St.meld. nr. 40 (2000-2001)

Om ILOs 88. internasjonale arbeidskonferanse i Geneve, 31. mai - 15. juni 2000

Til innhaldsliste

2 Framlegging for Stortinget av vedtak gjort på Arbeidskonferansen i juni 2000

I samsvar med artikkel 19, punkt 5 og 6 i konstitusjonen for Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, blir den engelske teksten for konvensjon nr. 183 og den tilhøyrande rekommandasjon nr. 191 lagt fram for Stortinget, saman med norsk omsetjing, sjå vedlegg.

I samband med dette blir det gjort greie for Noreg si stilling til vedtaka og orientert om norsk lovgiving og praksis på desse områda.

Til slutt blir det teke standpunkt til om Noreg bør ratifisere konvensjonen og slutte seg til rekommandasjonen.

Konvensjon nr. 183 og rekommandasjon nr. 191 om mødrevern i arbeidslivet

Til spørsmålet om norsk ratifikasjon av konvensjonen og tiltreding av rekommandasjonen, er det nedanfor gjeve att fråsegner frå: Sosial- og helsedepartementet, Direktoratet for arbeidstilsynet, Barne- og familiedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Norsk Sjømannsforbund, Norsk arbeidsgiverforening med offentlig tilknytning, Kommunenes Sentralforbund, Landsorganisasjonen i Noreg og Norges Rederiforbund.

Dessuten har spørsmålet vore drøfta i Den norske ILO-komiteen.

Høyringsinstansane blei etter vanleg praksis stilt desse tre spørsmåla:

«a) Er norsk lovgivning og praksis i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk i konvensjonen og de tilrådinger som finnes i rekommandasjonen?

b) Dersom det svares ja på punkt a), bør Norge ratifisere konvensjonen og gi sin tilslutning til rekommandasjonen?

c) Dersom det svares nei på punkt a), bør Norge oppfylle kravene i konvensjonen og tilrådingene i rekommandasjonen?»

Utdrag av innkomne fråsegner:

Sosial- og helsedepartementet (Brev av 9. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Våre svar på Kommunal- og regionaldepartementets konkrete spørsmål er som følger:

(1. Er norsk lovgivning og praksis i samsvar med kravene i konvensjonen og tilrådningene i rekommandasjonen?)

Til konvensjonen

Artikkel 6 nr. 7 i konvensjonen henviser til nasjonal lovgivning og praksis når det gjelder rett til medisinsk stønad før, under og etter fødsel, slik at retten etter konvensjonen vil være betinget av at nasjonal lovgivning har slike bestemmelser. Bestemmelsen vil derfor være uproblematisk i forhold til norsk lovgivning på vårt område (folketrygdloven kapittel 5).

Med forebehold for at de videre og mer omfattende tilrådningene i rekommandasjonens nr. 3 (jf. nedenfor) ikke gir bindende føringer for konvensjonen og at personkretsen kan innskrenkes som forutsatt ovenfor, kan vi ikke se at norsk lovgivning for så vidt gjelder folketrygdloven kapittel 5 skulle være i strid med et slikt krav.

Til rekommandasjonen

Det følger av nr. 3 i den reviderte rekommandasjonen at den vil legge visse føringer på hva som skal anses som nødvendig medisinsk stønad etter konvensjonens artikkel 6 nr. 7. Så langt mulig skal nasjonal lovgivning sørge for en rekke ytelser spesifisert i nr. 3 bokstavene a) til e).

Vi anser norsk lovgivning for å være i samsvar med anbefalingene i nr. 3 bokstav a) til c). Når det gjelder bokstav d) («any necessary pharmaceutical and medical supplies») og e) («dental . . . care»), kan vi imidlertid ikke se at norsk lovgivning oppfyller de kravene som ligger i rekommandasjonen.

Utenfor sykehus og andre helseinstitusjoner ytes det generelt bare stønad til dekning av utgifter til viktige medikamenter (blå resept). Andre legemidler som foreskrives på hvit resept må dekkes av vedkommende pasient selv. Norsk lovgivning vil derfor sannsynligvis neppe være i samsvar med anbefalingen om at det skal ytes stønad til ethvert nødvendig medikament som er foreskrevet av lege, jf. nr. 3 bokstav d).

For personer over 18 år ytes det som hovedregel ikke stønad til vanlig konserverende tannpleie etter utløpet av det år de fyller 18. Norsk lovgivning vil derfor ikke være i samsvar med rekommandasjonens generelle anbefaling om at det skal ytes stønad til tannpleie for gravide eller fødende kvinner, jf. nr. 3 bokstav e).

(2. Bør Norge i så fall ratifisere konvensjonen og tiltre rekommandasjonen?)

Til konvensjonen

Med de samme forbehold som ovenfor kan vi ikke se at norsk lovgivning for så vidt gjelder folketrygdloven kapittel 5, skulle være til hinder for at Norge skulle kunne ratifisere konvensjonen. Dersom imidlertid føringene i rekommandasjonen skal være retningsgivende for tolkningen av konvensjonens artikkel 6 nr. 7 fra Arbeidsbyråets side, kan vi ikke anbefale norsk ratifikasjon.

Til rekommandasjonen

Vi kan på bakgrunn av ovenstående (jf. punkt 1) ikke tilrå at Norge gir sin tilslutning til (tiltrer) rekommandasjonen, da trygden rent generelt ikke dekker utgiftene til ethvert legemiddel foreskrevet av lege og konserverende tannbehandling, jf. rekommandasjonens nr. 3 bokstav d) og e).

3. Dersom det ikke er samsvar, bør norsk lovgivning/praksis i så fall endres slik at kravene og tilrådningene kan oppfylles?

Vi tror neppe det vil være aktuelt å endre norsk lovgivning for ev. å oppfylle kravene eller tilrådningene i rekommandasjonen.

Generell kommentar til artikkel 10 i konvensjonen/rekommandasjonen pkt. 7-9

Artikkel 10 og rekommandasjonen pkt 7-9 omhandler tilrettelegging for amming på arbeidsplassen/i arbeidstiden. Norge er et av de landene i verden hvor frekvensen av amming er svært høy. Dette skyldes både et stort engasjement fra ernærings- og helsefaglige miljøer for å fremme amming, men ikke minst den mulighet norske kvinner har gjennom en lang svangerskapspermisjon.

Anbefalinger for amming i Norge er at barna bør få morsmelk/bli helt eller delvis ammet hele første leveår, og at fast føde skal introduseres ved 4-6 mnd alder. Etter at barnet er ett år vil det være svært få kvinner som fortsetter å amme, og den andelen som morsmelk utgjør av det totale kostholdet for disse barna vil være liten.

I praksis vil sannsynligvis ikke tiltakene som konvensjonen og rekommandasjonens pkt 7-9 ha stor betydning i forhold til praksis i Norge, pga. den lange svangerskapspermisjonen. For de barna hvor faren tar en del av svangerskapspermisjonen vil det kunne være aktuelt med betalte ammepauser/fri i løpet av dagen. Tariffavtalene gjennomgås av LO, og vi går ikke nærmere inn på dette her. Nærmere praktiske forhold rundt betalte ammepauser og annen tilrettelegging må diskuteres nærmere dersom norsk lovverk skal endres. Blant annet må det avklares til hvilken alder for barnet disse rettighetene bør gjelde.

I både internasjonal og nasjonal sammenheng er det å fremme amming et viktig helsefremmende tiltak, ikke minst i deler av verden hvor dårlig hygiene kan spille negativt inn ved tilberedning av barnemat. Det er etter hvert også god dokumentasjon for at amming også fremmer barnas helse senere i livet. Kvinner som ammer gjør derfor en samfunnsnyttig innsats, både på kort og lang sikt. Norge har tradisjon for å fremme ammingens sak i internasjonale fora, og ses på som et foregangsland i arbeidet for å fremme amming nasjonalt.

Det bør ut fra ovennevnte arbeides for at denne delen av konvensjonen og rekommandasjonen ikke skal være til hinder for at Norge kan ratifisere konvensjonen, og at Norge også kan støtte tiltakene ved oppfølging i internasjonale fora.»

Direktoratet for arbeidstilsynet (Brev av 3. november 2000)

« . . . . . .

Til spørsmål c):

Enkelte av kravene i konvensjonen og tilrådingene i rekommandasjonen etter direktoratets syn ikke oppfylt i gjeldende regelverk/praksis. Etter vår mening bør de nødvendige endringer i nasjonalt regelverk/praksis gjøres for å bringe det i samsvar med konvensjonen og rekommandasjonen, da det etter vårt syn vil medføre et styrket mødrevern i arbeidslivet.»

Barne- og familiedepartementet (Brev av 15. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Vi deler Kommunal- og regionaldepartementets oppfatning av at det sett i forhold til norsk lovgivning og praksis er nødvendig med en nærmere avklaring av bestemmelsene i konvensjonens artikkel 2, 8 og 10 før regjeringen eventuelt kan tilrå at den ratifiseres.

. . . . . . . . ...

For øvrig kan vi ikke se at konvensjonsbestemmelsene kommer i konflikt med bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 14.»

Nærings- og handelsdepartementet (Brev av 10. november 2000)

. . . . . . . . ...

1. Skipsfartsområdet

Nærings- og handelsdepartementets vurdering:

Ad a) Norsk lovgivning og praksis er med hensyn til arbeidstakere på skip ikke i samsvar med konvensjonen eller rekommandasjonen. Alle sjøfolk som faller innenfor konvensjonens virkeområde har rett til permisjon/fravær fra arbeidet slik konvensjonen foreskriver i henhold til norsk rett. Imidlertid vil ikke alle ha rett til de økonomiske ytelsene som konvensjonen foreskriver. Dette til forskjell fra de som arbeider i land og er medlem av folketrygden. Sjømannsloven har ingen helt ut tilsvarende regler for de som ikke er omfattet av norsk folketrygd. Det er også et spørsmål om nivået på ytelsene som gis, er tiltrekkelige til å tilfredsstille konvensjonens krav. Norske regler om vern mot oppsigelse/ beskyttelse av ansettelsesforhold går trolig ikke langt nok sammenliknet med konvensjonens krav. Heller ikke er det regler om pauser eller fritid for arbeidstaker som ammer, i gjeldende regelverk.

Norsk regelverk for arbeidstakere på skip er til orientering i samsvar med EUs direktiv; rådsdirektiv 92/85/EØF (om iverksetting av tiltak som forbedrer helse og sikkerhet på arbeidsplassen for gravide arbeidstakere og arbeidstakere som nylig har født eller som ammer) samt rådsdirektiv 96/34/EF (om rammeavtalen om foreldrepermisjon inngått mellom UNICE, CEEP og EFF)

Mødrepermisjon

Artikkel 4

Bestemmelsen omhandler permisjonstid, herunder krav om at fødselspermisjon skal inneholde en obligatorisk permisjon for mødre på seks uker etter fødselen. Konvensjonen åpner for at regjeringen og partene i arbeidslivet inngår avtale om andre ordninger.

Permisjonsreglene for arbeidstaker på skip samsvarer i hovedsak med reglene for arbeidstaker i land på dette området.

Når det gjelder kravet om en obligatorisk permisjon de første 6 ukene etter fødselen for mor er regelen i norsk rett nedfelt i folketrygdloven og vil således bare gjelde for de som er medlem av folketrygden. Flere sjøfolk vil derfor falle utenfor da de verken er pliktig eller kan bli frivillig medlem. Imidlertid er det også for arbeidstaker i land mulighet for unntak fra regelen i folketrygden om at de første 6 ukene er forbeholdt mødre.

Konklusjonen vil på bakgrunn av ovennevnte bli tilsvarende for arbeidstaker på skip, som for arbeidstaker på land, nemlig at vi har ingen tradisjoner for at regjeringen og partene i arbeidslivet inngår avtaler på dette fagområdet, men bestemmelsen i konvensjonen vil neppe være til hinder for norsk ratifisering av konvensjonen slik den nå er utformet.

Ammende mødre

Artikkel 10

Bestemmelsen gir kvinner en rett til en eller flere daglige pauser eller kortere arbeidstid for å kunne amme sitt barn.

Det fins ikke tilsvarende bestemmelse i sjømannsloven. Bestemmelsen er lite praktisk for arbeidstakere om bord på skip med mindre det er snakk om arbeid på skip i lokal fart, som for eksempel lokal ferge.

2. Generelt

Etter departementets syn vil en ratifisering av konvensjonen ikke innebære en urimelig mer tyngende forpliktelse for arbeidsgivere på land, enn hva vår lovgivning i dag tilsier. Det punkt som avviker mest fra norske regler er artikkel 10 punkt 2. Ifølge denne bestemmelsen skal ammepauser eller daglig arbeidsreduksjon regnes som arbeidstid og lønnes deretter. Mange har i Norge i dag allerede de samme rettighetene ifølge tariffavtaler eller individuelle avtaler. Departementet er derfor av den oppfatning at dette punkt ikke bør stå til hinder for en ratifisering av konvensjonen. En slik lovendring vil etter vårt syn i praksis ikke medføre urimelig merbelastning for norske arbeidsgivere på land.»

Næringslivets Hovedorganisasjon (Brev av 22. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Konklusjon

Næringslivets Hovedorganisasjon vil hevde at konvensjon nr. 183 på enkelte punkter ikke er i samsvar med gjeldende norsk rett og praksis, og at det på enkelte andre punkter er behov for en nærmere avklaring av forholdet til norsk rett. Det foreligger åpenbare rettslige hindre for ratifikasjon, jf. særlig artikkel 10 nr. 2 og artikkel 8.

Næringslivets Hovedorganisasjon mener at det ikke er grunnlag for å foreta de endringer i norsk rett som er nødvendige for å kunne ratifisere konvensjonen og tiltre rekomandasjonen. I den grad det vil bli vurdert å foreta lovendringer som kan påfore næringslivet ytterligere kostnader, forutsetter vi at dette vil bli tatt særskilt opp med arbeidslivets parter før det tas en endelig beslutning om forholdet til de nye ILO-instrumenter om mødrevern i arbeidslivet.»

Norsk Sjømannsforbund (Brev av 13. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Det er i høringsbrevet bedt om at tre spørsmål vurderes; 1. om norsk lovgivning og praksis er i samsvar med de krav som er kommet til uttrykk; 2. om (dersom ja til punkt 1) Norge bør ratifisere konvensjonen og gi tilslutning til rekommandasjonen; 3. om (dersom nei til punkt 1) endringer i lovgivning og praksis bør foretas, for å oppfylle kravene i konvensjon og rekommandasjon.

Departementet gjør videre oppmerksom på tre av artiklene i konvensjonen, der en finner det nødvendig med en nærmere avklaring; artiklene 2 (konvensjonens virkeomrade), 8 (beskyttelse av ansettelsesforhold og ikke-diskriminering) og 10 ammende mødre).

Norsk Sjømannsforbund har vurdert høringen med utgangspunkt i arbeidstakere til sjøs. Etter Norsk Sjømannsforbunds syn er norsk lovgivning og praksis i samsvar med konvensjonsteksten med ett unntak, nemlig det som vedrører ammende mødre, artikkel 10.

Ammende mødre og ammepauser er ikke nevnt i Sjømannslovens § 13 «Graviditet og fødsel, m.v.» eller i tilhørende forskrift «Forskrift om permisjon ved svangerskap, fødsel, adopsjon og i barnets første leveår». Til orientering er dette emnet heller ikke nevnt i våre tariffavtaler.

Generelt er ikke artikkel 10, punkt 1 gjennomførbar for sjømenn. Den eneste gruppe ammende sjømenn som kan tenkes å ha muligheter for i det hele tatt å kunne gjennomføre amming etter å ha tiltrådt etter permisjon, kan være sjømenn i innenriks rutegående fart.

Etter vårt syn, vil det være riktig å anvende bestemmelsen i konvensjonens artikkel 2, punkt 2 («Imidlertid kan enhver medlemsstat som ratifiserer denne konvensjonen, etter å ha rådført seg med berørte representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, unnta begrensede grupper av arbeidstakere helt eller delvis fra konvensjonens virkeområde dersom en anvendelse av konvensjonen på denne gruppen skulle medføre særlige problemer av betydelig karakter.») og unnta sjømenn for bestemmelsen i artikkel 10, og tilhørende bestemmelse i rekommandasjonen.

På denne bakgrunn anbefaler Norsk Sjømannsforbund at Norge ratifiserer konvensjonen og gir tilslutning til rekommandasjonen.»

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, (Brev av 10. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Spørsmål a)

YS ser at norsk lovgivning og praksis ikke er i samsvar med konvensjonen og rekommandasjonen på følgende områder:

Konvensjonens artikler:

Artikkel 8:

Arbeidsmiljøloven § 65 kan i tiden etter at kvinnen har vendt tilbake i arbeid ikke anses å gi like god beskyttelse som konvensjonen. Selv om oppsigelse begrunnet i svangerskap, fødsel eller amming vil bli ansett usaklig etter de ordinære reglene omoppsigelsesvern, foreligger ikke omvendt bevisbyrde i tiden etter at kvinnen har vendt tilbake i arbeid. Etter vår vurdering kan det også i denne perioden gjøres gjeldende at kvinnen har behov for særlig beskyttelse, og da i særlig grad i de første månedene etter at hun gjeninntrer i stillingen.

Artikkel 9:

Det foreligger i norsk rett ingen tilsvarende bestemmelse hvor det forbys å kreve graviditetstest når kvinner søker arbeid. Selv om dette er et tilnærmet ikke-eksisterende problem i Norge, og likestillingsloven § 4 samtidig fastslår at det ikke er tillatt å ta hensyn til graviditet ved ansettelse eller forfremmelse, vil et forbud mot å kreve graviditetstest kunne medføre sterkere fokus på at graviditet er et utenforliggende hensyn ved ansettelse.

Artikkel 10:

I norsk rett foreligger ingen bestemmelse om at ammepauser eller daglig arbeidstidsreduksjon skal regnes som arbeidstid og lønnes deretter. Riktignok er dette i flere tilfeller regulert i tariffavtale, men det foreligger også overenskomster hvor dette ikke er regulert. Det synes derfor påkrevd med ny lovgivning for å bringe norsk lov i samsvar med de krav som kommer til uttrykk i konvensjonen.

Spørsmål c)

Selv om en eventuell ratifisering av konvensjonen ikke vil medføre særlig endringer i norske kvinners rettigheter, er det viktig at Norge, som et internasjonalt foregangsland på området, kan ratifisere en konvensjon som gir relativt begrensede, men likefullt viktige rettigheter for kvinnelige arbeidstakere. YS anser på denne bakgrunn at norsk lovgivning og praksis bør endres slik at Norge kan oppfylle kravene i konvensjonen og tilrådningene i rekommandasjonen. Norge bør deretter ratifisere konvensjonen og gi sin tilslutning til rekommandasjonen.»

Norsk arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) (Brev av 6. november 2000)

« . . . . . . . . ..

Vi mener at det på enkelte punkter ikke er samsvar mellom dagens lovgivning og konvensjonens tekst. Vi vil derfor fraråde at konvensjonen ratifiseres. I den utstrekning det er behov for endringer i dagens lovgivning må dette begrunnes ut fra behov vi har i Norge og ikke på grunnlag av en eventuell ratifisering av konvensjoner.»

Kommunenes Sentralforbund (Brev av 28. september 2000)

«Kommunenes Sentralforbund (KS) slutter seg til departementets oppfatning av at det er nødvendig med en nærmere avklaring av bestemmelsene i de nevnte artikler i konvensjonen sett i forhold til norsk lovgivning og praksis før Norge eventuelt bør ratifisere konvensjonen og gi sin tilslutning til rekommandasjonen.

KS anser imidlertid at det ikke er saklig grunnlag for å gjøre endringer i lovgivning eller praksis slik at Norge kan oppfylle kravene i konvensjonen og tilrådingene i rekommandasjonen, da den reviderte konvensjonen ikke har fått den nødvendige fleksibilitet. Det bør være overlatt til nasjonal rett og praksis å utforme det materielle innholdet i konvensjonen.»

Landsorganisasjonen i Norge (Brev av 12. januar 2001.)

« . . . . . . . . ..

Til departementets spørsmål om norsk lovgivning og praksis er i samsvar med konvensjonens krav og de tilrådinger som finnes i rekommandasjonen, går LO ut fra at departementet tar den nødvendige gjennomgangen av norsk lovgivning og praksis.

LO ønsker likevel å kommentere noen forhold:

Konvensjonens artikkel 10 om ammende mødre inneholder bestemmelser om at ammepauser skal være en del av arbeidstiden. Dette mener LO er viktig. Sett fra et ernæringsmessig synspunkt er morsmelk den viktigste næring for spedbarn, både i Norge, men spesielt i et globalt perspektiv. Internasjonal lovgivning må derfor ha denne type bestemmelser. Det er viktig at Norge som et foregangsland for mor og barns rettigheter følger opp med bestemmelser på dette punktet slik at Norge kan ratifisere konvensjonen om mødrevern.

LO kan opplyse at langt de fleste tariffavtaler har bestemmelser om rett til betalte ammepauser. Unntakene er hotell- og restaurantområdet og enkelte områder innen oljeindustrien. I andre avtaleregulerte områder er det bare marginale grupper som ikke er dekket av bestemmelsene om betalte ammepauser. Retten varierer fra inntil 2 timer lønnet fri per dag til 1 time per dag inntil barnet er fylt 1 år.

De fleste kvinner i det avtaleregulerte arbeidslivet i Norge er dekket gjennom tariffavtaler når det gjelder rett til fri med lønn for å amme sitt barn. I tillegg fører den lange fødselspermisjonen/foreldrepermisjonen til at retten til betalte ammepauser blir et marginalt problem. Det bør derfor være mulig å finne løsninger som gjør at Norge kan ratifisere konvensjonen om mødrevern. Dette kan gjøres enten gjennom allmenngjøring av tariffavtaler eller gjennom lovendring som påbyr alle arbeidsgivere å gi kvinnelige arbeidstakere som ammer, rett til fri med lønn i en viss periode.

Et annet viktig forhold er konvensjonens bestemmelse om at det er ulovlig for arbeidsgiveren å si opp en kvinne under svangerskap eller permisjon eller i en periode etter endt permisjon som fastsettes i nasjonale lover eller forskrifter, med mindre dette gjøres av grunner som ikke er knyttet til svangerskapet eller fødselen og dens følgler eller amming. Vi har i dag ikke et slikt sterkt stillingsvern for kvinner i en periode etter tilbakevending fra permisjon. De bestemmelser om dette som er fastsatt i mødrekonvensjonen bør kunne innarbeides i arbeidsmiljølovens § 65.

LO er klar over at det må ses særskilt på konvensjonens bestemmelser om dispensasjonsadgang fra den obligatoriske permisjonen for mødre etter fødselen (artikkel 4) og forbudet mot å kreve graviditetsattest (artikkel 9), men mener det bør kunne gjøres nødvendige lovendringer for at det skal bli samsvar mellom konvensjonen og norsk lovgivning.

LO mener det er viktig at Norge er villig til å rette opp de uoverensstemmelser som måtte finnes mellom konvensjon nr. 103 om mødrevern og norsk lovgivning og praksis, slik at Norge kan ratifisere konvensjonen.»

Den norske ILO-komiteen (4. desember 2000)

«Møtet konkluderte med å tilrå at Norge ikke kan ratifisere konvensjonen nå. Det er nødvendig å arbeide videre med flere av spørsmålene før en eventuelt kan foreslå ratifikasjon av konvensjonen Bl.a. vil det være nødvendig å få avklart nærmere enkelte artikler med Arbeidsbyrået i Geneve. Møtet var av den oppfatning at det er naturlig å drøfte saken på nytt etter at de nødvendige avklaringer er blitt foretatt.»

Norges Rederiforbund (Brev av 8. desember 2000)

«I skipsfart reguleres nevnte spørsmål spesielt av sjømannslovens § 13 med forskrifter. Det er klart etter disse regler at mødre har krav på permisjon for inntil ett år etter nedkomst, og det er også klart at barnefødsel ikke er oppsigelsesgrunn. Sjømannsloven med forskrifter har også regler som tillater gravide å fratre tjenesten om bord i rimelig tid før nedkomst når dette er nødvendig av helse- og sikkerhetsmessige grunner.

Når det gjelder rett til fødselspenger og ytelser før nedkomst fra norsk trygd, omfattes ansatte i skipsfart av de samme regler som ansatte i land. Reglene omfatter også EØS-ansatte, men ikke ansatte fra land utenfor EØS som tjenestegjør på norske skip. Dersom sistnevnte ansatte må fratre tjenesten om bord av helsemessige grunner, vil det med hjemmel i sjømannslovens § 28 nr. 2 kunne være aktuelt for rederiet å yte sykepenger i inntil 2 måneder, eventuelt en lengre periode dersom dette følger av tariffavtale. En rekke av våre ansettelsesavtaler for utenlandske mannskaper på NIS har regler om sykepenger for inntil 120 dager etter fratredelse fra tjeneste om bord.

Sjømannsloven og tariffavtalene har ingen regler om fødselspenger for ansatte som ikke omfattes av folketrygdloven. Disse ansatte vil eventuelt kunne ha slike rettigheter etter lovregler i sitt hjemland.

Når det gjelder adgangen til ammepauser, vil dette i skipsfart neppe være særlig praktisk, spesielt ikke i utenriksfart og offshorenæring som vår forening har ansvaret for.

Vi antar at de nevnte begrensninger ikke vil kunne være til hinder for norsk ratifikasjon av ILO-konvensjonen om mødrevern, men vi regner med at det vil være hensiktsmessig at ILO gjøres oppmerksom på de her nevnte forhold.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har merkt seg dei ulike synspunkta som det er gjort greie for ovanfor. Departementet meiner at Noreg ikkje bør ratifisere eller tiltre rekommandasjonen no. Departementet er vidare av den meining at det er naudsynt med ei nærmare avklaring av nokre av reglane i konvensjonen sett i høve til norsk lovgiving og praksis, før regjeringa eventuelt gjer framlegg om ratifikasjon av konvensjonen. Dette gjeld mellom anna artiklane nr. 8 (vern av ansettelsesforhold og ikke-diskriminering) og nr. 10 (ammende mødre).

Departmentet finn det naturleg at saka blir lagd fram for Stortinget på nytt etter at desse spørsmåla har blitt avklara.