Del 1
Innovasjon i Norge

2 Innovasjon er vellykket utnyttelse av nye ideer

2.1 Hva er innovasjon?

Uttrykket innovasjon kommer fra det latinske ordet «innovare» som betyr å fornye eller å lage noe nytt. Innovasjon kan defineres på en rekke ulike måter og det foreligger et utall av definisjoner fra enkeltland, akademiske miljøer, EU og OECD. I denne meldingen legges følgende brede definisjon til grunn for innovasjon:

«en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier.»

En ny idé eller oppfinnelse blir ikke til en innovasjon før den er kommet til praktisk anvendelse. Ofte er det andre enn idéskaperen selv som står for selve innovasjonen, som kan finne sted på helt andre steder og lenge etter at ideen ble unnfanget. Et eksempel er Leonardo da Vincis ønske om å lage en flymaskin. Han hadde de gode ideene, men manglet viktige elementer i systemet rundt seg som motor, lette materialer og produksjonskompetanse. Det skulle gå flere hundre år før hans idé ble til en innovasjon. 1

For å gjøre en idé eller oppfinnelse til en innovasjon må man vanligvis kombinere flere typer kunnskap og ressurser. Mangel på enkelte ressurser eller mangel på kunnskap kan føre til at innovasjoner forsinkes eller ikke realiseres. Lønnsomheten kan avhenge av andre innovasjoner som ennå ikke er lansert i markedet.

En innovasjon går gjerne gjennom flere faser og store forandringer underveis i sin utvikling. Slike endringer kan bidra til vesentlige økninger i den økonomiske betydningen. Bilen slik vi kjenner den i dag, ble ikke til på et bestemt tidspunkt, men er et resultat av hundre års utvikling med stadige forbedringer. Den moderne bilen har sitt opphav fra eksperimenter med dampdrevne kjøretøyer helt tilbake på 1700-tallet.

Standarden som ble valgt for overføring av GSM-telefoni er i stor grad basert på en løsning utviklet av SINTEF og det daværende Televerket. Ideen til GSM ble unnfanget av forskere og ingeniører helt på tampen av 1970-tallet, men det gikk over 13 år til markedslansering i 1993. Selv om det ikke vokste frem større telefonselskaper med utgangspunkt i GSM-standarden i Norge, kan valget av GSM-standarden ha spart Norge for store investeringer i antenner og baseutstyr. De andre konkurrerende systemene var ikke like godt tilpasset norsk topografi og bosetting. 2

Det er ofte vanlig å skille mellom gradvise innovasjoner og mer radikale innovasjoner. Radikale innovasjoner innebærer å skape kvalitativt nye produkter, prosesser, innretninger eller tenkesett, det vil si noe som ikke har eksistert før – enten teknologisk eller på andre områder. Slike innovasjoner kan gjerne ha sitt utspring i banebrytende forsk­ning og kan også utdatere eksisterende produkter eller prosesser. Gradvise innovasjoner forekommer langt hyppigere, noe som gjør at den samlede økonomiske effekten av gradvise innovasjoner kan bli betydelig. I praksis er det flytende overganger mellom de ulike typene innovasjoner. Radikalt nye produkter kan inneholde elementer av tidligere produkter, og selv mindre endringer av et produkt kan få radikale konsekvenser.

Innovasjon skjer i alle næringer, i offentlig og privat sektor, i alle typer virksomheter og innenfor alle teknologier. Innovasjonsmålinger har en tendens til å legge størst vekt på høyteknologiske bransjer, men innovasjon skjer i høy grad også i mindre teknologiintensive sektorer. For eksempel er det i tjenestesektoren skapt store verdier gjennom innovasjoner.

Innovasjon i offentlig sektor er generelt dårligere dekket av innovasjonsmålinger enn innovasjon i privat sektor. Et eksempel på løpende arbeid for å bedre tjenestetilbudet i offentlig sektor er Rikshospitalets senter for pasientmedvirkning og sykepleieforskning. Her har de utviklet WebChoice – en hjemmebasert Internett-tjeneste for kreftpasienter. Tjenesten gjør pasientene i stand til å overvåke egne symptomer, få skreddersydd informasjon om hva som kan hjelpe dem og få svar på spørsmål fra fagfolk. WebChoice gir pasientene større mulighet til å ta ansvar for egen helse, til å mestre utfordringer og til å kommunisere med helsepersonell uten å måtte oppsøke tjenesteapparatet, frigjør kapasitet og effektiviserer sykehusdriften.

Strukturer, institusjoner, regelverk og andre rammebetingelser i samfunnet har betydning for omfanget av innovasjon og læring i virksomhetene. Dette rammeverket omtales gjerne som innovasjonssystemet. Begrepet innovasjonssystem benyttes på ulike nivåer, for eksempel nasjonalt, regionalt, lokalt og sektorielt. Som med begrepet innovasjon, finnes det flere ulike definisjoner av begrepet innovasjonssystem og begrepet er fremdeles under utvikling.

I denne meldingen legger regjeringen til grunn en bred forståelse av begrepet innovasjonssystem som inkluderer alle rammebetingelser, strukturer og institusjoner som har vesentlig betydning for om private og offentlige virksomheter lykkes i sitt arbeid med å få frem lønnsomme innovasjoner. Det innebærer at det norske innovasjonssystemet inkluderer de fleste politikkområder, regelverk, offentlige næringsstøttesystemer, sosiale strukturer og støtteapparat, forsknings- og undervisningsinstitusjoner, medarbeidere og ledere, kunder, leverandører, markedsforhold m.m.

2.2 Hvorfor trenger vi innovasjon?

Innovasjon har alltid vært en sentral kilde til verdiskaping og for utvikling av velferdssamfunnet. Økt verdiskaping oppnås stort sett enten ved økt bruk av ressurser eller ved å bruke ressursene på en bedre måte. Studier indikerer at kun en begrenset del av veksten kommer fra økt mengde av det som går inn i produksjonen. 3 Økt verdiskaping skjer først og fremst når mennesker bruker ressursene på nye og smartere måter.

Tilgang på mennesker med spesialisert kunnskap blir en stadig viktigere konkurransefaktor for bedriftene, noe som også påvirker bedriftenes lokaliseringsbeslutninger. Selskaper ønsker å lokalisere sine utviklingsenheter der kunnskapsbasen er størst. Trondheim, som er blitt et senter for søketeknologi i Europa, er et godt eksempel på dette. Kompetansen på utvikling av søkemotorer knyttet til NTNU-miljøet er unik, med utviklingsavdelinger for både Yahoo, Google og Microsoft (Fast).

Etter hvert som verden utvikler seg, endres forutsetningene for velferdsutviklingen. I tillegg til fremtidig forvaltning av humankapitalen er det i dag særlig tre trekk som fremstår som sentrale for fremtidig verdiskaping og velferd, nemlig miljøutfordringene, den demografiske utviklingen og globaliseringen.

2.2.1 Hensynet til miljøet

Menneskelig liv og aktivitet er avhengig av naturen. Naturen gir råstoff som er grunnlag for produksjon og forbruk, og er en kilde til opplevelse og læring.

Jordas naturressurser er under sterkt press. Særlig er fornybare biologiske ressurser utsatt, fordi de kan overutnyttes på en irreversibel måte. En rekke ressurser er i ferd med å bli knappere, særlig fiskeressurser, tropiske skogsområder, produktive våtmarksområder og korallrev. Det at naturressurser og økosystemer forsvinner kan ha alvorlige konsekvenser for balansen i naturen, men også økonomisk aktivitet og menneskers levemåte vil kunne bli skadelidende.

Hensynet til miljøet betinger nye løsninger og utvikling av ny teknologi som gir mer miljøvennlig energiforbruk og reduserte utslipp. Både den engelske Stern-rapporten 4 og det norske Lavutslippsutvalget fremhever behovet for en forsterket teknologisk utvikling for å møte klimautfordringene. Det er sannsynligvis atskillig billigere begrense klimagassutslippene til atmosfæren, enn å tilpasse oss til de mer dramatiske klimaendringer som kommer dersom vi ikke foretar oss noe.

Den økende internasjonale oppmerksomheten rettet mot miljøutfordringene har fått entreprenører, bedrifter og investorer over hele verden til å identifisere nye forretningsmuligheter. Dette er en betydelig drivkraft for innovasjon, næringsutvikling og vekst i miljørettede investeringer.

2.2.2 Den demografiske utviklingen

Andelen eldre øker og det blir stadig flere med behov for omsorg. Samtidig går den arbeidsdyktige andelen av befolkningen ned. Det betyr at stadig færre må forsørge stadig flere. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil antall eldre øke fra i overkant av 20 pr. 100 personer i alderen 20 – 66 år i dag til nær 40 i 2060. Dette er nesten en dobling av antall eldre pr. person i yrkesaktiv alder. Det stilles også stadig større krav til offentlige helse- og omsorgstjenester fra den øvrige befolkningen. Denne utviklingen øker presset på velferdsordningene og er et argument for endringer i offentlig tjenesteyting.

Den demografiske utviklingen innebærer imidlertid også at det vil bli stadig større grupper med kjøpesterke og kvalitetsbevisste eldre. Nesten hele Europa opplever samme demografiske utvikling, noe som bidrar til at denne kjøpergruppen utgjør et stort marked. Næringslivet kan derfor være tjent med å integrere eldre aktivt blant annet i produktutvikling og markedsføring for å ivareta behovene fra denne voksende kundegruppen.

2.2.3 Globalisering og spesialisering

Det å ta i bruk ny teknologi, å gå inn i nye markeder og å endre driften er ikke noe nytt i norsk næringsliv. Innovasjon knyttet til produkter, markeder og prosesser/systemer har vært nøkkelen til vellykket omstilling i århundrer. Samtidig har bruk av ny teknologi, gjerne kombinert med utnyttelse av naturressurser slik som fisk, elektrisk kraft og malmer, gitt grunnlag for industriarbeidsplasser i store deler av landet.

Internasjonal konkurranse har lenge vært en viktig stimulans for innovasjon og omstilling. Norske næringer er vant med både internasjonal arbeidsdeling og å tilpasse seg virkningen av internasjonal konkurranse.

Med økt globalisering påvirkes land og personer i enda sterkere grad enn tidligere av de samme økonomiske, politiske og kulturelle utviklingstrekkene. 5 Verden forandres ved at varer, kapital og mennesker stadig lettere flyttes over landegrensene. Holdninger og verdier spres, kulturer integreres og sosiale strukturer endres. På denne måten etableres nye globale referansegrupper som målestokk for lønn, arbeidsinnsats og livsstil, og som kilder til inspirasjon og kunnskap.

Dagens globaliseringsbølge kan sies å ha begynt på 1970-tallet med fremvekst av eksportrettet industri i Øst- og Sørøst-Asia, og tiltok i årene etter 1990 med utviklingen i Kina og India. Integreringen av Russland og de øst-europeiske landene i europeisk økonomi har også hatt stor betydning for Norge.

Denne utviklingen har i likhet med tidligere internasjonalisering og handel gitt Norge en betydelig velferdsgevinst. Norske bedrifter har fått et større eksportmarked, og norske forbrukere et større vareutvalg. Det har også gitt ytterligere muligheter til å konsentrere produksjonen til områder hvor Norge har relative fortrinn. Det betyr at Norge, med god kapitaltilgang, rikelig tilgang på råvarer og relativt dyr arbeidskraft, kan importere arbeidskraftsintensive varer billigere enn før og selge kapital- og råvareintensive produkter til en bedre pris.

I Norge er mange arbeidsintensive bransjer allerede faset ut og vi er blitt mer spesialisert på kapital- og råvareintensiv produksjon, hvor det er økende global etterspørsel. Det gir oss et svært godt utgangspunkt for å utnytte globaliseringens muligheter.

Det er grunn til å tro at land med lavt BNP per innbygger vil ha større gevinst av åpenhet og globalisering enn land med høy BNP per innbygger i form av høyere vekstrate, men at vekstraten vil avta over tid. I dette ligger et potensial for at velferdsnivået mellom land og regioner vil jevne seg ut. Så lenge den samlede effekten av globaliseringen virker positivt på vårt velferdsnivå, er det imidlertid liten grunn til å føle seg truet av denne utviklingen. Nyskaping og omstilling er den beste måten å møte utfordringene på. Imidlertid er det slik at gevinster og kostnader fra globaliseringen varierer mellom ulike grupper i samfunnet. Vår evne til å omfordele vil således også ha betydning for holdningen til globalisering.

Når bedrifter omstiller seg vil konsekvensen over tid være en endret næringsstruktur. For bedriftene er omstilling og stadige forbedringer nødvendig for å overleve. For samfunnet bidrar bedriftenes omstillinger til at ressursene brukes mer effektivt slik at verdiskapingen øker. Selv om omstilling er nødvendig og over tid gir bedre ressursutnyttelse i økonomien, er ikke omstillingsprosesser smertefrie eller uten kostnader.

Omstilling kan resultere i arbeidsledighet for noen arbeidstakere i en periode. Arbeidsledighet for arbeidsføre mennesker er vanskelig for den det gjelder, og er dessuten sløsing med verdifulle ressurser og innebærer tapt verdiskaping for samfunnet. For å minimere både de personlige og de samfunnsmessige kostnadene ved omstilling, har myndighetene en rekke ordninger som bidrar til at folk kommer raskere i ny jobb. Disse ordningene omfatter blant annet satsing på utdanning og tilrettelegging for en kompetent arbeidsstyrke, aktiv bruk av arbeidsmarkedstiltak og gode muligheter for omskolering.

2.3 Hva driver innovasjon?

Virksomheter innoverer ved å ta i bruk ny kunnskap og ved å bruke erfaringer på nye måter. For å øke verdiskapingen kan virksomhetene på den ene siden forsøke å få best mulige priser på produktene, for eksempel ved å drive produktutvikling for å opprettholde og helst øke sine markedsandeler. På den annen side kan virksomhetene hele tiden se på hvordan de kan redusere kostnadene. I sterk internasjonal konkurranse kan ikke bedriftene bruke mer ressurser enn det som er strengt nødvendig i produksjonen. For å få en tilfredsstillende inntjening må bedriftene kontinuerlig følge den teknologiske utviklingen og til enhver tid organisere virksomheten så effektivt som mulig.

Tidligere ble det lagt mer vekt på en rettlinjet prosess, hvor forskerne la grunnlaget ved å frembringe ny kunnskap, ingeniørene utviklet nye produkter basert på denne kunnskapen, og markedsførerne lanserte produktene. En slik lineær innovasjonsmodell kan fremdeles til en viss grad ha relevans for en del forskningstung og høyteknologisk industri.

Det er imidlertid også en rekke andre prosesser enn forskning som har betydning for innovasjon. Det er vanligvis et mangfold av kunnskaps- og informasjonskilder som er involvert i en innovasjonsprosess i samspill mellom brukere, utviklere og kunnskapsmiljøer.

Kriser kan også være en sterk drivkraft for endring og innovasjon. Økonomen Joseph Schumpeter skrev for over femti år siden om kreativ destruksjon, der ødeleggelse av gamle struktur bidrar til at det skapes nye strukturer. Et eksempel på dette er den usikkerhet og dramatikk som Kongsbergsamfunnet opplevde da Kongsberg Våpenfabrikk i 1987 gikk inn i en krise. En omfattende omstilling og omstrukturering av fabrikkene resulterte i nytt eierskap og en oppsplitting i flere nye bedrifter. Resultater av denne omstillingen ser vi i dag ved at disse nye bedrifter hevder seg i verdenstoppen på sine produktområder.

Samarbeidspartnere og informasjonskilder i innovasjonsprosesser illustreres i figur 2.5 som viser at om lag halvparten av bedriftene får informasjon til egen innovasjonsprosess fra interne kilder, om lag en tredjel får informasjon fra kundene og om lag en femtedel har leverandører som informasjonskilde.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

2.3.1 Konkurranse om markeder og ressurser

Konkurranse i markedet etablerer et press på eksisterende virksomheter som gjør at de ikke kan skjerme seg for krav om stadig å forbedre det de holder på med. I offentlig sektor er kravene fra innbyggerne om bedre tjenester og behovet for å utnytte begrensede budsjettmidler drivkrefter for innovasjon. Dette innebærer at selv om offentlige institusjoner ikke har samme krav til fortjeneste som private bedrifter, vil ønsket om å få mest mulig velferd ut av begrensede økonomiske ressurser være en drivkraft.

Normalt vil velfungerende konkurranse bidra til effektivitet og gi insentiver til å investere i innovasjonsaktiviteter. Undersøkelser indikerer at både svak og svært høy konkurranseintensitet kan virke hemmende på innovasjon. 6 I tilfeller med lav eller moderat konkurranse er imidlertid det å stimulere til økt konkurranse udelt positivt for innovasjon. Det kan derfor være størst gevinster å hente for samfunnet ved å forbedre konkurransen i tilfeller med lav og moderat konkurranse.

På enkeltområder som forskningssamarbeid og beskyttelse av immaterielle rettigheter kan det potensielt oppstå konflikter i forholdet mellom konkurranse og innovasjon. Konkurransereglene legger til rette for at de konflikter som måtte oppstå avveies på en best mulig måte for samfunnet. For samfunnet vil det være ønskelig å stimulere positive virkninger av samarbeid og beskyttelse, men begrense negative virkninger av samarbeid som kan bidra til at konkurrerende produkter ikke kommer på markedet.

Norsk næringsliv er nært knyttet til internasjonale markeder. Det internasjonale prisnivået for ferdigvarer og innsatsfaktorer som kapital, arbeidskraft og råvarer påvirker hva som kan produseres lønnsomt i Norge. I Norge må derfor bedriftene investere i innovasjon og omstille virksomheten etter endringer i det internasjonale prisnivået og bedriftenes relative konkurransekraft.

For bedriftene finnes det også vesentlige fordeler ved å være eksponert for krevende internasjonal konkurranse og å ha tett kontakt med internasjonale innovative bedrifter og miljøer. Denne kontakten gir bedriftene tidlig tilgang på nye ideer til produktforbedringer, nye markedsmuligheter og systemendringer for effektivisering av driften. Tilgang på kompetanse fra andre bedrifter, gjerne internasjonale samarbeidspartnere, og internasjonale forsk­ningsresultater og innovasjoner er en viktig driver til økt innovasjon og omstilling i egen bedrift.

Innovasjon handler også om å skape nye markeder hvor det ikke er etablert konkurranse. Det nyskapende elementet kan være produktet bedriften tilbyr, men like gjerne at bedriften har oppdaget at det finnes et udekket marked. Et eksempel er den norske bedriften Point Carbon, som tidlig så at det ville bli et marked for analyser av markedet for klimakvoter. Bedriften er i dag en ledende leverandør av analyser, prognoser og nyheter for markedene for handel med klimakvoter og kraft. Selskapet selger tjenestene som abonnement på internett, og har kunder over hele verden.

Norske eksportbedrifter konsentrerer seg i økende grad om markeder i Asia og andre fremvoksende økonomier. Når markedene finnes over hele verden, blir kravet til logistikkløsninger en viktig faktor i konkurransen. Punktlighet etterspørres i økende grad av internasjonale kunder. Svikt eller flaskehalser i logistikkjedene kan bidra til å øke kostnadene kraftig og svekke konkurranseevnen. Innovasjon i transportløsninger handler om å finne løsninger som forbedrer både enkeltelementene og helheten i logistikkjeden.

Styring av logistikkjeder krever god informasjonsflyt mellom de ulike produksjons- og distribusjonsleddene. I tiden fremover vil blant annet teknologiske løsninger som RFID (radiofrekvensidentifikasjon) kunne medføre nye, store endringer av konsepter og forretningsmodeller. Handelsnæringen er et eksempel på en sektor hvor denne teknologien kan anvendes for å øke produktiviteten og øke konkurranseevnen. Opprinnelsesmerking av fisk og andre ferskvarer er en av løsningene som nå utvikles.

2.3.2 Interne impulser fra medarbeidere og ledere

Innovasjon skjer gjerne når medarbeiderne og ledere bruker sine kunnskaper og ferdigheter til å finne nye løsninger på et konkret problem. Undersøkelser viser at selvstendige ansatte gjerne er mer kreative og mer motiverte enn ansatte med mindre grad av selvstendighet i arbeidet. Flate strukturer og korte avstander mellom ledelse og ansatte gir god flyt av ideer og kunnskap og bidrar til at det går raskt å innføre ny teknologi og nye måter å organisere arbeidet på.

I undersøkelser av hva som stimulerer til innovasjon blant ansatte i offentlig sektor kommer det frem at de ansatte kan være motivert av idealisme, gleden ved å skape noe nytt, en genuin interesse for arbeidet sitt, vennskap og tilhørighet, karriereambisjoner osv. 7 Mange motiveres også av et ønske om å yte et best mulig tilbud til brukerne.

Innovative bedrifter har gjerne en bevisst ledelse av arbeidet med innovasjon, og de er ofte dyktige til å måle effektene av sine investeringer i innovasjon. Innovative bedrifter ledes gjerne på en måte som stimulerer de ansatte til å tenke på hva som kan gjøres nytt og bedre når det gjelder både produkter, markeder og systemer. Bedriften har gjerne systemer for å lære av sine erfaringer, noe som reduserer risikoen for å gjenta eventuelle feil i fremtidige prosjekter og øker sannsynligheten for at positive erfaringer gjentas og blir til ny fast praksis. Utvikling av nye og eksisterende forretningsområder krever ulike typer kompetanse. Innovasjonsledelse og samarbeid mellom mennesker, bedrifter og miljøer på tvers av profesjoner, bedrifter og miljøer er avgjørende for å lykkes.

Vellykket innovasjon er ikke en engangsforeteelse, men et område ledelse og organisasjon må arbeide kontinuerlig med for å lykkes. Sannsynligheten for å lykkes med innovasjonsprosessene styrkes med god innovasjonsledelse. Innovasjonsledelse omfatter blant annet områder som strategi, organisasjonsutvikling, forretningsutvikling, utnyttelse og koordinering av immaterielle og finansielle ressurser og relasjoner med omverdenen. Kjernen i en god innovasjonskultur er at medarbeiderne har riktig kompetanse og at de involveres aktivt i innovasjonsarbeidet.

2.3.3 Innovasjon i samarbeid med brukere, kunder og leverandører

Innovasjon oppstår ofte i møtet mellom leverandør og brukere. Det kalles gjerne brukerdrevet innovasjon når virksomheter aktivt innhenter og utnytter brukerens krav, kunnskap, erfaringer og adferd i forbindelse med utviklingen av nye varer, prosesser og tjenester. Ved å sette brukernes behov i sentrum er formålet å produsere det som etterspørres, i stedet for å selge det som blir produsert.

Et vellykket innovasjonsprosjekt er ofte avhengig av samarbeid med andre. En tredjedel av innovative bedrifter rapporterer at de har et slikt samarbeid. Av disse bedriftene samarbeider om lag syv av ti bedrifter med leverandører og kunder.

Til tross for likhetstrekk er det også ulikheter mellom innovasjon i offentlig og privat tjenesteproduksjon og i tradisjonell industri. Innovasjon og verdiskaping i råvare- og tjenestenæringer bygger gjerne i mindre grad på teknologisk forskning enn det som er tilfelle i vareproduksjon. Innovasjonsprosessen i tjenesteyting er ofte sterkere knyttet til kunders og klienters situasjon enn til fremvekst av konkrete teknologiske løsninger og produkter, slik tilfellet kan være i tradisjonell vareproduserende industri.

Også tradisjonell industri kjennetegnes av stadig økende kompleksitet. For eksempel beveger petroleumsnæringen seg ut på stadig større havdyp, i mer værutsatte områder, og på teknisk krevende prosjekter. At det blir mer teknisk krevende å finne og utnytte petroleumsressursene innebærer økt risiko og kostnader. Samtidig er det konkurranse om adgang til ressursene. Dette stiller leverandørindustrien overfor både tekniske, kommersielle og politiske utfordringer. Den økende kompleksiteten fører til nye forretningsmodeller og mer samarbeid mellom aktørene.

2.3.4 Ny kunnskap fra forskning og utvikling

Økt forskning vil ofte trekke med seg kunnskapsanvendelse på andre områder. I samfunn og virksomheter som har høy forskningsaktivitet, er gjerne også andre former for kunnskapsanvendelse utbredt. Næringslivets konkurranseevne er avhengig av at virksomheter er i stand til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap og nye teknologiske og organisatoriske løsninger. Det er først når næringslivet eller offentlige virksomheter tar forsk­ningsresultater i bruk at de får betydning for verdiskapingen.

Å utvikle ny kunnskap og omsette denne til innovasjon er ofte komplisert og kan ta lang tid. Langsiktig, grunnleggende forskning kan bidra til utvikling av ny kunnskap, nye metoder og bedre instrumenter som åpner for nye næringsmessige muligheter på sikt. Dette er nærmere omtalt i kapittel 7.

Vitenskapelige gjennombrudd fra forskning kan ha mange næringsrelevante anvendelsesområder som ikke er umiddelbart åpenbare. Et eksempel på betydningen av matematisk forskning for norsk oljeutvinning er den amerikanske matematikeren Peter D. Lax sine teorier. Lax sine resultater fra matematikken brukes ved reservoarsimulering av oljefeltene i Nordsjøen, og er helt nødvendige for vurderinger av oljeproduksjonen med henblikk på økt utnyttelsesgrad. De økonomiske konsekvensene er formidable. Lax ble tildelt Abelprisen i matematikk i 2005. 8

2.4 Den norske samfunnsmodellen

Samfunnsmodellen i de nordiske landene har blitt mye diskutert ut fra betydningen den har hatt for velferdsutviklingen i disse landene. 9 En rekke land ønsker å vite mer om hvordan man kan få til høy økonomisk vekst uten samtidig å få store sosiale og økonomiske forskjeller.

Den høye sysselsettingsraten og den gode produktivitetsveksten er noe Norge deler med de andre nordiske landene. Norden skiller seg også ut på andre områder. Skatteratene er relativt høye og velferdsordningene er gode. De nordiske landene viser imidlertid at det er mulig å kombinere åpenhet og konkurransedyktighet med en stor offentlig sektor og betydelig grad av omfordeling mellom grupper. Likestilling og kvinners deltakelse i samfunnet har også vært en viktig forutsetning i samfunnsutviklingen.

Selv om den nordiske modellen kan gi inspirasjon også til andre land, kan man ikke uten videre forvente samme økonomiske resultater ved å kopiere deler av modellen. Den nordiske modellen består av en rekke politiske og institusjonelle ordninger som passer sammen, og som trolig gjensidig forsterker hverandres virkemåte.

2.4.1 Likhet gir gode vilkår for omstilling

De nordiske landene er på ingen måte identiske, men har en del fellestrekk som skiller dem fra andre vestlige land. 10 Sosial velferd og likhet har gjort det mulig å få til fornying, omstilling og økonomisk vekst.

Liten lønnsspredning mellom dem som tjener mest og dem som tjener minst innebærer forholdsvis høye lønnskostnader for lavproduktive jobber og lave lønnskostnader for høyproduktive jobber. Det gir virksomhetene insentiver til stadig å legge om produksjonen fra lavproduktive til høyproduktive aktiviteter. Universelle velferdsordninger, som sikrer inntekt også for dem som mister jobben ved slike omstillinger, trekker i samme retning.

Kilde: OECD Employment Outlook 2007 (Statlink http://dx.doi.org/10.1787/025078442304 )

Solidariske lønnsforhandlinger bidrar til å begrense lønnen for dem som tjener mest og heve lønnen for dem som tjener minst. 11 I et nasjonaløkonomisk perspektiv bidrar dette til å begrense effektive næringer i å betale høy lønn, samtidig som det reduserer mindre effektive næringers muligheter til å betale lavere lønn. Reduksjon av lønnsforskjeller mellom næringer og bransjer kan ses på som en subsidiering av nye vekstnæringer og skattlegging av gamle lavproduktive næringer. Resultatet er en økonomi med flere høyproduktive næringer enn vi ellers ville hatt.

Med lav lønnsspredning som en sterk forklaringsfaktor, har vi omstilt arbeidsintensiv industri tidligere enn mange andre land. En annen viktig forklaringsfaktor er at Norge er en liten, åpen økonomi. Norge har kommet langt i å automatisere en del manuelle prosesser slik at samme resultat kan leveres med bruk av mindre arbeidskraft. En sammenpresset lønnsstruktur med relativt høye «minstelønninger» 12 er en viktig forklaringsfaktor bak denne utviklingen. Kinas gjeninntreden i verdensøkonomien med god konkurranseevne i arbeidsintensive prosesser som Norge i liten grad konkurrerer på, har bidratt med billigere innsatsfaktorer også for norsk næringsliv. Kinas vekst har derfor kanskje styrket fremfor svekket vår konkurranseevne.

Til tross for en sammenpresset lønnsstruktur, som gir forholdsvis liten individuell avkastning av å ta høyere utdanning, velger en stor andel av befolkningen i Norge å ta høyere utdanning. 13 Det kan skyldes at det offentlige, gjennom å tilby utdanning og relativt gunstige finansieringsordninger for personer under utdanning, gir vesentlige bidrag til den enkeltes utdanningsløp. For den enkelte blir det dermed i mindre grad et spørsmål om å investere i noe som må dekkes inn med høye inntekter i fremtiden. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør det også mer lønnsomt for arbeidsgivere å investere ytterligere i kompetanseutvikling, fordi arbeidstakeren ikke får store lønnstillegg selv om kompetansen øker. 14

2.4.2 Velferdsordninger gir trygghet for inntekt og omsorg

Dersom man skal sammenlikne land med høyt og lavt skattenivå, holder det ikke å se på skattenivået alene. Man må også se på hvordan skattepengene forvaltes. Når gode velferdsordninger kombineres med fleksible ordninger for arbeidsgiverne og tiltak for å bringe arbeidsledige tilbake i arbeid kan dette ha en positiv effekt på arbeidstilbud og omstillingsevne.

I likhet med USA har Norden høy arbeidsdeltakelse blant eldre og ikke minst blant kvinner. 15 Det som gjør Norden spesielt, er at vi på mange områder har de samme positive økonomiske resultatene som kjennetegner USA, men at landene har oppnådd disse resultatene med en svært ulik samfunnsmodell.

Offentlig tilrettelegging for omsorgspermisjon rundt fødsler og omsorg for barn legger til rette for utdanning og høy yrkesdeltakelse både blant kvinner og menn, samtidig som fødselstallene også er relativt høye sammenliknet med andre vestlige land. Med en aldrende befolkning er fruktbarhet og kvinners deltakelse i innovasjonsprosesser i privat og offentlig sektor et sentralt element for et lands langsiktige produksjonsmuligheter og potensial for verdiskaping.

2.4.3 Tillit bidrar til god dialog og samarbeid

Sett fra et europeisk perspektiv fremstilles det som kjennetegn ved Norden at landene er små og oversiktlige, at de politiske systemene holder beslutningstagerne til ansvar og at partene satser på samarbeid fremfor konflikt. Et annet kjennetegn som ofte nevnes er at de nordiske landene har en relativt god evne til å reformere seg selv, og til kontinuerlig å søke etter forbedringspotensial.

Oversiktlige samfunn kan gjøre det enklere for ulike grupper å stole på hverandre. Det kan også gjøre det lettere å skape konsensus om å ivareta interessene til et bredt spekter av grupper i samfunnet.

Medvirkning på arbeidsplassene, med omforente mål om effektivitetsforbedringer, kan ha bidratt positivt til omstillinger i de enkelte virksomheter. I tillegg bidrar individuelt rettede kvalifiseringstiltak for dem som faller utenfor til å øke arbeidstakernes evne til å mestre omstillinger og til å holde arbeidsledigheten lav.

Alt i alt er det tatt politiske valg bygd på et trepartssamarbeid mellom myndigheter og partene i arbeidslivet, som har ført til omfattende nyskaping, god produktivitetsvekst og stor grad av inkludering. Når partene i arbeidslivet også har vært omforent om at inntektsutviklingen skal bestemmes av lønnsevnen til de deler av næringslivet som konkurrerer internasjonalt, har omstillingene som har funnet sted, bidratt til en næringsutvikling som også er bærekraftig over tid.

2.4.4 Mulige utfordringer for den nordiske modellen

En utfordring for den nordiske modellen kan være dens evne til å takle innenlandske oppgangstider. Erfaringene viser at det inntektspolitiske samarbeidet møter utfordringer i oppgangstider. Strukturendringer i næringslivet med økende knapphet på arbeidskraft og press i økonomien kan skape uenighet om hvordan veksten skal fordeles.

En annen utfordring kan ligge i å sikre fortsatt god kommunikasjon mellom grupper i samfunnet. I en rapport fra European Policy Council stiller man blant annet spørsmål ved hvordan Norden i årene som kommer vil håndtere spørsmålene knyttet til etnisk integrasjon. 16

Gode arbeidsforhold er en vesentlig del av det som skal til for at innvandrerne skal bli godt integrert i det norske arbeidslivet og i samfunnet. En utfordring for den nordiske modellen kan være sosial dumping, som innebærer at utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn hjemlandets arbeidstakere. Dersom lønnsspredningen øker mellom ulike grupper, kan dette innebære en utfordring for den nordiske modellen.

Det kan også være en mulig utfordring at en høy andel personer i arbeidsdyktig alder står utenfor arbeidsstyrken. Selv om sysselsettingen gjennomgående er høy i de nordiske landene, er en høy andel av dem som ikke deltar i arbeidslivet, finansiert gjennom offentlige ytelser. Dette gjør den nordiske modellen til en relativt kostnadskrevende modell.

Thøgersen og Aarbu peker i en artikkel på mulige utfordringer som kan følge av at en større andel av befolkningen i fremtiden blir sysselsatt i offentlig sektor og dermed får en sterkere tilhørighet til offentlig sektor enn til privat sektor. 17 Det pekes på at dette kan bidra til press på frontfagmodellen som følge av at offentlig sektor kan bli lønnsledende, at forståelsen for betydning av å stimulere til entreprenørskap og risikotaking kan bli svekket og at det kan bli mer krevende å samle støtte til reformer av velferdsstatens ordninger.

3 Status for innovasjon i Norge

3.1 Omstilling i næringer og regioner i hele landet

Innovasjon og entreprenørskap har vært en vesentlig drivkraft for utvikling av robuste næringsmiljøer over hele landet. Det å ta i bruk ny og mer effektiv teknologi og utnytte nye markedsmuligheter er ikke noe nytt for næringslivet. Norsk næringsliv har kontinuerlig måttet tilpasse driften for å få avsatt sine produkter. Innovasjon knyttet til produkter, markeder og prosesser/systemer har vært nøkkelen til vellykket omstilling. Bruk av ny teknologi og produksjonsmetoder, gjerne kombinert med utnyttelse av naturressurser slik som fisk, elektrisk kraft og malmer, har gitt grunnlag for nye industriarbeidsplasser i store deler av landet.

Over tid er sysselsettingen innenfor landbruk og fiskeri redusert blant annet ved innovasjon som har bidratt til økt produktivitet i næringene. Primærnæringene var særlig på 1800-tallet og store deler av 1900-tallet avgjørende for sysselsetting og bosetting i Norge. Innovasjon ved innføring av større og bedre fartøyer og mer effektive fangstredskaper er en viktig årsak til de betydelige omstruktureringene i fiskerinæringen. I dag er det knapt 11 000 personer som har fiske som hovedyrke i Norge.

På samme måte har mekanisering og innføring av nye produksjonsmetoder i landbruket medvirket til at det nå er behov for langt færre årsverk i disse næringene enn tidligere. Effektiviseringen i landbruket er også et resultat av systematisk utviklingsarbeid innenfor husdyravl. De genetiske egenskapene ved norske husdyr har medvirket til økt produktivitet og at norske avlsdyr og norsk genmateriale i dag er eksportprodukter.

Antallet årsverk i tradisjonelle industrinæringer er også redusert, mens industrinæringer med betydelig teknologiinnhold og særegen kompetanse har bidratt til utvikling av nye arbeidsplasser. Det er innført nye produksjonsmetoder, og produksjonen er blitt mer teknologisk avansert enn tidligere. Kombinert med utnyttelse av naturressurser, slik som fisk, vannkraft og malmer, har dette gitt grunnlag for nye industriarbeidsplasser i store deler av landet.

Økt velstand øker etterspørselen etter tjenester, og tjenesteytende næringer skaper nye arbeidsplasser i alle vestlige land. Om lag tre av fire årsverk i Norge er i tjenesteytende næringer inklusiv offentlig sektor. Hvert annet årsverk er i private tjenester som varehandel, transport, finans, reiseliv, underholdning, rådgivning, renhold, vakthold og annet. Det er et tett samspill mellom industrien og tjenestenæringene. Vareproduksjon er nært knyttet til tjenesteleveranser som for eksempel ingeniørtjenester, transport, bank, salg og markedsføring.

Den solide veksten i norsk næringsliv de senere årene har kommet som følge av lokal og regional omstillingsevne. Innovasjon og entreprenørskap i næringslivet har vært en vesentlig drivkraft for utvikling av robuste næringsmiljøer over hele landet. Disse næringsmiljøene har vokst frem på grunnlag av eksisterende kompetanse som har fått ny anvendelse, kunnskapsoverføring mellom bedrifter lokalisert i regionene, markeds- og prosesskompetanse, og ikke minst vilje til regional innovasjon og omstilling.

Ikke mange norske byer har opplevd større omstillingsutfordringer over tid enn Stavanger. Det rike sildefisket i regionen tok slutt på 1870-tallet, og noe senere ble skipsfarten rammet av krisen i verdensøkonomien. Stavanger lyktes med fiskehermetikkindustri som produserte for fullt for et internasjonalt marked. Byen opplevde også senere stagnasjoner, blant annet på 1960-tallet. Ikke lenge etter startet den første letevirksomheten etter olje på norsk sokkel. Stavanger er i dag Norges oljehovedstad og har et dynamisk og innovativt næringsmiljø med stor vekstkraft.

Råvarepriser og arbeidskraftskostnader har ført til endringer. I Sør-Varanger kommune i Finmark har Kirkenes måttet omstille seg som følge av nedtrappingen og senere avviklingen av hjørnesteinsbedriften AS Sydvaranger som stod for store deler av sysselsettingen i kommunen. Kommunen har i dag fått flere bedrifter og et vesentlig mer diversifisert næringsliv ved blant annet å utnytte mulighetene som nærheten til Nordvest-Russland gir. Samtidig har økte verdensmarkedspriser i de senere år på jernmalm bidratt til at nye næringsinteresser nå ønsker å gjenoppta gruvevirksomheten baserte på jernmalmforekomstene i området. I Narvik og Glomfjord i Nordland er det utviklet et solcelleindustrimiljø som skal møte etterspørselen i et økende globalt marked etter solenergi.

Nærheten til enkelte råvarer har gitt grunnlag for utvikling. I Tromsø har utnytting av ressursene i havet vært sentralt for utviklingen av næringslivet. Byen har en betydelig forvaltnings- og forskningsvirksomhet innenfor marin sektor. I de senere årene har det vokst frem et nytt bedriftsmiljø innenfor marin bioteknologi som utvikler blant annet nye farmasøytiske produkter og marine oljer som kan ha et betydelig verdiskapingspotensial. Mange av de nyetablerte bedriftene har sitt utspring i forskningsmiljøene i Tromsø.

Fremvekst av konkurrenter i nye land har gjort det mer lønnsomt å importere innsatsvarer enn å produsere alt i Norge. Omstillingen av norsk stålindustri innebar betydelige utfordringer for Rana kommune i Nordland. Rana var et typisk ensidig industrisamfunn med stor avhengighet av hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. I dag har Rana et langt mer allsidig næringsliv og bredere arbeidstilbud. I kommunene Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag er det dannet en klynge av vekstkraftige marine bedrifter ikke minst innenfor havbruk. Dette bedriftsmiljøet har utviklet en konkurransekraftig virksomhet blant annet i et nært samarbeid med teknologimiljøet i Trondheim.

En bred kunnskapsbase har lagt grunnlaget for uventede suksessprodukter. Litt under halvparten av norsk møbelindustri er lokalisert på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Grunnlaget for dagens møbelproduksjon startet tidlig på 1900-tallet med produksjon av kurvmøbler. I dag er flere av de ledende norske møbelprodusentene, slik som Ekornes, Hjellegjerde og Brunstad, lokalisert i Sykkylven kommune. I kommunen er det også vokst frem flere nisjebedrifter innenfor produksjon av møbler. Mye av suksessen for møbelindustrien på Sunnmøre har sin bakgrunn i evnen til innovasjon på både produktsiden og produksjonssiden.

Kunnskapsbasene har også gitt opphav til videreutvikling. Sunnmøre er internasjonalt kjent for sin maritime klynge med rederier, skipsverft, utstyrsleverandører og skipsdesign. Denne klyngen er utviklet gjennom flere generasjoner. Et særpreg for utviklingen av miljøet har vært et godt samarbeid mellom bedriftene i klyngen og ikke minst vilje til å satse globalt.

Etablerte næringer har også sett nye muligheter. I det indre Østlandsområdet har landbruk og skogbruk tradisjonelt vært viktige næringer. I takt med økt økonomisk velstand, mer fritid og mer effektiv transport har næringslivet i mange innlandskommuner sett mulighetene i utvikling av attraktive reiselivsdestinasjoner. Trysil har i de siste tiårene utviklet seg til å bli et av de viktigste vintersportsstedene i Norge, med stort besøk fra både norske og utenlandske turister. Andre betydningsfulle reiselivsdestinasjoner i innlandet er Beitostølen, Hemsedal, Geilo og Lillehammer/Hafjell. Felles for stedene er at næringsaktørene har sett nye muligheter for verdiskaping ved å utvikle reiselivsprodukter med utgangspunkt i naturgitte fortrinn. Lofoten er et eksempel fra kyst-Norge hvor næringslivet med utgangspunkt i særegen natur har utviklet attraktive reiselivsprodukter som etterspørres internasjonalt.

Fristilte ressurser har fått ny anvendelse. Grenland og Herøya i Porsgrunn er et sentrum for prosessindustrien i Norge. Området har hatt betydelige omstillinger de senere årene. Mange nye bedrifter og arbeidsplasser er skapt siden Hydro la ned magnesiumfabrikken i 2003. Bare i Herøya Industripark er det i dag over 90 bedrifter som samlet har flere sysselsatte enn før nedleggingen av magnesiumfabrikken. En medvirkende årsak er et industrielt FoU-miljø som har bred kompetanse innenfor energi, miljø, industrielle prosesser og metallurgi.

I Grenlandsområdet er det de senere årene også utviklet et robust IKT-miljø som delvis springer ut fra de store prosessbedriftene i regionen. De nye bedriftene leverer blant annet IKT-løsninger til helsesektoren, petroleumsektoren og industrien. Mange av IKT-bedriftene er nå i ferd med å flytte sin virksomhet til Klosterøya i Skien hvor Norske Skog Union tidligere produserte avispapir.

Areal og bygninger som ikke lenger brukes til sitt opprinnelige formål har gitt nye muligheter til andre næringer. I Nydalen i Oslo ble industrien etablert fra midten av 1800-tallet med utgangspunkt i Akerselva som kraftkilde. Her var det blant annet veverier og jern- og spikerproduksjon. På slutten av 1900-tallet ble det meste av industrivirksomheten i området avviklet, noe som frigjorde bygninger og arealer til ny virksomhet. I dag er Nydalen et viktig område for mange tjenesteproduserende bedrifter innenfor kultur, media, tele og data. Det er langt flere arbeidsplasser i Nydalen nå enn på slutten av industriepoken.

Etablerte kunnskapsbaser har blitt utvidet til stadig nye områder. I Kongsberg, Horten og på Raufoss har det over tid blitt utviklet unike produksjons- og teknologimiljøer. De tre stedene er viktige industrielle sentra i Norge, med høyere industrisysselsetting enn landet for øvrig. De har flere bedrifter som er ledende globalt innenfor sine nisjer. Stedene representerer sterke ingeniørkulturer med bransjespesifikk kompetanse, og det er etablert velfungerende samarbeidskulturer på tvers av bedriftene. Tjenesteelementer som system- og teknologikompetanse er blitt en stadig viktigere del av produktene. I disse næringsmiljøene er det naturlig å søke etter unike produkter og produksjonsmiljøer, og det gir status å vinne teknologiske kappløp. Tyngdepunktene i de tre industrimiljøene er et fåtall teknologitunge industriselskaper med et betydelig innslag av spesialiserte underleverandører, både industri- og tjenestebedrifter. Industrimiljøene ved de tre stedene har betydelig samarbeid med norske og utenlandske forskningsmiljøer.

3.2 Innovasjon som kilde til verdiskaping og velferd

3.2.1 Norsk BNP per innbygger er høyt

Det vi først og fremst ønsker å oppnå ved å legge til rette for innovasjon, er å bidra til økt velferd gjennom verdiskaping. Norge scorer høyt på ulike mål for levestandard og verdiskaping.

FN har utviklet Human Development Indexder ulike mål på utdanning, helse og bruttonasjonalprodukt (BNP), avgjør hvilket land det er best å bo i. Norge har kommet høyest ut på denne rangeringen de seneste årene og er nummer to ved siste måling. Når man ser på BNP per innbygger har Norge gått fra å være et land omtrent på gjennomsnittet for OECD-landene på 1970-tallet til et land som hvert år ligger helt i toppen blant verdens rikeste land. Når man tar hensyn til prisnivået i det enkelte land, er det bare Luxembourg og USA som i dag har høyere BNP per innbygger (Human Development Report, 2007).

Petroleumssektoren er viktig for velstanden i Norge. Boks 3.1 går mer i detalj på forholdet mellom samlet BNP, petroleumssektoren og Fastlands-Norge. Til syvende og siste er det imidlertid andre faktorer som er vel så viktige.

Boks 3.1 Betydningen av petroleumsaktiviteten

Med Fastlands-Norge menes all innenlandsk produksjonsaktivitet utenom næringene utvinning av råolje og naturgass, tjenester tilknyttet olje- og gassutvinning, rørtransport og utenriks sjøfart. I dag er petroleumsaktiviteten det sentrale elementet utenfor fastlandsøkonomien. Petroleumsaktiviteten oppstod tidlig på 1970-tallet, skjøt fart etter oljeprisøkningen i 1979-80 og har blitt stadig viktigere gjennom tiltakende produksjon og økende priser.

I 2007 utgjorde petroleumssektoren om lag 25 prosent av norsk økonomi.¹ I tillegg til å bidra med svært store inntekter, har sektoren åpnet Norge for internasjonal industri og tjenestesalg og utviklet en konkurransedyktig leverandørindustri. Kunnskapsutvekslingen som følge av kontakten med internasjonale næringsaktører har bidratt til profesjonalisering også i andre næringer. Dette er bare ett av de viktige bidragene fra petroleumsaktiviteten til det norske innovasjonssystemet.

BNP-sammenlikningene påvirkes imidlertid i Norges favør av at olje og gass for tiden tappes ut i høyt tempo. Siden næringen bygger på uttapping av en ikke-fornybar ressurs, er det varige direkte bidraget til verdiskapingen mindre enn det sektorens nåværende andel av nasjonalproduktet gir inntrykk av. BNP-målet tar ikke hensyn til at Norges petroleumsinntekter delvis motsvares av en tapping av formue av olje og gass under havbunnen. Når det hentes olje og gass opp fra sokkelen, brukes verdier fra den formuen oljeforekomstene representerer mens de ligger uutnyttet. Olje- og gassalget gir derfor ikke Norge rene inntekter i realøkonomisk forstand. Det skjer imidlertid en formuesomplassering fra havbunnen til Statens Pensjonsfond – Utland og deler av inntektene blir brukt til å bygge infrastruktur, og kompetanse som vil ha betydning for fremtidig verdiskapingsevne.

Både på mellomlang og lang sikt er det først og fremst vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil bestemme utviklingen i humankapitalen og velferdsnivået i Norge. Fastlands-Norge er også dominerende når det gjelder sysselsetting og utgjør 96,5 pst. av alle sysselsatte i Norge.¹ Erfaringene og kunnskapene fra petroleumssektoren bidrar imidlertid til styrking og profesjonaliseringer av andre næringer, og vil bidra til fremtidig verdiskaping også når ressursene er på hell.

Kilde: Nasjonalregnskapet fra Statistisk sentralbyrå

¹ Nasjonalbudsjettet, 2009

Norge dro nytte av bruk av IKT i tjenestesektoren tidligere enn mange andre OECD-land. Bruk av IKT og etablering av nye selskapsstrukturer som større konserner og kjeder startet i 1980-årene, og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene.

De senere årene har Norge hatt en særlig gunstig inntektsutvikling som følge av en markert bedring av det som omtales som bytteforholdet overfor utlandet. Sammen med Danmark har Norge sett prisene på sentrale eksportvarer stige, og prisene på importvarer falle. Våre naboer i øst, Finland og Sverige, har opplevd det motsatte ved at prisene på deres sentrale teknologiprodukter har falt.

Åpenheten i handel og vilje til å utnytte mulighetene gjennom innovasjon og omstilling har bidratt positivt til velferdsutviklingen i Norge. Handel med de raskt voksende, nye utviklingslandene har vært sentralt, for eksempel gjennom de forretningsmuligheter Telenor har grepet utenfor de etablerte industrilandene og den voksende handelen mange aktører har hatt med Kina de siste årene.

3.2.2 Vi utnytter arbeidsinnsatsen stadig bedre

I et foretak vil endringer i verdiskaping per arbeidstaker og timeverk gi uttrykk for om foretaket blir bedre til å utnytte arbeidskraftens potensial. En stadig bedre kvalifisert arbeidsstyrke fører til slike forbedringer, men dette kan også skyldes at arbeidstakerne utstyres med mer og bedre kapitalutstyr, for eksempel bygninger, maskiner og IKT-utstyr. Bedre organisering og bedre ledelse fører også til styrkede resultater.

Økt produksjon kan være et resultat av at man har økt tilførselen av produksjonsfaktorer i form av arbeidskraft og kapital. I tillegg kan økt produksjon være resultat av at de produksjonsfaktorene man benytter utnyttes bedre – at de er mer effektive og at deres produktivitet er forbedret.

Måling av produktivitet byr på utfordringer. Vi kan telle både antall sysselsatte og antall timeverk med rimelig stor grad av sikkerhet. Det er vanskeligere å etablere gode målstørrelser for endringer i arbeidstakernes egenskaper. Lengre og bedre utdanning har delvis som siktemål å gjøre nye generasjoner dyktigere og mer effektive enn de foregående. Den enkelte arbeidstaker utvikler seg også stadig gjennom sin deltakelse i arbeidslivet, og det er vanlig å anta at erfaring gjør de sysselsatte mer produktive. Siden arbeidsstyrkens produktivitet og effektivitet påvirkes fra så mange hold, er det vanskelig å inkludere utviklingen i arbeidsstyrkens kvalitet i de vanlige størrelsene for sysselsetting og timeverk.

Videre er det typisk at arbeidstakerne i en del næringer benytter stadig mer og bedre kapitalutstyr i arbeidet, og begreper som automatisering er velkjente. Med Tomras pantemaskiner kan like mange dagligvareansatte nå utføre mer i løpet av en dag enn de gjorde før. Kapitalutstyret kan også bli mer effektivt over tid, ved at det bygges inn flere egenskaper basert på IKT-teknologi og ved at IKT tas i bruk på stadig flere områder. Det sier seg selv at det er vanskelig å korrigere målingene av kapitalutstyr for slik kvalitativ utvikling, selv om det på en del områder er gjort omfattende arbeid for å justere utstyrets verdi for forbedrede egenskaper.

Timeverksproduktiviteten 18 har økt betydelig siden 1970-tallet, også når en ser bort fra petroleumssektoren. Tabell 3.1 viser gjennomsnittlig økning i timeverksproduktiviteten per år i ulike perioder for Fastlands-Norge. Veksten var høyest mellom 1989 og 1996 med 2,9 pst årlig vekst. Mellom 2004 og 2007 har den årlige veksten vært på 2,4 prosent. Det viktigste bidraget til økningen i timeverksproduktiviteten er at total faktorproduktivitet har økt, det vil si den delen av veksten som skyldes at ressursene utnyttes mer effektivt i produksjonen. I tillegg har arbeidskraftproduktiviteten økt som et resultat av at hver arbeider er utstyrt med mer kapital i produksjonen. De siste årene har økningen i kapital per arbeider (kapitalintensiteten) vært liten, mens total faktorproduktivitet har økt med over 2 pst. årlig.

Nivået på timeverksproduktiviteten i Norge i forhold til de øvrige OECD-landene

Over en fjerdedel av alle timeverk som utføres i industrilandene, finner sted i USA. Timeverksproduktiviteten er også høy i USA, men ikke høyest. Figur 3.3 viser forskjeller i nivået på timeverksproduksjonen mellom OECD-landene. Her er USA anvendt som målestokk, og de øvrige land beskrevet ved en indeks sett i forhold til dette. Vi finner Norge som nummer to i rangeringen. Norge ligger, inklusive bidraget fra petroleumssektor, nær 40 pst. over USA. Luxembourg, Belgia og Frankrike ligger alle blant de fremste når det gjelder produktivitet i verden, og Nederland og Irland følger godt med. Våre nordiske naboer ligger noe bak USA, med mellom 10 og 20 pst. lavere produktivitet per time.

Kilde: OECD Productivity Database

Utviklingen i timeverksproduktivitet i Norge i forhold til de øvrige industrilandene

Figur 3.4 viser veksten i timeverksproduktiviteten i ulike land. Norge ligger relativt høyt og over gjennomsnittet for OECD-landene. Mange av landene som har hatt høyest vekst i arbeidsproduktiviteten, har hatt et potensial for å innhente forsprang i teknologi og kapitalmengde, men denne gruppen har også oppnådd høy vekst over lang tid.

Figur 3.4 illustrerer også den betydelige nedgangen i produktivitetsvekst som dominerte den økonomiske utviklingen i de store europeiske landene mot slutten av 1990-tallet og inn i det nye århundret. Figuren viser at fremgangen i Sverige har vært sterk. Finland, som ofte trekkes frem i vekstsammenheng, ligger omtrent på nivå med Norge.

Kilde: OECD, Productivity Database.

3.3 Rangeringer og analyser av innovasjon

Produktivitetsnivået i Norge er høyt og produktivitetsutviklingen er god, også når man ser bort fra petroleumssektoren. Likevel kommer Norge lavere ut enn de andre nordiske landene i internasjonale målinger av innovasjonsaktivitet. Mens alle de andre nordiske landene ligger blant de høyeste rangerte i Europa, er Norge under gjennomsnittet blant EU landene.

EU og OECD foretar jevnlig sammenligninger av ulike lands innovasjonsresultater og -strategier. Innovasjon inngår også som en integrert del i bredere referansetestingsrapporter av lands konkurranseevne. Ikke alle indikatorer som brukes er like relevante for alle land. Derfor er heller ikke alle indikatorer egnet til å veilede i politiske valg. Sammenligninger bør med andre ord følges opp av grundigere analyser og settes inn i en større sammenheng dersom de skal ha konkret betydning for politikkutformingen. Sammenligninger og analyser kan imidlertid bidra til at land kan trekke lærdom av hverandres politikk og erfaringer.

Blant de mest profilerte av de mange sammenligningene og analysene er European Innovation Scoreboard, EUs årlige trendcharts over landenes innovasjonspolitikk, EUs Lisboastrategi, og OECDs studier av nasjonale innovasjonssystemer.

I dette underkapitlet gjengis resultater fra European Innovation Scoreboard2007, OECDs gjennomgang av det norske innovasjonssystemet i 2008 og den norske Innovasjonsundersøkelsen.

3.3.1 De europeiske kartleggingene av innovasjonsaktivitet

EU rangerer innovasjonsaktiviteten i medlemslandene hvert år, med den såkalte Community Innovation Survey(CIS) som hovedkilde. Den norske Innovasjonsundersøkelsen er utarbeidet etter retningslinjene for CIS, og inngår i grunnlaget for Norge i disse rangeringene. European Innovation Scoreboard(EIS) er en viderebearbeiding av enkelte av disse resultatene, samt noen andre indikatorer. EIS 2007 har som mål å vurdere og sammenligne innovasjonsaktivitetene i EUs medlemsland, Norge, Sveits, Island, Kroatia, Tyrkia, Israel, USA, Canada, Australia og Japan. Til sammen 37 land er med i rangeringen.

Hovedresultater fra European Innovation Scoreboard

I EIS vurderes landene ut fra 25 indikatorer som skal si noe om innovasjonstilstanden i det enkelte land. Sammenligningen omfatter blant annet utdanning, bredbåndsutbredelse, investeringer i FoU og innovasjon, eksport av høyteknologiske produkter og antallet registrerte patenter.

Undersøkelsens oppsummeringsindikator er i prinsippet utformet for på en enkel måte å sammenlikne innovasjonsinnsats i forskjellige land. Sverige, Sveits og Finland kom høyest på denne rangeringen i 2007 (figur 3.5). Norges plassering har blitt lavere hvert år de siste fire årene, og i 2007 lå Norge noe under EU-gjennomsnittet.

Kilde: European Innovation Scoreboard 2007

I tillegg til samleindeksen er EIS delt inn i fem undergrupper med fem enkeltindikatorer i hver. Norge rangeres lavt i de grupperingene som særlig baserer seg på høyteknologi og forskningsinvesteringer, det vil si resultater og sluttprodukterog kunnskapsgenerering. I tillegg rangeres Norge lavt på innovasjon og entreprenørskap. Norge rangeres høyt innenfor drivkrefterfor innovasjon og rundt gjennomsnittet for immaterielle rettigheter.

Når man ser nærmere på enkeltindikatorene som utgjør indeksen, kan man se at indeksen ikke gir et utfyllende bilde av evnen til innovasjon og omstilling. Undersøkelsen legger blant annet særlig vekt på såkalte høyteknologisektorer. Definisjonsmessig praktiseres et skille for høyteknologi ut fra at foretakets FoU-kostnader skal utgjøre mer enn 5 pst. av omsetningen. Siden omsetning ikke nødvendigvis har noen direkte sammenheng med verdiskaping eller andre investeringer forøvrig, kan det settes spørsmålstegn ved nytten av denne avgrensingen. Et annet eksempel finner man ved å se på indikatorene for resultater og sluttprodukter. Råvarebaserte næringer der det kreves stadig innovasjon for å fremskaffe kjente produkter, vil ikke inngå i statistikk over eksport av innovative produkter, siden produktet som sådan ikke er nytt for foretak eller marked.

Innovasjon i tjenestesektoren fanges i liten grad opp i undersøkelsen. Dette har til en viss grad sammenheng med at den koordinerte europeiske undersøkelsen ble lansert som en ren industriundersøkelse tidlig på 1990-tallet, og at tjenesteytende næringer gradvis har blitt innlemmet i et indikatorsystem tilpasset industrinæringer. Det kan også tenkes at det er lettere å fastslå nyhetsverdien i et fysisk produkt enn i en tjeneste. EIS 2006 inneholdt riktignok en egen indeks for innovasjon i tjenester, men det påpekes at resultatene her er svært usikre. Flere av landene som kommer lavt på innovasjonsindeksen, havnet høyt på tjenesteinnovasjonsindeksen. Norge ble høyt rangert på tjenesteinnovasjonsindeksen.

Selv om mange av indikatorene i undersøkelsen er av begrenset relevans når man skal gi et samlet bilde av innovasjonstilstanden i norsk økonomi, er områdene de beskriver sentrale for norsk innovasjonspolitikk. EIS viser nivået på innsats og resultater for ulike deler av det norske innovasjonssystemet, men undersøkelsen i seg selv har ingen direkte implikasjoner for norsk politikkutforming. Indikatorer av denne typen må suppleres med grundige analyser og vurderinger basert på etablert teori.

3.3.2 OECDs vurdering av det norske innovasjonssystemet

Som et ledd i arbeidet med utforming av regjeringens innovasjonspolitikk, ble OECD bedt om å foreta en gjennomgang av det norske innovasjonssystemet. OECD utfører regelmessig slike gjennomganger av medlemslandenes innovasjonspolitikk og har blitt bedt om å foreta en slik gjennomgang av Norges innovasjonssystem som et ledd i arbeidet med innovasjonsmeldingen.

Det norske innovasjonssystemet oppfyller i hovedtrekk alle krav til internasjonal «best practice», konkluderer OECD i sin vurdering av Norge. Den nordiske modellen fremheves som positiv for innovasjon og næringsutvikling.

OECD fremhever at gode rammevilkår er sentrale for innovasjon og økonomisk utvikling. OECD viser her til det nære samarbeidet mellom myndighetene, arbeidstakerne og foretakene og til nordmenns åpne holdning til teknologiske endringer. Innovasjonsaktiviteten i norske bedrifter er lavere enn i mange andre land, samtidig som norsk økonomi har vært i sterk vekst. OECD trekker frem at den eksisterende statistikken kan være mangelfull sett i forhold til viktige kilder til innovasjon.

Rapporten peker på utfordringer på noen områder. Dagens lave søkning til realfag kan gjøre det utfordrende å opprettholde dagens høye produktivitetsnivå. OECD mener det er behov for å styrke innovasjonsaktiviteten i næringslivet, og anbefaler etablering av større satsinger. Satsinger som utviklingen av ny teknologi for rensingen av CO₂-utslipp er eksempel på en slik satsing. Organisasjonen mener dette er en bedre strategi enn målet om å nå en forskningsinnsats på en viss prosentandel av BNP.

Den økonomiske politikken har gjort at Norge er blant de landene som har kunnet høste store gevinster av globaliseringen. OECD mener at det fortsatt er rom for å maksimere gevinstene fra internasjonaliseringen av norsk forskning.

I sum konkluderer rapporten med at det offentlige virkemiddelapparatet fungerer godt. Dette omfatter støtten til næringsrelevant forskning gjennom Forskningsrådet og Skattefunn, og til annet innovasjonsarbeid gjennom Innovasjon Norge. Rapporten peker likevel på at tiden snart kan være moden for en ny, bred evaluering av virkemiddelapparatet.

Mange av de utviklingstrekkene og utfordringene som OECD tar opp, er nærmere behandlet i senere kapitler i meldingen.

3.3.3 Den norske innovasjonsundersøkelsen

Innovasjonsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå er utviklet gjennom internasjonale prosesser og resultatene rapporteres til organisasjoner som OECD og Eurostat. 19 Innovasjonsundersøkelsen tar sikte på å vise i hvor stor grad næringslivet utfører og lykkes med innovasjonsarbeid. Totalt rapporterte 25 pst. av alle foretak at de hadde introdusert innovasjoner i 2006. 20

Noen foretak er verdensledende på sitt felt og presenterer egenutviklede produkter som er enestående på verdensmarkedet. Andre har selv utviklet produkter, men disse er nye kun i en lokal eller nasjonal målestokk, eller ligner andre produkter som finnes på markedet. Andre igjen innoverer ved å kopiere eller benytte seg av teknologi og kunnskap som er kjent og tilgjengelig utenfor foretaket.

De mest nyskapende innovatørene – de som introduserer markedsnyheter for det internasjonale eller norske markedet – utgjør over halvparten av foretakene med innovasjonsaktiviteter. En andel på 20 pst. introduserte innovasjoner som er nye for det internasjonale markedet, mens en av tre introduserte innovasjoner som var nye for det norske markedet. Nærmere halvparten introduserte innovasjoner som ikke hadde det samme nyhetselementet. En andel på 28 pst. utviklet selv nye produkter og prosesser, men disse var ikke unike på markedet. De minst nyskapende innovatørene utgjør 19 pst. Disse rapporterte at produkter og prosesser foretaket introduserte i hovedsak var utviklet av andre, og at innovasjonene ikke var nye for foretakets marked.

Det er mange forskjeller mellom små og store foretak og mellom de ulike næringene.

Figur 3.6 viser andelen av foretakene med 100 – 199 ansatte som svarer at de har gjennomført innovasjonsaktiviteter. Blant de innovative bedriftene viser den også graden av nyskaping i de nye produktene. Mens over halvparten av alle foretakene på denne størrelsen innenfor industri og bergverksdrift har gjennomført innovasjonstiltak, er det tilsvarende tallet kun 35 pst. for tjenesteyting og 18 pst. for andre næringer. Gruppen andre næringer består av noen næringer som er særlig store for Norge sammenlignet med andre land som oljeutvinning, vann og kraftforsyning, fiske- og oppdrettsnæringen, i tillegg til bygge- og anleggsvirksomhet.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Innovasjonsundersøkelsen. Andre næringer inkluderer fiske og oppdrett, utvinning av olje og gass, kraft og vannforsyning og bygge- og anleggsvirksomhet.

Av de 53 prosentene som oppgir å ha gjennomført innovasjonstiltak i industrien oppgir godt over halvparten at produktet var nytt i nasjonale eller internasjonale markeder. Også innenfor tjenesteyting synes norske bedrifter generelt å være omstillingsdyktige og de introduserer nye produkter og metoder, selv om andelen markedsnyheter er lav. Innenfor andre næringer er det derimot kun en fjerdedel som har introdusert innovasjon som var ny for nasjonale eller internasjonale markeder.

De store forskjellene i innovasjonsaktivitet mellom ulike næringer er en av forklaringene på hvorfor Norge kommer lavt ut i internasjonale sammenligninger. Næringsstrukturen i Norge er i større grad enn i ellers sammenlignbare land dominert av råvarer. Verdifulle råvarer gjør Norge til et av verdens rikeste land, men den lave målbare innovasjonsaktiviteten i disse næringene bidrar også til Norges lave plassering på undersøkelser som European Innovation Scoreboard.

Statistisk sentralbyrå og NIFU STEP var blant deltakerne i et nordisk prosjekt der man justerte for forskjeller i næringsstruktur mellom landene. Analysen viser at den norske næringsstrukturen har stor betydning for plasseringen Norge får på innovasjonssammenligninger. Sammenligner man næring for næring ser man at norske enkeltnæringer slett ikke er mindre innovative enn de samme næringene i våre naboland. Eksempelvis er den norske IKT-næringen like nyskapende som sine nordiske motparter slik det måles i innovasjonsundersøkelsen. Forskjellen ligger i at IKT-foretakene i Norge ikke utgjør en stor del av det totale næringslivet, slik de gjør i flere av våre naboland – de næringene som er viktigst i norsk økonomi er næringer som ikke scorer høyt på innovasjonsmålinger. 21 Det kan være en utfordring fremover å legge til rette for mer kunnskapsanvendelse og høyere kunnskapsintensitet også i disse næringene.

Innovasjonsundersøkelsen har de senere år også kartlagt ikke-teknologiske innovasjoner. Endringer innenfor foretakenes organisering og markedstilpasning fanges ikke opp av det tradisjonelle innovasjonsbegrepet, men mange foretak er innovative på flere områder enn det rent teknologiske. En andel på 21 pst. av alle foretak har foretatt endringer i sin markedstilpasning av en slik art at det kan kalles markedsmessig innovasjon. Endret markedsføringsstrategi for å nå nye kundegrupper og markedssegmenter er hyppigst rapportert, etterfulgt av vesentlige endringer i design og endret produktpromotering.

Foretak med minst 20 sysselsatte ble også spurt om vesentlige organisatoriske endringer. Av disse hadde 29 pst. introdusert organisatoriske innovasjoner. Mest rapportert er vesentlige endringer i ledelsesstrukturen eller organiseringen av arbeidet i foretaket.

Undersøkelsen viser dessuten at organisatoriske og markedsmessige innovasjoner først og fremst introduseres av foretak med produkt- eller prosessinnovasjon. Store foretak er oftere involvert også i disse formene for innovasjon.

3.4 Oppsummering og utfordringer

Regjeringens mål er å styrke innovasjonsevnen slik at den bidrar til størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi – en verdiskaping som er bærekraftig og som kan hjelpe oss å nå våre velferdsmål, jf. kapittel 4. Ulike indikatorer og analyser kan benyttes for å avgjøre om vi lykkes i å nå dette målet. Det foreligger et stort utvalg studier og gjennomganger som analyserer og sammenligner innovasjonsaktivitetene i ulike land.

Veletablerte indikatorer med basis i BNP plasserer Norge i toppskiktet for verdiskaping og produktivitet, også når det er fastlandsøkonomien som studeres. Dette skyldes ikke minst en stadig forbedret evne til å utnytte knappe ressurser, blant annet gjennom tekniske og organisatoriske nyvinninger basert på ny og bedre kunnskap. Norge har vist evne og vilje til innovasjon og omstilling og var for eksempel tidlig ute med å ta i bruk IKT i tjenestesektoren og i finanssektoren.

Viktige mekanismer som har bidratt til den norske utviklingen fanges imidlertid kun i begrenset grad opp av tradisjonelle innovasjonsmålinger. De statistiske indikatorene som brukes i de fleste studier og målinger tar i liten grad hensyn til indirekte virkninger og samspilleffekter.

I internasjonale sammenligninger av innovasjonsevne legges det ofte mest vekt på forskning, høyteknologi og fysiske produkter. Dette gjelder blant annet for mange av indikatorene som inngår i European Innovation Scoreboard, der Norge plasseres under gjennomsnittet på rangeringen. Forsk­ning og teknologiutvikling har lenge vært sentrale drivkrefter for innovasjon. Utviklingen er imidlertid ikke drevet av teknologi alene, og det er en rekke andre forhold som også har betydning for et lands evne til omstilling og innovasjon.

Forhold som tillit, medvirkning, liten lønnsspredning og gode velferdsordninger tillegges vanligvis liten vekt i tradisjonelle innovasjonsmålinger. Regjeringen mener imidlertid at disse elementene har hatt avgjørende betydning for den omstillingsevnen vi har sett i det norske samfunnet.

Målinger og rangeringer er også mindre tilpasset innovasjonsaktivitet i offentlig sektor og i tjenestesektoren. Dette er forhold som regjeringen mener det bør legges større vekt på når evnen til innovasjon og omstilling skal vurderes.

Gjennomgangen av det norske innovasjonssystemet som OECD ble bedt om å foreta parallelt med meldingsarbeidet, viser at Norge stort sett har lykkes godt med å legge til rette for omstilling og innovasjon. OECD peker imidlertid også på enkelte utfordringer og kommer med forslag til tiltak som kan styrke innovasjonsevnen ytterligere.

Alt i alt mener regjeringen evnen til innovasjon og omstilling har vært god i den norske økonomien. Vi har lykkes med å kanalisere ressurser til områder med høy avkastning – og med å omstille og fornye oss. Det finnes gode eksempler på stor fornyingsevne fra hele landet, og denne evnen har gitt seg utslag i høy verdiskaping og velferd.

Regjeringen ser likevel at det er en del utfordringer i det norske innovasjonssystemet hvor vi kan forbedre oss. Disse utfordringene er særskilt behandlet i senere kapitler i meldingen og inkluderer blant annet utdanning, immatrielle rettigheter, forskning og offentlig sektor.

• Vår evne til å få utløst talentene, kunnskapen og evnene hos den enkelte, vil være avgjørende for innovasjon og videre utvikling av det norske samfunnet. Blant annet viser evalueringen av strategiplanen for entreprenørskap i utdanningen at det er utfordrende å få gitt et like godt undervisningstilbud i entreprenørskap uavhengig av hvor folk bor i landet, spesielt innenfor høyere utdanning. Det er behov for å bedre utnytte den ressursen kvinner, unge og eldre representerer for verdiskapende entreprenørskap. Det er også behov for enda bedre utvikling av humankapitalen ved å øke kvaliteten og relevansen i utdanningssystemet. Internasjonale undersøkelser viser at norske elever til tross for omfattende ressursinnsats, er dårligere i lesing og realfag enn elever i mange andre land. Det er også stor variasjon både i omfang og intensitet i samarbeidet mellom utdanning og arbeidsliv. Disse utfordringene og regjeringens håndtering av dem er nærmere omtalt i kapitlene 5 og 6.

• Immaterielle verdier, herunder patenter og varemerker, utgjør i dag størstedelen av bedriftenes samlede verdier. Likevel forvaltes disse verdiene ofte mindre systematisk enn bedriftenes materielle verdier og undersøkelser tyder på at bevisstheten og kompetansen om betydningen av patenter og andre immatrielle rettigheterrettigheter er mangelfull. Denne utfordringen og regjeringens håndtering av den er nærmere omtalt i kapittel 5.

• Sammenlignet med andre land er forskningsintensiteten i norsk næringsliv rundt gjennomsnittet. Det er behov for å legge til rette for mer privat forskningsinnsats i norske foretak for å styrke den langsiktige kunnskapsutviklingen i næringslivet. Selv om norske virksomheter ligger langt fremme på forskning på enkeltområder hvor vi har fortrinn, skjer mye av forsknings- og teknologiutviklingen som er nyttig for Norge i utlandet. For å nyttiggjøre oss av denne kunnskapen, er det nødvendig å utvikle en bred kunnskapsbase og forskningsmiljøer av høy internasjonal kvalitet, og legge til rette for at norske miljøer kan samarbeide med de beste miljøene utenlands. Disse utfordringene og regjeringens håndtering av dem er nærmere omtalt i kapittel 7.

• Oppgavene i helsesektoren blir større i takt med at befolkningen blir eldre og det blir flere unge hjelpetrengende. Helse- og omsorgssektoren står derfor overfor betydelige utfordringer i årene som kommer. Fra om lag 2020 vil befolkningsaldringen føre til en sterk vekst i behovet for helse- og omsorgstjenester, både fra spesialisthelsetjenesten og fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse utfordringene og regjeringens håndtering av dem er nærmere omtalt i kapittel 8.

Regjeringen vil bygge videre på den gode utviklingen som har vært og samtidig gjennomføre forbedringer for å svare på blant annet de utfordringene som er nevnt over. Regjeringen ser også behov for å styrke kunnskapen om sammenhengen mellom forskning, innovasjon og økonomisk utvikling, og foreslår å styrke forskningen på dette feltet. Regjeringens politikk er nærmere omtalt i del II av meldingen.