilering og styrking av FoU-virksomheten gjennom programmer i Norges forsk­ningsråd. Virkemidler for regional FoU og innovasjon, Strategiske høgskoleprosjekter, Praksisrettet FoU og Utdanning 2020 er viktige i denne sammenhengen. Disse nasjonale satsingene skal videreføres.

I forbindelse med oppfølging av Omsorgsplan 2015 er det tatt strukturelle grep som kan tjene som forbilde for praksisnær forsk­ning i profesjoner. Det er blant annet etablert fem nye sentre for omsorgsforsk­ning og undervisningssykehjem i alle landets fylker. Undervisningshjemmetjenester er under utvikling.

Det er satt i gang en utredning om hvordan tilbudet i høyere utdanning kan bidra til å dekke kompetansebehov arbeids- og velferdsforvaltningen vil ha i framtiden. Formålet er å sikre forvaltningen nødvendig kunnskap og kompetanse fra universitets- og høgskolesektoren.

Andre lands kunnskap som kan være relevant for norske profesjonsutøvere er omfattende. Denne kunnskapen må systematiseres, prøves ut og evalueres i en norsk sammenheng. Det er nødvendig å sikre at forsk­ningsprosjektene har en innretning som gir grunnlag for praksisutvikling og har fokus på formidling og bruk fra start til mål.

6.4 Tiltak

Regjeringen skal fortsatt prioritere forsk­ning som bidrar til velferdsordninger av høy kvalitet. Institusjonenes arbeid med kompetanseoppbygging i profesjonsfagene skal videreføres. For å sikre en forsk­ningsbasert velferdspolitikk og profesjonsutøvelse vil regjeringen:

• etablere flere læringsarenaer for forskere og brukere for å stimulere til fornyelse av velferdsordninger

• videreføre nasjonale programmer som bidrar til økt kompetanse og bedre sammenheng mellom forsk­ning knyttet til velferd, arbeid og migrasjon

• prioritere forsk­ning om og for utdanningssektoren

• fremme en handlingsplan som kan bidra til å styrke profesjonsutøvernes forsk­nings­til­knyt­ning og relasjonene mellom forsk­ning og utdanning.

7 Kunnskapsbasert næringsliv i hele landet

Bærekraftig verdiskaping i samfunnet er grunnlaget for vår velferd og for vår evne til å bidra i kampen mot fattigdom og globale miljø- og klimaproblemer. Fornyelse har alltid vært viktig for verdiskaping og vekst. Virksomhetenes evne til å få fram nye og lønnsomme innovasjoner avhenger av samspillet mellom en rekke aktører, institusjoner, regelverk, markedsforhold, sosiale strukturer og kunnskap fra ulike kilder. Forsk­ning spiller en sentral rolle i mange virksomheters innovasjonsarbeid og er en viktig kilde til kunnskap i innovasjonssystemet.

I Norge er mange eldre, arbeidsintensive bransjer faset ut. Landet er blitt mer spesialisert på tjenesteproduksjon for det innenlandske markedet og på kapital- og råvareintensiv produksjon, hvor det har vært økt global etterspørsel. Norsk næringsliv har dermed lykkes godt med å utnytte globaliseringens muligheter.

Fra andre halvdel av 2008 har imidlertid den internasjonale økonomien forverret seg kraftig. Det forventes økonomisk nedgang for hele OECD-området både for 2009 og 2010. 12 Norsk økonomi påvirkes også av denne utviklingen. Til tross for omfattende penge- og kredittpolitiske tiltak og et ekspansivt budsjett for 2009, ligger det an til en svak utvikling i norsk økonomi i nærmeste framtid. Utsiktene på litt lengre sikt er også svært usikre. I en slik situasjon er det viktig å satse langsiktig og systematisk på forskning og utvikling. Nedgangstider gir dessuten nye muligheter til omstilling og offentlig satsing på kunnskap og kompetanse.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet.

7.1 Utviklingstrekk og utfordringer

Når foretak omstiller, vil konsekvensen over tid være en endret næringsstruktur. For foretakene er omstilling og stadige forbedringer nødvendig for å overleve. For samfunnet bidrar omstillinger innen og mellom foretak til at ressursene brukes mer effektivt, slik at verdiskapingen øker. Selv om omstilling er nødvendig og over tid gir bedre ressursutnyttelse i økonomien, er ikke omstillingsprosesser smertefrie eller uten kostnader.

I løpet av de siste hundre år har Norge utviklet seg til et moderne industriland med en dominerende tjenestesektor. Arbeidsproduktiviteten har steget betydelig i etablerte næringer, og gjennom innovasjon, entreprenørskap og omstilling har nye produktive næringer kommet til. Gjennom forsk­ningsinnsats og kunnskapsutvikling har etablerte næringer endret seg og nye næringer kommet til. Gevinstene av økt innovasjonsevne og entreprenørskap avgrenser seg ikke til noen utvalgte næringer. Disse gevinstene kan være nye produkter, prosesser og tjenester, men det kan også være at helt nye næringer vokser ut av gamle. «Solcelleeventyret», for eksempel, vokste fram gjennom en kombinasjon av solid kunnskap i den gamle metallurgiske industrien, modige gründere og et bevisst og langsiktig mål om å bygge opp et robust norsk forsk­ningsmiljø med høy kompetanse på dette området.

Norge har i dag en sterk økonomi og en høy verdiskaping i samfunnet som helhet. Ser man på bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger, har Norge gått fra å være et land omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene på 1970-tallet til et land som hvert år ligger helt i toppen blant verdens rikeste land. Bare Luxembourg og USA har i dag et høyere BNP per innbygger når man justerer for kjøpekraft. 13 Inntektene fra petroleumssektoren har vært, og vil fortsatt være, viktige for verdiskapingen i Norge. I dag utgjør petroleumssektoren ca. 25 prosent av norsk økonomi. I tillegg skaper petroleumssektoren ringvirkninger for leverandørindustri og andre næringer som på ulikt vis bidrar til aktiviteten i petroleumsvirksomheten.

På sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være mest avgjørende for den framtidige verdiskapingen i Norge. De siste 15 årene, fram til finansuroen slo til, har det vært en jevn og høy vekst i fastlandsøkonomien. Bare en begrenset del av veksten i norsk økonomi forklares med økt arbeidsinnsats eller mer innsats i form av realkapital. Det aller meste av veksten skyldes at ressursene utnyttes mer effektivt, jf. St.meld. nr. 9 (2008–2009) Perspektivmeldingen. En bedre utnyttelse av arbeidskraften gjennom økt kunnskap og kompetanse og bedre evne til omstilling i økonomien vil sannsynligvis fortsatt være en nøkkelfaktor i verdiskapingen.

Velfungerende markeder for produkter, tjenester og arbeidskraft er nødvendig for å oppnå høy verdiskaping. Forsk­ning på hvordan disse markedene fungerer er nødvendig for dagens globaliserte markeder. På lang sikt er det nødvendig å skape en robust politikk for arbeidsmigrasjon hvis vi skal kunne møte utfordringen med skiftende arbeidskrafts- og kompetansebehov. En slik politikk må ha et forsk­ningsbasert fundament.

Forsk­ning og utvikling i norsk næringsliv

Næringslivet er den største forsk­ningsutførende sektoren i norsk forsk­ning, jf. kapittel 3.1.1. Flere nasjonale undersøkelser har vist at foretak har god uttelling av egen forsk­ning og innovasjon. 14 Forsk­ningsinvesteringer kan være lønnsomme enten på grunn av konkrete forsk­ningsresultater eller på grunn av læringen som finner sted underveis i prosjektene. Den samfunnsmessige avkastningen av forsk­ning er imidlertid høyere enn for det enkelte utførende foretak, fordi resultatene av forsk­ning kan brukes om igjen eller i andre sammenhenger og av andre foretak.

Det er betydelige forskjeller i FoU-innsats i norske foretak. Investeringer i forsk­ning og utvikling varierer fra bedrift til bedrift, blant annet avhengig av sektor, selskapets størrelse, livssyklus og strategi. Sammenliknet med mange andre OECD-land er verdiskapingen i norsk næringsliv preget av råvarebaserte næringer. Det har også vært vanlig å hevde at norsk næringsliv mangler store «FoU-lokomotiver» som Finlands Nokia og Sveriges Ericsson. FoU-statistikken bekrefter dette bildet langt på vei, men det er også grunn til å nyansere bildet noe. Se tekstboks 7.1 og figur 7.1.

Kilde: OECD

Selv med positiv vekst og flere forsk­ningstunge bedrifter er norsk næringsliv samlet sett mindre forsk­ningsintensivt enn i mange andre land. I oppgangstider, som vi har hatt i de senere årene, øker foretakene sine FoU-investeringer, på linje med andre investeringer. Foretakenes likviditetssituasjon bedres, og de kan lettere egenfinansiere høyere FoU-investeringer. Med finanskrise og utvikling mot lavere eller negativ vekst i den norske økonomien må det forventes at foretak vil utsette eller nedskalere sine investeringer i langsiktig kunnskapsutvikling, forsk­ning og innovasjon. At næringslivets investeringer i forsk­ning og innovasjon varierer over tid, er ikke urimelig. Men det er en fare ved den typen økonomiske nedgangstider vi går inn i nå, at langsiktige kunnskapsutfordringer nedprioriteres, kunnskapsmiljøer reduseres og at lovende forsk­ningsprosjekter blir lagt på is.

Så lenge aktiviteten og lønnsomheten er høy, er ikke forholdsmessig lav FoU-innsats et problem for den enkelte bedrift. Det kan imidlertid oppstå et problem dersom mangel på forsk­ningsinnsats medfører at andre foretak utvikler konkurransefortrinn som blir vanskelige å hente inn. På lengre sikt er det derfor et mål for myndighetene å utvikle et mer forsk­ningsintensivt næringsliv som kan sikre høy verdiskaping og sysselsetting og bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling i Norge.

Lange avstander til og fra markedet gjør at kostnader til transport og logistikk er høye i Norge sammenliknet med andre land vi konkurrerer med. Dette gjør det nødvendig å utvikle smarte og miljøvennlige løsninger for å minimere ressursbruken i verdikjeden fram til markedet. Forskning rettet mot transport og logistikk er viktig for verdiskaping i hele landet.

Gjennom strategiske forsk­ningssatsinger vil regjeringen bidra til å utvikle nytt, lønnsomt næringsliv, jf. kapittel 8. I tillegg til å legge spesifikt til rette for å øke forsk­ningsintensiteten i næringslivet er det offentliges rolle å bygge den generelle kunnskapsbasen i samfunnet, jf. de tverrgående målene om økt internasjonalisering, høy kvalitet, et velfungerende forsk­ningssystem og effektiv utnyttelse av resultater og ressurser. Den næringsrettede forsk­ningspolitikkens rolle er blant annet å legge til rette for sterke offentlige forsk­nings­miljøer, godt samarbeid mellom forsk­ningsmiljøer og næringsliv og gode støtteordninger for næringslivets forsk­ning. Grunnlaget for et godt samarbeid mellom universiteter, høgskoler, forsk­ningsinstitutter og næringsliv ligger i et godt utbygd forsk­ningssystem, som tilrettelegger for forsk­ning av høy kvalitet. Et mer kunnskapsintensivt næringsliv forutsetter god tilgang på forskere, god infrastruktur i form av universiteter, høgskoler og institutter, et godt virkemiddelapparat og gode samhandlingsmekanismer mellom næringsliv og kunnskapssystemet. Myndighetene må også stimulere og legge til rette for at foretakene og forsk­ningsmiljøene skal kunne delta aktivt internasjonalt.

Regjeringen forventer at forretningsmessige selskaper med statlige eierandeler driver sin virksomhet ut fra hva som best tjener selskapet og aksjonærene i et langsiktig perspektiv. Virksomhetene har god tilgang til det omfattende virkemiddelapparatet som forskningspolitikken allerede har generert. Regjeringen har et høyt ambisjonsnivå for næringslivets satsing på forskning og utvikling, og forventer at selskapene har en bevisst holdning til egen FoU-virksomhet, jf. St.meld. nr. 13 (2006–2007) Et aktivt og langsiktig eierskap. Styrene bør arbeide aktivt og ambisiøst med forskning og innovasjon for å utvikle virksomheten, og for å legge til rette for kommersialisering av forskning internt i bedriften og gjennom knoppskyting. Selskapene bør også ha en bevisst tilnæring til å kommunisere egne forskningsresultater og kommersialisere resultater fra andre forskningsmiljøer og selskaper gjennom samarbeid.

7.2 Forsk­ningspolitisk status

Regjeringen har lagt fram en egen stortingsmelding om innovasjon, jf. St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge. Meldingen legger opp til en bred innovasjonspolitikk og påpeker at innovasjonsevnen er avhengig av en lang rekke faktorer, som bl.a. holdninger, evne til omstilling, utdanning, kompetanse og vilkår for entreprenørene og bedriftene. På alle disse områdene kan en aktiv politikk bidra til å styrke innovasjonsevnen.

Et hovedgrunnlag for myndighetenes støtte til næringslivets forskning ligger i at manglende muligheter til å sikre rettigheter til forskningsresultater fører til underinvestering i næringslivet, se for eksempel NOU 2000:7 Ny giv for nyskaping. Tiltakene er derfor rettet mot å utløse mer forskning blant norske foretak, og mot å legge til rette for overføring av resultater mellom de ulike aktørene i innovasjonssystemet. Målet er at flere foretak skal anvende forskning på en strategisk og langsiktig måte.

Næringslivets forskningsinnsats kan bl.a. måles langs følgende dimensjoner:

• samlede forskningsinvesteringer i næringslivet

• andel foretak med forskningsaktiviteter innenfor ulike næringer og foretaksstørrelser over tid

• indikatorer som måler samarbeid med utdanningsinstitusjoner, institutter, annet næringsliv og offentlige virksomheter og etablering av immaterielle verdier

• indikatorer som viser at foretak øker sin strategiske bruk av forskning gjennom mindre variasjon i årlig innsats og gjennom produkters og prosessers livssyklus.

Det skal arbeides videre med å utvikle indikatorer og analyser som forbedrer vår forståelse av status og utfordringer knyttet til næringslivets forskning og utforming av mål og tiltak i forskningspolitikken, jf også kapittel 9.1.3.

Innovasjonsmeldingen framhever forsk­ning som en avgjørende faktor for innovasjon og verdiskaping i samfunnet. Meldingen omfatter tiltak for økt forsk­ning i næringslivet, bedre samspill mellom næringsliv og forsk­nings- og utdanningsinstitusjoner, mer langsiktig kunnskapsoppbygging og bedre tilgang til internasjonalt forskningssamarbeid. Denne stortingsmeldingen følger opp innovasjonsmeldingen.

I de aller fleste land finansierer det offentlige forsk­ning av både grunnleggende karakter og mer kortsiktig, brukerrettet karakter. Det enkelte foretak vil være nærmest til å finansiere FoU knyttet til nye produkter eller tjenester som nærmer seg markedsintroduksjon, mens det offentlige har et særlig ansvar for den grunnleggende, langsiktige forsk­ningen. Statistikken viser at av næringslivets investeringer i FoU går ca. ¾ til utviklingsarbeid.

Men næringslivet er også avhengig av sterke grunnforskningsmiljøer. Skal norsk forskning i framtiden kunne betjene næringslivets behov, må det også legges til rette for grunnleggende forskning av høy kvalitet. Grunnleggende forskning foregår særlig på universitetene. Grunnleggende forskning innenfor de matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fagene utvikler kunnskap, metoder og instrumenter som åpner for nye næringsmessige muligheter. Derfor er en satsing på realfaglig grunnforskning viktig for næringslivets innovasjonsevne. Men næringslivet er også avhengig av forskningsbasert kunnskap fra andre fagområder. Forskning innenfor samfunnsfag, humaniora og jus bidrar til en bedre forståelse for hva som skal til for å implementere nye metoder og løsninger. Utviklingen mot mer ikke-teknologisk innovasjon og mer verdiskaping i tjenesteytende næringer tilsier også at kulturfaglig og samfunnsvitenskapelig forskning kan få økt betydning for næringslivet.

For å fremme innovasjon i næringslivet er bedriftenes samspill med universiteter, høgskoler, forsk­ningsinstitutter og helseforetak viktig. Nær­ings­livet kan som samarbeidspartner være en krevende kunde overfor forsk­ningsmiljøene. Kvaliteten på og omfanget av dette samspillet har stor betydning for norsk innovasjonsevne. Universitetenes og høgskolenes overordnede samfunnsoppdrag og primæroppgaver har fått økende oppmerksomhet de senere årene. Omleggingen av finansieringssystemet fra og med 2002, der det ble innført en resultatbasert komponent, premierer effektiv utdanning av kandidater og forsk­ning på høyt nivå. Indirekte har dette betydning for institusjonenes samspill med næringslivet og deres bidrag til innovasjon og verdiskaping. Det er de forsk­nings­institusjonene som publiserer mest, som også har flest samarbeidspartnere i næringslivet. I forbindelse med den pågående evalueringen av finansieringssystemet for institusjonene vil det bli vurdert om det skal innføres også en formidlingskomponent, se kapittel 12.4. Andelen av universitetenes og høgskolenes forsk­ning som er finansiert av næringslivet gir et bilde av samhandlingen. Samlet er om lag fem prosent av forsk­ningen ved norske universiteter og høgskoler finansiert av næringslivet. Dette er litt under gjennomsnittet i OECD, og det bør fortsatt være potensial for at institusjonene øker sine inntekter fra næringslivet. Men i og med at Norge også har en relativt stor instituttsektor, gir ikke nivået grunn til bekymring.

Instituttsektoren er en sentral samarbeidspartner for en rekke private og offentlige virksomheter. Instituttene bidrar til å dekke behovet for anvendt kunnskap i næringsliv og forvaltning. Samlet er noe over 20 prosent av forsk­ningen ved instituttene finansiert av næringslivet. De er med på å utdanne kandidater som går til jobber i næringslivet, og de bidrar med opplæring i forbindelse med kompetanseoppbygging internt i bedrifter. Instituttsektoren har tette koblinger til brukerne, som finansierer en stor del av instituttenes virksomhet. Instituttene bidrar til en kobling mellom akademiske kunnskapsmiljøer og næringslivet og bidrar til utvikling, overføring og spredning av ny kunnskap. Videre fungerer instituttene i mange tilfeller som importhavn for utenlandsk teknologi, og bidrar også som samarbeidspartnere for små og mellomstore bedrifter i internasjonalt FoU-samarbeid.

Det er grunn til å anta at forsk­ningsinstitutter som har en betydelig andel av sin inntekt fra samarbeid med næringslivet, vil merke nedgangen i økonomien. Regjeringen har allerede styrket instituttenes basisbevilgninger samt virkemidler som brukerstyrt forsk­ning og Skattefunn, som vil kunne bidra til næringslivets samarbeid med instituttene. Regjeringen vil følge utviklingen framover og vurdere ytterligere tiltak.

Stadig større deler av næringslivet, også det norske, søker forsk­ningssamarbeid eller bygger opp forsk­ningsenheter i land der det får mest igjen for investeringene. Skal Norge være et attraktivt land for investeringer fra egne og utenlandske foretak, må kvaliteten og relevansen på den forsk­ningen som utvikles, være betydelig. Det kreves et godt utbygd forsk­nings- og høyere utdanningssystem, som kan levere kandidater, forskere og forsk­ningsresultater av høy kvalitet. Uten vektlegging av kvalitet og relevans ved de offentlige forsk­ningsinvesteringene vil norsk næringsliv på lengre sikt stille svakere i internasjonal konkurranse.

Et generelt høyt kunnskapsnivå er nødvendig for at foretak og samfunn skal være i stand til å nyttiggjøre seg den store mengden forsk­ningsresul­tater som utvikles i resten av verden. Det offentlige har også en viktig rolle i å stimulere næringsliv og forsk­ningsinstitusjoner til å samarbeide med de fremste forskerne i for eksempel EU, Nord-Amerika og Asia. Dette er nærmere omtalt i kapitlet om internasjonalisering.

Forsk­ning, kompetansebygging og fokus på entreprenørskap i utdanning står sentralt for å kunne oppnå de mål regjeringen har satt for entreprenørskap. Dette gjelder også for entreprenørskap i et samisk perspektiv. Samfunnsutviklingen viser at stadig flere i samiske områder må skape sin egen arbeidsplass dersom de skal bli boende på samme sted. Det er derfor viktig at det legges til rette for næringsetableringer og entreprenørskap i samiske samfunn.

OECD sier at Norge har en god sammensetning av virkemidler for forsk­ning i næringslivet. 15 Regjeringen vil bygge videre på eksisterende virkemidler og går inn for å stimulere forsk­ningen i næringslivet både gjennom brede, næringsnøytrale virkemidler og selektive tiltak rettet mot viktige bransjer, tematisk viktige områder eller teknologier, se nærmere omtale i kapittel 8.

Virkemidler

Offentlige virkemidler kan ha en betydelig positiv effekt, men må brukes mest mulig effektivt. Det betyr blant annet at virkemidlene må utløse lønnsomme forskningsprosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. Studier viser at offentlige virkemidler kan ha betydelig effekt på å utløse forsk­ningsinvesteringer i næringslivet. 16 Kunnskapsgrunn­laget omkring virkemidlenes effekt må imidlertid utvikles videre slik at den helhetlige utformingen av virkemidlene kan gjøres på mer en systematisk måte. Regjeringen vil arbeide med å muliggjøre en slik systematikk.

Regjeringen lanserte nærings-ph.d.-ordningen i 2008. Ordningen skal ivareta næringsrelevant, langsiktig grunnforskning med samme vitenskapelige kvalitetsnivå som gjelder for all annen doktorgradsutdanning. Stipendiaten skal være ansatt i foretaket og arbeide med problemstillinger av strategisk betydning for foretakets forretningsutvikling. Det er foretaket som søker midler og må finansiere minst 50 prosent av doktorgradsutdanningen. Ordningen med nærings-ph.d. gir bedre rammevilkår for fordypning i problemstillinger som er relevante for enkeltforetak. Den bidrar til å øke næringslivets forskningskompetanse, skaper arenaer for samspill mellom næringsliv og universiteter og stimulerer til økt forskningsinvestering i næringslivet.

Skattefunn er en rettighetsbasert ordning som gir fradrag i skatt for godkjente FoU-kostnader. Formålet med ordningen er å bidra til økte FoU-investeringer i næringslivet. Både kostnader knyttet til egenutført FoU og innkjøp fra godkjente FoU-institusjoner er omfattet av Skattefunn. Statistisk sentralbyrå presenterte i 2008 en bred evaluering av Skattefunnordningen. Hovedkonklusjonen er at ordningen virker etter hensikten og utløser mer forskning i næringslivet. Addisjonaliteten er sterkere for små og mellomstore foretak, foretak lokaliserte i distriktsområder, foretak i næringer med lav FoU-aktivitet og foretak med lavt utdanningsnivå. Skattefunn ser imidlertid ikke ut til å bidra til innovasjoner i form av nye produkter for markedet eller foretakenes patentering. Regjeringen viderefører Skattefunnordningen, og i pakken med tiltak for arbeid ble taket på kostnadene som gir grunnlag for fradrag, økt. Regjeringen vil også arbeide med å bedre økonomistyringen av ordningen.

Årlig er det nå flere tusen foretak over hele landet som gjennomfører forsk­ningsprosjekter med støtte fra Skattefunnordningen. For 2007 anslås omfanget av ordningen til om lag 1 mrd. kroner. Regjeringen vil videreføre Skattefunnordningen. Som ledd i regjeringens tiltakspakke 2009 heves beløpsgrensen for fradragsgrunnlaget fra 4 til 5,5 mill. kroner for egenutført FoU og fra 8 til 11 mill. kroner for innkjøpt FoU. Dette kan bidra til at flere prosjekter blir gjennomført, og at prosjektene kan bli gjennomført raskere enn ellers planlagt. Provenyvirkningen anslås til om lag 180 mill. kroner påløpt i 2009 og bokført i 2010.

Programmet Brukerstyrt innovasjonsarena (BIA) er det viktigste generelle virkemidlet for støtte til næringsrelevant, brukerstyrt forsk­ning. BIA støtter i dag forsk­ningsbaserte innovasjonsprosjekter i bredden av norsk næringsliv som ikke dekkes av store programmer eller andre innovasjonsprogrammer. BIA utgjør i dag omtrent 1/3 av alle forsk­ningsbaserte innovasjonsprosjekter finansiert av Forsk­ningsrådet. For å få støtte må virksomhetene ha høye FoU-ambisjoner, og prosjektene må ha stort potensial for innovasjon og verdiskaping. Jevnlige evalueringer av resultatene fra brukerstyrt forsk­ning viser at de fleste forsk­ningsprosjektene gir inntekter som dekker investeringskostnadene, inkludert avkastning på den investerte kapitalen. Et lite antall prosjekter gir også så høy privatøkonomisk avkastning at de tilsvarer mer enn kostnadene for alle de undersøkte prosjektene. I tillegg kommer de eksterne virkningene i form av kompetanseoppbygging, nettverk og kunnskapsoverføring mellom bedrifter og forsk­­ningsinstitusjoner. Regjeringen har styrket finansieringen av BIA fra 242 mill. kroner i 2005 til 330 mill. kroner i 2009. I regjeringens tiltakspakke ble BIA styrket med ytterligere 75 mill. kroner. Regjeringen vil prioritere ordningen også i årene framover. I lys av Forsk­ningsrådets evaluering av store programmer vil regjeringen vurdere en åpning av BIA til å gjelde alle forsk­nings- og næringsområder.

Forsk­nings- og utviklingskontrakter i Innovasjon Norge er et virkemiddel for å stimulere til økt samarbeid om innovasjon mellom kunder og leverandører. I samspillet mellom leverandør og kunde er det mulig å utvikle løsninger som gir gevinster for begge parter. Det kan være løsninger som dreier seg om kostnadsbesparelser, høyere effektivitet eller ny teknologi. Forsk­nings- og utviklingskontrakter inngås mellom næringslivet og det offentlige eller mellom to eller flere parter i næringslivet. Fra 2005 til 2009 har regjeringen mer enn doblet bevilgningene til FoU-kontrakter.

Det er etablert 14 sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon (SFI). Hovedkriteriet for utvelgelsen av sentre er potensial for innovasjon og verdiskaping. Ordningen bygger på samarbeid og samfinansiering mellom forsk­ningsintensive bedrifter, vertsinstitusjon og Norges forsk­ningsråd. Bevilgningen fra Forsk­ningsrådet skal utgjøre maksimalt 50 prosent av budsjettet for et senter, og bidraget fra bedriftene minimum 25 prosent. Bedriftene deltar aktivt i sentrenes styring, og den vitenskapelige kvaliteten på forsk­ningen skal ligge på et høyt internasjonalt nivå. Ordningen er blitt svært godt mottatt i næringslivet og de involverte delene av forsk­ningssektoren, og regjeringen imøteser resultatene med stor forventning. Regjeringen vil vurdere en ny utlysingsrunde for sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon, etter å ha innhentet råd fra Norges forsk­ningsråd på samme måte som ved vurderingen av ordningen med sentre for fremragende forsk­ning, jf. kapittel 10.5.4.

Sentralt i den innovasjonsrettede forsk­ningen er kommersialisering som skal sikre at forsk­ningsresultater kommer samfunnet til nytte gjennom lisensiering og oppstart av bedrifter. Tiltak for å styrke kommersialiseringen er behandlet i kapittel 12.5.

Det er viktig at norske bedrifter, virkemiddelapparatet, universitets- og høgskolesektoren og offentlig sektor har god kunnskap om hvordan de skal beskytte rettighetene til sine innovasjoner, slik at de på best mulig måte kan sikre gevinsten av innovasjonsresultatene de har skapt. Et sentralt mål for regjeringen er å legge til rette for at norsk næringsliv bedre utnytter det verdiskapingspotensialet som en god og bevisst håndtering av immaterielle verdier og rettigheter og patenter gir. Det er redegjort for regjeringens IPR-politikk i kapittel 12.

Regjeringen har som mål å utløse regionalt vekstpotensial og verdiskaping i hele landet. Opprettelsen av regionale forsk­ningsfond fra og med 1.januar 2010 er det viktigste nye tiltaket for å bidra til slik utvikling, jf. kapittel 9.1.6.

7.3 Tiltak

For å fremme et kunnskapsbasert næringsliv i hele landet vil regjeringen:

• stimulere til økt forsk­ning i virksomhetene ved å styrke næringsrettede virkemidler som brukerstyrte programmer og FoU-kontrakter

• videreføre Skattefunnordningen

• legge til rette for økt samspill mellom forsk­ningsmiljøer og virksomheter i næringslivet

• videreføre nærings-ph.d.-ordningen

• vurdere en ny utlysingsrunde for sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon

• legge til rette for utvikling av samisk entreprenørskap i utdanning og forsk­ning.

8 Næringsrelevant forsk­ning på strategiske områder

Ved siden av en generell stimulering av innovasjon og forsk­ning i næringslivet, ønsker regjeringen satsinger på prioriterte områder. Områdene dekker sektorer der vi har økonomiske og kunnskapsmessige fortrinn, eller der vi har særskilte behov. Satsingene skal bidra til å utvikle en grønnere og mer kunnskapsbasert økonomi.

Soria Moria-erklæringen slår fast at det skal utvikles nasjonale strategier på fem næringsområder: marin sektor, reiseliv, maritim sektor, energi og miljø. Regjeringen har allerede gjort mye for å bidra til å realisere potensialet for verdiskaping og utvikling på disse satsingsområdene. Det er blant annet utviklet strategier for reiseliv og maritim sektor, og det arbeides med strategier på andre områder. I St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge er det en gjennomgang av satsingsområdene. De prioriterte områdene i forrige forsk­ningsmelding St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ningskal videreføres. Dette innebærer at forsk­ningspolitikken, i tillegg til de fem næringsområdene som trekkes frem i Soria Moria-erklæringen, skal bidra til næringsrelevant forsk­ning rettet mot mat, IKT, bioteknologi og nye materialer/nanoteknologi. En politikk for å styrke næringsrelevant forsk­ning på strategiske områder er i tråd med anbefalinger fra OECD. 17

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til nær­ingsrelevant forsk­ning innen områdene mat, marin, maritim, reiseliv, energi, miljø, bioteknologi, IKT, nye materialer/nanoteknologi.

8.1 Utviklingstrekk og utfordringer

Mat

Matproduksjonen spiller en vesentlig rolle for Norges verdiskaping og sysselsetting. Den jordbruksbaserte matvaresektoren har en samlet produksjonsverdi på mer enn 115 mrd. kroner, og jordbruket og matvareindustrien sysselsetter til sammen om lag 100 000 årsverk. Norge eksporterer over 95 prosent av sin produksjon av fisk. I 2008 ble det eksportert norsk sjømat til en verdi av 39,1 mrd. kroner. Om lag halvparten av eksportert mengde sjømat kom fra oppdrett. Økende konkurranse gjennom internasjonalisering, strukturelle endringer i samfunnet for øvrig og stadig mer krevende forbrukere stiller næringene overfor store utfordringer med krav til konkurransekraft. Kunnskapselementer utgjør derfor en stor del av konkurransekraften i sektoren.

Endrede klimaforhold vil skape helt nye rammebetingelser for norsk matproduksjon og krever ny kunnskap på mange områder. For Norges del kan lengre sesong, nye arter og utvidet produksjonsareal gi nye muligheter og økt verdiskaping. På den annen side kan det føre til at nye skadedyr og plante- og dyresykdommer etablerer seg. Økt handelsvirksomhet krever også forsterket kunnskap og beredskap på dyre- og plantehelsen. Kunnskap om sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker er viktig for mattryggheten. Samtidig understreker undersøkelser at forbrukeren i større grad enn tidligere er opptatt av og interessert i informasjon knyttet til mattrygghet generelt, helseeffekter av mat, produksjonsmetode, etikk og miljø. Det bør derfor legges opp til økt forsk­ning og dokumentasjon for utnyttelse av verdiskapingspotensialet knyttet til denne samfunnsutviklingen.

Marin

Målt i areal er Norge den 13. største staten i verden, hvis vi tar med våre havområder. Vår velstand er i stor grad bygget på varer og tjenester fra havet, slik som fiskeri- og havbruk, skipsbygging, skipsfart og offshorevirksomhet. Det er økt oppmerk­somhet om marin bioteknologi, nye energikilder, kontroll av miljøfarlig last, nye og sikre maritime ferdselsårer, mineralforekomster knyttet til havet, dyphavs­fiske på det åpne hav og beskyttede marine områder. Nordområdene og våre kystområder er viktige produksjonssystemer for marin mat, som verden har underskudd på. Norge må ligge i forkant kunnskapsmessig for å kunne begrunne næringsutvikling og forvaltningsregimer i egne farvann.

Den totale betydningen av fiskeri- og havbruksnæringen i Norge var i 2006 på 43 375 årsverk. Den ga et bidrag til BNP på 38,9 milliarder kroner og hadde en produksjonsverdi på 101,7 milliarder kroner. Ny kunnskap skal bidra til en bærekraftig høsting og utnytting av ressurser fra fiske og fangst fra marine økosystemer.

Maritim

Regjeringen har lagt fram en strategi for miljøvennlig vekst i de maritime næringer Maritim strategi 2007 – Stø kurs. Norge har lange maritime tradisjoner og har i dag en komplett og konkurransedyktig maritim klynge. De maritime næringene i Norge opererer i internasjonale markeder. De fleste ledd i den internasjonale maritime verdikjeden er representert i Norge. Det er et utstrakt samarbeid og til dels gjensidig avhengighet mellom de ulike næringene. Den nære interaksjonen har medvirket til utvikling av ny og spesialisert kunnskap, som i neste omgang har gitt grunnlag for nye bedrifter. Regjeringen har i dialog med de maritime næringene utpekt miljø, krevende miljøvennlige maritime operasjoner og avansert transport og logi­stikk som viktige områder for videre kunnskapsutvikling.

Energi

Norge er en energinasjon med lange tradisjoner og store petroleums- og fornybare ressurser.

I Soria Moria-erklæringen slås det fast at «Regjeringen vil sikre stabil aktivitet i norsk olje- og gassvirksomhet. Vi skal være verdensledende på teknologi og miljø.» En av de største utfordringene Norge som energinasjon står overfor, er en fallende oljeproduksjon. Oljedirektoratet har satt et mål om 5 milliarder ekstra fat med reserver innen 2015 på norsk sokkel. 75 prosent av dette forventes å komme fra eksisterende felter. Resterende må komme fra nye funn. Fortsatt verdiskaping og god ressursutnyttelse av norsk sokkel vil kreve nye teknologiske løsninger. Forsk­ning og utvikling innen for eksempel boring, geofysikk, simulert utvinning og integrerte operasjoner kan bidra til en mer optimal utnyttelse av ressursene på norsk sokkel. Det er imidlertid viktig at forsk­ningsinnsatsen bidrar til å gjøre denne produksjonen så miljøvennlig og med så høy HMS-standard som mulig.

En stor petroleumsrettet leverandørindustri er bygget opp i Norge. I 2007 omsatte disse bedriftene for 195 milliarder kroner. Rundt halvparten av omsetningen var i utenlandske markeder. Leverandørindustrien har en viktig rolle i å levere teknologiske løsninger som bidrar til en bedre og mer kostnadseffektiv ressursutnyttelse av norsk sokkel. Teknologilaboratoriet «norsk sokkel» har allerede ført til at norsk leverandørindustri nå er verdensledende innen flere nisjer, samt at utenlandske selskaper har funnet det attraktivt å drive FoU i Norge. Denne industrien har på sikt også store muligheter til å levere løsninger til andre aktiviteter på sokkelen, for eksempel produksjon av fornybar energi basert på havvindmøller og teknologier for fangst av CO₂.

De fornybare energiressursene kan skape grunnlaget for ny industri og gode kompetansemiljøer som vil bygge opp under Norge som eksportør av miljøvennlig energi. Regjeringen har som mål at årsproduksjonen av fornybar energi, samt energieffektivisering, skal økes med 30 TWh fra 2001 til 2016. 18 Norge har betydelige muligheter for økt utbygging av fornybar energi fra blant annet vindkraft på land og til havs. Regjeringen har i tillegg et mål om å sikre målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. 19 Norge har også betydelige muligheter for økt utbygging av små vannkraftverk. Forsk­ning for å utvikle energieffektive løsninger i bygg og industri står også sentralt.

Utviklingen av solcelleindustrien i Norge er et godt eksempel på at Norge kan spille en vesentlig rolle internasjonalt som teknologiutvikler og leverandør, selv om solenergi i mindre grad brukes nasjonalt.

Miljø

Utvikling og økt bruk av ny miljøteknologi kan bidra til å løse sentrale miljø- og ressursproblemer i Norge og internasjonalt. Studier har estimert at verdensmarkedet for miljøteknologi var på om lag 8 000 mrd. kroner i 2005, og at det forventes å vokse til om lag 10 200 mrd. i 2010 og 17.600 mrd i 2020. Slike estimater er usikre, men viser forventninger om et raskt økende verdensmarked. 20 Regjeringen har en ambisjon om at Norge skal bli en foregangsnasjon innenfor miljøteknologi. Innspill fra næringslivet til St.meld. nr. 7 (2008–2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge tyder på at utfordringene knyttet til utvikling av miljøteknologi er størst i FoU-fasen. Samtidig er det på dette området virkemiddelapparatet oppfattes som sterkest, og at det derfor er ønskelig at virkemiddelapparatet også fokuserer på andre faser enn FoU.

Reiseliv

Norge har et godt utgangspunkt for å videreutvikle reiselivsnæringen. Dette vil ha stor betydning for verdiskapingen i mange regioner i landet. Regjeringen la i desember 2007 fram sin nasjonale strategi for reiselivsnæringen – Verdifulle opplevelser. Et av regjeringens hovedmål er å legge til rette for økt verdiskaping og bidra til økt innovasjon i næringen.

Generiske teknologiområder

IKT, bioteknologi og material/nanoteknologi er generiske teknologier som har stor langsiktig betydning for nærings- og samfunnsutvikling og for vitenskapelig utvikling generelt. Teknologienes utvikling muliggjør stadig nye anvendelser, og deres samfunnsmessige påvirkningskraft forsterker behovet for tverrfaglig forsk­ning og samarbeid med andre kunnskapsområder. Et viktig utviklingstrekk er at innovasjoner innenfor IKT, bioteknologi og material/nanoteknologi griper inn i og forsterker hverandre.

IKT og framveksten av informasjonssamfunnet har vært et viktig premiss for utvikling av den globalisering vi ser i dag. IKT er i sterk vekst i Norge, og er i dag en av landets største næringer. Gode IKT-systemer er grunnleggende for fornyelse av offentlig sektor, helse og velferd, petroleumssektoren, overvåking av marine økosystemer og for utvikling av rene energiformer. EU definerer tre nye viktige utviklingstrekk for IKT de neste årene: (i) Internett, hvor nye nettverks- og tjenesteinfrastrukturer vil vokse fram, (ii) nye generasjoner maskinvare og mer intelligente datasystemer basert på nano-skala og (iii) nye generasjoner IKT-systemer for å redusere forurensing og utslipp av drivhusgasser og overvåke klimaet. Dagens utvikling innen IKT er bl.a. drevet av mer funksjonalitet, tilpasnings- og læringsevne i IKT-systemer, større krav til sikkerhet og pålitelighet, behov for å håndtere større og mer komplekse data og tjenester. IKT-kompetanse er en nøkkelfaktor i moderne arbeidsliv, og evne til å utvikle og ta i bruk nye IKT-løsninger er i stigende grad en betingelse for å kunne delta i den nasjonale og globale næringsutviklingen. I St.meld. nr.17 (2006–2007) Eit informasjonssamfunn for allevarslet regjeringen at den ville prioritere og styrke IKT-forsk­ningen. Tall fra Norges forskningsråd for perioden 2005 til 2008 viser en økning i bevilgningene til forskning og utvikling innen IKT både gjennom Norges forskningsråd og Innovasjon Norge. Samtidig har det vært nedgang i midlene til IKT-forskning fra EUs rammeprogram og gjennom Skattefunn-ordningen. Et arbeid er igangsatt for å vurdere i hvilken grad målet om å styrke IKT-forskningen er nådd. Arbeidet skal lede til at regjeringen fremmer en strategi for IKT-forskningen i Norge.

Norge er en stor produsent og avansert bruker av materialer. Førstehåndskunnskap om produksjonsteknologi, videreforedling og bruk av ulike materialer er en forutsetning for å kunne opprettholde en konkurransedyktig råvareproduksjon. Innovasjoner knyttet til nanoteknologi og nye materialer er svært ofte en forutsetning for framskritt innenfor områder som transport, mobilitet og kommunikasjon, helse, velferd og livsstil, bygg og anlegg, IKT, bioteknologi, olje- og gassproduksjon, havbruk, miljø, resirkulering og fornybar energi. Eksempelvis er grunnleggende forsk­ning og innovasjon innenfor nanoteknologi en forutsetning for utvikling av materialer med økt effekt innen solenergi, brenselsceller, batterier, vindkraft og annen fornybar energi. Norge har forsk­ningskompetanse og næringsaktører som gjør seg internasjonalt gjeldende, og dette nasjonale fortrinn bør spisses og utvikles videre. Samtidig som det er viktig å legge forholdene til rette for forsk­ning og utvikling for å kunne utløse dette store teknologiske og økonomiske potensialet, er det også nødvendig å forske nærmere på mulig risiko for helse og miljø. Det er for eksempel knyttet stor usikkerhet til hvilke negative helse- og miljøeffekter nanoteknologi og nanomaterialer kan ha. Når et materiale foreligger på nanonivå kan det ha helt andre fysiske og kjemiske egenskaper enn samme materiale i større form.

Bioteknologi er en av de viktigste vekstsektorer internasjonalt og utgjør allerede en betydelig næring i en rekke land. Felles for all bioteknologisk næringsutvikling er at den har et sterkt behov for forsk­ningsbasert kunnskap. Den utvikles tilsynelatende best i klynger med tett samhandling mellom akademia og næringsliv. Utvikling av bioteknologibasert næring krever risikovillighet, langsiktighet og gode rammebetingelser. Bioteknologi er nødvendig for å sikre høy kvalitet og økt verdiskaping innen medisin og helse, havbruksnæring, matvareproduksjon, miljø, bærekraftige industriprosesser og energiproduksjon. For å kunne utvikle og implementere bioteknologi må vi ha en bred vitenskapelig kompetanse, samtidig som det må satses på områder der vi har nasjonale fortrinn. Eksempler på slike områder er medisinsk diagnostikk og behandling, humane og marine biobanker, marin bioteknologi og bioprospektering, genomforsk­ning (for eksempel laks, torsk), avl og veterinærmedisin, miljøovervåking, bærekraftig energiproduksjon som 2. og 3. generasjon bioenergi, samt økt fokus på beredskap og sporbarhet innen primærnæringene. Den moderne bioteknologiens muligheter er mange, men for å realisere disse er det tidvis en forutsetning å få til et nært samspill mellom bioteknologi og andre teknologiområder som IKT og nanoteknologi. Gjennom slikt samvirke forsterkes nytten av enkeltteknologiene.

De nye teknologiene reiser store verdimessige og etiske utfordringer. Forsk­ning om etiske, juridiske og samfunnsmessige aspekter ved teknologiene er en forutsetning for at de skal kunne utvikles på en robust måte.

8.2 Forsk­ningspolitisk status

Den næringsrelevante forskingen innen de strategiske områdene foregår på så vel universiteter, forsk­ningsinstitutter som i næringslivet selv. Det er en generell omtale av betydningen av forsk­ningen ved universitetene og høgskolene og i forsk­ningsinstituttene i kapittel 9.

Forsk­ningsrådet har gjort en analyse av sin virkemiddelportefølje som viser at den grunnleggende forsk­ningen er for dårlig utbygd på mange av de næringsrelevante områdene. På andre områder er det behov for å styrke den mer direkte næringsrelevante forsk­ningen. Blant annet peker analysene og evaluering av biofagene på at en relativt svak biologisk grunnforsk­ning utgjør en trussel mot verdiskapingspotensialet i marin sektor. Likeledes er det behov for grunnleggende geologisk forståelse av norsk sokkel og Barentshavet. Når det gjelder produksjon av mat er det også viktig å sikre den grunnleggende forsk­ningen for å kunne rette innsatsen mot framtidige samfunnsutfordringer, som klimaendringene.

Som nevnt i kapittel 4, har den klimarelevante forsk­ningen vært viktig for denne regjeringen, og forsk­ningen på fornybar energi og karbonfangst og -lagring har blitt betydelig styrket. Helse-, miljø- og sikkerhetsutfordringer (HMS) i tilknytning til nye teknologiske løsninger skal være en integrert del av denne forsk­ningen. I 2008 ble en helhetlig strategi for forsk­ning og teknologiutvikling innenfor energisektoren – Energi21 – etablert. Strategien er resultat av et nært samarbeid mellom myndighetene, forsk­ningsinstitusjoner og industrien. Målet er å øke verdiskapingen gjennom satsing på FoU og ny teknologi og å legge grunnlaget for at Norge kan bli en netto eksportør av fornybar energi til Europa. Denne strategien skal følges opp gjennom virkemidler i Forsk­ningsrådet, først og fremst RENERGI-programmet og de åtte nye forsk­­ningssentrene for miljøvennlig energi (FME).

Opptrappingsplanen for klimaforsk­ning, som regjeringen har varslet, skal også ha et betydelig element av næringsrelevans, både når det gjelder konsekvenser av og tilpasninger til klimaendringer og utnyttelse av nye verdiskapingsmuligheter.

Teknologistrategien Olje & gass i det 21. århundre (OG 21) ble etablert i 2001 i samarbeid mellom myndighetene, oljeselskapene, leverandørindustrien, universitetene og forsk­nings­instit­uttene. Strategien er rettet mot økt verdiskaping og effektiv og miljøvennlig utvikling av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel, samt økt konkurranseevne og eksport fra leverandørindustrien. Det er etablert virkemidler som støtter langsiktig grunnforsk­ning, kompetansebygging i instituttene og brukerstyrt teknologi- og kunnskapsutvikling innenfor rammen av OG21s prioriteringer. Regjeringen vil videreføre denne satsingen. Strategien skal nå revideres, og miljø- og klimautfordringene vil være viktige å ta hensyn til.

Etablerte forsk­ningsprogrammer innen energiområdet bidrar betydelig til næringslivsforsk­ningen. Samlet vil forsk­ningsprogrammer som PETROMAKS, DEMO2000, CLIMIT og RENERGI bidra med 310 mill. kroner til brukerstyrte innovasjonsprosjekter i næringslivet. Disse midlene utløser igjen 730 mill. kroner fra næringslivet.

Regjeringen vil fortsette å prioritere forsk­ning som bidrar til økt bærekraft, konkurranseevne og lønnsomhet i norsk matproduksjon. Forsk­ning rettet mot nyskaping og innovasjon er et viktig bidrag til å produsere nok og trygg mat. Dette handler blant annet om å forbedre kjente produkter og tilvirkningsmetoder med sikte på å gjøre maten tryggere, mer helsefremmende og lettere tilgjengelig. Kunnskap som bidrar til styrking av forebyggende tiltak skal fortsatt vektlegges. Det er viktig å ha kontroll over hele matproduksjonskjeden fra innsatsvarer og primærproduksjon til forbruker. Dette innebærer at vi må fremme god fiske- og dyrevelferd og god fiske-, dyre- og plantehelse. Norge må utnytte fortrinn innen marin sektor og legge til rette for vekst i sjømatproduksjonen. Ved et varmere klima vil forutsetningene for landbruk og marin næringsvirksomhet kunne endre seg. Regjeringen vil legge vekt på å ha en kunnskapsmessig beredskap knyttet til de utfordringer og muligheter klimaendringene gir for biologisk baserte næringer. Et viktig element i dette er å sikre at forsk­ningsmiljøene opprettholder kompetanse om de grunnleggende produksjonsfagene knyttet til plante- og husdyrproduksjon.

Det er en forutsetning for langsiktig utvikling og vekst i fiskeri- og havbruksnæringen at produksjon og høsting fra marine økosystemer er bærekraftig og forvaltes innenfor akseptable rammer for areal-, ressursbruk og miljøeffekter. Regjeringen vil fortsatt prioritere forvaltningsrettet forsk­ning rettet mot den langsiktige forvaltningen av havets levende ressurser og for å sikre en bærekraftig utvikling av havbruksnæringen.

Regjeringen har iverksatt arbeid med en egen strategi for marin bioprospektering. Bioprospektering omfatter systematisk leting etter bestanddeler, bioaktive forbindelser eller gener i organismer fra naturen, med sikte på utvikling av produkter for kommersielle eller samfunnsmessige formål. Bioprospektering er en virksomhet som spenner vidt, fra innsamling av biologisk materiale via systematisering og analyse, forsk­ning og innovasjon til utvikling av kommersialiserbare produkter. Potensialet for næringsutvikling fra bioprospektering finnes innenfor en rekke næringsområder som medisin, mat, fôringsingredienser og miljøvennlige industri- og energiprosesser. Store havområder med rik biodiversitet av marine ressurser tilsier at Norge bør ha et særskilt fokus på marin bioprospektering innenfor en helhetlig satsing. De arktiske havområdene med ekstreme temperaturer og lysforhold har ført til utvikling av organismer med unike egenskaper som kan utnyttes til ulike formål med forventet stort markedsmessig potensial. Ved å kombinere Norges lange tradisjon for å høste inn biologiske ressurser fra havet med kompetanse innen marin og bioteknologisk forsk­ning har Norge et godt utgangspunkt for marin bioprospektering. Norge har allerede en infrastruktur for forsk­ning og innhenting av marint biologisk materiale å bygge videre på: laboratoriene Marbank, Marbio og SFIet Mabcent, forsk­ningsmiljøer i Tromsø, Bergen, Trondheim, Oslo og Ås, forsk­ningsprogrammet FUGE og det regionale MABIT-programmet.

Regjeringen har i dialog med næringen utpekt miljø, krevende miljøvennlige maritime operasjoner og avansert logistikk og transport som satsingsområder for Maroff-programmet. Dette programmet avsluttes i løpet av 2009. Regjeringen ønsker å videreføre satsingen på utviklingen av maritim sektor.

Regjeringen har styrket forsk­ningsinnsatsen for utvikling av miljøteknologi. I statsbudsjettet for 2009 er bevilgningen til forsk­ning på miljøvennlig teknologi styrket med 53 mill. kroner. Som en oppfølging av Innovasjonsmeldingen har Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet satt ned et strategisk råd for miljøteknologi som skal gi innspill til en nasjonal strategi på området. I denne strategien skal det konkretiseres tiltak som kan iverksettes fra og med 2010.

Bedriftsnær FoU kan bidra til å utvikle innovasjon i reiselivsnæringen. Dette krever at forsk­ningssystemet i regionene også retter seg mot reiselivsnæringens behov, at næringen organiserer seg slik at den kan bli en aktiv partner i forsk­ning og at samspillet mellom forsk­ning og næringsliv utvikles. Reiseliv har vært et prioritert område i mange regioners arbeid med Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI) og forarbeidene for Regionalt forsk­ningsfond. 21

Myndighetene har gitt ni klynger med bedrifter som kan hevde seg i verdenstoppen på sitt felt, status som Norwegian Centres of Expertise (NCE). Disse ni miljøene har blitt utpekt i hard konkurranse med flere andre sterke næringsmiljøer. De fleste av disse klyngene er innenfor satsingsområdene.

Det er en rekke forsk­ningssatsinger i Norges forsk­ningsråd som bygger opp under de strategiske områdene. Forsk­ningsrådet har etablert et eget virkemiddel med sju store programmer som alle er rettet mot tematiske og teknologiske prioriteringer som havbruk, petroleum, nanoteknologi og nye materialer, funksjonell genomforsk­ning (FUGE), IKT, utvikling av framtidens rene energisystemer og klima. I disse programmene finnes næringsrelevant forsk­ning innenfor de prioriterte teknologiområdene, IKT, bioteknologi, nanoteknologi og nye materialer, og bestemte bransjer, for eksempel havbruk, petroleumsindustrien, leverandørindustrien og energisektoren. Erfaringen viser at den oppbyggingen av grunnleggende kunnskap som skjer i de store programmene, på lang sikt bidrar sterkt til utviklingen av et høyteknologisk næringsliv. De store programmene har nå vært i drift i tre til fem av de ti årene de var forutsatt å løpe. Regjeringen vil i dialog med Forsk­ningsrådet vurdere om dette virkemidlet har fått en hensiktsmessig form, jf. tekstboks 8.3.

8.3 Tiltak

For å fremme næringsrelevant forsk­ning på viktige områder vil regjeringen:

• følge opp klimaforlikets vedtak om opptrapping av forsk­ning på fornybar energi og konsekvenser av klimaendringene

• legge til rette for forsk­ning rettet mot leverandørindustrien og maritim sektor, også med sikte på globale muligheter og anvendelser utenfor petroleumssektoren

• prioritere forsk­ning for bærekraft, konkurranseevne og lønnsomhet i norsk matproduksjon innenfor et endret klima

• videreføre satsing på forvaltningsrettet marin forsk­ning og satsingen på utvikling av maritim sektor

• stimulere til økt forsk­ning i virksomhetene ved å styrke næringsrettede virkemidler som brukerstyrte programmer og FoU-kontrakter

• sikre petroleumsforsk­ningen gode vilkår og legge økt vekt på å gjøre sektoren mer miljøvennlig

• videreutvikle satsing på forsk­ning på og kommersialisering av miljøteknologi

• styrke forsk­ning og kommersialisering innen marin bioprospektering

• arbeide systematisk med å utvikle kunnskapsgrunnlaget på de brede teknologiområdene (IKT, bioteknologi, materialteknologi/nanoteknologi) med tanke på å utvikle balanserte strategier for grunnforsk­ning, næringsrettet forsk­ning, utvikling og kommersialisering innenfor områdene

• følge opp midtveisevalueringen av virkemidlet Store programmer, bl.a. med sikte på å inkludere humaniora og samfunnsvitenskap bedre i programmene.

9 Et velfungerende forsk­ningssystem

I forsk­ningspolitikken eksisterer det sterke nytte-argumenter for å utføre forsk­ning innen bestemte sektorer eller tematikker. Samtidig vet vi at mange av de største forsk­ningsbaserte framskrittene menneskene har gjort, ikke kom gjennom nytte-motivert forsk­ning. Disse framskrittene kom fordi vi fant svarene på spørsmål som vi ikke visste at vi stilte. Samtidig har kunnskap fra forsk­ning andre begrunnelser og funksjoner. Forsk­ningen gir oss kunnskap vi trenger for å holde demokratiet levende og for å utvikle oss som mennesker. En forutsetning for å oppnå både de nytteorienterte og kulturelt orienterte målene for forsk­ning er at vi har et levende og robust forsk­ningssystem.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til et velfungerende forsk­ningssystem.

Det norske forsk­ningssystemet omfatter alle institusjoner og virksomheter som utfører, finansierer og administrerer forsk­ning. I tillegg kommer alle aktører som samarbeider med dem om forsk­ning. Et velfungerende forsk­ningssystem handler blant annet om å sikre tilstrekkelig kapasitet, god balanse mellom samarbeid og konkurranse og gode systemer for kunnskapsoverføring.

9.1 Strukturelle hovedtrekk og problemstillinger

Et fellestrekk ved nyere forsk­nings- og innovasjonsteori er at forsk­ning og innovasjon foregår i et komplekst samspill mellom aktørene i FoU- og innovasjonssystemet. Den lineære utviklingen fra grunnforsk­ning via anvendt forsk­ning til utvikling av produkter og tjenester i næringslivet er tilbakevist som allmenngyldig modell. Moderne forsk­ningspolitikk må forholde seg til langt mer flytende grenser mellom ulike sektorer og ulike typer forsk­ning.

Flere utviklingstrekk har også bidratt til å endre og utfordre det norske FoU-systemet. For det første har den økende internasjonaliseringen gjort at norsk forsk­ning i stadig større grad må forholde seg til utviklingen utenfor landets grenser. For det andre er arbeidsdelingen mellom universiteter og høgskoler og forsk­ningsinstitutter utfordret, ikke minst som følge av at universitetene og høgskolene har fått økt frihet til og forventninger om å drive oppdragsforsk­ning. For det tredje satser stadig flere foretak i næringslivet på å hente forsk­ningskompetanse fra kilder utenfor foretaket, framfor å bygge opp den egenutførte forsk­ningen. Dette kan ses som del av en internasjonal trend mot såkalt åpen innovasjon. Denne utviklingen stiller økte krav til at universiteter, høgskoler og institutter kan tilby god og relevant forsk­ning, og at hele FoU-systemet har gode mekanismer for kunnskapsoverføring mellom sektorene. Et fjerde utviklingstrekk er at forsk­ning inngår som et viktig grunnlag for beslutninger på flere områder i samfunnet. Dermed krever FoU-systemet et bredt utvalg av finansieringsmekanismer og virkemidler.

9.1.1 Finansiering av norsk forsk­ning

Offentlige forsk­ningsmidler utgjør 44 prosent av den samlede FoU-innsatsen i Norge. Hvordan disse midlene fordeles og kanaliseres har stor betydning for forsk­ningen. Det offentlige har et hovedansvar for den langsiktige, grunnleggende forsk­ningen, men skal også sørge for målrettet forsk­ning på strategisk viktige områder samt bidra til å utløse økt forsk­ning fra næringslivet og andre kilder. I 2007 gikk 63 prosent av de offentlige midlene til universitetene og høgskolene (inkludert universitetssykehusene), 32 prosent til instituttsektoren og 5 prosent til næringslivet.

Selv om en mindre andel av de offentlige midlene går til FoU i næringslivet, har Norge en relativt høy andel offentlig finansiering av næringslivets FoU. Mer enn 10 prosent av foretakssektorens 22 FoU-utgifter i 2006 ble finansiert av offentlige midler. Det er høyere enn både EU og OECD-gjennomsnittet og betydelig høyere enn i de andre nordiske landene. I tillegg kommer myndighetenes bidrag gjennom ordningen med skattefradrag for FoU-utgifter i næringslivet. Se også kapittel 7 for en nærmere omtale av offentlige virkemidler for økt FoU-innsats i næringslivet.

Kilde: NIFU STEP/Kunnskapsdepartementet

Som et grunnlag for arbeidet med regjeringens innovasjonsmelding foretok OECD en grundig evaluering av det norske innovasjonssystemet. Evalueringen konkluderer med at det norske innovasjonssystemet i hovedtrekk oppfyller kravene til internasjonal «best practice». Den nordiske modellen framheves som positiv for innovasjon og næringsutvikling.

OECD framhever videre at gode rammevilkår er sentrale for innovasjon og økonomisk utvikling. OECD viser her til det nære samarbeidet mellom myndighetene, arbeidstakerne og foretakene, og til nordmenns åpne holdning til teknologiske endringer. Gjennomgangen argumenterer for at økt innovasjonsevne krever økte investeringer i FoU, men legger også vekt på at norsk politikk må omsette disse behovene til konkrete, mobiliserende og troverdige mål for norsk forsk­ning og innovasjon. Regjeringen vil bygge videre på styrkene i det norske forsk­nings- og innovasjonssystemet, men vil kontinuerlig vurdere forbedringer i det nasjonale virkemiddelapparatet. Som varslet i innovasjonsmeldingen vil regjeringen at SIVA og Innovasjon Norge skal evalueres.

En sentral problemstilling for den offentlige forsk­ningsfinansieringen er balansen mellom basisfinansiering og finansiering gjennom ulike former for konkurranse. Basisfinansiering er midler som går direkte til de forsk­ningsutførende institusjonene, og som skal bidra til langsiktig kompetanseoppbygging og ivaretakelse av viktige, nasjonale oppgaver. Tildelinger basert på konkurranse skal fremme kvalitet og relevans og gjøre det mulig å innrette forsk­ningsmidlene etter bestemte formål eller forsk­ningsområder. Konkurransebasert tildeling skjer bl.a. gjennom oppdragsfinansiering, gjennom ulike virkemidler i Norges forsk­ningsråd og andre strategiske organer samt gjennom internasjonale konkurransearenaer som EUs rammeprogrammer for forsk­ning.

Sammenliknet med de andre nordiske landene har norske universiteter og høgskoler en relativt høy andel basisfinansiering. En sentral utfordring for forsk­ningssystemet er derfor å sikre at universitetene og høgskolene er i stand til å prioritere og utnytte basisbevilgningene på en best mulig måte. Dette omtales nærmere i kapittel 12.4. Instituttene har en lavere andel basisfinansiering enn sammenliknbare institutter i andre land. Dette gjelder spesielt de teknisk-industrielle instituttene. I statsbudsjettet for 2009 ble basisbevilgningene til forsk­ningsinstituttene styrket. Den videre basisfinansieringen av forsk­ningsinstituttene vil bli sett i sammenheng med utviklingen av det nye resultatbaserte finansieringssystemet for forsk­nings­instituttene.

Resultatbasert finansiering

Siden 2002 har Norge innført systemer for resultatbasert finansiering både i universitets- og høgskolesektoren (fra 2002), for helseforetakene (fra 2004) og for instituttsektoren (fra 2009). Alle systemene innebærer at en viss del av basisbevilgningene tildeles etter skår på bestemte resultatindikatorer.

Evalueringer og erfaringer tyder på at de resultatbaserte finansieringssystemene har bidratt til en ny dynamikk i det norske forskningssystemet. I universitets- og høgskolesektoren har det resultatbaserte systemet bidratt til at både publiseringen og doktorgradsproduksjonen har økt betydelig, se omtale av utviklingstrekk i kapittel 3. Internasjonalt er det nå økende interesse for denne norske modellen.

Regjeringen vil legge vekt på et godt samspill mellom de tre resultatbaserte finansieringssystemene. Systemene skal innrettes etter de ulike sektorenes egenart. Samtidig skal det legges til rette for samarbeid og samspill mellom de ulike sektorene og innad i sektorene. Finansieringssystemet i universitets- og høgskolesektoren er under evaluering, og Kunnskapsdepartementet vil vurdere eventuelle endringer i dette systemet i forbindelse med statsbudsjettet for 2010. Det nye finansieringssystemet for instituttsektoren ble innført i 2009 og vil bli evaluert etter tre år.

Finansieringssystemet for instituttsektoren fastslår at instituttenes hovedrolle er å tilby god forsk­ning til brukere i næringsliv, forvaltning og samfunnet for øvrig. Samtidig framheves basisbevilgningens betydning for instituttenes langsiktige kompetanseoppbygging. Det nye systemet premierer instituttene for evnen til å kombinere høy vitenskapelig kvalitet med internasjonal aktivitet, oppdragsvirksomhet og samarbeid med universiteter og høgskoler. Dermed er det skapt et mer forutsigbart system som legger til rette for å styrke instituttsektorens rolle i det norske FoU-systemet.

I tillegg til å klargjøre instituttenes rolle stiller det nye finansieringssystemet også krav til departementene og andre offentlige etater som brukere: Spesifikke kunnskapsbehov bør dekkes gjennom ordinære oppdrag utlyst i åpen konkurranse. Bred kunnskapsoppbygging bør enten dekkes gjennom økt basisbevilgning til en arena med flere institutter, eller gjennom brede virkemidler i Norges forsk­ningsråd.

Balansen mellom kapasitetsutbygging og forsk­ningsvilkår

Tilgangen på forskerutdannet personell er avgjørende for den samlede kapasiteten i forsk­ningssystemet. Forskerutdanning er i all hovedsak et offentlig ansvar, men behovet for forskerkompetanse øker i alle deler av samfunnet. Regjeringen legger derfor til grunn at etterspørselen etter forskerutdannet personell vil øke i årene framover. Samtidig er det nødvendig å balansere antallet forskere mot behovet for å tilby attraktive forsk­ningsvilkår for den enkelte. Ikke minst er det viktig å sikre at de beste talentene finner det attraktivt å velge en karriere i forsk­ning.

I løpet av det siste tiåret har Norge hatt en sterk vekst i utdanningen av doktorgradskandidater. Antall avlagte doktorgrader per år er nesten fordoblet siden 2001. Norge har på kort tid gått fra en plassering midt på treet til å bli blant de 6–7 OECD-landene med høyest forskertetthet i befolkningen, jf. kapittel 4. Denne utviklingen viser at den offentlige politikken for forskerrekruttering har virket, og at kapasiteten i FoU-systemet er betydelig styrket når det gjelder menneskelige ressurser.

Regjeringen har som mål å videreføre veksten i antall avlagte doktorgrader, med vekt på MNT-fag og medisin. Hovedprioriteringen blir likevel å styrke vilkårene for forsk­ning. Regjeringens politikk for forskerrekruttering og forsk­ningsvilkår er nærmere omtalt i henholdsvis kapittel 9.4 og kapittel 10.

9.1.2 Sektorprinsippet i norsk forskning

Sektorprinsippet er et grunnleggende og viktig prinsipp i norsk forskning. Prinsippet innebærer at hvert enkelt departement har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor/sine ansvarsområder. Alle departementene har både et langsiktig ansvar for forskning for sektoren – det brede sektoransvaret – og et ansvar for forsk­ning for å dekke departementets eget kunnskapsbehov for politikkutvikling og forvaltning herunder miljøansvaret. I korthet vil sektoransvaret omfatte følgende:

• et overordnet ansvar for forskning for sektoren

• et ansvar for å ha oversikt over sektorens kunnskapsbehov

• et ansvar for å finansiere forskning for sektoren

• et ansvar for internasjonalt forskningssamarbeid.

Sektorprinsippet bidrar til et sterkt forskningsengasjement i mange departementer og sikrer forsk­ning med høy grad av relevans i forhold til de ulike sektorenes behov. Kunnskapsutvikling og forskning er en integrert del av politikkutviklingen, og er ett av flere virkemidler for å realisere målene for den enkelte sektoren. Den tette koblingen mellom politikkutvikling og forskning er en styrke ved det norske systemet.

Kunnskapsdepartementet har koordineringsansvaret for forskningspolitikken. Koordineringsansvaret utøves gjennom strategiske prosesser, gjennom budsjettkoordinering og gjennom etatsstyringsansvaret for Norges forskningsråd. Forsk­ningsmeldingene er de viktigste strategidokumentene som angir retning for forskningspolitikken de påfølgende årene.

Spredningen av forskningsbevilgninger på mange departementer og budsjettposter innebærer store utfordringer for koordineringen av forsk­ningspolitikken. Dette påpeker også OECD i sin gjennomgang av det norske innovasjonssystemet. Utfordringene er bl.a. knyttet til om ressursene til forskning utnyttes effektivt og på de områder hvor det er størst behov. Og det er utfordringer knyttet til sektorovergripende forskningsoppgaver. Forsk­ning som går på tvers av flere sektorområder, og som ikke uten videre er koblet til én sektors behov, kan være mer krevende å realisere.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

Fondet for forskning og nyskaping har vist seg som en viktig mekanisme for koordinering og realisering av større satsinger som går på tvers av sektorer. Mange viktige satsinger har blitt finansiert med fondsmidler, enten som eneste finansieringskilde eller i samspill med det enkelte departements ordinære midler. Store programmer, SFF, YFF, SFI, gaveforsterkningsordningen, Det internasjonale polaråret og norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer er eksempler, jf. tekstboks 9.1.

Boks 9.1 Fondet for forsk­ning og nyskaping

Fondet for forsk­ning og nyskaping ble opprettet i 1999 med en startkapital på 3 mrd. kroner. Siden den gang er det gjort 14 innskudd i fondet. Under denne regjeringen er kapitalen i fondet doblet, fra 36 mrd. kroner i 2005 til dagens nivå på 72 mrd. kroner.

Ved opprettelsen av fondet ble det gjort klart at det skulle ivareta forsk­ningssatsinger som ikke ble tilstrekkelig ivaretatt gjennom de ordinære bevilgningene. Fondet skulle ivareta sektorovergripende og helhetlige hensyn i forsk­ningssystemet gjennom å finansiere forsk­ning innenfor alle sektorer og forsk­ning i gråsonene mellom sektorer. Fondsmidlene skulle balansere sektorprinsippet og bedre Forsk­nings­råd­ets rammebetingelser for å tenke helhetlig. I begynnelsen ble avkastningen fra fondet utelukkende brukt til langsiktig, grunnleggende forsk­ning. Fondsmidlene har fremdeles disse siktemålene, men ettersom fondskapitalen har vokst, er fondet blitt et bredere virkemiddel for å finansiere overordnede prioriteringer i forskningspolitikken. I 2009 er avkastningen fra fondet i underkant av 3,4 mrd. kroner. Midlene brukes til mange ulike formål og bevilges på ulike budsjettkapitler.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

Avkastningen har framfor alt blitt brukt til satsinger som skal styrke kvaliteten i norsk forsk­ning. Nesten 60 prosent av avkastningen kanaliseres gjennom Norges forsk­ningsråd. En del av midlene har Forsk­ningsrådet disponert i henhold til egne strategiske vurderinger, mens det er gitt mer detaljerte føringer fra Kunnskapsdepartementet om å bruke andre deler til prioriterte områder i forsk­ningspolitikken.

Mange viktige satsinger har blitt finansiert med fondsmidler, enten som eneste finansieringskilde eller i samspill med det enkelte departements ordinære midler. Dette gjelder de store programmene i Norges forsk­ningsråd, Sentre for fremragende forsk­ning (SFF), ordningen med yngre fremragende forskere (YFF), Sentre for forsk­ningsdrevet innovasjon (SFI), gaveforsterkningsordningen, Det internasjonale polar­året (IPY) samt langsiktig og grunnleggende forsk­ning rettet mot petroleumssektoren. Nesten 20 prosent av avkastningen brukes dessuten til å finansiere norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forsk­ning, dvs. til regjeringens viktigste mekanisme for å øke internasjonaliseringen av forsk­ning. 20 prosent kanaliseres direkte til universiteter og høgskoler. Disse midlene har vært brukt til å øke antall rekrutteringsstillinger og til å fullfinansiere Kvalitetsreformen i universitets- og høgskolesektoren.

Det er en rekke eksempler på koordinerte satsinger under denne regjeringen, med og uten finansiering fra forskningsfondet. Det internasjonale polaråret er én slik satsing, hvor resultatene fra forskningen er relevant for mange sektorer, men hvor finansieringen kommer fra Kunnskapsdepartementet. Klimaforliket er et annet eksempel på en strategisk satsing som involverer flere sektorer og hvor også finansieringen er fordelt på flere departementer.

Systemet med ett forskningsråd som dekker alle fagområder, og hele spekteret fra grunnforsk­ning til innovasjon, gir også en god mulighet til å se departementenes forskningsmidler i sammenheng, og således avhjelpe koordineringsutfordringene sektorprinsippet skaper. Det har vært en uttalt forventning siden Forskningsrådet ble opprettet at rådet skal arbeide og tenke helhetlig på tvers av sektorgrenser. Dette krever på sin side at departementene gir rådet frihet i valg av virkemidler for å nå sine mål. Den internasjonale evalueringen av Forskningsrådet i 2001 viste at departementene i for liten grad skilte mellom langsiktige og kortsiktige behov i styringssammenheng. Lite koordinerte, og til dels meget detaljerte styringssignaler fra seksten departementer har begrenset Forskningsrådets evne til å nå de ambisiøse målene som er satt for rådet.

På bakgrunn av dette har Kunnskapsdepartementet satt i gang et prosjekt for å bedre samordningen av departementenes styring av Forskningsrådet, innenfor en mål- og resultatstyringsmodell. Prosjektet har som mål å utvikle felles retningslinjer for departementenes styring av Forskningsrådet, en felles målstruktur for departementenes tildelingsbrev, og et sett gjennomgående rapporteringsindikatorer. I tråd med de gjeldende prinsippene for mål- og resultatstyring i staten, ønsker Kunnskapsdepartementet med dette å gjøre Forskningsrådet bedre i stand til å fylle den rolle det er tiltenkt. Forskningsrådets roller og funk­sjoner er nærmere omtalt nedenfor i kapittel 9.1.5.

De fleste departementene har utarbeidet eller er i gang med å utarbeide egne forskningsstrategier for sine sektorer. Strategien framhever viktige kunnskapsbehov og kobler disse med de overordnede prioriteringene i forskingspolitikken. Slike strategier må også omfatte internasjonalt forsk­ningssamarbeid av betydning for sektoren, spesielt i tilknytning til utviklingen av det europeiske forsk­ningsområdet, jf. nærmere omtale i kapittel 11.

9.1.3 Systematisk gjennomgang av ressurser og resultater i norsk forsk­ning

Regjeringen legger vekt på å få fram tydelige mål i forskningspolitikken og vil rette oppmerksomhet mot mål, resultater og gjennomføring. Meldingen gir ni forskningspolitiske mål for å møte overordnede samfunnsutfordringer, jf. kapittel 2.2.

Regjeringen vil etablere et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning. Det skal foretas jevnlige gjennomganger og analyser av status for måloppnåelse og vurderinger knyttet til om målene er fornuftige, om innsatsen er rimelig og om virkemidlene er godt utformet og effektive. Et bredt sett av indikatorer og metoder må legges til grunn for vurderingene. Målet er å få fram en kunnskapsbasert, konstruktiv diskusjon om den videre utviklingen av norsk forskning og forskningspolitikken.

I denne meldingen er det lagt vekt på å utvikle indikatorer for de fire tverrgående forskningspolitiske målene. Indikatorene er utformet slik at de enten gir et uttrykk for en ønsket tilstand eller utvikling for norsk forskning.

Når det gjelder målet om høy kvalitet i forskningen, jf kapittel 10, er det blant annet knyttet forventinger til at norsk forskning skal skåre høyt i internasjonale sammenligninger av indikatorer for publisering og sitering og om at norske forskere fortsatt skal publisere i de ledende tidsskriftene. Forskningsrådets fagevalueringer skal vise at norsk forskning er i framgang. Videre er det et mål at norske forskere skal ha høyere uttelling i det europeiske grunnforskningsrådets utlysninger. Andelen kvinner i høyere vitenskapelige stillinger, særlig innen MNT-fagene, skal øke.

Tilsvarende forventinger er gitt for målene om internasjonalisering av forskning, jf kapittel 11 og effektiv utnyttelse av resultater og ressurser, jf kapittel 12. I noen tilfeller dekker indikatorene hovedsektorer eller aktører i norsk forskning. Det er valgt flere indikatorer for hvert hovedmål. Dels er dette en strategi for å skape større balanse, for eksempel mellom de indikatorene som passer for næringslivet og de som passer for akademia. Dels vil bruk av flere indikatorer gi et mer nyansert og dekkende bilde av tilstanden. Et større utvalg av indikatorer gir også mulighet til å rette oppmerksomhet mot særlig prioriterte områder, for eksempel deltagelse i EUs rammeprogrammer. En nærmere omtale gis i kapittel 3 og i kapitlene 9 – 12.

Regjeringen vil sette ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen. Utvalget skal herunder foreslå resultatindikatorer for forskningssektoren. En slik gjennomgang av forskningens mål og resultater må ta utgangspunkt i at forskningen skal ha høy kvalitet, og at staten også har et viktig ansvar for grunnforskning.

Regjeringen vil invitere til dialog om hvilke indikatorer, evalueringer og faktagrunnlag som best kan gi et bilde av tilstanden i norsk forskning og av om vi når de forskningspolitiske målene. Indikatorene skal videreutvikles slik at de fungerer som gode mål på oppnådde resultater i forhold til ressursene.

Norge ligger godt an internasjonalt når det gjelder statistikk og fakta om forskning og innovasjon. Det er likevel behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget både gjennom systematisk utvikling av statistikken og gjennom analyse og forskning.

Forskningsrådet skal arbeide videre med utvikling og igangsetting av et forskingsprogram rettet mot forskning om forskning og innovasjon. Kunnskapsdepartementet har bevilget 2 mill. kroner til dette i 2009, og tar sikte på å utvide rammen til formålet.

Selv om det finnes et stort faktagrunnlag, er det viktig å framheve at flere av de forskningspolitiske målene er kvalitative og vanskelig kan måles kvantitativt. For noen av målene finnes det statistikk og indikatorer som gjør det mulig å måle hvorvidt man lykkes i å styrke norsk forskning i retning av å nå målene. Andre mål lar seg ikke like lett måle med konkrete indikatorer. Dels kan det mangle indikatorer på selve målområdet, dels kan det være vanskelig å definere i hvilken grad forskning har bidratt til økt måloppnåelse. Indikatorene må derfor suppleres med systematiske evalueringer som gir kvalitativ informasjon og råd om videre utvikling.

Regjeringen vil styrke arbeidet med å måle de samfunnsmessige effektene av forskning. Forskningsrådet har i 2008 startet opp et pilotprosjekt om bedre måling av de samfunnsmessige effektene av offentlig finansiert næringsrettet FoU. Det vil være aktuelt å bygge videre på dette pilotprosjektet og se det i sammenheng med tilsvarende prosjekter internasjonalt og med det nye forskningsprogrammet, jf. over.

9.1.4 Tiltak

For å få fram en kunnskapsbasert, konstruktiv diskusjon om den videre utviklingen av norsk forskning og forskningspolitikken vil regjeringen

• etablere et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning

• sette ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forsk­ningsinnsatsen.

• etablere et nytt forskningsprogram for forskning om forskning og innovasjon.

9.1.5 Norges forskningsråds rolle

Norges forskningsråd er en sentral institusjon som har viktige roller i det norske forskningssystemet.

Forskningsrådet har i hovedsak tre roller: For det første er rådet myndighetenes sentrale forsk­ningspolitiske rådgiver. Rådet skal i denne rollen ha stor selvstendighet for å sikre riktig avstand mellom politikk og forskning, og gi faglig godt begrunnede råd. For det andre er Forskningsrådet det viktigste organet for å realisere regjeringens overordnede forskningspolitikk. Rådet finansierer i 2009 forskning for 6,4 mrd kroner, om lag 30 pst av FoU-bevilgningene over statsbudsjettet. Rådet skal ha gode virkemidler som gir dokumenterbare resultater. For det tredje har Forskningsrådet en møteplassfunksjon. Gjennom møteplasser, nettverk og åpne dialoger skal Forskningsrådet bidra til at samfunnet og dets aktører involveres i utforming og gjennomføring av forskningspolitikken.

Et forskningsråd med ansvar for forskning innen alle fagområder og spekteret fra grunnforsk­ning til innovasjon, kombinert med både et finansierings- og rådgivingsansvar, er unikt. Det gir gode forutsetninger for å se ulike virkemidler og satsinger i sammenheng og ha et helhetlig perspektiv på utvikling og anvendelse av kunnskap, jf. kap 9.1.2. Forskningsrådet forventes å arbeide helhetlig og på tvers av sektorgrensene. Forskningsrådet må bidra til å realisere målet om å styrke det helhetlige strategiarbeidet i Norges samlede internasjonale forskningssamarbeid og øke utbyttet fra dette.

Norges forskningsråd har et bredt spekter av virkemidler fra grunnforskning til innovasjon, fra de åpne konkurransearenaene til de som er rettet mot spesifikke samfunnsutfordringer, jf. figur 9.4 og omtale andre steder i meldingen. Noen virkemidler er rettet mot enkeltforskere og enkeltbedrifter, mens andre støtter senterdannelser og infrastruktur. Midlene blir i hovedsak fordelt ut fra konkurranse. Forskningsrådet skal videreutvikle sine virkemidler slik at de på en effektiv måte, dokumentert gjennom evalueringer og lignende, bidrar til at de forskningspolitiske målene realiseres. Forsk­ningsrådet skal bl.a. vurdere virkemidlene med tanke på hvordan de skal få en klarere effekt på samarbeid og arbeidsdeling i FoU-systemet, jf. kapittel 9.3.

Kilde: Norges forsk­ningsråd

Det er viktig at Forskningsrådet gjennomfører sin oppgaveløsning på en god og effektiv måte. Den forrige evalueringen viste at Forskningsrådet hadde en effektiv administrasjon. Det gjaldt både for rapporteringskrav og for administrative kostnader, sammenliknet med tilsvarende organisasjoner i andre land. Forskningsrådets oppgaveløsing og virkemiddelutforming skal fortsatt være effektiv i internasjonale sammenlikninger.

Forskningsrådets sentrale betydning i forsk­ningssystemet tilsier at organiseringen og innretningen av rådet har stor betydning for kvaliteten, profilen og utviklingen av norsk forskning. I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 20 (2004 – 2005) Vilje til forskning sa Stortinget at Forskningsrådet bør være gjenstand for helhetlige internasjonale evalueringer med jevne mellomrom. Den forrige evalueringen av Forskingsrådet forelå i 2001, og oppfølgingen gjennom reorganisering av rådet skjedde høsten 2003. Regjeringen vil derfor sørge for at det iverksettes en evaluering av Forskningsrådet i løpet av neste stortingsperiode. Evalueringen skal gi en samlet vurdering av Forskningsrådet ut fra de overordnede mål som er satt for rådets virksomhet. Evalueringen bør ta utgangspunkt i rådets tre roller i forskningssystemet og vurdere disse i lys av utviklingstrekk, bl.a. utviklingen av mer selvstendige forskningsinstitusjoner med tydeligere strategisk ansvar og internasjonaliseringen av forskningspolitikken. Grenseflaten mellom Forskningsrådet og det øvrige virkemiddelapparatet bør også vektlegges. Et mandat for evalueringen vil bli utarbeidet.

9.1.6 Tiltak

For å videreutvikle et velfungerende forskningssystem og sikre at Forskningsrådet fungerer best mulig vil regjeringen:

• evaluere Norges forskningsråd.

9.1.7 Betydningen av forsk­ning i hele landet

Forsk­ning og kunnskap basert på forsk­ning er en sentral kilde til økonomisk vekst. Behovet for kunnskap øker stadig både i næringslivet og i offentlig sektor. Mer kunnskap i privat sektor er nødvendig for å konkurrere med aktører fra andre land og for å absorbere FoU-resultater fra internasjonale og nasjonale aktører. I offentlig sektor er mer kunnskap viktig for å møte kravet om kvalitet, effektivitet og tilgang til tjenester.

Norge har en godt utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging som, sammenliknet med mange andre land, er relativt desentralisert. FoU-institusjoner er spredt i alle landsdeler og fylker, og staten står for det meste av bevilgningene til universiteter og høgskoler. Utbyggingen av universitets- og høgskolesektoren har sikret geografisk bredde i studietilbudet og etablert større og mindre forskningsmiljøer over hele landet. For at de regionale kunnskapsmiljøene skal kunne fylle sine roller når det gjelder utdanning og være gode samarbeidspartnere for næringslivet, må de være på høyde med forskningsfronten på sine fagområder. Dette krever at regionale forsk­ningsmiljøer samarbeider godt med forsk­ningsmiljøer nasjonalt og internasjonalt, jf. kapittel 11.2.

Figur 9.5 over viser totale FoU-utgifter og FoU-utgifter per innbygger i 2007 fordelt på fylker. Oslo, Akershus, Sør-Trøndelag og Hordaland utgjør de mest forsk­ningsaktive områdene. Årsaken til at disse fylkene kommer best ut, er kombinasjonen av at de største FoU-institusjonene og de mest forsk­ningsintensive bedriftene er lokalisert i de fire fylkene.

Kilde: NIFU STEP og SSB/FoU-statistikk

Regjeringens mål er å utløse regionalt vekstpotensial og verdiskaping i hele landet og å styrke både privat og offentlig FoU-aktivitet. Hovedstrategien er å videreføre en god infrastruktur for forsk­ning. Regjeringen har videreutviklet ordninger som gjør at nytten av forsk­ningen kommer ulike deler av landet til gode. Samspill mellom bedrifter og kunnskapsinstitusjoner er nødvendig for nyskaping og for å gjøre forsk­ning mer relevant. Det er også viktig å stimulere foretak i områder med store geografiske avstander til sterke FoU-miljøer og til å satse systematisk på kunnskap.

Regjeringens ambisjoner er høye. Derfor er det viktig å samle mer kunnskap og forske videre på metoder for å øke innovasjon i alle næringer og sektorer, også der tradisjonene for innovasjonsbasert forsk­ning er svake.

Nylig etablerte og nye tiltak med regionalt og nasjonalt nedslagsfelt

I de siste årene er det iverksatt flere tiltak som styrker forsk­ningen og innovasjonsevnen over hele landet. Ni regionale næringsklynger har fått status som regionale innovasjonssentre (Norwegian Centres of Expertise). Ordningen med nærings-ph.d er etablert og blir styrket allerede inneværende år.

Videre har Forsk­ningsrådet opprettet programmet Virkemidler for regional FoU og innovasjon (VRI) som fremmer økt forskningssamarbeid mellom bedrifter og forsk­ningsmiljøer. Programmet skal ta hånd om både regionale prioriteringer, behov og fortrinn og nasjonale strategier for FoU og innovasjon.

Kunnskapsdepartementet finansierer strategiske høgskoleprosjekter (SHP) ved de statlige høgskolene. SHP er et sentralt virkemiddel for å styrke kvaliteten på og omfanget av forsk­ning og faglig utviklingsarbeid ved de statlige høgskolene. De strategiske høgskoleprosjektene har vist seg å være svært vellykket, og regjeringen har gitt Forsk­ningsrådet i oppgave å lyse ut en ny runde med SHP-er for perioden 2009–2012 med en totalramme på om lag 50 millioner kroner.

Forsk­ningsrådet har over tid bygd ut ordningen med regionale representanter. Det er nå tolv representanter som dekker alle landsdelene. De holder til på distriktskontorene til Innovasjon Norge og samarbeider med andre regionale aktører og fremmer forsk­ning og utvikling i næringsliv og FoU-miljøer i sine regioner. De er videre lytteposter for Forsk­ningsrådet i regionene og formidler tilbudet fra Forsk­ningsrådet. Ordningen med Forskningsrådets regionale representanter medvirker til en sterkere kobling mellom regionale interesser, FoU-behov og nasjonale virkemidler.

Regionale forsk­ningsfond

Stortinget har bevilget seks milliarder kroner til opprettelse av regionale forsk­ningsfond. Det vil gi en årlig avkastning på 219 millioner kroner. Disse midlene vil være tilgjengelige fra 2010. Kunnskapsdepartementet har forvaltnings- og budsjettansvaret for de regionale forsk­ningsfondene.

De regionale fondene skal supplere de nasjonale FoU-virkemidlene og styrke forskningsinnsatsen i regionene og samspillet mellom næringsliv, høyere utdanningsinstitusjoner, forskningsinstitutter og offentlige aktører. Fondene kan finansiere næringsrettet forsk­ning, langsiktig grunnleggende forsk­ning og forsk­ning for offentlig sektor.

Det skal opprettes mellom fem og syv regionale forsk­ningsfond. Fylkeskommunene har fått i oppgave å foreslå samarbeidsgrupperinger innenfor denne rammen. Regjeringen satser på nordområdene, og om lag fem prosent av avkastningen settes av til de tre nordligste fylkene, i tillegg til de midlene som blir tildelt etter faste kriterier. Regjeringen legger vekt på at det må være god koordinering mellom VRI-programmet, forvaltningen av de regionale forsk­ningsfondene og de andre nasjonale forsk­ningsmidlene for å motvirke overlapping og ekstraadministrasjon. Kunnskapsdepartementet har gitt Forsk­ningsrådet og fylkeskommunene i oppdrag å utrede den nærmere innrettingen på de regionale forsk­ningsfondene. Utredningen skal være ferdig innen 1. juni 2009.

Viktige premisser i det videre arbeidet er at fondsstyrene skal ha leder og flertall fra fylkeskommunene, og at fylkestingene skal vedta FoU-strategier for hvert fylke eller en felles strategi for de fylkene som inngår i fondsregionen. Strategiene skal ligge til grunn for handlingsplanene til fondsstyrene og prioriteringen av fondsmidlene. Regjeringen legger vekt på at fylkeskommunene utvikler FoU-strategier i samarbeid med relevante miljøer i regionen, blant annet innenfor forsk­ning og næringsliv.

9.1.8 Tiltak

For å utløse vekstpotensialet i alle landets regioner vil regjeringen:

• vurdere å ytterligere styrke nasjonale tiltak og programmer for økt regional forsk­ning, innovasjon og verdiskaping

• konkretisere og iverksette ordningen med regionale forsk­ningsfond

• utvikle gode arenaer for samarbeid mellom representanter fra forsk­ningsfondenes styrer, fylkeskommunene og nasjonalt nivå for å sikre en best mulig koordinert nasjonal og regional forsk­nings- og innovasjonspolitikk.

9.2 Etikk i forsk­ning

Forsk­ning bidrar med ny kunnskap, teknologi og metoder som utvider grensene for hva som er mulig å gjøre og hva som er mulig å tenke. Hensynet til åndsfrihet, sannhetssøken og historiske erfaringer om hvordan man best kan legge forholdene til rette for ny vitenskapelig erkjennelse, tilsier at forskeren og forsk­ningen må ha en betydelig grad av frihet. Sterk styring av forsk­ningen ut fra økonomiske, politiske eller ideologiske hensyn kan være til hinder for at forsk­ningen kan bidra med ny og uavhengig kunnskap og vil kunne svekke tilliten til og mulighetene for å drive forsk­ning.

Idealet om forsk­ningens frihet innebærer imidlertid utfordringer og problemer som tilsier at forsk­ningen, i likhet med andre viktige samfunnsområder, må finne seg i prioriteringer, begrensninger og reguleringer som innføres til beste for det enkelte individ og for samfunnet som helhet. Disse kan være knyttet både til forsk­ningens resultater og til forsk­ningen som prosess. Prioriteringene, begrensningene og reguleringene må imidlertid ikke være av en slik art at de samtidig reduserer forsk­ningens positive resultater unødig.

For alle moderne samfunn er det en betydelig utfordring å finne en hensiktsmessig balanse mellom satsing på forsk­ningens muligheter for å utvikle ny og samfunnstjenlig kunnskap og teknologi og samfunnets behov for å beskytte seg mot potensielle og utilsiktede skadelige virkninger. Det er også en betydelig utfordring å finne fram til hvilke metoder, vurderinger og verdier som skal bestemme hvilke begrensninger som skal pålegges forsk­ningen. Etisk refleksjon må derfor inngå i alle ledd i et velfungerende forsk­ningssystem.

En egen lov om behandling av etikk og redelighet i forsk­ning ble iverksatt i 2007. Med innføringen av forsk­ningsetikkloven ble Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forsk­ning (Granskingsutvalget) opprettet. Loven innebar også at de nasjonale og regionale forsk­ningsetiske komiteene ble lovfestet. Med loven og den tilhørende forskriften har regjeringen således fått på plass et nasjonalt apparat og rammeverk for behandling av forsk­ningsetikk og vitenskapelig uredelighet på alle fagfelter. Blant annet som følge av lovfestingen er det behov for å se på hvordan sekretariatene for de ulike komiteene er organisert. Eventuell ny organisering blir utredet i departementet.

Individuell akademisk frihet er et grunnleggende prinsipp i forsk­ningen og en viktig betingelse for å sikre uavhengig og pålitelig forsk­ning. Gjennom endringer i universitets- og høgskoleloven ble individuell akademisk frihet lovfestet i 2008. Videre er det fastsatt en rekke forsk­ningsetiske prinsipper, nasjonalt og internasjonalt og for ulike fagområder. Eksempler er den internasjonale Helsinkideklarasjonen for medisin og nasjonale forsk­ningsetiske retningslinjer for henholdsvis naturvitenskap og teknologi og samfunnsvitenskap, jus og humaniora. I disse gis mer fagspesifikk etisk veiledning, som supplerer og utdyper blant annet forsk­ningsetikkloven. Mens loven tar for seg juridisk ansvar, tar retningslinjene for seg det etiske ansvaret. Forskrift om organisering av medisinsk og helsefaglig forsk­ning er på høring med høringsfrist i april 2009. Det tas sikte på at loven og forskriften trer i kraft fra juli 2009. Et hovedmål er å gi forskerne et enklere og bedre regelverk å forholde seg til. Et annet og like viktig mål er å sørge for at forsk­ningen holder høy standard og er etisk forsvarlig.

De senere årene har noen større uredelighetssaker i norske forsk­ningsmiljøer blitt kjent for allmennheten gjennom mediene. Sakene har vist at det er viktig med høy bevissthet om etisk ansvar, både hos den enkelte forsker, forsk­ningsmiljøene og forsk­ningsinstitusjonene. Sammen og hver for seg har de ansvar for å bidra til å skape legitimitet og aksept for forsk­ning i samfunnet. Forsk­ningen er avhengig av tillit i befolkningen. Forsk­ningsbasert kunnskap danner grunnlag for samfunnsutvikling, beslutninger og prioriteringer, og det er viktig at befolkningen stoler på at kunnskapen holder høy faglig og etisk kvalitet. Uten tillit vil man mangle nødvendig legitimitet når det gjelder å forsvare bruk av offentlige midler til forsk­ningsformål. Tillit er også viktig for forsk­ning der man er avhengig av befolkningens bidrag, for eksempel som forsøkspersoner eller i form av personopplysninger.

Økende internasjonalt forsk­ningssamarbeid skaper større behov for internasjonal dialog og internasjonalt samarbeid om forsk­ningsetikk. Flere internasjonale organer har forsk­ningsetikk på agendaen. Regjeringen støtter det forsk­ningsetiske arbeidet i regi av blant annet UNESCO og OECD. I OECD arbeides det blant annet med retningslinjer for etterforsk­ning av uredelighetssaker innen internasjonalt forsk­ningssamarbeid. Slike saker byr på spesielle utfordringer, siden lovverk og praksis varierer fra land til land.

Nye forsk­ningsområder og teknologier skaper nye forsk­ningsetiske problemstillinger, blant annet fordi områdene kan være kontroversielle. Dette gjelder for eksempel nanovitenskap og den såkalte syntetiske biologien. Fordi utviklingen innen slike fagfelt går raskt, holder ikke alltid den forsk­ningsetiske bevisstheten følge med den vitenskapelige og teknologiske utviklingen. For å bidra til økt forsk­ningsetisk bevissthet innen nye forsk­ningsområder og teknologier går regjeringen inn for at slike satsinger skal integrere etisk forsk­ning relatert til det aktuelle forsk­ningsområdet eller den aktuelle teknologien. Videre er det innen nye fagfelter et særlig behov for å drive forsk­ningsformidling overfor allmennheten, slik at også lekfolk kan ha grunnlag for å gjøre seg opp en kvalifisert mening.

9.2.1 Tiltak

For ytterligere å styrke rammene for forsk­ningsetikk vil regjeringen:

• sørge for at etiske perspektiver integreres i satsinger knyttet til nye teknologier og forskningsområder

• fortsatt støtte det forsk­ningsetiske arbeidet som skjer i internasjonal regi.

9.3 Samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon i universitets- og høgskolesektoren

9.3.1 Hovedtrender i Norden og internasjonalt

Universiteter og høgskoler konkurrerer om studenter, forskertalenter, ressurser og prestisje i et forsk­ningslandskap som blir stadig mer globalt. Denne konkurransen fremmer kvalitet, men kan også skape utilsiktede hindre for det nasjonale samarbeidet og god ressursutnyttelse på tvers av institusjonene.

Mens alle land strukturerer landskapet og styrker kvaliteten ved å organisere toppforsk­ningsmiljøer rundt de beste forskergruppene, går noen land enda lenger og endrer selve strukturen på sine institusjoner. Tyskland og Frankrike etablerer for eksempel topp- og eliteuniversiteter, blant annet for å kunne konkurrere med Storbritannia og USA, som alltid har hatt slike institusjoner. I Finland finnes flere eksempler på tettere og mer formalisert samarbeid mellom institusjoner, og i Helsingfors utvikles nå en institusjon med mål om å være et av verdens fremste flervitenskapelige forsk­ningsuniversiteter. Samtidig skal den finske arbeidsdelingen mellom universitetene og de polytekniske høgskolene bestå. I Danmark har forsk­ningsinstitutter og universiteter gjennomført omfattende fusjonsprosesser, som har ført til at landet står igjen med tre små og spesialiserte universiteter og tre store og tunge breddeuniversiteter. Dette er den mest omfattende strukturreformen i Norden. Danmark har samtidig beholdt en klar arbeidsdeling mellom universiteter og høgskoler, i og med at bare universitetene driver med forsk­ning. I Sverige dominerer tanken om at initiativene til institusjonelt samarbeid skal komme fra sektoren selv og springe ut fra konkrete faglige samarbeidsbehov. Finansieringssystemene skal belønne kvalitet og bidra til å skape gode forsk­ningsvilkår, samarbeid og sterke fagmiljøer, og dette skal skje uavhengig av den svenske institusjonsstrukturen. Prosessene med pågående sammenslåinger i Sverige er med andre ord ikke et resultat av en politisk styrt strukturreform. De få institusjonene som har satt i verk sammenslåinger, har likevel fått støtte til fusjonsprosessene.

9.3.2 Videreutvikling av universiteter og høgskoler

Utvalget for å vurdere høyere utdanning, Stjernøutvalget, leverte sin innstilling i 2008. Stjernøutvalget beskrev en utvikling med stor spredning av fagmiljøene og sviktende kvalitet i flere sentrale utdanninger. For å møte disse utfordringene foreslo utvalget en stor strukturreform som skulle ha som formål å redusere antallet institusjoner.

Regjeringen mener som Stjernøutvalget at det er behov for klarere arbeidsdeling og mer forpliktende samarbeid i sektoren. Samarbeidet skal imidlertid ikke utvikles gjennom politisk styrte strukturreformer. De strukturelle utfordringene må løses med frivillige prosesser som følge av at fagmiljøer og institusjonsledelser ser muligheter og fordeler med samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Statlige myndigheters rolle er å tilrettelegge, stimulere og bidra til at de frivillige prosessene på universiteter, høgskoler og forsk­ningsinstitutter kommer i mål.

Utviklingen viser nettopp at stadig flere læresteder institusjonaliserer det faglige samarbeidet seg i mellom. Utviklingen skjøt fart parallelt med Stjernøutvalgets arbeid og har ført til mange typer samarbeid. Institusjonene i Tromsø har fusjonert, og Norges veterinærhøgskole og Universitetet for miljø- og biovitenskap forbereder fusjon. Innlandsuniversitetet, Oslofjordalliansen og samarbeidet mellom fire av institusjonene på Vestlandet gjennom UH-nett Vest er eksempler på bredt anlagt institusjonssamarbeid. Norges musikkhøgskole og Barratt Due musikkinstitutt har inngått en intensjonsavtale om tettere samarbeid og arbeidsdeling. Det er også et gryende samarbeid mellom Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Akershus, og mellom Høgskolen i Telemark og Universitetet i Agder. Dette er eksempler på prosesser som i overskuelig framtid kan føre til omfattende endringer i institusjonslandskapet.

Samtidig konsentrerer stadig flere fagmiljøer innsatsen og samarbeider for å finansiere og drive store prosjekter og sentre som krever mye utstyr, ressurser og talent. Karakteristisk for denne utviklingen er at institusjonene etablerer mer eller mindre permanente organisatoriske løsninger for å gi de faglige satsingene større kraft. Slik organisering er med på å sikre gode forsk­ningsvilkår og bidra til høy faglig kvalitet og synlighet internasjonalt. Gode forsk­ningsvilkår og synlighet internasjonalt gjør det lettere å rekruttere de beste talentene, konkurrere om forsk­ningsmidler og tiltrekke seg ekstern finansiering nasjonalt eller internasjonalt.

Utviklingen er positiv og rask og skjer i tråd med politiske føringer. Den er et uttrykk for stor dynamikk og vilje til omstilling på universiteter og høgskoler. Men potensialet for samarbeid og arbeidsdeling er fortsatt stort. Politikken må derfor legge til rette for at dette potensialet kan realiseres.

Institusjonene er i ferd med å revurdere tanken om at hele bredden av emner må være til stede lokalt for å sikre kvaliteten i utdanningen. Også landets store universiteter har problemer med å oppfylle ambisjoner om bredde uten at det går ut over forsk­nings- og undervisningsvilkårene for de ansatte. Bredden i forsk­ning må med andre ord ikke være et mål for den enkelte institusjon, men for FoU-systemet som helhet.

Hvis dynamikken og samarbeidsviljen ved institusjonene kanaliseres i riktig retning, vil vi i framtiden kunne se tydeligere samarbeidslinjer mellom institusjonene og flere konkrete avtaler mellom fagmiljøene. Ulike studiesteder vil bidra med sine sterkeste fagmiljøer inn i felles forsk­ningssatsinger og studieprogrammer. I et slikt landskap vil aktørene være bevisst mulighetene utenfor egen institusjon når de legger planer og prioriterer de faglige ressursene.

Det er selvfølgelig en grense for hvor smal og spesialisert en faglig enhet kan være før det går ut over kvaliteten. Forsk­ningsrådets fagevalueringer og NOKUT-evalueringene viser imidlertid at flertallet av fagmiljøene i Norge er langt fra denne grensen. Det er også en grense for hvor langt arbeidsdelingen kan gå. Studiesteder må opprettholde faglig sterke utdanninger som bygger på solid fagkunnskap, men de må ikke nødvendigvis tilby alle deler av utdanningene selv. Spesielt innenfor profesjonsutdanninger på bachelornivå er dette et viktig hensyn. For å opprettholde en sunn og kvalitetsfremmende konkurranse er det selvfølgelig også viktig å bevare mer enn ett sterkt miljø på de fleste fagfelter og utdanninger, men disse kan ha forskjellig profil og finne gode samarbeidspartnere.

Siktemålet er at politiske føringer og insentiver skal bidra til at vi får et institusjonslandskap med faglig sterkere fagmiljøer og bedre utdanninger. Prosesser som fører til konsentrasjon av den faglige aktiviteten og til arbeidsdeling og tilnærming mellom institusjoner, skal støttes politisk og gjennom økonomiske insentiver og virkemidler. Det kan dreie seg om ulike prosesser som leder til avtaler om arbeidsdeling, fra avtaler mellom beslektede fakulteter på flere institusjoner om fordeling av fagporteføljen, til samarbeid om felles forsk­ningsprosjekter og felles studieprogrammer. Det kan også dreie seg om mer heldekkende samarbeidsavtaler eller fusjoner mellom institusjoner.

Målet om sterkere fagmiljøer og bedre utdanninger vil kreve høy omstillingsevne på institusjonene. Hver institusjon må ta andre institusjoner i betraktning når de gjør sine fagstrategiske valg og utvikler sin profil. Den enkelte institusjon må våge å tenke at noen fagmiljøer heller bør få utvikle seg andre steder. Endringsviljen og endringskraften på institusjonene må være stor, noe som gir ledelsen store utfordringer. På sikt vil utviklingen kunne føre til færre institusjoner og færre enheter på hver institusjon enn i dag. Men det viktigste målet, og det vanskeligste, blir å utvikle en større grad av arbeidsdeling mellom fagmiljøer, uavhengig av hvordan institusjonsstrukturen utvikler seg.

9.3.3 Økt strategisk kapasitet på institusjonene

Ethvert behov for nasjonale føringer og nasjonal styring må avveies mot målet om at institusjonene skal forvalte sin autonomi slik at de får større evne til omstilling og en mer aktiv innstilling til arbeidsdeling. Forholdet mellom institusjonell autonomi og behovet for sterkere nasjonal styring må vurderes løpende. Høringsuttalelsene til Stjernøutvalgets utredning og innspillene til forsk­ningsmeldingen viser at institusjonene ønsker seg mer av begge deler.

Spørsmålet blir da: Hvilke betingelser må være til stede for at institusjonene reelt sett kan ta ansvar for sin egen faglige og strategiske utvikling, og gjøre det i en nasjonal kontekst? På hvilke områder er beslutninger på de enkelte institusjonene ikke tilstrekkelige for å sikre nasjonale interesser? På hvilke områder er det behov for, og legitimt, med nasjonal styring?

Klarere arbeidsdeling og institusjonell autonomi som bygger på god ledelse er avgjørende for at universiteter og høgskoler skal oppfylle sitt samfunnsoppdrag. Målet må derfor være at institusjonene får større strategisk kapasitet og omstillingsevne. Mens institusjonenes rammebetingelser er et nasjonalt ansvar, ligger ansvaret for fagutvikling, personalutvikling og organisering av arbeidet i hovedsak hos ledelsen på institusjonene.

For å nå målet om mer samarbeid og arbeidsdeling i sektoren må regjeringen føre en politikk som gir institusjonene tilstrekkelig strategisk handlekraft og omstillingsevne. Det må etableres virkemidler som fremmer samarbeid mellom fagmiljøer. Tiltakene må ta utgangspunkt i gode, faglige initiativer og virke samarbeidsfremmende på prosesser som initieres av institusjonene. Regjeringens utgangspunkt er at vi kan komme langt med å justere innretningen på dagens virkemidler.

Strategiske midler i finansieringssystemet

Finansieringssystemet er et av departementets viktigste styringsvirkemidler. Utfordringene i sektoren kan imidlertid ikke løses med endringer i finansieringssystemet alene, men må ses i sammenheng med andre virkemidler i forsk­nings­politikken. Finansieringssystemet er under evaluering. I evalueringen vil det bl.a. bli vurdert om forsk­ningsinstitusjonenes samfunnsoppgave skal være en del av finansieringssystemet.

Videre vurderer departementet å stimulere faglig forankret samarbeid i sektoren gjennom strategiske samarbeidsmidler. Strategiske midler vil kunne tildeles initiativ innen både undervisning og forsk­ning. Oslofjordalliansens planer om utvikling av felles studietilbud i ingeniørfag på tvers av institusjonsskiller er et slikt eksempel. Strategiske samarbeidsmidler vil også kunne bidra til bedre arbeidsdeling mellom fagmiljøene, for eksempel fordeling av ansvar for spesialiseringer i realfag mellom fakulteter, eller fordeling av ansvar for små språkfag mellom institusjoner. Foreløpig er tanken at midlene primært skal være rettet mot samarbeid mellom institusjoner i universitets- og høgskolesektoren.

Utformingen av det nye virkemidlet vil bli konkretisert og presentert i budsjettproposisjonen for 2010 sammen med resten av konklusjonene og anbefalingene fra evalueringen. Departementet vil utvikle ordninger for en gruppevis styringsdialog med institusjoner som mottar strategiske midler eller som er i samarbeidsprosesser eller fusjonsprosesser.

Ledelse

De to siste forsk­ningsmeldingene og rekrutteringsmeldingen fra 2002 la stor vekt på betydningen av styrket strategisk og faglig ledelse. Behovet for et bedre koordinert FoU-system forsterker ytterligere betydningen av ledelse. Arbeidsdeling og konsentrasjon av forsk­ningen krever koordinert innsats, og koordinering kan bare gjennomføres under klart lederskap.

Mye positivt skjer, blant annet ved at ulike ledelsesmodeller prøves ut, og at det gjennomføres evalueringer og skoleringstiltak. Stjernøutvalgets påpekning av mangel på strategisk planlegging, mobilitet, samarbeid og arbeidsdeling, og ikke minst mangel på klare forsk­ningsprofiler, viser imidlertid at ledelse fortsatt bør stå høyt på den forsk­ningspolitiske dagsorden. Kunnskapsdepartementet vil i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet etablere en arbeidsgruppe som skal utrede tiltak og ordninger for ledelsesutvikling i sektoren.

Institusjonene har ansvaret for lønns- og arbeidsforhold, drifts- og utstyrsinvesteringer, personaloppfølging, rekruttering, karriereløp og organisering av arbeidet. De må bruke den handlefriheten de har for å ivareta dette ansvaret. Noen utfordringer er knyttet til etablerte arbeids- og tenkemåter ved institusjonene, mens andre utfordringer skyldes begrensninger i rammevilkårene. Institusjonenes forståelse av denne kompleksiteten i utfordringene må bli bedre, slik at oppmerksomheten og innsatsen kan rettes mot riktig nivå.

Bedre ledelse gir mange utfordringer for institusjonene. Økt kunnskap om hvordan prioriteringer, ressurser og styringsvirkemidler, for eksempel økonomiske insentiver, videreføres og virker nedover i institusjonene, vil være en forutsetning for mer effektiv styring på institusjonene og i departementet. Vi trenger også økt kunnskap om pengestrømmene til forsk­ning internt på institusjonene, jf. kapitlet om høy kvalitet i forsk­ningen. Det nye forskningsprogrammet Forskning for forskning og innovasjon vil også kunne bidra til å øke kunnskapen om ledelse og styring av institusjonene.

Styrking av sektorens egne samarbeidsarenaer

Det kan ligge et uutnyttet potensial for institusjonelt samarbeid om utdanning, forsk­ning, utstyr og infrastruktur i sektorens egne samarbeidsorganer. Innenfor enkelte fagområder har for eksempel oppfølging av fagevalueringene vist at fagmiljøene selv, i samarbeid med Forsk­ningsrådet, kan bli enige om en viss arbeidsfordeling.

I dag har Universitets- og høgskolerådet et stort antall interne samarbeidsorganer, blant annet fagråd, fakultetsmøter og utdanningsråd. Utfordringen med hensyn til arbeidsdeling er at disse er konsensusorganer i en interesseorganisasjon, og erfaring har vist at de ofte kommer til kort i å beslutte reell arbeidsdeling. Mulighetene for at slike samarbeidsorganer kan gripe fatt i problemstillinger som synliggjøres i for eksempel fagevalueringene, utstyrsutredninger og Stjernøutredningen, er derfor sannsynligvis noe begrenset, men bør ikke være uprøvde.

Regjeringen vil be Universitets- og høgskolerådet om å utrede mulighetene for at rådets samarbeidsorganer kan bidra tydeligere i arbeidet med å få til bedre arbeidsdeling og mer samarbeid i FoU-systemet.

Koordinering av forsk­ningen gjennom forsk­ningsrådsfinansiering

Norges forsk­ningsråd har mange oppgaver knyttet til forsk­ningens kvalitet og nytte for samfunns- og næringsliv. Bevilgninger gjennom Forsk­nings­rådet er også et av de fremste virkemidlene for å realisere målet om et mer helhetlig FoU-system. Forsk­ningsrådssatsinger kan samle og koordinere ressurser fra forskjellige institusjoner og regioner.

Programmer og strategiske satsinger i regi av Forsk­ningsrådet kan ha ulike formål. Ett av dem er å bidra til arbeidsdeling og profilering av forsk­ningen i sektoren. Fagstrategiske prosjekter for å følge opp fagevalueringer er et eksempel på en slik satsing. Strategiske høgskoleprosjekter, som har vært viktig for kompetansebygging og profilering av forsk­ningen i høgskolene, er et annet. Også tematiske programmer vil koordinere innsatsen innenfor utvalgte felt.

Andre virkemidler i Forsk­ningsrådet er direkte innrettet mot konsentrasjon av ressursene rundt de mest fremragende miljøene eller gode forskere og forskergrupper. Disse virkemidlene skal sikre at de beste forskerne tilføres forsk­ningsmidler, men bidrar ikke eksplisitt til samarbeid og arbeidsdeling ut over det som inngår i det enkelte prosjekt. Likevel forventes det at de høye kvalitetskravene bidrar til konsentrasjon, koordinering og reorganisering av forsk­ningsmiljøene

Regjeringen vil videreføre og videreutvikle programmer og satsinger som bidrar til å strukturere forsk­ningen. For at midlene som kanaliseres gjennom Forsk­ningsrådet skal få en klarere effekt på samarbeid og arbeidsdeling, må Forsk­ningsrådet vurdere å stille nye krav til størrelse på prosjektene. For de strategiske satsingene og programmene bør det vurderes om samarbeid mellom forsk­ningsmiljøer skal være en klarere føring for at prosjekter kan få støtte.

9.3.4 Tiltak

For å stimulere til et institusjonslandskap med sterkere fagmiljøer og bedre utdanninger vil regjeringen:

• fremme faglig forankret samarbeid i universitets- og høgskolesektoren gjennom egne strategiske samarbeidsmidler

• oppfordre institusjonene til å ivareta sitt ansvar for rekruttering, karriereløp og personaloppfølging på en bedre måte, jf. nærmere drøfting under 12.4

• etablere en arbeidsgruppe i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet som skal utrede tiltak og ordninger for ledelsesutvikling i sektoren

• utvikle og igangsette forsk­ningsprogrammet Forsk­ning for forsk­ning og innovasjon

• ta initiativ til at det gjennomføres en nasjonal analyse av hvordan prioriteringer, ressurser og styringsvirkemidler, for eksempel økonomiske insentiver, videreføres og virker nedover i institusjonene

• be Universitets- og høgskolerådet om å utrede mulighetene for at rådets interne samarbeidsorganer kan bidra tydeligere i arbeidet med å få til bedre arbeidsdeling og mer samarbeid i FoU-systemet

• be Forsk­ningsrådet vurdere virkemidlene som blir brukt i programmer og satsinger med tanke på hvordan de skal få en klarere effekt på samarbeid og arbeidsdeling i FoU-systemet.

9.4 Rekruttering og forskerutdanning

9.4.1 Behov for økt rekruttering

Økt rekruttering til forsk­ning og en styrking av doktorgradsutdanningen er en forutsetning for å videreutvikle Norge som kunnskapssamfunn. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen uttrykt denne forutsetningen slik: «Økt forsk­ningsinnsats krever flere forskere. For å sikre rekruttering må antallet stipendiatstillinger økes i forhold til dagens nivå. I tillegg må det opprettes flere forskerstillinger for dem som er ferdige med sin doktorgrad».

Regjeringen har allerede økt antallet rekrutteringsstillinger med over 1000 fra 2006 til 2009. Dette inkluderer ca 60 nærings-ph.d.er, jf. figur 9.6. I tillegg lå det 57 stillinger til MNT-fagene i regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen i januar 2009. Dette dreier seg om øremerkede stillinger. I tillegg kommer rekrutteringsstillinger opprettet av helseforetak, institutter og institusjoner etter egne prioriteringer innen rammen av egne budsjetter. Forsk­ningsrådet finansierer også en rekke doktorgradsårsverk gjennom sine prosjekter, både via forsk­ningsprogrammer, frittstående prosjekter og infrastrukturtiltak. I 2008 gjaldt det til sammen nærmere 1 500 årsverk.

* Tallene for nærings-phd’er gjelder faktisk utlyste stillinger i 2008 og antatt utlyste stillinger i 2009. Øremerkede midler til ordningen dekker i tillegg infrastruktur, utstyr, admininstrasjon mv.

Kilde: Kunnskapsdepartementet

I 2008 ble det avlagt 1244 doktorgrader i Norge. Dette ligger godt over måltallet på 1100 avlagte doktorgrader i 2010, som var ambisjonen fra 2002 i St.meld. nr. 35, Kvalitetsreformen. Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høgskolesektoren.Økningen fra 2007 var på hele 21 prosent. Se figur 9.7.

Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

Behovet for rekrutter henger sammen med antall forskere som må erstattes som følge av avgang grunnet alder og utgående mobilitet. Behovet henger også sammen med omfanget av helt nødvendige nye forsk­ningssatsinger, for eksempel innen klima, miljø og energi, og utfordringer innen helse, velferd og nye næringer. Samfunnet vil i stigende grad etterspørre arbeidstakere med høy kompetanse som kan ta i bruk forsk­nings­resul­tater og forsk­ningsbasert kunnskap på mange felter. Også forvaltningens behov for ansatte med forskerkompetanse er økende.

Regjeringen vil også stadfeste prinsippet om forsk­ningsbasert undervisning. Kapasitetsutbyggingen i høyere utdanning, og særlig på høgskolene, vil kreve flere ansatte med forskerkompetanse. Per 2009 er det 214 000 studenter i Norge, og det er grunn til å anta at etterspørselen etter høyere utdanning trolig vil øke noe i årene framover. Dersom studietilbøyeligheten holder seg på dagens nivå, forventer Statistisk sentralbyrå at antallet unge som søker seg til høyere utdanning i 2025 vil være omtrent 60 000 høyere enn i dag. 23 Uavhengig av dette er det grunn til å støtte den utviklingen i retning av høyere kompetanse blant høgskolepersonalet som allerede er i gang. Også i instituttsektoren ser vi en tilsvarende utvikling mot doktorgrad som normalkrav ved tilsetting.

Etterspørselen etter personell med doktorgrad i næringslivet er betydelig ifølge en undersøkelse som PERDUCO har gjennomført på oppdrag fra Norges forsk­ningsråd. 24 Flere personer med forskerkompetanse er et viktig bidrag for å øke næringslivets innsats i forsk­ning. Norsk næringsliv har per i dag et betydelig mindre engasjement i forsk­ning enn land vi ønsker å sammenlikne oss med. Overordnet skyldes dette den norske næringsstrukturen, med vekt på mindre forsk­ningsintensive næringer. Utfordringen framover er derfor ikke utelukkende å rekruttere til dagens næringsliv, men også til det næringslivet vi trenger å utvikle i framtiden.

For regjeringen er ordningen med nærings-ph.d. et viktig grep for å øke forsk­nings- og innovasjonsaktivitet i næringslivet. Bedrifter står som arbeidsgivere for stipendiater mens de tar doktorgrad og bærer halvparten av utgiftene til en stipendiat. Den andre halvparten søker bedriftene Forsk­ningsrådet om støtte til. Norges forsk­ningsråd har en viktig oppgave når det gjelder å informere og stimulere til best mulig utnyttelse av ordningen. I St.prp. nr. 37 (2008–2009) Tiltak for arbeid styrket regjeringen ordningen med ytterligere 25 millioner kroner i januar 2009.

Andelen ansatte med forskerkompetanse i helseforetakene, i instituttsektoren og i næringslivet har de senere årene økt jevnt, og det er all grunn til å tro at etterspørselen etter doktorgradsutdannede vil fortsette å stige. Holder vi denne etterspørselen sammen med universitetenes og høgskolenes erstatningsbehov, ser vi at dette tilsier en økning i doktorgradsutdanningen.

Det kan være nyttig å sammenlikne doktorgradsproduksjonen i Norge med doktorgradsproduksjonen i våre nordiske naboland. Mens doktorgradsproduksjon per million innbygger er 219 i Norge er den 307 i Sverige, 196 i Danmark og 289 i Finland. Målt ved denne indikatoren ligger Norge lavere enn flere av våre naboland, men regjeringens sterke satsing på forskerrekruttering vil i løpet av en tiårs periode trolig bringe oss på om lag samme nivå som Finland og Sverige. Utviklingen i antall doktorgrader vil avhenge av faktorer som gjennomføringsgrad og -tid i doktorgradsutdanningen, og av hvorvidt flere finansieringskilder fortsatt bidrar til utdanningen.

Kilde: NIFU STEP/NORBAL

9.4.2 Forholdet mellom stipendiatstillinger og postdoktorstillinger

Innspill fra sektoren synliggjør at forholdstallet mellom stipendiatstillinger og postdoktorstillinger i enkelte tilfeller ikke er optimalt. Behovene for den ene eller andre stillingskategorien varierer mellom fagområder. Behovene er også tett knyttet til de faglige prioriteringene institusjonene gjør.

Regjeringen vil videreføre ordningen med øremerkede midler til stipendiatstillinger. Samtidig vil det bli vurdert om det kan åpnes opp for at universitetene og høgskolene kan omgjøre et begrenset antall stipendiatstillinger til postdoktorstillinger i perioder når sterke faglige hensyn taler for det. Dette kan være viktig for å styrke institusjonenes strategiske evne og deres mulighet for prioritert fagutvikling og karriereplanlegging for sine ansatte.

9.4.3 Styrket rekruttering til matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag (MNT-fag) og medisin

Behovet for å styrke MNT-fagene har stått på dagsordenen i flere år, og har blitt fulgt opp bl.a. gjennom en øremerking av nye stipendiatstillinger til disse fagene. I 2008 ble to tredeler av de nye stipendiatstillingene til breddeuniversitetene øremerket til MNT-fag. I 2009 ble tre firedeler av stillingene øremerket til MNT og medisin.

Nye undersøkelser viser at det i dag er god rekruttering til stipendiatstillinger innen de fleste fagområder, og det er vist at folk med doktorgrad generelt ikke har hatt problemer med å skaffe seg arbeid – og i høy grad relevant arbeid. 25 Situasjonen varierer fra fag til fag. Høyt kvalifisert forsk­ningspersonale på enkelte fagområder, særlig teknologi, er i ferd med å bli en knapphetsfaktor internasjonalt. Manglende konkurransedyktighet med hensyn til lønn er et problem i teknologifagene, i deler av økonomifaget, på jus, odontologi, i medisin osv. Til humanistiske fag derimot er rekrutteringen svært god, og konkurransen om stipend og stillinger er sterk.

Det er derfor viktig med en balansert økning mellom forsk­ningssatsinger som utløser behov for flere forskere, og satsing på økt doktorgradsutdanning. Satses det for mye på ett av områdene og for lite på det andre, vil rekrutteringsutfordringene kunne øke – enten fordi vi ikke utdanner nok forskere eller fordi vi utdanner for mange i forhold til behovene.

Den norske masterkandidatproduksjonen i MNT-fagene har økt svakt de siste årene. Per våren 2008 ble 14 prosent av kandidatene rekruttert til forsk­ning hvert år. Denne andelen bør det være mulig å øke. Selv innen disse fagområdene vil det kun være behov for å rekruttere et fåtall av masterkandiatene for å møte behovet for vekst i FoU. Det er derfor ingen grunn til å tro at opptrapping av forsk­ningsaktiviteten vil gjøre at vi står i fare for å rekruttere kandidater med for dårlig kompetanse til forsk­ning.

En firedel av dem som tar doktorgrad har i dag statsborgerskap fra andre land enn Norge, en fordobling siden 2000. Andelen utlendinger er relativt høy innen fag som teknologi, matematikk/naturvitenskap og landbruksfag/veterinærvitenskap. 26 Utenlandske stipendiater er et positivt innslag i norsk forskerutdanning og bidrar til internasjonaliseringen av norsk forsk­ning. Undersøkelser viser at nesten to tredeler av utlendingene blir i Norge etter avlagt doktorgrad. Av disse har tre firedeler ingen planer om å forlate landet. Mange av dem som reiser etter endt utdanning i Norge, representerer brohoder for norske forskere inn i forsk­ningsmiljøer i utlandet. Dermed vil også disse kunne bidra positivt til norsk forsk­ning. 27

Når dette er sagt har vi likevel en særlig utfordring med henblikk på å styrke rekrutteringen av norske statsborgere til forskerutdanning i MNT-fag og medisin, i tråd med prioriteringen av disse fagområdene i norsk forsk­ningspolitikk. Søkningen til MNT-fagene på universiteter og høgskoler er fortsatt sårbar. Under høykonjunkturperioden i næringslivet var det vanskelig å få de beste realfags­kandidatene til å satse på en forskerkarriere. Lavkonjunkturen som følger av finanskrisen, gir en mulighet til å satse nasjonalt på MNT-fagene. Som et første ledd ble 57 nye rekrutteringsstillinger i MNT-fagene bevilget som del av tiltakspakken mot finanskrisen i januar 2009.

Studentaktiv forsk­ning, dvs. å involvere studentene i forsk­ningsprosjekter parallelt med ordinært studieløp, er viktig for senere rekruttering. Gjennom å assistere i forsk­ningsprosjekter får studenter større innsikt både i faglige problemstillinger og i forskertilværelsen.

Forskerlinjer er i Norge kjent fra de medisinske fakultetene. Linjene ble etablert som et tiltak for å bøte på at en stadig synkende andel leger har søkt seg til doktorgradsutdanning. Studentene blir tatt opp på forskerlinjen tidlig i studieløpet, i mange tilfeller allerede etter to år. De får en fullverdig profesjonsutdanning, samtidig som de får et forsprang i doktorgradsutdanningen sammenliknet med andre kandidater. Tiltaket kan være aktuelt også i andre utdanninger og profesjoner der den akademiske karriereveien er utsatt for hard, ekstern konkurranse. Ved å lede dyktige studenter inn mot forsk­ning tidlig kan man oppnå å motivere flere til å satse på en forskerkarriere.

En annen form for integrert løp er at doktorgradsutdanningen starter på mastergradsnivå, med direkte overgang til ph.d.-utdanning etter ett år. Tiltaket vil kunne forhindre at dyktige og motiverte studenter faller fra etter endt master, fordi det ikke er ledige stipendiatstillinger. Dette er en relevant problemstilling i alle fag, men den er særlig viktig å ta tak i på fag som sliter med rekrutteringen.

Integrerte løp er imidlertid ikke uproblematisk når det gjelder tilsetting i stipendiatstilling. Ved å gi masterstudenter stipendiatstillinger, vil man på en lovstridig måte risikere å utelukke bedre kvalifiserte, eksterne kandidater. Man risikerer også at en kandidat som eventuelt hopper av doktorgradsutdanningen etter endt master, i realiteten kan ha fått en sterkt subsidiert mastergrad. Før tiltaket iverksettes i større skala, må ordningen utredes nærmere med sikte på å finne ryddige og gode løsninger.

Innenfor flere helseprofesjoner etterspørres personer som både har en forskerutdanning og en spesialistutdanning. Som ledd i å legge til rette for slik dobbeltkompetanse har Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet iverksatt et løp fram mot dobbeltkompetanse for psykologer. Dobbeltkompetanseløp for odontologer er i ferd med å bli etablert, og universiteter og universitetssykehus utreder dobbeltkompetanseløp i medisin. Også innenfor andre helseprofesjoner er slike dobbeltkompetanseløp relevante. Regjeringen tar sikte på at dobbeltkompetanseløp videreføres og utvides til nye fagområder.

9.4.4 Kvalitet i doktorgradsutdanningen

For å sikre høy kvalitet i norsk forsk­ning er vi avhengige av at den norske doktorgradsutdanningen er effektiv og holder høy kvalitet. Norges forsk­ningsråds evaluering av norsk forskerutdanning fra 2002 konkluderte med at kvaliteten på utdanningen gjennomgående var god. Flere evalueringer av norsk forsk­ning de siste årene, og nå sist Stjernøutvalget, peker likevel på at det er en trussel mot kvaliteten at mange og til dels små fagmiljøer deltar i og har ansvar for doktorgradsopplæringen. Videreutvikling av nye fagfelter, sammen med faglig spesialisering og høgskolers faglige ambisjoner, har ført til mange nye doktorgradsutdanninger. Selv om de aller fleste stipendiatstillingene i sektoren er knyttet til universitetsmiljøene, har stadig flere stipendiater arbeidssted ved institusjoner som ikke selv har rett til å tildele doktorgraden. Mange høgskoler gir doktorgradsutdanning av høy kvalitet i nært samarbeid med gradsgivende institusjon (ofte et universitet i inn- eller utland), men faren ved en slik ordning er at fagmiljøene kan være for sårbare og veiledningen av varierende kvalitet. Dette gir en lite effektiv doktorgradsutdanning og dårlig utnyttelse av ressurser og kompetanse i et nasjonalt perspektiv.

Regjeringen anser det som avgjørende for kvaliteten på norsk forsk­ning at doktorgradsutdanningen fortsetter å holde et høyt nivå i alle deler av universitets- og høgskolesektoren og vil derfor ta initiativ til at det gjennomføres en ny internasjonal evaluering av kvaliteten i norsk doktorgradsutdanning.

9.4.5 Kriterier for akkreditering av robuste doktorgradsutdanninger

Kravet om fire doktorgrader for å bli akkreditert som universitet skal opprettholdes. Som påpekt i Stjernøutvalgets innstilling vil dette kunne bety at det søkes om å opprette doktorgradsutdanninger som ikke er tilstrekkelig robuste. NOKUT har fastsatt kriteriene som gjelder for akkreditering av doktorgradsutdanninger i sin Forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning. Som beskrevet i St.prp. nr. 1 (2008–2009) bør kriteriene presiseres.

Regjeringen vil styrke kvaliteten i doktorgradsutdanningen. Etablering av nye doktorgradsutdanninger har vesentlig innvirkning på den enkelte institusjons prioriteringer og profil for øvrig, slik at institusjonene må vurdere dette nøye i en strategisk og økonomisk helhet. All doktorgradsutdanning må skje i aktive og stimulerende fagmiljøer, som på sin side skal nyte godt av impulsene fra interesserte og dyktige doktorgradskandidater. Det må sikres veiledning og faglig tilknytning for den enkelte kandidat.

For å sikre styrket kvalitet i doktorgradsutdanningene samt forutsigbarhet og likebehandling ved akkreditering, vil Kunnskapsdepartementet gjennomgå forskriftene som i dag regulerer NOKUTs akkrediteringsvirksomhet. Departementet tar sikte på å sende utkast til endringer i forskriftene på høring høsten 2009. Siktemålet vil være å klargjøre kravene til forsk­ningsmiljøet og den planlage doktorgradsutdanningen for å sikre at søknader behandles likt. Doktorgradsutdanning må skje i aktive, publiserende fagmiljøer med nødvendig forsk­ningskompetanse , og fagmiljøene må sannsynliggjøre at de kan rekruttere og gjennomføre utdanningene og på sikt vise til resultater.

9.4.6 Strukturering og gjennomføring av doktorgradsutdanningen

Norsk forsk­ning kan overordnet vise til gode resultater de senere årene, både generelt og når det gjelder antall ferdige doktorgradskandidater. Etablering av forskergrupper, sentre for fremragende forsk­ning og institusjonelle forskerskoler har, sammen med bedre organisering og finansiering av den ordinære doktorgradsutdanningen, gitt mange doktorgradskandidater bedre veiledning og tilknytning til forskermiljøer enn tidligere.

Gjennomføringen av doktorgradsutdanningen tar likevel mer tid enn normert. Det er imidlertid viktig å peke på at både gjennomsnittsalder, gjennomføringsgrad og frafall varierer mellom fagene. Dette skyldes dels forskjeller i fagenes grunnleggende forsk­ningsprofil og karakter. I MNT-fagene skjer forsk­ningen stort sett i forskergrupper, gjennomføringsgraden er høy og gjennomsnittsalderen i 2008 var 34,3 år. I humaniora og samfunnsfag er forsk­ningen i større grad individuelle prosjekter, også om man tematisk er knyttet til en større prosjektgruppe, frafallsprosenten er høyere og gjennomsnittsalderen i 2008 var henholdsvis 40,4 og 41,5 år. Ser vi på medianalder ved disputas i humaniora, ser vi imidlertid at utviklingen går i riktig retning. I 2008 var den på 37,9 og har vært synkende fra 43,3 i 1990.

Til tross for ulike begrunnelser og tradisjoner for samarbeid: Regjeringen forventer at fullføringsgraden på de fleste fagfelter fortsatt øker betydelig. Denne forventningen legges til grunn for vurdering av behov for rekrutteringsstillinger. Stipendiatene må også alltid inngå i større sammenhenger enn sitt eget institutt eller lokale miljø. Regjeringen oppfordrer institusjonene til å følge opp stipendiatene tettere, og institusjonene forventes også å følge opp tidligere stipendiater som ikke har avlagt grad, for om mulig å bidra til at de fullfører. Fra stipendiatene må man forvente faglig progresjon som følger normen, med tillegg i tid for permisjoner.

Regjeringen ønsker å utnytte alle relevante forsk­ningsmiljøer i samarbeid og veiledning av kandidater. Den ser derfor positivt på forslag om å utnytte den faglige kapasitet som finnes i instituttsektoren i et mer formalisert opplegg i samarbeid med universitets- og høgskolesektoren. Dette er en naturlig videreføring av dagens praksis og finansieringsordning. Det vil bli tatt initiativ til nærmere konkretisering av forslaget mht. organisering, ansvar og økonomi.

Nasjonale nettverksforskerskoler

Nasjonale nettverksskoler ble lansert i den forrige forsk­ningsmeldingen, og de første bevilgningene ble gitt i 2008. En hovedbegrunnelse for å etablere skolene er at det innenfor mange fagfelter er mange og små aktører som har ansvaret for og deltar i utdanningen. Samarbeidet mellom miljøene sikres gjennom bevilgning til et nettverk. Nettverket påtar seg ansvaret for kvalitetshevende tiltak på tvers av institusjonene. Deltakende institusjoner utveksler kurs, undervisningstilbud og veilederkompetanse, og flere doktorgradskandidater får anledning til å knytte viktige kontakter og få arbeidet sitt lest og kommentert av nasjonale og internasjonale kapasiteter på feltet. Målet er å motvirke snever kompetansebygging for den enkelte institusjon og skape bedre nasjonal og internasjonal mobilitet.

De nasjonale nettverksforskerskolene kan være et viktig bidrag til nasjonal arbeidsdeling gjennom å motvirke oppbygging av parallelle kurstilbud på mange institusjoner. Regjeringen vil også anbefale nasjonale nettverksforskerskoler som et nyttig virkemiddel innenfor etablerte satsinger og programmer. En videre satsing på nasjonale nettverksforskerskoler er altså ønskelig, men bør primært tenkes som et supplement til den ordinære doktorgradsutdanningen. Skolene skal ikke erstatte behovet for strukturerte opplegg på den enkelte institusjon.

Forskerskoler på satsingsområder

Regjeringen vil vurdere nasjonale midler til forskerskoler innenfor utvalgte satsingsområder og fagområder der behovet for kompetanseoppbygging og kapasitetsutbygging gjennom nyrekruttering er stort. Dette er tenkt som institusjonelle skoler organisert rundt miljøer som i utgangspunktet er faglig sterke og har mange studenter. I dag fungerer en del sentre for fremragende forsk­ning slik.

9.4.7 Betydningen av fast tilsetting for rekruttering

Viktigheten av raskt å kunne få fast tilsetting etter en lang doktorgrads- og forskerutdanning blir ofte diskutert. Særlig framheves dette som viktig for kvinner når de vurderer den videre karrieren etter forskerutdanningen.

Nye tall fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste viser at det ved universitetene i 2008 er 1330 midlertidige stillinger (omfatter ikke stipendiater og postdoktorer). 28 Dette er en økning på 39 prosent fra 2002. Antall faste stillinger har i samme periode økt med 7 prosent.

NIFU STEP har i en undersøkelse funnet at det er flere menn enn kvinner som har fast jobb i universitets- og høgskolesektoren eller instituttsektoren etter endt forskerutdanning. Dette kan dels forklares med fagbakgrunn og dens betydning for å gå videre i en forskerkarriere. Dels kan det forklares med at kvinner pga. svangerskapspermisjoner bruker lengre tid i postdoktorstilling enn menn. Det er på den annen side flest fra de mannsdominerte teknologifagene som ikke går videre med forsk­ning innenfor akademia.  At flere kvinner enn menn (6–7 prosent) har annen tidsbegrenset stilling enn postdoktor både to og fem år etter disputas, er vanskeligere å forklare. 29

Bare et lite mindretall av de doktorgradsutdannede har i dag oppnådd fast tilsetting som førsteamanuensis eller professor to til fem år etter fullført doktorgradsutdanning. 30 En tidligere undersøkelse av kullene fra 1990–94 viste at de som er registrert i en mellom- eller toppstilling ved universitet eller høgskole, tiltrådte i gjennomsnitt fire år etter avlagt doktorgrad. 31 Nesten halvparten av alle som avla doktorgraden på 1970-tallet, har eller har hatt stilling som professor ved et universitet eller en høgskole fram til 2005. Tilsvarende tall for de som avla graden på 1980 og 1990-tallet, er henholdsvis en tredel og en femdel. 13 år etter disputas har om lag en av fire oppnådd stilling som professor. Dette viser at den tradisjonelle veien fram til et professorat kan være lang.

Doktorene som ikke har stillinger med FoU i sine arbeidsoppgaver, oppgir ulike grunner til dette. At det ikke var utsikter til fast stilling innen rimelig tid var det vanligste svaret. En av ti var misfornøyd med lønnsforholdene i FoU-virksomhet, blant disse er teknologene sterkest representert. En av ti anså karrieremulighetene for å være for dårlige, og nesten like mange mistet helt interessen for forsk­ning. 32

For å bedre rekrutteringen til forsk­ning ønsker noen i sektoren å innføre det som internasjonalt kalles tenure track. Dette er mellomstillinger der stillingsinnehaver ved endt tilsettingsperiode har rett til fast tilsetting dersom vedkommende oppfyller formelle krav som blir fastsatt ved tiltredelse. Et vanlig krav er oppnådd professorkompetanse.

Tenure track vil være en ny form for midlertidig tilsetting som vil kreve en ny lovhjemmel. Hvis institusjonene skulle øke bruken av denne typen tilsettinger på bekostning av faste tilsettinger, ville det totalt sett bli enda lengre vei fram til fast tilsetting. Dette kunne på sikt gjøre at forskningssektoren framstår som mindre attraktiv. Regjeringen ønsker primært å tilrettelegge for mindre bruk av midlertidige tilsettinger i akademia, i tråd med oppfordringer fra arbeidstakerorganisasjonene og potensielle rekrutter i sektoren.

Regjeringen anser fleksibiliteten i eksisterende stillingsstruktur og tilsettingsprosedyrer som å være tilstrekkelig for institusjonene til å rekruttere og utvikle gode kandidater inntil muligheter for faste tilsettinger oppstår. Dagens tilsettingsreglementer gjør det klart at mer enn forskningskvalifikasjoner alene skal vektlegges ved tilsetting. Pedagogiske kvalifikasjoner, erfaringer fra forskningsledelse, faglig potensial og personlig egnethet skal tillegges vekt. Institusjonene har også et ansvar for at forskerne, etter at de er ansatt, har gode nok arbeidsvilkår til at de settes i stand til å oppnå professorkompetanse i løpet av rimelig tid. På noen fagfelter framholdes at dagens opprykksordning kan være til hinder for å få ansatt unge forskere. Det er så attraktivt å arbeide i enkelte miljøer at professorer fra andre institusjoner søker utlyste førsteamanuensisstillinger – og rykker direkte opp til professor – slik at de unge ikke når opp i konkurransen. Institusjonene oppfordres derfor til økt bevissthet om denne problemstillingen ved utlysinger. Vektlegging av originalitet og kvalitet, sammen med begrensninger i antallet arbeider som kan sendes inn til vurdering, kan vurderes som tiltak på fagfelter der forgubbing oppfattes som et mulig problem.

Institusjonene må ta et tydelig arbeidsgiver- og personalansvar gjennom karriereveiledning og planer for rekrutteringsbehov. Særlig må rekruttene følges opp gjennom individuelle karriereplaner. Forholdet mellom institusjonens planer over forsk­nings- og rekrutteringsbehov og rekruttenes individuelle kariereplan bør være et obligatorisk punkt i stipendiatenes medarbeidersamtaler. Institusjonene oppfordres til å benytte det handlingsrommet de har til å redusere midlertidighet og gi mer forutsigbare karrieremuligheter, samtidig som de må sørge for den rekruttering som trengs for å møte egne behov og prioriteringer. Også prosjekt- og oppdragsfinansiering er en finansieringskilde for faste tilsettinger der institusjonen har rekruttert særlig lovende unge forskere man ønsker å beholde.

Faste tilsettinger er også et av de viktigste tiltakene for å oppnå likestilling i forsk­ningen. I et likestillingsperspektiv er det positivt at forskningsinstituttene tilsetter fast til tross for kortsiktige forsk­ningsmidler. De fleste instituttene mangler imidlertid fortsatt en likestillingsstrategi, og regjeringen oppfordrer Norges forsk­ningsråd til å være mer aktivt på dette området i sin styringsdialog med instituttsektoren.

9.4.8 Tiltak

For å dekke samfunnets behov for forskere og stimulere til et mer forsk­ningsintensivt næringsliv vil regjeringen videreføre innsatsen for å få flere avlagte doktorgrader, med vekt på MNT-fag og medisin. Kvaliteten i doktorgradsutdanningene må sikres, og andelen av stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning, forutsettes å øke i alle fag:

• humaniora og samfunnsfag til 75 prosent

• matematikk, naturvitenskap og teknologi til 85 prosent

• medisin, landbruks-/fiskerifag og veterinærmedisin til 80 prosent

For å lykkes med ambisjonen vil regjeringen:

• videreføre ordningen med øremerkede stipendiatstillinger og andre rekrutteringsfremmende tiltak i de årlige budsjettene

• åpne for at et begrenset antall stipendiatstillinger kan omgjøres til postdoktorstillinger i perioder når sterke faglige hensyn taler for det

• prioritere MNT-fagene og medisin når nye rekrutteringsstillinger skal tildeles i framtiden

• gjennomgå forskriftene som i dag regulerer NOKUTs akkrediteringsvirksomhet med sikte på å sende utkast til forskriftsendringer på høring høsten 2009

• be institusjonene om jevnlig å utarbeide planer over forsk­nings- og rekrutteringsbehov som gjøres kjent for rekruttene

• innenfor bevilgningene til stipendiatstillinger trappe opp antallet nærings-ph.der i tråd med næringslivets etterspørsel etter ordningen

• be institusjonene vurdere forskerlinjer i fag som har svak rekruttering

• utrede hvordan integrerte løp kan brukes på en ryddig måte for å skape en smidigere overgang fra master til doktorgradsutdanning

• foreta en ny internasjonal evaluering av kvaliteten i norsk doktorgradsutdanning

• be institusjonene iverksette tiltak for å få ned gjennomføringstiden i doktorgradsutdanningen

• utrede en ordning der instituttsektorens rolle i forskerutdanningen styrkes

• videreføre nasjonale nettverksforskerskoler på felter der doktorgradsundervisningen ellers kan bli fragmentert og sårbar

• vurdere forskerskoler på satsingsområder og fagområder der behovet for kompetanseoppbygging og kapasitetsutbygging gjennom nyrekruttering er stort

• be institusjonene om å bruke fleksibiliteten i nåværende stillingsstruktur og tilsettingsprosedyrer for å få ned bruken av midlertidige stillinger i sektoren.

9.5 Mobilitet

Mobiliteten internt i det norske forsk­ningssystemet og mellom UoH-institusjoner, institutter, helseforetak, næringsliv og samfunnsliv er fortsatt lav. Dette er en svakhet, ettersom det er dokumentert at et gjennomgående trekk ved de beste forsk­ningsmiljøene er at de preges av utstrakt samarbeid og kommunikasjon både innad i miljøene og utad. De er også preget av et kvalitetsfremmende mangfold hva gjelder forskernes alder, bakgrunn, kontakt med samfunns- og næringsliv, fordypning, undervisning og formidling – forutsatt at miljøet evner å utnytte mangfoldet. 33

Institusjonene oppfordres til å legge mer vekt på alternative karriereveier som åpner for mobilitet mellom næringsliv og akademia. Meritteringssystemene ved universiteter og høgskoler bør ideelt sett ikke gjøre det mindre attraktivt for unge forskere som ønsker seg en karriere innen akademia, å arbeide i næringslivet i deler av karrieren.

For å oppnå bedre spredning av kompetanse og kryssfertilisering av kunnskap vil regjeringen oppfordre institusjonene til å øke bruken av toerstillinger, stimulere til forsk­ningsopphold på tvers av institusjoner og næringsliv og til opphold ved gode forsk­ningsmiljøer i utlandet. 34

Forskere er i dag del av et internasjonalt arbeidsmarked, og alle land ønsker å tiltrekke seg de største forskertalentene. Blant annet for å lette dette arbeidet la regjeringen fram en melding om arbeidsinnvandring i 2008, med det mål å gjøre det enklere for faglærte og spesialister fra land utenfor EØS-området å ta arbeid i Norge. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å forenkle utlendingsregelverket. Arbeidet tar sikte på at faglærte og spesialister, herunder forskere, skal kunne starte i et arbeidsforhold før utlendingsforvaltningen har behandlet søknaden om arbeidstillatelse ferdig. Dette er et av regjeringens tiltak for å bidra til at Norge framstår som en attraktiv vertsnasjon for forskere av internasjonal toppklasse.

Norges deltakelse i EUs forsk­ningssamarbeid må ses som en integrert del av den norske forsk­ningsinnsatsen og det nasjonale arbeidet med forskerrekruttering og mobilitet. EUs såkalte European Charter for Researchers and Code of Conduct for the Recruitment of Researchers ( Charter and Code) fra 2005 er viktige virkemidler for å oppnå økt forskermobilitet i Europa. Charter and Code er et sett av anbefalinger og mål, ikke et lovverk EU forvalter. Det overordnede målet er å etablere et felles, åpent, europeisk arbeidsmarked for forskere, med gode og like arbeidsforhold.

Charter and Code omhandler bl.a. saker som forsk­ningsfrihet, etiske prinsipper i forsk­ningen, god forsk­ningspraksis, bruk av forskningsresultater, veiledningsrett og -plikt, krav om likebehandling, om stabilitet og varighet i tilsettingsforhold, om kjønnsbalanse, om gjennomsiktighet i rekrutterings- og tilsettingsprosedyrer, sammen med krav til kvalifikasjoner som skal bedømmes, og ikke minst krav om anerkjennelse av mobilitetserfaring, både mellom land og regioner, men også mellom offentlig og privat sektor.

Charter and Code kan undertegnes av land, forsk­ningsfinansierende organer eller sammenslutninger av institusjoner. Poenget er ikke at man forplikter seg til å oppfylle teksten ord for ord, men at man forplikter seg til intensjonene og målet om å oppnå dem. I dag er Charter and Code undertegnet av 117 parter fra 25 land, i Norge per våren 2009 av Norges forsk­ningsråd, Universitets- og høgskolerådet og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Som en oppfølging av Charter and Code og EUs såkalte grønnbok om the European Research Area (ERA) fra 2007 ønsker regjeringen også at Norge forholder seg aktivt til Kommisjonens foreslåtte partnerskap for økt forskermobilitet og bedre forskerkarrierer fra september 2008. Partnerskapet skal hvile på aktuelle tiltak og lovgivning som i all hovedsak forvaltes på nasjonalt nivå, og landene er ment å rapportere tilbake til Kommisjonen årlig.

Et sentralt premiss for å følge opp Kommisjonens initiativ fra norsk side er det faktum at praksis ved norske institusjoner stort sett er i samsvar med Charter and Code allerede, eller at Charter and Code oppfattes som å beskrive et mål som både er mulig og ønskelig. 35 Komité for integreringstiltak – Kvinner i forsk­ning (Kif-komiteen) har for eksempel vurdert Charter and Code som gunstig for målet om kjønnsbalanse i akademia. 36 Sentrale temaer for det foreslåtte partnerskapet er åpne tilsettingsprosesser og portabilitet av stipend, den mobile forskerens behov for trygde- og pensjonsrettigheter, sammen med gode tilsettings- og arbeidsvilkår. Kommisjonen foreslår tettere dialog og felles møter også på politisk nivå mellom dem som jobber med arbeidslivsspørsmål og sosiale spørsmål. Et slikt initiativ er ønskelig, ettersom problemstillingene knyttet til skatt, pensjon og arbeidsforhold som reises i kjølvannet av økt forskermobilitet og en styrket forskerkarriere, er kompliserte.

Det er opprettet flere gunstige mobilitetsordninger i regi av Norges forsk­ningsråd. Yggdrasil er et nytt mobilitetsprogram for yngre forskere og ph.d.-studenter. Programmet gir stipend for forsk­ningsopphold ved norske forsk­ningsinstitusjoner på inntil 10 måneder. Ordningen gjelder for alle fagområder og omfatter forskere fra 25 land over hele verden. 37 Forsk­ningsrådet har også inngått bilaterale avtaler om gjensidig stipendutveksling av ph.d.-studenter og forskere med enkelte land.

Leiv Eriksson-programmet ble lansert i 2005, som en oppfølging av Kunnskapsdepartementets strategi for forsk­nings- og teknologisamarbeid med Nord-Amerika. Programmet skal stimulere til økt mobilitet og bidra til å styrke norsk forsk­nings- og teknologisamarbeid med Canada og USA. Norske institusjoner kan søke mobilitetsstipend til vitenskapelig personale og stipendiater for opphold mellom 3 og 10 måneder, både for innkommende og utgående mobilitet. Videre har Forsk­ningsrådet og amerikanske National Science Foundation (NSF) inngått en avtale som innebærer at ph.d.-kandidater som allerede har fått opptak i NSFs prestisjetunge Graduate Research Fellowship Program (GRFP), får støtte til et forsk­ningsopphold på 2–12 måneder ved en norsk forsk­ningsinstitusjon. Det er Forsk­ningsrådet som administrerer ordningen i Norge. Ordningen heter «The Nordic Research Opportunity» og den omfatter både Norge og Finland. Ordningen skal bidra til økt kvalitet og kunnskapsutveksling mellom forskere og forsk­ningsmiljøer av høy kvalitet og stimulere til økt forsk­ningssamarbeid mellom USA og Norge.

Norge har en av Europas beste finansieringsordninger for forskerutdanning, og vi klarer derfor å tiltrekke oss utenlandske kandidater. Vi har ikke lykkes like godt med å få norske forskere til å reise ut. Derfor har Forsk­ningsrådet innført toppfinansiering av EUs Marie Curie-stipend for utgående og inngående mobilitet. Formålet med toppfinansieringen er å stimulere til økt bruk av EUs mobilitetsstipend og derigjennom sikre norsk deltakelse i internasjonale forsk­ningsprosjekter av høyeste kvalitet samt å «hente tilbake» deler av den norske EU-kontingenten. Ordningen bidrar til å utjevne forskjellen mellom norske stipendiatvilkår og Marie Curie-stipendiatvilkår. Den største uttellingen i toppfinansiering utløses ved mobilitet til lavkostland og inngående eller utgående mobilitet med familie.

Arbeidet med å øke andelen norske forskere som bruker mulighetene til å reise ut, må fortsatt prioriteres.

9.5.1 Tiltak

For å stimulere til økt forskermobilitet vil regjeringen:

• ta initiativ til en dialog med næringslivet om hvordan mobiliteten av forskere mellom næringslivet og akademia kan øke

• be institusjonene øke bruken av toerstillinger, stimulere til forsk­ningsopphold på tvers av institusjoner og næringsliv og til forskningsopphold ved gode forsk­ningsmiljøer i utlandet

• støtte videre arbeid med Charter and Code og EUs partnerskap for økt forskermobilitet

• fortsette arbeidet for at forskere skal kunne starte i et arbeidsforhold før utlendingsforvaltningen har behandlet søknaden om arbeidstillatelse ferdig.

10 Høy kvalitet i forsk­ningen

Høy og økende kvalitet er et gjennomgående mål for alle deler av forsk­ningssystemet. Gjennom nasjonale og internasjonale konkurransearenaer, gjennom strategiske bevilgninger og gjennom systematisk oppbygging av kompetanse legges det opp til økt kvalitet i alle ledd i forsk­ningssystemet. Nøkler for å oppnå høy kvalitet er tidsriktig vitenskapelig utstyr og vår evne til å mobilisere de menneskelige ressursene som skal utføre forsk­ningen.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til høy kvalitet i forsk­ningen.

Et generelt krav til god forsk­ning er at den bringer ny kunnskap. Ut over dette vurderes forsk­ningskvalitet ut fra kriterier som originalitet, soliditet, faglig relevans og samfunnsmessig eller praktisk nytte. Et godt forsk­ningsarbeid har som regel alle elementer i seg, enten det er utført i næringslivet, i helseforetakene, i instituttsektoren eller ved universiteter og høgskoler. Vektingen av elementene varierer imidlertid. Soliditet og etterprøvbarhet er krav til både grunnforsk­ning og anvendt forsk­ning. Originalitet er et krav som særlig stilles til grunnforsk­ning, mens krav om samfunnsmessig og praktisk nytte overordnet stilles til anvendt forsk­ning. Det tradisjonelle kvalitetsbegrepet i akademisk forsk­ning, som særlig kommer til uttrykk gjennom fagfellevurdert publisering og sitering i vitenskapelige kanaler, favner ikke like direkte kvaliteten i anvendt forsk­ning og utvikling eller ved kommersialisering av forsk­ningsresultater. Her må faktorer som relevans og potensial, leveransedyktighet og samfunnsmessig verdi vurderes i tillegg. For næringslivet er fremragende grunnforsk­ningsmiljøer og samarbeid med disse av vesentlig betydning for dets evne til omstilling og verdiskaping. Erfaringsmessig er det særlig de større bedriftene som direkte nyttiggjør seg denne kontakten og ny kunnskap utviklet ved forsk­ningsinstitusjonene.

Næringslivets forskning stiller først og fremst foretaksinterne og markedsdrevne relevanskrav, og det er foretaket selv som er nærmest til å vurdere dette. Myndighetenes påvirkningsmuligheter går gjennom offentlige virkemidler for støtte til næringslivets forskning og gjennom å sikre at næringslivet har tilgang til gode og relevante samarbeidspartnere ved universiteter, høgskoler, helseforetak og forskningsinstitutter. Tilgang på arbeidskraft med relevant kompetanse er en viktig del av dette.

10.1 Status for satsing på kvalitet i norsk grunnforsk­ning

Grunnforsk­ningen gir ny innsikt og utfordrer etablerte oppfatninger, og en bred satsing på grunnforsk­ning er et nødvendig grunnlag for å realisere tematiske satsinger i forsk­ningspolitikken. Sterke grunnforsk­ningsmiljøer er også en forutsetning for god og forsk­ningsbasert høyere utdanning.

Grunnforsk­ning med vekt på kvalitet og realfag var en gjennomgående strukturell prioritering i den forrige forsk­ningsmeldingen, Vilje til forsk­ning. Denne prioriteringen ligger fast. Det meste av grunnforsk­ningen finner sted ved universitetene, men også ved høgskoler, i instituttsektoren og noe i næringslivet. Prioriteringen følges særlig opp gjennom bevilgningene til universiteter og høgskoler. De samlede utgiftene til forsk­ning og utviklingsarbeid (FoU) i denne sektoren viste en realvekst på 1,8 mrd. kroner fra 2005 til 2007. Av den totale realveksten i FoU-utgifter i Norge var veksten i universitets- og høgskolesektoren den høyeste, med 9,6 prosent i årlig gjennomsnitt fra 2005.

Grunnforsk­ningen har også blitt styrket gjennom bevilgningene til Norges forsk­ningsråd. Tallene for 2007 viser at dersom man legger den strengeste definisjonen av grunnforsk­ning til grunn og regner sammen prosjektene der hovedformålet er grunnforsk­ning, gikk 1,7 mrd. av en total på 5,2 mrd. kroner til grunnforsk­ning. 38 Legger vi til prosjekter der grunnforsk­ning ikke er hovedmålet, men hvor det likevel utføres grunnforsk­ning, blir summen 2,7 mrd. kroner. I 2007 gikk altså halvparten av Forsk­ningsrådets midler til langsiktig, grunnleggende forsk­ning, og de viktigste virkemidlene er store programmer, senterordninger og fri prosjektstøtte. Det er derfor ikke dekning for å hevde at grunnforsk­ning ikke prioriteres i Norges forsk­ningsråd.

Kilde: NIFU STEP

De viktigste spiss-satsingene i norsk forsk­ning de senere årene organiseres gjennom Norges forsk­ningsråd ved ordningene med sentre for fremragende forsk­ning (SFF) og yngre fremragende forskere (YFF). Formålet med YFF-satsingen er å gi yngre, talentfulle forskere innenfor alle fagområder ekstra gode rammevilkår, slik at de kan nå internasjonal toppklasse. Formålet med å etablere sentre med langsiktig og romslig finansiering er å gi institusjonene mulighet til å omstrukturere sine forsk­ningsmiljøer og utvikle nye samarbeidsforhold, slik at de lykkes med å hevde seg internasjonalt. Forskerrekruttering og internasjonalt samarbeid er viktige delmål.

Resultatene av satsingen på kvalitet er gode. Mange enkeltmiljøer er ledende på sine felter. Flere norske forsk­nings- og kunnskapsmiljøer rager internasjonalt i absolutt størrelse, som norsk polarforsk­ning, petroleumsforsk­ning, havforsk­ning og klimaforsk­ning.

Den viktigste mekanismen for kvalitetssikring innen det internasjonale vitenskapelige fellesskapet er publiseringen av resultater og funn i tidsskrifter og bøker etter kritisk fagfellevurdering fra kompetente forskere på det aktuelle feltet. Derfor brukes antall artikler og bøker publisert i renommerte tidsskrifter og på forlag med fagfellevurdering som indikator for å måle kvalitet og produktivitet. Videre bygger vitenskapelige arbeider så å si alltid på funn, resultater og teorier fra tidligere forsk­ning, og en helt sentral vitenskapelig norm krever at slik påvirkning dokumenteres i form av henvisninger til tidligere arbeider. Det er grunnen til at antall siteringer er den andre sentrale indikatoren som brukes for å måle og sammenlikne kvalitet i forsk­ningen.

Norge har hatt en kraftig økning i vitenskapelig produksjon av artikler i fagfellevurderte internasjonale tidsskrifter de siste årene, jf. kapittel 3. Også med henblikk på siteringer har utviklingen vært positiv. Det er et mål at norsk forsk­ning skal skåre høyt i internasjonale sammenlikninger av bibliometriske indikatorer for publisering og sitering.

DBH-data (fra og med 2004) gir komplette norske data fra universitets- og høgskolesektoren og dekker publikasjoner i alle fag. Publikasjonene er delt inn i to nivåer, hvor nivå 2 utgjør de mest anerkjente publiseringskanalene innen hvert fagområde. I perioden 2004–2008 har andelen publikasjonspoeng på nivå 2 økt til noe i overkant av 20 prosent. Det er viktig at forskere i universitets- og høgskolesektoren fortsatt publiserer i de ledende tidsskriftene, og det er derfor et mål at andelen publikasjonspoeng på nivå 2 opprettholdes i årene som kommer. Dette betyr at norske forskere relativt sett publiserer flere artikler i høyt renommerte tidsskrifter enn tidligere.

Forsk­ningsrådets fagevalueringer er en annen viktig kilde til kunnskap om norske fagmiljøer. Formålet med denne type evalueringer er å foreta en kritisk gjennomgang av forsk­ningskvalitet når det gjelder internasjonalt nivå, styrker og svakheter, rammebetingelser for forsk­ningen og rekrutteringssituasjonen. I tillegg innhentes råd om hva som skal til for å styrke forsk­ningen og hvilke prioriteringer som peker seg ut. Evalueringene har bidratt til å avdekke styrker og svakheter ved norsk forsk­ning og gitt viktige innspill til generelle forsk­ningspolitiske prioriteringer, omstilling på institusjonene og innretningen på virkemidlene.

Enkelte forhold av betydning for evalueringsarbeidet har endret seg siden de første fagevalueringene ble satt i gang. Den institusjonelle kunnskapen om kvaliteten innenfor forsk­ningsområdene er høyere, noe som særlig skyldes innføringen av resultatbasert forsk­ningsfinansiering og utvikling av det nye «tellekantsystemet».

Kunnskapsdepartementet har bedt Forsk­ningsrådet om å fortsette arbeidet med å evaluere norske forsk­ningsmiljøer og sørge for god og systematisk oppfølging av evalueringene. Forsk­ningsrådet vil i årene som kommer gjennomføre nye evalueringer av fag som tidligere har vært evaluert. Det er et mål at norsk forsk­ning har hatt framgang. Fagevalueringene må innrettes slik at de gir gode innspill til strategiarbeid på fakultets- og instituttnivå.

Et eget europeisk grunnforsk­ningsråd – European Research Council (ERC) – som del av det 7. rammeprogrammet innebærer at det er etablert en paneuropeisk konkurransearena for grunnforsk­ning som dekker alle fagområder, jf. kapittel 12. Norske miljøer har lav uttelling så langt. Det er et mål at norsk forsk­ning skal ha høyere uttelling i det europeiske grunnforsk­ningsrådets utlysinger.

10.2 Vilkår for offentlig finansiert forsk­ning – viktige utfordringer

Institusjonenes rammebetingelser er et nasjonalt ansvar, mens ansvaret for fagutvikling, personalutvikling, prioritering, strategi og organisering av arbeidet ligger hos institusjonene selv. Bevilgningene til grunnforskning har økt jevnt de siste årene, både gjennom økte bevilgninger direkte til universiteter og høgskoler og via Forskningsrådet. Samtidig er tilbakemeldingen fra sektoren at institusjonenes basisbevilgninger presses av lønns- og prisstigning, utgifter knyttet til rekrutteringsstillinger, økte pensjonsutgifter og egenandeler på eksternt finansierte prosjekter. Med andre ord oppstår tidvis et sprik mellom bildet på aggregert nivå og opplevelsen hos den enkelte forsker. Det er en ledelsesutfordring på alle institusjonsnivåer å prioritere mellom innsatsfaktorene i forskningen. Gode forskere må sikres gode arbeidsvilkår og ansettelsesforhold. Øremerking av midler til utstyr og drift som alle forskere og forskergrupper bør ha hører ikke hjemme på nasjonalt nivå. Dette ansvaret ligger hos institusjonene, og institusjonene må prioritere innenfor de rammene de har. Noe må velges vekk for at noe annet skal kunne styrkes.

Myndighetene har et ansvar for å legge til rette for at forskningen holder høy kvalitet og har gode vilkår. Her inngår spørsmålet om likestilling. Problemstillinger knyttet til innkjøp og drift av vitenskapelig utstyr er viktige. Høy grad av internasjonalisering er viktig for å styrke kvalitet og relevans i norsk forskning. Et kjernespørsmål er hvordan finansieringen av forskning bør innrettes for å fremme kvalitet. Endelig står tilrettelegging i form av sammenhengende tid til forskning sentralt.

10.3 Kvalitet i forsk­ningen krever likestilling

Ingenting er viktigere for kvaliteten på norsk forsk­ning og høyere utdanning enn å rekruttere de dyktigste menneskene til forsk­ning i universitets- og høgskolesektoren, i helseforetakene, i forsk­ningsinstituttene og i næringslivet. Da må det tilstrebes at det rekrutteres studenter og forskere fra begge kjønn til alle fag. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet og like muligheter for alle, men om at den kompetansen og de talentene som finnes i befolkningen, skal utnyttes best mulig. Dette gjelder også fag der vi finner en overvekt av kvinner.

Kvinner utgjør et flertall blant studenter og stipendiater, men blant professorer i 2007 var bare 18 prosent kvinner. Det er store forskjeller mellom fagområdene. I realfag var bare 10 prosent av professorene kvinner, og i teknologifag kun 6 prosent.

Kilde: NIFU STEP

Vi vet at gode rollemodeller er viktig for forsk­ningsrekruttering generelt, og kvinner i akademiske toppstillinger er særlig viktig for rekruttering av flere kvinner.

Regjeringen ser det som en av sine viktige utfordringer å tilstrebe like mange kvinner og menn på alle stillingsnivåer og på alle fagområder. Utviklingen går riktig vei, men det går alt for langsomt til at vi kan vente på den såkalte «naturlige utviklingen». Det må iverksettes tiltak for å rekruttere, holde på og kvalifisere kvinner, og særskilte tiltak på fagområder der kvinneandelen er særlig lav må vurderes. De enkelte forsk­ningsmiljøene må analysere sin egen situasjon og iverksette konkrete tiltak for å øke andelen kvinner der de er underrepresentert. Å skolere ledere med henblikk på hvilke faktorer som fremmer og hemmer kvinners karriere, er et viktig virkemiddel.

Det gjøres mye godt arbeid på universiteter og høgskoler for å oppnå bedre likestilling. Alle institusjonene har handlingsplaner for likestilling, til dels med konkrete måltall og ressurser satt av til gjennomføring av tiltakene. NTNU har i sin handlingsplan for 2007–2010 et mål om 50 prosent kvinner blant nytilsatte i stillinger som krever doktorgrad. Andre institusjoner har liknende mål. Universitetet i Bergen legger i Handlingsplan for bedre kjønnsbalanse(2007–2009) fokus på rekruttering av kvinner til faste stillinger, som erfaringsmessig er den mest sårbare fasen når det gjelder å fortsette med en forskerkarriere. Blant tiltakene som tas i bruk på institusjonene for å oppnå økt likestilling, er mentorprogrammer, nettverksbygging, startpakker, karriereplanlegging, kvalifiseringsstipend og lederutviklingsprogrammer. Så langt foreligger det ikke systematisert kunnskap om effekten av tiltakene, men flere av institusjonene har gjort positive erfaringer med de tiltak som er igangsatt. At en handlingsplan er forankret sentralt i organisasjonen, og at den har ressurser knyttet til seg, synes å være viktige forutsetninger for å lykkes med tiltakene. I likestillingsarbeidet legges det også vekt på muligheten for å utnytte generasjonsskiftet i akademia til aktivt å rekruttere flere kvinner. Universitetet i Oslo har som pilotprosjekt gjennomført en likestillingsvurdering av planer og budsjetter. I rapporten ser man på lokale lønnsforhandlinger, tildeling av startpakker og midler til forsk­ningsopphold i utlandet, og synliggjør at slike ordinære tiltak kan ha uintenderte negative virkninger på likestilling. 39 Universitetenes likestillingsrådgivere har dannet et nettverk (LUN-nettverket) som skal arbeide for bedre likestillingssatsing ved norske universiteter.

Norges forsk­ningsråd vedtok i 2007 et policydokument for likestilling og kjønnsperspektiver i forsk­ning. Dokumentet skal bidra til å tydeliggjøre Forsk­ningsrådets strategi på området. Det inneholder mål for hvordan rådet vil arbeide for å fremme likestilling utad og i egen organisasjon, og mål for integrering av kjønnsperspektiver i egne programmer og andre aktiviteter. Forsk­ningsrådet har utformet en handlingsplan i forlengelse av policydokumentet.

Overordnet skal Forsk­ningsrådets finansiering av rekrutteringsstillinger og annet personell bidra til å fremme likestilling i akademia. I den andre utlysningen av Sentre for fremragende forsk­ning ble for eksempel likestillingsperspektiver vektlagt mer eksplisitt, og kvinneandelen ved sentrene gikk opp. Det er stilt krav til likestillingsplaner og satt av årlige ressurser til likestillingstiltak. Det er i dag 21 sentre for fremragende forsk­ning, og inntil desember 2008 hadde kun Centre for the Study of Mind in Nature (filosofi) på Humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo kvinnelig leder. Fra årsskiftet 2009 har Aquaculture Protein Centre ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og Centre for Advanced Study in Theoretical Linguistics ved Universitetet i Tromsø fått nye kvinnelige ledere. Blant vitenskapelig personale på alle SFF-sentrene er kvinneandelen i overkant av 30 prosent. 40 Fra 2008 utarbeider Norges forsk­ningsråd kjønnsdelt statistikk for alle sine virkemidler. Regjeringen forventer at Forsk­ningsrådet bruker ny kunnskap herfra til å fremme likestilling.

Undersøkelser viser at kvinnelige forskere deltar mindre i internasjonalt forsk­ningssamarbeid og i fagfellevurdering enn mannlige. Færre kvinner enn menn oppfatter at de er del av et inkluderende arbeidsmiljø ved egen institusjon, færre erfarer synergieffekt mellom forsk­ning og undervisning, og flere kvinnelige enn mannlige forskere er misfornøyd med kommunikasjon med ledelsen. Det er med andre ord grunn til å tro at kvinnelige forskere ikke er integrert i formelle og uformelle nettverk som er viktige for å lykkes i forsk­ning i samme grad som mannlige. 41

Regjeringen har i hele sin regjeringsperiode arbeidet aktivt opp mot ESA (EFTAs overvåkningsorgan) i Brüssel for å avklare hvilke virkemidler som kan settes i verk for å nå likestillingsmålene uten å komme i konflikt med EUs regelverk om forskjellsbehandling. Regjeringen har ønsket å øremerke stillinger for kvinner, men ESA vil ikke godkjenne ordninger som utelukker det ene kjønn fra en utlysing. Derfor vil regjeringen arbeide videre med alternative virkemidler for å fremme likestilling i høyere vitenskapelige stillinger.

Et viktig tiltak i dette arbeidet er en insentivordning for å øke kvinneandelen i høyere vitenskapelige stillinger i MNT-fagene. Regjeringen vil utrede videre hvordan en slik insentivordning kan utformes. Dette må ses i sammenheng med den pågående evalueringen av finansieringssystemet for høyere utdanning. Målet er å bedre mangfoldet og kvaliteten i norsk forskning.

Regjeringen ønsker også å arbeide videre med å utforme gode kvalifiseringsordninger for kvinner, for eksempel etter modell av den svenske VINNMER-ordningen som administreres av VINNOVA (Verket för innovationssystem). Sentralt her står støtte til internasjonal merittering (kvalifisering gjennom internasjonalt samarbeid mellom sterke forsk­nings- og innovasjonsmiljøer) og nasjonal merittering (kvalifisering gjennom samvirke mellom høgskole, forsk­ningsinstitutter, næringsliv og offentlig virksomhet).

10.3.1 Tiltak

For å komme nærmere målet om like mange kvinner og menn på alle stillingsnivåer og på alle fagområder vil regjeringen:

• vurdere en insentivordning for å øke kvinneandelen i høyere vitenskapelige stillinger i MNT-fagene

• utrede nye kvalifiseringstiltak for å ivareta og videreutvikle kompetanse hos kvinner i mannsdominerte miljøer, slik at de kvalifiserer seg til høyere posisjoner.

10.4 Utstyr og infrastruktur

En god politikk for investeringer, drift og vedlikehold av forsk­ningsinfrastruktur er avgjørende for å nå målene i forsk­ningspolitikken. Tilgang til oppdatert forsk­ningsinfrastruktur har vesentlig betydning for de resultatene som oppnås med offentlige og private investeringer i forsk­ning. Moderne forsk­ningsinfrastruktur gir forskerne mulighet til å utføre bedre og nye typer målinger, utvikle ny metodikk, generere og ivareta data på en kvalitetssikret måte og gjøre eksisterende og nye data tilgjengelige for forsk­ningsmiljøer og andre brukere. Det gir nye og bedrede resultater som kan bidra til å løse samfunnsutfordringer og øke næringslivets innovasjonsevne. Det gir også store innsparinger i form av bedre bruk av den viktigste innsatsfaktoren i forsk­ningen: forskernes tid.

En god bruk av ressursene til forskningsinfrastruktur forutsetter samarbeid og arbeidsdeling i FoU-systemet. Store investeringer skal både være godt vitenskapelig begrunnet og tydelig forankret i nasjonale og institusjonelle prioriteringer. Slike investeringer vil også i seg selv føre til konsentrasjon og profilering av den faglige virksomheten. God forskningsinfrastruktur er i mange fag det viktigste konkurransefortrinnet for å rekruttere de dyktigste forskerne og drive god undervisning. Store, og også mindre, utstyrsinvesteringer vil derfor være med på å skape tyngdepunkter i forskningslandskapet.

10.4.1 Internasjonalt samarbeid om infrastruktur

Internasjonalt samarbeid om avansert og kostbar infrastruktur gir norske forskere mulighet for å delta i forsk­ning som Norge ikke kan finansiere alene. Forsk­ning krever i økende grad internasjonalt prosjektsamarbeid knyttet direkte opp mot forsk­ningsinfrastruktur. Oppgradering av nasjonal forsk­ningsinfrastruktur som noder i internasjonale samarbeidsstrukturer og medlemskap i internasjonale forsk­ningsorganisasjoner, som blant annet The European Organization for Nuclear Research (CERN) og The European Molecular Biology Laboratory (EMBL), får stadig sterkere betydning for den nasjonale forsk­ningen.

Utvikling og etablering av infrastruktur for andre formål enn forsk­ning (miljøovervåking, helsedata, satellitter etc.) har også stor betydning for forsk­ningen. Det er blant annet etablert et globalt samarbeid som skal sikre tilgang på kunnskap og dataserier på tvers av landegrensene (Group on Earth Observations). Dette vil gi forsk­ningen tilgang til databaser og rapporteringsnettverk som har stor betydning for miljø, helse, sikkerhet og ressursforvaltning. EU deltar aktivt i dette samarbeidet gjennom Global Monitoring for Environment and Security (GMES). Norge er bidragsyter til GMES gjennom deltakelse i den europeiske romorganisasjonen ESA.

Utvikling av framtidig, felleseuropeisk forsk­ningsinfrastruktur og økt utnyttelse av eksisterende forsk­ningsinfrastruktur i europeisk forsk­ning er ett av EUs hovedtiltak for å utvikle European Research Area (ERA). I EUs 8. rammeprogram er det stor sannsynlighet for at en økt andel av prosjektbevilgningene vil gå til prosjekter som har tilknytning til felleseuropeiske infrastrukturfasiliteter.

The European Strategy Forum on Research Infrastructure (ESFRI) har siden 2002 arbeidet for å bidra til en mer koordinert politikk for forsk­ningsinfrastruktur i Europa, og fikk i oppdrag fra forsk­ningsministrene i Europa å utarbeide et «veikart» for bygging av neste generasjons storskala forsk­ningsinfrastruktur i Europa. ESFRIs første veikart ble framlagt i 2006 og inkluderte 35 forsk­ningsinfrastrukturer av felleseuropeisk interesse. Norske fagmiljøer er i dag med i forberedende fase av 12 av disse, som fordeler seg på et bredt spekter av fagområder. For minst ett av dem er Norge aktuell som vertsnasjon. Det gjelder Council of European Social Science Data Archives (CESSDA), som er et samarbeidsorgan for samfunnsvitenskapelige dataarkiver og bygger på teknologi utviklet ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

I desember 2008 ble en oppdatert versjon av ESFRIs veikart lansert. Veikartet består nå av 44 prosjekter. Norge har initiert og tilbudt seg å være vertsland for to av de nye prosjektene på veikartet: Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (SIOS) og European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure (ECCSEL). I tillegg er det svenske forslaget om oppgradering av The European Incoherent Scatter Scientific Associations (EISCAT)-radarer på fastlandet spesielt interessant for Norge.

Internasjonalt samarbeid om forsk­nings­infrastruktur krever langsiktighet, planlegging og samhandling både mellom forskergrupper og de som finansierer forsk­ningen og forsk­nings­infrastrukturen. De framtidige store og avanserte forsk­ningsinfrastrukturene på ESFRIs veikart vil bidra til en sterkere strukturering av forsk­ningen i Europa, og over tid vil dette gi en høyere grad av spesialisering og arbeidsdeling mellom landene. Sammen med virkemidlene til Nordforsk vil ESFRI-samarbeidet også være med på å styrke det nordiske samarbeidet.

10.4.2 Bygg som forsk­ningsvirkemiddel

Forsk­ning krever lokaler og bygg som er tilpasset forsk­ningsformål. Disse må oppfylle visse krav til kvalitet. Kvalitetskravet varierer fra de minimumsstandarder som settes til kontorarbeidsplasser, til «rene rom» og smittelaboratorier. I tillegg til en ordinær vedlikeholds- og oppgraderingsproblematikk er funksjonalitet og volum en stor utfordring i dagens bygningsmasse.

Forsk­ningslaboratorier kan ha en funksjonell levetid som er vesentlig kortere enn nedskrivningstiden for bygg. Dette skyldes at metoder og instrumentering endrer seg, og at forskergruppene endrer seg i omfang og i kravet til utstyr, utstyrets volum og utstyrets omgivelser. Endringer i metoder og instrumentering kan føre til behov for større plass, men også at store arealer mister sin opprinnelige funksjon.

Det er derfor viktig at man i planleggingen av bygg som også skal benyttes til forsk­ning, velger gjennomtenkte, fleksible løsninger, som gjør at man enkelt kan tilpasse lokalene etter skiftende behov.

Bygg i universitets- og høgskolesektoren er et statlig ansvar. Vedlikehold, ombygging og nybygg i universitets- og høgskolesektoren skal i større grad enn tidligere ses i sammenheng med forsk­ningspolitikken generelt og større satsinger på storskala forsk­ningsinfrastruktur spesielt.

En god bruk av ressursene til forskningsinfrastruktur forutsetter samarbeid og arbeidsdeling i FoU-systemet. Store investeringer skal både være godt vitenskapelig begrunnet og tydelig forankret i nasjonale og institusjonelle prioriteringer. Slike investeringer vil også i seg selv føre til konsentrasjon og profilering av den faglige virksomheten. God forskningsinfrastruktur er i mange fag det viktigste konkurransefortrinnet for å rekruttere de dyktigste forskerne og drive god undervisning. Store, og også mindre, utstyrsinvesteringer vil derfor være med på å skape tyngdepunkter i forskningslandskapet.

10.4.3 Tydeligere ansvarsdeling ved investeringer i infrastruktur

Investeringene i offentlig infrastruktur har vært relativt lavt prioritert, og det er derfor i dag behov for investeringer i alle typer infrastruktur. I strategien Verktøy for forsk­ning stipulerer Norges forsk­ningsråd utstyrsbehovene de neste ti årene til totalt 10,800 mrd. kroner. I tillegg kommer årlige driftskostnader på anslagsvis ti prosent av investeringskostnaden. Driftskostnadene vil øke i takt med investeringene. Behov for investeringer i infrastruktur til nasjonale biobanker og nasjonale helseregistre kan gjøre tallet enda høyere.

Regjeringen skal sørge for gode rammebetingelser for forsk­ningsinfrastruktur. En tydelig arbeidsdeling når det gjelder finansieringsansvaret for basisutstyr, infrastruktur av nasjonal karakter og internasjonal forsk­ningsinfrastruktur er en viktig del av dette. I tråd med Forsk­ningsrådets forslag i Verktøy for forsk­ning skal forskningsinstitusjonene ha ansvar for innkjøp av lokalt basisutstyr. Det understrekes samtidig at den økonomiske byrden ved innkjøp vil reduseres ved at Forsk­ningsrådets prosjekttildelinger i framtiden også skal dekke utgifter til bruk av vitenskapelig utstyr og forsk­ningsinfrastruktur.

Norges forsk­ningsråd skal ha det overordnede ansvar for prioriteringer av nyinvesteringer i forsk­ningsinfrastruktur av nasjonal eller internasjonal karakter ned til 2 mill. kroner. Disse investeringene skal ha bred nasjonal interesse, gjøres tilgjengelige for relevante forsk­ningsmiljøer og næringer og legge grunnlaget for internasjonalt ledende forsk­ning. Investeringene skal konsentreres i sterke fagmiljøer og på prioriterte områder. På denne måten kan Forsk­ningsrådet bidra til arbeidsdeling og samarbeid institusjonene imellom.

Store satsinger, det vil si investeringer på anslagsvis 200 mill. kroner eller mer, skal behandles særskilt, og endelig investeringsbeslutning skal tas i regjeringen, etter råd fra Forskningsrådet. Denne nye arbeidsdelingen vil bli innført i dialog mellom institusjonene og Forsk­ningsrådet. Tabell 10.1 oppsummerer forslaget.

I statsbudsjettet for 2009 foreslo regjeringen å styrke forsk­ningsevnen gjennom en solid og langsiktig satsing på forsk­ningsinfrastruktur. Regjeringen foreslo å øremerke avkastningen av fire mrd. kroner fra Fondet for forsk­ning og nyskaping til infrastruktur fra 2010. Det vil gi en stabil, årlig bevilgning til forsk­ningsinfrastruktur på om lag 146 mill. kroner fra 2010. En slik finansieringsmekanisme er avgjørende for god planlegging av investeringene framover, både i forskningsinstitusjonene og i Norges forsk­ningsråd. Fondsavkastningen som øremerkes forsk­nings­infra­struktur, skal benyttes både nasjonalt og internasjonalt. Større grad av samarbeid og samfinansiering med private kilder er også en forutsetning for å lykkes. Gaveforsterkningsordningen kan brukes i denne sammenhengen.

10.4.4 Fra investeringsregime til driftsregime

Forsk­ningsrådet har tradisjonelt kun tildelt midler til investering i utstyr, mens det har vært forsk­ningsinstitusjonenes ansvar å finansiere den løpende driften. Det er imidlertid ofte betydelige, løpende kostnader knyttet til drift av infrastruktur, og det har lenge vært en kjensgjerning at en del laboratorier blir underutnyttet pga. manglende ressurser til drift. Dette er utgangspunktet for at man nå ønsker å gå over til et nytt driftsregime, som sikrer en sunnere finansiering og dermed en bedre utnyttelse av forsk­ningsinfrastrukturen.

Det nye driftsregimet har tre viktige elementer: krav til helhetlig finansieringsplan for investering og drift, endring av budsjettering og kostnadsføring i prosjektene som bruker infrastrukturen, og mulighet for avtale om grunnfinansiering av driften.

Når kostnadene til ny forsk­ningsinfrastruktur skal beregnes, må både investerings- og driftskostnader regnes inn. Dette betyr at også behov for nybygg eller renovering av bygg må beskrives og vil bli vektlagt ved tildeling av nasjonal infrastruktur. En fullstendig finansieringsplan, samt planer for hvordan utstyret skal utnyttes, skal ligge til grunn for beslutninger om større nyinvesteringer i forsk­ningsinfrastruktur.

Det andre elementet i overgangen til et nytt driftsregime er at budsjettet til enkeltprosjekter skal inkludere kostnader knyttet til drift, vedlikehold og – hvis utstyret er egenfinansiert – til avskrivning av den forsk­ningsinfrastrukturen prosjektet benytter. Dette betyr at vi beveger oss bort fra at investeringer i basisutstyr kun finansieres av det første prosjektet som anvender utstyret. I stedet skal parallelle og senere prosjekter som benytter infrastrukturen, ta sin andel av kostnadene. Forsk­nings­råd­ets prosjekttildelinger skal i framtiden inkludere dekning av utgifter til bruk av vitenskapelig utstyr og annen forsk­ningsinfrastruktur. For egenfinansiert utstyr skal også kostnadene til avskrivning kunne dekkes av Forskningsrådets prosjektbevilgninger.

Det er også viktig at kostnadene knyttet til bruk av infrastruktur i det enkelte prosjekt ikke blir så høye at det blir til hinder for optimal utnyttelse. For infrastruktur av nasjonal og internasjonal karakter kan det være behov for en grunnfinansiering i tillegg til det som med rimelighet kan dekkes av enkeltprosjektenes budsjetter. I kontrakten for tildeling til storskala forsk­ningsfasiliteter fra Norges forsk­ningsråd skal det derfor kunne avtalefestes en grunnfinansiering av driftskostnader med tilskudd fra Forsk­ningsrådet. Det skal også klargjøres hvilke kostnader institusjonen kan fakturere eksterne brukere for. For mindre, nasjonal forsk­ningsinfrastruktur skal Forsk­ningsrådet normalt kunne gi støtte til installasjon, etablering og drift de første årene. For å oppsummere:

• totalkostnaden, det vil si investering og drift i hele levetiden, og planlagt utnyttelse, må ligge til grunn for investeringsbeslutninger på forsk­ningsinfrastruktur

• en forholdsmessig andel av kostnadene til drift, og i visse tilfeller også avskrivning, av forsk­ningsinfrastruktur skal finansieres i budsjettene til de prosjekter som anvender forsk­ningsinfrastrukturen

• for forsk­ningsinfrastruktur av nasjonal eller internasjonal karakter kan en viss grunnfinansiering avtalefestes.

10.4.5 Samarbeid og arbeidsdeling

Utstyrsinvesteringer krever at universiteter og høgskoler, helseforetak, forsk­ningsinstitutter og næringsliv samarbeider. Nasjonale samarbeidsorganer i forsk­ningssektoren oppfordres til å sette forsk­ningsinfrastruktur på dagsordenen og foreta samordning og prioritering av infrastrukturbehov, slik blant annet Nasjonal samarbeidsgruppe for medisinsk og helsefaglig forsk­ning har gjort.

I søknader om nasjonal infrastruktur til Norges forsk­ningsråd skal det legges til rette for sambruk og adgang for forskere fra ulike institusjoner. Det er et stigende behov for at offentlig infrastruktur også utformes i tråd med næringslivets utvikling, eksempelvis innenfor de genetiske teknologiene. Sambruk skal også inkludere næringslivet. Dersom etterspørselen etter forsk­ningstid er stor, skal driftsansvarlig tildele tid etter søknad, basert på vurdering av kvalitet. Dette er også et grunnleggende prinsipp for europeisk samarbeid om forsk­ningsinfrastruktur. Bruk til ulike typer formål, som grunnforsk­ning, oppdragsforsk­ning, pasientbehandling og forvaltningsoppgaver, må også være avklart.

10.4.6 Kunnskapsgrunnlag og strategiarbeid

For å kunne foreta utstyrsprioriteringer i framtiden er det viktig at FoU-statistikken forbedres slik at den også omfatter kostnader til investeringer og drift av forsk­ningsinfrastruktur. Det er behov for mer kunnskap både om de offentlige og private investeringene.

Strategiarbeidet på institusjonene må inkludere arbeid med utstyr. Institusjonene må sette klare mål for hvordan de kan sikre forskernes behov for utstyr, blant annet gjennom systemer for intern prioritering av eget basisutstyr og gjennom samarbeid med andre aktører om nasjonal og internasjonal forsk­ningsinfrastruktur.

Forsk­ningsrådet har ansvar for å utarbeide et nasjonalt «veikart» for investeringer i forsk­ningsinfrastruktur. Veikartet skal presentere hvilke nasjonale og internasjonale storskala-prosjekter Forsk­ningsrådet anbefaler at Norge investerer i den nærmeste tiden. Det skal videre danne grunnlag for reell prioritering mellom ulike investeringsprosjekter innen en realistisk budsjettramme. Det skal stilles strenge krav til hvilke forsk­ningsinvesteringer som skal tas inn på veikartet, både når det gjelder kvalitet og samfunnsmessig betydning. Det forutsettes at veikartet oppdateres etter hver større utlysing av midler til forsk­ningsinfrastruktur. Veikartet skal være:

• et verktøy for langsiktig planlegging

• et verktøy for å synliggjøre hvordan infrastrukturinvesteringene skal bidra til å nå forsk­ningspolitiske mål, blant annet gjennom å bidra med kunnskap til å møte samfunnsutfordringer knyttet til globale spørsmål, velferds- og helsespørsmål og framtidig verdiskaping

• et verktøy som sammen med andre lands veikart vil bidra til å klargjøre felleseuropeiske prioriteringer, og bringe prosessen med realisering av prosjektene på ESFRI-veikartet framover.

10.4.7 Tiltak

Regjeringen ønsker å sikre samarbeid om internasjonal forsk­ningsinfrastruktur og god sammenheng med nasjonale forsk­ningsprioriteringer. Regjeringen ønsker også å sikre en tydeligere ansvarsdeling ved investeringer i utstyr og infrastruktur. Overgangen til et driftsregime med vekt på fullstendig budsjettering, samarbeid og arbeidsdeling vil bidra til bedre utnyttelse av investeringene. For å lykkes med ambisjonen vil regjeringen:

• bygge videre på det brede internasjonale samarbeidet Norge deltar i i dag

• delta aktivt i den videre utviklingen av ESFRI-samarbeidet og bidra til å realisere de ESFRI-prosjekter som er viktige for Norge

• bidra til å videreutvikle det nordiske samarbeidet om forsk­ningsinfrastruktur

• sørge for at investeringer i internasjonal og nasjonal forsk­ningsinfrastruktur er i tråd med nasjonale prioriteringer

• gjøre klart at forsk­ningsinstitusjonene skal ha ansvaret for innkjøp av basisutstyr

• gjøre klart at Norges forsk­ningsråd skal ha ansvar for å bidra til å finansiere forsk­ningsinfrastruktur av nasjonal og internasjonal karakter over 2 mill. kroner

• gjøre klart at særlig store satsinger skal behandles på departementsnivå

• videreføre en solid og langsiktig satsing gjennom øremerking av fondsavkastning til forsk­ningsinfrastruktur

• gjøre klart at fondsavkastningen som øremerkes forsk­ningsinfrastruktur, skal benyttes til nasjonal og internasjonal forsk­nings­in­fra­struktur

• sørge for at FoU-statistikken forbedres slik at den bedre får fram kostnader til forsk­ningsinfrastruktur

• be institusjonene sette klare mål for hvordan de sikrer forskernes behov for forsk­ningsinfrastruktur

• be Norges forsk­ningsråd om å ta ansvar for å utarbeide et nasjonalt veikart for investeringer i forsk­ningsinfrastruktur.

10.5 Finansiering for å fremme kvalitet

Til tross for dokumentasjon om økt finansiering av forsk­ning både i UoH-sektoren og i instituttsektoren, er opplevelsen hos mange forskere at deres rammevilkår er forverret. Dette har gitt opphav til debatt både om myndighetenes finansiering av forsk­ning og om Forsk­ningsrådets rolle i finansiering av norsk grunnforsk­ning.

Dette er problemstillinger som regjeringen tar alvorlig og ønsker å vurdere grundig. At forskerne har rammevilkår som setter dem i stand til å utføre god forsk­ning, er en forutsetning for kvalitet i det norske forsk­ningssystemet.

10.5.1 Forholdet mellom grunnbudsjett og ekstern finansiering

Dagens finansieringsmodell i universitets- og høgskolesektoren er utformet med intensjon om å heve kvaliteten i norsk forsk­ning. At en del av forsk­ningen ved institusjonene er eksternt finansiert, er tilsiktet og ønsket. At det ved ekstern offentlig finansiering forutsettes en viss egenfinansiering, er også tilsiktet. Prinsipielt bidrar egenandeler til en ønsket ansvarliggjøring og prioritering hos institusjonene. Deler av den offentlige finansieringen til universiteter og høgskoler blir kanalisert gjennom nasjonale og internasjonale konkurransearenaer, dels for å fremme kvalitet, dels som en oppfølging av nasjonale prioriteringer.

For å sikre langsiktighet og stabilitet opererer finansieringsmodellen med en relativt stor basisandel som er skjermet fra konkurranse og noen insentiver på utvalgte indikatorer: studiepoeng, doktorgradskandidater, EU-midler, forskningsrådsmidler og publiseringspoeng. I tillegg kommer en strategisk forsk­ningskomponent i form av vitenskapelig utstyr, stipendiatstillinger o.l.

Den eksisterende modellen har flere fordeler. Den gir få føringer og stor frihet for institusjonene til selv å vurdere aktiviteter, organisering og satsinger, og oppmerksomheten rettes mot resultatene. Dette henger godt sammen med Kunnskapsdepartementets rammebudsjettering og den overordnede mål- og resultatstyringen av sektoren. Rammebudsjetteringen innebærer at institusjonene blir tildelt alle midlene i én pott, som styret har fullmakt til å prioritere slik det mener er best. Forventningene til hvordan basis skal benyttes, er derfor et spørsmål om hvordan hele rammen skal benyttes. Rammebevilgningen, med en relativt stor del som er skjermet fra konkurranse, svarer godt til at vi har en heterogen sektor. Endringer eller omfordeling av basis bør gjøres på faglig og politisk grunnlag, ikke som en mekanisk konsekvens av kostnadsbærere og -satser.

Regjeringens forventninger til universitetene og høgskolene framgår av målene som settes for forsk­nings- og utdanningspolitikken. Det sentrale poenget er at institusjonenes totale ramme setter dem i stand til å oppfylle disse forventningene, ikke nødvendigvis at basisandelen øker på bekostning av de andre komponentene i finansieringsmodellen.

Det er satt i gang en generell evaluering av finansieringsmodellen i universitets- og høgskolesektoren for å undersøke om den virker etter intensjonen, og justeringer skal vurderes når resultatene av evalueringen foreligger høsten 2009.

Ifølge FoU-statistikken går en stadig økende andel av grunnbudsjettene ved universiteter og høgskoler til lønnsutgifter, mens andelen til drift og utstyr blir redusert. Økningen er på om lag fire prosentpoeng fra 2001 til 2007. Sektoren selv framholder særlig to utfordringer som setter grunnbudsjettene under press: øremerking av midler i form av stipendiatstillinger og grad av egenfinansiering i eksternfinansierte prosjekter.

Øremerking av midler over grunnbudsjettene til universiteter og høgskoler skjer hovedsakelig i form av tildeling av stipendiatstillinger. Satsen ved tildeling av nye stipendiatstillinger krever at institusjonene finansierer eventuelle merkostnader knyttet til stipendiatenes forsk­ningsvirksomhet. Merkostnadene varierer mellom fagfeltene. I 2009-budsjettet økte bevilgningen til nye rekrutteringsstillinger med om lag 25 prosent per nye stilling i forhold til tidligere år.

Eksterne prosjekter utgjør en økende andel av aktiviteten i universitets- og høgskolesektoren (se fig. 10.3). En del av midlene som kanaliseres gjennom Norges forsk­ningsråd eller EU er underlagt strategisk styring med hensyn til prioriterte temaer og teknologiområder. Disse temaene og teknologiområdene kan rette seg mot andre områder enn dem institusjonene bygger opp gjennom økt antall studieplasser. Innsatsen på slike prioriterte områder er derfor avhengig av at institusjonenes totale budsjettramme setter dem i stand til både å ivareta breddeansvaret og styre ressursene mot de områdene der de kan bli virkelig gode.

Et element i dette er spørsmålet om graden av egenfinansiering i eksterne prosjekter. I dag er institusjonenes ledelse bekymret for at eksterne prosjekter begrenser både deres fleksibilitet og deres breddeansvar. Satsing på nye felter kan true den brede grunnforsk­ningen, som skal legge det helt nødvendige grunnlaget for framtidige satsinger og gi god kvalitet i utdanningen. Et aktuelt eksempel er klimaforsk­ningen. Den vil kreve hurtig omstilling, tverrfaglighet, nyorientering og ny teknologi. Samtidig er denne forsk­ningen avhengig av at grunnforsk­ningskompetansen i en rekke basisdisipliner opprettholdes.

Også for instituttene representerer egenfinansiering en utfordring. Egenandeler på EU-finansierte prosjekter begrenser deres mulighet for deltakelse i internasjonale forsk­ningsprosjekter, og tiltak rettet mot medfinansieringsproblematikken anses som en forutsetning for videreutvikling av instituttsektorens internasjonale satsing.

Kilde: NIFU STEP

Regjeringen ønsker å legge til rette for at forsk­ningen i instituttsektoren får økt kvalitet, samtidig som deres anvendte rolle og internasjonale rolle styrkes. Instituttenes hovedformål er å være gode leverandører av anvendt forsk­ning til næringsliv, forvaltning og hele samfunnet. Den statlige basisbevilgningen skal gi instituttene rom for langsiktig kunnskaps- og kompetanseoppbygging. Den forrige forsk­ningsmeldingen varslet at basisbevilgningene til de teknisk-industrielle instituttene og miljøinstituttene skulle økes for å styrke deres internasjonale konkurranseevne og langsiktige kompetanseoppbygging. Dette ble fulgt opp gjennom en økning i basisbevilgningene i statsbudsjettet for 2009, fra 736 til 803 mill kroner. Det nye basisfinansieringssystemet, som gradvis trer i kraft fra 2009, skal bidra til å styrke instituttenes egenart. Sammen med økte basisbevilgninger gir det instituttene bedre rammer for å kunne utvikle sin langsiktige kompetanse mot de behov samfunn og næringsliv vil ha framover. Det nye basisfinansieringssystemet i instituttsektoren vil bli evaluert etter at det har virket i tre år.

Regjeringen vil ta initiativ til en nasjonal analyse av hvordan prioriteringer, ressurser og styringsvirkemidler videreføres og virker innad ved universiteter og høgskoler, jf. kapittel 9.3.3. Analysen må også omfatte spørsmålet om egenandeler. Analysen må også ses i sammenheng med den varslede evalueringen av Norges forsk­ningsråd, som vil omfatte en vurdering av rådets rolle når det gjelder å fremme kvalitet i norsk forsk­ning. Med bakgrunn i utredningen vil regjeringen komme tilbake til spørsmålet om finansiering av norsk grunnforsk­ning. Inntil videre vil regjeringen benytte seg av eksisterende virkemidler for å bedre forsk­ningsvilkårene.

10.5.2 Tiltak

For å få et bedre kunnskapsgrunnlag om sammenhengen mellom bevilgninger og forsk­ningsvilkår vil regjeringen:

• vurdere justeringer i finansieringsmodellen for universiteter og høgskoler med bakgrunn i den igangværende evalueringen

• evaluere basisfinansieringssystemet for instituttene når det har virket i tre år

• vurdere finansieringen av norsk grunnforsk­ning.

10.5.3 Finansiering av kvalitet i spiss og bredde

Videreføring av ordningen med sentre for fremragende forsk­ning

Ordningen med SFF ble satt i gang i 2002 ut fra et behov for å øke kvaliteten i norsk forsk­ning og å utvikle flere forskere og forsk­ningsmiljøer på høyt internasjonalt nivå. Andre land hadde etablert vellykkede ordninger med slike spiss-satsinger.

Ved etableringen av de første 13 sentrene i 2002 inngikk relevans for samfunn og næringsliv blant vurderingskriteriene i tillegg til kvalitetskravet. Det skulle også etableres minst ett senter på hvert av de fire tematisk prioriterte områdene i norsk forsk­ning. Ved etableringen av de neste åtte sentrene i 2006 var det kun senter-søknadens faglige kvalitet som lå til grunn for innstillingen. For å bedre kjønnsbalansen fra første runde ble likestillingstiltak integrert i andre runde. Kjønn ble vurdert ved sammensetting av ledergruppene, sammen med moderat kjønnskvotering for senterleder. Det ble stilt krav til likestillingsrefleksjoner i sentrenes rekrutteringsplaner, og midler ble reservert til likestillingstiltak.

SFF-ordningen gir sentrene mulighet for støtte i inntil ti år gjennom to påfølgende femårsperioder. En midtveisevaluering etter omtrent 3 ½ år danner utgangspunkt for Forsk­ningsrådets beslutning om videreføring av bevilgningen eller eventuell avvikling etter fem år. I beskrivelsen av ordningen er det sagt eksplisitt at etter fem eller ti år opphører finansieringen fra Forsk­ningsrådet, og sentrene er ikke lenger en del av SFF-ordningen. Det er viktig å framheve at dette ikke betyr at aktiviteten ikke kan videreføres eller medføre varige organisatoriske endringer i forsk­ningsmiljøene.

Det er bred enighet om at SFF-ordningen på de fleste områder er vellykket. Dynamiske forsk­ningsmiljøer er etablert. Sentrene har bidratt til å få fram forsk­ning i internasjonal toppklasse, økt synligheten av norsk forsk­ning og tiltrukket seg fremragende yngre forskere fra inn- og utland. Ordningen har også bidratt til å utvikle forskningsorganisering og internt samspill i institusjonene. Det er et poeng at sentrene er inkorporert og strategisk forankret både institusjonelt og faglig fordi et godt samspill med vertsinstitusjonen og med det nasjonale fagmiljøet er en forutsetning for at satsingen skal virke etter intensjonen.

Regjeringen ønsker å opprettholde SFF-ordningen som et åpent virkemiddel som bidrar til konsentrasjon av ressurser til den aller beste forskningen. Samtidig vil SFF-ordningen fortsatt suppleres av andre virkemidler som sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) og tematiske forskningssentre slik som sentrene for miljøvennlig energi (FME).

Ved en videreføring av SFF-ordningen må to overordnede problemstillinger avklares. For det første må utlysingenes hyppighet og ordningens omfang diskuteres. Denne problemstillingen gjelder balanse mellom konsentrerte satsinger versus ordinære åpne virkemidler som fri prosjektstøtte gjennom Norges forsk­ningsråd. For det andre må det drøftes hvordan man best kan ta vare på de verdiene som er skapt gjennom SFF-ordningen.

SFF-ordningen må ha en god forankring i fagmiljøene. Det bør derfor tilstrebes størst mulig grad av forutsigbarhet for nye SFF-tildelinger. På den måten kan nye generasjoner av fremragende forsk­ningsmiljøer planlegge langsiktig fram mot å kvalifisere seg. Regjeringen ønsker å bygge videre på de gode erfaringene med inntil to femårs-perioder for hver SFF-tildeling, og foreslår at det etableres en femårsrytme for nye utlysinger.

Spørsmålet om SFF-ordningens omfang, dvs. hvor mange sentre det på sikt er gunstig å operere med i et lite FoU-system som det norske, vil regjeringen be Forsk­ningsrådet om å utrede og gi råd om. Rådet bes spesielt om å vurdere spørsmålet ut fra et mulig behov for en god balanse mellom bevilgninger som brukes til senteretableringer og midler som går til fri prosjektstøtte. Sentrene har vært i stand til å skaffe seg mer egenfinansiering enn antatt, bl.a. gjennom solid uttelling i den frie prosjektstøtten, og det varierer betydelig fra senter til senter hvor godt samspillet er med vertsinstitusjonen og med omkringliggende fagmiljøer. Regjeringen vil understreke viktigheten av at SFF’ene er godt integrert på sin vertsinstitusjon.

Det har vært hevdet at sentrene i noen tilfeller har tiltrukket seg for store ressurser, og at dette har gått utover ressursene til andre områder. Hver enkelt institusjon må derfor fortløpende vurdere sin samlede ressursanvendelse i forhold til en slik problemstilling.

Det er regjeringens vurdering at SFF’ene har vært svært vellykket og at det er viktig å ta vare på den kompetansen og de verdiene som er skapt gjennom ordningen. Ulike alternativer for videreføring som har vært reist, er at verdiene kan videreføres av institusjonene selv, at sentrene kan omstilles gjennom et begrenset samarbeid med Forsk­ningsrådet eller at verdiene ivaretas gjennom en ny søknad om SFF-tildeling ut fra nærmere spesifiserte krav. Forsk­ningsrådet bes i løpet av juni 2009 om å utrede disse alternativene og gi råd om eventuelle justeringer i ordningen, herunder vurderinger av hvordan det som er skapt gjennom ordningen så langt, best kan ivaretas av institusjonene.

Fri prosjektstøtte og små driftsmidler

Ikke all forskning egner seg for en SFF-konstruksjon. I mange fag er det enkeltforskere eller små forskergrupper som produserer fremragende forsk­ning. For å stimulere denne typen høykvalitetsforskning, er fri prosjektstøtte det best egnede av Forskningsrådets virkemidler.

Den frie prosjektstøtten er Forsk­ningsrådets viktigste støtteordning for langsiktig, grunnleggende forsk­ning. Arenaen er en åpen, nasjonal konkurransearena for alle fag og disipliner, der prosjektene prioriteres ut fra vitenskapelig kvalitet alene, uten vurdering av relevans, tematiske innsatsområder og programplaner. Den frie prosjektstøtten er svært viktig i rekrutteringssammenheng. Stipendiater inngår i de fleste prosjektene. Fri prosjektstøtte har også en rolle ved å sikre tilstrekkelig bredde og langsiktighet i forsk­ningen innen fag og disipliner som støtter opp under de nasjonalt prioriterte tema- og teknologiområdene.

Virkemidlets fortrinn er først og fremst den strenge vurderingen av vitenskapelig kvalitet i åpen konkurranse. Det hviler på et fleksibelt apparat for kvalitetsvurdering i to ledd, der søknadene først blir vurdert av internasjonale ekspertpaneler (uttalelser fra ekstern ekspertise innkalles ved behov), før de går videre til fler- og tverrfaglige komiteer. Åpenhet for det originale, for nye faglige tilnærminger, mangfold, tverrfaglige perspektiver og nye fag- og samarbeidskonstellasjoner tilstrebes aktivt.

Forsk­ningsrådets programmer er, i tråd med rådets formål, i betydelig grad rettet mot spesifikke innsatsområder innenfor gjeldende forsk­ningsmeldings temaer og teknologiområder. Den frie prosjektstøtten er et virkemiddel for å utvikle en bredere og mer langsiktig forsk­ningsmessig beredskap utenfor og på tvers av disse, og for at vi skal være rustet til å møte morgendagens utfordringer, både de forventede og de uventede, både innenfor og utenfor allerede etablerte innsatsområder.

Forsk­ningsrådets oppgave er først og fremst å støtte ressurskrevende forsk­ningsprosjekter. Snittstørrelsen på FoU-prosjekter som får støtte gjennom rådet, er nær fordoblet fra 2006 til 2008. Dette betyr færre prosjekter. Andelen kvinnelige prosjektledere har økt noe de senere årene og er nå på drøyt 30 prosent. Andelen kvinner som får innvilget postdoktorstipend har også økt kraftig.

Søkningen til den frie prosjektstøtten viser et stort uutnyttet potensial i norsk forsk­ning. I 2008 ble 569 søknader klassifisert som klart støtteverdige, 82 prosent av disse fikk ikke bevilgning. I 2007 ble 76 prosent av de klart støtteverdige søknadene avslått, i 2006 74 prosent.

I 2008 tilsvarte den frie prosjektstøtten 8,5 prosent av de samlede driftsutgiftene som gikk til grunnforsk­ning i universitets- og høgskolesektoren. Andelen midler som konkurranseutsettes fritt, er synkende. I 2009 utgjør den frie prosjektstøtten 7,4 prosent av Forsk­ningsrådets totale budsjett. Se figur 10.4.

Kilde: Norges forsk­ningsråd

De høye avslagstallene på søknadene til fri prosjektstøtte viser at vi ikke tar ut potensialet for å nå målet om forsk­ning av høy kvalitet. Forsk­ning av høy kvalitet som faller utenfor dagens prioriteringer, som store deler av humaniora, har få andre finansieringsmuligheter ut over forsk­nings­insti­tusjonenes egne budsjetter. Åpen konkurranse gir muligheter for de beste prosjektideene uavhengig av andre prioriteringer. Det er nødvendig at en rimelig andel av midlene til norsk forskning gis en slik åpen utlysning.

Det kan hevdes at fast tilsatte forskere i universitets- og høgskolesektoren fortsatt har lønn de kan forske for, selv om søknadene deres om prosjektstøtte ikke innvilges. Institusjonene har selv ansvaret for å sørge for at forskerne har gode vilkår. Høye avslagstall utgjør likevel et problem. Forsk­ning i toppklassen er kostnadskrevende. Gjennom å tildele midler til de beste etter åpen konkurranse oppnår man den mest effektive utnyttelsen av deres arbeidskraft. Den enkelte institusjon kan ikke alene ivareta dette nasjonale konkurranseaspektet. Videre er det slik at de beste og mest kreative forskerne genererer flere fruktbare ideer enn de selv kan makte å sette ut i livet. Ved å gi dem anledning til å rekruttere doktorgradsstipendiater og postdoktorer gjennom en fri konkurransearena, kan disse ideene omsettes til forsk­ning av høy kvalitet.

Problemet med å få dekket små driftsmidler for forskere og forskergrupper er ikke nytt. I den forrige forsk­ningsmeldingen ble derfor den såkalte Småforsk-ordningen lansert, med en tidsramme fram til 2010. Ordningen administreres av Norges forsk­ningsråd og har som formål å gi driftsstøtte til forskere som gjennom publisering kan dokumentere høy aktivitet, men som ikke allerede mottar store driftsbevilgninger. I utgangspunktet burde denne type driftsmidler være et ansvar for institusjonene selv. Problemstillingen knyttet til små driftsmidler er foreløpig ikke tilfredsstillende løst på institusjonene. Ordningen vil bli vurdert i forbindelse med 2010-budsjettet.

10.5.4 Tiltak

For å utnytte kvalitetspotensialet i norsk forsk­ning best mulig vil regjeringen:

• innføre SFF-ordningen som en varig ordning, med nye utlysinger hvert femte år

• be om vurdering fra Norges forsk­ningsråd med henblikk på SFF-ordningens omfang, samt hvordan verdiene som er skapt gjennom ordningen, best kan ivaretas

• prioritere den frie prosjektstøtten gjennom Norges forsk­ningsråd.

10.6 Tid til forsk­ning

Problemstillingen omkring tid til forsk­ning er ikke ny. Etter at Kvalitetsreformen ble gjennomført i 2003, har imidlertid tid til forsk­ning, og ikke minst sammenhengende tid til forsk­ning, fått fornyet oppmerksomhet. Kvalitetsreformen medførte omfattende faglig og administrativt arbeid for institusjonene og påvirket dermed fagpersonalets arbeidssituasjon.

Forskerrollen er blitt mer sammensatt, med blant annet økte krav til internasjonalisering, samfunnskontakt, formidling, ekstern finansiering og rapportering. Sammenhengende tid til forsk­ning er avgjørende for forsk­ningskvaliteten. Grunnleggende elementer ved kvaliteten, som fordypning, langsiktighet og originalitet, kan bli presset av økt uro og kompleksitet.

God fordeling av forsk­nings- og tidsressurser på den enkelte institusjon, kombinert med god organiseringen av undervisningen, er viktige tiltak for å frigjøre sammenhengende forsk­ningstid. Dette krever at den enkelte institusjon har god oversikt over hvordan tidsbruken fordeles på ulike oppgaver, som undervisning, forsk­ning og administrasjon. Publiseringskvalitet og siteringshyppighet tyder på at institusjonene ivaretar disse oppgavene på en god måte. Likevel må institusjonen videreføre arbeidet med å optimalisere organiseringen av undervisningen. Forsøk med periodevis fordeling av undervisningsoppgaver gjennom året, forsk­ningspermisjon og tolærerersystem er eksempler på slike tiltak.

Et annet problem er at bredden i studietilbudet kan ha blitt for stor etter innføringen av Kvalitetsreformen. Konsentrasjon av studietilbudet, og også klarere faglig profilering av fagmiljøene, vil kunne være med på å frigjøre tidsressurser. Arbeidsdeling mellom institusjoner, for eksempel samarbeid om felles utdanningsprogrammer, er interessant i denne sammenhengen.

Både departementene, Forsk­ningsrådet og institusjonene må fortløpende vie oppmerksomhet til hvordan administrative rutiner kan forenkles. Effektiv administrativ støtte for å avlaste forskerne i søknadsprosesser og prosjektadministrasjon er viktig for forskernes mulighet for faglig fordypning.

Regjeringen tar alvorlig at fagpersonalet rapporterer at de bruker mindre tid på forsk­ning som følge av Kvalitetsreformen, og vil følge opp dette med nye tidsbruksundersøkelser. Eldre spørreundersøkelser som NIFU STEP har gjennomført på universiteter og vitenskapelige høgskoler, har vist at tidsbruken til forsk­ning for den enkelte ansatte har vært relativt stabil de siste 25 årene. Den forrige tidsbruksundersøkelsen er fra 2001 og fanger derfor ikke opp eventuelle endringer i tidsbruk etter innføringen av Kvalitetsreformen. Regjeringen vil derfor ta initiativ til at det gjennomføres en ny tidsbruksundersøkelse.

10.6.1 Tiltak

Regjeringen tar alvorlig at fagpersonalet rapporterer om at de bruker mindre tid på forsk­ning som følge av Kvalitetsreformen. For å følge opp dette vil regjeringen:

• be institusjonenes ledelse foreta faglige og strategiske prioriteringer av forsk­nings- og undervisningsinnsatsen for å sikre sammenhengende tid til forsk­ning

• iverksette nye tidsbruksundersøkelser.

11 Internasjonalisering av forsk­ningen

Forsk­ning har alltid vært en internasjonal virksomhet. Det ligger i forsk­ningens natur å søke kunnskap og samarbeid uavhengig av geografi. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å fremme forsk­nings­kvalitet. Norge er i høy grad avhengig av å hente kunnskap utenfor landets grenser for å utvik­le velferdssamfunnet og øke verdiskapingen. Samtidig har vi en forpliktelse til å delta i den internasjonale kunnskapsoppbyggingen.

Mål: Norsk forsk­ningspolitikk skal bidra til høy grad av internasjonalisering av forsk­ningen.

For næringslivet er samarbeid med ledende miljøer innen forsk­ning og teknologi i andre land av stor betydning for norsk innovasjon og verdiskaping. Både myndigheter, forsk­nings­insti­tusjoner og næringsliv søker å legge til rette for et internasjonalt forsk­ningssamarbeid som sikrer god tilgang til den internasjonale forsk­nings­fronten og gode norske bidrag til den globale kunnskapsutviklingen. De utfordringer og barrierer som er knyttet til internasjonalisering av norsk forsk­ning, møtes dermed aktivt på flere nivåer.

Styrket internasjonalisering av norsk forsk­ning tar opp i seg økt internasjonalt samarbeid i forsk­ningsprosjekter, økt mobilitet av forskere inn og ut av Norge, økt attraktivitet for Norge som vertsland for forsk­ning og økt utnyttelse av norske og internasjonale forsk­ningsresultater, for eksempel gjennom samarbeid om patentering. Alle land, men særlig små land, har behov for god tilgang til kunnskap produsert i andre land og for deling av de økende kostnadene knyttet til moderne forsk­ning, blant annet knyttet til avansert forskningsinfrastruktur. Dette fører til økt samarbeid om forsk­ning både mellom land og i internasjonale programmer og organisasjoner. Ideelle forsk­nings­fond og globalt næringsliv opererer i sin forsk­ningsvirksomhet i økende grad på tvers av nasjonale grenser. Internasjonalisering av forsk­ningen øker i betydning fordi de store utfordringene verden står overfor, krever globale svar og felles innsats for å frambringe den beste kunnskapen. En viktig del av forsk­ningspolitikken må derfor være å sikre god tilgang til den globale kunnskapsproduksjonen, og norske forskere, forsk­nings­insti­tusjoner og næringslivet må sikres gode vilkår for å delta i internasjonalt samarbeid.

Det internasjonale forsk­ningssystemet er i endring, og dette påvirker Norges internasjonale forsk­ningssamarbeid. Nye økonomiske stormakter er i ferd med å vokse fram blant dem som tidligere var utviklingsland, som Kina og India. Disse investerer tungt i forsk­ning. Investeringene øker også i andre land med en økonomi i vekst. Store og etablerte forsk­ningsaktører, som USA og EU, øker også sine investeringer i forsk­ning, blant annet innenfor viktige områder som klima og energi. Den internasjonale økonomiske krisen vil kunne virke inn på de videre forsk­ningsinvesteringene. Flere land øker de offentlige investeringene i forsk­ning, dels for å møte krisen og dels for å stimulere næringslivet til videre investeringer. De fattigste utviklingslandene makter fremdeles i stor grad ikke selv å foreta de nødvendige investeringer i forsk­ning for å sikre samfunnsmessig og økonomisk utvikling, og de søker derfor styrket forsk­ningssamarbeid og kunnskapsdeling.

I Vilje til forsk­ning ble internasjonalisering av norsk forsk­ning gjort til en av tre gjennomgående strukturelle prioriteringer i norsk forsk­ning. Det ble understreket at «internasjonaliseringsperspektivet skal gjennomsyre forsk­ningspolitikken». Regjeringen mener internasjonalisering av norsk forsk­ning fortsatt må ha høyeste prioritet og integreres i alle deler av den nasjonale forsk­ningspolitikken. Vilje til forsk­ning løftet fram fire prioriterte innsatsområder for internasjonalisering av norsk forsk­ning: (1) aktiv deltakelse i det europeiske forsk­ningsområdet, (2) styrking av det bilaterale forsk­ningssamarbeidet, (3) Norge som attraktivt vertsland for forsk­ning og (4) Norge som global partner i forsk­ningen.

Denne meldingen inneholder tiltak innenfor alle disse områdene. Dette kapitlet vil særlig omhandle utviklingen av det europeiske forsk­ningsområdet, bilateralt forsk­ningssamarbeid og nordisk samarbeid om forsk­ning, herunder samisk forsk­ning. Norge som attraktivt vertsland henger delvis sammen med om vi klarer å utvikle gode forsk­ningsmiljøer og gi gode vilkår for forsk­ning, som drøftes andre steder i meldingen, og delvis med det europeiske og bilaterale forsk­ningssamarbeidet, som drøftes her. Videre er Svalbard, som plattform for internasjonalt samarbeid, et særskilt fortrinn Norge har. Dette gis en egen omtale til slutt i kapitlet. Norge som global partner er drøftet i kapittel 4, og nasjonal og internasjonal mobilitet er behandlet i kapittel 9.5.

11.1 Hovedutfordringer

Enkeltforskernes nettverk står fortsatt sentralt i forsk­ningssamarbeidet. Grunnlaget for det internasjonale samarbeidet legges imidlertid i økende grad gjennom avtaler mellom land og institusjoner, ofte med samarbeidstiltak som innebærer behov for til dels betydelig ressursinnsats og langsiktige forpliktelser. Deltakelse i internasjonalt samarbeid krever derfor i økende grad beslutninger på myndighetsnivå og institusjonsnivå. Det er nødvendig å vurdere nøye hvordan nasjonale forsk­nings­ressurser best kan anvendes i slikt samarbeid.

Regjeringen vil styrke internasjonaliseringen av norsk forsk­ning. På det overordnede nivå er det fire hovedutfordringer: For det første er en styrket nasjonal forsk­ningsevne en forutsetning for å møte samarbeidet om globale utfordringer og den økende konkurransen om forsk­nings­ressursene. For det andre må de nasjonale, forsk­ningspolitiske prioriteringene forsterkes gjennom internasjonalt forsk­ningssamarbeid, og det må utvikles klarere prioriteringer for det samlede, internasjonale engasjementet. For det tredje krever den raske utviklingen i det europeiske forsk­ningsområdet og EUs rammeprogrammer for forsk­ning klare prioriteringer og målrettede tiltak for å øke Norges utbytte av innsatsen. For det fjerde må forskningsinstitusjonene og bedriftene settes i stand til å delta i internasjonalt forsk­ningssamarbeid, og selv ta ansvaret for å utvikle dette samarbeidet.

Internasjonaliseringen av norsk forsk­ning er kommet langt. Mer enn halvparten av alle artikler som ble publisert av norske forskere i 2007, hadde en internasjonal medforfatter. En internasjonalt publisert artikkel med en norsk medforfatter ble i gjennomsnitt sitert 10 prosent mindre enn verdenssnittet i 1980. I 2003 ble den sitert 20 prosent mer. Norske forskere har kompetanse og kvalitet som gjør dem stadig mer attraktive internasjonalt. Dette tyder også på at satsingen på internasjonalisering av norsk forsk­ning har vært vellykket. Det er et mål at andelen norske artikler med internasjonalt samforfatterskap fortsatt skal øke.

Det må fortsatt stimuleres bredt til økt internasjonalt samarbeid, og det må forventes at all norsk forsk­ning står i en internasjonal sammenheng. Internasjonalt forsk­ningssamarbeid utvider Norges kontaktflate mot den store kunnskapsutviklingen som skjer i resten av verden, og sikrer norske bidrag til denne. Det må legges økt vekt på at internasjonalt samarbeid er viktig for at vi skal nå våre øvrige forsk­ningspolitiske mål. Dette innebærer en prioritering av styrket internasjonalt samarbeid, både innenfor prioriterte tema- og fagområder og med prioriterte land og regioner. Norges prioriterte samarbeidsakser globalt er EU og det europeiske forsk­ningsområdet, Nord-Amerika (USA og Canada), Japan, Kina, India, Russland og Sør-Afrika. I Latin-Amerika er Brasil, Argentina og Chile prioriterte samarbeidsland. Innenfor temaer og enkeltfag kan imidlertid andre land være like aktuelle.

Høy grad av internasjonalisering gir også tilgang på investeringer som styrker norsk forsk­ning. I 2007 kom ca. åtte prosent av de samlede forsk­ningsressursene i Norge fra utenlandske kilder, mot bare litt over to prosent i 1987. Midlene fra EUs rammeprogram utgjør nærmere 20 prosent av dette. Andelen utenlandsk finansiering har økt jevnt og er nå på nivå med gjennomsnittet i EU 27. Dette viser at internasjonalt forsk­ningssamarbeid har fått økt betydning for norsk forsk­ning. Det er et mål at utenlandsk finansiering av norsk forsk­ning fortsatt skal øke.

Kunnskapen om internasjonalt forsk­nings­sam­arbeid er mangelfull. Med unntak av EU-forsk­ningen finnes det lite statistikk på området. Det er behov for styrket analysevirksomhet som grunnlag for å utvikle god politikk og effektive virkemidler.

11.1.1 Tiltak

For å styrke internasjonaliseringen av norsk forsk­ning vil regjeringen:

• styrke det helhetlige strategiarbeidet knyttet til Norges internasjonale forsk­nings­sam­arbeid og øke utbyttet av samarbeidet

• sikre bedre koordinering mellom nasjonale forsk­ningsprioriteringer og deltakelse i internasjonalt forsk­ningssamarbeid

• styrke kunnskapsgrunnlaget om det internasjonale forsk­ningssamarbeidet, bl.a. gjennom etablering av et nytt forsk­ningsprogram om forsk­nings- og innovasjonspolitikk, jf. kapittel 9.1.3.

11.2 Europeisk forsk­ningssamarbeid

Forsk­ningssamarbeidet i Europa omfatter en lang rekke aktiviteter. De viktigste er EUs rammeprogrammer for forsk­ning, nordisk samarbeid i regi av Nordisk Ministerråd og de europeiske forsk­ningsorganisasjonene innenfor grunnforsk­ning (CERN, EMBL, ESRF, IARC, COST) og næringsrettet og anvendt forsk­ning (ESA, EUREKA). 42 I 2000 tok EU initiativet til utviklingen av et europeisk forsk­ningsområde – European Research Area (ERA).

Deltakelse i EUs rammeprogrammer for forsk­ning står helt sentralt som virkemiddel for internasjonalisering av norsk forsk­ning. Norge deltar også i flere andre FoU- og kunnskapsrelaterte programmer i EU, blant annet Programmet for livslang læring (LLP), Programmet for konkurranseevne og innovasjon (CIP) og Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi (EIT). EU retter også i økende grad strukturfondene for utvikling og utjevning inn mot forsk­ning og innovasjon. Norge er til en viss grad involvert i disse gjennom deltakelse i Interregprogrammet. EU styrker sin innsats innenfor forsk­ning og kunnskap, blant annet på bakgrunn av mål og behov i EUs Lisboa-strategi for vekst og sysselsetting. EU vil i tiden framover vurdere behovet for bedre koordinering av ulike innsatser og prosesser knyttet til det såkalte «kunnskapstriangelet» – forsk­ning, utdanning og innovasjon. God sammenheng mellom ulike europeiske innsatser innenfor de nevnte områdene er viktig også for Norge, herunder mellom aktiviteter i det europeiske forsk­ningsområdet og det europeiske høyere utdanningsområdet.

En videre utvikling av det europeiske forsk­ningsområdet, ERA, står helt sentralt i det europeiske forsk­ningssamarbeidet framover. Dette innebærer et langt mer omfattende europeisk samarbeid enn rammeprogrammene og baseres i større grad på samarbeid mellom de nasjonale myndighetene. Eksempler på dette er det europeiske veikartet for forsk­ningsinfrastruktur (ESFRI), omtalt i kapittel 10.4, og nye, store, felles forsk­ningsprogrammer for å møte felles eller globale samfunnsutfordringer, såkalt «Joint Programming». ERA skal være åpent mot omverdenen og vil dermed bidra også til økt globalt forskningssamarbeid.

11.2.1 EUs rammeprogrammer for forsk­ning

Det har vært tverrpolitisk støtte til norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer for forsk­ning. Gjennom disse programmene får norske forskere og bedrifter muligheten til å konkurrere om forsk­ningsmidler som er mange ganger større enn den norske medlemskontingenten, og de kan delta i forsk­ningsprosjekter til en verdi som kan tilsvare ti ganger medlemskontingenten. Deltakelse i rammeprogrammene gir personlige og institusjonelle nettverk, muligheter for oppdragsforsk­ning for instituttene og kontakt med mulige leverandører og kunder for næringslivet.

Deltakelse er hjemlet i EØS-avtalen. Norge betaler en kontingent som utgjør noe over to prosent av det totale rammeprogrambudsjettet, utregnet ved hjelp av en BNP-nøkkel. Det er ingen garantert tilbakeføring til norske miljøer av det norske kontingentbidraget. Hvor mye støtte til forsk­ning som tilfaller norske forsk­ningsaktører, avhenger derfor av hvor mye de søker og i hvilken grad de når opp i den europeiske konkurransen. Programmet er en viktig arena for å vurdere både kvalitet og spesialisering i norsk forsk­ning.

Generelt er det stort samsvar mellom Norges og EUs prioriteringer. EUs rammeprogram gir derfor gode muligheter for å styrke norsk forsk­ning innenfor prioriterte områder. I likhet med Norge har EU gjennom år prioritert områder som helse, mat, IKT, bioteknologi og nanoteknologi. Dette er områder som er høyt prioritert i de fleste land og regioner. Sammenfall i prioriteringer gir mulighet for at Norge kan velge ulike internasjonale samarbeidsmønstre for de ulike tematiske og teknologiske områdene. EUs rammeprogrammer er imidlertid det klart største og mest omfattende internasjonale programmet i sitt slag, og det gir gode muligheter for å forsterke norske satsinger. Globale utfordringer, velferd og verdiskaping er prioritert også i EU. Gjennom EU-samarbeidet oppnås større kritisk masse og større virkning av forsk­ningen på temaer av stor nasjonal betydning.

EUs rammeprogrammer utgjør etter hvert en vesentlig del av norsk forsk­ning, både når det gjelder offentlige utgifter til forsk­ning og finansiering av forsk­ningen i Norge. Dette gjør det nødvendig å se prioriteringene i EU-forsk­ningen mer i sammenheng med prioriteringene i norsk forskningspolitikk. Det vil bli vurdert nærmere om det er områder hvor deltakelse bør prioriteres høyere eller lavere, og om det er områder hvor det kan være en klarere arbeidsdeling mellom offentlige, nasjonale FoU-aktiviteter og deltakelsen i rammeprogrammet.

Norske satsinger bør utformes ut fra nasjonale prioriteringer og nasjonale behov, men må på samme tid i større grad ses i lys av den forsk­ning som finansieres av EU. Det bør for eksempel tilstrebes å differensiere virkemiddelbruken i programsatsingene mer mellom temaer der målet først og fremst er å få norske miljøer med i EU-prosjekter, og temaer der forsk­ningen i sin helhet må finansieres i Norge, fordi EU ikke legger vekt på disse. Norge prioriterer petroleumsforsk­ning og polarforsk­ning høyt, i motsetning til EU. På slike områder må Norge satse tungt selv og søke samarbeid utenfor EUs rammeprogrammer.

Den norske deltakelsen i EUs 6. rammeprogram (2002–2006) har bidratt vesentlig til styrket internasjonalisering av norsk forsk­ning. I alt var det 1284 norske deltakelser i 834 prosjekter, som tilsvarer åtte prosent av alle prosjekter i programmet. 43 Prosjektene fortsetter i mange tilfeller ut over den offisielle programperioden, som endte i desember 2006. Samlede utbetalinger til norske deltakere er på 284 mill. euro, noe som tilsvarer om lag 84 prosent av den konkurranseutsatte delen av det norske bidraget. Deler av kontingenten går til administrasjon og forsk­ningsaktiviteter som ikke er konkurranseutsatte. Gitt vårt høye BNP, som gir en høy kontingent relativt til omfanget av norsk forsk­ning, må dette karakteriseres som tilfredsstillende. Den samlede prosjektporteføljen norske aktører deltar i, er betydelig større enn i det 5. rammeprogrammet. Direkte og indirekte nytte av deltakelsen i form av kunnskap og samfunnsøkonomiske gevinster må dermed antas å ha økt tilsvarende.

Norge har i det 6. rammeprogrammet hatt spesielt stort gjennomslag innenfor områdene miljø, transport, samfunnsfag og humaniora, matvarer og energi. Norges forsk­ningsråd angir at om lag en tredel av den norske deltakelsen er innenfor marin og maritim forsk­ning. Andelen norske deltakelser er noe mindre i programmene innenfor helse, nanoteknologi og nye materialer, IKT og flyteknikk og romfart.

Forsk­ningsinstituttene og næringslivet har flest deltakelser i programmet. De står for 32 prosent hver av alle norske deltakelser, jf. figur 11.1. Norske universiteter og høgskoler står for 23 prosent av deltakelsen. Det er lavere enn deltakelsen fra UoH-sektoren i programmet totalt sett, som er på om lag 37 prosent. Om lag 2 prosent av den norske deltakelsen er ved universitetssykehus.

Kilde: NIFU STEP

Forsk­ningsinstituttene mottar om lag 38 prosent av den samlede støtten til norske deltakere. Næringslivet mottar om lag 25 prosent av støtten, og har fått redusert sin nominelle støtte noe sett i forhold til det 5. rammeprogrammet. Universitets- og høgskolesektoren mottar 28 prosent av den samlede støtten, og har økt sin andel fra det 5. rammeprogrammet. Universitets- og høgskolesektoren mottar 37 prosent av støtten i programmet totalt sett. Støtten til «andre» – myndigheter, etater, organisasjoner, Forsk­ningsrådet osv. – har økt betydelig fra det 5. til det 6. rammeprogrammet. Rammeprogrammet for forsk­ning har dermed økende betydning også for andre enn de direkte forsk­ningsutøvende sektorene.

EUs 7. rammeprogram for forsk­ning (2007–2013)

EUs 7. rammeprogram for forsk­ning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter startet opp ved årsskiftet 2006/2007 og vil løpe til og med 2013. Programmet omfatter både grunnforsk­ning og anvendt og næringsrettet forsk­ning. Det samlede budsjettet for rammeprogrammet er på 50,5 mrd. euro, eller over 440 mrd. kroner etter dagens valutakurs. Norges bidrag vil totalt være på om lag 10 mrd. kroner etter samme kurs. Rammeprogrammet utgjør 75 prosent av de samlede norske kontingentinnbetalinger for alle EU-programmer og 80 prosent av samlede norske offentlige bevilgninger til deltakelse i internasjonale organisasjoner og programmer innenfor forsk­ning.

Det 7. rammeprogrammet inneholder fem særprogrammer:

• «Cooperation», med prosjektsamarbeid innenfor ti prioriterte tematiske områder som helse, mat, energi, miljø, IKT og nanoteknologi

• «Ideas», med forskerinitierte prosjekter i regi av et europeisk forsk­ningsråd – European Research Council

• «People», med støtte til enkeltforskere innenfor områdene forskerkarrierer og -mobilitet

• «Capacities», med støtte til økt forsk­nings­kapasitet i form av forsk­ningsinfrastruktur, små og mellomstore bedrifter, regionale initiativ og 3. landssamarbeid

• «Joint Research Centre» (JRC), som er EUs eget forsk­ningsinstitutt.

De tematiske og teknologiske prioriteringene samsvarer godt med norske prioriteringer og legger et grunnlag for å forsterke nasjonale prioriteringer gjennom deltakelsen. Som en oppfølging av Vilje til forsk­ning la Kunnskapsdepartementet våren 2008 fram en strategi for å møte utfordringene i Norges samarbeid med EU om FoU fram mot 2010. Per 31. desember 2008 var det norsk deltakelse i 332 av de prosjekter som er innstilt til finansiering i programmet. Dette utgjør om lag 13 prosent av alle innstilte prosjekter. Støtte til norske deltakere i prosjektene vil kunne bli på om lag 1,2 mrd. kroner ifølge Norges forsk­ningsråd.

Et mål i strategien er at norske miljøer skal få om lag like mye forsk­ningsfinansiering fra EU som den norske kontingenten for rammeprogrammets første del (2007–2010). I andre del av programmet vil en ambisjon om å få tilbake midler som tilsvarer innbetalt kontingent, være vanskelig å få til. Dette skyldes budsjettprofilen i rammeprogrammet, som innebærer en betydelig økning i årlige norske kontingentutbetalinger i perioden 2010–2013. Kontingentutbetalingen i 2013 vil være mer enn dobbelt så stor som i siste år av det 6. rammeprogrammet.

Regjeringen mener likevel det er nødvendig å ha høye ambisjoner for norsk deltakelse i det 7. rammeprogrammet, og forventer at finansieringen fra rammeprogrammet skal øke. Gjennom kontingenten for deltakelse investerer Norge mye i deltakelse i samarbeidet innenfor rammeprogrammet, og det er rimelig at Norge også får utbytte av det i form av forsk­ningsmidler, tilgang på omfattende kunnskapsproduksjon, nettverk osv. Å oppnå høy deltakelse krever en målrettet innsats fra institusjonene og bedriftene i form av ressurser nedlagt i søknadsutvikling og egenandeler. Myndighetene må tilrettelegge via Norges forsk­ningsråd i form av rådgiving og stimulerings- og støttetiltak. Det må også arbeides i programkomiteer og i Kommisjonen for å utvikle utlysinger som også dekker norske forsk­ningsinteresser. Norge er godt posisjonert for deltakelse i siste del av programmet ved at vi deltar i de store felleseuropeiske initiativene innenfor teknologiutvikling (Joint Technology Initiatives) og programsamarbeid (ERA-NET og artikkel 169-initiativer). Tiltakene innebærer at det etableres nye programmer i randsonen av det 7. rammeprogrammet med til dels betydelige bidrag fra programmet. EU vil som et ledd i sin krisepakke også legge til rette for nye, store FoU-satsinger innenfor mer miljøvennlig bygg- og anleggsvirksomhet og vare- og bilproduksjon i siste del av rammeprogrammet.

For at deltakelse i ulike tiltak og aktiviteter i det 7. rammeprogrammet skal kunne styrke nasjonale forsk­ningsprioriteringer og institusjonenes prioriteringer, er det viktig å konsentrere videre innsats mot prioriterte felter. Vurderinger av status og utvikling i norsk deltakelse i rammeprogrammet og utvikling av strategier og prioriteringer for deltakelse er en viktig oppgave for fagdepartementene, i dialog med Norges forsk­ningsråd. Arbeidet med å se nasjonale satsinger i sammenheng med norsk deltakelse i rammeprogrammet står helt sentralt for god norsk deltakelse og godt utbytte av deltakelsen. Dette arbeidet må styrkes.

Anslagsvis ti prosent av norske forskere har vært engasjert i prosjekter i EUs 6. rammeprogram for forsk­ning. Regjeringen mener det er rom for å øke denne andelen. Det er et særlig mål å styrke deltakelsen fra universitetene, helseforetakene og næringslivet, og videreføre den gode instituttdeltakelsen. Rammebetingelsene for forsk­ningsinstituttenes deltakelse i det 7. rammeprogrammet må vurderes nærmere etter at endringer både nasjonalt og i EU kan ha svekket disse. Deltakelse er også aktuelt for høgskoler, sykehus og bedrifter i regionene, selv om terskelen er høy og det er viktig å være bevisst både når det gjelder prioriteringer og valg av partnere. Mindre institusjoner bør også søke nasjonale partnere. Norske forsk­ningsmiljøer må utvikle strategier i tråd med ambisjonene for deltakelsen i siste del av 7. rammeprogram.

Forsk­ning er et virkemiddel for å nå mål innenfor en rekke politikkområder. Det er viktig både å legge til rette for at norske prioriteringer kan forsterkes gjennom deltakelsen i rammeprogrammet og å utnytte mulighetene i rammeprogrammet. I EUs 7. rammeprogram er marin forsk­ning en tverrgående prioritering for de tematiske satsingene. Dette er i tråd med norske interesser og er til dels et resultat av at Norge har bidratt til økt fokus på marin og maritim forsk­ning i programmet. I andre deler av programmet er sammenfall i prioriteringer ikke tilstrekkelig utnyttet. Bærekraftig utvikling er et overordnet mål i det 7. rammeprogrammet og omfatter blant annet forsk­ning av relevans for utviklingsland og bistand. Programmet er åpent for internasjonal deltakelse i alle deler av programmet, også fra utviklingsland. Norge deltok ikke i tilstrekkelig grad i slikt samarbeid i det 6. rammeprogrammet.

Regjeringen mener Norge skal bidra til at det europeiske forsk­ningssamarbeidet i 7. rammeprogram møter globale utfordringer og bidrar til bærekraftig utvikling. Videre legger regjeringen vekt på god, norsk deltakelse innenfor prioriterte nasjonale områder som marin og maritim forsk­ning, klima og energi, miljø, IKT og helse. Det er vesentlig at norske aktører har rammebetingelser og tilgang på informasjon og veiledning som gjør at de kan utnytte mulighetene i programmet fullt ut. Samarbeid med forsk­ningsmiljøer fra ledende forsk­ningsnasjoner også utenfor Europa, som USA, Japan og Kina, må styrkes gjennom deltakelsen i det 7. rammeprogrammet.

11.2.2 Det europeiske forsk­ningsområdet (ERA)

Utvikling av det europeiske forsk­ningsområdet – European Research Area (ERA) ble først etablert i 2000 som et tiltak i EUs Lisboa-strategi. EU drøftet i 2007 status og mulig videre utvikling av ERA. Drøftingene skjedde på bakgrunn av en grønnbok om ERA, lagt fram av Kommisjonen våren 2007. ERA omfatter i henhold til grønnboken tre hoved­elementer:

• utvikling av et «indre marked» for forsk­ning, der forskere, teknologi og kunnskap sirkulerer fritt

• effektiv europeisk koordinering av nasjonale og regionale forsk­ningsaktiviteter, programmer og politikk

• initiativer som finansieres og gjennomføres i regi av EU.

Grønnboken pekte på at mye er gjort, men at mye også gjenstår når det gjelder å utvikle ERA. Seks hovedakser ble foreslått som fokus for den videre utvikling av ERA: forskermobilitet, forsk­nings­infra­struktur, fremragende forsk­nings­insti­tusjo­ner, offentlig-privat kunnskapsdeling, koordinering av forsk­ningsprogrammer/satsingsområder og internasjonalt samarbeid. EU har satt modernisering av universitetene på sin forsk­ningspolitiske agenda, og følger opp med ulike tiltak og prosesser. Grønnboken ble fulgt opp i 2008 med nye initiativer til utvikling av ERA innenfor fem av de foreslåtte hovedaksene. Disse er:

• et europeisk partnerskap for å styrke forskermobilitet og -karrierer i Europa

• juridisk rammeverk for felleseuropeisk forsk­ningsinfrastruktur, primært for å kunne realisere ESFRIs veikart for felleseuropeisk forsk­ningsinfrastruktur

• anbefalinger om forvaltning av intellektuelle rettigheter ved offentlige forsk­nings­institu­sjoner

• utvikling av felles forsk­ningsprogrammer – «Joint Programming» – for å møte felles samfunnsmessige og globale utfordringer

• et strategisk rammeverk for internasjonalt FoU-samarbeid.

EU har også iverksatt et arbeid med å styrke den politiske styringen av ERA og la i desember 2008 fram en ny visjon for ERA fram mot 2020. I henhold til visjonen skal alle forsk­ningsaktører i ERA innen 2020 kunne nyte godt av en «femte frihet» – fri bevegelse av forskere, kunnskap og teknologi. En ny styringsmodell for ERA vil bli drøftet under det svenske formannskapet i EU høsten 2009. Den videre utvikling av ERA vil kunne innebære at nasjonale myndigheter og programeiere i stor grad vil kunne utvikle og lede samarbeidsinitiativer. Dette omfatter etableringen av felles forsknings­infrastruktur av felleseuropeisk interesse – jf. omtalen av ESFRI-arbeidet i kapittel 10.4, og utviklingen av store, felles forsk­ningsprogrammer for å møte samfunnsmessige og globale utfordringer. Næringslivet har en ledende rolle i de store teknologiløftene i offentlig-privat partnerskap i det 7. rammeprogrammet (Joint Technology Initiatives) og også i de såkalte europeiske teknologiplattformene, som utvikler langsiktige, strategiske forsk­ningsagendaer innenfor prioriterte sektorer og teknologiområder. Fra og med det 8. rammeprogrammet vil EUs finansiering av forsk­ning i større grad kunne rettes inn mot å legge til rette for og bidra til felleseuropeiske partnerskap og samarbeidstiltak, der nasjonale myndigheter og forsk­ningsfinansierende organer har sentrale roller.

Norge har deltatt i en rekke av aktivitetene i det 6. og 7. rammeprogrammet rettet mot utvikling av ERA. Regjeringen støtter en utvikling som gir et forsterket europeisk samarbeid, også utenfor rammeprogrammet. Slikt samarbeid bør baseres på frivillighet og stor grad av nasjonal styring, og være paneuropeisk i sin tilnærming. Globale utfordringer, forsk­ning for økt verdiskaping og økt velferd bør stå sentralt i et forsterket europeisk samarbeid. På disse og andre områder i det europeiske samarbeidet bør det også legges til rette for internasjonalt samarbeid. Det europeiske forsk­nings­om­rådet må være åpent mot omverdenen. Norge bør bidra til bedre rammebetingelser for økt forskermobilitet i Europa og økt bevegelse av kunnskap og teknologi.

ERA er ikke dekket av EØS-avtalen, og det er ingen automatikk i at Norge kan delta i de initiativer EU tar til videre utvikling av ERA. Det er viktig å sikre norsk deltakelse i nye, relevante initiativer. Mange av disse er i seg selv viktige for Norge, og de vil kunne strukturere europeisk forsk­ning på en langt sterkere måte enn rammeprogrammene har gjort. Deltakelse i ERA-initiativer vil i framtiden være viktig også for mulighetene i rammeprogrammene. Regjeringen vil arbeide for at Norge får generell tilgang til grupper av nye initiativer og vurdere om aktuelle initiativer bør og kan innlemmes i EØS-avtalen.

ERA skal motvirke fragmentering i europeisk forsk­ning og omhandler også nasjonal forsk­ningspolitikk. At det i Europa er ulike prioriteringer og aktiviteter innenfor forsk­ning, må ikke bare ses som en utfordring – det er også en styrke. Når politikk og tiltak tar utgangspunkt i nasjonale og regionale utfordringer, kan ulike erfaringer og god praksis brytes mot hverandre, også innenfor rammen av ERA.

Det er imidlertid en utfordring å sikre at et økende antall initiativer relatert til ERA både i og utenfor rammeprogrammet ikke bidrar til økt fragmentering i europeisk forsk­ning, noe ERA i utgangspunktet skal motvirke. Særlig for næringslivet er det vesentlig at det europeiske forsk­ningslandskapet er oversiktlig og gjenkjennelig.

En vellykket norsk ERA-deltakelse forutsetter at det arbeides aktivt med å utvikle nasjonale prioriteringer, særlig for deltakelse i initiativer som vil kreve nasjonal medfinansiering i utlysinger og aktiviteter. Norge kan ikke delta i alle initiativer. Norge må både delta i vurderingene av hvilke forsk­ningsutfordringer som best løses i et europeisk samarbeid, og foreta prioriteringer av hvilke samarbeidsinitiativer Norge skal delta i. Norges forsk­ningsråd har en viktig rolle i å gi råd om initiativer og tiltak som bør prioriteres fra norsk side.

I flere av ERA-initiativene legges det opp til partnerskap og felles finansiering i ulike former, særlig innenfor programsamarbeid og forsk­ningsinfrastruktur på bakgrunn av ESFRIs veikart. Deltakelse i programsamarbeid reiser et spørsmål om hvor langt man fra norsk side skal gå når det gjelder å åpne nasjonal finansiering. I Vilje til forsk­ning ble det lagt vekt på et arbeid med å åpne nasjonale programmer. I lys av utviklingen i EU kan det imidlertid være hensiktsmessig å skille mellom åpning av nasjonale programmer og programsamarbeid. Ved en åpning av nasjonale programmer får andre lands forskere mulighet til finansiering fra nasjonale programmer – med eller uten krav om at forsk­ningen skal være tilknyttet det finansierende landet. Ved programsamarbeid samarbeider to eller flere land om felles aktiviteter og utlysinger, etablerer eventuelt et nytt forsk­ningsprogram sammen og finansierer aktivitetene sammen. EU fokuserer nå mest på programsamarbeid, men vil på sikt trolig arbeide for en åpning av nasjonale programmer i EU.

Kilde: Norges forsk­ningsråd

Felles utlysinger kan enten bygge på at det enkelte land betaler sine forskere (såkalt virtuell felles pott), eller at de deltakende landene i fellesskap finansierer alle aktiviteter, uten at det enkelte landet har noen garanti for å få tilbake penger til landets forskere (såkalt sentral felles pott). Det er fordeler og ulemper knyttet til begge disse finansieringsformene. Sentral felles pott gir en sterkere koordinering og bedre gjennomføring, men samtidig har man ikke garantier for å få penger til egne forsk­ningsmiljøer. På områder der Norge har faglig sterke miljøer, er dette av mindre betydning. Norge bør kunne delta i programsamarbeid med sentral felles pott, men basert på prioriteringer og klare vurderinger av forventet nytte og kostnad i forhold til alternativ anvendelse av ressursene.

Deltakelse i europeisk programsamarbeid kan innebære at nasjonale forsk­ningsmidler legges i europeiske samarbeidstiltak framfor rene nasjonale aktiviteter. Deltakelse i slike samarbeidstiltak skal i utgangspunktet være en integrert del av Norges forsk­ningsråds arbeid med prioriterte temaer, og deltakelse skal derfor finansieres av relevante fagdepartementer etter en dialog om relevans og prioriteringer. Større initiativer skal vurderes av aktuelle fagdepartementer og Kunnskapsdepartementet i dialog med Norges forsk­ningsråd og legges fram særskilt i statsbudsjettet.

Det er viktig at Norge vurderer et særlig ansvar for oppfølging av ERA-initiativer som faller innenfor nasjonalt prioriterte forsk­ningsområder. Dette omfatter blant annet oppfølging av nye initiativer fra EU til en felleseuropeisk satsing på energiteknologi, en egen strategi for et styrket europeisk samarbeid om marin og maritim forsk­ning og en ny melding om Arktis. Norge bør ta et særlig ansvar for å følge opp aktuelle tiltak som springer ut av disse initiativene og bidra til at det prioriteres ressurser i EU til oppfølging.

I tråd med ERA-konseptet er det et økende samarbeid mellom EU og de øvrige europeiske forsk­ningsorganisasjonene. Dette gjelder blant annet EUREKA, COST og European Space Agency (ESA). ESA opererer satellitter og deltar i utviklingen av den internasjonale romstasjonen (ISS) og er av stor betydning for norsk industri, norske forsk­ningsmiljøer og brukerinteresser. Norske aktører deltar nå både i ESAs programaktiviteter og aktiviteter i det 7. rammeprogrammet innenfor romvirksomhet. Ny utvikling i ERA som kobler EU-forsk­ningen og forsk­ning i regi av andre organisasjoner gjør at prioriteringer for norsk deltakelse i ulike europeiske programmer i større grad må ses i sammenheng.

Prioriterte ERA-initiativer

Det er særlig aktuelt med norsk deltakelse i følgende nye ERA-initiativer:

«Joint Programming»: Forslaget om felles forsk­ningsprogrammer springer ut av et behov for samarbeid om å løse store, europeiske eller globale samfunnsmessige utfordringer. Det vil kunne innebære en betydelig ressursinnsats både fra deltakende land og EU på noe sikt. Et eksempel på et aktuelt område er et initiativ i EU for å etablere et felleseuropeisk program for forsk­ning på Alzheimer og andre, liknende sykdommer. Her er det allerede etablert et pilotinitiativ med norsk deltakelse. Andre områder kan være knyttet til klimaendringer, energiforsyning og FNs tusenårsmål. Marin og maritim forsk­ning er et annet aktuelt område. Temaer for samarbeid skal avklares nærmere i løpet av 2009. Et nytt forum i EU vil drøfte dette og foreslå temaer. Norge vil være observatør. Det vil være opp til hvert enkelt land å delta i utviklingen og gjennomføringen av slike programmer. Alle land vil ikke delta i alle initiativer.

Forsk­ningsinfrastruktur/ESFRI:Arbeidet med å identifisere og utvikle forsk­ningsinfrastruktur av felleseuropeisk interesse i ESFRI skal realiseres gjennom en samfinansiering mellom interesserte land, med et særlig ansvar for vertslandet. Kommisjonen har utarbeidet et utkast til legalt rammeverk for etablering og drift av ny infrastruktur. Dette vil ventelig bli vedtatt i EU i 2009. Det vurderes nå om dette egner seg også for ESFRI-prosjekter initiert av Norge, og om det sikrer god tilgang til øvrig forsk­ningsinfrastruktur i Europa for norske forskere. Felleseuropeisk forsk­ningsinfrastruktur er omtalt nærmere i kapittel 10.4.

Partnerskap for økt forskermobilitet og bedre forskerkarrierer:EU vil gjennom et partnerskap med medlemslandene gi de menneskelige ressursene i forsk­ningen økt oppmerksomhet. Fokus flyttes fra støtteordninger til rammebetingelser for mobilitet og forskerkarrierer. Dette er spørsmål der aktuelle tiltak og lovgivning i all hovedsak forvaltes på nasjonalt nivå. Norge synes allerede å ligge langt framme i Europa når det gjelder rammebetingelser av administrativ og legal karakter. Det forventes imidlertid at EU-landene utarbeider nasjonale oppfølgingsplaner for å fremme mobilitet og forskerkarrierer i Europa. For Norge er det aktuelt å utvikle en tilsvarende handlingsplan. Tiltak for forskerkarrierer og mobilitet er omtalt nærmere i kapittel 9.5.

Internasjonalt forsk­ningssamarbeid:Kommisjonen foreslo i en melding om internasjonalt samarbeid i 2008 rammer og tiltak for å fremme strategisk koordinering av landenes og EUs samarbeid med land utenfor EU. Det skal etableres et nytt forum som skal drøfte muligheter for koordinering og samarbeid nærmere. Norge vil være observatør. Det kan være aktuelt å identifisere prioriterte FoU-områder for et europeisk samarbeid, basert på frivillig deltakelse. Norge kan dra nytte av et slikt samarbeid, også i utviklingen av det øvrige internasjonale forsk­ningssamarbeidet.

Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi (EIT):EU vedtok i mars 2008 å etablere Det europeiske instituttet for innovasjon og teknologi (EIT). Regjeringen innstilte i St.prp. nr. 56 (2007–2008) på norsk deltakelse i EIT. Stortinget sluttet seg til dette. EIT skal ikke være et institutt i tradisjonell forstand, men en nettverksbasert institusjon med en liten sentraladministrasjon. EU har besluttet at EITs administrasjon skal ligge i Ungarn. Det er en norsk representant i styret. EIT skal legge til rette for etablering av nettverk og samarbeid gjennom såkalte kunnskaps- og innovasjonsnettverk – Knowledge and Innovation Communities (KICs). Nettverkene skal gjennomføre aktiviteter innenfor alle deler av kunnskapstriangelet – forsk­ning, innovasjon og utdanning. Samfunns­messige utfordringer og næringsrettede anvendelser vektlegges. Det vil finne sted utlysinger for de første nettverkene våren 2009.

11.2.3 EØS-midlene og forsk­ning

EØS-midlene skal bidra til å utjevne økonomiske og sosiale forskjeller i Europa. Forsk­ning er her et sentralt satsingsområde. I inneværende periode (2004–2009) vil om lag 600 mill. kroner bli brukt til å støtte forsk­ningsprosjekter i Sentral- og Sør-Europa. Deler av støtten bevilges gjennom forsk­ningsfond som er etablert i seks land. Et eget polsk-norsk forsk­ningsfond på 140 mill. kroner har f.eks. støttet polsk-norske samarbeidsprosjekter innen helse- og miljørelatert forsk­ning. Over halvparten av alle forsk­ningsprosjekter under EØS-midlene har norske samarbeidspartnere. I tillegg kommer anslagsvis 400 mill. kroner i prosjektstøtte innen andre innsatsområder, men der forsk­ningsaktivitet er en av prosjektkomponentene. Forhandlinger er nå i gang med EU-kommisjonen om EØS-midlene i perioden 2009–2014. Norske myndigheter legger opp til å videreføre forsk­ning som et sentralt innsatsområde. For Norge er det viktig at bruken av EØS-midlene samsvarer med øvrige prioriteringer innenfor norsk forsk­ningspolitikk.

11.2.4 Tiltak

For å styrke det europeiske forsk­nings­sam­arbei­det vil regjeringen:

• sikre god arbeidsdeling mellom nasjonale FoU-satsinger og satsinger i det 7. rammeprogrammet og ERA, basert på likheter og forskjeller i de norske FoU-prioriteringene og prioriteringene i EU

• be Norges forsk­ningsråd styrke arbeidet med å utvikle samspill og god arbeidsdeling mellom satsinger i de nasjonale FoU-programmene og den norske deltakelsen i det 7. rammeprogrammet og ERA

• be Norges forsk­ningsråd videreutvikle analyser av den norske deltakelsen i rammeprogrammet og ERA og forholdet til nasjonale FoU-prioriteringer

• vurdere en styrking av informasjons-, stimulerings- og støttetiltak gjennom Norges forsk­ningsråd, herunder stimulere til at norske aktører i større grad initierer og leder prosjekter i det 7. rammeprogrammet og til samarbeid om deltakelse mellom norske miljøer

• vurdere forsk­ningsinstituttenes konkurranseevne i rammeprogrammet

• be universiteter og høgskoler og helseforetakene om å vurdere å styrke støtte- og insentivfunksjoner for deltakelse i EU-forsk­ningen og utvikle strategier for deltakelse

• vurdere styrkede insentiver for deltakelse fra næringslivet, herunder bruk av Skattefunn, for å styrke næringslivets deltakelse i rammeprogrammet

• be Norges forsk­ningsråd utarbeide en strategi for programsamarbeid innenfor rammen av ERA

• utrede juridiske og administrative forhold knyttet til Norges forsk­ningsråds deltakelse i initiativer innenfor programsamarbeid med felles, sentral pott

• sikre norsk deltakelse og en aktiv norsk rolle i aktuelle initiativer innenfor felles forsk­ningsprogrammer (Joint Programming)

• utvikle en nasjonal skyggehandlingsplan som følger EU-landenes handlingsplaner for økt forskermobilitet og bedre -karrierer i Europa

• be Norges forsk­ningsråd vurdere behov for tiltak for god norsk deltakelse i EITs kunnskaps- og innovasjonsnettverk (KICs)

• be Norges forsk­ningsråd utarbeide et nasjonalt veikart for investeringer i nasjonal og europeisk infrastruktur

• arbeide for å realisere ESFRI-prosjekter som er fremmet fra Norge, bl.a. på Svalbard og innenfor CO₂-fangst og -lagring.

11.3 Bilateralt forsk­ningssamarbeid

11.3.1 Status

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forsk­ning var bilateralt samarbeid ett av fire hovedområder for økt internasjonalisering av norsk forsk­ning. På bakgrunn av en tiltakende formalisering av forsk­ningssamarbeidet, både på institusjonelt og politisk nivå, ble behovet for en tydeligere geografisk prioritering framhevet. Betydningen av å følge opp avtaler inngått på politisk nivå med ressurser i form av midler og et aktivt virkemiddelapparat, ble understreket.

Siden 2005 har det bilaterale samarbeidet økt i omfang og betydning. Det har vært til dels omfattende kontakt med ulike land både på politisk nivå og embetsnivå. Utbygging av samarbeidet med Nord-Amerika (USA og Canada) og Japan, samt inngåelsen av bilaterale forsk­ningsavtaler med Kina og India og opptrapping av polarsamarbeidet, herunder med Russland, har vært prioritert.

Grunnstammen i samarbeidet er og blir den enkelte forsker og forsk­ningsinstitusjon og deres nettverk og kontakter med kolleger og partnere i andre land. Fra myndighetenes side tilrettelegges samarbeidet gjennom inngåelse av avtaler og drøftinger av prioriterte områder for samarbeid.

Kilde: Norges forsk­ningsråd

Norge har i dag bilaterale forsk­ningsavtaler med Sør-Afrika (2002), Japan (2003), USA (2005), India (2006), Frankrike (2008) og Kina (2008). Videre er man i dialog med Russland om en fornyet avtale på forsk­ningsfeltet. Norge har også såkalte intensjonsavtaler med Brasil (2008), Argentina (2008) og Chile (2008). Disse inngås som regel med fagdepartementene i de respektive samarbeidslandene og er normalt mindre forpliktende enn forsk­ningsavtaler på stat-til-stat-nivået. I tillegg har Norges forsk­ningsråd og forsk­nings­inst­itu­sjo­nene inngått en rekke bilaterale avtaler på forsk­ningsfeltet som et ledd i sitt internasjonale arbeid.

Dette innebærer at Norge har avtaler både med tradisjonelt sett store og tunge forsk­ningsnasjoner i Nord-Amerika og Europa, samt Japan, og med framvoksende forsk­ningsnasjoner i Asia, Afrika og Sør-Amerika. For samarbeid med europeiske land er det lagt til grunn at dette i all hovedsak er dekket av samarbeidet i EU-forsk­ningen, og at det derfor er mindre aktuelt med bilaterale avtaler.

En god oppfølging av inngåtte avtaler krever styrkede ressurser og stiller krav til systematisk og langsiktig oppfølging fra berørte departementer, Norges forsk­ningsråd, institusjoner og uteapparatet.

En hovedprioritering i årene som kommer vil være oppfølging av eksisterende forsk­ningsavtaler, med sikte på konsolidering av samarbeidet med de prioriterte landene.

11.3.2 Utfordringer og virkemidler for bilateralt forsk­ningssamarbeid

Bilateralt forsk­ningssamarbeid åpner for målrettet innsats overfor land og tematiske områder som er særlig relevante for norsk forsk­ning og samfunnsutvikling – og for et samarbeid om globale utfordringer.

Fokus og prioriteringer i samarbeidet varierer fra land til land. Det felles utgangspunktet er hensynet til kvalitet og relevans, felles forsk­nings­interesser og gjensidige forventninger om faglig utbytte av samarbeidet. Det bilaterale samarbeidet kompletterer og underbygger den internasjonalisering som skjer på europeisk og nordisk nivå og vice versa.

De bilaterale avtalene bygger i stor grad på allerede eksisterende kontakt mellom fagmiljøer i Norge og i samarbeidslandene, og er basert på at forsk­ning og høyere utdanning ses i sammenheng. Status i det bilaterale samarbeidet viser at norske forskere er attraktive partnere selv for land med store FoU-ressurser, som USA, Japan og Kina – spesielt innenfor fagfeltene energi, klima- og polarforsk­ning, men også innenfor bio- og nanoteknologi. Likevel må Norge konkurrere med andre om å styrke samarbeidet med de store FoU-nasjonene.

For å følge opp de bilaterale avtalene på en god måte må nye virkemidler vurderes og arbeidet med strategier og prioriteringer styrkes. En grunnleggende utfordring består i å skape tydeligere forbindelser og bedre synergi mellom det bilaterale forsk­ningssamarbeidet og nasjonale FoU-prioriteringer, og å se det bilaterale samarbeidet mer i sammenheng med norsk deltakelse i EU-forsk­ningen og det nordiske samarbeidet innenfor forsk­ning. Norges forskningsråd har en sentral rolle i dette.

Det er også behov for å styrke kunnskapsgrunnlaget. De bilaterale avtalene er inngått relativt nylig, og det foreligger foreløpig lite materiale om hvilke effekter avtalene har på utviklingen av samarbeidet med de enkelte land. At den direkte effekten er vanskelig å måle, gjør det desto viktigere å legge ned ressurser i å styrke kunnskapsgrunnlaget på området.

Forsk­ningsavtalene angir ulike aktiviteter og tiltak for oppfølging. Dette kan være utveksling av forskere og studenter, samarbeid om infrastruktur, felles utlysinger og seminarer og lignende. For å fremme bilateralt samarbeid er det etablert egne ordninger i Norges forsk­ningsråd. Sentralt her står «såkorn-midler», som skal stimulere til samarbeid mellom FoU-aktører i Norge og i aktuelle samarbeidsland. Gjennomføring av forsk­ningsprosjekter blir i all hovedsak finansiert gjennom Forsk­ningsrådets ordinære programmer.

Fra og med 2008 er de bilaterale stimuleringsmidlene i Forsk­ningsrådet lagt om og er nå forankret i relevante programmer og aktiviteter. Dette bidrar til at nasjonale og internasjonale aktiviteter ses mer i sammenheng, noe som er positivt.

Nye typer samarbeid, nettverk og forskerutveksling kan bidra til å øke kunnskaps- og innovasjonsutbyttet og skape et tettere og mer forpliktende samarbeid i årene som kommer. Det er iverksatt flere tiltak for å legge mer til rette for inn- og utgående mobilitet knyttet til prioriterte samarbeidsland, jf. kapittel 9.5 om mobilitet. Videre kan programsamarbeid og felles utlysinger mellom nasjonale FoU-programmer i Norge og prioriterte samarbeidsland styrke det bilaterale samarbeidet.

Det er et mål å se det internasjonale forsk­ningssamarbeidet og utdanningssamarbeidet mer i sammenheng. Blant annet vil tiltak i St.meld. nr 14 (2008–2009) Internasjonalisering av utdanning kunne styrke det bilaterale forsk­ningssamarbeidet ytterligere.

Oppfølgingen av det bilaterale arbeidet må også ses mer i sammenheng med deltakelse i EUs 7. rammeprogram for forsk­ning. Alle deler av programmet er åpent for internasjonalt samarbeid, og norske miljøer samarbeider allerede med et bredt spekter av internasjonale deltakere innenfor rammeprogrammet. Dette omfatter blant annet flere av Norges prioriterte samarbeidsland utenfor Europa. Det bilaterale samarbeidet og EU-deltakelsen kan gjensidig forsterkes gjennom å se dette mer i sammenheng.

Nye initiativer innenfor EU-forsk­ningen for utvikling av internasjonalt forsk­ningssamarbeid kan også styrke det norske arbeidet med politikk og virkemidler for bilateralt samarbeid. Dette bør utnyttes fullt ut.

De norske utenriksstasjonene er sentrale i utviklingen av Norges internasjonale forskningssamarbeid. Ved ambassaden i Washington, EU-delegasjonen i Brussel og OECD-delegasjonen i Paris er det egne utsendinger med særskilt ansvar for å følge opp forsk­ningssaker . I tillegg har Innovasjon Norge egne utsendinger på forsk­nings- og teknologifeltet, til dels i samarbeid med Norges forsk­ningsråd. I land hvor det er inngått bilaterale avtaler, spiller utsendingene en avgjørende rolle i oppfølgingen av disse, blant annet gjennom å forestå myndighetskontakt og å etablere kontakt med landets forsk­ningsmiljøer.

Inngåelsen av nye bilaterale avtaler og samarbeidets økende omfang har aktualisert behovet for flere utsendinger på forsk­ningsfeltet, i første rekke i Kina og India.

11.3.3 Tiltak

For å styrke det bilaterale forsk­ningssamarbeidet vil regjeringen:

• utvikle strategi for bilateralt forsk­nings- og teknologisamarbeid, herunder se dette samarbeidet mer i sammenheng med høyere utdanning

• sørge for finansiering av oppfølging av eksisterende forsk­ningsavtaler

• arbeide for felles utlysinger med utvalgte samarbeidsland innenfor etablerte programmer

• styrke koblingen mellom forsk­ning, høyere utdanning og innovasjon i oppfølgingen av avtalene

• styrke kunnskapsgrunnlaget for det bilaterale samarbeidet gjennom løpende arbeid med rapportering og evaluering av virksomheten

• opprette en stilling som vitenskapsråd ved ambassaden i Beijing, og vurdere å etablere en stilling som forskningsutsending ved ambassaden i New Dehli

• sikre en mer overordnet koordinering av samarbeidet mellom Norges forsk­ningsråd og Innovasjon Norge om felles bruk av det næringsrettede uteapparatet

• bygge opp under det bilaterale samarbeidet med prioriterte land og områder gjennom samarbeid med EU om internasjonalt forsk­ningssamarbeid.

11.4 Nordisk samarbeid

11.4.1 Status

Nordisk Ministerråd kom i 2005 til enighet om å utvikle det nordiske forsk­ningssamarbeidet med sikte på gjøre Norden til en ledende forsk­nings- og næringsregion. Med utgangspunkt i felles nasjonale prioriteringer ønsket man å gjøre Norden til en mer synlig og attraktiv region for forsk­ning og innovasjon gjennom etablering av et nordisk forsk­nings- og innovasjonsområde – Nordic Research and Innovation Area (NORIA). Målet var å styrke Norden som arena for samarbeid ved å koble sammen nasjonale finansieringskilder, og å styrke Norden som plattform for internasjonalt samarbeid. For å effektivisere forsk­ningssamarbeidet mellom de nordiske landene ble det samme år opprettet et eget, nytt organ for nordisk forsk­ningssamarbeid, Nordforsk. Et nordisk senter for samarbeid om innovasjon, NICe, utgjør den andre pilaren i NORIA-samarbeidet.

Nordisk energiforsk­ning (NEF) er et felles forsk­ningsfinansierende og -rådgivende organ underlagt embetsmannskomiteen for næring og energi. NEFs rolle er å tilrettelegge for økt kompetanse og verdiskaping i Norden innen energisektoren gjennom å komplementere og styrke den fellesnordiske energiforsk­ningen. Videre skal NEF bidra til å fremme en felles retning for FoU og bidra til informasjonsspredning innen de områder og interesser som deles av de nordiske landene på energifeltet.

Målet om å gjøre Norden til en attraktiv og verdensledende forsk­ningsregion og en plattform for internasjonalt samarbeid ligger fast. Det nordiske forsk­ningssamarbeidet skal bidra til å skape grunnlag for et globalt konkurransedyktig og bærekraftig samfunn og næringsliv i Norden, samt bidra til å løse globale utfordringer.

11.4.2 Utfordringer og virkemidler: Det nordiske toppforsk­ningsinitiativet

I de nordiske statsministres globaliseringsinitiativ fra 2007 står betydningen av å satse på kunnskap og forsk­ning for å møte de muligheter og utfordringer som følger av økt globalisering, sentralt. I årene som kommer vil investeringer i infrastruktur og evnen til å rekruttere unge talenter fra hele verden til en forskerkarriere i Norden være avgjørende for å kunne absorbere og utnytte kunnskap skapt i den internasjonale forsk­ningsfronten.

Nordforsk skal i første rekke bidra til å stimulere til felles, nasjonalt finansierte aktiviteter, og kan sammen med nasjonale midler gi stor effekt innenfor prioriterte områder. Aktivitetene sammenfaller i stor grad med nasjonale satsinger og kan bidra ytterligere til å forsterke disse. Dette gjelder blant annet tiltak som Sentre for fremragende forsk­ning (SFF) og innenfor forskerutdanning og infrastruktursamarbeid.

Nordforsk medfinansierer p.t. seksten nordiske SFF, i tillegg til ulike nettverk av nasjonale sentre, forskerskoler, bruk av infrastruktur, felles programmer (såkalte NORIA-net) og øvrige nettverksaktiviteter. SFF-samarbeidet utgjør en viktig plattform for internasjonalt samarbeid, både overfor EU og øvrige land.

Oppfølging av sentrale nordiske prioriteringer, som blant annet mat, klima, miljøvennlig energi og velferd, forutsetter tett samarbeid mellom forsk­ning/forsk­ningsfinansiering og innovasjon/innovasjonsvirkemidler. Det er derfor avgjørende at Nordisk energiforsk­ning, Nordforsk og NICe samarbeider tett.

I forbindelse med globaliseringsinitiativet fra 2007 gikk de nordiske statsministrene sammen om å fremme felles forsk­ning innen klima, miljø og energi gjennom det såkalte Toppforsk­nings­ini­tiativet. I et omfattende og omforent satsingsforslag fra 2008 stilles ca. 450 mill. norske kroner til disposisjon fra de fem nordiske landene for å finansiere felles forsk­ningsprosjekter innenfor seks delprogrammer i perioden 2009–2013. Initiativet er blant annet ment å styrke de nordiske landene samlet i konkurransen om midler fra EUs rammeprogram, som man håper vil være en tilleggskilde for finansiering til programmet. Et hovedmål er å trekke næringslivet med i utviklingen av ny klimateknologi.

Både prosessen og programmet har potensial til å gi ny dynamikk til det nordiske samarbeidet. Satsingene er i tråd med norske prioriteringer innen klima og energi og representerer en ny form for samarbeid mellom nasjonale forsk­nings­pro­grammer. Ambisjonen er en gradvis utvikling av samarbeidet gjennom koordinering med nasjonale og europeiske satsinger.

Både Toppforsk­ningsinitiativet og flere av de aktivitetene som inngår i det nordiske samarbeidet, er svært relevante sett i forhold til EU-forsk­ningen og nye former for samarbeid som løftes fram i Kommisjonens grønnbok om det europeiske forsk­ningsområdet (ERA) fra april 2007. Dette gjelder blant annet felles bruk av infrastruktur, forskerrekruttering og -mobilitet gjennom forskerskoler og programsamarbeid gjennom såkalte NORIA-net. For Norge er det viktig å bidra til at sammenfallende prioriteringer og aktiviteter i det nordiske og det europeiske samarbeidet i større grad ses i sammenheng og å knytte dette til nasjonale FoU-prioriteringer, med tanke på gjensidig forsterking.

11.4.3 Tiltak

For å styrke det nordiske forsk­ningssamarbeidet vil regjeringen:

• sikre god gjennomføring av Toppforsk­nings­initiativet og koble det til nasjonale programmer innen klima og fornybar energi

• videreutvikle samarbeidet mellom nasjonale nordiske forsk­ningsprogrammer med utgangspunkt i eksisterende strukturer og nasjonale prioriteringer

• videreutvikle det nordiske samarbeidet som en plattform for forsterket internasjonalt samarbeid med enkeltland eller EU.

11.4.4 Samisk forsk­ning

Samisk forskning har stor betydning for de fleste sektorer av det samiske samfunnet. Samene har levd og lever under ulike vilkår. Eksistensen og tilværelsen til samene påvirkes på den ene siden av lokale endrings- og tilpasningsprosesser, og nasjonal og global utvikling på den andre. Fleksibilitet, omstillingsevne, kontinuitet og fornyelse er sentrale begreper for vern og utvikling av det samiske samfunnet. Forandringstakten gir klare kunnskapsutfordringer for det samiske samfunnet for å kunne fortolke og styre over egen livssituasjon og samfunnsutvikling. Forskningen skal bidra til å styrke, bevare og utvikle samisk språk, kultur, nærings- og samfunnsliv. De samiske utdannings- og forskningsmiljøenes utfordringer spenner fra utvikling av forskningsbaserte utdannings- og studietilbud tilpasset den samiske befolkningen, til ansvar for å ivareta samisk språk generelt og som utdannings- og vitenskapsspråk. Til dette hører også dokumentasjon og integrering av samisk tradisjonskunnskap i kunnskapsutviklingen, en viktig kompetanse og et supplement til tradisjonell akademisk forskning. Betydningen av samiske kunnskapsinstitusjoner og deres rolle for at kunnskap om samisk kultur og samfunnsutvikling tilflyter samfunnet generelt og i større grad inngår i befolkningens og offentlighetens allmennkunnskaper er også en del av dette bilde.

Samisk forskning har lange tradisjoner for kontakt og samarbeid med internasjonale miljøer som arbeider med forskning knyttet til urfolk og minoritetsgrupper. Dette er et fortrinn og en styrke for urfolksforskningen og for samisk forskning i et nordisk perspektiv.

St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning gikk inn for å styrke samisk forskning og rekruttering gjennom ulike tiltak. St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken, redegjør for oppfølgingen av meldingen og gir en presentasjon av samisk høyere utdanning og forskning. En bredere behandling er gitt gjennom St.meld. nr. 34 (2001–2002) Kvalitetsreformen. Om høyere samisk utdanning og forskning.

Universitetet i Tromsø har et nasjonalt ansvar for urfolksrelatert forskning, utdanning og formidling. Samisk forskning og kunnskapsoppbygging har stått sentralt ved universitetet siden opprettelsen. Et senter for samiske studier ble opprettet i 1990. Senteret skal blant annet stimulere til tverrfaglig virksomhet og styrke rekrutteringen til samisk forskning.

Samisk høgskole er den eneste høyere utdannings- og forskningsinstitusjon med samisk som undervisnings-, administrasjons- og delvis også forskningsspråk. Høgskolen har nasjonalt ansvar for å ivareta og utvikle reindrift, samisk kunsthåndverk/duodji og samisk som vitenskapsspråk. Ansvaret omfatter både nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk og forutsetter nært samarbeid med andre relevante høyere utdanningsinstitusjoner. Høgskolen rekrutterer studenter fra alle de fire landene der det bor samer, Norge, Sverige, Finland og Russland.

Nordisk Samisk Institutt ble samorganisert med Samisk høgskole i 2005 og er nå en fullt ut integrert del av høgskolen. Det er laget en felles strategiplan for perioden 2006–2011. Et hovedmål i strategiplanen er at den samlede institusjonen blir akkreditert som vitenskapelig høgskole i løpet av perioden. Målet om at den samorganiserte institusjonen skal bli godkjent som vitenskapelig høgskole, forutsatt at det ved akkreditering godtgjøres at fastsatte kriterier er oppfylt, er også tatt inn i St.meld. 28 (2007–2008) Samepolitikken.

Et samisk vitenskapsbygg skal stå ferdig i 2009. Der skal Samisk høgskole flytte inn sammen med blant annet Sametingets kontorsted, Samisk arkiv, Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter og International Centre of Reindeer Husbandry (ICR). Dette vil bedre forutsetningene for et utvidet faglig samarbeid og positive synergieffekter. Kunnskapsdepartementet er opptatt av at institusjoner med ansvar for samisk høyere utdanning og forskning samarbeider godt med sikte på best mulig ressursutnyttelse og gjensidig utbytte. Norges forskningsråd har lenge finansiert samisk forskning, dels gjennom et eget program og dels innenfor andre deler av sin virksomhet. Programmet for samisk forskning er blitt forlenget i tråd med målsettingen i forrige forskningsmelding, og løper fra 2007–2017. Programmet fokuserer på sentrale utfordringer for samisk forskning, blant annet rekruttering og styrking av samisk som vitenskapsspråk. Det vil dessuten bli lagt vekt på den kulturelle og språklige variasjonen i samiske samfunn, og på internasjonalt samarbeid og formidling. Planlagt totalbudsjett er på 94 mill. kroner, med en evaluering etter om lag fem år.

Som følge av kommende forskeravgang grunnet alder, står samisk forskning overfor en stor utfordring mht. å rekruttere flere til vitenskapelige stillinger. I denne forbindelse er det viktig å rekruttere flere samisktalende forskere. Regjeringen vil arbeide for fortsatt styrking av samisk forskning og rekruttering av samiske forskere, jf. St.meld. nr. 28 (2007 – 2008) Samepolitikken.

Regjeringen har som mål å legge til rette for en trygg framtid for de samiske språkene i Norge, nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i 2009 økt tildelingen til Forskningsrådets program for samisk forsk­ning. Midlene skal gå til forskning på sør- og lulesamisk språk.

Konsultasjoner

Det har vært gjennomført konsultasjoner mellom Kunnskapsdepartementet og Sametinget om tiltakene i meldingen av direkte betydning for det samiske samfunnet. Sametinget har blitt gitt tilgang på utkast til melding og har respondert med eget posisjonsnotat som har ligget til grunn for administrativt konsultasjonsmøte på telefon. Etter telefonmøte har det blitt utvekslet utkast til tekst om samisk forskning i meldingen. Det er oppnådd enighet om tiltakene for samisk forskning mellom departementet og Sametinget.

Sametinget har vist til at både norsk rett og folkeretten legger føringer for at forskningspolitikken må gi like gode muligheter for samene som for majoritetsbefolkningen hva gjelder høyere utdanning og forskning. Sametinget har i denne sammenhengen konkret vist til forpliktelsene som ligger i grl. § 110a, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, jf, menneskerettsloven § 2 og 3, ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 26 og 27 og urfolkerklæringen artikkel 14.

I St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning ba regjeringen Norges forskningsråd ta initiativ til en felles nordisk utredning som skulle vurdere etablering av et samisk forskningsutvalg for Norge, Sverige og Finland. I Sametinget institusjonsmelding – Samiske institusjoner og det sivile samiske samfunnet – fra oktober 2008 (Sak 32/08) har Sametinget et prioritert tiltak om at det arbeides mot Kunnskapsdepartementet for nedsettelse av et utvalg for å utrede mulighetene og rammene for videreutvikling av en selvstendig nordisk samisk utdannings- og forskningsinstitusjon, der en også ser på muligheten for utvikling av Samisk høgskole mot et urfolksuniversitet. I Samisk parlamentarisk råd sin vedtatte virksomhetsplan for 2008 – 2010 framkommer det videre at det er en målsetting å utvikle Samisk høgskole til et samisk universitet. På denne bakgrunn har Sametinget i konsultasjonene gitt uttrykk for at en ikke ser det som ønskelig og hensiktsmessig å foreta en utredning om et Nordisk samisk forskningsutvalg. Sametinget har i videre gitt uttrykk for at det siden 1998 ikke har vært foretatt noen nærmere utredning om samisk forskning. Det har heller aldri vært foretatt en mer samlet utredning om utviklingstrekk, behov og målsettinger for samisk forskning. Sametinget har derfor framhevet det synspunkt at utviklingsmulighetene for Samisk høgskole må vurderes innenfor en bredere ramme, knyttet til kunnskapsutfordringene i det samiske samfunnet.

Departementet er enig med Sametinget i at det foreligger et behov for å nedsette et utvalg som skal arbeide med behov og målsettinger for samisk forskning og institusjonsbygging, og som vektlegger et internasjonalt urfolksperspektiv og et nordisk, allsamisk perspektiv. Fastsetting av mandat og sammensetning av et slikt utvalg vil skje i konsultasjoner med Sametinget.

11.4.5 Tiltak

For å tilrettelegge for utviklingen av samisk forsk­ning vil regjeringen etter konsultasjoner med Sametinget:

• nedsette et utvalg for å utrede utviklingstrekk, behov og målsettinger for samisk forskning og urfolksforskning, herunder rammer for strategisk samarbeid, institusjons- og nettverksbygging.

11.5 Svalbard som internasjonal forsk­ningsplattform

Ved siden av kulldrift og reiseliv er forsk­ning en av hovedpilarene for norsk virksomhet på Svalbard, og inngår således som et viktig element i bosettingen på og forvaltningen av øygruppen. Forsk­ning på Svalbard er også en del av den overordnede nasjonale politikken for forsk­ning og høyere utdanning og dens vektlegging av kvalitet, internasjonalisering og utnyttelse av nasjonale fortrinn.

De senere årene har man sett en videreutvikling av Svalbard som internasjonal forsk­ningsplattform. Dette har vært et viktig ledd i oppfølgingen av både Vilje til forsk­ning og av regjeringens nordområdestrategi. Svalbards beliggenhet i et lett tilgjengelig, høyarktisk område gir unike muligheter for naturvitenskapelig forsk­ning, herunder forsk­ning på klimaendringer, og overvåking av det marine, terrestriske og atmosfæriske miljøet. Dette gjør Svalbard til en attraktiv forsk­ningsarena, også for utenlandske forskere, og det internasjonale nærværet er økende. Med den offisielle åpningen av Indias forsk­nings­stasjon i 2008 har i alt ti nasjoner etablert forsk­nings­stasjoner i Ny-Ålesund. Et betydelig antall norske og internasjonale prosjekter under Det internasjonale polaråret (2007–2009), det største polar­forsk­nings­programmet noensinne, har hatt aktiviteter på Svalbard. Dette innebærer ikke bare et løft for den nasjonale polarforsk­ningen, men også for det internasjonale forsk­ningssamarbeidet på Svalbard. Det er ønskelig å videreføre prosjekter og internasjonale nettverk etablert under Polaråret.

Oppgradering av eksisterende infrastruktur og investering i ny infrastruktur er vesentlig for enda bedre å kunne utnytte øygruppens naturgitte fortrinn. Svalbard Forsk­ningspark ble åpnet i 2006, og i 2008 åpnet UNIS Kjell Henriksen Observatoriet (KHO) nær Longyearbyen.

Økt aktivitet og internasjonalisering gjør det nødvendig å styrke norsk faglig ledelse og nærvær på Svalbard samt å styrke koordinering og samarbeid, noe også regjeringens Svalbardmelding (2009) omtaler. Norges forsk­ningsråd er tiltenkt et særskilt ansvar i dette arbeidet. En administrativ styrking av Svalbard Science Forum (SSF) som faglig koordineringsorgan og økte ressurser til forsk­ningsledelse vil være sentrale virkemidler. En ambisjon om styrket koordinering og samarbeid nødvendiggjør dessuten nye tiltak, som egne midler til bilateralt og multilateralt forskningssamarbeid og øremerkede midler til eget/egne forsk­ningsprogram(mer) for Svalbard.

12 Effektiv utnyttelse av resultater og ressurser

Forsk­ningen er til for å møte utfordringer og for å videreutvikle mennesker og samfunn. Det er derfor avgjørende at forsk­ningen fyller de roller vi ønsker den skal fylle. Samfunnsmandatet må ivaretas på en god måte. For at forsk­ningen skal bli brukt, er det en forutsetning at resultatene – og metodene som har framskaffet resultatene – gjøres tilgjengelige både for samfunn, næringsliv, resten av forsk­ningssystemet og for enkeltmennesket. Effektiv anvendelse av ressursene fordrer systematisk oppfølging av mål og resultater og at vi har et godt grunnlag for prioritering mellom ulike anvendelser.

Mål: Norsk forsk­ning skal bidra til effektiv utnyttelse av forsk­ningsresultatene og forskningsressursene.

12.1 Utnyttelse av forsk­ningsresultater og -ressurser

I 2009 ble det over offentlige budsjetter bevilget 19,7 mrd kroner til forskning i Norge. Kravene om at forskningen skal utnyttes til samfunnets beste øker stadig. Det må være en god sammenheng mellom de ressursene som tilføres forskningen og de resultatene som kommer ut av den. Forskningsresultatene må tilgjengeliggjøres og forskningsressursene må forvaltes godt og effektivt. På et overordnet nivå handler effektiv utnyttelse av ressursene og resultatene om å utvikle et velfungerende forskningssystem, jf kapittel 9.

Formidling av forskning må treffe både allmennhet, næringsliv, offentlig sektor og forskersamfunnet. Gjennom publisering, kommersialisering og annen samfunnskontakt skal forskningsresultatene bidra til verdiskaping, løse konkrete samfunnsutfordringer, utvikle nye produkter og videreutvikle forskningen og den forskningsbaserte undervisningen. Offentlig innsats og tiltak skal legge til rette for godt samspill mellom næringsliv og offentlig finansierte forskningsmiljøer. Det må også legges godt til rette for at resultater og økt kompetanse deles og gir læring og innsikt for forskningsmiljøer, brukere og næringsliv. Det gir grunnlag for innovasjon og kommersiell utnytting. Samarbeid i forsknings- og innovasjonsprosesser er avgjørende både for kvaliteten på forskningen og i hvilken grad forskningen tas i bruk.

Offentliggjøring og publisering gjør forskningen synlig og etterprøvbar, og er en forutsetning for samfunnets tillit til forskere og forskning. Åpen tilgang til forskningsdata og forskningsresultater er nødvendig for å øke tilgangen til eksisterende kunnskap og sikre samfunnet en uavhengig kunnskapsbase, jf kapitlene 12.2 og 12.3. under. Åpen tilgang til forskningsdata og resultater er også viktig ut fra effektivitetsbetraktninger.

Enkle mål eller indikatorer på at et lands forskningsresultater utnyttes effektivt finnes ikke. Siteringer blir ofte benyttet som en indikator på vitenskapelig innflytelse. Gjennomsnittlig antall siteringer av et lands publikasjoner blir sett på som et indirekte uttrykk for oppmerksomheten – eller utnyttelsen – disse får i det internasjonale vitenskapelige samfunn. Som tidligere vist har Norge gått fra en posisjon under verdensgjennomsnittet på begynnelsen av 1980-tallet til en 9. plass i verden og godt over verdensgjennomsnittet i 2007. Det er et mål, også ut fra effektivitetsbetraktninger, at norske vitenskapelige artikler skal siteres på høyde med andre nordiske land og godt over verdensgjennomsnittet.

Det er så langt vi kjenner til ikke utviklet fullgode måter å måle effektivitet i forskningen på, her forstått som sammenhengen mellom innsats og resultater på et aggregert nivå. Publiseringsdata kan kobles mot ulike innsatsfaktorer. Med utgangspunkt i DBH-data, jf kapittel 3.3, kan en få fram publiseringspoeng per vitenskapelig ansatt i universitets- og høgskolesektoren. For perioden 2004 – 2007 har det vært en viss vekst i publiseringspoeng per vitenskaplig ansatt. Det kan tolkes som et uttrykk for økt effektivitet. Publiseringsdata kan også kobles mot økonomiske innsatsfaktorer. Det er viktig at de offentlige bevilgningene til forskning utnyttes effektivt, og det vil derfor bli tatt initiativ til å utvikle mer robuste indikatorer på dette området.

For å sikre positiv effekt av forskning og at aktiviteten bygger opp under de overordnede målene, må forskningsmessige prioriteringer og forskningsprosesser utvikles i dialog med aktører utenfor forskningsmiljøene selv. Godt samarbeid, arbeidsdeling og god kompetanseflyt mellom ulike virksomheter er viktige elementer i effektiv utnyttelse av ressursene.

Investeringer i vitenskapelig utstyr og infrastruktur er en betydelig kostnadsbærer for forskningen. Det er imidlertid ofte betydelige løpende kostnader knyttet til drift av infrastruktur, og det har lenge vært en kjensgjerning at en del laboratorier blir underutnyttet på grunn av manglende ressurser og organisering. Denne meldingen presenterer et nytt regime for hvordan investeringer og drift av utstyr og infrastruktur skal gjennomføres i norsk forskning, jf kapittel 10.4. Et viktig mål er at utnyttelsen av investeringene i utstyr og infrastruktur skal bli bedre.

Meldingen signaliserer også forventinger knyttet til effektiviteten i doktorgradsutdanningen. Det er fortsatt en utfordring å øke gjennomføringsgrad og redusere gjennomføringstid i norsk forskerutdanning, jf. kapittel 9.4. Det er et mål at andelen som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning øker i alle fag.

Regjeringen vil etablere et opplegg for en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forskning, jf kapittel 9.1.3.

12.2 Åpen tilgang til vitenskapelige artikler

Hovedkanalen for formidling av forsk­nings­resultater er fagfellevurderte tidsskriftartikler. I dag er de fleste vitenskapelige tidsskrifter abonnementsbaserte. Forskere tilknyttet store universiteter og andre forsk­ningsinstitusjoner i høyinntektsland har gjerne tilgang til mange tidsskrifter gjennom institusjonens biblioteker. Forskere ved små institusjoner og i lavinntektsland, samt næringsliv, forvaltning og allmennheten, har ikke de samme mulighetene. Tilgang til en enkelt artikkel kan koste fra 100 kroner til det mangedobbelte. Prinsipielt mener regjeringen at all offentlig forsk­ning bør være åpent tilgjengelig, så sant ikke andre hensyn hindrer det. Den samfunnsmessige gevinsten av full åpenhet rundt forsk­ningsresultater er stor, både i og utenfor forskersamfunnet.

Åpen tilgang ( open access) til tidsskriftartikler innebærer at lesere har gratis, elektronisk tilgang til fulltekstversjon av artiklene. I åpen tilgang ligger det et stort potensial for økt tilgang til og spredning av forsk­ningsresultater. Åpen tilgang kan redusere kostnadene ved vitenskapelig formidling, men dette er av langt mindre betydning enn de samfunnsøkonomiske gevinstene av større spredning og bedre tilgang.

På noen fagområder, særlig innen humaniora, er bokpublisering den rådende publikasjonsformen. Vitenskapelige bokpublikasjoner er ikke omfattet av det understående. I motsetning til tidsskriftartikler vil bokpublikasjoner potensielt kunne bringe inntekter for forfatterne. Krav om åpen tilgang til bokpublikasjoner vil derfor i langt større grad komme i konflikt med opphavsmannens mulighet til å utnytte åndsverket kommersielt.

Det finnes hovedsakelig to veier til åpen tilgang til vitenskapelige artikler. Det ene er tilgangsåpne tidsskrifter ( open access-tidsskrifter). Disse kan være drevet på dugnadsbasis, med finansiell støtte fra myndigheter og organisasjoner, eller ved at forskerne betaler for publiseringen. Åpne tidsskrifter er i rask vekst internasjonalt og vil spille en stadig viktigere rolle i publiseringen av forskningsresultater.

Den andre veien til åpen tilgang er at forskerne legger ut publiserte artikler i åpne, elektroniske arkiver, såkalte vitenarkiver. Vitenarkivene drives gjerne av forsk­ningsinstitusjoner eller forskningsråd. De fleste tidsskriftforlag tillater at kopier av artikler legges ut i vitenarkivene, men ofte med en sperrefrist på seks måneder eller mer etter tidsskriftpublisering. Erfaringsmessig legger ikke forskere artikler ut i vitenarkivene dersom dette ikke er pålagt.

Åpen tilgang til tidsskriftartikler kan i stor grad realiseres innenfor de rammene som settes av den akademiske friheten og opphavsretten. 44 Forskerne selv har ingen inntekter fra salg av artikler. Fagfellevurderingen gjøres av forskerne på dugnadsbasis. For forskerne er det avgjørende at åpen tilgang ikke legger begrensninger på hvilke tidsskrifter de kan publisere i eller medfører ekstra kostnader eller administrativt ekstraarbeid. Konkret betyr dette blant annet at forskerne må få dekket utgifter til eventuell forfatterbetaling i tilgangsåpne tidsskrifter. Videre må ikke forskere pålegges å legge ut artikler i vitenarkivene dersom forlagene ikke tillater dette. Teknisk infrastruktur og et administrativt apparat som gjør det enkelt å avklare rettigheter og legge ut artiklene, må etableres.

Stadig flere mener at en modell som innebærer at det offentlige må kjøpe tilbake forsk­ning som de selv har finansiert, er problematisk og hindrer optimal spredning av forsk­ningsresultater. Sentrale europeiske aktører, som European Research Council (ERC), European Research Advisory Board (EURAB) og Kommisjonen, har markert støtte til åpen tilgang. EURAB anbefaler EU-kommisjonen å oppmuntre alle medlemslandene til å fremme åpen tilgang for å synliggjøre all forsk­ning som er offentlig finansiert. Foreningen for ledere av forsk­ningsråd i Europa (EUROHORC) har anbefalt sine medlemsland å undertegne Berlindeklarasjonen for åpen tilgang. Foreningen har samtidig tilrådd medlemslandene å følge EURABs anbefalinger i arbeidet med å fremme åpen tilgang. European University Association (EUA) vedtok i mars 2008 retningslinjer og anbefalinger relatert til åpen tilgang med hovedfokus på vitenarkiver. EU-kommisjonen har lansert et pilotprosjekt under det 7. rammeprogrammet (7RP) som omfatter ca. 20 prosent av budsjettet for 7RP. Det stilles krav i kontraktene til alle 7RP-finansierte prosjekter innenfor piloten om at resultatene av disse gjøres fritt tilgjengelige gjennom lagring i vitenarkiver. Kostnader ved å publisere i åpent tidsskrift kan også dekkes under hele 7RP. Flere forsk­ningsfinansierende aktører i enkeltstående europeiske land knytter vilkår om lagring og tilgjengeliggjøring av fagfellevurderte artikler i vitenarkiv til sine forsk­ningsbevilgninger. CERN har etablert et initiativ som skal konvertere høykvalitetsartikler til åpne kanaler. Norge deltar i dette initiativet.

I Nord-Amerika ser en mye av den samme utviklingen som i Europa. Verdens største forsk­ningsorganisasjon for helseforsk­ning, National Institutes of Health (NIH) i USA, innførte i 2008 et krav om at fagfellevurderte og aksepterte artikler som er resultat av støtte fra NIH, skal lagres i vitenarkivet PubMed Central senest et år etter publisering. Canadian Institutes of Health Research (CIHR) krever at fagfellevurderte artikler skal lagres i hensiktsmessige vitenarkiv senest seks måneder etter publisering. CIHR oppmuntrer også til publisering i tilgangsåpne tidsskrift og dekker kostnader forbundet med dette.

Flere universiteter har etablert retningslinjer for åpen tilgang for sine ansatte. I 2008 vedtok to fakulteter ved Harvard og et ved Stanford å pålegge alle vitenskapelig ansatte å legge sine artikler ut i vitenarkiver. I 2009 ble MIT det første universitet til å innføre åpen tilgang til alle sine vitenskapelige artikler, se tekstboks.

I Norge har mange universitets- og høgskoleinstitusjoner utviklet, eller er i ferd med å utvikle, strategier og retningslinjer for åpen tilgang til ansattes vitenskapelige publikasjoner. Tilnærmet alle institusjoner har eget vitenarkiv eller tilgang til et arkiv, som DUO ved Universitetet i Oslo, BORA i Bergen og Munin i Tromsø. Vitenarkivene til universitets- og høgskoleinstitusjonene og andre norske forsk­ningsinstitusjoner er knyttet sammen gjennom søketjenesten Norwegian Open Research Archive (NORA). Kunnskapsdepartementet ser på NORA som et viktig virkemiddel for åpen tilgang i Norge, og bidrar til finansieringen. På innholdssiden er det imidlertid langt igjen til vitenarkivene fungerer som intendert. Til tross for at omtrent halvparten av alle artikler skrevet av forskere ved universiteter og høgskoler er publisert i tidsskrifter som tillater arkivering, er mindre enn to prosent av artiklene lagt ut.

Både Forsk­ningsrådet og Universitets- og høgskolerådet (UHR) mener at økt innhold i vitenarkivene først vil få gjennomslag hvis arkivering pålegges forskere og ikke kun anbefales. UHR skiller mellom innlevering og tilgjengeliggjøring og mener det er grunnlag for å stille krav om innlevering av vitenskapelige artikler i institusjonenes vitenarkiv, men at artikler gjøres tilgjengelige og søkbare via vitenarkivet etter forfatterens valg. Norges forsk­ningsråd vedtok i januar 2009 prinsipper for åpen tilgang til vitenskapelig publisering. Vedtaket innebærer at Forsk­ningsrådet vil stille krav om at fagfellevurderte vitenskapelige artikler som bygger på forsk­ning helt eller delvis finansiert av Forsk­ningsrådet, skal legges ut i vitenarkiver, dersom dette ikke kommer i konflikt med forfatternes akademiske og juridiske rettigheter. Forsk­ningsrådets vedtak vil gi et stort løft for innholdet i vitenarkivene i Norge.

Verken Forsk­ningsrådet eller UHR anbefaler Kunnskapsdepartementet å pålegge institusjonene å innføre slike krav. UHR mener at institusjonene selv bør vurdere om de vil innarbeide slike krav i sine retningslinjer. Forsk­ningsrådet mener at krav bør knyttes til eksterne midler eller springe ut av institusjonene selv. De anbefaler at Kunnskapsdepartementet tar opp behovet for at institusjonene selv utvikler retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskaplige artikler, for eksempel i styringsdialogen. Departementet vil følge dette opp.

Når det gjelder publisering i tilgangsåpne tidsskrifter, mener Forsk­ningsrådet at det på lang sikt er sannsynlig at all vitenskapelig publisering vil basere seg på forfatterbetaling. Både Forsk­ningsrådet og UHR mener at eventuell støtte til forfatterbetaling må utløses automatisk. Både UHR og Forsk­ningsrådet frykter at en endring i publiseringspraksis kan skape utfordringer for norske tidsskriftforlag, og de anbefaler at myndighetene følger utviklingen innen det norske forlagsmarkedet nøye.

Både Forsk­ningsrådet og UHR mener at opprettelsen av Norsk vitenskapsindeks (NVI) vil få stor betydning for åpen tilgang til vitenskapelige tidsskriftartikler. Kunnskapsdepartementet vil komme tilbake til dette ved opprettelsen av NVI. Departementet vil også utvikle en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av vitenskapelige artikler blir åpent tilgjengelige. I planen vil det bli tatt stilling til konkrete anbefalinger fra Forsk­ningsrådet og UHR. Planen må ses i sammenheng med det videre arbeidet med etableringen av Norsk vitenskapsindeks. Behov for internasjonale initiativer vil bli vurdert. Kunnskapsdepartementet vil ha en dialog med norske tidsskriftforlag og andre berørte aktører i forbindelse med eventuell utvikling av tilgangsåpne tidsskrifter.

12.2.1 Tiltak

Prinsipielt mener regjeringen at alle vitenskapelige artikler som er resultat av offentlig finansiert forsk­ning, skal være åpent tilgjengelige. Regjeringen forventer at andelen offentlig finansierte vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig, skal øke betydelig. Forskere skal imidlertid ikke pålegges å legge ut artikler i åpne arkiver dersom forlagene ikke tillater dette. For å bidra til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelig vil regjeringen:

• etablere Norsk vitenskapsindeks (NVI) som et felles, nasjonalt forsk­ningsinformasjonssystem for norsk forsk­ning

• ta opp behovet for at institutter, universiteter, høgskoler og helseforetak utvikler egne retningslinjer og tiltak for åpen tilgang til vitenskaplige artikler

• utvikle en plan med tiltak som bidrar til at en større andel av artiklene blir åpent tilgjengelige.

12.3 Tilgang til offentlig finansierte forsk­ningsdata

Tilgang til forsk­ningsdata er viktig for åpenhet, læring og styrking av kunnskapens rolle i samfunnet. Norge har en stor mengde tilgjengelige forsk­ningsdata og databanker, inkludert lange tids­serier. Dette materialet vies stor internasjonal interesse og gjør Norge til en interessant samarbeidspartner.

Økt tilgjengeliggjøring av forsk­ningsdata, både i Norge og i våre samarbeidsland, bidrar til å forenkle forsk­ningssamarbeid og spre kunnskap på tvers av landegrenser. Dette er fundamentalt for forsk­ningens kvalitet og noe regjeringen ønsker å legge til rette for.

Regjeringen ønsker å følge opp OECDs prinsipper og retningslinjer for tilgang til offentlig finansierte forsk­ningsdata. OECDs prinsipper og retningslinjer, som ble vedtatt i 2007, gjelder data som stammer fra offentlig finansiert aktivitet som har som mål å produsere offentlig tilgjengelig forsk­ning og kunnskap.

Norges forsk­ningsråd har levert en rapport som peker på noen hovedtrekk når det gjelder datatilgang i universiteter og høgskoler, forsk­ningsinstitutter og helseforetakene, og en inn­spills­kon­feranse er avholdt. Rapporten viser at det er stor variasjon mellom ulike institusjoner og fagområder. Dette gjelder både grad av bevissthet rundt tilgang til og deling av data, og hva slags systemer man har for dette, samt hvilke utfordringer man vil møte når man skal følge opp OECDs prinsipper og retningslinjer. Rapporten viser at det er nødvendig å utrede en rekke spørsmål videre, blant annet knyttet til immaterielle rettigheter og økonomiske og administrative konsekvenser.

12.3.1 Tiltak

For å lette tilgangen til offentlig finansierte forsk­ningsdata vil regjeringen:

• oppnevne et eget utvalg for å gjennomgå spørsmål knyttet til åpen tilgang til offentlig finansierte forsk­ningsdata.

• knytte vilkår om lagring og tilgjengeliggjøring av data til forsk­ningsfinansiering gjennom Norges forsk­ningsråd.

12.4 Formidling

Formidling kan være forskerrettet, brukerrettet og allmennrettet, men gjenspeiler alltid ønsket kommunikasjon og samhandling med samfunnsliv, offentlig forvaltning og næringsliv. Formidling innebærer også det å ta i bruk forsk­ningsresultater gjennom kommersialisering av forsk­nings­resul­tater. Dagens finansieringssystem for universiteter og høgskoler har egne resultatbaserte komponenter for forsk­ning og utdanning, men ikke for den tredje hovedoppgaven, formidling.

Innføring av en formidlingskomponent har vært utredet i to omganger, men er ikke gjennomført. Viktige årsaker til det har vært at det har vært vanskelig å finne treffsikre indikatorer og at registreringsutfordringene blir store.

Regjeringen mener det er behov for å stimulere institusjonenes samfunnskontakt og vil i forbindelse med evalueringen av finansieringssystemet vurdere innføring av en formidlingskomponent på nytt. Uansett utfallet av dette arbeidet er det vanskelig å tenke seg en komponent som dekker alle typer formidling. Formidling må derfor være et viktig anliggende for forskere og ledelse ved institusjonene. Institusjonene bør sette sine egne mål for formidlingsaktiviteten og kan også måle og belønne denne.

12.4.1 Tiltak

For å stimulere til økt formidling vil regjeringen:

• vurdere om det skal innføres en formidlingskomponent i forbindelse med evaluering av finansieringssystemet for universiteter og høgskoler

• be institusjonene sette mål for egen formidlingsaktivitet og gjøre klart at de selv kan velge å måle og belønne denne.

12.5 Kommersialisering av forsk­ning

Hovedformålet med arbeidet for kommersialisering av forsk­ningsresultater er å sikre at resultatene som utvikles kommer samfunnet til nytte og fører til verdiskapning i Norge gjennom lisensiering og oppstart av bedrifter. Både for personene og virksomhetene som står bak nye oppfinnelser og for nasjonen er det viktig at nye ider ikke kopieres av andre. Et bevisst forhold til beskyttelse av innovasjoner og oppfinnelser krever kompetanse på immaterielle verdier. Behovet for slik kompetanse i næringsliv, virkemiddelapparat og i universitets- og høgskolesektor vil øke i årene som kommer. Regjeringen vil derfor bidra til at det utvikles kurs- og undervisningsopplegg for sikring av immaterielle verdier ved forsk­nings- og utdanningsinstitusjonene.

For å fremme kommersialisering av forsk­ningsresultater fra universiteter og høgskoler ble det, med virkning fra 1. januar 2003, gjennomført en lovendring i arbeidstakeroppfinnelsesloven. Endringen ga universiteter og høgskoler anledning til å få overført rettighetene til næringsmessig utnyttelse av forsk­ningsresultater fra sine ansatte forskere. Intensjonen bak lovendringene var å sikre at forsk­ningsresultater kommer samfunnet til nytte. Utfordringen for institusjonene ligger i å finne en god balanse mellom publisering og åpenhet og behovet for eksklusive rettigheter for å kunne utnytte resultatene i kommersiell sammenheng. Endringene i arbeidstakeroppfinnelsesloven har medført at deler av næringslivet mener institusjonene har gått for langt i å sikre rettigheter, og at dette vanskeliggjør samarbeid med institusjonene. I en overgangsfase er det imidlertid naturlig at aktørene har en prosess om hvordan det nye lovverket skal forstås og praktiseres. Regjeringen vil evaluere effektene av lovendringen i arbeidstakeroppfinnelsesloven i løpet av neste stortingsperiode.

Den økte oppmerksomheten rundt ivaretakelse av immaterielle rettigheter ved universitetene og høgskolene har ført til behov for omstilling ved institusjonene. Universitetene har etablert egne teknologioverføringskontorer (TTO-er), de fleste som egne aksjeselskaper, men tett knyttet til moderinstitusjonen. Både Forsk­ningsrådet og universitetene har bedt departementene om å utarbeide en nasjonal politikk på dette området, eventuelt et sett med overordnede nasjonale retningslinjer for fordeling og håndtering av immaterielle rettigheter. Forsk­ningsrådets vurdering er at det kan være hensiktsmessig med felles prinsipper for håndtering av immaterielle verdier som har framkommet ved forsk­ning finansiert helt eller delvis med offentlige tilskudd, uavhengig av hvordan støtten kanaliseres. Forsk­ningsrådet framhever at ensartede prinsipper vil kunne skape en klarere situasjon for aktørene og bidra til bedre samfunnsnytte. Slike prinsipper vil eventuelt også kunne bidra til å gjøre internasjonalt forskningssamarbeid mer forutsigbart.

Som varslet i St.meld. nr. 7 (2008 – 2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge, vil Nærings- og handelsdepartementet og Kunnskapsdepartementet vurdere behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle rettigheter. Vurderingen vil skje i dialog med forskningssektoren og næringslivet.

Sentrale hensyn i det videre arbeidet skal være at:

• de offentlige aktørene har en praksis som legger til rette for mest mulig hensiktsmessig utnyttelse av rettigheter, enten det skjer i regi av institusjonen selv eller med samarbeidspartnere

• fordelingen av rettigheter mellom involverte aktører på en rettferdig måte gjenspeiler partenes respektive bidrag og innsats

• kontroll over og fordeling av rettigheter mellom parter skjer på en slik måte at både hensyn til a) videre forsk­ning og publisering, b) innovasjon og kommersiell utnyttelse og c) andre samfunnshensyn blir varetatt i størst mulig grad.

• det skal være så attraktivt for norske bedrifter å samarbeide med offentlig finansierte forsk­nings­institusjoner at mange samarbeidsprosjekter blir igangsatt.

FORNY-programmet i Norges forsk­ningsråd er det viktigste offentlige virkemidlet for å fremme kommersialisering av resultater fra offentlig finansiert forsk­ning. FORNY-programmet har en viktig oppgave i å bygge kultur for kommersialisering ved forsk­ningsinstitusjonene og føre ny kunnskap og teknologi ut til markedet. FORNY finansierer i dag mye av virksomheten ved forskningsinstitusjonenes kommersialiseringsenheter (TTO-er), som vurderer ideer og prosjekter. FORNY gir midler til idéstimulering og for å evaluere og realisere ideer fram til selskapsetablering eller lisensiering til eksisterende industri, uten begrensning på fag eller næringsområder. Programmet har også midler til å verifisere teknologien i prosjektene, og til oppgradering til industriell standard og de forretningsmessige mulighetene dette gir. FORNY gir stipend til frikjøp av forskere fra faste oppgaver, slik at de kan følge prosjektet lenger ut i kommersialiseringsfasen. Den årlige bevilgningen til programmet er på 125 mill kr.

FORNY har bidratt til etablering av vel 320 nye selskaper med over 1200 arbeidsplasser og mer enn 230 lisensavtaler med norske og utenlandske selskaper. I tillegg har Forsk­ningsrådet styrket FORNY årlig med 12 mill. kroner for å bidra til å øke kommersialiseringer fra de store tematiske forsk­ningsprogrammene.

Programperioden for FORNY løper ut 2009. Det gjennomføres nå en evaluering av programmet. Evalueringen skal inngå i grunnlaget for en vurdering av hvordan aktiviteten skal videreutvikles og innrettes i en ny satsing på kommersialisering av forsk­ningsresultater fra 2010.

Kommersialisering av forsk­ningsresultater er kompetansekrevende. Det kreves detaljert fagkunnskap både om forsk­ning og om næringsvirksomhet. Det er ressurskrevende for kommersialiseringsaktørene å inneha den nødvendige kompetansen på alle områder. Tettere samarbeid og arbeidsdeling mellom aktørene vil kunne øke kvaliteten og bedre ressursutnyttelsen. Forsk­ningsrådet har blitt bedt om å vurdere antall kommersialiseringsaktører med tanke på samarbeid, arbeidsdeling, spesialisering og sammenslåing. Som en del av dette arbeidet skal Forsk­ningsrådet også vurdere mulighetene for spesialisering og samordning mellom universitetssektoren og helseforetakene når det gjelder kommersialisering innenfor helse og medisin. Forsk­ningsrådet vil gjøre denne vurderingen som ledd i evalueringen av FORNY-programmet.

Innspill til arbeidet med innovasjonsmeldingen og forsk­ningsmeldingen har vist at det er behov for midler tidlig i kommersialiseringsprosessen. Midler i en tidlig fase kan bidra til å bringe prosjekter fram, slik at private såkornfond og private investorer ønsker å investere i dem. Regjeringen vurderer fortløpende behovet for å videreutvikle virkemidler for kapitaltilgang i kommersialiseringsprosesser. Dette vil bli vurdert i sammenheng med tiltak for å bøte på finanskrisen.

12.5.1 Tiltak

Det er et mål at kommersialisering fra norske universiteter og høgskoler, helseforetak og forsk­ningsinstitutter minst skal være på nivå med sammenliknbare land. For å tilrettelegge for at forsk­ningen kommer til nytte i samfunnet gjennom kommersialisering vil regjeringen:

• evaluere effektene av lovendringen i arbeidstakeroppfinnelsesloven i løpet av neste stortingsperiode

• vurdere behovet for å utforme nasjonale prinsipper for håndtering av immaterielle rettig­heter. Vurderingen vil skje i dialog med forsk­ningssektoren og næringslivet.

• videreføre satsingen på kommersialisering av forsk­ningsresultater gjennom en oppfølging av FORNY-programmet

• vurdere om antall kommersialiseringsaktører er optimalt.

13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Regjeringen legger til grunn at Norge har et godt utbygd forsk­ningssystem. Meldingen varsler ingen radikale systemendringer, men går inn for å styrke norsk forsk­ning med utgangspunkt i dagens struktur.

Regjeringen foreslår at samlede norske FoU-utgifter på sikt skal utgjøre 3 prosent av BNP. Det er uttrykk for en visjon om et grønnere og mer kunnskapsintensivt næringsliv.

Regjeringen vil fortsette å øke forskningsbevilgningene i årene framover. Veksten skal bidra til å realisere de ni forskningspolitiske målene for norsk forskning. Samtidig skal den stimulere til økt FoU-innsats i næringslivet. Regjeringens ambisjon for de offentlige forskningsbevilgninger er at disse skal utgjøre om lag 1 prosent av BNP, dvs. om lag en tredel av målsettingen for total FoU-innsats. For å gi et mer nyansert bilde av ressursinnsatsen i norsk forskning skal 3-prosentmålet suppleres med indikatorer for FoU-årsverk per 1000 sysselsatte, FoU-innsats per innbygger og FoU-innsats knyttet til BNP for fastlands- Norge. Sammen med ambisjonen om å fortsette økningen av forskningsbevilgningene i årene framover vil dette gi et bedre og mer realistisk grunnlag for norsk forskningspolitikk.

Regjeringen vil innføre en mer systematisk oppfølging av ressurser og resultater i norsk forsk­ning. Det skal utvikles et system for jevnlig rapportering om status for norsk forsk­ning i henhold til de forsk­ningspolitiske målene i meldingen.

Regjeringen vil sette ned et ekspertutvalg som skal gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen. Utvalget skal herunder foreslå resultatindikatorer for forskningssektoren. En slik gjennomgang av forskningens mål og resultater må ta utgangspunkt i at forskningen skal ha høy kvalitet, og at staten også har et viktig ansvar for grunnforskning.

I denne meldingen presenteres helheten i regjeringens forsk­ningspolitikk og en retning for videre politikkutforming. Det presenteres også en rekke tiltak på enkeltområder. Flere av tiltakene gjelder evalueringer av viktige virkemidler og gjennomgang av særskilte områder. Bl.a. varsler meldingen en ny evaluering av Norges forsk­ningsråd og et utvalg som skal vurdere politikk og tiltak for økt tilgjengelighet av forsk­ningsresultater.

Regjeringen vil komme tilbake til forslag om konkretisering og iverksetting av de tiltak som har budsjettmessige konsekvenser, i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.