2 Fremleggelse for Stortinget av vedtak gjort på Arbeidskonferansen i juni 2001
I samsvar med artikkel 19, punkt 5 og 6, i konstitusjonen for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, blir den engelske teksten for konvensjon nr. 184 og for rekommandasjon nr. 192 lagt frem for Stortinget sammen med norsk oversetting av instrumentene, se vedlegg 1.
I denne forbindelse blir det gjort rede for Norges stilling til vedtakene og orientert om norsk lovgivning og praksis på dette området.
Til slutt blir det tatt standpunkt til om Norge bør ratifisere konvensjonen.
Konvensjon nr. 184 om sikkerhet og helse i jordbruket
Til spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen er det nedenfor gjengitt uttalelser fra: Direktoratet for arbeidstilsynet, Landbruksdepartementet, Landsorganisasjonen i Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon, Landbrukets Arbeidsgiverforening og Norges Bondelag.
Dessuten har spørsmålet vært drøftet i Den norske ILO-komiteen.
Høringsinstansene ble etter vanlig praksis stillt disse spørsmålene:
Er norsk lovgivning og praksis i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen?
Dersom det svares ja på punkt a), bør Norge ratifisere konvensjonen?
Dersom det svares nei på punkt a), bør Norge oppfylle kravene i konvensjonen?
Utdrag av innkome høringsuttalelser:
Direktoratet for arbeidstilsynet (brev av 15. oktober 2001).
Direktoratet er av den mening at konvensjonen stort sett er uproblematisk når det gjelder «ordinære» arbeidstakere i jordbruket. Når det gjelder denne gruppen, er det kun artikkel 6, nr. 2, som ikke er i samsvar med norsk lovgivning. De påpeker at konvensjonen ikke omtaler avløserordninger, og at det derfor kan være noe tvil om konvensjonen er ment å dekke avløseres situasjon. Dersom en antar at konvensjonen er ment å dekke avløsere, er det flere av konvensjonens krav som ikke er oppfylt i dagens norske regelverk. Det skyldes at arbeidsmiljøloven ikke gjelder på gårdsbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form.
Direktoratet er av den oppfatning at Norge bør arbeide for å oppfylle kravene i konvensjonen med sikte på ratifikasjon.
Landbruksdepartementet
Landbruksdepartementet tilrår i brev av 23. oktober 2001 at Norge ratifiserer konvensjonen. For en nærmere vurdering av konvensjonen har departementet forelagt disse for Landbrukshelsen, som er landbrukets egen bedriftshelsetjeneste.
Landbruksdepartementet tar i denne omgang ikke noen nærmere stilling til de enkelte elementene i uttalelsen fra Landbrukshelsen, slik at disse står for deres egen regning.
Landsorganisasjonen i Norge (brev av 23. oktober 2001)
Landsorganisasjonen har kommet til at norsk lovgivning - med unntak for kravene i artikkel 6, nr. 2, - er i samsvar med konvensjonen. Artikkelens krav til selvstendig næringsdrivende samarbeidsplikt, går her lenger enn det norske regelverket, og det synes nødvendig å foreta en lovendring på dette punkt for å få det norske regelverket i tråd med kovensjonens krav.
LO ber om at man sørger for å bringe lovverket i samsvar med disse kravene så snart som mulig, slik at Norge kan ratifisere konvensjonen.
Næringslivets Hovedorganisasjon (brev av 22. oktober 2001).
Næringslivets Hovedorganisasjon opplyser at de ikke organiserer arbeidsgivere innenfor landbrukssektoren. NHO viser til at Landbrukets Arbeidsgiverforening har avgitt egen uttalelse og at NHO støtter de kommentarer og konklusjoner som der er fremkommet.
Landbrukets Arbeidsgiverforening (brev av 16. oktober 2001).
LA mener at norsk lovgivning etterlever konvensjonens krav for de aller fleste arbeidstakere som er ansatt i jordbruket. De påpeker at for de aller fleste arbeidstakere i norsk jordbruk, gjelder Arbeidsmiljølovens sikkerhetsbestemmelser. Den er - etter LAs skjønn - i samsvar med de krav som kommer til uttrykk i konvensjonen, muligens med unntak av konvensjonens artikkel, nr. 2. LA anser imidlertid en endring av loven på dette punkt som lite problematisk i den forstand at denne ikke bør være til hinder for en ratifikasjon. LA er usikker på om konvensjonens krav er oppfylt for avløsere som har direkte ansettelsesavtale med den enkelte gårdbruker. Dersom en nærmere gjennomgang viser at konvensjonens krav er oppfylt også for denne gruppen, er det LAs oppfatning at Norge bør ratifisere konvensjonen.
LA viser til - når det gjelder avløsere - til konvensjonens artikkel 3, som åpner for å unnta avgrensede kategorier av arbeidstakere. Dersom denne kan benyttes for å unnta nevnte gruppe, mener de at Norge trolig allerede nå kan ratifisere konvensjonen.
Norges Bondelag
Norges Bondelag konkluderer med i sitt brev av 19. september 2001 at de ikke vil gå imot norsk ratifisering av konvensjonen. De forutsetter imidlertid at dette ikke vil medføre nye krav og pålegg overfor jorbruket og den enkelte bonde.
Den norske ILO-komiteen (22. november 2001)
Komiteen legger til grunn - når det gjelder de ordinære arbeidstakerne - at det kun er artikkel 6, nr. 2, som ikke er i samsvar med norsk lovgivning. Dagens regelverk inneholder ingen krav om at enmannsvirksomhet i jordbruket skal samarbeide ned andre virksomheter om HMS-arbeid når de utfører arbeid på samme arbeidssted. En fremgangsmåte for å oppfylle konvensjonen på dette punkt, er å endre forskrift om arbeidsmiljølovens anvendelse på virksomhet i jordbruket som ikke sysselsetter arbeidstaker. Det kan settes inn en bestemmelse om at enmannsvirksomhet, familiebruk og virksomhet som ikke nytter annen leid hjelp enn avløser, skal medvirke ved samordningen av verne- og miljøarbeidet på arbeidsplassen når de utøver aktiviteter sammen med andre virksomheter (som sysselsetter arbeidstaker eller avløser) på samme arbeidssted. Det finnes allerede en tilsvarende bestemmelse i forskrift om arbeidsmiljølovens anvendelse for arbeid i enmannsbedrifter i bygge- og anleggsvirksomhet.
Komiteen forutsetter at norsk lovgivning blir brakt i samsvar med denne artikkelen i konvensjonen, før en eventuell norsk ratifikasjon av konvensjonen.
Når det gjelder avløsere er det flere bestemmelser i norsk regelverk som ikke er i samsvar med konvensjonen. Dette går nærmere frem av Arbeidstilsynets høringsuttalelse til departementet.
Komiteen tilrådde at Norge ratifiserer konvensjonen under forutsetning at det - iht artikkel 3 i konvensjonen - blir gjort et unntak for avløsere.
Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjør oppmerksom på at artikkel 6, nr. 2, i konvensjonen sier at nasjonale lover skal sørge for at når en eller flere arbeidsgivere og en eller flere enmannsvirksomheter utøver aktiviteter på samme arbeidsplass i jordbruket, så skal de samarbeide for å etterleve kravene til sikkerhet og helse. Det vil være nødvendig å gjøre en endring i en forskrift til Arbeidsmiljøloven for å etterleve kravet i konvensjonen. Loven har i dag bare krav om at arbeidsgivere skal samordne sitt arbeid for sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Enmannsvirksomheter er ikke nevnt (jf. Arbeidsmiljøloven § 15).
Konvensjonen omtaler ikke avløserordninger. Det kan derfor være noe tvil om konvensjonen er ment å dekke avløsernes situasjon. Dersom en antar at konvensjonen er ment å dekke avløsere, er det flere av konvensjonens krav som ikke er oppfylt i dagens norske regelverk. Det skyldes at arbeidsmiljøloven ikke gjelder på gårdsbruk som ikke nytter annen leid hjelp enn avløserhjelp i en eller annen form.
Med hjemmel i artikkel 3 i konvensjonen kan det gjøres unntak for denne gruppen arbeidstakere for Norges vedkommende. Artikkel 3, nr. 1.b krever imidlertid at dersom det blir gjort et slikt unntak, skal det settes opp en plan slik at alle foretak og alle kategorier arbeidstakere gradvis blir dekket. De fleste av disse tiltakene vil kunne bli oppfylt gjennom en endring i den samme forskrift som er nødvendig for å oppfylle artikkel 6, nr. 2 i konvensjonen. Departementet vil vurdere nærmere om de nevnte tiltak bør gjennomføres, før det tas endelig standpunkt til om konvensjonen bør ratifiseres av Norge.
Konklusjon
Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil arbeide videre med å vurdere om Norge bør ratifisere konvensjonen og eventuelt gjennomføre de nødvendige tiltak, herunder de forskriftsendringer som er nevnt ovenfor.
Departementet legger til grunn at spørsmålet om norsk ratifikasjon av denne konvensjonen ikke er av en slik viktighet at det er nødvendig å innhente Stortingets samtykke til å ratifisere den. Det vises til at en ratifikasjon av konvensjonen ikke vil kreve lovendringer.