3 Myndighetenes håndtering

3.1 Innledning

Som vist ovenfor under kapittel 1 uttalte Justisdepartementet i St.prp. nr. 63 (2003-2004) bl.a. at man vil «vurdere myndighetenes samlede håndtering av saken». Departementet viser til beskrivelsene ovenfor under kapitlene 1 og 2 om hvordan myndighetene faktisk håndterte forliset.

3.2 Generelt om granskingskommisjoner

I følge Justisdepartementets rundskriv G-48/75 er granskingskommisjon en ekstraordinær form for utredning. En slik kommisjon bør bare benyttes i de spesielle tilfellene der det er klart at kommisjonsbehandling er den beste løsningen sammenlignet med andre mulige former for undersøkelser omkring et saksforhold.

Granskingskommisjoner oppnevnes for å utrede et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforhold til bruk for vedkommende myndighet. Ansvarsforhold må her ses i vid betydning, og er slikt sett ikke begrenset til situasjoner der det kan bli spørsmål om rettslige sanksjoner. Dreier det seg om gransking av ulykker har oppnevning av granskingskommisjoner vært forbeholdt de hendelser som har medført store tap av liv eller eiendom eller der undersøkelsen ellers må antas å bli særlig omfattende eller innviklet.

Påtalemyndigheten har en særlig plikt til å undersøke ulykker og ansvarsforhold uavhengig av en eventuell kommisjons arbeid for å ta standpunkt til om det foreligger straffbart forhold. I ovennevnte rundskriv forutsettes for øvrig at offentlige myndigheter samarbeider med en granskingskommisjon og gir de opplysninger som en kommisjon ber om, så langt det kan skje uten hinder av taushetsplikt som er satt til vern av private interesser. Det forutsettes videre at en kommisjon gir påtalemyndigheten og eventuelt andre kontrollorganer som har befatning med saken de opplyninger de ber om, og eventuelt også gir opplysninger av eget initiativ. Som utgangspunkt bør en kommisjon ikke ta standpunkt til om det foreligger et straffbart forhold, grunnlag for å kreve erstatning, eller grunnlag for andre sanksjoner, ettersom disse spørsmålene skal vurderes av påtalemyndigheten, den myndighet som har oppnevnt kommisjonen, eller av skadelidte (for deretter eventuelt avgjøres av domstolene). En kommisjon bør likevel ikke føle seg avskåret fra å vurdere om det objektive gjerningsinnhold i bestemte straffebud er oppfylt, eller om et bestemt forhold ut fra alminnelige betraktninger må regnes som uheldig eller uforsvarlig.

3.3 Vurdering av myndighetenes håndtering

3.3.1 Bakgrunn

Ved avgivelsen av sin rapport 18. januar 1979 viste den første kommisjonen til de rapporterte værforhold med blant annet ising, sterk vind og grov sjø forlisdagen, og at dette kunne ha medført både dårligere stabilitet og økt værfølsomhet hos fartøyets navigasjonsinstrumenter. Gjennom dette kom kommisjonen frem til som sannsynlige havariårsaker at fartøyet kunne ha kantret etter nedising, og deretter gått inn i fallene, eller gått inn i fallene på grunn av feilnavigering. Deretter hadde fartøyet blitt delvis knust. Videre konkluderte kommisjonen med at en kollisjon med et annet fartøy var lite trolig. Dette ble grunngitt med at det til tross for omfattende leting i det aktuelle området for kollisjon, ikke ble funnet noe vrak og at ingen av vrakdelene indikerte kollisjon som havariårsak. Videre anførte kommisjonen at det ikke kan ha dreiet seg om et overflatefartøy i lovlig ærend, men at det i så fall måtte dreie seg om et fartøy i ulovlig ærend som også må ha vært i delvis undervannsstilling. Dette for å forklare at «Utvik Senior» ikke oppdaget fartøyet. I tillegg ville det vært sterkt uønsket for en ubåt å operere i det aktuelle farvann. Se nærmere om dette i punkt 2.2 ovenfor.

Da det senere samme år ble gjort funn av vrakdeler fra «Utvik Senior» på Bøgrunnen, ble kommisjonen anmodet om å vurdere om de nye funnene av vrakdeler ga grunnlag for å anbefale at kommisjonen burde gjenoppnevnes.

Kommisjonen avga sin uttalelse 13. november 1979, hvor den ikke fant slikt grunnlag. Kommisjonen ga uttrykk for at «Utvik Senior» først var blitt knust i et grunnbrott, og siden malt i stykker på havbunnen i løpet av natten 17.-18. februar 1978. Den mente at de nye funnene ikke tydet på en annen havariårsak enn den det ble konkludert med i kommisjonens rapport 19. januar 1979. Kommisjonen grunnga dette ved at man om bord i «Utvik Senior» kunne ha tatt feil av de to landemerkene Kjølva og Oksen på yttersiden av Senja. Videre at dersom «Utvik Senior» hadde hatt kurs mot Kjølva, ville området utenfor Kjølva ha vært urent langs den aktuelle kurslinjen under de rådende værforhold. Kommisjonen mente videre at ingen av de nye vrakdelfunnene fra august 1978 styrket teorien om kollisjon, verken når det gjaldt vrakdelenes beskaffenhet eller deres beliggenhet. Se nærmere om dette i punkt 2.3 ovenfor.

Disse begrunnelser og vurderinger ble utdypet i den forklaring de to gjenlevende kommisjonsmedlemmer avga til den nye kommisjonen i mars 2004. Fra medlem av den første undersøkelseskommisjonen Emil Aall Dahles forklaring siteres:

«Bakgrunnen for at man konkluderte med at vrakdelene ikke indikerte kollisjon som sannsynlig årsak, var at man ikke fant tegn til malingsrester på delene. Kollisjonsteorien var tidlig aktuell og vitnet så særskilt etter malingsavskrapninger under inspeksjonen av vrakdelene.

Ettersom de restene som ble funnet i fjæra hadde passert gjennom fallgarden var det vanskelig å si om disse var ødelagt av havet eller ved forliset. Man kunne heller ikke utelukke at den delen som ble oppdaget av helikopter og senere funnet på Nettøya, hadde vært innom fallgarden.

(…)

Vitnet ble foreholdt at det i pressemelding av 12.10.79 er uttalt: "Området utenfor Kjølva er urent langs den aktuelle kurslinjen under de rådende værforhold." Han opplyste at man vurderte at det uidentifiserte radarekko som hadde vært observert fra bruksvaktfartøyet "Aarvak" kunne vært "Utvik Senior" med kurs for Kjølva. Den aktuelle kurslinje kunne ført "Utvik Senior" inn i et urent område. For så vidt gjelder funn av lukekarm og styrehusfront, mente man at forliset ikke hadde funnet sted der delene ble funnet. Den kurslinjen kommisjonen vurderte at "Utvik Senior" hadde fulgt, kunne ført fartøyet inn i området ved Steinen, ytre og indre Fallan. Vitnet inntegnet det urene farvannet på kart som vedlegges protokollen. Etter en ødeleggelse av "Utvik Senior" i det urene farvannet, kunne deler blitt ført til funnområdet.

Politiet foretok etterforskning av skipstrafikken i området. Denne etterforskning var i det alt vesentlige avsluttet da kommisjonen ble oppnevnt. Også forsvaret hadde på eget initiativ foretatt undersøkelser m h t norsk og alliert militær skipstrafikk i området. Kommisjonen foretok avhør av en del skippere fra den lokale fiskeflåten. Kommisjonen la til grunn at det var gjort et grundig arbeid omkring skipstrafikken i området og fant ikke grunn til å foreta ytterligere undersøkelser.

(…)

Det var sorenskriver Fugleberg som hadde kontakt med forsvaret. Vitnet husker at forsvaret av kommisjonen ble bedt om å vurdere fartøysbevegelser i området. Dette anså han egentlig unødvendig, ettersom forsvaret allerede hadde foretatt en slik vurdering. Vitnet opplyser at sorenskriver Fugleberg fikk muntlig opplyst fra forsvaret at det ikke var registrert militære fartøy i området. Han regner med at beskjeden gjaldt både norske og allierte militære fartøy, både overflatefartøy og ubåter, ettersom det var en øvelse i området på tidspunktet. Dette er likevel usikkert. Vitnet oppfattet det slik at forsvaret hadde full oversikt over norsk og alliert trafikk. Når det gjaldt sivil og ikke-alliert trafikk, forsto han det slik at man var avhengig av det som hadde fremkommet på radarbilder fra militære radarer. Da radarforholdene denne kvelden var dårlige grunnet værforholdene, fikk man lite opplysninger fra radarene. Kommisjonen mottok ikke kopi av radarlogger fra forsvaret. De ba heller ikke om slike logger ettersom de regnet med å få nødvendig informasjon fra fagfolk i forsvaret.

Vitnet ble foreholdt melding av 19.02.78 nr 29 i politilogg vedrørende radarekko observert fra Hillesøy. Han kunne ikke i dag huske dette konkrete radarekkoet, men er sikker på at observasjonen er vurdert av kommisjonen og avskrevet som uinteressant. Han antar bakgrunnen for dette er at man fant at ekkoet ut fra tidspunkt for observasjon ikke kunne ha befunnet seg ved det antatte forlisstedet på forlistidspunktet. Det ble ikke foretatt noen henvendelser til forsvaret m h t nærmere undersøkelser om hvilken retning ekkoet hadde hatt.

(…)

Videre ønsker vitnet å bemerke at funnet av hovedmotoren gir grunnlag for å kunne fastslå en annen kurslinje enn den kurslinjen som ble vurdert som sannsynlig av den tidligere kommisjonen, og dermed en revurdering av radarobservasjoner og visuelle observasjoner.»

Fra medlem av den tidligere undersøkelseskommisjonen Anders Bjarne Endals forklaring siteres:

«På bakgrunn av hans kunnskap om vrakdelene så han ikke noe som indikerte at kollisjon var en sannsynlig årsak til forliset. Det var imidlertid heller ikke noen forhold ved vrakdelene som utelukket kollisjon som årsak. Mange av vrakdelene var pinneved. De ble funnet i fjæra og hadde vært utsatt for sjøgnag.

(…)

Selv hadde ikke vitnet direkte kontakt med politi eller forsvar. Vitnet oppfattet det slik at forsvaret ikke hadde observert trafikk i området av betydning for forliset. Han kunne heller ikke huske om han var kjent med observasjonen som var foretatt fra Hillesøy, og som er gjengitt i politilogg som melding 29. At det i Dagbladet 20.02.78 ble referert til et radarekko som skulle vært observert på Grøttavær, kan ikke vitnet huske å ha vært kjent med. Når det gjelder de undersøkelser som ble foretatt i forbindelse med fartøysbevegelser i området på forlistidspunktet, holdt kommisjonen seg til det de var kjent med fra politiets undersøkelser, opplysninger fra forsvaret v/marinen og opplysningene de fikk gjennom egne avhør. De innhentet ikke noe skriftlig materiale fra forsvaret i forbindelse med observasjonene forsvaret kunne ha gjort.

(…)

Kommisjonen konsentrerte seg i det vesentlige om fire mulige årsaker til havariet: kantring, feilnavigering, kollisjon eller eksplosjon. Av disse var det kun eksplosjon man fant å kunne se bort fra som havariårsak. Det var vanskelig å finne noe håndfast som kunne fremheve noen av de tre øvrige muligheter som årsak til havariet. På bakgrunn av de opplysninger man hadde mottatt m h t fartøysbevegelser i området fant man likevel kollisjon som den minst sannsynlige av disse tre årsakene.»

Imidlertid konkluderer den nye undersøkelseskommisjonen med at den sannsynlige årsak til forliset av «Utvik Senior» er en kollisjon med et annet fartøy. Konklusjonen baserer seg på at samtlige av de skader som var observert er forenlige med at et fartøy har truffet «Utvik Senior» på styrbord side. At hovedmotoren var innkoplet og hadde full reversering, er etter kommisjonens oppfatning forenlig med at «Utvik Senior» prøvde å unngå en kollisjon med et annet fartøy. Kommisjonen har videre ikke registrert skader som kunne være egnet til å kunne tilbakevise en slik forlisårsak. Det fremgår av vitneforklaringer at det tidvis var vanskelige radarforhold, noe som kan ha bidratt til å vanskeliggjøre oppdagelsen av et annet fartøy. Meteorologisk institutt har anslått sikten på stedet til mindre enn hundre meter på havaritidspunktet. Kommisjonen viser videre til at sakkyndige har beregnet energien i et eventuelt sammenstøt mellom «Utvik Senior» og et annet fartøy. De sakkyndige har konkludert med at et stort fartøy (>1000 tonn) knapt ville merket sammenstøtet, og at det på grunn av baugens utforming og styrke knapt ville fått synlige skader. Se nærmere om dette i punkt 2.6 ovenfor.

Den nye undersøkelseskommisjonen foretar en grundig kartlegging av fartøysbevegelsen på havet i det aktuelle tidsrom og område, jf. kapittel 8 i NOU 2004: 9. Kommisjonen har gjennom sine undersøkelser ikke oppnådd kunnskap om konkrete norske eller utenlandske fartøy, hverken handelsfartøy, fiskefartøy eller militære fartøy, som kan ha befunnet seg i havområdet på tidspunktet for «Utvik Seniors» forlis, jf. punkt 11.8 i NOU 2004: 9. Kommisjonen viser til at en del av de observasjoner som er foretatt ikke er identifiserte. Den viser videre til at det fra Forsvaret er opplyst at man ikke har opplysninger som tilsier at militær østblokktrafikk passerte Senja rundt 17. februar 1978. Det foreligger heller ikke opplysninger som tilsier at et ikke-militært fartøy skal ha rapportert til hjemmebasen om at de hadde vært innblandet i et uhell som medførte behov for assistanse. På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet av Forsvarets overvåking av havområdet utenfor Nord-Norge og Etterretningstjenestens overvåking av fartøysbevegelser til og fra Nord-Norge, finner kommisjonen ikke å kunne utelukke at et ukjent fartøy kan ha befunnet seg i området uten å ha blitt observert på radar eller på annen måte. Kommisjonen finner heller ikke å kunne utelukke at et slikt fartøy kan ha forårsaket ulykken.

Kommisjonen skriver videre i punkt 11.8:

«Det skal likevel bemerkes at et eventuelt fartøy som befant seg på forlisstedet på ulykkestidspunktet ville ha befunnet seg i dekningsområdet til radaren på Hillesøy både før og etter ulykken dersom den hadde kommet inn fra – eller gått ut til havs. I alle fall frem til tidspunktet for den radarobservasjonen som ble gjort fra Hillesøy i perioden kl. 24.00 – 00.30 den 18. februar 1978. Det er opplyst at radarene var væravhengige samt at dyktigheten til operatørene kunne variere, blant annet ut fra erfaring. Det synes videre usikkert om alle fartøy ble registrert», jf. punkt 8.2.2.1 i NOU 2004: 9, hvor det bl.a. står at radaroffiser Lysfjord har forklart at «[f]iskefartøy ble ikke loggført. Han trodde heller ikke at kjente norske marinefartøy eller kjente allierte fartøy ble loggført. Identifikasjon skjedde ofte gjennom IFF som viste seg som en kode på radaren».

Kommisjonen skriver videre at det «er opplyst om vanskelige radarforhold kvelden den 17. februar 1978. Likevel synes observasjonene fra Hillesøyradaren å ha fungert tilfredsstillende i perioden kl. 24.00 – 00.30 forlisnatten, både når det gjelder radarekko og radaroperatør. Kommisjonen finner det på denne bakgrunn lite sannsynlig at et ukjent fartøy kunne passert gjennom radarområdet på dette tidspunkt uten å ha blitt observert». Det fremgår under punkt 9.2 i NOU 2004: 9 at radarekko ble observert fra Hillesøy radar i denne perioden, og kommisjonen «finner ikke å kunne utelukke at det fartøy som ble registrert kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet for "Utvik Seniors" forlis».

Det synes ut fra det arbeid som nå foreligger vedrørende «Utvik Seniors» forlis 17. februar 1978 klart at konklusjonen som ble gjort av den tidligere undersøkelseskommisjonen, ikke var korrekt, jf. også den uttalelsen kommisjonen avga 13. november 1979.

3.3.2 Nærmere om de foretatte vurderinger

«Utvik Seniors» kurslinje

Vurderingene den tidligere undersøkelseskommisjonen foretok om forlis som følge av enten feilnavigering eller kantring, var basert på forutsetninger om et annet forlisområde enn der hvor «Utvik Seniors» hovedmotor ble lokalisert i 2002.

I undersøkelsene om «Utvik Seniors» mulige kurslinje inn mot land kvelden den 17. februar 1978, ble det ikke fanget opp at «Utvik Senior» med hensikt denne kvelden kunne ha hatt en kurslinje mer mot Kjølva enn mot Oksen for å komme godt klar av fallene. Det vises i denne sammenheng til den diskusjon den nye undersøkelseskommisjonen har av spørsmålet omkring «Utvik Seniors» kurslinje, jf. kapittel 4 i NOU 2004: 9. Hadde dette vært fanget opp, ville det sannsynligvis ha bidratt til å svekke feilnavigering som sannsynlig forlisårsak.

Departementet viser i denne forbindelse også til ovennevnte innstilling fra Sjøfartsinspektøren i Tromsø i brevet 25. januar 1979. Der står det bl.a. følgende:

«Til ovenfor konklusjoner vil jeg bemerke følgende. Tatt i betraktning de faktum at de i rapporten omtalte blåser med nylontrosse m.v., som ble funnet ca. 3-4 n.mil nordvest av nærmeste grunnbrott (fallene), ca. 10-12 timer etter at forliset må ha inntruffet, bestyrker ikke kommisjonens teori om feilnavigering med påfølgende grunnstøtning i fallene. Det var nordlig kuling – storm om kvelden og om natten, som vel hadde løyet noe utover morgenen, men det må likevel anses som sikkert at vinden tross alt trakk fra ca. nord hele natten og at uværet hadde forårsaket strømsett i vindens retning, altså fra ca. nord mot ca. sør og dermed mot fallgarden, ikke ut fra denne. Jeg har imidlertid liten tro på at tidevannsstrømmen hadde noen særlig innflytelse under de rådende værforhold.

Teorien om grunnstøting i fallene har jeg dermed liten tiltro til, nettopp fordi de omtalte blåsene med tilbehør ble funnet så pass langt nord av de nærmeste grunnbrott (fallene).»

I ettertid er det nærliggende for departementet å mene at sjøfartsinspektørens uttalelse burde hatt større gjennomslagskraft.

Når det gjelder vurderingen av «Utvik Seniors» mulige havaristeder i etterkant av de vrakdelsfunn som ble gjort i august 1979, vises det til omtale av vrakdelenes beliggenhet nedenfor.

Kantring

Ut fra rapporterte værforhold anså den tidligere undersøkelseskommisjonen «kantring med etterfølgende drift av vraket inn i fallene som en mulig havariårsak», jf. punkt 2.2 ovenfor.

Den nye kommisjonen skriver imidlertid følgende om kantring som årsak til forliset på side 98-99 i NOU 2004: 9:

«Kommisjonen har vurdert, men ikke funnet sannsynlig, at kantring med etterfølgende sammenstøt mot havbunnen er en sannsynlig årsak til forliset. Ved vurderingen er det lagt vekt på at det hverken gjennom kommisjonens egne undersøkelser eller av de sakkyndige, er funnet skader på vrakdeler som kan bidra til å støtte en slik teori. Det vises videre til at det ikke er funnet holdepunkter for at det langs fartøyets sannsynlige kurslinje inn fra fiskefeltet frem til forlisstedet er dybder mindre enn 35 meter. "Utvik Senior" hadde en lengde på ca. 25 meter samtidig som Meteorologisk institutt i sin rapport har vurdert den signifikante bølgehøyde til omlag 6 – 7 meter i tidsrommet for forliset. Selv om fartøyet i en slik situasjon teoretisk kunne ha støtt mot havbunnen, ville en slik bølgehøyde etter kommisjonens oppfatning på langt nær kunne medføre tilstrekkelig kraftige sammenstøt til å påføre de observerte skader.»

Funn av vrakdeler i august 1979

Den tidligere undersøkelseskommisjonen hadde ved avleveringen av sin rapport 18. januar 1979 ikke lokalisert «Utvik Seniors» forlissted, men la til grunn at fartøyet var blitt knust i fallene etter først å ha kantret eller feilnavigert. Etter de funn av vrakdeler som ble gjort i august 1979, endret kommisjonen den antatte kurslinjen, jf. kommisjonens pressemelding 13. november 1979. Kommisjonen la fortsatt til grunn at fartøyet hadde gått på et grunnbrott, jf. punkt 2.3 ovenfor.

Når det gjelder disse vrakdelers beliggenhet, synes det på bakgrunn av ovennevnte forklaring fra tidligere kommisjonsmedlem Dahle klart at kommisjonen la til grunn at forliset hadde funnet sted i et noe annet område enn der vrakdelene var blitt lokalisert. Ved henvendelsen til Sjøfartsdirektoratet og siden til kommisjonen vedrørende de nye vrakdelsfunn i august 1979, kan man mene at funnet av vrakdelene derfor burde ha ført til at det ble gjennomført ytterligere søk. Departementet vurderer den nye kommisjonens rapport slik at funnet av fartøyets hovedmotor var sentralt for den havariårsaken kommisjonen konkluderte med. Funnet av hovedmotoren lå også til grunn for gjenopptakelsen av undersøkelsene i 2002.

Lukekarmen var en av vrakdelene som ble funnet i august 1979. Motoren lå forholdsvis nær stedet der denne ble funnet. Se også nærmere nedenfor om vurderingen av denne lukekarmen. Departementet vil derfor ikke utelukke at også motoren kunne blitt funnet på et mye tidligere tidspunkt enn i 2002, hvis det hadde blitt gjennomført ytterligere søk på bakgrunn av funnene i 1979.

Det er ikke grunn til å anta at det ved funnene av vrakdelene i august 1979 på ny ble foretatt en tilstrekkelig grundig gjennomgang av de allerede registrerte fartøysbevegelser. Det er heller ikke grunn til å anta at det ble foretatt en tilstrekkelig grundig ny gjennomgang av muligheten for en eventuell kollisjon langs den nye kurslinjen. Departementet kan ikke utelukke at en slik gjennomgang kunne medført at det uidentifiserte fartøyet som ble observert fra Hillesøy kunne blitt identifisert, jf. punkt 3.3.1 ovenfor, samtidig som det ville være større mulighet for også å undersøke opplysninger om andre uidentifiserte fartøy i området. Det vises for øvrig i denne sammenheng til den gjennomgang den nye undersøkelseskommisjonen har foretatt av fartøysbevegelser i det aktuelle tidsrom og område, og de vurderinger som er gjort på bakgrunn av det, jf. kapittel 8 og 9 i NOU 2004: 9. Se også nærmere nedenfor om dette.

Når det gjelder den tidligere kommisjonens vurderinger av disse vrakdelers beskaffenhet, var beskaffenheten etter kommisjonens mening av en slik art at funnene ikke styrket teorien om kollisjon som forlisårsak. Departementet registrerer her at både Sjøfartsdirektoratet og Sjøfartsinspektøren i Tromsø var av den oppfatning at filmen som ble tatt opp under søket ikke gir noe entydig svar på hva som kunne ha vært årsak til forliset.

Departementet vil imidlertid i denne forbindelse vise til at lukekarmen, som var en vrakdelene som ble funnet i 1979, også ble vurdert av den nye kommisjonen. Kommisjonen skriver følgende om lukekarmen på side 103 i NOU 2004: 9.

«Det legges til grunn at skadene på lukekarmen forutsetter en betydelig kraftpåvirkning, hvor et sammenstøt med havbunnen alene etter kommisjonens oppfatning ikke kunne vært kraftig nok til å påføre de observerte skadene. Det antas for øvrig lite sannsynlig at en gjenstand som senere kunne truffet lukekarmen ved sleping langs bunnen, kunne forårsaket skadene. Energien i et slikt sammenstøt ville hovedsakelig ha flyttet på lukekarmen, og kun medført mindre skader.»

Nærmere om vurderingene av kollisjon

Den tidligere undersøkelseskommisjonen fremhevet i sin rapport, jf. punkt 2.2 ovenfor, at etter en kraftig kollisjon ville hoveddelen av vraket ha sunket umiddelbart. I følge kommisjonens rapport var det viktigste grunnlaget for kommisjonens vurderinger at det ikke var funnet noe vrak i det aktuelle forlisområde for en kollisjon, at det ikke var funnet noe annet fartøy eller objekt som «Utvik Senior» kunne ha kollidert med og at ingen av de inspiserte vrakdeler indikerte at det hadde foregått noen kollisjon.

På bakgrunn ovennevnte forklaring fra Emil Aall Dahle i den første undersøkelseskommisjonen, fremstår mangelen av malingsrester på de vrakdeler som kommisjonen inspiserte, å ha bidratt vesentlig til å svekke muligheten for å legge til grunn at en kollisjon kunne ha funnet sted. Vrakdelene synes etter den tidligere undersøkelseskommisjonens mening ikke ellers å ha kunnet utelukke kollisjon. Det vises her til at man ikke hadde lokalisert hele vraket og slik ikke kunne inspisere øvrige skrogdeler for malingsrester. Fra den nye undersøkelseskommisjonen fremgår følgende på side 101 i NOU 2004: 9:

«Professorene Amdahl og Malo har ut fra registrerte bruddskader og øvrige skader på skipets konstruksjon, gitt uttrykk for "at oppbrytningen av Utvik Senior i mange små biter og spredningen av biter på havbunnen er forenlig med [at] skipet har vært utsatt for en kollisjon med et annet fartøy". De har likevel gitt uttrykk for at det må innses at det antakelig ikke er funnet vrakrester som kan gi noen betydelig informasjon om initierende skadeårsak.»

De trevrakdeler som ble inspisert av den tidligere undersøkelseskommisjonen synes derfor ikke å ha vært egnet til å svekke teorien om kollisjon.

Videre fant den tidligere kommisjonen det som helt usannsynlig at et fartøy i lovlig ærend ville kunne kollidere med et annet fartøy uten å melde fra, jf. ovenfor punkt 2.2. Departementet mener imidlertid at erfaringer tilsier at dette ikke alltid uten videre kan være riktig, og finner grunn til å anføre at uansett god eller dårlig moral hos et fartøy som kolliderer med et annet, er det en forutsetning at man har oppdaget at det har funnet sted en kollisjon. Beregninger utført på oppdrag for den nye kommisjonen viser at et stort fartøy (>1000 tonn) knapt ville merket sammenstøtet, jf. punkt 11.7 i NOU 2004: 9.

Departementet viser videre til den nye kommisjonens vurderinger i punkt 11.8 i NOU 2004: 9, jf. også punkt 3.3.1 ovenfor. Kommisjonen kan ikke utelukke at et ukjent fartøy kan ha forårsaket ulykken, men kommisjonen finner det samtidig lite sannsynlig at et ukjent fartøy kan ha passert gjennom radarområdet i perioden kl. 24.00 – 00.30 forlisnatten. Under henvisning til punkt 8.2.2.1 skriver likevel kommisjonen at «det synes usikkert om alle fartøy ble registrert». Se for øvrig nærmere nedenfor om vurderingen av trafikken i området. Av rapport fra Meteorologisk Institutt utarbeidet på vegne av den nye kommisjonen fremkommer at sikten på havaristedet anslås til mindre enn 100 meter på havaritidspunktet. Uavhengig av hvilken fartøystype det andre fartøyet var, kan dette gi forklaring på hvorfor man om bord i «Utvik Senior» ikke oppdaget kollisjonsfaren før det har vært for sent.

Oversikten over og vurderingen av trafikken i området

På bakgrunn av ovennevnte forklaringer fra de tidligere kommisjonsmedlemmer, synes det grunn til å anta at kommisjonen forutsatte at Forsvaret hadde full oversikt over norske og allierte militære fartøy. Det ble opplyst fra Forsvaret at det ikke var registrert militære fartøy i området. Når det gjaldt sivil og ikke-alliert trafikk var man avhengig av det som var fremkommet på radarbilder fra militære radarer. Fordi radarforholdene var dårlige grunnet værforholdene, fikk man lite ut av radarbildene. På bakgrunn av at ingen av disse opplysninger, samt de undersøkelser som ble foretatt av politiet og kommisjonen selv, gjorde at man fant frem til noe fartøy som «Utvik Senior» kunne ha kollidert med, svekket dette etter kommisjonens mening muligheten for at en kollisjon kunne ha funnet sted, jf. den tidligere undersøkelseskommisjonens rapport kapittel V og VI.

I NOU 2004: 9 går den nye kommisjonen i kapittel 8 bl.a. gjennom den overvåkingen som Forsvaret hadde av havområdet utenfor Nord-Norge og den overvåkingen som Etterretningstjenesten hadde av fartøybevegelser til og fra Nord-Norge. På bakgrunn av opplysingene om denne overvåkingen finner kommisjonen i punkt 11.8 ikke å kunne utelukke at et ukjent fartøy kan ha befunnet seg i området uten å ha blitt observert på radar eller på annen måte, jf. punkt 3.3.1 ovenfor.

På bakgrunn av dette og den nye undersøkelseskommisjonens vurderinger om opplysinger av fartøybevegelser i NOU 2004: 9 kapittel 9, kan det synes som at vurderingene i 1978 av mulig fartøystrafikk ikke framstår som heldige. Det er også nærliggende å mene at behandlingen av tilgjengelige opplysninger var mangelfulle, jf. nedenfor.

Dette baserer seg for det første på den ulike vurderingen og behandlingen av fartøyobservasjoner som begge kommisjoner har vært kjent med eller hatt tilgang til.

Det vises her særlig til den ulike behandlingen de to kommisjonene har hatt av observasjon ved Sjøoperasjonssenteret av radarekko fra kystradarstasjonen på Hillesøy, av observasjon av ukjent tråler på Grimsbakken og av observasjon av radarekko fra fiskefartøyet «Svein Roger». Den nye kommisjonen har behandlet disse observasjonene i NOU 2004: 9, henholdsvis punktene 9.2, 9.5 og 9.6. Kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med at dette er observasjoner som ikke er identifiserte, og at fartøyene som er meldt observert kan ha befunnet seg i havariområdet på tidspunktet for forliset, jf. punkt 11.8 i NOU 2004: 9. Den tidligere kommisjonen vurderte observasjonene av ukjent tråler på Grimsbakken og av radarekko fra fiskefartøyet «Svein Roger», men fant det imidlertid usannsynlig at disse fartøysobservasjonene kunne ha vært involvert i kollisjon med «Utvik Senior», jf. den tidligere kommisjonens rapport punkt 5.1. Når det gjelder observasjonen ved Sjøoperasjonssenteret av radarekko fra kystradarstasjonen på Hillesøy, er denne ikke behandlet i den tidligere kommisjonens rapport, se også forklaringen gjengitt ovenfor fra medlem Dahle i den første undersøkelseskommisjonen.

For det andre baserer dette seg på de undersøkelser og forespørsler som ble gjort, og de vitneforklaringer som ble mottatt vedrørende fartøysbevegelser. Det vises her særlig til kontakten med og behandlingen av informasjon fra Forsvaret, jf. forklaringene ovenfor fra de to medlemmene av den tidligere undersøkelseskommisjonen.

I lys av den nye undersøkelseskommisjonens rapport og det som der kommer frem både om observasjoner og muligheten for å kunne gjøre observasjoner om kvelden 17. februar 1978, synes den tidligere undersøkelseskommisjonen i for stor grad å ha lagt til grunn at manglende observasjoner tilsa at det ikke hadde vært ukjente fartøy i området. Opplysningene Forsvaret ga til den tidligere undersøkelseskommisjonen om at det ikke var registrert militære fartøy i området og at det var registrert lite trafikk denne kvelden, ble derfor tillagt en helt annen betydning og viktighet for den tidligere kommisjonens konklusjon enn de sett i ettertidens lys burde hatt.

Det synes som om den tidligere kommisjonen ikke er blitt gjort oppmerksom på, eller selv ikke har vurdert, de betydelige feilkildene som var forbundet med opplysningene som ble gitt videre om registreringene av fartøystrafikk. Departementet kjenner ikke begrunnelsen til at den første kommisjonen antok at Forsvarets oversikt over havområdet utenfor Senja og særskilt kystradarkjedens kapasitet i 1978 under de rådende værforhold skulle være langt bedre enn det den nye kommisjonens undersøkelser har vist at de faktisk var. En mer kritisk tilnærming til hva det kunne være mulig å «se» av fartøystrafikk under de værforholdene som rådet kunne gitt andre resultater, jf. også at de satt inne med opplysninger om vanskelige radarforhold ute på havet denne kvelden. Et fiskefartøy var neppe det objektet Forsvaret ville følge med størst intensitet. Det kan stilles spørsmålstegn ved om Forsvaret i tilstrekkelig grad orienterte kommisjonen om at overvåkingssystemene hadde begrensninger. På grunn av manglende skriftlig dokumentasjon av kontakten med Forsvaret i rapporten og i kommisjonens og Forsvarets egne arkiv, er dette imidlertid usikkert. Dersom det ikke ble gitt tilstrekkelig orientering fra Forsvarets side, kan dette ha ført til at kommisjonen vurderte det som svært lite sannsynlig at det kunne ha vært ukjent fartøystrafikk i farvannet. I tilfelle kan dette etter departementets vurdering ha bidratt til at kommisjonen utelukket kollisjon som sannsynlig årsak til forliset.

Nærmere om departementets vurdering

De vurderinger som fremkommer ovenfor i forbindelse med forliset, fremstår i ettertid ikke som heldige. Selv om de ikke synes som kritikkverdige enkeltvis, fikk vurderingene og undersøkelsene samlet sett et lite heldig utfall.

Ved vurderingen høsten 1979 om kommisjonen skulle gjenoppnevnes, ble det ikke gjort tilstrekkelig grundige nye undersøkelser av allerede registrerte opplysninger og observasjoner av fartøysbevegelser. Dette svekket igjen muligheten for å legge til grunn at det hadde funnet sted en kollisjon, noe som igjen fikk betydning for vurderingene kommisjonen selv gjorde vedrørende spørsmålet om eventuell gjenoppnevning, og for vurderingene som ble foretatt av Sjøfartsdirektoratet og Justisdepartementet.

Justisdepartementet var i 1979 kjent med at Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig Råd ikke ville utelukke en annen årsak til forliset. Justisdepartementet var også kjent med Sjøfartsinspektørens brev 25. januar 1979 og hans innsigelser der, jf. ovenfor. I sin beslutning 10. mars 1980 om ikke å gjenoppnevne kommisjonen, jf. ovenfor, ville ikke departementet utelukke en annen årsak til forliset enn det som fulgte av kommisjonens rapport. Det var derfor knyttet stor usikkerhet til forlisets årsak og mulighetene for å kunne komme videre i saken.

På bakgrunn av denne usikkerheten er det grunn til å reise spørsmål om departementet, til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet, burde gjenoppnevnt kommisjonen. Det kan synes som om departementet har lagt vekt på det syn Sjøfartsinspektøren i Tromsø gir uttrykk for i sitt brev 16. oktober 1979 til Sjøfartsdirektoratet:

«Etter at siste søket med undervannskamera var avsluttet den 17. august d.å. anså jeg all videre søk lite formålstjenlig. Det ble under søket – filmingen – fastslått at også forparten av fartøyet var knust i det vi blant annet fant lukekarmen på fordekket. Min konklusjon var at alt skal ha en ende – også denne leteaksjon – som på den tid hadde vart i ca. 1 år»

Departementet kan ikke utelukke at dersom kommisjonen hadde blitt gjenoppnevnt – slik at det hadde blitt gjennomført grundige nye undersøkelser av fartøysbevegelser og ytterligere søk etter vrakdeler – ville man på et mye tidligere tidspunkt enn i 2004, klart å legge til grunn at den sannsynlige forlisårsaken var kollisjon.

Oppsummering av myndighetenes håndtering

Selv om kommunikasjonen med Forsvaret ikke er skriftlig dokumentert, kan det under den første kommisjonens arbeid stilles spørsmålstegn ved om Forsvaret opplyste i tilstrekkelig grad overfor kommisjonen om at overvåkingssystemene hadde begrensninger. Etter funnene av vrakdelene i august 1979 fremstår i ettertid anbefalingene fra Sjøfartsdirektoratet og Sakkyndig Råd om ikke å gjenoppnevne kommisjonen ikke som heldige. På grunn av den usikkerheten som rådet om forlisets årsak og mulighetene for å kunne komme videre i saken, er det også grunn til å reise spørsmål om departementet burde gjenoppnevnt kommisjonen i 1979, til tross for anbefalingen fra Sjøfartsdirektoratet.