3 Statistikk

Statistikk over avgjørelser truffet i medhold av jordloven er tatt inn i tabell 1.1-1.7. Tabell 1.2 inneholder i tillegg saker behandlet etter odelsloven § 31 og forkjøp etter konsesjonsloven. Statistikk over avgjørelser truffet i medhold av øvrige bestemmelser i konsesjonsloven er tatt inn i tabellene 1.8-1.15 nedenfor. Tabell 1.9, 1.12, 1.13 og 1.14 omfatter også bo- og drivepliktsaker avgjort etter odelsloven.

I løpet av perioden har departementet gjennomgått kriteriene for henting av tallmaterialet. Departementet fant at tallene for bo- og drivepliktsaker er beheftet med usikkerhet som følge av svakheter ved datasystemet. Datasystemet skal korrigeres slik at tallene for år 2000 ikke vil få samme feilkilder.

3.1 Forkjøpsretten

Fylkeslandbruksstyrene har brukt forkjøpsrett etter konsesjonsloven § 2 for å tilgodese landbruksnæringen i 44 tilfeller i 1999 og 66 tilfeller i 1998. Kommunene i prøvefylkene Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland har brukt forkjøpsretten for å tilgodese landbruksnæringen i 9 tilfeller i 1999. Fylkeslandbruksstyret i Nordland har i henhold til forsøksordningen behandlet 3 klager over at forkjøpsretten ikke var gjort gjeldende. Kommunenes vedtak er stadfestet av fylkeslandbruksstyret i alle tre sakene.

Departementet har endret fremgangsmåte for henting av tall for forkjøpssaker. Metode for utregning av antall forkjøp og av gjennomførbare forkjøp er forskjellig for årene 1999/1998 og 1997/1996. Tallene viser at departementet og fylkeslandbruksstyrene til sammen har brukt forkjøpsrett etter konsesjonsloven § 2 i 83 saker i 1997 og 108 saker i 1996.

Når forkjøpsretten nyttes har overdrageren rett til å gå fra avtalen etter «angrefristbestemmelsen» i konsesjonsloven § 15. Denne adgangen til å gå fra avtalen er brukt i 17 tilfeller i 1999, 15 tilfeller i 1998, 39 tilfeller i 1997 og 44 tilfeller i 1996.

Beregningen viser at vedtak om bruk av statens forkjøp kan gjennomføres i 15 tilfeller i 1999, 25 tilfeller i 1998, 44 tilfeller i 1997 og 64 tilfeller i 1996.

Departementet har i 1999 avgjort 48 saker som gjaldt klage over at forkjøpsrett var gjort gjeldende. Tallene for 1998, 1997 og 1996 er på henholdsvis 62, 47 og 59 saker.

I 1999 er det avgjort 162 saker som gjaldt klage over at forkjøpsrett ikke var nyttet. Tallene for 1998, 1997 og 1996 er henholdsvis 197, 216 og 206 saker. Tallene fremgår av tabell 1.1.

På grunn av at behandlingen av disse sakene tar noe tid, kan overdragerens rett til å gå fra avtalen i enkelte tilfelle knytte seg til vedtak om å nytte forkjøpsrett som er gjort i foregående år. På tilsvarende måte kan klageavgjørelsene bli forskjøvet i forholdet til førsteinstansvedtakene.

Antallet saker hvor forkjøpet kan gjennomføres var 57 i 1995 mot 64 i 1996, 44 i 1997, 25 i 1998 og 15 i 1999. Tallene for de siste årene viser at det er begrenset hva som er oppnådd i form av endret bruksstruktur ved bruk av forkjøpsretten fordi forkjøp er vedtatt i få tilfeller og retten til å trekke salget er benyttet av mange. I denne forbindelse vises det til at departementet i St.meld. nr. 19 (1999-2000) foreslår å oppheve forkjøpsretten. Arealoversikten i tabell 1.2 viser som nevnt at sakene for 1996-1999 til sammen omfatter et noe større areal enn i perioden 1993-1995. Når det gjelder de produktive arealene viser tabellen en svak økning.

3.2 Ekspropriasjon

Departementet har i 1999 behandlet tre ekspropriasjonssaker. Ingen av disse ekspropriasjonssøknadene ble innvilget. I 1998 er en ekspropriasjonssøknad behandlet. Søknaden ble avslått. I 1997 behandlet departementet 2 søknader. Begge søknadene ble avslått. I 1996 er seks ekspropriasjonssaker behandlet. Av disse avslo departementet tre søknader, mens tre saker bortfalt. Tallene for avgjorte ekspropriasjonssaker viser at tvungen avståelse fortsatt er et virkemiddel som nyttes bare i særlige tilfeller.

3.3 Odelsfrigjøring

Departementet har innvilget åtte og avslått tre odelsfrigjøringssøknader i 1999. I 1998 er fire søknader innvilget og seks søknader avslått. I 1997 behandlet departementet ni odelsfrigjøringssøknader. Av disse innvilget departementet to søknader, mens fire søknader er avslått. Tre saker bortfalt. Tallene for 1996 er henholdsvis 14 søknader innvilget (herav fem ved kongelig resolusjon etter klage) og seks avslått. (Se tabell 1.1). Ses antallet saker fra 1992 til 1999 under ett, er antallet saker hvor eiendommer odelsfrigjøres relativt stabilt over tid bortsett fra antallet i 1994, 1996 og 1999. Dette har trolig sammenheng med en økning i antallet behandlede saker for 1994 og 1996. I 1999 synes det å være en økning i antallet saker hvor odelsfrigjøring er besluttet.

3.4 Frivillige erverv

Fylkeslandbruksstyrene har i 1999 kjøpt 17 eiendommer med totalt 4.045 dekar for videresalg til rasjonaliseringsformål. Tallene for hvert av årene 1998 og 1997 er 13 eiendommer med totalareal på henholdsvis 3.255 dekar og 2.292 dekar. Tilsvarende tall for 1996 er 3 eiendommer med totalareal på 833 dekar. Dette innebærer en reduksjon på årsbasis sett i forhold til perioden 1993-1995 hvor det til sammen ble kjøpt 43 eiendommer på i alt 15.827 dekar for videresalg til rasjonaliseringsformål.

Gjennomgående er det små eiendommer som erverves på denne måten og med lite produktive arealer. Av totalt kjøpt areal i 1999 utgjorde dyrka jord 671 dekar og 2.968 dekar skog. I 1998 er fordelingen av kjøpt areal 553 dekar dyrka jord og 2.158 dekar skog.

Den totale omsetningen av landbrukseiendommer virker inn på landbruksmyndighetenes mulighet til å få til frivillige ordninger. Slike kjøp er også avhengig av at det foreligger et behov for tilleggsjord, og at det er interesse for å kjøpe de aktuelle eiendommene. Departementet har for 1999 og 1998 hentet inn opplysninger om antall dekar landbruksareal ervervet som tilleggsjord i forbindelse med erverv av eiendommer der konsesjon er gitt. I 1999 ble det ervervet 230.407 dekar som tilleggsjord fordelt på 720 saker. Av dette er 17.626 dekar dyrka jord. Tallene for 1998 er 117.799 dekar som tilleggsjord. Av dette var 12.052 dekar dyrka jord.

Det er gjennomført et prosjekt hos fylkesmannen i Møre og Romsdal for å stimulere til frivillig bruksrasjonalisering. Departementet vil videreføre arbeidet med frivillig jordformidling og har tildelt 150 000 kroner til dette arbeidet i 2000.

Det er lagt til grunn at prosjektet skal ha en varighet på tre år og gjennomføres av fylkesmannen i Møre og Romsdal. Prosjektet skal bl.a. prøve å skaffe og prøve ut kunnskap om formidling av landbrukseiendommer (den praktiske oppfølgingen) for å få i stand frivillig eiendomsomsetning.

3.5 Vanhevd

Fylkeslandbruksstyret i Vest-Agder har i 1999 gitt pålegg i en sak etter jordloven § 8 tredje og fjerde ledd. Det er ikke gitt pålegg etter vanhevdsbestemmelsen i 1998. I 1997 har fylkeslandbruksstyret i Finnmark gitt pålegg i to saker og i 1996 i seks saker. Det er ikke gitt pålegg etter vanhevdsbestemmelsen i de øvrige fylkene. Antallet pålegg er en økning i forhold til perioden 1992-1995 da det ble gitt 2 pålegg.

Departementet har for perioden 1996-1999 ikke oversikt over hvor mange saker om vanhevd som ellers har vært til behandling i fylkeslandbruksstyrene. Det vises for øvrig til undersøkelsen som departementet iverksatte høsten 1995 om vanhevdsbestemmelsen. Resultatet av undersøkelsen er beskrevet i St.meld. nr. 34 (1995-96).

3.6 Omdisponering av dyrka og dyrkbar jord

Landbruket avgir stadig arealer til ulike samfunnsformål, og det meste av denne avgangen er irreversibel. Landbruksmyndighetene søker å begrense arealavgangen for å verne om landbrukets produksjonsgrunnlag. Dette er slått fast i formålsbestemmelsen i jordloven, der det heter at forvaltningen av arealressursene skal være miljøforsvarlig og blant annet verne om jordsmonnet som produksjonsfaktor. Vern om jordbruksjord er også forankret i arealpolitikken, jf. St.meld. nr. 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk, som signaliserer en styrking av jordvernet, der det skal legges størst vekt på å sikre de mest produktive landbruksarealene mot nedbygging og fragmentering. Jordvernet har sin bakgrunn i at sikring av arealer egnet for matproduksjon er nødvendig for å opprettholde matvareberedskapen i Norge. Sikker tilgang til gode arealer er også en nødvendig forutsetning for den løpende produksjonen, der arealer av høy kvalitet gir best betingelser for jordbruksdrift. Dette er arealer det er knapphet på i Norge. Kun 3-4 pst. av landets areal er dyrka mark og de arealene som er egnet til produksjon av matkorn utgjør kun ca. 1 pst. av landarealet. Som det er pekt på i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, representerer de beste landbruksarealene i landet en nasjonal interesse. Disse arealene bør gis et sterkt og varig vern mot nedbygging.

3.6.1 Omdisponering etter jordloven

Omdisponering av dyrka og dyrkbar jord de siste 11 årene framgår av tabell 1.5. Når det gjelder omdisponeringssaker etter jordloven ble det i perioden 1996-1999 omdisponert i alt 9.190 dekar til skogplanting. Dette er en reduksjon i forhold til perioden 1993-1995 da det ble omdisponert i alt 10.538 dekar til skogplanting.

Dersom avgangen av arealer etter jordloven og plan- og bygningsloven ses under ett og arealer omdisponert til skogplanting holdes utenfor, ble i 1999 i alt 13.013 dekar dyrka jord omdisponert, mens avgangen på dyrkbar jord var 3.604 dekar. I 1998 er 10.107 dekar dyrka jord blitt omdisponert, mens avgangen på dyrkbar jord har vært 5.123 dekar. I 1997 ble i alt 10.261 dekar dyrka jord omdisponert, mens avgangen på dyrkbar jord var 8.961 dekar. Tallene for 1996 er henholdsvis 9.663 dekar dyrka jord og 9.637 dekar dyrkbar jord. Samlet ble det tillatt omdisponert i 1999, 1998, 1997 og 1996 henholdsvis 16.617 dekar, 15.230 dekar, 19.222 dekar og 19.300 dekar (skogplanting unntatt). Dette representerer på årsbasis sett under ett en økning i forhold til tallene for perioden 1993 -1995 som var på til sammen 44.944 dekar.

Fylkeslandbruksstyrene og kommunene har i perioden 1996-1999 avgjort 4.685 omdisponeringssaker etter jordloven § 9. Av disse har kommunene avgjort 3.274 saker. Det er gitt samtykke til omdisponering i 4.389 tilfeller, mens omdisponering er nektet i 296 tilfeller, se tabell 1.3 og 1.4. Av disse står kommunene for henholdsvis 3.112 og 162 tilfeller, se tabell 1.4. Avslagsprosenten for det samlede antall saker er 6,3 mot henholdsvis 5,3 i perioden 1993-1995 og 7,5 i 1992. For saker som er avgjort av kommunene er avslagsprosenten på 4,9. Antall omdisponeringssaker etter jordloven er redusert i perioden. I 1993-1995 avgjorde fylkeslandbruksstyrene og kommunene 5.616 omdisponeringssaker etter § 9 i jordloven.

Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å nekte omdisponering er stadfestet av departementet i tre saker, mens klagen har ført frem i en sak i 1999. Departementet opprettholdt fylkeslandbruksstyrets vedtak om å nekte omdisponering i seks saker i 1998, syv saker i 1997 og fem saker i 1996. Tre av klagene førte frem i 1998, to i 1997 og fire i 1996. Se tabell 1.1.

3.6.2 Omdisponering etter plan- og bygningsloven

Avgangen av dyrka og dyrkbar jord ved reguleringsplaner utgjør hoveddelen av den totale avgangen av dyrka og dyrkbar jord. For perioden 1996-99 ble det i alt omdisponert 42.777 dekar dyrka og dyrkbar jord ved reguleringsplaner. Tallet for 1996 var høyest, og det var en nedgang til 1997 og videre til 1998, mens tallet for 1999 viser en viss økning. Avgangen av landbruksarealer er av et omfang som gjør det nødvendig med et fortsatt strengt jordvern. Arealavgangen er størst på Østlandet, i Rogaland og Trøndelag. I Rogaland ble hele 7.833 dekar tillatt regulert til andre formål enn landbruk i perioden fra 1996-99. Det tilsvarende tallet for Akershus er 8.208 dekar og for Nord- og Sør-Trøndelag 4.294 dekar. Som det er påpekt i St.meld. nr. 19 (1999-2000), er disse tallene usikre og den reelle nedbyggingen er større.

Dette skyldes at en rekke saker etter plan- og bygningsloven ikke blir registrert. Et annet problem er at arealavgangen ikke registreres i forhold til jordas og klimaets egnethet for matproduksjon. Dette har ført til at Landbruksdepartementet ikke har gode oppgaver over landets jordressurser utfra hvilken verdi jorda har for matproduksjon. En har heller ikke god nok dokumentasjon av hvor stor andel av jordressursene som er omdisponert og hvilke formål de er omdisponert til. En har ikke gode nok data om hvilke sider ved samfunnsutviklingen som i størst grad utgjør en trussel mot arealressursene. Kunnskapsgrunnlaget for utvikling av politikk og virkemidler er derfor ikke godt nok.

3.6.3 Tiltak

Som varslet i St.meld. nr. 19 (1999-2000), vil Landbruksdepartementet følge med på hvordan jordvernet praktiseres for å videreutvikle politikk og virkemidler, i tråd med flertallets merknader i Innst. S. nr. 167 (1999-2000). Departementet vurderer videre å differensiere delegasjonsfullmakten for søknad om omdisponering etter jordloven utfra verdien av de arealene som berøres av den enkelte sak. Departementet vil arbeide med å forbedre metodene for registrering av avgang av landbruksarealer og bedre dokumentasjonen av arealenes verdi. Arealdokumentasjon vil på sikt gi grunnlag for en mer relevant statistikk.

3.7 Delingsbestemmelsen i jordloven § 12

Fylkeslandbruksstyrene og kommunene har avgjort 24.623 delingssaker i 1996-1999. Av disse har kommunene avgjort 13.121 saker. Det er gitt samtykke til fradeling i 21.713 tilfeller, mens fradeling er nektet i 2.910 tilfeller, se tabell 1.3 og 1.4. Av disse står kommunene for henholdsvis 12.172 og 949 tilfeller, se tabell 1.4. Avslagsprosenten for det samlede antall saker er 11,8 mot 8,5 i perioden 1993-1995 og 12,5 i 1992. For saker avgjort av kommunene er avslagsprosenten på 7,2.

Tabell 1.1 viser at departementet har behandlet en klagesak vedrørende deling i 1999, 32 klagesaker i 1998, 112 klagesaker i 1997 og 85 klagesaker i 1996. Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å nekte fradeling er stadfestet av departementet i 23 saker i 1998, 95 saker i 1997 og 70 saker i 1996. Klagen har ført fram i en sak i 1999, 9 saker i 1998, 17 saker i 1997 og 15 saker i 1996, dvs. at delingssamtykke er gitt.

Departementet har således i 1998 tatt klagen til følge i 28,1 pst. av klagesakene. Tallene for 1997 og 1996 er henholdsvis 15,2 pst. og 17,6 pst. Omgjøringsfrekvensen var 13,4 pst. i 1995, 15,9 pst. i 1994 og 18,5 pst. i 1993.

Statens Landbruksbank har behandlet 229 klager over fylkeslandbruksstyrets avgjørelser vedrørende deling i 1999, 221 klager i 1998, 81 klager i 1997 og 86 klager i 1996. Dette gjelder klager over at fylkeslandbruksstyret har nektet fradeling av våningshus, kårhus eller driftsbygning.

Statens Landbruksbank har ikke truffet avgjørelser i medhold av § 9 i jordloven i noen av sakene. Fylkeslandbruksstyrets vedtak er stadfestet av Statens Landbruksbank i 160 saker i 1999 og 173 saker i 1998. Tallene for 1997 og 1996 er henholdsvis 58 saker og 61 saker. Klagen har ført frem i 63 saker i 1999, 29 saker i 1998, 19 saker i 1997 og 12 saker i 1996. I 1999, 1998 og 1997 bortfalt henholdsvis seks saker, 19 saker og fire saker. For øvrig ble fem saker sendt til departementet til behandling i 1996 og to saker bortfalt. En sak ble returnert til fylkesmannen da omsøkte parsell tidligere var tillatt fradelt. Statens Landbruksbank har således tatt klagen til følge og gitt delingssamtykke i 28,2 pst. av klagesakene i 1999, 14,3 pst. av klagesakene i 1998, 24,6 pst. av klagesakene i 1997 og 15,1 pst. av klagesakene i 1996. 1

3.8 Finansiering av jordkjøp

Midler av Jordfondet blir brukt til å dekke kjøpesum m.v. for eiendommer som erverves av staten v/fylkeslandbruksstyrene til rasjonaliseringsformål ved frivillig kjøp, forkjøp og ekspropriasjon. I praksis dreier det seg i all hovedsak om erverv ved frivillig kjøp og forkjøp. Når eiendommene videreselges, går det som er forskottert tilbake til fondet.

Jordfondets kapital pr. 1. januar 1996 var 62,5 mill. kroner. Fondet ble ved overføring fra Landbrukets utviklingsfond styrket med 10 mill. kroner i 1997. Fondets kapital er etter dette 72,5 mill. kroner.

Utestående kapital i eiendommer pr. 31. desember 1999 er ca. 48,8 mill. kroner. Saldoen på fondet er etter dette ca. 23,7 mill. kroner.

En del videresalg av eiendommer tar det noe tid å få gjennomført. Det gjelder for eksempel der det er flere jordsøkere eller det er problemer med finansieringen. Ellers kan videresalg der jordskifte, makeskifte, odelsløsning og rettstvister er inne i bildet, ta relativt lang tid å få gjennomført.

Tabell 1.7 viser fylkesvis fordeling av utestående kapital i eiendommer pr. 31. desember 1995, kjøp og salg i perioden 1996-1999 og utestående kapital i eiendommer pr. 31. desember 1999. Tabellen viser at virksomheten varierer mye fra fylke til fylke. Underlagsmaterialet viser at det også er stor variasjon fra ett år til et annet. Variasjonene mellom de enkelte fylker og mellom de enkelte år er i stor grad tilfeldige, men kan når det gjelder frivillige kjøp av rasjonaliseringseiendommer i noen grad også føres tilbake til prioritering og innsats av dette arbeidsområde i kommunene og fylkene.

I perioden 1996-1999 er det kjøpt eiendommer for i alt ca. 86,4 mill. kroner og videresolgt eiendommer for ca. 84,5 mill. kroner. Det innebærer at det i perioden 1996-1999 er kjøpt eiendommer for ca. 1,9 mill. kroner mer enn det er solgt eiendommer for. Underlagsmaterialet viser samlet sett for landet at det ikke er store forskjeller i aktiviteten under fondet mellom årene i perioden 1996-1999.

3.9 Konsesjonsavgjørelser

Statistisk sentralbyrås oppgave over endelig antall omsatte faste eiendommer for 1999 foreligger ennå ikke. Foreløpige tall for 1999 viser en omsetning for hele landet på 144.083. Antallet overføringer i 1998 var 136.595, i 1997 143.833 og i 1996 136.834. Andelen konsesjonsavgjørelser i forhold til antallet omsatte eiendommer var i 1998 på 3,5 pst., i 1997 på 3,6 pst. og i 1996 på 3,5 pst. Prosentsatsen for 1995 var på 3,6 og for 1994 på 4.

I perioden 1996-1999 ble det avgjort 19.694 søknader om konsesjon på erverv av fast eiendom. Departementet avgjorde 314 av søknadene, mens fylkeslandbruksstyrene avgjorde 13.793 søknader. Kommunene avgjorde 5.587 av søknadene. Antallet avgjorte søknader i 1993-1995 var 14.177. Av disse søknadene ble 1.005 avgjort av departementet og 9.506 søknader av fylkeslandbruksstyrene. Kommunene avgjorde i denne perioden 3.666 saker. Tallmaterialet viser at antall saker avgjort av departementet er redusert ytterligere i perioden i forhold til årene 1993-1995. Reduksjonen i antall skyldes delegering av avgjørelsesmyndighet til fylkeslandbruksstyrene og kommunene. Tilsvarende har antall saker avgjort av fylkeslandbruksstyrene og kommunene økt i perioden.

De fleste søknadene er innvilget. Fylkeslandbruksstyrene nektet i 1996-1999 konsesjon i 450 tilfeller, og departementet avslo i samme periode 145 søknader. Av de sakene som er avgjort på kommunenivå ble det gitt 95 avslag. Avslagene sett under ett utgjør ca. 3,5 pst. av det totale antall saker. Avslagsprosenten for årene 1993-1995 var på ca. 3,7 pst.

Det er gitt konsesjon med ulike former for vilkår i 7.322 saker i 1996-1999. Søknader hvor konsesjon er gitt på vilkår utgjør med andre ord ca. 37 pst. av det totale antallet saker. Tilsvarende tall for perioden 1993-1995 er på ca. 34 pst. og for 1992 på 40,7 pst.

Kommunene i Oppland, Sogn og Fjordane og Nordland har i perioden 1. juni 1999 til 31. desember 1999 i henhold til prøveordningen avgjort 392 konsesjonssaker. 379 søknader er innvilget og 13 søknader er avslått. Det er satt vilkår i 174 saker. Tallene er medregnet i summen over.

Den praksis det er gjort rede for i tidligere meldinger er fulgt også i 1996-1999.

3.10 Bo- og driveplikt

Fylkeslandbruksstyrene avgjorde 2.246 søknader om fritak fra bo- og/eller driveplikten i løpet av 1996-1998. Av disse er 1.844 avgjort etter odelsloven, mens 402 søknader er avgjort etter konsesjonsloven. Fylkeslandbruksstyrene behandlet 4.374 bo- og drivepliktssaker i 1993-1995. Reduksjonen i antall saker skyldes delegeringen av avgjørelsesmyndighet til kommunene.

Kommunene avgjorde 3.297 bo- og drivepliktssaker i 1997-1999. Disse sakene er avgjort i henhold til delegasjonen av 19. juni 1997. Av disse er 2.848 avgjort etter odelsloven, mens 449 søknader er avgjort etter konsesjonsloven. I tillegg avgjorde kommunene 643 bo- og drivepliktssaker i løpet av 1996 og frem til august 1997. Dette gjelder søknader om fritak fra bo- og driveplikt for inntil fem år, jf. delegasjonen av 6. juni 1995. Av disse er 284 saker gitt med ulike former for vilkår.

I perioden 1996-1999 er 511 saker avslått. Dette utgjør 8,3 pst. av de avgjorte sakene. 27 saker er avslått av kommunene i henhold til delegasjonen av 6. juni 1995. Øvrige tall fremgår av tabell 1.12 og 1.14. Avslagsprosenten for 1993-1995 var på 5 og i 1992 på 4,7.

Av antall innvilgede søknader er det i perioden gitt 1.852 tidsbegrensede og 3.207 varige fritak fra bo- og/eller driveplikten. Tallene for saker avgjort av kommunene etter delegasjonen av 6. juni 1995 er ikke fordelt på tidsbegrensede og varige fritak, og er derfor ikke med i beregningen. For sammenligningens skyld viser en til at det i 1993-1995 ble gitt 1.504 tidsbegrensede og 2.630 varige fritak. Tilsvarende tall for 1992 var henholdsvis 1.352 og 685. Det er knyttet ulike former for vilkår til 46 pst. av innvilgelsene. Tallmaterialet viser en svak nedgang i sakstilfanget og svak nedgang i antall innvilgede varige fritak.

Statistikk over avgjørelsene i saker vedrørende fritak fra bo- og driveplikten er tatt inn i tabellene 1.9, 1.12, 1.13 og 1.14.

Tallene for klager over avgjørelser i bo- og drivepliktssaker fattet av kommunen fremgår av tabell 1.14. I 1996-1999 mottok kommunene 335 klager. Fylkeslandbruksstyret behandlet i samme periode 339 klager. Uoverensstemmelser skyldes mest sannsynlig en registreringsfeil.

Av disse ble kommunens vedtak stadfestet i 190 saker, mens vedtakene er endret i 149 saker. Antallet fremgår av tabell 1.13. Tallene for klager over avgjørelser fattet av fylkeslandbruksstyret fremgår av tabell 1.12. I 1996-1998 mottok fylkeslandbruksstyret 207 klager. Departementet behandlet i 1996-1999 286 klager, jf. tabell 1.9. Av disse ble fylkeslandbruksstyrets vedtak stadfestet i 163 saker, mens vedtakene er endret i 123 saker. På grunn av at behandlingen av disse sakene ofte tar noe tid, knytter klager i enkelte tilfeller seg til vedtak som er fattet i perioden 1993-1995.

3.11 Unntak fra konsesjonsplikten

I medhold av konsesjonsloven § 2 siste ledd ble det i 1996-1999 behandlet 100 søknader om unntak fra konsesjonsplikten. Unntak fra konsesjonsplikten ble gitt i 90 tilfeller og 10 søknader ble avslått.

Det er som tidligere gitt unntak fra konsesjonsplikten i søknader hvor det mer er tale om formelle enn reelle eiendomsoverføringer. Antall søknader innbefatter også unntak gitt ved fusjoner og fusjonslignende forhold, og i forbindelse med omorganiseringer innen samme konsern. Tallene går fram av tabell 1.10.

3.12 Rettssaker og ombudsmanns- saker m.v.

I 1999 er det avsluttet seks rettssaker vedrørende jord- og konsesjonslovgivningen. Staten vant to saker. Fire saker ble hevet. I 1998 er det avsluttet seks rettssaker. Staten vant tre og tapte en av sakene. To av sakene ble hevet. I 1997 er det avsluttet elleve rettssaker. Staten vant fire av sakene og tapte fem. To av sakene ble hevet. I tillegg opptrådte staten som hjelpeintervenient i en sak. Den part staten støttet vant saken. I 1996 er det avsluttet åtte rettssaker vedrørende jord- og konsesjonslovgivningen. Staten vant to av sakene og tapte to saker. Fire av sakene ble forlikt.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen har avsluttet behandlingen av en sak om odelsfrigjøring i 1996 og en sak i 1999. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere departementets behandling i noen av sakene.

I 1999 har Stortingets ombudsmann for forvaltningen avsluttet behandlingen av fire saker om statens forkjøpsrett til landbruksformål. I en av sakene fant ombudsmannen grunnlag for kritikk. I de tre siste sakene ble det ikke gitt kritikk. I 1998 behandlet ombudsmannen etter klage tre saker. Det ble ikke reist kritikk i noen av sakene. Stortingets ombudsmann behandlet etter klage ni saker om statens forkjøpsrett i 1997. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for kritikk i noen av sakene. I 1996 behandlet ombudsmannen etter klage to saker av denne kategorien. Det ble ikke reist kritikk i noen av sakene.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen har behandlet en sak i 1998 som gjelder omdisponering. I denne saken ble det reist kritikk over saksbehandlingen.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen har avsluttet behandlingen av en klage i 1999 i forbindelse med landbruksmyndighetenes vedtak om ikke å gi samtykke til deling etter jordloven § 12. Ombudsmannen fant grunnlag for kritikk i saken. I 1997 behandlet ombudsmannen etter klage en sak og i 1996 to saker. Det ble reist kritikk i en av sakene. I tillegg behandlet ombudsmannen i 1996 en sak hvor avgjørelsen var truffet av Statens Landbruksbank etter jordloven § 12. Det ble ikke reist kritikk av Landbruksbankens behandling av saken.

I 1999 har Stortingets ombudsmann for forvaltningen etter klage behandlet en konsesjonssak og i 1998 tre konsesjonssaker. Det ble ikke reist kritikk i noen av sakene. I 1997 behandlet ombudsmannen etter klage seks saker. I en av disse sakene fant ombudsmannen grunnlag for kritikk. En sak bortfalt. Ombudsmannen behandlet tre saker i 1996. I to av disse sakene fant ombudsmannen ikke grunnlag for kritikk. Det ble gitt kritikk i en sak.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen har avsluttet behandlingen av en sak vedrørende fritak fra bo- og driveplikten i 1999. Saken ble bedt vurdert på ny.

I 1998 behandlet ombudsmannen etter klage tre saker. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for kritikk i noen av sakene. I 1996 behandlet ombudsmannen en sak i denne kategorien. Det ble gitt kritikk i denne saken.

Likeledes har Stortingets ombudsmann for forvaltningen etter klage behandlet ni saker vedrørende avgjørelser truffet av kommunen og fylkeslandbruksstyret. Det ble ikke reist kritikk over saksbehandlingen i noen av sakene. To saker bortfalt.

3.13 Informasjonsvirksomhet

Informasjonsvirksomheten har i det vesentlige foregått ved informasjonsmøter og opplæring i kommunene, hos Fylkesmennenes landbruksavdelinger og fylkeslandbruksstyrene. Det har vært avholdt landssamlinger i arealforvaltning i 1997 og 1998, årlige juristkonferanser og konferanser der det har vært fokusert på kommunens rolle som landbruksmyndighet.